Presidenten: Etter
ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [10:28:46 ] : Saken vi behandler
i dag, er kompleks, som de fleste pensjonssaker. Hvilke systemer
vi har, og hvilke justeringer denne sal foretar, har stor betydning
for den enkelte. Problemstillingen som forslagsstillerne tar opp
her, er et resultat av pensjonsreformen som ble lagt fram av forslagsstillernes
eget parti og den rød-grønne regjeringen. Fremskrittspartiet advarte
som kjent mot denne reformen og var derfor eneste parti som stemte
imot. Grunnen til at Fremskrittspartiet stemte imot, var at vi mente
reformen hadde flere svakheter, deriblant underreguleringen av løpende
pensjoner, men også at stortingsflertallet ikke respekterte at pensjon
er en individuelt opptjent rettighet.
Selv om Fremskrittspartiet
stemte imot, deler vi noen av intensjonene i reformen: at vi skal
oppmuntre folk til å stå lenger i arbeid, og at det skal lønne seg
å stå lenger i arbeid. Saken og problemstillingen vi behandler nå,
viser at dette ikke alltid er tilfellet. Det er derfor uforståelig
at de ansattes organisasjoner selv valgte denne modellen i tariffoppgjøret
for 2009. Uavhengig av hva de ansattes organisasjoner valgte i 2009,
er Fremskrittspartiet mer opptatt av enkeltindivider enn av systemet.
Her er det et system som bør endres.
Kostnaden ved
å hoppe rett på Senterpartiets forslag, som allerede neste år vil
koste nesten 2 mrd. kr, og 12–14 mrd. kr på sikt, er imidlertid
ikke en kostnad som noen partier i denne sal har lagt inn i sine
budsjetter. Forslagsstillerne hevder at dette ikke vil ha noen kostnad
for staten, og de viser til at midlene allerede er betalt inn. Dette
er en framstilling som departementet er uenig i selv. Uavhengig
av dette må midler faktisk bevilges for å utbetales. Men hvis forslagsstillerne
har rett, er det underlig at de i dag ikke støtter Fremskrittspartiets
forslag, som vil sikre at ingen med bruttopensjonsordning skal ha
mindre enn garantipensjon som ved 67 år, selv om en velger å stå
lenger i arbeid. Hvis Senterpartiet og de øvrige partiene slutter
seg til dette forslaget, vil vi få løst denne problemstillingen.
Som vi også sier
i forslaget vårt: Hvis dette ikke kan innføres provenynøytralt,
avventer man pensjonskommisjonens innstilling.
Fremskrittspartiet
velger å prioritere og styrke pensjonistenes kår, noe vi virkelig
har vist gjennom Fremskrittspartiets historiske pensjonsseier i
budsjettforliket med regjeringen, der vi for første gang får gjort
noe med underreguleringer, og samtidig får et betydelig løft for landets
minstepensjonister. Men vi er ikke i mål med det. Derfor har vi
sammen med Sosialistisk Venstreparti fremmet et forslag som Stortinget
forhandler om i disse dager, om et mer anstendig pensjonssystem.
Jeg tar med det
opp Fremskrittspartiets forslag i saken. Fremskrittspartiet kommer
til å stemme for det og for komiteens tilråding, som Fremskrittspartiet
og Arbeiderpartiet står bak.
Ingjerd Schou hadde
her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Da
har representanten Gisle Meininger Saudland tatt opp det forslaget
han refererte til.
Lise Christoffersen (A) [10:32:03 ] : Takk til vikarierende
saksordfører for en god jobb i en vanskelig sak. Det oppleves som
rimelig dramatisk når det med styrke hevdes at samordningsreglene
mellom folketrygden og offentlig brutto tjenestepensjon inneholder
en felle som gjør at arbeidstakere i offentlig sektor taper pensjon
på å stå lenge i arbeid.
Takk også til
statsråden og hans medarbeidere, som på kort tid har gjort en solid
jobb med å svare på alle våre spørsmål, og som hele komiteen har
fått tilgang til. I tillegg har vi fått dommen fra Borgarting lagmannsrett, der
staten fikk medhold på alle punkter. Så vi føler oss rimelig trygge
på at vi dermed har forstått saken, og at det ikke foreligger en
felle som gir lavere pensjon jo lenger man står i arbeid. Men det
vi har forståelse for, er at regelverket er så komplisert at noen
ikke helt overskuer konsekvensene av egne valg.
Samordning er
i prinsippet enkelt: Ingen skal ha doble pensjoner. Offentlig tjenestepensjon
er en garanti på 66 pst. av sluttlønn i årlig pensjon. Folketrygden
utbetales i sin helhet og går til fradrag i brutto tjenestepensjon, minus
en viss samordningsfordel. Det prinsippet gjelder fortsatt, men
den praktiske gjennomføringen er blitt mer komplisert etter pensjonsreformen,
med levealdersjustering og muligheten til å ta ut folketrygd fra
62 år og fortsette å jobbe, også for offentlig ansatte.
Folketrygden er
i realiteten omgjort fra en årlig utbetaling til en pensjonsbeholdning
som fra uttakstidspunktet skal fordeles på antall forventede gjenværende leveår.
Det ble ikke gjort tilsvarende endring i offentlig tjenestepensjon.
Den ble levealdersjustert, men er fortsatt en årlig brutto garanti
på 66 pst. av sluttlønn, forutsatt full opptjening og kompensert
for levealdersjustering, ikke fleksibel, men først fra den dagen
man faktisk slutter i jobb. Om samordningsfradraget fortsatt skulle vært
lik faktisk årlig utbetalt folketrygd, ville tjenestepensjonen kompensert
for tidligere uttak av folketrygd. Det er ikke rettferdig overfor
privat ansatte. Samordningsloven ble derfor endret for å hindre
det. Representantforslaget vil reversere dette prinsippet, og jeg
spør: For hvem?
I svaret fra statsråden
går det tydelig fram: De som faktisk står i jobb etter fylte 67 år
og videre, er ansatte med høy lønn. De vil med forslaget fra Senterpartiet
få en ekstra samordningsfordel som ingen andre nyter godt av. Det
er ikke rettferdig. Urimeligheten i forslaget kommer enda tydeligere
fram dersom vi beveger oss til den andre enden av inntektsskalaen.
Vi har i noen
statsbudsjetter økt minstepensjonen i folketrygden. Hva skjer da
for dem med svært lav opptjening i offentlig tjenestepensjon? De
får ingenting. Alt går til fradrag i den lille tjenestepensjonen
de har. Vi har fått brev fra noen av dem, men de har ingen ressurssterke talspersoner.
Det foreligger nå et forlag fra SV og Fremskrittspartiet om at minstepensjonen
i folketrygden skal trappes ytterligere opp til EUs fattigdomsgrense. Hva
skjer da i den laveste enden av skalaen? Det har ingen foreløpig
ofret en tanke – men Arbeiderpartiet har i hvert fall sett dem.
Dommen i Borgarting
lagmannsrett viser med all tydelighet at den som jobber lenge og
venter med å ta ut folketrygd, får mer enn 66 pst. i årlig pensjon.
Den som tar ut folketrygd og fortsetter i arbeid, får mindre, men har
samtidig hatt både pensjon og lønn i noen gode år.
Det er heller
ikke riktig at den som jobber så lenge at folketrygden alene dekker
opp bruttogarantien, ikke får noe igjen. Vedkommende har faktisk
i hele sitt yrkesaktive liv hatt dekning for mulig uførhet, etterlatterettigheter
ved dødsfall, yrkesskade og gruppelivsordning.
Forslaget fra
Senterpartiet er dyrt: 1,8 mrd. kr her og nå og 12–14 mrd. kr framover.
Arbeiderpartiet vil ikke bruke så mye penger på å sikre opptil 90 pst.
av lønn til relativt ressurssterke offentlige pensjonister. Vi prioriterer
heller
økt
minstepensjon
å
hindre at pensjonister går i minus når andre går i pluss
pensjon
fra første krone for privat ansatte, slik offentlig ansatte alltid
har hatt
å
sørge for at uføre, som i motsetning til dem vi snakker om her,
ikke har mulighet til å øke sin årlige pensjon ved å stå lenge i
arbeid, slipper å ta den ulempen med seg over i alderspensjonistenes
rekker
Da tar jeg opp
de forslagene Arbeiderpartiet står bak.
Presidenten: Representanten
Lise Christoffersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Kristian Tonning Riise (H) [10:37:17 ] : Dette er en sammensatt
og krevende sak, både fordi den tar for seg et innviklet sakskompleks,
og fordi det er så stor uenighet blant komiteens medlemmer – i hvert
fall blant enkelte av komiteens medlemmer – om hvilken virkelighetsforståelse
man skal legge til grunn. Slik sett er realitetene de samme som
da Stortinget sist behandlet disse problemstillingene, i forbindelse
med Dokument 8:46 L for 2018–2019, i fjor vår. Det representantforslaget
konsentrerte seg om årskullene 1944–1953 og er i dette forslaget
utvidet til også å gjelde årskullene 1954–1962.
Når det gjelder
de prinsipielle forholdene i saken, er de imidlertid de samme som
sist, og Høyre deler ikke forslagsstillernes oppfatning om at det
i saken har kommet ny informasjon som vesentlig endrer sakskomplekset
– enda mindre konklusjonen – siden sist. Snarere tvert imot har
tiden etter at vi sist behandlet denne saken, bekreftet flertallspartienes
begrunnelser for å avvise disse forslagene. Jeg sikter da spesielt
til dommen i saken i Borgarting lagmannsrett mellom en tidligere
ansatt i staten, som Senterpartiet bl.a. tar til inntekt for sitt syn
i sine merknader, og staten ved Statens pensjonskasse, der saksøkers
krav for lagmannsretten ikke førte fram og samtlige påstander ble
avvist.
Kjernen i saken
er altså hvorvidt det hersker en urett i dagens samordningsregler
som inneholder en felle som gjør at folk får utbetalt noe annet
enn det de har krav på eller med rimelighet kunne forvente. Det
synes å være et problem i denne saken at forslagsstillerne blander
urett, i betydningen hva man selv mener er riktig etter egen rettferdighetssans,
og urett i betydningen hvorvidt noe er i utakt med de gjeldende
lover og regler eller ei.
I forhandlingene
i 2009 var det sentrale spørsmålet om offentlig tjenestepensjon
skulle legges om etter samme mønster som den nye folketrygden. Det
sa partene nei til, bl.a. fordi man ønsket å videreføre AFP som
tidligpensjon. Dette, sammen med reglene for samordning av tjenestepensjon
med folketrygd, som trådte i kraft fra 2011, er bakgrunnen for saken
vi har til behandling i dag.
Sentralt i forslagsstillernes
argumentasjon ligger det et premiss om at effektene for de aktuelle
aldersgruppene ved å fortsette å jobbe etter å ha kompensert for
levealdersjusteringen ikke har vært kjent. Det medfører ikke riktighet.
Da gjeldende samordningsregler ble foreslått av Stoltenberg II-regjeringen,
som Senterpartiet selv var en del av, og som Senterpartiet stemte
for i Stortinget, pekte Fremskrittspartiets representanter på at
tjenestepensjonen ville bli redusert på grunn av samordningen dersom
man fortsatte å stå i arbeid etter å ha kompensert for levealdersjusteringen.
At disse effektene
har vært for dårlig kommunisert ut fra arbeidstakerorganisasjonene
til den enkelte arbeidstaker, har forslagsstillerne antakelig helt
rett i, men at de politiske konsekvensene av dette har vært skjult
eller ukjent, medfører simpelthen ikke riktighet. Det sentrale poenget
i denne saken er altså stadig det samme som det var sist gang vi
behandlet disse problemstillingene.
Det er ingen tvil
om at offentlig ansatte i de årskullene som denne saken tar for
seg, som står i jobb etter 67 år, ville ha fått en høyere samlet
pensjon dersom partene i 2009 hadde sagt ja til fleksibel tjenestepensjon. Det
er også helt riktig at det i hvert fall for dem som i sin helhet
er omfattet av bruttoordningen, ikke lønner seg å stå lenger i jobb
etter 67 år, i hvert fall etter at man har kompensert for levealdersjustering.
Det betyr imidlertid ikke at det er riktig å gå tilbake og endre
på en framforhandlet avtale ti år etter at den ble inngått. Kostnaden
ved å subsidiere tidligpensjonistene har jo staten allerede tatt.
Å gå tilbake nå og endre på det som var kompromisset den andre veien,
selv om man opprinnelig ville ønsket et annet utfall da, ville ikke
være riktig nå, verken av hensyn til velferdssamfunnets bærekraft
eller av hensyn til dagens og framtidens arbeidstakere, som i så
fall er de som måtte ha tatt regningen for dette.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:41:57 ] : Jeg tar opp Senterpartiets
forslag nr. 4, om å oppheve samordningsfella. Ellers vil jeg si
at Senterpartiet stemmer subsidiært for Arbeiderpartiets forslag
nr. 1, og Senterpartiet støtter Arbeiderpartiets forslag nr. 2.
Vi støtter ikke Fremskrittspartiets forslag. Der er det en siste
setning, som representanten Meininger Saudland behendig ikke refererte,
og det er at det skal skje provenynøytralt, altså at det forutsetter
at en må endre andre deler av pensjonsforliket, og da altså endre
offentlig tjenestepensjon for andre personer. Det er ikke en del
av denne saken.
Det som er kjernen
i hele saken, er at det også pensjonsmessig skal lønne seg å arbeide
lenger i det offentlige for dem som er født mellom 1944 og 1963.
Det gjelder dem som har nådd 67 år, eller 67 år med levealdersjustering,
avhengig av fødselsår. Dette er folk som betaler inn mer til de
offentlige pensjonskassene, men som får mindre og mindre igjen dess
lenger de arbeider utover 67 år pluss. Det er faktum i saken. Alle
fagorganisasjonene og pensjonistforbundene er enige om den virkelighetsforståelsen,
og det er Senterpartiets mening også, sjølsagt.
Et system som
er sånn at dess lenger en arbeider utover 67 år pluss i det offentlige,
dess mindre tjenestepensjon får en, må være noe av det mest absurde
i verden. Og det gjelder ikke, og jeg understreker det, for dem som
er født etter 1. januar 1963 – meget interessant.
Pensjonsreformen,
som Senterpartiet støtter, skal fremme arbeidslinja. Folk og land
tjener på folks arbeid. Dess lenger en arbeider, innenfor lovens
adgang til å arbeide, dess bedre er det. Etter Senterpartiets mening
er det gjort en grov feil ved Stortingets tidligere vedtak, da vi
fikk pensjonsfella. Representanten Tonning Riise har sagt det tidligere,
helt presist, fra Høyres side, at det er en tilsiktet urett, det
som nå skjer. Høyre ønsker ikke å endre det og sier attpåtil her
at det er gitt for mye til tidligpensjonistene, og derfor skal en
straffe dem som arbeider lenger. Det er jo helt på huet – unnskyld
uttrykket. Det kan da ikke være sånn at de som eventuelt har fått for
mye, skal bli betalt ved at en forutsetter at folk fortsatt arbeider
lenge, og dermed altså yter mer.
Dette må rettes
opp med dette forslaget fra Senterpartiets side. Men det er helt
forskjellige virkelighetsforståelser. Arbeiderpartiets Lise Christoffersen
er ikke enig i dette, at dess lenger en arbeider, dess mindre tjenestepensjon
får en, og det får bli Arbeiderpartiets problem.
Dette er meget
komplisert, og det er meget dårlig framstilt fra regjeringas side.
På side 11 i innstillinga har Senterpartiet satt opp en tabell som
viser dette, hvordan det virker ved ulik avgangsalder. Der ser en
sammenhengen bl.a. mellom dagens system og systemet med representantforslaget
fra Senterpartiet, og en ser også hva som blir konsekvensen ved
det nye systemet, for dem som er født etter 1963. Jeg ber folk om
å studere den tabellen.
Det er vanlige
folk dette gjelder. Det går fram av Kommunal Landspensjonskasses
tall. Det er folk som har arbeidet lenge og oppfylt pensjonsreformens
hovedmål. Det er direkte usant at det var en del av avtalen med
de ansatte. Det er i strid med avtalen. Det offentlige tjenestepensjonsutvalget
ledet av Dag Terje Andersen, som avga sin innstilling 11. mars 2009,
presenterte en løsning i tråd med Senterpartiets forslag. Informasjonen fra
departementet til Stortinget er villedende, jf. § 85 i Grunnloven,
og det er svært dårlig informasjon til de menneskene som berøres,
når de da går av ved 67 år. De fleste har jo trodd at det skulle
lønne seg å stå lenger i jobb, og så erfarer de etter hvert at de
får en beskjed fra Statens pensjonskasse: Din tilleggspensjon er
0 kr før skatt. Det er toppen av informasjon.
Jeg vil bare helt
til slutt si at pengene er innbetalt. Det er aktuarberegninger som
foretas hvert år. Bevilgningen til Statens pensjonskasse justeres
årlig etter forutsetningene. Når vi nå skal ha en etterbetaling
fra 1. januar 2011, må vi komme tilbake til det, og det må da skje
i revidert nasjonalbudsjett.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har tatt opp det forslaget han refererte til.
Statsråd Henrik Asheim [10:47:07 ] : Jeg vil minne om at et
tilsvarende representantforslag ble behandlet i Stortinget den 12. mars
2019. Stortinget avviste da forslaget, i tråd med komiteens innstilling.
Slik jeg ser det,
er det eneste som er nytt siden den gang, at Borgarting lagmannsrett
har vurdert at gjeldende regelverk verken bryter med grunnlovsvernet,
Den europeiske menneskerettskonvensjon eller forbud mot aldersdiskriminering.
Jeg vil her gå
til kjernen av representantforslaget. Er det urimelig at offentlig
ansatte i årskullene 1943–1962 som jobber etter at de har kompensert
for effekten av levealdersjustering, ikke får økt samlet pensjon
utover 66 pst.? Mitt korte svar på det er nei. Det er ikke urimelig at
disse årskullene har et tak på samlet pensjon, ettersom dette er
i tråd med bruttoordningen og det som ble fremforhandlet med partene
i arbeidslivet i 2009. Jeg viser til at komiteen i innstillingen
til representantforslaget i 2019 skrev:
«Komiteen viser til at tariffoppgjøret
i 2009 innebar en videreføring av bruttoordningen og et nei til
fleksibel tjenestepensjon og ny fleksibel AFP. En konsekvens av
dette er at en ikke får høyere pensjonsnivå ut over full opptjening
selv om en fortsetter i arbeid.»
Jeg mener det
derfor ikke hersker en urett i dagens lovverk, slik forslagsstillerne
viser til i representantforslaget.
Samlet sett mener
jeg at det er feil prioritering å gi høyere pensjonsnivå til en
liten gruppe i offentlig sektor som har mulighet til å jobbe til
etter fylte 67 år, og at kostnaden på over 15 mrd. kr skal dekkes
over skatteseddelen. Med utgangspunkt i dette er jeg fornøyd med at
komiteen i sin innstilling ikke foreslår å støtte representantforslaget.
Jeg leser ut av
innstillingen at det har vært stor uenighet internt i komiteen.
Jeg har respekt for at vi kan være uenige. Jeg synes likevel det
er problematisk når det jeg mener er korrekt fremstilling i saken,
gjentatte ganger blir fremstilt som intensjonelt feilaktig av et medlem
i komiteen. Det er også problematisk at vitnemål fra ansatte i Arbeids-
og sosialdepartementet avlagt i ovennevnte rettssak blir upresist
gjengitt.
Flertallet i komiteen
tilrår at Stortinget skal be regjeringen utrede lovendringer for
å redusere kravet til innbetaling av premie fra det tidspunkt den
enkelte har kompensert for levealdersjustering. Jeg vil minne om
at de som ikke har full opptjening, kan få høyere pensjon selv etter
å ha kompensert for effekten av levealdersjusteringen. Videre vil
det også blant dem som slutter før de har kompensert for effekten
av levealdersjustering, være mange som ikke får pensjonsmessig uttelling
av de siste årene i arbeidslivet. Jeg mener derfor det er lite målrettet
å knytte medlemspremien til hvorvidt en har kompensert for effekten
av levealdersjustering eller ikke.
Jeg vil minne
om at pensjonsreformen handler om å få til en overgang til et mer
bærekraftig pensjonssystem. Fremover vil det bli stadig flere pensjonister
som har høyere pensjonsopptjening, og som lever lenger. Det vil
bli færre arbeidstakere bak hver pensjonist. Det var i praksis for
gunstige regler i det gamle pensjonssystemet, og innstrammingene
kom gradvis fra 2011. Yngre årskull vil i langt større grad merke
de innsparende elementene i pensjonsreformen enn de årskull som
omfattes av dette representantforslaget.
Vi har kommet
til det punktet at vi ser reformen virke, og de offentlige utgiftene
kan bli redusert på sikt, men det forutsetter at vi står ved de
vedtak som er fattet. Jeg må innrømme at jeg er noe bekymret. Med
forslag til stadig økte pensjonskostnader bidrar vi til å undergrave hele
pensjonsreformen. Vi har vedtatt en reform, og vi skylder fremtidige
generasjoners yrkesaktive og pensjonister å følge opp prinsippene
vi en gang vedtok.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Lise Christoffersen (A) [10:51:25 ] : Vi har fått svar på spørsmål
fra oss til statsråden om bevilgningsbehovet knyttet til representantforslaget:
1,8 mrd. kr i etterbetaling fra 1. januar 2011 og 12–14 mrd. kr
i framtidige kostnader. Men det hevdes fra ulike hold, og også fra
talerstolen her, at disse pengene allerede er satt av i pensjonskassene,
slik at forslaget bare kan gjennomføres uten at det koster noe ekstra,
uten at friske midler må bevilges. Jeg kunne tenke meg å spørre
statsråden: Kan han bekrefte sine regnestykker og at de pengene
faktisk må bevilges?
Statsråd Henrik Asheim [10:52:19 ] : Ja, det kan jeg bekrefte,
og det er dette vi også har informert Stortinget om. Det er altså
slik at hvis man tar Statens pensjonskasse, f.eks., har vi i budsjettet
for 2021 en budsjettering på 9,6 mrd. kr som går til Statens pensjonskasse
for å dekke de utgiftene som er. Det står altså ikke en sum med
penger der klar til å gjøre dette. Det betyr at hvis man vedtar
dette, vil det bare for Statens pensjonskasse innebære om lag 1 mrd. kr
i økte utgifter i 2021 fordi det er en tilbakebetaling som allerede
da skal skje. Fremover vil det også måtte dekkes på denne måten, rett
og slett for de økende kostnadene som kommer etter hvert. Så det
kan jeg bekrefte.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [10:53:09 ] : Flere har snakket
om, og statsråden nevnte også selv forskjellen mellom offentlig
og privat ansatte i sitt innlegg. Mitt spørsmål er: Er den bruttogarantien
for de årskullene forslaget omfatter, tilsvarende pensjonsordningen
ansatte i privat sektor har?
Statsråd Henrik Asheim [10:53:26 ] : Nei, visse ansatte i offentlig
sektor hadde en bedre tidligpensjonsordning. De har bedre uføredeling,
og de har bedre tjenestepensjon enn de aller fleste i privat sektor.
Det betyr at dette er en ordning som på den ene siden gir de fordelene,
men som på den andre siden gjør at det ikke lønner seg like mye
å stå lenger i arbeid som det har gjort for privat sektor. Dette
er et resultat av forhandlingene som skjedde i 2009. Så det er altså
en forskjell på dette, der de har hatt bedre ordninger enn privat
sektor, f.eks. i de eksemplene jeg tok opp nå.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:54:11 ] : Vitnemålet i rettssaken
er presist gjengitt fra oss. Statsråden sier at det ikke er urett
i dagens lovverk. Veldig interessant – Høyre mener altså at samordningsfella
ikke er urett. Statsråden sier at det er framforhandlet med partene. Alle
organisasjonene benekter det. Alle organisasjonene støtter Senterpartiets
forslag.
Saken gjelder
dem som er født mellom 1944 og 1963. Det er andre regler etter 1963.
Hvorfor er det etter 1963 sånn at dess lenger en arbeider innenfor
statens regler, dess mer får en i tjenestepensjon?
Statsråd Henrik Asheim [10:55:06 ] : La meg begynne med å si
at da dette ble forhandlet i 2009, sendte bl.a. Unio ut en pressemelding
der de påpekte nettopp at de hadde fått til dette, at det var viktigere
for partene å prioritere dem som var slitne og ville gå av med tidligpensjon,
enn å gå med på de reglene som den rød-grønne regjeringen den gangen
forsøkte å få partene med på.
Så er det jo slik
at i 2018 ble man enige om å sørge for at det også i offentlig sektor
skal lønne seg å stå lenger i jobb. Dersom man hadde vedtatt den
ordningen i 2009, ville denne diskusjonen ikke vært nødvendig, for
da ville de reglene også gjelde for dem som nå omfattes av det som
representanten kaller for en felle, men som i realiteten er resultatet
av forhandlinger. Dette er jo det som nå gjelder fremover, nemlig
at det skal lønne seg å stå lenger i jobb. Forskjellen er bare at
partene var helt klar over den gangen at de prioriterte dem som
gikk av tidlig fordi de trengte det. Det er en helt ærlig prioritering, men
det gjør også at en har kostnader på den ene siden som må dekkes
inn på den andre, og det er grunnen til at det er slik.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:56:30 ] : Kjernen i denne saken
handler om en grov urimelighet. Det handler om offentlig ansatte
som fortsetter å jobbe utover 67 år. Én ting er at en ikke fortsetter
å tjene opp ny pensjon, men en taper pensjon som en har opptjent,
måned for måned, år for år, helt til tjenestepensjonen er nullet
ut når en er mellom 72 og 73 år.
Til argumentasjonen
som blir ført med tanke på bærekraftige pensjonssystemer, og at
det er viktig at vi har pensjonssystemer som skal holde: Ja, da
skulle en kanskje tro at en fokuserte på at det er viktig at folk
står i jobb, at en fokuserte på at færre skal gå av med pensjon tidlig.
Men isteden argumenterer en knallhardt imot at en skal gjøre opp
for den uretten som er overfor noen av dem som ønsker å stå lenger
i jobb, som ønsker å bidra til fellesskapet lenger.
Det er det det
handler om: offentlig ansatte som ønsker å bidra til fellesskapet,
og som ikke ønsker å gå av med pensjon, men som har følt at det
er en verdi både for dem selv og for samfunnet at de bruker sin
arbeidskraft og sin kompetanse til å stå i jobb så lenge de klarer. Takken
tilbake er at en taper opptjente pensjonsrettigheter, måned for
måned, år for år, inntil den offentlige tjenestepensjonen de har
tjent opp, og som de hadde fått hvis de hadde gått av ved 67 år,
er nullet ut hvis de jobber fram til 72 eller 73 år. Det er det
som er den praktiske konsekvensen av denne saken. Da må en faktisk
ta inn over seg og ta på alvor situasjonen for disse aldersgruppene,
altså fram til dem som er født i 1962 – mange som enten er på vei
inn mot pensjonsalder, eller som allerede er i pensjonsalder, og
står i en situasjon hvor de skal vurdere: Skal jeg gå av med pensjon,
eller skal jeg, hvis jeg har mulighet til det, fortsette å jobbe?
Da er altså svaret: Nei, det vil være bedre at du slutter å jobbe,
for da vil du ikke tape pensjon. Dette er jo ikke noe som folk har
vært klar over, det har vært noe som har kommet overraskende på
folk. Og det er veldig forståelig at det har kommet overraskende
på, for det er selvsagt grovt urimelig.
Nå har Stortinget
nok en gang fått mulighet til å rydde opp i dette. Det er Stortinget
som sitter med ansvaret for hvordan en fordeler mellom ulike pensjonister
og ulike grupper i samfunnet. Jeg registrerer at flertallet fortsatt
ikke er villig til å rydde opp i den grove urimeligheten.
Kristian Tonning Riise (H) [10:59:43 ] : Representanten Lundteigen
har hengt seg opp i at jeg under debatten den 12. mars i fjor, da
vi debatterte saken sist, brukte begrepet «tilsiktet urett». Det
er korrekt, men det ville være misvisende om det fikk stå som noen
inntekt til støtte for Lundteigens forståelse av denne saken, så
da skal jeg gå til det noe pretensiøse skritt å sitere meg selv,
så man får den fulle konteksten:
«Kjernen i denne saken er at den
uretten som eventuelt hersker, sporer seg tilbake til framforhandlede
avtaler mellom partene i arbeidslivet. Det er i så fall snakk om
en tilsiktet urett i den forstand at noen har blitt prioritert opp
i forhandlingene, mens andre har blitt prioritert ned. I dette tilfellet ble
de som sluttet i jobb ved 62 år og slapp å betale for tidligere
uttak i form av lavere årlig pensjon, prioritert opp, mens personer
som står i jobb etter 67 år, ble prioritert ned ved at de ikke får
noen gevinst i form av økt årlig pensjon etter at de har kompensert
for levealdersjusteringen i tjenestepensjonen.»
Det jeg altså
mente å si med den uttalelsen, var simpelthen at partene valgte
å prioritere noen bort, og at jeg har stor forståelse for at den
aldersgruppen som ønsket å stå lenger i jobb, som ble prioritert
ned av partene i forhandlingene, opplevde det som urettferdig. Og
ja, jeg er enig i at det var en dårlig prioritering å velge subsidiering
av tidligpensjonistene på bekostning av dem som ønsket å stå lenger
i jobb, men det er altså ikke det vi diskuterer i dag.
Spørsmålet nå
er om vi skal omgjøre en prioritering som ble gjort i forhandlingene
mellom partene for ti år siden, og tilbakebetale penger til dem
som fikk mindre på grunn av prioriteringen den gangen, basert på
hva de ville ha fått dersom man hadde prioritert noe annet da. Det
mener jeg vi ikke kan gjøre. Det ville ikke minst gitt oss noen
prinsipielle følgeproblemer. Hva da med alle dem i samme aldersgruppe
som gikk av med pensjon da de gjorde det som en konsekvens av disse
forhandlingene, nettopp fordi de visste at de ikke ville få noen
belønning ved å stå lenger i jobb? Vil ikke de da med rette kunne
anvende samme logikk og kreve at de også skal få tilbakebetalt penger
ettersom de selvfølgelig hadde stått lenger i jobb dersom man hadde
vedtatt noe annet den gangen?
Forhandlinger
om pensjon er innviklet fordi vedtakene man gjør, nødvendigvis får
implikasjoner langt fram i tid. Det er lurt å lære av tidligere
dårlige prioriteringer, eller ordninger som ikke lenger er egnet
for dagens situasjon, og det er jo det vi har gjort. Ny offentlig tjenestepensjon
er jo en konsekvens av nettopp det. Men det er noe annet enn å omgjøre
en gammel prioritering man nå er misfornøyd med, med tilbakevirkende kraft.
Lise Christoffersen (A) [11:02:43 ] : Jeg skal prøve å ikke
bidra til å forlenge debatten unødig, men det blir sagt her at det
er en grov urimelighet vi står overfor, folk i offentlig sektor
taper pensjon for hvert år en fortsetter i arbeid. Det er en påstand
som ikke er riktig. Hvis vi ser på kjennelsen fra Borgarting lagmannsrett,
den saken som har vært gjenstand for prøving der: Vedkommende tok
ut 100 pst. folketrygd ved fylte 67 år, fortsatte så i arbeid fem
år til, til fylte 72 år, og fra det tidspunktet ble samlet årlig
pensjon på 52 pst. av sluttlønnen. Men da hadde altså vedkommende
hatt fem år med lønn og folketrygd. Hvis vedkommende hadde ventet
og tatt ut begge pensjonene ved 67 år, ville samlet årlig pensjon
blitt 69 pst. av sluttlønnen. Hvis vedkommende hadde ventet med
å ta ut begge pensjoner til vedkommende faktisk gikk av ved fylte
72 år, ville vedkommende fått en samlet årlig pensjon på 74 pst.
av sluttlønnen. Alt ville da ha kommet fra Folketrygden, men det
spiller vel for så vidt ingen rolle, ei krone er ei krone inn på
konto, og den ene krona er vel antakelig ikke dårligere enn den
andre. Så det lønner seg i form av årlig utbetalt pensjon å stå
lenge i arbeid. Men man kan selv bidra til at den gevinsten reduseres
ved at man samtidig velger å ta ut folketrygd.
Det er sagt her
at den såkalte fella ikke gjelder for dem som er født i 1963 og
senere. Det er for så vidt riktig, og det ble sagt at de vil få
mer i tjenestepensjon ved å stå lenge. Men også de må ta konsekvensen
av å ta ut folketrygd mens de fortsatt jobber, i form av lavere
årlig pensjon når de slutter i jobb sammenlignet med det de ville ha
fått ved å vente med å ta ut folketrygd til de faktisk slutter å
jobbe.
Så har Arbeiderpartiet,
som jeg sa i mitt første innlegg, forståelse for at dette kan være
litt komplisert. De forslagene jeg tok opp, er på en måte et forsøk
på å strekke ut en hånd. For det første understreker jeg at god
informasjon er viktig. Vi har også sett hen til koronasituasjonen
nå og sagt at en sånn lovbestemmelse, unntaksbestemmelse, egentlig
bør være permanent, i tilfelle den trengs også på et annet tidspunkt.
Og så er vi med på innstillinga, hvor vi ber regjeringa om å utrede
et redusert krav til innbetaling, eller se på hvordan en på én måte
kan komme det litt i møte ved å styrke arbeidslinja for offentlige
ansatte som er født i årene 1944–1962.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:06:04 ] : Regjeringas opplysningsplikt
etter Grunnloven er § 82 første ledd og ikke § 85, som jeg sa i
mitt første innlegg. Så da har jeg fått korrigert det.
Saken gjelder
tjenestepensjon, og det er ganske sterkt å høre fra representanten
fra Arbeiderpartiet her at det at en får hele pensjonen sin fra
folketrygden når en står lenge i jobb, og ingenting fra tjenestepensjonen, er
greit. Det som har vært kjernen ved å være ansatt i det offentlige,
er at en har hatt en god tjenestepensjon. Det at folketrygdens utbetalinger
øker dess lenger en venter med å ta det ut, er helt naturlig etter
den nye reformen. Det er jo sånn reformen er bygd opp. Og så skal
det føre til at de offentlig ansatte skal miste tjenestepensjonen. Jeg
har sjøl betalt inn store beløp, og arbeidsgiveren har betalt inn
enorme beløp. Det er sterkt å høre.
Til representanten
Tonning Riise: Det er flott at du refererte hele innlegget ditt.
Høyre aksepterer at det er en tilsiktet urett, og det er etter Høyres
mening en tilsiktet urett som organisasjonene har gjort, og siden
organisasjonene har gjort det i en avtale med staten, er det Stortingets
plikt å bare følge opp det. Det er ikke sånn. Forhandlinger mellom
partene som har konsekvenser for statsbudsjettet, er å anse som
forberedelser til Stortingets behandling, og det er Stortinget som
er sjefen. Og Stortinget har gjort en feil. Høyre erkjenner at det
er en tilsiktet urett og vil ikke rette opp i det. Arbeiderpartiet sier
at det ikke er noen urett engang. Senterpartiet sier at det er gjort
en feil – vi retter opp feilen.
Det Senterpartiet
her står for, har positive samfunnseffekter. Det er helt i tråd
med alt vi sier i alle sammenhenger, at innenfor de lovregler som
gjelder for ansettelsesforhold, er det en fordel for folk og for
landet at en jobber lengst mulig, men ikke for dem som er født mellom
1944 og 1963 – forstå det den som vil! Det er jo helt uvirkelig
at vi står i denne situasjonen.
Og som om ikke
det skal være toppen, har jeg her med meg høringsnotatet av 3. desember
2020 som er sendt ut fra arbeids- og sosialministeren, med høringsfrist
28. februar 2021, som heter «Forslag til lovendringer for å øke
den generelle aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år». Hvis en
er 72 år og født i 1963, har dette virkning fra 2035. Regjeringa
ønsker altså at fella skal gjelde framover, samtidig som en gir
inntrykk av at det lønner seg å stå lenger i jobb. Det er helt uvirkelig.
Heidi Nordby Lunde (H) [11:09:24 ] : Det er mye som er uvirkelig
i denne debatten, så derfor har jeg egentlig ikke tenkt å kommentere
så mye av innholdet i saken, da jeg synes at det har vært godt redegjort
for. Men det jeg har lyst til å kommentere, er språkbruk, påstander
og innholdet i merknadene fra Senterpartiet. Grunnen til det er
at vi vet at vår saksbehandling og merknader blir gjenstand for
tolkning og historieskrivning, hvilket jo nettopp gjør at vi har
tilsvarsrunder for at ikke påstander skal bli stående uimotsagt.
Men noen ganger strekker altså ikke disse til.
Det påstås bl.a.
at daværende regjering Stoltenberg, som Senterpartiet jo var en
del av, instruerte de ansatte i Arbeids- og sosialdepartementet
til å utforme samordningsloven slik at det skulle oppstå en samordningsfelle som
tusenvis av offentlig ansatte kunne gå i, for å tvinge partene i
arbeidslivet til nye forhandlinger. Jeg siterer fra Senterpartiets
merknader:
«De ansatte i departementet ble
derfor pålagt å utforme forslagene til samordningsloven slik at samordningsfellen
oppstod.»
Stoltenberg-regjeringen
skal altså ha spesialdesignet en straff for å få endret AFP-ordningen
i offentlig sektor.
Merknadene refererer
til vitneforklaringer i rettssaken der en tidligere statsansatt
gikk til sak mot staten om nettopp samordningsfellen, og der samtlige
påstander ble avvist av lagmannsretten.
Det beskrives
videre som «uhørt» å beskylde arbeidslivets organisasjoner for å
ville svikte sine medlemmer. Nei, arbeidslivets organisasjoner beskyldes
ikke for å svikte sine medlemmer – det er representanten fra Senterpartiets
ord. Det som derimot er uhørt, er at merknadene gjennomgående omtaler
informasjon i saken som usann, feilaktig, bevisst villedende, som
alvorlig feilinformasjon og som ran og grov urett.
Regjeringspartiene
er for så vidt vant til harde debatter i denne komiteen, og jeg
tror at historikerne vil ha utfordringer med å realitetsorientere
seg dersom de leser referatene. Men det er ikke derfor jeg reagerer.
Tidligere i dag mottok vi en petisjon og hørte en appell fra noen
som representerer det mindretallet som har stått i arbeidslivet
under samordningsreglene, og omtalte dette på plakater som tyveri
og ran. Jeg skjønner at de er sinte og frustrerte, men Stortinget
og Senterpartiet visste hva de gjorde da samordningsreglene ble
vedtatt som en overgang til et nytt pensjonssystem der det lønner seg
å stå videre i arbeid. Da mener jeg at det i så fall er uhørt av
et parti og en representant å kaste blår i øynene på en liten gruppe
som tror de kjemper en kamp som kan vinnes, og anspores av denne
språkbruken og tilnærmingen til å fortsette å bruke av sine egne
ressurser gjennom rettsapparatet. Deres sinne bør rettes mot dem som
forleder dem til å tro at et annet utfall enn det saken får her
i dag, er mulig.
Da har jeg ikke
tenkt å gå i en ytterligere polemisk diskusjon om innholdet i innstillingen,
men vil for historieskrivningens skyld og referatets skyld vise
til merknadene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Høyre for en realitetsorientering om hvorfor denne
saken i dag ikke får flertall.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger og får ordet til en
kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:12:31 ] : Jeg er enig i at dette
er en spesiell innstilling. Årsaken er at det er helt forskjellig
virkelighetsforståelse av hva som er konsekvensene av det vedtaket
som tidligere er gjort. Arbeiderpartiet benekter konsekvensen, Høyre
sier at det er en tilsiktet urett, og det er organisasjonene som
har ansvaret for det.
Regjeringa Stoltenberg
har fått sitt arbeid belyst i rettssaken, med vitnemål i rettssaken,
og det er fra personer som har vært eller er ansatt i departementet.
Det er meget interessant.
Senterpartiet
tok feil da vi gjorde vedtak her i sin tid. Vi retter opp feilene,
og vi dokumenterer poengtert hvilken feilinformasjon som er gitt.
Jeg avventer konkret bekreftelse på hva som er feil i våre merknader.
Rigmor Aasrud (A) [11:13:46 ] : For Arbeiderpartiets del har
representanten Lise Christoffersen på en utmerket måte presentert
våre posisjoner i denne saken, men det er allikevel grunn til å
anmerke to ting.
Det første er
at representanten Lundteigen, både i innstillingen og i debatten
her nå, henviser til at daværende arbeidsminister Dag Terje Andersen
framforhandlet en annen ordning for samordning. Det stemmer, det
ble gjort. Men det som skjedde etterpå, er ikke belyst her, for
etterpå sa organisasjonene nei til det opplegget som ble lagt fram.
Derfor var det helt nødvendig å legge andre samordningsregler til
grunn enn det som var forhandlet fram.
Det andre som
jeg ser grunn til å bemerke, og som vi bør minne hverandre om, er
at i staten – altså i de bruttobudsjetterte virksomhetene i staten,
som er de aller fleste – har man ikke innbetalt penger til Statens
pensjonskasse på noe tidspunkt før 2015. Da gjorde regjeringen Solberg
en endring der man bevilget 7,7 mrd. kr til departementer, direktorater
og desslike, som ble innbetalt til Statens pensjonskasse for at
man skulle synliggjøre pensjonskostnadene i de virksomhetene. Men
på det tidspunktet var både Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og
for så vidt SV, imot det, og vi stemte faktisk mot det. Derfor kan
iallfall ikke vi si at det er innbetalt noe særlig penger til de
pensjonskassene, som er Statens pensjonskasse. De innbetalingene
som er gjort, er da gjort etter 2016. Så det er lite penger som
ligger der.
Så den påstanden
som Lundteigen kommer med, medfører ikke riktighet for den store
delen av staten som er bruttofinansiert, og det er den største delen.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:16:06 ] : Jeg registrerer at en
god del av debatten fra enkelte partier handler om hva som var meningen,
at det var en intensjon med det som ble gjort tilbake i 2009 og
for et tiår siden. Det kan vi ha en diskusjon om, men det som er
det aller viktigste for oss som folkevalgte i Stortinget, er jo
at når vi ser at konsekvensen av vedtak som blir gjort, blir feil,
det blir urimelig, det blir klart urimelig for visse grupper, så forsøker
vi å rydde opp. Det gjør vi på område etter område gjennom nye politiske
vedtak, hvis det er politisk vilje til å rydde opp for å sikre rettferdighet
mellom ulike grupper. Hva er rimeligheten i at fordi en er født
i noen bestemte årskull, skal en oppleve den urimeligheten at hvis
en står lenger i jobb, taper en offentlig tjenestepensjon en har
tjent opp, dag for dag, år for år?
Til representanten
Christoffersen, som snakket om prosentvis utbetaling år for år:
Ja, når folketrygden er en beholdning, er det riktig at dess lenger
en venter med å ta ut pensjonen der, dess mer vil en få i årlig
utbetaling, men en får ikke ut noe mer samlet sett av den grunn. Fortsatt
er problemet at den tjenestepensjonen en har tjent opp ut fra jobben
sin, vil en tape. Det er klart dokumentert i saken, og det sier
altså representanten fra Arbeiderpartiet, sammen med stortingsflertallet,
er greit.
Senterpartiet
er uenig i det. Vi mener ikke det er greit for de aldersgruppene.
Hvis en derimot er så heldig at en er født etter 1963, har en ikke
den samme effekten. Da skal systemet være annerledes. Vi må forsøke
å rydde opp, sånn at vi kan ivareta også de aldersgruppene det er snakk
om her, som er født fra midten av 1940-tallet og til starten av
1960-tallet. Det er både fullt håndterbart og klart rimelig at det
blir gjort. En snakker om sliterne, at en skal ta vare på sliterne,
en skal ta vare på dem som ønsker å bidra til samfunnet. Her er
noen av dem som virkelig er slitere i det norske samfunnet, som
står i jobb til de er i slutten av 60-årene, noen av dem til de
er godt ute i 70-årene, og så er takken tilbake at en blir tatt
fra offentlig tjenestepensjon en har tjent opp. Det er grovt urimelig
og sterkt beklagelig at det ikke blir ryddet opp i.
Statsråd Henrik Asheim [11:19:22 ] : La meg begynne med å si
at det er blitt en tendens som jeg tror vi nesten kunne forutse
da pensjonsreformen ble vedtatt, nemlig at etter hvert som den begynner
å virke og vi ser konsekvensene av mange av vedtakene, er det flere
nye diskusjoner som kommer opp. Jeg mener det er helt legitimt.
Det er helt legitimt å diskutere hva som er utfallet for ulike grupper,
i en svær reform som er så viktig.
Men det har også
ført til en politisk diskusjon i Norge som handler om at det er
om å gjøre å fortelle at man ikke var for pensjonsreformen. Jeg
kan bare si som representant for partiet Høyre at jeg mener at de
partiene som sto bak den, skal være veldig stolt av en av de viktigste
velferdsreformene dette landet har vedtatt – det at man får bærekraft
i pensjonssystemet vårt, og at vi sørger for at vi kan se våre barn
og barnebarn i øynene og si at også de kommer til å få en trygg
pensjon.
Så har jeg et
behov for rett og slett å forsvare de ansatte i Arbeids- og sosialdepartementet.
Dette er landets mest kompetente innenfor pensjonsfaget. De er en
stor fordel for regjeringen, men også for Stortinget, og jeg mener
de svarene de som embetsverk, via statsråden naturligvis, har gitt
Stortinget, viser at de er svært kompetente. De lar seg ikke instruere
på den måten.
Det er ganske
viktig å minne om det, for det som har vært trukket frem i rettssaken,
og som også har vært vitnemål fra nåværende og tidligere ansatte
i Arbeids- og sosialdepartementet, er egentlig en selvfølgelighet, nemlig
at det kom tydelige politiske signaler fra den daværende politiske
ledelsen om at dersom man skulle ha gode fordeler for tidligpensjon,
måtte det gi seg utslag på en annen måte, rett og slett fordi hele
denne reformen jeg snakket om i starten, som er så viktig, skal
gå opp. Det er ganske viktig for meg å si det, fordi det miljøet,
de som jobber i Arbeids- og sosialdepartementet, har svært høy integritet.
De ville aldri latt seg instruere på denne måten, men de tar naturligvis
politiske signaler som handler om at den reformen man skal lage,
også går opp.
Presidenten: Representanten
Lise Christoffersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Lise Christoffersen (A) [11:21:39 ] : Det var bare en liten
kommentar til Gjelsviks siste innlegg. Da jeg hørte Gjelsvik tale,
skjønner jeg hvor resonnementet til Senterpartiet kortslutter litt.
Gjelsvik greide i argumentasjonen å blande sammen det som faktisk
er den årlige garantien i et system med brutto tjenestepensjon,
nemlig årlig utbetalt pensjon, med at man taper pensjon over livsløpet,
som han sammenlignet det med. Det er noe helt annet.
Så nevnte Gjelsvik
også sliterne. Jeg vil ikke kalle de gruppene vi snakker om her,
for sliterne. Sliterne i offentlig sektor er godt ivaretatt. De
kan ta ut AFP fra 62 år uten å tape i framtidig pensjon.
Og så har jeg
ennå ikke fått noe svar fra Senterpartiet om de bekymrer seg for
dem med små tjenestepensjoner, som får økt minstepensjon og får
det samordnet bort. Det har Senterpartiet ikke sagt noe om.
Presidenten: Representanten
Sigbjørn Gjelsvik har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:23:07 ] : Til representanten Christoffersen:
Fortsatt er effekten det som Senterpartiet dokumenterer i denne
saken dersom en fortsetter å fortsette å jobbe etter fylte 67 år,
med tanke på den tjenestepensjonen som en har tjent opp ved fylte
67 år: Hvis en fortsetter å jobbe etter fylte 67 år, vil en tape
av den opptjente offentlige tjenestepensjonen – dag for dag, år
for år – til den er nullet ut i en alder mellom 72 og 73 år.
Ja, jeg kalte
noen av dem som står så lenge i jobb, for slitere. Det kan godt
hende at det var feil ordbruk ut ifra Arbeiderpartiets definisjon.
Men jeg mener faktisk at det er viktig å verdsette folk som ønsker
å stå i arbeid så lenge, og det er en viktig verdi også med tanke
på framtidige generasjoner.
Fortsatt er effekten
det som Senterpartiet dokumenterer i denne saken dersom en fortsetter
å jobbe etter fylte 67 år, med tanke på den tjenestepensjonen som en
har tjent opp ved fylte 67 år: Hvis en fortsetter å jobbe etter
fylte 67 år, vil en tape av den opptjente offentlige tjenestepensjonen
– dag for dag, år for år – til den er nullet ut i en alder mellom
72 og 73 år.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.
Votering, se voteringskapittel