Even Eriksen (A) [10:04:04] (ordfører for saken): Det var en imponerende oppramsing, må jeg si!

For representanter som har sittet på Stortinget en stund, begynner dette å bli en slags trivelig tradisjon. Hvert fjerde år samles Stortinget i plenum for å diskutere om Norge skal gå fra å være et konstitusjonelt monarki til å bli en republikk. På tvers av partilinjer gis representantene anledning til å argumentere og stemme for egen overbevisning. Dette ser vi også i kontroll- og konstitusjonskomiteen, der vi er i delt i synet på dette grunnlovsforslaget.

Flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, ønsker å bevare dagens styreform med en monark som statsoverhode, som styrer innenfor konstitusjonens rammer – i praksis kun en symbolsk rolle. Mindretallet, ved Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, ønsker å erstatte styreformen med republikk, verdens mest utbredte styreform. Jeg overlater til representanter for mindretallet å redegjøre for sitt syn, for i denne saken må vi bare være enige om å være uenige, og jeg tror alle lever fint med det.

Som saksordfører for denne saken har jeg gått dedikert til verks og hatt en konstruktiv dialog med Foreningen Norge som republikk, som kanskje er den fremste organisasjonen og forkjemperen for dette forslaget. Jeg har innhentet kunnskap ved å få Stortingets utredningsseksjon til å lage en oversikt over alle spørreundersøkelser og meningsmålinger siden år 2000 knyttet til kongehuset. Jeg retter en stor takk til dem. Resultatet er slående: Folket ønsker å bevare kongehuset. I den siste meningsmålingen, der ungdom i alderen 16 til 20 år var adressater, svarer hele 89,4 pst. av dem som har en mening om saken, at de ønsker å videreføre monarkiet.

Her har det for øvrig funnet sted en berømt inkurie. Saksordføreren har prestert å skrive at denne undersøkelsen fant sted i januar 2021, når det selvsagt var i år at den kom. Det er avsnitt nr. 6 i komiteens merknader i innstillingen – så er det sagt.

Kunnskap er viktig å ta med seg inn i en debatt som fort blir kan bli følelsesstyrt. Jeg må nesten komme med en innrømmelse: Her oppe, i hodet, er jeg republikaner. Prinsipielt mener jeg at makt og posisjoner ikke bør gå i arv. Jeg mener at alle skal ha like gode muligheter til å lykkes i livet. Men her inne, i hjertet, er jeg monarkist. Jeg er stolt av at vi har en kongefamilie som vår. Kongen representerer Norge og de verdiene vi står for, på en fantastisk måte. Kongen er raus, åpen og inkluderende.

Oppsummert: Vi har hatt monarki i over tusen år. Slik situasjonen er i dag, ser jeg få argumenter for å erstatte den styreformen med en annen, selv om Kongeriket Norge helt sikkert hadde fungert bra som Republikken Norge.

Takk til komiteen for et fint samarbeid!

Andreas Sjalg Unneland (SV) [10:07:36]: Noe av det fineste med Norge er at vi har et samfunn med små forskjeller og store muligheter for alle. Vi er et samfunn der vi dyrker en sterk fellesskole, der vi møtes på tvers av bakgrunn og foreldrenes lommebøker. Vi har et demokrati der alle kan velges til Stortinget, og der vi som sitter i denne salen, har ulik bakgrunn, har ulik utdanning og har med oss ulike ting i bagasjen vår.

Allerede med Norges første grunnlov i 1814 ble det forbudt å utnevne en ny adel, og de adelige privilegiene ble avskaffet få år senere. Dette var fordi vi skulle ha et samfunn som ikke skulle være styrt av arvede privilegier. Men på ett område – på ett sted – står selve manifestasjonen på at makt går i arv fremdeles i vår grunnlov: kongehuset og monarkiet vårt.

Demokrati og folkestyre er flotte ord jeg tror så å si ingen er imot. For få dager siden feiret vi 17. mai, en dag dedikert til disse verdiene og vår demokratiske arv. Men når det gjelder landets øverste posisjon, mener jeg det er særlig viktig at vi er konsekvente på at den skal representere de verdiene vi mener veier tyngst i vårt samfunn.

Vi er stolte av vår demokratiske arv, men på ett område føler vi ikke for å være så prinsippfaste på vår demokratiske kjærlighet – nemlig kongehuset. Kongehuset bryter direkte med prinsippet om likeverd og likhet for loven. Det fødes mennesker i Norge i dag som automatisk skal være overordnet andre mennesker og ha medfødte rettigheter som gjør at de får en større betydning både kulturelt og også gjennom maktposisjoner.

For meg er dette et prinsipielt spørsmål. Er det slik at dersom vi kunne organisert det beste samfunnet vi forestilte oss, ville vi virkelig plassert en familie på toppen som statsoverhode, der vervet skal gå i arv? Jeg tror ikke det. Jeg tror vi fremdeles har monarki fordi kongen og kongehuset framstår som trivelige folk som gjør en god jobb. Jeg kjenner veldig mange trivelige folk, men de får ikke millionlønn fra staten, arvede privilegier eller immunitet fra loven av den grunn.

Monarkiet er for all del hyggelig. Saksordføreren fra Arbeiderpartiet omtalte at kongehuset har en stor symbolsk verdi, og dette framstår jo som et av de sterkeste argumentene vi har for kongehuset i dag. Men det framstår for meg litt som et polaroidkamera. Det er utdatert, men det er koselig å ta fram ved festligheter. Der har det en funksjon, men utenom det står det og støver ned og minner oss om en svunnen tid. Jeg tror vi fremdeles har monarki fordi det i realiteten ikke framstår som problematisk, og vi liker å fortelle oss selv at de nettopp ikke har noen politisk makt, og at de er så samlende. Men er det ikke politikk i at kronprinsen besøker amerikanske våpenprodusenter eller deltar på kondolanseseremonier i Saudi-Arabia? Er det ikke politikk i at kronprinsen årlig legger inn aksjer hos den unge eliten i Norge, bl.a. gjennom SIKT-konferansen?

I Norge mener vi at åpenhet er en av de grunnleggende verdiene vi dyrker. Det kongelige hoff er et statlig organ som er unntatt offentlighetsloven, noe som betyr at folk flest og pressen ikke får den innsikten man ønsker i hoffets arbeid. For få år siden kunne Dagbladet avsløre at hoffet har latt være å følge lov om offentlige anskaffelser når det gjelder store innkjøp og byggeprosjekter. Hoffet har også nektet å svare på i hvor mange tilfeller de har latt være å følge loven. At kongehuset ikke ønsker innsyn, bør være et tydelig faresignal for alle som er opptatt av at vi skal dyrke grunnleggende verdier som demokrati og åpenhet.

Det å forvalte et kongehus er heller ingen lett oppgave. Derfor har jeg stor sympati med dem som fødes inn i kongefamilien. De blir pålagt en stor oppgave av samfunnet, en oppgave som det i realiteten er umulig å si nei til. De fødes inn i det offentliges søkelys, og privatliv og å følge sine egne drømmer – ja, det kan de bare drømme om. Derfor mener jeg det for kongefamiliens egen del er på sin plass å sette dem fri og starte prosessen med å avskaffe monarkiet.

Trenden de siste århundrene er rimelig klar: Land etter land fjerner monarkiene sine. Utviklingen går bare én vei. Dersom monarkiet er en så viktig verdi og tanke som vi liker å si, hvorfor er det da ingen andre land som innfører det? Det er åpenbart fordi statsoverhodet ikke skal gå i arv; det er en overlevning fra en tid der samfunnet ikke var styrt av folkemakt, men av kongemakt. Det er kun 43 stater i verden som fremdeles har et monarkisk statsoverhode. I Europa er det kun tolv. Republikk er i dag den mest vanlige styreformen i verden.

Hovedargumentet for monarki er som sagt den kulturelle verdien. Det innebærer at monarkiet står som en kontinuitet i den norske statstradisjonen. I kraft av å bevare denne tradisjonen berikes kulturen.

Her må vi vekte ulike hensyn mot hverandre. Det kulturelle argumentet har en innebygd udemokratisk kjerne og står i motsetning til det levende folkestyret. Jeg mener det er klart at det demokratiske prinsippet burde veie tyngst i det 21. århundret. Det er på tide at vi starter prosessen med å demokratisere statsoverhodet i Norge. Det er på tide å ta steget og bli en republikk. Jeg tar med det opp SV, Rødt og Venstres forslag.

Carl I. Hagen (FrP) [10:14:54]: Jeg er en svoren tilhenger av monarkiet fordi jeg ønsker å ha et profesjonelt, godt opplært statsoverhode. Det er mange som egentlig ikke har tenkt gjennom at statsoverhodet i Norge har en lang opplæringsperiode og er profesjonell. I en republikk splitter det befolkningen å velge f.eks. en president mellom kanskje to ledende politikere eller flere. En president valgt med 52 pst. av stemmene, mens 48 pst. stemte på en annen kandidat, er i seg selv en alvorlig splittelse i folket. En av de viktigste funksjonene for et statsoverhode – slik jeg ser det – er å være et samlende symbol for hele befolkningen. Man kan si mye rart – og det sies mye rart – om forskjellige ting ved Det norske kongehus, men at kongen har vært et samlende symbol, er de aller fleste enige om. Den funksjonen i seg selv er av stor betydning i et samfunn og må ikke undervurderes. Den samlende funksjonen er en av grunnene til at jeg er en svoren tilhenger av monarkiet. Vi ser det jo i praksis. Vår kronprins har allerede hatt flere titalls år med opplæring og forberedelser, og den om lenge kommende dronning får det samme. Det er en helt annen innføring, og man får en helt annen forståelse av rollen som statsoverhode.

Det rare er at forslagsstillerne vil ha en utredning av hva slags republikk de ønsker. Det er jo helt avgjørende å vite det på forhånd hvis man vil innføre republikk. Skal det være etter amerikansk og fransk mønster? Der har den valgte presidenten også den utøvende makt og plukker selv ut hvem som skal være medlemmer av regjeringen og eventuelt statsminister, slik det er i Frankrike, som har både statsminister og president. Eller ønsker man en republikk som Finland eller Island? Der er statsoverhodets funksjon stort sett den samme som den norske konge, altså en samlende figur som ikke egentlig skal blande seg noe særlig borti det politiske. I Finland har det særlig vært utenrikspolitikken presidenten har hatt et ansvar for, men ellers er det en vanlig regjering som har bestemt.

Når forslagsstillerne ikke selv greier å fortelle Stortinget hva slags type republikk man ønsker, synes jeg det dramatisk svekker argumentasjonen for å få innført republikk i Norge.

Så jeg håper at flest mulig stemmer imot de foreliggende forslagene til grunnlovsendringer, fordi de er altfor dårlig gjennomtenkt og gjennomarbeidet. Det burde i hvert fall være et krav til dem som fremmer forslag om republikk, at de klargjør hva slags type republikk man ønsker – om man ønsker et statsoverhode som i Finland og særlig Island, altså med begrenset politisk makt, eller om man ønsker det amerikanske eller det franske systemet. Det burde være et minimumskrav til forslagsstillere som fremmer forslag om å innføre republikk i Norge.

Seher Aydar (R) [10:19:00]: Rollen som statsoverhode innehas av en person som har arvet denne posisjonen, og er ikke gitt av folket gjennom valg. Bare dette i seg selv er et argument for å gå over til republikk. Det andre argumentet er at Kongen står over det folkevalgte parlamentet. Det viktigste argumentet for å gå over til republikk er å se på hvordan vi har valgt å gjøre det, nettopp at nedarvet makt fortsatt er noe som ikke kun tilhører historien, men noe vi har i dag i et demokratisk samfunn. En overgang til republikk er det mest naturlige steget for demokratiet og mer demokratisering av samfunnet vårt.

Så er det helt sant at mange liker kongefamilien. Det er også helt riktig, som saksordføreren påpekte, at kongen er raus og inkluderende. Det tror jeg er fint, og det gjør at man tenker at dette er et godt symbol. Men det er flaks at kongefamilien er raus og inkluderende, for vi har jo ikke valgt akkurat dem. Så kan det hende at noen andre arver dette videre, og det kan hende at vi ikke mener de er så rause og inkluderende lenger. Da vil ikke folket ha mulighet til å stemme dem bort, folket vil ikke ha mulighet til å stemme på noen andre. Det er ikke slik et demokrati burde være.

Jeg tror at argumentet om at det er et godt symbol i samfunnet vårt, er et argument som mange kjenner seg igjen i, nettopp fordi vi synes kongefamilien vår er helt grei. Men det er ikke bare et symbol, det er faktisk nedarvet makt i Grunnloven. Det er makt som folk ikke burde få utelukkende fordi de er født inn i en familie.

Jeg kunne stått her og holdt et ganske langt innlegg med mange begrunnelser, men i denne saken tror jeg at folk har landet allerede. Jeg synes det er viktig å utfordre seg selv og sitt syn og stille spørsmål om hvordan vi kan sikre en videre demokratisering av samfunnet vårt – en demokratisering som startet i 1814, og som har blitt utvidet og utviklet hele tiden. Den utviklingen trenger ikke å stoppe, den kan fortsette. Jeg håper dagen i dag, der vi behandler grunnlovsforslag, kan være en dag der vi faktisk velger å utvikle demokratiet vårt.

Grunde Almeland (V) [10:22:04]: Jeg vil også benytte anledningen til helt kort å gjøre rede for Venstres prinsipielle syn i denne saken. Venstre mener at ingen offentlige posisjoner skal gå i arv i et liberalt demokrati. Demokratiet vårt er alltid i endring, det er alltid i utvikling. Det er nettopp fordi det er et demokrati, der folk i posisjoner skiftes ut, der folkets mening alltid vil være styrende, og fordi folket alltid har mulighet til å uttrykke at de er uenige med dem som besitter de offentlige posisjonene, ved enten å gjenvelge eller fjerne dem ved demokratiske valg.

Jeg innser at dette er en debatt som kommer i hver eneste stortingsperiode, men jeg tror at det at denne debatten kommer opp, er ganske sunt i seg selv. Det viser i hvert fall at vi har en offentlig debatt om hvilken styreform dette landet skal ha.

Det som gjør meg ekstra glad i dette forslaget, er at det gir folket en anledning til å si sin mening. Forslaget tegner ikke bare en fullstendig modell av hvordan republikken Norge ville ha sett ut, men det gir også folket en mulighet til å si fra om det er dette de ønsker, eller om de heller vil bevare monarkiet. For Venstres del er det i seg selv et poeng å sikre at den styreformen vi har, enten det er republikk eller monarki, har folkets legitimitet gjennom en folkeavstemning. Derfor kommer Venstre i all hovedsak til å stemme for dette forslaget i dag.

Heidi Nordby Lunde (H) [10:24:20]: La meg først understreke at jeg står her i dag som representant for meg selv. Høyre er et grunnleggende liberalkonservativt parti som støtter opp under dagens styreform. Likevel er jeg medforslagsstiller til dette forslaget og ønsker derfor å ta ordet.

I forbindelse med kongens 80-årsdag skrev VGs Hanne Skartveit en god kommentar:

«Ingen med vettet i behold ville finne på å etablere et konstitusjonelt monarki dersom vi skulle etablere vår styreform i dag. Kongedømmer og arvelige titler tilhører fortiden. Men nordmenn flest er strålende fornøyd med vårt kongehus. Og hvorfor skal vi forandre noe som fungerer så godt?»

I en tid med stadig mer polariserende politisk debatt, populisme på frammarsj, forsøk også her hjemme på å splitte by og land samtidig som våre verdier er under press, er kongehuset stabilt. I det stadig mer mangfoldige samfunnet Norge har blitt, ser vi et kongehus som bygger broer mellom folk og gjør oss sterkere sammen.

I jubileumsåret 2016 holdt kongen en tale som rørte mange, også utenfor landets grenser – og meg. Han viste til et moderne Norge som består av nordlendinger, trøndere, sørlendinger, men at nordmenn også har innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Han viste til at nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre, og ikke minst at nordmenn tror på Gud, Allah, altet og ingenting.

En del av de som går med norske flagg på jakkeslaget og hevder å forsvare norske verdier, kunne reflektert litt over kongens ord når de selv snakker om norske verdier. Kongen sa også at nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Bare fordi det er sant, synes jeg det var litt unødvendig.

Men mitt poeng er at i en urolig tid er kongen og kongehuset et sterkt nasjonalt symbol som kan samle oss og begeistre oss, og det gjør de. Så hvorfor dra opp en debatt om kongehusets framtid, og hvorfor gjøre det nå, når vi ser den symbolske viktigheten som kongehuset har i samfunnet. Jo, kanskje nettopp derfor, nettopp fordi vi kan gå prinsipielt til verks med et statsoverhode som velfortjent nyter sitt folks respekt, som ikke er på en oppadgående eller nedadgående populistisk bølge, som i debatten om våre felles verdier kan synliggjøre nettopp hva disse er, for nordlendinger, trøndere, sørlendinger, men også for dem som har innvandret, for dem som er grenseløst glad i hverandre, som tror på Gud, Allah, altet og ingenting, og ja, også for de nordmenn som hører på Kygo og Hellbillies.

Hvis det er våre felles verdier som bringer oss sammen, kan vi ikke være avhengig av én person, ett symbol eller én institusjon. Det gjør oss sårbare. Limet i samfunnet må være sterkere enn det, mener jeg. Det er en styrke at et land kan diskutere sin konstitusjon og sin innretning i en periode der mange synes det er unødvendig, fordi det er kanskje nettopp da vi skal ta den samtalen. Derfor ønsker jeg først og fremst å utrede alternativene om innføring av republikk. Det styrker saken å utrede hvordan det skal gjøres, også av respekt for hvordan den overgangen skal kunne skje, fordi jeg mener at et land og dets titler ikke skal gå i arv. Jeg gjør dette med stor respekt for konge, fellesskap og fedreland.

Som saksordføreren så fint sa: Kongen er raus, åpen og inkluderende, og det håper jeg alle i denne debatten også ønsker å være. Jeg er helt enig. Da er det lett å være litt republikaner i hodet og støtte kongehuset i hjertet. Jeg kjenner litt på den, jeg også.

Michael Tetzschner (H) [10:28:21]: Jeg synes det var rimelig i denne debatten – med all respekt for de forblommede beskrivelser som gis av den utmerkede kongefamilien vi har, for så å angripe den – å ta avstand fra den beskrivelsen av tilkomsten av vår forfatning som forslagsstillerne bringer til torgs i det offentlige dokument. Jeg sikter til side to i innstillingen, spalte én, hvor man under folkeavstemningen om innføring av republikk tar for seg forhistorien på en måte som neppe kan forsvare en annen betegnelse enn sterkt forvansket, og som noen vel i vår tid ville sagt var «fake news». Nå er det selvfølgelig mulig å ha mange oppfatninger av hva som har skjedd før, men det ville også kledd medlemmer av denne forsamling å sette seg noe mer inn i hvorfor vi har det styringssystemet som vi har i dag.

Da kommer jeg inn på representanten Unnelands innlegg, som begynner med å fremheve alle de gode kvalitetene som dette samfunnet har. Vi er demokratiske, vi er likestilte, og vi har høy velstand. Og så kommer han til den underlige konklusjonen at nå er det liksom bare én knast som mangler, som vi må fjerne, og det er at noen har på påtatt seg, gjennom et livsløp, å representere Norge utad. I den forbindelse har de selvfølgelig også noen goder som ikke gjennomsnittspersonen i Norge har, det er riktig.

Men det er også grunn til å reflektere over om dette ikke er på grunn av den forfatningen vi hadde. Da tenker jeg ikke på det som skjedde i 1905, for den forfatningen vi har utviklet demokratiet innenfor, det var den vi fikk 1814, med tredeling av makten. Det var et maktfordelingsprinsipp som ble innført. Det var folkesuverenitetsprinsippet, dette at folket selv pålegger seg byrdene, og at det er denne forsamling som bestemmer lovene og hvilke skatter vi skal ha. Vi fikk altså en glidende overgang fra en sterkere kongemakt til en rent konstitusjonell og symbolsk funksjon, som vi kjenner den i dag. Denne utviklingen var i gang lenge før 1905: Sverdrup, all makt i denne sal, parlamentarismen i 1884, fremveksten av partisystemet og det organiserte Norge slik vi kjenner det. Og da kan man ikke helt se bort fra at det nettopp er disse sterke institusjonene hevet over partienes kiv, strid, opportunisme og valgtaktiske hensyn som har gitt oss en bestandighet i forfatningen som gjør at vi nettopp kan utspille vår uenighet og integrere motsattrettede synspunkter på hvordan samfunnet skal innrettes, innenfor denne trygge rammen.

Det er der jeg kommer tilbake til forslagsstillerne. I tillegg til at de har en forvanskning av historien, angriper de altså en viktig komponent, en symbolsk komponent som har stått sin prøve i vanskelige tider, f.eks. da landet var okkupert – jeg skal ikke gå i detalj med det. De angriper dette ved en ukonstitusjonell fremgangsmåte. Jeg ventet litt med å tegne meg til debatten, for den fremgangsmåten i fire punkter som forslagsstillerne ser for seg – en folkeavstemning, og så et betinget grunnlovsvedtak, som altså skulle fattes nå – skulle det være en veiledning til folkeavstemningen, eller skulle det være noe man hadde i bakhånd i tilfelle man fikk en utredning, som man ikke engang har utformet mandatet til? Dette er systematisk å sette vognen foran hesten. Dette henger ikke logisk sammen. Jeg har sans for at det i vårt mangfoldige demokrati må være mulig å diskutere om vi skal ha en symbolsk kongemakt, eller om vi skal erstatte den med en republikk, men da må man ha noen klare forestillinger om hvor man vil hen – og ikke si at dette skal utredes, men for sikkerhets skyld skal Stortinget med to tredjedels flertall endre Grunnloven nå. Det er i denne fremgangsmåten en manglende respekt for tradisjonen, men også for vår egen forfatning.

Man kan si at dette er estetikk. Nei, dette er også innhold. Vi vet at de fleste autoritære ledere bygger sin legitimitet når de tar makten, nettopp på folkeavstemninger, hvor de har satt til side en demokratisk forsamling. Stjerneeksempelet er det vi hadde i Tyskland i 1933. Hitler var en svoren tilhenger av folkeavstemninger, for da kunne man kvitte seg med hele det forfatningssystemet man hadde i Weimarrepublikken. Man beklager seg over eller uttrykker ofte bekymring over polariseringen i samfunnet, men folkeavstemninger er jo nettopp det som polariserer befolkningen, fordi man til slutt da skal ta på seg et ansvar som politikerne har lagt fra seg, nemlig ved å krysse av enten ja til et standpunkt eller nei til et standpunkt, uten alle de nyansene som nettopp parlamentariske forsamlinger – i hvert fall hvis de har opplyste medlemmer, det er selvfølgelig en dristig forutsetning – kan bringe inn i debatten.

Derfor er jeg skuffet over forslagsstillerne – etter å ha gitt en feilfremstilling av historien, da kan man selvfølgelig tilgi dem og forstå hvorfor de kommer så galt ut – de må redegjøre for hvorfor man skal fravike f.eks. en viktig side ved våre grunnlovsendringer, og det er at de trer i kraft øyeblikkelig. Istedenfor skal man si at vi har truffet en prinsippbeslutning i grunnlovs form med to tredjedels flertall, så kongen er satt på oppsigelse, og for øvrig regner vi med at vi skal ha en utredning, så skal vi ha en folkeavstemning, og så skal folket komme diltende etter. Nei, dette er nettopp et utslag av at disse forslagene ikke er gjennomtenkt, og de er ikke gjennomtenkt fordi de ikke er alvorlig ment. Dette er en salongradikal vimpel. Man elsker å bruke dette årlig – eller i hvert fall hvert fjerde år – som en liten oppmuntring til den indre republikaner. Men hvis man tar våre institusjoner alvorlig, må man også være beredt på å forandre Grunnloven gjennom konstitusjonelle tiltak, og ikke ukonstitusjonelle.

Peter Frølich (H) [10:36:05]: Vi har hørt argumentene veldig mange ganger før. Dette er en tradisjonell debatt vi pleier å ha. Det kommer ikke voldsomt mye nytt fra gang til gang. Vi hører argumentene om hvordan kongefamilien er en tradisjonsbærende institusjon, hvordan det har en symbolsk verdi, hvordan det har en samlende verdi, hvordan oppslutningen i folket om kongefamilien er enorm, og hvordan kongefamilien har en stabiliserende effekt på demokratiet vårt. Alle disse argumentene er kjente.

Jeg tenkte jeg skulle forsøke å finne et argument på et litt originalt sted. Det er i nasjonalsangen til Storbritannia. Den kjenner vi godt, iallfall første verset. Det er en panegyrisk hyllest, først av dronningen og alle hennes fantastiske kvaliteter, og den fortsetter i vers etter vers etter vers. Men på slutten, i siste vers, kommer det noe som er veldig interessant, synes jeg, i en debatt om monarkiet. Da kommer det først en bønn om at dronningen må forsvare våre lover, deretter en advarsel hvis ikke lovene forsvares, eller sagt på en annen måte: Hun må gi oss god grunn til fortsatt å synge av hele vårt hjerte «Gud signe dronningen».

La oss ta den første delen, dette med at kongehuset faktisk forsvarer våre lover. Det er ikke bare en teoretisk øvelse, eller en teori. De som gjennomlevde 1940, så hvordan dette kunne ha en dyp, dyp realitet. Hvordan det norske kongehuset kunne forsvare lovene våre, og i utvidet forstand forsvare demokratiet, det kunne vi se. De som opplevde kong Haakon som kom tilbake igjen i 1945, ville aldri hevdet at kongehuset bare var noe symbolsk og nærmest illusorisk. Den beskyttelsen som de ga det norske demokratiet og den norske stat, var ytterst reell.

Så vet vi også at det at vi har denne debatten gang etter gang etter gang, er et tegn på at spørsmålet er høyst levende. Det er underlagt helt vanlige demokratiske prosesser. Hvis det norske kongehuset skulle slutte å beskytte våre lover, og vi ikke lenger skulle ønske å synge «Gud signe Kongen», kan vi avskaffe monarkiet. Det kan vi gjøre. Og vi må gjerne ha denne debatten hver eneste periode, for det gir oss også en grunn til å bekrefte, på vegne av det norske folk, at vi ønsker monarki i Norge. De har sendt oss til denne salen, med våre programmer som sier at vi ønsker monarki. Derfor stemmer vi for monarki, og derfor gir vi i dag ved å stemme ned dette forslaget vår helhjertede tilslutning til kongefamilien, til Hans Majestet Kong Harald, og den jobben han gjør for fedrelandet.

Maren Grøthe (Sp) [10:39:51]: Det norske kongehuset har en viktig og samlende funksjon for landet vårt. Det er en verdi vi som Norges folkevalgte i det øverste politiske organet må ta på alvor.

I dag behandler vi forslag til endringer i Grunnloven vår, og ett av dem, som er sendt inn fra enkeltrepresentanter både fra SV, Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, er å åpne for å avskaffe monarkiet til fordel for republikk. Selv som ung representant, som er opptatt av demokrati, kunne jeg ikke ha vært mer uenig. Monarkiet som statsform har en mangeårig, lang tradisjon i Norge, og vi må erkjenne at kongehuset har vært viktig for det samfunnet vi har i dag. I et samfunn som står overfor store utfordringer og omveltninger, med politiske uenigheter og forskjeller, har det en egen verdi at vi har et kongehus som uansett står ved lag, et kongehus som i både hverdag og krisetid er en kontinuitetsbærer, som vi alle sammen, på tvers av bakgrunn og politiske meninger, kan samles om.

Vi er heldige i Norge som har en kongefamilie som oppleves som folkenær, og som tar den samlende funksjonen på alvor, og at det faktisk fungerer. Det må vi ta vare på.

Så er det lett å mene at det er udemokratisk at så viktige posisjoner skal gå i arv. Det kan jeg også kjenne meg igjen i. Likevel vil jeg minne om at kongefamilien vår har stor oppslutning blant det norske folket. Da er det udemokratisk å avskaffe den. Derfor er jeg glad for at et samlet Senterparti i dag vil stemme imot og støtte opp om monarkiet nok en gang. Det er viktig for Norge nå, og det er viktig for Norge i framtiden.

Even Eriksen (A) [10:42:13]: Jeg vil takke for en veldig god debatt, og ser dette som en god anledning til å oppsummere lite grann.

Det er trivelig med tradisjoner, det er denne debatten hvert fjerde år er en god illustrasjon på. Selv om jeg kommer til å stemme imot forslaget om innføring av republikk, vil jeg berømme forslagsstillerne for å løfte debatten, for det er gjennom diskurs og åpenhet, som vi har vist i salen her i dag, at vi kommer framover i samfunnet.

På talerstolen har det vært både rojalister, republikanere og litt mer pragmatikere, som meg selv, og det jeg er glad for, er fellesnevnerne, at vi står for de verdiene vi alle står for, og så er det ulike virkemidler for å komme fram dit. Så jeg vil takke for en god debatt.