Cato Brunvand Ellingsen (SV) [16:07:25 ] : Jeg elsker velferdsstaten.
Hver time gjennom hele døgnet jobber det tusenvis av flinke, dedikerte
folk for at folk som trenger bistand, skal få det. Mange opplever
et system som fungerer. Profesjonene, fagfolkene og politikerne har
bygget et system som passer på folk, gir omsorg og gir gode, empatiske
og kunnskapsbaserte tjenester. Velferdsstaten er en strålende suksess.
Samtidig er det
altfor mange som opplever at møtet med velferden er for vanskelig,
med systemer, enten det er Nav eller kommunale helse- og omsorgstjenester, som
er rigide, firkantede og ikke lytter til folk. Folkene i systemene
oppleves som portvoktere til velferden som vi er så glad i, alle
sammen. Folkene i systemene forteller om for liten tid, for få ressurser,
underlige krav fra politikken og for liten frihet til å bruke sin
kompetanse.
På mange måter
vitner dette om en velferdsstat som har gått seg vill.
– De kan ikke
få alt de søker om heller, sa en saksbehandler til meg da vi snakket
om alle dem som får avslag på sine søknader om ytelser og tjenester,
ofte avslag på velferd som de trenger for å leve et liv på lik linje
med andre. De må gjennom utmattende klagesaksprosesser for til slutt
å få tjenester som de har krav på etter loven.
Jan Tøssebro,
en av våre fremste forskere på funksjonshemming, skrev en gang at
det kan synes som om kommunene bruker avslag og klagesaksprosesser
for å spare penger. De utsetter utgiftene og overlater belastningen
til folkene, som må søke og klage – og søke igjen. Det er som om
vi tar som en selvfølge at folk ikke skal få det de søker om, som
om det er en naturlov at folk elsker å snyte fellesskapet for ressurser,
som om folk elsker å åpne seg om sine mest sårbare sider overfor
fremmede folk på et offentlig kontor.
Slik er det selvsagt
ikke. Det er for mange som ikke søker. Det er vårt ansvar.
Det hjelper ikke
at statsministeren i sin nyttårstale sier at «å be om hjelp er ikke
noe vi skal skamme oss over», når systemet ber folk dokumentere
at de avviker nok fra den statistiske normalen til at vi kan definere dem
som verdig trengende. Det hjelper ikke at statsministeren i sin
nyttårstale sier at «sammen har vi velferdsstaten» og at den «er
der for å bli brukt», hvis ikke de ansatte i denne velferdsstaten
får mulighet til å være døråpnere for velferden.
Jeg har en verdisetning
som hjelper meg i mine handlingsvalg i mitt liv, både som politiker
og som menneske. Setningen, «si ja når du kan, og nei når du må», har
jeg nettopp stjålet fra en mamma som opplever kampen mot systemet
som mye vanskeligere enn dagliglivet med sin funksjonsnedsatte datter.
Å si ja når man
kan, er enkelt. Det burde også være enkelt for velferdssystemet
vårt. Å si ja krever ingenting, ingen argumentasjon eller begrunnelse.
Der vi ofte automatisk sier nei, kan vi bare si ja.
Av og til må
vi likevel si nei, som mennesker og system. Da bør vi kreve mer.
Da bør det være gode, forståelige og konsistente begrunnelser. Folk
må forstå hvorfor jeg eller systemet sier nei til dem, for det skal
være vanskelig å si nei.
Vi snakker mye
om tillit. Det er jeg glad for, og det er flott at regjeringen ønsker
å utvikle en tillitsreform i Nav og andre deler av det offentlige
velferdssystemet, men tillit må aldri bli et honnørord uten innhold.
En tillitsreform må innebære at ansatte i systemene får tillit til
å bruke sin profesjonskompetanse og sin relasjonskompetanse i møte
med folk, og tillit må innebære at folkene i systemet har tillit
til at folk som ber om hjelp, faktisk trenger hjelp.
Tillit innebærer
sårbarhet. Tør vi som politikere å være sårbare? Tør vi å ta sjansen
på at det er folk som vet best i sitt eget liv? Tør vi å spørre
hva som er viktig for hver enkelt? Tør vi å si ja uten betingelser?
Hvorfor heter det egentlig «saksbehandler» når det er møter mellom mennesker
vi snakker om? Hvorfor trenger folk egentlig å søke?
Velferd kan ikke
være noe vi gir til folk, velferd er noe vi skaper sammen, i fellesskap.
Jeg er veldig glad for at vi får muligheten til å debattere dette
i dag.
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:12:37 ] : Det er mange som nå
opplever tøffe tider. Jeg har den seneste tiden møtt mennesker som
forteller at de sliter med å få endene til å møtes. Vi får også
høre sterke fortellinger om folk som oppsøker frivillige organisasjoner
for å få mat på bordet.
Frivilligheten,
som for eksempel Frelsesarmeen, gjør en viktig jobb som vi skal
anerkjenne. Det er imidlertid viktig for meg å understreke at Nav
kan tilby hjelp til dem som trenger det. Landets mange Nav-kontor
har en rekke ulike tjenester som kan gi veiledning, råd og økonomisk
hjelp til dem som står i en vanskelig livssituasjon. Ikke minst
er sosialtjenesteloven samfunnets siste sikkerhetsnett, som skal
fange opp hjelpebehov som ikke ivaretas av andre ordninger.
Ved Nav-kontorene
i hele landet finner du dedikerte ansatte som går på jobb hver dag
for å hjelpe sine medmennesker. Regelverket gir de ansatte stor
mulighet til å utøve skjønn, og for å tydeliggjøre dette er det
nå også utarbeidet en veileder som er tilpasset situasjonen vi opplever
i dag, med økte levekostnader. Jeg har også sendt brev til kommunene
for å minne om handlingsrommet og at hver sak skal vurderes konkret
og i samarbeid med den enkelte bruker.
Jeg vil på det
sterkeste oppfordre alle som nå sliter med å skaffe penger til det
aller mest nødvendige, til å ta kontakt med Nav. Økonomisk sosialhjelp
er et viktig sikkerhetsnett i samfunnet, ikke minst nå når levekostnadene
øker. Det er viktig at vi som politikere ikke etterlater et inntrykk
av at det ikke nytter å søke om å få dekket utgifter til mat, strøm,
klær, lege og viktige medisiner.
Den siste tiden
har vi hørt historier om mennesker som har opplevd møtene med Nav
som krevende. Det gjør inntrykk, og det er mye som bør – og skal
– bli bedre i Nav. Helsetilsynet har pekt på utfordringer når det
gjelder tilgjengelighet, og det følger vi opp. Vi må alltid strekke
oss etter å levere bedre tjenester. Det er en oppgave jeg vet at
Nav tar på det største alvor.
Jeg vil allikevel
advare mot det inntrykket av Nav og de ansatte som interpellanten
og andre representanter den siste tiden skaper. Det er først og
fremst med på å undergrave tilliten til både Nav og ansatte i Nav.
Det er et inntrykk og en oppfatning som ikke er riktig, og som heller
ikke tjener dem som nå trenger hjelp og bistand fra velferdsstaten.
Langt de fleste som trenger hjelp, møter ansatte som er opptatt
av å ta imot dem på en god måte. Mange blir heller ikke møtt av
saksbehandlere, men av veiledere.
Det er krevende
tider, og derfor er det viktig å skaffe til veie best mulig informasjon
om utviklingen. Arbeids- og velferdsdirektoratet har gjennomført
en undersøkelse i kommunene som viser en økt pågang på de sosiale tjenestene.
Videre har SIFO fått i oppdrag å foreta en oppdatert utredning av
grunnlaget for de statlige veiledende satsene for økonomisk sosialhjelp.
Dette er tiltak som skaffer oss kunnskap som er viktig for å vurdere
veien videre.
Gode velferdstjenester
er avgjørende for å gi folk trygghet i hverdagen. Vi skal ha et
samfunn med gode velferdstjenester og et sterkt sikkerhetsnett for
dem som trenger det. Økonomisk sosialhjelp er ett viktig sikkerhetsnett
i samfunnet, ikke minst nå når levekostnadene øker. Det er viktig
at de som nå står i en vanskelig situasjon, oppsøker Nav og de velferdstjenestene
som er tilgjengelige. Det er derfor vi har de tjenestene.
Cato Brunvand Ellingsen (SV) [16:16:34 ] : Takk for redegjørelsen.
Jeg blir litt overrasket over at en debatt som dette, og debatten
som vi tar nå, kan skape mistillit til systemet, slik statsråden
nevner. Jeg har likevel lyst til å gi litt ros til statsråden og
departementet i dette innlegget, for statsråden snakker om handlingsrom
og veiledning, og rett før jul kom det en veileder om økonomisk
sosialhjelp fra departementet, som er veldig lovende. Det er åpenbart
sånn at hvis de fleste sosionomer hadde fått spørsmålet, hadde de
ment at denne veilederen hadde vært unødvendig fordi dette ligger
i deres profesjonskunnskap, så lenge de får tid, rom og tillit til
å utøve sin egen profesjon. Allikevel er veilederen nyttig for oss
politikere.
Et eksempel er:
«Nav-kontoret bør derfor undersøke hva brukeren selv mener at vedkommende
har behov for.» Det burde være en selvfølge, men for ofte tror velferdssystemet
at det vet hva som er best for folk. Folk blir møtt med mistillit.
Et annet sted i veilederen finner en svaret på hva den egentlige
tillitsreformen er for noe: «Det er viktig at Nav-kontoret har tillit
til de opplysningene som brukerne legger frem.» Ja, det står et
punkt om det – «tillit til de opplysningene som brukerne legger frem.»
Det er ikke noe men, det er ikke noe spørsmål. En skal ha tillit
til de opplysningene. Det står også:
«Der hjelpebehovet er kortvarig
bør Nav-kontoret i større grad innrette fokuset mot hvilken dokumentasjon
som er nødvendig for å finne gode løsninger sammen med brukerne,
og i mindre grad behovet for kontroll.»
Jeg vet ikke
hvorfor det står «kortvarig», men det står «i mindre grad» kontroll,
det står «sammen med brukerne». Dette innebærer en stor grad av
sårbarhet. Det synes jeg er fint. Det er jo det som er svaret på
min interpellasjon. Dette er svært lovende. Det er for meg helt uforståelig
at dette framstilles som en veileder i møte med dyrtid. Det er jo
selve velferden som må være akkurat sånn.
På denne lappen
står det «hjelp». Jeg vet ikke hva slags hjelp jeg trenger, men
jeg vet at jeg ikke har det sånn som jeg ønsker å ha det. Sammen
med en kvalifisert sosialarbeider med frihet til å gjøre faglige
vurderinger og tillit til at jeg kjenner mitt liv best, er jeg sikker
på at vi finner de beste løsningene uten annen søknad enn denne
lappen. Sånn må velferden vår være.
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:19:35 ] : Som jeg sa i mitt
første innlegg, har situasjonen vi er i, med økte levekostnader,
ført til at flere sliter økonomisk og kan ha behov for velferdstjenester
for å oppleve trygghet i hverdagen. Jeg tror ikke det er slik, som
interpellanten kanskje antyder, at de fleste som oppsøker Nav-kontor, må
kjempe en kamp for å få den hjelpen de har krav på. Ettersom vi
allikevel har hørt historier om at enkelte opplever møtet med hjelpeapparatet
unødvendig krevende og firkantet, fikk da Nav før jul, på oppdrag
fra departementet, sendt ut en veiledning til alle kommuner, der
det presiseres at det alltid må foretas en konkret individuell vurdering
i hver enkelt sak.
Formålet med
denne veilederen er, som jeg også sa i sted, å synliggjøre det store
handlingsrommet sosialtjenesteloven gir kommunene, og også gi Nav-kontorene et
praktisk hjelpemiddel for å utøve nødvendig skjønn og en individuell
vurdering med utgangspunkt i dagens situasjon med økte levekostnader.
Det ble sagt
fra interpellanten Ellingsen at sosionomer og de som er fagutdannet,
kanskje ikke trenger denne veilederen fordi det ligger i deres yrkesstolthet
og ikke minst i deres bakgrunn å utøve dette skjønnet og bruke sosialtjenesteloven
slik den er ment. På en måte kan jeg være veldig enig i det, men
jeg merket meg i den debatten som var før jul, at også Fellesorganisasjonen
og ansatte i Nav ønsket en veileder hvor man tydeliggjorde dette
handlingsrommet. Like før jul var jeg bl.a. og besøkte et Nav-kontor
her i østlandsområdet, som bare et par dager etter at veilederen
var sendt ut, hadde hatt allmøte og gått gjennom veilederen. Tilbakemeldingene
var veldig gode, nettopp om at dette kunne være et konkret og nyttig
hjelpemiddel i deres hverdag, men kanskje først og fremst en påminning
om det som ligger i sosialtjenesteloven.
Sosialtjenesteloven
er samfunnets siste sikkerhetsnett for dem som trenger det. Det
er ikke minst viktig i tider som denne, selv om jeg kan være enig
med interpellanten i at dette er råd som kanskje alltid skal brukes. Mange
opplever utrygghet, og de som har minst fra før, rammes aller hardest.
Derfor er jeg glad for at interpellanten er opptatt av at vi fortsatt
skal ha et sterkt velferdssystem som ivaretar den enkeltes trygghet
i hverdagen, og derfor har vi også vedtatt et budsjett som skal
bidra til å få kontroll på den kraftige prisveksten, skape trygghet
rundt folks økonomi og arbeidsplasser og ikke minst utjevne sosiale
og geografiske forskjeller.
Torbjørn Vereide (A) [16:22:50 ] : Eg trur eg først vil seie
at eg synest dette har vore fire gode innlegg, eg skulle nesten
ha ønskt at det var endå fleire i salen som kunne høyre dei. Dei
der heime fortener i alle fall ei lita rose for at dei har fått
med seg dette temaet.
Eg er veldig
glad for at representanten Ellingsen tek opp denne debatten, nettopp
fordi debatten er så krevjande, og fordi spørsmålet om korleis vi
kan ha eit tilgjengeleg sikkerheitsnett som er der når ein fell
utfor skrenten, er så omfattande at allemann alle treng å bli klokare
på området. Eg er òg veldig glad for at statsråden er tydeleg på
at dette er ei prioritert oppgåve for regjeringa, ikkje berre orda
som blir sagde, men òg handlingane som blir utførte. Det gjer meg
optimistisk når det gjeld kva vi kan få til i tida som kjem.
Det er ei spesielt
krevjande tid no, og då blir òg velferda og sikkerheita til folk
sett på prøve – når det er så mange som kjem i ein desperat situasjon.
Kanskje får endå fleire enn tidlegare opp augo for kor viktig det
er at det fungerer, at det er tryggleik når ein treng det.
Eg trur ein heilt
opplagd ting som nesten blir dumt å seie, men som eg likevel ønskjer
å seie, som eg blei bevisst på etter at eg fekk denne rolla, og
etter at eg begynte å jobbe med Nav og møtte folk som er i systemet,
er kor fordømt normale alle saman er. Vi kan alle i løpet av livet
hamne i ein situasjon der vi er sårbare og treng hjelp, og der vi
treng at einkvan fangar oss opp. Eg trur at den bevisstheita treng
å kome til endå fleire, vi er alle tente med at systemet fungerer.
Og for at det skal kunne fungere, er tillit heilt grunnleggjande.
Vi har ei tillitsreform i gang, ho skal gjelde både for dei som
jobbar i Nav – det faglege skjønnet, det faglege handlingsrommet
– og for dei som treng hjelp. Ordet «brukar» blir ofte brukt, men for
å vere ærleg synest eg vi kan prøve å finne eit anna og litt meir
treffande ord.
Noko eg òg meiner
er viktig, er at vi etter kvart klarer å finne ut korleis vi i større
grad klarer balansegangen mellom å ha nasjonale standardar for kva
slags hjelp ein skal få, og korleis det lokale skjønet på same tid
kan bli vareteke. Dette er to ting som av og til kan stå litt i
motsetning, men der eg trur vi kan finne ein betre balansegang.
Ein annan balansegang
som eg òg synest er veldig viktig, for dette gjeld eigentleg oss
alle, er korleis vi løfter denne debatten. Eg kjenner Ellingsen
som ei veldig genuint engasjert stemme om dette temaet, og det er
underteikna òg, men av og til kan måten vi snakkar om svikten vi
treng å rette opp i i ulike delar av sikkerheitsnettet vårt, føre
til at ein i staden for å byggje meir tillit, endar opp med å svekkje
tilliten. Eg trur dette er noko vi alle må tenkje litt over – underteikna
òg. Det betyr ikkje at vi skal la vere å løfte dei viktige problemstillingane
for korleis vi kan tette dei hòla som er rundt omkring i sikkerheitsnettet.
Viss det brenn, skal folk vite at det er trygt å ringje etter brannbilen.
Viss det skjer kriminelle handlingar, skal folk vite at det er trygt
å ringje politiet. Og viss ein hamnar utfor stupet og treng hjelp
frå Nav, skal folk vere trygge på å få den hjelpa ein treng. Difor
er alle dei oppmodingane som kjem frå statsråden om at folk må søkje
hjelp dersom dei treng hjelp, veldig viktige og veldig bra.
Eg synest som
sagt at det som har kome i rettleiaren, gjev grunnlag for å få optimisme
i det vidare arbeidet. Det at vi jobbar på lag med tilsette, fagforeiningar
og folk som har ulike opplevingar – positive og mindre positive
opplevingar i systemet – vil vere heilt nødvendig. Vi kjem aldri
i mål med dette arbeidet éin gong for alle, men i motsetnad til
ostehøvelteknikken til den førre regjeringa vil tillitsreforma faktisk
gje ei moglegheit til å kome betre ut på den andre sida enn det
vi gjekk inn i.
Det skal bli
meir tillit til førstelinja, det er Hurdalsplattforma tydeleg på.
Vi skal sikre at Nav er ledig og tilgjengeleg når ein treng hjelp,
og – eigentleg i erkjenninga av at vi alle kan trenge hjelp ein
gong eller to i løpet av livet – at vi har eit velferdssystem som
tek vare på oss.
Tobias Drevland Lund (R) [16:27:57 ] : Først vil jeg takke
interpellanten og SV for å bringe denne viktige diskusjonen inn
i stortingssalen. Den er høyst aktuell. En diskusjon om hvilke signaler
som blir sendt ut fra dem med vedtaksmakt til de folkene vedtakene
faktisk angår, er helt grunnleggende for velferdsstaten vår. Hvis
man føler man må be om almisser – stå med lua i hånda – fra et lite
tilgjengelig system når man skal benytte seg av sine rettigheter
som innbygger i Norge, fungerer ikke velferdsstaten så godt som
den skal.
Velferdsstaten
vår er vakker, den er vår felles eiendom og vårt felles sikkerhetsnett
som skal være tilgjengelig for alle. Min påstand er at velferdsstaten
i 2023 trenger mer av to ting: mer tilgjengelighet og mer tillit. Skal
folk ha tillit til systemet, må systemet ha tillit til dem. Vi vet
at fattigdommen i Norge nå i dette øyeblikk når nye høyder. Begrepet
«matfattigdom» har bl.a. blitt brukt, et begrep man skulle tro hørte
et annet årtusen til, men som dessverre viser seg å være utbredt.
Det betyr at flere oppsøker Nav for å gjøre den hjerteskjærende
og noen ganger vonde øvelsen det er å bevise at man er fattig nok
til å få den hjelpen man trenger. Rødt mener man må lempe på dokumentasjonskravene.
Vi tror ikke at folk går til Nav og bretter ut om sine personlige
økonomiske problemer hvis de ikke trenger det.
Man lemper noe
på disse kravene i den midlertidige veilederen for sosialhjelp,
og det mener Rødt er veldig bra. Vi mener den praksisen bør bli
permanent, og at vi bør være tydeligere og gå enda lenger. Det f.eks.
å måtte framvise kontoutskrift for å dokumentere hva man bruker
pengene på, for å få hjelp, er det motsatte av å vise folk tillit.
Det å kreve at folk skal selge bilen eller hytta eller tømme sparekontoen
til barna sine før de får nødhjelp fra Nav, er heller ikke å vise
folk tillit. Det er det motsatte, det er mistillit, og det bør ta
slutt.
Vi står midt
i en brutal fattigdoms- og forskjellskrise, antallet som trenger
sosialhjelp, vokser kraftig. Vi vet at det er flere som går til
frivillige organisasjoner, og som heller stiller seg i matkø enn
å gå til Nav for å få hjelp. Det er en fallitterklæring for hele
velferdsstaten vår. Ikke et eneste vondt ord om alle de flotte folkene
i de frivillige organisasjonene som gjør en kjempejobb, men Nav
er vårt felles sikkerhetsnett, det er velferdsstaten vår, som skal
være der for oss når vi trenger velferdsstaten som mest. Nå er derfor
tiden inne for å ta tilbake kontrollen over velferdsstaten vår.
Det er også slik
som representanten fra SV nettopp spør i interpellasjonen: Hvordan
kan velferd utvikles sammen med folkene det gjelder, og hvordan
bidrar regjeringen til at ansatte i systemene blir døråpnere istedenfor
portvoktere? Det handler også om tillit. Saksbehandlerne i Nav er
arbeidsfolk som kanskje står i krysspresset mellom en veldig streng
og trang kommuneøkonomi og enkeltpersoners behov der ute – mellom en
mellomleder i Nav, som har budsjetter å følge, og en enslig mor
som trenger øyeblikkelig nødhjelp. Før jul måtte lokalpolitikere
over hele landet gripe inn og sørge for å stoppe avkortingen av
de ekstra pengene som kom fra Stortinget til sosialhjelpsmottakere.
Statsråden skrev brev om det samme.
Stortinget har
tidligere vedtatt å ta bort muligheten kommunene har hatt til å
avkorte sosialhjelpen mot barnetrygden. Det var en veldig stor seier
som Rødt støttet opp om, og nå burde vi se på muligheten for å ta
bort flere av disse urimelige avkortingene. Det vil sørge for å fjerne
noe av krysspresset på arbeidsfolkene i Nav, men også være mer tillitsskapende
i form av at vi får mer like tjenester ute i landets kommuner, uavhengig
av postnummer.
Det er også viktig
med en tillitsreform for de ansatte som jobber i Nav, og her venter
Rødt spent på det som kommer fra regjeringen. Rødt støtter også
Fellesorganisasjonens krav om en helhetlig gjennomgang av Nav. Jeg jeg
lurer på om statsråden og regjeringen mener det samme er nødvendig.
Jeg vil helt
mot slutten også løfte forslaget som Rødt fremmet i fjor høst, som
handler om et mer tilgjengelig og åpent Nav med mer åpne kontor.
Rapporten fra Helsetilsynet viste at i de 70 undersøkte kommunene
var 49 av Nav-kontorene åpne 6 timer eller mindre hver uke, 11 av
17 holdt helt stengt. Slik kan vi ikke ha det – at man møter på
en lukket dør hos Nav når man trenger Nav som mest. Man må kunne
få muligheten til å snakke med et menneske av kjøtt og blod, ikke
høre piping av en telefonsvarer eller bli henvist til å chatte med
en robot. Vi trenger mer tillit til fellesskapet, mer tillit til
Nav og mer tillit til hverandre i den tiden vi er i nå.
Lan Marie Nguyen Berg (MDG) [16:33:15 ] : Vi i De Grønne vil
takke interpellanten Ellingsen for spørsmålet til arbeids- og inkluderingsministeren
og takke for alle de gode innleggene som har blitt holdt i salen
her i dag. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dem
som jobber for at folk skal få et bedre liv her i landet vårt. De
gjør en kjempeviktig jobb.
Før jul ble det
meldt at matkøene på kort tid har blitt dobbelt så lange og vel
så det. Ifølge Frelsesarmeen har det på Hamar vært en økning på
65 pst., i Tromsø en økning på 86 pst., i Stavanger, Oslo, Farsund
og Tvedestrand en økning på 100 pst. og i Moss og Trondheim en økning
på 350 pst. Matsentralen har delt ut 10–11 millioner måltider i
2022, en økning på 35 pst. sammenlignet med 2021. De tror behovet
er mye større, og at de kunne delt ut dobbelt så mye.
Frelsesarmeen
ser stadig nye ansikter som man kunne omtalt som såkalt vanlige.
Normalt dukker det opp 50 personer på matutdeling i Moss; i høst
har gjennomsnittet vært 125 personer i uken. Det er 8 pst. av de
voksne i Norge som viser tegn til matfattigdom – de står over måltider
for å få endene til å møtes, de går på matstasjonen, eller de henvender
seg til Nav.
Hvorfor tar jeg
opp dette knyttet til denne interpellasjonen? Jo, fordi det meldes
om at flere går til matstasjonen enn til Nav. Ifølge Klassekampen
i november hadde antallet som søker sosialhjelp, gått ned, men matkøene
vokser. Dette er før man regner med de nær 32 000 ukrainske flyktningene
Norge har tatt imot siden mars. I Debatten på NRK har det vært en
rekke programmer om den økende fattigdomskrisen i Norge denne høsten.
For eksempel inviterte de inn uføre Knut Ragnar Hegseth Bakke. Han
forteller at å søke om nødhjelp hos Nav er som å være i et politiavhør.
Frelsesarmeen peker også på at det er altfor mye byråkrati i Nav-systemet.
Det er vanskelig å finne fram, folk gir rett og slett opp. Slik skal
vi ikke ha det.
Vi i De Grønne
har fremmet flere tiltak mot fattigdom i vårt alternative statsbudsjett
for 2023. Vi har foreslått å øke satsene i bostøtten med 10 pst.
og heve inntektsgrensen med 20 pst., slik at flere blir omfattet
av ordningen, å etablere en ordning med dagpenger for nyutdannede
og å reversere regjeringens kutt i opptjeningsperioden for å få
dagpenger. Vi har foreslått å øke minstepensjonen med 4 000 kr for
alle enslige minstepensjonister, vi har opprettet en ny post for
å sette innsatsen mot barnefattigdom i fokus, og vi har utvidet småbarnstillegget
til enslige forsørgere med barn fra 0 til 3 år til å omfatte alle
med barn under 18 år. Samtidig har vi prisjustert barnetrygden.
Med unntak av
økningen i minstepensjonen, som SV fikk forhandlet inn, falt forslagene
våre, men uavhengig av politiske tiltak mener vi at et minstekrav
i møte med offentlige tjenester er å bli møtt med verdighet. Vi forventer
at regjeringen jobber for at det oppleves trygt og dra til Nav når
man har behov for det. Vi forventer også at regjeringen jobber for
at mennesker i en allerede vanskelig situasjon skal bli møtt med
vennlighet når de søker om statlige ytelser. Å leve i fattigdom
er en stor påkjenning allerede. Det statlige hjelpeapparatet skal
gjøre det det kan for at situasjonen ikke skal oppleves enda verre.
Cato Brunvand Ellingsen (SV) [16:36:58 ] : Det er kanskje derfor
jeg er politiker – kanskje ikke for å diskutere dette torsdag etter
votering i en tom sal, men for nettopp å få disse gode innleggene
om hvordan vi skal reformere den velferdsstaten vi er så glad i.
Særlig som en
del av venstresiden føler jeg på et dypt ansvar for å ta vare på
velferden og utvikle den på en god måte. Det er interessant å se
hvilke partier som har valgt å delta i denne debatten her i salen
i ettermiddag.
Jeg erkjenner
at det kan være vanskelig å balansere kritikk mot velferden uten
å kritisere dem som jobber i velferdstjenestene. Jeg har jobbet
i velferdstjenesten og vært tillitsvalgt i velferdstjenesten i mange
herrens år, og jeg har aldri møtt noen profesjoner som mener at
det er problematisk at vi ønsker å styrke det relasjonelle forholdet
mellom profesjonene i systemet, folkene i systemet og folkene som
trenger hjelp av systemet. Det jeg møter, er ansatte som kritiserer
en altfor brutal arbeidslinje, der de føler seg bundet på hender
og føtter til å jobbe for at alle skal komme inn i arbeid til enhver
tid. Det jeg møter, er ansatte som kritiserer at ytelsene er altfor
lave til å sørge for god velferd. Velferd skal jo heller ikke måles
i tjenester, det skal måles i endring i tråd med det folk egentlig
ønsker i sitt eget liv.
Det finnes veldig
mange gode eksempler på godt arbeid i velferdstjenesten. I et lite,
hvitt hus på Lambertseter ligger Oslohjelpen i bydel Nordstrand
i Oslo. Her kan barn og unge og deres foreldre komme akkurat som
de er, med sine små og store problemer. De får hjelp til det de
trenger hjelp til, uten utredning, dokumentasjoner og diagnoser
– og uten ventelister. Oslohjelpen i denne bydelen sør i Oslo viser
vei i hvordan framtidens relasjonelle velferd bør utvikles. Jeg
anbefaler alle en tur dit, også oss politikere, som kanskje av og
til har problemer med å bygge et velferdssystem som funker best
mulig.
Takk for denne
debatten. Jeg har lyst til å avslutte med Pippis fine ord: «Den
som er veldig sterk, må også være veldig snill.»
Statsråd Marte Mjøs Persen [16:39:58 ] : Jeg vil også takke
for en interpellasjonsdebatt som tar opp viktige temaer i vårt velferdssamfunn.
Jeg deler bekymringen for den situasjonen mange nå er i som følge
av økte levekostnader og en stram økonomi.
Som jeg la vekt
på i mitt innlegg, er det viktig at de som trenger akutt hjelp nå,
oppsøker Nav-kontoret. Alle som har et hjelpebehov, kan henvende
seg til Nav-kontoret for å få lagt fram sin sak og få informasjon
og veiledning. Ikke minst er også Navs økonomi- og gjeldsrådgivningstjeneste
et viktig tilbud til personer som nå har økonomiske problemer.
Trygghet og rettferdig
fordeling er det aller viktigste for denne regjeringen. Budsjettforhandlingene
med SV har vært en god mulighet til å justere budsjettet i tråd med
utviklingen de siste månedene. Hovedmålet med budsjettet er fortsatt
å bidra til å få kontroll på den kraftige prisveksten, skape trygghet
rundt folks økonomi og arbeidsplasser og utjevne de sosiale og geografiske
forskjellene.
Representanten
Berg var også inne på viktige tiltak for å styrke økonomien til
dem som merker prisveksten sterkest. Vi styrker derfor økonomien
også til disse personene. Det betyr mer til minstepensjonister,
mer til barnefamilier og mer til dem med lavest ytelser, som f.eks.
uføre.
En av de viktigste
måtene å komme seg ut av fattigdom på, er å komme i arbeid. Arbeidslinjen
er derfor fortsatt viktig. Regjeringens jobbpakke, en ungdomsgaranti,
der vi bl.a. styrker laget rundt ungdommene med flere veiledere
i Nav som kan bidra til at de kan få seg enten kvalifisering eller
arbeid, er en viktig satsing for denne regjeringen. Også forsøksordningen
med arbeidsorientert uføretrygd er fortsatt noe av det viktigste
vi gjør på lang sikt. Jeg mener at disse ikke står i noen umiddelbar
motsetning til hverandre, for de som henvender seg til Nav, skal
få hjelp, og økonomisk sosialhjelp er det siste sikkerhetsnettet
i velferdsstaten vår. Det er ikke sånn at man ikke kan få sosialhjelp
med mindre man står på helt bar bakke. Det finnes muligheter i sosialtjenesteloven,
og veilederen understreker dette for dem som er Nav-ansatte.
Det jeg har blitt
helt trygg på etter å ha reist rundt på Nav-kontor rundt omkring
i det ganske land, er at der er det mange dyktige ansatte som står
på hver dag, både med å bistå mennesker som ønsker å komme ut i
arbeid, nettopp til å gjøre det, og også med å finne muligheter
til å bistå økonomisk innenfor det regelverket som er. Det er jeg
veldig glad for, og jeg er glad for den debatten vi har hatt her
i dag.
Presidenten
[16:43:04 ]: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.