Stortinget - Møte torsdag den 28. april 2022

Dato: 28.04.2022
President: Nils T. Bjørke

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [12:11:12]

Debatt om kultur- og likestillingsministerens redegjørelse om ytringsfrihet og pressefrihet og om nåsituasjonen og måloppnåelsen i mediepolitikken 2022 (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 26. april 2022)

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kultur- og likestillingskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Grunde Almeland (V) [] (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke kultur- og likestillingsministeren for en solid og god redegjørelse om mediepolitikk og ytringsfrihet.

Den siste tidens hendelser har uten tvil vist oss at ytringsfrihet, pressefrihet og informasjonsfrihet er noen av grunnpilarene i et fritt og liberalt demokrati. Både pandemien og krigen i Ukraina har illustrert at ytringsfrihet er et samfunnsgode vi på ingen måte skal ta for gitt, men som vi må kjempe for kontinuerlig, nettopp for å klare å beholde.

Som kultur- og likestillingsministeren så viktig påpeker, er behovet for troverdige og uavhengige redaktørstyrte medier av høy kvalitet større enn noen gang. Pandemien og Putins angrep mot Ukraina har skapt ytterligere grobunn for spredning av desinformasjon. Russland har målrettet over tid spredt desinformasjon både innad i Russland og utover russiske landegrenser som en del av en bevisst strategi i nettopp en destabiliseringskampanje.

Det første som dør i krig, er sannheten, sa den amerikanske politikeren Hiram Johnson. Putins angrepskrig mot Ukraina har forverret den frie pressens levekår betraktelig. Nå har det russiske medietilsynet blokkert tilgangen til flere medier. Putins nye medielov kan straffe såkalte falske nyheter med 15 års fengsel. Den statskontrollerte russiske pressen tjener som marionettdukker for Putin og gir ham monopol på sannheten.

Nå har EU i sin sanksjonspakke besluttet å blokkere mediene Russia Today og Sputnik, som begge har vært instrumentelle i Putin-regimets desinformasjonskampanje. Jeg vil berømme kultur- og likestillingsministerens handling her – nettopp å ikke gjøre det samme som EU. For i et fritt, liberalt demokrati må vi ikke frykte upopulære og uønskede ytringer. Et demokratisk samfunn er tjent med meningsbrytninger; også upopulære ytringer må få slippe til. Uønskede ytringer må imøtegås med kritikk og meningsmotstand, ikke med sensur. Vi bør vokte oss vel for å stanse en ytring før den framsettes. For hvem vet hvem sensuren rammer neste gang den politiske vinden skifter?

Kultur- og likestillingsministeren kan i sin redegjørelse smykke seg med at Norge for femte år på rad topper Reportere uten grensers pressefrihetsindeks. Vi er altså det landet som ifølge Reportere uten grenser ivaretar pressefriheten best.

Selv om dette selvsagt er gode nyheter, må vi ikke falle for fristelsen til å hvile på pressefrihetsindeksens laurbær. For også i den norske mediepolitikken er det et stort mulighetsrom for forbedringer, f.eks. for å sikre pressen bedre innsynsmuligheter, skape et større mediemangfold, gi grobunn for nye medier, sikre at små lokalaviser og nisjemedier overlever i et stadig røffere økonomisk klima, og berede grunnen for et økt tilfang av medieverdenens vakreste edelsten, nemlig gravende journalistikk.

Mye av den norske pressens suksessratinger kan tilskrives det faktum at vi lever i et fritt og liberalt demokrati uten politikere som legger ut hindre og snubletråder for pressen, kanskje med det hederlige unntaket at vi har lagt ut en aldri så liten felle for journalistene når det gjelder nettopp innsyn etter offentlighetsloven. Offentlighetsloven er en bunnplanke i et åpent og fritt samfunn, hvor ytrings- og informasjonsfriheten står sterkt, og hvor makt og myndigheter kan kikkes i kortene. Men i dag er det altså slik at pressens klagemuligheter for avslag på innsyn forsvinner idet de kommer i skade for å klage på et departementsvedtak i stedet for å sende en klage til Sivilombudet. Da havner klagen hos Kongen i statsråd – og vips, så har den reelle klagemuligheten forduftet.

Derfor har Venstre fremmet forslag om at regjeringen fjerner denne snubletråden fra offentlighetsloven, for i verste fall kan den brukes bevisst for å hindre pressen i å få innsyn i dokumenter av allmenn interesse. Jeg setter min lit til at regjeringen og Stortinget hjelper til med å tette dette smutthullet i lovverket for å sikre pressen reell klagemulighet i innsynssaker.

Jeg ser fram til å ta fatt på de nye utfordringene det endrede ytringsklimaet har ført med seg, og til å finne fram til løsninger som er til vårt felles beste, så vi ikke er så redde for å være uenige i prosessen på veien dit og klarer å ha gode, offentlige debatter som tjener ytringsfriheten og demokratiet.

Åse Kristin Ask Bakke (A) []: Eg vil starte med å takke kultur- og likestillingsministeren for ei grundig og god utgreiing. Ho streka tydeleg under at ytringsfridom, pressefridom og informasjonsfridom er heilt avgjerande i eit velfungerande demokratisk samfunn som vårt. Noreg skal vere eit føregangsland som beskyttar og fremjar ytringsfridomen, òg internasjonalt. Men dette er ikkje noko ein kan ta for sjølvsagt.

Eg vil innleiingsvis seie at eg er glad for at Arbeidarpartiet i opposisjon tilbake i 2019 fekk fleirtal for at det årleg skulle gjennomførast ei slik mediepolitisk utgreiing for Stortinget – nettopp fordi vi såg behovet for ein jamleg gjennomgang av tilstanden for ytringsfridom, pressefridom, debatt og media i Noreg. Det er ei viktig påminning for oss politikarar om at vi må følgje opp mediedebatten i Noreg. Det at Noreg igjen skårar høgt på pressefridomsindeksen, viser òg at det er eit behov, for vi lever i ei tid som verkeleg understrekar behovet og betydinga for ei slik årleg utgreiing, og vi kan i aller høgste grad ikkje ta ytringsfridom og pressefridom for sjølvsagt.

Det er Grunnlova § 100 som forpliktar myndigheitene til å leggje forholda til rette for ein open og opplyst offentleg samtale. Dette blir i dag gjort gjennom eit lovverk som garanterer for ytringsfridom og pressefridom, og gjennom mediepolitikken som skal bidra til ei mangfaldig og differensiert presse. Grunnlova sikrar at vi er eit land som ikkje sensurerer. Difor er det òg viktig at vi har truverdige og riksdekkjande medium som har høg tillit i befolkninga – ein tillit som vi har sett har auka under pandemien, og som òg har vore avgjerande for befolkninga under pandemien.

Vi lever i dag i eit samfunn der det fløymer over av informasjon, og der behovet for truverdige redaktørstyrte medium kanskje er viktigare enn nokon gong. Gjennom eit mediemangfald av redaktørstyrte medium sikrar vi eit samfunn med ytringsfridom der alle kan ta del i den offentlege samtalen, og der ein faktisk kan stole på at informasjonen som blir presentert, er korrekt. Vi ser difor fram til ytringsfridomskommisjonen sin rapport som blir lagt fram i august. Der vil vi få ein gjennomgang av ytringsfridomen si stilling som grunnlag for å meisle ut vegen vidare.

Frie redaktørstyrte medium er ein av grunnsteinane i demokratiet vårt, for det er gjennom mediepolitikken vi sikrar eit mediemangfald som bidreg til at Noreg er i verdstoppen når det gjeld openheit, pressefridom og tillit i befolkninga vår. Og skal demokratiet fungere, er vi avhengige av den informasjonen. Det er avgjerande for at alle skal få mogelegheit til å delta. Det står heilt sentralt i fundamentet til eit sosialdemokratisk samfunn å sikre at alle innbyggjarane har mogelegheit til å orientere seg om det som skjer, slik at ein kan treffe eigne val for framtida og delta i den offentlege samtalen.

Eg vil understreke at barn og unge veks opp i ein digital tidsalder med enorme mengder av informasjon, der det blir stilt stadig strengare krav til oss som mediebrukarar. Det har bidrege til ytterlegare mangfald, samtidig har det gjeve nye utfordringar når det gjeld å finne ut av kva som er ekte, og kva som faktisk ikkje er ekte. Det gjer det ofte vanskeleg å vite kva som er sant og ikkje. Falske nyhende skaper usikkerheit, polarisering og konflikt. Det gjer oss utsette for sosialt press, reklame og hets. I tillegg er det vanskeleg å skilje mellom kva som er ekte og «fake news». Når vi les at 35 pst. i aldersgruppa rett under meg – 16–24 år – ikkje får med seg nyhende på tv, radio eller avis, at 17 pst. i same målgruppe berre får med seg nyhende i sosiale medium, og at 18 pst. i aldersgruppa er nyhendeunnvikarar, har vi ei utfordring vi må ta på største alvor.

Den viktigaste kampen mot «fake news» er å styrkje redaktørstyrte medium og kvalitetsjournalistikken. Difor set eg òg stor pris på at statsråden i utgreiinga varsla at regjeringa er i gang med ei stortingsmelding om trygg digital oppvekst.

Tage Pettersen (H) []: La meg starte med å takke statsråden for hennes første mediepolitiske redegjørelse. Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere bransjen med pressefrihetens dag den 3. mai, en dag vi i komiteen skal markere i Bergen, hvor presseorganisasjonene i samarbeid med Media City Bergen arrangerer et seminar for oss.

Norge topper igjen, som flere har vært inne på, Reportere uten grensers pressefrihetsindeks i 2021, for femte år på rad. Samtidig må dagen og anledningen benyttes til å sette søkelyset på journalisters og medienes dårlige kår og handlingsrom altfor mange steder rundt oss i verden. Da tenker jeg ikke bare på land som Russland og Kina. Enda mer skremmende er det å se at ytringsfriheten innskrenkes i flere land rundt oss i Europa, land som selv ynder å framstille seg som demokratier, land som er medlem av både EU og NATO. Dette bør skremme oss alle, og vi må benytte de kanaler vi har, for å løfte disse problemstillingene.

Et av budskapene som virkelig har festet seg etter at Stortinget i forrige periode vedtok mediemeldingen, er at mediepolitikk er demokratipolitikk. Medier er en forutsetning for ytringsfrihet og for demokrati. Vår jobb her i huset er å legge til rette for at mediene har mulighet til å være troverdige, uavhengige og robuste.

Noe av det som var bra i tirsdagens redegjørelse, var at regjeringen sier nei til forhåndssensur, og at vi ikke følger EUs blokkering av de russiske mediene Russia Today og Sputnik. Samme tema løftet jeg allerede i Høyres sentralstyremøte 13. mars. Det at Putin-regimet sprer propaganda om krigen i Ukraina, kan ikke være et argument for sensur her i Norge. Russisk propaganda bekjempes best med kunnskap og god journalistikk. Terskelen for sensur må være høy, og Grunnloven § 100 setter svært høye krav for å innskrenke nettopp ytringsfriheten.

Før siste valg var jeg tydelig på at de viktigste slagene for norske medier denne fireårsperioden vil stå på det internasjonale planet. Det var godt å høre at statsråden også trakk fram jobben både den forrige regjeringen og den nåværende regjeringen har gjort på veien mot at 137 av de 141 medlemslandene i OECD og G20 i oktober ble enige om en prinsipperklæring om skattlegging av store multinasjonale konsern, en ordning som etter planen skal få virkning fra 2023.

Statsråden var også innom forordningene DMA og DSA, og her opplever jeg via bransjen at både forrige og nåværende regjering har hatt gode posisjoner i det arbeidet. Begge forordningene blir viktige – DMA som portvoktere med mål om å styrke konkurransen, mens DSA tar sikte på å gi større demokratisk kontroll og sterkere tilsyn med internettplattformer, redusere risikoen for manipulasjon og desinformasjon og å motvirke ulovlig innhold.

Høyre har levert et representantforslag der vi utfordrer regjeringen til å utrede hvordan vi bedre kan samhandle på tvers av sektorer for å kontre falske nyheter og desinformasjon og iverksette et systematisk og langsiktig nasjonalt arbeid mot falske nyheter og desinformasjon, i samarbeid med Media City Bergen. Som en del av dette arbeidet inviterte Høyre til et seminar i mars om dagens situasjon og utfordringsbildet for sosiale medier og tekgigantene. Innlederne der var bl.a. jurister, forskere, medieaktører, Facebook og Faktisk.no, for å nevne noen. Få dager etter møtte vi også Frances Haugen her på huset, etter initiativ fra Venstre. I dette arbeidet tror jeg det er viktig at vi lytter til alle stemmene og aktørene som er kjennere av feltet.

La meg avslutte på hjemmebane. Jeg oppfatter at regjeringen, ut fra redegjørelsen til kulturministeren, ikke vil gjøre noen endringer når det gjelder NRK. Det jeg hørte, er at statsråden kjøper Medietilsynets påstand om at kombinasjonen av et sterkere konkurransepress fra NRK i samme periode som de private mediebedriftene har stabilisert sin økonomi, er et bevis på at konkurransen fra NRK er positiv for den totale mediebruken. Det finnes ikke noe faglig grunnlag for å trekke en slik konklusjon.

Jeg mener vi faktisk må vurdere å ta inn i NRK-plakaten en variant av avveiningsbestemmelsen fra forskriften til kringkastingsloven om ansvaret for mediemangfoldet. NRK bør ha en selvstendig plikt til å avveie behovet for en NRK-tjeneste mot den konkurransebegrensende virkningen av at en slik tjeneste tilbys på den andre siden.

Jeg ser også fram til at vi skal diskutere det fireårige styringssignalet nå i høst. Medietilsynet la i desember fram en veldig god rapport, som blir grunnlaget for den jobben regjeringen gjør. Så gjenstår det å se hva de velger å prioritere inn i meldingsdelen, som vi da skal få debattere her på huset.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg vil også takke for den gode redegjørelsen, hvor medieministeren vår tydelig slo fast, og gjentok, at mediene er en forutsetning for ytringsfrihet og demokrati, og at det derfor er svært viktig for regjeringen å støtte opp under og legge godt til rette for det.

I disse tidene da det pågår en grusom krig i Europa, der ytringsfriheten og pressefriheten er begrenset og propaganda og falske nyheter bidrar til å intensivere konflikten og gjøre det vanskeligere med fredeligere løsninger, blir vi alle minnet om hvor viktig det er å ha en fri, uavhengig og seriøs presse som befolkningen – også den utenfor landets grenser – har tillit til. Derfor var tirsdagens mediepolitiske redegjørelse et viktig politisk øyeblikk for meg. Det var også et beroligende øyeblikk for meg som borger i Norge, da vi der fikk underbygget opplevelsen av at det står veldig godt til med vår norske pressefrihet – vi scorer høyest internasjonalt – og med mediemangfoldet vårt. Det holder seg bra.

Ytringsfriheten ivaretas hele veien med god offentlig debatt, men også med at vi snart skal få resultatet av ytringsfrihetskommisjonen, og regjeringen støtter ikke sensur av Sputnik og Russia Today i Russland.

Så til noe av det viktigste som ble slått fast i redegjørelsen: Tilliten til mediene er stor i Norge. Åtte av ti sier de har tillit til norske medier, og det selv om strømninger i samfunnet som forsøker å undergrave tilliten til de redaktørstyrte seriøse mediene våre, gjør seg gjeldende. For å demme opp for kritikken som ligger i disse strømningene, som gjerne handler om at ulike synspunkter og vinklinger ikke tas opp av den pressen vi har, tenker jeg at det kunne ha vært bra om vi hadde fått medier som også på en god måte – og i mediemangfoldets og ytringsfrihetens navn – kunne ta opp og lage god journalistikk på de sakene og vinklingene som etterlyses. Men da må det gjøres seriøst, uten å spre falske nyheter, og ved å holde seg godt innenfor Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Vi får se om det lar seg gjøre.

Skal pressefriheten, ytringsfriheten, mediemangfoldet og kampen mot falske nyheter – og med det for demokratiet vårt – holdes i hevd, mener vi i Senterpartiet at vi politikere må legge til rette for det med en aktiv mediepolitikk. Så selv om digitaliseringen har gått ganske bra og brukerinntektene til mediene nå er større enn reklameinntektene og også har hatt en liten vekst, må vi politikere ta på alvor at annonseinntektene til mediene fortsetter å falle mye mer, og at det er ekstremt dyrt for tv-virksomhetene våre å tilfredsstille seernes tv-krav nå, etter fantastisk mye bra tv-innhold som tilbys. Det samme gjelder at det for avisene er essensielt økonomisk med papirutgivelser fortsatt, og at det for lokalradioene fortsatt er ekstremt viktig å få sende på FM for å beholde sine annonseinntekter.

De siste to områdene er jeg stolt av at vi i regjeringspartiene har gjort gode grep for, ved å sørge for sårt tiltrengte ekstra 8 mill. kr til lokalavisene samt penger til opprettholdelsen av Senter for undersøkende journalistikk – i budsjettet før jul, slik at de overlevde pandemien og mangelen på koronastøtteordninger for dem med lavest opplag på en god måte – og ved å sørge for at de får lage mer gravende journalistikk, som jo befester deres viktige posisjon i lokalsamfunnet. Vi har også aktivt bidratt til at lokalradioene våre får sende på FM mye lenger enn planlagt, altså til 2031.

Regjeringen er innstilt på å fortsette å jobbe svært aktivt med de virkemidlene vi har for å legge godt til rette for mediemangfoldet vårt. Vi vil øke innovasjons- og produksjonstilskuddet vårt på en måte som sikrer god utvikling i lokalmediene, uten at det går på bekostning av de større riks- og regionmediene. Vi skal i budsjettet for 2023 foreslå fireårige styringssignaler, vi skal gjennomgå NRK-plakaten, og vi skal få på plass en ny allmennkringkasteravtale med TV 2, slik at vi sikrer bredde og mangfold i innholdstilbudet til hele landet, fra hele landet. Vi skal også få en stortingsmelding om trygg digital oppvekst, og vi skal fokusere ekstra på samiske medier. Det siste er viktig, fordi mediene våre også er sentrale i arbeidet med å bevare og utvikle samisk og norsk språk, kultur og identitet.

Så kommer jeg til kanskje det aller viktigste vi skal gjøre, både i regjeringen og i Stortinget. Vi skal jobbe aktivt med å demme opp for alle utfordringene våre egne medier har med de globale mediegigantene. Selv om det er mye positivt med de plattformene og tjenestene, er det også et problem at de tjener mye penger på innhold som våre medier står for og har bekostet, samtidig med at de stikker av med en veldig stor andel av annonseinntektene uten å skatte til Norge. Deres regler for sensur går ofte på tvers av godt norsk redaktørstyrt innhold, som plutselig bare fjernes, og sensurreglene deres utfordrer også ytringsfriheten generelt til tider. Det skjer samtidig med at de ikke har verdens beste evne til å kontrollere spredning av falske nyheter.

Her må jeg berømme medieministeren vår, for i dette arbeidet er hun skikkelig på ballen og spiller en viktig rolle: ved å samle mediene våre og teknologigigantene rundt samme bord, ved å ta opp tematikken i mange fora og ikke minst ved å ta problematikken inn i Nordisk ministerråd.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg vil også takke ministeren for en god redegjørelse. Og det er helt riktig: Veldig mye hva gjelder ytringsfrihet og pressefrihet i Norge, er bra. I dag vil jeg imidlertid snakke om noe som ikke fikk så mye plass i ministerens redegjørelse, og det gjelder de utfordringene vi har hva gjelder ytringsfrihet, også i Norge. Jeg mener at vi de siste årene har sett en farlig utvikling. Én ting er f.eks. den siste tidens voldelige motdemonstrasjoner mot SIAN, der det er utøvd vold mot både demonstranter og politi. Det er heller ikke første gang. I 2020 var det slike voldelige opptøyer også i f.eks. Oslo og i min egen hjemby, Bergen. Et annet, veldig rystende, eksempel var fra 2020, da den franske læreren Samuel Paty ble halshugd for å ha undervist om karikaturtegninger av profeten Muhammed.

Jeg synes at det skal være en vekker for oss alle om at ytringsfriheten fortsatt er under sterkt press, også i Norge. Her i dette landet skal vi kunne tegne, skrive, kritisere og karikere hvem og hva vi vil. Det er en farlig utvikling om dette ikke skal kunne omfattes av ytringsfriheten. Vi skal ikke ta til oss lover og regler fra andre land og kulturer som begrenser ytringsfriheten. Den er urokkelig i Norge, og Fremskrittspartiet mener at den skal styrkes og ikke svekkes. Vi vil på ingen måte kompromisse med våre verdier.

Da vil jeg gjerne komme tilbake til Hurdalsplattformen og den debatten vi hadde om regjeringserklæringen, som riktignok snakket varmt om ytringsfriheten. Festtaler om demokratiets grunnsteiner er flott, men jeg må innrømme at jeg er litt spent på hvordan regjeringen vil forsvare den når det stormer som verst.

Jeg mener at det er en viktig verdi at politikere uavhengig av farge og ståsted må stå sterkt sammen i å forsvare ytringsfriheten og våre liberale friheter. Vi kan ikke ha en repetisjon fra 2006, da utenriksminister Jonas Gahr Støre på arabisk tv kalte Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk en ekstremist for å ha publisert kontroversielle karikaturer.

Gjennom de siste årene har vi sett at flere har tatt til orde for f.eks. en ny blasfemilov, eller ytret ønske om å forby f.eks. karikaturer av profeten Muhammed. Det har heldigvis ingen i denne salen lyttet til. Det jeg ser på som meget bekymringsfullt, er imidlertid at vi forleden kunne lese at bare tre av ti nordmenn mener at det bør være lovlig å brenne religiøse symboler. Jeg må understreke at også idiotiske handlinger faktisk er vernet av ytringsfriheten. Men det er nettopp det som er syretesten når vi blir møtt av folk vi ikke liker, eller budskap og holdninger vi ikke liker – det er da vi får testet hvor sterkt disse frihetene står. Jeg synes det er verdt å sitere Erik Stephansen i Nettavisen, som påpekte at dette var «overraskende lite, og hva kan vi slutte av det? Dessverre: At vold virker».

Det mener jeg og Fremskrittspartiet er uakseptabelt. Vold er aldri greit som svar på ytringer. Jeg hadde håpet at også dette ville bli omtalt i redegjørelsen, selv om jeg er helt sikker på at ministeren er enig med meg i dette.

Og da har jeg et lite hjertesukk til slutt: Nettopp fordi vi har en så fri og god presse i dette landet som vi har, var det litt skuffende å se hvordan enkelte dekket opptøyene i Sverige, der en dansk høyreekstremist ble påstått å skape kaos. Man trenger ikke å like handlingene hans, men vi har et ansvar for også å dekke dette på en god måte.

Kathy Lie (SV) []: Først vil jeg si at jeg deler statsrådens syn på frie, redaktørstyrte medier som en forutsetning for ytringsfrihet og demokrati. Vi er heldige som bor i et land som Norge, hvor ytringsfriheten står sterkt og demokratiet er solid. Sånn er det ikke i hele verden, selv ikke i nærområdene våre. Derfor støtter jeg beslutningen om at vi ikke skal sensurere RT og Sputnik.

Kulturministeren varslet i sin redegjørelse at NOU-en fra ytringsfrihetskommisjonen vil bli lagt fram i august i år. Det blir spennende å få nye fakta om hvordan det egentlig står til med ytringsfriheten i Norge, og om hvilke utfordringer vi står overfor. Jeg gleder meg til debatt om det.

Vi vet at stadig mer nyhets- og aktualitetsstoff distribueres digitalt i ulike sosiale medier, og at vi lever i en verden med mye raskere og enklere responsmuligheter. Det innebærer også utfordringer med hat, hets og mobbing. Netthets er en utfordring for demokratiet, fordi det hindrer noen i å delta i debatten. Jeg kjenner dessverre flere som ikke deltar i politikken eller samfunnsdebatten på grunn av dette. Her har både de store sosiale mediene og de redaktørstyrte mediene en viktig rolle i å balansere mellom å moderere kommentarfeltene uten samtidig å ramme ytringsfriheten. Det er viktig å kunne skille mellom ytringer og hets.

Vi deler regjeringens ønske om at alle grupper i samfunnet skal ha tilgang på et godt medietilbud. Det forutsetter bl.a. at papiraviser er sikret distribusjon i hele landet daglig. Papiraviser er fortsatt svært mange nordmenns foretrukne plattform for å lese daglige nyheter. Som statsråd Trettebergstuen selv nevnte i redegjørelsen, er papirabonnentene avgjørende for økonomien til norske medier, men distribusjonsnettet svekkes fortløpende. For eksempel trykker en avis som Klassekampen opplaget sitt i Oslo, på Stord, i Orkanger og i Harstad for å sikre best mulig distribusjon. Likevel er det ikke mulig å nå ut med avisen på dagen til alle abonnenter. Problemene er spesielt store på Helgelandskysten, men det finnes også andre svarte flekker på kartet, der det ikke er mulig å nå ut med en dagsavis om man leverer avisen til trykk etter kl. 17.

Problemene skyldes presset økonomi hos avisenes egne distribusjonsselskaper og omleggingen av Posten, da man kuttet ombæring fra fem til to og en halv dager i uken. Selv med unntak for aviser er resultatet at ombæringen fungerer dårligere i distriktene. Flyavganger som ble kuttet under pandemien, og som ikke er startet opp igjen, er også en grunn. Jeg lurer på hvilke tanker kulturministeren har om denne problematikken, og hva hun eventuelt vil gjøre for bedre å sikre distribusjonen i hele landet.

Jeg vil ta for meg utfordringene rundt det dramatiske fallet i annonseinntekter for de redaktørstyrte mediene. Vi ser at en stadig større andel av annonseinntektene havner hos de store tekgigantene. Det er bra at brukerinntektene har gått opp – at nordmenn flest er mer villig til å betale for innhold – men det kompenserer på langt nær fallet i annonseinntekter, og er en utfordring som jeg lurer på om vi har virkemidler for å bremse, eller om det er andre måter vi kan kompensere mediene på, slik at de også i fortsettelsen har en bærekraftig økonomi. Jeg synes det var spennende å høre om statsrådens invitasjon til samtaler med tekgigantene, og er spent på hva det kan føre til.

For kort tid siden var jeg i debatt på Norsk Lokalradioforbunds årsmøte. De var naturlig nok svært opptatt av fortsatt å kunne sende på FM-båndet. Derfor er jeg glad for at det er bestemt at dagens konsesjoner videreføres i en periode til. Flere radiostasjoner gir likevel uttrykk for at det er utfordringer med tilgjengelige frekvenser og ønsker tilgang til en større del av FM-båndet for god, kontinuerlig drift.

Det er mange temaer innenfor mediepolitikken vi fortsatt skal og må debattere framover. Når det gjelder det hele og store bildet i Norge, er jeg glad for at vi har så mange solide, gode medier som sikrer at vi får gode, verifiserte nyheter daglig.

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Jeg vil takke komiteen for en hittil veldig god debatt. Jeg er enig med flere av komiteens talere og representanter som hittil i debatten har sagt og påpekt det faktum at vi ligger høyt på indeksen over de landene som har høy grad av pressefrihet. Ikke minst kunne vi i en undersøkelse forleden se at norske medier nyter høy tillit fra den norske befolkningen, og det er bra. Men som komitélederen påpekte, er ikke det noe vi skal smykke oss med. Det er ikke noe vi skal bruke som en hvilepute. Det er noe vi skal være stolte av, men det er altså en oppfordring til å fortsette å kjempe for å bevare nettopp den høye graden av pressefrihet og den høye graden av tillit som de norske mediene har. Det er en oppgave vi tar på alvor.

De frie mediene er truet fra mange hold, som jeg også brukte min redegjørelse til å snakke om. Én ting er de store internasjonale tekgigantene som på den ene side gjør mediene avhengige av å få ut sitt innhold på disse plattformene, men som i stor grad sensurerer og bestemmer hva slags innhold som skal være der. I tillegg er det slik at de gjør at medievanene våre endrer seg. Det er spesielt utfordrende at mange barn og unge – den yngre delen av befolkningen – i liten grad forholder seg til andre medier enn nettopp sosiale medier, med den forekomsten av ekkokamre som da oppstår.

I tillegg er de frie mediene og godt journalistisk arbeid og redaksjonelt innhold hele tiden også truet av en økning av spredning av desinformasjon og falske nyheter – i tillegg til den utfordringen de frie mediene har markedsmessig gjennom at disse store tekgigantene spiser av annonseinntektene, med de økonomiske utfordringene det gir mediehusene våre. Det er dette vi sammen skal kjempe for å finne løsninger på. Det handler om at mediene våre er en forutsetning for ytringsfriheten og demokratiet, og der skal Norge være et foregangsland og en tydelig stemme for å beskytte og fremme disse verdiene.

Som jeg sa i redegjørelsen min, er det flere gode initiativer på gang, både internasjonalt, på EU-nivå og nasjonalt, der vi prøver å ta tak i dette. På lørdag ble Europaparlamentet, Ministerrådet og Kommisjonen enige om prinsippene i forordningen for digitale tjenester, altså Digital Services Act, DSA. Her har EU tatt tak i noen av de vanskelige utfordringene knyttet til de globale plattformene, og utgangspunktet er at det som er ulovlig «offline», også skal være ulovlig «online». Nøkkelen her ligger nå i hvordan EU og nasjonale myndigheter skal følge opp regelverket. Det er viktig og verdt å merke seg, tenker jeg, bare den avskrekkingseffekten som ligger i at man nå får adgang til å ilegge bøter på inntil 6 pst. av selskapenes globale omsetning. Dette blir spennende, og regjeringen følger arbeidet nøye og skal være en aktiv pådriver for å sørge for at mediene får rettferdige konkurransevilkår, og at pressefriheten ivaretas.

Mediene våre er som sagt grunnlaget for ytringsfriheten og demokratiet, og mediemangfold er derfor viktig. Den høye tilliten og den høye kvaliteten på mediene våre er noe vi skal kjempe for å ta vare på. Derfor er det også viktig at det er god dialog mellom dem som utfordrer disse gode tillitsfylte mediene våre og de store tekgigantene. Derfor tok jeg initiativ til dette første dialogmøtet, som nå følges opp. Vi håper det kan komme gode ting ut av den dialogen.

Så er mediepolitikken vi rår over, et sentralt virkemiddel for å verne om det frie ord. I Hurdalsplattformen slår regjeringen fast at vi skal sikre ytringsfriheten nettopp gjennom de frie mediene, og der er omleggingen og styrkingen av mediepolitikken og de økonomiske virkemidlene veldig viktig. Det skal vi diskutere senere i år, og det gleder jeg meg til.

Så kommer ytringsfrihetskommisjonen. De har i oppdrag å gå igjennom og ha en helhetlig vurdering av ytringsfrihetens kår i Norge. Det blir en spennende innstilling, som kommer i august i år. Jeg ser fram til å diskutere den, debattere den og også samarbeide med komiteen og Stortinget om å finne gode virkemidler, som vi alle er enige om at skal til for nettopp å styrke de frie mediene og ytringsfriheten, og med det demokratiet i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tage Pettersen (H) []: Igjen har jeg lyst til å takke statsråden for redegjørelsen og innlegget i dag.

I forrige periode brukte vi mye tid sammen i denne salen på å utforme mediepolitikken for årene foran oss. Og én av de tingene som vi da var opptatt av, og som statsråden også i redegjørelsen har vært opptatt av, er usikkerheten knyttet til annonseinntekter. Det er flere svar på hvordan man kan håndtere det ved å jobbe både internasjonalt og nasjonalt.

Men jeg har dukket litt ned i innstillingen til Meld. St. 17 for 2018–2019. Det er interessant å se hva man mente før, og hva man mener nå. Dagens regjeringspartier foreslo den gang, noe de også gjentok i flere debatter i valgkampen, at de skulle utrede ulike tiltak som skal inngå i myndighetenes verktøykasse for å styrke mediebransjen i møte med framtidige utfordringer. Da er spørsmålet mitt til statsråden: Har man begynt å se på hvilke verktøy som skal ligge i denne verktøykassen, som man var så opptatt av i forrige periode?

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Det er ingen tvil om at vi har høye ambisjoner på norske mediers vegne. Det handler i bunn og grunn om å sørge for at folk i alle aldersgrupper, i hver krik og krok av landet vårt, har tilgang til og kan få med seg kvalitetssikret, god journalistikk og ha tilgang til de frie mediene.

Vi er definitivt i gang med å vurdere hva vi kan ta av grep, og med hvilke verktøy, for å sørge for det. De fireårige styringssignalene er i så måte en del av det. Det arbeidet vi gjør opp mot EU, opp mot Nordisk Råd, også knyttet til tekgigantene, er også det.

Det er hele tiden slik, som jeg også sa i redegjørelsen min, at medieøkonomien – selv om den har styrket seg litt gjennom pandemien, paradoksalt nok – er ekstremt skjør. Jeg kan forsikre representanten Pettersen om at vi hele tiden ser på medienes konkurransesituasjon og er i dialog med mediebransjen, og vi vurderer hensiktsmessige tiltak.

Tage Pettersen (H) []: Takk for svaret. Nå er det for så vidt bransjen som etterspør arbeidet og framdriften på denne verktøykassen, og i forrige periode var det vel temaer som arbeidsgiveravgift, skattefradrag for deler av næringen og den type ting som var svarene, men la nå det ligge. Det kan vi jo se når verktøykassen kommer.

I den samme stortingsmeldingen foreslo også Arbeiderpartiet noe som egentlig er et enda større tema, for man ba regjeringen

«fremlegge en ny og grundigere mediemelding, med en solid gjennomgang av overordnede mål, viktige utviklingstrekk og trender, og en langsiktig strategi for en sterk, god og mangfoldig mediesektor og en opplyst og deltakende befolkning».

Med andre ord: Den planen som Stortinget vedtok, var ikke god nok sett med Arbeiderpartiets øyne den gangen, og da er jo det naturlige spørsmålet om man, utover det fireårige styringssignalet – som er én del av hva vi vedtok – har startet et arbeid for å lage en mediemelding som tilfredsstiller det man var opptatt av i forrige periode.

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Ja, det er helt riktig at den gangen mente vi i opposisjonen at mediemeldingen som ble lagt fram, ikke var grundig nok. Vi savnet nettopp en vurdering av verktøykassen, de ulike grepene som mediemangfoldsutvalget kom med den gangen, som i liten grad var berørt. Det ble lagt i en skuff. I tillegg savnet vi også analyser av de store utfordringene som vi i dag debatterer her i salen, f.eks. hvordan de store tekgigantene påvirker norske medier, både innholdsmessig og markedsmessig, og de store internasjonale utfordringene. Det var ikke godt nok belyst da meldingen som forrige regjering – som representantens parti ledet – la fram, ble behandlet. Nå har vi ny regjering. Vi er i inngripen med disse store spørsmålene, som vi mener er viktige, og vi debatterer det på ulike måter, bl.a. i denne redegjørelsen her i dag, og vi jobber med det daglig, men vi kommer ikke til å komme med en egen, ny mediemelding på det området akkurat nå. Men vi skal få anledning til å diskutere mediepolitikk i Stortinget ofte.

Silje Hjemdal (FrP) []: Det skal være lov å si sin mening, men når man begynner å krenke enkeltmenneskers religion, er det hatkriminalitet. – Dette er ikke mine ord. Det er ordene til lederen av bydelsutvalget i bydel Stovner, Ap-politikeren Rashid Nawaz. Han ønsker også å ta til orde for at brenning av f.eks. religiøse symboler bør straffes. Er statsråden enig i det?

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Det ville vært fristende å bare si «nei», men jeg skal underbygge hvorfor jeg ikke er enig i det. Jeg mener jo at når noen brenner en koran, er det i utgangspunktet å regne som et angrep på religionen og ikke på dem som utøver religionen. Det er ikke slik at religionskritikk og blasfemi er forbudt i Norge – tvert imot. Det er også en individuell menneskerettighet å få ytre seg, og ytringer kan være og er ofte både støtende, provoserende og fremmer noe som vi er totalt uenig i. Det inkluderer også skarp religionskritikk, selv om det kan provosere og såre. Så svaret på det er nei, jeg er ikke enig i at det skal være forbudt.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg er veldig glad for statsrådens svar. Og bare for å understreke det: Det er ikke bare denne regjeringen jeg har utfordret på dette, jeg har også utfordret tidligere kulturministre og justisministre på dette spørsmålet.

Det som imidlertid bekymrer meg, er at man ser en tendens til mer aksept av voldelige opptøyer i forbindelse med ytringer man ikke liker. Jeg er veldig innforstått med at mye av dette er det selvfølgelig justisministeren som er nødt til å svare for, men jeg har lyst til å utfordre kulturministeren på hva vi kan gjøre for kanskje å formidle budskapet bedre og få mer oppmerksomhet rundt de demokratiske frihetene vi har i Norge, slik at vi kanskje kan unngå å få voldelige opptøyer i framtiden når det er ytringer man ikke liker.

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Jeg er helt enig med representanten i at vold aldri er løsningen. Det er ikke noe virkemiddel for å imøtegå ytringer man finner provoserende eller ikke liker. Det er totalt uakseptabelt, og det skal ikke forekomme. Men vi ser jo, som representanten også sier, at det gjør det av og til, og det er en uheldig utvikling.

Kathy Lie (SV) []: I mitt innlegg i stad nevnte jeg problematikken med å få dagsavisene distribuert ut i hele landet og problemene med økonomien til avisenes distribusjonsselskaper. Nå vet jeg at postombæring og flyavganger ikke tilhører Kulturdepartementet, men jeg vil gjerne høre om kulturministeren har noen tanker om hvordan man kan bidra til at folk i hele landet kan få tilgang til dagsaktuelle papiraviser.

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Representanten har rett i at det ikke ligger under mitt ansvarsområde, men det er jo i høyeste grad relevant for mediene. Og dette, både nedgangen i antall papiravisabonnenter og endringer i distribusjonsordninger, er jo ting som griper direkte inn i medienes økonomi, og som har gjort at den økonomien stadig endrer seg og er sårbar. Dette følger vi svært nøye, og dette er jo også en del av det vi hensyntar når vi skal endre mediestøtteordningene, gjøre dem mer robuste og treffsikre, noe vi skal komme tilbake til og debattere senere i høst.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Grunde Almeland (V) []: Jeg vil også benytte anledningen til å si et par ord om noe av det statsråden tok opp i sitt innlegg i salen i dag, nettopp det som handler om de globale teknologigigantene. Jeg ønsker også veldig velkommen initiativer, både sammen med EU og fra den norske regjeringen selv, som kan være gjenstand for god debatt og handling her i stortingssalen. Jeg ser fram til de initiativene – når de blir varslet, og når de måtte komme.

De nye globale teknologigigantene har på mange vis forenklet livene våre, åpnet for nye muligheter for å innhente informasjon og senket terskelen for å ytre seg. Samtidig er det flere forhold ved både Google, Apple, Meta og andre teknologigiganter vi må følge nøye med på, for plattformene har muliggjort spredning av desinformasjon og ulovlig innhold i massivt omfang. Den offentlige samtalen er ikke tjent med en ukontrollert spredning av ulovlig materiale, men den er heller ikke tjent med at teknologigigantene selv modererer og fjerner så mye innhold at ytringsfriheten innskrenkes mer enn nødvendig.

Parallelt med dette må man klare å finne en balanse mellom nettopp ytringsfrihet og personvern, for også personvernet er avgjørende for at man f.eks. skal ha både frihet til å velge kommunikasjonsmåter og frihet til å ytre seg uten f.eks. trusler.

Avsløringene til Facebook-varsler Frances Haugen viser at det fremdeles er utfordringer knyttet til algoritmene som legger til rette for deltagelsen på sosiale medier. Venstre er opptatt av å gi brukerne av plattformene flere muligheter til å avgrense måten de deler sine data på. Jeg opplever at dette er en felles ambisjon som også har kommet til uttrykk i forbindelse med utformingen av DMA.

Her er det en utfordring fra meg til statsråden: Siden det vil ta tid å innlemme DMA i norsk lovgivning, mener jeg Norge bør bruke handlingsrommet i EØS-avtalen til å styrke personvernet for norske brukere av sosiale medier. Venstre har også fremmet et forslag om bedre personvern på sosiale medier.

Algoritmer og maskinlæring er en avgjørende del av det som utgjør sosiale medieplattformer. Begge deler sørger for at de sosiale mediene man bruker hver dag, gir hver enkelt av oss relevant og personlig skreddersydd innhold basert på automatiserte beslutninger. Samtidig er det utfordringer knyttet til bruk av algoritmer og maskinlæring i forbindelse med beslutninger i privat næringsliv og i det offentlige. Venstre har derfor foreslått at regjeringen bør opprette et eget algoritmetilsyn for å styrke det offentliges evne til å sikre algoritmebeslutninger og at maskinlæring ikke diskriminerer eller bryter norske standarder for godt personvern.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er glad for å høre at regjeringen følger disse kjærkomne EU-initiativene tett. Jeg skulle gjerne ønske at statsråden også kunne vært i Brussel og stemt over dem.

Kamzy Gunaratnam (A) []: I Oslodebatten i Avisa Oslo skriver en mamma fra Stovner, FAU-leder Nasim Khaliq, følgende:

«Jeg mener handlinger som å brenne koranen burde foregå på bestemte steder, for eksempel utenfor Stortinget, så vårt nærmiljø ikke blir rammet.»

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne tatt imot hver eneste koranbrenning, slik at ungdom som vokser opp i Norge, ikke skal føle seg stigmatisert eller hatet fordi deres tro og deres religion blir tråkket på. Det er sårt, det gjør vondt, og jeg vil bare uttrykke en veldig stor forståelse for det. Hvis man opplever at man er i en utsatt posisjon, er koranbrenning noe som kommer på toppen av det.

OsloMet la denne uken fram en rapport som viser en betydelig økning i hatytringer mot vår muslimske minoritetsbefolkning. Ytringene er mange og kommer fra få. Disse ytringene gjør noe med tonen i samfunnsdebatten og i lokalsamfunn rundt omkring. Disse ytringene skaper frykt og splitter, og disse ytringene kjennes på kroppen for mange av muslimene, som nå forteller om en økt bekymring for å besøke sitt gudshus når organisasjoner står og demonstrerer mot det rett utenfor.

Likevel er koranbrenning lov. Jeg mener det er riktig. Det går under hva som er ytringsfrihet i vårt land. De går under religionskritikk, som alle religioner skal tåle. Men det er forskjell på islamkritikk og islamhat.

Vi er alle enige om at en reell ytringsfrihet er en forutsetning i et åpent og levende demokrati. Hvorfor anerkjenner vi da ikke det ansvaret vi har når noen grupper forsvinner fra dette demokratiet? Alle som forsvarer ytringsfriheten, har også et ansvar for dem som ikke tør eller vil bruke ytringsfriheten, uansett land, religion eller kultur. Vi har et ansvar, uansett om det er islamister som innskrenker unge jenter, eller ytre høyre som begrenser unge AUF-ere. Vi har et ansvar for ytringsfriheten i sin helhet.

For noen år tilbake kom rapportene som fortalte oss hvem som vegrer seg mest for å bruke ytringsfriheten i vårt land, verdens beste land: unge jenter med minoritetsbakgrunn og muslimske jenter med hijab. Hver gang vi snakker om at vi er verdens beste land: Tenk litt på det at vi har grupper i vårt samfunn som ikke tør å si noe, mene noe og utøve sin ytringsfrihet. Dette undergraver demokratiet. Og hver gang vi sier at koranbrenning er lov – og det mener de fleste av oss – bør man også løfte minst én finger for å løfte underrepresenterte grupper innenfor ytringsfriheten.

Åse Kristin Ask Bakke (A) []: I det førre innlegget mitt la eg stor vekt på ytringsfridomen, for ytringsfridom er ein av grunnmurane i vårt demokratiske samfunn, der det skal vere stor takhøgd og ein skal tole mykje ueinigheit. Det er ein del av ytringsfridomen som vi har i samfunnet vårt. Men vi har òg ei plikt til at det skal vere trygt å ytre seg, og myndigheitene har ansvar for å gje beskyttelse når nokon får ytringsfridomen sin trua. Truslar og angrep på pressefolk er òg å sjå på som eit angrep på ytringsfridomen.

Eit sterkt demokrati er kjenneteikna av stor grad av offentlegheit og openheit. Men vi ser ofte ein tendens til eit ytringsklima som bør uroe oss, der vi veit at mange opplever hat og hets når dei ytrar seg. Som representanten før meg tok opp, er det ei spesiell gruppe som vegrar seg for å ta del i den offentlege debatten. Når vi veit at personar med minoritetsbakgrunn, og spesielt unge, vegrar seg for å ta del i debatten, er det eit ansvar vi sit på som vi må ta på det største alvor.

Det er vår plikt å sørgje for at ytringsfridomen står sterkt, men òg ytringsansvaret som vi ber på for at folk skal ta del i den offentlege debatten, for det er vårt ansvar at alle skal få ytre seg.

Statsråd Anette Trettebergstuen []: Jeg vil bare nok en gang få lov til å takke for en god debatt, der jeg oppfatter at komiteen og Stortinget er enige om målene våre. Vi skal hegne om demokratiet og ytringsfriheten, og derfor trenger vi de frie, uavhengige mediene.

Det som fikk meg til å ta ordet nå, er siste talers innlegg, som påpeker noe ekstremt viktig. Det er en stor utfordring i dag at veldig mange opplever at ytringsrommet – altså ikke ytringsfriheten, den står sterkt i Norge, men ytringsrommet – blir trangere og trangere. Det henger også selvfølgelig sammen med oppblomstringen og bruken av de sosiale mediene og de store tekgigantene, der algoritmene premierer surefjes framfor «likes», og innhold som skaper splid og polarisering, og ikke i stor og god nok grad tar ned falske nyheter og desinformasjon. Det er en kjempeutfordring.

Det skal være lov til å ytre seg. Det er ingen menneskerettighet å ikke bli krenket eller provosert, men det går en grense rundt hatytringer, og det går også en grense når det kommer til netthets. Det å bekjempe netthets, det å gjøre at spesielt de unge har lyst til og tør å ytre sin mening og delta i den offentlige debatten, enten det er på nett eller andre steder, er en viktig oppgave for oss som politikere å sørge for. Derfor er også kampen mot netthets, kampen mot rasisme, kampen mot islamofobi og kampen for at barn og unge skal ha en trygg hverdag på nett, like viktige virkemidler å jobbe med for denne regjeringen som de mer strukturelle grepene for å sikre frie, redaktørstyrte mediers rammevilkår.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel