Alfred Jens Bjørlo (V) [11:03:40]: Regjeringa Solberg fekk i 2020 overlevert to rapportar som teiknar opp framtidas distriktspolitikk: NOU 2020:15, Det handler om Norge, leia av Victor Norman, og NOU 2020:12, Næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn, leia av Svein R. Brandtzæg. I begge rapportane blir trongen for reformer i det høgare utdanningssystemet og auka tilgang til kompetanse i Distrikts-Noreg løfta fram som avgjerande for ein vellukka distriktspolitikk.

Utdanning er den enkeltfaktoren som over mange tiår har hatt sterkast sentraliserande effekt på flyttemønsteret i Noreg. Samtidig veit vi at trongen for meir utdanning og kompetansepåfyll gjennom heile livet berre vil bli større i åra framover, ikkje minst knytt til det nye, grøne distriktsnæringslivet som no skal vekse fram.

Å leggje betre til rette for meir fleksibel og desentralisert høgare utdanning – tilpassa behova til folk, kommunar og lokalt næringsliv – må difor vere svaret, slik både Brandtzæg- og Norman-utvala slår fast. Og moglegheitene til det har aldri vore betre enn i dag, på grunn av digitaliseringa av samfunnet i lynraskt tempo, ikkje minst dei to siste åra.

Det som då er både interessant og urovekkjande, er at desentraliserte utdanningar fram til i dag har hatt ein uklar plass i systemet for høgare utdanning. Det ligg ikkje noka eksplisitt finansiering av slike tilbod inne i finansieringssystemet for universitet og høgskular, og ikkje tydeleg definerte oppdrag for institusjonane i å bidra til nødvendig tilgang på utdanning og kompetanse i distriktsregionar utan faste campusar. Det finst ulike former for studiesenter rundt om i landet, men dei har uklar status i systemet og varierande og sviktande finansiering.

Eg meiner at tida er overmoden for å rydje opp i dette og få på plass ein tydeleg struktur og rammeverk knytt til organisering, finansiering og drift av den desentraliserte høgare utdanningsstrukturen.

Solberg-regjeringa tok viktige steg i riktig retning gjennom «Strategi for desentralisert og fleksibel utdanning ved fagskoler, høyskoler og universiteter», lagt fram i juni 2021. Eg merka meg også at Hurdalsplattforma seier:

«Regjeringen vil legge frem en melding for Stortinget om distriktspolitikk, der anbefalinger gitt av Norman- og Brandtzæg-utvalgene blir fulgt opp.»

Alt dette er bra, men det hastar. No er vi komne dit at alle tilsynelatande er einige om at tida er inne for å rulle ut tydelegare struktur og rammeverk for fleksible og desentraliserte høgare utdanningstilbod i distriktsregionar utan faste campusar. Det gjeld berre å få den berømte fingeren ut og kome i gang.

Eitt av dei initiativa eg då meiner er verdt å trekkje fram, er Studiehub Nordfjord, som er ein modell utvikla av næringslivet i Nordfjord i tett samspel med forskings- og høgare utdanningsinstitusjonar, regionale utviklingsaktørar, fylkeskommunen og partane i arbeidslivet i Vestland.

Kort fortalt handlar modellen om at Studiehub Nordfjord skal vere tilbydaren som legg til rette for organisering av og strukturar for den desentraliserte utdanninga i regionen Nordfjord, og samhandlar med det offentlege, med utdanningsinstitusjonar, næringslivet og framtidige desentraliserte studentar.

Studiehub Nordfjord skal ikkje sjølv byggje opp og drifte utdanningstilbod, men ha oversikt over tilgjengelege og relevante desentraliserte tilbod i den nasjonale marknaden, og vere ein aktør som har dialog og skapar samarbeid med høgare utdanningsinstitusjonar og kursaktørar og kompetansehevande aktørar.

Tanken er også at Studiehub Nordfjord skal ha nødvendig infrastruktur og fasilitetar for studentar i desentralisert utdanning, leggje til rette for eksamenar og vere den samlingsstaden som skapar eit studentmiljø for dei som studerer desentralisert i regionen, uavhengig av kva høgare utdanningsinstitusjon studenten er kopla opp mot, og kva fag dei tek.

Ein tenkjer seg då ein slik modell som ein del av det ein kan kalle den offentlege grunnfinansieringa av høgare utdanning i Noreg, og som ein mogleg nasjonal modell. Gevinsten for høgskular og universitet vil m.a. vere at han kan mobilisere mange fleire enn elles til å ta høgare utdanning og bli studentar på dei institusjonane. Samtidig vil næringsliv og kommunar i kvar distriktsregion vere i førarsetet i å rigge kompetansehevande utdanning etter lokale behov.

Eg seier ikkje at modellen Studiehub Nordfjord har lagt fram, er den einaste vegen til himmelen. Poenget mitt er veldig enkelt: Det hastar. No er det utrulling av konkrete, strukturerte modellar for meir desentralisert, høgare utdanning som gjeld.

Eg ser fram til å høyre statsråden sitt svar, og til godt tverrpolitisk samarbeid om å løfte Distrikts-Noreg på kompetanse og høgare utdanning i åra som kjem. Det er ein avgjerande del av arbeidet med å byggje det nye, grøne og vekstkraftige Noreg.

Statsråd Ola Borten Moe [11:08:57]: La meg først si at jeg er glad for at representanten Bjørlo tar opp spørsmålet om økt tilgang på fleksibel og desentralisert utdanning i hele landet. Det gir meg en mulighet til å fortelle om regjeringens store planer på et så viktig område.

Vi skal gjennom store omstillinger i de kommende årene. Dette krever at vi åpner opp utdanningssystemene våre i enda større grad enn tidligere, slik at flere kan møte de stadig endrede og jeg vil tilføye styrkede kompetansebehovene nær sagt i alle deler av det norske samfunnet. Derfor må vi sørge for at folk har tilgang på både fleksible og desentraliserte utdanningsløp av høy kvalitet, tilpasset både arbeidslivet og den enkelte. Vi må nå ut til flere. Dette gjelder både i offentlig og privat sektor samt i samfunnslivet for øvrig.

Vi har i årets budsjett satt av 250 mill. kr til fleksibel og desentralisert utdanning. Dette er en økning på 100 mill. kr i forhold til det den forrige regjeringen la fram. Denne satsingen er startskuddet for vår varslede reform for desentralisert og fleksibel utdanning.

I 2021 ga fagskoler, høyskoler og universiteter utdanningstilbud ved nær 300 steder. Utdanning er altså allerede nå ganske finmasket distribuert utover i landet. Jeg tror likevel at dette ikke er nok, og jeg ønsker at vi skal legge til rette for enda flere tilbud, slik at vi kan nå enda flere mennesker, i alle deler av landet.

Studiesentre vil være en viktig aktør for å nå dette målet. Denne regjeringen vil derfor bidra til at studiesentrene kan få en finansiering som gjør at de kan arbeide mer langsiktig og målrettet i tråd med lokale behov og initiativ.

Jeg har hatt gleden av å besøke flere studiesentre. Blant annet har jeg et godt innblikk i arbeidet til Studiehub Nordfjord, som representanten Bjørlo viser til. Jeg har også møtt Tynset studie- og høgskolesenter og Lister Kompetanse. Studiesentrene spiller en viktig rolle i å mobilisere deltakere og nå ut med og tilrettelegge for at folk i distriktene kan få en utdanning som arbeidsliv i regionen har behov for. Studiesentrene er eksperter på å utnytte og styrke det lokale engasjementet, og dette vil jeg bygge videre på. Det er de lokale kreftene som vet hva regionene og de ulike lokalitetene har behov for. Målet er at vi gradvis bygger ut et nettverk av studiesentre rundt om i hele landet på steder som i dag ikke har studiested for fagskole-, høyskole- eller universitetsutdanning.

Jeg tar sikte på å etablere en søknadsbasert ordning for studiesentrene som kan komme i gang i løpet av våren. Formålet er å legge til rette for en mer forutsigbar finansiering for det viktige arbeidet de gjør, og selvsagt å øke kapasiteten. Forutsigbarhet i arbeidet vil bli avgjørende for å lykkes, sammen med lokalt engasjement og et godt, forpliktende samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og studiesentrene.

Hvis vi skal lykkes med å styrke utdanningstilbudet i hele landet og bidra til at studiesentrene kan legge til rette for attraktive lokale tilbud, må vi også stimulere til at fagskoler, høyskoler og universiteter gir fleksible og desentraliserte utdanningstilbud. Jeg tar bl.a. sikte på at Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, HK-dir, kan videreføre en søknadsbasert ordning for nettopp dette. Fagskolene spiller allerede en viktig rolle i regional kompetanseutvikling, og dette vil også i større grad inkludere satsingen på desentralisert utdanning.

Et annet viktig tiltak er å gjennomgå finansieringssystemet for høyskoler og universiteter. Vi har over tid sett at sektoren under Solberg-regjeringen har blitt stadig mer sentralisert. Dette er ødeleggende for sektoren i stort. Regjeringen har derfor gitt utvalget som ser på finansieringen av denne sektoren, et litt justert mandat for nettopp å ta vare på utdanning i distriktene.

Universitets- og høyskoleloven slår tydelig fast at institusjonene skal bidra til livslang læring og tilby etter- og videreutdanning i samarbeid med relevante aktører bl.a. på regionalt og lokalt nivå. Dette er med andre ord en sentral del av institusjonenes samfunnsoppdrag.

Jeg er trygg på at det vi nå gjør bl.a. med studiesentre, program for fleksibel og desentralisert utdanning, finansieringssystem og styringssystemet for høyskoler og universiteter, vil bidra til at flere personer i alle deler av landet vil ta utdanning med utgangspunkt i de nevnte behov.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:14:13]: Eg takkar for svaret. Eg og Venstre har ved mange høve nytta høvet til å uttrykkje at vi – for å seie det diplomatisk – ikkje alltid er samde med den nye regjeringa sine prioriteringar i distriktspolitikken, som ofte har vore prega av ei usvikeleg tru på reversering. Då vil eg i rettferdas namn også nytte dette høvet til å seie at eg er veldig godt nøgd med det svaret statsråden gjev her, og eg oppfattar at han no gjev uttrykk for at vi deler den same analysen av kva som må til, og at statsråden har nokså klare tankar om å gjere konkrete grep i tida framover for å få fastare strukturar på dette området.

Statsråden nemnde at det høgare utdanningstilbodet allereie er ganske finmaska, med 300 stader. Det er korrekt, og det er ikkje sikkert at hovudmålet er å auke det frå 300 til 400, 500 eller 600, men poenget er å få dette inn i fastare strukturar. Det vil ikkje seie faste strukturar på den måten at ein har faste, store campusar overalt som tilbyr dei same utdanningane år etter år, for det vil det ikkje vere behov for eller studentkapasitet nok til, men å ha faste «hub»-ar eller sentralar som kan rigge det til ei kvar tid løpande behovet som er for kompetansebygging i ulike distriktsregionar. Det veit vi ligg i kommunane, særleg knytt til helsesektoren, der det vil vere eit enormt behov for utdanning i åra framover. Vi snakkar mykje om å få fleire unge til å ta helsefag, men minst like viktig blir det å gje vaksne som er etablert på ein stad, eit fullgodt tilbod om kompetansebygging og å byggje seg opp til ny fagkompetanse gjennom heile livet.

Samtidig veit vi at i distriktsnæringslivet skal ein dei neste åra gjennom svære omstillingar av næringsstruktur, av korleis ein jobbar og kva kompetanse som trengst i eksisterande næringar, knytt til klimaomstilling, knytt til digitalisering. Vi må heile tida greie å vere på hogget og gje den utdanninga til folk som er i jobb, ikkje minst slik at bur ein i ein storby og vurderer om ein skal flytte ut i distrikta, kan ein vere trygg på at ein ikkje med det fråskriv seg moglegheita til å byggje kompetanse og få utdanning seinare i livet.

Desse visjonane deler vi. Eg trur det er kloke grep som her blir skisserte. Når statsråden seier at ein skal rulle ut nokre ordningar i løpet av våren, samtidig som ein skal endre nokre av styringssignala til universitet og høgskular, kva tidsperspektiv ser han føre seg før vi då kan ha på plass eit system der vi kan ha eit tilbod til både kommunar og næringsliv (presidenten klubbar) som er strukturert (presidenten klubbar igjen) over heile landet, f.eks. eit … (presidenten avbryt).

Statsråd Ola Borten Moe [11:17:33]: Jeg tror ikke undertegnede og representanten Bjørlo ser veldig forskjellig på dette – verken på utfordringsbildet eller behovet. Men det må kanskje være lov å tilføye at mens Venstre har snakket om det, har vi noen planer om faktisk å gjennomføre det som da kanskje er et felles mål.

Den underliggende største driveren for behovet vil jeg mene er todelt. Det ene er den underliggende utviklingen av den norske demografien, der vi ser mindre barnekull og en stadig større andel eldre. I tillegg kan tilgangen på utenlandsk arbeidskraft se ut til å bli litt mindre i årene som kommer enn den har vært tidligere. Samtidig er det enorme uløste oppgaver både i offentlig og i privat sektor. Jeg vil anta at de fleste i denne salen når man reiser rundt, enten man besøker en kommune eller en privat bedrift, opplever at det er mangel på kompetent relevant arbeidskraft som ofte tas opp som problematikk. Det betyr at vi som samfunn er nødt til å utnytte befolkningen vår på enda bedre vis enn det vi allerede gjør, og da er tilgang på høyere utdanning, høyere yrkesfaglig utdanning og etter- og videreutdanning helt sentralt for å nå de målene. Det kommer til å være like viktig i by som i bygd, men i store deler av Distrikts-Norge mangler man ennå en god struktur rundt dette, der høyskoler og universiteter ikke allerede er på plass.

Jeg har lyst til å trekke fram et par kriterier som jeg tror er helt avgjørende for å lykkes. Det er at man klarer å utvikle disse studiesentrene i nært samarbeid med lokale krefter som vil noe. Det må være et lokalt engasjement, det må være et lokalt eierskap. Jeg tror kommunene er avgjørende viktig. Jeg tror også at lokalt næringsliv og fylkeskommunen er sentrale aktører for å lykkes med dette, der staten bør bidra med kompetanse og grunnfinansiering. Det er tenkningen som ligger bak i det opplegget vi nå ønsker å rulle ut knyttet til studiesenter, som vi vil ha flere av, og der vi ønsker at flere skal tilby et videre spekter av tjenester.

Så henger det sammen med hvordan høyere utdannings- og universitetssektoren er skrudd sammen og finansiert, for vi trenger også at de i enda større grad legger til rette for fleksible utdanningstilbud. Det har de per dato ikke noe ekstra igjen for å gjøre, og der ligger kanskje de litt større strukturelle utfordringene for på alvor å lykkes med denne reformen.

Lise Selnes (A) [11:20:50]: Jeg er veldig glad for at representanten Bjørlo løfter fram denne interpellasjonen.

For Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen er dette er en satsing for å løse de reelle kompetanseutfordringene vi har i distriktene. I Hurdalsplattformen står det at vi vil lansere en reform for desentralisert utdanning over hele landet, bl.a. gjennom å bruke de lokale utdanningssentrene, og, som ministeren sier, ikke minst få flere utdanningssentre i hele landet.

Dette organiseres allerede i stor grad over det ganske land, på ulike måter, som flere har vært inne på her, bl.a. gjennom Inviro i Nordfjord, Høgskolesenteret i Kongsvinger og studie- og høgskolesenteret på Tynset. Jeg må også få nevne karrieresenteret i Nord-Gudbrandsdalen, som kjemper med nebb og klør for å få etablert nødvendige utdanninger hos seg. Det er også mange, mange flere, som er organisert på ulike måter.

Dette er utdanningstilbud som distriktene trenger. De er nødvendige for å ha riktig og god kompetanse og for å gi utdanning til dem som ikke har muligheten til å dra inn på etablerte campuser – for det er en realitet. At så mange studiesentre har vokst fram de seneste årene, er et tegn på at det er et behov, et stort behov, og det er kommunene, det er næringslivet, det er fylkeskommunene som har vist at vi trenger mer etablerte strukturer og varig finansiering.

Systemet rundt dette har vært mer tilfeldig og veldig søknadsbasert. I møter med ulike studiesentre er det nettopp det vi får beskjed om. Det blir ad hoc, og det er en evig kamp for å få tilgang på de studieplassene lokalsamfunnene faktisk trenger. Det oppleves en tretthet der ute på grunn av den kampen som har vært der. For det er ikke sånn at om man har klart å få til et sykepleierutdanningstilbud i Nord-Gudbrandsdalen, er det en varig løsning. Det er ikke sikkert det skal være en varig løsning, det er ikke det jeg sier, men det skal ikke være sånn at man må rigge et nytt prosjektopplegg for hver gang behovet dukker opp. Det er de varige løsningene denne regjeringen ønsker å få på plass.

Gjennom en grunnfinansiering til studiesentrene er vi ett steg på vei. Den grunnfinansieringen vil gjøre det mulig å ha på plass de strukturene som trengs for å jobbe opp mot de etablerte høyskolene og universitetene. De etablerte høyskolene og universitetene skal ikke være redd for at tilbudene de har på sine campuser, skal trues. Det handler nettopp om å se på finansieringssystemet også opp mot dem for å gjøre det mulig og gjøre det attraktivt å tilby den desentraliserte utdanningen som faktisk trengs der ute, og som kan være ulik på ulik tid.

Jeg er veldig, veldig glad for at statsråden vår og regjeringen leverer på de varige løsningene og kjemper videre for at de skal komme skikkelig på plass. Å lykkes med dette vil være med på å skape mindre forskjeller, mindre geografiske forskjeller, også når det gjelder kompetansenivå. Kompetansepolitikk er også distriktspolitikk, ikke bare for å skape arbeidsplasser, men for å løse de faktiske utfordringene vi har i distriktene. Utdanningskulturen er også veldig ulik i hele landet vårt. Når det gjelder det å ha nærhet til og kunne få muligheten til å etter- og videreutdanne seg eller ta en helt ny utdannelse, senkes terskelen dersom tilbudene er der man faktisk bor. Det er ikke bare de unge vi snakker om her, vi snakker også om dem som skal ta etter- og videreutdanning.

Så må jeg også peke på utfordringen som enkelte av studiesentrene har løftet til meg, at når de gir de desentraliserte tilbudene, er det viktig at det er de som faktisk bor der, og som skal jobbe der, som også får muligheten til å ta utdanningene. Det er en diskusjon vi må se på videre, hvordan inntakssystemet rundt det er.

Hurdalsplattformen understreker behovet for en reform for desentralisert utdanning. På denne måten kan vi få en større spredning av kunnskap og mindre forskjeller i Norge, og vi har mulighet til å gi befolkningen mer kompetanse i et samfunn som endrer seg raskere og raskere.

Kari-Anne Jønnes (H) [11:26:01]: I mange år har vi pratet om jobb til folk i distriktene. Nå er utfordringen er en helt annen. Bedrifter over hele landet sliter med å rekruttere folk med rett kompetanse, og det gjelder kompetanse på alle nivåer og i hele landet.

Tilgang til kompetanse er avgjørende viktig for samfunnet vårt framover, for utviklingen av Norge og for norsk konkurransekraft. Løsningen ligger i å sikre tilgang til utdanning, uavhengig av alder, bosted og livssituasjon. Takk til interpellanten for å reise en viktig debatt og for å trekke fram gode eksempler.

Skal Norge lykkes med omstilling og opprettholde bosettingen i distriktene i hele det mangfoldige, langstrakte og flotte landet som alle i denne salen er så glad i, må vi sikre tilgjengelighet til utdanningstilbud av høy kvalitet for alle gjennom hele livet. Klarer vi som samfunn å løse den oppgaven, og bare da, legger vi grunnlaget for endring og nyskaping, nye arbeidsplasser og et velfungerende Norge inn i framtiden.

Solberg-regjeringen lanserte kompetansereformen Lære hele livet våren 2020. Lære hele livet har som mål at ingen skal gå ut på dato som følge av manglende kompetanse. Meldingen inneholder flere tiltak rettet mot å tette gapet mellom hva arbeidslivet trenger av kompetanse, og den kompetansen arbeidstakerne faktisk har. Våren 2021 la Solberg-regjeringen fram fullføringsreformen i videregående skole. Reformen er en historisk utvidelse av retten til å fullføre videregående skole. For at den retten skal bli en reell rettighet for alle i alle aldre, må vi tenke nytt om videregående skoler for voksne.

Nesten 600 000 voksne har ikke fullført videregående. Samtidig vet vi at mange voksne har behov for å fylle på kompetansen sin eller å omskolere seg for å stå lenger i jobb. Nå vil Høyre bygge et nytt konsept med videregående skole for voksne. Voksne må kunne starte utdanningen når de er klar for det, og avlegge eksamen når de er klar for det, uavhengig av skolens ordinære semestre.

Solberg-regjeringen la fram en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning og brukte over 1 mrd. kr på å utvikle flere fleksible tilbud over de siste årene. Det er å ta næringslivets og samfunnets behov på alvor. Til sammenlikning vi ser nå at det Støre-regjeringen har lagt på av midler til desentralisert utdanning, går til Nesna, noe som verken er god distriktspolitikk eller utdanningspolitikk.

Framover må målet være at uavhengig av hvilken kompetanse man har, og hva man trenger, må døren inn til utdanningssystemet alltid være åpen gjennom hele livet. En av våre aller viktigste oppgaver er å løfte dem som i dag står utenfor arbeidslivet, og gi dem en sjanse. Samfunnet trenger all tilgjengelig arbeidskraft i årene som kommer. Vurdering av realkompetanse blir viktig, og realkompetanse må gi muligheter til videre utdanning på ulike nivåer.

Utdanningssystemet må også innrettes sånn at døra må være vidåpen, ikke bare stå på gløtt. En må slippe inn, og så får en tilegne seg den grunnopplæringen en eventuelt mangler underveis i utdanningsløpet. Fleksibilitet og tilgjengelighet er nøkkelord i både utdanning og finansiering. Samfunnet har endret seg, og utdanningssystemet må også følge etter.

Utdanning er en aktivitet og må ses uavhengig av bygg. Modulbasert fysisk undervisning må kombineres med digitale løsninger i langt større grad enn i dag. Jeg lyttet med interesse til statsrådens planer om studiesentre, karrieresentre. Voksnes læring er allerede i dag plassert over hele landet. Representanten Selnes holdt også et veldig godt innlegg. Jeg liker regjeringens tanker om å styrke studiesentrene, men jeg synes vi skal huske på at bygningsmasse og lokaliteter er ikke lenger så viktig i vårt digitale samfunn, og det å se mulighetene i det som allerede ligger her, er kanskje viktigere enn å etablere nye fysiske læresteder.

Hvor utdanningen tilbys, kan ikke lenger være det aller viktigste, og utdanning må ikke bli et distriktspolitisk virkemiddel. Utdanningsinstitusjoner på alle nivå er viktige regionale utviklingsaktører, men den rollen må aldri vektes så tungt at det går ut over kvaliteten. Skjer det, svekkes kraften både som utdanningsinstitusjon og utviklingsaktør, og det er dårlig utdanningspolitikk og dårlig distriktspolitikk.

Maren Grøthe (Sp) [11:31:11]: For Senterpartiet og Arbeiderpartiet er det et mål at alle skal ha like muligheter til utdanning, uavhengig av hvor man bor, og hvilken livssituasjon man står i – både fordi vi trenger kompetanse i årene framover i både by og bygd, fordi man skal ha like muligheter i hele landet, og fordi hele landet skal utvikles, ikke avvikles, med denne regjeringen. Da må vi satse mer på fleksible og desentraliserte utdanningstilbud de neste årene enn den forrige regjeringen noen gang gjorde. Derfor er jeg glad for at et av Hurdalsplattformens store utpekte satsingsområder på kunnskapsfeltet er nettopp dette, og at statsråden vår er tydelig på hvilke ambisjoner vi har.

Regjeringen vil lansere en reform for desentralisert utdanning over hele landet. Det arbeidet startet vi på allerede rett etter regjeringsskiftet, og vi har nå økt potten til desentralisert utdanning med 100 mill. kr for inneværende budsjett. Å satse på de lokale studiesentrene, som interpellanten også trekker fram, blir viktig i dette arbeidet. De kan ta et særlig ansvar for utdanning der folk bor, basert på behovene for kompetanse som næringslivet har lokalt. Det vil være viktig å sikre forutsigbarhet, opptrapping, kapasitet og finansiering av de studiesentrene, og at man har et system på det hele for å sikre at dette blir stående over tid. Her er vi allerede i gang.

Men selv om man nå skal ha mer fysisk utdanning til stede lokalt, vil fortsatt noen ta del i det både samlingsbasert og på nett. Da er det viktig at vi legger til rette for at de som også gjør det, skal kunne oppleve et fellesskap. Her er arbeidet til f.eks. Krux innovasjonssenter på Oppdal et godt eksempel. De er i stor grad et forsknings- og innovasjonssenter, men legger også til rette for at de som har hjemmekontoret sitt i regionen, kan ha et kontorfellesskap lokalt.

Det er også viktig at vi styrker det desentraliserte tilbudet vi har, men at vi tør å tenke nytt med det arbeidet vi gjør. Derfor vil også regjeringen gjennomgå sentraliserende kvalitets- og akkrediteringskrav i høyere utdanning, og vi må styrke den høyere yrkesfaglige utdanningen, som også kan ta en del av behovet vi har. For oss vil det også være særlig viktig å se nærmere på profesjonsutdanningene, fordi vi vet at det vil være behov for flere lærere, sykepleiere, leger og lignende yrker i årene framover, særlig i distriktene. Dersom disse utdannes lokalt, vil det også være større sjanse for at de blir værende i regionen etterpå. Nettopp derfor er utdanningspolitikk også distriktspolitikk, og det var en viktig Senterparti-seier at vi nå fikk beholde grunnskole- og barnehagelærerutdanningen på Nesna.

Senterpartiet og Arbeiderpartiet har store ambisjoner på feltet. Vi skal gjøre det vi kan for å utdanne den kompetansen som trengs, der den trengs. Vi skal gi tilgang til utdanning til alle der de bor, fordi det handler om distriktspolitikk, det handler om å ruste oss for framtiden, og det handler om å utvikle hele Norge. Jeg gleder meg til det arbeidet framover.

Hege Bae Nyholt (R) [11:34:58]: Desentralisert utdanning er viktig. Det er viktig fordi det gir mulighet til å ta utdannelse der en bor, kanskje kombinert med jobb og familie. Det er viktig fordi arbeidslivet krever en slags tilpasning og omstilling og har ulike behov, og ikke minst er det viktig fordi distriktene trenger fagfolk.

Jeg har selv tatt en desentralisert etterutdanning for å forbli i den jobben jeg allerede var i, fordi jeg skiftet tittel og dermed trengte påfyll som pedagog. Det gjorde jeg med to små barn og full jobb ved siden av. Litt tøft, det skal jeg ærlig innrømme, men det gjorde at jeg kunne fortsette i en jobb jeg var veldig glad i. Men tilbudet, som var samlingsbasert, ville ikke vært bra hvis det ikke hadde vært knyttet opp til en allerede god høgskole, Dronning Mauds Minne i mitt tilfelle. Derfor er det viktig at dette henger sammen, at hele UH-sektoren ses på under ett, og at vi styrker de desentraliserte tilbudene samtidig som vi styrker universitetene og høyskolene.

Mange innenfor forskning og høyere utdanning hadde store forventninger til den nye regjeringen. Sektoren hadde gjennom mange år gjennomgått såkalte årlige ABE-kutt, samtidig som strukturene i sektoren slett ikke ble mindre byråkratisert, og sektoren hele tiden fikk nye oppgaver. Den fikk en arealnorm som sto i fare for å gjøre hjemmekontor til den nye normen i akademia lenge før vi møtte pandemien, for ikke å glemme mange runder med fusjoner av typen frivillig tvang, som skapte stor motstand i sektoren, og som vi fortsatt ikke helt aner de langsiktige konsekvensene av.

Å få en ny kurs i sektoren er derfor etterlengtet. Og alle de partiene som nå utgjør det nye flertallet i Stortinget, hadde lovet mye på utdanningssiden. Vi lovet – og jeg må si vi – å slutte med ostehøvelkuttene, gjenopprette høyskolen på Nesna og beskytte andre campuser i liknende situasjoner. Derfor er nok også skuffelsen absolutt til stede i UH-sektoren når en del av disse forventningene ikke er blitt innfridd. ABE-kuttene er f.eks. videreført i Støre-regjeringens første statsbudsjett.

En del opplever også at det som ble sett på som en blank seier, og som skapte jubel i deler av sektoren – og litt stille frustrasjon i andre deler av sektoren, det må innrømmes – nemlig gjenopprettelsen av Høgskolen i Nesna, gikk fra svalestup til mageplask. Men hvordan man ser på Nesna-historien, er nok litt avhengig av hvilket utgangspunkt man har når man kikker nordover.

Det desentraliserte studietilbudet trenger et fagmiljø, både for de ansatte og for studentene, som må inn og ha fysiske samlinger. Mange vil kanskje si at det må man ikke, men vi vet jo at det er lettere å lære når man også møtes. Vi trenger å kunne både møtes ansikt til ansikt, ta diskusjonen, den faglige, kanskje også den sosiale, og dele en lunsj sammen. Det gjør det lettere å lære. Som jeg sa, er det desentraliserte tilbudet avhengig av gode fagmiljøer og gode undervisere.

Det finnes mange utdanningsaktører som kan tilby etter- og videreutdanning, men for oss i Rødt er det viktig at det desentraliserte utdanningstilbudet må være gratis og tilbys av offentlige eller ideelle universiteter og høyskoler, som ikke tar ut profitt.

Rødt støtter at vi bygger ut den desentraliserte utdanningssektoren. Det er viktig både for å ivareta den enkeltes behov for videre- og etterutdanning og ikke minst for at distriktene skal ha tilgang på gode fagpersoner i årene som kommer.

Skjalg Hamnes (Sp) [11:39:00]: For Senterpartiet og Arbeiderpartiet er det viktig at man skal ha gode tjenester og tilgang på gode tjenester i hele landet. For å kunne gi gode tjenester rundt omkring i hele landet trenger vi også dyktige fagfolk i hele landet. Det gjelder både lærere, sykepleiere, leger, yrkessjåførlærere osv. Disse dyktige folkene trenger utdanning, og da er det viktig at vi har en desentralisert utdanningsstruktur i hele landet, også når det gjelder høyere utdanning. Derfor er jeg glad for at regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i Hurdalsplattformen er så tydelig på at man ønsker en ambisiøs og offensiv satsing på kunnskapspolitikk og på å bygge sterke profesjonsutdanninger av høy kvalitet rundt omkring i hele landet.

Videre er jeg også svært fornøyd med at man nå er i gang med en reform for desentralisert utdanning over hele landet. Ikke minst er jeg svært glad for at regjeringen gjenopprettet grunnskole- og barnehagelærerutdanningen på Nesna, og at man vil legge til rette for at dette skal bli et senter for desentralisert utdanning og forskning. Og ja, dette er god distriktspolitikk, i motsetning til det en annen representant som var oppe her før meg, sa.

Regjeringen legger på flere måter til rette for styrking av desentralisert utdanning. Før jul kom det på plass 15 nye studieplasser på medisinutdanningen ved Universitetet i Tromsø. Det gjør at Helgelandssykehuset nå kan opprette utdanning for legestudentene de to siste årene av studiet. Man har en tilsvarende ordning i Bodø og i Finnmark, og erfaringene derfra er svært gode. Det viser at desentralisering funker. Nylig ble det lagt fram en studie som viser hva som har skjedd med dem som har tatt de to siste årene av medisinutdanningen sin i Bodø, og den viser at flesteparten fortsatt er i Bodø og i distriktskommunene rundt Bodø. Den viser også at ganske mange av dem er ute i allmennhelsetjenesten. Som vi vet, har vi for tiden en fastlegekrise. Da trenger vi folk både i de store byene og også ute i distriktene, og da er en sånn type desentralisering og desentralisert utdanningsstruktur også innenfor medisinutdanningen viktig.

Vi i Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker vekst og utvikling i hele Norge. Det er sånn vi sørger for at vi faktisk har vekst og utvikling i nasjonen. Da må alle med. Da må også distriktene med. Da trenger vi nettopp denne politikken, som sørger for at vi får utdannet fagfolk rundt omkring i distriktene, for det er sånn de også faktisk blir i distriktene og sørger for de gode tilbudene der ute.

Abel Cecilie Knibe Kroglund (A) [11:42:09]: Jeg vil gjerne takke representanten Bjørlo, som setter fokus på et av de viktigste løftene for utdanning over hele landet, et løft som vår nye regjering nå er godt i gang med, og det er fordi behovet er stort.

I den regionen jeg bor i, Agder-regionen, har vi faktisk i flere år ventet utålmodig på flere insentiv og flere verktøy for både økt utdanning og kompetanse og en mer fleksibel og desentralisert utdanningsstruktur som gir vanlige folk flere muligheter. Med små midler klarer studiesentrene over hele landet i dag å gi viktig desentral stedlig utdanning både på fagskolenivå og på høgskole- og universitetsnivå, dette i samarbeid med universiteter, næringsliv og offentlige virksomheter.

Et godt eksempel er Lister Kompetanse, som statsråden nevnte, som i dag sammen med UiA er i ferd med å starte barnehagelærerutdanning i hele Agder-regionen. Det betyr at studenter i Bykle i Setesdal og studenter i Risør helt øst i Agder – som vanligvis ikke ville tatt utdanning på campus – nå kan ta utdanning der de bor, der familiene deres bor, og der praksisplassene og arbeidsplassene er. Det er en god modell.

Selv om studiesentrene får til veldig mye i dag, kunne de fått til veldig mye mer om sentrene var flere, og dersom de hadde forutsigbar finansiering. I dag brukes det mye ressurser for å få tilgang til ressurser, gjennom f.eks. ekstra midler fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, fra kommunene og fra allmennyttige organisasjoner.

Vi trenger tydeligere nasjonale krav til utdanningsinstitusjonene om regionalt nærvær. Vi trenger et finansieringssystem som fremmer desentralisert struktur. Vi trenger en økt statlig finansieringsandel som kan bidra til å kompensere for merkostnader på flercampusinstitusjoner.

Som flere har nevnt her, er vi veldig klare for en reform for desentralisert utdanning hvor studiesentrene får en viktig rolle. Da kan de som har forpliktelser overfor familie eller arbeidsgiver, få utdanning eller videreutdanning der de bor, og da kan viktig kompetanse i regionen forbli i regionen.

Den anerkjente pedagogen John Dewey sa: «Å finne ut hva man passer til, og sørge for at man får mulighet til å gjøre det, er nøkkelen til lykke.» Desentralisert utdanning gir flere muligheten til å lykkes. Det er godt å ha en regjering og en statsråd som så tydelig går inn for en storsatsing på utdanning over hele landet.

Eivind Drivenes (Sp) [11:45:53]: Jeg er veldig glad for den nye kunnskapsministeren for høyere utdanning og regjeringens politikk framover for videreutdanning i distriktene. Kunnskap og kompetanse er kanskje det viktigste for at et samfunn skal utvikle seg. På Agder har vi et variert næringsliv, som stadig vekk hyler etter mer kompetanse. Folk som bor i kommunene på Agder, trenger ny kompetanse. De er bosatt der, de er etablert, de har familie og barn, de er med i politikken, de er med i idrettslaget, men de har ikke anledning til å reise vekk, bo borte og studere sentralt. Da er det bra med en videreutdanning som man kan ta hjemmefra. Man kan reise inn noen dager, man kan være en del på jobb.

I Agder har vi bl.a. mye kraftverksindustri, og der har teknologien gått veldig mye videre. Det at Lister Kompetanse i Lyngdal, som ministeren snakket om, vil være med og videreutvikle den kompetansen som kraftverkene på Agder trenger, er viktig for å møte morgendagens utfordringer.

Det er gøy å være på møte med Universitetet i Agder. Det er så vidt blekket i Hurdalserklæringen er tørt før de snur fokus. Det har de ikke gjort på åtte år. Nå sier de at nå skal vi satse på distriktsvennlig videreutdanning. Det gjorde de ikke de siste årene.

Så skal ikke vi minske fokuset på universitetsmiljøet i Norge. Det er viktig, og vi skal utfylle hverandre. Men jeg er umåtelig glad for at det nå i denne sal er en sterk endring i innleggene, fra både Bjørlo og Jønnes i dag, og at både Venstre og Høyre nå vil være med på å satse sterkt på desentralisert utdanning.

Jeg gleder meg til fortsettelsen, og jeg tror det er viktig for at vi skal lykkes i framtiden.

Torbjørn Vereide (A) [11:48:01]: Eg må berre seie at det er kjekt å oppleve at ein har eit så samansveisa politisk engasjement for ei sak, der vi ser kvar vi ønskjer å gå, utan at det betyr at debatten blir fråverande, for her er det jo veldig stort påtrykk for at vi skal finne løysingar for å nå det målet som vi alle er einige om. Det gjer meg glad, og det gjer meg optimistisk.

For ein som jobbar i arbeids- og sosialkomiteen, er det mange ting som vi pleier å skryte av frå Arbeidarpartiets historie som har vore viktige for arbeidstakarane sine rettar og for kva spor vi skulle gå, om vi skulle gå i kompetansesporet eller i låglønssporet. Men den historia kan ikkje forteljast utan å leggje vekt på det som vi fekk til med hjelp frå fleire parti – med Lånekassa og med etablering av eit desentralisert distriktstilbod om utdanning, der det kunne vere mogleg å få kompetansetilgang uansett om ein kom frå bygda eller frå byen, frå nord eller sør.

No er vi komne inn i ein ny æra. Det er viktig, for er det éin ting som næringslivet vårt melder tilbake, og som fagforeiningane melder tilbake, er det at utviklinga går fortare enn nokosinne. Der ein kanskje trong små drypp av etter- eller vidareutdanning før, vil ein no trenge det stadig oftare. Då er det viktig at vi klarar å tilby dei kvalitetane, altså den utdanningsmoglegheita, uansett kvar ein er – og ikkje berre det, men at ein klarar å leggje til eit opplegg som gjer handplukka, spissa kompetanse tilgjengeleg utan at ein kanskje alltid treng å ta den fulle pakka med store utdanningsløp. Av og til er det kanskje berre nokre nøkkelkompetansar som trengst. Det meiner eg at vi skal klare å peike ut ei god retning på.

Så er det nokre lærdomar eg trur vi har med oss frå denne tida med pandemi og Teams-møte på Teams-møte. Det er at ja, det er eit godt supplement å kunne snakke saman digitalt, men den praten ein har rundt ei kaffimaskin etter ein time eller etter eit møte, er av til nesten like viktig som sjølve utdanninga, sjølve møtet, sjølve arbeidsdagen eller sjølve utdanningsprogrammet. Det å klare å få til begge deler, der ein tenkjer klynge, der ein tenkjer digitaliserte moglegheiter, men der ein òg varetek det fysiske behovet, er viktig.

Vi har ei stolt historie bak oss, men viss vi skal klare å lykkast på vegen inn i framtida, må vi lykkast med dette. Nettopp difor er eg både glad og optimistisk når eg høyrer statsråden, og når eg høyrer alle dei dyktige representantane her leggje fram sine visjonar om tida som kjem. Det støttar eg heilhjarta.

Alfred Jens Bjørlo (V) [11:51:28]: Eg vil begynne der representanten Vereide slutta. Eg er også glad for og entusiastisk over den gode debatten som har vore her i dag. Det gjer meg også veldig optimistisk omkring kva vi no skal få til vidare framover.

Ein kan diskutere mykje kva den gamle regjeringa gjorde, og kva den nye regjeringa gjer. Mi vurdering av det er at den førre regjeringa gjorde eit ekstremt verdifullt arbeid i å forankre den jobben som no må gjerast, i ein heilskapleg distriktspolitikk. Det skjedde gjennom dei omfattande stortingsmeldingane som blei lagde fram, som analyserte dei viktigaste behova i distriktspolitikken og følgde opp det gjennom ein strategi for desentralisert og fleksibel utdanning som blei lagd fram i fjor. No er vi komne til gjennomføringsfasen. Vi har fått ei ny regjering, og eg vil av heile mitt hjarte no både ønskje all mogleg lykke til med den jobben statsråden skal gjere, og invitere til eit breitt samarbeid om å oppnå dei felles måla vi må ha.

Eg vil understreke at det vi snakkar om her i dag, som både eg tok opp i interpellasjonen min og statsråden svarte på og snakka om, handlar ikkje om Nesna. Det handlar ikkje om desse faste, store campusane som skal tilby akkurat dei same utdanningane år etter år fordi det alltid har vore sånn. Dette handlar om dei fleksible tilboda som blir gjevne av utdanningsinstitusjonar andre plassar, men må ha ei forankring og ein base lokalt og vere i stadig utvikling ut frå behova i kommunane og næringslivet lokalt.

Som det blei sagt – eg trur det var representanten Selnes frå Arbeidarpartiet som sa det – dette er kompetansepolitikk. Og kompetansepolitikk er iallfall distriktspolitikk – det trur eg vi alle kan vere einige om. Det er eit heilt sentralt element i distriktspolitikken, og det krev òg at det er eit veldig sterkt engasjement i regionane for å få opp kompetansebehov, for å få rigga tilbod. Det er ikkje noko som kan kome utanfrå og bli gjeve som eit tilbod, og så sit ein passivt og tek imot – her må engasjementet kome nedanfrå.

Akkurat der er det også ein god match no i region Nordfjord, og berre for å vise fram dette: «Jakta på superkreftene» frå Nordfjordakademiet, som no jobbar med å setje heile kompetansebehovet i regionen inn i ein samla samanheng og jobba i lag på tvers for å få opp behovet nedanfrå, matchar med dei strukturane vi no skal få på plass.

Eg synest òg det har vore spennande i debatten å høyre om det som blir gjort andre plassar i landet rundt dette, i Lister-regionen, i Nord-Gudbrandsdal, i Tynset og andre stader. Her er veldig mange spennande initiativ på gang. Så trur eg ikkje alltid vi skal tenkje ein og ein kommune, vi bør nok tenkje litt større regionar. Vi må ha ei slagkraft på det. Men ut frå svaret statsråden gav, trur eg vi er på rett veg.

Så eg vil takke så mykje for ein god debatt.

Statsråd Ola Borten Moe [11:54:43]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke for en god debatt. Selv om man ikke er enige om alt, ser jeg i hvert fall at det er et bredt engasjement i salen knyttet til å få på plass gode og velfungerende tilbud over hele landet. Det er også bred tilslutning til analysen og behovet for at dette er noe vi er nødt til å arbeide mer med og ha større ambisjoner for i framtiden.

Sånn sett kan man si at debatten føyer seg inn i en ganske stolt norsk tradisjon, nemlig at man løfter kunnskap i fellesskap, og at man anerkjenner behovet for stadig kunnskapsutvikling, opplæring og utvikling som et helt grunnleggende element i det å bygge samfunnet og nasjonen videre. Det har vi gjort helt siden Universitetet i Oslo ble etablert i 1811.

Et par ting vil jeg likevel kommentere. Det ene er at noen er bekymret for at en distriktssatsing skal kunne gå på bekostning av kvalitet. Det er en virkelighetsforståelse jeg vil advare litt mot, rett og slett fordi kunnskap og kompetanse har den fantastiske egenskapen at de blir bedre av å deles. Dette er ikke et nullsumspill. Det er snarere sånn at kaka blir større jo mer man deler, og jo mer opplæring man gir. Det har vært norsk historie i 300 år, og det kommer sannsynligvis til å være norsk historie i de neste 300 årene. Så å trekke opp et kunstig skille om at et desentralisert tilbud eller et finmasket tilbud ute i landet kan komme til å gå på bekostning av kvaliteten i opplæringen, tror jeg rett og slett det ikke er noen grunn til.

Videre var det to–tre representanter som var innom Nesna. Nesna er ikke gjenstand for denne debatten, men Nesna er en veldig viktig satsing for å ha på plass nok kapasitet innenfor helt sentrale utdanningsløp i vår nordligste landsdel, i første omgang kapasitet innen barnehage og grunnskoleutdanning. Vi mangler kapasitet på det i Nord-Norge, og det er utrolig viktig at vi lykkes der nå. Jeg er veldig glad for at utdanningene nå er utlyst. Det er mulig å søke på dem allerede i april, og forhåpentligvis kan vi ha en markering på Nesna til høsten, der mange nye studenter tas opp, til stor glede både for landsdelen og for landet.

Jeg vil avslutte med å takke ja til dem som har invitert til et bredt samarbeid og et tverrpolitisk engasjement i denne viktige saken. Det tror jeg vil tjene den i framtiden.