Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:05:36]: Jeg er litt usikker på om statsråden da har vært ute og snakket med pasienter og pårørende, f.eks. på Barnas Fysioterapisenter, Mestringshusene Tysnes, Mestringshusene Bolkesjø og flere andre steder, når hun definerer disse som de ressurssterke pasientene. Dette er pasienter som endelig har fått muligheten til å velge fritt hvor de vil ha sin behandling. I et tidligere svar til meg har statsråden sagt at fritt behandlingsvalg egentlig burde blitt kalt fri etableringsrett for private, fordi ordningen ikke baserer seg på behov.

Da jeg besøkte Barnas Fysioterapisenter i forrige uke, møtte jeg barn med CP fra hele landet som har stort behov for akkurat denne intensive treningen. Hvordan kan statsråden si at disse pasientene ikke har behov, og at disse institusjonene ikke leverer på det som det er behov for i norsk helsetjeneste?

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:06:42]: Først av alt: Jeg har referert til en evaluering, jeg har ikke karakterisert en eneste pasient, så det får stå for representanten Trøens regning.

Når det gjelder den nevnte institusjonen, Barnas Fysioterapisenter, hadde vi så sent som i forrige uke møte med dem i departementet. De er av institusjonene som Helse Vest, som er det regionale helseforetaket som har dem i sitt opptaksområde, nå går i dialog med for å se om det kan være behov for å videreføre et samarbeid gjennom en avtale – det som var rammen for bruk av private for spesialisthelsetjenesten inntil Høyres privatiseringsreform fritt behandlingsvalg i 2014.

Jeg har møtt flere pasienter, også dem som har ugreie erfaringer med fritt behandlingsvalg. Det håper jeg også representanten Trøen tar med når en viser til enkeltpasienters opplevelser.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:07:49]: Når det gjelder Barnas Fysioterapisenter, har de barn fra hele landet, så da må jo denne lille ideelle institusjonen inngå avtaler med alle helseforetakene og ikke bare Helse Vest. Men jeg håper det løser seg, slik at disse barna får bruke denne intensive treningen.

Men samtidig som regjeringen vil avvikle fritt behandlingsvalg, og sier at alle gode aktører skal kunne kontakte sitt helseforetak og inngå egne avtaler, setter regjeringen ned et nullprofittsutvalg for å fase ut alle private i velferden. Så hva er det da som er riktig? Skal regjeringen la private ha avtale gjennom helseforetakene, eller skal de fase ut private fra helsetjenesten?

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:08:43]: Jeg kan svare for mitt ansvarsområde. Det har vært samarbeid mellom private og den offentlige helsetjenesten siden tidenes morgen. Alle regjeringer har hatt den modellen, men det som er viktig, er at dette samarbeidet skjer på vår felles helsetjenestes premisser, og at den er tuftet på behov. Fellesskapets mulighet til å styre ressursene og ivareta alle pasienters behov over hele landet må ligge til grunn.

Det vi ser, er at fritt behandlingsvalg-aktørene i all hovedsak har etablert seg i det sentrale østlandsområdet – med noen unntak – og har sånn sett heller ikke bidratt til at vi når den målsettingen som denne regjeringen legger til grunn, nemlig å gi gode og likeverdige helsetjenester til alle i hele landet.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:09:39]: Nå gjentar statsråden at når det gjelder pasienter som velger fritt behandlingsvalg, er det nærmest ikke behov for disse tjenestene for disse pasientene. Jeg har også besøkt veldig mange institusjoner og behandlingssteder som ikke ligger i det sentrale østlandsområdet, men som gir mulighet for pasienter i hele landet til å kunne velge fritt selv.

Er ikke statsråden bekymret for at det å fjerne pasienters valgfrihet kan bidra til at vi får en mer todelt helsetjeneste og større sosiale forskjeller innen helse når det kun blir de som har råd til det, eller de som klarer å samle sammen penger til den behandlingen de ønsker seg, som får mulighet til å velge? Det vil etter min oppfatning gi større sosiale forskjeller innen helse. Fritt behandlingsvalg har jo bidratt til en reell valgfrihet for pasienter – man får behandling dekket av det offentlige.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:10:38]: Pasientrettigheten fritt sykehusvalg ble innført i 2001, og den gir alle pasienter mulighet til å velge behandlingssted, blant både de offentlige sykehusene og de private som har avtale med et regionalt helseforetak. Det er en pasientrettighet som skal fortsette, som vi ikke gjør noe med.

Den godkjenningsordningen som Høyre og deres flertallspartnere innførte i 2014, handler jo om en sentral godkjenningsordning administrert av Helfo, løftet ut av de regionale helseforetakenes sørge-for-ansvar for alle pasienter. Så kommer finansieringen av den behandlingen hver enkelt pasient får, fra pasientens lokalsykehus. Jeg har lyst til å ta et eksempel: I forbindelse med Sykehuset Telemark etablerte det seg en fritt behandlingsvalg-aktør innen psykisk helsevern. Det førte til et uttrekk for psykisk helsevern i det offentlige sykehuset på 40 mill. kr årlig.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:11:43]: Jeg vil minne statsråden på at alle de pasientene som får behandling fra det offentlige gjennom fritt behandlingsvalg, er henvist til den behandlingen av det offentlige. Og når pasienter ikke behandles i det offentlige, men hos en fritt behandlingsvalg-aktør, er det vel også rimelig at det er fritt behandlingsvalg-aktøren som får betalt for å behandle.

Helfo fortsetter å godkjenne leverandører løpende, og pasienter påbegynner sine behandlingsforløp – som de selv ønsker, som de trenger, og som det offentlige betaler for. Hva vil skje med pasienter som har påbegynt behandlingsløp, og hva vil skje med de behandlingsstedene som er godkjent av Helfo? Mange av dem har 5-årsavtaler. Når regjeringen vil avvikle fritt behandlingsvalg, vil disse aktørene fortsatt kunne tilby pasientene behandling ut godkjenningsperioden?

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:12:41]: Dette vil kreve en lovendring. Det legger vi opp til skal skje til neste år, og det må Stortinget beslutte. De regionale helseforetakene har ansvar for pasientene uansett hvor de får sin behandling. En av de tingene som bekymrer meg, og som jeg er litt overrasket over at Høyre og representanten Trøen ikke bekymrer seg tilsvarende for, er pasienter som har fått behandling hos en fritt behandlingsvalg-aktør, der aktøren rett og slett har lagt ned. Syv pasienter i Vestfold skrev et anonymt leserinnlegg – det var pasienter innen rus og psykisk helsevern. De mistet behandlingstilbudet fordi den private fritt behandlingsvalg-aktøren ikke greide å oppfylle kvalitetskravene eller gi dem den behandlingen de hadde rett på. Vi mener det gir dårlig forutsigbarhet og svekker tryggheten til pasientene.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:13:47]: Selvfølgelig skal det være akkurat samme kvalitetskrav til leverandører innenfor fritt behandlingsvalg som det er innenfor hele vår helsetjeneste – hos private, hos ideelle og hos de offentlige. Det som er forstemmende, er at når statsråden snakker om fritt behandlingsvalg-aktørene, snakker statsråden om dette som en privatisering av norsk helsetjeneste. Det er altså helsetjenester betalt og finansiert av det offentlige, men de sikrer noen pasientgrupper, og for vår regjering var det viktig at de første som kunne få velge fritt, var pasienter innenfor rusbehandling og innenfor psykisk helse. Vi innlemmet i 2017 også barn med cerebral parese, at de kunne komme til Bergen fra hele landet, for før de ble godkjent som fritt behandlingsvalg-aktør, måtte foreldre betale selv – reise, opphold og tapte inntekter. Vil ikke statsråden se at dette er tjenester betalt av det offentlige, og at det ikke er privatisering?

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:14:54]: Nå har jeg svart på et av de forrige spørsmålene om akkurat den aktøren som representanten Trøen nevner, at Helse Vest går i dialog. Det ligger også i oppdragsbrevet til de regionale helseforetakene at de skal se på hvordan man kan inngå avtaler med nasjonale tilbud, som representanten Trøen er opptatt av. Men denne regjeringen vil prioritere vår felles helsetjeneste – den som er til stede over hele landet og gir alle pasienter like god tilgang til det fremste av medisinsk ekspertise, som i tillegg til å drive pasientbehandling også har ansvar for å utdanne spesialister, drive akuttberedskap, forskning og utvikling. For Sykehuset Telemark er det dramatisk å oppleve store budsjettkutt når de har så tunge oppgaver knyttet til både akuttberedskap og kompetanseutvikling og de pasientene som bor i deres opptaksområde. Så vi er imot denne ordningen, og det har vi vært helt siden den ble innført.

Marian Hussein (SV) [10:16:17]: Helse Vest og spesialisert rusbehandling og rehabilitering har vært nevnt. Nylig kunne vi lese at statsråden og Helsedepartementet hadde gitt grønt lys til Helse Vest for at de kunne åpne for kommersielle aktører i anbud om TSB-tjenester i 2022. Helse Vest har da tolket signalene fra Helsedepartementet, og i avisen kunne vi lese at helseministeren ga grønt lys. Samtidig har vi to stortingsvedtak fra denne sal som sier at man ønsker ideell vekst i årene som kommer, og at man også ønsker at TSB skal forbeholdes denne.

Hvordan tenker statsråden at dette balanserer behovet til pasientene og ønsket om godt samarbeid med ideell sektor?

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:17:26]: Det Helse Vest har gjort, er å utlyse en konkurranse, og man er pliktig til ikke å utelukke noen fra konkurranse. Lenger fram i framdriften av denne anbudsrunden ligger tildeling til den enkelte institusjon, det enkelte behandlingssted.

Vi er innstilt på å følge opp Stortingets vedtak, men det må gjøres innenfor de samme lovene som Stortinget har vedtatt. Vi ønsker å bruke ideelle, men å utestenge andre fra å kunne levere tilbud, har vi rett og slett ikke anledning til.

Marian Hussein (SV) [10:18:09]: I statsrådens svar til foregående spørsmålsstiller var statsråden bekymret for pasientenes sikkerhet i møte med kommersielle aktører som på kort sikt kunne legge ned bedriften sin og på den måten etterlate veldig mange pasienter uten et godt nok behandlingstilbud.

Det vi vet, er at ideell sektor i Norge har vært en av pådriverne for bedre behandling. Det bekymrer meg at statsråden gir dette signalet til Helse Vest om å la kommersielle aktører delta i disse anbudene og på den måten presse veldig mange ideelle ut av helsetjenestene – særlig TSB, der vi vet at de ulike ideelle aktørene har vært pådrivere for å gi bedre tilbud. (Presidenten klubber.)

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:19:16]: Jeg oppfattet ikke noe spørsmål, men jeg tror det er fornuftig av enhver statsråd å følge loven. Det ligger lenger fram i tid å tildele disse oppdragene.

Det er viktig at alle oppdrag som skal gjennomføres, all pasientbehandling som skjer i tråd med de regionale helseforetakenes ansvar, er gode og holder den kvaliteten. Vi mener – og det har jeg svart på mange spørsmål fra forrige spørrer – at det skjer best gjennom anbud og avtaler, ikke gjennom en godkjenningsordning som fritt behandlingsvalg, som gir en etableringsrett gjennom godkjenningsordningen, så kan aktøren tiltrekke seg pasienter, og så er det lokalsykehuset til pasienten som betaler. Det mener vi er et sugerør inn i fellesskapet og gjør det krevende å være en offentlig helsetjeneste.

Bård Hoksrud (FrP) [10:23:52]: Jeg håper at prinsen skal sørge for at den regjeringen som sitter nå, blir kastet ut om under fire år – da er det en god prins.

Helseforsikringene skjøt virkelig fart under de rød-grønne forrige gang. Folk stoler altså ikke på at man får den behandlingen man trenger, når man må stå i helsekø. Under de rød-grønne fra 2011 til 2012 økte det altså med 120 000 nye helseforsikringer. Med en rød-grønn regjering nå som ikke ønsker å la private få mulighet til å være med og bidra for å hjelpe folk, tror jeg at det kommer til å øke kraftig også de neste årene. Paradokset er at helseministeren sier at hun vil behandle flere mennesker, til tross for at behandlingen nå blir dyrere, mindre tilgjengelig og Kjerkol-køene bare vokser og vokser. Kan statsråden redegjøre for regnestykket som ligger bak, når hun sier at avvikling av fritt behandlingsvalg og bruk av private vil gi flere behandling?

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:24:47]: Helsetjenesten bruker mange private. Innenfor rus og psykisk helsevern og innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling, TSB, er det mange private, mange ideelle som brukes. Det som er forskjellen på denne regjeringen og den forrige, er at vi mener at dette skal skje på fellesskapets premisser, gjennom avtaler og gjennom anbud som gir oversikt og mulighet for å prioritere ressursene. Det er en annen retning i politikken.

Til spørsmålet om omsetning av helseforsikring: Det er noe folk betaler for, men vårt mål er at den offentlige helsetjenesten skal gi dem den hjelpen de trenger, når de trenger det, og at helsekøene skal gå ned. Det har de gjort siden 2010, og mye av det skyldes at man dagbehandler mer og skriver ut tidligere. Et av våre mål i denne regjeringsperioden er å dyktiggjøre kommunene tilsvarende for de tyngre pasientene som de har fått ansvar for.

Morten Wold (FrP) [10:26:07]: Selv om jeg er rojalist, blir det verken prinsesser eller prinser i dette spørsmålet.

At det er rød-grønn motstand mot alt som er privat, er vi vant til. Hurdalsplattformen slår fast at det skal bli vanskeligere å kjøpe privat helseforsikring, og nå vil Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen innføre en ny omsetningsavgift for private helseforsikringer.

I stedet for å gjøre helseforsikringer mindre tilgjengelige vil Fremskrittspartiet gjøre det gratis å få privat behandling. Hvorfor mener statsråden at det er vanlige folks tur til å stå i en stadig lengre Kjerkol-kø, når vi hører mange triste historier om folk som venter i månedsvis for å få den hjelpen de så sårt trenger?

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:26:56]: Når det gjelder inneværende budsjett, hadde vi liten tid på oss. En påtroppende regjering får bare muligheten til å flikke på budsjettet til den avtroppende regjeringen. Men vi viser retning allerede i tilleggsbrevet. Vi styrker sykehusenes grunnfinansiering. Det gjør det lettere å prioritere pasientene innenfor psykisk helse og rus, som er dem vi er mest opptatt av ikke skal vente for lenge på behandling. Der skal ventelisten ned.

Vi er helt klar på at vi ønsker å styrke vår felles helsetjeneste. I fastlegeordningen er brorparten privat næringsdrivende. Innenfor rusbehandling er det mange gode private aktører. Det de har felles, er at de har en avtale med det offentlige. Så denne ideologiske kampen er det høyresiden som driver, som ønsker en fri etableringsrett for private og at pengene skal følge pasienten.

Morten Wold (FrP) [10:28:03]: Det som skaper et todelt helsevesen, er når et veldig stort antall nordmenn utelukkes fra den ene delen av helsevesenet fordi regjeringen har det vi mener er ideologiske skylapper på – eller sagt på en annen måte: allergi mot det meste som har ordet «privat» i seg. Så jeg gjentar egentlig bare mitt spørsmål: Hvorfor synes det å være viktigere for helseministeren å la vanlige folk stå i Kjerkol-køen, fremfor å ta i bruk det som er av ledig kapasitet – en ledig kapasitet som det er mye av blant de private aktørene?

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:28:41]: Det er ikke slik at noen utestenges fra helsehjelp i Norge. I Norge har denne salen gitt hver eneste innbygger rett til medisinsk behandling når de trenger det, uansett hvem man er, hva man har i lommeboken, eller hvor man bor hen i landet. Da må vi ha en sterk offentlig helsetjeneste som er til stede i hele landet. Den privatiserte helsepolitikken som Høyre og Fremskrittspartiet står for, har vi fått en liten forsmak på gjennom godkjenningsordningen fritt behandlingsvalg. Vi ser hvor de kommersielle ønsker å etablere seg: Det er der markedet er best, der det er mest folk, på det sentrale Østlandet. Men denne regjeringen kommer til å sørge for gode helsetjenester over hele landet – i Båtsfjord, i Lierne, i Trondheim, i Vestfold, i Østfold og i Buskerud, der representanten Wold bor.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:33:50]: Det er godt å høre at russiske studenter og forskere som protesterer, er hjertelig velkomne til å fullføre sin utdanning i Norge.

Så registrerer jeg at statsråden mener vi skal se på dette sammen med våre europeiske kollegaer. Det må vi gjøre når det gjelder å etablere et europeisk program, men i Norge har vi allerede Students at Risk og Scholars at Risk. Dette haster åpenbart for mange studenter og forskere som akkurat nå risikerer å oppleve alvorlige konsekvenser. Kanskje mange allerede er blant dem som er arrestert. De har ikke tid til å vente, enten de er russere eller ukrainere. Derfor vil jeg gi et signal fra SV om at vi med glede og raskt vil danne flertall for en endring i budsjettet for å få til en kraftig utvidelse av Students at Risk og Scholars at Risk.

Vil statsråden vurdere å komme med forslag til Stortinget om å endre budsjettet for å få til dette? Disse ordningene er jo laget nettopp for å gi beskyttelse for studenter som opplever undertrykkelse, som mange russiske studenter nå gjør.

Statsråd Ola Borten Moe [10:34:54]: Det vil jeg på ingen måte avvise – selvsagt.

Det er viktig å understreke at forutsetningen for at man kan ta disse programmene som eksisterer allerede, i bruk, selvsagt er at folk er her, og at folk har en reell mulighet til å søke. Som representanten Øvstegård helt sikkert vet, er reiseaktiviteten og mulighetene for å reise mellom øst og vest kraftig redusert den siste tiden. Jeg tror også deler av den aktiviteten som vi ønsker skal fortsette – bare for å ha sagt det – knyttet til studenter, forskere og forskningssamarbeid, vil bli betydelig påvirket av det faktum at det ikke går fly, at de fleste grensene for alle praktiske formål er stengt, og at pengestrømmene er kuttet.

Men som sagt: I den grad folk er her og har et reelt beskyttelsesbehov, er de selvsagt velkomne i Norge, og da skal vi gjøre vårt for å legge til rette for at de kan fullføre sine studieløp og eventuelle forskningsprosjekter i Norge.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:36:02]: Det er bra at statsråden har bedt universitetene og høyskolene ta imot ukrainske forskere og studenter på flukt, slik at disse kan fortsette sitt arbeid eller sine studier i Norge. Spørsmålet er om statsråden planlegger å gi institusjonene finansiering til å gi flere studieplasser og stillinger for å få til dette, og om statsråden også vil ta initiativ til at flyktningene får trygge rammer sosialt og økonomisk gjennom samskipnadene, sånn som andre studenter.

Disse menneskene som har flyktet fra Ukraina og nå kommer til Norge – og som gjerne vil fortsette sine studier, sine forskningsprosjekter – vil trenge steder å bo. De vil trenge helsehjelp osv., sånn som andre studenter, men med et helt annet utgangspunkt. Hvordan har regjeringen vurdert det spørsmålet hittil?

Statsråd Ola Borten Moe [10:36:55]: Vi har pekt på studenter fra tre land som trenger særskilt oppmerksomhet, og det er Russland, Hviterussland og Ukraina. Det sier seg selv at utgangspunktet er veldig annerledes for ukrainere, som nå er på masseflukt. Det er all grunn til å tro at det er veldig mange av dem som allerede har flyktet, og som kommer til å flykte, som kommer til å ende opp i Norge. Det forbereder nå hele det norske samfunnet seg på.

Departementet har vært veldig tydelig på i vår kommunikasjon og våre samtaler med institusjonene – altså universitetene og høyskolene – at vi ønsker så raskt som overhodet mulig å integrere, ta opp og gi studietilbud til dem som er i de relevante årskullene og går den type utdanning. Vi er også innstilt på å se på ulike regelverkstilpassinger, sånn at man får dem fort inn. Det kan handle om godkjenningsordninger og akkrediteringer. Det kan også handle om en del frister, som f.eks. fristen for Samordna opptak, den 20. april, men jeg opplever heldigvis at hele systemet har et voldsomt engasjement for å få til dette. Jeg tror dette kommer til å gå veldig bra.

Freddy André Øvstegård (SV) [10:38:07]: Takk for svaret. Studenter i Ukraina er i en akutt situasjon. I tillegg opplever særlig studenter fra afrikanske og asiatiske land alvorlig diskriminering på grensen ut av landet, som vi kunne lese om f.eks. i Dagbladet den 3. mars. Utsendinger fra studentenes hjemland har kommet med kraftige reaksjoner.

Jeg har forståelse for at norske myndigheter ikke kan løse dette i en kaotisk situasjon på bakken i et annet land, men likevel er jo grensene til Ukraina vår yttergrense gjennom Schengen-samarbeidet. Derfor angår det også oss. Hvordan har statsråden reagert på denne behandlingen av utenlandske studenter på vår yttergrense, og hva gjør regjeringen opp mot våre europeiske kollegaer for å sikre veier ut for utenlandske studenter i Ukraina?

Statsråd Ola Borten Moe [10:39:02]: I den grad – og det gjør det, for alt jeg vet, helt sikkert, jeg tar representanten på ordet – det foregår diskriminering av andre nasjonaliteter på grensen mellom Ukraina og Polen eller Ukraina og Romania, tar vi selvsagt skarpt avstand fra det. Det skulle bare mangle. Jeg opplever ikke at det har vært en problemstilling i det norske offentlige ordskiftet.

Dette er jo tredjelandsborgere, og de kommer fra et sted. Når de har kommet seg vel over grensen, er de i Europa og i sikkerhet, og der tror jeg vi må legge til grunn at systemene fungerer godt. De vil ha mulighet til å reise hjem i den grad de ønsker det. Vårt fokus ligger på å håndtere det vi allerede nå må anta blir en stor ukrainsk flyktningstrøm til Europa. Det kommer helt åpenbart også til Norge. Det må hele det norske samfunnet innstille seg på, inkludert universiteter og høyskoler.

Sofie Høgestøl (V) [10:40:18]: Mitt spørsmål følger i samme spor som SVs. Høyere utdanningssektoren har gode erfaringer med å bidra i en slik krise. I 2015 kom sektoren sammen i det man da kalte for akademisk dugnad, for å hjelpe studenter og forskere fra Syria. Her har vi mange aktuelle erfaringer som vi kan høste av i den tiden som kommer. Men mange av de ordinære fristene for høyere utdanning er jo nå på våren, som statsråden nettopp var inne på, og noen vil ha behov for å få godkjent tidligere utdanning i Norge. Dette vil ta tid. Vi ønsker at de aller fleste skal kunne fortsette studiene sine så fort som mulig, også fra høsten. Jeg vil gjerne ha litt mer konkrete svar fra statsråden om hva han mener at han kan stille opp med, sånn at sektoren faktisk kan gjøre det integreringsarbeidet i tiden som kommer.

Statsråd Ola Borten Moe [10:41:04]: Takk for et viktig og konstruktivt spørsmål. Det er heldigvis mange erfaringer å trekke fra tidligere kriser, og det er også noen forskjeller. Blant annet har Ukraina vært en del av Bologna-prosessen, og vi har i hovedsak det samme utdanningssystemet. Ukraina er også et land som har til dels svært mye lengre akademisk tradisjon enn det vi har i Norge, og de har et gjennomgående høyt utdanningsnivå – et høyt faglig nivå. Likevel er det en del akkrediteringsarbeid som helt sikkert skal gjøres. Der har vi allerede startet samtaler med NOKUT og andre for å prøve å få dette til å gli så lett som overhodet mulig. Jeg har varslet – og det ville jeg aldri ha gjort i en hvilken som helst annen situasjon – at vi er villig til å skli på frister, f.eks. knyttet til Samordna opptak. Hvis dette er folk som kommer til våren, og som skal ha førstegangsopptak på norske universiteter og høyskoler, er det meningsløst at man skal vente et år. Da må vi fikse det på et eller annet vis. Det skal jeg fikse.

Sofie Høgestøl (V) [10:42:10]: Det er jeg veldig glad for å høre. Jeg vet at mange i min sektor etterlyser, som vi ofte gjør, budsjettmidler for hvordan vi skal gjøre dette arbeidet i praksis. Det er studieprogrammer som har opplevd kutt de seneste år. Jeg opplever at det er et stort ønske i sektoren å jobbe videre med dette, men da trenger man forutsigbar finansiering. Jeg lurer på om man vil komme tilbake til Stortinget med dette i revidert statsbudsjett.

Statsråd Ola Borten Moe [10:42:44]: Ja, vi kommer til å sørge for at det er tilstrekkelig finansiering i sektoren. Utfordringen er at vi på sett og vis ikke kjenner rammene. Verken jeg eller representanten eller noen andre her vet hvor mange det er som kommer, og vi vet heller ikke hvor mange av dem som kommer, som vil ønske og ha behov for å komme inn på et norsk universitet eller en norsk høyskole, så det må vi ta litt etter hvert. Men utgangspunktet mitt er at det skal være tilstrekkelig finansiert til at man har et godt tilbud. I samme slengen vil jeg nevne at jeg også tror at Norge – sannsynligvis, i hvert fall – kan komme til å få tilgang på mye kompetanse gjennom dem som kommer. Det er slett ikke utenkelig at mange av dem er dyktige universitetsansatte og dyktige forskere. Da hadde det jo vært hyggelig om de kunne ha startet å jobbe ved en av våre institusjoner.

Une Bastholm (MDG) [10:47:49]: Jeg vil si det enda sterkere enn forrige taler: Vi hadde en psykisk helse-krise i Norge før invasjonen i Ukraina og før det ble en folkevandring fra Ukraina – som vi selvfølgelig også skal ta vår del av ansvaret for i Norge ved å gi beskyttelse til flere. Det betyr at ordene «varsle en opptrappingsplan» for meg framstår veldig utrygt og langt fram i tid.

Jeg ønsker helt konkret flere svar på hva som gjøres akkurat nå for å øke bevilgningene til alle kommuner, for å ivareta dem i befolkningen – kanskje opp mot 30 pst., sier forskerne – som nå sliter med psykiske helse-plager de ikke hadde før, og at man klarer å ruste kommunene som nå tar imot flyktninger i mottak, med helsehjelp på kort sikt, men også ivaretagelse på lengre sikt. Det gjelder selvfølgelig også samarbeid med frivillige aktører og andre som kan bidra til aktiviteter og et sosialt liv, som gjør at man kommer seg videre i livet og får bearbeidet traumer.

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:48:53]: En opptrappingsplan skal sikre en bedre psykisk helse-tjeneste på lengre sikt. Det var heller ikke mitt svar til forrige representant. Men vi har utfordringer innenfor det feltet, og nå får vi nye utfordringer. Det som er tilgjengelig av lavterskel psykisk helse-tilbud i kommunene, er det første som vil bli mobilisert når det blir bosatt flyktninger fra Ukraina i Norge. Så har vi erfaringer fra en krise som vi fortsatt håndterer, men som vi nå er i en langt mer håndterlig fase av, nemlig pandemien. Der har vi raskt etablert ordninger for helsefrivilligheten, for ideelle aktører, og vi ser på samme type responsmekanismer når vi får et behov for å ivareta barn og unge som har opplevd traumer før de kommer til vårt land. De skal få den helsehjelpen de trenger, så det jobber vi med.

Alfred Jens Bjørlo (V) [10:50:06]: Eg har sjølv vore ordførar i ein kommune i mange år, og veit kva for ein enorm vilje og evne det er lokalt til å hjelpe flyktningar som kjem. Folk stiller opp og bidreg med mat, klede, husrom. Kommunen bidreg med skuleplass, barnehageplass og alt rundt – og hjartevarme, frivilligheit og alt statsråden har sagt. Men det eg opplever og trur dei aller fleste kommunane synest er mest krevjande å handtere, er nettopp at mange kjem med alvorlege traume. Her er det mange kvinner og barn som kjem, og dei treng profesjonell hjelp. Dei treng tidleg ein type tenester som allereie er overbelasta i mange kommunar, tenester som no også skal måtte tilbydast i mange små kommunar som ikkje har eit godt apparat for profesjonell psykisk helse-hjelp frå før.

Eg vil eigentleg berre gjenta spørsmålet. Det blir gjort mykje bra frå regjeringa, som ein fortel om no, men kva vil ein gjere for å styrkje profesjonell hjelp til dei med alvorlege traume som no kjem til kommunar over heile landet?

Statsråd Ingvild Kjerkol [10:51:13]: Det er de fagfolkene vi har i tjenesten i dag, som skal gi hjelp til dem som kommer. Det vi helt konkret har gjort nå, er at vi har bedt Helsedirektoratet innkalle statsforvalterne til et møte for å forberede kommuner som vil få flyktninger til sin kommune – og dermed kan mobilisere sine ressurser. Så kartlegger vi hvilken type helsekontroll denne flyktninggruppen vil trenge. Den skiller seg fra tidligere bølger med asylsøkere og flyktninger, vi er særlig opptatt av det som dreier seg om å ha opplevd traumer og måtte flykte raskt, med de inntrykkene de har fått med seg hit.

Og så er det viktig at vi klarer å organisere godt den responsen som vi nå skal gi, sånn at hjelpen kommer fram, og at ressursene blir brukt riktig, for det vil bli store oppgaver kommunene må ta på seg.

Ine Eriksen Søreide (H) [10:56:38]: Viktigheten av matsikkerhet og klimatilpasning er noe som den forrige regjeringa også jobbet mye med. Vi la fram en egen strategi, der fem statsråder gikk sammen om strategien, nettopp fordi dette er et langvarig arbeid.

Men det jeg var mer opptatt av i mitt spørsmål, var hvordan den akutte krisa vi nå ser, kan løses, både med bidrag fra Norge og selvfølgelig også i nært samarbeid med andre europeiske land. Dette er noe som ikke bare kommer til å ramme umiddelbart i Ukraina, men det rammer alle verdens land, og særlig de mest sårbare og de fattigste. Derfor gjentar jeg mitt spørsmål om hvordan det nå kan jobbes konkret i denne akutte fasen for å bidra til at denne matvarekrisa ikke blir større enn den allerede er. Jeg deler fullt ut de bekymringene som statsråden også la på bordet for hvordan dette i både kort og langt perspektiv kan påvirke situasjonen dramatisk.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:57:38]: Det er viktig at vi her fokuserer på både de langsiktige og de kortsiktige konsekvensene. Som representanten veldig godt vet, er ansvaret for den humanitære innsatsen konstitusjonelt plassert hos utenriksministeren. Jeg vil allikevel kunne understreke at den kortsiktige bistanden gjennom WFP blir liggende på et høyt nivå, på nivå med de gjennomsnittlige nivåene tidligere. I tillegg har vi i forbindelse med Ukraina-krisen plusset på den humanitære innsatsen, slik at de ekstraordinære behovene for humanitær innsats i Ukraina ikke skal gå på bekostning av øvrige viktige, langsiktige kriser. I tillegg har jeg behov for å understreke at vi må klare å holde fokus på det langsiktige arbeidet med å få opp matvareproduksjonen også utover den kortsiktige humanitære innsatsen, og her har regjeringen bidratt med en halv milliard ekstra bare i 2022.

Ingjerd Schou (H) [10:58:51]: Jeg hører at statsråden er glad for spørsmålet og tenker både på kort og på lang sikt, men jeg tenkte jeg skulle snakke om den situasjonen nå, som gjør at tingene ser annerledes ut. Jeg har tidligere etterlyst en forklaring fra statsråden på hva regjeringens varslede satsing på matsikkerhet vil bestå i. Jeg er godt fornøyd med tidligere svar, jeg vil i hvert fall takke for dem, og det ble pekt på et småskala landbruk og lokal matproduksjon som regjeringens prioriterte områder. Men i lys av den akutte situasjonen som vi har nå, er det grunn til å tenke at muligens må Norges satsing på matsikkerhet ses over på nytt igjen. Mitt spørsmål til statsråden er: Vil regjeringen det?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [10:59:40]: Ja, vi er i ferd med å meisle ut en ny satsing på matsikkerhet og småskalaproduksjon av mat. Grunnen til at det fokuset ligger fast, er nettopp at det er småskalaprodusentene som produserer den alt overveiende andelen, volumet, av mat for dem som opplever mest matvareusikkerhet i verden. Derfor er det å styrke produktiviteten hos de aller minste produsentene helt nødvendig for nettopp å motvirke sulten i verden. Derfor er jeg veldig glad for den dreiningen denne regjeringen har gjort på matsikkerhetsarbeidet.

Når det gjelder den akutte krisen som vi nå står overfor når det gjelder matproduksjon, er det de humanitære virkemidlene som skal hjelpe oss på kort sikt. Når det gjelder den langsiktige økningen av matproduksjon, mener jeg det er essensielt for det første å få opp produktiviteten hos de minste produsentene både av akvatisk mat og landbasert mat, og å sørge for verdikjeder som får denne maten foredlet og fram til markedene.

Ingjerd Schou (H) [11:00:50]: Jeg takker for svaret, men når Ukraina og Russland står for mer enn 50 pst. av det som legges til grunn for produksjonen av denne typen mat, som verden trenger, og i forhold til Egypt, som statsråden også henviste til, handler jo ikke det om småskala. Det handler ikke bare om de små bøndene og landbruksprodusentene, det handler om de store. Mitt spørsmål er igjen, tilbake til statsråden: Hva er andelen storskala kontra småskala om regjeringen virkelig nok en gang må tenke igjennom om man må revidere for å kunne være ikke bare kortsiktig og langsiktig, men faktisk ta en akutt situasjon?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:01:32]: På mitt konstitusjonelle område, som handler om fattigdomsbekjempelse, utvikling og matsikkerhetens rolle i den forbindelse, er det naturligvis de mest sårbare og utsatte som er hovedmålgruppe. Dette er også menneskene som lever i matusikkerhet, og som i stor grad sulter i dag. Maten disse personene er avhengige av, produseres av småskalaprodusenter, som i stor grad er utsatt også for klimaendringer, og derfor er lite robuste i sin produksjon. For å sikre de aller fattigste i verden mat er småskalaproduksjon helt klart veien å gå, også fordi denne produksjonen må bli mer klimatilpasset og robust opp mot innsatsfaktorer.

Tobias Drevland Lund (R) [11:02:53]: Som tidligere innlegg også viser, vet vi at verden er i en ganske akutt situasjon nå. Sulten i verden har vært økende de siste 5–6 årene. Nå sulter opp mot 811 millioner mennesker ifølge FN, og 45 millioner er på randen av hungersnød.

Sultkatastrofen i verden er et resultat av klimaendringer, av fattigdom og ikke minst av krig og konflikt. Krigen i Ukraina er en katastrofe i seg selv, men den kan komme til å ramme veldig mange andre på toppen av allerede humanitære katastrofer.

Professor Ruth Haug ved NMBU skriver i Dagbladet i dag at krigen også rammer sultende og fattige mennesker andre steder i verden på grunn av stigende energi-, gjødsel- og hvetepriser på verdensmarkedet. Sårbare grupper har lite å gå på når det gjelder å håndtere at maten blir dyrere. Det kan bety å spise mindre, sjeldnere og dårligere og også å kutte på annet, som barns utdanning og skolegang.

Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hva er Norges bidrag for å bidra inn i denne akutte situasjonen og bekjempe sult i verden i lys av den svært alvorlige situasjonen vi nå står i?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:04:00]: Jeg takker representanten for at han vil fokusere på dette ekstremt viktige feltet – kanskje det viktigste feltet – nemlig å sørge for at folk ikke dør av sult i verden i 2022.

Sulttendensen har, som representanten påpeker, vært stigende gjennom flere år. Den kommer til å bli dramatisk forverret i 2022. Nobelprisvinner Beasley framførte nettopp dette budskapet i sin tale i desember 2021 da han mottok fredsprisen, og det var før Ukraina-krisen.

Regjeringen har sagt at vi vil satse på den langsiktige småskalaproduksjonen av mat, ha en sterkere innretning og øke bevilgningene til den langsiktige matsikkerheten. I tillegg er WFP en hovedkanal for vår humanitære innsats, som ligger på et svært høyt nivå.

Tobias Drevland Lund (R) [11:05:02]: Jeg takker for svaret. Flyktninghjelpen lanserte i går det de kalte for en nødhjelpsplan, der de ber giverlandene om 738 mill. kr. Som også generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen påpekte, må ikke dette komme på bekostning av allerede humanitære kriser andre steder i verden, som bl.a. Afghanistan.

Mitt spørsmål til statsråden er – hun var litt inne på det tidligere, men jeg spør for å få det helt klart og tydelig for meg: Er det slik at de 2 mrd. kr ekstra som Norge bevilger til Ukraina, som er sårt tiltrengt, og som Rødt også støtter, ikke går på bekostning av allerede planlagt bistand i statsbudsjettet for i år og i revidert statsbudsjett som kommer?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:05:44]: Regjeringen er svært opptatt av at den humanitære innsatsen i Ukraina ikke skal gå på bekostning av andre prekære humanitære kriser i verden og den langsiktige utviklingsinnsatsen som vi trapper opp.

Det er viktig å vise solidaritet med Ukraina nå, og derfor har vi sagt at vi skal bevilge inntil 2 mrd. kr ekstra i humanitær innsats. 250 mill. kr av disse kommer til å prioriteres innenfor bistandsrammen til humanitære formål, men det er altså regjeringens forslag å gi ytterligere 1,75 mrd. kr som et tillegg til dagens bistandsbudsjett. Detaljene i dette kommer vi tilbake til i forbindelse med RNB.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:10:20]: Dette er et ikke-svar. Dessuten er det slik at ledelsen i ulike land oppfatter bistand til deres befolkning også som indirekte støtte til deres ledelse. Det betyr også at de ikke trenger å bruke de pengene de har, til å ta vare på egen befolkning. Det er helt selvsagt. Hvis man får penger fra noen, slipper man å prioritere egen befolkning – eller man slipper å bruke de pengene man har, på den delen av befolkningen som lider. Det har vi sett mange steder på jordkloden.

Riksrevisjonen har lagt frem en rapport med totalslakt av norsk bistandspolitikk. Hvis man rister på hodet av det, bør man lese det som står der: Man når ikke sine utviklingspolitiske mål, man når ikke mennesker det er ment for, man har ingen overordnet strategi, mye går til administrasjon og drift, det er ikke kostnadseffektivt, det er lite oppmerksomhet om hva bistanden koster, og rapporter til Stortinget er lite balansert. Det er fakta fra Riksrevisjonen, og Riksrevisjonen bør jo statsråden lytte til. Innser statsråden at det vi driver med når det gjelder bistandspolitikk, også i de landene jeg nevnte i sted, legitimerer lederne i de landene vi snakker om?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:11:27]: Jeg håper ikke representantens ord innebærer at han tar avstand fra at Norge skal drive humanitær innsats i land under krevende demokratiske regimer, og jeg er uenig med representanten i at det å drive slik innsats uten gjennom andre kanaler enn myndighetene selv, på noe som helst vis legitimerer landets myndigheter – snarere tvert imot. Det er også litt av poenget. Det er grunnen til at vi som eksempel i Etiopia frøs støtten til landet i forbindelse med den politiske krisen som var der.

Jeg er uenig i at norsk bistand har blitt totalslaktet av Riksrevisjonen, men vi har fått konkrete og gode innspill til hvordan bistanden alltid kan gjøres bedre og enda mer treffsikker og effektiv. Og det er naturligvis en utviklingsministers fremste oppgave å sørge for effektivitet og legitimitet for de store midlene som gis.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:12:33]: Jeg ber statsråden igjen lytte. Hvis hun hørte Per-Kristian Foss på Dagsnytt 18 for et par måneder siden, gjentok han – nesten med litt latter i stemmen – hvor dårlig det er organisert. Hvis man ikke lytter til det, da hjelper det ikke å si at det ikke var en totalslakt, for det var det faktisk.

Så sier også statsråden at vi bruker det som politisk verktøy, og hun nevnte Etiopia, der man har frosset midlene. Da gjør man akkurat det – man straffer despoter. Da gjør man akkurat det statsråden sier man ikke skal gjøre. Man skal se på det humanitære behovet, men i Etiopia var det humanitære behovet tydeligvis ikke relevant. Det stemmer jo ikke. Man straffer jo Etiopias ledelse fordi de ikke er demokratiske, eller fordi de ikke tar vare på sin egen befolkning. Du sier samtidig at det ikke er et politisk verktøy. Det er et politisk verktøy. Da må man faktisk gå inn og straffe også de landene som nå har valgt å støtte Putins krigføring i Ukraina. Det er selvsagt. Det er ikke vanskelig å la være å støtte Putin i FN, men likevel bryr ikke den norske bistandsministeren seg om dem som lider i Ukraina, fordi man aksepterer ledelsen i de landene jeg nevnte.

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:13:44]: Jeg oppfattet ikke noe spørsmål fra representanten, men en rekke påstander som delvis faller utenfor mitt konstitusjonelle ansvar, og som delvis baserer seg på selvmotsigelser i forhold til det første innlegget til representanten.

Jeg var enig med representanten i at bistand selvfølgelig er politisk. Vi bruker ikke bistand som et virkemiddel, men vi fryser bistanden i situasjoner hvor landets myndigheter ikke er i posisjon til å samarbeide og ha et tillitsbasert samarbeid. Da utnytter vi andre kanaler for å nå vårt formål, nemlig å hjelpe mennesker i nød.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:14:33]: Jeg får ikke tak i dette – beklager. Man samarbeider ikke med land som ikke samarbeider med FN, med de bistandspengene som Norge gir. På den annen side må man hjelpe humanitært, uavhengig av hvordan regimet er i andre land. Det er det statsråden sier. Statsråden sier jo at man må hjelpe på grunn av den humanitære situasjonen. Men i Etiopia gjelder ikke det, for de samarbeider ikke. Mitt poeng er at man har akseptert dem som stemmer for Putins krig i Ukraina, der fortsetter bistanden som før. Er det ikke akkurat da vi må bruke et politisk verktøy for å tvinge disse landene til faktisk å følge internasjonal lov og orden?

Statsråd Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim [11:15:16]: Jeg tror vi skal være veldig varsomme med å trekke linjer fra storpolitikken ned på konkrete samarbeidsavtaler med enkeltland i bistanden. Jeg må innrømme at jeg ikke får helt tak i kritikken til representanten.

Hvis han sikter til de landene som støttet voteringen i FNs sikkerhetsråd knyttet til Russland nylig, er det meg bekjent ikke land hvor vi har etablert langsiktige bistandsavtaler. Det tar jeg forbehold om, men jeg vil uansett mene at dette er å trekke kondisjonaliteten i bistanden altfor langt, og det vil være en svært «slippery slope», for å si det litt uparlamentarisk, å begi seg ned den bakken.

Margret Hagerup (H) [11:20:18]: Jeg takker for svaret.

Som jeg sa i mitt innlegg, er vi veldig glad for at regjeringen nå er så tydelig på ballen, men det er viktig å forstå at dette kan bli en ganske stor krise. Det kan komme ganske mange flyktninger som vil trenge hjelp.

Når det gjelder et hurtigspor, ser en at i Sverige har de erfaring med å ha ulike profesjonsspor i dette hurtigsporet, som gjør at en kanskje klarer å sysselsette enda flere. Så jeg vil mene at det kan være viktig å ta det med seg i det videre arbeidet og se på mulighetene for det. Da vi hadde den forrige flyktningkrisen, i 2015, hadde en god erfaring med kompletterende utdanning, der en bl.a. innenfor sykepleie og skole fikk muligheten til å bygge på utdannelsen. Vil regjeringen se på en styrking av kapasiteten på kompletterende utdanning, både innenfor de etablerte tilbudene og eventuelt nye, hvis det blir nødvendig?

Statsråd Ola Borten Moe [11:21:09]: Det kan godt være at det er gode tips å hente i Sverige. Det kan også godt hende at det er riktig å se på kompletterende utdanningstilbud. Jeg er imidlertid av den oppfatning at vi i hvert fall må ta det forbeholdet at vi må se hvor mange som kommer. Det vet ikke jeg, det vet ikke representanten. Det er det ingen som vet, men det er all grunn til å tro at det kommer til å bli et betydelig antall også i Norge.

Så skal vi være fleksible, og vi skal være tilpasningsdyktige. Vi skal fokusere på hvordan vi kan få folk inn i disse løpene så fort som mulig, gjerne utenfor de ordinære fristene som vi kjører innenfor min sektor, som vanligvis er ganske rigide. Jeg er enig i det som er intensjonen i spørsmålet, slik jeg opplever det, nemlig: Hvordan kan en fortsette en utdanning som en allerede har startet på i Ukraina, og fullføre den i Norge? Selvsagt må vi se på den type ordninger.

Margret Hagerup (H) [11:22:05]: Vi er helt enige om at vi må ta et forbehold om antallet, men jeg tror stikkordene statsråden brukte, var «et betydelig antall». Det er antakeligvis det en må forberede seg på. Så vi følger spent med i det videre arbeidet som foregår der.

Samtidig er det sånn at NOKUT allerede har hatt en økning i søknader om godkjenning av utenlandsk utdanning. Etter kutt i budsjettet var Kristin Vinje ute og sa at man var bekymret for den videre kapasiteten. Det er også en betydelig kostnadsside ved den realkompetansevurderingen som må gjøres. Statsråden har svart litt på det tidligere, men er statsrådens vurdering at de som nå sitter på løsninger for å gjøre dette, sitter på tilstrekkelige ressurser? Eller vil statsråden vurdere snarlige endringer i bevilgningene for å sikre at dette ikke blir en stopp i systemet?

Statsråd Ola Borten Moe [11:22:54]: Foreløpig er ikke min analyse at hovedutfordringen ligger i for dårlig finansiering av NOKUT. NOKUT er godt finansiert, og NOKUT gjør en uhyre viktig jobb. Men jeg vil understreke at når det gjelder Ukraina, bør det etter mitt skjønn være lettere enn det har vært i mange andre tilfeller, nettopp fordi de har et utdanningssystem som i ganske stor grad likner vårt eget. Det er et land med lange akademiske tradisjoner, betydelig lengre enn det vi har i Norge. De har fulgt Bologna-prosessen, og det bør være mulig å finne relativt enkle, standardiserte ordninger for å kartlegge og få dokumentert hva folk har av kompetanse og papir, og så sjalte dem inn i det norske utdanningssystemet på ordinært vis. Det er i hvert fall utgangspunktet mitt. Skulle det vise seg å være feil, må vi eventuelt komme tilbake til Stortinget med spørsmål om noe annet.