Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:08:44]: I dag er antibiotika medisiner som man i mange sektorer tar for gitt, om man er en pasient som blir behandlet for lungebetennelse, eller om man er bonde og behandler dyr med antibiotika for å slå ned sykdommer. Slik har det imidlertid ikke alltid vært, og slik kommer det heller ikke til å fortsette, hvis utviklingen av antibiotikaresistens får fortsette.

En eskalerende og signifikant stigning i forbruk av antibiotika har resultert i at verden står overfor voksende og store utfordringer med resistente bakterier og mikrober innenfor mange ulike områder. Hvis vi ikke tar de riktige grepene, kan det gå riktig galt de kommende tiårene. Ifølge en nylig publisert studie i The Lancet krever antibiotikaresistens på verdensbasis en million dødsofre hvert år. Antimikrobiell resistens, forkortet til AMR, er en stor trussel mot den globale helsesikkerheten. Nordisk og internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å redusere resistens og antallet som dør knyttet til antibiotikaresistens.

I Norge har vi hatt ambisiøse mål for redusert bruk av antibiotika, og vi har nådd målene. I 2015 satte den forrige regjeringen mål om 30 pst. reduksjon av antibiotika innen utgangen av 2020. Tallene fra NORM 2020, Norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens hos mikrober, viser en reduksjon på 32 pst. Det er utrolig gledelig og viktig at målene nås.

Det er ingen tvil om at Solberg-regjeringens strategi med tydelige tiltak har bidratt til at Norge fortsatt er blant landene i verden som har lavest forbruk av antibiotika, og det er mange som har bidratt til å få til dette. God og tett innsats fra legene som forskriver medisiner, har gjort at vi har nådd målet om 20 pst. reduksjon i antibiotikabruk ved luftveisinfeksjoner. At forbruket av antibiotika for norske tenåringer nå er under en tredjedel av hva det var i 2019, skyldes også det samme. Vi har oppnådd å holde andelen av resistente gule stafylokokker, både på sykehus og i primærhelsetjenesten, svært lav, og for å følge nøye opp det siste måles nå antibiotikabruken i sykehjem årlig. Disse viser en jevn nedgang i registrerte infeksjoner, og det er jo dette som er viktig for å få ned antibiotikabruken.

Tiltak for å redusere bruk av antibiotika er ikke bare viktig i helsetjenesten. Også i landbruket har vi lykkes svært godt i Norge de siste årene, bl.a. ved at narasin brukt i kyllingproduksjon ble faset ut i 2016, og målet om å redusere antibiotikaforbruket til kjæledyr og matproduserende landdyr ble oppnådd allerede i 2017. Med tydelige tiltak og strategier nytter det å redusere bruken av antibiotika.

Er det likevel noe pandemien har vist oss, er det at vi ikke lever isolert fra resten av verden, ei heller når det gjelder resistensproblematikken. Derfor kan vi aldri si at vi er i mål, heller ikke her i Norge. Det er alltid en mulighet for å forbedre, og da også redusere bruk av antibiotika. Selv om vi i Norge når våre mål, er det ikke på noen måte gitt at andre land i verden klarer det samme, eller at de setter seg de samme målene. Derfor må vi jobbe sammen, land, regioner og hele verden, for å gjøre alt som står i vår makt for å håndtere denne helsetjenestens klimakrise som antibiotikaresistens representerer.

Norge har lang og god tradisjon for samarbeid om disse spørsmålene, også i Nordisk råd. Kampen mot antibiotikaresistens er et av områdene Nordisk råd har pekt på at det er naturlig å samarbeide mer om i Norden. I april 2017 vedtok Nordisk råd en rapport kalt «Man dør vel ikke av lungebetennelse». Rapporten beskriver en strategi med sju overordnede mål som følges opp med tolv kvalifiserende og faglig funderte anbefalinger, som viser hvordan en politisk strategi kan oversettes til konkrete tiltak. Nordisk råd har altså samlet seg bak disse forslagene og anbefaler Nordisk ministerråd å igangsette initiativene.

Mitt spørsmål blir da: Vil regjeringen følge opp anbefalingene i Nordisk råds hvitbok om en felles nordisk handlingsplan mot antibiotikaresistens med finansiering, rapportering og politisk kontroll?

Statsråd Ingvild Kjerkol [12:13:46]: Antibiotika er av våre viktigste legemidler i kampen mot infeksjonssykdommer. Antibiotika redder liv hver eneste dag. For at vi i framtiden fortsatt skal ha tilgang til antibiotika som virker, er det helt sentralt at vi bruker riktige antibiotika, at vi bruker riktig mengde antibiotika, og at vi begrenser bruken av antibiotika til de sykdommene hvor antibiotika faktisk er nødvendig. Disse prinsippene er viktige både for menneskers helse, for dyrs helse og for miljøet vårt.

Mange liv går i dag tapt på grunn av infeksjoner som ikke kan behandles på grunn av resistens. I en studie som nylig er publisert i det anerkjente tidsskriftet The Lancet, regnet forfatterne ut at antibiotikaresistens står for 1,27 millioner dødsfall hvert år, men tallene kan være langt høyere enn dette. Studien viser også at det er lavinntektsland som har den høyeste sykdomsbyrden knyttet til antibiotikaresistens, og det er lungebetennelser som står for langt de fleste dødsfallene.

I 2017 var antibiotikaresistens et tema som ble behandlet i Nordisk råd, og det ble foreslått en tolvpunktsplan for nordisk samarbeid om antibiotikaresistens. I etterkant ble planen gjennomgått av en ekspertgruppe som vurderte de enkelte punktene. Ekspertgruppen støttet i hovedsak initiativet, men påpekte at det foregår veldig mange initiativer i regi av EU og Verdens helseorganisasjon, og at dobbeltarbeid bør unngås. En viktig innsigelse var også at tolvpunktsplanen ikke belyste det miljømessige aspektet.

Denne regjeringen er opptatt av å begrense antibiotikaresistens. I Hurdalsplattformen slår vi fast at den nasjonale strategien mot antibiotikaresistens må revideres. Antibiotikaresistens er ikke et isolert problem for helsesektoren – tvert imot. Arbeidet med den norske strategien må være et samarbeid på tvers av fagfelt, hvor både landbruks-, fiskeri- og havbrukssektoren og ikke minst miljøsektoren inngår.

Et nordisk samarbeid om tilgang til antibiotika er allerede godt etablert. Helsedirektoratet har tidligere anbefalt å se nærmere på muligheten for å produsere smalspektret antibiotika i Norge, og direktoratet gjennomfører nå en mulighetsstudie knyttet til antibiotikaproduksjon. Det har vært dialog mellom de nordiske landene i dette arbeidet. Det er også inngått intensjonsavtaler mellom Norge, Danmark og Island om styrking av nordisk legemiddelsamarbeid, sikker forsyning av etablerte forsyningskritiske legemidler og rask innføring av nye effektive legemidler til en riktig pris. Som ledd i dette samarbeidet er det gjennomført flere felles anbud, bl.a. knyttet til antibiotika.

I arbeidet med revisjon av strategien vil også Nordisk råds hvitbok og de tolv punktene bli vurdert. Resistensproblematikken er i høyeste grad internasjonal, noe som krever samarbeid utover egne landegrenser. Studien i The Lancet peker imidlertid på at det er de fattigste landene som er hardest rammet av antibiotikaresistens. I internasjonal sammenheng er de nordiske landene veldig godt stilt med lav forekomst av resistente mikrober og lavt forbruk av antibiotika.

Et nordisk samarbeid vil fortsatt være viktig, men enda viktigere vil arbeidet utenfor våre nærmeste naboland være. Kampen mot antibiotikaresistens kan bare lykkes i et globalt samarbeid hvor også de som er hardest rammet, involveres.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:18:27]: Takk til statsråden for gode svar.

Jeg må si jeg er veldig glad for at helseministeren er så tydelig på at man vil revidere den norske strategien, og at man vil se til de tolv forslagene som ligger i hvitboken fra Nordisk råd, og vurdere dem i arbeidet. Selv om det kan være sider ved disse tolv konkrete tiltakene som en trenger å vurdere i en nasjonal strategi – men også i en større sammenheng – vil jo ikke det si at ikke enkelte av disse konkrete tiltakene kan være viktige for å styrke den nordiske samhandlingen om dette temaet. Det kan også være noe vi i Norge kan lære av.

Vi samarbeider nesten ikke tettere med andre land enn vi gjør i Norden. Vi er tett sammenvevd. Vi har helsepersonell som jobber på tvers, og vi har en befolkning som i stor grad beveger seg på tvers av grensene – i hvert fall når vi ikke har en pandemi som stenger grensene mellom oss.

Det er også sånn at de nordiske statsministerne har en veldig tydelig visjon om at vi skal være verdens mest bærekraftige og verdens best integrerte region. Det er viktig at det også gjennomsyrer alle de sektorene og områdene hvor vi har mye felles, hvor vi kan samarbeide godt, og hvor vi kan lære av hverandre og hverandres arbeid.

Jeg vil videre følge opp dette området veldig tett, og jeg opplever at det er stor tverrpolitisk enighet om at dette er et arbeid vi må ta på alvor i Norge, i Norden og i verden. Det å ha en god nasjonal beredskap betyr ikke at vi ikke skal ha det samme sammen med dem som geografisk sett er nære oss.

Statsråd Ingvild Kjerkol [12:21:06]: Jeg vil takke interpellanten for et engasjement som både jeg og regjeringen deler. Jeg tror det er det bidraget som Norge kan løfte internasjonalt som også kan være til nytte for andre. Våre nordiske land er alltid nære allierte når vi går lenger ut i verden og prøver å løfte initiativ.

Jeg tror faktisk interpellanten og jeg var på en felles komitéreise for noen år siden hvor vi bl.a. fikk et møte med lord Jim O’Neill, som sto bak den for en del år tilbake ganske banebrytende rapporten «The Review on Antimicrobial Resistance», hvor økonomene endelig fikk regnet på hva dette har av potensielle kostnader for verdenssamfunnet. Hvis vi ser lite grann i bakspeilet, vet vi at i klimaarbeidet var det først da vi fikk opp og fikk kartlagt de økonomiske konsekvensene at vi også fikk forpliktende internasjonale avtaler på plass. Vi tror vi må gå den samme løypa.

I Norge har vi Antibiotikasenteret i primærhelsetjenesten. Jeg har lyst til å løfte fram dem, fordi kommunehelsetjenesten er sentral her. De fokuserer spesielt på opplæring og informasjon til fastleger og andre i primærhelsetjenesten, hvor de også forsker på resistens. Vi har også Nasjonal kompetansetjeneste for antibiotikabruk i spesialisthelsetjenestenen, vi har FHI, vi har veldig mange som passer på at vi har en riktig og god utvikling i Norge, og vi har det også tverrsektorielt.

Så gjelder det å ta med seg disse initiativene i de internasjonale prosessene som nå foregår. Det forhandles nå for fullt internasjonalt, både i WHO og i EU, for å følge opp internasjonale forpliktelser rundt pandemiberedskap. Da jobbes det også med forslag om mer bindende regelverk og traktater, som gir en annen forpliktelse mellom de deltakende landene. Det å jobbe inn i disse prosessene, også med problemstillingen om AMR, tror vi er riktig og en mer fruktbar vei enn kanskje å løfte de egne initiativene – nå når verden fokuserer veldig mye på pandemihåndtering og andre globale kriser, som det vi ser i Ukraina, og hvor denne helseresponsevnen blir veldig knyttet mot de pågående krisene.

Det å jobbe med forpliktende avtaler mellom land er også et viktig spor for å få til forpliktende avtaler om å bekjempe antibiotikaresistens, AMR.

Truls Vasvik (A) [12:24:25]: Først takk til komitéleder Trøen for å ha løftet dette viktige temaet, som vi sammen i stor grad fokuserer på i Nordisk råd. Bekjempelse av antibiotikaresistens har i lang tid vært og er høyt oppe på agendaen i velferdsutvalget, der både representanten Trøen og jeg sitter.

Realiteten er at antibiotikaresistens er en av våre aller største utfordringer på helsefeltet globalt. Pandemien har nok en gang vist oss at sykdom ikke kjenner landegrenser, og derfor er det viktig at vi ikke lar jobben med forebygging stoppe innenfor våre egne grenser. Arbeiderpartiet har lenge tatt til orde for at Norge bør ta en ledende rolle i arbeidet mot antibiotikaresistens. Norge har ekspertisen, erfaringene og ressursene som gjør at vi har et unikt utgangspunkt, i tillegg til at Norge har høy tillit globalt. Allerede Stoltenberg II-regjeringen satte ned en ekspertgruppe, med folk fra Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet, for å redegjøre for antibiotikaresistens. Det endte med sluttrapporten «Antibiotikaresistens – kunnskapshull, utfordringer og aktuelle tiltak», som ble ferdigstilt i 2014. En revidert utgave finnes oppdatert fra 2020.

Det er riktig som det er sagt, at de siste årene har bruken av antibiotika blitt kraftig redusert i Norge, både for mennesker og for dyr. Det er bra. I tillegg er vi i Norge flinke til å bruke smalspektret antibiotika når det trengs, mens store deler av verden bruker en mye mer bredspektret antibiotika. For å si det på norsk: Vår antibiotikabruk er mer målrettet enn den i mange andre land. Likevel er det særs viktig å ha dette på radaren både i Norge og Norden, for som FHI sier på sine nettsider:

«I Norge har vi så langt kunnet kontrollere forekomsten av antibiotikaresistens, men smittepresset kan etter hvert blir så stort at smitteverntiltakene i og utenfor helsetjenesten ikke lenger er tilstrekkelige.»

Da er det alvor. Videre påpeker FHI i sin siste rapport om antibiotikaresistens:

«De sentrale tiltakene vil fortsatt være knyttet til å redusere behovet for antibiotika, øke treffsikkerheten ved antibiotikaforskrivning og hindre spredning av resistente bakterier. Vi har imidlertid ikke nok kunnskap om hvordan vi skal oppnå dette på en best mulig måte.»

Det er behov for nye grep også for å sikre at vi har tilgang på effektive antibiotika i framtiden. En av de store utfordringene i dagens marked for antibiotika er at de ikke fungerer. Både Verdens helseorganisasjon, EU og norske helsemyndigheter er bekymret for det. Eldre antibiotika uten patent forsvinner fra markedet fordi det ikke lenger svarer seg å produsere og markedsføre dem. Dette er et særlig problem for Norge som da er ett av de få landene som faktisk bruker mye smalspektret antibiotika.

Derfor er jeg glad for at statsråden er så tydelig i sitt svar og anerkjenner den store utfordringen med antibiotikaresistens, og at Hurdalsplattformen tar dette innover seg i sin fulle bredde. For det er noen «obs-er» der framme, og en av dem er at akkurat nå sprer den antibiotikaresistente bakterien Shigella seg i Europa. Siden september er det i Norge påvist blant seks personer. Alle disse tilfellene i Norge er påvist blant menn som har sex med menn, melder Helseutvalget. Det betyr at dette er ikke en problemstilling som kun er aktuell langt utenfor våre grenser, men det skjer i Norge akkurat nå. Derfor er det viktig at vi til enhver tid er dette bevisst.

Et annet viktig moment, som vi også har fått høre via våre kolleger i Nordisk råd, er at det kan synes å være en større tilbøyelighet til å skrive ut antibiotika ved digitale legekonsultasjoner, og særlig knyttet til det private legemarkedet. Om det er like aktuelt her til lands, vet jeg ikke, men det er et viktig aspekt å ta med seg nå som også digitale legetjenester øker i Norge.

Norge og Norden har god historikk å vise til når det gjelder internasjonalt arbeid innenfor helsefeltet, særlig når det gjelder spredning av vaksiner i fattige land. Derfor bør det være naturlig for Norge og Norden å ta en ledende rolle i arbeidet med å bekjempe antibiotikaresistens globalt. Det er jeg glad for at regjeringen sier den vil følge opp, og jeg er glad for at regjeringen også sier at vi skal gjøre det i samarbeid med våre nordiske venner.

Sveinung Stensland (H) [12:28:54]: Takk til interpellanten, som tar opp undertegnedes yndlingstema. Etter at Kjersti Toppe ble ofret inn i regjering, er det jo ingen som snakker om dette lenger, men nå er vi i gang igjen. Dette er en sak vi ikke blir ferdig med.

Verden trenger nye antibiotika, men vi mangler ordninger for å åpne for forskning, utvikling og produksjon, og vi må tenke nytt. Realiteten er at utviklingen må snus, hvis ikke risikerer vi å stå uten effektive virkemidler mot farlige bakterier. Det har blitt nevnt infeksjonssykdommer som kan ta knekken på oss, men en annen side av dette er at moderne kreftkirurgi, moderne kirurgi generelt, transplantasjonsmedisin – veldig mange slike felt – kan vi bare slutte med. Vi kan slutte med moderne kreftkirurgi uten virksomme antibiotika.

Jeg har flere ganger uttalt at jeg er mye mer redd for antibiotikaresistens enn for korona, og tallene i The Lancet-artikkelen det har blitt henvist til to ganger, er tydelige: Selv under korona har vi mistet flere liv til antibiotikaresistens enn til korona.

Jeg mener at denne kampen må føres på tre fronter. Vi må ha riktig og begrenset bruk – det har vi fått i Norge, i Nederland og i et par andre land. Vi må ha økt satsing på vaksiner, både mot sykdommer som ofte utløser behov for antibiotikabehandling, og mot spesifikke bakterier. Vi må også utvikle nye medikamenter som virker på resistente bakterier, både nye antibiotika og ikke minst bakteriofager, altså virus som angriper bakterier. Her blir våre fienders fiender vår venn. Der har vi et eksempel på Leknes, STIM, som er verdensledende på bakteriofager mot laksesykdom. Det er prinsipper som ble brukt i østblokkland i stor grad, som ikke hadde så stor tilgang på antibiotika da jernteppet var nede. Polen bl.a. er langt fremme på bakteriofager, som jeg selv har veldig stor tro på.

Jeg deler ikke pessimismen til enkelte om at det ikke nytter å utvikle nye antibiotika fordi smarte bakterier raskt vil utvikle resistens. Det er viktig å oppmuntre til utvikling av nye antibiotika.

I dette spørsmålet skal vi ikke se oss blinde på situasjonen vi står i, for vi har klart oss bedre enn de fleste andre land. Like mye som vi beveger oss rundt i verden, gjør mikrobene i og rundt oss det samme.

Det er en svakhet i det norske systemet at det er lite fleksibilitet i modellene for innkjøp av medikamenter. Pris og volum blir bestemmende faktorer, og innovasjon og utvikling belønnes eller vektlegges i for liten grad. Det er noe som irriterer meg, for dette er i strid med de legemiddelpolitiske målene, som skal vektes likt. Dette gjør det krevende å få noen til å utvikle legemidler, da bruken vil være begrenset, men betydningen for beredskapen vil være stor.

Derfor må vi finne nye og annerledes ordninger som gir bedre insentiver til å utvikle nye legemidler. Jeg har tidligere introdusert tanken om en ordning lignende den såkalte leterefusjonsordningen, som har vært en suksess for norsk oljeindustri. For oljeindustrien har staten tatt ned utviklingsrisikoen ved å refundere skattefradrag ved letekostnader raskt, samtidig som skattleggingen av overskuddet er høyt.

Jeg mener det er mulig å anvende dette prinsippet også for legemiddelindustrien, selvsagt med en tilsvarende deling av en eventuell gevinst. Der kan vi se til Israel, som har denne typen modeller allerede i dag innen livsvitenskap. En refunderer altså kostnader, og så tar en en «cut» av overskuddet i prosjekter som når markedet.

En medvirkende årsak til at så mange ulike selskaper har satset på utvikling av vaksiner mot covid-19, var at en tidlig både i EU, i USA og i en del andre land fant ordninger som tok ned risikoen for dem som satte i gang vaksineutvikling. Det er over 50 forskjellige vaksinekandidater som er under utvikling, mesteparten av det er det kommersielle selskaper som driver, men så har myndighetene vært så tydelige på at de vil kjøpe produktene, at de har tatt en del av risikoen. Når vi vet at resistens er et større problem for verden enn korona, indikerer det hvor enorm denne utfordringen er, og når vi har klart i verdenssamfunnet å finne ordninger og finansieringsmodeller for vaksiner, må det være mulig også på andre områder.

Noen utviklingstrekk gir optimisme. Vi ser en trend der utvikling av bruk av legemidler kommer høyere på den politiske dagsordenen. Det arbeides med modeller langs sånne linjer både i Norge og internasjonalt, noe også statsråden var inne på. Det er et arbeid som ble satt i gang for noen år siden. Den nye britiske modellen – da tenker jeg ikke på Lord O’Neills rapport – der verdsetting av nye antibiotika også baseres på beredskapsverdien den har for samfunnet, er interessant, og jeg vil oppfordre helseministeren til å se nøye på den, for der er det også mulighet for forretningsutvikling i Norge.

Vi må lære og la oss inspirere av hverandre. Det er bra at Nordisk råd engasjerer seg i dette, for problemet er globalt, og det må løses internasjonalt.

Sara Hamre Sekkingstad (Sp) [12:34:08]: Antibiotikaresistens er ein global trussel mot helse og velferd. Både for menneske og for dyr kan antibiotikaresistens føre til at sjølv enkle infeksjonar vert livstruande.

Sjukdomar som for hundre år sidan kunne vere ein dødsdom, vert i dag lækte med ein pillekur. Dei fleste av oss er heldige som slepp at eit kutt eller eit sår utviklar seg til ein infeksjon og at vi får blodforgifting. Vi kan òg relativt raskt verte friske frå ein lungebetennelse. Ingen ønskjer seg vel tilbake til ei tid før antibiotika.

Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap sin analyse av krisescenario frå 2019 viser at ved sida av pandemi og lækjemiddelmangel er sjukdomsutbrot med antibiotikaresistente bakteriar blant dei mest sannsynlege krisescenarioa som kan ramme Noreg.

I Noreg har vi ein låg førekomst av antibiotikaresistente bakteriar og mikrobar hos både menneske og dyr. Ei restriktiv haldning til bruk og riktig bruk av antibiotika har vore viktig for å unngå resistens. Som fleire representantar har teke opp, ser vi at det vert gjort mykje godt arbeid i Noreg ved å bruke smalspektra antibiotika framfor breispektra. Å bruke antibiotika som er effektive mot den bakterien eller bakterietypen som har forårsaka ein infeksjon, i staden for antibiotika som verkar på mange typar bakteriar, er eit viktig verkemiddel for å hindre utvikling av resistens. I staden for å gje breispektra antibiotika kan vi gjennom undersøking i laboratorium finne ut akkurat kva bakterie som har ført til infeksjonen, og kva antibiotikum som vil vere effektivt.

Ei utfordring vi i Senterpartiet er opptekne av, er utfordringa med at det ikkje er lønsamt for produsentane å lage ei rekkje smalspektra antibiotika fordi den store marknaden ikkje etterspør det. Det kan vere svært uheldige konsekvensar dersom det vert ei dreiing mot meir bruk av breispektra antibiotika, som igjen vil føre til auka resistens. Særleg har vi sett at dette går ut over tilgangen til smalspektra antibiotika for barn, og Senterpartiet har vore opptekne av at tilgangen til viktige medisinar ikkje kan verte overlaten til marknaden aleine.

Eg vil likevel minne om at det framleis er fleire menneske i verda som døyr av mangel på antibiotika enn på grunn av antibiotikaresistente mikrobar. Det er òg eit viktig perspektiv å ha med seg i diskusjonen.

Noreg har ein god nasjonal AMR-status hos både menneskje og dyr, men ein kombinasjon av auka forbruk og feilbruk av antibiotika, auka internasjonal handel, auka reiseverksemd og manglande utvikling av nye antibiotika kan medføre ei stadig raskare utvikling og spreiing av resistente bakteriar òg i Noreg. I tråd med føre var-prinsippet er det viktig å avgrense utviklinga og spreiinga av antibiotikaresistente bakteriar gjennom målretta tiltak mot det vi i dag veit driv denne utviklinga.

Antibiotika er ein felles ressurs som må bevarast, forvaltast og utviklast i fellesskap. For Senterpartiet er det viktig å ha ein nasjonal og internasjonal innsats mot antibiotikaresistens. Eg er glad for at regjeringa seier at dei skal følgje opp dette.

Terje Hansen (FrP) [12:38:00]: Jeg vil starte med å berømme Høyre for å ta opp en svært viktig sak. Det er ingen tvil om at antibiotikaresistens er en stor utfordring som ikke bare Norge, men hele verden står overfor.

Som interpellanten helt korrekt påpeker, anslår WHO at 700 000 mennesker dør hvert år av sykdommer som er motstandsdyktige mot antibiotika, og man regner med at ca. 10 pst. av disse er i USA og Vesten.

Tallene kan også være enda høyere. En fersk rapport fra tidsskriftet The Lancet, som det er referert til flere ganger, slår fast at så mange som 1,2 millioner mennesker døde som direkte følge av antibiotikaresistente infeksjoner i 2019. Tallet kan faktisk være så høyt som 4,9 millioner, mener forskerne bak rapporten.

Dette er pandemiliknende tall som burde få alarmen til å kime. Heldigvis har vi i Norge tatt grep. I Norge har myndighetene tatt grep mot antibiotikaresistens, særlig gjennom smittevern og redusert og riktig bruk av antibiotika, men også ved vaksinasjonsprogrammer. Det gjør oss likevel ikke resistente mot denne problemstillingen. Vi må være klar over at selv om man andre steder i verden er mer utsatt, kan vi raskt få store problemer med resistente bakterier også i Norge.

Vi skal takke vitenskapen for antibiotika. Uten denne medisinen ville sykdommer som nå framstår helt bagatellmessige, fortsatt vært livsfarlige. Det er få med normal helse som i dag bekymrer seg om de får halsbetennelse eller lungebetennelse. Slik var det ikke tidligere. Antibiotikaresistens gjør at sykdommer vi i dag ser på som småtterier, potensielt kan bli svært mye farligere. Det gjør at vi må handle før disse sykdommene igjen kan true oss.

Jeg håper at vi i fellesskap kan bli enige om å finne fram til gode løsninger for antibiotikaresistens, for å unngå en stor, ny helsekrise. Det skylder vi dem som kommer etter oss.

André N. Skjelstad (V) [12:41:03]: Først vil jeg takke interpellanten for å sette dette på dagsordenen, for arbeidet med å bekjempe antibiotikaresistens er en av menneskehetens største og mest akutte utfordringer. Ferske tall i år viser at situasjonen er enda verre enn Verdens helseorganisasjon tidligere har anslått. Allerede dør mer enn 1,2 millioner mennesker av resistente mikrober årlig. Utviklingen går raskere enn det vi har fryktet. Resistensutviklingen er ikke kun et helseproblem, men vil også få store samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser. Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk vil antibiotikaresistens gjennom en tiårsperiode kunne føre til en nedgang i globalt BNP på 3,4 mrd. amerikanske dollar og tvinge 24 millioner mennesker ut i ekstrem fattigdom. Effektiv håndtering av antibiotikaresistens er derfor en forutsetning for å nå FNs bærekraftsmål.

Norge er best i klassen når det gjelder antibiotikabruk innen matproduksjon og helse, men dessverre kan ikke antibiotikaresistensproblemet løses nasjonalt. I likhet med covid og andre pandemier som har globale proporsjoner, kjenner ikke de resistente mikrobene noen landegrenser, og utfordringen må løses gjennom koordinert global innsats. Dessverre er det slik at enkeltland på kort sikt kan tjene på ikke å gripe tilstrekkelig fatt i problemene. Som eksperter lenge har påpekt, er det derfor behov for sterkere internasjonal regulering for å begrense overforbruk, feilbruk og misbruk av antibiotika. Et sånt regelverk finnes ikke i dag, og Norge kan og bør lede an i et sånt arbeid, gjerne sammen med våre nordiske naboer, som også tar situasjonen på største alvor.

Norge er et av de beste landene i verden når det kommer til lav bruk av antibiotika i landbruket. Dette kan vi være stolte av. Vi har derfor de aller beste forutsetningene for å være en pådriver internasjonalt for å få redusert bruken av antibiotika. Det er ikke bare bra for maten vi spiser, men også for helsen til verdens befolkning.

Noe vi kan bli flinkere til i Norge, er å tenke næring og verdiskaping i alt vi gjør. Å utvikle metoder for å produsere mat med lav antibiotikabruk er f.eks. noe som kan bli det billigste og beste for alle land – hvis vi får de andre landene med oss. Ved å være først ute med de beste løsningene kan Norge gå foran og få andre land til å se på mulighetene som ligger i en bærekraftig produksjon. Det er en lederrolle Norge bør ta.

Vi har en fremragende «track record» på internasjonalt diplomati i miljøets tjeneste. Da antibiotikaresistens ble diskutert i Stortinget i juni i fjor, var det bred politisk enighet om at Norge bør arbeide for å få på plass en internasjonal regulering. Det ble et flertall for forslaget fra daværende regjering om å inkludere tilgang til effektiv antibiotika i arbeidet med å utarbeide en traktat for helseberedskap, i regi av Verdens helseorganisasjon. I tillegg la Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fram et eget mindretallsforslag om at regjeringen skulle arbeide for en internasjonal antibiotikakonvensjon. Nå har den trioen flertall i Stortinget, og de bør da ta ansvar for følge opp dette. Jeg lurer veldig på hvordan regjeringen vil følge opp dette i det internasjonale arbeidet.

Håkon Ohren (A) [12:45:03]: Antibiotikaresistens er, som representanten Trøen sier, et problem, også i Norge. Det er kanskje ikke størst her hos oss, men internasjonalt og i større grad i utviklingsland.

Regjeringen har i Hurdalsplattformen sagt at dette har prioritet. Regjeringen skal derfor innføre strengere krav til merking av matvarer når det gjelder både opphavsland og produksjonsmetoder, f.eks. bruk av antibiotika, og – som statsråd Kjerkol var inne på – utvikle en ny strategi for å bekjempe antibiotikaresistens.

Dette er viktig for å være føre var. På kort sikt er ikke dette et stort problem hos oss, men ut fra at antibiotikaresistens kan linkes til over en million dødsfall på verdensbasis hvert år, handler dette om solidaritet og internasjonalt samarbeid. Samarbeid i Norden vil da være fornuftig, i den grad det også handler om at vi skal ta en internasjonal lederrolle for dette overfor bl.a. Verdens helseorganisasjon. Det er i møte med utviklingsland hvor antibiotikabruken er høyere enn i vårt land, dette er et stort problem i dag og en utvikling som må bremses.

Vi trenger kraftigere internasjonalt samarbeid for å håndtere smittsomme sykdommer generelt. Det er avgjørende at vi også utvikler, produserer og deler ut vaksiner. Det vil også være med på å bidra i et effektivt internasjonalt samarbeid for å stanse framveksten av antibiotikaresistente bakterier.

Utvikling av næringsvirksomhet på feltet og en satsing på legemiddelindustrien her hos oss vil også kunne skape arbeidsplasser, og vi kan ha en hånd på rattet i fortsettelsen knyttet til å minske bruken av bredspektret antibiotika og øke bruken av spesialisert antibiotika. Her kan staten ha en sentral rolle.

For Arbeiderpartiet er dette viktig. Når regjeringen tar tak i dette, er jeg trygg på at det representanten Trøen spør om i sin interpellasjon, er sentralt også i departementets vurderinger og forslag til en ny strategi for å hindre antibiotikaresistens i Norge og i Norden, og at vi derfor også kan ta lederskap på dette feltet internasjonalt.

Ingjerd Schou (H) [12:48:02]: Det gleder meg svært at veldig mange representanter har oppmerksomhet omkring det som er utenrikskomiteens ansvarsområde, og at det ikke er noen grenser for komiteenes ansvar.

Så til innlegget: Jeg vil takke interpellanten Trøen for å løfte dette meget viktige spørsmålet. Antibiotikaresistens blir med rette omtalt som «den stille pandemien».

Når vi ser tilbake på den medisinske revolusjonen, er effektiv antibiotika blant de viktigste nyvinningene, på linje med narkose. Når det utvikles resistens, mister vi et av de viktigste verktøyene vi har i medisinskrinet til moderne medisin. Kampen mot resistente mikrober er en global utfordring, og internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å redusere resistens og antall dødsfall knyttet til antibiotikaresistens.

Norge er sammen med Norden blant de landene som bør stå mest sentralt for å møte denne utfordringen. En felles nordisk handlingsplan burde være opplagt.

Våre land har en sterkt utviklet medisinsk kompetanse, og vi er blant landene som har vært tidlig bevisst på denne problematikken. Det er også i Norden at unødig bruk av antibiotika er lavere enn mange steder i verden.

Det ene spørsmålet jeg ønsker å løfte, er den globale dimensjonen ved antibiotikaresistens. Som med alle pandemier er den ikke bekjempet ett sted før den er bekjempet alle steder. Det bør derfor inngå i Norges utviklingspolitiske innsats. Dette er ikke bare enkelt siden det er strenge regelverk og kriterier for å få FN-godkjent norsk utviklingshjelp.

Som mange sider ved klimaproblematikken er en del helserelaterte utfordringer, slik som pandemi og antibiotikaresistens, ikke enkelt å inkludere i norsk bistand. Det hadde vært en fordel om det fantes større fleksibilitet i systemet. Dette gjelder for såkalte globale fellesgoder. Det er ikke enkelt å endre et stort og multinasjonalt system, men det betyr ikke at det ikke er nødvendig å forsøke.

Jeg avslutter mitt innlegg med en oppfordring om at regjeringen ser på muligheten for å delta i alle tilgjengelige arenaer for å møte problemet med antibiotikaresistens, ikke kun hos helseministeren, men hele regjeringen, fordi det berører flere departement. Det inkluderer muligheten for at deler av utviklingsbudsjettet kan gå bl.a. til dette formålet.

Dorthea Elverum (Sp) [12:51:09]: Norsk landbruk og norsk matproduksjon har en lang tradisjon. Denne tradisjonen har ført til at vi i dag har den sikreste maten i verden. Her har vi mangfold i størrelser på gårdsbruk, og vi har relativt små forhold, noe som har ført til at norsk mat er av god kvalitet og kan kalles en svært sikker mat.

Norge ligger blant de laveste i verden når det kommer til milligram antibiotika per kilo biomasse, altså kjøtt, for å si det enkelt. Undersøkelser viser at Norge også ligger svært lavt når det kommer til funn av resistente bakterier i norsk mat og norsk husdyrhold.

Tenk at vi i Norge har et system som i mange andre land er uvanlig. I Norge behandler vi individer, vi behandler ikke store masser. Dette skjer på grunn av at vi i Norge har relativt små produksjonsenheter, der matprodusentene lettere kan følge opp hvert enkelt dyr. Dette er et spesielt system sett i verdensperspektiv, men i Norge er det helt selvsagt. Det skal vi være stolte over, og vi skal være stolte over den norske bonden som arbeider hver dag for at antibiotikabruken kan holdes nede.

Det er gledelig at Høyre er opptatt av antibiotikaresistens. Da burde de også være opptatt av et levende landbruk i hele landet. I Norge ønsker vi ikke å bruke mer antibiotika i matproduksjonen enn det som er absolutt nødvendig. Dyr behandles når de er syke, og ikke preventivt, som vi ser i mange andre land. Dette er positivt, sett i lys av antibiotikaresistens.

Det norske landbruket bidrar hver dag til å sørge for at norske dyr og norske matprodusenter har en produksjon med lav bruk av antibiotika. Dette viser at problematikken rundt antibiotikaresistens har blitt tatt grep om, og at regjeringen tar problematikken seriøst. Det er avgjørende at vi arbeider for at antibiotika fortsatt skal være en medisin som brukes der det er behov, og det er viktig for god dyrehelse, antibiotikaresistens og menneskers helse. Det å fortsette å sikre små forhold i landbruket, der produsenter kan følge opp enkeltindivider og konkret behandle sykdom, er her avgjørende og derfor viktig for oss i Senterpartiet – som ett av flere tiltak for å bekjempe antibiotikaresistens. Derfor vil vi være med og sikre et godt og trygt landbruk i hele Norge.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:53:52]: Takk for en bredspektret politisk deltakelse i debatten, det synes jeg har vært utrolig fint å være med på. Jeg synes at de store nasjonale, nordiske og globale utfordringene med antibiotikaresistens har blitt veldig godt belyst i debatten, og det takker jeg for.

Jeg synes det var litt interessant det representanten Vasvik sa om det vi bør være oppmerksomme på, nemlig om det er noen større tendens til utskriving av antibiotika ved bruk av digitale møter. Samtidig må jeg si at jeg tror vi alle på vegne av norske leger, norske tannleger og norske veterinærer skal være veldig stolte over den bevisstheten vi har i Norge på redusert bruk av antibiotika. Selv hadde jeg en helt forferdelig tannbetennelse for noen uker siden, og sånne små detaljer gjør at man tenker over hvor viktig den medisinen er. Som Sveinung Stensland veldig riktig var inne på i sitt innlegg, er det viktig for mye mer enn det vi kanskje tenker på som de normale infeksjonene vi får. Det er også veldig viktig for å kunne gjennomføre store, viktige operasjoner.

Norge har også bidratt i arbeidet med utvikling av nye antibiotika. Flere har vært inne på utfordringene knyttet til at vi trenger å verne om de gamle antibiotikaene, men også verne om de smalspektrete antibiotikaene og produksjonen av dem. Det er utrolig viktig når færre land slutter å bruke smalspektret antibiotikum. Da blir forsyningskjeden veldig sårbar, og for Høyre i regjering har det vært viktig å sikre forsyningen, slik at den norske befolkningen har tilgang til disse helt sentrale medikamentene.

Flere har også lagt vekt på at vi nasjonalt har god beredskap og er godt rustet. Det er godt å vite. Men at vi har kontroll nasjonalt og nordisk, er likevel ikke nok når vi vet at verden stadig blir mindre, og resistente bakterier har aldri hatt bedre vilkår for å flytte på seg enn de har nå. Nettopp derfor er det viktig at vi sammen fortsetter det viktige arbeidet som jeg føler at Norge har gjort de siste årene, knyttet til å kjempe denne kampen mot en antibiotikaresistens som virkelig kan være en av våre største utfordringer fremover. Vi vil følge nøye opp at den nye regjeringen også prioriterer dette høyt.

Statsråd Ingvild Kjerkol [12:57:07]: Jeg synes interpellanten oppsummerte denne bredspektrede debatten veldig godt. Det var veldig mange partier som tok ordet, og det viser at det er et bredt og godt engasjement i denne sal overfor det som er vår største felles helsetrussel.

Det er allerede et utstrakt samarbeid mellom de nordiske landene om mye, også antibiotikaresistens. Det er viktig når vi utarbeider felles posisjoner til internasjonale forhandlinger, og det er også viktig når vi ivaretar våre egne behov gjennom innkjøp av medisiner til egen befolkning og egne pasienter. Det skal vi fortsette å videreutvikle.

Dette er et raskt voksende problem i verden, og det utgjør en alvorlig trussel mot vår globale helse. Når perspektivet er rettet mot de dagsaktuelle krisene, er det en vekker – som representanten Sveinung Stensland påpekte – at selv under pandemien er det flere som har dødd av antibiotikaresistens enn av korona.

Vi må gjøre flere ting samtidig. Den internasjonale dagsordenen er sterk, fokuset på samarbeid er sterkt, og det er viktig at vi som regjering bruker disse kanalene og de prosessene som går, til også å løfte denne problemstillingen.

For et par uker siden var jeg på et uformelt ministermøte blant EUs helseministre, hvor helsesamarbeid i EU og responsevne knyttet til helsekriser sto på dagsordenen, men hvor også antibiotikaresistens og AMR ble løftet fram av flere land, og det lover godt for fortsettelsen.

Vi lever lenger, det er flere med kroniske sykdommer, flere med svekket immunforsvar, flere som gjennomgår operasjoner, og dermed flere som kan få infeksjoner som krever antibiotikabehandling. Dette må vi sikre fortsatte behandlingsmuligheter for, og derfor er det så viktig at vi holder trykket oppe.

Når det er rørende enighet, må vi passe på at det ikke blir dødvann, og derfor må vi fortsette å utfordre hverandre.