Marian Hussein (SV) [13:16:14] (ordfører for saken): I denne salen er vi uenige om mye, men samtlige partier deler målet om å jobbe for et godt helsetilbud. Alle partier ønsker at alle skal ha tilgjengelige og gode helsetilbud. Vi i SV er også veldig opptatt av at man skal få et godt helsetilbud uansett hvor man kommer fra og hvor mye man tjener, og at vi ivaretar det helsevesenet vi har. I Norge har vi verdens beste helsevesen, og det må vi ta vare på og forbedre hver dag.

Jeg ønsker å takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Helse- og omsorgstjenesten vår står overfor store utfordringer i årene som kommer. Vi blir flere nordmenn, og flere av oss lever lenger og blir eldre. Flere lever lenge med kroniske sykdommer og funksjonsnedsettelser. Dette er en ønsket utvikling, men vil også øke antallet innbyggere med langvarig behov for bistand av helse- og omsorgstjenester. Mange vil ha behov for sammensatte tjenester, ofte fra flere tjenesteytere på ulike tjenestenivåer, altså at man blir langvarig bruker av spesialisthelsetjenesten samtidig som man vil ha behov for sammensatte tjenester i kommunen man bor i. Derfor er det viktig at våre kommuner er i stand til både å prioritere og også passe på det viktigste i denne meldingen, som er å tilrettelegge for at alle får muligheten til å mestre sitt eget liv.

Vi har også en mer kunnskapsrik og kvalitetsbevisst befolkning, som er en ressurs i tjenesten og i større grad må dras nytte av. Samtidig er det en utfordring at det er stor variasjon i befolkningens helsekompetanse. I dette ligger at deler av befolkningen har vanskeligheter med bl.a. å finne fram til riktige tjenester og riktig informasjon i helsesystemet. Ulikheten i helsekompetanse var særlig synlig under pandemien.

Jeg vil gå over til å trekke fram det som kanskje haster mest, og som denne meldingen ikke berører på en god nok måte, men som det er viktig at vi snakker om. Det er at vi inkorporerer FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne, også kjent som CRPD, i norsk lov. FN har kritisert Norge for altfor store ulikheter mellom kommuner når det gjelder muligheter for å leve et aktivt liv, og manglende muligheter for selvbestemmelse. Der kommer også dette med mestring i denne meldingen særlig i fokus.

Jeg kjenner altfor mange mennesker som har måttet kjempe og bruke uforholdsmessig mye tid og krefter på å sørge for at de selv eller deres barn får den riktige helsehjelpen, den helsehjelpen de trenger.

Jeg er glad for at denne meldingen også tar den offentlige tannhelsetjenesten inn i seg. Det er et viktig område vi forventer at det skal skje en utvikling på.

Med det tar jeg opp forslaget fra SV og Rødt.

Cecilie Myrseth (A) [13:20:28]: En grunnleggende utfordring i helse- og omsorgstjenestene er at mulighetene ofte overstiger ressursene. Sånn vil det alltid være, og ikke minst når vi ser at den medisinske utviklingen går i et radig tempo. Men prioriteringer er en nødvendighet i helse- og omsorgtjenestene. Uten tydelige prinsipper for prioritering vil det kunne bli mer tilfeldig hvordan hjelpen fordeler seg, og målet om likeverdig tilgang til helsetjenestene vil være vanskeligere å oppnå.

Det handler om vår felles helsetjeneste, og menneskets egenverd står sentralt – ikke hvert enkelt menneskes produktivitet, og det er bra. Dette er godt fundamentert i spesialisthelsetjenesten, men behovet for systematisk tenkning rundt prioritering gjelder også for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og offentlig finansierte tannhelsetjenester. Derfor er det bra, som også saksordføreren påpekte, at det skal inn her.

For at dette skal fungere godt i praksis i alle landets kommuner, må også veiledningen styrkes, og et tilpasset virkemiddelapparat har blitt etterlyst i denne saken. Regjeringen skal få på plass et kunnskapsstøttesystem og en nasjonal faglig prioriteringsleder for kommunene – et arbeid som allerede er kommet i gang. Målet for det arbeidet er bedre og tryggere helse- og omsorgstjenester.

Mestring er sentralt, og det handler om å mestre å leve med sykdom, og det er avgjørende for den enkeltes livskvalitet. Det er bra at også det skal inngå som en del av prioriteringskriteriene. Da må også helsepersonell, pasienter og brukere kunne forstå hva som konkret ligger i mestringsbegrepet, og kunne relatere det til prioriteringsbeslutninger. Det skal også kunnskapssystemene nå ta inn over seg.

Mange har også vært opptatt av hvordan de forebyggende tiltakene vil påvirkes av denne saken. Noen har til og med uttrykt bekymring for nedprioritering av det forebyggende arbeidet i kommunene, særlig de tiltakene som ikke gir en umiddelbar effekt. Her må jeg bare understreke at innlemmelse av prioriteringskriteriene i det kommunale nivået ikke skal føre til en slik nedprioritering. De brede folkehelsetiltakene vil ikke bli påvirket, og der har regjeringen vært tydelig, for folkehelse er noe regjeringen prioriterer høyt, og arbeidet er i gang.

Så vil jeg bare legge til når det gjelder ressurser: Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la også inn 2,5 mrd. kr mer til kommunene i budsjettet, og vi har store planer også for lavterskel helsehjelp i kommunene framover. Så denne regjeringen er godt i gang også med å ruste kommunene til det arbeidet de skal gjøre.

Erlend Svardal Bøe (H) [13:24:01]: Hver dag står helsepersonell overfor prioriteringsbeslutninger om hvem som skal få, og hvem som må vente på å få helsehjelp. Det er krevende vurderinger og vanskelige beslutninger. En grunnleggende utfordring i den norske helse- og omsorgstjenesten er nettopp at mulighetene og ønskene overstiger de ressursene som er tilgjengelig. Det gjør at helse- og omsorgstjenesten ikke kan velge om det skal prioriteres, for det må prioriteres. Men det vi kan velge, er på hva slags grunnlag de prioriteringene skal gjøres, og det er det vi skal bestemme i dag.

Helse- og omsorgstjenesten har i mange år hatt prioriteringskriterier, men det har vært avgrenset til spesialisthelsetjenesten. I 2017 satte Solberg-regjeringen ned Blankholm-utvalget, og målet med utvalget var å få en helhetlig drøftelse av behovet for prioriteringskriterier i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i den offentlige tannhelsetjenesten. Det har tidligere vært flere offentlige utvalg som har utredet og vurdert spørsmål om prioriteringskriterier i helse- og omsorgstjenesten, men de har i all hovedsak drøftet prioriteringskriterier i spesialisthelsetjenesten. Blankholm-utvalget er derfor det første offentlige utvalget som kun ser på prioriteringskriterier i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i den offentlige tannhelsetjenesten.

Det er stor enighet i helse- og omsorgstjenesten og her på Stortinget om at prioriteringskriteriene nytte, ressurs og alvorlighet, som i dag legges til grunn for prioriteringer i spesialisthelsetjenesten, også skal legges til grunn for prioriteringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i den offentlige tannhelsetjenesten. Høyre støtter disse prioriteringskriteriene og mener at gjennomgående prioriteringskriterier i hele helse- og omsorgstjenesten, både i kommune, sykehus og tannhelse, vil bidra til å støtte opp under målet om sammenhengende og koordinerte helse- og omsorgstjenester for pasienten. Høyre mener også det er fornuftig at mestring blir inkludert i prioriteringskriteriene nytte og alvorlighet.

Høyres visjon for helse- og omsorgstjenesten er pasientens helsetjeneste, og gode prioriteringskriterier er viktig for at de pasientene som trenger det mest, blir prioritert først. For at prioriteringskriteriene skal fungere, må det også være gode virkemidler, slik at helsepersonellet kan følge dem opp i den praktiske hverdagen i helse- og omsorgstjenesten. Det er særlig viktig at virkemidlene er gode, siden prioriteringskriteriene ikke er tatt i bruk verken i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller i den offentlige tannhelsetjenesten tidligere. Blankholm-utvalget foreslo å fordele virkemidlene på fire områder. Det var juridiske virkemidler, økonomiske virkemidler, pedagogiske virkemidler og forskning og kunnskap.

Høyre støtter alle de virkemidlene som er foreslått i stortingsmeldingen. Det er viktig at det utarbeides en god nasjonal veileder, sånn at helsepersonell vet hvordan prioriteringskriteriene skal anvendes, og det er viktig at det etableres et kunnskapsstøttesystem for kommunene. Prioriteringskriteriene må også implementeres i innholdet i de helsefaglige utdanningene, slik at helsepersonell får god kjennskap til prioriteringskriteriene og anvendelsen av dem på et tidlig tidspunkt.

Til slutt vil jeg også vise til at Blankholm-utvalget og flere av høringssvarene til denne saken påpeker at det er behov for å øke kunnskapsnivået og forskningsaktiviteten i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og særlig omkring effekten av tiltak og vedtak som blir gitt til brukere og pasienter. Det er Høyre enig i.

Solberg-regjeringen la fram både Kompetanseløft 2020 og Kompetanseløft 2025, som har bidratt til at over 146 000 ansatte i helsetjenesten har fått grunn-, videre- og etterutdanning de siste fire årene. Målet med kompetanseløft er å bidra til en faglig sterk tjeneste og sikre at tjenestene har tilstrekkelig og kompetent bemanning. I Kompetanseløft 2025 understrekes det at det er behov for at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den offentlige tannhelsetjenesten tar en mer aktiv rolle som initiativtaker og deltaker i forskning og som fagutviklings- og opplæringsarena.

Høyre mener det er viktig at regjeringen følger opp tiltakene i Kompetanseløft 2025 og bidrar til flere virkemidler for å øke kunnskapsnivået og forskningsaktiviteten i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det kan også gjøres ved å benytte allerede etablerte strukturer som Kommunenes strategiske forskningsorgan, KSF, og HelseOmsorg21.

Hans Inge Myrvold (Sp) [13:29:07]: Denne stortingsmeldinga ber med seg ei heilskapleg tenking og dei viktige prioriteringskriteria nytte, ressurs og alvorlegheit. Samstundes vil ein frå i dag ta med seg meistring som eit nytt og viktig element i det vidare arbeidet med kriteria. Senterpartiet har tidlegare påpeika den store svakheita som har vore i den samla helsetenesta, då den kommunale helse- og omsorgstenesta ikkje har vore med i det sams prioriteringskriteriet. Det er heilt avgjerande no og for framtida å få sett dette i verk.

Stortinget innfører ikkje, men set i dag rammer for at prioriteringskriteria skal vera gjeldande. Det vil krevja eit stort arbeid frå mange involverte partar, både stat, fylkeskommune, kommune og helsepersonell, for å sikra riktig implementering. Kriteria er relevante på alle nivå i helsetenesta. Difor vil det vera avgjerande for helsemyndigheitene å sikra nettopp god implementering og eit breitt kunnskapsstøttesystem som underbyggjer vedtaket vårt her i dag. Både kommunar og fylkeskommunar vil ha behov for fagleg rettleiing og tilhøyrande oppfølging.

Dei demografiske utviklingstrekka er godt kjende for oss – og eg la merke til at det begynte å lysa eit raudt lys under innlegget til den førre representanten. Andelen eldre som vil trenga helsehjelp framover, vil auka stort. Når ein har debattert prioriteringar i spesialisthelsetenesta tidlegare, har Senterpartiet vore tydeleg på at det å ha riktig kompetanse og tilstrekkeleg med personell i helsetenesta er den største utfordringa vår i ei samla helseteneste. Denne situasjonen har utvikla seg i sterk negativ retning. Av den grunn hastar det meir enn nokon gong å gå vekk frå marknadstenkinga som har regulert og styrt ein større og større del av den viktige ressursen, nemleg helsepersonell. I mange kommunar og sjukehus opplever ein no ein overbodskrig om kritisk personell, som t.d. legar og sjukepleiarar. Det er avgjerande at ansvarlege politikarar set tydelege rammer og prioriterer grep som vil sikra alle ei robust helseteneste, uansett kvar i landet ein bur.

Samstundes er det naudsynt å sikra at den kommunale helse- og omsorgstenesta har handlingsrom nok til å føreta reelle prioriteringar sett ut ifrå omsynet til lokalt sjølvstyre og lokalt skjønn. Våre kommunar er unike og har ulike erfaringar med tenesteutforminga. Dette må det framleis vera rom for. Dette er styrken i korleis me organiserer oss i dag. Det har for så vidt pandemihandteringa og den storstila mobiliseringa i alle landets kommunar vist oss.

Det er mykje godt vit spreidd rundt i heile landet, nær der folk bur. Handlingsrom og tillit er avgjerande faktorar for å lukkast og ikkje statleg overstyring.

Eit anna viktig område som eg vil trekkja fram, er førebyggjande arbeid. Kommunane sitt frisklivs- og meistringsarbeid vil nok potensielt ha med seg den viktigaste ingrediensen for å avbøta og avhjelpa varige og alvorlege helseplager i befolkninga. Difor er det viktig at kommunane held fram med ein brei profil på yting i sitt folkehelsearbeid, uavhengig av denne prioriteringsmeldinga.

Avslutningsvis er det god grunn til å ynskja helse- og omsorgsministeren lukke til med det med vidare oppfølging og konkrete tiltak rundt implementering frå denne saka i dag. Regjeringa har sett i gang eit stort arbeid med å kartleggja og utvikla helsetenester på mange område. Til dømes vil det pågåande arbeidet med føretaksmodellen og samhandlingsreforma vera avgjerande for korleis ein handterer ei samla helsetenesta vidare. No hastar det òg med å få opp mandat og utval som skal sjå nærare på dei prehospitale tenestene.

Morten Wold (FrP) [13:34:11]: Prioriteringsmeldingen er viktig. Den legger føringer, slik at vi skal ha noen prinsipper å følge i helsevesenet. Prioritering er aldri lett – det har sikkert mange også erfart fra sitt eget liv – men det er likevel en nødvendighet. Jeg mener derfor det er veldig fornuftig at man går inn for å ha gjensidige prinsipper for prioritering i både spesialisthelsetjenesten, tannhelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Vi ser at flere blir eldre, noen lever lenger med alvorlige sykdommer, og flere av oss trenger pleie og omsorg. Dermed må flere ta i bruk tilbudet av helse- og omsorgstjenester. Samtidig ser vi at arbeidsbelastningen for sykepleiere og fastleger er stadig økende, slik at arbeidsmengden ikke står i stil med ressursene vi har tilgjengelig. Det betyr igjen at man må prioritere enkelte pasienter foran andre.

Det er her vi kommer til selve kilden til utfordringene vi har i helsevesenet. Det er ressursene som setter premissene for prioritering. Jo færre ressurser vi har, desto færre blir prioritert, og desto færre får behandlingen de kan trenge for å fungere i hverdagen.

Når man hører historier om sykepleiere som sier opp jobben sin fordi de ikke klarer den enorme arbeidsbelastningen, eller når man hører om fastleger som er avhengig av å arbeide 14 timer om dagen for å følge opp alle arbeidsoppgavene, med krav om rapportering og skjemavelde, finner man ut at det ikke er prioritering i seg selv som er utfordringen, men at man har for få ressurser å fordele, eller prioritere, om man foretrekker det ordet.

Det fine med å jobbe med helsepolitikk er at man driver med noe som angår de aller fleste, og som handler om å hjelpe dem som trenger det aller mest. Samtidig er det hjerteskjærende å møte folk som ikke får den hjelpen de trenger og fortjener.

Jeg synes det er trist å høre om Christian fra Bergen. Han har cystisk fibrose, noe som gjør at han har sterkt redusert lungekapasitet. Det kan sammenliknes med å måtte puste gjennom et sugerør til enhver tid. Den minste oppgave føles som et maraton. Han har samboer og et nyfødt barn. Det finnes en medisin mot sykdommen, men likevel må Christian flytte til Danmark for å få tilgang til medisinen som gjør at han kan leve et tilnærmet normalt liv. Grunnen er at medisinen ikke tilbys i Norge, av økonomiske årsaker. Altså – den prioriteres ikke, eller den bortprioriteres, om man vil. Man skulle ønske at Christians historie var et enkelttilfelle, men bak ham står flere hundre mennesker med samme sykdom.

Jeg synes også det er trist å høre om Cathrine, med den grusomme sykdommen ALS, der nervecellene svinner bort og fører til at man til slutt dør. Det Cathrine ønsker, er å få bo på ALS-foreningens ressurssenter, Rosenlund Park, på Løten, men kommunen sier nei. Kommunen prioriterer henne ikke, de bort- og nedprioriterer henne, og tilbyr 52-åringen plass på kommunens sykehjem.

Dessverre er heller ikke Cathrines historie et enkelttilfelle. Det er flere hundre mennesker med ALS, og mange av dem vil oppleve at de ikke blir prioritert.

Vi må finne rom for å gi hjelp til dem som trenger hjelpen vår. Det er uverdig at mange mennesker i Norge, verdens rikeste land, må leve med et byråkrati og et helsevesen som ikke har rom til å ta vare på dem. Når vi ikke engang finner plass til å prioritere Cathrine og Christian, hvem skal vi prioritere da? Vi får ta diskusjonen om Beslutningsforum ved neste korsvei, men at folks skjebne, om de skal prioriteres eller ikke når det gjelder hvilke medisiner de kan få, skal avgjøres av fire direktører fra våre helseforetak, med interesse for eget foretaks økonomiske bunnlinje, er etter Fremskrittspartiets syn en modell som trenger endring.

Jeg mener det er viktig at vi som politikere hever blikket opp fra sakspapirer, tall og økonomi og heller ser mer på menneskene som politikken angår. Bak hvert menneske som ikke får medisiner eller behandling, er det et liv man gir opp. Det gir store belastninger for både den syke, familien, pårørende og nære venner.

Vår viktigste oppgave er å sikre trygge og gode helsetjenester for alle norske pasienter. Det må være vår hovedprioritering.

Jeg tar med dette opp det forslaget som Fremskrittspartiet er alene om, og det forslaget vi har sammen med Rødt.

Seher Aydar (R) [13:39:14]: Det er vår jobb å vedta ting vi tenker er bra for folk. Men så er egentlig spørsmålet om jobben vår er ferdig med det. De siste årene har vi vedtatt bedre rettigheter til noen mennesker som er avhengig av bistand eller helsehjelp i kommunene hver dag. Denne prioriteringsmeldingen er også en sånn sak. Den vil være med på å sikre at folk får de samme tjenestene uansett i hvilken kommune de bor i. Den vil kunne bidra til å sikre en helhetlig helsetjeneste. De samme prioriteringene skal følges fra spesialhelsetjenesten til kommunene. Den vil gi mer trygghet og mer forutsigbarhet for pasientene.

Det er bare ett problem med alt det gode vi vedtar, og det er at det ikke alltid følger penger med. I fjor utga KS en rapport om kostnadsvekst i pleie- og omsorgstjenesten. Den viste at veksten i kommunenes kostnader på dette feltet nesten har doblet seg de siste årene. Veksten skyldes ikke den lenge varslede eldrebølgen, men at kommunene har fått stadig større ansvar – også for yngre personer. Det har vært økning i korttidsplasser på sykehjem, flere får brukerstyrt personlig assistanse, BPA, flere får hjemmetjenester, og flere mottar praktisk bistand til daglige gjøremål. Det er folk som trenger det, og det er helt rett at de skal få det, men kommunene får mer og mer å gjøre. Likevel følger ikke pengene med.

Kapasiteten er sprengt mange steder. Flere kommuner forteller i rapporten at tjenester som er rettighetsfestet, kan bli så kostnadskrevende at de går på bekostning av tjenester til andre, f.eks. eldre med betydelig bistandsbehov. Kravene og behovene står dessverre ikke i samsvar med finansieringen. På alle nivåer i kommunehelsetjenesten, på tildelingskontorene og i det praktiske pleiearbeidet står ansatte og må foreta prioriteringer mellom helt nødvendige behov. Skal de gi den ene muligheten til å delta på fritidsaktiviteter, eller skal de gi den andre noen få timer med avlastning? Skal de stelle et sår, eller skal de hjelpe noen med å dusje? Kapasiteten er for liten, og tjenestene er underfinansiert.

I denne meldingen er det lagt til grunn en verning av grunnleggende behov. Grunnleggende behov skal sikres og heves over prioritering. Det skal vi ta oss råd til uansett kostnad, slås det fast i denne meldingen. Problemet er at det dessverre er ønsketenkning. Spør Løvemammaene om det er sånn i dag, spør de pårørende til mennesker med demens, eller spør mennesker som har ME, eller andre pleietrengende, om de opplever at deres grunnleggende behov er hevet over prioritering i dag.

I høringsinnspillene som har kommet inn, ser vi igjen og igjen fra dem som jobber der ute, at rammene er for knappe. Fastlegene sier de prioriterer etter kapasitet, Psykologforeningen stiller spørsmål ved om kommunene egentlig har betingelser til å prioritere det nødvendige innenfor psykisk helse og rus i det hele tatt. Fellesorganisasjonen, FO, skriver at en forutsetning for at prioriteringskriteriene skal kunne anvendes, er at de økonomiske rammene økes. Fysioterapeutene skriver:

«Vi kan ikke prioritere oss til bedre kapasitet.»

Om vi ikke gjør noe for å styrke økonomien i kommunehelsetjenesten, vil denne prioriteringsmeldingen bare bli enda et dokument i bunken som lederen i kommunehelsetjenesten river seg i håret over ikke å klare å innfri.

Innføring av prioriteringskriterier vil ikke i seg selv endre kapasiteten i kommunene. For at dette dokumentet skal få noen betydning, må vi faktisk gjøre det vi skulle ha gjort for lenge siden. Vi må sette kommunene økonomisk i stand til å møte den veksten i oppgaver de har fått, og da må vi faktisk også snakke om penger. Vi trenger en gjennomgang av finansieringsordningens påvirkning på prioriteringene som gjøres i tjenestene, for å sikre likeverdige tjenester.

Dette er prioriteringer som vi støtter, og som er viktige. Og så vet vi at mange mennesker føler seg ganske alene når de opplever at de ikke får den hjelpen de trenger, ofte i en sårbar situasjon. Det er ikke fordi kommunene eller ansatte i kommunene mener at de ikke skal få den hjelpen, det er fordi økonomien ikke strekker til. Så når vi snakker om prioriteringene, må vi også snakke om pengene som skal følge med.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) [13:44:10]: Prioritering er et av de viktigste verktøyene vi har innenfor helse- og omsorgstjenesten, men det er også viktig at denne prioriteringen kommer ned på golvet, ut i avdelingene, der folk jobber. Hver dag, på hver eneste vakt, enten det er på et sykehjem eller i sykehus, prioriteres det. Hvem gjør hva, og hvorfor? Vi må ha rett personale til de ulike oppgavene, enten det er i et akuttmottak når trafikkulykken har skjedd, når det kommer en pasient med hjerneslag, eller i en avdeling med kreftbehandling. Hvem får hvilken medisin? Hvilken støtte trenger vedkommende?

Vi går inn på et av våre sykehjem når personalressursene skal fordeles på en vanlig vakt: Det eneste den demente pasienten som går og vandrer ute i gangen vil, er å komme seg ut, ikke minst når våren er der, og det som er det kjente, er å plukke av de visne bladene før det skal sprette nytt liv. Da blir prioritering ekstremt viktig. Det prioriteres også ute på golvet, og det prioriteres på det overordnede planet. Spørsmålet blir: Hvilke verdier og kriterier prioriterer vi etter?

Det er en styrke for det daglige arbeidet at det nå kommer felles kriterier for hva det er vi skal prioritere etter. Det er forskjeller på sykehus og kommunale tjenester, men det er utrolig viktig at det er et samspill. Det er helt nødvendig, så vi som innbyggere får et godt og sammenhengende tjenestetilbud.

Jeg er veldig glad for at mestring kommer inn i denne prioriteringsmeldingen. Det er både viktig og riktig. Det å få mestre noe er grunnleggende i et menneskes liv. Og tilbake til sykehjemmet, til denne pasienten som går ute i gangen og vandrer, og det eneste vedkommende vil, er å komme ut. Hun kan fortsatt plukke visne blader og til nød vaske fjeset sitt med vaskekluten. Mer hygiene klarer hun ikke å ta vare på selv. Da blir spørsmålet: Er det rett å prioritere at hun får lov til å gå ut litt for å kjenne på de bladene? Mestring er et av kriteriene vi prioriterer. Det er viktig også å se den siden av pasienten. Det å få til et verdig liv i sykehjemmet blir viktig. Mestring er ikke bare å være selvhjulpen i akkurat de tingene som handler om en selv, mestring handler også om å få lov til å være i det livet en har hatt.

Jeg har vært på et Livsgledesykehjem hvor de har prioritert. De prioriterte å bygge en sansehage bak sykehjemmet, med noen høner og kaniner i. De sparte medisiner for nesten én million kroner. De sparte dermed også personalet for aggressive pasienter. Pasientene selv slapp å være neddopet, og det økte mestringen hos den som bodde på sykehjemmet, for vedkommende kunne faktisk både plukke egg og ivareta det som var ute i bakgården. Det økte livsgleden. Prioriteringen med å bygge en sansehage ble viktigere, og en sparte på sikt.

Riktige verktøy for helsepersonell som skal foreta prioriteringen på den vanlige vakten, må være sentralt i dette, så det betyr noe for den som bor eller er på sykehus eller sykehjem. Vi må ha en nasjonal veileder med god kunnskap og også god fortelling om praksis, så prioriteringskriteriene blir fulgt helt ut i avdelingene, så det vi her vedtar, faktisk fungerer i det praktiske livet.

Irene Ojala (PF) [13:49:26]: Prinsippene for prioritering av nytte, ressurs og alvorlighet er tuftet på et verdimessig grunnlag som har legitimitet i befolkningen og blant helsepersonell, og alle de som har holdt innlegg før meg, har vist kjempegode tilbakemeldinger, som statsråden sikkert vil ta med seg videre.

Helsepolitikken skal bygge på respekt for menneskeverd og legge til grunn en rettferdig fordeling av retter og plikter, likeverd og lik tilgjengelighet til tjenester over hele landet. Når vi snakker om alvorlighet, nytte og ressurs, er det den økonomiske ressursen for helseforetakene som ofte vektlegges. Pasientenes helsemessige ressurs blir sjelden tatt med i betraktningen. Målet må være at pengene brukes klokt, slik at flest mulig kan ha nytte av skattebetalernes penger.

Det er mange ulike sykdommer jeg kunne ha eksemplifisert dette med, men jeg velger å bruke øyensykdommen våt AMD som et greit eksempel. I Alta er det ca. 100 pasienter som har øyensykdommen. Alle 100 må reise ca. en gang per måned til en øyenlege for undersøkelse og injeksjon. Dette skjer enten ved Hammerfest sykehus eller ved universitetssykehuset i Tromsø. 100 pasienter skal altså reise tur–retur ca. en gang per måned. Noen har med seg ledsager. Om 50 trenger assistanse, blir det 150 flybilletter tur–retur Tromsø, eller transport per bil 140 km til Hammerfest hver eneste måned. Det blir ca. 1 800 reiser på et år. Alle må ha den behandlingen resten av livet, så la oss si at man trenger den behandlingen i ti år. Det blir 18 000 reiser, og her er både nytte og alvorlighet viktig. Pasienten kan bli blind uten behandlingen.

Så var det ressursene. Hvor stor andel av Pasientreisers økonomiske ressurser brukes på denne pasientgruppen? Hvordan kan man få en rimelig tjeneste både økonomisk og ikke minst klimamessig, som vi har behandlet i dag? Pasientfokus har fått opplyst fra Klinikk Alta at det vil lønne seg økonomisk at en øyenlege reiser til Klinikk Alta hvis det er mer enn 8 pasienter med våt AMD, og nå snakker vi altså om 100. Da må vi også se på hvor mange pasienter som har øyensykdommen i Nord-Varanger, hvor mange har den i Lakselv, i Porsanger, i Karasjok – hvor mange har den andre steder i Distrikts-Norge? De må også få et tilbud om behandling for øyensykdommen lokalt. Det er i tråd med bærekraftsmålene, som vi har behandlet i dag, innen 2030.

Ressursene til pasientene er ofte sånn at de helsemessig er på minussiden når de kommer hjem fra en slik reise. Ja, folk er nærmest det som vi bruker å kalle helsekonkurs – de har ingenting å gå på. Det betyr at både pasientens helseressurs og staten vil ha store fordeler av at pasienter med våt AMD slipper å reise, mens vi får noen helsepersonell til å ta de turene. For alt har en pris. Sykehusene sitter med sitt budsjett, og pasienten forvalter et annet regnskap og kostnader knyttet til reise, overnatting, tap av tid, tap av livskvalitet – og kanskje en uke på sofaen etter en slik reise, det er slett ikke sjelden.

Skal vi skape gode tilbud til syke folk samtidig som vi skal ta bærekraftsmålene med oss, må vi se på samlet nytte og samlede kostnader for den enkelte og for samfunnet som helhet. Den tiden vi lever i nå, krever at vi handler klokt.

Statsråd Ingvild Kjerkol [13:53:22]: Dagen i dag representerer en milepæl: Det er første gang en melding om prinsipper for prioritering for hele helse- og omsorgstjenesten drøftes og behandles i Stortinget. Dette er et skritt i retning av en mer helhetlig og sammenhengende helse- og omsorgstjeneste.

Vi har lang tradisjon for å jobbe systematisk med prioriteringsspørsmål i Norge. Det første prioriteringsutvalget leverte sin utredning i 1987. Siden den gang har flere offentlige utvalg, ekspertgrupper og meldinger utredet og drøftet spørsmål om prioritering i helsetjenesten. Felles for disse er at de i all hovedsak har drøftet kriterier og prinsipper for prioritering i spesialisthelsetjenesten. Men behovet for systematisk tenkning rundt prioritering er like stort i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og tannhelsetjenesten.

En grunnleggende utfordring i helse- og omsorgstjenesten er at mulighetene og ønskene overstiger de ressursene vi har til rådighet. Vi kan derfor ikke velge om det skal prioriteres – prioriteringer skjer uansett hvilke intensjoner vi har. Det vi derimot kan velge, er hvilket verdigrunnlag og hvilke prinsipper som skal legges til grunn for de beslutningene som tas.

Det er bred politisk enighet om verdigrunnlaget for helse- og omsorgstjenesten. Det er dette grunnlaget prinsippene for prioritering i spesialisthelsetjenesten har vært tuftet på. Mange pasienter og brukere mottar tjenester fra alle nivåer, og god koordinering mellom tjenestene er helt grunnleggende for å kunne tilby helhetlige pasientforløp. Det tilsier at kriteriene for prioritering bør være de samme både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, i tannhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Gjennomgående kriterier kan også bidra til å løse prioriteringsutfordringer mellom tjenestenivåene og bidra til økt samhandling.

I meldingen foreslås det at kriteriene vi i dag kjenner fra spesialisthelsetjenesten – nytte, ressurs og alvorlighet – også skal gjelde for den kommunale helse- og omsorgstjenesten og for offentlig finansierte tannhelsetjenester. I tillegg foreslås det å føye til mestring som en del av nytte- og alvorlighetskriteriet. Jeg mener dette er en riktig tilføyelse. Mestring handler om at hver enkelt pasient og bruker blir sett og møtt i helse- og omsorgstjenesten på en respektfull og verdig måte.

Regjeringen vil sikre at alle innbyggere har tilgang til likeverdige og gode offentlige helse- og omsorgstjenester. Det betyr at vi må sørge for å bruke ressursene på en måte som kommer fellesskapet til gode. Tydelige prinsipper for prioritering i hele helse- og omsorgstjenesten vil bidra til at ressursene brukes der de gir størst nytte, og på dem som trenger dem aller mest.

Erlend Svardal Bøe (H) [14:10:44]: Det er stor enighet i salen om prioriteringskriteriene, men det var min kollega fra Senterpartiet som fikk det til å riste litt når det var snakk om årsverk i kommunene. Han sa det hadde vært en negativ utvikling i årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene under Solberg-regjeringen. Det er ikke riktig.

Fra 2015 til 2020 har det vært en økning på om lag 15 000 flere årsverk i omsorgstjenestene. Det tilsvarer en økning på 11,5 pst. Det er klart at lovkravene vi innførte i 2018, der vi sa at kommunene skal ha grunnleggende kompetanse, dvs. lege, sykepleier, jordmor og helsesykepleier, og fra 2020 psykolog og ergoterapeut, også har bidratt til å styrke bemanningen i kommunene og styrke situasjonen. De som bor i kommunene, har krav på en viss og bestemt type kompetanse, noe som også bidrar til å øke pasientenes helsetjeneste i større grad.

Kompetanseløft 2020 og 2025, som jeg har nevnt flere ganger i løpet av denne debatten, har bidratt til at over 146 000 flere helsepersonell har fått grunn-, videre- og etterutdanning de siste fire årene. Det å satse på mer helsepersonell og økt kompetanse hos helsepersonell bidrar også til å styrke den kommunale helse- og omsorgstjenesten, slik at helsepersonell står i bedre stand til å ta i bruk de prioriteringskriteriene og virkemidlene som vi diskuterer i denne saken.

Jeg kunne sikkert også kommet inn på kommuneøkonomi, som har vært nevnt her mange ganger. Jeg tror regjeringen snart må ha brukt opp de 2,5 mrd. kr de bevilget for å styrke kommunene, for SSBs tall for i fjor viser at kommunene går med ganske solid overskudd. Man har doblet pengene på bok i kommunene de siste fem årene, og det har faktisk aldri vært færre kommuner på ROBEK-lista, med unntak av 2019, og man har også hatt betydelig færre kommuner i økonomisk ubalanse.

Så det er noe med å ta de realitetene i utviklingen som har vært i kommunene, både med flere årsverk innenfor helse- og omsorgstjenestene og med at kommunene har fått bedre økonomi. Det mener jeg er et faktagrunnlag som også Senterpartiet og Arbeiderpartiet i større grad må ta inn over seg.

Hans Inge Myrvold (Sp) [14:13:36]: Eg må få lov til å oppklara dersom eg vart opplevd med ei urett framstilling. Det eg sa i mitt innlegg, var at det å sikra tilstrekkeleg med personell i helsetenesta er vår største utfordring, altså i ei samla helseteneste. Og då har ikkje eg definert om det var i den kommunale helse- og omsorgstenesta eller spesialisthelsetenesta.

Dei tydelege tilbakemeldingane som Stortingets representantar får – og i særleg grad medlemane i helse- og omsorgskomiteen – om den pågåande og vedvarande fastlegekrisa, gjeld den største berebjelken i helsevesenet vårt. Det er heilt avgjerande å sikra at nettopp den ressursen av helsepersonell er til stades ute i alle landets kommunar på ein god måte. Og det gjer me med å ta grep.

No skal ikkje eg bruka denne saka til å begynna ein stor debatt om det som me elles likar å diskutera når det gjeld strukturar og korleis me organiserer oss, men det er heilt avgjerande at Stortinget tek eit nødvendig ansvar og ikkje minst set rammer for korleis me skal sikra at helsetenestene er til stades der folk bur i heile landet.

Nettopp av den grunn kasta eg i mitt innlegg lys over at marknadstenkinga har blitt ein større og større del av korleis me har valt å organisera oss frå Stortinget når det gjeld helsetenestene i dette landet. Difor meiner eg det er på høg tid – og regjeringa er tydeleg på det i sitt arbeid – at ein no skal ta grep for nettopp å sikra at me har tilstrekkeleg med helsepersonell der folk bur, og nær dei tenestene som folk har behov for i sin kvardag.