Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:25:01 ] : Vi har hatt et
stortingsvalg der velgerne tydelig ønsket en ny kurs for Norge.
Trygghet, tillit og nærhet er den nye linja Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen
styrer etter. Beredskap og tjenester nær folk i hele landet er vesentlig
for å lykkes med det. Rekruttering av kvalifiserte folk, økt tillit
til fagfolk i førstelinja og at kritisk helsepersonell ikke må løpe
beina av seg for å gjøre en god jobb, er blant endringene som må
til.
I Hurdalsplattformen,
der Senterpartiet og Arbeiderpartiet peker ut sine satsinger de
neste fire årene, står det bl.a. at regjeringen vil
trappe
opp antall nye studieplasser, med opptrappingsplan for områder med
særlig stort kompetansebehov, som læreryrket, sjukepleie, realfag,
IKT og medisin
legge
fram en stortingsmelding om profesjonsutdanningene
gi
kommunene og helseforetakene plikt til å stille med praksisplasser
for profesjonsfagene, som sjukepleier- og lærerutdanning
Dette vitner
om en offensiv regjering som vil gå i gang med å sikre både kortsiktige
og langsiktige tiltak for å bedre rekrutteringen av kritisk helsepersonell rundt
i hele landet. Jeg ser fram til å høre statsråden greie ut videre.
Fra Stortingets
og Senterpartiets side har vi i lang tid forsøkt å få til bedre
kår for både profesjonsfag, helsearbeidere og rekrutteringen generelt.
Mangelen på sjukepleiere og leger er i ferd med å gå på beredskapen
løs.
Senest 20. mai
2021 ble anmodningsvedtak nr. 941, om opptrappingsplan for studieplasser
innen medisin, helsefag, sjukepleie og psykologi vedtatt, i forbindelse med
styringsmeldingen. I sin helhet lyder forslaget:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide
en opptrappingsplan for studieplasser innenfor medisin, helsefag,
sykepleie og psykologi. Planen skal både inneholde konkrete tiltak
for opprettelse av tilstrekkelig med studieplasser ved utdanningsinstitusjonene,
og tiltak som sikrer studentene praksisplass i helsesektoren. Planen
bør også inneholde tiltak som gjør det attraktivt for helsearbeidere
å være i sektoren.»
Stortinget avventer
at Kunnskapsdepartementet vil komme tilbake til Stortinget på egnet
måte, men flere ting er alt klart. Praksisplasser er til hinder
for å kunne utdanne nok helsepersonell. Praksisproblematikken i helseutdanningene
må løses for å kunne øke tallet på nyutdannet helsepersonell, noe
også Hurdalsplattformen tar innover seg. Samtidig vet vi at det
gjerne er et ønske om å tilby mer praksis enn institusjoner og kommuner
klarer i dag, og at det er et økonomisk og praktisk spørsmål.
I perioden 2014–2021
har Stortinget vedtatt ca. 1 700 helse- og sosialfaglige studieplasser.
Vi vet at for mange ikke fullfører utdanningene de begynner på. Like
fullt er det så mange som blir uteksaminert at vi også vet at for
mange går til andre yrker enn det de er direkte utdannet til. Dette
gjelder også andre yrker enn innen helsesektoren, men når det handler
om kritisk beredskap og helsetilbudet i hele landet, er det alvorlig.
Da Stortinget
behandlet arbeidslivsrelevansmeldingen, var det bred enighet i Stortinget
om at praksis i utdanningene må styrkes. Dette vil gi bedre utnytting
av eksisterende utdanningskapasitet. God kvalitet i praksis er viktig
for læringsutbyttet til studentene og for motivasjonen for framtidig
arbeid i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Sjukepleierutdanningen
er også regulert av yrkeskvalifikasjonsdirektivet, som stiller detaljerte krav
til omfang og arenaer for praksisplasser og gjør at praksissituasjonen
for sjukepleierutdanningen er ekstra utfordrende. Dialog med andre
EØS-land om endringer, som at simulering kan telle som praksis,
kan være en mulighet.
Presset på helsevesenet
har vært ekstremt høyt de siste årene, men også før pandemien var
rekruttering av leger og sjukepleiere et problem flere steder. Jeg
gjentar derfor spørsmålet avslutningsvis: Hvordan vil statsråden
jobbe videre for å bedre rekrutteringen av kritisk helsepersonell
i helsetjenesten rundt i hele landet?
Statsråd Ola Borten Moe [16:29:50 ] : Å sørge for at det er
godt samsvar mellom tilgangen på kompetanse og samfunnets behov
ser jeg på som en av mine viktigste oppgaver som forsknings- og
høyere utdanningsminister.
Viktigheten av
god tilgang på kompetanse over hele landet blir sjelden tydeligere
enn når det er snakk om kritisk helsepersonell, som bl.a. sykepleiere
og leger. Derfor er denne problemstillingen noe jeg har engasjert meg
i fra jeg tiltrådte.
Navs bedriftsundersøkelse
anslo i 2021 at vi mangler 5 350 sykepleiere, 1 450 spesialsykepleiere
og 1 300 legespesialister. Vi vet at etterspørselen etter helse-
og omsorgstjenester vil øke i tiden som kommer.
Denne regjeringen
vil bygge sterke profesjonsutdanninger med høy kvalitet over hele
landet. Utdanning og livslang læring må være tilgjengelig der folk
bor. Slik kan vi gjøre det enklere for folk å få kompetansepåfyll
og mer utdanning. Dette er en styrke ikke bare for den enkelte,
men for samfunnet i stort. Bedrifter, virksomheter og kommuner over
hele landet kan rekruttere bredere og få tilgang på flere fagfolk.
Vi blir flere,
og vi blir eldre. Som en konsekvens av endret demografi anslår SSB
at antall årsverk må økes med 35 pst. fram mot 2035 for å dekke
framskrevne behov for helse og omsorgstjenester. I så fall vil helse
og omsorgstjenester legge beslag på nesten halvparten av veksten
i arbeidsstyrken. For å imøtekomme behovet for kritisk helsepersonell
over hele landet trengs det innsats på flere områder. Vi må tenke
nytt i helsetjenestene for å utnytte arbeidskreftene bedre og rekruttere
og beholde folk i jobben.
Som forsknings
og høyere utdanningsminister prioriterer jeg økt kapasitet i sykepleierutdanningen
og medisinutdanningen høyt. Med opprettelsen av flere studieplasser
får flere muligheten til å bli sykepleiere, og samfunnet får dekket
en større del av sitt behov. Fra høsten får vi til 500 nye studieplasser
i sykepleiefag.
I tillegg har
regjeringen økt kapasiteten i medisinutdanningen i Nord-Norge med
15 nye studieplasser i statsbudsjettet for inneværende år. Viljen
regjeringen viser til å prioritere økt utdanningskapasitet innenfor yrker
der vi opplever økende mangel på kompetanse, mener jeg er et tydelig
og viktig politisk signal.
Jeg har store
forventninger til at universitets og høyskolesektoren vil fylle
samfunnsoppdraget sitt på dette feltet. Samtidig er andre samfunnsaktører
nødt til å bidra med sitt. Praksisplasser innenfor helse og sosialfagutdanningene
er et eksempel på en flaskehals som det må løses opp i. Her foregår
det nå et større arbeid der vi ser på hvordan vi kan øke kommunenes
ansvar og kapasitet knyttet til praksisstudier, og der samarbeider
jeg godt både med mine kollegaer i regjeringen og ikke minst med
KS.
Flere andre store
prosjekter står også på trappene. Jeg vil særlig trekke fram helsepersonellkommisjonen, som
helse- og omsorgsministeren oppnevnte før jul. Kommisjonen skal
gi oss en helhetlig og kunnskapsbasert vurdering av behovet for
personell og kompetanse fram mot 2040.
Regjeringen varslet
i Hurdalsplattformen en stortingsmelding om profesjonsutdanningene.
Den er et viktig neste steg i arbeidet med bedre rekruttering av kritisk
helsepersonell i helsetjenester rundt i hele landet.
Vi skal ha helsetjenester
i verdensklasse, og det er folkene som jobber der, som sørger for
det. Å bedre rekrutteringen av helsepersonell til helse og omsorgstjenesten
over hele landet krever innsats på flere områder. Utdanning, inkludert
etter og videreutdanning, rekruttering, tjenesteinnovasjon og gode
fag og arbeidsmiljøer spiller en viktig rolle for at vi skal lykkes.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:34:26 ] : Jeg takker for
et godt svar. Det er mange forhold som påvirker presset på helsevesenet
og de ansatte der. Nå er vi i en ekstraordinær situasjon der koronapandemien
har påvirket samfunnet negativt på mange måter. Samtidig må vi erkjenne
både problemene vi står overfor, og at det må løsninger og tiltak
til for å bedre situasjonen. Det handler om helsetilbudet til folk,
det handler om store yrkesgrupper som vi må anerkjenne verdien av
i det norske samfunnet.
For de ansatte
handler det bl.a. om faglig utvikling, gode arbeidsvilkår og arbeidsmiljø,
tydelig ledelse og videre- og etterutdanning. For sykepleiere viser
konkrete studier at det er sammenheng mellom yrkesdeltakelse og
videreutdanning. Videre finner man at kvaliteten på behandlingen
har betydning for rekrutteringen, og at kompetansehevende tiltak
og muligheter til å utvikle tjenesten arbeidstakeren jobber med,
har betydning for om man blir værende i jobben. Også forhold som
heltid, faste stillinger, god oppfølging av nyansatte, trygge arbeidsvilkår,
karriere, livsfasetilnærming og seniorpolitikk spiller inn.
Mange store spørsmål
står fortsatt ubesvart: Kan kommunene og helseforetakene gjøre mer?
Hvordan vil regjeringens varslede stortingsmelding om profesjonsutdanningene
bidra? Vil en opptrappingsplan for flere utdanninger være gjennomførbart?
Satsninger på
utdanningskapasitet i høyere utdanning blir behandlet i de årlige
budsjettprosessene. I arbeidet med ny langtidsplan for høyere utdanning
og forskning er det også naturlig å se på kritiske punkt for norsk
forskning, kompetanse og utvikling – som innen helsesektoren. Statsråden
trekker også fram helsepersonellkommisjonen, som blir interessant
å se og følge videre.
Stortinget har
høye forventninger til det videre arbeidet og ser fram til flere
gode debatter om disse spørsmålene. Jeg ser fram til at også flere
representanter deler sine betraktninger om dette.
Statsråd Ola Borten Moe [16:36:43 ] : Jeg vil innledningsvis
takke representanten Strand for ikke bare en konstruktiv interpellasjon
om et viktig tema, men selvsagt også for konstruktive og gode spørsmål.
Jeg tror Marit Knutsdatter Strand har helt rett i at det ikke er
ett enkelt svar på dette, men snarere en kombinasjon av mange ulike
tiltak som i sum gjør at vi kan lykkes.
Den største utfordringen
vår i tiden som kommer, er en endret demografi, mindre barnekull,
flere eldre og et ditto større behov for helse- og omsorgstjenester
i bred forstand. Det er også grunn til å anta at de som nå blir
eldre og etterspør tjenester, i hvert fall ikke kommer til å ha
lavere forventninger og lavere krav enn det vi allerede opplever
i norsk helse- og omsorgstjeneste – snarere tvert imot, vil jeg
mene.
Det jeg kan by
på, er å øke utdanningskapasiteten, å sørge for at utdanningsløpene
er til stede i hele landet, og at folk kan ta disse fagløpene der
de bor. Etter hvert som vi er nødt til å utnytte en større andel
av den norske befolkningen for å sikre denne nødvendige kompetansen,
betyr det også at utdanningsløpene er nødt til å bli organisert
noe annerledes. De er nødt til å være fleksible, og de er nødt til
å være geografisk spredt. Begge deler er nødvendig for at vi skal
nå nye grupper med utdanningstilbud, nye grupper som kan fylle opp
sårt tiltrengte plasser innenfor det kompetansebehovet samfunnet har.
La meg kort nevne
at praksisplasser er en flaskehals, som jeg også nevnte i innledningsinnlegget
mitt. Jeg opplever en veldig konstruktiv holdning både i spesialisthelsetjenesten
og i kommunehelsetjenesten og KS, rett og slett fordi vi for begge
disse nivåene ser veldig tydelig at uten at man får økt gjennomstrømmingen
i utdanningene, og uten at vi øker kapasiteten, vil deres mulighet
til å sikre god og tilstrekkelig kompetanse i framtiden gå ned.
Jeg tror svaret på spørsmålet fra Marit Knutsdatter Strand er:
Er det mulig
å gjøre mer? – Ja.
Skal vi gjøre
mer? – Ja.
Kommer det til
å bli gjort mer? – Ja.
Jeg tror rett
og slett at det arbeidet vi nå er i gang med på bred front, i betydelig
grad kommer til å bære frukter i løpet av inneværende stortingsperiode.
Lise Selnes (A) [16:39:49 ] : Først av alt vil jeg takke interpellanten
for å løfte dette spørsmålet.
Kanskje noe av
det viktigste man vil gjøre i framtiden i det departementet som
har ansvaret for høyere utdanning og forskning, er å finne gode
løsninger for å få utdannet nok folk til helsevesenet. Jeg var selv
en nyutdannet lærer i 2001, og hvorfor bringer jeg det fram i denne
interpellasjonsdebatten? Jo, da var jeg på et kurs om inkluderende
arbeidsliv i den kommunen jeg jobbet i, og hørte et foredrag av
en eldre fyr som jeg ikke husker navnet på. Hans poeng da var at
dersom vi ikke i løpet av ti år fant løsninger for å utdanne flere
i helse- og omsorgsfagene enn hva vi gjorde da, ville vi ha massive
utfordringer med å løse samfunnsoppdraget vårt om 20–30 år. Nå står
vi midt oppe i det, og det er helt klart at det ikke har vært gjort
nok for å få utdannet nok helsearbeidere i Norge.
Hvis vi drar
ut i det ganske land – ut i Kommune-Norge og distriktene, men også
her i Oslo – ser vi en stor og prekær krise når det gjelder sykepleiermangel,
når det gjelder legemangel og mangel på helsefagarbeidere. En av
løsningene er å utdanne flere. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet
og Senterpartiet vil levere flere studieplasser på området. Det
tror jeg hele Kommune-Norge også er glad for, for når man skal løse
samfunnsoppdraget sitt i kommunene, som å gi helse- og omsorgstjenester
til eldre eller til syke, må man ha folk til å gjøre jobben. Flere
kommuner opplever i dag å ikke få søkere til stillinger som er helt
nødvendige for å få løst samfunnsoppdraget. Det er ikke mulig for
dem å finne ut hvordan de skal løse det. Ett av svarene er selvsagt
å utdanne flere.
Men i møte med
sektoren for høyere utdanning – og det gjelder høyskoler som driver
med både sykepleierutdanning og profesjonsutdanning – er den store
utfordringen praksisplasser, som flere før meg har vært inne på.
Det er ikke sånn at viljen til å utdanne flere i sektoren ikke er
til stede, for det er rom i klasserommene, det er nok fagfolk på
høyskoler og universiteter til å utdanne flere, men det stopper
opp ved praksisplassene. En ting er at kommunene må få plikt til
å gi praksisplasser, men det er også viktig at helseforetakene får
et særskilt ansvar for å gjøre det i enda større grad. Det handler
om økonomi. Det handler om hvordan vi prioriterer bruken av penger.
Men ved å gjøre det kan vi få løst det oppdraget som handler om
å gi de omsorgstjenestene samfunnet faktisk skal gi.
Det er bra at
vi starter med flere studieplasser, men flere departementer må se
dette i sammenheng skal vi klare å løse dette på en riktig og god
måte. Slik jeg ser det, er det en sektoroverskridende og viktig
oppgave for Kommunaldepartementet, Kunnskapsdepartementet og Helse-
og omsorgsdepartementet å finne de løsningene som gjør at vi får
nok helsearbeidere i framtiden, på ulike nivåer. Det at det kommer
flere studieplasser, er en start, men det er også en utfordring
for institusjonene at det ikke er nok tilgjengelige praksisplasser,
selv om det er et sterkt ønske om å få det til.
Jeg vil avslutte
med å si at spesielt sykepleierutdanningen er godt egnet for å ha
desentrale løsninger. Veldig mange kommuner tar kontakt med meg
og ønsker å få opp studieplasser desentralt. Mange har det, og det
er det som bærer kommunene og gjør at de kan løse samfunnsoppdraget
sitt, og det at vi evner å gjøre det i enda større grad, tror jeg
vil være med på å løse noen av de utfordringene vi også vil ha i
framtiden. Jeg er også veldig glad for at regjeringen vår legger
et skikkelig trykk på å få til en desentralisert utdanning, ikke
bare for å spre arbeidsplasser i distriktene, men for å løse de
faktiske oppgavene kommunene har i distriktene, som er å gi gode helse-
og omsorgstjenester.
Alfred Jens Bjørlo (V) [16:44:25 ] : Takk til interpellanten
for å ta opp dette viktige temaet, og takk til statsråden for eit
godt og, etter mitt syn, offensivt svar. Hadde dette enda vore ein
ekstraordinær situasjon etter to år med korona, hadde det vore så
si sak, men det er det dessverre ikkje. Det temaet vi no snakkar
om, utfordringa knytt til rekruttering av helsepersonell i helsetenesta
over heile landet, er i ferd med å bli ein ordinær situasjon – og
han kjem ikkje til å bli mindre alvorleg i åra framover. Dette er
ei utfordring som blir verre og verre år for år, dels knytt til
demografi, som statsråden var inne på. Vi veit også at det i ein
samla samfunnsøkonomi er grense for kor stor del av den samla arbeidsstyrken
som kan jobbe i helse- og omsorgstenestene.
Vi er òg avhengige
av at mange jobbar i privat sektor i næringslivet – vi kjem til
å trenge mange, mange fleire hender der framover – og rekrutteringsutfordringane
i store delar av næringslivet vårt, ikkje minst i distrikta, er faktisk
like krevjande som dei er på det området vi her snakkar om. Det
gjer denne situasjonen ekstremt kompleks, og det betyr òg at det
ikkje finst eitt enkelt svar. Det er mange svar, som både interpellanten
og statsråden er inne på.
Noko av det vi
i alle fall kan gjere, er å gjere det lettare å ta utdanning innanfor
helsefaga gjennom heile livet, uansett kvar ein bur i landet, ved
å få på plass meir strukturerte, straumlineforma og desentraliserte
modellar for å gjere det. Vi hadde eit liknande tema oppe i ein
interpellasjon for eit par veker sidan, og eg vil gjenta den honnøren
eg gav til regjeringa og statsråden då: Dette er eit område ein
har gripe tak i, og det synest eg er veldig bra. Det er viktig.
Dei desentraliserte
modellane på dette området, særleg når vi snakkar om sjukepleiarar,
er viktige, for mange av dei aktuelle kandidatane er folk som allereie er
i fullt arbeid, har familie og ungar, og er nøydde til å ta utdanninga
ved sida av eit normalt familieliv. Det at det blir lagt godt til
rette for å gjere det der ein bur, er forskjellen på om ein tek
ei sjukepleiarutdanning eller ikkje. Så det å få på plass det er
noko av det mest handfaste og konkrete vi kan gjere.
Eg har vore ordførar
i ti år og arbeidd med å prøve å få på plass desentralisert sjukepleiarutdanning.
Eg gjorde då ein interessant observasjon: at dette var ekstremt krevjande
innanfor den gamle høgskulemodellen med små høgskular med veldig
liten kapasitet til å rigge tilbod utover det basistilbodet som
rulla og gjekk. Vi var i Sogn og Fjordane så heldige for eit par–tre
år sidan å kome inn i noko nytt, som heiter Høgskulen på Vestlandet,
ein større samanslått høgskule som enkelte var imot, men mange også
var for. Då blei dette veldig mykje enklare fordi ein hadde ein
større høgskule med større musklar til å rigge desentraliserte modellar,
som var fleksible og kunne riggast over eit større område.
Eg trur også
at vi må vere ærlege og opne på at vi ikkje greier å løyse dette
berre med rekruttering. Samtidig med at vi jobbar med rekruttering,
er vi nøydde til å setje i verk ei rekkje andre tiltak. Det handlar
om teknologi. Vi er nøydde til å ta i bruk teknologi på veldig mange
område av helsevesenet, der vi kan avlaste og rydde plass til at
hender får jobbe med varme oppgåver. Vi kan arbeidsspare mykje innanfor
helsevesenet ved å ta i bruk ny teknologi.
Vi er også nøydde
til å ta nokre heilt sikkert krevjande diskusjonar om arbeidsfordeling
og prioritering av oppgåver mellom yrkesgrupper i helsevesenet –
mellom legar og sjukepleiarar, mellom sjukepleiarar og helsefagarbeidarar.
Vi er nøydde til å ta dei debattane, sjølv om vi veit at dei er
vanskelege. Berre for å ta eitt konkret eksempel: Vi veit at det
i Sverige må vere fem intensivsjukepleiarar bak kvar intensivseng.
I Noreg er det elleve eller tolv intensivsjukepleiarar bak kvar
intensivseng. Det er eitt av veldig mange døme på at vi er nøydde
til å gå inn og sjå kritisk på korleis vi arbeider med dette.
Vi er òg nøydde
til å jobbe med praksisproblematikken, som representanten Selnes
tek opp. Det er ei felles utfordring. Det kan ikkje berre bli bestemt
frå statleg hald. Det krevst rett og slett ei haldningsendring ute
i heile Kommune-Noreg til kor viktig det er at vi stiller opp med
praksisplassar når det blir auka kapasitet på utdanning og andre
område.
Og vi har ein
stor ubrukt ressurs i dei som i dag står utanfor arbeidslivet. Eg
er glad for at statsråden framheva det så sterkt. Det vi kan gjere
blant både innvandrarar som kjem til Noreg, og andre som i dag står
utanfor arbeidslivet, er å hjelpe dei til å kome raskt inn i helseretta
utdanningar. Der er det veldig mykje som kan gjerast. Vi har fått
på plass noko i nokre delar av landet, men der kan vi gjere mykje
meir.
Takk for initiativet
og ein spennande debatt.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [16:49:51 ] : Takk for to gode
bidrag fra to tidligere ordførere. Det er hyggelig å høre at vi
er forent om både å anerkjenne behovet og å løfte tiltakene. Rekruttering
av kvalifiserte folk og kritisk helsepersonell er helt avgjørende
for å ha god beredskap og gode tjenester nær folk. Det er mange
interessante spørsmål vi kunne brukt mer tid på, bl.a. hvilke oppgaver
som skal løses av hvem, og hvilke yrkesgrupper som skal inn hvor.
Hurdalsplattformen har mange punkter som vi kunne brukt mer tid
på, og har mange poenger som vitner om behovet for både tverrfaglig
og tverrsektoriell innsats. Jeg lyst til å trekke fram et par poenger.
Et mer seriøst
arbeidsliv, økning i frie inntekter til kommunene og grunnfinansiering
til sykehusene samt bedre sosial og geografisk fordeling er blant
områdene regjeringen prioriterer. En gjennomgående tillitsreform vil
også bidra. Helsepersonellkommisjonen vil også være helt vesentlig,
der representasjon fra partene, helsetjenestene og utdanningsinstitusjonene
skal fremme tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell.
For utdanningsfeltet og statsråden, som er med her i dag, er ikke
minst desentraliserte og fleksible utdanninger vesentlige bidrag.
Jeg synes statsrådens innlegg vitner om en offensiv regjering som
vil gå i gang og alt er i gang, både med kortsiktige og langsiktige
tiltak for å bedre rekrutteringen.
For Senterpartiets
og Stortingets del mener vi at arbeidet med å løfte dette er enormt
viktig, og at det haster med å bedre situasjonen for at frafallet
i helsevesenet ikke skal bli større enn det alt er, og for å sikre
at rekrutteringen framover kommer på plass i hele landet, slik at innbyggerne
i Norge skal ha tilgang på gode helsetjenester nær seg. Hvor en
bor, eller størrelsen på lommeboka, skal ikke ha noe å si for hvilke
tjenester en har tilgang på.
Det har blitt
trukket fram enda flere gode poenger enn jeg summerer opp her, men
i sum tenker jeg det viktigste er at vi er enige om å jobbe framover.
Vi er enige om å få til en bedre utvikling enn den vi har sett,
særlig de siste par årene. Til alle som står i førstelinjen til
daglig: Tusen takk for innsatsen de gjør. De er kritisk viktige,
og vi håper på å rekruttere så de skal få enda litt bedre tid i arbeidshverdagen
sin. Folk skal få merke mer trygghet, tillit og nærhet i hele landet,
det er jeg sikker på.
Statsråd Ola Borten Moe [16:52:41 ] : Takk for flere gode innlegg
og konstruktive innspill. Jeg tror egentlig dette er et felt der
regjeringen og Stortinget har et godt grunnlag for å arbeide konstruktivt
og riktig i tiden framover og årene som kommer.
Et resonnement
av litt overordnet karakter har jeg imidlertid lyst til å trekke,
og det er at vi nå har den laveste arbeidsledigheten på veldig,
veldig lenge. Vi har også den høyeste sysselsettingsandelen i norsk
befolkning på mer enn ti år. Vi har grunn til å regne med at tilfanget
av utenlandsk arbeidskraft kommer til å bli vanskeligere i årene
som kommer og tiden som ligger foran oss. Jeg tror pandemien har
vært en viktig katalysator eller bidragsyter til det. Det gjør at
vi i Norge er nødt til å innstille oss på i større grad å klare
oss mer selv, også innenfor disse områdene. Jeg tror, som flere
har vært inne på, at det er en reserve å hente i deler av befolkningen
– kanskje ganske store deler av befolkningen – for å få mer riktig
kompetanse på riktig plass til riktig tid. Men jeg har lyst til
å understreke et annet, uhyre viktig poeng, og det er at tilfanget
av arbeidskraft nå og framover sannsynligvis kommer til å være begrenset.
Det kommer til å gjøre det enda viktigere for oss som samfunn å
utnytte den arbeidskraftreserven som vi har, på en så god måte som overhodet
mulig.
Representanten
Strand nevnte tillitsreformen. Det tror jeg er et kjempeviktig bidrag
i et sånt bilde. Ikke bare er det kostbart og tidkrevende med for
mye byråkrati, men det tar også unødvendig kapasitet og tid som kunne
ha vært brukt på mer konstruktive ting og på praktisk utført arbeid.
Det er et overordnet mål for denne regjeringen å sørge for at vi
bruker mindre tid på administrasjon, mindre tid på dokumentasjon
og rapportering, og mer tid på at oppgavene faktisk løses over hele landet.
Det å diskutere
ulike modeller for desentrale løsninger synes jeg er kjempespennende.
Det skjer veldig mye bra på det feltet. Jeg tror vi skal klare å
legge til rette for både løp og en struktur som gjør at vi treffer
flere.
Jeg skal avslutte
med å si at dette ikke bare er et distriktsfenomen. Det er også
et fenomen som vil være viktig for de større befolkningssentrene
våre og for de store byene. Der bor det også mange som vil ha behov
for fleksible utdanningsløp, for å kunne ta akkurat den samme reisen
som vi nå håper å legge til rette for, godt spredt utover hele landet.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 10 er avsluttet. Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.
Forlanger noen
ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.