Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:51:47] (ordfører for sakene): Det er viktige forslag som blir tatt opp her av Rødt. Det som er sammenhengen, er at de forslagene i stor grad er hentet fra NOU 2021: 9, Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv, som hadde høringsfrist den 1. november i fjor.

Det som nå skjer i departementet, er at departementet går gjennom høringsinnspillene. Derfor er en enstemmig komité, med unntak av Rødt, enig i at en bør avvente en helhetlig gjennomgang fra departementet før en går inn i de konkrete sakene. Det er kortversjonen av hvordan denne saken står. Det er en felles erkjennelse i komiteen at dette er et tema som en må gå grundig inn i. Derfor har utvalget – som er ledet av Jan Fougner, og som altså framla NOU 2021: 9 – gått grundig inn i det.

Utvalget har også gått grundig inn i et av de forslagene som Rødt fremmer, nemlig det som handler om § 1-8 i arbeidsmiljøloven, om å definere arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepet. Det har ikke minst blitt viktig i det siste, når vi ser at virksomheter som tidligere hadde egne ansatte, nå holder seg med arbeidsfolk fra andre selskaper, men hvor det opprinnelige selskapet i praksis har styringsrett over de arbeidsfolkene, og dermed forsøker en å unndra seg pliktene knyttet til den styringsretten som en i praksis har. Det er et av de forslagene som Rødt tar opp, men som er grundig vurdert i utvalget – et spørsmål som er meget krevende å løse, og det understreker ytterligere behovet for å se dette i sammenheng.

Ellers vil jeg på Senterpartiets vegne si at det her refereres til den norske modellen. Når det gjelder den norske modellen, vil jeg henlede oppmerksomheten til hva det er som er kjernen i den. Kjernen i den norske modellen ble etter Senterpartiets vurdering etablert ved kriseforliket i 1935, da Bondepartiet og Arbeiderpartiet gikk sammen om at Stortinget skulle sette rammer for markedskreftene, og Stortinget skulle kunne styre innholdet i den private eiendomsretten. Det er det som nå blir satt under press på stadig flere områder gjennom EØS-avtalen, hvor Stortinget fratas mulighet til å styre de store linjene i politikken – altså styre linjene slik at det norske folk får trygghet, for det er det som er kjernen i den norske modellen: de folkevalgtes mulighet til å styre markedskreftene og styre innholdet i den private eiendomsretten.

Dette temaet går videre inn på ansettelsesforhold i arbeidslivet, og det er Senterpartiets vurdering at vi er nødt til å peke ut en veldig klar og tydelig kurs på at Norge skal holde seg med arbeidsfolk sjøl. Derigjennom må vi styrke lønns- og arbeidsvilkårene for de mange praktiske yrker der vi i dag er avhengige av gjestearbeidere. Vi er nødt til å styrke utdanningssystemet vårt slik at interessert ungdom kan utdanne seg til eksempelvis malere, murere, slaktere og helsefagarbeidere, og disse yrkene må få en status som gjør at de blir attraktive. Vi er også nødt til å ha et velorganisert arbeidsliv, noe som er en forutsetning for et trygt familieliv.

Senterpartiets vurdering er at vi skal fase ut bemanningsselskapene over tid og erstatte dem med vikarbyråer som også kan stå for arbeidsformidling. Men jeg vil understreke til slutt at det vi skal gjøre, skal til enhver tid dekke opp behovet for arbeidsfolk på en slik måte at arbeidsgiver og andre kan få gjort det arbeidet som en trenger i Norge. Det er en krevende jobb, og derfor er innstillinga slik den nå foreligger.

Trine Lise Sundnes (A) [10:57:11]: Min farmor bodde som barn i Øvre Vaskegang her i Oslo sentrum, rundt svingen ned mot Akerselva ved legevakten, som de fleste kanskje vet hvor er. Dit kom fiffens tjenere og leverte tøyvasken til husholdet de jobbet for. Jeg kan bare tenke meg hvordan vasken ble utført, og hvor hardt arbeidet var for en nybakt mor med ungen på armen. I kirkeboka fra Vaterland kirke står min oldefar oppført som løsarbeider. Det er heldigvis ikke dagens arbeidsliv, takket være fagbevegelsens innsats, fulgt opp av Arbeiderparti-regjeringene i etterkrigstiden med en fornuftig regulering som bygger oppunder faste ansettelser og utstrakt bruk av partssamarbeid.

Her til lands har vi levd med vikarbyråer siden 1965, da Manpower etablerte seg i Norge. Fra 1971 ble det forbudt å drive virksomhet som går ut på å stille egne tilsatte til disposisjon for en oppdragsgiver, bortsett fra i kontor- og butikkyrker, som har hatt lovlig innleie i over 50 år. Den gang var forbudet motivert i mangelen på faglært arbeidskraft da utbyggingen av oljeindustrien begynte. Utleiefirmaer rekrutterte arbeidskraft fra bestående bedrifter. De kunne tilby ansatte bedre betalt, og bedriftene ble tvunget til å leie inn arbeidskraft for å få utført oppdragene, til en høyere pris. Naturlig nok var misnøyen stor blant ansatte. Ved noen verft var det sågar aksjoner for at de fast ansatte skulle oppnå samme lønnsbetingelser som de innleide.

I dag er det motsatt. Innleide arbeidstakere, i stor grad fra Øst-Europa, utnyttes og underbetales, og selv med EUs likebehandlingsdirektiv, hvor en arbeidsgiver og oppdragsgiver ikke kan forskjellsbehandle lønnsvilkår og goder mellom arbeidstakere og innleide, gir likevel utstrakt bruk av innleie uønskede effekter. Det er åpenbart for meg at ved EU-utvidelsen som ga Norge tilgang til et enda større arbeidsmarked, burde det vært fulgt opp av et større ansvar og forpliktelser for bedrifter og virksomheter som benytter seg av innleie. Det har vært en betydelig vekst i bruken av innleide fra bemanningsforetak de siste ti årene, og selv om bruken har avtatt noe på bakgrunn av pandemien, er det ikke tvil om at regelverket må skjerpes inn og sørge for at bedrifter igjen tar arbeidsgiveriet sitt på alvor gjennom faste ansettelser framfor innleie.

Det trygge, seriøse og organiserte arbeidslivet i Norge utfordres av useriøse aktører på jakt etter rask profitt, på bekostning av arbeidsfolk. Det bidrar til økende forskjeller, det svekker den norske modellen, og det svekker rekrutteringen til viktige yrker. Noen bransjer peker seg ut.

Jeg er glad for at regjeringen er godt i gang med Hurdalsplattformen og arbeidet med reguleringer som kommer utnytting av arbeidsfolk til livs. Oppfølgingen av Fougner-utvalget, Den norske modellen og fremtidens arbeidsliv, er godt i gang. Mange av forslagene utvalget har kommet med, er sammenfallende med Arbeiderpartiets ønske om en storrengjøring i arbeidslivet. De har gjort en grundig jobb, og mange av forslagene fra utvalget bør ses i sammenheng. Det var også den entydige tilbakemeldingen fra dem som deltok på høringen om Rødts representantforslag. De ville vente på regjeringens forslag.

Det er gledelig at Rødt har satt seg godt inn i både Arbeiderpartiets program og Hurdalsplattformen. Når vi allikevel velger ikke å støtte representantforslaget fra Rødt, handler det om respekt for de demokratiske prosessene som er både varslet av regjeringen og igangsatt. Det er nesten blitt litt som forut for de årlige lønnsoppgjørene. En vet at det snart er lønnsforhandlinger og påske når Stein Lier-Hansen fra Norsk Industri er ute og varsler at i år er det ingenting å gi. På samme måte vet en at så snart noen i regjeringen varsler at det jobbes med en sak, så kommer Rødt med et representantforslag ved første mulige anledning. Det er litt spesielt, men dog ikke overraskende at det er Rødts metode. De gikk tross alt til valg på ikke å søke regjeringsmakt. Faktisk kan en få inntrykk av, når en ser på mengden av representantforslag fra Rødt, at de mener regjeringen kun er et unødvendig forsinkende ledd.

Vi bør være forsiktige med å forsere de demokratiske prosessene vi er så stolte av i dette landet. Vårt standpunkt har bred støtte blant arbeidslivets parter. Derfor står også Arbeiderpartiet på trygg grunn når vi ikke støtter representantforslaget fra Rødt, men avventer den igangsatte prosessen og forslaget fra regjeringen.

Aleksander Stokkebø (H) [11:02:24]: I Norge skal vi ha et anstendig arbeidsliv, med et sterkt trepartssamarbeid og hele og faste stillinger som den soleklare hovedregelen. Når arbeidslivet er i endring, må vi vurdere hvordan reglene kan tilpasses den nye hverdagen, sånn at næringslivet får vokse og arbeidstakerne får tryggheten de trenger og fortjener.

I Fougner-utvalget er det mye som er verdt å diskutere, bl.a. om en skal utvide arbeidsgiver- og arbeidstakerbegrepet i arbeidsmiljøloven, og om det skal lovfestes en gjennomskjæringsregel. Høyre går inn i dette arbeidet med et pragmatisk og åpent sinn for å finne løsninger. Dette er samtidig altfor viktige spørsmål til at vi bør behandle dem stykkevis og delt, som forslaget fra Rødt legger opp til. De bør behandles under ett når regjeringen kommer tilbake med sin oppfølging av utvalgets arbeid.

Selv om det er mye som er verdt å diskutere, er det noen forslag vi bare ikke kan gå med på. Rødts ønske om å forby bemanningsbransjen er et slikt. Her snakker vi altså om – i det store og hele – seriøse små og store bedrifter som hjelper næringslivet med å skaffe riktig kompetanse, og som hjelper arbeidssøkere med å få en fot innenfor arbeidslivet, seriøse selskaper som har arbeidsgiveransvar og ivaretar den ansattes rettigheter, og påser at arbeidsforholdene er innenfor spillereglene i arbeidslivet.

I forrige uke kunne vi lese om Christoffer fra Bodø som var fire år i Nav-systemet uten arbeid. Etter tips fra en venn kontaktet han et bemanningsbyrå, og nå er han på vei mot fagbrev og fast jobb som tømrer. Vi trenger flere sånne suksesshistorier. Derfor er vi bekymret når arbeidsministeren og Rødt tar på seg de ideologiske skylappene og går til kamp mot den seriøse bemanningen og innleien i stedet for å takle de useriøse. Det vil vi advare mot. Svært mange sektorer er avhengig av innleie for å få virksomheten til å gå rundt. Industrien, helsetjenesten og bygg- og anleggsbransjen er eksempler. Samtidig utgjør innleie kun et sted mellom 1,7 og 1,9 pst. av den totale arbeidsstyrken. Heller enn å forby dem som driver seriøst, må vi ta dem som er useriøse.

For å ta de useriøse er kontroll og bedre håndhevelse av reglene den viktigste løsningen, og på Høyres vakt gjorde vi nettopp det. Vi strammet inn regelverket og avskaffet de usosiale nulltimerskontraktene. Vi gjorde det krystallklart at arbeidstakeren har krav på fast ansettelse, reell stillingsprosent, lønn mellom oppdrag og tidsangivelse for når en skal jobbe. Vi innførte bedre kontroll, og vi innførte å styrke a-krimsentrene. Vi tok sklitakling på de useriøse.

I Norge skal vi ha et anstendig arbeidsliv, med et sterkt trepartssamarbeid og med hele og faste stillinger som den soleklare hovedregelen. For å få til det må vi fortsette arbeidet fra Høyres vakt, og vi ser fram til samarbeidet i komiteen for et trygt og seriøst arbeidsliv.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [11:06:29]: Midlertidig ansettelse har nærmest blitt et skjellsord på norsk venstreside, men det finnes et mylder av ulike tilknytningsformer til arbeidslivet. Noen jobber deltid, noen jobber heltid, noen er innleid, noen starter med midlertidig ansettelse, andre ikke. Det betyr ikke at arbeidslivet har blitt råere eller mer brutalt. Arbeidstakerrettighetene er sterke i Norge. Forskjellene er små, og midlertidighet og innleie er unntaket, ikke regelen i norsk arbeidslivspolitikk. Det er bra, og sånn mener vi at det skal være. Vi ønsker ikke bedrifter som baserer seg på innleie, og som undergraver arbeidsgiveransvaret. Innleie er ment for å ta toppene.

I de to sakene foreslås flere ting, bl.a. et geografisk forbud mot innleie. Å lage forskjellige regler basert på noen av de gamle fylkene er underlig, og det vil alltid bli en diskusjon om hvor den grensen kommer til å gå. Skal det være forbudt i Larvik og tillatt i nabokommunen Porsgrunn, som ligger i samme fylke, slik forslagsstillerne vil? Da mener vi at det er bedre ikke å ha et sånt geografisk forbud.

Forslagsstillerne mener også at det offentlige skal ta et større ansvar for arbeidsformidling. Fremskrittspartiet har ikke noe imot et mangfold i arbeidsformidling så lenge det er seriøst, lovlig og ordentlig. Det er ikke sånn at bare fordi det er en statlig oppgave, blir det bedre. Bemanningsbransjen er i all hovedsak en seriøs bransje som bidrar til å skaffe næringslivet arbeidskraft. Hvis en bedrift ønsker å benytte seg av det tilbudet, vil ikke vi nekte dem det.

Det vi imidlertid må gjøre, som Fremskrittspartiet har vært opptatt av lenge, er å ta dem som driver useriøst og ulovlig. Vi har vært med på en rekke tiltak for å gjøre det, ikke minst opprettelsen av flere a-krimsentre, en betydelig styrking av Arbeidstilsynet og å gi muligheten for at sektorer snakker med hverandre og deler informasjon for å ta de useriøse. Vi kommer til å fortsette det arbeidet, men vi kommer ikke til å gå med på de radikale skrittene som det tas til orde for i dette enkeltforslaget, og vi vil ikke gjøre det stykkevis og delt.

Det pågår nå et arbeid, og vi ser fram til det. Vi ønsker å se det helhetlig og følge opp Fougner-utvalgets arbeid. Ellers merker jeg meg at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti nå folder sine hender og ikke gjør noe i saker de tidligere har vært høye og mørke i. For eksempel er Rødts forslag nr. 4 så å si identisk med det Senterpartiet og SV selv stemte for i juni 2020, i Prop. 61 LS for 2019–2020. Jeg er glad for at et stort flertall stemmer ned de enkeltforslagene som kommer i dag.

Kirsti Bergstø (SV) [11:09:42] (komiteens leder): Som saksordføreren påpekte i sitt innlegg, er det flere viktige spørsmål for arbeidslivet og for arbeidsfolk som løftes i forslagene som er fremmet i dag. Nettopp fordi det er så avgjørende spørsmål, er det leit at forslagsstillerne har valgt ikke å lytte til de samlede innspillene som kom da komiteen hadde høring om forslagene. Det var en samlet arbeidstakerside og også arbeidsgiverside som presiserte at de foreslåtte endringene i representantforslaget må ses i sammenheng med de varslede forslagene og endringene fra regjeringen, for å sikre et godt og grundig lovarbeid og en god behandlingsmåte.

Til behandlingen i dag ligger forslag som er lagt fram av Fougner-utvalget, men forslagene som behandles, ble fremmet før høringsfristen til Fougner-utvalget var gått ut, og behandlingen skjer altså før innholdet er vurdert og eventuelt justert etter innspill fra partene i arbeidslivet. Det er etter SVs syn ikke en god måte å drive lovarbeid eller samarbeide med partene i arbeidslivet på. Særlig viktig er det å lytte til de berørte forbundene, som vet hvor skoen trykker, og som organiserer dem som er mest utsatt. Deres tilbakemelding har vært veldig tydelig, nemlig ønsket om å behandle spørsmålene på en grundig måte. Det har SV lyttet til. Derfor er vår stemmegivning i sakene som behandles i dag, ikke nødvendigvis uttrykk for hva vi mener politisk, men for at vi ønsker at Stortinget skal behandle disse sakene under ett og på en nødvendig god måte, for også å sikre tilbakemeldinger og vurderinger fra de berørte, som partene i arbeidslivet.

Regjeringen har varslet at dette er saker som skal komme, og at det er et arbeid som skal følges opp. Det er også varslet en større sak knyttet til innleie i arbeidslivet og regulering. Fra SVs side ser vi fram til å gripe fatt i det arbeidet. Vi forskutterer på ingen måte noen enighet, men vårt utgangspunkt bør være kjent, og det er også fremmet flere ganger tidligere. SV ønsker å avvikle bemanningsbransjen. Helt fra starten har SV tatt til orde mot den liberaliseringen og det frislippet som har gitt veldig alvorlige og negative konsekvenser for arbeidslivet og for tryggheten til arbeidsfolk.

Vi ser i dag at det er et problem at fast ansatte erstattes av innleid arbeidskraft, og vi ser at den voldsomme løsarbeiderimporten har ført til press på lønns- og arbeidsvilkår og truer viktige fagområder, som for murere og malere. Vi ser også at den voldsomme veksten og bruken av innleid arbeidskraft i både bygg og anlegg, industri og velferd er med på å forhindre nok ansatte i velferden og legger et voldsomt press på forholdene for de tillitsvalgte og deres lønns- og arbeidsvilkår, som i sum er viktig trygghet.

Den kommersielle bemanningsbransjen står i sterk kontrast til målet om et godt og organisert arbeidsliv med trygghet og faglighet. Likevel: Nettopp fordi situasjonen er så alvorlig og utfordringene er så store, ønsker vi et grundig og helhetlig arbeid på dette feltet. Vi vet at vi har et nytt flertall på plass. Vi har en regjering som har erkjent utfordringene, og som nå må komme med løsningene. Jeg vil legge til at lovarbeid er et avgjørende og viktig redskap for tillitsvalgte i deres virke, og det er også en del av grunnen til at SV stemmer som vi gjør i dag. Vi ser fram til en grundig, en helhetlig og en skikkelig behandling av avgjørende spørsmål for arbeidsliv og arbeidsfolk.

Mímir Kristjánsson (R) [11:14:50]: Einar Gerhardsen sa i sin tid at den største bragden til den norske arbeiderbevegelsen var at ingen arbeidsfolk lenger trengte å stå med lua i hånden, men at de kunne rette ryggen og se sjefen inn i øynene. Slik er det i store deler av det norske arbeidslivet, men i én bransje er det andre tilstander som gjelder. I én bransje blir arbeidsfolk systematisk snytt for lønn, i én bransje opplever arbeidsfolk gjentatte ganger å bli fortalt at de plutselig ikke får betalt neste uke likevel, og i én bransje kan man bli byttet ut så fort man stiller kritiske spørsmål. Jeg snakker om bemanningsbransjen – en bransje som er løftet fram for å gi bedriftene fleksibilitet på bekostning av fleksibilitet i livet til dem som jobber der. Den fleksibiliteten som bedriftene får, går ut over tryggheten og fleksibiliteten til de menneskene som skal gjøre disse jobbene.

Bemanningsbransjens selvbilde er stort. Den ser på seg selv som en inngangsbillett til arbeidslivet. Men den fortellingen tåler ikke et møte med virkeligheten. Situasjonen for de ansatte i norske bemanningsselskaper er jo ikke at de får fast jobb, men at de blir avspist med lavere stillingsbrøker enn det de faktisk jobber, og at de har dårligere sikkerhet for inntekt og jobb enn dem som jobber i arbeidslivet for øvrig.

Hvis man snakker med organisasjonsarbeiderne som organiserer østeuropeiske arbeidsfolk her i byen og andre steder i Norge, er det en ganske trist historie de forteller. De forteller om bemanningsselskaper som systematisk snyter sine ansatte for overtidsgodtgjørelse. De forteller om at 20 ansatte i et større bemanningsselskap i disse dager kjemper for å få utbetalt i underkant av 1 mill. kr for overtidsarbeid. De forteller at det er helt vanlig på kort varsel å måtte avspasere uten lønn, og avspasering skjer ikke etter avtale mellom ledere og ansatte, som i det ordinære arbeidslivet – nei, avspaseringen skjer når bemanningsselskapet ikke har oppdrag til de ansatte og dermed tvinger dem til å være uvirksom og ikke få lønn. Det er helt vanlig – forteller de – at man har en mye lavere stillingsbrøk i de ansettelsesavtalene man har i bemanningsbyrået, enn det man faktisk jobber, fordi byråene sikrer seg mot å måtte betale for mye mellom oppdrag.

Alt dette er stikk i strid med loven, som skal sikre forutsigbarhet og likebehandling. Felles for de bedriftene jeg har nevnt nå, i anonymisert form, er at de er medlemmer av NHO Service og Handel, og dermed er en del av den seriøse bemanningsbransjen. Så når representanten Stokkebø og Høyre snakker om at de satte inn en sklitakling på de useriøse aktørene i bemanningsbransjen, vil jeg påstå at de verken har truffet mann eller ball, men tvert imot at bemanningsbransjen har fintet dem på baken og beveget seg enkelt videre for å sette ballen i åpent mål. Man skulle tro at alle stortingspartier ville distansere seg fra en slik bransje, men dessverre er det – selv om det kommer mange gode signaler fra regjeringen – bare Rødt og SV som vil forby bemanningsbransjen slik den er i dag.

Mange regler er blitt strammet inn for bemanningsbransjen, men til tross for alle disse lovarbeidene ser vi at bemanningsbransjen viser en enorm kreativitet og innovasjonskraft når det kommer til å lure seg unna offentlige påbud og regler. Det er akkurat derfor vi tror at vi er nødt til å gjøre noe mer grunnleggende med problemet og skaffe oss en annen måte å drive arbeidsformidling på her i landet.

Bemanningsbransjen er ikke bare et problem for dem som jobber der, den er et problem for samfunnet vårt også. Hvis vi som samfunn ikke lenger er i stand til å utdanne fagfolk, som murere og malere, hvis ingen lenger søker seg til disse yrkene, hvis vi i Norge ikke lenger er i stand til å bygge våre egne hus, men er helt avhengige av hele veien å hente inn pendlerarbeidskraft fra andre land på siste avgang med Wizz Air, hvis det er virkeligheten i den norske økonomien, er Norge et veldig sårbart land den dagen det oppstår problemer, som vi ser nå, under pandemien.

Det er flere sektorer som mangler arbeidskraft nå, og det er mange som lurer på hva alternativet til bemanningsbransjen skal være. Jeg tør minne om at det før år 2000 ikke var privat arbeidsformidling i Norge. Før år 2000 løste man disse problemene på andre måter, og det var mulig å bygge hus og skip og drive andre typer virksomhet i Norge før år 2000. Det bygget vi står i nå, ble bygget helt uten bemanningsbransjen.

Alternativet til bemanningsbransjen er tre ting: Det første er en offentlig arbeidsformidling, det andre er utleie mellom produksjonsbedrifter, og det tredje, som jeg vil avslutte med, og som jeg tør å minne denne salen og norske bedrifter om, er at det ikke er ulovlig å ansette folk i Norge. Norske bedrifter som skal ha arbeid gjort, må basere seg på å ansette folk selv og ikke leie dem inn fra private bemanningsfirma.

Statsråd Hadia Tajik [11:20:19]: Det er mykje i desse forslaga som eg er einig i. Noko er allereie lagt fram, slik som det å fjerna den generelle tilgangen til å bruka mellombelse tilsetjingar, som òg var eit tema i Fougner-utvalet. Noko er under arbeid, slik som innstrammingar i bruken av innleigd arbeidskraft og andre delar av oppfølginga av Fougner-utvalet.

Det er på ingen måte ei nyheit at Arbeidarpartiet og Senterpartiet er opptekne av desse sakene. Òg i opposisjon har me vore avgjerande pådrivarar og dagsordensetjarar. Me forhandla f.eks. fram innstrammingar i bruk av innleigd arbeidskraft allereie i 2018, saman med andre parti, så i den grad partiet Høgre føler at dei har teke ei sklitakling på delar av bransjen, er det nok fordi Arbeidarpartiet, Senterpartiet og andre parti har peikt og sagt: Der er ballen, gå og ta han – og slik har sørgt for at det har vore eit fleirtal på Stortinget som har støtta opp om det.

Det har vore ein betydeleg vekst i bruken av innleige frå bemanningsføretak dei siste tiåra. Innleige som fortrengjer faste tilsetjingar, skaper auka forskjellar i arbeidslivet, det skaper utryggleik hos folk, og det har hatt ei rekkje negative konsekvensar både for den enkelte og ikkje minst på samfunnsnivå. Regjeringa ønskjer difor å stramma inn på bruken av innleigd arbeidskraft. Eg opplever at det er ein veldig tydeleg politisk forskjell i forhold til høgresida, at dei rett og slett ikkje forstår det omfanget som innleige har fått i enkelte bransjar, og kor avgjerande det no er å stramma inn på dette for å sikra at det er faste og direkte tilsetjingar som i større grad er norma òg der.

Departementet jobbar med fleire forslag på dette området. Det er offentleg omtalt at det bl.a. er snakk om at me vurderer eit mogleg forbod mot innleige for byggenæringa i Oslofjord-området, fastsett i forskrift, at me ser på å ta vekk at arbeidsmiljølova opnar for innleige når arbeidet er av mellombels karakter, ei tydeleggjering av grensa mellom innleige og entreprise og ei godkjenningsordning for bemanningsføretak.

Eg er oppteken av at me skal finna gode løysingar på dette området. Difor har departementet hatt fleire møte med partane i arbeidslivet for å belysa konsekvensane av aktuelle tiltak. Dei forslaga vil etter kvart verta sende på høyring som vanleg.

Regjeringa vil òg styrkja etterlevinga av innleigeregelverket ved å innføra kollektiv søksmålsrett igjen. Det er noko me ser fram til å leggja fram for Stortinget om ikkje altfor lang tid. Kartleggingar tyder på at det skjer brot på reglane om innleige for bemanningsføretak i delar av arbeidslivet, og at det er vanskeleg for arbeidstakarane å følgja opp den typen brot. Høyringsfristen er gått ut, og eg kjem til å fremja forslaget om saka ganske snarleg.

Når det gjeld forslaget om styrkt offentleg arbeidsformidling, viser eg til at regjeringa ønskjer å styrkja Nav si rolle som arbeidsformidlar. Det er omtalt i Hurdalsplattforma, og det er òg kjent at departementet arbeider med å følgje opp to oppmodingsvedtak knytte til arbeidsformidling i arbeids- og velferdsetaten.

Så vil me i samarbeid med partane leggja fram jamlege kartleggingar om utviklinga i arbeidslivet knytt til organisasjonsgrad, tariffavtaledekning, innleige, faste og mellombelse tilsetjingar og andre tilknytingsformer. Regjeringa arbeider òg med ulike tiltak for å styrkja retten til heiltid.

Fleire av forslaga i desse representantforslaga er henta frå Fougner-utvalet si utgreiing. Det er eit utval som har lagt fram mange gode forslag. Det er veldig positivt at komiteen ser at departementet no jobbar med å følgja opp desse forslaga. Denne regjeringa meiner at det er behov for å innføra strengare reglar for tilknytingsformer og verksemdsorganisering der hensikta eller konsekvensen er at ein omgår arbeidsgjevaransvaret eller svekkjer kollektivt avtalte eller lovfesta rettar. Det er eit arbeid som har høg prioritet, og departementet ønskjer å følgja opp forslaga raskt. Der legg eg òg stor vekt på å ha ein dialog med partane i arbeidslivet, òg i det vidare arbeidet.

Jobben med å sikra arbeidsfolk meir makt over sin eigen kvardag er i gang. Eg er veldig stolt over å representera ein bevegelse og ei regjering som sørgjer for at me får ordentlig fart på dette.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:31:42]: Representanten Stokkebø fra Høyre sa at Høyre fikk vekk nulltimerskontraktene, og at Høyre tok sklitakling på de useriøse. Jeg tror nok det er behov for at representanten leser seg opp på hva som har skjedd tidligere, for det er ikke sant, det som der ble sagt. Det vi sto overfor, var avtaler som var utformet av NHO Service og Handel, som het «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag». Det var nødvendig med svært grovt skyts her i Stortinget for å endre på den ansettelseskontrakten og endre på loven, og det førte jo til at statsminister Solberg erkjente at det var hennes største nederlag.

Ellers, når det gjelder sklitakling på de useriøse, er det i dag en godkjenningsordning av bemanningsselskaper som ikke er operativ. Det er nærmest en papirtiger, og en av jobbene som regjeringa nå går inn i, er sjølsagt å se på godkjenningsordninger som er reelle.

Når det gjelder det Stokkebø sa angående at 1,7–1,9 pst. av arbeidsstyrken var i bemanning, er vel det hentet fra Fafo-notat 2021: 17, Omfanget av inn- og utleie i norsk arbeidsliv. Initiativtakerne til prosjektet var Fellesforbundet og NHO Service og Handel. Jeg har gått grundig gjennom den rapporten og det som viser at det statistiske grunnlaget har store mangler. Derfor er det viktig å bringe fram offentlig statistikk som viser bruk av innleide fra bemanningsforetak som er registrert i Norge, andre EØS-land samt er fordelt på bransjer og fylker i Norge, sånn at vi har et felles faktagrunnlag i diskusjonen framover.

Når det gjelder bemanningsselskaper kontra vikarbyråer, gikk Blaalid-utvalget – som avga NOU 1998: 15, som omhandlet arbeidsformidling og arbeidsleie – inn for vikarbyråer. Det vi må tilbake til nå, er vikarbyråer som erstatning for bemanningsbyråer, og de vikarbyråene må også kunne drive arbeidsformidling.

Til eksemplet fra Stokkebø angående den personen som hadde vært på Nav og fått jobb i bemanningsbyrå: Ja, vi har mange slike gode eksempler, og på det området er det bemanningsselskaper som gjør en god jobb. Men det som nå må til, er at vikarbyråene kan gjøre den samme jobben. Så må Nav-systemet forbedres slik at det er kompetente fagfolk i førstelinja i Nav som kjenner nærings- og arbeidslivet, og som kjenner den arbeidssøkende. Ingen har bedre forutsetning for å gjøre den jobben bedre. Det er det sporet som regjeringa arbeider langs.

Eivind Drivenes (Sp) [11:34:52]: Det forundrer meg litt at Rødt kjører så enormt på denne saken om innleie av arbeidskraft, for hvis de ønsker å gjøre det beste for de ansatte i denne bransjen, gjør de det kanskje ved å ha en helhetsforståelse av saken. Vi har utredningen fra Fougner-utvalget. Da Rødt fremmet dette forslaget, forelå den. Høringsfristen var ikke gått ut, og utredningen er en premiss for komiteens videre arbeid. Statsråden bekreftet det – det er ikke lenge før det kommer noe fra regjeringen. Da vil vi se helhetlig på denne bransjen og disse utfordringene. Skal vi løse opp i dette, kan vi ikke ha en stykkevis og delt prosess.

Representanten Stokkebø skrøt av Høyres innsats. Ja, det kan godt være at de gjorde noe bra der, men det forundrer meg litt at det skrytes så mye, siden jeg i går hadde møte med en leder i et byggevarekonsern på Sørlandet som driver stort innen byggenæringen. Han sa at det største problemet for dem, som er en seriøs og stor bedrift, er at det må ligge noe trøkk bak – a-krimsenter og krav fra Arbeidstilsynet – for det er ikke nok, det som ligger der. Det er kanskje en av utfordringene – vi har ikke nok solid regelverk i bakhånd for å kunne rydde vekk de useriøse.

Trine Lise Sundnes (A) [11:36:37]: Høyresiden er bekymret for venstresiden i denne salen. Jeg mener de burde være mye mer bekymret for arbeidsfolk som ikke får faste ansettelser, og som med det fratas forutsigbarhet – arbeidsfolk som kun tilbys midlertidige kontrakter fordi høyresiden i denne salen stemte for å innføre en generell adgang til midlertidige ansettelser uten vilkår. Det var en endring som førte til tusenvis av flere midlertidige kontrakter fra det ene året til det andre. Det kommer venstresiden i denne salen til å gjøre noe med.

Høyresiden burde være mye mer bekymret for forretningsmodeller som er avslørt i saker som Stendi-saken, som gikk for retten, hvor 22 medlemmer av Fagforbundet gikk til sak mot det private helseforetaket. Det burde de være mye mer bekymret for enn for venstresiden i denne saken. Høyresiden burde være mye mer bekymret for alle dem som ikke har fulltidsarbeid, alle dem som må jakte vakter for å få penger nok til utgiftene sine, penger nok til å forsørge ungene sine. Det burde høyresiden i salen være mer bekymret for.

Mímir Kristjánsson (R) [11:38:15]: De forslagene som Rødt har lagt fram i dag, handler ikke bare om bemanningsbransjen. De handler også om hvordan man skal hindre at stadig flere bedrifter i det norske arbeidslivet systematisk prøver å organisere seg bort fra det ansvaret de har som arbeidsgivere.

Det er ikke lenge siden at mange av oss var sammen med frustrerte oppsagte ansatte fra SAS utenfor Stortinget i en demonstrasjon. Det de opplevde, var at de mistet jobben under pandemien, med garantier om å få komme tilbake til selskapet når tidene ble bedre. Vel, de samme flyene flyr, de samme rutene går, men nå har selskapet valgt å omorganisere seg bort fra den forpliktelsen de har overfor sine ansatte, ved å opprette to egne bemanningsforetak internt i sitt eget selskap og dermed si at de ansatte ikke lenger er ansatt i SAS, men i SAS Link.

Denne typen manøver skulle man tro var unik, men det er den dessverre ikke. Denne typen manøver blir stadig mer typisk i det norske arbeidslivet. Oftere og oftere ser vi at for å unngå forpliktelser og sikre sin egen fleksibilitet, på bekostning av de ansattes trygghet og fleksibiliteten i deres liv, organiserer også seriøse selskaper, som SAS, seg bort fra arbeidsgiveransvaret. Det er en utstrakt bruk av selvstendig næringsdrivende innenfor det norske arbeidslivet på områder der de slett ikke er selvstendig næringsdrivende, men bare vanlig ansatte. Men de tvinges til å organisere seg som selvstendig næringsdrivende for å kunne jobbe der. Det er bl.a. det som saken om Aleris og Stendi handler om.

Hvis man ser internasjonalt, ser man at denne utviklingen har kommet mye lenger. Se f.eks. på et firma som Uber – måten de tvinger sine sjåfører til å opptre som selvstendig næringsdrivende på, og hvordan de aldri tar noen form for arbeidsgiveransvar for alle de tusenvis av menneskene som i praksis jobber for dem.

Det er derfor vi har lagt fram disse forslagene, og det er derfor vi med stor glede og forventning ser fram til det helhetlige arbeidet som alle andre også går og venter på, for å få ryddet opp i arbeidsgiverbegrepet i det norske lovverket. Er det et minste minimum av ansatterettigheter man må ha, er det at man må vite hvem man jobber for, og det må være klart at dem man jobber for, har plikter overfor den ansatte.

Kirsti Bergstø (SV) [11:41:10]: Vi har vært mange som har vært oppbrakt over behandlingen av de ansatte i SAS, og det var en bred forsamling av folkevalgte som møtte dem ute på markeringen deres. Nettopp fordi vi må ta på alvor den situasjonen som er, med omstrukturering, med oppbryting av selskapet, som gjør at avtaleverk blir parkert, at tillitsvalgte ikke lenger får brukt sin makt, og at arbeidsfolk blir satt på bakken, er det avgjørende at vi lytter til dem som står i kampen, dem som skulle hatt pilotluen på, og dem som skulle vært på flyene som går.

Der er tilbakemeldingen veldig soleklar fra de forbundene som organiserer de ansatte: Dette må ses på helhetlig. Derfor har også de forbundene og LO bedt Stortinget om å arbeide helhetlig, med lovarbeid, med tiltak som kan sikre de ansatte på en ordentlig måte. Derfor vil jeg bare presisere hvor avgjørende det er at lovarbeid gjøres på et vis som gjør at det kan være et redskap for de tillitsvalgte, og at vi som ønsker den grunnleggende endringen av maktforholdene, jobber på et vis som gjør at de som er tettest på kampen som pågår, også er med når det gjelder hvor retningen går.

Helt til slutt vil jeg bare ha en liten kommentar knyttet til bemanningsbransjen. Det som har blitt brukt som argument for den, er at folk kommer i jobb. Derfor er det nødvendig å si at bemanningsbransjen i seg selv verken skaper oppgaver eller arbeidsfolk, men er et ledd som står mellom de uløste oppgavene og de ledige hendene. Nettopp derfor var det et gledelig signal som kom fra statsråden i sted, om at Nav må styrke sin oppgave som arbeidsformidler, og det er veien å gå for at folk skal ledes ut i trygt arbeid, der man kan ha hele og faste ansettelser og ikke minst et organisert arbeidsliv til grunn.