Tage Pettersen (H) [13:17:04 ] : En rekke medier har de siste
månedene brukt mye spalteplass på barnevernet. Dagbladet skrev ved
årsskiftet at over 380 barn venter på fosterhjem – 175 barn har
ventet i mer enn ett år. Samtidig plasseres flere hundre barn i
fosterhjem før hjemmene er godkjent, og flere fosterhjem mangler politiattest.
Aftenposten har
avdekket at det ikke er standard praksis at Barne-, ungdoms- og
familiedirektoratet gransker alle dødsfall som skjer med barn og
unge som mottar tjenester eller behandling under barnevernet. Aftenposten
har kartlagt at 261 barnevernsbarn er blitt flyttet over 2 000 ganger
til sammen siden de kom under barnevernets omsorg. Aftenposten har
også skrevet om at det mangler grunnleggende informasjon om de barna som
bor utenfor hjemmet i regi av barnevernet. Det mangler en systematisk
oversikt over hvilke behov barna har, og hvorvidt de får den hjelpen
de trenger. De har også vist hvordan noen av de sykeste barna ender
opp som kasteballer mellom ulike etater når de ikke kan bo hjemme
lenger. Mange av dem blir bare sykere og sykere, har Aftenposten
avdekket.
Forrige helg sto
foreldrene til de to 16-årige jentene som ble funnet livløse i en
leilighet i Spydeberg av det som trolig var overdoser, fram. De
fortalte til TV 2 at de lenge så med fortvilelse på hvordan døtrene,
som ble alvorlig syke med spiseforstyrrelse, til slutt ble sendt
inn i barnevernet fordi de var for syke til å bo hjemme. Foreldrene
fortalte at jentene begynte å ruse seg på en av de mange barnevernsinstitusjonene
de var innom, og ifølge morens oversikt hadde jentene minst tolv
plasseringer i barnevernet, mange selvmordsforsøk og en rekke overdoser.
Det gjør vondt langt inn i hjertet når jeg leser morens skildringer:
«Jeg har ropt ut til alle kanter,
at et sted i Norges land må det finnes et sted hvor det er døgnbemanning
mandag til søndag, hvor de kan låse dørene og ivareta jentene slik
at de ikke utsetter seg for fare.»
Og:
«Hver gang de har rømt, så har de
blitt plassert et annet sted. På hvert møte satt psykiateren og
sa at «dette er barnevernets ansvar». Og barnevernet sa «dette er
psykiatri». Midt imellom satt det to jenter som ble ofre for fullstendig
svikt i systemet.»
På generelt grunnlag
peker Barneombudet på tre hovedutfordringer i saker som vi snakker
om i dag:
bedre
kartlegging når et barn kommer i kontakt med barnevernet
bedre
tverrfaglig samarbeid mellom de ulike sektorene
å
flytte et barn mellom institusjoner må være absolutt siste utvei
Jeg er helt enig
med Barneombudet og har flere ganger tatt til orde for at vi må
legge til rette for bedre samhandling og nedbygging av siloer og
vanntette skott. Vi klarer ikke å tilby helhetlige tjenester eller
bli kvitt ansvarsfraskrivelser om vi ikke får helsesektoren, psykiatrien,
barnevernet og skolen, for å nevne noen, til å jobbe sammen med
utgangspunkt i den som står i midten, nemlig det enkelte barn eller
ungdom. At sektorene lever i sin egen silo og ikke samhandler godt
nok, lider altfor mange barn under i dag.
Jeg føler behov
for å si at mye også fungerer bra i barnevernet, og at denne interpellasjonen
ikke er et forsøk på en svartmaling. I stedet håper jeg den kan
bidra til å sette søkelyset på de områdene som vi sammen kan forbedre,
og jeg er derfor glad for at barneministeren var tydelig i sitt
budskap til Aftenposten i fjor sommer, da hun sa:
«Det skal ikke være sånn at et system
skal være en driver til å bli sykere. Jeg tar dette på stort alvor og
vil gjøre noe med det, både på kort sikt, men også på lengre sikt
med en systemendring.»
Så spørsmålet
i dag blir da: Hvordan vil statsråden ivareta rettssikkerheten for
å hjelpe barn til å motta riktige tjenester så tidlig som mulig?
Statsråd Kjersti Toppe [13:21:09 ] : Denne debatten handlar
om barn, barn som har det vanskeleg, barn som treng beskyttelse,
hjelp og omsorg, og barn som skal møtast med tryggleik, kjærleik
og forståing og som må sikrast gode og trygge oppvekstvilkår.
Eg vil takka interpellanten
for å ta rettstryggleiken til sårbare barn i barnevernet opp til
debatt.
Barnevernet er
ei særdeles viktig teneste i velferdssamfunnet vårt, og Aftenpostens
serie om sårbare og psykisk sjuke barn viser at barn i barnevernsinstitusjon ofte
har psykiske plager og opplever mange flyttingar og mangelfull helsehjelp.
Dette har òg vorte omtalt i mange tidlegare rapportar og tilsyn,
f.eks. i Helsetilsynets rapport «Omsorg og rammer – når barn trenger
mer».
Vi treng å tenkja
nytt om måten vi driv barnevernsinstitusjonar på. Korleis kan vi
klara å laga eit tilbod som varetar barnas behov for tverrfagleg
oppfølging, tryggleik og stabilitet? Institusjonsutvalet har fått
i oppdrag å vurdera kva oppgåver, rammer og omfang institusjonsbarnevernet
skal ha i framtida. Dei skal levera rapporten sin til hausten. Så
er det barnevernsutvalet som skal vurdera tiltak for å styrkja rettstryggleiken
i alle ledd av arbeidet til barnevernet. Dei kjem med tilrådinga
si i mars. Begge desse NOU-ane vert viktige.
Helsehjelpa i
barnevernet må styrkjast. Fleire studiar viser at barn som får hjelp
frå barnevernet, har auka risiko for psykiske problem. Regjeringa
prioriterer utvidinga av helsekartlegging for barn som vert flytta
ut av heimen. Vi skal òg leggja fram ein opptrappingsplan for psykisk
helse. Så jobbar vi på tvers av departement for å sikra ein nasjonal
plan for helsehjelp til barn i barnevernsinstitusjonar. Her vil
òg gode ambulante tenester verta viktige.
Bufdir og Helsedirektoratet
har òg starta utrulling av eit nasjonalt forløp for barnevern for
å gi barn i fosterheim og heimebuande barn betre tilgang til helsehjelp, og
det er òg på gang ei samla evaluering av heile helsetilbodet til
barn i barnevernet.
Barn i barnevernet
opplever for mange flyttingar. Det skapar ustabilitet, og det gir
ikkje barna tryggleik. Flyttingar gir brot i omsorgssituasjonen
for barnet og kan gå ut over bl.a. skulegang og helsehjelp. Førebygging av
flyttingar er viktig for å sikra eit føreseieleg tilbod, og det
er eit mål at ein skal unngå flyttingar som ikkje er til barns beste.
Eg har gitt Bufdir
i oppdrag å utarbeida tydelegare krav til avgjerder omkring flyttingar,
og at barns medverknad og rettstryggleik vert varetatt. Og dersom
eit barn opplever fleire flyttingar, skal og må det utløysast ei ny,
tverrfagleg vurdering og ein plan for å hindra nye. Men det viktigaste
for å hindra flyttingar er at tilboda som barn får, om det er i
fosterheim eller på institusjon, er nære, gode og tilpassa behovet
som barnet har.
Eg vil ha ein
betre tryggleikskultur i barnevernet, der vi lærer av alvorlege
hendingar som skjer. Eg har varsla Statens helsetilsyn om at dei
vil få i oppdrag grundig å gå gjennom alle dødsfall knytte til barnevernsinstitusjonar dei
siste fem åra, og dei har starta dette arbeidet. Tilsynet har òg
fått i oppdrag å laga årlege rapportar om tilsyn som vert gjennomførte
i barnevernet, med sikte på læring. Regjeringa har sagt at vi òg
skal oppretta ein undersøkingskommisjon for alle alvorlege hendingar
som skjer barn, og den vil òg omfatta barn i barnevernet.
Dagens høge bruk
av private, kommersielle aktørar gjer at helsetilbodet til sårbare
barn gjerne vert oppstykka. Regjeringa ønskjer difor å styrkja det
offentlege tilbodet til barna med størst behov og der det trengst tverrfagleg
samarbeid for å få best oppfølging, og det skal vi gjera i samarbeid
med ideelle aktørar. Det offentlege må ha kapasitet og kompetanse
til å gi eit godt tilbod til dei mest sårbare barna i barnevernet.
Det er ikkje tilfellet i dag.
Interpellanten
viser til at teieplikt kan stå i vegen for at forskarar får snakka
med barn. Det er slik at forskarar som regel vert gitt god tilgang
til teiepliktige opplysningar til bruk i forsking, og forvaltningslova
har eigne føresegner om tilgang til teiepliktige opplysningar til
bruk for forsking. På barnevernsområdet er denne tilgangen til å
gi fritak delegert til direktoratet. Men eit spørsmål i dette er
kven som skal samtykka på vegner av barnet når forskarar ønskjer
å innhenta kunnskap ved å snakka direkte med barn, og det ser eg
at vi må vurdera. No er det slik at Barne- og familiedepartementet
leiar ei interdepartemental gruppe om barns rettar, og dette vil
verta ei problemstilling i dette arbeidet.
Tage Pettersen (H) [13:26:25 ] : La meg starte med å takke
statsråden både for innlegget hun nettopp holdt, og først og fremst
for det engasjementet hun viser for barn og unge under barnevernets
omsorg.
Vi har en helt
fersk barnevernslov med mange viktige og gode tiltak, og vi er helt
i startfasen av utrullingen av barnevernsreformen, men vi må erkjenne
at dette i liten grad hjelper dem som står midt i utfordringene
i dag. Jeg forstår frustrasjonen til alle dem som ser behov for endring
nå, og jeg håper at statsråden er i stand til å ha både et her-og-nå-perspektiv
og et framtidsbilde i hodet når hun jobber med denne sektoren. Ofte
blir statsrådens svar at det er satt ned to utvalg som jobber, og
at vi må vente på deres konklusjoner. Barnevernsutvalget skal vurdere
tiltak for å styrke rettssikkerheten i alle ledd av barnevernets
arbeid, fra undersøkelse til ettervernsfase, og her er vi forespeilet
en NOU i mars, som statsråden sa. Og så vet alle vi i denne sal
at veien fra en NOU til ny politikk kan være lang.
Utvalget som skal
se på organisering og innhold i barnevernets institusjonstilbud,
skal legge fram sin NOU i oktober, og de skal etter sigende legge
fram en delrapport nå i mars. Dette utvalgets mandat er å gi tydelige
forslag til endringer som gjør at barn som i dag blir flyttet til
institusjon, får bedre hjelp.
Ifølge Aftenposten
mangler det en oversikt over hvem disse barna er, hva de lider av,
og om de får den helsehjelpen de trenger. Ifølge regjeringen skal
utvalget bygge på rapporter og kunnskapsgrunnlag som allerede eksisterer
eller er under arbeid, men grunnlaget er da altså veldig tynt. Vi
vet for lite om barna som det offentlige har ansvaret for, vi vet
også for lite om hvordan det går med dem på sikt, og hva som virker,
sa utvalgsleder Erik Stene til Aftenposten. Ifølge ham er det ikke
mulig å svare like grundig på alt, og de må derfor prioritere noen områder
av bestillingen.
I tillegg til
dette er regjeringen og SV enige om at departementet senest i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett 2023 skal legge fram en plan for å
fase ut store kommersielle aktører fra barnevernet. At dette gis
en slik prioritet midt i denne situasjonen, der vi står i dag, er
for meg komplett uforståelig.
Vi har i lang
tid snakket om utfordringer for barn som trenger hjelp fra flere
tjenester, og særlig da barna som er under offentlig omsorg. Dette
må vi sørge for at gis prioritet først. Det gjelder barn og unge
som lever livet sitt her og nå, og de kan ikke, eller skal ikke,
vente på en NOU eller en annen utredning for å få framtidstro for sitt
eget liv.
Statsråd Kjersti Toppe [13:29:23 ] : Eg vil òg retta ein takk
til interpellanten for å fremja barnevernet til debatt. Det tenkjer
eg vi ikkje har for mykje av. Det er bra at Stortinget er på dette
viktige området, som har mange vanskelege sider ved seg, men der
det er så uendeleg viktig å gjera dei rette tinga, slik at vi gir
barna den beskyttelsen som dei treng. Eg vil understreka at det
sjølvsagt er mykje som fungerer bra, men vi må òg innrømma at for
ein del av dei kanskje aller mest sårbare barna, er det for ofte
at det kan gleppa. Vi har vore inne på det i debatten til no at
det skjer for mange alvorlege hendingar, det skjer for mange flyttingar,
og helsehjelpa er ikkje god nok.
Det er ikkje slik
at vi skal venta på to NOU-ar, og eg håpar eg har gjort greie for
ting som eg har sett i verk allereie, som er viktige. Det eine handlar
om at det er gode system, og det meiner eg det ikkje har vore til
no. Så må ein læra av feil, på tvers av tenester. Tilsynsrapportar
på ei teneste kan vera gunstig for akkurat den tenesta, men for
alle andre har ikkje den informasjonen gått vidare. Det er òg noko
som eg allereie no har tatt tak i.
Det andre er at
det har vore mangelfull statistikk, eller tilgjengeleg informasjon,
om korleis det går med barna som er i barnevernet. Der er det allereie
på gang ein del ny statistikk, som kanskje ikkje er tilgjengeleg
akkurat no, men det vil koma meir statistikk i løpet av året. No
er jo ikkje statistikk eit mål i seg sjølv, men det er nødvendig
å ha for at vi skal kunna vita korleis vi kan laga det beste tilbodet.
Når det gjeld
avkommersialisering, det at vi ønskjer å styrkja det offentlege
tilbodet, så kan vi ha litt ulike utgangspunkt på synet på private
og bruken av private kommersielle aktørar, men eg vil vera tydeleg
på at det er nettopp no det er viktig å gjera ein innsats her. For
det er jo ikkje rett, etter mitt syn, at det er dei aller sjukaste barna
vi set ut på anbod, i eit system som eg meiner er ein drivar for
auka flyttingar. Og det må vera slik at det offentlege i alle fall
må ha kunnskap og kompetanse til å gi tryggleik for tilbodet til
dei mest sårbare.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:32:44 ] : Barnevernet er en av
de viktigste og kanskje mest komplekse velferdstjenestene vi har.
Barn og familier som mottar hjelp fra barnevernet, er også de mest
sårbare i samfunnet vårt. Det er nettopp derfor det er så viktig
at vi har de riktige tiltakene og riktig behandling.
Barnevernet er
til for å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan
skade deres helse og utvikling, får riktig hjelp og omsorg til rett
tid. Vi trenger et trygt og godt barnevern, men vi trenger også
et barnevern med en større kompetanse på psykisk helse enn det vi
har i dag. Vi er nødt til å se på innholdet og kvaliteten i tilbudet
på alle nivåer. Jeg opplever at regjeringen er mest opptatt av hvem
som driver institusjonstjenesten, i stedet for å se på kvaliteten
i det tilbudet som gis, og ikke minst hvordan vi kan sikre kontinuitet.
Vi er nødt til
å stille spørsmålet om vi bruker de ressursene vi har i Norge, riktig
innen psykisk helse. Spesialisthelsetjenesten innen psykisk helse
er nettopp de som er spesialister på psykisk helse, og vi må stille
spørsmålet om det ville være riktig om kanskje institusjonsbarnevernet
burde vært lagt inn under helseforetakene og psykisk helsevern.
Det er foretakene som har ansvaret, men de kan gjøre avtaler, slik
helseforetak gjør i dag, med ideelle eller private, men det vil
da være helseforetakene som kvalitetssikrer det som skjer på institusjonene.
Så jeg ønsker at man også ser på det i de utredningene som er.
Det er ille at
barn er kasteballer mellom barnevern og psykisk helsevern, og sånn
kan vi ikke ha det. Tilsyns- og forskningsrapporter har pekt på
kvalitetsmessige og strukturelle utfordringer, og vi er nødt til
å ta tak i det og rett og slett tenke nytt. Det er svakheter i samhandlingen
mellom tjenestene, både i den enkelte kommune og mellom forvaltningsnivåene,
og jeg tror ikke det blir bedre av å gjøre mer av det samme. Vi
må tenke nytt.
Regjeringen Solberg
prioriterte barnevernet høyt. Vi hadde en kompetansestrategi for
å øke kompetansen i barnevernet, det kom en barnevernsreform med
overføring av oppgaver til kommunene, det kom på plass en ny lov,
og det ble en styrking av fosterhjemsområdet. Kommunene skal nå
avlegge en årlig rapport til sine politikere om tilstanden i sitt
barnevern, og det har vel akkurat kommet i gang. Vi var også opptatt
av helseundersøkelser av de barna som nå staten overtar ansvaret
for, og det skal jo nettopp avdekke psykiske lidelser og psykiske
utfordringer og også ta tak i det. Derfor reiser jeg igjen spørsmålet:
Er det riktig at det nå er helseforetakene som får den oppgaven?
Vi vet at det
er mange dyktige mennesker som jobber i barnevernet, og vi må også
heie på dem. Vi må ikke glemme at det også skjer mye bra i barnevernet.
Mange barn klarer seg godt, men vi må ta større tak i utfordringene,
som nettopp nå er psykisk helse, og alle rapporter tilsier at det
kommer til å øke fremover. Så i stedet for å ri ideologiske kjepphester,
tror jeg vi er nødt til å se på en ny organisering av institusjonsbarnevernet.
Margrethe Haarr (Sp) [13:36:43 ] : I denne salen har vi i løpet
av et år utallige viktige debatter der vi debatterer hvordan vi
skal klare å forbedre hverdagen til befolkningen. Likevel tør jeg
påstå at en av de viktigste debattene vi tar, er hvordan vi best
mulig skal kunne ivareta barn og unge, særlig de barna og unge som
er under barnevernet.
Et samfunns evne
til å ta vare på de barna og unge som trenger det mest, evnen til
å sikre hjelp og omsorg til de barna som lever under forhold som
kan skade dem, evnen til å sikre gode oppvekstvilkår for alle barn, er
helt avgjørende. Det er et ansvar vi som samfunn må være bevisst,
et ansvar vi aldri kan ta lett på, et ansvar der vi hele tiden må
vurdere behovet for justeringer for å sikre at vi lykkes.
Hurdalsplattformen
følger opp dette ansvaret og har som mål å iverksette tiltak og
igangsette ulike utredninger med mål om å bedre og trygge barnevernet,
der barnets beste skal ligge til grunn. Et av de viktigste tiltakene
i Hurdalsplattformen er regjeringens mål om å gjennomføre en kvalitetsreform
i barnevernet, noe jeg ser fram til å jobbe videre med.
Det har vært flere
saker i nyhetsbildet som viser hvordan barn og unge har det under
barnevernets omsorg, særlig rettet mot de barna som bor på institusjon. Det
er historier som gjør vondt å lese og høre om. Likevel er ikke dette
nye historier; det er historier vi er kjent med over lengre tid.
Det viser at det fortsatt er nødvendig å iverksette nye tiltak for
å forbedre tjenesten, og at vi fortsatt har en vei å gå for å bedre
tilbudet til disse barna. Dette handler ikke kun om barnevernet,
det handler om hvordan vi som fellesskap på tvers av ulike tjenester klarer
å ta vare på de barna som trenger det mest.
Som interpellanten
løfter i interpellasjonen, ser vi at mange barn som bor på institusjon,
opplever å bli flyttet flere ganger. Det må jobbes med å hindre
unødvendige flyttinger, for vi vet at dette påvirker det enkelte barn
særlig negativt. Det er brudd på gode relasjoner, brudd på tilhørighet,
det vil gi en opplevelse av utrygghet og mangel på stabilitet, og
ikke minst er det brudd på barns rettigheter. Dette er ikke gode
oppvekstvilkår for barn, og det er noe vi må ta på alvor.
Vi ser at flere
barn som barnevernet følger opp, har ulike psykiske lidelser. Da
må vi spørre oss om hvorvidt vi i dag har de tjenestetilbudene som
er tilpasset barn og unge. Har vi utviklet et samlet sett godt nok
tjenestetilbud til barn og unge som ivaretar de behovene de har
i dag? I den sammenheng blir regjeringens arbeid med opptrappingsplan
for psykisk helse helt avgjørende, og her bør tilbudet til barn
og unge løftes høyt.
Som statsråden
har redegjort for i sitt innlegg, foregår det ulike utredningsarbeider
på en rekke områder. Det er satt ned ulike utvalg som ganske snart
skal legge fram sine konklusjoner, og det er gjennomført mer akutte
og nødvendige grep innenfor barnevernet. Jeg er utrolig glad for
at vi har en statsråd som tar situasjonen i barnevernet så på alvor,
som ønsker å få den kunnskapen om hva som fungerer godt og hvor
det er behov for endringer, og som tør å gjennomføre undersøkelser
for å finne ut hvor vi ikke har lykkes – en statsråd som allerede
har vist at man prioriterer dette feltet ganske høyt.
Jeg ser fram mot
det videre arbeidet med å utvikle barnevernet, et arbeid som vi
må gjøre i fellesskap, med barnets beste som hovedfokus.
Turid Kristensen (H) [13:40:40 ] : Som representanten Pettersen
sa i sitt innlegg, vet vi for lite om barna som det offentlige har
ansvaret for, og vi vet for lite om hvordan det går med dem på sikt.
Noe vet vi likevel, og det er at forskningsresultater viser at mange
barnevernsbarn mislykkes i utdanningssystemet.
En rekke studier
viser at en stor andel av de unge som ivaretas av barnevernet, har
problemer med å klare skolefaglige utfordringer, og mange av dem
når voksenalder uten å ha utdanning utover den obligatoriske skolegangen.
Riktignok er det også mange av de unge som bor i fosterhjem eller
på institusjoner, som klarer seg godt på skolen, men andelen er
klart lavere enn i den øvrige befolkningen.
I en undersøkelse
som Statistisk sentralbyrå har gjennomført på oppdrag fra Bufdir,
framkommer det at unge som får hjelp av barnevernet, er overrepresentert blant
dem som ikke fullfører videregående skole. Bufdirs undersøkelse
viser at seks år etter fullført ungdomsskole er det en langt større
andel av unge med barnevernstiltak som verken er i jobb eller utdanning,
sammenlignet med unge uten barnevernstiltak. Dette er dessverre
med på å gi dem en dårligere start på voksenlivet enn barn som ikke
er i barnevernet.
Én forklaring
som flere forskere anser som viktig, er at en del barnevernsbarn
har et stort fravær fra undervisningen. Mange av de unge som ivaretas
av barnevernet, er mye borte fra skolen. Det pekes på at fravær
ofte oppstår i forbindelse med flyttinger, noe som jo er temaet for
den interpellasjonsdebatten vi har her i dag. Når det framkommer
i Aftenposten at 261 barnevernsbarn er blitt flyttet over 2 000
ganger, og at de i snitt ikke har bodd mer enn 60 dager på hvert
sted, er det rett og slett sjokkerende. Når vi i tillegg leser om
jenta som ble flyttet mellom 15 barnevernsinstitusjoner på ulike
kanter av landet i løpet av tre år og måtte forholde seg til mellom 100
og 200 ansatte bare på institusjonene hun bodde på, sier det seg
selv at det ikke legger et godt grunnlag for en god skolegang, det
heller. Alle barn har rett på en god skolegang, så jeg forventer
at statsråden også vil ta dette med i vurderingene når hun skal
se på hvordan man kan forbedre situasjonen for barna som er under
barnevernets omsorg.
Som representanten
Pettersen også trakk fram, kan veien fra en NOU etter barnevernutvalgets
arbeid til ny politikk være lang. Å sørge for at disse barna får
en trygg og stabil skolegang, må derfor også prioriteres, og kan ikke
settes på vent. Det regner jeg med at statsråden er enig i, og at
arbeidet med å bedre skolegangen for barn i barnevernet er noe statsråden
raskt vil følge opp.
Helt avslutningsvis
har jeg litt lyst til å komme innom en sak til som er i skjæringspunktet
mellom skole og barnevern, og jeg vil få si at jeg er veldig glad
for at statsråden har uttalt at hun vil rydde opp i den svært uheldige
praksisen med at skoler melder familier til barnevernet uten grunn.
Vi er helt avhengige av at foreldre, skoler og barnevernet kan samarbeide
godt, og denne praksisen bidrar dessverre til mistro mot barnevernet
og gir kanskje også frykt for å be om hjelp hvis det faktisk kan oppstå
et behov for det. At statsråden har uttalt at disse har vært utsatt
for en stor feil, og at den reviderte utgaven av veilederen for
samarbeid mellom skole og barnevern snart vil være på plass, er
betryggende. Vi trenger alle tiltak som gjør at både barn i barnevernet
og andre barn opplever en så trygg og god skolegang som mulig.
Torstein Tvedt Solberg (A) [13:44:47 ] : Det er alvorlige saker
vi nå diskuterer: barn og unge i barnevernets omsorg og hvordan
vi som samfunn best kan håndtere denne samfunnsoppgaven. Jeg vil
takke både interpellanten for å løfte denne viktige saken i salen
i dag, og ikke minst Aftenposten og flere andre medier, som den siste
tiden har både belyst og avdekket aktuelle utfordringer på området.
Det har, synes jeg, også løftet samfunnsdebatten rundt hvordan vi
kan organisere et bedre barnevern og finne de gode løsningene.
Jeg er glad for
at barnevernet får mer oppmerksomhet i media, selv om det nå pekes
på der systemet svikter. Ikke minst, som flere har sagt, er det
vondt å lese mange av de historiene og sakene som kommer fram. Men
det er veldig viktig, hvis vi skal få til endring.
Barnevernet er
et område som er veldig viktig for Arbeiderpartiet, og statsråden
har allerede gjort rede for og fortalt mye om det Arbeiderpartiet
og Senterpartiet i regjering nå har igangsatt. Det er et omfattende
arbeid. Det er ambisiøse planer for det vi vil med barnevernet. Jeg
vil igjen, som flere har sagt, understreke at det er grep vi gjør
nå, ting vi allerede har satt i gang med, men det er også igangsetting
av lengre prosesser for de mer dyptgående endringene.
Vi har vært opptatt
av at det er viktig å se på rettssikkerheten i barnevernet, og at
en ser på det i alle ledd. Vi ser veldig fram til NOU-en fra barnevernsutvalget,
som jo kommer om veldig kort tid – en knapp måned. Ekspertutvalget
skal både se på og vurdere tiltak for å styrke rettssikkerheten
i alle ledd i barnevernets arbeid, både for undersøkelse etter ettervern,
i tillegg til en bred referansegruppe som nå blir hørt, og som får
komme med innspill. Det er f.eks. Landsforeningen for barnevernsbarn,
Organisasjonen for barnevernsforeldre og Norsk Fosterhjemsforening,
i tillegg til organisasjoner for ansatte, bare for å nevne noen.
Jeg nevner dette
bare for å understreke at det er et veldig omfattende arbeid en
nå går i gang med. Da er det viktig å være grundig, i hvert fall
når det er snakk om så viktige ting som rettssikkerheten. Men det
at vi er grundige, at det er lengre prosesser, som rundt NOU-en igangsatt,
er heller ikke til hinder for at en tar grep nå, sånn som denne
regjeringen gjør. Derfor vil jeg også kommentere at den utålmodigheten
som representanten Pettersen fra Høyre frambringer, er noe merkelig,
for det var Høyre i regjering som f.eks. nedsatte barnevernsutvalget.
Å nå kritisere at den prosessen tar litt lang tid, er derfor litt
merkelig. En kan egentlig også si at de utfordringene vi ser nå,
er et resultat av at Høyre har styrt i åtte år. Politikken til vår
nye regjering har ikke fått lov til å virke så lenge.
Så skal ikke jeg
stå og påstå og tenke at Høyre må ta ansvar for alt som er galt
i barnevernet nå fordi de har styrt i noen år, men jeg hadde kanskje
forventet litt mer ydmykhet fra de som har styrt i åtte år, på den
situasjonen en nå ser. Jeg vil også kommentere det at det mangler
tall og statistikk, for som statsråden var inne på: Er det egentlig
behov for mer statistikk? Det er ikke det jeg tror Høyre egentlig
mener heller, men vi må passe oss politisk for at det ikke blir
et mål i seg selv. Det viktigste må være tiltakene som gjør at vi
hjelper og beskytter barna. Det tror jeg vi politikere, som politiske
ledere, også må minne oss på litt av og til, for hver gang vi etterspør
mer tall, mer statistikk, betyr det for dem som jobber i tjenestene,
ofte mer byråkrati og at det brukes mer tid på rapportering. Det
er tid som tas fra nettopp å hjelpe barna og at de kan bruke faget
sitt og gjøre den viktige jobben sin.
Tallene er viktige,
men vi må kun etterspørre de aller viktigste tallene – de tingene
som trengs for å hjelpe barna. Derfor er jeg også så glad for de
formuleringene som står i Hurdalsplattformen om nettopp en tillitsreform som
også skal gjelde barnevernsfeltet. Det vi skal se på, er hvilke
grep vi kan gjøre for å kutte rapporteringen og statistikkene som
er unødvendige, sånn at fagfolkene får mer tid til å hjelpe nettopp
barna.
Det er barna i
barnevernets omsorg som er det viktige her, som fortjener så gode
oppvekstvilkår som mulig. Jeg er så glad for at vi har kommet så
langt i dette arbeidet allerede, og ikke minst er utålmodige – også
jeg – på alt vi skal gjøre i denne perioden.
Tage Pettersen (H) [13:49:37 ] : La meg starte med å takke
for en god debatt, og så kan jeg være enig med siste taler i at
feltet vi debatterer, fortjener ydmykhet fra alle oss i det politiske
miljøet hele tiden for den viktige jobben som gjøres. La meg også
da gjenta det jeg sa tidligere: Det gjøres mye godt og riktig innenfor
barnevernsfeltet, og jeg retter en stor takk til alle dem som jobber
der. La meg også være helt klar på at det aller viktigste for Høyre
er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade
deres helse og utvikling, får riktig hjelp og omsorg til riktig
tid, og at barnas beste alltid skal komme i første rekke.
La meg komme inn
på og løfte noen av Høyres løsninger på dette feltet. Vi mener at
barnevernet i både små og store kommuner må ha tilstrekkelig kompetanse
og kapasitet til å håndtere krevende saker. Vi kan ikke risikere
at barn ikke får den tryggheten de har rett på, bare fordi de bor
i feil kommune. Derfor mener vi at ingen kommuner som har under
et visst antall ansatte i barnevernet, bør ha ansvaret for tjenesten
uten at de inngår et samarbeid med andre, og vi mener at alle kommuner
bør ha et døgnkontinuerlig tilbud. Kommuner med stor andel av befolkning
med ulik kulturell bakgrunn, må også sikres kultursensitiv kompetanse.
Høyre har også
foreslått at utrullingen av den vedtatte helsekartleggingen før
plassering på tiltak, må gis en større prioritet enn det regjeringen
har iverksatt. Den nye barnevernsloven stiller nye, viktige kompetansekrav
til dem som skal lede og jobbe i tjenesten, og at det i dag ikke
finnes relevant utdanning som kan tas på deltid ved siden av jobb,
er noe barneministeren bør få sin kollega i Kunnskapsdepartementet
til å jobbe aktivt med.
Fosterbarn og
fosterforeldre må sikres nødvendig oppfølging fra både kommunen,
selvfølgelig, og ikke minst relevante tjenester, noe som det er
godt beskrevet i både Fosterhjemsundersøkelsen og media at er en mangelvare
i dag. Sist, men ikke minst, må vi sørge for at det legges til rette
for samhandling på tvers, som mange har vært innom i debatten i
dag.
Vi er prinsipielt
uenig i regjeringens arbeid for å fase ut private aktører fra velferdsmiksen.
Det er ingen hemmelighet. Bredden i tilbudet til sårbare barn mener
vi vil svekkes hvis de kommersielle aktørene fases ut av barnevernstilbudet,
og vi mener det er mer fornuftig å bruke pengene på å forbedre eksisterende
tilbud enn å fase ut omsorg som fungerer. Senest i går besøkte jeg
en 17 år gammel jente som endelig hadde kommet til et sted hvor
hun nå hadde vært i sju måneder og fått framtidstro etter en rekke
flyttinger. I oktober sa statsråden til Aftenposten at grepene vi
tar, vil styrke tilbudet til de mest utsatte barna, ikke svekke
det, og det til tross for at Bufdir har sagt at det er urealistisk
å fase ut de private innen 2025, som denne regjeringen ønsker.
I saken om «Glassjenta»
i 2016 sa Kjersti Toppe at det var Stavanger Aftenblad som var den
virkelige tilsynsmyndigheten, og vi kan vel si det samme i dag.
Uten medias mange avsløringer hadde vi trolig ikke hatt denne debatten.
Statsråd Kjersti Toppe [13:52:52 ] : Til siste talar: Eg er
einig i at vi har gjort ein god jobb på barnevernsfeltet, men det
er mange tilsynsrapportar som har kome med det same resultatet,
med klare åtvaringar og anbefalingar om at vi må gjera meir for
å styrkja tilbodet til dei mest sårbare barna i barnevernet. Det
gjeld mangel på helsehjelp og manglande skulegang, at tilbodet er for
uføreseieleg, og at ein opplever det som utrygt med veldig mange
flyttingar.
Eg vil i dette
innlegget, mot slutten av debatten, ta opp eit område: Det er i
kommunane det aller viktigaste på barnevernsfeltet skjer. Dersom
vi lykkast i det kommunale barnevernet, vil ein òg lykkast i institusjonsbarnevernet,
for da har ikkje utfordringane hopa seg opp. Det er min enkle filosofi,
sjølv om dette er eit vanskeleg felt.
Fosterheimsområdet,
som interpellanten var inne på, er kanskje det aller viktigaste
området å sjå på no. Klarer vi å få til ei god og trygg fosterheimsteneste,
og kan ein unngå den første flyttinga frå ein fosterheim, kan ein
òg gi barnet ein mykje større sjanse til å få stabilitet seinare
i livet.
Ulike forslag
har vorte tatt opp frå representantane, bl.a. å leggja institusjonsbarnevernet
inn under helseføretaka. Eg skal ikkje kommentera det, men eg vil
seia at institusjonsutvalet har fått ganske vide rammer til å sjå på
heile innrettinga. Eg har bedt dei om å tenkja nytt og er open for
å sjå på kva som kan vera den beste organiseringa, og i det heile
tatt å sjå på kor stort institusjonsbarnevernet vårt skal og bør
vera. I så tilfelle: Korleis klarer vi å få til at dei samarbeider
om barna om dei tenestene som det er heilt opplagt at barna treng?
Eg er òg opptatt
av at ein i dette arbeidet ser på nærleiken i tilboda. I dag er
det altfor mange barn som flyttar – det har vi vore inne på – men
dei flyttar òg ofte ganske langt vekk, til andre sida av landet.
Da vert det ekstremt vanskeleg for dei å oppretthalda den kontakta dei
ønskjer å ha med vener, skule og fritidsaktivitetar. Dei får på
ein måte eit brot nummer to. Systemet legg opp til dette med den
målgruppedifferensieringa vi har. Det har eg òg bedt utvalet om
å sjå på. Det er mykje vi må gjera for å betra rettstryggleiken.
Eg vil takka veldig
mykje for debatten, og eg vil ta med meg dei innspela som har kome.
Presidenten
[13:55:59 ]: Debatten i sak nr. 6 er dermed avslutta.
No vert det ein
pause fram til votering kl. 15.
Stortinget tok
pause i forhandlingane kl. 13.56.
-----
Stortinget gjenopptok
forhandlingene kl.15.
President: Morten Wold