Presidenten: Etter
ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Senterpartiet
15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti
5 minutter, Rødt 5 minutter, Venstre 5 minutter, Miljøpartiet De
Grønne 5 minutter og Kristelig Folkeparti 5 minutter.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Nils-Ole Foshaug (A) [09:11:29 ] (ordfører for sak nr. 5):
Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om arbeidet med
Meld. St. 10 for 2021–2022, kalt Prioriterte endringer, status og
tiltak i forsvarssektoren. Meldingen bygger på den gjeldende langtidsplanen. Komiteens
tilråding fremmes av en samlet komité. Meldingen er delt opp i fem
deler, der den første delen omhandler endringer i den sikkerhetspolitiske
situasjonen og implikasjoner for norsk sikkerhet. Den andre delen
handler om operativ evne og status i forsvarssektoren. Del tre handler
om umiddelbare tiltak for å styrke Forsvarets operative evne. Del
fire handler om forsvarspolitiske ambisjoner og del fem om veien
mot en ny langtidsplan for forsvarssektoren.
I Forsvaret og
sikkerhetspolitikken opplever vi tidvis store forskjeller på de
ulike politiske partiene. Men i behandlingen av denne meldingen
ser vi også at det er stor enighet om at Norge skal ha et sterkt
forsvar, et forsvar for å ivareta det grunnleggende og tidløse ansvaret det
er å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet.
Russland gikk
til fullskala militært angrep på Ukraina 24. februar. Dette er en
krig som har skapt grunnleggende og varige endringer i den sikkerhetspolitiske
situasjonen i Europa, og som Norge må forholde seg til. En samlet
komité tar endringene på dypeste alvor og mener derfor det er viktig
med en gjennomgang og en forsterkning av langtidsplanen.
I gjeldende langtidsplan
er det lagt opp til et økt ambisjonsnivå for Forsvarets operative
evne i tillegg til de omfattende langsiktige endringene av Forsvarets
organisasjon og struktur. Komiteen er samstemt om at Forsvarets
operative evne er styrket gjennom en rekke satsinger på forsvarssektoren
de siste årene. Det å øke tilgjengeligheten, reaksjonsevnen og utholdenheten
til Forsvaret har vært helt nødvendig. Vi har nå bedre evne til
å gjennomføre nasjonale operasjoner. Vi har kortere klartid, og
vi har mer øving og trening.
Komiteen ser,
til tross for bedringen, fortsatt en betydelig utfordring og operative
svakheter som krever videre målrettet innsats knyttet til styrkestrukturens
reaksjonsevne og utholdenhet samt logistikk og vedlikehold av nytt
og eldre materiell.
Status for Forsvaret
er ikke der den burde være. Nytt materiell kommer senere enn planlagt.
Byggeprosjekter blir dyrere, og vi har utfordringer med å beholde
og rekruttere riktig kompetanse. Vedlikeholdsetterslepet på bygg
og anlegg er betydelig i hele sektoren. Risikoen for forsinkelser
i IKT-investeringer er fremdeles høg, og det er også risiko for
redusert gevinstrealisering gjennom kontinuerlig forbedring og effektivisering.
Komiteen viser
til at denne meldingen er for å synliggjøre umiddelbare retnings-
og ambisjonsendringer på kort og mellomlang sikt, fram mot ny langtidsplan for
forsvarssektoren. Komiteen slutter seg derfor til behovet for umiddelbare
tiltak for økt aktivitet i nord med forsterket tilstedeværelse og
bedre situasjonsforståelse.
Komiteen er også
samstemt om å videreutvikle det nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske
samarbeidet og at det er viktig. Da er det vel også på sin plass
å nevne at denne stortingsmeldingen ble framlagt før Sverige og Finland
hadde søkt om medlemskap i NATO, som igjen vil gi nye muligheter
i det nordiske samarbeidet.
En helhetlig oppfølging
av videreutviklingen av evne til krigføring i det maritime domenet
og en utredning av hvordan en eventuell standardisering av fartøy
i Sjøforsvaret kan erstatte deler av dagens overflatestruktur, har
tilslutning fra komiteen. Komiteen konstaterer at regjeringen vil
komme tilbake til Stortinget i løpet av 2022 med en anbefaling om
framtidig innretning av den nye overflatekampstrukturen. Cyberkapasiteten
blir stadig mer integrert i både konvensjonell og irregulær krigføring,
og komiteen vil framheve viktigheten av å styrke forsvarssektorens
innsats mot trusler i det digitale rom.
Personell er en
kritisk faktor, og komiteen mener det er viktig at sektoren er bemannet
med tilstrekkelig personell med riktig kompetanse til riktig tid.
Komiteen støtter derfor en videre personellopptrapping, og trepartssamarbeidet
blir et viktig virkemiddel i dette arbeidet. Komiteen vil også framheve
viktigheten av at regjeringen fortsatt gjør et målrettet arbeid
med ivaretakelse av våre veteraner.
Arbeidet med en
ny langtidsplan er i full gang, og komiteen slutter seg til at prinsippene
balanse, realisme og langsiktighet innenfor en konseptuell ramme
legges til grunn for utviklingen av forsvarssektoren. Denne meldingen,
forsvarskommisjonens arbeid, eksterne innspill og offentlig debatt
og forsvarssjefens fagmilitære råd vil danne grunnlag for en ny
langtidsplan. Nye utfordringer, erfaringer og innsikt vil bidra
til å konkretisere og videreutvikle forsvarspolitikken.
Idet jeg nå går
over fra å være i saksordførermodus til å være Arbeiderparti-politiker,
vil jeg på nytt nytte høvet til å takke for et godt samarbeid i
komiteen.
Da daværende forsvarsminister
Enoksen la fram Meld. St. 10, brukte han begrepene «løypemelding»
og «bekymringsmelding» for å beskrive stortingsmeldingen. Den bygger
på den eksisterende langtidsplanen, og som sagt tidligere er den
bygd opp i de fem delene.
Den russiske invasjonen
av Ukraina har skapt grunnleggende, varige endringer i Europas sikkerhetspolitikk.
Vår uforutsigbare nabo har sjokkert en hel verden, og det har store
konsekvenser for norsk sikkerhet og vil kreve mer av Norge for å
opprettholde innflytelse i våre nærområder. Med den utviklingen
vi ser i sikkerhetssituasjonen, vil det være avgjørende viktig i
tiden framover at det norske forsvaret er tilstrekkelig til stede i
nordområdene, og at vi evner å understøtte alliert aktivitet som
foregår der.
Inneværende langtidsplan
var, og er, ambisiøs. Forsvarets operative evne er styrket de siste
årene. Meldingen gir likevel grunn til svært store bekymringer.
I dag ser vi klare tegn til at den vedtatte langtidsplanen la til grunn
en for høg samlet risiko i gjennomføringen. Nye ubåter er forsinket.
Utbyggingen på Evenes og Ørlandet er dyrere enn planlagt. Problemene
med NH90 er fortsatt ikke løst og gir utfordringer for fregatt og
kystvakt. Nå er kanskje dette i gang fra i dag av, men utfordringen for
fregatter og Kystvakten er fortsatt der. Nye kampfly og nye overvåkingsfly
vil styrke Forsvaret på sikt, men overgangen utfordrer operativ
evne.
Vedlikeholdsetterslep
på bygg og anlegg er betydelig i hele sektoren. Risikoen for forsinkelser
i IKT-investeringene er fremdeles høg, og det er også stor risiko
for redusert gevinstrealisering gjennom kontinuerlige forbedringer
og effektiviseringer.
Til slutt: Det
er en utfordring med å beholde og tilføre riktig personell og kompetanse.
Utfordringene som blir identifisert i meldingen, vil i de fleste
tilfellene føre til økte driftsutgifter, og tiltak for å løse dette
må og vil regjeringen komme tilbake til i de årlige budsjettene
og i den neste langtidsplanen.
Med bakgrunn i
den sikkerhetspolitiske situasjonen har regjeringen prioritert grep
som styrker operativ evne på kort sikt. Forsvaret er styrket med
3 mrd. kr i 2022. Det betyr mer seiling med fregatter, ubåter, korvetter,
økt øvingsaktivitet i Heimevernet og i Hæren i Nord-Norge, økt beredskapsbeholdning,
spesielt økt lager av ammunisjon, personlig utrustning og drivstoff. Forsvarets
evne til mottak av allierte blir styrket, og Etterretningstjenestens
og Forsvarets evne til å motta digitale trusler styrkes også.
I meldingen presenterer
regjeringen sine forsvarspolitiske ambisjoner fram mot en ny langtidsplan. Regjeringen
er klar på at forsvarsinnsatsen i Nord-Norge skal styrkes. Økt tilstedeværelse
i alle domener vil bli prioritert i årene som kommer. Regjeringen
vil fullføre etableringen av Finnmark landforsvar, samtidig som etablering
av den mekaniserte Brigade Nord, med fire manøverbataljoner, fortsetter.
Det vil bli økt aktivitet og videreutvikling av Heimevernet. HV-17
vil få styrket kampkraft, slik at de kan samvirke bedre med hæravdelingene
i Finnmark.
I meldingen framheves
videreutvikling av det nordiske forsvarssamarbeidet. Med Sveriges
og Finlands kommende NATO-medlemskap vil Norden i NATO skape en
ny epoke i nordisk sikkerhetspolitikk. Nye muligheter vil oppstå,
og nye vurderinger av hvordan vi skal løse oppgavene med å forsvare
Norden på best mulig måte, vil skje. Vi vil nå kunne planlegge forsvaret
av vår region på en helhetlig måte.
Vårt samarbeid
med våre allierte er viktigere enn noen gang. Økt alliert operativ
aktivitet i nordområdene medfører at norske militære fasiliteter
blir viktigere for understøttelse av tilstedeværelsen, trening og
øving, og det allerede i fredstid. Dette er også for å sikre og
ivareta norske interesser for lav spenning i nordområdene. Den nasjonale
evnen til alliert mottak er en kjent risiko i vedtatt langtidsplan,
og utover de operative basene i Luftforsvaret i nord, som er vedtatt
videreført, er det bare Andøya som har relevant infrastruktur som
kan gjøres tilgjengelig utover det den vedtatte langtidsplanen har lagt
opp til. For å styrke vår nasjonale evne til alliert mottak i nord
vil regjeringen derfor bl.a. videreføre og styrke vedlikeholdet
av kritisk infrastruktur på relevante lokasjoner i Luftforsvaret,
herunder også Andøya.
Regjeringen har
ambisjoner om å styrke den operative tilgjengeligheten på den maritime
overflatestrukturen. Sjøforsvaret skal gjennomføre ulike levetidsforlengelser
på de fleste fartøyene fram mot 2030. Parallelt med dette vil regjeringen
komme til Stortinget med en vurdering av framtidig innretning av
overflatestrukturen i løpet av året. Her vil det utredes hvordan
en eventuell standardisering av fartøy i Sjøforsvaret kan erstatte deler
av dagens overflatestruktur, når dagens fartøy når sin tekniske
levealder. Her vil sivil maritim næring sitte på unik kunnskap,
som vil være svært relevant i arbeidet med utvikling av nye kapabiliteter
for Forsvaret.
Regjeringen vil
også styrke Etterretningstjenesten og cyberforsvaret i 2022 utover
ambisjonene i vedtatt langtidsplan. Styrkingen vil bidra til bl.a.
bedret digital sikkerhet, økt tilstedeværelse og forbedret situasjonsforståelse
og nasjonal kontroll i nord, noe som vil komme både Norge og allierte
til gode. På kort sikt vil regjeringen styrke motstandskraften mot
sammensatte trusler ved å øke innsatsen på digital sikkerhet i Forsvaret.
I tillegg styrker
regjeringen Etterretningstjenesten utover det langtidsplanen legger
opp til, noe som vil bidra til ytterligere styrket evne i det digitale
rom og øke etterretningsstøtten til Forsvaret, og da spesielt i
nord.
De tilsatte er
Forsvarets viktigste kapasitet og ressurs. Regjeringen vil fortsette
personellopptrappingen og legge til rette for at sektoren har tilstrekkelige
rammebetingelser for å rekruttere og for å beholde. I meldingen
slås også fast at arbeidet for å redusere forekomster av mobbing
og seksuell trakassering må intensiveres, og at det skal være et
målrettet arbeid for å rekruttere kvinner til høgere stillinger.
De siste ukers medieoppslag kan tyde på at det trengs en solid arbeidsinnsats
på dette området. Det er godt å høre at både forsvarssjefen og forsvarsministeren
tar problemene på største alvor og lover handling. Forsvaret skal
ta vare på sine soldater, og det skal være trygt å varsle om ulike
forhold. Jeg vil til slutt takke dem som står fram og forteller
om en totalt uakseptabel behandling.
Bengt Fasteraune (Sp) [09:24:13 ] (ordfører for sak nr. 4):
Jeg vil få takke komiteen for samarbeidet om proposisjonen i saken
som jeg har fått gleden av å være ordfører for, et samarbeid som
også har medført at det er enighet om investeringene som ligger
inne som forslag i proposisjonen.
Krigen i Ukraina
representerer starten på en ny tid i Europa og en varig endring
av våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Russiske angrep understreker
viktigheten av å styrke Norges forsvarsevne langs de tre hovedlinjer som
Stortinget allerede har sluttet seg til, og som stadig vekk blir
stadfestet: den nasjonale forsvarsevnen, som denne saken omfatter,
det kollektive forsvaret i NATO og bilateral støtte og forsterkninger
fra nære allierte. Vi har gjennom de siste ukene vært med i mange
debatter som støtter opp under alle disse pælene som Forsvaret står
på.
Formålet med Prop. 75 S
for 2021–2022 er å be om Stortingets godkjenning av kostnadsrammen
for to nye prosjekter. Det er eiendom, bygg og anlegg for materiell på
Porsangmoen og infrastruktur på Værnes samt godkjenning av omfangsendring
av to pågående materiellprosjekter: artillerilokaliseringsradar
og artillerisystem 155 mm. Proposisjonen inneholder også to informasjonssaker:
informasjonssak om beredskap for sikring av oppsettingsstedene til
Heimevernet og informasjonssak om NH90, som i dag sikkert kommer
til å bli nærmere utdypet av forsvarsministeren. Alle investeringsprosjektene
er i samsvar med inneværende langtidsplan for forsvarssektoren og
er tiltak som skal være med på å trygge Norge i fred, krise og krig.
Forslaget om å
godkjenne kostnadsrammen for infrastruktur innen eiendom, bygg og
anlegg på Porsangmoen er nødvendig for å kunne gjennomføre opplæring og
holde materiellet til kavaleribataljonen som er under oppbygging,
ved like. På Værnes viser gjeldende langtidsplan at aktiviteten
vil øke betraktelig. Luftforsvarets etablering på Værnes skal sikre
tett integrasjon med sivile samarbeidspartnere og andre ressurser
i Forsvaret. Infrastrukturen i Værnes garnison har derimot nådd
sin tekniske levealder, og med økt aktivitet stilles det krav til
moderniseringsløsninger som vil øke den operative evnen. Det er
viktige forslag, og det er viktige investeringer, som sørger for
at de får utført det oppdraget de skal.
Også forslaget
om å få godkjent omfangsendringene på materiellprosjektene artillerilokaliseringsradar
og artillerisystem 150 mm er med på å styrke Hæren. Radaren gir
Hæren kapasitet til å lokalisere og skyte fiendtlige våpensystemer
hurtig og svært nøyaktig. Systemet vil kunne gi støtte til operasjoner
nasjonalt og internasjonalt og vil øke Hærens operative evne. Også artillerisystem
155 mm, som kan levere ildstøtte på avstander over 40 km på en effektiv
og trygg måte, bidrar til å sikre norsk kampevne.
Beredskapen for
sikring av oppsettingsstedene til Heimevernet inkluderer et mindretall
av styrkene i HV, hvor et avgrenset antall kvalifiserte og sertifiserte
mannskaper lagrer våpen og ammunisjon i egen bolig. Dette har blitt
gjort før i vesentlig større omfang, men forslaget er likevel et
viktig skritt i å trygge Norge dersom vi skulle stå overfor en krise
hvor vi trenger å handle raskt.
Det er en samlet
komité som støtter forslagene i proposisjonen. Stortinget viser
her både vilje og evne til å øke Norges militære forsvarsevne og
trygge Norge i en usikker tid.
Så vil jeg si
lite grann om de andre sakene som er en del av debatten. Tiden er
inne for å prioritere grep som styrker operativ evne på kort sikt,
og i lys av den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen legger
regjeringen fram en stortingsmelding som tar for seg prioriterte endringer,
status og tiltak i forsvarssektoren. Meldingen anbefaler nye tiltak
og framhever betydningen av kursjusteringer og ikke minst omprioriteringer
som reflekterer regjeringens prioriteringer på kort sikt, og i arbeidet
fram mot en kommende helhetlig langtidsplan for forsvarssektoren.
Meldingen blir enda viktigere når vi ser en del av de andre sakene
som har blitt løftet fram for Stortinget samtidig – og de må ses
i sammenheng, det er svært viktig.
Stortingsmeldingen
viser til umiddelbare tiltak langs fire hovedlinjer: Det er å styrke
Forsvarets reaksjonsevne – som er svært viktig – og ikke minst tilstedeværelse
i nord, og å styrke evnen til mottak og samvirke med allierte og
nordiske partnere, som i dagens situasjon også står fram som særdeles
viktig. Det er videre å styrke beredskapen for krise og krig og
å styrke utholdenheten i Forsvaret.
Dette innebærer
økt trening for områdestrukturen og innsatsstyrkene i Heimevernet
og styrking av Forsvarets evne til mottak og understøttelse av allierte
styrker, primært i nord, for økt beredskap i krise og krig. Det
inkluderer også anskaffelse av ammunisjon i ulike ammunisjonsklasser
og ikke minst mer trening i alle andre våpengrener.
Regjeringen Støre
overtok implementeringen av en langtidsplan som var ambisiøs og
trekker i riktig retning på flere områder. Imidlertid utsatte planen
viktige tiltak som kunne styrket forsvarsevnen. Som en del av grunnlaget
for ny politikkutvikling og i forberedelsene til utviklingen av
neste langtidsplan har det vært viktig for regjeringen å gjøre opp
status i gjennomføringen av vedtaket. Forsvarets operative evne
er styrket gjennom en rekke satsinger i forsvarssektoren de siste
årene. Det har vært helt nødvendig å øke tilgjengeligheten, reaksjonsevnen
og utholdenheten i Forsvaret. Målet om økt beredskap har gitt bedre
evne til å gjennomføre nasjonale operasjoner, kortere klartider
og mer øving og trening.
Både meldingen,
som legger føringer for hvordan man skal videreutvikle Forsvaret
som et verktøy for å opprettholde tilstrekkelig norsk handlefrihet,
kontroll og forutsigbarhet i våre nærområder, og de umiddelbare tiltakene
som ble annonsert den 1. april, omfatter allerede i stor grad de
tiltakene som representantene etterspør i representantforslaget
om tiltak for å styrke Norges forsvarsevne og nasjonale beredskap.
Dette er også godt utdypet i svaret fra forsvarsministeren.
Sammen med de
umiddelbare tiltakene som skal styrke Forsvarets operative evne
og tilgjengelighet på kort sikt, har regjeringen gjennom arbeidet
med Meld. St. 10 for 2021–2022 allerede tatt viktige og nødvendige
grep for å styrke norsk forsvarsevne. På lang sikt vil regjeringens
styrking av Forsvarets langtidsplan være sentral. I tillegg har
regjeringen nedsatt en forsvarskommisjon, som skal komme med anbefalinger
knyttet til de langsiktige konsekvensene av et endret sikkerhetspolitisk
bilde, og ikke minst en totalberedskapskommisjon, som bl.a. vurderer
de grunnleggende utfordringene knyttet til trusler som bl.a. cyber-
og energisikkerhet. Samlet sett vil dette være med og styrke hele
Norges forsvarsevne.
Det er i planen
lagt opp til et økt ambisjonsnivå for Forsvarets operative evne.
Samtidig er det lagt opp til omfattende endringer av Forsvarets
organisasjon og struktur. Vi ser allerede ved dagens status at satsingen har
hatt effekt. Det er prinsippene som ligger til grunn, gjennom balanse,
realisme og langsiktighet, som skal være det primære i denne utviklingen.
Men det er svært
viktig å si at til tross for bedring er det fortsatt betydelige
utfordringer og operative svakheter som krever videre målrettet
innsats knyttet til styrkestrukturens reaksjonsevne og utholdenhet,
ikke minst når det gjelder logistikk og vedlikehold av nytt og eldre
materiell. Status for Forsvaret er ikke der den burde være på disse
områdene. Nytt materiell kommer senere enn planlagt. Byggeprosjekter
blir dyrere. Vi har utfordringer med å beholde og rekruttere riktig
kompetanse, noe som er veldig alvorlig. Nye ubåter er forsinket, noe
som vil medføre økte driftsutgifter og lavere tilgjengelighet enn
planlagt. Utbyggingen på både Evenes og Ørlandet blir dyrere enn
planlagt, det vet vi. De evige problemene med NH90-helikopterne
er fortsatt ikke løst – de blir mest sannsynlig løst på en bra måte,
men likevel har jo dette vært bekymringsfullt over tid. Nye kampfly
og nye overvåkingsfly vil styrke Forsvaret på sikt, men overgangen
til alt dette nye, høyteknologiske utstyret er utfordrende, og vi
har i tillegg et stort vedlikeholdsetterslep.
Men forsvarskommisjonens
arbeid, eksterne innspill, offentlig debatt og forsvarssjefens fagmilitære
råd vil danne grunnlaget for en ny langtidsplan, og der er jeg helt
sikker på at disse nye utfordringene blir omtalt.
Hårek Elvenes (H) [09:34:35 ] (ordfører for sak nr. 6): For
åtte år siden, i 2014, startet regjeringen Solberg oppbyggingen
av Forsvaret, etter mange års nedbygging. Daværende forsvarssjef
Haakon Bruun-Hanssen og daværende forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide
foretok en total gjennomgang av tingenes tilstand i Forsvaret. Konklusjonen
var meget alvorlig. Alarmen gikk. Forsvaret var på vei inn i en
styrt avvikling dersom ikke 170–180 mrd. kr mer ble lagt inn i Forsvaret
over de neste 20 år. Det måtte prioriteres, og det måtte gås systematisk
til verks. Stortingsmeldingen som i dag behandles, er en videreføring
av den åpenhetslinjen som ble etablert i 2014, med tanke på status
i Forsvaret. Det ble satt et punktum for mange års fortielser og
fortrengninger om status og tingenes tilstand i Forsvaret.
Meldingen slår
fast at Forsvarets operative evne er styrket. Mange av de satsingene
som vi har gjort de siste årene, har vært nødvendige sett i lys
av den situasjonen som ble avdekket i Forsvaret, og ikke minst endringene
i den sikkerhetspolitiske situasjonen, som faktisk startet ved Russlands
invasjon av Georgia i 2008. Oppbyggingen av Forsvaret er godt i
gang, men mye gjenstår, og behovet for ytterligere tiltak er forsterket
gjennom Russlands massive angrep på Ukraina.
Historien etter
1991 og Murens fall har lært oss at Forsvaret ikke kan dimensjoneres
etter om det blåser varmt eller kaldt fra øst. Forsvaret må dimensjoneres mot
det trusselbildet som man anser som det mest sannsynlige i overskuelig
framtid. Det krever stabile og forutsigbare rammebetingelser for
Forsvaret. Russland er og blir den dimensjonerende faktor for innretningen av
norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og norsk forsvarspolitikk
må innrettes deretter. Russland har på ettertrykkelig vis i Ukraina
vist evne og vilje til å bruke militærmakt på det mest brutale vis
for å nå sine politiske mål. Viljen til å ofre andres og egne liv
synes å være uten grenser. Illusjonen om Russland som en stat med
et gryende demokratisk sinnelag, rettsstatsprinsipper og respekt
for internasjonal rettsorden er parkert for generasjoner framover.
Selv om Norge
ikke er i stand til å ivareta sine sikkerhetsutfordringer på egen
kjøl, har vi et ansvar for å opprettholde et sterkt nasjonalt forsvar
i henhold til NATOs artikkel 3. Det er selve forutsetningen for
at artikkel 5 i NATO skal ha mening, og dette er Stortingets ansvar.
Et forsvar forutsetter en solid grunnmur. Grunnmuren er systemet
av de ulike støttefunksjoner og etterforsyninger som må være på
plass for at Forsvaret skal fungere.
Grunnmuren var
sterkt forvitret da regjeringen Solberg overtok i 2013. Første steg
i oppbyggingen av Forsvaret har vært å sette denne grunnmuren i
stand og få det Forsvaret vi har, til å fungere. Reservedeler, drivstoff og
ammunisjon måtte anskaffes til lagrene, som mer eller mindre var
tømt. Fregatter lå ved kai og ble brukt som deleskip til andre fregatter,
og det trengtes flere besetninger. Det har tatt tid å bringe Forsvaret
ut av dette uføret. Nå seiler fartøyene mer, det flys mer, og det
øves mer. Å bygge ned Forsvaret er fort gjort. Å bygge det opp tar
lang tid. Stortingsmeldingen som vi i dag behandler, illustrerer
dette på en god måte.
Fremskrittspartiet
har fremmet en rekke nye tiltak i et eget representantforslag hva
gjelder styrking av Forsvaret. Det er naturlig at disse forslagene
underlegges en fagmilitær vurdering i forbindelse med utarbeidelsen
av neste langtidsplan. Gjeldende langtidsplan for Forsvaret ble
vedtatt i 2020 og har lagt den negative sikkerhetspolitiske utviklingen
til grunn, som dessverre er blitt forsterket gjennom Russlands invasjon
av Ukraina. Langtidsplanen er konkret for den videre utviklingen
av Forsvaret de neste åtte årene i motsetning til tidligere planer,
som har hatt en fireårshorisont. Dette ble kritisert av den rød-grønne
opposisjonen, men har i ettertid vist seg å være et godt grep. Innfasing
av materiell og våpensystemer går over flere år, flere planperioder,
og utbetalingene over statsbudsjettet går over mange år. Dessuten har
en plan som strekker seg over åtte år istedenfor fire, innebygde
handlingsalternativer hvis noen av tiltakene og elementene i planen
ikke går som forutsatt. Når en plan møter virkeligheten, må den
korrigeres og justeres. Virkeligheten er alltid i forandring og
vil ikke bli 100 pst. slik som planforutsetningene hadde forutsatt.
Gjeldende langtidsplan
er en god plan å bygge på når behovet for en forsert oppbygging
av Forsvaret skal møtes, som vi nå står overfor. Et godt grep er
å forsere enkelte av de tiltakene som ligger inne i planen, og som raskt
kan omsettes i økt operativ evne. Det er dette som ligger til grunn
for Stortingets tilslutning til bruken av tilleggsbevilgningen på
3 mrd. kr i Prop. 115 S for 2021–2022 – tilleggsproposisjonen.
Norge gjør nå
store investeringer i Forsvaret. Om lag 30 pst. av forsvarsbudsjettet
går med til nye investeringer, som er godt over NATO-kravet på 20 pst.
Mye av dette er svært komplekse anskaffelser. I dag fikk vi nyheten om
at NH90-anskaffelsen er hevet. Jeg anmoder forsvarsministeren om
at når man nå skal ut og anskaffe nye helikoptre, søker man etter
velprøvde løsninger – det man kaller for hyllevare – og unngår særnorske
krav og spesifikasjoner som kan drive dette ut i en eventuell ny
NH90-situasjon. La oss ikke komme dit.
Vi ser kostnadsøkninger
og forsinkelser. Man kan lese mellom linjene i denne meldingen at
kapasitetsgrensen i Forsvarets egen organisasjon synes å være nådd
– hva man er i stand til å håndtere av store investeringer samtidig.
Dessuten kan man i verste fall risikere å få begrenset effekt av
en del av investeringene hvis man ikke har tilstrekkelig med personell.
Dette vil Høyre følge med argusøyne fra Stortinget. Dessuten er
det et behov for at den fellesoperative tankegangen i Forsvaret styrkes.
Forsvarets system må ha en gjensidig forsterkende effekt innenfor
den økonomiske rammen – som alltid vil være begrenset – som Stortinget
stiller til disposisjon.
Alliert tilstedeværelse
og alliert mottak er avgjørende for norsk sikkerhet. Dette vil prioriteres
i den videre utviklingen av Forsvaret, kan en lese av meldingen.
Den nylig vedtatte tilleggsavtalen med USA er et svært viktig tiltak
i så måte. Svart på hvitt står det i meldingen at man må ta endringene
i sikkerhetssituasjonen på det dypeste alvor – på det dypeste alvor.
Det krever handling og politisk prioritering. Det blir ekstra krevende
i de kommende årene når man vet at handlingsrommet i statsbudsjettet
blir mindre. Det er bare å ta en liten kikk i perspektivmeldingen.
Men det er ingen vei utenom. Landets sikkerhet er og blir statens
viktigste oppgave.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [09:43:40 ] : Krisen og krigen
i Ukraina var en «wake up call» for Europas forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Nå er det slutt på akademiske diskusjoner og tilnærminger som kun
ser på Forsvaret som en avansert arbeidsplass. Våre soldater skal være
beredt til å gi sitt liv for forsvaret av landet. Det krever at
man allerede på skolenivå – helt fra grunnskole og oppover – er
klar over hva Forsvaret er, og hva det betyr å forsvare våre liberale
verdier.
Norges bilaterale
forhold til Russland er skadet i tiår fremover. Nå er Russland igjen
blitt fienden mot øst. Vi trodde kanskje vi aldri skulle komme dit
igjen – jeg trodde i hvert fall at vi aldri skulle kommet dit igjen
– men det er der vi er. Det er underlig, for det strategiske konseptet
som NATO ennå styrer etter, har Russland som en partner. Så må jeg
si at de som i dag sier at de skjønte hva Putin mente og ville osv.
i de årene som har gått, tok feil. Det er ingen, i hvert fall ingen
i Norge, som visste det. Vi kan gå tilbake til 2019, da vi feiret
Arktisk råd, og hvor det var både champagneskåling og kanapéspising
på høyt plan med Putin.
Et norsk forsvar
kan ikke bygge videre på dagens forsvar, vi må tenke nytt. Da er
det litt underlig at det hele tiden vises til tidligere regjeringer,
og det vises til Hurdalsplattformen. Hurdalsplattformen er helt
irrelevant. Det er jo akkurat den vi nå ikke kan bygge på. Den var skrevet
før invasjonen og krigen i Ukraina. Da kan man ikke vise til Hurdalsplattformen
hver gang det er en utfordring. Hurdalsplattformen kan man legge
i en skuff, nå må man se fremover. Nå må man lage en ny langtidsplan,
som også står i Meld. St. 10 for 2021–2022. Det står om hvordan
man skal utarbeide – det er helt korrekt – men man har ikke FFI
med, og man har heller ikke med behovet for NATOs kollektive forsvar.
Det skal også inn når man vurderer en ny langtidsplan.
Så stusser jeg
litt over at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti ikke står sammen
med Fremskrittspartiet, SV og Rødt om betydningen av balanse og
oppgaver. Det synes jeg er et slags rop fra fortiden. De mener at
den forrige regjeringen hadde det, men nei, den forrige regjeringen
hadde heller ikke det. Vår regjering hadde heller ikke det. Det
er å innrømme hva vi hadde og ikke hadde – ikke å prøve å forsvare
det som ble gjort før. Nå må vi tenke nytt og akseptere at vi kanskje
ikke har tenkt på absolutt alt, uavhengig av hvem som var statsråder
på den tiden.
Så må vi få slutt
på lokaliseringsdebatter. Vi hører hele tiden om ulike steder i
Norge som trenger den basen eller den basen eller det operative
feltet, osv. Legg det i en skuff! Det eneste som betyr noe nå, er
vårt kollektive forsvar. Da må også folk i denne salen slutte med denne
formen for debatter. Vi har det i vår stortingsgruppe, og jeg er
sikker på at man har det i andre stortingsgrupper også. Legg det
i en skuff – vi plasserer Forsvaret der det er nødvendig å ha det.
Andøya er et godt eksempel på det. Nå har vi fått behovet tilbake
på Andøya, og vi skal bruke Andøya på en fornuftig måte.
Jeg vil nå kommentere
de elleve forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet i sak nr. 6,
som er kloke, gjennomtenkte forslag om samarbeid med industri, forsvar
og ulike organisasjoner. Der er Andøya tema i første forslag, men
likevel vises det til Hurdalsplattformen når det gjelder en rekke
av disse punktene. Det må man slutte med. Hurdalsplattformen – uansett
hvor flinke man var, var man ikke flink nok. Man visste ikke hva
som skulle skje, og da kan man heller ikke vise til plattformen.
Når det gjelder
forslag nr. 2, om å ha minimum 60 000 heimevernssoldater, sier regjeringen
at de har kanskje planer om 45 000. Det holder ikke. Det var noe man
gjorde i forbindelse med Hurdalsplattformen. Nå må man tenke lenger
og se hvordan Ukraina, ifølge siste rapport, mister 100–200 soldater
hver eneste dag. Selvsagt må vi ha flere enn de 40 000 vi har, og
selvsagt mer enn de 45 000 som det er planer om. Og da trenger vi
en egen utdanning for Heimevernet. Det avviser utenriksministeren.
Hun viser til forsvarsministeren, som sier at forsvarssjefens behov
gjelder. Ja, men det går an å tenke selv og si: Ja, jeg ser utviklingen
i Ukraina og krigen i Ukraina – kanskje forsvarssjefens råd var
lite grann passé den gangen det ble gitt. Det er litt annerledes
nå, i 2022, etter den 24. februar.
Så har vi forslag
nr. 3, om å øke antallet øvingsdøgn. Igjen viser ministeren til
forsvarssjefens økonomi, så han må vurdere – altså ikke at han skal
få bedre økonomi, men at forsvarssjefen eventuelt har for dårlig
økonomi, slik at han ikke kan prioritere å øve mer med Heimevernet.
Det samme gjelder
en egen rekruttutdanning for Heimevernet. Det er det heller ikke
behov for, ifølge regjeringen. Selvsagt er det behov for det, og
alle vet jo at det er behov for det, ikke minst etter at Sjøheimevernet ble
nedlagt. Så det er klart det er behov for en egen rekruttutdanning.
Man kan ikke satse på Hærens utdanning og håpe at de i ettertid
skal bli heimevernssoldater. Vi trenger en egen utdanning også for
dem som ikke har gått gjennom hele løpet for Hæren.
Når det gjelder
anskaffelsen av nye helikopter, vil jeg først hylle ministeren for
å ha gjort det eneste kloke: å legge NH90 i en skuff. Det prosjektet
begynte da jeg jobbet i Forsvarsdepartementet, og det er jo tilbake
til forrige århundre. Jeg var selv med på å utarbeide noen av industriavtalene
der, som ikke var særlig vellykket. Så det er veldig fint at man
legger det i en skuff og tar dette på alvor. Men bare så nylig som
i januar sa man at dette prosjektet skulle gå videre, men heldigvis
har man kommet til noe annet nå.
Så gjelder det
luftvern. Der står det at man vurderer ulike tiltak, både aktive
og passive, men det står ingenting om at man har ambisjoner om faktisk
å gjøre det. De vil koste veldig mye penger, men man må gjøre det
– alternativet er mye dyrere. Og det er et paradoks at forsvaret
av Washington blir gjort med norske NASAMS, Norwegian Advanced Surface-to-Air
Missile System, men vi har ikke et forsvar av Oslo med norske NASAMS. Det
er jo nesten ikke til å fatte, og når jeg forteller dette til utlendinger,
tror de ikke på hva jeg sier. Dette må vi få på plass. Ja, det koster
personell og penger, men alternativet er mye verre.
Det er så underlig,
for når det gjelder Forsvaret, så skal man ha et forsvarsbudsjett
på 2 pst. av BNP, og så spør man: Hva slags forsvar får vi for det?
Mens når det gjelder alle andre sektorer – kanskje ikke alle, men
de aller fleste sektorer – spør man hva som er behovet? Hva er behovet
innen helsesektoren, behovet for Nav-ytelser, behovet i skolesektoren?
Da er det behovet som styrer, men når det kommer til Forsvaret,
spør vi hvor mye penger vi har, og så ser vi hvor mye forsvar vi
får for det. Det må være behovet som styrer. Og da har man hele
den rekken av planer for langtidsplanen, som må legges til grunn.
Da kommer man kanskje til 3 pst., kanskje til 2,5 pst., kanskje
til 3,5 pst. Vi var på 3,5 pst. tidligere, under den kalde krigen.
Det er mulig å gjøre det, men da må vi prioritere annerledes og
akseptere det. Vi er nå det rikeste landet i verden. Det skulle
bare mangle at vi ikke kan forsvare vårt eget land og våre 29 allierte, som
kanskje blir 31 allierte.
Så til forslag
nr. 7, om å opprette beredskapssheltere for F-35. Til det har det
også kommet et kryptisk svar. Nå virker det som om disse shelterne
er O.B. Wiik-telt. Jeg tror det er helt nødvendig at vi får muligheten
til å ha disse i fjellager, for da får de jo beskyttelse. Det er
ikke et godt nok svar som gis fra ministeren på dette, at man skal
vurdere alternativer osv. F-35 er mye større enn F-16, men vi må
ha plass til å lagre dem, slik at de er beskyttet også når de er
på bakken.
Når det gjelder
Nammos produksjon og å redusere ledetiden, kom et positivt svar
fra forsvarsministeren. Forsvarsministeren sier at de er i dialog
med Nammo – det er veldig, veldig bra. Så forsvarsministeren skal
ha skryt for det. Det er veldig viktig at vi får ammunisjonen vi
trenger til beredskap.
Når det gjelder
beredskapsmateriell og samarbeidet med sivil sektor, altså samarbeidet
mellom privat sektor og Forsvaret, så er det en trist lesning. Tiden
for at Forsvaret kan gjøre alt, er over. Vi trenger privat sektor,
ikke på grunn av arbeidsplasser, men fordi det er den beste løsningen.
Dette er folk som kan jobben, det er beredskap som de kan gjøre.
Vi trenger det samarbeidet, og det står altså private selskaper
i kø for å hjelpe Forsvaret. Det skaper også en interesse for Forsvaret.
Betydningen av Forsvaret vil også bli spredt på den måten, så det
ikke blir en liten sekt som skal jobbe for seg selv. Vi trenger privat
sektor for å hjelpe til med Forsvaret.
Når det gjelder
forslag nr. 10, om beredskapslagre for innsatsmateriell, får vi
et positivt svar fra forsvarsministeren – jeg må skryte av det.
Det er veldig, veldig bra.
Når det gjelder
Det frivillige Skyttervesen, kommer det igjen et underlig ikke-svar.
Ønsker man mer penger til Det frivillige Skyttervesen, eller skal
man henvise til budsjetter fremover? Har man ambisjoner om det,
så skriv da at man har ambisjoner om det. Har man ikke ambisjoner
om det, så skriv at man ikke har ambisjoner. Ikke skriv at man kanskje
kommer tilbake til dette i et budsjett i fremtiden. Ønsker ministeren
at Det frivillige Skyttervesen skal ha en høyere bevilgning, eller
ønsker han det ikke? Skal han prioritere det, eller skal han ønske
seg et større forsvarsbudsjett, slik at han kan få mer penger til
Det frivillige Skyttervesen? Det igjen skaper nødvendigheten av
å ha en bredere forståelse av Forsvaret i samfunnet. Samfunnet må
kollektivt forstå at Forsvaret er ikke bare Forsvaret; Forsvaret
begynner i skolen, Forsvaret er privat sektor, og Forsvaret er Det
frivillige Skyttervesen. Dette henger sammen. Da må man også drive
politikk på en måte som viser at dette henger sammen. Det er fremtidens
utfordring.
Legg Hurdalsplattformen
i en skuff, legg alle andre plattformer i en skuff og tenk nytt.
Alle må tenke nytt sammen. Jeg hadde ikke løsningen for tre, fire,
fem eller åtte måneder siden. Men nå må man finne den riktige løsningen,
og da må vi gå sammen om det og ikke krangle om lokaliseringer eller
for så vidt hva Forsvaret skal drive med. Vi skal forsvare landet
vårt. Vi skal skryte av soldatene som gir livet sitt for landet
vårt. Det skal vi være oppmerksomme på at de faktisk gjør. Det er
ikke akademiske diskusjoner. Og vi skal være klare på at vi skal
være villige til å kjempe selv for Tyrkia i NATO.
Jeg tar opp forslagene
fra Fremskrittspartiet.
Presidenten: Representanten
Christian Tybring-Gjedde har tatt opp de forslagene han refererte
til.
Ingrid Fiskaa (SV) [09:53:40 ] : Med det alvorlege bakteppet
me diskuterer denne saka, og med krig i Europa, er det i alle fall
bra at fleire no ser nødvendigheita av å styrkja Forsvaret. Her
i salen er det i dag stor einigheit om mange av dei grepa som blir
føreslått. SV stiller seg bak dei nye og utvida investeringsprosjekta
regjeringa føreslår, og me meiner det er fleire gode signal i stortingsmeldinga
om justeringar i langtidsplanen. I tillegg vil eg rosa Framstegspartiets
representantforslag, som òg gjev mange gode forslag til korleis
me kan styrkja Forsvaret. SV er med på fleire av forslaga. Det er
ein feil i den innstillinga, for SV er òg med på forslaga nr. 1–3
der.
Sakene i dag handlar
altså om korleis me kan styrkja det nasjonale forsvaret. Det er
heilt nødvendig. Det er nødvendig at Noreg sjølv er til stades med
relevante militære kapasitetar, særleg i nord. SV støttar regjeringa
i at Noreg bør styrkja kapasiteten til å utøva nasjonal kontroll
òg over den allierte aktiviteten med utgangspunkt i norsk territorium.
Å gjera det motsette,
nemleg å overlata oppgåvene med å overvaka og vera til stades i
nordområda til allierte, vil kunna bidra til å auka konfliktnivået
og sjansane for at misforståingar oppstår. Så lenge det er Noreg
sjølv som hevdar suverenitet, er dette konfliktdempande. Dette er
inga lita oppgåve, gjeve vår geografiske plassering og auka aktivitet
i nordområda, både militær og sivil, og Noregs interesse av lågspenning.
Desto viktigare er det å prioritera rett når me no skal styrkja
Forsvaret.
Då er det særleg
eitt forhold me i SV er opptekne av, og det er at satsingane dei
seinare åra i stor grad har handla om investeringar i materiell
og i liten grad om satsing på personell. Dette har skapt ubalanse
som har som resultat at ein svekkjer Forsvarets operative evne. Det
er særleg denne ubalansen me må retta opp dei komande åra. Eg vil
seia at det hastar ein heil del viss ein ikkje skal mista verdifull
kompetanse i Forsvaret.
Med dei varslingssakene
som har kome fram i media i det siste, ser me at fleire av desse
sakene i botn og grunn handlar om at kunnskapen til personellet
ikkje blir teken på alvor, men forsøkt dyssa ned. Dette må bli snudd,
for Forsvarets personell er vår aller viktigaste resurs når me no
skal styrkja forsvarsevna.
Så til eit par
konkrete saker: SV støttar regjeringa sitt mål om å vidareføra og
styrkja vedlikehaldet av kritisk infrastruktur på Andøya. Me vil
understreka at skal me få til det, må drifta på Andøya vera kontinuerleg,
med fast tilsette, og det må skje i regi av Forsvaret. Det betyr òg
at Forsvarets personell på Andøya må få ei snarleg avklaring om
korleis denne flystasjonen skal driftast framover. Det vil òg vera
i norsk interesse, for å hindra at avgjerande kompetanse forsvinn.
Me etterlyser ei snarleg avklaring frå regjeringa om planane for
Andøya.
Me har òg store
investeringsprosjekt bak oss og som er bestemte, både Ørlandet og
Evenes. Begge desse har blitt langt dyrare enn planlagt, og ein
må spørja seg om avgjerdsgrunnlaget har vore påliteleg, og om prosessane har
vore gode nok. Då er det viktig ikkje å gjera same feil ein gong
til, og eg viser til vår merknad som gjeld Værnes.
Til slutt må eg
hugsa å ta opp forslaga frå SV.
Presidenten: Representanten
Ingrid Fiskaa har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Bjørnar Moxnes (R) [09:58:58 ] : Bakteppet for saken – eller
for sakene – vi behandler i dag, er at en stormakt, og en atommakt,
som vi deler grense med, har invadert et fredelig naboland. Og i
møte med russisk aggresjon er det to ting vi behandler. Det ene
er umiddelbare tiltak for å styrke forsvarsevnen, og det andre er
de lange linjene vi skal streke opp for forsvaret av Norge.
De lange linjene
som tidligere regjeringer har fulgt, har hatt en grunnleggende svikt.
Ta f.eks. St.prp. nr. 45 for 2000–2001, som handlet om å legge om
Forsvaret, lagt fram av Stoltenberg I-regjeringen i 2001. Da skrev departementet:
«Russland er inne i en samlet sett
positiv utvikling, og landet utgjør i dag ingen militær trussel
mot Norge. Regjeringen mener at det er svært lite sannsynlig at
et omfattende angrep mot norsk territorium vil bli gjennomført i
overskuelig framtid. Evnen til å møte et slikt angrep bør derfor
ikke lenger være den dominerende faktor for utforming av Forsvarets
organisasjon og struktur.»
I de påfølgende
langtidsplanene ble Russland faktisk knapt nevnt med ett ord. Derimot
var beskjeden til Forsvaret klar: Spar milliarder av kroner, kutt
i antall soldater, omform Forsvaret til å kunne operere utenfor
landets grenser og bygg ned beredskapslagre, siden frihandel gir
fred og forsyningssikkerhet.
Enden på visa
vet vi. Vi gikk fra en mobiliseringshær med 160 000 soldater i elleve
brigader, fordelt over hele landet, til et topptungt forsvar med
11 000 soldater og én brigade. Vi gikk fra et godt trent heimevern,
med 90 000 soldater, til en styrke på under halvparten, på 39 000.
Lederen av landmaktutredningen konkluderte for få år siden med at
dette forsvaret kun kan forsvare et område tilsvarende en gjennomsnittlig
kommune, og over svært kort tid.
I langtidsplanen
for årene 2005–2008 het det at transformasjon er etterspurt i NATO,
og at
«prioritet er lagt på deployerbare
kapasiteter, med høy mobilitet, reaksjonsevne, kvalitet og tilgjengelighet, fremfor
på stasjonære styrker med lang reaksjonstid».
Deployerbare kapasiteter
er kort fortalt proffe soldater og bombefly som kan sendes til Afrika
og Midtøsten. Stasjonære styrker er vernepliktige som blir hjemme
og forsvarer Norge.
Rødt håper at
flere partier, at alle partier, vil se at Forsvarets primære jobb
er forsvaret av Norge, og at stasjonære styrker, dvs. et folkelig
forankret mobiliseringsforsvar basert på vernepliktige og reservister,
er det som trengs for å løse oppgaven.
Rødt støtter derfor
tiltak som umiddelbart kan styrke forsvarsevnen, og jeg vil også
berømme Fremskrittspartiet for forslaget de har lagt fram til behandling
i salen. Det er og blir et sterkt norsk forsvar som kan ivareta balansen
mellom avskrekking og beroligelse. Å skulle kompensere for det med
et stort mottak av utenlandske styrker kan ikke ivareta balansen
mellom avskrekking og beroligelse, som har vært avgjørende for politikken vår
i Norge i mange, mange år. I første rekke legger vi vekt på å styrke
bemanningen, umiddelbart utbedre manglene i materiell og gradvis
legge grunnen for et sterkt vernepliktsbasert invasjonsforsvar.
Det var et godt
innspill fra Fellesforbundet i høringen om snarest å starte en gjennomgang
av Forsvarets bortsetting av oppgaver til private aktører og om
konsekvensene dette har for sikkerheten og beredskapen. Det støtter
Rødt helhjertet, og siden dette også er et av regjeringens løfter
i Hurdalsplattformen, burde det heller ikke være noe problem for
regjeringspartiene å støtte en slik gjennomgang.
For Rødt er det
viktig med nasjonal kontroll over strategisk viktig materiell. Derfor
foreslår vi at Stortinget ber regjeringen sikre at Forsvaret anskaffer
materiell fra norsk industri der det er hensiktsmessig.
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:03:46 ] : Regjeringen vil styrke
landets forsvarsevne og beredskap. Utfordringsbildet er alvorlig.
Under arbeidet med stortingsmeldingen forverret denne situasjonen
seg betydelig, og vi ser nå krig i Europa. Krigen har ført til en
ny kriseforståelse for oss og for allierte. Finland og Sverige søker nå
trygg havn i NATO. Samlet og hver for oss ser vi behov for å gjennomgå
våre forsvarsplaner og budsjettprioriteringer.
Regjeringen har
gått gjennom status i sektoren, og konklusjonen er klar: Det har
skjedd forbedringer de siste årene, men vi er ikke der vi burde
være, og det skyldes flere ting. Nytt materiell kommer senere enn
planlagt, byggeprosjekter blir dyrere, og vi har utfordringer med
å rekruttere og beholde riktig kompetanse. Problemene med NH90-helikoptrene
er svært alvorlige og har vært godt kjent. Regjeringen har nå hevet
kontrakten, fordi vi ikke lenger har troen på at NH90 kan løse Forsvarets
behov for maritim helikopterkapasitet innenfor rimelig tid og kostnad.
Regjeringen har
startet arbeidet med å vurdere alternativer for maritim helikopterkapasitet.
Det vil ta tid før vi kan få en alternativ løsning på plass. Så
vil vi også se på muligheter for å forsere dette gjennom henvendelser
til nære allierte og samarbeidspartnere. Jeg mener at det nå er
nødvendig å vurdere Forsvarets helikopterkapasitet i en helhet,
spesielt sett i lys av dagens sikkerhetspolitiske situasjon.
Som et strakstiltak
for økt forsvarsevne har regjeringen foreslått å styrke Forsvaret
med 3 mrd. kr ekstra allerede i år, og jeg er glad for at det er
bred tilslutning til dette i Stortinget. Særlig viktig er det å
styrke vår forsvarsevne i nord. Vi skal øke aktiviteten i Hæren
og Heimevernet, og Sjøforsvaret skal seile mer. Vi skal også fylle opp
beredskapsbeholdninger av reservedeler og ammunisjon og fylle opp
drivstofflagre.
Den nasjonale
evnen til mottak av allierte styrker er en kjent risiko i gjeldende
langtidsplan. Regjeringen vil legge til rette for økt alliert tilstedeværelse
utover vedtatt langtidsplan også i fredstid. Den forverrede sikkerhetspolitiske
situasjonen har tydeliggjort behovet for en høyere ambisjon. Som
et strakstiltak har vi gjennom ekstrabevilgninger i 2022 satt av
midler til nødvendig vedlikehold på bl.a. Bardufoss flystasjon,
men regjeringens vurdering er at Bardufoss og Evenes ikke vil være tilstrekkelig
for å dekke allierte behov i nord. Det er bare Andøya som har relevant
infrastruktur etter de vedtakene som er fattet om ny bydel i Bodø.
Derfor vil vi styrke vedlikeholdet av relevant kritisk infrastruktur
også på Andøya. Jeg tar sikte på en snarlig avklaring av de konkrete
utviklingsmulighetene på Andøya og det framtidige ambisjonsnivået.
I Prop. 75 S for
2021–2022, om investeringer i Forsvaret og andre saker, legger regjeringen
fram fire investeringssaker, og vi informerer Stortinget om to andre
saker. Jeg setter pris på komiteens solide støtte ved at en samlet
komité stiller seg bak forslaget til vedtak.
Vi øker rammen
i prosjektet som anskaffer 155 mm artillerisystem, og i prosjektet
som anskaffer artillerilokaliseringsradarer. Dette er svært viktige
systemer for moderne landstyrker og vil øke ildkraften til Brigade Nord.
Investeringene i eiendom, bygg og anlegg på Porsangmoen er en del
av en satsing på totalt 1,5 mrd. kr i infrastruktur på Porsangmoen
for å oppfylle Stortingets vedtak i 2018 om å opprette Finnmark
landforsvar og Porsanger bataljon. Dette prosjektet gjør at vi kan
ta godt vare på materiellet, og gir i tillegg personellet gode arbeidsforhold.
Vi investerer
også i infrastruktur på Værnes, og legger dermed grunnlaget for
at den økte driften der vil være effektiv. Vi har styrket Heimevernets
evne til å sikre egen oppsetting, ved at særlig utvalgte mannskaper
har komplette våpen og ammunisjon lagret hjemme.
Vi må leve med
og planlegge for usikkerhet og uro i lang tid framover. Denne regjeringen
prioriterer Forsvaret. Stortingsmeldingen, tiltakspakken og investeringsproposisjonen
er regjeringens første og viktige steg. Så har vi nedsatt en forsvarskommisjon
og en totalberedskapskommisjon for å se videre framover. I lag med
et fagmilitært råd vil dette utgjøre viktige innspill til en kommende
langtidsplan.
Vi vil i kommende
budsjett komme med ytterligere prioriteringer og satsinger for å
gjøre de endringene denne regjeringen ser er nødvendige, slik at
Forsvaret fortsatt kan løse sine oppgaver.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Hårek Elvenes (H) [10:08:14 ] : I saken påpekes det at en del
bygg- og anleggsprosjekter blir dyrere enn forutsatt. Dette forklares
primært med økte entreprisekostnader og prisøkning på innsatsfaktorene.
En annen prisdrivende faktor er ofte selve behovet. Det går en grense
mellom hva som er nødvendig å ha, og hva som er kjekt å ha.
Hvis man ser på
leirene som ble bygd etter krigen, ser man ofte at kasernene – f.eks.
på Hvalsmoen og på Haslemoen – var identiske. Det var en standardisering, og
det medfører at kostnadene kan holdes lavere.
Spørsmålet til
ministeren er: Hvor langt har man kommet i forsvarssektoren i dag
med å standardisere forholdsvis enkle bygg som det bygges mange
av, eksempelvis kaserner og befalsforlegninger?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:09:15 ] : Dette er et viktig
tema. Skal vi sikre den videre utviklingen av Forsvaret som vi ønsker,
er det en rekke forhold som må henge sammen, herunder muligheten
til å innkvartere folk på en god måte. Vi har dessverre en situasjon
hvor det er etterslep både når det gjelder vedlikeholdet, og når
det gjelder det å anskaffe moderne bygg og anlegg for framtiden.
Jeg mener at det
er helt rett å se på hvordan vi kan få mer igjen for pengene og
bidra til standardisering der det er mulig. Det er også en viktig
del av strategien knyttet til bygg- og anleggspolitikken i sivil
sektor. Jeg mener at det er et godt grunnlag for å ta med seg viktige
elementer fra det inn i arbeidet med bygg og anlegg i militær sektor.
Hårek Elvenes (H) [10:10:13 ] : Vi får håpe at vi får se en
standardisert kaserne snart. Det var mulig på 1950-tallet, og det
burde være mulig i 2022. Historien viser at styringsrammen ved offentlige
prosjekter har en tendens til å overstiges langt oftere enn det
motsatte.
Nå skal ministeren
snart legge fram en plan for ny overflatestruktur i Sjøforsvaret.
Beregninger fra Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, viser at reanskaffelse
av fregatter i en eller annen form er kostnadsberegnet til 46 mrd. kr.
Med så store summer skal det ikke store avvik til før kostnadsoverskridelser
kan få store negative konsekvenser for forsvarsbudsjettet.
I lys av de erfaringene
man har gjort i det siste, og betydningen av å treffe best mulig
på kostnadsestimatene: Hvilke initiativ vil ministeren ta for at
kostnadsfastsettelsen knyttet til overflatestrukturplanen som kommer, blir
best mulig?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:11:24 ] : Det er en gjentatt
utfordring – ikke bare i Forsvaret, men også der – at anskaffelser
blir dyrere enn forutsatt. Jeg tror en grunnleggende utfordring
er nettopp at man starter med å definere behovet; det er lærdom
vi tar med oss fra ulike prosjekter. Det har nok vært en tendens
til – jf. også forrige spørsmål – ønsker om skreddersøm og tilpasning
til særskilte behov kontra nettopp det å se på standardisering eller
fellesløsninger med andre.
Jeg mener at det
kanskje aller viktigste vi kan gjøre når vi går inn i nye materiellanskaffelsesprosjekter,
herunder det representanten viser til, er at vi gjør nøye vurderinger
knyttet til graden av behov for egne tilpasninger og i større grad
heller går etter standardiserte løsninger hvor vi kan dele kostnaden
mest mulig med andre.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:12:40 ] : Først vil jeg
hilse til Aniela, som sitter der oppe. Hun er 16 år og er min skygge
i dag – det er vel første gang hun har blitt nevnt fra Stortingets
talerstol – det skal hun ha skryt for.
I forsvarsbudsjettet
er det betydelige investeringer i forsvarsmateriell. Det skaper
betydelig virksomhet for norsk industri og store spinoff-effekter
i annen relatert industri. Beløpene der er milliardbeløp. Skulle
man hatt et reelt forsvarsbudsjett, burde man også hatt en plusside,
altså en investeringsside – eller en forsvarsbudsjettside – og en
inntektsside. Det vil være en helt ny tenkning.
Vil forsvarsministeren
kunne vurdere at man ser på inntektssiden fra forsvarsindustrien,
slik at man kan øke forsvarsbudsjettet, og slik at det ikke oppfattes
som en utgiftsside? Jeg vil anta at både Kongsberg Gruppen, Nammo
og andre ledende aktører vil synes det er naturlig, for det er faktisk
forsvarsbudsjettet som finansierer deres forsvarsindustrivirksomhet.
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:13:42 ] : Det er nok mange satsinger,
bevilgninger, investeringer osv. på det norske statsbudsjettet som
bidrar til privat næringsutvikling og aktivitet. Forsvaret er en
av dem. Det vil i større eller mindre grad være helt gjennomgående
at statens økonomiske aktivitet på ulikt vis bidrar til samfunnets
økonomiske aktivitet, som igjen genererer inntekter til statskassen.
Å se for seg at man skal løsrive en sektor og legge om budsjettprosessen
på den måten som representanten antyder, anser jeg som lite aktuelt. Jeg
tror det vil være en vanskelig operasjon å gjennomføre og skape
veldig uklare forutsetninger for en ansvarlig budsjettpolitikk.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:14:35 ] : Jeg ser selvsagt
det, jeg også, men det er uansett en betydelig inntektsside for
forsvarsbudsjettet som kanskje skal brukes litt mer aktivt når vi
argumenterer for forsvarsbudsjettet og bevilgninger til Forsvaret.
Et annet spørsmål:
Forsvarsministeren viser til Hurdalsplattformen, som jeg også nevnte
fra talerstolen. Denne ble skrevet og etablert på et tidspunkt som
var en helt annen tid; alle sier at det nå er en helt ny tid. Likevel vises
det til den som om den er en slags oppskriftsbok, en Hakkespett-bok
eller noe slikt. Innser forsvarsministeren at Hurdalsplattformen
må legges til side, slik at vi sammen kan gå fremover og se et samlet
behov – at ikke regjeringen har noen spesielle pre i dette, og heller ikke
Stortinget alene, men at vi sammen finner måter å løse dette på,
basert på de reelle behovene etter Russlands invasjon og krig i
Ukraina?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:15:30 ] : Jeg er enig i at ting
har skjedd etter at Hurdalsplattformen ble skrevet, det er det ingen
tvil om. Så mener jeg likevel at det er et veldig godt styringsdokument
– som er framtidsrettet – for regjeringen. Det er lite i det som
har skjedd det siste halvåret som tilsier at Hurdalsplattformen
har blitt mindre aktuell. Snarere tvert imot – de sikkerhetspolitiske
behovene bekrefter de intensjonene som ligger i Hurdalsplattformen
om å styrke norsk forsvarsevne og beredskap. Så jeg ser ikke noe
grunnlag for å legge det bort. Jeg mener tvert imot at det er god
sammenheng mellom Hurdalsplattformen og den utviklingen vi har sett.
Så kan jo ulike former for utvikling tilsi at man er nødt til å
gjøre andre ting i tillegg, gjøre vridninger på ting. Det er en
løpende vurdering, men plattformen som sådan mener jeg gir et godt
grunnlag for å utvikle bl.a. Forsvaret videre i en positiv retning.
Ingrid Fiskaa (SV) [10:16:36 ] : Eg vil tilbake til temaet
standardisering, som har vore oppe her tidlegare, og heilt konkret
standardisering av fartøy i Sjøforsvaret. Noreg har ein verdsleiande
maritim kompetanse gjennom både verftsindustrien og resten av den
maritime klynga. Dette gjev etter mi meining ei unik moglegheit til
å byggja og utrusta sånne standardfartøy som me snakkar om her.
Det vil etter SVs meining vera både god forsvarspolitikk og god
klimapolitikk.
Me meiner at det
hastar med ei avklaring, så spørsmålet mitt til forsvarsministeren
er: Meiner han det er ein god idé å anskaffa standardiserte fartøy
frå norsk verftsindustri?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:17:29 ] : Det kan absolutt være
en god idé å anskaffe mer standardiserte fartøy. Forsvarsdepartementet
har gitt Forsvaret i oppdrag å gjennomføre en konseptvalgutredning
etter statens prosjektmodell for å vurdere muligheten for en standardisert
fartøyklasse. Et mulig standardisert fartøy kan på sikt vurderes
som en erstatning for dagens kystvakt- og støttefartøyer når de
nærmer seg slutten av levetiden, eller når leiekontrakten går ut.
Jeg mener at en konseptvalgutredning vil kunne dokumentere effektene
av en mulig overgang til standard fartøyklasse og eventuelle gevinster
i form av enklere drift, utdanning, understøttelse osv. Så handler
ikke dette – og det må understrekes – om kampfartøyene til Marinen,
men om andre støttefartøy, kystvaktfartøy osv.
Ingrid Fiskaa (SV) [10:18:25 ] : Eg takkar for svaret.
Kan ministeren
seia noko om tidsperspektivet her? For det er òg tidskritisk å få
teke ei avgjerd, rett og slett, om ein vil satsa på norsk verftsindustri
i denne samanhengen. Så spørsmålet er altså: Kva tid kan me venta
ei avgjerd eller eit avgjerdsgrunnlag frå regjeringa?
Statsråd Bjørn Arild Gram [10:18:55 ] : Forsvarsdepartementet
har, som nevnt, iverksatt en konseptvalgutredning for en standardisert
fartøyklasse. Som del av den konseptvalgutredningen skal det leveres
en mulighetsstudie. Den skal ferdigstilles i den måneden vi er i nå,
i juni 2022. Men selve konseptvalgutredningen, som vurderer ulike
alternativer, vil nok ikke være klar før til neste år.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Rigmor Aasrud (A) [10:19:42 ] : Den sikkerhetspolitiske situasjonen
er endret, både internasjonalt og i våre nærområder. Samtidig muliggjør
moderne teknologi nye former for krigføring. Disse endringene fordrer at
vi tar grep for å trygge vår egen framtid. Både i Meld. St. 10 for
2021–2022 og i investeringsmeldingen er det gode eksempler på det.
Norges forsvarsevne og nasjonale beredskap styrkes utover det den
vedtatte langtidsplanen legger opp til. Det er helt nødvendig.
Når det gjelder
representantforslag 221 S for 2021–2022 fra Fremskrittspartiet,
deler vi både forslagsstillernes beskrivelse av den endrede sikkerhetspolitiske
situasjonen i Europa og representantenes ønske om å styrke norsk
forsvarsevne og nasjonal beredskap.
Regjeringen er
allerede godt i gang med dette, og det er viktig at alle større
beslutninger knyttet til forsvarssektoren bygger på fagmilitære
vurderinger og ses i sammenheng med vedtatte planer. Som forsvarsministeren har
redegjort for i sin uttalelse til forslaget, er det gode grunner
til at flere av de konkrete forslagene i representantforslaget ikke
bør prioriteres nå. Noen av forslagene vil imidlertid kunne vurderes
i arbeidet med ny langtidsplan og må da ses i sammenheng med den
nye tiltakspakken for Forsvaret, som vi har lagt fram i Prop. 78 S
for 2021–2022, i Meld. St. 10 for 2021–2022 og i investeringsmeldingen,
som vi har til behandling her i dag.
Det har over flere
år vært alvorlige forsinkelser og en rekke utfordringer knyttet
til anskaffelsen og innfasingen av NH90-helikoptrene. Helikoptrene
har vist seg å ha et enormt vedlikeholdsbehov og svært høye driftskostnader.
Samlet sett har dette resultert i få flytimer og lav tilgjengelighet
og en begrenset operativ evne.
I dag har regjeringen
offentliggjort en beslutning om å heve kontrakten og avslutte innfasingen
av NH90-helikoptrene. Når vi ikke har fått den maritime helikopterkapasiteten
som vi har bestilt, og vi heller ikke har tillit til at kapasitetene
kan leveres, er det dessverre den eneste forsvarlige løsningen.
Som forsvarsministeren
har understreket i pressekonferansen i dag, har vårt behov for maritime
helikoptre ikke blitt mindre de senere årene. Det er derfor viktig at
man får til en rask prosess for å kunne finne erstatningsordninger
så raskt som mulig. Hver stein bør snus for å se hvordan vi best
kan få på plass en maritim helikopterkapasitet, for det trengs.
I det videre arbeidet
er det sentralt at personell og kompetanse ivaretas. Ikke minst
gjelder det de ansatte i den maritime helikoptervingen på Bardufoss,
som over flere år har jobbet iherdig for at NH90-helikoptrene skulle
fungere. Det er derfor viktig at vi gjennomfører en god omstillingsprosess
med individuell oppfølging av dem som er berørt.
Ine Eriksen Søreide (H) [10:23:49 ] (komiteens leder): Det
har vært sagt mye klokt her, fra både saksordføreren og andre, både
om det som ligger til grunn for den brede støtten i Stortinget til
det regjeringa har presentert, og også om bakteppet med de dramatiske
sikkerhetspolitiske endringene.
Jeg mener det
er viktig at regjeringa kom raskt til Stortinget med et forslag
om nødvendige bevilgningsøkninger. Mitt poeng i mitt innlegg nå
er å si litt om også den kompleksiteten som venter oss når vi nå skal
gjøre flere større investeringer. Det ene er at vi ikke er det eneste
landet som nå skal anskaffe mer materiell. Det gjelder både tyngre
materiell og selvfølgelig også ammunisjon og annet bruksmateriell.
Det betyr at ledetidene blir lengre og lengre, og det forsterkes
av den situasjonen vi har, med komplekse verdikjeder og det at ting
nå forsinkes som følge av både pandemi og andre faktorer.
Det gjør at vi
må være forberedt på at når flere land nå skal anskaffe mye samtidig,
vil også konkurransesituasjonen være en utfordring. Det betyr at
vi må være forberedt på at ting ikke kan anskaffes umiddelbart.
Vi må også være forberedt på at vi må gjøre nye og grundige vurderinger
av hva vi kommer til å trenge i 20-årsperspektivet som gjør at vi
gjør de riktige investeringene nå. Det har også vært mye av tanken
med det arbeidet som den forrige regjeringa gjorde i langtidsplanarbeidet, nemlig
å ha fire- eller åtteårsplaner, men planlegge eller ha en horisont
på 20 år for å vite at vi gjør de riktige investeringene.
Så vil jeg også
knytte noen kommentarer til den beslutningen regjeringa har tatt
i dag om å terminere kontrakten på NH90. Det er en beslutning som
har Høyres fulle støtte. Det er en riktig beslutning med den informasjonen
man nå har, og med den utviklingen som også har vært over tid.
Jeg avslører ingen
stor hemmelighet når jeg sier at dette har vært en veldig krevende
og vond sak for flere regjeringer. Det har vært nødvendig hele veien
å gjennomføre avbøtende tiltak, både på det rent juridiske, altså
for å få kontrakter som gjør det mulig å terminere denne leveransen
nå, men også på å prioritere mellom Kystvakten og fregattene, på
den måten at det er Kystvakten som ble prioritert med helikoptre.
Når man da heller ikke får til den operative leveransen som en så
tydelig prioritering gir, er det ikke andre alternativer enn å terminere.
Jeg vil imidlertid
også understreke at dette er komplisert av flere årsaker. Det er
ikke bare fordi det kan være juridisk komplisert å heve en kontrakt
og å anskaffe nye helikoptre, men dette skjer samtidig med at Luftforsvaret
er inne i den største omstillingen vi har hatt på svært mange tiår.
Vi skal fase ut gamle F-16 og fase inn nye F-35. Vi skal fase ut
det gamle redningshelikoptret Sea King og fase inn nye SAR Queen.
Vi skal fase ut gamle P-3 Orion overvåkingsfly og fase inn nye P-8
overvåkingsfly. Og alt dette skal skje samtidig, mens man opprettholder
den operative evnen og ikke minst evnen til tilstedeværelse i nord.
Det betyr at det
å skulle terminere en helikopterkontrakt med helikoptre som, selv
om de leverte svært liten operativ evne, leverte noe operativ evne,
samtidig som man da skal anskaffe nytt materiell, som tar tid, og man
skal ha en ny vedlikeholdsorganisasjon, gjør at dette er ekstremt
mye mer komplisert. Jeg er derfor veldig glad for de grundige vurderingene
regjeringa nå har gjort, for ut fra bl.a. at feilraten nå er 40
ganger høyere enn normalt, og at man har gått ned fra leveranse
av 700 flytimer til omtrent null, er dette en riktig beslutning. Men
jeg forstår også at den har vært krevende.
At det har vært
gjort grundige vurderinger, er bra, for vi står nå i en situasjon
der vi fra og med i dag ikke har helikoptre til Kystvakten, og det
må vi finne måter å kompensere for raskt. Jeg håper også da at regjeringa selvfølgelig
gjør ikke bare raske vurderinger, men at de også tenker litt utenfor
boksen med tanke på hvordan vi kan skaffe en kapasitet relativt
raskt. Og når man da skal skaffe en permanent kapasitet, er det
uhyre viktig at vi gjør det som såkalt hyllevare, selv om ingenting
reelt er hyllevare i Forsvaret – på samme måte som vi har gjort med
tre kystvaktfartøy som nå bygges i Norge, som bygges helt identiske,
og på samme måte som vi gjorde med ubåtanskaffelsen, der vi anskaffer
ubåter som allerede er i en produksjonslinje. For noe av problemet
med NH90 har selvfølgelig også vært at det som skulle være et enhetshelikopter,
har vist seg nå å ha nærmere 25 ulike konfigurasjoner, som selvfølgelig
har gjort dette problematisk og komplekst for flere land enn Norge.
Ingjerd Schou (H) [10:29:01 ] : Mye er gjort de siste årene
for å styrke Forsvaret. Lengst nord i landet er Finnmarks landforsvar
gjenopprettet og bygges nå opp til en freds- og krigsorganisasjon
med 3 500 soldater og befal. Brigade nord forsterkes med ytterligere
en manøverbataljon og tilhørende støtteavdelinger. Spesialstyrkene
er vedtatt økt, og en rekke nye kapasiteter er i ferd med å tilføres
Forsvaret, som nye kampfly, mer artilleri, luftvern, maritime overvåkingsfly
og nye stridsvogner. Innen 2028 skal Forsvarets stående struktur
være økt med over 5 000 soldater og befal sammenlignet med 2020.
I mine hjemtrakter
har Rygge flystasjon blitt en av Luftforsvarets viktigste baser.
Rygge er hovedbase for Luftforsvarets Bell-helikoptre. Disse er
en avgjørende kapasitet, særlig for de norske spesialstyrkene, og
dermed for samfunnets evne til å respondere raskt, særlig på alvorlige
trusler, eksempelvis terrorangrep eller pågående livstruende vold.
Fra 2024 av skal Bell-helikoptrene på Rygge erstattes av nye helikoptre.
Det er dessuten positivt at også Hæren i denne forbindelse skal
tilføres nye helikoptre på Bardufoss. Mye bra er altså gjort. Høyre støtter
dessuten regjeringens ekstrabevilgning på 3 mrd. kr mer til Forsvaret
som følge av krigen i Ukraina.
Den forverrede
sikkerhetssituasjonen stiller likevel ytterligere krav til oss.
Et autoritært russisk regime beveger seg i retning totalitært tankegods
om at Russland har rett til å dominere det europeiske kontinentet.
Kremls fremste strategiske mål er åpenbart å gjenopprette så mye
som mulig av den gamle sovjetiske innflytelsessfæren. Det russiske
regimet skyr få midler i å nå dette målet. Det kan dessverre uskyldige
ukrainere i Butsja, Mariupol og Kharkiv føre vitnesbyrd om. Mennesker
som oss, som vil leve i fred og frihet, blir slaktet ned for fote.
Humanitære katastrofer
følger ofte i kjølvannet av krig, men for Russlands del ser det
dessverre ut til at det å skape en humanitær katastrofe er et av
målene for selve krigføringen.
Den kraftig forverrede
sikkerhetspolitiske utviklingen vil kreve en betydelig militær opprustning
i Norge de neste årene. Det finnes et før og et etter den 24. februar
2022.
Det hviler derfor
et betydelig ansvar på forsvarskommisjonen, som leverer sin rapport
neste år. Sammen med et nytt fagmilitært råd fra forsvarssjefen vil
forsvarskommisjonens rapport danne et viktig grunnlag for neste
langtidsplan. Med forsvarskommisjonen og nytt fagmilitært råd skal
det nå gjennomføres grundige utredninger før neste langtidsplan
for forsvarssektoren. Disse prosessene er avgjørende for å sørge
for et styrket forsvar av landet vårt.
Det ville være
uheldig om Stortinget forskutterte disse prosessene ved å vedta
forslag som ikke er utredet. Flere av Fremskrittspartiets forslag
som behandles her i dag, har hver for seg forsvarspolitisk substans,
men de totale kostnadene og ressursene de aktuelle forslagene vil
kreve, f.eks. i form av investeringer og årsverk, er ikke utredet,
ikke kjent og ikke fremmet på grunnlag av anbefalinger fra forsvarssjefen.
Kort oppsummert
bør det ikke være Stortingets oppgave å forskuttere forsvarssjefens
anbefalinger. Derfor mener Høyre at også forslagene bør vedlegges
protokollen, slik at de, hvis ønskelig, kan vurderes på et fagmilitært
grunnlag i forbindelse med prosessene fram mot neste langtidsplan.
Avslutningsvis
vil jeg understreke at en ytterligere opprustning vil bli krevende
å håndtere for norsk økonomi. Gitt den alvorlige sikkerhetspolitiske
situasjonen er det likevel høyst påkrevet.
Nils T. Bjørke hadde
her teke over presidentplassen.
Ola Elvestuen (V) [10:33:42 ] : Jeg har bare noen kommentarer.
Først: Også fra Venstres side støtter vi fullt ut at man terminerer
prosjektet med NH90. Dette har vært fryktelig vanskelig. Det har
vært mange forsøk på å få det til å fungere, men det er ingen tvil
om man når et punkt hvor det må avsluttes. Vi trenger å starte på
nytt, selv om det er behov for kapasiteten, og det må finnes en
løsning.
Så har man, som
mange har påpekt, en helt ny sikkerhetssituasjon i Europa, med det
russiske angrepet på Ukraina. Dette endrer ikke hovedtrekkene i
den langtidsplanen som forrige regjering la fram, og de prioriteringene
som ligger der. Vi mener at det er mye av dette som fortsatt må
prioriteres. Men det er klart at alvoret i situasjonen er mye større.
Det er ingen som vet hvor lenge krigen i Ukraina vil pågå, med de
behovene som vi vil ha med tanke på våpenstøtte og annen støtte
til Ukraina, og som også resten av landene i NATO vil være med på
– og det vil være nødvendig å fortsette.
Vi støtter hovedtrekkene
i regjeringens forslag, både om at vi må legge til rette for mer
alliert øving og også legge til rette for alliert hjelp, hvis det
skulle være nødvendig. Vi trenger også å ta inn over oss, selvfølgelig, hvilken
betydning det har at Sverige og Finland ønsker å søke medlemskap
– og nå søker medlemskap – i NATO. Det er en betydelig styrking
av den norske sikkerhetssituasjonen at Sverige og Finland blir medlemmer
av NATO, men det gjør også at vi må tenke annerledes rundt vårt
forsvar, dvs. at forsvarssamarbeidet med Sverige og Finland må bli
enda tydeligere forsterket, og vi må også etter hvert se på hvordan
vi kan bruke våre ressurser i fellesskap for å få et sterkere forsvar
i Skandinavia. Jeg håper derfor at det at Sverige og Finland nå
søker om medlemskap – og så får vi se hvor lang tid det tar – også blir
en viktig del av det arbeidet som forsvarskommisjonen skal se på,
om hvordan innretningen av det norske forsvaret da blir, f.eks.
om vi må tenke annerledes i nord og i Finnmark når dette blir den
nordlige grensen for et forsvar som også skal strekke seg gjennom
hele Finland, opp til grensen mot Russland.
Hvor lenge den
alvorlige konflikten med Russland vil vedvare, vet vi ikke. Selv
om krigshandlingene i Ukraina låses, bremses eller stopper opp,
vil konflikten fortsatt ligge der. Derfor mener vi det er viktig
å se på hvordan vi kan styrke vårt cyberforsvar i årene framover.
Her vil det være forsøk på å manipulere og undergrave de vestlige
demokratiene. Sånn har det vært i mange år, og det kommer helt sikkert
til å fortsette også i årene framover. I NATO vil det være en sterkere
forventning om at norske styrker også bidrar ellers i NATO. Det
gjør vi nå med våre styrker i Baltikum, men det vil helt sikkert
være et ønske om mer samarbeid i årene framover. Så må vi også ta
med oss at vi på et eller annet nivå – hvor sterkt vet vi ikke –
får en mer todelt verden, hvor Kina legger sin støtte inn mot Russland,
og man får en situasjon internasjonalt hvor demokratiene må ta en
sterkere strategisk rolle for å stå opp mot de autoritære regimene
som utfordrer oss. I en situasjon hvor USA konsentrerer sine krefter
mer mot Kina og Asia, må vi være forberedt på at Europa fortsatt
vil måtte ta et ansvar som også kan innebære militære styrker som
ligger utenfor NATOs områder. Så det å være forberedt på også å
måtte bidra internasjonalt i årene framover vil være viktig for det
norske forsvaret.
Presidenten: Dei
talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.
Mahmoud Farahmand (H) [10:38:48 ] : Jeg hadde i utgangspunktet
ikke tenkt å ta ordet i denne saken, men som tidligere offiser og
veteran kunne jeg nesten ikke la være med tanke på noen av påstandene
som ble framsatt her av Rødt.
Det er klart at
våre bidrag til operasjoner i utlandet har en helt enorm betydning
for vår sikkerhetspolitiske situasjon og bidragene og hjelpen vi
kan forvente fra våre allierte. Man skal ikke underslå den innsatsen
norske kvinner og menn gjør i fjerne himmelstrøk for nettopp å sikre
vår forsvarsevne.
Representanten
fra Rødt valgte å ha litt historieundervisning, som jeg syntes var
ganske interessant. Jeg kan ta min versjon. Jeg gjennomførte befalskoleutdanningen
i 1999 og var i Forsvaret tidlig på 2000-tallet. Vi gikk fra kryssreim,
Ludvig-sekk, pistolbelte og AG-3 til «beer vest» med «recompact»
og moderne våpen. Et moderne forsvar med moderne utstyr har betydelig
større slagkraft enn et foreldet forsvar. Det er det viktig å ha med
seg. Der hvor Rødt velger å kritisere mobilitet og tempo, er nettopp
mobilitet og høyt tempo det som er avgjørende på den moderne slagmarken,
med moderne presisjonsvåpen. Derfor blir det litt urimelig å sitte
og høre på hvordan Rødt velger å kritisere moderniseringen av det
norske forsvaret. Det er ikke alltid det handler om kvantitet, selv
om det kanskje ligger til grunn for ideologien til Rødt å se på
kvantitet som den eneste løsningen. Det handler også om kvalitet
når det gjelder mennesker og utstyr.
Det forsvaret
vi har i dag, skal selvfølgelig bli større, men de soldatene vi
har i dag, er muligens bedre utrustet og har større kampevne enn
mye av det større mobiliseringsforsvaret vi hadde tidligere. Derfor
synes jeg noe av den kritikken som framsettes av Rødt mot det forsvaret vi
har nå, og den forsvarsutviklingen vi har hatt over tid, er ekstremt
urimelig.
Hårek Elvenes (H) [10:41:13 ] : Representanten Moxnes henfalt
til en form for forsvarsnostalgi i sitt innlegg. Han viste til 13
brigader og 160 000 soldater. Forsvarskommisjonen av 1990 fastslo
at Norge skulle ha seks brigader. Forsvarets forskningsinstitutt
gjorde en undersøkelse i 1995 der man undersøkte standarden på disse
brigadene. Hvis man da satte et materiellkrav på 70 pst. – dvs.
at disse brigadene skulle ha 70 pst. av det utstyret som krigsoppsetningsplanen
foreskrev – var det ingen av disse brigadene som var operative.
Denne strukturen
var kommet til et punkt der det måtte gjøres noe. Allerede i 1995,
i forsvarsstudien til daværende forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen,
ble det påpekt et stort avvik mellom struktur, oppgaver og finansiering.
Veldig mye av utstyret i denne strukturen var finansiert gjennom
Marshallplanen – ikke akkurat Rødts foretrukne samarbeidspartner.
Det måtte gjøres noe. Hadde vi fortsatt med den strukturen, ville
vi i dag ikke hatt et forsvar som hadde vært verdt særlig mye.
Så over til representanten
Fiskaa, som vektla betydningen av norsk tilstedeværelse i nordområdene
for å kunne ha situasjonskontroll: Der er vi enige – men så er jo
spørsmålet hvordan. Løsningen på det ligger i de nye P-8-overvåkningsflyene,
kjøpt fra USA, og F-35, kjøpt fra USA, som SV er mot.
Så var representanten
Christian Tybring-Gjedde en smule indignert over at Høyre ikke kunne
slutte seg til utsagnet om at det skulle være samsvar mellom struktur og
oppgaver. Det kan vi gjøre hvis representanten Tybring-Gjedde føyer
til ordet «finansiering». Det er der likevekten må være: mellom
struktur, finansiering og oppgaver.
Til slutt: Når
vi nå kjøper materiell, avansert våpenutstyr, kjøper vi ikke bare
enheten der og da. Vi kjøper en teknologi som skal oppdateres over
mange år, som er knyttet til forsvarsindustrien som leverer dette.
Derfor blir det så viktig å tallfeste kostnadene over hele levetidsløpet
til det vi kjøper. Jeg vil bare si helt til slutt at der kan man
lære veldig mye av F-16-prosjektet. Dette er fly som man har klart
å holde operative langt utover det som var forutsatt, nettopp fordi
Luftforsvaret har vært så flinke til å oppgradere og hatt solide
leveransekjeder som kunne holde flyene i live utover sin levetid.
(Presidenten klubber.) Det er en oppgave for ministeren.
Presidenten: Då
var tida ute.
Bengt Fasteraune (Sp) [10:44:35 ] : Når vi snakker om materiell,
investeringer, prosjekter og langtidsplaner, er det klart at det
blir et veldig teknisk språk her i salen. Men jeg tror vi skal slå
fast at norske soldater og befal aldri har vært bedre enn det de
er i dag. Det er én hovedgrunn til det: Mange av dem har kamperfaring. Når
man vet hva det betyr, er jeg enda sikrere på at det vi har av soldater
og befal i dag, aldri har vært bedre.
I min innledning
sa jeg at vi i mange prosjekter ikke har nådd målene vi har satt
oss. Det er fordi vi har høye ambisjoner. Men vi har kanskje ikke
vært like flinke til å være like realistiske med hensyn til det
som går på tid og kanskje penger og finansiering – som representanten Elvenes
også påpekte.
Så vil jeg si
litt om dette med personell og utdanning. Det er et system i Forsvaret
i dag som etter min oppfatning betyr at man i større grad kan bruke
personellet på en bedre måte, kanskje også etter at de har gjennomført
førstegangstjenesten. Jeg er av den oppfatningen at det ikke er
nødvendig å øremerke soldatene til den tjenesten de skal ha etter
førstegangstjenesten. Jeg mener at vi heller må øke mengden av dem
som gjennomfører førstegangstjenesten. Man må også ha et system
som gjør at man kan bruke dem lenger og på en bedre og mer hensiktsmessig
måte. Det må være en kombinasjon av å se på den sivile utdanningen
man har, og ikke minst den førstegangstjenesten man gjennomfører.
Når det gjelder
om man skal øke antall soldater til Heimevernet, er jeg ofte litt
skeptisk til at man sier at man har en egen HV-utdanning, for det
betyr ofte en dårligere utdanning. I Norge har vi til og med diskutert om
denne skal være helt ned i tre måneder lang. Samtidig sier vi nå
– f.eks. i forbindelse med krigen i Ukraina – hva den typen styrker
kan gjennomføre av ganske avanserte operasjoner på lavt nivå.
Når vi ser på
noen av forslagene som blir fremmet av Fremskrittspartiet, tror
jeg det er muligheter for en helhetlig tankegang, også når det gjelder
å få rekruttert personell riktig etter at de har gjennomført sin
førstegangstjeneste.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:47:43 ] : Jeg vil takke
for positive tilbakemeldinger til flere av de forslagene som Fremskrittspartiet
har kommet med, og bare understreke at dette ikke er tatt ut av
løse luften, at vi fant på noe som vi syntes var artig å foreslå.
Det er gjort gjennom samtaler med folk i Forsvaret innenfor alle grener,
gjennom samtaler med industrien og samtaler med mange andre, også
organisasjoner, så det er ikke noe vi fant på en sen vinterkveld
i Fremskrittspartiet.
Når det gjelder
NH90, støtter også Fremskrittspartiet konklusjonen at man skal gå
ut av dette prosjektet, men det er interessant å se at man ønsker
å få 5 mrd. kr tilbake. Jeg ser for meg en ganske lang prosess for
å få de 5 mrd. kr tilbake til Norge. Med hånden på hjertet tror jeg
ikke man får tilbake de 5 mrd. kr, slik man tror. Men det er også
et ganske viktig aspekt ved dette, nemlig at det ødelegger litt
av illusjonen, kanskje, om det sterke europeiske samarbeidet om
konkrete prosjekter. Det er ytterst krevende å samarbeide med land
som har en sterk forsvarsindustri, for så vidt også Norge, og bli
enige om hvordan man skal sette sammen et helikopter som skal møte
tilsvarende spesifikasjoner og ha konfigurasjoner som skal tilpasses
alle land, når en skal ha ulike krav og spesifikasjoner, som også
representanten Eriksen Søreide nevnte. Når vi nå er en del av EDF,
får vi et helt annet syn på det, for da får vi jo sett på grunnteknologien.
Det er det avgjørende, at man har en grunnteknologi som ligger i
bunnen, og så får man heller se på ulike løsninger når grunnteknologien
ligger der. Det tror jeg er det mest fornuftige å gjøre – ikke å
tro at man klarer å anskaffe ting samlet sett eller utvikle en hel
pakke for ulike forsvarssystemer.
Da er det også
viktig at vi ser på forsvarssamarbeidet med USA, for der har vi
et godt samarbeid allerede, som flere har sagt her fra talerstolen,
bortsett fra representantene fra Rødt og SV, som ikke innser at
uten USA er vi «null og nothing» på forsvarssiden, på teknologisiden
og når det gjelder avanserte systemer. Vi kan sette 300 000 mann
i Finnmark og tro at vi kan stoppe Russland over grensen. Det klarer
man ikke uten overvåkningssystemer, det klarer man ikke uten F-35,
det klarer man ikke uten overvåkningsfly. Man er nødt til å ha det
hvis man skal forsvare Norge. Nå vil sikkert representanten Moxnes
si noe helt annet på talerstolen her, gjennom sin ekspertise innenfor
forsvarsfeltet, men likevel: Det er det som er sannheten.
Når det gjelder
representanten Hårek Elvenes, er forsvarsbudsjettet nevnt. Det står
i innstillingen:
«Disse medlemmer oppfatter at det
er ikke balanse mellom oppgaver og de rammene som er gitt for antall
årsverk, økonomi og ambisjoner.»
Det slutter ikke
Høyre seg til. Vi registrerer det, men det Elvenes sa fra talerstolen,
var altså ikke korrekt. Det står helt tydelig i merknaden om økonomi
og finansiell nødvendighet.
Bjørnar Moxnes (R) [10:51:02 ] : For det første: Når det gjelder
krigsdeltakelsen i Afghanistan og Libya, har det nok definitivt
gitt kamperfaring. Så er vel partiene noe uenige om det var riktig,
sånn er det bare. Men det finnes en god rapport om Afghanistan –
Godal-rapporten – som er veldig grundig i oppsummeringen av hva vi
fikk til og ikke fikk til når det gjelder de uttalte målsettingene
for den innsatsen, deltakelsen, dvs. krigføringen, på godt norsk.
Så kan man være
enig eller uenig, men det var en kalkulert risiko da norske myndigheter
la om Forsvaret fra slutten av 1990-tallet. Mye av den territorielle
strukturen ble slanket eller helt avviklet, bl.a. for å skaffe friske
penger til færre, men dyrere styrker med større kampkraft, i utlandet.
Det kan man være enig eller uenig i, men det er et faktum at det
var det valget man tok. Tidlig på 2000-tallet ble invasjonsforsvaret,
mobiliseringsavdelingene og den regionale kommandostrukturen avviklet.
Skal vi tro historikerne Magnus Håkenstad og Olav Bogen, var det
et historisk brudd som skjedde, for med dette gikk også bunnen ut
av det som er Forsvarets kjernevirksomhet, nemlig nasjonal beredskapsplanlegging, til
fordel for økt alliansetilpasning. Det er helt legitimt å være for
dette, men det er også lov til å være mot denne omleggingen av strategien
for forsvaret av Norge, for det betyr at Forsvaret fortsatt skal
brukes til oppdrag i utlandet samtidig som nasjonale fredstidsoppgaver
skal videreføres. Over tid vil dette føre til beredskapsmessige konsekvenser,
også når det gjelder størrelsen på Hæren, som landmaktutredningen
er veldig tydelig på når det gjelder omfanget og seigheten til landmakten.
Mangelen på beredskap
er også blitt erkjent fra både ministre og forsvarssjefer, kanskje
i litt mer diplomatiske ordelag enn det Rødt bruker, men man har snakket
om at man i Forsvaret har sluppet seg selv litt for langt ned, at
ryggraden ikke er så solid som man kunne ønsket seg, at mange operasjoner
ute og hjemme øker etterslepet i vedlikeholdet, reservedelssituasjonen
og bemanningsnivået. Ikke minst ser vi at utviklingen i Forsvarets
helikoptermiljø er et eksempel på dette, som Dagsrevyen kunne fortelle
oss om litt tidligere i uken.
Modernisering
er ikke det samme som å kaste absolutt alt på båten, det burde konservative
kjenne seg igjen i. Selvsagt var det problemer med den tidligere
styrkestrukturen, det er helt korrekt, men disse kunne man også
løst med et mål om å opprettholde et fungerende invasjonsforsvar,
og ikke med et mål om å legge det om. Men det var valget man tok.
Så la oss ha en ærlig diskusjon om det var riktig eller ikke, men
det har selvsagt konsekvenser at man gjør et sånt valg, og det ser
vi i dagens situasjon. Derfor er vi også for å styrke Forsvaret, og
for noen av de forslagene Fremskrittspartiet har kommet med.
Ingrid Fiskaa (SV) [10:54:19 ] : Det kom nokre – la meg kalla
det – omtrentlege påstandar frå representanten Elvenes i stad, så
eg nyttar moglegheita til kanskje å bidra til å oppklara eit par
ting når det gjeld SVs syn på korleis me skal styrkja suverenitetshevding
og nærvere i nord.
Elvenes sausar
saman to ganske ulike materiellinvesteringar, F-35 og P-8 overvakingsfly,
og seier sånn omtrentleg: «som jo SV er imot» – som om det er to
like saker, og at SV har same standpunkt i dei. Det er openbert
feil.
La oss ta F-35
kampflya først. Det er heilt rett at SV har vore, og er, imot å
investera så stort i ein type kampfly som regjeringa òg har hatt
veldig dårleg kostnadskontroll på. Ein har hatt følgjefeil med investeringane på
Ørland, og det har òg vore veldig dårleg kostnadskontroll. Summen
av dette er at det går ut over Forsvarets operative evne, at ein
underinvesterer i drift, vedlikehald og personell og dermed får
ein dårlegare forsvarsevne.
Når det gjeld
P-8 overvakingsfly, er eg spesielt glad for at Elvenes tok opp dette.
At me skaffar oss meir moderne overvakingsfly, er ei investering
som SV støttar heilhjarta, for dei gjer den viktige jobben som SV
er veldig oppteken av, nemleg å driva effektiv overvaking av dei
store havområda våre.
Så har Høgre i
regjering gjort den fatale feilen å flytta basen for desse overvakingsflya
vekk frå den plassen som var aller, aller best eigna både geografisk
og på alle mogelege måtar, nemleg Andøya, noko som igjen går ut over
Forsvarets operative evne og moglegheita til å gjera den viktige
jobben som desse overvakingsflya skal.
Nils-Ole Foshaug (A) [10:57:03 ] : Jeg vil benytte anledningen
til å knytte noen kommentarer til NH90. Det er en riktig beslutning,
og det er en alvorlig beslutning, for det har ikke fungert. Det
har kostet Norge mange milliarder, og lite er levert. Det betyr
likevel en ytterligere svekking av den totale helikopterkapasiteten
i nord, for NH90 har vært ute med Kystvakten og har vært operativ
selv om timetallet er lavt.
Dette utfordrer
Forsvarets totale helikopterkapasitet. Vi står nå igjen med de nye
redningshelikoptrene som er i ferd med å fases inn, og vi står igjen
med noen skarve, gamle Bell 412-helikoptre, som er plassert henholdsvis
på Rygge og tre stykker på Bardufoss. Dette begynner å bli tynt,
så det gleder meg stort når forsvarsministeren sier at han skal
sette alle kluter til for å få dette til å gå så raskt som mulig,
for det er faktisk nødvendig.
I dag har vi nå
fire områder der vi må ha nye helikoptre: Spesialstyrken trenger
nye helikoptre – kanskje i går, Hæren trenger nye helikoptre, Kystvakten
trenger nye helikoptre, og fregattene trenger nye helikoptre. Dette
er en utfordring som vi må klare å løse. Og jeg håper – uten å ha
kunnskap nok om det – at dette om mulig kan tenkes som en samlet
anskaffelse til Forsvarets behov. Det kan hende at dess færre plattformer
vi har, dess enklere er det å vedlikeholde og opprettholde flytiden framover.
Jeg tenker at
det er alvorlig, det er riktig det som er gjort, og så er det om
å gjøre å klare å jobbe med dette så mye som mulig.
Jeg vil til slutt
sparke litt på «oklekula» til den tidligere forsvarsministeren når
det gjelder diskusjonen om Hærens behov for helikoptre for en del
år siden. Da uttalte vedkommende at det var ingen problem, for det var
restkapasitet på NH90 som Hæren kunne benytte seg av. – Den er i
hvert fall ikke der nå.
Hårek Elvenes (H) [10:59:27 ] : Etter å ha hørt på representanten
Fiskaas innlegg, må jeg si at den sausen ikke ble noe klarere etter
innlegget. Det undertegnede sa, var at SV var imot innkjøp av F-35,
og at P-8 var et amerikansk fly – med komma imellom.
F-35 er akkurat
det vi trenger. Det er et fullt utviklet kampfly med en formidabel
slagkraft, som vil utgjøre hovedkampsystemet i Forsvaret. Alternativet
hadde vært å kjøpe kampfly fra en annen leverandør, som leverer
langt færre kampfly, og man har langt færre fly å fordele kostnaden
på, noe som etter alle solemerker ville blitt et langt dyrere og
antakelig dårligere fly.
Så til representanten
Tybring-Gjedde. Det går fram av forsvarssjefens fagmilitære råd,
og det går fram av flere av de siste langtidsplanene, at balansen
mellom økonomi, struktur og finansiering må være på plass. Det var en
av regjeringen Solbergs store utfordringer å komme ut av det uføret
som Forsvaret hadde befunnet seg i i mange år, nettopp at Forsvarets
kjøpekraft hadde blitt underminert gjennom den forsvarsspesifikke
prisveksten som hadde vært så høy. Da måtte man trekke ned strukturen,
og man kom inn i en veldig ond sirkel. For å kompensere for dette
har den nåværende langtidsplanen en innebygd mekanisme der man kompenserer for
den forsvarsspesifikke prisveksten.
Og hvis man tar
en titt i forsvarsrapporten som kom fra FFI for et par måneder siden
– og som nå kommer årlig – der man evaluerer hvor man er i forhold
til langtidsplanen, står det faktisk svart på hvitt at det nå er
balanse mellom struktur, oppgaver og finansiering i Forsvaret. Det
er selve hovedforutsetningen for å utvikle Forsvaret, som Høyre
selvfølgelig er enig i og har vært en pådriver for å få til gjennom
det som skjedde fra 2014 av, da man tok skjeen i en annen hånd og
innså realitetene og begynte å bygge opp Forsvaret innenfor forutsigbare,
økonomiske rammer.
Presidenten: Fleire
har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 4–6.
Votering, se voteringskapittel