Stortinget - Møte torsdag den 5. januar 2023

Dato: 05.01.2023
President: Nils T. Bjørke

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [11:57:12]

Interpellasjon fra representanten Lan Marie Nguyen Berg til justis- og beredskapsministeren: «Stortinget vedtok i 2015 at enslige mindreårige asylsøkere som forsvinner, skal letes etter på lik linje med alle andre. Likevel har 432 asylbarn forsvunnet siden 2015, uten at noen vet hvor de er. Totalt har minst 1 000 barn forsvunnet de siste 21 årene, ifølge tall fra NRK. Praksis i dag er at barn under 15 år tas hånd om av barnevernet, mens UDI har ansvaret for dem mellom 15 og 18 år. Det foreligger ingen objektive grunner for å diskriminere barn over 15 år. Forskning fra blant annet NTNU viser at å gi ansvaret for også de eldre barna til barnevernet i større grad kan ivareta rettighetene deres. Vil statsråden iverksette en gransking av hvordan 432 barn har forsvunnet uten at noen vet hvor de er, og vil regjeringen sørge for at barn som søker asyl, får like god beskyttelse som andre barn, ved å flytte ansvaret for enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet?»

Talere

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: 1 000 barn som har søkt asyl i Norge, har forsvunnet siden 2001, 432 barn bare siden 2015, ifølge tall fra NRK – 1 000 barn som var i vår omsorg, som det var vårt ansvar å passe på, men som ingen vet hvor er. De legger ut på en ny flukt fordi de ikke føler seg trygge i Norge og er redde for å bli sendt ut av landet. Noen søker asyl i andre land, andre går under jorden som papirløse. De er sårbare og traumatiserte barn med begrenset nettverk. De er enkle ofre for menneskehandel og kriminalitet.

Forsvinningene har dukket opp i media med ujevne mellomrom i to tiår. I 2015 slo Stortinget fast at enslige mindreårige asylsøkere som forsvinner, skal letes etter på lik linje med norske statsborgere. Likevel har det ikke vært noen varig endring. NRK har avslørt at politiet ikke gjennomfører aktiv leting i flere saker om forsvunne enslige asylbarn.

Norge har noen av de mest restriktive reglene for enslige mindreårige barn som søker asyl. Det har også blitt bemerket av FNs høykommissær for flyktninger. En rekke FN-organer, bl.a. barnekomiteen, rasekomiteen og torturkomiteen, har kritisert Norge for den uholdbare behandlingen av barn som kommer hit for å søke beskyttelse. FNs menneskerettighetskomité sa senest i fjor at Norge bør undersøke og ta tak i de bakenforliggende årsakene til at barn forsvinner fra mottak. I sitt offisielle svar til FN fra i fjor skriver Norge at politiet antar at forsvinningene er frivillige. En slik ordning hadde aldri blitt akseptert om det var norske barn som forsvant. Det er på overtid med en gransking.

Barn mellom 15 og 18 år er ikke under barnevernets omsorg, men i UDIs mottak, og opplever en dobbel diskriminering. Norges institusjon for menneskerettigheter konkluderer med at enslige mindreårige asylsøkere over 15 år utsettes for usaklig forskjellsbehandling i strid med barnekonvensjonen, som sier at hensynet til barnets beste skal være grunnleggende i alle saker som berører barn. Flere rapporter har vist at barnets beste ofte ikke engang omtales når disse barna får behandlet sine asylsaker. I tillegg viser både NOAS, Redd Barna og flere forskningsrapporter at vissheten om at de har fått avslag, med utsatt avreise og svært varierende tilbud i mottakene, ytterligere har traumatisert barn som allerede sliter med svært vonde minner og opplevelser. Det fører til apati, selvskading og selvmordsforsøk, og til at omtrent halvparten av barna som har fått midlertidig opphold, har forsvunnet.

FN er tydelige: Norge må slutte med diskrimineringen av enslige asylbarn mellom 15 og 18 år og gi alle enslige mindreårige asylsøkere det samme nivået av omsorg som de ville fått under barnevernet. FNs rasekomité sier at ansvaret må legges til barnevernet. Det tar også Redd Barna til orde for.

Jeg er sjokkert over ikke-svarene som vi har fått så langt fra justisministeren. Jeg vil derfor utfordre justisministeren til i dag å svare på følgende:

  1. I sitt skriftlige svar til meg sier justisministeren at hun legger til grunn at politiet leter etter forsvunne enslige mindreårige asylsøkere på lik linje med alle andre, i tråd med stortingsvedtaket fra 2015. Hvordan kan justisministeren si dette når NRK har avslørt at politiet ikke gjennomfører aktiv leting i flere saker?

  2. Mener statsråden at politiets arbeid med å oppdatere rutiner er nok til å svare ut den gjentatte og tydelige kritikken fra en rekke FN-organer om at Norge ikke gjør nok for å gi lik omsorg til mindreårige asylsøkere og for å forhindre og etterforske forsvinninger?

  3. Vil justisministeren støtte en gransking av hva som har skjedd med disse barna?

  4. Vil justisministeren begynne å arbeide for å flytte ansvaret for alle enslige mindreårige asylsøkere til barnevernet, for å få slutt på diskrimineringen mellom asylbarn over og under 15 år og mellom asylbarn og norske barn, i tråd med anbefalingene fra FN?

Avslutningsvis vil jeg takke de andre partiene som har engasjert seg i denne saken, og jeg ser fram til justisministerens svar.

Statsråd Emilie Mehl []: Interpellasjonen gjelder ulike sider ved vår innsats for enslige mindreårige asylsøkere. Den reiser for det første spørsmål knyttet til mulig diskriminering, siden omsorgen for barn under 15 år er organisert på en annen måte enn for barn fra 15 til 18 år.

Vi vet at barn som kommer alene til Norge, er i en ekstremt sårbar situasjon. Omsorgen for dem må prioriteres høyt. God omsorg er bl.a. viktig for å forebygge at barn velger å forlate institusjonen de oppholder seg ved.

Norge har et alderstilpasset omsorgstilbud til enslige mindreårige som har søkt om beskyttelse. Enslige mindreårige som bor i asylmottak, får en mer begrenset oppfølging og omsorg enn både enslige mindreårige som bor i omsorgssentrene underlagt Bufetats ansvar, og andre barn som oppholder seg i barnevernsinstitusjoner.

I utgangspunktet fastslår barnekonvensjonen at alle barn har rett til likeverdig omsorg, uavhengig av barnets alder og oppholdsstatus. Det utgjør imidlertid ikke diskriminering etter barnekonvensjonen dersom slik forskjellsbehandling kan begrunnes i f.eks. ulike omsorgsbehov eller andre legitime formål.

Yngre barn trenger normalt mer oppfølging enn eldre barn, og slik er det også for enslige mindreårige som har søkt om beskyttelse. De eldste barna, som normalt bor i et asylmottak, har bl.a. behov for mer selvstendighetstrening enn yngre barn, slik at de i større grad kan forberedes på et liv som voksen.

Omsorgen som tilbys enslige mindreårige over 15 år, er tilpasset deres behov. Utlendingsmyndighetene har gjennom mange år utviklet et mottaksapparat med detaljerte krav til bemanning, kompetanse og omsorgsarbeid, tilpasset behovene til de enslige mindreårige beboerne.

Samlet sett synes det naturlig å fastslå at ulikheten i omsorgen er godt begrunnet og ikke utgjør diskriminering etter barnekonvensjonen.

Interpellasjonen nevner at vi ikke vet hvor alle de som de siste årene har forlatt mottak, har blitt av. Vi har likevel en del informasjon om hvilke enslige mindreårige asylsøkere som forlater asylmottak, og hvor de drar.

NTNU Samfunnsforskning utga i 2018 en kunnskapsoppsummering om enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Den redegjorde også for forskningen om forsvinninger. Forskningen viste at det var en sammenheng mellom juridisk status og forsvinning fra mottak. De som forlot mottak, var som regel asylsøkere som hadde fått avslag på søknad om asyl, og som risikerte å bli uttransportert til hjemlandet, men det var også andre kategorier enslige mindreårige.

Flere rapporter viste at afghanske enslige mindreårige i en periode dominerte forsvinningsstatistikken. Totalt forsvant 484 enslige mindreårige fra mottak mellom 2013 og 2017, hvorav 316 var enslige mindreårige fra Afghanistan. Rapporter viste eller estimerte at mange av dem forsvant til andre europeiske land.

Stortinget ba i 2015 den daværende regjeringen, ledet av Erna Solberg, sikre at barn som forsvinner fra asylmottak, blir ettersøkt. Dette forutsetter et tydelig samarbeid mellom aktuelle myndigheter.

UDI har i rundskriv regulert asylmottakenes plikt til å varsle ansvarlige myndigheter dersom en enslig mindreårig forsvinner fra mottaket. Det er en varsling som skal inneholde opplysninger som legger til rette for at politiet kan undersøke om forsvinningen kan skyldes et straffbart forhold, herunder iverksette undersøkelser, etterlyse den savnede og eventuelt igangsette en etterforskning.

Politidirektoratet understreket i brev til politidistriktene 1. juni 2016 – fortsatt under forrige regjering – at den videre oppfølgingen av saken hører inn under det lokale politidistriktet. Når en enslig mindreårig asylsøker forsvinner under påfallende eller uforklarlige omstendigheter, må politimesteren i det aktuelle politidistriktet fortløpende vurdere om det skal anmodes om bistand fra Kripos. Politidistriktet skal undersøke om forsvinningen skyldes et straffbart forhold, herunder iverksette undersøkelser, etterlyse den savnede eller eventuelt iverksette etterforskning.

Hvis det er grunn til å tro at den savnede har forsvunnet som følge av en straffbar handling, skal etterforskning settes i verk. Savnetmelding skal straks registreres i politiets registre, og den savnede skal registreres i Schengen informasjonssystem. Opplysninger politiet mottar om en savnet mindreårig asylsøker fra asylmottak, skal behandles på samme måte som enhver annen melding om en savnet mindreårig person. Samtlige politidistrikt skal, på bakgrunn av det, ha tett og løpende dialog med asylmottak i sine distrikt og skal etablere gode rutiner for oppfølgingen av slike saker.

Det er helt avgjørende at fastsatte rutiner følges ved forsvinninger fra mottak, og Politidirektoratet har fulgt opp saken på bakgrunn av det som er kommet fram i NRKs reportasjer. Så må jeg komme tilbake til detaljene i det i mitt neste innlegg.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Jeg takker justisministeren for hennes innlegg i salen her i dag, og jeg ser fram til å høre hva justisministeren vil gjøre for de barna som vi vet har forsvunnet fra mottak, og hvordan man skal følge det opp. Jeg håper samtidig at justisministeren er enig med meg i at vi trenger en gransking av hvordan disse barna har blitt behandlet over så mange år, og hvorfor vi ikke har klart å ivareta dem bedre.

Alle barn som oppholder seg i Norge, er beskyttet av barnekonvensjonen. NRK har avdekket at svært få av barna som forsvinner fra mottak, letes aktivt etter av politiet. I de fleste tilfellene opprettes det ikke engang en sak på forsvinningen, ikke engang for barn under ti år. Mener justisministeren at dette er å lete godt nok?

Jeg hører at hun kanskje ikke mener det, men jeg håper at det blir iverksatt bedre tiltak, for vi ville jo ikke akseptert dette nivået av etterforskning dersom det gjaldt norske barn som forsvant, som rømte hjemmefra eller fra en barnevernsinstitusjon. Jeg håper og tror at vi kan få til en løsning hvor vi får gjort noe for disse barna. Jeg tviler på at vi hadde godtatt at hundrevis av norske barn kunne forsvinne uten at noen lette etter dem, selv om de forsvant såkalt frivillig. Hvordan det har vært de siste 20 årene, sier noe om hvordan vi i Norge har behandlet asylsøkere, og hvorfor vi har fått kritikk fra FN.

Fafo har dokumentert at det ikke er lik omsorg i mottakene som i barnevernet. Forrige regjering har erkjent dette. FNs rasediskrimineringskomité har kritisert Norge og understreket at enslige barn som søker asyl, bør inn under barnevernet. Jeg håper at justisministeren vil ombestemme seg og sørge for at vi kan få til en ordning der disse barna også kan komme inn under barnevernet.

I tillegg håper jeg at justisministeren kan redegjøre for hva hun har gjort for å følge opp merknadene som Arbeiderpartiet og Senterpartiet hadde i stortingsbehandlingen i 2021, der de ba regjeringen sikre et omsorgstilbud i tråd med barnefaglige vurderinger. Hvis barnefaglige vurderinger faktisk er fulgt opp, kan jeg ikke skjønne hvordan man da kan diskriminere mellom barn over og under 15 år, for det finnes det ikke faglig eller juridisk belegg for å gjøre.

Derfor vil jeg gjerne spørre igjen: Vil justisministeren vurdere gransking og flytte ansvaret til barnevernet?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg tror vi alle er enige om at enhver sak med et barn som forsvinner eller utsettes for en straffbar handling, er alvorlig, og at det er viktig at den følges opp på en god måte.

I lys av det som har kommet fram fra NRK, har Politidirektoratet fulgt opp saken, som jeg sa i mitt forrige innlegg, og igangsatt et viktig arbeid med å se på rutiner og praksis. Og jeg har sagt at jeg vil avvente å ta stilling til om det er behov for en gransking, til vi får noe mer resultater av det arbeidet.

I brev av 7. desember i fjor begynte direktoratet med å minne politidistriktene om rutinene som ble fastsatt i 2016, og de ba også distriktene redegjøre for hvordan sakene håndteres. Det har direktoratet fått svar på, men har foreløpig ikke hatt tid til å gjøre en analyse av svarene. Det kan likevel nevnes at tilbakemeldingene er at rutinene følges, og at savnetsaker med enslige mindreårige asylsøkere håndteres på lik linje med alle andre savnetsaker.

Samtidig viser også tilbakemeldingene at det varierer hvordan distriktene har hentet ut tall på området, slik at grunnlaget for tall oppgitt til media nylig er ulikt. For eksempel viser en nærmere gjennomgang av registeringene man hadde i Nordland politidistrikt over forsvunne, at man hadde registrert 93 saker og ikke 15, som tidligere opplyst til media. Nå vil Politidirektoratet ta initiativ overfor UDI og Bufdir for å sikre at rundskrivet om varsling fra ansvarlige myndigheter, etterleves.

Savnetsaker er generelt krevende å håndtere, og politiet har fått kritikk for sin håndtering av enkeltsaker av forskjellig art. Derfor har også Politidirektoratet og riksadvokaten gitt Nasjonal faggruppe for etterforskningsledelse i oppdrag å oppdatere og videreutvikle gjeldende retningslinjer. Oppdraget er bl.a. å identifisere markører for risiko som kan indikere om de som er savnet, kan være utsatt for en straffbar handling, slik at den innledende etterforskningen kommer i gang så tidlig som mulig. Jeg ser det også som vesentlig at situasjonen til mindreårige asylsøkere står i fokus i de nye retningslinjene.

Justis- og beredskapsdepartementet kommer til å følge saken videre og holde oss orientert om de tiltakene som treffes på feltet, og vil også avvente Politidirektoratets vurdering av de tilbakemeldingene de har fått fra politidistriktene. Jeg er glad for at det er iverksatt tiltak på kort sikt.

Jeg ble også spurt om hva jeg har gjort siden 2021. Vi har bl.a. styrket barnefaglig kompetanse i mottak i forbindelse med at vi nå står i en historisk flyktningkrise, hvor det har vært behov for det for kunne å håndtere mottak av mange, mange tusen flyktninger fra Ukraina. – Og mer taletid har jeg ikke.

Grete Wold (SV) []: Først vil jeg si tusen takk til interpellanten, som setter denne saken på dagsordenen. Dette har som kjent vært en sak for SV – med Karin Andersen og flere andre i spissen – over flere stortingsperioder, for å få til bedringer på nettopp dette området. Men nå er det vi som er her nå, som må fortsette, til det blir en forståelse og en endring på disse områdene.

Bakteppet for at vi har dette oppe i dag, er nettopp avsløringen av at flere hundre barn – over 400 barn – er forsvunnet fra mottak og andre institusjoner, uten at de har blitt lett etter. Det i seg selv er jo en katastrofe, og det ville kanskje også vært framstilt som det om dette faktisk hadde vært barn som var født og vokst opp i Norge. Da hadde det vært forsideoppslag. Så forstår vi alle at det er mer komplisert og mer krevende når det er enslige asylsøkere på flukt, men nettopp derfor er det så ille at vi ikke vet hva som er skjedd med disse barna, eller hva de kan ha vært utsatt for. Verden, men også Norge, er et farlig sted for barn uten omsorgspersoner, uten trygge voksne rundt seg. Det er besluttet at vi skal lete etter disse barna, og så ser vi allikevel nå at det faktisk ikke skjer.

Vi vet at barn er lette ofre for menneskehandel, kriminell virksomhet og uærlige mennesker som svindler, lurer og utnytter unge mennesker i sårbare situasjoner. Vi vet også at utlendingsmyndighetene har store og omfattende oppgaver, kanskje har begrenset med ressurser og heller ikke besitter den erfaringskompetansen som trengs for å ivareta disse barna på en best mulig måte.

For det er jo barn; de er mindreårige jenter og gutter som er i behov av omsorg og trygge rammer. Vi har en instans her i landet med spesialkompetanse på det, og det er barnevernet. Barnevernet er de som har kompetanse, erfaring, nettverk og institusjoner som vet – og som har rutiner for – hvordan man sikrer barn i sårbare situasjoner. Det er derfor litt uforståelig at man ikke har lyttet til dem, og heller ikke til oss som lenge har påpekt at denne oppgaven bør overføres dit. Vi kan ikke la dette fortsette å skje på vår vakt. Vi kan ikke si at vi ikke visste, vi kan ikke si at vi ikke forsto. Nå vet vi, vi ser omfanget, og nå løftes det fram i denne salen, og det er nå vi har muligheten til å lære og endre.

Så her er det absolutt behov for en gransking av alle instanser som kan ha – eller kanskje rettere sagt burde hatt – en rolle i dette, ikke for å straffe noen, men for å lære og ikke minst for å forbedre og forebygge at det skjer igjen. Jeg forventer at man nå tar det med videre og vurderer seriøst å overføre omsorgen også for barna over 15 år til dem som har dette som sin primæroppgave, barnevernet.

Avslutningsvis: Vi må se dette i sammenheng. Når det blir sagt fra justisministeren at dette er barn som velger å forlate et mottak, har det sammenheng med hvilken juridisk status de har. Det må ses i sammenheng med hvordan vi lytter til barn i disse prosessene, hvordan det jobbes i saksbehandlingen, med saksbehandlingstiden og ikke minst UDIs ressurser til faktisk å følge opp disse barna, faktisk å lytte til deres behov, slik at vi kan forebygge at de muligens – det vet vi ikke, for vi har ikke gransket det – velger å reise fra landet for å søke beskyttelse andre steder.

Tobias Drevland Lund (R) []: Saken vi i dag diskuterer, om 432 mindreårige asylbarn som rett og slett har forsvunnet siden 2015, er rystende. Ja, det er rett og slett ubegripelig hvordan dette kunne skje. Hvordan kan over 400 barn, altså et antall på størrelse med en stor skole, forsvinne i Norge uten at myndighetene har noen anelse om hvor de har blitt av? Hvorfor har ikke mer blitt gjort for å redde dem og også få rede på hvor disse barna er? Totalt har minst 1 000 barn forsvunnet de siste 21 årene, ifølge NRK. Min påstand er at myndighetene hadde reagert annerledes hvis det var snakk om andre barn enn asylbarn. Det ville aldri fått bli forbigått i slik stillhet. Det ville blitt en enorm reaksjon i storsamfunnet. Det ville vært leteaksjoner, kampanjer, etterlysninger, og politi og myndigheter ville vært på banen i mye større grad enn det vi har sett i denne saken. Men det er ikke det som har skjedd. Disse barna har dessverre forsvunnet i det stille. Hvordan kan jeg si nettopp det? Etter et omfattende, gravende journalistisk arbeid av NRK kunne de 6. desember fortelle om følgende funn:

«Politiet har i liten grad lett aktivt etter barna og ungdommene.

Flere av de som har forsvunnet finnes ikke i politiets systemer.

Ikke alle etterlyses.

Savnetmeldinger blir i flere tilfeller liggende lenge hos politiet før det blir opprettet sak.

Flere beskrives som sårbare, psykisk syke og voldelige – men blir likevel ikke lett aktivt etter.

Politiet gjør mer i savnetsaker med norske statsborgere.»

Jeg håper statsråden etterpå her kan redegjøre for hvorvidt disse påstandene stemmer eller ikke, for det synes jeg statsråden kunne gjort litt mer i sine innlegg.

Dette er sårbare barn, som har kommet alene til Norge, barn som er her helt uten foreldre eller andre foresatte som kan passe på dem. Enslige mindreårige asylsøkere er en ekstremt sårbar og utsatt gruppe. De kan lett bli ofre for menneskesmugling og annen alvorlig kriminalitet. De har ikke nettverk. De har ikke familier og venner de kan gå til for å få hjelp. De er alene her, alene i et nytt land med en ny framtid. Stortinget vedtok i 2015, som det ble riktig sagt her i stad, at enslige mindreårige asylsøkere som forsvinner, skal letes etter på lik linje med alle andre norske barn som forsvinner. Men det kan da umulig stemme når 432 barn har forsvunnet siden dette ble vedtatt. Hvordan kan dette ha skjedd, og hvorfor har ikke dette vedtaket blitt fulgt ettertrykkelig opp?

I sitt svar på et skriftlig spørsmål jeg sendte statsråden om denne saken i desember, skrev hun at hun ikke kan si noe konkret om hvordan disse sakene har vært håndtert, annet enn at hun forutsetter at de er håndtert i henhold til gjeldende retningslinjer og lover. Jeg er enig i at hver og en av disse sakene er unike og alle saker må behandles individuelt, men her må vi faktisk komme ordentlig til bunns i hva som har skjedd, og alle steiner må snus. Hvordan kunne dette skje, og hvordan skal vi sørge for at det ikke skjer igjen? Hvordan i alle dager kan så mange barn forsvinne uten at mer blir gjort? Statsråden svarte meg i desember at Politidirektoratet følger opp saken videre, og at det allerede er igangsatt et arbeid med å se nærmere på rutiner og praksis ute i distriktene. Det er veldig bra. Hun gjentar også det her i dag, men det må gjøres mye, mye mer.

Rødt mener dette burde legge grunnlag for en helhetlig gransking av hvordan dette kunne skje, og av alle offentlige instanser som er involvert, for dette er en regelrett skandale og en systemsvikt. Norge har tre ganger fått kritikk fra FNs barnekomité for måten vi behandler slike saker på.

Jeg vil takke representanten Nguyen Berg og Miljøpartiet De Grønne for å ta opp denne viktige interpellasjonen her i dag. Jeg vil også takke NRK, som har jobbet godt og grundig med å bringe dette fram og opp i offentligheten. Det er en selvfølge for meg at vi som land burde ha en klar visjon om at ingen barn skal kunne forsvinne uten at alt som kan gjøres for å forhindre det, blir gjort, og at vi i neste rekke også sørger for at alt som kan granskes for å sørge for at det ikke skjer igjen, blir gransket. Det spiller ingen rolle om det er snakk om et asylbarn eller en prinsesse – alle barn er like mye verdt – all den grad de befinner seg innenfor våre grenser.

Derfor støtter Rødt en gransking, og vi mener i likhet med interpellanten at målet burde vært at alle mindreårige asylsøkere flyttes over til barnevernet. Det er ingen rasjonelle eller objektive grunner til å trekke en strek ved fylte 15 år og si at nå tar UDI over ansvaret. En 15-åring er ikke så mye mer voksen enn en 14-åring, eller en 16-åring, for den saks skyld.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg vil også starte med å takke interpellanten, og for så vidt også andre som har hatt innlegg, for jeg synes det har vært gode og viktige innlegg i denne debatten.

For Kristelig Folkepartis del er dette et tema som vi har jobbet med over lang tid, og det er en kjent debatt. På mange måter ønsker jeg også å rydde i debatten, for det er to store områder som en egentlig diskuterer. Det ene er: Hvem skal ha ansvaret for barna? Er det UDI eller er det barnevernet når de blir over 15 år? Det andre er de barna som er forsvunnet. Jeg er glad for at vi får denne debatten, for jeg tror vi bare må gjennomføre de ulike debattene gang etter gang når en får nye opplysninger, slik vi har fått nå.

Kristelig Folkeparti spurte også statsråden i desember, og som representanten Lund før meg var inne på, vises det – slik også statsråden gjør i dag – til at Politidirektoratet skal gjennomgå praksis og rutiner. Det er jeg glad for at de skal gjøre. Samtidig må jeg si at når jeg leser sakene til NRK, oppleves det som at de er veldig tydelige på at det langt ifra har vært god praksis og rutine som er blitt fulgt. Så når statsråden sa her i stad at det foreløpige svaret – og nå skal jeg legge til grunn at hun ikke har jobbet grundig med rapporten ennå – er at hun legger til grunn at det langt på vei har vært fulgt, overrasker det meg veldig. Det er i hvert fall en veldig stor forskjell fra det inntrykket som skapes av de sakene som har vært, så jeg oppfordrer statsråden til virkelig å gå inn i dem.

Kristelig Folkeparti har også ønsket en gransking av disse sakene, og hva er grunnen til det? Det er ikke nødvendigvis for å straffe noen eller henge ut noen, poenget er: Kan vi gjøre mer for å finne de barna som er forsvunnet? Og ikke minst: Kan vi også lære av det, så det ikke skal skje igjen? Dette tror jeg det er ekstremt viktig at justisministeren tar på stort alvor, for det er henne – gjennom UDI – som har ansvaret for veldig mange av dem som har forsvunnet. Vi vet også at noen av dem er under 15 år.

Bildet som tegnes av mange her, er: Hadde dette vært norske statsborgere, hvordan hadde situasjonen vært da? Det er 432 barn som er forsvunnet siden 2015. Vi vet alle at det ville ha vært en helt annen diskusjon. Derfor må vi også stille oss spørsmål når statsråden sier at mange av dem velger å forlate mottak. Velger de å forlate mottak? En 15-åring, en 16-åring eller en 17-åring som har lagt ut på flukt, og som i mange tilfeller – det er jeg helt enig i – er ekstremt sårbare og kanskje har opplevd forferdelige ting underveis eller der de kom fra, velger å forlate mottaket som skulle være det trygge, gode stedet. Da tenker jeg at vi må gå i oss selv: Klarer vi å møte dem på en god nok måte? Sannsynligvis ikke, men det kan være at heller ikke barnevernet klarer det godt nok.

Vi har i hvert fall gjentatte ganger jobbet med å få opp den barnefaglige kompetansen på mottakene. Det er jeg glad for at også statsråden understreker er noe som jobbes med nå, gitt at det også kommer veldig mange fra Ukraina – kanskje ikke enslige, men likevel barn som kommer på mottak. Hadde vi gjort enda mer for dem når de er på mottak, er jeg sikker på at flere av dem ville vært trygge på situasjonen.

Det er nok også slik at noen av disse barna begynner å forstå at de kanskje ikke har rett til opphold. Da tror jeg også at det å jobbe med dem, gi dem trygghet og hjelpe dem videre er et ekstremt viktig arbeid, også på grunn av at hvis de skal returneres, må en gjøre det en kan for å sikre overgangen tilbake igjen, slik at de ikke rømmer. Jeg er ganske sikker – uten å ha dokumentasjon på det, men jeg er ganske sikker – på at mange av disse barna som er forsvunnet, mange av de enslige mindreårige, møter man igjen på gater rundt om i Europa, i kriminalitet, i prostitusjon, i menneskehandel. Det tror jeg vi kunne ha gjort mer for å unngå dersom vi hadde møtt dem på en bedre måte enn vi klarer i dag.

Saker som dette er det prisverdig at kommer fram. Det er slik sett skuffende at det er NRK som må løfte fram tallene, og at ikke vi fra politisk hold eller fra departementet klarer å legge fram gode nok tall i utgangspunktet. Men når tallene er der, håper jeg at det gjøres noe med dem. Jeg ser på talerlisten at det er ingen fra Fremskrittspartiet, det er ingen fra Høyre, det er ingen fra Arbeiderpartiet. Så er statsråden riktignok fra Senterpartiet, men det er ingen stortingsrepresentanter fra Senterpartiet som er i debatten. Det er de partiene som gang på gang stemmer ned forslag om å overføre ansvaret fra UDI til barnevernet. Nei, det hadde sikkert ikke løst alt, men jeg tror at en da ville ha klart både å legge inn mer ressurser og å møte disse barna på en mye bedre måte.

Jeg håper virkelig at statsråden går grundig inn i de rapportene som kommer, og at hun gjør mer – ikke for å henge ut noen, men for å lære, og ikke minst for å se om det er noe vi kan gjøre for å finne de barna som dessverre er forsvunnet, og som vi ikke har klart å ta godt nok vare på.

Lan Marie Nguyen Berg (MDG) []: Takk igjen for innleggene i salen her i dag og for svarene fra justisministeren.

Justisministeren sier at forskjellsbehandlingen av asylbarn over 15 år er nødvendig. Det er det ikke faglig belegg for, snarere tvert imot. Forrige regjering erkjente også at de mellom 15 og 18 år får dårligere omsorg enn dem som er under barnevernets omsorg. Det kunstige skillet mellom dem over og under 15 år er diskriminering.

Barnevernet har alderstilpasset omsorg for de barna som de har ansvar for. Jeg mener derfor at justisministerens poeng faller på sin egen urimelighet. Barnevernet kan og bør få ansvar for alle asylbarn. Da kunne også asylbarna fått rett på en form for ettervern om de får avslag på opphold. Spørsmålet er ikke om endring skal skje, men hvor fort regjeringen er villig til å gjøre det. 100 millioner mennesker er i dag på flukt, og halvparten av dem er barn. Mange av dem kommer til å miste foreldre og omsorgspersoner på veien og må søke asyl alene.

De siste årene har det blitt gjort en rekke innstramminger i regelverket for enslige mindreårige asylsøkere. I flere sammenhenger har begrunnelsen vært at vi skal avskrekke, slik at flere barn ikke kommer hit. Det finnes ikke noe belegg for at det er resultatet, og det er i strid med barnekonvensjonen å bruke barn til et slikt formål. Dagens praksis i Norge for enslige mindreårige asylsøkere framstår som preget av antakelser og partipolitiske føringer, ikke barnets beste. Det er en skandale.

Enslige mindreårige asylsøkere har altfor lenge blitt brukt som brikker i et politisk spill hvor norske regjeringer unngår å ta sin del av det internasjonale ansvaret for å ta imot flyktninger. Det er på høy tid at regjeringen fjerner bruken av midlertidig opphold permanent. Alle barn er barn. Derfor må omsorgen for alle enslige mindreårige asylsøkere gå over til barnevernet, slik også FN og Redd Barna anbefaler. Et asylsystem vi med god samvittighet ikke kunne sendt våre egne barn inn i, er ikke et asylsystem som vi kan stå for.

Jeg kom hit i dag i håp om at justisministeren allerede nå ville bekrefte at hun vil kreve at en iverksetter gransking av forsvinningene, og flytte ansvaret for alle enslige asylbarn til barnevernet. Vi hører at justisministeren tenker, men vi ønsker å fremme dette som forslag også i Stortinget.

Avslutningsvis vil jeg også takke NRK, som har bidratt til å løfte fram disse tallene og denne viktige debatten.

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg vil takke for en god debatt og starte med å minne om hvor ulike savnetsaker er, også de som gjelder norske barn.

Mange savnetsaker om barn blir ikke etterforsket fordi vurderingene som foretas innledningsvis, er at det ikke har tilstøtt barna noe kriminelt. Det gjelder uansett hvilke barn det er snakk om. Derfor mener jeg vi bør være forsiktige med – slik flere har gjort – å trekke den slutning at savnetsaker som gjelder mindreårige asylsøkere, behandles på en annen måte enn tilsvarende saker som gjelder norske barn. Savnetsaker som omhandler asylsøkere, er ofte utfordrende fordi informasjonen politiet får, er mangelfull. Det kan knytte seg usikkerhet til identitet, oppholdssted eller ID-papirer, at man sjelden har sporbare enheter, f.eks. mobil eller norsk bank, og at man har ukjent omgangskrets osv. På den måten skiller disse savnetmeldingene seg fra meldinger om norske barn.

Jeg er veldig glad for at det pågår et arbeid i Politidirektoratet for å oppdatere og videreutvikle retningslinjene. Det er viktig for meg at dette tas ordentlig på alvor. Jeg vil også, som jeg sa i mitt første innlegg, avvente vurderingene til Politidirektoratet om de tilbakemeldingene de har fått fra politidistriktene. Jeg mener det ikke er riktig å iverksette en gransking nå, men at vi heller bør gjøre de tiltakene som har størst effekt på kort sikt.

Det er veldig viktig at vi sørger for at det er gode forhold i mottak, fordi det i seg selv vil kunne forebygge at personer velger å forlate mottak – i de tilfellene det er det som har skjedd. Det er bl.a. bakgrunnen for at UDI de siste årene har fått flere profesjonelle omsorgsarbeidere med barnefaglig kompetanse som jobber med enslige mindreårige. De har også gjort en rekke utbedringer etter å ha fått råd og evalueringer fra eksterne kompetansemiljøer. Og regjeringen har i 2022 etablert et uavhengig tilsyn med omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak, der Statsforvalteren er tilsynsmyndighet. Det er også et veldig viktig tiltak.

Til spørsmålet om hvorfor man forlater mottak: Det er noe forskning på det. Det har over flere år vært en kjent utfordring i alle europeiske land som mottar flyktninger, at også mindreårige asylsøkere forlater mottak. Noen gjør det fordi de har som målsetting å reise til et annet land enn der de registreres som flyktninger, noen der de har slektninger eller forventninger om et bedre liv, og noen gjør det av frykt for å bli uttransportert. Men selvfølgelig må vi ta på alvor de tilfellene hvor barn savnes og kan være utsatt for en kriminell handling.

Presidenten []: Sak nr. 4 er omme.