Mudassar Kapur (H) [10:03:48] (komiteens leder og ordfører for sak nr. 2): La meg få starte med på vegne av regjeringspartiene å takke Fremskrittspartiets forhandlingsdelegasjon for gode og tøffe forhandlinger. For åttende gang har våre partier blitt enige om veien videre for Norge. Underveis har vi også forhandlet på plass en viktig enighet om kraftfulle økonomiske tiltak for næringslivet. Jeg vil også takke komiteens medlemmer for konstruktiv dialog og samarbeid i forbindelse med komiteens interne arbeid med budsjettet. Og jeg vil også takke presidentskapet, administrasjonen og vårt eget komitésekretariat for tålmodighet og tilrettelegging.

Det er viktig for både folk og bedrifter i hele landet at vi nå har fått enighet om budsjettet. Det gir trygghet og forutsigbarhet om viktige prioriteringer for neste år.

La meg gjengi noen hovedpunkter fra det vi er enige om: Vi er enige om en formidabel satsing på maritim næring. Blant annet styrkes nettolønnsordningen for sjøfolk. Bevilgningene til veiinvesteringer og vedlikehold økes kraftig. Bevilgninger til å starte arbeidet med Stad skipstunnel, InterCity Vestfold og Kongsbergbanen, samt reduksjon av bompenger er også blant samferdselssatsingene. Sukkeravgiften fjernes, avgiften på alkoholfrie drikkevarer halveres, avgiften på snus blir 25 pst. lavere, og avgiften på øl og vin reduseres med 10 pst.

Underveis har vi også blitt enige om en kraftfull tiltakspakke på 22 mrd. kr særlig for norsk næringsliv. Forslagene er bl.a. rettet mot helsesektoren, kompensasjon til kommuner og næringsliv, støtte til sårbare grupper og forlengelse av ordninger for inntektssikring. Dette er ting vi ble enige om underveis i forhandlingene, og det var viktig for å skape forutsigbarhet for dem som driver næring og opplever vanskelige tider akkurat nå.

Norge har et bedre utgangspunkt enn mange andre. Før krisen hadde vi høy sysselsetting, lav arbeidsledighet, høy produktivitet, robuste banker og en velfungerende økonomi. Norge har et omstillingsdyktig næringsliv og høy tillit i samfunnet.

Dette året har vi alle erfart betydningen av å ha ekstraordinære statsfinanser. Takket være alle dem som har bidratt til norgeshistoriens største industrieventyr innen olje og gass, har fellesskapet fått enorme inntekter. Og takket være kloke beslutninger og ansvarlig forvaltning har vi brukt dem til å bygge opp verdens største nasjonale sparekasse – oljefondet. I godværsdager har vi forberedt oss på de uværsdagene vi visste ville komme. Det kan vi være glade for nå. Der andre land tar opp svære kriselån, som de vil måtte slite med i mange år framover, har Norge oljefondet.

Denne muligheten forplikter også. Vi må bruke denne situasjonen til å sette økonomien i enda bedre stand til å fornye seg. Vi må sørge for at den dagen en annen generasjon står i samme krise som vår, skal de ha en minst like god verktøykasse som det vi har hatt og har. Derfor er det lagt fram tiltak i budsjettet som bidrar til nødvendig omstilling i norsk økonomi.

Regjeringspartiene la fram vårt forslag til statsbudsjett i oktober, og det var bygget på regjeringens strategi for Norges vei ut av krisen: skape mer og inkludere flere.

Tiltakene i årets budsjett gir støtte og aktivitet i distriktene, grønn omstilling og vekst i næringslivet, trygghet og støtte til dem som trenger det, og vil bygge kompetanse for framtiden. Budsjettet er ekspansivt, noe som betyr at vi bruker mer penger på å skape aktivitet. 73 mrd. kr til veier, broer, tuneller og jernbane – dette vil kreve tusenvis av hender og hoder å gjennomføre. Da snakker jeg om budsjettforslaget vi la fram.

Dessuten har vi kuttet skatten på arbeidende kapital, slik at vi tar side med dem som ønsker å skape norske arbeidsplasser, de som står på hver dag for å redde norske arbeidsplasser. Arbeiderpartiet tror debatten om formuesskatten handler om yachter og luksusbiler, men det den egentlig handler om, er fiskebåter og lastebiler. Det handler om arbeidsplassen til folk.

Dette budsjettet sikrer flere bein å stå på. Vi skal bruke 10 mrd. kr på næringsrettet forskning og innovasjon. Og skattelettene styrker økonomien til mange familier som sårt trenger det. En vanlig familie vil ha om lag 14 000 kr mer å rutte med enn med nivået i 2013.

Dette budsjettet bidrar til å skape en grønn framtid. Karbonfangst og -lagring, jernbane og kollektivtrafikk er viktige og store satsinger i budsjettet.

Dette budsjettet bidrar til å bygge kompetanse. Vi skal sørge for at flere fullfører videregående skole, og at flere får kompetansen som morgendagens arbeids- og næringsliv trenger. Veldig mange av dem som nå har falt ut av arbeidslivet, er det ikke sikkert kommer tilbake til samme type arbeidsplass og samme type arbeidsoppgaver når denne pandemien er over. Og vi skal videreutvikle Utdanningsløftet 2020.

Før koronakrisen var arbeidsledigheten i Norge rekordlav etter over seks år med denne regjeringens politikk. Fire av fem jobber ble skapt i det private næringsliv, og det er også der de skal skapes på nytt. Det er dit vi må tilbake, og med denne budsjettenigheten staker regjeringen sammen med Fremskrittspartiet ut kursen for framtiden.

Dette er også et budsjett som bidrar til å inkludere flere. Alle skal få mulighet til å delta i arbeidsliv og samfunnsliv. En jobb å gå til er nøkkelen til alt. Alle som kan jobbe, bør jobbe. Samtidig som vi skaper nye arbeidsplasser, må vi unngå at noen faller varig ut av arbeidslivet, eller at arbeidsledigheten biter seg fast. Framover må vi bidra til at flere kommer i jobb.

Mange er nå arbeidsledige eller permittert. Tidligere kriser har lært oss at vi må tilby utdanning og skole for å hindre at folk blir stående varig utenfor arbeidslivet. Vi må sørge for at de som er ledige i dag, får den kompetansen som næringslivet etterspør i morgen.

Statsbudsjettet for neste år bidrar også til å svare på de langsiktige utfordringene landet står overfor – de utfordringene som var der før koronakrisen, og som vil være der etter, kanskje i mye mer forsterket grad. Det er derfor budsjettet handler om å skape mer og inkludere flere.

I dag vedtar vi løsninger som bidrar til arbeidsplasser og aktivitet, uten å miste det langsiktige perspektivet av syne. Utfordringene som var der før krisen, vil som sagt være der også etterpå.

Med regjeringens tiltak og enigheten med Fremskrittspartiet vil vi bidra til aktivitet i hele landet, grønn omstilling og vekst i næringslivet.

For oss i Høyre har en viktig beskjed ut til næringsliv og folk gjennom hele krisen vært: La oss holde hjulene i gang der vi kan. La oss holde åpent der vi kan. Men vi må også ta vare på hverandre, for god helsepolitikk og god helse er også god økonomi i den situasjonen vi står i nå. Det viktigste for oss nå er å holde smitten nede, gi trygghet til folk og arbeidsplasser, hjelpe dem som trenger hjelp, få folk tilbake i jobb og sikre flere bein å stå på. Det siste gjør vi gjennom å skape flere jobber i flere og nye bransjer over hele landet.

Vi har sagt fra start at vi skal gjøre alt vi kan for å lede Norge trygt ut av krisen. Det har vi vist gjennom gjentatte krisepakker gjennom dette året. Jeg vil også benytte anledningen til å takke partiene på Stortinget for samarbeidet i forbindelse med krisepakkene. Men jeg vil også si at nå går vi inn i en ny fase. Smittetallene er høye, og det er viktig å puste med magen. Det er viktig å bruke innestemme, og vi har et felles ansvar for at vi alle bidrar til den roen vi trenger i næringslivet, og passe på at det er lov å ha en politisk debatt om problemstillingene, men vi må også bidra til at det ikke skapes usikkerhet rundt de tiltakene vi kommer med. Regjeringens klare beskjed står fast: Vi skal gjøre det som trengs, men det må være virkningsfullt. Det må kunne reverseres, og det må kunne differensieres ut fra hvordan situasjonen utvikler seg.

Jeg tar med dette opp løst forslag nr. 205 til erstatning for tilrådingens I, og jeg tar opp de løse forslagene nr. 206–238. Avtalen trykkes som vedlegg til Innst. 5 S for 2020–2021 fra finanskomiteen.

Eigil Knutsen (A) [10:25:27]: For et merkelig skue regjeringen og Fremskrittspartiet har utsatt oss for de siste par månedene. I et kriseår, på et tidspunkt der vi teller nesten 200 000 arbeidsledige og har strenge smitteverntiltak som truer enda flere arbeidsplasser, på et tidspunkt der helsevesenet testes til bristepunktet, da sprenger høyrepartiene alle behandlingsfrister for budsjettet og kommer til enighet på overtid av overtid. Det er ikke fordi partiene har kjempet for arbeidsplasser, bedre sykehusøkonomi eller mer sosial rettferdighet. Nei, i år, når økonomien trenger forutsigbarhet og krisemidler, har konflikten på høyresiden handlet om alkoholavgifter, kutt i antall kvoteflyktninger og kutt i bistand.

Budsjettdiskusjonene burde handlet om helt andre ting:

Som sykepleieren Renee, som løper fra pasient til pasient og dropper dobesøk og matpause for å rekke over alle arbeidsoppgavene, men som likevel ikke opplever at det er nok tid til å gi pasientene den hjelpen de fortjener på sykehuset.

Eller fabrikkarbeideren Egil, som har vært permittert fra Figgjo AS siden mars i år. Han kjenner på tapet av tryggheten en arbeidsplass kan gi, og han kjenner på usikkerhet fordi permitteringsperioden utløper. I tillegg blir han stående uten inntekt i juli neste år, fordi denne regjeringen har tatt fra ham retten til feriepenger.

Eller bareieren Pål, som i mange år har jobbet for å skape samlingspunkter for folk, men som nå opplever at utestedene og serveringsstedene han har vært med på å etablere, må stenges og legges ned fordi krisepakkene fra regjeringen er for svake, pengene lar vente på seg.

Budsjettet burde handlet om å skape arbeidsplasser, styrke vår felles velferd og kutte i klimagassutslipp. Det burde handle om en forutsigbar og trygg økonomisk politikk i en krevende tid. Men regjeringen, med Fremskrittspartiet på slep, har sørget for at det handler om helt andre ting. Det er ikke politikken Arbeiderpartiet stemmer for i dag.

Vi har høyere ambisjoner for landet vårt. Flere hundre tusen nordmenn skal tilbake i jobb. Arbeid til alle er jobb nummer én. Vi skal gjøre vår felles velferdsstat sterkere. Velferdsstaten skal favne alle – en trygg oppvekst, god skole, en raus eldreomsorg og sterkere helsevesen, uansett hva man tjener, eller hvor man bor. Norges klimamål skal nås. Vi skal redde verden fra en klimakrise på en måte som er rettferdig, som reduserer forskjeller, og som skaper arbeidsplasser.

Nå må det være arbeidsfolks tur. I sju år har høyrepartiene gitt enorme pengegaver til de rikeste og finansiert det med å øke avgiftene for vanlige folk. Nå, før valget, skal avgiftene skrus ned igjen, men rikingfesten skal fortsette. Hver dag får de tusen rikeste nordmennene en champagneflaske i skattekutt, mens ni av ti nordmenn får nok til en tom bærepose på butikken.

Som om ikke det er nok: Høyre vil fortsette med nye skattekutt, på hele 2,6 mrd. kr, til landets tusen rikeste. Det er konsekvensen av full aksjerabatt i formuesskatten. Effekten for så godt som alle andre, de 88 pst. med minst, er null – null! – kroner. Det er grunnleggende urettferdig, og det er dårlig økonomisk politikk.

Når inntekter og verdier er jevnt fordelt, fungerer økonomien bedre. OECD sier til og med at små økonomiske forskjeller fører til økt økonomisk vekst. Men nå øker forskjellene. Hvis vi ser på formue, kan vi ifølge SSB ikke lenger kalle oss et likhetssamfunn.

Arbeiderpartiet vil ha flere arbeidsplasser og et mer rettferdig Norge. Det viser vi også med vårt enkle skatteopplegg: lavere skatt på inntekter under 750 000 kr, høyere skatt på høye inntekter og store formuer, uendret skatt på bedriftene. Der vi øker avgifter, blir de motsvart av avgiftskutt og lavere inntektsskatt. Åtte av ti ville betalt mindre inntektsskatt med dette. Ni av ti pensjonister ville kommet bedre ut. Vi gjør det i tillegg rimeligere å pendle til jobben, være fagorganisert og å ha barn i barnehage eller SFO.

Arbeiderpartiets forslag om at de med de største aksjeformuene skal betale mer skatt, har åpenbart frustrert Høyre, som har skrevet innlegg i landets aviser hvor de nesten til det parodiske gjentar feilaktige påstander om formuesskatt. Én gang for alle: Formuesskatt er skatt på personer, individer, formuende. Det er ikke det samme som arbeidsplasser. Ingen bedrifter betaler formuesskatt. Den har heller ingen påviselig negativ effekt på jobbskaping, snarere tvert imot.

90 pst. av formuesskatten blir betalt av de 10 pst. rikeste personene i Norge, og det er den eneste skatten som hindrer at de aller rikeste kan trikse seg unna og bli nullskattytere. Derfor er den viktig både for inntektene til fellesskapet og for den folkelige tilliten til at skattesystemet er rettferdig.

Men Høyre lar seg ikke affisere av dette. Poenget er et annet: Rikfolk liker heller ikke å betale skatt, og det er dem Høyre er til for. Dette prøver de å skjule gjennom å snakke om skatt på bedrifter og arbeidsplasser, akkurat på samme måte som republikanerne i USA gjør når de gir enorme skattekutt til landets rikeste. Trump kalte sine gaver til dollarmilliardærene for «The Tax Cuts and Jobs Act», mens George W. Bush markedsførte sin tilsvarende pakke som «Tax Cuts for Job Creators», skattekutt for jobbskapere. Her hjemme kalles aksjerabatt arbeidende kapital. Høyresiden er seg selv lik, de vil redusere skattebyrden for seg og sine.

Nå er det arbeidsfolks tur til å få bedre økonomi, gjennom billigere barnehage og SFO, bedre pendlerfradrag, doblet fagforeningsfradrag og lavere inntektsskatt. For politikk handler om hvem og hva man vil prioritere. Arbeiderpartiet vil avvikle statlig støtte til privatisering av helsevesenet, innføre avgift på private helseforsikringer og heller satse på den offentlige helsetjenesten for alle. Vi vil ikke sponse kjøp av de dyreste elbilene, men heller bygge hurtigladestasjoner i alle norske kommuner, sånn at alle kan gå over til elbil i hele Norge.

Heller enn store skattekutt til landets rike og mektige sier vi til sykepleier Renee at med Arbeiderpartiet blir det mer penger til sykehus og kommuner, heltidssatsing og opptrappingsplan for sykepleiere i eldreomsorgen og flere faste stillinger. Vi sier til fabrikkarbeider Egil at med Arbeiderpartiet ville han selvfølgelig fått utbetalt ferietillegg. Med Arbeiderpartiet slipper han en forsinket økonomisk straff til sommeren. Og vi sier til bareier Pål at økonomiske krisetiltak og smitteverntiltak selvfølgelig bør gå hånd i hånd. Krisemidlene burde kommet tidligere enn januar neste år, og ordningene må treffe de arbeidsplassene som sliter.

Arbeiderpartiet mener at nå må det være arbeidsfolks tur. Nærmere 200 000 er arbeidsledige, forskjellene øker, og klimaproblemet henger over oss. Da legger vi fram et budsjett for å få folk i jobb, styrke vår felles velferd og kutte i klimagassutslipp. Både krisen vi nå står oppe i, og de store utfordringene som venter oss på 2020-tallet, skal vi løse i fellesskap. Vi får til mye mer sammen enn hver for oss.

Til slutt gjør jeg oppmerksom på at i lys av anslagsendringer som Stortinget har blitt gjort oppmerksom på, og nye inntekter og mindrebehov vist i forliket har Arbeiderpartiet lagt inn et justert forslag til rammer som erstatter vårt forslag i innstillingen.

Vi observerer også med glede at det nå går rett vei for en bedre pensjonsregulering, selv om Fremskrittspartiet og høyresiden stemte imot dette i denne salen for bare noen uker siden. Arbeiderpartiet har gjennom flere år fremmet forslag om bedre pensjonsregulering, og vi støtter derfor forslaget.

Helt til slutt vil jeg si at årets budsjettbehandling i Stortinget ikke gir muligheten for mindretallet til grundig å vurdere alle enkeltelementene i flertallsforliket. Det er både enkelte utgiftsposter og inndekninger vi i opposisjonen hadde trengt mer tid på, men det ble det ikke anledning til.

Jeg tar med det opp Arbeiderpartiets forslag.

Sylvi Listhaug (FrP) [10:45:18]: Norge er midt i en krise, der det handler om trygghet for økonomi, jobb og hjem. Mange familier føler i disse førjulstider utrygghet. Man opplever permitteringer og oppsigelser, og nesten 200 000 mennesker er arbeidsledige. Noen bransjer er ekstra utsatt: reiselivet, luftfarten, restaurant- og serveringsbransjen og maritim næring, for å nevne noen. Små og store aktører opplever å se livsverk som kan gå tapt.

I en slik situasjon velger Fremskrittspartiet å gi sin subsidiære støtte til budsjettet. I en normalsituasjon hadde det slett ikke trengt å være slik.

Vi har fått til mye bra. Vi har flyttet på 18 mrd. kr. Vi har fått til tidenes reduksjon i grensehandelavgifter med nesten 3,7 mrd. kr. Vi fjerner avgiften på sjokolade og sukkervarer, en avgift som har vart i over 100 år. Vi halverer avgiften på alkoholfrie drikkevarer, og vi får til en reduksjon på snus på 25 pst. Vi reduserer alkoholavgiftene med 775 mill. kr.

Det er viktig at disse lettelsene kommer forbrukerne til gode, og det er bra at flere dagligvarekjeder har vært tydelige på at så skal skje. Vi skal følge med. Vi håper også det betyr at en del av dem som nå har fått jobb, som har slitt med å komme inn på arbeidsmarkedet, kan beholde jobben også etter at grensene åpnes, og vi håper det betyr at nordmenn skal legge igjen noe mindre penger i Sverige.

Pensjonister og eldre er viktige for Fremskrittspartiet. År etter år har pensjonistene blitt underregulert. For neste år har vi fått til en pakke på 3,7 mrd. kr som kommer pensjonister og eldre til gode. Vi har fått økt pensjonen for enslige minstepensjonister, og vi stanset underreguleringen av pensjoner ved å legge inn til sammen på disse punktene over 2 mrd. kr.

Vi får på plass tusen ekstra nye sykehjems- og heldøgns omsorgsplasser, vi får på plass et pilotprosjekt som skal styrke tannhelsen til eldre, som jeg vet er under enhver kritikk landet rundt, og vi får til å gjøre noe med regjeringens dønn usosiale forslag om å øke prisen for syke mennesker. Denne økningen blir det ingenting av. Egenandelstakene skal slås sammen, men de skal beholdes på 2 460 kr. Det sparer syke mennesker i Norge for 1,1 mrd. kr.

Vi skal bekjempe ensomhet blant eldre, som er blant dem som er hardest rammet av pandemien, med 400 mill. kr.

Midt i krisen sviktet regjeringen den maritime sektoren. De sørget for å svekke nettolønnsordningen. Dette er nå reversert. Nettolønnsordningen blir styrket neste år, og det betyr flere norske sjøfolk på norske skip.

Vi tar også viktige grep for verftsnæringen.

Vi skal neste år gjøre mer på samferdsel. Vi skal legge asfalt, rive bomstasjoner, starte opp veiprosjekter og vedlikeholde veinettet. Etter flere tiår skal endelig Stad skipstunnel realiseres, nå er det slutt på evige utredninger.

Vi sørger for flere politipatruljer, og vi sørger for å styrke kampen mot gjengkriminalitet og den utviklingen vi ser i Oslo og nærliggende kommuner, som går mot svenske tilstander.

Vi sørger for at private barnehager fremdeles skal kunne drive og være en trygg havn for barn, for foreldre som sender barna sine dit, og for de mange ansatte som trives godt der.

Vi fikk ikke redusert antallet kvoteflyktninger, men etter sju år får vi nå tvunget Kristelig Folkeparti og Venstre i kne. Endelig skal Stortinget vedta at antallet år for å få permanent opphold i Norge skal økes fra tre til fem år. Ingen som per 1. desember har vært i Norge i tre år, får permanent opphold før det er gått fem år. Det betyr ekstra tid for politi og utlendingsmyndigheter til å avdekke juks, avsløre falske identiteter, at det i flere land og områder som disse menneskene har flyktet fra, kan bli trygt, slik at de kan reise tilbake og være med på å bygge opp igjen landet sitt.

Kristelig Folkeparti og Venstre er også med på å stramme inn underholdskravet. Det er allerede nylig strammet inn gjennom at man har hevet det til ca. 265 000 kr. Nå fjerner man også introduksjonsstønaden som grunnlag for å kunne få familien sin til Norge eller hente ektefelle til Norge.

For første gang skal kristne forfulgte endelig prioriteres. Jeg ser at det blir kritisert fra mange hold, men jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for dette.

Alt i alt er det veldig mye bra. I en normalsituasjon er det slett ikke sikkert at dette budsjettet hadde blitt vedtatt her i dag, men jeg er glad for at vi nå skal bidra til å trygge familier, trygge folk rundt om i hele landet som nå er redde for å bli permittert, som er blitt permittert, som er blitt oppsagt, som går en julehøytid i møte der de er bekymret for framtiden, for om de får inntekter å leve av, og for om de har en jobb å gå til. Det er nettopp derfor – av hensyn til alle disse – Fremskrittspartiet stemmer subsidiært for dette forslaget.

Jeg tar opp vårt rammeforslag.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:03:28]: Det som har gjort sterkest inntrykk på meg de siste månedene, er alle folkene jeg har møtt som er redde for jobben sin, som har blitt permittert, og alle de småbedriftseierne som jeg ser bekymringen i øynene på når jeg møter dem, bekymring for hvordan de skal klare å få hjulene til å gå rundt – eller næringslivstopper jeg har møtt i maritim sektor langs kysten, som er redde fordi ordrebøkene begynner å bli tomme.

Grunnen til at det er tøft for dem, er jo at vi alle mener at vi skal ha mindre aktivitet. Det er ikke på grunn av at de har drevet dårlig, men på grunn av vår alles sikkerhet.

Et av de sterkeste møtene jeg har hatt, var da jeg kom hjem fra en tur. Jeg hadde vært på Vestlandet og var på Gardermoen. Jeg traff en kar i slutten av 50-årene som drev og samlet inn bagasjetraller. Han hadde gjort en solid jobb i mange, mange år, og han kunne fortelle at fredag var siste dag han skulle være på arbeid. I mars, da samfunnet ble nedstengt, hadde han 75 kollegaer. På slutten av den uka skulle det være igjen fem stykker i den bedriften. Det er en ganske hard brutalitet når man har jobbet i årevis, gjort en solid jobb og så vet at man skal gå ut i ledighet når man snart nærmer seg 60 år.

Det var også gleden til henne jeg møtte inne på Gardermoen, som akkurat hadde kommet tilbake i arbeid i oktober, hun var tilbake fra permittering fordi ting så litt lysere ut. Så vet jeg at da vi igjen stengte ned samfunnet, var det ut i permitteringskøen igjen.

Jeg tenker mange av oss har hatt møter med hotell- og restaurantansatte de siste månedene. Det gjør veldig inntrykk når man har et møte med dem som sier at 90 pst. av kollegaene er enten permittert eller oppsagt. Det er tusenvis i hotell- og restaurantbransjen rundt omkring i Norge som går inn i jula uten jobb, uten trygghet og med stor usikkerhet.

Da jeg var i Rosendal, en utrolig flott plass – på fjordhotellet der, som er familiedrevet, tror jeg – begynte jeg å spørre: Hvordan er det egentlig utover høsten? Har dere noen kunder? Tror dere at det blir noen aktivitet? Da kunne de si: Nei, vi har ingen julebordbookinger, ikke en eneste en, var beskjeden fra dama som stod i resepsjonen.

Jeg anbefaler alle å ta drosje i Oslo om dagen og spørre sjåføren: Hvordan er egentlig arbeidshverdagen din som drosjesjåfør? De drosjesjåførene har jo ikke en stortingsrepresentants lønn i bunnen – representanten Frølich fra Høyre skulle prøve seg som drosjesjåfør, han har en million i bunnen, så da går det sikkert ganske greit. Men drosjesjåførene har ingenting i bunnen. Spør så: Hvordan er arbeidshverdagen din? Én tur tok jeg hos en som hadde gått på jobb kl. 03.00, jeg tok drosje kl. 08.00, og det var den andre turen til sjåføren. Det er virkeligheten. Det er brutalt og tøft, og man sliter med å få endene til å møtes. Midt oppi en sånn krise velger regjeringen å frislippe drosjepolitikken, uten å se folkene i det hele tatt.

På toget møtte jeg en dame som fyller på kaffeautomaten og rengjør rundt matstasjonene på toget. Hun sa at nesten alle kollegaene hennes nå var permittert. Hun var så heldig at hun fortsatt ikke var det.

Det er den harde virkeligheten rundt omkring som familie etter familie og bedrift etter bedrift opplever nå. Det er en stor, stor uro, og Norge har rekordhøy ledighet. Det er mye høyere ledighet nå enn det var under IT-bobla. Det er høyere ledighet nå enn det var under finanskrisen. Det er høyere ledighet nå enn det var under oljekrisen. Det er mange som har uro rundt sin jobb, sin hverdag, sin trygghet og sin bedrift.

Derfor mener vi i Senterpartiet at man gjør for lite i dette budsjettet, at man tar for lett på ledigheten, og at man burde brukt mer kraft, mer penger, for å sørge for at ledigheten ikke biter seg fast. Og så må vi skape trygghet for alle dem som nå føler utrygghet – litt mer trygghet.

Jeg har lyst til å gå igjennom noen punkter i et stort alternativt budsjett.

Punkt nummer én er permittering. Før sommeren var det en stor debatt i Stortinget om hvorvidt man skulle utvide fra seks til tolv måneder. Regjeringen ønsket ikke å være med på det, de holdt igjen og holdt igjen. Takket være det skapte man uro rundt omkring for mange tusen arbeidstakere gjennom hele sommeren. Men så kom man til august og sa man skulle utvide til tolv måneder. Hvorfor kunne man ikke skapt den roen i mai/juni? Nå er vi i samme situasjon. Det er rundt 60 000 helt eller delvis permitterte, og vi begynner å nærme oss tolvmånedersgrensen. Mange kommer til å få oppsigelsesbrevet rundt jul. Hvorfor kan ikke regjeringen allerede nå klargjøre at man vil utvide permitteringsregelverket i den perioden koronaen er så sterk som den er nå?

Henrik Asheim har sagt i et VG-intervju at man vurderer det, skal se på det, skal tenke på det. Men for dem som står i den akutte krisen, er det bare grunnlag for enda mer uro. Min klare oppfordring til regjeringspartiene og statsministeren er: Klargjør nå at det kommer en forlengelse i permitteringsregelverket, så lenge vi alle har ønsket at hoteller, restauranter og andre virksomheter rundt omkring i Norge skal holde lavere aktivitet. Vi må utvide permitteringstiden til i hvert fall 18 måneder, som ligger i vårt budsjettforslag.

Så er det kompensasjonsordningen for selvstendig næringsdrivende, som har blitt presset igjennom i Stortinget: Av en eller annen grunn synes regjeringen det er veldig viktig å gjøre kompensasjonsordningen for selvstendig næringsdrivende dårligere hele tiden. De var veldig imot den da den kom, og har hele tiden prøvd å begrense den. Nå er det en kompensasjonsordning på 60 pst. av den inntekten man hadde før. Alle kan jo selv tenke seg hvor tøft det er hvis man går ned til 60 pst. av inntekten. Så skal den fases ut i februar. Regjeringen bør allerede nå varsle at den kompensasjonsordningen skal vare ut neste halvår, så den gir trygghet for alle de selvstendig næringsdrivende – drosjesjåføren, turistbedriften og alle de andre som har aktivitet. Vi i Senterpartiet mener at den ikke burde vært på 60 pst., men på 80 pst.

Så til kompensasjonsordningen for bedrifter: Hvorfor skal man ha den uforutsigbarheten at man bare skal ha den de første vintermånedene og ikke det neste halve året? Det ville gitt trygghet, mulighet til å planlegge, og ikke den desperasjonen man ser i mange bedrifter nå.

Norsk luftfart er en enormt viktig næring for Norge, og det er viktig at vi har Widerøe, at vi har SAS, og at vi har Norwegian, som binder Norge sammen på den måten de gjør, med tusenvis av arbeidsplasser. Der har regjeringen varslet at det skal komme en kompensasjonsordning eller en tanke rundt en kompensasjonsordning i januar/februar. Hvorfor ikke komme med den nå, ha en helhetlig plan, vise at man har kraft og vilje til å redde norske arbeidsplasser?

Så er det en innstramming i permitteringsregelverket som er veldig, veldig uklok. Da ledigheten kom, sa vi at staten skulle ta en større del av kostnaden, men så har regjeringen økt det til at man skal ta de første ti dagene hos arbeidsgiver. Det gjør at mange bedrifter nå ikke tør å ta inn folk, for de er redde for at de plutselig må begynne å permittere igjen. Vi burde skapt mer trygghet for bedrifter som tar inn igjen permitterte i sin virksomhet.

Det er veldig mange ting man kunne sagt i den situasjonen vi er i nå. Men det alle vi som sitter som folkevalgte, må huske på, er at vi selv om det er begrensninger for hvem vi kan møte, må snakke med folk. Er det noen gang vi skal snakke med folk, uansett om man er i Høyre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti eller Fremskrittspartiet, er det nå. Det er veldig skummelt at de folkevalgte flytter seg lenger bort fra dem de skal representere, i en situasjon der flere og flere har det tøft. Da flytter regjeringen seg lenger bort fra dem den skal representere. Jeg skjønner hvorfor det blir sånn, men da må vi bruke telefonen, bruke de midlene vi har, gjerne besøke bedrifter i vårt eget nærmiljø, for det er mange som har det tøft.

Et av de mest effektive tiltakene vi har truffet ved ledighet før, er å bruke kommunene som et aktivt virkemiddel for å få hjulene i gang. Derfor mener vi at det kommuneopplegget som i dag ligger her fra regjeringen, er altfor dårlig. For det første må vi sørge for at det er skoler, sykehjem og grunnleggende tjenester nær folk, grunnleggende daglig drift. Men vi må også bruke kommunene som et motkonjunkturtiltak. Det gjorde vi under finanskrisen i 2008, og i ettertid viste det seg at det var et av de mest effektive tiltakene – det å få i gang små bygge- og anleggsprosjekter rundt omkring i hele Norge, som skaper aktivitet, gir trygghet og forbedrer velferdsvilkårene for deg og meg og alle andre som bor rundt i kommunene. Derfor har vi satt av 3,3 mrd. kr til det.

Så er det en kjepphest som vi i Senterpartiet har hatt i mange år, og som vi klarte å få til en flertallsmerknad om i forbindelse med tiltakspakkene. Det var: Hvordan kan vi bruke offentlige investeringer til å skape flere norske arbeidsplasser? Offentlige investeringer og kjøp er på ca. 550 mrd. kr i året. Det er altså enorme innkjøp fra offentlig sektor i Norge. Så fikk vi presset inn en merknad om at man skulle prøve å stimulere til mer norsk i offentlige innkjøp, men det har ikke blitt fulgt opp av regjeringen. Vi har fremmet et nytt forslag i Stortinget i dag, forslag nr. 243, der jeg håper Stortinget kan støtte opp under at vi oppfordrer regjeringen til at vi skal vri innkjøpspolitikken, stille krav, klimakrav og andre krav, som gjør at det blir flere norske industribedrifter, flere norske leverandører som skaper norske arbeidsplasser. For det er tøft for mange, og vi må gjøre alt vi kan for å få ledigheten ned, holde hjulene i gang og utvikle hele Norge.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [11:25:13]: I år har vi sett hvor mye velferden og fellesskapet betyr. Vi har sett hvor viktig det er med et helsevesen med nok folk på jobb, hvor viktig barnehagene er i våre barns liv, hvordan dyktige lærere har kastet seg rundt når barna måtte være hjemme, hvordan helsesykepleierne ble smittesporere, og hvordan butikkmedarbeideren ble en hverdagshelt. Mange av dem som samfunnet betaler minst i lønn, er dem vi nå har satt mest pris på. Og jeg vet at mange av disse er slitne nå. Takk til dem som har stilt opp og stått på!

I år har mange blitt permittert eller mistet jobben. Mange bedrifter har måttet få krisehjelp fra staten. Her på Stortinget har SV vært med og bidratt til at fellesskapet har vært der for å gi folk en inntekt å leve av og for å trygge jobber. Vi vet at et slikt samfunn ikke kommer av seg selv. Det er summen av politiske valg som avgjør om vi har en velferdsstat som står klar til å ta imot oss, og som gir alle frihet til å leve livet som de selv ønsker det.

Etter snart åtte år med borgerlig regjering er denne velferden blitt gradvis svekket. De økonomiske forskjellene har økt, og de som har minst, sitter igjen med mindre. Slik svekkes tilliten og limet i samfunnet. Det er på tide med et nytt flertall, en ny regjering, som setter fellesskapet og framtidige generasjoner først. SV er klare til å ta Norge framover.

Vi står altså på startstreken til et tiår fullt av muligheter, der velferden bygges ut og ikke ned, der Norge faktisk når klimamålet om å bli verdens første nullutslippssamfunn. I dette tiåret skal vi nå klimamålene gjennom å kutte utslipp, skape nye arbeidsplasser og gi folk en bedre hverdag.

I SVs alternative budsjett legger vi fram en grønn ny «deal», som er Norges vei ut av den økonomiske krisen og ut av klimakrisen. Hele økonomien må legges om i grønn retning. Vi skal omstille oljenasjonen Norge til en klimanasjon. Finansmarkedet skal investere i grønne prosjekter – ikke i de grå. Industrien vår må og vil bli en nullutslippsindustri. Bilparken skal gå på ren strøm og skipene langs norskekysten og lastebilene gjennom Groruddalen på hydrogen. CO₂ skal fanges både i Grenland og på Klemetsrud, og jernbanen, T-banen, Bybanen og bussene skal gå dit du skal, når du trenger det.

For mange står uten jobb nå, og for mange av dem er unge. Vi skal få folk i arbeid, og vi skal ha et arbeidsliv der det er godt å gå på jobb, med faste og hele stillinger, tillit og nok ansatte. I en krisetid må vi ha en krisepolitikk, der vi bygger landet gjennom bredbåndsutbygging, vedlikehold av vei og bane, oppgradering av havner og bygging av nye studentboliger – for å nevne noe.

I en krisetid må vi også sikre at arbeidsplassene trygges. Kompensasjonsordningen må redde kulturlivet vårt og treffe alle de bedriftene som faller utenfor i dag – som utelivsbransjen her i Oslo. Vi må også trygge folks inntekt, slik at folk har noe å leve av og forskjellene ikke blir for store, for alle vinner på et samfunn med små forskjeller.

Kommuneøkonomien må styrkes, så velferden nær folk kan styrkes. Boligmarkedet må gå fra å være en forskjellsmaskin til å bli en driver for utjevning. Vi skal bruke de store pengene på gode barnehager og skole, der alle barna får være med på leken og læringen. Barnetrygden skal opp, og gratis SFO skal rulles ut i hele landet, for vi har sett den forskjellen det har gjort her i Oslo.

Gjennom SVs støtteopplegg vil de rikeste bidra langt mer enn i dag, mens folk flest kommer ut i pluss. Ja, faktisk sitter folk igjen med langt mer enn det Fremskrittspartiet og regjeringens opplegg vil gi dem.

Vi trenger en ny politikk for landet, en politikk som tar Norge inn i klimaårtiet, der vi kutter utslipp og bygger nullutslippssamfunnet. Vi trenger en politikk for å redusere forskjellene, for å skape et samfunn med enda sterkere fellesskap og enda sterkere velferd. Vi i SV er klare.

Jeg tar til slutt opp SVs forslag.

Vetle Wang Soleim (H) [11:30:17]: SVs alternative budsjett er både et storstilt angrep på norske bedriftseiere og et budsjett som rammer kysten hardt. Hvordan kan jeg si det? Jo, for det første øker man skatten på arbeidende kapital til 100 pst., helt opp. Mens vi andre snakker med verft, bilverksteder og hotell som nå er i krise og ser røde tall, mener SV det er riktig medisin å be disse eierne hente ut mer penger fra en bedrift som allerede er blakk. De vil fjerne og erstatte hele skattesystemet for olje- og gassnæringen, en næring som sysselsetter flere hundre tusen på arbeidsplasser over hele landet, men spesielt langs kysten. Mens flertallet i denne salen forhandler fram bedre vilkår, vil SV øke uforutsigbarheten ytterligere.

Til slutt: SV vil skrote hele fergefri E39 og mener det er greiest at våre eksportbedrifter må stå i kø, ha usikkerhet og mindre effektive veier – tre grep som rammer kysten hardt. Mitt spørsmål er: Er noen av disse punktene fra SVs alternative statsbudsjett feil?

Ola Elvestuen (V) [11:37:12]: Representanten Listhaug påpeker at hun nå er ferdig med Venstre og Kristelig Folkeparti. Fra Venstres side vil jeg si at jeg er glad for at vi har en budsjettenighet med Fremskrittspartiet også i år, en budsjettenighet som bygger på enighet mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gjennom åtte år, og som viderefører hovedsatsingene for Venstre, enten det er klimatiltak, å ta vare på natur, satse på kunnskap eller skape arbeidsplasser.

Landet er i en veldig alvorlig situasjon. Koronakrisen er det fare for vil gi en langvarig effekt, og akkurat nå er det behov for å stramme inn på smitteverntiltakene, så vi ikke mister kontrollen med økt smitte.

Nedstengningen og motkreftene i økonomien har hatt store konsekvenser for mange, ikke minst for små bedrifter, også her i Oslo, som nå også mangler likviditet. Så for Venstre er det viktig og avgjørende at vi har fått vedtatt en krisepakke i tilleggsinnstillingen fra regjeringen. Det var også viktig at vi fikk denne på plass og presentert den tidlig, slik at vi kunne vise at vi vil styrke kompensasjonsordningen, og at vi har fått på plass en bedre ordning for frilansere og selvstendig næringsdrivende.

Vi kutter klimagassutslipp. Vi har gjort det de fire siste årene, og det er innen rekkevidde at vi kan nå de klimamålene vi har satt for 2020. Fra 2020 må vi imidlertid raskt videre. Innen 2030 skal vi redusere klimagassutslippene med minst 50–55 pst. Vi skal gjøre det i samarbeid med EU, og vi må gjøre det i samarbeid med norsk næringsliv. Vi ser stadig og mer og mer at klimatiltak driver næringsutvikling, og dette vil forsterkes i årene framover.

I budsjettet for neste år øker vi CO₂-avgiften. Den økes, og den utvides. Vi har en økning på 6,5 mrd. kr til klimavennlig transport, enten det er jernbane, som bygger på en forsterkning også gjennom de siste årene, eller kollektivtransport, og da kanskje spesielt rettet inn mot de store byene, der det er støtte til Fornebubanen i Oslo, Bybanen i Bergen, Bussveien på Nord-Jæren og metrobuss i Trondheim.

Elbilfordelene videreføres. Vi må nå målet om bare salg av nullutslippsbiler i 2025 for å nå det større klimamålet. Vi har helt ekstraordinære resultater. Nå i november var 53 pst. av salget elbiler.

Vi øker også omsetningskravet for biodrivstoff. Nå er det oppe i 24,5 pst., og det blir det til neste år.

Men vi må gjøre satsingen sammen med norsk næringsliv. Derfor har vi en gjennomgående satsing på ny, grønn teknologi, med økte bevilgninger til forskning. Det er økt bevilgning til grønn skipsfart, som også forsterkes gjennom enigheten med Fremskrittspartiet. Vi har en grønn plattform med 1 mrd. kr over tre år. Det er satsing på hydrogen og sirkulær økonomi, det er økte midler til Nysnø, og vi har en høy bevilgning, som er forsterket gjennom mange år, innen miljøteknologiordningen og til Enova.

Det er ikke bare Norge som er i krise. Vi er en verden som er i krise – på grunn av pandemien, men også på grunn av konflikter. Derfor har det vært viktig for Venstre – og vi er glade for enigheten om at vi holder på Granavolden-plattformen – at vi skal ta imot 3 000 kvoteflyktninger også til neste år.

Men verden er også i en klima- og naturkrise, så det er viktig at vi også neste år holder fast ved at 1 pst. av BNP skal gå til bistand. Vi har ikke bare en klimakrise, vi har også en naturkrise, så innenfor denne satsingen har det vært viktig for Venstre at vi opprettholder regnskogsatsingen på samme nivå som vi har hatt tidligere.

Til slutt: Den store industrisatsingen som er ny i dette budsjettet, er satsing på karbonfangst og -lagring. Det kommer vi i gang med til neste år – en betydelig statlig innsats. Det er en teknologi som verden trenger for å redusere sine utslipp, og det er en teknologi som verden må ha for å nå klimamålene og kunne holde den globale oppvarmingen ned mot 1,5 grader. Her tar vi nå en lederposisjon internasjonalt.

Tore Storehaug (KrF) [11:52:35]: Eg tenkte eg skulle begynne med å takke for samarbeidet og for at vi har fått på plass ei semje om statsbudsjettet. Dette er det åttande året på rad desse fire partia har vorte samde om ein budsjettavtale, og vi har til liks med tidlegare år måtta gje og ta for å finne fram til ei semje som no får fleirtal.

2020 har vore eit år som vi kjem til å hugse i lang tid framover. Det var året då vi lærte kva som ligg i orda «nedstenging» og «sosial distansering». For veldig mange menneske har det vore – og er – ei tung tid, då vi ikkje har kunna ha tett kontakt med andre på same måte som før, ikkje har kunna samle fleire menneske, ikkje har kunna besøkje våre nære eller ikkje kunna gje ein god klem. Det har vore vanskeleg.

Koronapandemien har ført til at fleire barn og unge, familiar og eldre har kome i ein sårbar situasjon. Mange kan i stor grad oppleve sosial isolasjon og einsemd. I tillegg har det reduserte undervisningstilbodet våren 2020 medført ein auka risiko for fråfall i vidaregåande skule i tida framover.

Pandemien har hatt betydeleg innverknad på familieøkonomien, noko som kan gjere situasjonen heime vanskelegare. Krisa rammar skeivt, og enkelte barn og familiar er meir utsette enn andre. Personar frå låginntektsfamiliar med lite eller inga formell utdanning er overrepresenterte blant dei som er blitt ledige. Barnefamiliar ser òg ut til å ha vore meir utsette enn familiar utan ungar. Tiltakspakka frå regjeringa og semja vi har fått i lag med Framstegspartiet, er viktige bidrag for å redusere konsekvensane for dei mest utsette og sårbare blant oss.

Budsjettet for 2021 er eit budsjett som er prega av pandemien. Aldri har det vore viktigare at vi får eit budsjett som er tilpassa den situasjonen landet står i. Dette budsjettet har òg prioritert barna, og det har prioritert familiane. Barnetrygda er auka med 3 600 kr for barn opp til seks år. Barnetrygda har stått stille i 20 år. Sidan Kristeleg Folkeparti gjekk inn i regjering, har vi auka henne med 8 200 kr for den aldersgruppa, og vi veit at auka barnetrygd er eit viktig grep for å styrkje økonomien til barnefamiliane og for å nedkjempe barnefattigdom.

Økonomi skal heller ikkje vere eit hinder for å få barn. Studentar og andre som ikkje har tent opp rett til foreldrepengar, får no litt i overkant av 90 000 kr i eingongsstønad. I 2013, då Kristeleg Folkeparti begynte å forhandle statsbudsjett, var denne støtta på omtrent 35 000 kr. Dette er altså ein auke på heile 55 000 kr.

Dårleg økonomi forhindrar mange barn i å delta i aktivitetar på lik linje med andre. For eksempel veit vi at elevar kan vere forhindra frå å delta i skulefritidsordninga på grunn av for høge satsar. I budsjettet føreslår regjeringa 158 mill. kr til å redusere SFO-satsane for familiar med låg inntekt. Det har vi no fått fleirtal for. Regjeringspartia og Framstegspartiet har forhandla, og vi har klart å få på plass ei semje. Det er vi fornøgde med.

Det er ikkje noka hemmelegheit at det òg er saker som Kristeleg Folkeparti ikkje sjølv hadde vilja prioritere i denne avtalen, men eg meiner at heilskapen i det som ligg føre no, er bra. Det er bra for landet at vi får på plass ein budsjettavtale.

Det er viktig for Noreg at vi òg er bevisste det internasjonale ansvaret vårt i ei tid der heile verda slit med verknadene av pandemien. Dette har ikkje vore tida for å gå vekk frå BNI-målet og kutte i bistanden til verdas fattige. Det er heller ikkje tida for å stengje døra for dei som treng ei trygg hamn. Difor er eg glad for at vi har klart å stå fast på målet om 3 000 kvoteflyktningar og 1 pst. av BNI til bistand.

Vi held òg fram med det det grøne skatteskiftet, og vi held fram med ein klimapolitikk som har klart å få utsleppa ned.

Når vi no er einige om ein avtale, har vi eit budsjett som viser veg gjennom og ut av krisa, med tiltak som skal treffe utsette bransjar i Noreg, eit budsjett som skal bidra til aktivitet i heile landet. Vi må handtere den helsekrisa vi står i, og vi må skape tryggleik for jobbane. På den måten lagar vi òg vegen mot eit berekraftig velferdssamfunn. Det har vore det overordna grepet som desse partia har blitt einige om når dei har laga budsjett dei siste sju åra, og det er det som er viktig no når vi står i ein situasjon som er meir krevjande for landet og for verda enn eg trur nokon av oss kunne sjå for seg då denne stortingsperioden begynte.

Une Bastholm (MDG) [12:07:01]: Mens jeg skrev dette innlegget, hadde jeg plutselig Kaizers Orchestras låt «Hjerteknuser» på øret. Det er mange hjerter som er knust i år. Det er mye vi har mistet – mange klemmer som er tapt, avskjeder som ikke ble tatt, og mange vonde tanker som ikke har blitt delt. Jeg tror det kan påvirke samfunnet vårt lenge.

Men det har også skapt et håp hos noen av oss. Vi har sett hva vi kan få til sammen om de som sitter med makten, tar ledelsen i det som er viktigst. Vi har også sett at selv om veldig mange rammes i Norge nå, er vi tross alt heldige.

Koronakrisen, akkurat som klima- og naturkrisen, rammer mest dem som har minst fra før, og vi vet at tørke, flom, ras og stormer sender mennesker på flukt hver dag allerede, og det øker konfliktnivået. Det truer liv, helse og økonomi også i Norge.

Nordmenn er klar over dette. Faktisk er klima fortsatt den viktigste saken for norske velgerne gjennom hele pandemien. Vi må derfor klare å komme oss ut av koronakrisen på en måte som også løser klima- og naturkrisen. Miljøpartiet De Grønnes alternative statsbudsjett viser hvordan.

For det første gjør vi det lett å velge rett. Over halvparten i Norge mener at politikerne gjør for lite for klimaet, og åtte av ti vil ta mer klimavennlige valg i hverdagen selv, dersom de bare får det til. Vi vil gjøre det enklere å velge sunn mat ved å fjerne moms på frukt, grønt og økologisk mat, ikke på brus og godteri. Vi reduserer prisen på kollektiv, tog og ferje med 20 pst. Vi gjør det billigere å dele og reparere og lettere å velge elbil, prioriterer utbygging av ladestasjoner over hele landet og innfører støtte for ladepunkter i sameier og borettslag, som også regjeringen har lovet, men ikke levert på.

For det andre sørger vi for grønne, trygge jobber – det kommer jeg tilbake til.

Og til slutt: Vi gjør samfunnet mer rettferdig. Vi setter skattene kraftig ned for dem som har minst, og opp for dem som har mest. Vi reduserer sosiale forskjeller, styrker velferdsordningene for familier og utvider tilgangen på offentlig rettshjelp.

Årsaken til at klimagassutslippene i Norge ikke går mer ned, er at penger brukes feil, og en tør ikke å gjøre det dyrere å forurense. Det har ikke blitt bedre med enigheten med Fremskrittspartiet. Det å fullfinansiere karbonfangst og -lagring på Klemetsrud, som Miljøpartiet De Grønne foreslår, ville ha kostet 1 mrd. kr. Vi foreslår dessuten 1 mrd. kr for å få fart på havvindsatsingen. Vi setter av 3 mrd. kr til å styrke maritim næring, til bygging av miljøvennlige og utslippsfrie skip, ferjer og hurtigbåter. Denne siste satsingen alene kunne i løpet av en toårsperiode ha skapt minst 1 200 årsverk.

Ingenting av dette, som altså alt er bra for klimaet, eksportinntektene og arbeidsplassene, har regjeringen råd til, men de har gitt 3,4 mrd. kr i avgiftslette til sjokolade, brus, alkohol og snus. Det går an i et koronaår!

I statsbudsjettet som i dag vedtas, økes dessuten trafikkforsikringsavgiften på elbil. Da denne nyheten ble kjent i høst, påpekte klimaminister Rotevatn at regjeringen samtidig økte avgiften på fossilbiler, sånn at elbil fortsatt skulle være konkurransedyktig i kjøp. Men etter forhandlingene med Fremskrittspartiet er denne økningen av avgiften på fossilbiler borte. Resultatet er at det har blitt dyrere med elbil og ikke dyrere med fossilbil.

Det er fortsatt mange som faller utenfor regjeringens redningspakker. Situasjonen for studenter, kulturbransje og servicebransje er kritisk nå. Til sammen er det mange flere enn de som jobber i oljen, men likevel er det enorme forskjeller i regjeringens engasjement.

Derfor har vi en rekke forslag i vårt budsjett for disse gruppene. Vi gir ekstra stipend til studenter som mister arbeidsinntekt, og gir nyutdannede studenter rett til dagpenger. Vi senker merverdiavgiften for servering til 15 pst. Vi hjelper kulturarbeidere, frilansere og selvstendig næringsdrivende ved å gjeninnføre 80 pst. kompensasjon. Vi utvider også kompensasjonsordningen til å inkludere arbeidsgivers kostnader ved permittering, renter og mat og drikke som går tapt, og vi ber regjeringen se på muligheten for å dekke noe av lønnen.

Vi setter også av 1 mrd. kr ekstra til psykisk helse, fordi vi vet at det er enda flere enn før som har knuste hjerter nå.

Med dette tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Bjørnar Moxnes (R) [12:23:11]: Mange ser nok fram til at 2020 blir historie. Dette har vært et tungt år for alle, for arbeidsfolk spesielt – for dem som har mistet jobben, for dem som har jobbet mer enn noen gang i førstelinjen i velferden, i butikkene og på veiene våre. De som har fått inntektskutt over natten, har tatt den største kostnaden for smitteverntiltakene på vegne av alle oss andre. Nå er mange inne i sin andre runde med unntakstilstand og går julen i møte med store bekymringer.

Budsjettforslaget som regjeringen og Fremskrittspartiet har blitt enige om, gir ingen løfter om at 2021 blir bedre, tvert imot markerer nyttårsaften slutten på flere viktige kriseordninger. De over 200 000 menneskene som står uten arbeid, har nok i det lengste håpet at Fremskrittspartiet skulle komme dem til unnsetning, men nok en gang viser partiet at slagordet «For folk flest» er tidenes markedsføringsbløff, for i forhandlingene har de ikke brukt en eneste kalori på å sikre inntekten til permitterte og arbeidsledige eller på å gi folk trygghet for framtiden. Når bankkontoen er skrapt og ledighetskøen er lang, blir det en mager trøst med bitte litt billigere øl og vin. Det er nesten så man hører Marie Antoinette når Siv Jensen snakker: La dem heller spise sjokolade.

Rødt vil også kutte en rekke avgifter som rammer urettferdig, men det gjør vi etter å ha sikret inntekten til folk, og vi kutter avgifter på det alle trenger: strøm, mat, transport, reparasjoner. Dem Fremskrittspartiet derimot har kommet til unnsetning i budsjettforliket, er de 6 000 personene med dyrest bolig. Etter to runder med kutt i formuesskatten hittil i år har de altså funnet enda et sted å kutte, de fjerner den planlagte formuesskatten på dyre luksusvillaer, og det er litt av en prioritering når hundretusener står uten arbeid og trenger trygghet for inntekt.

Rødt vil fortsette med å jobbe for målrettede krisepakker for arbeidsfolk, arbeidsplasser og miljø, og det gjennomsyrer budsjettforslaget vårt. Der går vi inn for at lavlønnstillegget på dagpengene skal gjelde for alle arbeidsledige og gjøres varig. Vi gjeninnfører ferietillegget på dagpenger, slik at de hundretusener som har vært uten jobb i 2020, faktisk får penger til å betale regningene med når juni 2021 kommer.

Samtidig foreslår vi tiltak som skaper jobber, tar vare på naturen vår og kutter utslipp, sånn at investeringer vi uansett må gjøre, skaper aktivitet i sektorer og regioner som har spesielt høy ledighet.

De siste tiårene har forskjellene økt med skiftende regjeringer, som alle som én har sluppet løs kommersielle profitører i velferden og satt stadig nye rekorder i antallet milliardærer. Man skulle nesten tro det ikke var mulig å velge en annen politikk, bare andre politikere. Men heldigvis viser Rødts alternative budsjett at en annen retning er mulig. Vi legger fram et både radikalt og realistisk budsjett med offensive velferdsreformer og rettferdig miljøpolitikk for folk flest. Vårt budsjett får ned forskjellene ved for det første å kutte regningsbunken til folk flest. Vi kutter tannlegeregningen, barnehageregningen, strømregningen og prisen på alle kollektivbilletter. For det andre sikrer vi inntekten til dem som ikke kan eller får jobbe, de på uføretrygd, arbeidsavklaringspenger eller sosialstønad.

Vi styrker velferden for alle med 6,5 mrd. kr mer til kommunene og 1 mrd. kr mer til sykehusene. Og vi finansierer det med rettferdige skatter, ingen økt inntektsskatt for dem med under 600 000 kr i lønn, men betydelig økning for den rikeste prosenten i landet vårt – de som tjener over 2 mill. kr, de som har store formuer, de som mottar luksusarv eller tar ut aksjeutbytte. Rødts budsjett for 2021 er det krisebudsjettet Norge hadde trengt – som kunne sikret inntekt, velferd og trygghet til alle, og som kunne gi oss en rettferdig og kortreist vei ut av krisen.

Med det tar jeg opp Rødts forslag.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:37:30]: 2020 ble et langt år med store prøvelser for hele samfunnet vårt. Koronapandemien er en global helsekrise som også har blitt en økonomisk krise med store konsekvenser for folk og arbeidsplasser.

I Norge ble smitten fra den første bølgen slått raskt ned, og med omfattende økonomiske tiltak har vi reddet arbeidsplasser og gitt familier større trygghet for sin økonomiske fremtid. Ifølge OECD er Norge blant de landene som så langt har klart seg best når det gjelder både helse og økonomi, og i OECDs siste rapport fra 1. desember gir de sterk støtte til regjeringens finanspolitikk i krisen.

Men vi står fortsatt midt i krisen. Krisen er ikke over. I likhet med resten av Europa er Norge truffet av en ny smittebølge. Den kommer til å prege oss også langt inn i neste år, og vi vil jobbe med ettervirkningene i flere år fremover.

Vi vet ikke hvor hardt den vil treffe oss økonomisk. Det vil i stor grad avhenge av hvor raskt og hvordan vi klarer å slå smitten ned igjen. Usikkerheten er uvanlig stor. Vi må forvente at den økonomiske gjeninnhentingen mister fart, og mot slutten av dette året kan vi igjen oppleve at verdiskapingen faller. Men slik det nå ser ut, blir ikke nedgangen så bratt som den var i vår, og den vil heller ikke ramme like bredt. Det skyldes både at smitteverntiltakene er mindre inngripende nå, og at bedriftene har lært mye om hvordan de kan tilpasse driften til situasjonen. At skolene og barnehagene er åpne, har også stor betydning for økonomien.

I deler av næringslivet holder omsetningen seg oppe. De største utfordringene er konsentrert til noen bransjer og til områder med mye smitte. Det viktigste vi kan gjøre for å minimere de økonomiske konsekvensene, er å få kontroll med smittespredningen. Den økonomiske politikken må være tilpasset smittesituasjonen, og de økonomiske tiltakene må spille på lag med smitteverntiltakene. Gjennom året har vi utviklet et bredt spekter av økonomiske tiltak tilpasset ulike faser av krisen. De ordningene som gjelder nå, er tilpasset bølgen vi er inne i.

Statsbudsjettet er fundamentet og inneholder en rekke tiltak som vil bidra til aktivitet og arbeidsplasser i hele landet neste år. Vi har prioritert tiltak som skal ta Norge ut av krisen, som å satse på kunnskap, tiltak som får ned klimagassutslippene, som CCS, tiltak som skal bidra til inkludering, og tiltak som bidrar til bedre rammebetingelser for bedriftene.

Samtidig skal vi også møte de langsiktige utfordringene vi står overfor, for de vil ikke bli mindre i vår nye hverdag. For å møte den nye smitteøkningen foreslo regjeringen i et eget budsjettillegg tidlig i november å forlenge flere av inntektssikringsordningene som kom på plass under den første smittebølgen, å gjennomføre en ny runde med kompensasjon til bedrifter med stort omsetningsfall, og mer penger til bl.a. kommunene og helsesektoren.

Siden den gang har smittesituasjonen forverret seg, og smitteverntiltakene er blitt ytterligere skjerpet lokalt og nasjonalt. Jeg er derfor glad for at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er blitt enige om ytterligere økonomiske tiltak; det vil redde arbeidsplasser.

Vi foreslår store summer til helsetjenesten og kommunene for å sikre at de er i stand til å håndtere krisen, møte økte kostnader og opprettholde nødvendig beredskap uten at det går på bekostning av de andre viktige oppgavene de ivaretar rundt omkring i hele landet.

Vi foreslår egne ordninger som skal fremme aktivitet innen kultur, frivillighet og idrett, og legger til rette for at det kan gjennomføres arrangementer med de begrensningene som smittevernreglene setter.

Vi foreslår å kompensere for inntektsbortfall til kollektivselskapene, slik at vi kan opprettholde velfungerende tog- og kollektivtilbud gjennom pandemien.

Samlet sett vil budsjettet for neste år bidra til betydelig aktivitet og sysselsetting i norsk økonomi. Budsjettet vil bidra til å redde arbeidsplasser og hindre at levedyktige bedrifter går over ende. Inkludert i enigheten mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ligger det an til en oljepengebruk på 344,6 mrd. kr neste år. Det er rundt 60 mrd. kr mindre enn i år, men langt mer enn før krisen. Oljepengebruken tilsvarer 3,3 pst. av Statens pensjonsfond utland. I det opprinnelige budsjettforslaget var uttaksprosenten 3, men det var før tilleggsproposisjonen, som bl.a. skulle inneholde kompensasjon til kommunesektoren for økte utgifter knyttet til pandemien.

Det er mange viktige hensyn å ta i en situasjon som denne. Men tre hensyn er viktigere enn noe annet:

Vi må hindre at arbeidsledigheten får festet seg på et for høyt nivå.

Vi må unngå at det er unge og de med svak tilknytning til arbeidslivet som ender opp med å betale den høyeste prisen.

Og det tredje – norsk næringsliv skal være mangfoldig og konkurransedyktig, også etter denne krisen.

Jo mer langvarig krisen blir, jo viktigere blir det å legge økt vekt på innovasjon, på omstilling og på aktivitet. Vi verken skal eller kan kompensere alle tap. Ordningene må treffe dem som trenger dem, så godt som mulig og avsluttes når det ikke lenger er behov for dem.

Det har vært riktig og nødvendig å bruke mye penger for å motvirke de negative konsekvensene av pandemien og smitteverntiltakene. Alternativet ville vært mindre aktivitet, flere konkurser og tapte arbeidsplasser. Vi er heldige som har denne handlefriheten, med en stor offentlig formue og en fleksibel handlingsregel som legger opp til at vi skal bruke finanspolitikken for å motvirke kriser.

Samtidig må vi ikke glemme dem som kommer etter oss. Det betyr bl.a. at vi må unngå å møte pandemien med tiltak som løfter offentlige utgifter på varig basis.

På vei ut av krisen er det viktig at vi prioriterer tiltak som skaper aktivitet og arbeidsplasser, men også tiltak som bidrar til at vi får klimagassutslippene ned, at vi satser på kunnskap og forskning som gjør at vi også styrker den langsiktige bærekraften og setter folk bedre i stand til å få jobb og stå i arbeid. Når smittesituasjonen tilsier det, må vi gradvis trappe ned offentlig pengebruk.

Vi er mange som begynner å bli slitne av pandemien. Det er både utmattende og krevende å stå i en så langvarig krise. Men jeg er trygg på at vi skal komme godt gjennom denne bølgen også. Ingen skal være i tvil om at regjeringen kommer til å gjøre det som er nødvendig for å bekjempe pandemien, for å gi norske bedrifter den forutsigbarhet som er mulig i en krevende tid, for å få permitterte og ledige tilbake i jobb og for at vi skal føle trygghet for både økonomi og helse.

Vi har mye å glede oss over i Norge. På samme måte som julestjernene nå lyser opp desembermørket, kaster de mange lovende vaksinekandidatene både lys og håp over året vi har foran oss.

Jonas Gahr Støre (A) [13:09:57]: Koronakrisen har forsterket mange av de største utfordringene i samfunnet vårt. Vi kan nå være på vei mot over 200 000 helt eller delvis ledige, som vi må ha tilbake i jobb. Derfor trenger vi igjen å gjøre arbeid til alle til jobb nummer én.

Krisen har også økt de økonomiske forskjellene enda mer. Høyreregjeringen har de siste årene fått stemt igjennom en rekke kutt som rammer de mest sårbare – fra kutt i støtten til aleneforeldre til kutt i feriepenger og dagpenger. Samtidig betaler de med mest fra før mindre skatt, og nå rammes de som fra før tjente minst og hadde løsest tilknytning til arbeidslivet, hardest av nedstengningen. Derfor trenger Norge en ny politikk for et mer rettferdig Norge.

Krisen har virkelig vist oss betydningen av fellesskapet og en sterk, tilgjengelig offentlig helsetjeneste. Det har ikke vært de kommersielle aktørene som har loset oss gjennom krisen. Det har vært helsefagarbeidere, sykepleiere og renholdere i den offentlige helsetjenesten. Derfor trenger vi å satse på en sterkere velferdsstat, ikke mer privatisering, som tapper sykehusene våre.

Ikke på noen av disse områdene svarer høyrebudsjettet vi debatterer i dag. De siste ukene har vi tvert imot vært vitne til et nitrist skue. I stedet for å diskutere nye akutte tiltak for å redde arbeidsplasser – på verftene, i kulturen, i restaurantbransjen – har de blå buret seg inne for å krangle om snus og bistandskutt. Og det de er enige om, bruker de nå tid på å distansere seg fra. Kristelig Folkeparti har fra denne talerstolen i dag fått høre at Fremskrittspartiet har tvunget dem i kne, og representanten Listhaug erklærte at Fremskrittspartiet er ferdig med Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er litt av et lag Erna Solberg har for å styre landet i denne krisetiden!

Mens dette pågår, tikker meldingene om konkurser inn fra hele landet. Når det stenges ned på ny i den andre smittebølgen, er bedriftene langt mer utsatt, uten reserver å gå på. Det er en varslet krise, men den kompensasjonsordningen vi nå trenger, er ikke klar. Pengene kommer ikke før på nyåret. Da vil det være for sent for mange. En fungerende ordning skulle ha vært på plass da nedstengningen kom. Arbeiderpartiet vil fremme forslag om en hasteordning som kan svare på disse behovene.

Ellers er budsjettet forutsigbart. Det kuttes videre i skatten til dem med mest, mens folk flest skal betale mer for å være fagorganisert og for å pendle til jobb, og Høyre ville attpåtil at det skulle være dyrere å være syk. Sykehusene våre og kommunene våre har virkelig vist seg tilliten verdig gjennom krisen. Likevel bevilger høyreregjeringen ikke de pengene som trengs for at de kan virke for fullt framover. Det går ut over syke som har blitt stilt i kø, eldre som er ensomme, psykisk syke som trenger hjelp, og barn som ikke får den omsorgen de trenger, hjemme.

Arbeiderpartiets budsjett for 2021 peker ut en annen retning. Vi vil at bedrifter som rammes hardt av smitteverntiltakene, skal få bedre og mer forutsigbar kompensasjon. Vi vil at arbeidsledige skal få feriepenger neste år, slik at de har råd til å ta ferie med familien sin og være reisende i Norge, som trenger aktivitet. Vi vil at kommunene skal få styrket sin økonomi, slik at de ikke trenger å si opp lærere, assistenter i SFO eller ansatte i eldreomsorgen, men kan styrke tilbudet til innbyggerne sine, ikke minst de sårbare barna, som er mer utsatt i en tid med mer tid hjemme og med mindre omsorg.

Med vårt budsjett ville vanlige folk merket en forskjell. Å ha barn i barnehagen ville blitt over 2 800 kr billigere, gravide kvinner med lang vei til sykehus ville blitt sikret følgetjeneste med jordmor, og sykehusene ville fått mer penger til pasientbehandling – for å nevne noe. Det ville blitt billigere, ikke dyrere, å være fagorganisert og å komme seg på jobben for pendlere. Og med Arbeiderpartiets forslag ville åtte av ti skattebetalere betalt mindre i skatt. Mange med vanlige liv og lommebøker har kommet i andre rekke under Høyre og Fremskrittspartiet. Norge kan bedre – nå må det være vanlige arbeidsfolks tur.

I juni konkluderte finansministeren med at skatteetaten ikke kunne håndtere en kompensasjonsordning om det ble behov for den på ny. Da det ble behov – og det var varslet, fordi smittebølgen skulle komme på høsten – var man ikke forberedt. Hva brukte man juni, juli, august, september og oktober på? Da skulle man hatt en ordning klar for å svare på det som er det mest akutte nå, at vi er i ferd med å få over 200 000 helt eller delvis ledige. Det er å svikte på jobben, det er å ikke ta utfordringen på fullt alvor. Dette budsjettet, debatten her eller pakkene som er lagt fram, svarer ikke på det. Derfor vil Arbeiderpartiet legge fram et eget forslag som kan komme disse utsatte bedriftene til unnsetning.

Trond Helleland (H) [13:25:49]: Nå har jeg hatt gleden av å være parlamentarisk leder for Høyre siden 2013, og dette er den siste budsjettdebatten i denne perioden. På disse snart åtte årene har vi fått til bred borgerlig enighet hvert eneste år. Det har ikke vært enkelt, men løsninger har det blitt. Så også i år: Takk til Fremskrittspartiet som har vært konstruktive, søkt løsninger og bidratt til å gi Norge et budsjett for 2021.

Vi skal skape mer og inkludere flere. Vi er på lag med dem som vil skape jobber. Vi sier ja til grønn vekst som får utslippene ned, og nei til skatteøkninger som gjør det vanskeligere å skape de jobbene vi trenger. Alle som kan jobbe, bør få jobbe. Vi må hjelpe flere inn i arbeid og hindre at folk faller ut av arbeidslivet.

Det er for mange som står utenfor arbeidslivet nå. Sammenlignet med de fleste andre land er det en høy terskel for å komme inn i arbeidslivet i Norge – man trenger kompetanse. Å stå utenfor arbeidslivet betyr også at man står utenfor mye av det sosiale i samfunnet. Ved å få riktig hjelp til riktig tid kan flere få en jobb å gå til. Flere må hjelpes tilbake i arbeid, de med hull i cv-en må opp fra bunnen av søkerbunken, og næringslivet må bli bedre til å rekruttere bredt.

Utfordringene vi sto overfor før korona, er ikke borte: De er forsterket. Mange er permittert eller arbeidssøkende nå, og flest mulig av disse må ha en jobb å gå til. Da må vi fortsette omstillingen av Norge.

Da må vi også kutte utslippene, ikke utviklingen. Heldigvis har Norges klimagassutslipp falt de siste fire årene, men framover må det gjøres mer for at utslippene skal gå ytterligere ned. Innen 2030 skal vi redusere utslippene med minst 50 pst. sammenlignet med 1990-nivå. Utslipp må reduseres uten at utviklingen bremser opp, og for at norsk næringsliv skal være konkurransedyktig i framtiden, må vi utvikle og ta i bruk nye klimaløsninger som reduserer utslipp og skaper nye, bærekraftige arbeidsplasser – slik som statsbudsjettet nå legger opp til.

Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti har kommet til enighet i åtte av åtte år. Det viser at det borgerlige samarbeidet er solid. Ja, mange kan si at vi sitter og forhandler i noen uker, men vi blir enige. Og tar vi med det reviderte budsjettet, er vi nå igjennom 15 eller 16 budsjettforhandlinger, i tillegg til alle krisepakkene som også andre partier bidro til i vår. Dette er i kontrast til venstresiden, som ikke er enige om de viktigste grepene og ikke er enige om hvilken vei de skal ta Norge.

Vår viktigste oppgave framover er å sørge for at velferdssamfunnet består når oljeinntektene avtar og vi blir flere eldre. Da må det bli enklere å starte egne bedrifter og investere i nye arbeidsplasser. Det må også være enklere å være en norsk eier og ha norskeide bedrifter.

Så vil det være uenighet om detaljene. Men vi sa at vi skulle bruke oljefondets avkastning på kunnskap og forskning, på infrastruktur som binder landet sammen, og på reduserte skatter som bidrar til økt verdiskaping. Det har vi gjort. Vi har doblet samferdselsbevilgningene, og jeg er stolt over at denne satsingen gir bedre og bredere veier. Det gir raskere jernbane, det gir rekordsatsing på forskning og utdanning, og det har gitt skapende næringsliv lavere skatter og avgifter.

Er det én ting disse åtte årene har lært meg, er det at hvert år byr på nye overraskelser. 2020 blir vel det mest spesielle året siden andre verdenskrig. Året har vist at vi som nasjon er rustet til å takle det meste. Nordmenn løfter sammen, og står sammen – med god avstand.

Mange er slitne nå, sykepleiere og leger som har jobbet mer enn noen gang, lærere som har laget nye, digitale undervisningsopplegg, elever som har måttet sitte hjemme og ikke kunnet møte kompisene på skolen hver dag. Men mange er også usikre, de har ikke en jobb å gå til, de er permittert. Kultur- og restaurantarbeidere og ansatte i luftfarten sliter ekstra hardt. Det er derfor vi stiller opp med nye tiltak for å hjelpe mange over kneika, og jeg er glad for de endringene vi har blitt enige med Fremskrittspartiet om.

Pandemien vil prege Norge også de neste månedene, men pandemien må ikke gjøre oss nærsynte: Vi må fortsette å satse på god infrastruktur. Vi må fortsette å knytte sammen bo- og arbeidsmarked. Vi må fortsette å satse på kunnskap og kompetanseheving. Vi må fortsette å legge til rette for jobbskaping. Vi må fortsette å kutte utslipp. Ja, vi må fortsette omstillingen av Norge, slik at folk kan leve gode og meningsfulle liv.

Jeg har lyst til på tampen å takke partiene i Stortinget for et godt samarbeid i en vanskelig tid. Jeg vil takke statsministeren og regjeringen for å lede Norge trygt gjennom krisen. Nå nærmer jula seg, sola snur, og lyset kommer tilbake, vaksinene kommer, og alt blir bedre. Men fortsatt må vi holde ut, holde avstand og holde sammen!

Siv Jensen (FrP) [13:41:31]: Fremskrittspartiet har valgt å ta ansvar i en krevende tid. Det er derfor vi gjennom lange og tøffe budsjettforhandlinger har valgt å gi subsidiær støtte til den fremforhandlede budsjettenigheten.

Fremskrittspartiet lovte å kutte avgifter – og vi leverer. Over 7 mrd. kr i avgiftslettelser neste år er blitt resultatet. Flypassasjeravgiften blir borte i hele 2021. Den lave merverdiavgiftssatsen videreføres. Vi reverserer regjeringens skjerpelser på bensin- og dieseldrevne biler. Det ligger kraftfulle lettelser knyttet til grensehandelsutsatte varer.

Jeg har sett at noen forsøker å latterliggjøre dette. Det synes jeg man skal være litt forsiktig med å gjøre. Jeg så den gleden som kom fra Freia fabrikker og alle ansatte der da det ble kjent at sjokoladeavgiften er historie. Jeg har sett den gleden som har kommet rundt omkring i store deler av landets butikker som følge av dette. Og det er ikke så veldig rart, for dette handler om arbeidsplasser. Man må gjerne stå og prøve å bagatellisere hva disse lettelsene betyr, men sannheten er at nedstengingen av Norge har gitt oss tusenvis av midlertidige arbeidsplasser rundt omkring i norske matbutikker. Vi vil veldig gjerne at de arbeidsplassene skal bli varige.

Jeg må si at det er ganske oppsiktsvekkende av dem i opposisjonen som velger å kritisere disse avgiftskuttene og latterliggjøre dem, hvis de ikke faktisk også er opptatt av den verdien disse arbeidsplassene har for dem det gjelder. Dette er særlig en næring som evner å sysselsette ufaglært arbeidskraft, noe vi ikke har altfor mye av i dette landet. Så jeg er snarere tvert imot veldig fornøyd med den leveransen, fordi det betyr noe, og fordi det betyr noe for lommebøkene til vanlige folk.

Selv om dette handler om grensehandel og at det ikke er noen særlig fornuft i å legge igjen avgiftene i den svenske statskassen og sponse svenske kjøpmenn, er det nå langt fra alle nordmenn som har anledning til å reise til Sverige og handle billig. De aller fleste bor så langt unna grensen at det er ikke hverdagskost å kunne ta seg en tur over grensen. Det er den delen av befolkningen som alltid kjøper disse varene til høyere priser fordi vi har et høyere avgiftsnivå i Norge. Det er særlig alle de som nå endelig får nyte godt av et avgiftskutt, som kommer til å merkes på kassalappen. Derfor er jeg glad for at alle kjøpmennene nå går ut og tar ansvar for dette og sier at dette er lettelser som skal komme innbyggerne i Norge til gode, krone for krone.

Fremskrittspartiet har alltid vært opptatt av de eldre. Det at vi nå har fått på plass over 2 mrd. kr neste år til regulering av pensjon, er jeg rett og slett svært godt fornøyd med med tanke på alle de magre årene mange av pensjonistene har bak seg. Det at vi også har funnet rom for å regulere og oppjustere pensjonen til enslige minstepensjonister, er bra, for de er blant dem i vårt samfunn som har de største utfordringene med å få økonomien til å gå rundt.

Jeg håper selvfølgelig på at de pågående forhandlingene om et pensjonsforlik fører frem, for det vil i så fall gi trygghet til pensjonistene også for de neste årene, så de skal slippe å oppleve det de har opplevd i årene som ligger bak oss – nemlig å tape kjøpekraft hvert eneste år.

Jeg er glad for at vi har fått på plass penger til å gi tilskudd til tusen nye heldøgns pleie- og omsorgsplasser. Det kommer til å bety noe for alle dem som ikke lenger er i stand til å bo hjemme i sin egen bolig.

Vi styrker innsatsen for å bekjempe ensomhet blant eldre. Det skulle virkelig bare mangle i en situasjon hvor særlig disse menneskene har vært isolert og blitt svært sårbare som følge av tiltakene under pandemien.

At vi nå også får på plass et prosjekt som skal sikre syke eldre bedre tannhelse, mener jeg er på høy tid.

Vi styrker den sosiale profilen når vi nå får ryddet opp i regjeringens forslag om dyrere medisiner og legebehandling. Egentlig er det helt ubegripelig at Kristelig Folkeparti kunne gjøre dette. Men Fremskrittspartiet har nå sikret at syke mennesker spares for over 1 mrd. kr i egenandeler neste år. Jeg mener det er et godt bidrag til å styrke den sosiale profilen i budsjettet.

Vi trygger hverdagen til tusenvis av barnehagebarn og deres foreldre når vi rydder opp i regjeringens svært usosiale angrep på landets private barnehager. Jeg har ikke tall på hvor mange henvendelser jeg har fått fra engstelige eiere og ansatte i landets private barnehager som rett og slett ikke kan begripe hvordan dette er mulig så pass mange år etter at vi hadde et barnehageforlik i Stortinget hvor hele poenget var at vi skulle likebehandle offentlige og private barnehager, slik at barna våre skulle ha gode, trygge barnehager å gå i, og at det ikke skulle spille noen rolle om det var en privat eller en offentlig barnehage. Det var bra at vi klarte å gjøre noe med det.

Og jeg må si at det gleder meg å se jubelen kysten rundt over den maritime pakken som Fremskrittspartiet nå har fått til. I en situasjon hvor stadig flere skip kommer i opplag, hvor stadig flere sjømenn blir satt i land, i en tid hvor vi har en maritim næring i krise, er jo ikke svaret å skjerpe nettolønnsordningen. Derfor er det bra at vi nå ikke bare reverserer skjerpelsen, men forbedrer ordningen ytterligere sammen med en styrking av andre rammebetingelser for en hardt prøvet maritim næring.

Så er jeg selvfølgelig glad for at det nå også kommer gladmeldinger fra hele landet, fra anleggsbransjen, etter at vi har fått på plass en styrking av veibudsjettet. Det handler om veiprosjekter, det handler om å asfaltere både fylkesveier og riksveier over det ganske land, og det er klart at det også har en sysselsettingseffekt. Ikke bare betyr det at vi får bedre veistandard rundt omkring i landet, vi får også folk i jobb som nå ellers ville risikert å miste jobben. Det skal vi være veldig, veldig glade for.

Er det nok? Nei, det er jeg ikke sikker på. Kommer det et revidert budsjett hvor vi i så fall kan legge til rette for å bevilge mer? Ja, det kan godt hende at vi må gjøre det. Men jeg er glad for de mange viktige gjennomslagene som Fremskrittspartiet har fått i de forhandlingene som vi nå har bak oss. Og jeg er glad for at vi har klart å forbedre tiltakspakken som regjeringen la frem som et tilleggsnummer knyttet til konsekvensene av covid-19. Det er klart det betyr noe for alle de arbeidsplassene og bedriftene som nå skjelver og er nær konkurs, at vi får på plass bedre kompensasjonsordninger for ulike deler av norsk næringsliv som blir truffet av denne nedstengingen.

Da synes jeg at vi sammen skal være opptatt nettopp av å fortsette jobben med å styrke disse ordningene for et hardt prøvet næringsliv, slik at vi kommer ut av denne pandemien med arbeidsplasser, med jobber. Derfor må jeg si at jeg etter å ha hørt deler av denne debatten er ganske fortørnet over venstresiden, som har som hovedsvar på alle landets utfordringer at man skal skjerpe skattene. Det å skjerpe skattene for landets bedrifter i den tiden vi er inne i nå, er antakelig den absolutt dårligste medisinen man kan klare å servere.

Det er dessverre også ting vi ikke lykkes med. Og jeg må si at det er ikke sikkert at dette hadde båret i en normal situasjon, i en situasjon hvor vi ikke hadde det bakteppet vi nå har, med en pandemi. Det bakteppet, med en krevende situasjon for landet, hvor folk frykter for jobben sin, frykter for økonomien sin, frykter for livsverkene sine, ja, det bakteppet veide så tungt for Fremskrittspartiet at vi har valgt å ta ansvar og dermed skape subsidiært flertall for budsjettet gjennom budsjettenigheten.

Marit Arnstad (Sp) [14:02:35]: Det er mange som har sagt at vi står midt i en krise. Det har preget mye av debatten her i dag, synes jeg. Vi er i en alvorlig situasjon for både næringsliv og arbeidsplasser i Norge. Vi har flere arbeidssøkere registrert i dag enn på det høyeste nivået under alle de tre foregående krisene, de siste 20 årene – flere enn under finanskrisen, flere enn under IT-krisen og flere enn under oljekrisen i 2014–2015. Nesten 200 000 mennesker er registrert som arbeidsledig. Det er mange som kjenner virkningen av den nedstengningen vi nå er midt oppe i. Det er tøft å være i utelivsbransjen i Oslo, i kultur- og arrangementssektoren i Trondheim og å være arbeidstaker bl.a. innenfor luftfart og reiseliv. I min egen region er det 400 permitterte på Værnes. 5 500 er enten oppsagt eller permittert på Gardermoen. Folk strever, og folk er svært usikre på hva som skal skje framover.

Det er da Senterpartiet sier at det vi trenger nå, ikke er flere krisepakker. Vi trenger en kriseplan. Denne regjeringen har lagt fram pakke etter pakke. Jeg tror mange der ute etter hvert har mistet litt oversikten. Nå varsler de også at det kan komme til å komme en pakke til. Det kommer en del slike dulgte hentydninger. Representanten Kapur sa det rett ut: Permitteringsordningen kan ikke forlenges etter 1. mars. Men det er andre talere fra Høyre og Fremskrittspartiet som sier: Nei, det kan jo hende vi skal gjøre det. Representanten Siv Jensen sa at hun ikke var helt fremmed for det. Når det gjelder reiselivsmomsen, sa representanten Helleland til meg at det kan jo hende at det kan komme til å skje noe. Det kommer altså dulgte hentydninger om at endringer kan komme.

Jeg synes folk fortjener bedre enn det. Jeg synes de fortjener å få en avklaring. Er det slik at permitteringsordningen blir forlenget, slik at folk kan føle trygghet for arbeidsplassene sine, trygghet for den jobben de er i? Er det slik at de vil utvide og videreføre kompensasjonsordningen? Er det slik at luftfarten skal få en kompensasjonsordning? Er det slik at reiselivsmomsen skal økes 1. juli eller ikke? Jeg synes at i stedet for at regjeringen skal nøle seg fram fra måned til måned og varsle stadig nye pakker, som de kommer med antydninger om hele tida, fortjener man mer langsiktighet, mer forutsigbarhet og mer oversikt for den enkelte som nå er i en veldig vanskelig situasjon.

Det er noe av det Senterpartiet har vært opptatt av i sitt budsjett – å sikre ordninger for sjølstendig næringsdrivende og frilansere og sørge for at permitteringsordningen blir forlenget, og at kompensasjonsordningen blir forlenget og utvidet. Vi har lagt inn en ordning knyttet til luftfarten. Vi har lagt inn en lettelse i reiselivsmomsen så de som nå har det vanskelig i reiselivet, skal slippe å tenke på det. Vi har lagt inn midler til at fylker og kommuner kan ta en rolle i det arbeidet som trengs framover når det gjelder å skape arbeidsplasser. Vi vet at kommunene og fylkene er gode på det, vi vet at de har gjort det før, og vi vet at det er der man kan bidra til å skape ny aktivitet. Det må gjøres, for alt må gjøres framover for å unngå en vedvarende høy ledighet i Norge.

Jeg har også lyst til å si at de ordningene vi har, også gir noen utslag som jeg tror er vanskelig for mange. Det er jo snart slik at man må ha en stab eller være en stor kommersiell virksomhet for å forstå en del av de endringene som er utformet. Det gir noen rare utslag. Er man nyoppstartet eller startet virksomheten sent i 2019 eller tidlig i 2020, er det vanskeligere å få hjelp. Eier kommunen virksomheten din, kan det faktisk være at staten sier: Nei, men det får da kommunen dekke – sjøl om det ikke er tillatt etter EØS-reglene. Er man et andelslag og ikke et aksjeselskap, risikerer man faktisk at tapene ikke blir dekt, sjøl om man utøver samme type virksomhet. Hvis man ikke er 100 pst. kommersiell, men er registrert i Frivillighetsregisteret, får man som musikkfestival eller annen type kulturarrangement trøbbel. Det er også en side ved krisetiltakene som vi er nødt til å bli bedre på, det å sørge for at det ikke får den typen merkverdige utslag.

Audun Lysbakken (SV) [14:18:18]: Det budsjettet vi behandler i dag, må svare på det som er de to store krisene og de to store utfordringene i vår tid og hele det tiåret vi står foran. Det ene er at den økonomiske nedturen knyttet til pandemien treffer oss på et tidspunkt der ulikheten i makt og rikdom allerede har økt i landet vårt i mange år. Det andre er at det er de nærmeste årene det avgjøres om vi klarer å håndtere klimakrisen på en ryddig måte, en effektiv måte, eller om den skal få skape kaos og ødelegge livsgrunnlaget vårt.

I en slik tid må disse store utfordringene møtes med en politikk som er for de mange og ikke for de få på toppen. Det er den viktigste innvendingen vi har mot det flertallet som styrer Norge i dag, at de altfor ofte velger nettopp å prioritere de få på toppen framfor de mange – som når stadig lavere formuesskatt blir et viktig politisk mål, eller som når vi får dette forliket på bordet og vi ser at man har valgt mindre skatt på rådyr eiendom som en viktig prioritering.

Regjeringen har feilet når vi i en situasjon hvor forskjellene i dette landet allerede er for store, ser at det er arbeidsfolk som betaler den høyeste prisen for den økonomiske krisen, og at sosiale tiltak kommer for sent og er for svake. Regjeringen har feilet når den tillater privatisering, liberalisering av jernbanesektor og drosjemarked eller stadig mer profitt i velferden vår, fordi det undergraver det som har gjort Norge til en effektiv og produktiv økonomi og et så godt samfunn å leve i, nemlig små forskjeller og sterke fellesskap. Og regjeringen feiler når den tillater at stadig mer av makten og pengene i samfunnet går til dem på toppen.

På samme måte feiler regjeringen når den mangler en plan for å nå klimamålene våre, når regjeringen mangler en plan for de massive investeringene som trengs i grønn industri og næringsliv de neste årene. I stedet ser vi altså at det fortsatt er sånn at f.eks. årets tiltakspakke for oljeselskapene er av et langt større omfang enn krisepakkene som har gått til grønne investeringer i industrien. Vi må i årene som kommer, kutte, bygge og dele. Vi må kutte utslipp, bygge landet, bygge grønn industri og bygge ut velferden, og vi må dele goder og byrder.

SVs alternative budsjett er et opplegg for det, for kraftig omfordeling, hvor vi prioriterer arbeid til alle og 7 mrd. kr mer til kommunene, hvor vi prioriterer nye velferdsreformer som gratis SFO for førsteklassinger og tannhelse, hvor vi tar et oppgjør med de mange usosiale kuttene som har rammet folk som har lite, hvor vi øker minstepensjonen, og hvor vi gjør mer for de arbeidsløse. Det er et budsjett hvor vi vil rigge om skattesystemet, og hvor vi tar et oppgjør med den meningsløse måten skattedebatten føres på i dette landet når det altså er samlede skatteinntekter på samfunnsnivå som er det store temaet, mens realiteten jo er at for de fleste er det fordelingen av skatten som er det viktigste spørsmålet. Og det vårt budsjett viser, er at vi kan omfordele fra privat rikdom til felles velferd, samtidig som vi kan senke skatten for det store flertallet av befolkningen: 72 pst. av de med inntekt i Norge vil få lavere skatt med SVs opplegg enn med regjeringens forslag.

Og vi foreslår en grønn ny deal, en samfunnsplan for å nå klimamålene og samtidig skape arbeid til alle og dele godene rettferdig: en grønn investeringsbank og investeringsselskap, satsing på havvind, hydrogen, karbonfangst, bio, batteriindustri, grønn skipsfart og å vri de store investeringene fra fossilt til fornybart.

Så må jeg få si, avslutningsvis, at det kan være verdt et lite øyeblikk å dvele ved konsekvensene av budsjettforliket for Norges internasjonale profil. Bistandsprioriteringene framstår nærmest som en slags trøstepremie for det som måtte være av norske Trump-tilhengere, når Norge nå altså skal kutte til klima, til Palestina, til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og til kunnskapssamarbeid. Det synes jeg er en pussig og trist profil.

Terje Breivik (V) [14:34:22]: 2020 har vore eit krevjande og spesielt år, ikkje berre når det gjeld smitte og smittefrykt. Koronapandemien har òg hatt store fylgjer for internasjonal og norsk økonomi, for enkeltpersonar og for bedrifter. Regjeringa har fremja og Stortinget har foredla og vedteke omfattande økonomiske tiltak for å motverka dei negative konsekvensane av pandemien og smitteverntiltaka.

Budsjettet og budsjettavtalen me drøftar og skal vedta i dag, føyer seg slik inn i rekkja, der me òg skal vedta avtalen mellom regjeringspartia og Framstegspartiet for koronatilleggsnummeret. Der føreslo regjeringa nye kraftfulle tiltak på 17,7 mrd. kr, og etter semja med Framstegspartiet vert det i dag auka til 22,1 mrd. kr, som igjen kjem i tillegg til dei mange tiltaka som alt er innførte eller føreslegne. Denne gongen er tiltaka særleg retta mot helsesektoren, kommunesektoren, bedrifter med stort omsetningsfall og forlenging av utvidingane i inntektssikringsordninga.

Målet for dei økonomiske tiltaka er å bidra til aktivitet og arbeid, sikra inntekter for dei som vert ramma, og at levedyktige bedrifter kjem seg gjennom krisa.

Så høyrest dette kanskje vel rosenraudt ut, for me veit at usikkerheita rundt den vidare utviklinga er stor når det gjeld smittestoda og korleis marknadene vert reetablerte, særleg i dei sektorane som er hardast råka. Regjeringa og me på Stortinget fylgjer utviklinga nøye, i tett dialog med partane i arbeidslivet og i direkte kontakt med enkeltaktørar. Og me vil til kvar tid tilpassa dei økonomiske tiltaka til smittesituasjonen.

Koronatiltaka hadde ikkje vore like bra og så omfattande utan innsatsen og bidraga frå Framstegspartiet på Stortinget, heller ikkje tilleggsnummeret. Eg ynskjer å takka Framstegspartiet for jobben dei har gjort. Eg veit at mange der ute deler den takksemda, ikkje minst aktørar i hardt råka bransjar, som reiselivet, utelivet, kultur- og eventsektorane – frå storaktørar til sjølvstendig næringsdrivande.

Framstegspartiet har òg bidrege til å styrkja budsjettet for 2021 på det heilt avgjerande området grøn vekst. Avtalen gjer m.a. at maritim sektor kjem betre ut – med nettolønsordninga, meir midlar til kondemnering og betre finansieringsvilkår for bygging av nye skip. Ein sentral industri i det grøne skiftet er no betre skodd til å vidareføra og forsterka alt det spennande som skjer med grøn teknologiutvikling og låg- og nullutsleppsløysingar for både store og små fartøy. Eit frå før grønt budsjett har vorte endå grønare.

Klimagassutsleppa går – og vil gå – ned, me har no dei lågaste utsleppa på 27 år nasjonalt. Det har ikkje kome av seg sjølv: elbilfordelane, auka bruk av biodrivstoff, ei omfattande satsing på kollektivtransport og jernbane – og ikkje minst eit utstrekt samarbeid med norsk næringsliv og forsking og teknologiutviklingsmiljøa våre. Tunge statlege verkemiddel som Enova, klimateknologiordninga og SkatteFUNN er auka med mangfaldige milliardar.

Me har etablert eit heilt nytt statleg klimainvesteringsselskap, Nysnø, som med løyvinga på 700 mill. kr i dag på rekordtid er tilført 2,4 mrd. kr i forvaltningskapital. Me har gjort det meir lønsamt å ta grøne val i kvardagen gjennom å setja ned prisen på grøne løysingar, som null- og lågutsleppsbilar og kollektivtransport.

I budsjettforslaget for 2021 ligg det inne ei gigantsatsing på karbonfangst og -lagring, Langskip, som kan vera noko av det viktigaste me gjer med tanke på å redusera klimagassutslepp raskt og omfattande nok, ikkje berre i Noreg, men «world wide», for å unngå dei verste klimaendringane i framtida.

For Venstre handlar klima- og miljøkampen om å sikra fridomen og moglegheitene for framtidige generasjonar, slik at dei òg kan nyta og nytta naturen, slik me har glede av. Me er ukuelege framtidsoptimistar. Klima og naturvern går hand i hand med det gode liv. Kvar og ein kan ta klimavenlege val i kvardagen, rett og slett fordi dei framstår som mest attraktive og lønsame.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:49:18]: Når julefreden kommer, håper jeg de to statsministerkandidatene Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum tenker over dette: Vi har en regjering i Norge som tar oss trygt gjennom krisen. Vi har et folk som stiller opp for hverandre. Vi bor i et land som prioriterer liv og helse først. Og vi har en statsminister som har tillit i folket, og et folk som viser tillit tilbake.

Når opposisjonen svartmaler, vet vi at de tar feil, for når vi går inn i 2021, vet vi at landet har et godt budsjett. Ja, mange kjenner på usikkerhet og frykt. Det skal vi ta på alvor. Men vi har et budsjett som vedtas i dag som er godt tilpasset den situasjonen vi er i, som sikrer liv og helse og bidrar til at samfunnshjulene igjen skal svinge. Vi sikrer kapasiteten i helsetjenestene, vi trygger folks arbeidsplasser, og vi ivaretar de mest utsatte og sårbare, både i Norge og internasjonalt.

Under trontaledebatten her i Stortinget 5. oktober understreket jeg at Kristelig Folkeparti skulle ha blikket festet på de politiske sakene vi er valgt på. Det løftet har vi holdt. Nå får vi flertall for et budsjett med mange gode Kristelig Folkeparti-gjennomslag, og det er jeg glad for.

Det har vært uaktuelt for Kristelig Folkeparti å være med og kutte i antall kvoteflyktninger. Dette dreier seg om sårbare mennesker på flukt. Nå sikrer vi at Norge fortsatt skal ta imot 3 000 kvoteflyktninger.

Vi gir økt trygghet til barnefamiliene, helt i tråd med våre løfter. I fjor økte vi barnetrygden for første gang på over 20 år. Barnetrygden er til sammen styrket med 8 200 kroner siden 2019. For lavinntektsfamilier kan økte inntekter bidra ikke minst til å bedre barnas utvikling, særlig hvis økningen kommer i barnas tidligste leveår. Vi viderefører kontantstøtten på et høyt nivå, og vi har sørget for en offensiv styrking av støtten til gravide utenfor jobb.

Kristelig Folkeparti brenner for eldreomsorgen. Vi har så mye ugjort her, og vi må vel bare innrømme at det skjærer i hjertet hver gang vi hører om enkeltmennesker som blir ofre for et system som ikke virker. Det er enkeltmennesker vi snakker om, og en hverdag som kan være vanskelig å bære. Jeg er glad for at vi har skaffet midler til bekjempelse av ensomhet under pandemien og økt pensjon, særlig til enslige minstepensjonister, som har de laveste inntektene og minst å leve av. Dette er viktige bidrag. Det er ikke nok, men det er bidrag til noe som for Kristelig Folkeparti bare blir viktigere og viktigere å kjempe for: en verdig alderdom.

Det overrasker meg ikke at opposisjonen trekker fram alkoholavgiftene i det budsjettforliket vi nå har fått til. Ja, det er helt rett: Kristelig Folkeparti ville ikke prioritert denne typen lettelser, enten det er alkohol, snus eller sukker, men jeg må minne om at Kristelig Folkeparti er det partiet som også sørger for at hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ligger fast. Vinmonopolordningen, forbud mot alkoholreklame og informasjonsformidling om følgene av bruk av alkohol er viktige virkemidler i norsk alkoholpolitikk, og det ligger fast.

Kristelig Folkeparti har alltid forsvart vinmonopolordningen, og med dette budsjettet holder vi det vi lover. Når vi har gjort innrømmelser om såkalte grenseutsatte varer, gjør vi det vel vitende om at for Fremskrittspartiet er billigere brus og snus viktigere enn mye annet. Det får de stå for selv, men et helhetlig budsjett krever at alle må gi og ta. Norsk alkoholpolitikk ligger fast, sånn som det også er formulert i Granavolden-plattformen.

Regjeringen sørger for trygg og god styring av landet. Kristelig Folkeparti er med og tar ansvar for det. Det gjør vi sammen med resten av regjeringen og hele det norske folk. Vi står i en krise som vi nå skal komme oss gjennom sammen. Det viktigste i livet er nok ikke statsbudsjettet, men menneskene som lever i dette flotte landet vårt, lokalsamfunn, det frivillige engasjementet, de varme relasjonene, venner og familie. Men så er det godt å vite at for 2021 har vi et statsbudsjett som er offensivt, som er trygt, og som er godt tilpasset den krisen landet vårt nå står i.

Statsminister Erna Solberg [15:05:21]: Dette er den siste finanstalen i denne fireårsperioden, og statsbudsjettet for 2021 er det åttende i rekken basert på enighet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Over tid har vi jobbet for å løse både de kortsiktige og de langsiktige utfordringene Norge står overfor. Og vår ambisjon har helt klart vært å skape et bærekraftig velferdssamfunn for de generasjonene som kommer etter oss, et samfunn som er bærekraftig både på miljø- og klimaområdet, på de økonomiske områdene og på de sosiale områdene.

Med det budsjettet som vi etter alle solemerker kommer til å få vedtatt i kveld, går vi også et ekstra skritt videre i dette. Det er basert på regjeringens budsjettforslag, med solide satsinger både på miljøtiltakene for å gjøre landet mer bærekraftig fremover, på de økonomiske tiltakene for å sørge for at vi har økonomisk bærekraft fremover, og på de sosiale tiltakene, som dreier seg om at Norge blir bedre for folk som bor her, men ikke minst for å få yrkesdeltakelsen og aktiviteten i arbeidslivet opp.

Det er et budsjett som fire partier er enige om. Det er et budsjettforlik som selvfølgelig gjør endringer i det budsjettet som er fremmet, og hvor Fremskrittspartiet har satt sitt tydelige preg på den enigheten som ble lagt frem for to dager siden. Dette statsbudsjettet for neste år er basert på både å håndtere den koronapandemien vi står midt oppi, og å følge opp og gjennomføre regjeringens hovedstrategi for å ta Norge ut av krisen, nemlig at vi må skape mer og inkludere flere.

Siden budsjettet ble lagt frem i oktober, har smitten økt både i Norge og i andre deler av Europa. Det har økt usikkerheten om den økonomiske utviklingen både her hjemme og i de landene vi handler med. Denne utviklingen var også bakgrunnen for at regjeringen fremla en egen tilleggsproposisjon med økonomiske tiltak.

Vi gjeninnfører en bred kompensasjonsordning for næringslivet. Vi gir kommunene midler for ekstra kostnader, for å sikre inntektstap og for å sikre ytterligere tiltak i helsevesenet.

Norsk helsevesen består prøven i møte med en internasjonal storpandemi. Jeg har lyst til å uttrykke at jeg er takknemlig for og stolt over den gode innsatsen som gjøres i førstelinjetjenesten ute i kommunene, med smittesporingen, med testingen og også den jobben som gjøres på sykehus hele landet rundt for å sikre at helsevesenet vårt fungerer best mulig.

Neste år styrker vi helsevesenet. Vi kompenserer helseforetakenes ekstrakostnader til pandemien. Vi setter av et betydelig beløp til å kjøpe vaksiner, og vi setter inn tiltak for å redusere ventetidene, som har økt siden mars. Et godt helsevesen og en god plan for vaksine er avgjørende for å ta Norge ut av koronapandemien.

Videre er statsbudsjettet særlig innrettet på å få folk tilbake i jobb. Vi må bidra til at bedriftene kommer i gang igjen over hele landet, at flest mulig kommer tilbake i jobb. Her gjelder det ikke bare kortsiktig å håndtere krisen, men også langsiktig å stimulere og utvikle konkurransekraften. Det å ha en jobb å gå til er kjernen i utviklingen av et bærekraftig velferdssamfunn. Altfor mange mennesker i arbeidsfør alder står i dag utenfor arbeidslivet. Det er sløsing med samfunnets ressurser. Det er et stort tap for dem som opplever at det ikke er bruk for dem, at de ikke får lov til å bidra. Koronapandemien har gjort situasjonen vanskeligere for veldig mange, men det endrer ikke regjeringens høye ambisjoner om at vi fremover skal inkludere langt flere i vårt arbeidsliv.

Vi må fremover sikre flere ben å stå på, og veksten må komme i privat næringsliv. Vi bygger vei og bane. Vi bedrer rammebetingelsene for bedriftene. Derfor er det også riktig å redusere skatten på norsk eierskap. Vi vet at skal vi få fart på hele Norge, ja, så trenger vi folk, vi trenger kompetanse, og vi trenger kapital som ønsker å satse og utvikle.

Dette har vært viktig for oss i alle de åtte årene vi har laget budsjetter, men også tidligere. Og vi ser at mange av de tiltakene vi startet med tidlig, gir resultater. Vi har nå løftet forskningsinnsatsen over offentlige budsjetter, og bedriftene har svart med å løfte sin forskningsinnsats. Vi får nå mer igjen – ikke minst på de viktige fremtidsrettede områdene, på klima og innovasjon – fra de internasjonale forskningsfondene vi er deltaker i, enn det vi gjorde tidligere, og norske bedrifter står sentralt i dette.

Norges vei ut av krisen handler altså om å skape mer og inkludere flere. Da må vi satse på kunnskap og kompetanse. Vi må sette inn målrettede tiltak slik at flere fullfører videregående skole, og slik at de står sterkere i møte med arbeidslivet. Derfor har vi en enda sterkere satsing på kompetansereform også i dette budsjettet, og vi løfter hele utdanningen gjennom Utdanningsløft 2020.

Kompetansereformen løfter frem flere slike målrettede tiltak. Det handler om å gi flere ledige og permitterte muligheten til å fullføre skolegangen. Det handler om å gi dem som tar sitt første skritt ut i arbeidslivet, muligheten til å få fagbrev i kombinasjon med arbeid. Det handler om å videreutvikle bransjeprogrammene sammen med partene i arbeidslivet. Vi må gjøre alt vi kan for å hindre at krisen skyver folk ut av arbeidsmarkedet. Vi øker bedriftsbevilgningen til Nav, slik at de kan hjelpe og bistå enda flere mennesker. De setter også av penger til om lag 7 000 nye arbeidsmarkedstiltak, for det å ha en jobb å gå til er viktig for den enkelte. Vi fortsetter inkluderingsdugnaden og øker ungdomsinnsatsen og oppfølgingen av unge på AAP.

For norsk næringsliv og norske kunnskapsmiljøer er det europeiske fellesskapet svært viktig. Dette statsbudsjettet markerer starten på neste etappe av norsk deltakelse i EUs rammeprogrammer. Det er viktig for forskningssamarbeid, studentutveksling, industrisamarbeid og flere andre områder. Og gjennom enighet om statsbudsjettet er også det utvidede samarbeidet om forsvarsindustri.

Med statsbudsjettet for 2021 forsterker regjeringen det langsiktige arbeidet for å styrke både bærekraften og konkurransekraften i norsk økonomi. Derfor er statsbudsjettet for neste år også innrettet for å løse de langsiktige utfordringene.

Det er en milepæl at vi i dette budsjettet gir grønt lys for gjennomføringen av industri- og klimaprosjektet Langskip – det største klimaprosjektet i norsk historie. Langskip vil kutte utslipp, legge til rette for ny teknologi og dermed nye jobber. Vårt mål er at mange andre land og prosjekter kan benytte lagerkapasiteten og trekke på kompetansen som utvikles i dette prosjektet.

Vi stiller til rådighet milliardbeløp for å utvikle morgendagens klimaløsninger og styrke norsk konkurransekraft. Det gjør vi bl.a. i programmene Grønn plattform og hydrogensatsingen og via Enovas virkemidler.

Budsjettet for neste år inneholder også en rekke tiltak for å styrke maritim industri. Økte muligheter for ombygging og kombinering bidrar til både aktivitet på verftene og lavere utslipp. Dette er blitt ytterligere styrket i det forliket som er inngått på Stortinget.

Dette budsjettet har også en tydelig sosial profil. Over år har vi nå lettet på opplevelsen av det å være barn i en familie med lav inntekt – gjennom å sikre at man får gratis kjernetid i barnehage, ved at det er inntektsgradering i barnehagene, ved at vi har sørget for mer ferie til alle, og ved at vi har sørget for mer fritidsaktiviteter. Vi tar nye steg på utviklingen av et nasjonalt fritidskort gjennom budsjettet, og vi legger i dette budsjettet inn mer til prosjekter for gratis SFO og til inntektsgradert betaling i SFO for 3.- og 4.-klassingene.

Statsbudsjettet for 2021 skal være med på å ta Norge ut av krisen, men det skal også være med på å løse de langsiktige utfordringene for Norge fremover. For åttende gang har altså Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti blitt enige om et budsjett som viser veien videre for Norge, og som skaper et bedre grunnlag for vårt bærekraftige velferdssamfunn i årene som kommer.

Terje Aasland (A) [15:37:21]: Debatten går i et vant spor, med kanskje ett unntak, og det synes jeg representanten Helleland sto for i sitt replikkordskifte med representanten Gahr Støre, hvor han prøvde å latterliggjøre og bagatellisere den faktiske virkeligheten der ute, som er ganske dyster, som er ganske alvorlig, og som rammer folk og bedrifter direkte. Når 200 000 er utenfor arbeid og én av åtte bedrifter kan gå konkurs, så er selvfølgelig situasjonen alvorlig. Og når representanten Helleland prøver å latterliggjøre dette på en komisk måte, forteller det meg noe om en representant som ikke forstår situasjonen og alvoret, en som kanskje aldri har kjent på økonomisk utrygghet, og som – i verste fall – heller ikke evner å kjenne etter hvordan helt vanlige folk nå kan føle en økonomisk utrygghet.

Det å være permittert, å få redusert inntektene sine med 20 pst. – en må sitte godt plassert i denne salen for i utgangspunktet ikke å kunne kjenne på kroppen hvordan det føles. Går en rett på utsiden her og snakker med permitterte, så er den økonomiske situasjonen ganske krevende. Eller en snakker med de bedriftseierne som kanskje ser livsverket sitt forsvinne fordi regjeringen mangler kriseforståelse i en tid da bedriftene trenger penger til å betale regningene sine og de sier at de må gå i banken og låne disse. Det er ganske alvorlig, og det vitner om både representanter og en regjering som mangler forståelse av virkeligheten der ute.

Finansministeren skrev et brev til Stortingets finanskomité i juni og redegjorde for at skatteetaten ville få store problemer med å påta seg nye oppgaver, og når vi nå spør statsministeren hva de har gjort i juli, august, september og oktober for å få på plass en ordning for utbetaling som ville hjulpet de bedriftene som nå står på kanten av stupet, får vi ikke noe svar. De bagatelliserer situasjonen, og det er helt uforståelig at de ikke ga et oppdrag til Brønnøysundregistrene før i oktober. Det er manglende kriseforståelse, det er dårlig kriseledelse, og det vitner om at høyreregjeringen ikke forstår hvilken situasjon veldig mange der ute i det norske næringslivet faktisk opplever. Dette vil bety at bedrifter går konkurs, at arbeidsfolk mister penger og inntekt.

I tillegg har de levert et statsbudsjett som ikke tar høyde for de store utfordringene på siden av pandemien. En har ikke et statsbudsjett som løfter mulighetene for norsk næringsliv. En har ikke et statsbudsjett som tar tak i de alvorlige utfordringene vi har med eksportfremme. En legger ikke fram et statsbudsjett som tar vare på den maritime kompetansen, som skal levere på havvind, blått hydrogen, karbonfangst og -lagring, maritime næringer og marine næringer i tiden framover. Nei, de gjør ikke det.

Så kommer Fremskrittspartiet og skryter av at de har laget en maritim pakke som det jubles over rundt kysten, men Siv Jensen mangler jo et svar på hvorfor de har lagt seg så langt under Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett, og så kommer de med skatteanklager til Arbeiderpartiet – hun som har sittet seks og et halvt år som finansminister uten å fjerne formuesskatten, som jo er Fremskrittspartiet og høyresidens mantra. Det er helt uforståelig. Men det er altså et budsjett som er lagt fram som mangler å ta tak i de mulighetene som er der: vekst og oppskalering av bedrifter, en styrking av eksportmulighetene, en kraftfull satsing på den maritime næringen, som er en av våre framtidsnæringer, grønn skipsfart, resirkulering av offshoreskip som ligger ved kai og aldri mer skal seile, en markant satsing på hydrogen som en framtidig energibærer, et løft for karbonfangst og -lagring. Dette er viktige framtidsområder som kan være med og løfte norsk næringsliv.

Men fellestrekket fra regjeringen til de næringene og til de områdene er at de er oversett, uteglemt og ikke ivaretatt. Det er helt fantastisk at en ikke bruker de fantastiske mulighetene vi har, løfter fram de næringene og den kompetansen som ligger der. I stedet har dette blitt en debatt nede på et nivå hvor noen prøver å framstille situasjonen på en så uansvarlig og komisk måte at det ikke er verdig denne sal, i en tid som er meget krevende for dette landet og for veldig mange folk og eiere av bedrifter rundt omkring i hele landet. Dette må vi ta tak i, og dette bør vi gjøre noe med. En bør faktisk tenke litt over at vi nå, mange måneder etter at forrige kompensasjonsordning gikk ut, ikke har mulighet til å utbetale sårt tiltrengte penger til bedriftene.

Elin Rodum Agdestein (H) [15:42:43]: Først har jeg lyst til å si at et hederstegn ved debattene i denne salen er at de selv om de kan være tøffe og offensive, er sannferdige. I så måte var representanten Vedums uttalelser i replikkordskiftet tidligere i dag et unntak. Der sa han bl.a. at Høyre hyrer inn folk fra First House for å skape spinn, og at det dukker opp en ny statssekretær derfra hver fjerde måned. Jeg skjønner at representanten Vedum kanskje gikk tom for argumenter, men det er altså rett og slett usant, og det vet antakelig Vedum godt.

Det vi for trekvart år siden trodde ville være en relativt kortvarig nasjonal ekstremsituasjon, har vist seg å bli en virkelighet vi har måttet forholde oss til i lang tid. Jeg er imponert over innsatsen i helsevesenet og utholdenheten det norske folk viser. Mange enkeltmennesker og bedrifter har stått under kraftig press og i stor usikkerhet på grunn av smitte, sykdom, isolasjon, ensomhet, tap av jobb og tap av livsverk, og fortsatt er det ikke over. Det er veldig tøft for mange.

Nærmere 200 000 er helt eller delvis ledige og savner en jobb å gå til. Selv om tallet er nedadgående, er det altfor mange, og vi skal gjøre alt vi kan for å hindre at den ledigheten biter seg fast, for viruset vil fortsatt være blant oss framover. Men heldigvis vil vaksinen snart være tilgjengelig for oss.

Verdien av Norges internasjonale samarbeid og EØS-avtalen viser sin styrke nå. Da er det desto mer bekymringsfullt at vi har partier i denne salen som vil kappe trosser til Europa og innføre en alenegangspolitikk her til lands, en risikosport Aftenposten sist lørdag karakteriserte som en politikk som vil sette norske interesser i fare og svikte norske innbyggere.

Heldigvis har vi hatt forutseende politikere før oss som har tatt kloke valg, og vi har også ført en ansvarlig politikk i gode tider, sånn at vi hadde reserver å ty til da krisen traff oss. Det har vi gjort gjennom å sette inn kraftfulle tiltak i finans- og pengepolitikken, for å gi trygghet, forsterke velferdsordningene og gi inntektssikring ved ledighet, sykdom eller omsorg for barn og for å bidra til at færrest mulige konkurser ville komme, gjennom støtte til bedrifter i privat sektor.

Smittebølge to av pandemien har gjort det nødvendig å gjeninnføre strengere smitteverntiltak, og dermed har det også vært nødvendig å forsterke og forlenge de økonomiske tiltakene ytterligere siden statsbudsjettet ble lagt fram og tilleggsnummeret presentert.

Den samlede budsjettenigheten vi nå har fått på plass gjennom enigheten med Fremskrittspartiet, viser veien ut av krisen for Norge. Budsjettet handler om å skape mer og inkludere flere. Det aller viktigste for oss er å bekjempe smitten og så få folk tilbake i jobb. Samtidig må vi sikre nødvendig omstilling av økonomien og av jobbene, for den virkeligheten vi møter på den andre siden, er ikke den vi forlot. Derfor må vi også løse de mer grunnleggende utfordringene i norsk økonomi samtidig. Vi vil gjøre det som er nødvendig for å nå dit. Vi vil ta vare på jobbene, gi folk nødvendig økonomisk trygghet, inkludere og kvalifisere flere, øke innsatsen for grønn omstilling, legge til rette for ny vekst og ikke minst ta vare på tilliten og tryggheten i det norske samfunnet.

I mellomtiden må vi holde ut. Vi må fortsette å holde avstand, og – viktigst av alt – vi må holde sammen. Julen blir ikke som vi har sett fram til. Den blir ikke som vanlig. Nå er det heldigvis lempet på koronatiltakene i julehelgen, sånn at vi kan samles noen flere, f.eks. på julaften eller ved nyttår. Det er bra, for er det noe vi trenger nå, er det «myttji lys og myttji varme» sammen med dem som betyr aller mest for oss.

Regjeringen og Erna Solbergs varemerke er trygg styring. Det vi lover, er full innsats også framover. Vi skal styre landet trygt videre med stødig kurs, ta oss gjennom koronakrisen, og sammen skal vi ta hverdagen tilbake.

Hans Andreas Limi (FrP) [15:47:32]: Jeg er veldig glad for den store oppmerksomheten Fremskrittspartiet har fått for sine gjennomslag på avgiftskutt i forhandlingene med regjeringspartiene, kutt i avgift på sjokolade, øl, vin og brus, nettopp fordi vi her snakker om viktige produkter med tanke på grensehandel. Dette er lokkevarene, og da må vi gjøre noe med avgiftsnivået og prisnivået for å heve den terskelen som er i dag, slik at ikke så mange reiser over grensen til Sverige og handler varer istedenfor å handle dem i Norge, i det norske markedet, og styrke norske arbeidsplasser.

Så registrerer jeg at Arbeiderpartiet nå bevisst snakker dette ned, dette betyr egentlig ikke noe. Da synes jeg Arbeiderpartiet skal si det til dem som nå har fått jobb i dagligvarebransjen eller i annen varehandel i f.eks. Østfold, til dem som har gått arbeidsledige, og som nå har fått jobb fordi grensen er stengt og det ikke er noen grensehandel. Det gir altså en umiddelbar effekt for norsk sysselsetting. Jeg synes Arbeiderpartiet skal fortelle disse menneskene, om de heter Ola eller Kari, at det egentlig ikke betyr noe hva vi gjør med avgiftsnivået, fordi det er andre ting som er mye viktigere. Dette er faktisk et viktig bidrag til å styrke norske arbeidsplasser.

Det Fremskrittspartiet og regjeringspartiene aller først ble enige om, var en god og solid krisepakke for norsk næringsliv. Det var veldig viktig for Fremskrittspartiet å få avklart dette så tidlig som mulig i forhandlingene om statsbudsjettet for neste år. Det var viktig for å fjerne usikkerhet, det var viktig for å gi norsk næringsliv mulighet til å planlegge fremover, det var viktig for å hjelpe koronarammede arbeidsplasser og ikke minst for å skape en forutsigbarhet. Vi hadde klare prioriteringer da vi gikk inn i disse forhandlingene, og de prioriteringene var basert på kontakt med virkeligheten der ute, ulike bransjer som står midt oppe i en tøff tid, ansatte, alle de som gjør sitt aller ytterste for å få dette til å fungere midt oppe i pandemien. De lever med den økonomiske usikkerheten hver eneste dag. Det handler om trygghet for folk flest.

Heldigvis var det sånn at våre ikke-sosialistiske samarbeidspartnere hadde forståelse for det budskapet som vi tok opp. Vi fikk økt kompensasjonsgraden, vi fikk økt taket på maksimal utbetaling, vi fikk på plass en bedre pakke for luftfarten – og mer skal komme. Vi fikk gjennomslag for full fjerning av flypassasjeravgiften i 2021 og en videreføring av den reduserte lavmomsen til 1. juli.

Regjeringspartiene har vært veldig opptatt av kultursektoren. Kultursektoren har fått utrolig gunstige ordninger og inntektssikring. Fremskrittspartiet er minst like opptatt av andre bransjer, ikke minst eventbransjen, fagmesser, som også nå har tilnærmet null aktivitet på grunn av smitteverntiltakene. Mange av dem er også selvstendig næringsdrivende, og de får altså nå en forlenget periode med inntektssikring takket være Fremskrittspartiet.

Vi er ikke helt i mål. Det er ingenting som tyder på at denne krisen er over ved årsskiftet. Derfor er det så viktig at vi følger utviklingen nøye, og at vi nå også får vedtatt konkrete oppdrag til regjeringen om å komme tilbake med både en generell kompensasjonsordning og også andre ordninger tilpasset ulike bransjer – og ikke minst også fange opp luftfarten.

Så må vi tenke fremover. Skattesystemet må bidra til at norske jobbskapere ikke utkonkurreres av utenlandske investorer, det være seg fra Europa, USA eller Kina. Uten lokale investorer er norsk næringsliv ille ute. Det er ikke noen tvil om at formuesskatten diskriminerer norske eiere som velger å bo i Norge og investere i Norge. Derfor må vi jobbe videre med å fjerne den forskjellsbehandlingen.

Det var vel representanten Knutsen som harselerte litt over høyresidens skatteretorikk og viste til eksempler fra USA. Jeg vil anbefale Knutsen å ta en tur over grensen, kanskje først og fremst til Danmark, men også til Sverige, og snakke med sine sosialdemokratiske kollegaer. De har et helt annet syn på hva skatt betyr for arbeidsplasser. Ikke minst kom det tydelig frem da danskene diskuterte sin skattereform (presidenten klubber) før vi vedtok vår i 2016 (presidenten klubber igjen). De sier at selskapsskatt er skatt på arbeidsplasser.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [15:53:09]: Høyres parlamentariske leder, Trond Helleland, sa tidligere i debatten at vi i opposisjonen måtte være litt blidere, litt mer positive og optimistiske. Senterpartiet er positivt innstilt, og vi er optimistiske. Det oppdraget som vi har som folkevalgte i landets nasjonalforsamling når folk og bedrifter er rammet av en stor pandemi, er å gi trygghet til folk og sørge for at folk og bedrifter kan ha optimisme og framtidstro gjennom konkrete tiltak som virker i den praktiske hverdagen.

En av dem som jeg har blitt kjent med de siste månedene, en som virkelig har greie på det å være optimist, er en av medforfatterne til Jahn Teigens kjente sang «Optimist», Knut Meiner. Han har vært en sentral aktør i eventbransjen i Norge. Han har ventet i runde etter runde, hørt at det har vært fine ord med beskrivelse av at nå skal eventbransjen bli ivaretatt, nå skal reiseliv, som ikke har blitt godt nok ivaretatt, og andre bli ivaretatt. Så har han gått inn og sett på ordningene og blitt skuffet gang etter gang. Etter krisepakkeenigheten som regjeringspartiene og deres støtteparti Fremskrittspartiet står og skryter av her, var hans melding i avisen – som Høyre-medlem gjennom 40 år – at Høyre ikke hadde gitt ham én god grunn til å fornye medlemskapet. Det handler ikke bare om Knut Meiner som enkeltperson. Han kan sikkert klare seg gjennom krisen. Det handler i dette tilfellet, for eventbransjen, om 5 000 ansatte rundt omkring i hele Norge og ca. 30 000 frilansere som står i en svært alvorlig situasjon.

Tilsvarende, da jeg i forrige uke pratet med en restauranteier på Storo her i Oslo, sa han at i mars, da han så finansminister Jan Tore Sanner på tv, fikk han frysninger da han hørte finansministeren si at vi har et velferdssamfunn i Norge, og at vi skulle stille opp for hverandre i krisen. Så ser en, når det kommer til den praktiske virkeligheten, at de kompensasjonsordningene som ble utformet, ikke treffer, og at lånegarantiordningen ikke treffer. En sørger ikke for å bringe virksomheter gjennom krisen på en god måte.

Derfor må vi sørge for å innrette ordningene på en bedre måte. Når den praktiske virkeligheten som folk står i, ikke stemmer overens med de talepunktene som regjeringspartiene og støttepartiet Fremskrittspartiet kommer med i salen, er det talepunktene som må endres, og politikken som må endres. Vi må sørge for en krisepolitikk som bidrar til å ivareta arbeidsplassene og gir folk trygghet og forutsigbarhet gjennom krisen. Vi må sørge for å forsterke og forlenge kompensasjonsordningene, sørge for at inntektssikringsordningen for selvstendig næringsdrivende økes igjen, og at den gis varighet minst fram til sommeren, og sørge for alle dem som har vært permittert, og som nå står i fare for å bli sagt opp etter at perioden med permittering snart går ut. Det er fint når statsministeren står her og snakker om at ja, det beste hadde vært hvis en hadde kommet seg i annet arbeid. Men for dem handler det om fortsatt å ha en fot innenfor, fortsatt å ha en trygghet i å kunne gå tilbake til sin arbeidsplass når krisen er over. Derfor er det klokt, når vi står i den største krisen for land og folk siden annen verdenskrig, at vi har kraftfulle tiltak og en plan både for å ivareta bedrifter og arbeidsfolk og for å sikre aktivitet og omstilling.

Til det som har blitt sagt fra flere talere her om reiselivsmomsen: Jeg hørte f.eks. representanten Breivik si at det får vi vurdere litt i løpet av året. Det er ikke sånn vi utformer skatte- og avgiftspolitikk i Norge – at når det gjelder skatte- og avgiftsvedtak som ble gjort i statsbudsjettet, får vi se litt fram og tilbake hvordan ting utvikler seg. Vi må jo gi en langsiktig forutsigbarhet, og spesielt for dem som er hardest rammet, som ønsker å være optimister, men da må vi gi dem grunn til det.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [15:58:22]: Dette er den siste finansdebatten med den sitjande regjeringa. Det sa til og med statsministeren, la eg merke til, og det støttar eg.

Vi kan sjå tilbake på sju år der forskjellane har auka vesentleg. Det er rekordmange barn som veks opp i fattigdom, og det er rekordmange milliardærar. Dei store satsingane har gått til dei aller rikaste i landet, utan at regjeringa klarer å vise at dette har ført til fleire bedrifter. Snarare viser deira eigne tal og fakta at skattekutt til dei rikaste ikkje har noko med næringspolitikk å gjere. Det er ikkje næringspolitikk; det er forskjellspolitikk dei har hatt som storsatsing dei siste sju åra.

Til og med i budsjettet for neste år, som i stor grad handlar om pandemi, har regjeringa klart å skrape saman litt ekstra pengar frå fellesskapet – til dei rikaste i landet.

Det har vore sju tapte år for miljø og klima. Regjeringa ligg langt bak sine eigne mål om å kutte utslepp, og med dette tempoet vil Noreg nå klimamåla fleire tiår for seint. Og da er det jo for seint.

Utan ein plan for grøn omstilling legg dei fram budsjett år etter år. Det einaste som følgjer ein viss grad av planmessigheit, er at dei rike skal få litt meir, og at talet på fattige barn skal bli litt høgare.

Sidan mars har vi vore inne i ei krise, ein pandemi. Vi har innført dei mest inngripande tiltaka i fredstid. På grunn av dette har mange fått det verre. Barn og unge har mista verdifull tid. Einsemd har blitt eit enda større samfunnsproblem. Og det er per 1. desember 195 800 heilt eller delvis arbeidslause. Det er 6,9 pst. av arbeidsstyrken. Mange bedrifter er ramma, anten det er kinoar, pubar, drosjar eller verft. Små og mellomstore bedrifter er spesielt hardt ramma. Regjeringa har møtt krisa på sedvanleg vis. Ja, dei innfører krisetiltak og støtteordningar, men det er alltid litt for lite, alltid litt for seint. Det er alltid nokon som hamnar utanfor.

Resultatet er unødvendig liding, unødvendig arbeidsløyse, unødvendige konkursar.

Det er utruleg tøft å møte folk som er direkte hardt ramma av krisetiltaka: reiselivsaktøren som må skyte bikkjene sine fordi han ikkje kan ha dei lenger, folk som har bygd opp bedrifter frå grunnen av og hatt sunn økonomi i alle år, men som på grunn av den situasjonen vi står i no, ser heile livsverket sitt ramle saman. Det er tøft å sjå den situasjonen. Og det er heilt unødvendig at sunne bedrifter som har gått med overskot år etter år, ikkje får den hjelpa dei treng, fordi regjeringa skal byte ordning og ikkje er førebudd i det heile. Pengane kjem altfor seint, og mange unødvendige konkursar har kome. Det er heilt unødvendig.

Eg merkar at det på mange måtar går på tiltakslysta laus hos mange – om dei klarer å reise seg igjen etterpå, om dei har energien til å gjere det. Det er det regjeringa i realiteten gneg laus på.

På bordet framfor oss no har vi også SVs alternative forslag. Der legg vi opp til både ein plan for grøn omstilling og ein plan for eit grønt skifte på folket sine premissar, der vi både bruker den situasjonen vi står i no, til å forme landet grønt, og tar vare på arbeidsfolk og aukar rettferda i samfunnet.

Vi har krisetiltak som omfattar langt fleire, som gjer at dei som i dag fell utanfor, fell innanfor, som varer lenger, og der nivået er høgare, sånn at ein faktisk hindrar folk i å gå dukken. Dette har vi plass til, og dette har vi råd til.

Vårt alternativ er det ikkje fleirtal for denne gongen. For børsspekulantar og oljedirektørar er rettferd og klimakamp ein trussel mot det livet dei lever. Regjeringa er jo deira allierte. Men for alle oss andre er rettferdig fordeling og klimaomstilling vegen til eit godt liv.

Vi vil snu perioden med pandemi, milliardærfest, arbeidsløyse, auka forskjellar og klimalamming med ei offensiv grøn omstilling på folket sine premissar. Vi vil bruke dei neste åra til å byggje landet grønt med ny næring, industri og infrastruktur, der forskjellane blir reduserte, klimamåla blir nådde og sentraliseringa blir snudd. Vi vil gjenreise ein politikk for likestilling og eit ryddig arbeidsliv og gi landet ei regjering utan høgrepopulistar.

Rigmor Aasrud (A) [16:03:34]: Selv om Høyres parlamentariske leder mente at sola snart snur, har det vært et tungt år for mange, og det er ikke slutt. Med andre smittebølge kom nye permitteringer og nye folk som er bekymret for om de kan betale regningene sine, og nyheten om at arbeidsplasser forsvinner.

Hvordan en krise blir håndtert i startfasen, definerer hele den videre håndteringen av krisen. Derfor var det helt nødvendig for oss i Arbeiderpartiet at vi fra første stund sendte et veldig tydelig signal om at ingen skulle bli stående alene. Det skal være sånn at fellesskapet stiller opp for deg, at inntekten din skal være forutsigbar selv om hverdagen ikke er det, at familien din er trygg, og at helsen din tas vare på når det er tungt.

Men er arbeidsfolk sikre på hva som kommer til å skje framover, og tenker på hva som skjer etter april hvis det ikke blir rom for lengre permitteringer? Blir nyttårsgaven en oppsigelse fordi permitteringsperioden utløper i april? Hvorfor vil ikke regjeringen allerede nå si at de stiller opp lenger for arbeidsfolk? Bedrifter etterlyser forutsigbarhet og er overrasket over at regjeringen ikke har på plass et system for å få betalt ut støttebeløpene. Det er ikke bare overraskende, det er faktisk dårlig politisk arbeid at man nok en gang ikke har systemer på plass for å sikre arbeidsplasser.

Etter år med kutt for de rikeste må det nå være arbeidsfolks tur. Derfor gikk Arbeiderpartiet i bresjen for arbeidsfolk da Norge stengte ned i mars. Det har gjort at mange har blitt rammet av permitteringer, men allikevel fått en anstendig lønn å leve for. Men mange milliardærer har fått mer enn det regjeringen mente var nok.

Det var helt nødvendig at regjeringen ikke fikk det som den foreslo, for når vi nå på overtid av overtida får et budsjettforlik, handler det om helt andre ting enn de 200 000 som står utenfor arbeidslivet. Alle som har blitt rammet av nedstengningen i år, men som er tilbake i jobb neste år, vil få en sommermåned nesten uten inntekt. Det betyr at en kvart million nordmenn vil ha dårligere kjøpekraft, mindre mulighet til å bruke penger på restauranter, hoteller og reiselivsvirksomhet i en tid da disse bedriftene sårt trenger kunder. Det er også grunnleggende urettferdig. Hvorfor har vi råd til å gi de 1 000 rikeste personene i dette landet en sjampanjeflaske om dagen i skattekutt, mens vi ikke har råd til å gi dem som har blitt arbeidsledige i år, penger til å ta med familien sin på en liten ferietur neste år?

Vårt forslag om å gjeninnføre ferietillegget på dagpenger som Solberg-regjeringen har sagt er galskap, er helt rettferdig. Det er vårt forslag som sørger for rettferdighet, og det er ikke galskap.

Helt fra 2017 har Arbeiderpartiet foreslått å følge det som var intensjonen i pensjonsreformen, at pensjonen skulle reguleres med gjennomsnittet av lønn og pris. Vi foreslo det senest i trontaledebatten. I forliket kommer det endelig en ny beregningsmåte, men bare for 2021. Hvorfor vil ikke regjeringen si at de skal rette opp igjen urettferdigheten også i årene som kommer? Vi mener det trengs en permanent endring, slik vi har foreslått flere ganger, men vi har blitt nedstemt hver eneste gang.

Vi har vært gjennom en krevende tid, og det er ikke over. En pandemi har vært en del av de krisescenarioene som helsevesenet har planlagt for, og vi visste at det ville få konsekvenser for resten av samfunnet. Mennesker rammes, ulikheten vil skyte fart om ledigheten biter seg fast. Derfor må vi stille opp for arbeidsfolk, alltid, for å sikre folk inntekter og trygge arbeidsplasser. For Arbeiderpartiet vil det også gjelde for dem som i juli 2021 går feriemåneden i møte nesten uten inntekter. Det er ikke galskap å gi folk feriepenger. Det er rettferdighet. Nå er det arbeidsfolks tur.

Vetle Wang Soleim (H) [16:08:39]: 2020 har vært et år som har satt samfunnet vårt på prøve. I den første tiden handlet det om å håndtere de akutte konsekvensene av at regjeringen stengte landet 12. mars. Det gjaldt permitteringsregelverk og utsettelse av skatter og avgifter. I tiden som fulgte, handlet det om å få på plass ordninger som sikret næringslivet støtteordninger som skulle sørge for at de kom seg over kneika. I den tredje fasen handlet det om veien ut av krisen. Nå er vi tilbake i en ny smittebølge, og vi må igjen handle deretter. Men det behøver ikke å bety at de tankene vi har gjort oss om veien ut av krisen og omstillingen av norsk økonomi, ikke kan være med oss samtidig.

Jeg vil takke mine kollegaer i finanskomiteen, regjeringens medlemmer, især finansministeren, embetsverket i departementene og vår stab her på Stortinget for den enorme innsatsen som er lagt ned gjennom dette året. Likevel vil jeg understreke at det er ikke oss det er vondest for i denne situasjon. Det er de mange titalls tusen nordmenn som nå går en veldig usikker jul i møte, og det gjelder dem som er berørt av koronaviruset.

Man har det som tryggest i livet når man har en jobb å gå til og en god helse. Dette henger ofte også sammen. Har man arbeid, har man nettverk, en grunn til å stå opp om morgenen, egne penger og frihet til å fylle livet med mer av det man ønsker. Det er nettopp derfor det å skape mer og inkludere flere er så viktig for Høyre. Det er vår visjon for et samfunn der alle kan bidra med sitt, og der vi har et næringsliv som skaper verdier og flere jobber.

Det er til det siste at jeg mener vi ser et helt soleklart skille mellom de fire samarbeidspartiene og venstresiden. Vi forstår at det er kun gjennom et aktivt og blomstrende næringsliv at vi har penger til å fordele ut til gode formål. Det er kun gjennom økonomisk vekst vi kan legge til rette for velstand og flere jobber. Det er kun gjennom markedsadgang til omverdenen vi kan sikre alle eksportbedriftene langs vårt langstrakte land kunder å selge sine varer til. Og det er kun gjennom forutsigbare og forbedrede rammevilkår bedriftene tør å satse mer og får rom til å investere. For samtlige av disse punktene er det partier på venstresiden som har det som sin politikk å gå motsatt vei.

Så la meg fokusere på det siste – rammevilkårene, som skatter og avgiftsopplegg. Vi har SV, som vil øke skattene med 18 mrd. kr, Miljøpartiet De Grønne, som vil ligge litt over 30 mrd. kr, og Rødt, som ligger litt under 30 mrd. kr. Og vi har Arbeiderpartiet, som vil øke skattene med 7 mrd. kr. Felles for dem alle er at disse skatteøkningene i tillegg til å treffe vanlige innbyggere treffer norsk næringsliv hardt, og det på det verst tenkelige tidspunktet.

Over hele landet er det nå norske bedriftseiere som står med blodrøde tall allerede. Og hva er det venstresiden mener er løsningen? Jo, at man skal ta mer penger ut av bedriften, en bedrift som allerede er blakk, for å betale en skatt som venstresiden ønsker å sitte her i Oslo og fordele ut igjen. Istedenfor å la bedriftseierne sitte igjen med pengene, omstille seg og investere for framtiden og ansette flere, mener venstresiden at det er et riktig grep fordi det alltid dreier seg om de aller rikeste. Er eierne av det lokale verftet, bilverkstedet, klesbutikken eller kiosken de aller rikeste i samfunnet vårt? Eller er de jobbskapere og verdiskapere som trenger oss politikere med på laget nå mer enn noen gang? Er det god distriktspolitikk å flytte opptjent kapital vekk fra de områdene i landet der verdiskapingen skjer, og inn på et kontor i Oslo, der man skal bestemme hva det skal gå til? Jeg mener ikke det. Jeg mener god distriktspolitikk handler om å la penger være igjen der de tjenes, slik at større verdier kan bli skapt.

Vi er nødt til å skape mer, ikke skatte mer. Det er nesten paradoksalt at vi har en venstreside i norsk politikk som vil forsterke alle kompensasjonsordninger ytterligere, men bare for at bedriften skal overleve lenge nok til kanskje å klare å betale deres økte skatter. Jeg har ofte spurt hvem det er i norsk næringsliv venstresiden snakker med når de foreslår å øke skattene målrettet mot norsk eierskap, men svaret uteblir. Kanskje kan denne debatten være et godt tidspunkt for å få et svar på det spørsmålet.

Sivert Bjørnstad (FrP) [16:13:25]: Fremskrittspartiets budsjettforslag vil ta landet i en ny og bedre retning. Det er et budsjett som hvis det hadde fått flertall, ville ha flyttet makt og myndighet bort fra oss politikere og ned til folk flest. Det ville ha medført at norske skattebetalere kunne ha beholdt vesentlig mer av sin egen inntekt og formue og disponert det til det som er viktig for dem og deres familie. Det er et budsjett som trygger hverdagen til folk flest: trygghet for at jobben består, også i morgen og til neste år, trygghet for at man får hjelp når man trenger det, at man ikke må stå i kø fordi flertallet i denne salen mener at det offentlige i praksis skal ha monopol på å behandle mennesker, trygghet for at man har et tilstedeværende politi som er der når kriminaliteten skjer, og et forsvar som er kampklart og kompetent, trygghet for at foreldre fortsatt kan sende barnet sitt i den barnehagen de selv ønsker, uavhengig av om den er offentlig eller privat.

Vårt budsjettforslag bygger hele landet, fra Agder til Finnmark, vei, jernbane, kyst og bredbånd. Det ville ha ført til mer leting på norsk sokkel, til glede for velferden til dagens og framtidens innbyggere av Norge.

Vi får ikke gjennomslag for all vår primærpolitikk når vi voterer senere i dag, sånn er ikke Stortinget sammensatt. Men i budsjettforliket med regjeringspartiene drar vi politikken kraftig mot høyre. Når avgiftene neste år reduseres med over 7 mrd. kr, betyr det noe for folk flest. Avgifter betales av alle, uavhengig av om man er kong Salomo eller Jørgen hattemaker. Det er ikke vi i denne salen som vil merke dette mest, det er det de nederst ved bordet som vil gjøre.

Med dette grepet vil avgiftene i sum ha gått ned totalt siden 2013. Da Senterpartiet sist styrte landet, økte avgiftene med nesten 5 mrd. kr. Det betyr noe hvem som har hånda på rattet. I dette tilfellet, som i mange andre, skal vi være glade for at det ikke er Senterpartiet.

I Fremskrittspartiet tror vi at mange reiser til Sverige for å handle snus, brus, snop og alkohol. I Senterpartiet tror man at folk reiser til Sverige for å handle knekkebrød, kaviar og salami. Noen gjør sikkert det, men i debatten om grensehandel må det være greit å si at det framstår som grenseløst naivt å tro at det er det i stort som driver svenskehandelen. Samme hvem man spør, om det er varehandelen, om det er næringsmiddelindustrien, om det er LO, Virke eller NHO, peker alle på det samme: Avgiftene på lokkevarer er det som betyr aller mest.

I går bekreftet de store kjedene at avgiftskuttene vil komme norske forbrukere til gode, krone for krone. Det er godt nytt for produsentene av varene. Det er godt nytt for varehandelen. Og det er godt nytt for oss som forbrukere. 3,7 mrd. kr på lavere grensehandelsavgifter er en veldig god start, men langt fra nok for å stoppe svenskehandelen. Før det skjer, må dette gjentas hvert år de neste fire årene også. Da begynner det å monne, og da er våre avgifter harmonisert med de svenske. Vårt mål er at vi kommer dit.

Vi skulle gjerne sett at inndekningen i dette budsjettforliket hadde sett annerledes ut. I vårt alternative budsjett er det en rekke reelle politiske prioriteringer som fører til at når noen får mer, får andre mindre. Vi skulle gjerne ha sett kutt i engangsstønad, NRK, mediestøtte, Kulturrådet, Operaen, Fylkesmannen, jordbruksavtalen, Langskip, direktorater, departementer, råd, tilsyn og etater. Kutt i antallet kvoteflyktninger og bistand kunne potensielt ha frigjort milliarder av kroner som vi kunne ha brukt på treffsikre tiltak. Dessverre var regjeringspartiene i veldig liten grad interessert i å snakke om dette. Konsekvensen av det ble til slutt trillebårlass på trillebårlass med oljemilliarder. Det var ikke vårt primære ønske, men det var det eneste som var mulig å tilby fra regjeringspartiene.

Det er langt fra noe perfekt budsjett som vedtas her i dag, men det er et budsjett som kan bety noe for mange enkeltmennesker rundt omkring i det ganske land.

Anniken Huitfeldt (A) [16:18:35]: På fredag fikk jeg en skikkelig klump i halsen da jeg så på Dagsrevyen. En dame fra min hjemkommune, Eli-Anne Zahl, elsker jobben som renholder på flyplassen på Gardermoen, men rett etter intervjuet fikk hun vite at hun hadde mistet jobben, og det hadde mannen hennes gjort rett før.

Det er alvor nå. Det er ikke så mange lenger som ler og sier: Ja, ja, det er godt med en liten koronapause – slik enkelte gjorde da Norge stengte ned i vår. Da kunne vi gå ut i sola og våren og sitte ute. Nå i desember er det blitt kaldere og mørkere, og de strenge restriksjonene på hvor mange vi kan møte, gjør at mange eldre opplever ensomhet, og mange mister jobben. Nå er det ikke så mange som smiler lenger.

For alle dem som har mistet jobben i luftfarten, er det en fattig trøst at flytrafikken skal ta seg opp fram mot 2025. Arbeidsløsheten rammer alltid dem som har minst, aller mest, og det kommer til å ta lang tid før det tar seg opp i det området der jeg bor. Noen får nok jobben tilbake når vaksinene kommer og vi kan gå på kafé og reise igjen, men for alle dem som har vært ledige og permittert i deler av 2020, kan sommeren 2021 bli ganske tøff. Mens alle de som har jobb, får feriepenger som vanlig, får de som er permittert eller ledige, ikke feriepenger for den tida de har vært utenfor arbeidslivet. Det utgjør generelt 12 000 kr i snitt per person som har vært ute av arbeidslivet i deler av 2020.

Så kan jo Trond Helleland si her på Stortingets talerstol at vi burde smile mer. Men ungene til dem som har vært uten jobb i 2020, kommer seg kanskje ikke på ferie neste sommer. Det er ikke noe å smile av. Det er faktisk til å grine av. Det er altså ikke penger som kan prioriteres i dette budsjettet.

Det er et par spørsmål som gjenstår etter budsjettavtalen i går som jeg gjerne vil at Høyre skal svare på. Det ene handler om et område som er viktig for meg i bistandspolitikken, og det handler om kvinners rett til å bestemme over egen kropp, rett til prevensjon og abort. Det finnes vel knapt noen mer effektiv form for bistand enn den som kan gjøre kvinnene selvstendige, som gjør at de kan delta i yrkeslivet, og at de selv kan bestemme hvor mange unger de vil ha. Men i en sen nattetime, selv om regjeringa sier at den på sikt skal øke bidragene til prevensjon og abort, er det dette området man kutter på – 86 mill. kr – av alle ting. Ikke fordi bistandsbudsjettet som sådant reduseres – nei, det skal være like høyt, men det er altså bidragene til prevensjon og abort. Jeg mener at Høyre må svare på hvorfor de prioriterer på den måten. Jeg synes det er en helt gal prioritering.

Så til det andre spørsmålet jeg må be Høyre avklare: Nå er det jo full mundur utenfor, i studio i VG, som går på Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet og måten de tolker bestemmelsene om at de skal prioritere kristne asylsøkere, på. Kristelig Folkepartis statsråd Ulstein sa til meg her i spørretimen i går at det innebar ingen forskjell. Det samme hørte vi på Dagsnytt 18 i går – det var det samme. Fremskrittspartiets Siv Jensen og Sylvi Listhaug sier at nei, Kristelig Folkeparti tar feil, de har fått til store endringer. Da må nesten Høyre, hvis de ikke bare ønsker å la disse andre partiene krangle – vi lar de andre krangle, og så kan vi på en måte framstå som rolige bak – komme opp her og avklare for Stortinget i dag. Det er inngått et budsjettforlik en sen nattetime. To av de partiene som har underskrevet avtalen, er totalt uenige om hva den innebærer. Spørsmålet er rent konkret: Skal det gis noen nye styringssignaler i asylpolitikken på bakgrunn av bestemmelsene i den avtalen som ble inngått mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet? Det må nesten vi i Stortinget få svar på.

Michael Tetzschner (H) [16:22:57]: I motsetning til forrige taler tror jeg heller jeg skal snakke om statsbudsjettet – ikke om asylpolitikken.

En typisk norsk budsjettdebatt dreier seg ofte om å bruke mer penger til nye formål. I konkurransen mellom opposisjonspartiene gjelder det å bruke mer penger enn de andre. Så raskt har det gått i år at partiene ikke engang har fått tid til å skrive de nye tallene inn i sine alternative budsjetter.

Vi har også i dag merket et tradisjonelt skille i debatten. Det går på holdningen som det borgerlige flertallet har, og holdningen som opposisjonen har til det som bærer velferdssamfunnet. Jeg tenker på holdningen til privat sektor, privateide bedrifter, enkeltmannsforetak og bevisstheten om at samfunnets bærebjelke faktisk ikke er kommunene, men menneskene, familiene, bedriftene.

Når staten lemper på skatter og avgifter, styrkes det sivile samfunn. Men vi ser også her i dag venstresidens gjennomgående manglende tillit til at vanlige familier, enkeltmennesker og bedrifter treffer fornuftige valg, og forståelse for at lønnsomme arbeidsplasser ikke er noe vi kan kjøpe oss, men at de som har nye ideer, tilbyr nye produkter eller tjenester som andre vil etterspørre i et marked. Det er disse igangsetterne som skaper arbeidsplasser – enten ved å øke produktiviteten i kjente bransjer eller ved å etablere helt nye. Det er snakk om risikovillig kapital, nye og mer effektive arbeidsmetoder, nye patenter, nye produkter, markedsføring og marked.

Det var nødvendig å vedta de store stimuleringspakkene for å berge sunne virksomheter som var lønnsomme før koronaen, og sikre at disse ikke gikk tapt. Men overføringer kan over tid ikke erstatte bortfall av kunder og marked. Og det kommer til å bli et vedvarende press også mot bevilgende myndigheter om å opprettholde overføringene fordi man venner seg til dem. Det Norge ikke trenger på den andre siden av pandemien, er en overdimensjonert offentlig sektor eller et semioffentlig næringsliv.

Jeg la merke til at representanten Slagsvold Vedum sa at man skulle bruke kommunene som motkonjunkturtiltak. Det var et meget interessant utsagn. Tanken bak slike motkonjunkturtiltak er nettopp at de bygges ned og fjernes helt når høykonjunkturen igjen innfinner seg. Er det da slik at Senterpartiet vil bygge ned kommunesektoren til tidligere nivåer når oppgangen melder seg? Det har jeg ikke noen tro på.

Andre talere har påpekt at Arbeiderpartiets leder i NRK i morges ikke ville redegjøre for om Arbeiderpartiet vil beholde de avgiftslettelser som innføres for å hindre handelslekkasje i grensestrøkene. Det som derimot er sikkert, er at Arbeiderpartiet kommer til å fortsette der de slapp i 2013, med å bruke stadig mer av andre menneskers penger hvis de kommer i regjeringsposisjon.

Det som bør være den største bekymringen for næringslivet og skattebetalerne, er nettopp denne regjeringsposisjonen. Hvis regjeringen ser ut i nærheten av det målingene antyder, vil det være med et Arbeiderparti som kommer til å ende som et mindretall i et nytt flertall. Regjeringen vil i så fall bestå av et flertall som vil si opp EØS-avtalen. Og inntil det eventuelt kan skje, vil de motarbeide den og sette områder ut av kraft ved bruk av reservasjonsretten.

Det er et spørsmål om Arbeiderpartiet har kraft til å kjempe seg igjennom på de områdene som betyr mest for næringslivet og dermed arbeidsplassene. Vil de velge Oslo-modellen, der vi har et byråd som i stort har overlatt trafikkreguleringen til Miljøpartiet De Grønne og skolen til SV? Vil Arbeiderpartiet stå opp mot SV og Senterpartiet for å hindre at de ødelegger EØS-avtalen? Jeg tviler, for Arbeiderpartiet har allerede i opposisjon vist vaklevorenhet når det gjelder å stå sterkt på EØS-avtalen.

Vi vet at det å tilhøre det indre marked forutsetter at man aksepterer de fire frihetene. Det er ingen mellomting der – ingen som får unntak fra det. Det betyr at hvis man fikler med EØS-avtalen, er vi også ute av det indre marked. Det er kanskje ikke de som er mest bekymret for næringslivet, som vil ha oss med på en slik galei.

70 pst. av norsk eksport går til EØS-området. Medregnet olje og gass går omtrent 80 pst. av all norsk eksport til EØS-området. Man skjønner hvilke verdier det er snakk om, hvilket betydelig antall arbeidsplasser og dermed også hvilken finansiering av velferdsstaten det vil stå om.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [16:28:12]: Dette årets statsbudsjett har vært spesielt krevende. Grunnen er, som alle vet, at det er store utgifter, det er store krisepakker – vi kommer til å slite lenge.

Det er i sånne tider at vi burde spare der vi kan, men det er en svakhet ved dette hus at det er en manglende evne og vilje til å prioritere. Fremskrittspartiet har lagt fram forslag til innsparinger på en rekke områder som er omtalt av tidligere talere, men det er ingen vilje til å prioritere som man bør.

Enkeltpersoner og bedrifter har ofret og mistet alt. Det er nesten ingen som er blitt skjermet i den pågående krisen – bortsett fra asylsøkere og flyktninger, som man ikke har ønsket å røre. Asylsøkere har hatt fri tilgang over grensene hele veien, og det har ikke vært mulig å få med regjeringspartiene på å senke antall kvoteflyktninger midt i en krise.

Som kjent er det å ta imot kvoteflyktninger meget kostnadskrevende. Grunnen til at Fremskrittspartiet ønsker å redusere antall kvoteflyktninger, er ikke at vi ikke ønsker å hjelpe, men det er faktisk sånn at å hente kvoteflyktninger til det som er verdens dyreste land å bo i, er den dyreste og dårligste måten å hjelpe på.

Hvis vi har en sum penger som vi ønsker å hjelpe mennesker med, er vi garantert å nå ut til å hjelpe færrest mulig ved å hente de menneskene hit. Vi vet også at dagens politikk bidrar til å lokke mennesker ut på en farlig reise, som for mange ender i lidelse og død. Mange ender i grusomme leire. Vi har sett at andre deler av verden, f.eks. Australia, løste problemet med båtmigranter som druknet i håp om å nå asyl. Ved å si nei til båtmigranter som kom for å søke asyl, klarte man å redusere antall drukninger til null over natten.

Vi står faktisk i en situasjon hvor vi kan velge. Vi kan velge å hjelpe langt flere av dem som trenger det, mye mer, samtidig som vi sparer penger i en krise i Norge – og samtidig som vi hindrer at mennesker dør på en farlig reise. Samtidig kunne vi ha unngått at pengene forsvinner, og at asylindustri styres av kyniske menneskesmuglere og kriminelle bander. Men det er ingen vilje til å velge de løsningene som vi vet kunne ha fungert.

Fremskrittspartiet legger i dag fram et budsjett som innebærer null kvoteflyktninger, men det kommer til å bli nedstemt. Det er ikke Fremskrittspartiets budsjett som i dag kommer til å bli vedtatt, men vi har vært med på å forbedre det – vi har dratt det i riktig retning. Vi skjerper underholdskravet til familieinnvandring. Nå kan man ikke lenger bruke introduksjonsstønad som et grunnlag for underholdskravet. Det vil bety noe – det vil bety mer reell forsørgelse for dem som kommer. Vi øker også botidskravet fra tre til fem år, noe som innebærer at vi vil ha større mulighet til å avdekke juks, vi vil ha større mulighet til å sende folk hjem igjen for å være med og bygge opp hjemlandet når det er trygt, og det vil også være med på å avvise asylsøkere med dårligere grunner. Asylsøkere med dårligere grunner vil velge seg andre land dersom de vet at de vil bli sendt tilbake når det er trygt.

Vi har også fått gjennomslag – når vi nå ikke får redusert antall kvoteflyktninger – for at man skal prioritere å hente kristne minoriteter. Jeg synes det er veldig rart at det virker å være for Kristelig Folkeparti det er vanskeligst å bli med på å prioritere kristne flyktninger. Debatten etter forliket synes jeg har vært meget spesiell. Det er blitt trukket opp en redsel for at man kan bidra til å skape illusjoner om koblinger mellom Vesten og kristne dersom vi velger å hente kristne flyktninger til Norge. Jeg synes det er rart at det skulle være noe problem om det skulle være koblinger mellom Vesten og kristne flyktninger, men jeg synes vi skal sette pris på den gode gjerningen det er (presidenten klubber) å hente kristne flyktninger til Norge.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [16:33:34]: Jeg hater korona, var det en jente på 13 år som skrev. Det er ikke vanskelig å slutte seg til det. 2020 har vært et krevende år for veldig mange. Vi har dessverre opplevd at 350 mennesker har mistet livet på grunn av korona til nå. Det er nesten 200 000 mennesker som er arbeidsledige eller permittert.

På grunn av korona har vi måttet endre vanene våre og måten vi opptrer på. Vi flyr mindre. Vi tar mindre tog. Vi bruker bussen mindre. Vi kjører mindre taxi. Det er færre overnattinger eller kurs på hotellene, færre på restaurantene, osv., osv. Det er rett og slett mange mennesker som er i en krevende situasjon, og mange bedrifter som er i en krevende situasjon.

Jeg hater korona. Jeg ønsker bare å gi farmor en klem – dette skrev 13-åringen videre. Jeg tror det er mange som vil kjenne seg igjen i det også. Det er lenge siden vi har gitt folk en klem – det flotte med å møte hverandre og gi hverandre en klem.

Vi leser om flere situasjoner som vi ser er krevende, og som er rørende: Mennesker som er ensomme. Ungdommer som opplever at russetida er avlyst. Studenttilværelsen blir på en helt annen måte. Det er færre aktiviteter for de unge. Voldsutsatte barn kan måtte tilbringe mer tid med en voldsutøver. Folk som hadde det vanskelig fra før, kan ha fått det verre.

Dette er bakteppet for det budsjettet vi har lagd, og som blir vedtatt i dag. Målet vårt er å ta Norge ut av krisa. Vi skal klare å inkludere flere mennesker, vi skal klare å ta vare på de utsatte, og vi skal skape flere bedrifter og flere arbeidsplasser.

Derfor løfter vi antall tiltaksplasser i dette budsjettet med 7 000 for å gi hjelp til dem som har falt utenfor arbeidslivet. Vi får flere studieplasser, slik at mange av dem som før har fått avslag, eller som nå kanskje har mistet jobben – eller ikke får jobb – kan studere videre og bygge kompetanse. Vi har utvidet permitteringsordningen til 52 uker ut juni 2021, slik at de som har bærekraftige bedrifter, som vil komme seg når krisen er over, skal kunne få kompetansen og de viktige arbeidstakerne tilbake.

Når jeg hører på debatten, vil jeg også minne om at vi har sikret viktige sosiale ordninger, som f.eks. økt kompensasjonsgrad for dem som er arbeidsledige eller permittert. Vi har bedret ordningene for sykepenger, og vi har sørget for flere omsorgsdager.

Det er et budsjett som er målrettet for å hjelpe utsatte grupper. For eksempel er det for eldre enighet om 400 mill. kr for å sikre tiltak mot ensomhet, tiltak for å skape flere aktiviteter der det er mulig, tiltak for å legge til rette for besøk, tiltak for fellesskap rundt måltider – eller for utsatte unge at man kan gjennomføre flere aktiviteter, at vi sikrer at man kan være på skolen, og at de som har tapt progresjon, skal få mulighet til å kunne ta igjen noe av det. Vi har alle sett at det også er bekymring knyttet til psykisk helse, og derfor er det et kraftig løft når det gjelder opptrappingsplanen for barn og unge i dette budsjettet.

Det blir sagt at det kinesiske tegnet for krise betyr både krise og mulighet. Jeg er litt usikker på om det er sant, men det er i hvert fall et godt bilde. Midt i krisen er budsjettet tilpasset med kompensasjonsordninger, med tiltak for de bedriftene som av ulike hensyn ikke kan ta imot like mange restaurantgjester og hotellovernattinger, eller som har andre utfordringer. Men det er også tiltak for å skape nye bedrifter.

De utfordringene vi hadde før koronaen kom, er der også i dag. Kanskje er de til og med forsterket. Derfor er det også et langsiktig perspektiv for å bruke krisen til å bygge det samfunnet vi skal ha framover. Derfor er Langskip, karbonfangst og –lagring, et viktig tiltak som også ligger der. Derfor er all satsingen på å skape nye bedrifter så viktig.

Vi skal bygge det bærekraftige velferdssamfunnet som sikrer barna våre et godt liv framover. Derfor styrker vi familiene. Vi har økt barnetrygden med 8 200 kr de to siste årene. Fritidskortet for å sikre barn og unge aktiviteter blir videreført og styrket – og ikke minst samarbeidsstrategien for barn i lavinntektsfamilier.

Det er et budsjett som løfter det internasjonale perspektivet. I dag kom nyheten om at FN frykter at én milliard mennesker kan komme i fattigdom på grunn av korona. Det er en lang nedgang som nå er snudd med tilbakegang. Derfor er jeg stolt. Jeg er stolt over at vi skal gi 1 pst. bistand. Vi skal fortsatt kjempe for verdens fattigste. I en slik tid er jeg også stolt over at vi skal ta imot 3 000 kvoteflyktninger og stille opp for mennesker som er på flukt.

Åsmund Aukrust (A) [16:51:52]: I disse koronatider bør alle være takknemlige for at fellesskapet i Norge er så sterkt, at det er fellesskapstanken som er grunnplanken i Norge. Jeg håper det er mange av partiene som revurderer sine standpunkter og tenker igjennom: Hvor hadde vi vært dersom vi hadde fått gjennomslag fullt ut? Hadde folk holdt seg hjemme om de ble syke, om Venstre hadde fått gjennomslag for å kutte i sykelønnen? Hvor hadde Norge vært om Fremskrittspartiet hadde fått sitt gjennomslag for å bruke opp oljefondet i gode tider? Hvor hadde vi vært i arbeidet med krisepakker dersom regjeringen hadde fått gjennomslag fullt ut for sin støtte til det uorganiserte arbeidslivet? Hvor hadde vi vært og hadde folk følt trygghet i helsetjenesten dersom helsetjenesten hadde vært privatisert og forbeholdt dem med størst lommebøker?

Det er fordi Norge er det landet det er, at vi har klart å møte pandemien på den måten vi har. Men det er en mager trøst for alle dem som sliter, at vi har kommet bedre gjennom dette enn mange andre land. Koronakrisen er et forstørrelsesglass på samfunnet. Forskjellene mellom folk øker. De som har det vanskelig, får det verre.

Derfor har det aldri før vært viktigere å ha en politikk som aktivt omfordeler. Men det er dessverre det motsatte som skjer. For hva er oppsummeringen etter åtte år med Erna Solberg? Jo, det er en målrettet politikk for å øke forskjellene mellom folk. Det har vært smålige kutt til dem som har minst i samfunnet. Skoleelevene har mistet skolefrukten sin. De demente har mistet kulturtilbudet. De uføre har fått fjernet barnetillegget. De med brannskade har fått fjernet rehabilitering. Det har vært kuttet i støtten til barn med briller og til regulering, og de arbeidsløse har mistet feriepengene sine. Denne listen over usosiale kutt kunne vært mye lengre. Det er så grunnleggende urettferdig at man knapt tror det man hører. Hvem er det egentlig som har kommet på det? Det er i hvert fall usosialt og urettferdig.

Verst av alt er at det er jo ikke mangel på penger. Samtidig som Erna Solberg, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har kommet med smålige kutt, har de gitt milliarder i skattekutt til landets rikeste. For denne regjeringen er skattekutt svaret, uansett spørsmålet. Kutt formuesskatten, var det første vi hørte fra Høyre og Fremskrittspartiet da koronaepidemien kom til Norge. Vi fikk se det igjen i forrige uke da utelivet ba på sine knær fordi de frykter konkurser. Da var svaret fra Nikolai Astrup at man burde fjerne eiendomsskatten. Om Olav Thon får skattelette, hjelper det fint lite for bartenderen, servitørene og alle de 17 000 arbeiderne i utelivsbransjen i Oslo.

Høyre driver en systematisk politikk for å øke forskjellene mellom folk. Det er et paradoks det knapt er mulig å tro, at vi i 2020 både har rekord i antall fattige barn og rekord i antall millionærer. Det sier noe om hvordan vi fordeler ressursene i Norge. Derfor er det behov for en ny kurs og et nytt flertall, for en regjering som minsker forskjellene mellom folk, som skaper sikkerhet for å få jobb, som skaper sikkerhet i jobben, og som kutter utslippene i et helt annet tempo enn det vi ser i dag.

Arbeiderpartiet har i dag lagt fram to alternative statsbudsjett, ett i kroner og øre som viser hvordan vi investerer i fellesskapet og i velferd, og ett klimabudsjett, som viser hvordan Norge skal komme i mål med å halvere utslippene våre innen 2030. For Arbeiderpartiet er dette budsjettet like viktig, eller på mange måter kan man si at det er enda viktigere, for en feilprioritering i kroner og øre kan en gjøre om på året etter, men en feilprioritering i utslippsbudsjettene er gjort for alltid. Kommer Arbeiderpartiet i regjering, vil det bli lagt fram egne klimabudsjett fra regjeringen.

I vår sa leder av Høyres programkomité og distriktsminister at lærdommen vi måtte ta fra korona, var at vi måtte ta mindre hensyn til klima og miljø. Hun mente at det å snakke om det grønne skiftet var fra en annen tid. Hun sa at i Norge har vi den luksusen at vi kan si nei til titusenvis av arbeidsplasser. Jeg tror at når vi har rekordhøy ledighet, hadde det vært interessant å vite hvilke titusenvis av arbeidsplasser Høyre i regjering har sagt nei til. Når de blir utfordret på det, er det som vanlig tomt fra lederen av Høyres programkomité og distriktsministeren.

I Arbeiderpartiet tenker vi motsatt. Vi mener at vi må kutte utslipp og skape jobber samtidig. Det er ingen motsetning. Tvert imot, det er en forutsetning for begge deler. Da trengs det et helt annet trykk i politikken. Vi vil ha en hydrogenpolitikk som virkelig satser, og som ikke er et faktahefte om at hydrogen er fint. Vi trenger en industripolitikk med nye virkemidler som skaper arbeidsplasser over hele landet. Hva som er regjeringens klimapolitikk, er fortsatt litt uklart. Vi vet ikke hva som er Norges nasjonale mål. Vi vet ikke hva slags tiltak man skal ha, for etter åtte år er det først nå, etter at det siste budsjettet er lagt fram, at den klimameldingen kommer.

Tom-Christer Nilsen (H) [16:57:05]: Dette er det åttende statsbudsjettet disse fire partiene er blitt enige om, og de syv før har lagt et godt grunnlag som vi kan være veldig glade for i dag. Lavere skatter gir mer investering og grunnlag for nye jobber. En dobling av næringsrettet forskning gjør at morgendagens produkter utvikles mens vi snakker. Forenkling av byråkrati og skjemavelde gjør det lettere å starte og drive bedrift. Økte samferdselsinvesteringer til et historisk høyt nivå har skapt aktivitet og sikrer jobber i krisetider.

Alle disse tingene er tiltak som må settes i gang før krisen for å ha en virkning i krisen. Det er skattesatsen for 2019 som avgjør skatten som betales ut i 2020. Derfor var det viktig at den var satt ned før krisen. Forskning tar tid, derfor må dette ha startet før. Innføring av nye rutiner og skjemaer tar tid, derfor var det bedre at det var påbegynt før. Å få samferdselsinvesteringer fra papiridé til spadetak tar tid, derfor er det viktig at de var kommet i gang før krisen.

Likevel er krisetiltak nødvendige og viktige. Det er det bred enighet om også i denne salen, om enn noe uenighet om innretning av enkelttiltak. Et av de mer kuriøse koronakrisepakketiltakene ligger i Senterpartiets forslag. Som krisetiltak foreslår de et tiltak rettet mot den bransjen som ikke er i krise, nemlig reduksjon av matmoms. Det ville vel kanskje være bedre å rette krisetiltak mot bransjer i krise, ikke mot bransjer uten krise.

Kanskje noen ser det som at næringslivet har et ikke særlig langt tidsperspektiv på det de driver med, eller er for kortsiktige. Det er feil. Der jeg kommer fra, er mange bedrifter startet og drevet av familier i generasjoner. Hver generasjon har bygd litt, sånn at fiskeren har blitt havbruker, verkstedet har blitt leverandørindustri og gjestgiveriet har blitt hotell. Nå ser de på sine utfordringer og tenker at nå er det krise, hva kan vi gjøre på kort sikt? Men samtidig spør de seg, som alltid: Hvordan blir rammebetingelsene for 2022 og framover? De spør seg kort sagt hva de skal leve av. Og kanskje ser de seg litt tilbake, f.eks. til det siste året. Er de et hotell eller en reiselivsbedrift, ser de at det har vært fremmet forslag om turistskatt og begrensninger på turisme. Bransjen ligger i dag nede, og det vil kreve tid å bygge den opp. Kan de stole på at et rød-grønt flertall vil la dem få gjøre det, eller vil skatteøkninger og reguleringer komme så snart krisen er over? Er de en leverandørbedrift til olje og gass, f.eks. et familierederi: Vil de møte gode rammebetingelser, eller vil de møte en avviklingsplan for sine kunder, slik flere partier ønsker? Driver man havbruk: Vil man få et stabilt vekstregime, eller vil man få enda mer økning i særskatt og reguleringer, som gjør dagens drift umulig og gjør at norsk laks prises ut av markedet?

Det kan se ut som om deler av Stortinget har brukt de siste årene før krisen til å jakte på næringer vi ikke skal leve av.

Om vi tar vekk det partiene selv har kalt krisepakke, altså tiltak som er på grunn av krisen og skal bort etterpå, blir det klart at Arbeiderpartiets grunnleggende forslag som vanlig er det samme som tidligere år. Bedriftene, og bedriftenes eiere spesielt, skal betale mer. Nok en gang skal det betales nær tre ganger mer i økt bruttoskatt for norske bedriftseiere, ikke utenlandske, enn det som skal gis tilbake i form av næringsrettede tiltak utenom krisepakker. Det er den langsiktige politikken – en forventning om at næringslivet skal tappes, og et håp om at de skal skape flere jobber med mindre penger. Det er som å fjerne oasen i ørkenen og håpe at det blir lettere å finne vann. Dette er også bildet fra Senterpartiet, at man skaller vekk det som er kategorisert som krisetiltak.

Nå gjelder det å skape framtidstro, sørge for at bedriftene tror og vil ansette folk, sørge for at bankene tror, slik at de gir lån, sørge for at kreditorene tror, slik at de ikke slår konkurs for tidlig. Da må budsjettet peke mot en framtid som gir gode og trygge rammebetingelser for næringslivet på lang sikt. Ellers blir dette som Maos tusen blomstrende blomster: en kort vår og en lang, hard vinter.

Valget her i dag står egentlig mellom stø kurs og et alternativ med høyere skatter, flere reguleringer og større politisk risiko for næringsliv og jobber, kort sagt mellom å komme ut av krisen og å gå dypere inn i krisen etter krisen.

Vi har også opplevd i dag at Arbeiderpartiet tydeligvis ikke er sikre på hva de skal gjøre med grensehandelen og grensehandelsavgifter, som det er blitt et godt resultat for i budsjettet. Jeg ser av talerlisten at en av dem som kommer senere, har uttalt seg om dette, og er fra Arbeiderpartiet, så da kan jeg kanskje spørre om det er Jonas Gahr Støres forvirring i morges vi skal legge til grunn, eller om det er Stein Erik Lauvås’ tydelige innlegg fra i sommer, om å kutte avgiftene og skape arbeidsplasser – jeg kunne ikke ha skrevet det bedre selv – som gjelder også i dag.

Bård Hoksrud (FrP) [17:01:34]: Det har vært snakket om at vi må ut og snakke med folk, og det er jeg veldig enig i. Statsråd Ropstad snakker om å hate korona – det er jeg også veldig enig i. Men jeg har heller lyst til å ta det motsatte av å hate, nemlig elske: ut og treffe folk og ut og prate med folk rundt omkring i hele landet. Det er noe av det jeg synes er det aller beste ved å få lov å være stortingsrepresentant. Da er det litt spesielt å møte folk som jobber på taxfree-en på Gardermoen, som opplever at et parti som sier at de er opptatt av å ta vare på og sikre de ansatte, er de samme som skal ta fra folk noe av taxfree-kvoten, sørge for at salget går ned, at omsetningen går ned, og at folk ikke har den jobben som de burde ha. Eller som en av de ansatte sa til meg: Det er sånn at når jeg våkner hver morgen, åpner jeg øynene og håper at det går over, at det er feil, alt sammen. Og det skjønner jeg veldig godt.

Så er det jo sånn at når man skal ut og prate med folk, må man også lytte til hva folk sier. Her mener jeg at Trygve Slagsvold Vedum bør ta seg en tur og snakke med fylkesordføreren i Telemark, for i går vedtok Senterpartiet, sammen med Arbeiderpartiet og SV, som sitter i posisjon der, å legge ned den videregående skolen i Seljord, og det er i tjukkeste, fantastiske, herlige Telemark – midt i distriktene. Det er altså en skole som Senterpartiet legger ned, på samme måte som de rød-grønne partiene også la ned skoler en masse da de satt i regjering. Så det er tydeligvis langt mellom liv og lære.

Det kom et forslag til statsbudsjett på samferdsel som var bra på en del områder, men det var full brems fra regjeringen på det som går på veibygging. Der var det litt stopp med hensyn til å satse videre. Det er noe som Fremskrittspartiet er opptatt av. Det er tydelig at da Fremskrittspartiet satt i regjering, var det full gass, det var full bånn speed på å satse på å bygge mer vei. Men etter at Hareide ble statsråd og Fremskrittspartiet var ute av regjering, ble det full bråbrems, og det ble også full bråbrems, eller økning, når det gjelder avgifter på bil. Derfor er jeg kjempeglad for at Fremskrittspartiet, med det vi nå har kommet fram til med regjeringen, sørger for å stoppe avgiftsøkninger og er tilbake igjen til å redusere avgiftsøkningene, og at det kommer over 1,6 mrd. kr ekstra til samferdsel. Det betyr noe for folk, og det vil folk også merke. Det betyr at det kommer en halv milliard kroner til asfalt. Det betyr at det skal lukte skikkelig asfalt rundt omkring i landet, over hele landet. Fremskrittspartiet skulle gjerne sett at det var enda mer, og har foreslått enda mer, men vi er på veldig god vei. Det betyr at vi kan sende folk ut i jobb, gravemaskinene kan fortsatt grave rundt omkring, man kan bygge veier og la kuer og budeier sprette rundt overalt – det var vel det en tidligere partifelle sa i sin tale på et landsmøte. Det handler om veiene, det skal bygges i bøtter og spann, og folk skal ut og gjøre jobben. Det synes vi er fantastisk bra.

Jeg er glad for at vi får til noe på FOT-rutene, det blir Stokmarknes–Bodø–Tromsø, det blir Florø–Oslo, det blir Florø–Bergen og Ørsta/Volda–Oslo. Det er viktig for næringslivet og for folk som bor i distriktene. Når det gjelder Torp, har Fremskrittspartiet fått regjeringen med på at vi skal bevilge 35 mill. kr for første kvartal, og man har fått regjeringen med på at vi skal komme tilbake og se nærmere på luftfarten i januar. Det er bra. Det morsomme er at Senterpartiet med 30 mrd. kr ekstra klarer å finne 25 mill. kr for hele neste år. Det var alt de klarte å finne til Torp. Vi klarte altså 35 mill. kr for første kvartal, og jeg forutsetter at det sannsynligvis må komme mer i januar når vi skal komme tilbake til luftfarten.

Så kommer det bergingsbil til Rennfast i Rogaland. Det er kjempebra – en viktig sak for mange som har vært opptatt av sikkerheten når man skal kjøre i tunell. Og det kommer en rekke andre viktige veiprosjekter som Fremskrittspartiet nå har fått flertall for. Det er til og med noen bruer som man er litt usikker på hvor egentlig er i landet, men sånn kan det være. Men dette blir bra. Det blir veier, og det blir bruer, og det blir ting som kommer til å bli veldig bra.

Så har jeg lyst til helt på slutten også å komme litt innom hurtigruta, for i morgen skal vi diskutere hurtigruta videre i denne salen. Noen tror at hurtigruta går på luft og kjærlighet, og at ansatte kan jobbe for luft og kjærlighet, mens de fleste av oss andre vet at det faktisk må penger til for å få det til. Derfor er jeg glad for at vi også har fått penger til å sørge for at det blir fem båter mellom Bergen og Kirkenes. Men det må penger til, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet har altså ikke en krone til det, de vil at noen skal kjøre på luft og kjærlighet.

Statsråd Guri Melby [17:06:57]: Vi står i en krevende tid, og det har uten tvil preget budsjettforhandlingene. Det har vært et spesielt år. En rekke forhandlinger her i Stortinget har hatt stor betydning for folk og næringsliv i år. Tiltakspakker har kommet på plass og vært til stor hjelp gjennom den pågående koronapandemien. Forhandlingene mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har vært konstruktive, og de viser at vi evner å finne sammen om de store grepene som trengs for å ruste Norge for framtiden.

For Venstre har det vært viktig å få til en enighet som tar oss gjennom krisen, samtidig som vi holder på hovedsatsingene fra budsjettforslaget i oktober. Med denne budsjettavtalen fortsetter vi å satse på skolen, vi fortsetter å kutte utslippene våre, og vi fortsetter med å hjelpe næringslivet gjennom koronapandemien.

Kunnskap gir frihet. Utdanning sikrer at alle kan leve et godt liv og ha en arbeidsplass å gå til. Derfor er Venstre veldig glad for at budsjettenigheten viderefører den solide satsingen på Utdanningsløftet, fra barnehage til barneskole, ungdomsskole, videregående skole, fagskoler og høyere utdanning. Som kunnskapsminister vil jeg også trekke fram enigheten vår med Fremskrittspartiet om å satse på toppidrettslinjene og utstyr på yrkesfag samt en solid styrking av økonomien til private barnehager. Gjennom forhandlingene har vi kommet fram til et godt utgangspunkt for å se nærmere på pensjonsordningen for de private barnehagene sammen med de aktuelle aktørene.

For Venstre er det avgjørende at vi løser klima- og naturkrisen, og heldigvis er vi på rett vei med denne regjeringen. Norske klimagassutslipp var i 2019 på det laveste nivået siden 1993. Statsbudsjettet for 2021 inneholder kraftfulle tiltak som fortsetter å kutte i utslipp. Vi får fart på CO₂-fangst og -lagringsprosjektet, vi styrker kollektivtilbudet vårt, og vi viderefører elbilfordelene.

I 2020 vil vi mest sannsynlig nå Norges klimamål for første gang i historien. Vår politikk viser at det lar seg gjøre å kutte utslipp samtidig som vi ruster næringslivet for grønn omstilling. Vi skal fortsette å omstille samfunnet og kutte i utslippene, men ikke kutte i aktiviteten. Vi skal legge til rette for at næringslivet skal omstille seg med en sort bunnlinje, ikke en rød. Vi skal skape nye grønne arbeidsplasser over hele landet.

Vi tar på alvor den situasjonen næringslivet står i nå, med en rekke tiltak og ordninger. Det er nok mange, både folk og næringsliv, som vil sette pris på at vi nå senker avgifter i en grensehandelspakke.

Norge har alle forutsetninger for å komme styrket gjennom den krisen vi nå opplever, og til å fortsette å være et foregangsland i å løse klimakrisen samtidig som vi skaper et bedre samfunn for alle, fortsetter Utdanningsløftet og gir folk mer makt over egen hverdag. Samtidig har vi ikke nå den totale oversikten over hva pandemien vil bringe i 2021.

Vi har snart vært gjennom et år hvor vi har blitt kjent med én- og tometeren, antibac og munnbind. Dette kan mange av oss håndtere helt fint, men det er også veldig mange som har kjent på ensomheten, på frykten, på sårbarheten og ikke minst på den avstanden som en pandemi skaper. Derfor betyr en del mindre ting i budsjettet også noe ekstra for de unge, sånn som at vi nå får flere forsøk med fritidskortordningen, at den dobles i 2021, at vi prioriterer en rekke jobbtiltak som vil gi flere innpass i arbeidslivet, og at vi styrker frivillige organisasjoner som ser folk som ingen andre ser.

Gjennom forhandlingene har vi blitt enige om en rekke små og store saker. En av de sakene som ikke skaper de største overskriftene, men som jeg er veldig glad for, og som Fremskrittspartiet og Venstre har kjempet sammen om i mange år, er å sikre dyrepoliti i alle landets politidistrikt. Det betyr noe ekstra for liberale dyrevenner.

En annen sak Venstre-folk har kjempet for over veldig lang tid, er realisering av Stad skipstunnel, som med dette budsjettet endelig kommer et steg videre. Det er et viktig prosjekt for Vestlandet og for maritim næring.

Jeg er også veldig glad for at bistandssatsingen opprettholdes med dette statsbudsjettet, og at målet om 3 000 kvoteflyktninger ligger fast for 2021. Vi har nå over flere år hatt et historisk høyt nivå på kvoteflyktninger. Det mener jeg er en god innretning på den norske flyktning- og asylpolitikken, og jeg er veldig stolt over at vi fortsetter med det også i 2021.

Med enighet om statsbudsjettet for 2021 har vi nok en gang kommet sammen om en kurs for landet som vil gi mer frihet for folk og større muligheter for næringslivet til å vokse og omstille seg til mer miljøvennlig verdiskaping. Det er vi i Venstre godt fornøyd med.

Ingvild Kjerkol (A) [17:25:05]: Koronapandemien har rammet helse, trygghet, arbeidsplasser og økonomi for folk over hele jordkloden. Politikkens aller viktigste oppgave framover blir å bidra til større trygghet for folk i Norge, både de som er rammet av krisen direkte, og de som føler utrygghet for arbeidsplassen sin og nære familiemedlemmer som er rammet. Rådmenn og kommunepolitikere må nå legge budsjetter med stor usikkerhet for de utgiftene de har fått, og som de pådrar seg langt inn i 2021.

Pandemien rammer vanlige folk, da må statsbudsjettet også prioritere vanlige husholdninger. Men regjeringen og Fremskrittspartiet har sine prioriteringer. Med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering har avgiftene økt med over 6 mrd. kr. SSB dokumenterte i 2019 at avgiftene særlig rammer husholdninger, og særlig dem med lav inntekt.

Det er en rar logikk at man må drikke øl og begynne med snus for å få avgiftslette fra det borgerlige flertallet. Regjeringen er godt kjent med bibelske ord og uttrykk, og jeg vil minne om det som står om at etter sju fete år kommer sju magre. For det er slik regjeringen må tenke når de prioriterer dem som har mest fra før, og i sitt budsjettforslag sender en regning og deler av et sluttoppgjør for sin oljepengebruk til landets pasienter. Milliardregningen skal gå til en million pasienter. Nordmenn som opplever sykdom, må ta støyten for regjeringens fete år. I år topper Høyre det hele med å gjøre det dyrere å være syk og billigere å være rik. Arbeiderpartiet har hele tiden foreslått en mer sosial løsning, der taket på egenandeler for sykdom settes til 2 460 kr. I budsjettforliket ser det ut til at Fremskrittspartiet var de som fikk regjeringens kalde hjerte til å banke, og at de nå stiller seg bak Arbeiderpartiets opprinnelige forslag.

Det er utrolig at budsjettforliket ikke skjermer sykehusbudsjettet, men kutter med såkalte ABE-kutt. Det er også utrolig at budsjettforliket forsterker fastlegekrisen ved å kutte i ALIS-ordningen, som sikrer rekruttering av sårt tiltrengte nye fastleger midt i en pandemi. Regjeringen la i år fram en handlingsplan for fastlegeordningen, men ved aller første korsvei svikter de. Med Fremskrittspartiet og regjeringens kutt vil kommunene få enda større problemer med å beholde og rekruttere fastleger. Det er det motsatte av det pasientene, fastlegeordningen og kommunene trenger – en fullstendig svikt fra en regjering som har forpliktet seg til å redde fastlegeordningen.

Vi har lenge vært klar over at en ny smitteoppblomstring var sannsynlig, særlig på grunn av de siste månedenes importsmitte, og regjeringen har iverksatt strenge tiltak for å slå viruset ned til juleferien.

Første bølge i mars kom overraskende på. Det tok forståelig nok tid både å stokke armer og bein og å få systemene på plass. Denne gangen har vi ingen unnskyldning for at vi ikke så det komme. Tiltakspakkene som er lansert, er dessverre ikke sterke nok, og vi kan ikke la koronakrisen få skape nye helsekriser eller nye sysselsettingskriser, som rammer hardt i det lokalsamfunnet de rammer.

I forrige runde sviktet vi de eldre, dem som sliter med psykisk helse og rus, og sårbare barn og unge. Det finnes ingen unnskyldning i denne runden. I Trøndelag melder Fylkesmannen om 1 500 nye bekymringsmeldinger fra barnevernet. Vi må sikre de utsatte bedre. En krise vil alltid forsterke de forskjellene som allerede er i samfunnet, og det vil ramme de mest utsatte.

Nå må det være vanlige folks tur. Det burde statsbudsjettet reflektert.

Jon Georg Dale (FrP) [17:29:42]: I krevjande tider tek Framstegspartiet ansvar. Det gjorde vi i 2014 og 2015, då oljeprisane fall, det gjorde vi då migrasjonskrisa ramma Noreg seinare, og det gjer vi når vi i år er i ein heilt spesiell situasjon knytt til korona. Og det har vore avgjerande at vi tek ansvar, for arbeidsplassar kysten rundt har stått i fare. Når nokon byter ut «fornye», «forenkle» og «forbedre», slik det alltid har stått i talepunkta til Jan Tore Sanner, med «fordyre», «forvanske» og «forverre» vilkåra for norske sjøfolk, må Framstegspartiet ta ansvar – ganske enkelt fordi å kutte i nettolønsordninga i den situasjonen som norsk næringsliv har vore i, og som norske sjøfolk har vore i med skipa delvis liggjande til land, hindrar oss i å få folk tilbake igjen i arbeid.

Når verftsindustrien vaklar som han ikkje har gjort sidan tidleg på 2000-talet, handlar det om at ei heil verdikjede knytt til maritim industri er i ferd med å gå over ende. Då måtte ein gjere grep, og Framstegspartiet tok ansvar. Det gjer at verfta går lysare tider i møte, fordi vi bruker verkemiddelapparatet til å lette likviditetssituasjonen deira, som reelt sett gjer at norske verft kan konkurrere om dei oppdraga som er i marknaden, med mykje større moglegheit for faktisk å vinne nye anbod. Og når vi utvidar kondemneringsordninga på skip til også å gjelde offshorefartøy, bidreg det til at dei mange båtane som ligg i opplag langsmed heile kysten, kan gå ut av marknaden, og vi kan få ein raskare tilbakekomst i ein viktig del av reiarlagsnæringa vår.

Det er ei av dei lengste verdikjedene vi har i landet, mykje av det vi driv med i maritim sektor. Difor meiner eg at den avtalen som vi fekk til med regjeringspartia bl.a. på det, er utruleg viktig – heilt avgjerande for at vi har ein avtale, men også utruleg bra for alle dei som er avhengige av trygge jobbar kysten rundt. Det er til sjuande og sist det det handlar om i annleisåret 2020, å evne å bite i seg nokre kamelar når vi må det. – Det hjelper naturlegvis litt at alkoholavgifta vert redusert, så dei er litt lettare å skylje ned! Men vi må det i ei tid der landet treng trygge arbeidsplassar. Det er krevjande å ta ansvar, men det er nødvendig at vi gjer det. Stortingets plikt er å bidra til å styre oss trygt gjennom den største krisa vi har hatt i fredstid. Det må vi gjere på ein måte som gjer at norsk næringsliv kjem ut av dette med moglegheit for å få folk tilbake igjen på jobb så raskt som mogleg, tryggje dei arbeidsplassane vi har, og leggje grunnlaget for å skape nye.

Det har vi gjort i maritim industri, i verftsindustrien – lagt grunnlaget for reiarlagsbransjen med den avtalen som ligg på bordet. Men det er ikkje berre det. Den satsinga som vi også gjer for å auke aktiviteten i bygg- og anleggssektoren, få i gang mindre arbeid på norske vegar for å halde entreprenørane med arbeid, med kontraktstilgang i ei tid der mange andre er redde for å investere, er avgjerande viktig for ein samla norsk entreprenørbransje. Og det vi gjer i totale avgiftskutt, bidreg til at ikkje berre daglegvarehandelen kan skape nye arbeidsplassar, men at store, lange verdikjeder i Noreg, i næringsmiddelindustrien, i produksjon som går til daglegvarehandelen, faktisk kan skape verdiar framover. Vi bidreg gjennom aktivt å tore å stå i krevjande debattar om at norsk eigarskap må løne seg dersom vi skal ha norske eigarar som investerer i arbeidsplassar på den andre sida av koronaen, i staden for å skjerpe skattane, regulere tyngre og bidra til usikkerheit for norske jobbar.

Difor er eg stolt over at Framstegspartiet nok ein gong tek ansvar i krevjande tider, fordi det er nødvendig å tryggje folks arbeid, hus, heim og jobb. Det er det det handlar om i statsbudsjettet for 2021. Så er eg heilt overtydd om at vi seinare vil få rikeleg anledning til å få på plass ytterlegare ny politikk som aukar veksten og verdiskapinga i landet.

Torstein Tvedt Solberg (A) [17:34:56]: Det er alvor ute i norske skoler og barnehager. De tok koronadugnaden i vår på strak arm, de har hatt en tøff og nesten umulig høst. Dugnaden er over, høyreregjeringa møtte ikke opp. Eller for å si det med ordene til lærer Johann Falkenberg fra Bergen: «Jeg blir gal.» Han jobber døgnet rundt for at elevene skal få det tilbudet de har krav på, med fare for egen helse og stor smitterisiko. Ja, han sa at han vurderer å feire jul alene.

Jeg får stadig flere alvorlige meldinger om koronautmattelse i skoler og barnehager over hele landet. Ansatte melder om stort arbeidspress, økende sykefravær, mangel på vikarbudsjetter og usikkerhet rundt smittevern. Budsjettene til skolene og barnehagene er allerede sultefôret. Utgifter til ekstravask, vikarer og overtid og annet koronarelatert må skolene selv fikse. Milliardene satt løst for næringslivet, men barnehagene og skolene er blitt glemt.

Det jeg nå er mest bekymret for, er konsekvensene av dette. Som beskjeden fra Elin Måge, norsklærer fra Bærum, som i går skrev på Facebook at hun etter nyttår forlater læreryrket etter 15 år. Hun skrev at hun elsker jobben sin, men ikke kan fortsette, fordi hun ikke føler seg trygg på grunn av smittesituasjonen, at som lærer blir hun ikke anerkjent for den jobben hun gjør, og at hun har en enorm og stadig voksende arbeidsmengde.

Jeg tror at beskjeden fra Elin ikke er et enkelttilfelle. Det enorme skippertaket en hadde fra i vår, er blitt erstattet av et endeløst arbeidspress. Vi ser nå at koronakrisa blir langvarig, og det er behov for å gi allerede slitne ansatte bedre svar på hvordan hverdagen ute i skolene og barnehagene skal bli framover. Det er et svar regjeringa ikke makter å gi, en regjering som heller skyver ansvaret nedover til kommunene, som statsråd Melby her oppe nettopp, som peker på alle andre og ikke ser at det er hun og regjeringa som sitter med det største ansvaret.

I barnehagen er det den samme magre visa. Sykefraværet blant ansatte i barnehagen har økt dramatisk etter sommeren. Mange barnehager har ikke penger igjen til vikarer, viser undersøkelser fra Respons Analyse. Vi ser nå at dette får konsekvenser for elevene. Jeg er, som lederen i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, alvorlig bekymret for at de sårbare elevene nok en gang rammes. VG kunne avsløre for noen uker siden at 14 000 barn i grunnskolen har fått redusert sin spesialundervisning i høst. Vi så allerede i vår at det var de mest sårbare elevene som ble rammet hardest da skolene måtte stenge. Det gjentar seg dessverre.

Jeg tror den eneste medisinen mot koronautmattelsen i skolen og barnehagen er bedre smittevern, mer penger og flere folk. Derfor er jeg glad for at vi i Arbeiderpartiet setter av de pengene som trengs til skoler og barnehager i vårt kommuneopplegg, der vi budsjetterer både med penger og flere folk.

Men jeg er egentlig ikke så overrasket over regjeringas manglende svar. I snart åtte år har vi hatt en høyreregjering som ikke har maktet å prioritere skole og barnehage. Høyrepartienes budsjetter fortsetter på den samme kursen som før. Det er mer til dem som har mest fra før, til privatisering av velferden og et mer utrygt arbeidsliv. Dette er en politikk som svekker den norske samfunnsmodellen og tilliten mellom folk om det får fortsette og vi ikke tar utgangspunkt i at vi løser de viktigste oppgavene sammen.

Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiets budsjett viser en helt annen retning. Arbeiderpartiet vil ikke gi mer skattekutt til de rikeste, men heller bruke pengene på å få folk i jobb, satse på kompetanse og prioritere skoler og barnehager. Det er slutt på pengegavene til dem som har mest fra før. Nå er det vanlige arbeidsfolks tur. Derfor prioriterer vi de store pengene til bedre og billigere barnehager, og vi starter innføring av gratis SFO til alle førsteklassinger. Det er ting som vil merkes i lommeboka til vanlige folk og vanlige familier rundt omkring i landet.

Arbeiderpartiet vil også ha en mer aktiv, praktisk og framtidsrettet skole, der elever lærer bedre, og der en skal få en kvalifisert lærer uansett hvor i landet en bor. Under høyreregjeringa har vi sett en økende lærermangel, fallende rekruttering, lavere søkertall til lærerutdanningen og rekordmange ukvalifiserte som underviser i skolen. Det kan vi ikke godta. Derfor vil Arbeiderpartiet ansette, rekruttere og utdanne flere kvalifiserte lærere og la kommunene ansette 1 000 flere lærere neste år.

Den økende ledigheten denne krisen viser, viser også at vi må investere i kompetanse. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet også setter av penger til flere studieplasser, flere fagskoleplasser og økt satsing på forskning og utvikling. Sånn kommer vi oss ut av krisen.

Stein Erik Lauvås (A) [17:40:10]: Det er mye nå om dagen. Det er sosial nedstenging, det er permitteringer, det er oppsigelser, det nærmer seg 200 000 arbeidsledige, forskjellene mellom folk bare øker – og høyreregjeringen har brukt tiden på å sørge for at den selv skal overleve.

Det koster – det koster mange penger for at høyreregjeringen skal beholde makten. Det ser også ut til at makten over beslutningene ikke ligger hos regjeringen lenger. Regjeringsmakten ligger nå utenfor regjeringen. Det er et faresignal for landet, det er et faresignal for arbeidsplassene og bedriftene, og det er et faresignal for det fellesskapet Norge er bygd på.

Jeg ser en jojopolitikk hvor de lange linjene for å styrke fellesskapet mangler. Først bruker altså høyreregjeringen sju år på å kutte i skatten til dem som har mest fra før – de har kuttet milliarder av kroner til Norges rikeste de seneste sju årene – og det har regjeringen gjort under dekke av at kutt i formuesskatten gir flere arbeidsplasser. Men når vi har spurt finansministeren og Finansdepartementet om dette faktisk stemmer, får vi til svar at nei, kutt i formuesskatten vil ikke være det som skaper flere jobber, det vil ikke være det som setter flere i arbeid. Kutt i formuesskatten til Norges aller rikeste har én tydelig konsekvens: De rikeste i landet blir bare enda rikere.

Høyreregjeringen har i sju år jevnt og trutt sørget for at avgiftene til vanlige folk har økt med over 6 mrd. kr – samtidig som den har sørget for å innføre økt skatt på pendleropphold, skatt på kost og losji for arbeidstagere, avkorting av dagpenger, avkorting av uføretrygden, avkorting på sluttvederlag, skatt på tjenestereiser, sterk økning i elavgiften, økt avgift på kollektivtransport og rekord i bompengeinnkreving. I tillegg har de svekket fagforeningsfradraget, svekket arbeidsmiljøloven, kuttet i barnetillegget for uføre, økt maksprisen i barnehage, fjernet skolefrukten og økt egendelene ved legebesøk. Og det er enda flere eksempler.

Men høyreregjeringen sørger for at det finnes en trøst for alle dem som er blitt arbeidsledige og permittert, for alle dem som har fått økte egenandeler og økte avgifter, og som har opplevd at hverdagen er blitt gjort dyrere for vanlige folk med vanlige lønninger: De har fått pils. Høyreregjeringen slår av ca. 1 krone og 48 øre på en halvliter pils. Det blir de sikkert glade for, alle de som har fått økte egenandeler, og alle de som har mistet jobben.

I all forhandlingsstøy som regjeringen og Fremskrittspartiet har hatt de siste ukene, var det ingen – ingen – i Høyre, i Kristelig Folkeparti, i Venstre eller i Fremskrittspartiet som så mye som løftet en finger for å styrke en av våre viktigste økonomier, nemlig kommuneøkonomien. Nå ligger det an til minusbudsjetter for kommunene, det ligger an til kutt i skoletilbud, kutt i eldreomsorgen og kutt i helsetjenester og fritidstilbud til ungdommen. Ikke engang den økte kostnaden på 300 mill. kr til ressurskrevende tjenester i kommunene klarte noen av de høye herrer og damer i regjeringen å huske på å reversere da millionene satt som løsest.

Kommuneøkonomien for i fjor var den dårligste på 15 år. Kommunenes økonomiske utsikter for 2021 med høyreregjeringen kan bli enda dårligere. Det betyr kutt i våre felles velferdstjenester midt i en krise hvor vi trenger fellesskapet mest, hvor vi trenger at kommunene kan sikre et godt tilbud på viktige velferdstjenester til sine innbyggere. Da får de altså beskjed av regjeringen om å drive kuttpolitikk. Der folk fikk litt billigere pils til trøst, fikk kommunene ikke engang det. Snarere er det slik at kommunene er med og betaler for pilsen.

Så da får vi vel runde av med å si: Skål!

Kari Henriksen (A) [17:44:21]: Koronasituasjonen er krevende og kunne vært enda mer alvorlig for mange hvis ikke Arbeiderpartiet og Stortinget hadde tatt initiativ til en enda bredere pakke med bedre tiltak for vanlige folk, tryggere jobber og større sikkerhet. Det var riktig og viktig. Troen på at markedet kunne ordne opp i denne krisen, står ikke særlig til troende. Krisen krevde fellesskap, og som med alle kriser rammer denne de mest sårbare hardest.

Debatten – og budsjettene – viser at det er tydelige forskjeller mellom folk i Norge. Den viser tydelige forskjeller i selve grunnlaget for velferd og trygghet, og den viser også at denne forskjellen ikke er kommet på grunn av noe tilfeldig, nei, den er kommet med bakgrunn i villet politikk. Når mange står her og snakker pent om at budsjettet er så bra, lurer jeg på: For hvem? Snakker de om de 102 000 barna som vokser opp i fattigdom, de 200 000 arbeidsledige, de 364 000 uføretrygdede? De som trenger behandling i helsetjenesten over lang tid – er det dem de snakker om? Snakker de om foreldrene som står i kø for å få mat? Snakker de om barna i barnevernet som ikke får god nok hjelp fordi det mangler folk? Snakker de om de familiene som ikke får feriepenger av dagpengene? De familiene som nå må søke om behovsprøvd barnehagestøtte – er det dem de snakker om? Dette er nemlig helt vanlige folk som rammes av regjeringas politikk.

Vi er vitne til en regjering som snakker med og til seg selv og til de rikeste blant oss. De får nok en gang mest av skattebetalernes penger. Dette må ta slutt. Norge trenger en ny regjering som tar vanlige folk på alvor. Høyreregjeringa bagatelliserer og bortforklarer disse realitetene og kaller det svartmaling. Snakk med en som er permittert, om det er svartmaling å være uten feriepenger i sommer. Snakk med en familie som må søke behovsprøving for å kunne sende datteren sin i barnehagen, om det er å svartmale. Snakk med en familie der alle barna bruker briller, og spør om de opplever kuttet i brillestøtten som svartmaling.

Regjeringas politikk bygger ned velferdsstaten, stykker den opp, selger den ut. På den måten rives grunnsteinene ut av den muren som arbeidsfolk har brukt nesten 100 år på å bygge opp. Under denne regjeringa overlates dette til kommersielle aktører innen skole, sykehus, barnevern og barnehage. Det er å skape utrygghet – utrygghet for jobb, økonomi og helse. Forskjellene i Norge øker. Når vi nå går inn i desember og juletid, er vi altså vitne til at køene av folk som trenger nødhjelp, vokser. Det viser at det grunnleggende velferdssystemet er i ferd med å rakne, og regjeringa kan ikke skylde på korona, regjeringa kan bare skylde på politikken.

Arbeiderpartiet mener at fellesskapet må stille opp for sårbare barn, vanlige folk. Derfor vil vi ha velferdstjenester som kan ivareta alle. Vi vil bygge dem opp og ikke ned. Vi vil ha en rettferdig klima- og skattepolitikk. Vi vil gi feriepenger til dem som går på dagpenger, vi vil ha billigere barnehage og SFO og innføre et skolemåltid. Det er tiltak som treffer alle i samfunnet, og som ikke er øremerket noen spesielle grupper.

Vi vil ha en kjempedugnad for frivilligheten, mer penger til bua som låner ut gratis sports- og fritidsutstyr, mer penger til frivilligsentralene, som gjør en formidabel innsats for å engasjere frivillige over hele landet, og vi skal sikre full momskompensasjon. Vi gir også 160 mill. kr til fritidsaktiviteter, som gjør at barn og unge kan få delta på aktiviteter i sitt nærmiljø.

Hvis vi fører en grunnleggende sosialdemokratisk politikk, trenger vi ikke å dra på avlatsturné i etterkant, sånn som barne- og familieministeren har gjort i høst.

Geir Pollestad (Sp) [17:49:20]: Beredskapen i Noreg er for dårleg. Difor må beredskapen i Noreg styrkjast. Det er ei av hovudprioriteringane i Senterpartiet sitt alternative budsjett.

Eg meiner at regjeringa har ei nokså farleg tilnærming til matvareberedskapen når dei, ut frå situasjonen under koronautbrotet, trekkjer den konklusjonen at matforsyninga er robust og fleksibel. Senterpartiet meiner ein må byggja ein beredskap for langt meir alvorlege kriser, for den neste krisa vert ikkje lik denne. Men det som er sikkert, er at under ei krise vil ein alltid ha behov for tilgang på mat.

Senterpartiet vil styrkja matvareberedskapen, og me føreslår å etablera beredskapslagring av matkorn. Eg kan ikkje forstå Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet sin motstand mot dette. Senterpartiet vil også auka nødlagringa av mat. Under krisa har det vorte avslørt kor små nødlager av mat me har i Noreg. Omrekna til energiinnhald målt i sjokolade snakkar me om ei halv rute mjølkesjokolade til kvar nordmann. Det er ikkje beredskap. Det er laurdagskos på diett.

Det viktigaste tiltaket er den løpande matproduksjonen. Senterpartiet har mange tiltak i sitt alternative budsjett for å styrkja norsk matproduksjon, for å bruka norske ressursar og sikra små og store bruk i heile landet. Tilskot til veterinærvakt og auka tilskot til fornying av fjøs er viktige satsingar.

Fiskerinæringa er ein viktig del av matvareberedskapen. Senterpartiet vil ha ein fiskeripolitikk som sikrar vekst og utvikling i fiskerisamfunn langs heile kysten. Då treng me mangfaldet i fiskeriflåten, og me treng ein landindustri som er moderne, og som utviklar seg vidare. Senterpartiet vil vera med og støtta opp med tilskot til modernisering av både fiskeflåte og fiskeindustri og med ei særleg satsing på Nord-Troms og Finnmark.

Regjeringa og Framstegspartiet har gjort fiskerinæringa og fisken til ei mjølkeku for å dra inn avgifter til statskassa – 42 mill. kr til statskassa på kontrollavgift, ein kvart milliard i auka CO₂-avgift og varsel om at det i revidert budsjett vil verta innført ei såkalla fiskal avgift på fisk på 100 mill. kr. Senterpartiet vil ikkje gjera fiskerinæringa til ei mjølkeku for statskassa.

Det vart jubla i salen her i dag over at det ikkje vert noko av kuttet i nettolønsordninga for sjøfolk. Isolert sett er dette bra, men realiteten er at sjøfolka og maritim næring har vorte brukte i eit kynisk spel frå regjeringa. Midt i ein pandemi føreslår regjeringa kraftige kutt i nettolønsordninga, vel vitande om at både opposisjonen og støttepartiet Framstegspartiet vil reagera på dette, og at det vil vera ein siger for Framstegspartiet å rydda opp. Men det er eit skadeleg og uverdig spel regjeringa har brukt sjøfolka og maritim næring til denne hausten.

Så kan ein spørja: Er dette konspiratoriske tankar? Boka til Trine Skei Grande gjev eigentleg støtte til at det er slik den solbergske parlamentarismen fungerer. I denne boka kom det fram at den famøse nedlegginga av pelsdyrnæringa berre var ein test frå Venstre si side – ein test som har ramma 200 familiar knallhardt. Tre år etter at næringsforbodet tredde i kraft, er det framleis ikkje landa noka god erstatningsordning. Statsbudsjettet gjev heller ikkje svar på dette spørsmålet.

Eg vil bruka slutten av innlegget til å senda ei klar melding til landbruksminister Olaug Bollestad om pelsdyrsaka: Det er nok no. Det er nok tomme løfte. Det er nok trenering. Det er nok unnskyldningar. Det er nok unnviking. Det må handlast no. Ein må sørgja for ei ordning som gjev pelsdyrbøndene full erstatning. Det er ekte folk. Det er ekte familiar som er ramma. Det er dei det handlar om. Det handlar ikkje om regjeringas eller landbruksministerens ve og vel. Så gje pelsdyrbøndene full erstatning, og slutt med alt spelet rundt dei. Eg håpar det er ei oppfordring som landbruksministeren vil ta med seg, og at me raskt kan få avslutta denne uverdige saka som regjeringa har brukt i eit maktspel for å sikra seg posisjonar.

Statsråd Bent Høie [17:54:18]: Ved fjorårets finansdebatt var det ingen som kunne forestille seg hva vi hadde i vente i 2020. Koronaviruset har preget hele året og hele verden. Takket være en helt spesiell innsats fra den norske befolkningen har vi greid å holde smitten ganske lav og samfunnet ganske åpent gjennom store deler av pandemien. Men vi er ikke i mål. Den siste tiden har smittenivået gått noe ned, men det er fortsatt for høyt. Derfor kan vi ikke senke skuldrene.

Regjeringens fremste mål med statsbudsjettet for 2021 er å ta Norge ut av koronakrisen. Vi skal sikre godt smittevern og god behandling i helsetjenesten, samtidig som vi svarer på de langsiktige utfordringene vi står overfor.

Budsjettforslaget setter sykehusene i stand til å håndtere koronapandemien, samtidig som det legges til rette for at både kvalitet og kapasitet kan styrkes. Driftsbevilgningene til sykehusene foreslås økt med 6,5 mrd. kr neste år. Budsjettforslaget dekker ekstraordinære kostnader som følge av covid-19, og det gir rom for å øke pasientbehandlingen med om lag 2,5 pst. Til sammenligning er demografikostnadene på 1,3 pst. 200 mill. kr skal gå til en insentivordning som skal stimulere helseforetakene til å gjennomføre forbedringstiltak som skal redusere de økte ventetidene som følge av pandemien. Som følge av budsjettforliket blir det bevilget 250 mill. kr for å få ned ventetidene i sykehusene gjennom kjøp hos private. Vi foreslår også 2 mrd. kr til oppbygging av beredskapslager for smittevernutstyr og legemidler.

Vi foreslår å forenkle og forbedre frikortordningen for helseutgifter ved at dagens to egenandelstak blir til ett. Dette er en viktig sosial reform som gjør at de pasientene som i dag har de høyeste helseutgiftene, sparer mye penger og får raskere gratis helsetjenester. I budsjettforliket er den sosiale profilen bedret ytterligere på dette området. De 188 000 pasientene i Norge med de høyeste helseutgiftene sparer med dette over 2 170 kr hver i året på denne endringen. Samlet vil 590 000 brukere tjene på denne ordningen og får i snitt om lag 1 300 kroner hver i lavere utgifter.

Regjeringen har etter åtte budsjetter lagt til rette for om lag 8 prosentenheter større budsjettert vekst i sykehusene enn etter åtte budsjetter med den rød-grønne regjeringen.

Kommuner over hele landet har gjort – og gjør – en kjempeinnsats med å håndtere smitten, samtidig som de leverer de vanlige tjenestene til innbyggerne sine. Gjennom hele pandemien har regjeringen vært tydelig på at vi skal stille opp for kommunene. Det har vi gjort gjennom flere tiltakspakker, og så langt er KS og staten enige om at kompensasjonen samsvarer godt med de merutgiftene og mindreinntektene kommunesektoren har hatt. Det er jeg glad for, og vi skal fortsette å stille opp også i 2021.

Regjeringen legger til rette for bedre kvalitet og økt kapasitet i omsorgstjenestene. Som følge av budsjettforliket mellom de fire borgerlige partiene foreslås det tilskudd til 2 000 heldøgns omsorgsplasser. Mange eldre har vært sosialt isolert som følge av smitteverntiltakene knyttet til covid-19. Som en del av budsjettforliket blir det bevilget 400 mill. kr for å bekjempe ensomhet blant eldre.

Det foreslås videre 450 mill. kr til handlingsplanen for allmennlegetjenesten. Tiltakene skal bidra til å realisere målene om en attraktiv og trygg karrierevei for fastlegene, god kvalitet til alle og en framtidig teambasert allmennlegetjeneste.

Rus og psykisk helse har alltid hatt høy prioritet i denne regjeringen. Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse følges opp med 170 mill. kr. Regjeringen foreslår 93 mill. kr til arbeidet med felles kommunal journalløsning, Akson, for kommunene utenom helseregion Midt-Norge, og 189 mill. kr til e-helsetiltak for samhandling.

Pandemien varer heldigvis ikke evig. Gjennom samarbeidet med EU får Norge tilgang til vaksine, og det settes av 2,47 mrd. kr til dette i 2021. Signalene om rundt 90 pst. vaksineeffekt er svært gode nyheter.

Det er lys i tunnelen. Hold ut.

Maria Aasen-Svensrud (A) [18:12:43]: Jeg kjenner et barn som ikke får plass på SFO. Han faller mellom to stoler – foreldrene har ikke lav nok inntekt til å komme inn under det lokale barnefattigdomsprosjektet, men de tjener heller ikke godt nok til å ha råd til å prioritere SFO-plass for alle ungene sine. Derfor er det nå lillebrors tur til å gå inn døra på SFO, og det er storebrors tur til å stå utenfor og se inn.

Jeg kjenner også en som er arbeidsledig. Han er en av de 250 000 nordmenn uten jobb som må klare seg helt uten feriepenger til sommeren.

Og jeg kjenner en fengselsbetjent som gruer seg til å gå på jobb fordi sikkerheten er svekket på arbeidsplassen. Det er et stort behov for å få på plass sikkerhetsskannere i fengslene, slik at narkotika og skadelige gjenstander ikke kommer inn i fengselet – det er hennes arbeidsplass. Men penger til skannere måtte gi tap for avgiftskutt og grensehandel.

Jeg leser i FriFagbevegelse at regjeringen øker kuttene i staten med 365 mill. kr. Overskriften er: Prioriterer snus foran bedre velferd.

Budsjettavtalen mellom regjeringen og Fremskrittspartiet innebærer kutt i staten. Et av innsparingstiltakene er å øke ostehøvelkuttene. De øker kuttene fra rundt 1,8 mrd. kr til over 2,1 mrd. kr i 2021. Dette virket kanskje ikke som de store summene da regjeringen med Fremskrittspartiet satt rundt bordet og forhandlet, men for henne som i dag igjen går kveldsvakta og hadde håpet at forhandlingene skulle føre til at hennes arbeidsplass fikk på plass en skanner, virker det ytterligere kuttet på 5 mill. kr til kriminalomsorgen som en hån.

Vi som lytter til de ansatte, vet at de ikke kan løpe raskere i offentlig sektor. På jobb i fengselet er det ikke flere byråkrater å kutte, det er ikke mer å effektivisere på. Da er det kanskje ikke så rart at LO og de ansatte rister på hodet over et av forslagene vi skal behandle her i dag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en effektiviseringsstrategi for offentlig sektor.»

Det er ikke så rart at vi kan lese at lederen i LO Stat sier:

«Jeg vil igjen advare mot følgene av slike kutt. Mange av virksomhetene er allerede kuttet ned til beinet gjennom mange år med disse flate, uprioriterte kuttene. Alarmklokkene har kimt lenge, og nå befinner vi oss midt i en pandemi, der staten og de ansatte blir satt på store prøver. 0,1 prosent høres ikke mye ut, men vil få følger for leveransen av tjenester.»

Dette er litt av en takk å gi til statsansatte som har jobbet døgnet rundt for å håndtere pandemien og følgene av den.

NTL poengterer:

«Hittil har denne regjeringen kuttet 600 årsverk bare i Nav, som betyr at regjeringen synes det er helt greit med lengre saksbehandlingstid i Nav. Vi står i en situasjon hvor det må gis strafferabatter i straffesaker på grunn av køer i domstolene, og vi har over år fått dårligere beredskap over hele landet fordi budsjettsituasjonen er så tøff i virksomhetene.»

I den krisen vi står i nå, ser vi virkelig verdien i fellesskapet vårt. Vi ser tydelig verdien av det organiserte arbeidslivet. Høy tillit til hverandre, sterk solidaritet med hverandre – det er Norge på sitt beste.

Men vi i Arbeiderpartiet er bekymret for at både tilliten og solidariteten nå er under press. Etter ukevis med forhandlinger mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ender partene opp med enighet om kutt i alkohol- og tobakksavgift framfor tiltak for dem som er sagt opp, permitterte og bedrifter som sliter og er på randen av konkurs. Vi ser mer av det samme som vi har sett de sju siste årene: svekkelse og privatisering av velferden vår og et mer utrygt arbeidsliv. Dette svekker den norske samfunnsmodellen. Det svekker tilliten mellom folk. Arbeiderpartiet ønsker å løse de viktigste oppgavene sammen. Nå trengs den sosialdemokratiske samfunnsmodellen mer enn på lenge. Vi trenger et fellesskap som tar større ansvar og sikrer vår felles velferdsstat.

Flere hundre tusen nordmenn skal tilbake på jobb. Vi skal gjøre vår felles velferdsstat sterkere. Velferdsstaten skal favne alle – en trygg oppvekst, en god skole og en raus eldreomsorg, uansett hva man tjener, eller hvor man bor.

For det er som lederen i LO Stat sier til Frifagbevegelse:

«Med Frp som forhandlingspart så er det vel ikke å forvente at H, KrF og V vil gjøre noe annet enn å fortsette å kutte, og prioriterer snus foran bedre velferd. Derfor blir stortingsvalget neste år svært avgjørende …»

Nå er det arbeidsfolks tur.

Helge Orten (H) [18:18:02]: Samferdsel har vært et prioritert område for Høyre og regjeringa siden vi tok over i 2013. En god infrastruktur er viktig for at vi skal ha verdiskaping og bosetting i hele landet. Stor satsing på samferdsel skaper også aktivitet.

Koronakrisen har minnet oss om hvor viktig det er at transporttilbudet er der når vi trenger det. Derfor har det vært viktig at kollektivtrafikken, godstransporten og luftfarten fungerer i en tid da folk reiser mindre. Nødvendige og samfunnskritiske funksjoner er blitt opprettholdt. Flyplassene har vært åpne i hele landet, og det er blitt brukt betydelige midler til kjøp av flyruter og til kollektivtransporten. Det blir videreført i statsbudsjettet for 2021 og i budsjettforliket med Fremskrittspartiet.

Vi bygger vei og bane i et langsiktig perspektiv. Det gjør vi for å knytte landet sammen og legge til rette for at personer og gods kan komme seg trygt og effektivt fram, og for å bygge sterke bo- og arbeidsmarkedsregioner som kan bidra til vekst og verdiskaping i hele landet.

Siden 2013 er det åpnet 800 km moderne og trafikksikker vei, og vi bygger mer. En sammenhengende utbygging av E6 i Helgeland er viktig for framkommelighet og trafikksikkerhet og for å bygge sammen en landsdel med et aktivt næringsliv. Vi bygger ut E6 sammenhengende i Trøndelag. Sammen med Trønderbanen vil det binde sammen store og små byer og tettsteder til et sammenhengende bo- og arbeidsmarked. Det vil bety mye for vekst og verdiskaping i den regionen.

For godstransporten betyr halvannen time spart reisetid mellom Trondheim og Oslo svært mye. Og kanskje nærmere to timer spart reisetid fra Ålesund er viktig for eksportindustrien på Møre.

Vi bygger sammenhengende E6 gjennom Innlandet, i tillegg til viktige tverrforbindelser. Det vil sammen med jernbanen knytte sammen Mjøsregionen, korte ned reisetiden til Osloregionen og øke attraktiviteten i hele regionen. Dette er bare noen eksempler som viser hvor viktig samferdselssatsingen er for vekst og verdiskaping i hele landet og kanskje det sterkeste distriktspolitiske virkemiddelet vi har.

Samferdselsbudsjettet som regjeringa la fram for 2021, er på over 80 mrd. kr. Etter budsjettforliket med Fremskrittspartiet er dette ytterligere styrket, og det er bortimot en dobling siden 2013. Det gir mer vei og bane, og det skaper stor aktivitet i hele landet. Samtidig må vi ta vare på det vi har. På riksveinettet er forfall snudd til fornying, og vedlikeholdsetterslepet er redusert hvert år siden 2015. I 2021 reduseres det med over 1,5 mrd. kr. Det merkes når vi kjører langs norske veier.

Det har også vært viktig og nødvendig å øke bevilgningene til samferdsel, men det alene er ikke nok. Derfor har vi gjennomført viktige reformer. Etablering av Nye Veier har vist at det er mulig å bygge vei både raskere og til en lavere kostnad, og at samfunnsnytten av prosjekter øker. Det er anslått at innsparingen i porteføljen er på 59 mrd. kr, hvorav 25 mrd. kr er rene kostnadsreduksjoner. Det betyr enkelt at vi får mer vei for hver krone.

Også innenfor jernbanesektoren jobber vi med store reformer. Ny organisasjonsmodell og gjennomføring av anbudskonkurranse i persontogtransporten er viktige grep. Etter å ha gjennomført tre trafikkpakker har vi oppnådd en samlet besparelse på 1,2 mrd. kr per år i anbudsperioden, sammenlignet med 2019. Dette er det mulig å gjennomføre samtidig som tilbudet til kundene blir forbedret.

Alle reformene i samferdselssektoren har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV vært imot. De stemte imot etablering av Nye Veier og er imot konkurranseutsetting av jernbane. Men de beholder gjerne gevinsten. Når jeg hører på representanten Slagsvold Vedum og Senterpartiet, kan det synes som om de er mer opptatt av å reversere enn å reformere. Jeg har lest det alternative budsjettet til Senterpartiet og ser at alt pratet om reversering bare er ord. Når budsjettet skal salderes, er det veldig komfortabelt å bruke gevinsten fra reformer de har stemt imot. Representanten Slagsvold Vedum kalte gevinsten fra konkurranseutsettingen fiktiv i replikkordskiftet tidligere i dag. Det er vel en beskrivelse som kanskje passer bedre på budsjettet til Senterpartiet.

Vi er inne i en krevende tid. Da er det viktig og riktig å bruke penger på kompensasjonsordninger og tiltak for å få oss gjennom krisen. Samtidig må vi legge til rette for omstilling og verdiskaping og at det blir skapt nye jobber. En god infrastruktur i hele landet er viktig for at vi skal klare det. Samferdselspolitikken er kanskje vårt viktigste distriktspolitiske verktøy.

Sverre Myrli (A) [18:23:07]: For noen dager siden fikk jeg en e-post fra en drosjeeier i Oslo Taxi – en 61 år gammel mann som skriver til meg at han er veldig bekymret for framtida, så bekymret at det går ut over livskvaliteten. Han skriver videre at det går bare noen måneder til før han er konkurs, og med enkeltmannsforetak ryker huset også. Han undertegner «hilsen en sliten drosjesjåfør».

Ja, det er mange som har det tøft nå. Så kan jo Trond Helleland og andre si at det er Arbeiderpartiet som svartmaler situasjonen, men dette er eksempler fra virkeligheten. Drosjenæringen og mange andre næringer sliter og har det tøft på grunn av tiltakene som er innført i den ekstraordinære situasjonen. Men som om ikke det er nok: Midt oppe i den vanskelige situasjonen ønsker altså regjeringen å tvinge gjennom en liberalisering av drosjenæringen. Den 1. november ble næringen fullstendig liberalisert. I realiteten kan hvem som helst nå starte å kjøre drosje – til stor fortvilelse for dem som er aktører i næringen i dag. Hvorfor behandler regjeringen arbeidsfolk sånn?

I spørretimen forrige uke stilte jeg samferdselsministeren spørsmål om situasjonen for togrenholderne, altså de som vasker togene. Jeg viste til en samtale jeg hadde hatt med Wenche Bye, som er tillitsvalgt for togrenholderne i Trondheim. Renholderne har nemlig som følge av regjeringens jernbanereform gått ned i lønn – til tross for at regjeringen og stortingsflertallet som vedtok den såkalte jernbanereformen, lovet det motsatte. Samferdselsministeren ville ikke diskutere spørsmålet med meg, men jeg har i ettertid fått tilsendt dokumentasjon fra Wenche Bye som viser at renholderne faktisk har gått ned i lønn. Renholderne vasker de samme togene som før, på det samme stedet, men i en ny bedrift, til vesentlig lavere betaling. Hvorfor gjør regjeringen dette? Hvorfor behandler regjeringen arbeidsfolk på denne måten?

Nå er det fribilletten til ansatte og pensjonister i kollektivtrafikken regjeringen er ute etter. Det skal nå skattlegges. Dette er et gode som ansatte i kollektivtrafikken har hatt i alle år: bussjåfører, trikkeførere, lokførere, konduktører og andre ansatte i kollektivtrafikken. Nå skal det skattlegges. Hvorfor gjør regjeringen det? Jo, selvsagt må de finansiere skatteletten til storingene, og da er det veldig lettvint å ta fra arbeidsfolk.

Så har jeg lagt merke til Fremskrittspartiet i debatten i dag. Flere talere har sagt at i en normalsituasjon hadde ikke dette budsjettforslaget blitt vedtatt. Vel, så veldig oppsiktsvekkende var det vel ikke at det ble et budsjettforlik. Det er jo de samme fire partiene som har vedtatt de sju foregående budsjettene og holdt sammen i alle politiske saker i Stortinget de siste sju årene. Så det var egentlig mest show og skuespill for dem som trodde at det ikke skulle bli noe budsjettforlik.

Budsjettet blir vedtatt, og hvis budsjettkameratene er så misfornøyd med innholdet i budsjettet, skulle en vel kanskje tro at det var den vanskelige situasjonen som nå er for folk og bedrifter der ute, som hadde preget budsjettforhandlingene. Men er det det? Er det situasjonen for permitterte og arbeidsledige? Nei. Er det situasjonen for bedrifter som sliter på grunn av omsetningsbortfall? Nei. Er det situasjonen for renholdere og drosjesjåfører? Nei, det er ikke det. Er det situasjonen for ansatte i luftfarten, i hotell- og restaurantnæringen eller i reiselivet? Er det tiltak for dem som har preget budsjettforhandlingene? Nei, det er ikke det.

I mitt område, Gardermo-regionen og Ullensaker, har man nå landets høyeste arbeidsledighet. Folk sitter og venter på tiltak og forslag fra regjeringen, og i hvert fall på at vi har en regjering som har dialog med bransjen, har dialog med arbeidslivets parter og finner løsninger på den vanskelige situasjonen. Det burde ha preget debatten i dag.

Jeg har lett etter lyspunkter i budsjettforliket, og da ble jeg litt glad da jeg hørte Ola Elvestuen i dag, for han pratet om at budsjettforliket medfører økte midler til Nysnø. Da tenkte jeg: Det var da noe. Kunne vi enda få litt snø som lyste opp i tilværelsen. Men jeg har i løpet av dagen skjønt at det betød visst ikke det, det var nok en skuffelse.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:28:26]: Den 1. desember meldte Nav at 195 800 personer i Norge var helt arbeidsledige, delvis arbeidsledige eller arbeidssøkende på tiltak – 6,9 pst. av arbeidsstyrken. I tillegg var 120 163 personer på arbeidsavklaringspenger, AAP, ved utgangen av tredje kvartal. Dette utgjør 3,5 pst. av befolkningen i alderen 18–66 år. Det er altså samlet mer enn 315 000 mennesker og over 10 pst. Nå er det alvor.

Det er dette statsbudsjettet for 2021 skal gi svar på, for å skape større trygghet og framtidshåp for folk. Senterpartiets leder sa i sitt innlegg at det tas for lett på denne rekordhøye ledigheten. Arbeiderpartiets leder, Gahr Støre, sa at arbeid til alle er jobb nummer én. Finansminister Sanner sa at det er usikkert om ikke verdiskapingen faller høsten 2021 – altså nye problemer sett fra Finansdepartementet. Statsråden sa videre at vi må hindre at ledigheten biter seg fast på et for høyt nivå – merk: for høyt nivå.

Senterpartiets overordnede parole er full sysselsetting og kamp mot arbeidsledigheten, for å si det poengtert. Det må lages en kriseplan, avbøtende tiltak overfor bedrifter og arbeidstakere samt sjølstendige på kort sikt, og det må legges til rette for ny næringsvirksomhet med produktive foranstaltninger, som det ble sagt i 1930-årene, for at bedriftene skal se muligheter i nye produkter for framtida.

Da kan vi se til Saugbrugsforeningen i Halden som et eksempel. De har nå stoppet en av papirmaskinene sine. De ønsker at tremassen som gikk til den papirmaskinen, kunne gå til en ny fabrikk som koster milliarder, som kan produsere kompositt, halvfabrikata kompositt, som altså er et grønt produkt, til erstatning for et svart produkt, som i dag kommer fra olje. Men det trengs tiltak. Da nytter det ikke å ha – sånn som vi har i dag – en bedriftsintern opplæringsordning som er sånn at det settes et tak for Saugbrugsforeningen på 2 mill. kr per bedrift i løpet av to år. Det må kraftfulle tiltak til for å omstille arbeidsstokken, og det kreves et eierskap til bedriften som sikrer at en har kapital til å gjennomføre dette.

Vi må ha full sysselsetting med norske lønns- og arbeidsvilkår, og det er ikke mulig med ukontrollert arbeidsinnvandring. Det er i direkte konflikt med det overordnede målet om at arbeid til alle er jobb nummer én, som Gahr Støre sa. Spreke ungdommer fra land med skyhøy ledighet og elendige lønns- og arbeidsvilkår er i dag villige til å arbeide for vilkår som gjør at den norske arbeidsledigheten biter seg fast. Derfor må vi få en systemkritisk debatt om kontrollert kontra ukontrollert arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden. Stortinget må bli viktigere. Det er Stortinget som må styre de store linjene i arbeidsmarkedspolitikken.

Alle må kunne leve av sitt inntektsbringende arbeid når en har full eller delvis arbeidsevne. Folk med svak tilknytning til arbeidslivet taper i dag i konkurransen om arbeidsplassene. Vi må altså gjøre noe på kort sikt. Der er Senterpartiets viktigste tiltak et lønnstilskudd i en størrelsesorden som finansierer 10 000 nye arbeidsplasser, hvor bedriftene ansetter folk med delvis arbeidsevne, gir dem full lønn, og differansen mellom det folk yter, og det en må ha, dekkes av lønnstilskuddet – en fantastisk ordning. Vi satser der, og det ser ut til at Senterpartiet er det eneste partiet som satser kraftfullt på dette nødvendige og viktige virkemiddelet. At det er dyrt – ja, det er dyrt over statsbudsjettet, men det er samfunnsøkonomisk billig fordi folk yter etter sin evne og dermed har inntekt til å fungere i samfunnet på en god måte. Det er også nødvendig for å sikre at det blir etterspørsel etter de mange menneskene som blir avklart med arbeidsavklaringspenger, de som har over 50 pst. arbeidsevne. De menneskene er det i dag altfor liten etterspørsel etter. Det tiltaket vil øke etterspørselen. Det vil gjøre det lettere for Nav å fungere etter sin hensikt, nemlig å få folk ut i arbeid.

Her må vi få en debatt om de store linjene i arbeidsmarkedet for å sikre full sysselsetting. Senterpartiet står for kontrollert arbeidsinnvandring, og vi står for en næringslivspolitikk som bryter med næringsnøytraliteten, som gjør at vi kan skape lønnsomhet for Saugbrugsforeningen, sånn at det kan skje ved at en bruker både sin eierkapital fra statens side og sitt statsbudsjett til å omstille bedriftene for å få til ny sysselsetting. Det kreves en kriseplan.

Ingrid Heggø (A) [18:33:41]: Det er ikkje mykje entusiasme å spora frå regjeringspartia eller Framstegspartiet her i dag. Det er ingen ord om gode prosjekt som har vorte betre, ingen gemyttleg tone og ekte gledessmil. Det er tydeleg at Ernas draum om ei firepartiregjering no definitivt er knust. Eit eksempel er Framstegspartirepresentanten Dale, som sa at regjeringa hadde ein fordyrande, forvanskande og forverra politikk. Dette minner mest om eit skilsmisseoppgjer med skitentøyvask i full offentlegheit – sårande, bittert, der alle ser at det er ingen veg tilbake.

Pandemien har prega mykje av 2020. Mange har det tøft. Nærare 200 000 står utan jobb, forskjellane aukar, og klimaproblemet heng over oss. Likevel vel regjeringa å prioritera børsfolka med store aksjeformuar og føreslår også å gjera det dyrare å vera sjuk – og det midt i ein pandemi. Det er for meg komplett umogeleg å forstå.

Nei, no er det vanlege arbeidsfolk sin tur. Gjennom sju år har høgrepartia gjeve store pengegåver til dei rikaste og finansiert det ved å auka avgiftene for vanlege folk. No har Framstegspartiet fått kalde føter, så no skal avgiftene skruvast ned att – men rikingfesten held fram.

Arbeidarpartiet vil ha større rettferd og fleire arbeidsplassar. Det viser vi òg med vårt enkle skatteopplegg – lågare skatt på inntekter under 750 000 kr, høgare på høge inntekter og formue, uendra skatt for bedriftene. Og ingen avgifter skal opp utan at andre avgifter eller inntektsskatten vert senka tilsvarande. Åtte av ti vil betala mindre inntektsskatt med Arbeidarpartiet. Ni av ti pensjonistar vil koma betre ut. Vi gjer det i tillegg rimelegare å pendla til jobben, vera fagorganisert og ha barn i barnehage eller SFO.

Folk oppfattar dette som rettferdig, noko som openbert frustrerer Høgre både her i dag og i mange avisinnlegg der ein til det keisame gjentek den feilaktige påstanden om at formuesskatten er skatt på næringslivet.

La meg ta det med teskei: Formuesskatten er ein personskatt. Det er i tillegg den einaste personskatten som sikrar at òg dei aller rikaste bidreg til fellesskapet. Høgreregjeringa har gjeve milliongåver til landets rikaste, konsentrerte i Oslo vest og Bærum. Kutt i formuesskatten er ikkje god distriktspolitikk. Kutta har heller ikkje skapt ein einaste påviseleg arbeidsplass. Det har berre auka forskjellen mellom folk, gjeve stygge kutt for svake grupper og svekt sjukehusøkonomien, kommuneøkonomien og musklane til å driva målretta næringsutvikling.

No trengst den sosialdemokratiske modellen meir enn nokon gong før. Vi treng satsing på offentlege sjukehus og fleire fastlegar – ikkje auka statleg støtte til å privatisera helsevesenet. Vi treng ein rettferdig klimapolitikk som skapar grøne jobbar, at heile landet kan ta del i elbileventyret. Då må vi stoppa staten si finansiering av luksusbilar og heller få på plass ladestasjonar i alle kommunar over heile landet.

Det som ikkje er rettferdig, er å kutta skatten for dei aller rikaste og samtidig auka avgiftene for alle. Høgre og Framstegspartiet kjem ikkje unna at det som har skjedd i åra med Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti i fleirtal i denne salen, er nettopp det. I tillegg har regjeringa overprisa gebyra og bl.a. ramma dei som tek førarkort, og dei som har hamna i gjeldsfella og vil gjera opp for seg. Arbeidarpartiet vil kutta i desse gebyra. Det er ikkje riktig.

Arbeidarpartiet viser med sitt alternative budsjett at vi er partiet for vanlege folk – folk flest. Høgre viser nok ein gong at det er partiet for rikfolk flest.

Statsråd Monica Mæland [18:38:52]: I forslaget til statsbudsjett for 2021 fortsetter regjeringen en kraftfull satsing på justis- og beredskapsfeltet. Helt siden regjeringen tiltrådte i 2013, har vi vært opptatt av å styrke politiet og beredskapen i Norge. Det har vært helt nødvendig. Vi har nå rekordmange politifolk, og vi har vekst i alle politidistrikter.

Regjeringen foreslår neste år et historisk løft med ansettelse av 400 politifolk. Det gjør at vi i 2021 går forbi målet om to per tusen og har den sterkeste politibemanningen i moderne tid.

Både i sum og i stillinger foreslår regjeringen en betydelig styrking av alle ledd i straffesakskjeden. Målene er bedre forebygging og raskere oppklaring og iretteføring. Vi har derfor foreslått å styrke politiet med både flere politiutdannede og nye påtalejurister. Vi har også foreslått å styrke den høyere påtalemyndighet med nye statsadvokatstillinger.

Så er det slik at når politi- og påtalearbeidet styrkes, må også domstolene styrkes. Riksrevisjonen har bl.a. kritisert at for mange domstoler har for lang saksbehandlingstid. Derfor foreslår regjeringen tiltak i form av både økonomiske ressurser, nyansettelser, digitalisering og strukturendringer. Det er også forslag om midler til et nødvendig forprosjekt for et nytt tinghus i Bergen.

Regjeringen foreslår også å videreføre satsingen på nybygg og rehabilitering innenfor kriminalomsorgen. Oslo fengsel er viktig, bl.a. på grunn av varetektskapasiteten på Østlandet. Fengselet er nedslitt og lite funksjonelt. Regjeringen foreslår derfor midler til et forprosjekt for et nytt fengsel.

Ila forvaringsanstalt har også behov for betydelig rehabilitering, og regjeringen bevilger derfor 157 mill. kr i 2021-budsjettet.

I tillegg foreslår regjeringen å styrke arbeidet med å motvirke isolasjon i fengsel og særlige tiltak for kvinnelig innsatte.

Regjeringen fortsetter det viktige arbeidet med å styrke den samlede beredskapen. Politiets beredskapssenter ble denne høsten ferdigstilt. Dette er et stort løft for vår nasjonale beredskap. Regjeringen har også i budsjettet for 2021 foreslått ekstra midler slik at 500 innsatspersonell fra alle politidistrikter hvert år kan trene ved det nye beredskapssenteret. Det vil styrke beredskapen i hele landet.

Regjeringen vil også styrke brann- og redningsutdanningen. Vi foreslår å etablere en ny fagskole for brann- og redningspersonell i Tjeldsund. Byggingen av fagskolen starter i 2021, og fra 2023 kan 160 studenter påbegynne utdanningen hvert år. Det vil styrke den sivile beredskapen i hele landet.

La meg også nevne at regjeringen foreslår å øke bevilgningen til Redningsselskapet for å styrke beredskapen langs kysten i nord med en ny redningsskøyte.

Gjennom budsjettavtalen med Fremskrittspartiet er vi blitt enige om en ytterligere styrking av justis- og beredskapsfeltet. Vi får en ytterligere styrking av politiet i distriktene, som skal gi økt tilstedeværelse og flere patruljer. Vi får en betydelig styrking av innsatsen mot ungdoms- og gjengkriminaliteten i hele landet. Vi er enige om at det skal opprettes egne enheter for dyrepoliti i alle de politidistriktene som ikke allerede har det. Vi er enige om en ytterligere styrking av domstolene, både med flere stillinger og med midler til utstyr for lyd- og bildeopptak i domstolene. Vi er enige om å avsette midler til et forprosjekt for bygging av en felles norsk-svensk grensepolitistasjon på Magnormoen. Vi er enige om å styrke Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, med midler både til materiell og til kompetansehevingstiltak i Sivilforsvaret.

Vi er inne i en spesiell tid, og vi håper alle at vi i løpet av 2021 vil få en mer normalisert situasjon. Regjeringens forslag til budsjett legger godt til rette for at vi skal komme oss gjennom pandemien og også møte hverdagen etterpå.

Svein Roald Hansen (A) [18:56:21]: Arbeiderpartiets talere før meg har på en god måte presentert vårt budsjettalternativ, som forholder seg til de viktigste utfordringene landet står i: å få de 200 000 ledige tilbake i jobb, bekjempe de voksende forskjellene, styrke velferden og kutte klimautslippene på en sosialt rettferdig måte.

Jeg vil derfor si litt om det politiske bildet vi har etter at de fire høyrepartiene fant sammen – eller ble tvunget sammen av koronapandemien, skal vi tro Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen – om et åttende statsbudsjett. Presentasjonen av budsjettendringene vi ble vitne til på tirsdag kveld, minnet mer om en skilsmisse enn en gjenforening. Og som ved noen skilsmisser synes det like viktig å plage den andre parten som å finne fram til løsninger de kunne stått sammen om. Det har vi også sett og hørt i denne debatten. Det var ikke mange smil å se under presentasjonen, ingen stemning à la den Kristelig Folkepartis Jon Lilletun ga uttrykk for i 2003, om at et godt budsjett var blitt bedre. Men i 2003 var det altså Arbeiderpartiet de laget budsjettavtale med. Det var åpenbart lettere for sentrumspartiene.

Det bildet ble jo også bekreftet i Politisk kvarter dagen etter, da Siv Jensen sa at Fremskrittspartiet var grundig ferdig med å samarbeide med Kristelig Folkeparti, noe som også er gjentatt i debatten i dag.

Statsministerens politiske prosjekt, å samle de fire partiene på høyre side til en styringsdyktig regjering, ble ganske grundig smadret tirsdag kveld. Det måtte altså en pandemi til for at ikke også denne borgerlige regjeringsperioden skulle ende med regjeringens fall, slik vi så på 1960-, 1980- og 1990-tallet. Men regjeringsgrunnlaget løste seg opp denne tirsdagskvelden.

Hvis noen lenger husker tilbake til høsten 2013 – da ble de fire partiene enige om en målsetting om å gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig. Resultatet er blitt det motsatte. År for år er norsk økonomi blir mer og mer avhengig av oljeinntektene. Mer penger fra oljefondet er brukt til å smøre ethvert forlik med partiene som har stått utenfor regjeringen. Storesøster Høyre har vært helt uten evne til å holde igjen. Også denne gang ble oljefondet løsningen, ikke bare til nødvendige tiltak for å hjelpe norske bedrifter og næringer gjennom koronapandemien, men også for å fylle inntektshullene som skattekuttene og nå avgiftskuttene danner på statsbudsjettets inntektsside.

Det kanskje alvorligste som står igjen etter denne regjeringen, er at den år for år har redusert statens inntekter – uten å greie å få folk i jobb eller å kunne redusere dens utgifter på en god måte gjennom omstilling og fornyelse. For de målrettede skattekuttene for landets rikeste har ikke blitt en investering for flere arbeidsplasser i privat sektor. Sammen med en ganske heftig økning av de mange avgiftene fram til nå har det vært en målrettet politikk for økende forskjeller i samfunnet. Det er nesten noe bibelsk over dette. Det er beskrevet i Matteusevangeliet:

«For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»

Svake grupper har opplevd å bli fratatt støtten de har behov for. Det vil være en annen arv etter denne regjeringen, nemlig økende forskjeller, som er en trussel mot noe av det viktigste vi burde ta vare på i dette samfunnet: den tilliten som er mellom oss, i arbeidsliv og samfunnsliv. Økende forskjeller gir strekk i laget. Mens erkjennelsen av hvor skadelig økende forskjeller er, vokser i flere og flere land, har den altså fått fotfeste i våre høyrepartier. Det triste er at Høyre har fått sentrumspartiene med på denne tenkningen, partier som i sin tenkning egentlig står for noe annet.

Det slående med budsjettenigheten er at den overhodet ikke retter seg mot de sentrale utfordringene vi står foran – de 200 000 ledige som vi må få tilbake i jobb, utviklingen av velferdstjenestene, med mer til kommuner og fylker. Og det er lite som vil kunne bidra til kutt i klimautslippene, for det er jo ikke Fremskrittspartiet særlig opptatt av.

Det som vil stå igjen som arven etter denne regjeringen etter disse årene, er økende forskjeller mellom folk, tapte muligheter for å ta tak i de store utfordringene vi har i vente, en politisk branntomt – og en regionreform ingen forstår meningen med.

Lars Haltbrekken (SV) [19:01:48]: Kutte, skape, dele. Dette er de tre stikkordene som må være styrende for det tiåret vi nå er inne i. Vi skal kutte utslippene av klimagassene, vi skal skape nye arbeidsplasser, og vi skal fordele byrder og goder på en rettferdig måte.

SV har lagt fram et budsjett som bidrar til store utslippskutt, i motsetning til regjeringens. Prognosene til regjeringen viser at vi ligger svært dårlig an til å nå våre klimamål i 2030. SVs klimabudsjett, derimot, viser hvordan vi kan kutte utslippene i Norge med over 60 pst. innen 2030, sammenlignet med det vi slapp ut i 1990. Vårt klimabudsjett viser hvordan vi skal støvsuge Norge for utslipp, samtidig med at vi skaper ny næringsvirksomhet. Men skal vi klare så store utslippskutt, trengs det store endringer i klimapolitikken. Vi må vri innstasen vår bort fra den kraftige satsingen på å pumpe opp fossil energi som vi ser fra dagens regjering, til å satse på nullutslippsløsningene.

I høst har jeg reist rundt i landet og sett på de mange mulighetene som ligger der for en kraftfull satsing på en ambisiøs klimapolitikk – som kutter utslipp, som skaper jobber, og som gir landet inntekter vi kan bruke til å finansiere velferdsstaten med framover.

Én av de bedriftene jeg besøkte, var skipsverftet Brødrene Aa i Hyen. De er verdensledende i produksjon av hurtigbåter. De selger hurtigbåter til hele verden. Hvilken type hurtigbåter som går ut fra hallene til Brødrene Aa, har stor betydning, ikke bare for utslippene her hjemme i Norge, men for utslippene mange steder i verden. Da jeg spurte dem som jobber på skipsverftet, hva det viktigste vi på Stortinget kunne gjøre for å støtte dem, var svaret: Still miljøkrav. Still miljøkrav – det var beskjeden jeg fikk.

For Brødrene Aa kan produsere nullutslipps hurtigbåter, men det vil ikke skje dersom det ikke er noen som vil kjøpe disse nullutslippsbåtene. Her kan det offentlige sikre et marked gjennom å stille krav og gjennom å stille opp med penger, slik at de fylkene som skal fornye sine hurtigbåtruter, sørger for at det skjer med nullutslippsløsninger. Det sørger SV for at fylkene har råd til, i sitt alternative budsjett. Dessverre er satsingen på nullutslippsløsninger i budsjettenigheten med Fremskrittspartiet ikke bare altfor svak, den er også betydelig svekket.

Den svake satsingen regjeringen og Fremskrittspartiet har i sine budsjetter på kommuner og på fylker, kan komme til å gå ut over miljøsatsingen til bl.a. Brødrene Aa i Hyen. I stedet for at framtidens nullutslipps hurtigbåter blir produsert i Hyen, kan de bli produsert helt andre plasser i verden. Det er utrolig synd for norske arbeidsplasser og norsk verdiskaping. Det kan gi tapte muligheter for Norge.

Og her er vi inne på en viktig grunn til at det skal stilles miljøkrav, til at vi skal kutte utslipp i Norge. Vi skal selvfølgelig ta vårt moralske ansvar, men vi må også sikre at vi har en industri og et næringsliv som resten av verden vil handle med når verden frir seg fra fossil energi. Hvis vi overlater til andre å utvikle teknologien, utvikle nullutslippsbåtene, batteriene, kommer vi til å bli akterutseilt. Vi kommer til å tape, til å miste arbeidsplasser, og det vil gå ut over vår velferd.

Klimakrisen er heldigvis menneskeskapt. Det betyr at den kan løses. Vi må gi folk håpet, gi folk troen på at det nytter. Apatien er vår største fiende. Brødrene Aa og mange andre i dette land baner vei og viser at det er mulig å kutte utslipp.

For utslippene skal ned, forskjellene skal ned, og da må regjeringen bort.

Dag Terje Andersen (A) [19:07:04]: I året vi snart har lagt bak oss, er det budsjettet vi nå har til behandling, veldig sterkt preget av koronasituasjonen som landet er i. Og jeg vil gjerne si at jeg synes det er bra at det har vært stor enighet om – og basert på faglig gode råd – de tiltakene som er gjort for å ivareta nasjonen og folkets helse. Der har det stort sett vært enighet.

Jeg vil påpeke at også Stortinget har gjort en veldig viktig jobb i koronatida. Det startet med koronaloven i sin tid, der det jo var Jonas Gahr Støre som tok ansvaret for at et lovutkast, vil jeg si, som var sendt fra regjeringa, ble betydelig forandret når det gjaldt virketid, når det gjaldt for hvilke lover regjeringa kunne endre forskrifter, og ikke minst at Stortinget kunne stoppe forskrifter. Det var godt politisk håndverk.

Så begynte vi å få tiltakspakkene. Og det at den første kom litt i hurten og sturten, etter at landet fort ble stengt ned, går det an å ha forståelse for. Den pakka ble betydelig forandret i Stortinget. Vi tok oss av dem som går på AAP, vi sørget for å bedre situasjonen for de permitterte, og vi sørget for å styrke mulighetene til bedriftsintern opplæring, sånn at en kan bruke en permitteringsperiode til noe fornuftig og få ny kunnskap til den dagen bedriften kommer i gang igjen.

Det har vært flere pakker, og det har vært stadig mer overraskende hvor lite og dårlig politisk håndverk regjeringa har levert. For når det gjelder pakkene, den delen av koronasituasjonen, er det Stortinget som har styrt. Og det er bra at Stortinget har styrt – at vi har styrket situasjonen for de selvstendig næringsdrivende, styrket tiltakene for reiseliv og kultur, styrket tiltakene for både arbeidsfolk og næringslivet på en måte som kunne vært bedre forberedt av regjeringa hvis de hadde forholdt seg til partene i arbeidslivet. For det vi har fått til, har i veldig stor grad vært i samarbeid med dem.

Når myndighetenes vedtak fratar folk inntektsgrunnlaget, må vi ta ansvar for å kompensere. Et helt konkret eksempel for oss i Vestfold er Torp flyplass. Der var det Sverre Myrli som sørget for at regjeringa ble pålagt å komme opp med midler også til de private flyplassene i Norge. Det så regjeringa bort fra og tilbød bare å bruke de vanlige kompensasjonsordningene. Så overkjørte Stortinget regjeringa en gang til, og det var Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet som sørget for at det ble gjort, og at den første bevilgningen kom. Da opplevde vi noe som har vært litt typisk for denne perioden, og det er at når stortingsflertallet overkjører regjeringa, kan det av Høyres representanter i lokalavisene se ut som om det var de som kjørte. Regjeringa reiser rundt og tar æren for de vedtak som Stortinget har fattet på tross av regjeringas manglende forslag. Jeg er glad for at det i budsjettet nå, også i tråd med Arbeiderpartiets forslag til bevilgning, blir bevilget ytterligere midler til Torp.

Vi må ta ansvar for i den utrygge situasjonen som vi er i nå, å gi folk størst mulig grad av trygghet. Da er det skremmende at regjeringa nekter å utvide permitteringsperioden. Det virker som om regjeringa ikke skjønner norsk arbeidsliv. Senest denne uka hadde jeg samtale med folk som jobber for Color Line, som forteller meg at de har tre måneders oppsigelse, dvs. at de i jula kan komme til å få beskjeden om at selskapet deres ikke ser at de kan beholde dem som ansatte når permitteringsperioden i mars er ute. Det er det som gir en håpløs planleggingssituasjon for næringslivet og for arbeidstakerne i næringslivet.

Det siste er det helt utrolige i at en skal kutte i økonomien til dem som allerede har fått redusert økonomien fordi de går på dagpenger, ved å nekte dem å få såkalte feriepenger. Det er jo et rent kutt, krone for krone, i ytelsen til de ansatte, og vi burde for skams skyld sørge for å hjelpe dem som er mest utsatt, mer når vi har fattet vedtak om ekstramilliarder.

Liv Kari Eskeland (H) [19:12:28]: Når regjeringa saman med Framstegspartiet no presenterer statsbudsjettet for 2021, handlar det om så mykje meir enn kor mykje pengar me skal bruka. Det handlar òg om kva slags samfunn me vil ha. Bak budsjettpostane ligg ei forventning og eit håp om å kunna bidra til ein betre kvardag for folk, enten ein bur langs kysten eller i innlandet. Målet for politikken til Høgre er å bidra til at kvar og ein av oss kan leva gode liv, vel vitande om at det viktigaste ansvaret alltid ligg hos oss sjølve, hos innbyggjarane som utgjer desse små og store samfunna me dagleg har vårt daglege virke i.

Akkurat no er det viktigast å bidra til at fleire kjem i jobb. Å ha ein jobb handlar om så mykje meir enn løn. Det handlar om meining, trivsel og fellesskap, om respekt, sjølvtillit og tru på framtida, om å kunne leggja seg om kvelden og vita at morgondagen byr på moglegheiter og ikkje berre bekymringar, om å kunna setja seg rundt middagsbordet og fortelja kva ein opplevde på jobb i dag.

Når store delar av budsjettet dreier seg om at fleire kjem i jobb, sørgjer me òg for at fleire får ein betre kvardag og eit betre liv. Me legg til rette for at det vert skapt jobbar i fleire bransjar over heile landet. Veksten må koma i det private næringslivet, for det er her jobbane har forsvunne under pandemien, og me legg til rette for at næringslivet kan skapa fleire grøne jobbar som bidreg til ei meir berekraftig framtid. Me som er politikarar, er ikkje dei beste til å skape jobbar. Det skal me overlata til kreative gründerar og næringslivsfolk, men me kan vera dei gode tilretteleggjarane. Me bidreg med verkemiddel for å skapa utvikling, løfta lokalsamfunn og frigjera kreativitet. Eg har tru på den kreative krafta som ligg i næringslivet i heile Noreg. Eg har tru på at me vil lukkast, og at me med dette budsjettet har gjeve dei medvind på vegen.

Difor lèt eg meg på ny undrast over den svartmålinga av budsjettet som vert lagd for dagen her i dag, den manglande trua på at folk i heile vårt langstrekte land ikkje skal evna å reisa seg att.

Det er ikkje slik. Det er tvert imot tiltakslyst og ynske om å bidra når me no legg forholda til rette. Mange distriktsbedrifter manglar no kompetent arbeidskraft fordi dei har evna omstillinga mot ein grønare og berekraftig industri og kan selja teknologi ut i verda. Kanskje må me verta litt meir mobile, men med den utbyggingstakta me no har på veg og bane, skal me greia det. Og med det trykket me har på digitalisering og breibandsutbygging, vert folk meir fleksible når det gjeld kvar dei bur, kvar dei jobbar, og korleis ein nyttar dei offentlege tenestene.

Med vårt budsjett gjev me folk tilbake trua på at den enkelte kan få lov til å vera med på å bety ein skilnad der dei bur, samstundes som me har eit nødvendig sikkerheitsnett for dei som treng oss mest.

Kjersti Toppe (Sp) [19:15:41]: I ei helsekrise som den landet står i, vert helsevesenet og helsestyresmaktene sette på prøve. Konsekvensane er store for både folk og næringsliv. Mange sårbare grupper, som dei eldre, har vorte særleg hardt ramma. Seks av ti covid-19-dødsfall har skjedd på sjukeheimar. Gjennomsnittsalderen for dei som har døydd av covid-19, er 82 år. Ingenting burde vera viktigare for Stortinget, midt i ei helsekrise som no, enn å prioritera ressursar til å styrkja det offentlege helsevesenet og gi sårbare grupper som dei eldre eit tilbod som er godt, trygt og verdig.

Sjukeheimane treng folk, dei treng heiltidsstillingar, dei treng kompetanse, dei treng smittevernutstyr, dei treng bygningsmessige tilpassingar i smittesituasjonen – og dei treng Stortingets merksemd. Det har dei ikkje fått til no. Men i det alternative budsjettet vårt prioriterer vi 3 mrd. kr meir til kommunane og ei eiga tilskotsordning på 200 mill. kr, nettopp med tanke på å gi eldre ei betre støtte og styrkja sjukeheimane og eldreomsorga under koronapandemien. Dette er faktisk viktig.

I ei helsekrise som det pandemien er, er det òg tid for å byggja grunnmuren i helsevesenet vårt. I budsjettet vårt føreslår vi 1,1 mrd. kr til å styrkja spesialisthelseteneste og offentlege sjukehus. Dei største prioriteringane våre er akuttberedskap i lokalsjukehus, fødetilbod, følgjeteneste og ambulanse, ei stor satsing på felta rus og psykisk helse både i kommunar og på sjukehus og eit løft for fastlege- og legevaktordningar.

No er det ikkje tid for privatisering av helsevesenet. No er det ikkje tid for å kutta i sjukehusbudsjettet gjennom auka krav til effektivisering, og no er det ikkje tid for å kutta i fastlegeordninga, slik som regjeringspartia og Framstegspartiet har gjort i budsjettavtalen sin. Senterpartiet meiner at det no er tid for å satsa på det offentlege helsevesenet, for å byggja opp nasjonal beredskap og styrkja pasientbehandlinga i heile landet.

Det viktigaste i helsepolitikken er folkehelsepolitikken. I Noreg er det store sosiale helseforskjellar. Dei kan førebyggjast, men da trengst det ein tydeleg folkehelsepolitikk. Senterpartiet vil styrkja denne politikken i budsjettet med å innføra ei ordning med gratis frukt og grønt til barn og unge i grunnskulen, satsing på skulemat og fysisk aktivitet.

Eg har fått med meg at i budsjettavtalen er alkohol- og tobakksavgiftene reduserte. Men det som nokon må tora å seia, er at særavgiftene på alkohol og tobakk som vi har i Noreg, er ein del av folkehelsepolitikken vår som andre land har misunnt oss fordi han er vellykka. Vi har særavgifter på alkohol og tobakk fordi det skal bidra til redusert bruk, og det kan gi ein betydeleg folkehelsegevinst i Noreg. Eg er stolt av at Senterpartiet har ein ansvarleg folkehelsepolitikk, og at vi ikkje prioriterer milliardar til billigare alkohol og tobakk.

Cecilie Myrseth (A) [19:18:58]: Det er vel ingen tvil om at vi er inne i en krevende tid for mange. Jeg skulle ønske at det hadde vært tema i større grad fra flere, også fra regjeringspartiene. Og hva mener jeg når jeg sier det? Selvfølgelig skjønner vi alle at det er en krise, men hvilke tiltak er det vi snakker om?

Det er veldig mye snakk i dag om spill, om hvordan Norge kommer til å se ut med en ny regjering neste høst, svartmaling av en ny regjering som ennå ikke har kommet på plass. Men jeg skjønner at man tenker det, for én ting vi åpenbart er enige om i denne salen, er at det vil komme en ny regjering. Det må jo det.

Det er ganske mørkt for veldig mange. Selv om det har kommet beskjed om at man må smile mer, fordi solen snart skal stå opp, så er det en mørk tid. I den landsdelen jeg bor, er det mørketid. Det er veldig mørkt når det er mørketid, men i år er det ekstra mørkt for veldig mange. Det er vanskelig. I Tromsø er det 50 pst. flere konkurser enn i fjor. Det er dramatisk, det må vi snakke om. Bedrifter som Brim Explorer, som lager utslippsfrie båter, treffes ikke av regjeringens kriseordninger – og han Magne i Tromsø Outdoor er kjempebekymret, for alle hans ansatte er permittert, og han sier at uten penger, uten likviditet, skjønner han ikke hvordan det skal gå rundt. Og snart er det jul. Så er det rart at vi snakker om det som er mørkt? Det er ikke svartmaling. Det er å fortelle hvordan situasjonen faktisk er.

For det dette handler om, er folk, folk sine liv, folk som er permittert, og folk som heller ikke vet hva slags sommer de får, for man vil jo heller ikke bruke penger på feriepenger til dem som allerede tjener minst. De folka som er permittert, har kanskje en årsinntekt på rundt 300 000 kr, og i dag får de under 70 pst. av det. De går hjemme, de går ikke rundt og har ferie og koser seg med piña colada og det som bedre er. Hvis man tror det er en fest å være hjemme som permittert, så er det ikke det. Det er blodig alvor.

Jeg er veldig bekymret for langtidseffektene av de permittertes situasjon. Man kan ikke engang gi dem trygghet om å sikre en permitteringsordning for dem. I stedet bruker høyresiden tid på å gråte krokodilletårer over formuesskatten og de stakkars folkene som blir rammet av litt ekstra i formuesskatt, men litt ekstra penger for å sikre sommeren for barn av foreldre som er permittert, vil man ikke bruke tiden på.

Jeg skulle ønske denne regjeringen brukte mer tid på kriseledelse og sørget for at krisetiltakene – krisepakkene – fulgte smitteverntiltakene som hånd i hanske. Det hadde sikret arbeidsplasser, det hadde sikret folks liv. Men vi trenger en ny regjering, det er vi enige om.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [19:22:13]: Jeg er så glad for at vi nå har landet et budsjett i en krisetid, med kapasitet i helsetjenestene, trygging av arbeidsplasser og et budsjett som ivaretar utsatte og sårbare både i Norge og internasjonalt.

I budsjettet har Kristelig Folkeparti dessuten fått gjennomslag for mange viktige fanesaker. Det har vært helt uaktuelt for Kristelig Folkeparti å svekke innsatsen for verdens fattigste. Bistand er ikke svekket med en eneste krone, men er tvert imot sikret som 1 pst., og det skulle bare mangle i en pandemitid. Bistand er å støtte folk i deres nærområder, slik at de kan utvikle sitt eget samfunn og sin egen hverdag.

Denne uka kom departementet med en ny portal – bistandsresultater.no – som gir oss detaljert innsikt i bistandsjungelen. Kristelig Folkeparti mener at bistand skal gis målrettet og på bestemte vilkår for å gi ønsket resultat. Nå kan alle følge hvert enkelt prosjekt, slik at påstander kan ettergås og fakta verifiseres.

Budsjettenigheten har flere solide endringer for eldre. Kristelig Folkeparti har plusset på 12 000 kr i tidligere budsjett. Nå økes det igjen, med 5 000 kr. Barnetrygden økes, kontantstøtten videreføres, engangsstønaden økes betydelig – et godt familiebudsjett. I tillegg utvides ordningen med fritidskortet for barn over seks år, uten at familier med svak økonomi blir stigmatisert.

I et år der noen har billigere rus- og nytelsesmidler som politisk mål, er forebyggende tiltak i kampen mot rus dessverre mer nødvendig enn før. Skadeomfanget av rus i samfunnet er stort, i tillegg til kostnadene, og må reduseres. Jeg minner om at vi også i 2021 beholder en av Europas høyeste alkoholavgifter, reklameforbud og restriktive skjenkebestemmelser. Nå er Kristelig Folkeparti glad for at 172 mill. kr gis til rusmiddeltiltak i regi av kompetansesentre, 45 mill. kr til frivillig rusmiddelforebyggende og spilleavhengighetsforebyggende innsats og i tillegg 23 mill. kr til drift av frivillige rusmiddelpolitiske organisasjoner. I tillegg er det 20 mill. kr til kampanjeorganisasjonen Av-og-til og 18 mill. kr til Akan, slik at sykefravær kan reduseres, og effektivitet og livskvalitet økes. Det er også foreslått 16 mill. kr til Actis, som er et samarbeidsorgan innen ruspolitikk.

For egen del må jeg legge til at jeg er fornøyd med nettolønnsordningen, kondemnering av offshoreskip og enigheten om å få en tilleggsproposisjon til verftene. En bergingsbil til Rennfast og midler for å utrede bru i Egersund er viktige gjennomslag for oss i Rogaland, som Fremskrittspartiet har bidratt til.

Kristelig Folkeparti håper på og ser fram til en normalisering av samfunnet etter koronatiden. Nå er vi midt i en krevende fase for å bistå kommuner og samfunn, men vi i Kristelig Folkeparti ser fram til å sikre et bærekraftig velferdssamfunn etter koronaen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [19:25:40]: Koronasituasjonen gjør at mange familier, enkeltpersoner og bedrifter går en usikker framtid i møte. Vi ser stengte restauranter, nedgang for handelsnæringen, et reise- og kulturliv som sliter voldsomt, og det er økt arbeidsledighet.

Regjeringen og Fremskrittspartiet legger fram et budsjett og en kompensasjonsordning som skal møte denne krisen. Vi skal skape mer og inkludere flere. Arbeiderpartiet velger å sende en skatteregning til bedrifter på 7 mrd. kr. Den er kirurgisk innrettet slik at den vil ramme norske eiere av norske arbeidsplasser. Vi står midt i den største økonomiske unntakstilstanden vår generasjon vil oppleve, og så er det altså næringslivet, som skaper verdier, som straffes.

Partiene bruker mer oljepenger i sine forslag til statsbudsjett. Det er forventet når Norge står i en helt ekstraordinær situasjon. Vi har den største helse- og jobbkrisen vi har opplevd. Det som ikke er forventet, er at Arbeiderpartiet skal sende en gigantisk skatteregning rett til norske jobber, og de som skaper jobber. Det blir ikke flere jobber av det.

Vi trenger inntekter til staten for å øke barnetrygden, slik vi gjør i budsjettet. Vi trenger inntekter til staten, slik at vi kan ha inntektsutjevnende tiltak, som bostøtte, som gratis kjernetid i barnehager, som gratis kjernetid i skolefritidsordningen. Vi trenger inntekter for å bygge mer vei i vårt langstrakte land. Vi må faktisk skape mer, ikke skatte mer.

Vi har vist, og vi vil fortsette å vise, at det er mulig med nye ideer og bedre løsninger uten å gi bedrifter og folk mer skatt. Det er faktisk mulig å kutte i helsekøene, bidra til flere jobber i privat sektor, styrke politi og forsvar og nesten doble pengebruken på vei og bane i hele landet uten å belaste næringslivet med mer skatt. Det går altså an. Slik vi forstår dette skatteopplegget, vil Arbeiderpartiet, midt i den største økonomiske krisen, sende en stor regning til dem som skaper jobber i Norge. Det vil vi ikke være med på. Økt skatt er ikke Norges vei ut av krisen – uansett hvem som får regningen.

Ole André Myhrvold (Sp) [19:28:32]: Det siste trekvart året har vært en lang unntakstilstand for verden og for Norge. Titusener på titusener har blitt berørt av permisjon, arbeidsledighet, manglende ordreinngang, gjester som uteblir, passasjerer som ikke dukker opp, konserter som avlyses – og sånn kunne jeg fortsatt for næring etter næring.

Mange har stått i konstant usikkerhet siden landet stengte ned i mars, en usikkerhet som kunne vært redusert dersom regjeringen hadde konsentrert seg om en mer helhetlig plan framfor pakkeløsningen – en pakkeløsning som er drevet fram etter hvert som krisene og brannene har oppstått. Det er pakker som har kommet for sent, har vært for små, har blitt avviklet for tidlig, og som ikke har vært forutsigbare. På den måten er bedrifter, kommuner og enkeltpersoner satt i svært vanskelige situasjoner, og ingenting tyder på at krisen er over. Etterdønningene vil vare lenge. Derfor trenger vi fortsatt en langsiktig plan, selv om jula er tiden for pakker. Vi trenger en plan for å hindre at pandemien brer seg videre, vi trenger en plan for å vaksinere, og vi trenger en plan som sørger for at folk, samfunn og virksomheter kommer minst mulig skadelidende ut på den andre siden.

Det har Senterpartiet prøvd å ta høyde for i sitt alternative budsjett med tiltak som strekker seg langt inn i 2021 og lenger. Kritikken fra regjeringen og særlig Høyre for bruk av oljepenger og EØS-midler har vært stor, og da er det jo interessant å merke seg at regjeringen nå tyr til de samme virkemidlene for å få budsjettforliket med Fremskrittspartiet til å gå opp. Nok en gang setter altså Erna Solberg og regjeringen en annen standard for seg selv enn for andre, og det begynner iallfall å bli mer regelen enn unntaket.

Som jeg sa, trenger vi planer framfor pakker. Vi trenger planer som ivaretar reiseliv og servicenæring. Vi trenger en plan som ivaretar transportnæringen, sånn at vi kommer gjennom med minst like god infrastruktur etter krisen som vi hadde før krisen. Vi trenger en plan for å ivareta det brede kulturlivet og ikke minst frivilligheten, som i dag har sin egen dag – gratulerer med den, for øvrig! Vi trenger en plan som gir kommunene forutsigbarhet til å levere gode tjenester innenfor skole og helse og innenfor alle andre tjenester som gir gode lokalsamfunn gjennom og etter krisen. Og vi kjenner alle i denne salen folkevalgte rundt i landet som i dag prøver å få kommunebudsjettene til å gå sammen.

Vi trenger også en plan for omstilling fra det fossile til det grønne, en plan som tar oss fra en olje- og gassbasert økonomi til den fornybare. Jeg er glad for at Senterpartiet i den forbindelse foreslår en kraftig satsing på fornybarindustrien med bl.a. 340 mill. kr til satsing på skog, som skal styrke industrien og bidra til klimakutt.

Jeg er også veldig stolt over at Senterpartiet gjentar forslaget om et nytt, grønt investeringsselskap som kunne bidratt til at Norske Skog Saugbrugs hadde fått omstillingen fra papir til komposittproduksjon. Men dessverre er Senterpartiet sørgelig alene om det forslaget.

Runar Sjåstad (A) [19:31:40]: Koronapandemien påvirker samfunnet på måter og i et omfang ingen hadde forutsett. Pandemien setter velferdsstaten på prøve, men den setter også oss politikere på prøve.

Frykt for sykdom, smitte og arbeidsledighet preger manges hverdag. Helsevesenet gjør en enorm innsats for å hindre videre spredning og for å behandle dem som er blitt syke.

Som en konsekvens av pandemien og bekjempelsen av den har mange bedrifter og tilbud delvis eller helt stoppet opp. Stortinget har vedtatt økonomiske krisepakker og ordninger for bedrifter, slik at de skal komme gjennom krisen på en best mulig måte. Ordningene er endret, og nye ordninger er kommet til underveis, etter behov. Likevel mener Arbeiderpartiet at ikke alle ordningene treffer like godt, og at ordningene ikke ivaretar den enkelte på en god nok måte.

Konkurser og midlertidige nedstengninger fører til økt arbeidsledighet og et stort antall permitterte. Folk mister rett og slett jobben. På det meste har mer enn 250 000 vært uten et arbeid å gå til. Pandemien påvirker samfunnet og hverdagen til mange familier, med manglende forutsigbarhet, bekymring for egen og andres helse, bekymringer rundt eget arbeid og for personlig økonomi og framtid. Mange preges av dette.

De som er arbeidsledige eller permitterte, har i tillegg fått redusert sine inntekter, noe som er ekstra krevende for mange med økonomiske forpliktelser. Usikkerheten øker, og vi ser at forskjellene i samfunnet er økende. Tidligere har det gått et skille mellom dem som er i arbeid, og dem som av forskjellige grunner står utenfor det ordinære arbeidslivet. Nå ser vi at stadig flere som er i arbeid, men som av forskjellige grunner er permittert, sliter økonomisk. De økonomiske utfordringene vil forsterkes neste år, når det ikke utbetales feriepenger til arbeidsledige og permitterte. Arbeiderpartiet har derfor lagt inn 3,4 mrd. kr i sitt alternative statsbudsjett for å kunne utbetale feriepenger til denne gruppen. Dette handler ikke om at arbeidsledige skal ta ferie fra å søke arbeid, det handler for Arbeiderpartiet om at alle ledige skal kunne ha et sikkerhetsnett og en viss økonomisk forutsigbarhet og inntekt i juni, slik at de kan ha noe å leve av og kan ivareta sine økonomiske forpliktelser.

Norge er inne i en ekstraordinær situasjon som krever ekstraordinære løsninger. Skal vi lykkes, kreves det fortsatt at mange stiller opp i en nasjonal dugnad. Det gjør de som er ledige. De er ledige i påvente av at pandemien slås ned, og at samfunnet normaliseres. For at de permitterte kan gå tilbake i jobb, må det skapes nye jobber til dem som er ledige. Arbeiderpartiet mener det er usosialt og urimelig at de som er ledige grunnet en nedstengning av samfunnet, skal ta så stort økonomisk ansvar som regjeringen og Fremskrittspartiet legger opp til ved å nekte denne gruppen feriepenger.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [19:34:56]: Budsjettforliket har sikra eit godt budsjett for pensjonistane våre. Einslege minstepensjonistar vil få 5 000 kr meir i pensjon frå nyttår. Det er fjerde gongen denne gruppa har fått ein ekstra auke under regjeringane Solberg. Tidlegare har einslege minstepensjonistar vorte tilgodesett med 4 000 kr i tre omgangar. Det er ei prioritert oppgåve for Kristeleg Folkeparti å styrkja denne gruppa, også med den bakgrunnen at pensjonen er lågare enn det som er fattigdomsgrensa i Noreg.

Minstepensjonistar er hovudsakeleg kvinner – åtte av ni er kvinner – så denne satsinga er også eit kvinnepolitisk løft. Det er difor gledeleg å sjå at einslege minstepensjonistar har fått auka pensjonen med heile 17 000 kr sidan 2016. Alle alderspensjonistar vil, som følgje av budsjettforliket, få ei ny regulering frå 2021. Trygdeoppgjeret skal med dette bereknast med grunnlag i den gjennomsnittlege løns- og prisveksten. Dette skal sikra at alderspensjonistane ikkje tapar kjøpekraft samanlikna med lønsmottakarar.

Kristeleg Folkeparti er oppteken av at eldre skal ha ein verdig alderdom med føreseielege økonomiske rammer. Neste års statsbudsjett er med på å sikra at dei som har minst, får det største løftet.

Det er stor glede ute i dei private barnehagane over at budsjettforliket har resultert i ei løyving på 215 mill. kr til dekning av pensjonskostnader og 135 mill. kr til kapitaltilskot. Vi treng private barnehagar for å oppnå full barnehagedekning. I tillegg til omsynet til kapasitet ser vi også behovet for mangfald. På målingar om generell tilfredsheit skårar dei private barnehagane høgt. Budsjettforliket inneber at dei private barnehagane er sikra drift framover. Saman med foreldrebetaling, kapitaltilskot og pensjonstilskot vil dei klara seg. Kristeleg Folkeparti vil støtta opp om den viktige jobben som dei private barnehagane gjer, og som bidreg til at over 92 pst. av barna i Noreg går i barnehage. Halvparten av desse går i private barnehagar, difor er vi glade for at budsjettforliket gjev dei private barnehagane tryggleik og føreseielege rammer i det året kjem.

Gledelege tilbakemeldingar strøymer inn frå barnehagar rundt om i landet. Frå Løveparken barnehage i Øygarden kommune kom denne meldinga på tysdag, etter at statsbudsjettet vart lagt fram: Hurra – dette var svært gledeleg.

Aleksander Stokkebø (H) [19:37:55]: I urolige tider og når det stormer for den enkelte, er Norge en trygg havn. Vi har små forskjeller og tillit mellom folk, et solid oljefond som holder landet vårt gjeldfritt, og en stødig regjering som loser oss trygt gjennom krisen.

Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre har landet 16 budsjettenigheter i tillegg til krisepakkene. Det borgerlige samarbeidet er solid. Vi har styrt Norge trygt gjennom et oljeprisfall. Nå skal vi ta Norge trygt ut av koronakrisen.

Regjeringen har hele tiden vært tydelig på at vi skal stille opp for folk og næringsliv. Derfor har vi satt inn kraftfulle tiltak, og siden april er ledigheten mer enn halvert. Det er bra. Samtidig er det fortsatt krevende for mange. Derfor må vi også i tiden framover prioritere det viktigste først: å få folk i jobb. Derfor foreslår vi i statsbudsjettet mer enn 9,8 mrd. kr til næringsrettet forskning og innovasjon. Derfor prioriterer vi virkemidlene gjennom Innovasjon Norge og Enova, og derfor sikrer vi et konkurransedyktig skattenivå, slik at bedriftene kan investere, skape nye produkter og omstille seg.

Også regjeringens historiske satsing på samferdsel er viktig for å holde folk i jobb nå og styrke konkurransekraften for framtiden. Vedlikeholdsetterslepet på veiene går ned, og i budsjettenigheten styrker vi satsingen ytterligere. La meg ta to eksempler på det.

Eigerøy bru er den eneste innfartsveien for tusenvis av fastboende og arbeidsplasser på Eigerøy i Eigersund kommune. Dessverre er broen både smal og svak, trafikkfarlig og en flaskehals, til hinder for viktig nasjonal industri og verftet til Aker Solutions. Sånn kan vi ikke ha det, derfor sikrer vi nå planleggingsmidler til prosjektet.

Også innbyggerne på Finnøy og Rennesøy har grunn til å juble etter budsjettenigheten. Gjentatte ganger har de opplevd at tunnelen de er helt avhengig av, har vært stengt over lang tid på grunn av ulike hendelser. Nå får de en bergingsbil rett ved og kan se fram til en vei som er oftere åpen. Tomatene og laksen skal raskere ut i markedet, og jobbene skal trygges.

I Høyre prioriterer vi det viktigste først: å få folk i jobb. Regjeringen har ledet Norge gjennom kriser før, og nå skal vi gjøre det igjen.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [19:41:05]: Vi står i en krise. Et smitteutbrudd har lammet oss i både arbeid og måten vi lever på. Dette gir store utslag, bl.a. i barnehager, barneskoler, ungdomsskoler, videregående skoler, fagskoler, høyskoler, universiteter og andre steder der man jobber med folk og kompetanse. For å unngå smitte må vi alle bidra. I mulm og mørke, mens vi nærmer oss årets mørkeste døgn, gjør mange alt de kan for at konsekvensene av smittevernet ikke skal bli for alvorlige.

Undervisning er krevende for både elever, lærere, professorer og studenter. Jeg tror mange føler på at de står mer alene om de tøffe oppgavene enn de burde ha gjort. Hele veien har vi fått lovnader fra regjeringen om at alt merforbruk i forbindelse med koronapandemien skal bli kompensert. Jeg tror vi aldri får kompensert for prisen folk betaler. Studenter og elever som skal gå opp til eksamen selv om undervisningen ikke har vært optimal, eller lærere og undervisere som går på jobb selv om de føler at det er utrygt, kan skrive under på det.

Senterpartiet ønsker å satse på alle fagfolk som står i førstelinjen. Det er blitt altfor mange krav til rapportering og utfylling av papirer. Tilliten må tilbake, enten det er til helsesykepleiere, lærere eller andre. Vi må ha tillit til at folk ønsker å gjøre en god jobb. Vi må ha mindre byråkrati.

Senterpartiet vil videre satse atskillig mer på kommuner og fylkeskommuner enn regjeringen. Dette sikrer at vi får flere hender og hoder i førstelinjen – flere fagfolk som kan gjøre den store jobben som må til for å innfri lovpålagte oppgaver og for å følge opp elever og andre på en god måte. Budsjettene i kommunene er trange til tross for at statsbudsjettet aldri har vært større. Store ord i Stortinget hjelper lite lokalt når vikarer, hjelpelærere og sosialarbeidere mister jobben.

Forrige taler fra Høyre omtalte samarbeidet på høyresiden som bunnsolid og skrøt av redusert arbeidsledighet. Ingen av de påstandene holder vann når vi har sett hvordan samarbeidet og utarbeidingen av budsjettforliket har gått fram, og hvordan koronapandemien har rammet arbeidsmarkedet. Stemningen der ute er bekmørk, og jeg er sjeleglad for at vi endelig har tent vårt første adventslys og nærmer oss jul.

Budsjettet og forliket regjeringspartiene og støttepartiet Fremskrittspartiet legger fram i Stortinget, svarer ikke på behovene der ute. Senterpartiet vil ha en koronaplan, som gir større forutsigbarhet, og satse på kommunal sektor og høyere utdanning i hele landet.

Freddy André Øvstegård (SV) [19:44:25]: Det er mange som rammes på forskjellige måter av den krisetiden vi står i nå. Noe av det jeg kjenner meg mest igjen i selv, er alle de tusenvis av arbeidstakerne som jobber i uteliv og kulturliv, og som nå står midt i en «lockdown» tilsvarende slik det var i mars, men som ikke får den krisehjelpen de fikk under vårens «lockdown». Barer og klubbscener går konkurs fordi de må holde stengt, eller fordi gjestene deres holder seg hjemme, mens krisehjelpen fra regjeringen lar vente på seg. Det rammer særlig de unge.

På tirsdag var det registrert 195 800 helt eller delvis ledige og arbeidssøkere hos Nav. Det er folk i aldersgruppen under 30 år som nå står for den desidert største andelen av de ledige. Det som gjør meg så frustrert, er hvordan disse bedriftenes og disse arbeidstakernes krisesituasjon ikke blir behandlet med det samme store alvoret som om det hadde vært industriarbeidsplasser eller annen næring det var snakk om. Når tusen arbeidsplasser står i fare på et verft, kommer politikerne løpende – med rette – men når titusener av arbeidsplasser i kultur- og uteliv står i fare, tar regjeringspartiene seg innmari god tid. Men dette er også viktige bedrifter for landet. Her er det titusener av arbeidsplasser, her er det folk som har livsverkene sine, her er det bedrifter som skaper mangfold og liv i byene og tettstedene våre, seriøse aktører som kan bli erstattet av de store utenlandskeide franchisene veldig raskt.

Det gjelder ikke bare de store byene. Jeg skal møte kriserammede bedrifter hjemme i Østfold i morgen, bedrifter som Glenghuset i Sarpsborg og Magenta i Gamlebyen i Fredrikstad. Dette er gode eksempler på hvem som sliter nå, og ikke får den hjelpen de trenger – bedrifter som gir viktige arbeidsplasser, som bidrar til både utelivet og kulturlivet i lokalsamfunnene sine. Det er serveringssteder med små scener, som gir mer mangfold og mer bredde til kulturtilbudet lokalt.

De har et klinkende klart budskap: De trenger kompensasjon nå. Kompensasjonen må ta utgangspunkt i tapt omsetning, de trenger forutsigbarhet for forlenget permisjonsordning, og de må inkluderes i krisehjelpen for kulturlivet. Om det er Blå i Oslo eller Glenghuset i Sarpsborg, kan de fort erstattes av Starbucks eller O’Learys om det fortsetter som nå, og da forsvinner mangfoldet.

Regjeringen vender det døve øret til, men SV lytter. Vi foreslår den forsterkede krisehjelpen de ber om, fordi vi mener at det også er viktige arbeidsplasser for landet vårt.

Steinar Reiten (KrF) [19:47:55]: I dagene etter at budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ble lagt fram, har det vært interessant å følge mediedekningen. Konflikthungrige journalister valgte å fokusere på spørsmålet om hvem som er mest skuffet og frustrert etter at forliket ble landet. De færreste lar seg overraske over at pressen nok en gang velger å fokusere på konfliktstoffet i et budsjettforlik mellom en mindretallsregjering og et opposisjonsparti. Likevel er det synd at mediedekningen så ensidig følger det sporet. Sannheten er nemlig at budsjettforliket som ble landet på tirsdag, også inneholder godt politisk håndverk, der forhandlerne fra de respektive partiene er blitt enige om viktige næringspolitiske satsinger.

Jeg er svært glad for at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er blitt enige om en budsjettavtale som innebærer et kraftig løft for den maritime næringen, der det viktigste punktet er en økt bevilgning til nettolønnsordningen for sjøfolk på til sammen 611 mill. kr. Dermed unngås kutt i ordningen i 2021. I tillegg er det enighet om å oppheve makstaket i tilskuddsmodellen for petroleumsskip i nord, NIS konstruksjonsskip og NIS generelt for første, andre og tredje termin i 2021. Det er også svært gode nyheter for nærskipsfarten og for kommunene Vanylven og Stad at det i budsjettforliket ligger inne 75 mill. kr til oppstart av arbeid med Stad skipstunnel.

Videre har regjeringspartiene og Fremskrittspartiet blitt enige om å utvide Innovasjon Norges ordning for kondemnering av skip i nærskipsfarten til også å gjelde offshoreskip. Samtidig blir ordningen styrket med 150 mill. kr. Det er også enighet om å utvide byggelånsgarantiordningen i GIEK til å omfatte forskuddsgarantier, slik at GIEK kan gi forskuddsgarantier på inntil 50 pst.

På vegne av Kristelig Folkeparti er jeg glad for enigheten som er oppnådd om disse punktene. Oppstart av arbeidet med å realisere Stad skipstunnel er også viktig for økt sjøsikkerhet i den delen av landet jeg representerer, i tillegg til at det vil gi positive ringvirkninger og vesentlig bedret sjøverts kommunikasjon for distriktskommunene ved Stadlandet.

Jeg vil gi honnør til Fremskrittspartiet for å ha satt alle de nevnte sakene høyt på agendaen da budsjettforhandlingene startet. Det har vært svært viktig for at det nå foreligger en budsjettavtale med et kraftig løft for maritim næring.

Så er det alltid slik at det er to sider i forhandlinger. Som eneste representant fra det maritime fylket Møre og Romsdal i næringskomiteen har jeg sett det som min oppgave å bruke de interne kanalene inn mot Kristelig Folkepartis regjeringsapparat og forhandlere, for å bidra til at forhandlingsklimaet rundt disse viktige spørsmålene kom inn på et godt spor. Resultatet som nå foreligger, er svært gode nyheter for den maritime næringen, ikke minst i mitt hjemfylke.

Regjeringen har også foreslått en kompensasjonsordning på 480 mill. kr for karanteneutgifter hos bedrifter som er avhengig av innleid utenlandsk arbeidskraft, noe som bl.a. er svært viktig for en kriserammet verftsnæring.

Samlet sett er de nevnte tiltakene et sterkt signal om at de fire partiene tar utfordringene i den maritime næringen på største alvor.

Karin Andersen (SV) [19:51:07]: Kommunene står også midt i ei krisetid. Jeg tror ikke jeg har hørt ett ord fra noen av regjeringspartiene eller fra Fremskrittspartiet i dag om dette. Det er milevidt fra de trygge regjeringskontorene til de slitne ansatte, de slitne pårørende og folk som er i krise og trenger hjelp. Derfor har SV prioritert kommunene før, og vi prioriterer dem nå i krisa. Er det noen gang det er viktig at kommunene har god økonomi, så er det nå, for det er kommunene som er grunnplanken i tryggheten i hverdagen for folk. Det er dit de henvender seg når noe er vanskelig. Det er de som skal ta vare på barna, som både skal ha hjemmeundervisning og skoleundervisning. Det er de som skal ta vare på dem som er sjuke, og dem som har det vanskelig.

Det har gått ukevis og månedsvis der både pårørende og pasienter nå har måttet vente fordi smittevernet krever sitt. Hvorfor tenker man ikke da at man burde legge mer penger på bordet til kommunene raskt, slik at de i hvert fall kunne ansette der det var mulig for å ta disse viktige jobbene?

Hele veien, helt fra i vår da krisen inntok Norge, har Stortinget vært nødt til å presse fram økte bevilgninger til kommunesektoren. Regjeringen har kommet haltende etter, og det merkes ute i kommunene nå. Nå sitter man i kommunestyrene og kutter i tiltak innen psykisk helse for de mest vanskeligstilte, og det gjør de fordi de har ROBEK-spøkelset hengende over seg. Kuttene tvinges fram, og jeg kan ikke høre fra noen her at dette har vært på bordet i de forhandlingene som har vært.

Til og med for særlig ressurskrevende tjenester har regjeringen funnet det riktig å kutte også dette året: ikke én krone til brukerstyrt personlig assistanse, som vi vet det er skrikende forskjeller på og store behov for, og heller ikke for å starte veikart for universell utforming på skolene. Hva har man tenkt når man har lagt fram dette budsjettet? Det er ingen tiltak for å ta noen steg for at dette samfunnet skal bli likestilt for folk med funksjonsnedsettelse?

Jeg er skuffet. SV velger å bruke de store pengene i våre budsjett på fellesskapet, på å trygge skolen, på å trygge dem som trenger omsorg, på å trygge barnevernet og også på å trygge at kommunene har noen penger i kassa, slik at de kan drive vedlikehold og holde arbeidsplasser i gang også i privat sektor.

Kirsti Leirtrø (A) [19:54:23]: Langt på overtid har vi omsider fått et forlik. Det som er helt sikkert med dette forliket, er at det også i år blir mer til dem som har mye fra før. Det blir privatisering av velferden og et enda mer utrygt arbeidsliv.

Verden står midt i en pandemi. Folk er redde, de er ensomme og bekymret for framtiden sin. Andre er slitne, mange er arbeidsledige eller syke. Oppslagene etter dette budsjettforliket dreier seg overhodet ikke om bekymringene for dem. Drosjesjåfører, renholdere og ansatte i transportnæringen blir alle utsatt for sosial dumping og har fått dårligere lønns- og arbeidsvilkår.

Når et statlig selskap skal øke sin konkurransekraft ved å ansette østeuropeere til 30 kr timen, når renholdere i Forsvaret eller jernbanen må gå ned i lønn og miste pensjonsrettigheter fordi tjenesten skal privatiseres, når drosjenæringen blir liberalisert, slik at drosjesjåfører etter en 16-timers økt ikke har en full dagslønn, da er konsekvensen av regjeringens politikk et mer utrygt arbeidsliv.

Denne regjeringen har nå kuttet velferden vår med 14,3 mrd. kr og kaller det avbyråkratisering. Jeg kaller det mindre velferd og mer privatisering. Flere direktører og høye lederlønninger bygger ikke dette landet. Det er det arbeidsfolk som gjør. Arbeiderpartiet mener det nå er arbeidsfolks tur. Vi vil kutte i innkjøp av konsulenter og erstatte det med faste ansettelser. Vi vil ha tjenester nær folk. Vi vil ikke ha et løsarbeidersamfunn. Vi vil trygge arbeidsfolk og gi dem verdigheten tilbake. Arbeiderpartiet mener vi nå bør bygge på det krisen har vist oss – verdien av fellesskapet vårt, en sterk offentlig velferd for alle og sterk tillit og solidaritet til hverandre. Vi vil gi arbeidsfolk anstendighet, likeverd og fellesskap. Det er de som bygger landet vårt.

Anne Kristine Linnestad (H) [19:57:29]: Gjennom de siste ni månedene har regjeringspartiene og Fremskrittspartiet gjort sitt for å lose Norge gjennom krisen på best mulig måte. Pandemien er dessverre ikke over, og innsatsen for å sikre at bedrifter overlever, slik at så mange som mulig har en jobb å gå til i 2021, og å skape trygghet for alle landets innbyggere fortsetter med stor styrke.

Høyre, sammen med Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil gjennom dette budsjettet legge til rette for et bærekraftig og framtidsrettet næringsliv over hele landet. Gjennom hele pandemien har regjeringen vært tydelig på at vi skal stille opp for kommunene. Det har vi gjort gjennom flere økonomiske tiltakspakker. Hittil har kommunesektoren fått overført 17,4 mrd. kr for å kompensere for økte utgifter og reduserte inntekter og bidra til å få hjulene i gang igjen. I tillegg viser økonomiske anslag at lønns- og prisveksten sannsynligvis blir lavere i 2020 enn det som var anslått i statsbudsjettet. Det vil gi kommunesektoren et økt handlingsrom på rundt 9,1 mrd. kr. Regjeringen legger opp til at kommunesektoren får beholde hele det økte handlingsrommet.

Midt i denne pandemien velger Senterpartiet å legge fram et budsjettforslag som kutter i regionsentertilskuddet til mange kommuner. Med Senterpartiets budsjettforslag vil Senterpartiets egen ordfører i Indre Østfold få ca. 6,4 mill. kr mindre å bruke på gode velferdstjenester til sine innbyggere. For min egen kommune, Nordre Follo, betyr det et kutt på ca. 7,5 mill. kr. I Aurskog-Høland vil de få et kutt på i overkant av 4,5 mill. kr. Og det er ikke bare kommunebudsjetter her på Østlandet Senterpartiet ønsker å kutte i, de vil også kutte 5,5 mill. kr i Molde, 7,8 mill. kr i Sandefjord, 4,9 mill. kr i Lindesnes, 5 mill. kr i Steinkjer, 4,8 mill. kr i Narvik, 4,3 mill. kr på Senja – bare for å nevne noen.

Oslos budsjett, derimot, ønsker Senterpartiet å øke. Med Senterpartiets forslag vil Oslo få økt sitt innbyggertilskudd med mer enn 26 mill. kr. Dette er et signal fra Senterpartiet som kommunene landet over bør merke seg. Og, ja – som representanten Myrvold fra Senterpartiet sa det: Vi kjenner alle kommunepolitikere som sliter med å få budsjettene til å gå i hop.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [20:00:25]: Jeg registrerte at Arbeiderpartiets representanter Myrseth og Aasland helhjertet forsøkte å kritisere den maritime pakken i budsjettavtalen. Jeg kan ikke med min beste vilje skjønne hva de kritiserer, særlig etter at jeg har sjekket Arbeiderpartiets alternative budsjett. Her foreslås det å fjerne taket i nettolønnsordningen for offshoreskip for 1. og 2. termin 2021. Vi fjerner taket for 3. termin i tillegg, og vi fjerner også taket for NIS-skip. Vi leverer altså bedre enn Arbeiderpartiet på nettolønnsordningen. Vi sikrer 150 mill. kr til vrakpantordning for offshorefartøy. Det er 50 mill. kr mer enn Arbeiderpartiet foreslår. Vi fikk også gjennom å utvide byggelånsgarantien i GIEK. Det hadde ikke engang Arbeiderpartiet med i sitt forslag.

Representanten Myrseth siterte fra en artikkel i E24 fra for tre uker siden for å kritisere den maritime pakken som kom for to dager siden. Det må jo være ganske flaut. Representanten burde ha oppdatert seg på mediebildet etter framleggelsen av den maritime pakken. Overskrifter fra den siste tiden levner ingen tvil. Her kan vi lese:

«Maritimt Forum gir uforbeholden ros til FrP for budsjettforliket.»

Fra Sunnmørsposten:

«Frp fortjener skryt for dette.»

Fra FriFagbevegelse:

«Nå roser sjøfolkene Frp.»

Superlativene har altså haglet over Fremskrittspartiets gjennomslag for maritim næring. Mediebildet etter framleggelsen av budsjettforliket er i all hovedsak kun positiv, og Fremskrittspartiet hylles for resultatene. Som nevnt jubler sjøfolkene. I tillegg: Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg jubler. MEF jubler. NHO jubler. Virke jubler. Private barnehager jubler. Pensjonistene jubler. Næringsforeningene jubler. Reiselivet jubler. Visit Svalbard jubler. Naprapatene jubler. Osteopatene jubler. Snøscooter- og MC-folket jubler.

Bilavgifter kuttes istedenfor å økes. Skatter og avgifter kuttes betydelig. Samferdselsbudsjettet økes betydelig, slik at vi kommer til å kjenne lukten av asfalt over hele landet, noe folk flest kjenner som et tydelig Fremskrittsparti-stempel. «Et historisk grep for å bidra til flere arbeidsplasser i Norge» – det er en kommentar som går igjen i de fleste medier etter forliket. Listen er uuttømmelig, men fordi jeg bare har 3 minutter til rådighet, velger jeg å stoppe her for å trekke fram et moment som jeg synes er veldig gledelig.

Finnmarksløpet er en godt etablert merkevare og har opparbeidet en unik posisjon som et av verdens mest krevende og populære hundeløp. Det er stort potensial for videre profilering og næringsutvikling med Finnmarksløpet som katalysator, spesielt innenfor reiselivsnæringen. Som finnmarking er jeg veldig glad for og fornøyd med at Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for å bevilge 2,5 mill. kr til dette prosjektet.

Avslutningsvis: Budsjettforliket er et særdeles godt budsjett for å bidra til å sikre og skape nye norske arbeidsplasser.

Tom Kalsås (A) [20:03:49]: Koronapandemien har gitt et alvorlig tilbakeslag for norsk økonomi og har ført til at mange har blitt arbeidsledige eller permittert. Nesten 200 000 står nå i ledighetskø hos Nav. Vår viktigste oppgave, etter liv og helse, er å sørge for at folk kommer i jobb, og at ledigheten ikke får bite seg fast.

En bedrift som har fått kjenne på de økonomiske konsekvensene av pandemien, er hjørnesteinsbedriften Figgjo AS, en tradisjonsrik porselensfabrikk på nesten 80 år. Da landet ble stengt ned den 12. mars, ble det brått slutt på bestillingene fra både inn- og utlandet, og nesten 90 pst. av staben ble permittert. En krisegruppe på ca. ti ansatte har holdt hjulene i gang. Resten har stort sett blitt permittert og vært permittert de siste ni månedene.

En av disse er Egil. For første gang i sine 30 år i arbeidslivet har han blitt permittert. I tillegg er også ektefellen permittert. Som han sier selv: Nå har hele livet stoppet opp, og jeg føler bare det blir verre. Det sliter på psyken.

Det er hjerteskjærende å høre hvor krevende hverdagen har blitt for Egil og de mange tusen rundt om i landet som har blitt permittert eller sagt opp. Dersom permitteringsperioden ikke forlenges, vil konsekvensen for de permitterte hos Figgjo AS være at de vil være uten jobb til våren. På toppen av dette vil de heller ikke få utbetalt feriepenger.

For Arbeiderpartiet er det viktigste at arbeidsfolk og bedrifter gis trygghet for at sikkerhetsnettet varer så lenge pandemien varer. Arbeiderpartiet lytter til og prioriterer vanlige arbeidsfolk. Derfor foreslår vi i vårt alternative statsbudsjett forlengelse av viktige ordninger for bedrifter og arbeidstakere, inkludert permitteringsperioden, og vi gjeninnfører ferietillegget på dagpenger.

Mens Arbeiderpartiet prioriterer vanlige arbeidsfolk, fortsetter høyreregjeringen med støtte fra Fremskrittspartiet å prioritere skattekutt til de rikeste. Også i krisetider er store skattekutt til dem som har størst formue, viktigere for Høyre og Fremskrittspartiet enn å gi vanlige arbeidstakere trygghet og forutsigbarhet i hverdagen.

Etter sju år med budsjettsamarbeid mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti er kanskje ikke denne prioriteringen veldig overraskende. Det som derimot overrasker meg, er at stortingsrepresentanten fra Høyre, Heidi Nordby Lunde, omtaler vårt forslag om å gi feriepenger til arbeidsledige og permitterte som ko-ko. Hvis Høyre synes at dette uttrykket passer til forslag som gir vanlige arbeidsfolk trygghet og økonomisk forutsigbarhet, og som sikrer at de også neste år får råd til å ta ungene sine med på ferie, lever jeg godt med å være litt ko-ko.

Roy Steffensen (FrP) [20:07:05]: I Fremskrittspartiet var vi sjokkerte over regjeringens forslag til statsbudsjett. Jeg tenker da spesielt på det som handler om private barnehager. Jeg satt i salen, jeg så at det var finansminister Jan Tore Sanner som la det fram, jeg hørte at det var Jan Tore Sanner som la det fram, men budskapet som kom ut, kunne like gjerne ha vært sagt av formann Moxnes fra Rødt.

I høst har regjeringen skutt flere giftpiler inn i de private barnehagene, med forslag om kutt i pensjonstilskudd, kutt i kapitaltilskudd og forslag om å endre regelverket for lån i Husbanken. Etter to tunge år med stram økonomi for private barnehager har de gjort sitt for å oppfylle bemanningsnormen, men konsekvensen har vært at fire av ti barnehager har gått med underskudd. Enda flere blir det i år på grunn av koronasituasjonen. De private barnehagene så fram til å senke skuldrene og til å få et hvileår i 2021, hvor de i stedet for å måtte snu på hver krone, kunne bruke mer av sin tid på det de liker best å gjøre, som er å være sammen med barna og ta vare på dem. Inn mot 2021 så de lyset i enden av tunnelen, men det viste seg å være et motgående tog.

Kuttforslagene fra regjeringen vekker et engasjement som jeg ikke har opplevd maken til fra foreldre og ansatte. For noen uker siden var det 1 000 barnehager som hadde morgenaksjon og protesterte mot kuttene. De frykter for kvaliteten, at dette ville føre til et dårligere tilbud til ungene: færre innkjøp av leker og mat, mindre vedlikehold, færre vikarer, ny og dårligere pensjon for de ansatte og i verste fall at barnehager ville måtte stenge ned, og at titusenvis av barn ville stå uten en barnehageplass. Uten det engasjementet fra foreldre og ansatte tror jeg at 2021 hadde vært begynnelsen på slutten for sektoren og det arbeidet som ble satt i gang i 2003.

Fremskrittspartiet er veldig stolt av barnehageforliket for 17 år siden, som var et samarbeid mellom SV og Fremskrittspartiet som sikret at private og offentlige barnehager skulle likebehandles, og at vi fikk en massiv utbygging av private barnehager, som sørget for full barnehagedekning. Vår partileder, Siv Jensen, var barnehageforlikets mor i 2003. Heldigvis var det hun som skulle forhandle med regjeringen nå i 2020. Hun har på vegne av Fremskrittspartiet vunnet fram med fullt gjennomslag. Vi får nå reversert kuttene i pensjonstilskudd og kapitaltilskudd, man endrer ikke regelverket for lån i Husbanken, og det settes ned et utvalg som skal se på finansieringen av private barnehager i en helhet.

Nå kan foreldrene trekke pusten. De ansatte kan i 2021 bruke mindre tid på å bekymre seg for hverdagen og mer tid på det de liker og kan best, som er å gi ungene en meningsfull hverdag og bruke tiden sin på dem. Så får vi håpe at Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre ikke bruker sin tid i 2021 på å planlegge nye forsøk på å forverre hverdagen for private barnehager.

Bengt Fasteraune (Sp) [20:10:23]: Regjeringen påpeker stadig vekk at de er opptatt av å bygge sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Selv om regjeringen satser på samferdsel i 2021-budsjettet med en økning på 20 pst., har regjeringens prioriteringer en klar slagside.

Statsråd Hareide påpeker at denne økningen i stor grad dekker tidligere overskridelser på flere titalls milliarder. Direktøren i Bane NOR sier at det i årets budsjett ikke finnes penger til vedlikeholdstiltak utenfor det sentrale Østlands-området, selv om vi har tiltak som raskt kan iverksettes.

Samferdselsutfordringene i distriktene tas rett og slett ikke på alvor. Senterpartiet presiserer at NTP er en plan for hele Norge, og at dette må reflekteres i de årlige budsjettene. Det må satses kraftig på rassikring, fjerning av flaskehalser på veinett, krysningsspor på jernbanen, godsterminaler, havner og farleder, fergesamband, utbygging av bredbåndsdekningen i distriktene og mobilnettet langs transportårene. Det ser vi svært lite av i årets budsjett.

Lastebiler med sjåfører som knapt nok har råd til livets opphold, fortsetter å kjøre på nedslitte fylkesveier og riksveier. Elektrifiseringen av jernbanen står i stampe. Deler av hurtigruten blir med et pennestrøk borte, og flyselskapene sliter uten at de får ta del i den generelle kompensasjonsordningen som andre selskaper drar nytte av.

Kommunene er klar for en aktiv motkonjunkturpolitikk, slik vi har gjort det når andre kriser har rammet landet, men de blir avspist med knapper og glansbilder når de selv sier at de er klar til å bidra i krisen.

Mange av dem som skal bygge landet, er pendlere – folk som bor rundt omkring i hver en krok og reiser dit arbeidet foregår. De er fleksible, de er på, og de sørger for at landet bygges meter for meter. De får nok en gang mindre penger i lommeboka.

Senterpartiet beklager sterkt at regjeringen gjennom flere år har forverret pendlernes kår. I Senterpartiet er vi nok en gang tydelige i vårt budsjett på at denne ekstrabelastningen burde pendlerne ha vært spart for. Mange sliter fra før med lang reisevei, en belastning som blir forverret av utilstrekkelige kollektivtilbud og mangel på gode overganger mellom bil og kollektivtransport. For å sikre at bo- og arbeidsregionene fungerer, er det nødvendig å prioritere pendlernes behov på en helt annen måte enn i dag.

Til slutt vil jeg bare nevne at vi har noen fjellstyrer i Norge som forvalter statsallmenningene. De har gjentatte år bedt om en liten skjerv for at de skal kunne gjøre dette på en god måte. Nok en gang har man altså ikke råd til å gi fjellstyrene 5 mill. kr i årets budsjett.

Kent Gudmundsen (H) [20:13:41]: Med åtte budsjettenigheter på rad viser de borgerlige partiene at selv om forhandlingene til tider er tøffe, klarer vi å enes om viktige tiltak for å ta Norge styrket ut av koronakrisen som vi nå står i.

Retningen på politikken er viktig, og også på dette området enes vi. Vi bidrar til å bygge landet. Vi satser på samferdsel, vi øker framkommeligheten for næringslivet og for oss som bor langs kysten. Vi reduserer skatter og avgifter, vi gjennomfører omstillinger som ruster oss bedre for framtiden, og vi investerer: Vi investerer i mennesker, satser på kunnskap og tidlig innsats og bidrar til å løfte yrkesopplæringen, for å nevne noe – sammen med en økning innen forskning og utvikling på 50 pst. siden vi fikk et regjeringsskifte i 2013. Dette gjør Norge sterkere i møtet med nye utfordringer.

Det er gledelig at enigheten vår bidrar til ytterligere styrking av kunnskapsbudsjettet, og i sum ser vi at hele Kunnskaps-Norge har tjent svært godt på snart to perioder med ikke-sosialistisk flertall i Stortinget. Vi har styrket kvalitet og innhold i barnehager, styrket tidlig innsats i skolen, bidratt til flere lærere med fordypning, fått til store løft på yrkesopplæringen – også på høyere nivå – og fått på plass flere tusen ekstra studieplasser, samtidig som vi bygger studentboliger som aldri før. Vi har løftet studentøkonomien, og vi har gjort det enklere å være heltidsstudent.

Så må vi ikke glemme forskningsinnsatsen, som også slår rekorder, og hvor vi tar stadig større plass internasjonalt med våre miljøer.

Utgangspunktet er derfor godt for Kunnskaps-Norge, og det bidrar til at vi møter framtiden bedre rustet enn på mange år. Pilene peker altså oppover, og vi vil mer.

På venstresiden i politikken er det imidlertid sprik i ulike retninger – men de kan enes om økte skatter og kamp mot private barnehager og andre som bidrar til kvalitet og mangfold for Kunnskaps-Norge. Det virker som om man er mer opptatt av å avvikle nasjonale prøver, senke kravene osv. enn av å sikre kunnskap om skolen og i skolen. Flere karriereveier for lærere fjernes også med et pennestrøk. Det er mye. Men på vei inn i et valgår bør velgere og vi foreldre merke oss den politiske kursen, når venstresiden tar oss i helt feil retning på dette viktige kunnskapsfeltet.

I Høyre vil vi fortsette satsingen, og vi vil inkludere de mange varme hendene og kloke hodene der ute i mangfoldet av folk som er engasjerte for oppveksten til barna våre og for Kunnskaps-Norge.

Tage Pettersen (H) [20:16:37]: For åttende året er de fire borgerlige partiene enige om et budsjett for landet. Det har nok sikkert vært enkelte uenigheter, men det viser oss allikevel at samarbeidet er solid – i kontrast til det vi ser på venstresiden, hvor man ikke er enige om de viktigste grepene og heller ikke hvilken vei Norge skal ta.

Statsbudsjettet skal ta Norge ut av krisen og bidra til å løse de langsiktige utfordringene som ligger og venter på oss. Regjeringen har definert fem tydelige prioriteringer. En av dem er å få folk tilbake i jobb; en annen er å inkludere flere.

Det er ikke enkelt å få med seg innholdet i Arbeiderpartiets nye skattepolitikk, men jeg har fått med meg at det som et minimum betyr et økt skattetrykk på 7 mrd. kr, som er mer eller mindre kirurgisk innrettet for å ramme norske eiere av norske arbeidsplasser.

Det er heller ikke enkelt å skjønne hva Arbeiderpartiet mener om avgiftsnivået, og spesielt avgifter på typiske grensehandelsvarer. Vår medrepresentant fra Østfold, Stein Erik Lauvås, har i lengre tid løpt rundt og sagt at nå må avgiftene reduseres. Så kom først utkastet til partiets program, uten at dette er trukket fram. Så kom deres alternative budsjett, uten at dette er nevnt. Så hørte vi i dag på Politisk kvarter at partilederen gikk til angrep på finansministeren for at Høyre kunne være med på å redusere disse avgiftene.

Jeg må erkjenne at jeg stoler mer på Arbeiderpartiets programutkast, alternative budsjett og partileder enn på min gode kollega på Østfold-benken. Det regjeringen og Fremskrittspartiet nå gjør, er å legge fram en grensehandelspakke på 3,4 mrd. kr, som avvikler avgiften på sjokolade og sukkervarer og reduserer avgiftene på alkoholfrie drikkevarer, snus, vin og øl.

Ifølge SSBs tall handlet nordmenn for 16 mrd. kr på dagsturer til utlandet i fjor, og sett i lys av dette er en avgiftsreduksjon på 3,4 mrd. kr betydelig. I en rapport finansiert av Virke dagligvare finner man at varig bortfall av grensehandel kan danne grunnlaget for inntil 8 200 nye arbeidsplasser i Norge. Mange av disse vil komme i dagligvarebransjen.

Avgiftsreduksjonen i budsjettet vil derfor sikre og bidra til flere arbeidsplasser som mange er kvalifisert til, og min lokale REMA 1000-kjøpmann Rune er nok en av mange som vil bidra til nettopp dette.

NHO-sjefen sier statsbudsjettet viser vei ut av krisen. Både kutt i formuesskatt og betydelig lavere avgifter for grensehandelsvarer er viktig for bedrifter over hele landet, sier han. Og jeg vil være tydelig på at Norges viktigste formue ikke er oljen, men folk som går på jobb, og det legger regjeringens budsjett grunnlaget for.

Marianne Haukland (H) [20:19:44]: Jeg tror alle i denne salen ønsker å stille seg bak et budsjett som er med på å dra Norge ut av krisen og sikre Norge arbeidsplasser. Men det jeg mener skiller seg ut i posisjonens budsjettforslag, er at man evner å se framover og fortsette å jobbe mot det viktige målet denne regjeringen har satt seg, nemlig at det skapes flere arbeidsplasser, økonomien må få flere ben å stå på, og man skal fortsette dugnaden med å inkludere flere i arbeidslivet.

Høyre har lenge ment at en uforholdsmessig skatt på norsk eierskap ikke vil gagne økonomien på sikt. Det er sant at bedriftene ikke plikter å betale formuesskatt, men dersom eier må ta ut utbytte for å betale en skatt på sitt eierskap, mener Høyre det er logisk at det er en ulempe for bedriften i konkurranse med tilsvarende bedrifter med utenlandske eiere.

Anleggsbransjen er kanskje den bransjen i Norge som er mest sårbar for konkurranse fra utlandet. Effekten av formuesskatt er at bedrifter må tilpasse forretningsmodellen sin for å unngå skatt. Når jeg googler «leasing av anleggsmaskiner», får jeg på et halvt sekund 75 000 treff på norske nettsider. Det lønner seg å betale dyrt til finansinstitusjoner for leasing sammenlignet med å eie livsgrunnlaget for bedriften sin selv.

Nå skulle ikke jeg bruke innlegget mitt på å snakke om formuesskatt, men jeg blir provosert når Arbeiderpartiet kontant avfeier denne skatten og at den ikke påvirker bedrifter eller arbeidstakere.

Dette er prisen vi betaler for det Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre kaller et mer rettferdig Norge og en sterkere stat – at bedriftene tar pengene ut av bedriften og tvinges til å redusere anleggsmidlene sine ved å putte pengene tilbake i finansinstitusjoner. Det medfører en fryktelig komplisert bedriftsstruktur, og det skaper et marked for finanstjenester som kun styrker banker og finansieringsinstitusjoner. Jeg vet ikke om dette er konsekvensen av en bevisst politikk fra Arbeiderpartiet, men politikken de fører, er med på å understøtte den, og det bør de være bevisst på.

Videre må jeg si at det er disse bedriftene som skal skape framtidens arbeidsliv. Det er disse bedriftene som skal inkludere flere og skape mer. Og det er disse bedriftene som skal ta risiko i en usikker tid.

Er dette et rettferdig Norge – at utenlandske eiere skal ha bedre betingelser? Grunnen til at jeg stiller meg dette spørsmålet er at Arbeiderpartiet i sitt budsjett ønsker å innrette en skatteøkning på 7,2 mill. kr som med kirurgisk presisjon treffer nettopp det norske eierskapet. Har ikke Arbeiderpartiets rettferdige Norge bruk for folk som stiller sin private kapital til rådighet for å satse på næringsutvikling og arbeidsplasser? Her mener jeg Høyre skiller seg ut, og det er bra for Norge. For en skatteøkning er det siste norsk næringsliv og norske eiere trenger akkurat nå.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [20:23:05]: Nå er det arbeidsfolks tur. Det er arbeidsfolk som holder hjulene i gang i samfunnet vårt, både til hverdags og i sånne spesielle tider som vi har opplevd de siste månedene. Det er arbeidsfolk som skaper tryggheten for oss alle. Likevel ser vi derimot at høyreregjeringen konsekvent forsøker å samle mer av pengene i landet vårt på de rikestes hender. Ved nedstengingen av landet vårt kalte de det en dugnad, men når det kommer til stykket, og vi ser de viktige prioriteringene som skal gjøres her i Stortinget, er det de som allerede har betalt den største prisen, som skal måtte lide i året som kommer.

Det er våre folk som nå er permittert, eller til og med helt arbeidsledige, som vil bli fratatt inntekt til sommeren. I en allerede presset situasjon vil man slite med å få endene til å møtes når vi tvert imot trenger trygghet for familiene og å få hjulene i gang igjen i næringslivet. Det sier mye. Det samme ser vi innen helsefeltet hvor regjeringen forsøkte å øke egenandelene. Så mye som 1 million nordmenn skulle få økte egenandeler for nødvendig helsehjelp.

Arbeiderpartiet er krystallklar: Nei, det skal ikke bli dyrere å være sjuk. Et godt felles helsetilbud som alle har råd til i landet vårt, er en av juvelene i den sosialdemokratiske norske velferdsstaten. Derfor er vi helt tydelige, og som det ble nevnt i forrige innlegg, trenger vi et mer rettferdig Norge som verdsetter jobben som vanlige arbeidstakere gjør, som gir trygghet til både dem og familiene i en krevende tid. De som har ofret mest i året som har gått, skal også sikres inntekt i året som kommer.

Willfred Nordlund (Sp) [20:25:38]: Senterpartiets alternative budsjett bidrar til en mer rettferdig fordeling mellom ulike grupper og ikke minst mellom ulike deler av landet. Budsjettforliket mellom høyreregjeringen og Fremskrittspartiet om statsbudsjettet og den foreløpige krisepakken for 2021 viderefører en budsjettpolitikk som går i feil retning når det gjelder å dele på samfunnsgoder og å ta hele Norge i bruk. Usikkerheten fortsetter.

Tidenes kommuneøkonomi, hevder regjeringen. Det må bero på manglende internettdekning fra Norges land og inn til regjeringskvartalet. Det er å håpe at det kanskje blir bedre når det nye står på plass. Faktum er at påstanden ikke stemmer, når vi begynner å se nærmere på enkeltkommuner og enkeltfylker. Folk lever i alle kommunene og lokalsamfunnene, hvor de har sine barnehager, sin skole og sine helsetjenester. De opplever noe annet. Kommunene får faktisk redusert sitt allerede trange økonomiske handlingsrom med flere hundre millioner med budsjettforliket. Det betyr dårligere tjenester til folk – midt i en krise.

Høyreregjeringen og støttepartiet Fremskrittspartiet legger opp til å øke forskjellene geografisk og sosialt. De gir ikke nødvendig trygghet, og de gir ikke like muligheter til alle kommuner og fylker for å levere gode tjenester til innbyggerne. Regjeringen og Fremskrittspartiet vil altså ikke utjevne. Det er det motsatte av hva vi i Senterpartiet legger opp til i vårt alternative forslag.

Grunnen er at Senterpartiet anerkjenner de utfordringene og de vanskelige avgjørelsene som mange lokalpolitikere fra alle partier må ta i disse dager, når neste års budsjett for kommunene skal lages. Vi leverer derfor på det vi varslet i vår, og mer til – faktisk betydelig mer.

For ikke mange uker siden viste undersøkelser at halvparten av entreprenørbedriftene har betydelig lavere ordrereserver enn på samme tid i fjor. 15 pst. svarer at de planlegger oppsigelser. Offentlig sektor vil i en krisetid gjennom en aktiv motkonjunkturpolitikk kunne bidra til å dempe dette fallet som vi nå ser, og gjennom det sikre arbeidsplasser og bedrifter, samtidig som helt nødvendige offentlige investeringer og vedlikehold blir gjennomført.

En av suksessene ved tidligere kriser har vært å bruke offentlig sektor aktivt. Det ønsker ikke regjeringen lenger. Senterpartiet mener det er uklokt å vente. Det er derfor vi foreslår en kraftig koronapakke på 2,7 mrd. kr til kommunene og fylkene, som de kan bruke til å sikre aktivitet utover den generelle styrkingen som vi også foreslår, på 4,6 mrd. kr. Det ville gitt et felles løft for vår velferd med nye skoler, fylkesveier og annet vedlikehold. Ikke minst vil det gi byggenæringen tiltrengte ordrer for å skape trygghet og gitt næringslivet bedre vilkår.

Det er behov for kraftfulle tiltak for å bidra til å sikre folks hverdag og norske arbeidsplasser. Det vil dessverre ikke regjeringen og Fremskrittspartiet.

Martin Kolberg (A) [20:29:00]: Tidligere i debatten sa statsminister Solberg at dette budsjettet er en forlengelse av de syv foregående. Det er det budsjettet som peker ut linjen for Norge i årene som kommer, sa Norges statsminister. Det er selvfølgelig på mange måter naturlig at statsministeren sier slike ting og uttaler seg på den måten.

Spørsmålet som da følger i forlengelsen av den uttalelsen, er: Hva er så hovedlinjen i det vi ser? Det er at vi gjennom dette budsjettet ser en videreføring og en forsterkning av skjevfordelingen av samfunnets verdiskaping, og at den dokumenterte ulikhetsutviklingen som vi tydelig ser, er skadelig for stabiliteten i samfunnet og dermed også for framtidens produksjon. Det er svaret på det statsministeren selv sier.

Helt unødvendig skjer dette, for Norge er så pengerikt at med riktig politisk vilje og riktig politisk styring kunne denne utviklingen vært unngått i 2020. Og attpåtil er det slik at denne linjen videreføres i en tid hvor Norge er i en spesielt kritisk situasjon. Derfor er det grunn til å slå fast, i forlengelsen av det vår statsminister har sagt, at ulikhetsutviklingen er en villet politisk handling. Det er det som er Solberg-regjeringens politiske arv. Høyre er blitt mer og mer liberalistisk. Fremskrittspartiet har alltid vært pengefolkets parti. Men det forunderlige er at over år og i dag er Kristelig Folkeparti og Venstre med på ferden, stiller seg bak høyrepartiene her i denne salen og danner et flertall som dokumenterer utviklingen slik den er beskrevet.

Kristelig Folkepartis finanspolitiske talsmann, Storehaug, forsøkte tidligere i dag å forsvare seg når det gjelder innvandringspolitikken og skjerpningen, men klarte det selvsagt ikke, og når det gjelder avgiftssenkningen på alkohol og snus og andre varer, men klarte det selvsagt ikke. Hvorfor klarte han det ikke? Nei, det er fordi det selvfølgelig ikke lar seg forsvare, sett fra Kristelig Folkepartis side.

Den situasjonen vi kan konstatere i denne debatten, er at vi har en regjering hvor koalisjonspartnerne ikke klarer å svare for seg. De peker på Fremskrittspartiet – det er Fremskrittspartiets skyld. Og hva sier Fremskrittspartiet? De er glad for at de ikke lenger har noe med Venstre og Kristelig Folkeparti å gjøre. Det er dette som er Solberg-regjeringens parlamentariske grunnlag.

Nina Sandberg (A) [20:32:24]: Studenttilværelsen 2020 har vært krevende for mange. Koronapandemien har lagt kraftige begrensninger på undervisning, på sosialt liv og ikke minst på økonomi. Arbeiderpartiet har hele veien bedt regjeringen være oppmerksom på studentenes sårbare situasjon. Rekordmange utdanningssøkere fra før av ble flere med økende arbeidsledighet og permitteringer. Deltidsjobber og sommerjobber forsvant på et vanskelig arbeidsmarked.

Da regjeringen i vår ville at studenter kun skulle tilbys mer lån som krisestøtte, bidro Arbeiderpartiet til at deler av støtten kunne omgjøres til stipend, og Stortinget satte av 1 mrd. kr til det. I juni ba Arbeiderpartiet om videreført krisestøtte fordi vi fryktet at studenter med svak økonomi ville falle fra. Regjeringen sa nei til det. Statsråden ba studentene søke sosialhjelp.

Representanten Kolberg var inne på at denne ulikhetsutviklingen kunne vært unngått. La meg henge bjella på katten i en situasjon her. Dette er nemlig oppskriften på sosial ulikhet, å snu ryggen til dem som har minst fra før i en krise. Syv av ti studenter sier at de ikke kan studere uten inntekt fra deltidsjobb. Hver tredje student sier at de har fått pengehjelp fra foreldrene sine eller familiemedlemmer under krisen. Hva da med dem som ikke har familie i ryggen?

I den såkalte omgrupperingsproposisjonen foreslår regjeringen nå å omdisponere 610 mill. kr. I klartekst betyr det at regjeringen tar tilbake mer enn halvparten av den milliarden som Stortinget satte av til krisestøtte til studentene, uten å komme med noen ny løsning til studentene. Dette er vi i Arbeiderpartiet sterkt kritisk til, det går bare ikke an.

Det er mulig at det er vanskelig for høyrefolk å innse at de som virkelig trenger støtte, kan være de samme som kvier seg mest for å ta ekstra lån, men det er på tide å innse at regjeringens lånebaserte støtte ikke traff målgruppen. Samtidig vet vi at problemene for studentene fortsatt er helt present, og vi må regne med at de vil ha en viss varighet. Det er ingen som tror at den økonomiske krisen kommer til å forsvinne som ved et trylleslag med det samme vi har vaksinedekningen på plass.

Hittil har regjeringen sviktet sitt ansvar for gode nok støtteordninger til studentene under pandemien. Derfor ber Arbeiderpartiet regjeringen planlegge krisestøtte for studenter også denne våren og håper vi får støtte for forslaget.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [20:35:34]: Da koronapandemien traff Norge for fullt i mars, ble landet kastet ut i en krise som har rammet mennesker, næringsliv og økonomien hardt. Flere hundre tusen mennesker har opplevd å bli permittert fra jobbene sine, og mange har blitt nødt til å søke dagpenger for første gang. Gjennom hele krisen har befolkningen og næringslivet stått i en veldig krevende situasjon.

SVs prioritering og hovedfokus i arbeid med krisepakkene har hele tiden vært at vi må hjelpe og gi trygghet – både for hver enkelt og for å trygge arbeidsplasser. Da regjeringen ikke la fram gode nok ordninger for å gi økonomisk trygghet for permitterte, arbeidsløse og syke i vår, gikk SV i bresjen for at Stortinget skulle ta grep. Derfor fikk vi på plass mer sosiale og kraftfulle krisepakker, som har gitt flere retten til dagpenger og forhindret at de med lave inntekter må betale regningen for krisen.

Viktige sosiale gjennomslag i behandling av krisepakkene har vært enigheten om høyere sats på dagpenger og lavere krav til inntekt for å kunne motta dagpenger. Dette har sørget for at også de med lavest inntekter har noe å leve av gjennom krisen, og at flere har fått kompensert for en høyere del av inntekten sin. Selvstendig næringsdrivende og frilansere har vært en viktig gruppe å kompensere, og som ikke har de samme rettighetene som andre arbeidsfolk.

I høst gikk regjeringen inn for å avvikle mange av de midlertidige kompensasjonsordningene, på tross av at krisen ikke er over. Tvert imot sliter mange nå enda mer fordi alt av reserver fra i vår er brukt opp. SV har lagt fram et alternativt budsjett som ville tatt arbeidsfolk og næringsliv tryggere gjennom krisen.

Norge trenger en ny regjering – en rød-grønn regjering, ikke en sentrumsregjering. En av vår tids største utfordringer er den økende ulikheten i makt og rikdom. Med SVs alternative budsjett gir vi mer til folk flest ved å senke skatten på lave og vanlige inntekter framfor å prioritere skattekutt til de få på toppen. Vårt forslag er en politikk som utjevner forskjeller og kutter i klimagassutslipp.

Vi sier ofte at det beste med Norge er små forskjeller, høy tillit mellom folk og et samfunn bygd på fellesskap og solidaritet. Med en politikk som gir økende forskjeller, blir det mindre av den tilliten og fellesskapet som vi setter pris på, og mer uro og konflikt. Spesielt i år har vi et særskilt ansvar for å gjøre det som står i vår makt for å snu den utviklingen som har vært de siste årene.

I 2021 går SV til valg på at forskjellene skal ned, og at utslippene skal ned, og at vi skal føre en politikk for de mange, ikke for de få.

Jorodd Asphjell (A) [20:38:54]: Statsministeren åpnet sitt innlegg i dag med å si at dette er den siste finansdebatten i denne perioden. Ja, heldigvis. Nå har vi i snart åtte år med Høyre og Fremskrittspartiet ved roret hatt finansdebatter som har gitt folk innblikk i hvordan regjeringen har styrt landet. Det har gitt større forskjeller mellom folk og landsdeler. Dette har vært en klassereise, hvor de som har mest fra før, har blitt premiert og reist ifra, og de som har minst, har blitt stående igjen på perrongen. Det blir også synliggjort med usosiale kutt til dem som trenger vår og samfunnets støtte.

Hva har regjeringen, med Høyre og Fremskrittspartiet, gjort for dem som nå står uten arbeid? Tallet på dem som mottar uføretrygd, blir stadig høyere og har passert 364 000. De blir fratatt tilbud om arbeidstrening. Barn og unge mister støtte til briller og tannregulering. Det er kutt i barnetillegget til dem som er uføre. Privatisering og konkurranseutsetting gir ansatte en utrygg arbeidssituasjon og gjør at mange arbeidstakere må gå ned i lønn og mister pensjonen. Dette er noen få resultater av den politikken som Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti har ansvaret for.

Norge trenger en ny kurs og en ny regjering som setter fellesskap og gode velferdstjenester først, og som verdsetter vanlige arbeidsfolk for den arbeidsinnsatsen de gjør. Arbeiderpartiet vil alltid stå på lag med arbeidstakerne og alle dem som nå er arbeidsledige, og som står utenfor fellesskapet. Vi vil gi dem tryggheten tilbake.

Arbeiderpartiet vil gi alle god og lik tilgang til offentlige helsetjenester av høy kvalitet. Regjeringen privatiserer og gir de sykeste i samfunnet større egenandeler på nødvendige helsetjenester og medisiner. Det er en klassereise i helse for dem som har penger.

Arbeiderpartiet vil gi elever en time fysisk aktivitet hver dag, noe vi fikk vedtatt i Stortinget 30. november 2017. Alle barn og unge fortjener en mer aktiv skole. De trenger en skole med mer bevegelse og bedre læring. Regjeringen nekter å innføre fysisk aktivitet for alle elever i norsk skole. Samtidig godkjenner de stadig flere idrettsungdomsskoler, der de som har råd, kan betale for en mer aktiv skolegang. Det er en klassereise for elever som har foresatte med god råd.

Nå er det arbeidsfolks tur til å kunne få sin klassereise – med økt kompetanse, hele og faste stillinger og trygghet for inntekt og pensjon.

Marius Meisfjord Jøsevold (SV) [20:42:10]: SV gjennomførte en av de største velferds- og utdanningsreformene i vår tid, nemlig barnehageløftet, under den rød-grønne regjeringen. Nå er det på tide med en ny velferdsreform for unger: gratis SFO. For SV vil bruke de store pengene på de små ungene.

I dag går åtte av ti førsteklassinger i SFO. De får være med på leken og læringen i det fellesskapet som SFO er. Samtidig står noen unger på utsiden av gjerdet og ser inn. Når skolen er over, får ikke disse ungene dette trygge stedet å være med voksne som gir tilsyn og omsorg. De får ikke være med på tilbudet om lek, kultur og fritidsaktiviteter. Etter endt skoledag tusler 18 pst. av alle 6-åringer slukøret hjem.

En tredjedel av dem som ikke sender ungene sine på SFO, oppgir pris som årsak. Ingen unger skal holdes utenfor på grunn av foreldrenes pengebok. Skolen skal være gratis, og for SV er det viktig at alle skal få muligheten til å delta på skolefritidsordningen, uavhengig av foreldrenes økonomiske situasjon. SFO skal ikke være en kilde til utenforskap og økte forskjeller, men en viktig del av den inkluderende og utjevnende fellesskolen. Derfor løfter SV nå gratis SFO til alle landets førsteklassinger inn i vårt alternative statsbudsjett og går til valg på gratis SFO for alle første- til fjerdeklassinger. Med SVs forslag til budsjett skal folk flest komme bedre ut, ikke de som har nok fra før. En familie med en unge i SFO vil spare 13 036 kr i året med gratis SFO.

SFO er viktig for vennskap, for lek og for læring. Det er viktig for familier for å få tiden til å gå opp, men mest av alt er SFO viktig for ungene våre. Derfor er det viktig for SV. Nå er det på tide at alle unger skal få lov å være med på leken.

Mari Holm Lønseth (H) [20:44:27]: For åttende gang har vi en enighet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om statsbudsjett. Det legger til rette for nye, trygge jobber, kunnskap, forskning og innovasjon og ikke minst for pasientens helsetjeneste.

Det som også fikk meg til å ta ordet, var Ingvild Kjerkols replikk til Mudassar Kapur tidligere i dag. Ventetiden for behandling i sykehus gikk ned med to uker fra 2013 til utgangen av 2019. Ventetiden er altså fire dager kortere i andre tertial av 2020 enn i 2013. Ventetiden for tverrfaglig spesialisert rusbehandling har gått ned med nesten en hel måned. Og de som trenger psykisk helsehjelp, venter om lag elleve dager kortere nå enn da vi tok over i 2013 – dette til tross for at Arbeiderpartiet prøver å tegne et bilde av lengre ventetider.

Det er flere grunner til at Høyre i regjering har fått ventetidene ned. Det arbeidet må fortsette i årene som kommer, og det er viktigere enn noen gang at vi får til det, når det er så mange som har måttet sette sine behandlinger på vent på grunn av pandemien.

De offentlige sykehusene er styrket, og de styrkes også enda mer neste år. Det legges til rette for økt aktivitetsvekst, men samtidig har regjeringen klart å ha to tanker i hodet samtidig, for vi har ikke latt oss styre av ideologiske skylapper og har derfor også valgt å samarbeide med private og ideelle for å gi pasientene god behandling framfor å stenge dem ute.

Gjennom fritt behandlingsvalg har pasienter med henvisning hatt muligheten til å velge mellom offentlige, private og ideelle sykehus med godkjenning uten å måtte betale noe mer av egen lomme. For mange pasienter betyr retten til å velge noe som er litt annerledes, også forskjellen mellom liv og død. Særlig for pasienter som sliter med psykisk helse og rus, som kanskje trenger et litt annet tilbud enn det som tilbys fra det offentlige, er fritt behandlingsvalg viktig.

Det er bare å registrere at Arbeiderpartiet har valgt å gjøre det til en valgkampsak å fjerne en pasientrettighet som 40 000 pasienter har brukt de siste årene, og som enda flere vil benytte seg av. Alternativet til Arbeiderpartiet er at bare de som har god råd, vil ha mulighet til å benytte seg av private. Det er en todeling av helsetjenesten som Høyre ikke vil akseptere – tvert imot vil Høyre, sammen med de andre regjeringspartiene, og også Fremskrittspartiet, med dette budsjettet sørge for at man får ventetiden for behandling ytterligere ned, slik at vi ikke får lengre helsekøer.

Arne Nævra (SV) [20:47:48]: Hvordan reflekterer statsbudsjettet som er lagt fram, at vi har to eksistensielle trusler foran oss? FNs klimapanel advarer oss, og FNs naturpanel advarer oss.

Så har vi en mer akutt krise. Det er pandemien, som er nevnt mange ganger her i dag, med alt det innebærer. Det har fått mange til å våkne av en høyst nærværende fare som kan ramme deg sjøl eller en av dine nærmeste. Tenk om like mange hadde våknet opp i like stor grad av de truslene som vi er pukka nødt til å ta grep om – klimakrisa, naturkrisa!

Omstillingene må skje, og de må skje raskt. Jeg hadde håpet at regjeringa – jeg ser flere statsråder er her i dag, landets øverste politikere – var de som ledet an, de som ga råd, de som satte rammer, og de som stimulerte. Pisk og gulrot, ris og ros – strenge tiltak, akkurat som ved koronaepidemien. Folk kan bøye seg for faglige råd, det har vist seg. De bøyer seg for vitenskap og kunnskap. Vi har tusenvis av vitenskapelige rapporter – tusenvis – som underbygger at vi må snu. Vi må gå i en annen retning – ta grep. Men da trengs det en regjering som formidler alvoret, akkurat som statsministeren og helseministeren – og Nakstad, sjølveste helteformidleren – har gjort, med alvorlige ansiktsuttrykk om smitteutvikling og smitteverntiltak. Det statsbudsjettet mangler, og i enda større grad etter forliket med Fremskrittspartiet, er like effektive grep som vi har fått til med koronaviruspandemien, for å få ned klimagassutslippene og nedbygging av viktige arealer.

Det går feil vei. Det som foreslås til klimatiltak, er lite, og det kommer for seint. Og utbygginger er liberalisert. Jeg hadde håpet at regjeringa nå virkelig kunne sette inn høygiret for et grønt skifte, men nei. Ikke minst i transportsektoren ser vi ynkelig lite til det. Mye fortsetter som før, med store motorveiutbygginger, et mantra nåværende minister har arvet etter to statsråder fra Fremskrittspartiet – fart, spenning og asfalt. Motorveier bygges først i alle korridorer, så moderne jernbane, om det i det hele tatt blir noen jernbane. I beste fall kommer jernbanen samtidig med motorveien. Og kan presidenten nevne et eneste eksempel der det er bygd ny moderne jernbane i en korridor før firefelts motorvei? Nei, det tviler jeg på.

I vårt alternative budsjett peker vi på mange tiltak for et grønt skifte, og også med tanke på en ny grønn næring – det vi kaller for folkets grønne skifte, eller Grønn ny deal. Og da må jeg si, det er ikke lenger sånn at SV kan avfeies med at vi ikke peker på alternativer. Nå gjør vi det.

Jon Gunnes (V) [20:51:14]: Budsjettet er rettet inn mot å begrense utslippene som ødelegger vårt klima. Venstre er svært fornøyd med innpakningen. Mange er kanskje lei av at Venstre maser om at framtiden er elektrisk, men elpolitikken virker: Elbilene ser vi, i maritim sektor foregår det en revolusjon, nullutslipp fra ferger og hurtigbåter – altså, det virker. Høyere CO₂-avgifter fører til at det grønne skiftet styrkes ytterligere. Vi benytter kollektive transporttilbud mer og mer, flere elektriske sykler og elsparkesykler tas i bruk – og ny teknologi og moderne politikk som er framtidsrettet.

Jernbanesatsingen har aldri vært så stor som i 2021. Jeg er helt sikker på at passasjerene vil være entusiastiske, og flere og flere vil bruke dette fantastiske transporttilbudet de nærmeste årene når det kommer flere avganger, togene går raskere og nye togsett med høy komfort og økt kapasitet blir satt inn på flere jernbanestrekninger, som f.eks. Trønderbanen. Jeg gikk til valg på slagordene «oftere, raskere og billigere tog og buss» foran stortingsvalget i 2017. Venstre og regjeringen har levert. 2021 blir det beste året hittil. Jeg stiller til valg igjen.

Karbonfangst og -lagring er en budsjettvinner. Dette er den mest offensive og innovative satsingen i neste års budsjett. Alle gode krefter må bidra. På nasjonalt nivå synes jeg at alle framsnakker dette prosjektet, kanskje med unntak av Fremskrittspartiet, men det som forundrer meg, er at kommunepolitikerne er ganske tause, selv om CO₂-utslippene som krever tiltak, gjerne ligger innenfor deres egen kommune.

Mitt eksempel er fra min hjemby Trondheim. Her har man et forbrenningsanlegg for søppel som slipper ut 27 pst. av alt CO₂-utslipp i Trondheim kommune. Trondheim er langt fra den flinkeste gutten i klassen når det gjelder gjenvinning. Dette kunne lokale politikere ha ordnet. De samme politikerne kunne ha bidratt til utviklingen med økonomisk støtte til fangst og lagring på fjernvarmeanlegget, ikke minst hjelp fra forskningsmiljøet ved NTNU og SINTEF. Flertallet i Trondheim bystyre består av Arbeiderpartiet, SV, MDG og Senterpartiet. De la fram sitt budsjett for 2021 for to dager siden. Jeg ser ikke at dette flertallet har store ambisjoner om CO₂-kutt i sine egne kommuner utenom tiltakene i Miljøpakken innenfor samferdsel. Miljøpakken i Trondheim styres med et bredt flertall, med de fire partiene som jeg nevnte, pluss Kristelig Folkeparti og Venstre.

Nicholas Wilkinson (SV) [20:54:33]: Jeg er bekymret. To av tre helsefagarbeidere og sykepleiere jobber deltid. Det fører til at syke og de som trenger hjelp, får oppstykket helsehjelp, og de ansatte får ikke et godt arbeidsliv.

I dag lyses 50 pst. av stillingene for sykepleiere ut som deltid. En nyutdannet sykepleier må regne med å stå i to eller flere stillinger samtidig og sjonglere med ekstravakter for å få det til å gå rundt.

De som trenger hjelp, bør ha helsepersonell som de kjenner. Magda på 90 år bør ikke få fremmede personer inn og ut av rommet sitt hele tiden, men det er veldig vanlig for mange som Magda, siden mange helsefagarbeidere og sykepleiere bare får tilbud om deltidsstillinger.

Deltidsproblemet er enda større i pandemien. Når helsepersonell må jobbe i forskjellige institusjoner, kan de bli smittet på ett sted og smitte andre i andre institusjoner. Vi har sett alvorlige saker om smitte som har kommet ut av kontroll på noen sykehjem, fordi de ansatte må jobbe i forskjellige institusjoner. Mens pårørende ikke kan møte de døende eldre, må ansatte gå fra sykehjem til sykehjem.

Deltidsproblemet øker smittefaren. Vi må slutte å lyse ut deltidsstillinger.

Regjeringen og Fremskrittspartiet har ingen løsninger i budsjettet for å få flere hele og faste stillinger, men SV tar ansvar og foreslår 400 mill. kr for å få det på plass. Vi trenger en ny regjering, en rød og grønn regjering, ikke en sentrumsregjering.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [20:57:51]: Covid-19-pandemien har preget oss alle det siste året. Dessverre har det gått spesielt hardt utover de barna og familiene som er sårbare fra før. Regjeringen har derfor fulgt opp kommunene tett for å opprettholde tilbud som barn og familier kan benytte seg av til tross for nedstengingen. En koordineringsgruppe holdt oss løpende oppdatert underveis, slik at vi kunne sette inn ekstrainnsats der det har trengtes.

Uavhengig av pandemien er vold og overgrep mot barn et alvorlig samfunnsproblem. Ja, det er en trussel mot barns helse og oppvekst. Derfor er vårt mål at absolutt ingen barn skal utsettes for det. Barn er sårbare, tillitsfulle og lojale overfor sine omsorgspersoner. Ofte avdekkes vold og overgrep mot barn så altfor sent.

Vi må gjøre mer for å beskytte barn. Derfor vil Kristelig Folkeparti fortsette med å prioritere tidlig innsats på dette området. Det har vært viktig for oss i dette budsjettet å øke satsingen knyttet til opptrappingsplanen mot vold og overgrep, og det gjør vi nå med 87,3 mill. kr. Det betyr at den samlede satsingen på opptrappingsplanen blir på om lag 1,1 mrd. kr i 2021. Midlene skal bl.a. gå til behandlingstilbud til personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn, til Alarmtelefonen for barn og unge og Samisk kompetansesenter.

Til tross for ønsket om å holde kommunenes tilbud åpne under pandemien har det også vært behov for å tenke annerledes om hvordan vi kan hjelpe barn og unge i sårbare situasjoner. Regjeringen er opptatt av forebygging og har bidratt til etablering av hjelpetelefonen for foreldre og bruk av støtteverktøy som skal gjøre det lettere å oppdage og følge opp utsatte barn i kommunene.

Regjeringen har også bevilget 8 mill. kr til Alarmtelefonen for å opprettholde en døgnåpen telefon og chattefunksjon for barn og unge. Under utbruddet av koronaepidemien har det vært en markant økning i antall henvendelser til Alarmtelefonen. Formålet med Alarmtelefonen skal være i tillegg til eksisterende akuttberedskap for barn og unge, slik at alle barn og unge skal ha et nummer de kan ringe når de opplever vold i hjemmet, er utsatt for overgrep eller opplever andre akutte og vanskelige situasjoner. Det er spesielt viktig nå som folk anbefales å være hjemme. Dessverre er nettopp hjemmet for mange barn det aller farligste stedet å være.

For Kristelig Folkeparti er det alltid viktig – og spesielt viktig nå – å ta vare på de mest utsatte blant oss. Barna våre er framtidens beste investering, og de fortjener trygge og gode oppvekstvilkår. Derfor har det vært en prioritering for Kristelig Folkeparti at man også i dette budsjettet satser tungt på å forebygge vold og overgrep mot barn og unge.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [21:01:09]: Et samfunn med små forskjeller er et samfunn som gir alle muligheten til å delta, med et trygt og inkluderende arbeidsliv og et godt og tilgjengelig sikkerhetsnett for alle.

Gjennom koronakrisen har arbeidsløsheten i Norge økt dramatisk, og mange har gått gjennom 2020 med stor usikkerhet for både jobben og økonomien sin. Men også gjennom krisen har regjeringen hatt råd til skattekutt for de få på toppen, og de som må betale, er fellesskapet. Studenter, syke og uføre, pensjonister og familier med lav inntekt får svi for regjeringens politikk.

Det haster å gjøre noe med de økende forskjellene, som bare har blitt tydeligere under krisen. Derfor har SV lagt fram et budsjett som prioriterer rettferdig fordeling, trygging av arbeidsplasser og reversering av regjeringens usosiale kutt for utsatte grupper i samfunnet.

Kutt i ytelser får ikke flere ut i arbeid, det gjør bare at flere blir fattige og syke. Derfor reverserer SV de usosiale kuttene i viktige ordninger for familier, barn, uføre og flyktninger. Kuttet i barnebriller sørger for at barn i familier med dårlig råd ikke får lik mulighet til å delta i lek og skole. Kuttet i barnetillegget for uføre har gjort det enda vanskeligere for de familiene som allerede har det vanskelig.

Rike og friske folk klarer seg selv. Det har de alltid gjort, og det kommer de alltid til å gjøre. Det er en merkelig logikk på høyresiden at rike motiveres av mer penger og fattige motiveres av mindre penger. Sånn er det selvsagt ikke.

Det er ingen tvil om at vi står overfor krevende tider. Tusenvis har mistet jobben. I år går mange en tøff juletid i møte.

I år trådte flere av regjeringens innstramminger og kutt i ordningen med arbeidsavklaringspenger i kraft, innskjerpinger som Kristelig Folkeparti tidligere selv har vært mot. For unge mottakere av AAP har kuttet medført 66 000 kr mindre å rutte med. Regjeringens innstramminger i AAP har sørget for at mange kastes ut av ytelsen uten å være henvist til noe annet enn sosialhjelp eller inntekten til den man bor med. I praksis ender man i fattigdom, uten å være avklart til noe som helst. Syke mennesker blir ikke friskere av kutt i stønad. Det er en klar sammenheng mellom helse og dårlig økonomi. Derfor foreslår SV å reversere kuttene i AAP og bevilger 660 mill. kr til dette.

Regjeringens arbeidslinje har blitt til en fattigdomslinje for folk med behov for hjelp, behandling og oppfølging. Det er lite nestekjærlighet og solidaritet å finne hos Kristelig Folkeparti, på tross av at dette handler om noen av de mest sårbare menneskene i samfunnet vårt.

Heidi Greni (Sp) [21:04:20]: Senterpartiets mål er å skape et samfunn med små forskjeller, både geografisk og sosialt. Velferdsstatens tilbud skal ikke være forbeholdt dem som bor i folkerike områder. Også de som bor i distriktene, har krav på et likeverdig tjenestetilbud.

Alle har rett til et tilstedeværende politi, til gode helsetjenester, barnehage, skole, sykehjem – uavhengig av om en bor i bygd eller by. De siste årene har tjenestetilbudet og tryggheten i Distrikts-Norge blitt bygd kraftig ned, samtidig som statlige arbeidsplasser har blitt sentralisert. Resultatet ser vi på folketallsutviklingen. I 2005, da Erna Solberg gikk av som kommunalminister, hadde flertallet av norske kommuner en nedgang i folketallet. Etter åtte år med Senterpartiet i Kommunaldepartementet hadde trenden snudd, og flertallet av kommunene hadde vekst. Det viser at distriktspolitikk virker.

Etter sju år med Solberg-regjeringen er bildet verre enn det var til og med i 2005. I 2019 hadde 128 kommuner vekst, men hele 291 kommuner hadde nedgang i folketallet. Det går feil veg, og det handler i stor grad om politiske avgjørelser, villet politikk fra regjeringens side.

I Senterpartiets alternative budsjett er det en kraftig satsing på utvikling av hele landet. Skal vi få til det, er vi avhengige av at folk har tjenester og trygghet der de bor. Senterpartiet prioriterer å satse på styrking av lokaldemokratiet gjennom en kraftig satsing på kommuneøkonomien der alle kommuner får en kraftig økning i rammen sin, til bredbånd, politi, fylkesveg, bygdevekstpakker og til regionale utviklingsmidler, som skaper arbeidsplasser i hele landet.

Summen av små og store grep som en regjering gjør, påvirker distriktspolitikken. Den samlede konsekvensen av sentraliseringen på en rekke samfunnsområder skaper stadig større sosiale og geografiske forskjeller. En vellykket distriktspolitikk har historisk vært avgjørende for Norge. Senterpartiet mener dette blir om mulig enda viktigere i tiden framover, ikke minst av hensyn til verdiskaping og sikkerhetspolitikk. Vi trenger en politikk for å utvikle hele landet, og også distriktskommuner som nå opplever at arbeidsplasser og livsgrunnlag forsvinner, trenger støtte. For å referere Høyres ordfører i Bø: Han sier at staten har forlatt oss. Med Senterpartiets alternative budsjett sørger vi for at staten tar ansvar for hele landet, sørger for at de er til stede i hele landet, at ambulanse og politi er på plass når hendelser oppstår, og at kommunene får råd til å beholde grendeskolene, som er så viktig for aktiviteten i alle grender.

Lise Christoffersen (A) [21:07:45]: Statsminister Erna Solberg sa noe i sitt innlegg tidligere i dag som Arbeiderpartiet er helt enig i: Vi må sikre et samfunn som er bærekraftig for generasjonene etter oss. Men hvem skal betale for den bærekraften? Det sa hun ikke, men vi ser det jo. De som blør for skattefesten blant de rike, er de med aller minst. Hvert eneste år har Solberg-regjeringen, uansett hvilke borgerlige partier som sitter der, gjort kutt på kutt i folketrygden. Formålet – å sikre dem som blir ledige, syke, skadet eller uføre – er ikke for alle. De rike stikker fra. De med minst blir hengende etter, og koronaen forsterker forskjellene.

Arbeiderpartiet er særlig bekymret for de mange som ikke får nødvendig oppfølging etter de sterke kuttene i arbeidsavklaringspenger – høyere terskel inn, kortere tid, færre forlengelser og ett års karenstid. Vi foreslår å fjerne karenstida og gi rett til forlengelse for dem som ikke er ferdig avklart, men blir nedstemt. Ordningen fungerer ikke etter hensikten, sa regjeringa, tok stønaden fra folk, og vips, så var det problemet løst. For dem som rammes, er det da problemet virkelig starter.

Vi har mange historier fra folk som er fortvilet, syke, uten inntekt, ribbet for alt. Svartmaling, sier høyrepartiene. Nei, det er ikke svartmaling. Det er høyrepolitikk. Ett eksempel: La oss kalle henne Anne: høy utdanning, godt betalt jobb, betaler trygdeavgift, men så er uhellet ute, med alvorlige konsekvenser. Hun sa tre ting: Det eneste jeg ønsker, er å bli frisk! Det verste er å ikke bli trodd. Når livet skal avgjøres, blir du redusert til en bunke papirer. En omfattende dokumentasjon fra en samlet medisinsk ekspertise ble bare satt strek over, av en rådgivende lege hun aldri hadde møtt. Hun fikk avslag, med begrunnelse: Du er for frisk. Det ble to år uten inntekt.

Henrik er lastebilsjåfør. Det går ikke lenger. Han har prøvd andre yrker, men sterk astma setter en stopper for det meste. Han fyller 25 år om en måned. Julegaven fra Erna Solberg i fjor var kutt i stønaden med hele 33 pst. til 134 000 kr. Han spør: Hvorfor skal jeg straffes for å være ung?

Anne og Henrik er ikke de eneste. De er mange. Historiene er forbausende like – usikkerhet for framtida, ingen å snakke med, mangler penger til medisiner og behandling, setter seg i gjeld. Noen har barn. Det er lett å skylde på Nav, men dette er politikk – nærmere bestemt høyrepolitikk. Arbeiderpartiet står for det motsatte. Vi omprioriterer og vil at de rikeste skal betale mer for vår felles velferd.

Carl-Erik Grimstad (V) [21:10:59]: Når historien om pandemikrisen skal skrives, kommer vi ikke unna den formidable informasjonsinnsatsen som Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har nedlagt for å demme opp for galopperende smittetall. Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, er Norge i en klasse for seg når det gjelder hvordan myndighetene ved personlig innsats, bl.a. fra regjeringens medlemmer, har bidratt til å skape tillit til de inngripende bestemmelsene det har vært nødvendig å iverksette.

Aldri før har vi fått et sterkere bevis for at helseinformasjon er livreddende. Det har sannelig tatt litt tid for en slik tanke å slå rot i Helse-Norge. Først i 1986, i etterkant av Tsjernobyl-ulykken, som var en rendyrket informasjonskatastrofe fra norske myndigheters side, var det noen som kom på tanken om at Helsedirektoratet kanskje burde ansette sin første informasjonsmedarbeider.

I dag har direktoratet utviklet seg til et velstemt informasjonsinstrument som betjener befolkningen, helsepersonell og store deler av vårt beredskapsapparat i Kommune-Norge. Å holde oversikt over internasjonal dag-til-dag-forskning dreier seg også om utvikling av gode informasjonssystemer. I tillegg drives det holdningsskapende arbeid om kosthold, fysisk aktivitet og psykisk helse.

Noen tror kanskje at det holder med en Guldvog eller en Nakstad for å informere om pandemien, men bak disse foregår det et intenst arbeid knyttet til oversettelse av smittevernråd, reisebestemmelser og karanteneregler til 20–30 språk for å nå minoritetene våre. Det utvikles apper for å strekke seg ut til ulike befolkningsgrupper, og direktoratet kommuniserer gjennom såkalte influensere for å treffe yngre grupper gjennom et utall av plattformer under merkelappen sosiale medier.

Det vi har vært vitne til i disse månedene, er et helsevesen som tar hele det moderne og digitaliserte Norge i bruk. Av disse grunner bekymrer det meg når et parti her i salen, som åpenbart lever i en annen tidsalder, foreslår å kutte i Helsedirektoratets informasjonsbudsjett med 20 mill. kr. Det bekymrer meg når det samme partiet skjærer 36,5 mill. kr av de regionale helseforetakenes informasjonsbudsjetter. Dette er ikke bare useriøst; det er umusikalsk inntil det tonedøve.

Jeg spør meg: Var dette Senterpartiets julepresang til dem som står bak noe av den største nasjonale helteinnsatsen under koronakrisen? Var dette det beste partiet kunne komme opp med når det gjelder en klapp på skulderen og en takk for innsatsen? Jeg forventer selvsagt ikke at opposisjonen skal forenes i en hyllest av informasjonsinnsatsen i Helsedirektoratet, men jeg mener det er grunn til å forvente at Senterpartiet i det minste vurderer de potensielt negative konsekvensene av å strupe det som er et av de viktigste elementene i vår helseberedskap.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [21:14:05]: Et statsbudsjett skal være løsningen på de største utfordringene som vi står overfor. Det er ingen tvil om hva som er den største utfordringen som vi står overfor nå, og koronakrisen har satt dype spor. Det rammer og berører hverdagen til folk på mange områder, alt fra barnehagebarna som ikke kan ha med foreldrene inn i garderoben, og som må vinke «ha det» i porten, til han som kan telle antall klemmer siden mars på én hånd, hun som har vært permittert i store deler av året, og han som for første gang har hentet matposer hos Frelsesarmeen fordi månedens budsjett ikke gikk sammen.

Dette er ikke oppdiktede historier. Dette er mennesker – ekte mennesker, ekte liv – som bor i byen min. De bor i Sarpsborg, og jeg har møtt dem, men lignende historier finnes over alt. Det er ikke alt som kan fikses og løses med politikk, men der vi kan, må vi demme opp for konsekvensene av koronapandemien.

I tolvte time leverte regjeringspartiene og Fremskrittspartiet en budsjettavtale, og selv om det er enkeltelementer man kan nikke anerkjennende til, må spørsmålene være: Er dette et budsjett som svarer på de største utfordringene vi har nå? Stiller vi opp for dem som trenger det aller mest? Jeg mener svaret er nei. Det viktigste vi kan gjøre nå, er å sørge for trygghet for inntekt, trygghet for arbeid, et solid helsevesen og et fellesskap som stiller opp.

For kort tid siden møtte jeg Kaja. Kaja er permittert hotellansatt og har vært permittert siden april. Hun forteller om at det å leve på en lavinntekt gjør at du ikke kan sette av mye hver måned til ferie. Du kan ikke sette av noen ting. Så når Kaja nå sikter mot neste sommer, vet Kaja hva som møter henne. Det er ingen utbetalinger, for denne regjeringen har fjernet feriepenger på dagpenger. Det gjorde man med et pennestrøk i 2015. Dette mener jeg er grådig urettferdig. Vi i Arbeiderpartiet stiller oss på lag med Kaja og alle andre som fortjener feriepenger på dagpenger – vanlige arbeidsfolk, som vi stiller oss på lag med.

I denne debatten er det delt en virkelighetsbeskrivelse om at det er et budsjett som svarer på utfordringene vi står overfor, et budsjett som leverer. Men det leverer ikke på de utfordringene folk kjenner på i hverdagen. Det hjelper ikke bare med gode ord om at det blir bedre, og at vi må holde sammen og holde ut. Vi trenger reelle tiltak og ordentlig politikk.

Åsunn Lyngedal (A) [21:17:27]: Det er utrolig at Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, som har forhandlet fram denne budsjettenigheten, ikke har klart å få med seg hva som skjer i næringslivet vårt. Alle bedrifter som lever av at folk reiser, har slitt siden reiserådene kom fra regjeringen 12. august. Portalen som ga hjelp med en andel av bedriftenes faste utgifter, stengte i august. Snart skal regjeringen bruke en ny etat og nye penger på å lage en ny portal.

Ingen fikk hjelp i september. Ingen fikk hjelp i oktober. Ingen fikk hjelp i november, selv ikke da regjeringen stengte ned Norge for andre gang, den 9. november. Da ble det nærmest umulig også å leve av å samle folk – restauranter, utesteder, puber. Gå i banken, sa Sanner og Nybø. Hvilken sikkerhet kan du stille, svarte banken.

De bedriftene som ikke har egenkapital til å leve til pengene kommer en gang neste år, gjaldt ikke dugnaden til Solberg for dem? Er det sånn for Høyre og Venstre at tåler ikke bedriften ti måneder uten inntekter, har den ikke livets rett? De bedriftene som nå frykter konkurs, er verdiskapere og arbeidsplasser som fortjener bedre. Regjeringen var næringspolitisk helt uforberedt på den andre smittebølgen. Det eneste næringspolitiske virkemidlet de kjenner, nemlig skattelette på kapital, det virker ikke nå. Kanskje er ikke dugnad egentlig en Høyre-sak?

Reiselivet i Norge, for det er det vi snakker om, har vokst i betydning for vår økonomi de siste årene. Det er en enorm jobbskaper, med 170 000 ansatte. Det er dessverre som næring lite verdsatt av regjeringen. Reiselivet ble lovet en milliard på operataket 21. september – ingen har ennå sett en krone av denne milliarden. De har, som mange næringer som har vokst fort, mye utviklingsarbeid å gjøre. De skal bli bærekraftige både på ytre miljø og også sosialt og økonomisk. De skal digitalisere seg, og de skal drive med god besøksforvaltning. Da trenger de ansatte på jobb, og nå er bedriftene redd for å miste den gode kompetansen.

Hvorfor har ikke regjeringen sikret at vi heller enn å bruke pengene på passiviserende trygd kunne brukt de samme pengene på et lønnstilskudd, så de ansatte kunne vært i bedriften? Og hvorfor i all verden skal ikke de som er permittert, kunne få feriepenger til neste år? Må Høyre fjerne feriepenger for de ledige hver gang de kommer i regjering?

Arbeiderpartiet kommer til å gjeninnføre feriepenger på trygd. Arbeiderpartiet mener det nemlig når vi sier at vi skal sikre velferdsstaten. Vi skal sikre bedriftene våre i en krisetid. Vi skal styrke kommuneøkonomien, så vi kan levere en god skole, en trygg oppvekst og en god eldreomsorg. Vi skal sikre at de med de største formuene må bidra, for inntekter til velferdsstaten betyr noe, og aller mest betyr det for dem som har minst. Norges adelsmerke er like muligheter. Alle skal med.

Karin Andersen (SV) [21:20:40]: Det er ingen norsk regjering som noen gang har hatt så mye penger til disposisjon som denne regjeringen. Og da har vi en unik mulighet til å få forskjellene ned, til å få kuttet de farlige utslippene og til få i gang nye arbeidsplasser vi kan leve av framover.

Men hva har regjeringen brukt dette handlingsrommet til? Jo, i mange år har de svidd av milliarder i skattelette til milliardærene og de aller rikeste, og i dette forliket svir de av milliarder på billig snop og snus – mens det står et næringsliv og roper etter støtte både til å holde seg på beina og ikke minst til å kunne investere i de arbeidsplassene vi skal leve av framover.

Jeg har vært på så mange møter nå i mitt hjemfylke der andre partier har stått og snakket om det grønne skiftet, om sirkulærøkonomien og jeg vet ikke hva. Jeg ser ikke spor av det i satsingen til regjeringen. SV har brukt penger på dette i sitt budsjett fordi vi vet at vi er nødt til å ha arbeidsplasser framover og bedrifter vi kan leve av. Vi må tjene penger, og vi skal kutte klimagassutslipp. Da må vi bruke det handlingsrommet vi har nå, riktig – risikoavlaste og legge inn penger til forskning og til investeringer i de nye arbeidsplassene, slik at de også kommer i Innlandet og i Norge, og ikke i Sverige, Estland og Tyskland, sånn det er nå.

Jeg kan ikke fatte og begripe hva regjeringen holder på med. Vi skal få ned forskjellene. Jeg kan ta et eksempel, for nå sitter kommunalministeren her, og han har ansvaret for bostøtten. Jeg fikk et brev som viser hvordan det egentlig står til, fra ham for to dager siden. Regjeringen sier at bostøtten har økt, men det er altså 30 000 færre som får det nå enn for ca. ti år siden, og de som får, får mye mindre av sine utgifter dekket. Astrups regnestykke viser at dette regnestykket har gått i minus med 1 634 kr hver måned siden 2013 – hver måned. Dette kommer jo av at boutgiftene har økt mye mer enn bostøtten har gjort. I tillegg har inntekten til disse gruppene gått ned. De har fått mindre inntekt siden 2013.

Dette handler altså om at alle folk skal kunne ha et hjem der de skal kunne bo trygt. Vi har et skattesystem som er utrolig sjenerøst for oss som har bolig, og oss som har nedbetalt bolig. Tenk om jeg kunne lånt meg penger og kjøpt meg en Tesla eller ei hytte og dere alle hadde vært med på å betale den ned for meg! Nei, vi skal bruke pengene på dem som trenger det, og ikke på sånne folk som har råd til å kjøpe seg både det ene og det andre.

Hårek Elvenes (H) [21:24:10]: Noe har gått galt på veien for Arbeiderpartiet – alvorlig galt – og da tenker jeg ikke på meningsmålingene. Det er liksom virkelighetsbeskrivelsen som svikter. Det kom så tydelig fram i replikkordskiftet mellom representanten Henriksen og statsråd Ropstad. En slik nitrist beskrivelse av norsk helsevesen og de norske helsetjenestene skal man lete lenge etter.

Gjennom regjeringens politikk har altså ventetiden blitt redusert med fjorten dager i løpet av regjeringsperioden. Gjennom regjeringens politikk skal det brukes 20 mrd. kr i 2021 til utbygging av norske sykehus. Og gjennom regjeringens politikk og åtte år med budsjettvekst behandler man 18 pst. flere pasienter enn da regjeringen tiltrådte.

«Vi forsto tida vi levde i, og ga svar som menneskene trodde på» – det var Arbeiderpartiet under Trygve Bratteli.

Vi lever i et samfunn med lav arbeidsledighet under normale omstendigheter, med høy kjøpekraft og svært liten økonomisk ulikhet. Veien og muligheten til å beholde dette går gjennom å skape arbeidsplasser i privat sektor. Vi trenger mennesker som tar risiko. Vi trenger mennesker med skaperglede. Vi trenger mennesker som kan se muligheten til å gjøre et varp der framme, ja, faktisk tjene penger – med fare for å bli karikert som riking av Arbeiderpartiet og gjort til et samfunnsproblem.

Vi trenger et skattesystem som ikke beskatter egenkapital i tider da bedrifter går med underskudd. Og vi trenger et skattesystem som ikke motiverer til å flytte virksomheten ut av landet.

Jeg må til slutt si at det var litt fornøyelig å høre på representanten Myrli. Han gledet seg til vinter og snø som en form for lysterapi for sitt politiske svartsyn. Jeg gleder meg også til vinter og snø, men ikke av samme årsak.

Gisle Meininger Saudland (FrP) [21:26:56]: Landet er i en alvorlig situasjon. Den er alvorlig for mange som står uten jobb, og som har en usikker inntekt. Den er alvorlig for flere bransjer og for næringslivet. Derfor er det også viktig at vi sikrer at næringslivet kommer ut av krisen, og at man består etter at krisen er over.

Mens noen flirer over avgiftslettelser mener Fremskrittspartiet at avgiftslettelser er bra for norsk næringsliv. At det for noen representanter ikke betyr noe hva produktene koster, har jeg forstått, men det betyr noe for de aller, aller fleste i dette landet som har en vanlig jobb og en vanlig inntekt.

Vi trenger også et skattesystem som skaper arbeidsplasser, og som beholder næringslivet.

Men det er ikke bare en historisk avgiftsreduksjon Fremskrittspartiet har fått igjennom i budsjettforliket. Vi gir 2 mrd. kr ekstra til pensjonistene. Vi stopper det usosiale forslaget om å øke egenandelene. Innvandringspolitikken blir strammet inn. Vi bevilger 100 mill. kr ekstra til distriktspoliti. Bompengene går ned med 2 mrd. kr, og det blir ikke kutt i private barnehager. Jeg kunne fortsatt mye lenger, men det har jeg ikke tid til.

Jeg skal over på noe helt annet, og det er at i mitt valgdistrikt, Vest-Agder, har man tidligere, med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering, vært vant til at vi er den glemte landsdelen – landsdelen mange tror man kun reiser på ferie til for å fiske makrell og gå i dyreparken. Det er så mye annet som er viktig for landsdelen, nemlig at vi har motorveiutbygging på gang, som ikke hadde kommet uten Fremskrittspartiet, og som mange fra denne talerstolen bruker tid på å fortelle at de ikke egentlig ønsker. Men vi gir oss ikke med det. Vi bevilger nesten 65 mill. kr ekstra på dette statsbudsjettet til asfalt og veivedlikehold på Sørlandet – utover de opprinnelige investeringene.

Vi ønsket i utgangspunktet også å bevilge 30 mill. kr i vårt alternative statsbudsjett til å sluttføre Lista-pakken, slik at man kunne fullført det arbeidet som Stortinget godkjente for 15–20 år siden, da Lista-pakken ble godkjent. Dessverre var det noe Høyre og Kristelig Folkeparti ikke ønsket, til tross for en sterk representasjon i den landsdelen. Det er beklagelig.

Mange av mine velgere jobber i oljen og er tilknyttet leverandørindustrien. Det er viktig for folk. Det er arbeidsplassen deres. Det betaler hus og hjem. Derfor blir jeg oppriktig lei meg når jeg hører folk snakke om en radikal klimapolitikk. Det er en radikal klimaklikk som vil legge ned Norges viktigste næring og kaste tusenvis av mennesker ut i arbeidsledighet, samtidig som man kanskje ikke selv skjønner paradokset i at man er offentlig ansatt i hovedstaden, og at den lønnen man selv får, kommer fra den næringen man ønsker å legge ned.

Roy Steffensen (FrP) [21:30:10]: Før valget i 2013 ble partiene utfordret av flere medier på hva de ville gjøre for studenter. Fremskrittspartiets tre mål var å øke byggetakten til 2 000 studentboliger i året, innføre elleve måneders studiestøtte samt koble studiestøtten til grunnbeløpet.

Etter over seks år i regjering er fasiten innført: elleve måneders studiestøtte, sånn at en student nå får utbetalt 14 600 kr mer i året enn i 2013. Mens snittet for bygging av studentboliger var på 900 under de rødgrønne, var snittet på 2 200 i året den perioden Fremskrittspartiet var i regjering.

Vi ser at Høyre-, Venstre- og Kristelig Folkeparti-regjeringen har senket ambisjonsnivået noe etter at vi gikk ut, og nå la opp til 1 650 studentboliger i året. Fremskrittspartiet ville øke dette, og i vårt alternative budsjett foreslo vi ytterligere 225 studentboliger, men dessverre vant vi ikke fram i forhandlingene med regjeringen om å øke det.

Av målene vi nevnte før valget i 2013, gjenstår det for oss å knytte studiestøtten til grunnbeløpet. I 2013 tilsvarte studiestøtten 1,11G, som var det laveste nivået registrert noensinne. En undersøkelse utført av SpareBank 1 viste at 45 pst. av studentene trengte økonomisk hjelp hjemmefra på den tiden vi kom inn i regjering, mens det i 2019 var redusert til 37 pst. Økning i studiestøtten i vår regjeringsperiode har bidratt til bedre økonomi for studentene.

I vårt alternative statsbudsjett foreslo vi konkret at studiestøtten skal knyttes opp til G. Dessverre vant vi ikke fram med det, til tross for at dette står i partiprogrammene til både Venstre og Kristelig Folkeparti. Men vi gir oss ikke og vil fortsette disse kampene framover.

Vi la også opp til å bygge landet gjennom satsing på vei, vi ville redusere bompengebelastningen for bilistene, vi ville styrke politidistriktene, vi ville redusere helsekøene gjennom å ta i bruk privat kapasitet, vi ville jobbe for bedre vilkår for pensjonistene, vi ville sikre sjøfolkene, og vi ville redde de private barnehagene i vårt alternative budsjett. Alt dette har vi fått beveget regjeringen i rett retning på. Vi skal bruke mer penger på vei, vi skal redusere bompengene med 2 mrd. kroner, vi skal styrke politidistriktene, vi skal bygge 1 000 nye sykehjemsplasser, vi har fått fjernet kuttene for de private barnehagene, vi har fått på plass en god maritim pakke for å sikre sjøfolkene, og vi har fått 2 mrd. kr mer til pensjonistene, bl.a. 5 000 kr. mer til enslige minstepensjonister.

For Rogaland er vi veldig godt fornøyd med å få på plass 5 mill. kr til Eigerøy bru og 8 mill. kr til bergingsbil i Rennfast. Tunnelen på E39 er i snitt stengt to ganger hver uke. Med en bergingsbil på plass som raskt kan rykke inn, vil vi nå styrke både trafikksikkerheten og framkommeligheten for dem som bruker veien daglig.

Tellef Inge Mørland (A) [21:33:31]: Når navnet på vår statsminister ikke er Gahr Støre, er jeg glad for at det er Solberg framfor Trump, Bolsonaro eller Duterte, for den saks skyld. Heldigvis finnes det ganske vettuge folk i de fleste partier i Norge. Likevel spiller det en rolle hvem som er statsminister, og hvem som styrer, også i Norge. Som 40-åring kan en få grå hår i hodet under statsminister Solberg – og det er mulig statsministeren selv kan ha fått noen grå hår under de siste ukers budsjettbehandlinger. Regningen kom i alle fall på 18 mrd. kr.

Statsministeren har en årslønn på drøyt 1,7 mill. kr. Det lever jeg greit med. Men for hver dag fram til valget skal vi nå betale om lag 63,4 mill. kr for at Norges statsminister fortsatt skal hete Erna Solberg.

Som liten var jeg skeptisk til om ordtaket «Lykke kan ikke kjøpes for penger» stemte. Som stortingspolitiker denne uken har jeg fått grundig bekreftet at det ordtaket likevel stemmer, for allerede i det øyeblikket budsjettenigheten ble lagt fram, startet også nebbingen og uenighetene mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet.

Men hva bruker budsjettvenninnene, som ikke var så gode venninner likevel, disse pengene på? I Arendal har vi et sykehus vi er veldig stolte av, og som vi går i fakkeltog for når det trengs. I Arendal har vi en hjerteavdeling, som er Norges beste. Den får dessverre ikke penger under denne regjeringen til å utvide slik de ønsker, slik at de kan behandle enda flere hjertepasienter med topp behandling og utstyr, slik at de fortsatt kan være Norges beste om fem år og ti år. Ved sykehuset i Arendal har vi et terapibasseng som har betydd mye for livskvaliteten til mange kronikere. Under denne regjeringen har det blitt tømt for vann fordi en ikke har råd til å vedlikeholde og drifte det lenger. Og hva er svaret til disse budsjettvenninnene? Mer kjøp av private løsninger i helsevesenet – ikke vann i terapibasseng eller satsing på fellesskapets hjerteavdeling i Arendal.

Hva er Arbeiderpartiets svar i vårt budsjett? 236 mill. kr mer til bare Sørlandet sykehus i løpet av denne stortingsperioden – til vann i terapibasseng, til satsing på Norges beste hjerteavdeling, fordi vi tror på fellesskapet, fordi vi tror på trygghet for alle uavhengig av størrelsen på lommeboken.

Koronaepidemien har vist oss akkurat hvor viktig dette er. La dette bli det siste statsbudsjettet som er preget av privatisering framfor fellesskapsløsninger, preget av skattekutt til de rikeste framfor feriepenger til arbeidsledige. Det kommer et valg. Det kommer en mulighet til å velge en ny retning for landet før neste finansdebatt – en retning der vi tror at lykke ikke kan kjøpes for penger, men kan skapes sammen.

Elin Rodum Agdestein (H) [21:36:32]: En gjennomgangsmelodi fra Arbeiderpartiet i denne debatten har vært å mane fram en elendighetsbeskrivelse av både utviklingen i Norge og håndteringen av koronakrisen. Representanten Svein Roald Hansen grep sågar til et bibelsitat for å få fram poengene sine.

Små forskjeller i et samfunn er en veldig viktig verdi. Men Arbeiderpartiets forsøk på å beskrive Norge som et forskjellssamfunn med sviktende velferd går likevel for langt når vi vet at Norge er et av samfunnene i verden med de absolutt minste forskjellene i alle aspekter, noe som er fastslått av både FN og OECD.

Så hva er Arbeiderpartiets gullstandard? De største forskjellene er mellom dem som er i jobb, og dem som står utenfor. Hva gjør Arbeiderpartiet i en krisesituasjon der 200 000 står i koronarelatert ledighet? Jo, de øker skattene med 7 mrd. kr direkte rettet mot bedriftene – og det i en tid da vi mer enn noen gang trenger å skape flere jobber i private virksomheter, for det er jo disse jobbene som faktisk betaler for velferden.

Arbeiderpartiet prøver å framstille det som om formuesskatt er en rikingskatt. Da glemmer de at den skatten faktisk er en skatt på verdier i bedrifter – på trelast på lager, på båter som nå ligger i opplag, på maskiner som står i smørehallen. Det er en skatt som må betales uavhengig av om bedriften går med overskudd eller ikke, og i en krisetid kan det være fatalt. Arbeiderpartiet unnlater også å fortelle at formuesskatt er en særskatt på norske familieeide bedrifter, der 90 pst. av jobbene i privat sektor faktisk er, og som utenlandske eiere slipper å betale. Arbeiderpartiet vil altså videreføre og forsterke diskrimineringen av norsk privat eierskap.

Det tok Arbeiderpartiet ca. én uke å avlyse lovnaden om at 7 mrd. kr i økte skatter på jobber er et makstak. Nå finnes det ikke lenger noen øvre grense. Ja, det er vel for å finansiere alle de valgløftene som ikke er finansiert i det alternative budsjettet. Hva med å lytte til bedriftene og næringslivet, til NHO? De sier at statsbudsjettet viser veien ut av krisen, og at både redusert formuesskatt, lavere avgifter og grønne virkemiddelpakker er viktig for bedrifter over hele landet.

Vi må ta ansvar, sier Arbeiderpartiet. Ja, vi tar ansvar. Vi skal ta Norge ut av krisen, men veien videre går ikke gjennom en større offentlig sektor og mer stat. Jobbene vi mister, må erstattes av nye jobber i private virksomheter, og da kan vi ikke sende regningen til bedriftene, slik som Arbeiderpartiet gjør.

Martin Kolberg (A) [21:39:51]: Vi nærmer oss vel sakte, men sikkert slutten på denne debatten. Da er det etter min sterke mening veldig oppsiktsvekkende at forsvaret for det helhetlige budsjettet fra koalisjonspartnernes side er så svakt som vi hører i denne debatten. De snakker om sine egne saker, og så peker de på hverandre når det gjelder det de oppfatter er negativt.

Toppen av dette var replikkvekslingen med finansministeren da han ble spurt om avgiftssenkningen på alkohol og snus – og det var finansministeren som sa det: Hvis jeg som høyremann skulle fått bestemt bruken av disse pengene, ville jeg brukt dem på skole og velferd.

Da trenger vel egentlig Stortinget en avklaring av om finansministeren stiller seg bak helheten i budsjettet og den avtalen han har inngått med Fremskrittspartiet. Det skylder finansministeren Stortinget, og det er grunn til å påpeke akkurat dette, for det har vært en gjennomgangsmelodi i hele diskusjonen her, nemlig det at man egentlig har vanskelig for å ta ansvar for helheten.

Det er et annet viktig trekk i hele diskusjonen, som er høyresidens mantra, og det er denne påstanden om at Arbeiderpartiet ikke tar ansvar for privat sektor. Arbeiderpartiet har tatt ansvar for privat sektor i hele etterkrigstiden. Og privat sektor er blitt vellykket fordi man også har bygd ut velferdsstaten. Dette mantraet som hele filosofien til høyresiden bygger på, også i denne debatten, om at når det regner på presten, drypper det på klokkeren, er jo punktert av alle fagøkonomer.

Nå skal vi snart votere. Og nå er det altså et flertall i denne salen for å nekte dem som bærer de største byrdene i forbindelse med pandemien, å få feriepengene sine. Tenk på det – et flertall i denne salen vil faktisk si dette samtidig som de prøver å innkassere æren for at de har håndtert pandemien på en god måte. Det er politisk helt uforståelig for meg at dette skjer – det må være en fullstendig misforståelse – og hva som er konflikten mellom det å gi arbeidstakerne feriepengene sine til sommeren og det å sørge for å bevilge nok penger til bedriftene med tanke på at de skal gå rundt, og at arbeidsplassene skal sikres. Jeg forstår ikke hvor den motsetningen befinner seg. Den kan igjen bare forklares med det jeg har sagt før, og som henger sammen med at en må være høyrefolk for å tenke sånn. Det er den eneste grunnen, i tilfelle.

Jon Georg Dale (FrP) [21:43:11]: Når ein høyrer representanten Kolberg, har eg lyst til å starte med å seie at fagrørsla si betydning etter krigen, også for oppbygginga av det som skjedde i privat sektor, er uomtvisteleg. Det som er problemet i dag, er at det er det ansvaret ein har vore med og teke for den positive utviklinga i privat sektor, Arbeidarpartiet bruker denne debatten til å distansere seg frå. For kva ville dei gamle industrigigantane i Arbeidarpartiet tenkt om at i den største krisa sidan krigen for veldig mange norske bedrifter bruker Arbeidarpartiet moglegheita til å skjerpe skattane på norske arbeidsplassar – ikkje berre formuesskatten, men ei dobling av den føreslåtte auken frå regjeringa i CO₂-avgifta? Det er ein målretta skatt på norske industriarbeidsplassar kysten rundt.

Når det gjeld arbeidsplassane i den norske skipsflåten, som i dag slit med lønnsemda for å få folk tilbake på jobb, har Arbeiderpartiet tradisjonelt vore med og teke ansvar for at vi, også når det røyner på, sørgjer for at det er likviditet og kapasitet i privat sektor til å halde folk i arbeid, noko som Arbeidarpartiet bruker sitt budsjettforslag for 2021 til å forlate.

Så prøver representanten Kolberg i det første innlegget sitt, for å leggje lokk på den debatten, å framstille Framstegspartiet som pengefolkets parti. Slett ikkje, vi bruker tvert imot det store handlingsrommet i dette budsjettet til å stille opp for alle dei industriarbeidarane som no opplever at arbeidsplassen er utrygg: i maritim sektor, i entreprenørbransjen, i daglegvarehandelen – dei som ikkje har hatt ein jobb, men som har fått moglegheita til ein jobb, og som vi kan prøve å gjere varig. Bedriftene opplever no at Arbeidarpartiet skal hente ut dei siste kronene dei kunne ha brukt til investeringar i si eiga bedrift for å skape nye arbeidsplassar, fordi Arbeidarpartiet skal ha dei til statskassa.

Arbeidarpartiet må snart begynne å gjere ein analyse av sin eigen politikk, konsekvensane av den. Konsekvensen er betydeleg skatteskjerping for norsk næringsliv i ein situasjon der arbeidsplassar er utrygge. Konsekvensen er at norske bedrifter vert frårøva moglegheita til å fortsetje å utvikle industriarbeidsplassar fordi ein skattlegg våre industriarbeidsplassar høgare enn våre konkurrerande land i Europa gjer, og ikkje minst enn ein gjer i Asia.

Det er for så vidt befriande, og av og til nesten litt morosamt, å høyre Martin Kolberg raljere over høgresida frå talarstolen. Men det er på tide å vende blikket mot eigen politikk, for konsekvensane av den ville vore fatale for norske arbeidsplassar.

Arild Grande (A) [21:46:31]: I likhet med Dale, som var før meg på talerstolen, har høyresidens representanter i debatten forsøkt å fortelle hvilke høyverdige mål de har for politikken sin. Sånn er høyresiden i hele verden, mens de egentlig i politikken utfører det stikk motsatte av det de hevder. Joe Biden, påtroppende president i USA, har en standardfrase når han hører dette mantraet fra høyresiden om hvor fantastisk det skal bli, og hvilke høyverdige mål de har. Han sier: Ikke fortell meg om dine verdier, vis meg budsjettene dine, så kan jeg fortelle deg hva du verdsetter.

Nå diskuterer vi nok et høyreside-budsjett som følger opp tradisjonen som har vært siden de kom til makten i 2013, med økte forskjeller, der de rikeste skal få enda mer, og der regningen sendes folk med vanlige inntekter. Arbeidsfolk som i dag føler på stor utrygghet for jobben, for egen framtid, for egen inntekt og for egen helse, får lite drahjelp fra høyreregjeringen. Høyresiden prioriterer nemlig de interessene de representerer, og det er, som flere har pekt på, sånn at høyresiden alltid har vært til for de bedrestilte i samfunnet.

Arbeiderpartiet representerer også interesser. Vi representerer interessene til arbeidsfolk, til lønnsmottakerne i Norge, folk som står opp hver morgen, går på jobben, står på for seg og sine, men også for fellesskapet. Det vises også i Arbeiderpartiets budsjett, der vi prioriterer tiltak for å få folk i arbeid, for å trygge inntekten til folk og for å sikre helse og velferd til alle.

Regjeringens politikk er kortsiktig og urettferdig. De skyver bare problemene litt foran seg, og de skaper utrygghet for både bedrifter og arbeidere. Arbeiderpartiet mener at krisetiltakene må vare så lenge krisen varer, at de må være rettferdige og for alle. Derfor skal jeg gi en stemmeforklaring. Arbeiderpartiet har sett at det er flere forslag som ligger til behandling her, som handler om å se på permitteringsregelverket. Arbeiderpartiet er innstilt på å vurdere forlengelse av det. Vi mener at det først og fremst er et ansvar for partene, men vi ønsker også å diskutere at vi sørger for at krisetiltakene varer så lenge krisen varer.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [21:49:56]: La oss ha en åpen og ærlig prat om hvordan det går med økonomien i landet vårt. Vi skal nå se på tre av de viktigste utviklingstrekkene.

1. Forskjellene mellom folk øker i Norge. Mange av våre arbeidsfolk, f.eks. flere innen bygg, renhold, restaurant og servering, har mindre å kjøpe melk og brød for i dag enn de hadde for ti år siden.

2. I fjor gikk landet vårt – og her gjelder det å holde seg fast – med et underskudd på 277 000 mill. kr, korrigert for eksporten av olje og gass. Det har jo vært snakket om at vi skulle ha flere bein å stå på, reise ny industri og sånn sett få det som statsministeren så ofte kaller en omstilling. Det har gått helt skeis. Landet vårt har aldri vært mer oljeavhengig enn vi er i 2020.

3. Dette er det viktigste punktet – arbeid. Det er flere kommuner i landet vårt hvor 40 pst. eller mer av folk i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. I denne salen ville det tilsvare en så stor del at Sanner, Bakke-Jensen, Myrli, Dale, Andersen, Kaski, Kapur, Limi og Agdestein alle sammen ville stå utenfor arbeidslivet.

Alt jeg har referert nå, har to ting til felles. Det er statistikk hentet fra SSB, og det var utviklingen før korona. Etter korona er dette bare blitt enda mer problematisk. Hvor er det landet vårt kommer til å gå, med mindre vi bruker demokratiet her til å utjevne forskjeller, skaffe inntekter til vanlige arbeidsfolk og sørge for at flere faktisk får muligheten til å få jobb?

Vi har hørt mer enn nok av innlegg som forsøker å sminke den utviklingen vi så tydelig får dokumentert kraftigere dag for dag. Den typen innlegg trenger vi ikke flere av. Nå må vi sammen som storting begynne å ta utviklingen på alvor og skape framtidstro for det brede lag av befolkningen. Det er det som er vår jobb, og vi ser at politikken nå svikter. Og som Eikas økonomiske sjef sa i Dagsnytt 18 da statsbudsjettet ble framlagt: Dette er et budsjett som styrer for å holde sysselsettingen fortsatt lav.

Vi trenger et mer rettferdig Norge.

Ole André Myhrvold (Sp) [21:53:10]: Det er ikke meningen å dra ut denne kvelden, men øra holdt på å dette av i stad da jeg hørte Høyres Anne Kristine Linnestad, og da måtte jeg be om ordet.

Representanten Linnestad hevdet at en rekke kommuner ville tape med Senterpartiets budsjettopplegg. Hun snakker altså om et budsjettopplegg som vil gi primærkommunene 3 mrd. kr mer enn det hennes egen regjering gjør. Linnestads poeng var at Senterpartiet ikke viderefører regionsentertilskuddet i sitt alternative budsjett. Det er korrekt. Det er et tilskudd som både min hjemkommune, Indre Østfold, og hennes hjemkommune, Nordre Follo, får i dag. Regionsentertilskuddet er et vilkårlig tilskudd opprettet av Høyre for å framprovosere kommunesammenslåinger, og som bidrar til større forskjeller mellom kommunene. Senterpartiet er opptatt av det motsatte – at det skal være likeverdighet, og at alle kommuner, uavhengig av størrelse og hvor de ligger, skal ha mulighet til å tilby likeverdige tjenester. Det er det motsatte av det denne regjeringen står for. I regjeringens logikk er størst og tettest best. Derfor endret høyreregjeringen kostnadsfordelingsnøklene i 2017, med mål om å tvinge sammen en ny kommunestruktur, noe flere har fått kjenne på kroppen. Regionsentertilskuddet var en del av det opplegget.

Selv om Senterpartiet fjerner det tilfeldige og urettferdige opplegget, kompenserer vi selvsagt. Det er ikke slik at Nordre Follo og Indre Østfold eller andre kommuner som i dag mottar regionsentertilskudd, taper med Senterpartiets opplegg. Tvert om: Indre Østfold kommune vil med Senterpartiets opplegg få en økning på netto 4,3 mill. kr i frie midler. Inkludert krisemidler er summen 15 mill. kr. For Linnestads kommune, Nordre Follo, er tilsvarende sum 14,4 mill. kr netto, med krisemidler nær 37 mill. kr. Så hvordan representanten Linnestad klarer å framstille dette som at kommunene taper penger på Senterpartiets opplegg, er for meg en gåte.

Representanten uttrykte også forståelse for folkevalgte som i disse dager sliter med å få budsjettene i balanse. Den forståelsen deler vi. Folkevalgte sliter med konsekvensene av Høyres politikk. Det er det som er realiteten.

Nicholas Wilkinson (SV) [21:55:46]: Vi har en helsekrise som herjer landet og hele verden. Men vi vet at det kommer en enda verre helsekrise. Krisen er som en togkollisjon i sakte film. Vi ser på krisen, vi vet at den kommer, men veldig få snakker om denne krisen eller har løsninger i dette statsbudsjettet. Krisen er antibiotikaresistens.

Vi har glemt hvor mye antibiotika har betydd og betyr for oss alle. Hvis antibiotika ikke virker, kan et skrubbsår eller en lungebetennelse ta livet av deg. Antibiotika er grunnplanken for hele helsevesenet. Det er avgjørende for nesten alle operasjoner, fra kreftbehandling til keisersnitt. Hvert år dør 750 000 personer som følge av antibiotikaresistens – hvert år!

Jeg er redd – ikke for meg selv, jeg er heldig, jeg lever fordi antibiotika virket da jeg var veldig syk, men jeg er redd for barna som kan leve i et samfunn uten antibiotika.

Vi må handle. Mens regjeringen og Fremskrittspartiet bruker penger til sjokolade og øl, prioriterer SV å bygge opp forsvaret mot pandemien som vil komme:

• få bedre diagnosesystemer på sykehus

• starte StatMed for å produsere smalspektret antibiotika

• starte vaksineringsprogram for alle voksne

• øremerke forskningsmidler for å jobbe mot antibiotikaresistens

Å være politiker er å prioritere. Hvis jeg var i denne regjeringen, ville jeg være så flau. De øser ut våre pensjonspenger til billigere sjokolade, men har få tiltak for den største pandemien vi vet kommer. SV prioriterer å kjempe mot antibiotikaresistens, og jeg håper flere partier vil være med.

Mats A. Kirkebirkeland (H) [21:59:01]: Dette er det åttende statsbudsjettet som en Høyre-ledet regjering får flertall for i Stortinget. Som høyrepolitiker er det mange ting man kan trekke fram med denne regjeringen de siste åtte årene. Solberg-regjeringen styrte oss trygt gjennom oljekrisen i 2014 og flyktningkrisen i 2015, og med dette budsjettet styres landet trygt gjennom koronapandemien i 2021.

Men ettersom jeg for tiden møter som vararepresentant i helse- og omsorgskomiteen, er dagens finansdebatt en ypperlig anledning til nå å trekke fram et annet satsingsområde som denne regjeringen har hatt gjennom de siste åtte årene, som ikke alltid får den oppmerksomheten det kanskje fortjener. Da jeg på midten av 2000-tallet skulle velge videregående skole, var det veldig mange som stusset over at jeg valgte yrkesfag. Hvordan kunne jeg, som tross alt hadde relativt gode karakterer og var ganske glad i teoretiske fag, velge yrkesfag? Er ikke yrkesfag kun for dem som ikke er flinke på skolen? Det var det mange som spurte meg. Dette var midt på 2000-tallet, og yrkesfag hadde da lenge blitt sett ned på, og det var en slags oppfatning om at denne studieretningen var for såkalte skoletapere.

Det er ikke så lenge siden 2000-tallet, men i dag er det mer oppmerksomhet rundt yrkesfag både politisk og ellers i samfunnet, det har blitt satt i et mye bedre lys og fått en mye høyere status. Flere elever velger yrkesfag.

Nå er det ikke riktig å gi denne regjeringen all ære for denne gledelige utviklingen, men litt ære synes jeg man bør gi, også i inneværende budsjett. Som en del av Utdanningsløftet 2020 ble det i vår bevilget over 850 mill. kr til tiltak for at flere skulle fullføre videregående opplæring, og for at flere skulle få læreplass. Regjeringen fortsetter denne satsingen i 2021-budsjettet med bl.a. følgende tiltak: 150 mill. kr som skal legge til rette for et utvidet tilbud i skole for elever som ikke får læreplass. I tillegg viderefører regjeringen den ekstraordinære økningen av lærlingtilskuddet, økningen utgjør 4 250 kr per lærekontrakt neste vår. Siden 2013 har lærlingtilskuddet økt med over 20 000 kr per kontrakt. 300 mill. kr skal bli brukt for at flere permitterte og ledige kan fullføre videregående opplæring, og tilskuddet legger til rette for at anslagsvis 5 000 personer kan fullføre i 2021. Det skal brukes over 150 mill. kr for at avgangselever som går ut med hull i vitnemålet, kan få fullføre videregående skole, og det er en satsing på 45 mill. kr for å gi personer som allerede har studie- og yrkeskompetanse fra videregående opplæring, tilbud om å ta mer.

Nå ser jeg at tiden går ut, for her har regjeringen så mange gode tiltak for yrkesfag – og mer kunne blitt nevnt. Det betyr noe hvem som styrer dette landet. Når det gjelder yrkesfag, er jeg veldig glad for at det er Høyre.

Geir Pollestad (Sp) [22:02:12]: Er det noko denne debatten har vist oss, er det at Høgre har god tilgang på kommunikasjonsrådgjevarar, både i stortingsgruppa og i departementa, for her er det mykje nytale, her er det mykje talepunkt debatten er prega av. Det har òg vore ei rekkje harde angrep på Senterpartiet i denne debatten. Då har eg lyst til å seia til Høgre at problemet er faktisk ikkje Senterpartiet, problemet er at Høgre i sju år har brukt kvar einaste dag til å sentralisera Noreg. Det er det som er problemet, og det er der ein må starta.

Eg må ein tur innom krisepakkane. Det vert for mange krisepakkar, det vert for kortsiktige krisepakkar. Me treng langsiktigheit, næringslivet treng langsiktigheit. Me treng ein plan for å gjera dette. Det viser seg at ein har sete med hendene i fanget og ikkje jobba med kompensasjonsordninga. Ein ante liksom ikkje at det kunne koma noko nytt, difor var ein ikkje førebudd, og difor må bedriftene venta til over nyttår med å få pengar. Det er dårleg krisehandtering av regjeringa. Meir langsiktigheit er det næringslivet treng.

Så er det òg ein ting som slår meg, og det er når folk går opp – og dei har helst sånn Høgre-pin på seg – og seier at dette er det åttande budsjettet ein har greidd å samarbeida om. Men så høyrer eg det andre samarbeidspartiet seia at dei er såkalla «fed up». Det er orda som Framstegspartiet brukar. Så kan ein jo lesa i budsjettavtalen kva «fed up» betyr. Det betyr at dei skal konsultera regjeringa, det betyr at dei skal samarbeida om revidert statsbudsjett, og det betyr at dei skal samarbeida om nysalderinga. Men me som har vore i salen i dag, me som har følgt budsjettforhandlingane, me ser eit fleirtal med ekstremt store samarbeidsproblem.

Det er òg mange Høgre-representantar som har brukt debatten til å snakka om formuesskatten, og at det er åtte budsjett ein har lagt fram. Då kan det iallfall vera verdt å minna om kva som har skjedd med formuesskatten desse åra som Høgre har styrt. Kor mykje betalar næringslivet inn no, samanlikna med det ein gjorde f.eks. i 2013? Betalar ein éin milliard mindre inn? Betalar ein to milliardar mindre inn? Betalar ein tre milliardar mindre inn i året? Betalar ein fire milliardar mindre inn i året? Ti milliardar mindre i formuesskatt?

Nei, realiteten er at norske bedrifter betalar meir inn i statskassen i formuesskatt enn då Høgre overtok. Det er ikkje godt nok å sitja her og snakka om det. Viss ein meiner noko, har ein hatt åtte år til å gjera noko med det. Ein har valt ikkje å gjera det, og statsministeren har òg gjort det klart at ein ikkje vil fjerna formuesskatten dei neste fire åra.

Erlend Wiborg (FrP) [22:05:31]: I debatten i dag har Arbeiderpartiet raljert med at Fremskrittspartiet får redusert avgiftene på flere grensehandelsutsatte varer. Det å sikre arbeidsplassene hos Borg bryggerier i Sarpsborg, Brynild fabrikker i Fredrikstad, Askim frukt- og bærpresseri i Indre Østfold og Kiwi i Halden og Moss, det er tydeligvis ikke så viktig for Arbeiderpartiet. Men det er tydeligvis heller ikke så viktig for Høyre og regjeringen, som heller ikke la frem noe forslag til kutt i avgifter før Fremskrittspartiet fikk presset dem til det.

Det er riktig nok ett område der Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og de øvrige partiene ikke er skeptisk til å kutte, og det er for landets pensjonister. Det er muligens grunnen til at Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum, Trond Helleland og deres partikollegaer ikke snakker om pensjonister i dag. Om det skyldes at de har en flau smak i munnen for at de i sine opprinnelige budsjettforslag ikke har ett øre til å avskaffe underreguleringen, vet jeg ikke, men faktum er at kun Fremskrittspartiet har lagt frem et alternativt budsjett der man faktisk bevilger penger til å styrke pensjonistenes økonomi neste år.

I dag, når vi skal votere etterpå: Blir Senterpartiets budsjett vedtatt, vil landets pensjonister få kuttet sin pensjon neste år. Blir Arbeiderpartiets budsjett vedtatt, vil landets pensjonister få kuttet sin pensjon neste år. Blir Sosialistisk Venstrepartis vedtatt, vil landets pensjonister få kuttet sin pensjon neste år. Hvorfor disse partiene legger frem forslag der man med vitende og vilje legger opp til at de som bygget landet vårt, skal få mindre, er uforståelig.

Heldigvis vet landets pensjonister at selv om flere partier åpenbart har sviktet dem, gir ikke Fremskrittspartiet opp. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet fikk presset regjeringen til et budsjettforlik der landets pensjonister er vinnerne. Neste år er første år på mange år at landets pensjonister ikke vil tape kjøpekraft, men få styrket sin økonomi. Det stemmer Arbeiderpartiet og Senterpartiet mot i dag. Av et budsjett på over 1 500 mrd. kr er det altså kun Fremskrittspartiet som evner å finne midler for å stoppe underreguleringen. Det er for meg uforståelig.

Men det at Fremskrittspartiet har fått en full pensjonsseier neste år, betyr ikke at landets pensjonister er sikret for all fremtid. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstrepartis forslag til et forlik om et anstendighetsløft er blitt tatt godt imot. Forhandlingene pågår, men nå forventer jeg også at partiene følger opp med handling, ikke bare ord. Landets pensjonister har begrenset med tid til å vente, handling må til, og det må skje raskt.

Martin Kolberg (A) [22:08:40]: Representanten Dale gjør et forsøk på å belære meg om veteranene i Arbeiderpartiets syn på industrireising. Det er helt unødvendig. Jeg vet veldig godt hva de har ment. For det første sto de for en industrireising fordi de brukte staten, og for det andre bygde de velferdsstaten i kombinasjon med det, for å få arbeidskraft til disse stedene på en ordentlig, rettferdig og skikkelig måte. De brukte altså ikke markedet, de brukte staten.

Jeg skal bruke denne korte replikken til bare å returnere lærdom til Dale. Hans parti representerer en historie som gikk ut på at staten nærmest skulle bort – markedet skulle styre alt. Det sa Carl I. Hagen i 40 år fra Stortingets talerstol. Statsinntektene skulle reduseres til nesten et eksistensielt minimum. Hadde det skjedd, hadde ikke Dale i denne sal i dag hatt fem øre til å bruke på å håndtere pandemien, for de var også mot opprettelsen av oljefondet og Statoil. Det er Dales historie.

Trond Giske (A) [22:09:55]: Politikk på sitt beste handler om folks framtid, om å gjøre livet til folk det neste året og årene etter bedre, rikere og tryggere – om det som skal komme. Men altfor ofte handler politikk om det som har vært de siste åtte årene, eller de åtte årene før det.

Jeg håper den sittende regjeringen blir byttet ut. Hovedgrunnen min er ikke hva de har gjort de siste åtte årene. Det får vi nemlig ikke gjort stort med, uansett hvem som vinner valget høsten 2021. Vi skal ikke velge hvem som skal styre Norge de forrige åtte årene. Vi skal velge hvem som skal styre Norge inn i framtiden.

Jeg tror flere hadde fulgt våre debatter hvis vi snakket om drømmene om framtiden istedenfor regnskapet fra i fjor. Folk forventer ikke at vi skal bli enige, men de forventer at debattene skal handle om dem og ikke om oss. Når folk våkner kl. 3 om natten med en bekymring som ligger over dem, er det noen få grunnleggende ting som vi egentlig har felles, alle sammen: Hvordan går det med ungene våre? Hvordan er det med helsen vår eller helsen til noen vi er bekymret for? Er jobben trygg? Bærer økonomien? Da er vi ikke arbeiderparti- eller høyrefolk, svart eller hvit, by eller land. Da er vi mennesker med menneskelige bekymringer og håp. Folk vil høre at vi forstår at hun som frykter at 13-åringen skal falle ut av skolen, skjønner at hennes frykt er vår frykt, at han som håper at jobben er trygg, vet at det håpet er vårt håp, eller at hun som drømmer om at datteren skal kunne være med klassekameratene på alt det de er med på, at hennes drøm er vår drøm.

Høyre og Fremskrittspartiet skal ha takk – takk for at de de siste dagene har vist hva som er mulig. Hvis man virkelig brenner for noe, kan man finne 7 mrd. kr til det over en budsjettsamtale –7 mrd. kr for å senke skatter og avgifter. Greit nok, da er det unnagjort. Men kan vi love hverandre at neste gang vi finner 7 mrd. kr en sen budsjettime, bruker vi det på å sørge for at alle unger i Norge får en god start i livet, en god start i skolen? Det ville vært nok til å gjøre den jobben. Eller gangen etter det, når vi finner 7 mrd. kr som vi brenner skikkelig for, kan vi love at vi bruker dem til å gi alle i arbeidslivet mulighet til å bygge kompetanse for framtidens arbeidsplasser? Det hadde løst hele den oppgaven. Det brenner jeg for, og derfor ønsker jeg at noen andre styrer Norge i framtiden.

Rigmor Aasrud (A) [22:13:10]: Det er den siste finansdebatten i denne stortingsperioden og den åttende med Solberg som regjeringssjef. Det har vist oss at vi nå debatterer et budsjett og et budsjettforlik det er begrenset entusiasme for. Vi så og hørte det allerede på tirsdagskvelden på pressekonferansen. Og med over 200 000 ledige hadde nok folk forventet at de ville ha vært hovedtemaet på den pressekonferansen – men det var de ikke. Det var sukker, snus og snop.

Etter åtte år med varierende sammensetninger av regjeringen er det grunn til å reflektere over hva folk har opplevd som følge av det som skulle være nye ideer, bedre løsninger – og gjennomføringskraft. Ja, gjennomføringskraften har vært presis. Ideen er jo kjent: kutt i feriepenger, kutt i skjermingstillegget til uføre, kutt i arbeidsavklaringspenger, kutt i tannhelse, brillestøtte, støtte til matintoleranse og de inkontinente. Lista er lang, og den treffer presist: folk flest. Like presist treffer skattekuttene for dem som har de høyeste inntektene.

For åtte år siden hørte vi mye om en regjering som skulle gjøre oss mindre oljeavhengige. Da Stoltenberg-regjeringen gikk av, brukte vi 126 mrd. kr. I årets budsjett, før koronaen, brukte vi nesten det dobbelte.

Så må jeg kommentere representanten Wiborgs forslag, for det er jo feil det som blir sagt fra talerstolen. Arbeiderpartiet har lagt inn penger til å regulere pensjonen med lønn og pris. Det ligger i vårt budsjettforslag, som gikk gjennom finanskomiteen – dvs. det gjorde det jo ikke, det måtte legges fram som et løst forslag her. Det har gått fort, så fort at representanten Wiborg altså ikke har fått med seg at vi har lagt inn de samme reguleringene. Og vi har ikke gjort sånn som Fremskrittspartiets forslag legger opp til, at det er de som får arbeidsavklaringspenger, og de som har overgangsstønad, som skal betale for pensjonistenes påplussinger. Jeg har lyst til å minne representanten Wiborg om at under trontaledebatten her for noen uker siden la Arbeiderpartiet inn både et forslag om å regulere pensjonistenes utbetalinger med gjennomsnittet av lønn og pris og sågar et forslag om at vi allerede i år skulle regulere med gjennomsnittet av lønn og pris. Begge forslagene ble stemt ned, også av Fremskrittspartiets representanter. Hadde man stemt for vårt forslag da, hadde pensjonistene allerede nå i år kunnet få den reguleringen vi også støtter for neste år.

Jon Georg Dale (FrP) [22:16:10]: Når representanten Kolberg igjen tek ordet, skulle ein kanskje tru det var for å fortelje industriarbeidarar langsmed heile vestlandskysten kvifor Arbeidarpartiet målretta aukar skattane på norske arbeidsplassar, mens deira søsterparti i Europa prøver å halde oppe konkurransekrafta til industrien sin. Men nok ein gong er Martin Kolberg meir oppteken av å fortelje sin eigen versjon av korleis norsk høgreside har sett ut på aksen mellom Youngstorget og Karl Johans gate i eit halvt liv.

Men industrien er i ein annan situasjon. Kampen om industriarbeidsplassane står no. Det hjelper veldig lite med historietimar når ein ikkje skjønar kva slags utfordring arbeidsfolk møter. Det er manglande kapital i selskapa til å investere i arbeidsplassane, til å få i gang ein aktivitet, og den situasjonen møter Arbeidarpartiet med å skjerpe skattane for norske arbeidsplassar.

Statsråd Jan Tore Sanner [22:17:22]: I et tidligere innlegg i dag ga jeg uttrykk for at fire partier som samarbeider, kan ha litt ulike prioriteringer, men at i et budsjettforlik får alle gjennomslag. Det fikk representanten Martin Kolberg til å stille spørsmål om jeg stilte meg bak budsjettet. Selvsagt gjør jeg det. Det er et budsjett som bidrar til at vi skaper mer, at vi inkluderer flere, og det er et budsjett for å trygge jobber og velferd.

I denne debatten er det mye som skiller høyre- og venstresiden. Samtidig er det noe som har gått igjen, og det er et ekte og dyptfølt engasjement for enkeltbedrifter, for arbeidsledige og for næringslivet generelt. Men det blir fullstendig feil når representantene Støre, Aasland og Pollestad forsøker å fremstille det slik at regjeringen har sittet med hendene i fanget fra juni og frem til oktober. I juni varslet vi Stortinget om at vi ville fase ut kompensasjonsordningen, fordi aktiviteten i næringslivet var i ferd med å ta seg opp. Det sluttet Stortinget seg til. Samtidig varslet vi Stortinget at vi ville sette oss ned med partene i arbeidslivet – LO, NHO og Virke mfl. – for å diskutere hvilke ordninger og hvilke behov det ville være utover høsten. Det gjorde vi før sommeren og etter sommeren. Sammen med partene i arbeidslivet ble vi enige om at det var behov for tiltak rettet mot reiselivet, og vi kom frem til gode ordninger for det. Ordningen baserte seg på erfaringene fra den gamle kompensasjonsordningen. Så ble smittesituasjonen forverret, vi hadde nye møter med partene i arbeidslivet og ble enige om en bred kompensasjonsordning. Den utvikles og kommer nå på plass og er for bedriftene omtrent lik den gamle ordningen, med én forskjell, at det er kontroll i forkant og ikke så mye i etterkant.

Uansett hvilken ordning man hadde valgt, måtte den baseres på omsetningsfall. Omsetningsfallet i november og desember vil man vite i slutten av måneden, og det betyr at når søknader skal behandles, får du ikke pengene samme måneden, men du får dem i etterkant, og det betyr at pengene kommer i løpet av januar.

Men hva har vi da gjort for de bedriftene som nå føler at de har likviditetsmangel? Mange sliter, mange har utfordringer, og derfor har vi nå utvidet muligheten til å utsette skatter og avgifter, slik at man ikke trenger å betale skattene, momsen, arbeidsgiveravgiften, men man kan få det utsatt. Derfor har vi også forbedret lånegarantiordningen, slik at bankene har et større rom for å finne løsninger for de bedriftene som sliter, men selvsagt må banken gjøre sitt bankfaglige skjønn.

Det er bare noen eksempler på hva som gjøres. Ordningene i Norge er mer generøse, og pengene kommer like raskt eller raskere (presidenten klubber), sammenlignet med de andre nordiske landene.

Eigil Knutsen (A) [22:20:40]: Jeg vil takke for en oppklarende debatt. Min gode kollega, representanten Mørland, sa at man kan få grå hår som 40-åring av Solberg-regjeringen. Jeg kan bekrefte at man også kan få grå hår som 32-åring, men jeg skal ikke spekulere i årsakene, selv om jeg tror at finanspolitikken er en medvirkende årsak til det.

«Det borgerlige samarbeidet er solid», ble det sagt fra Høyre litt tidligere i kveld. Vel, Fremskrittspartiet sier at de er ferdig med Venstre og Kristelig Folkeparti, og gir klart uttrykk for at det ikke ville blitt en budsjettenighet om landet ikke var i krise. De sier også at statsministeren er svekket. Et solid borgerlig samarbeid der altså.

I debatten kom Høyre også med noen direkte feilaktige påstander om formuesskatten og hvem som betaler den, som jeg har lyst til å oppklare. Det ble hevdet at den drar inn penger fra distriktene og til Oslo. Det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme. De store formuene i Norge er nemlig konsentrert i de store byene og i Asker og Bærum. Formuesskatten er altså en skatt som gjør at de aller rikeste, som stort sett bor i de store byene og i Asker og Bærum, betaler sin rettferdige andel til spleiselaget. Disse pengene bruker vi så på velferd i hele landet, til barnehager, skoler og eldreomsorg, fra Lindesnes til Nordkapp. Det er dette Høyre og representanten Jon Georg Dale, fra Fremskrittspartiet, er så inderlig imot.

I året som har gått, har Arbeiderpartiet kjempet igjennom bedre ordninger for permitterte og arbeidsledige – et bidrag jeg under replikkvekslingen tidligere i dag oppfattet at også finansministeren satte pris på. Selv om landet fortsatt står i en helse- og arbeidskrise, er den politiske hverdagen på Stortinget i stor grad tilbake. Fremskrittspartiet er regjeringens støtteparti, og Venstre og Kristelig Folkeparti aksepterer Fremskrittsparti-gjennomslagene for å få sitte på statsrådstaburettene sine.

Også i tiden som kommer, vil Arbeiderpartiet insistere på at de store pengene skal gå til de store oppgavene. De store oppgavene handler om de nesten 200 000 som er arbeidsledige, og deres framtid – de skal tilbake i arbeid. Det handler også om å sikre en trygg oppvekst for alle barn i Norge, og det handler om å løse klimakrisen samtidig som vi skaper framtidstro og arbeidsplasser for oppvoksende generasjoner.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [22:23:25]: Når jeg leser statistikk om hvordan det går i Norge, blir jeg noen ganger litt overrasket. Mitt og Senterpartiets mål er at vi skal utvikle hele Norge og ha et land med små forskjeller. Når jeg har gått inn for å se på statistikken, har jeg tenkt at offentlig sektor er den delen av landet som bidrar til å utjevne forskjeller – utjevne lønnsforskjeller og forskjeller mellom landsdeler. Men hvis man ser på tallene, ser man at det er i offentlig sektor at lønnsforskjellene har økt mest. Der Stortinget og regjeringen har styringen, har lønnsforskjellene økt mest, ikke minst.

Over til sentralisering og regjeringens eget distriktspolitiske utvalg, Brandtzæg-utvalget: Hva er konklusjonene deres? Er privat sektor eller statlig/offentlig sektor sentralisert mest? De er også helt krystallklare: Det er staten og de statlige arbeidsplassene som har blitt sentralisert, ikke de private. Så problemet er, slik som staten styres nå, at når det gjelder lønnsforskjellene mellom folk, øker de mest i offentlig sektor, og når det gjelder hvordan man skal fordele arbeidsplasser rundt omkring i Norge, sentraliseres det mest i offentlig sektor.

Dette er fullt og helt et politisk ansvar, og når vi skal diskutere hva slags land vi vil ha, må vi se hvordan vi kan bruke statens virkemidler til å utjevne forskjeller, ikke forsterke forskjeller. Når man skal oppsummere de åtte årene med statsminister Erna Solberg, med Høyre og Fremskrittspartiet og med Kristelig Folkeparti og Venstre på slep, vil man se at det har vært en sentralisering, og det har vært forskjeller. Den utviklingen må vi snu, for det Norge vi er glad i, er et land med små forskjeller mellom folk, ikke store forskjeller, og et land der det er like muligheter enten man vil bosette seg i Finnmark eller i Oslo.

Jeg hadde bursdag den 1. desember, og da kom det ny statistikk på bordet: Det var 62 200 permitterte. Det var ikke akkurat noe å feire. Det er 62 200 permitterte og nesten 200 000 arbeidsledige. I debatten i dag har Senterpartiet prøvd å løfte de permittertes situasjon. Man burde få til en ordning som gjør at de får trygghet også etter at tolv måneder har gått. Der synes jeg at Høyre har vært ekstremt avvisende. Det er egentlig veldig brutalt det man da legger opp til, for hvis man ikke utvider permitteringsreglene, vil folk gå ut i ledighet. Nå er folk permittert fordi regjeringen har sagt at man skal stenge ned aktivitet. Det har vært en rett beslutning, men da må man også stille opp når man ser konsekvensene av beslutningen.

Så min oppfordring igjen til Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet er: Begynn å se menneskene, ikke bare skrivebordsteorien, og send ikke folk ut i ledighet. Det er et politisk valg. Det bør klargjøres så fort som mulig, slik at folk får trygghet – ikke utrygghet – inn i den høytiden vi har foran oss.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [22:26:35]: I morges tillot jeg meg selv å være litt optimistisk. Nå er det senere på kvelden, og jeg skal være litt mer kritisk.

I løpet av denne debatten har vi ikke fått et eneste godt svar fra regjeringen på hvorfor man ikke har fått på plass en kompensasjonsordning som treffer, for landets bedrifter i større grad enn det dagens gjør, og som sikrer bedriftene penger. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor det ikke har vært jobbet med den ordningen gjennom den tidlige høsten. Det er fristende å spekulere i om dette handler om at Høyre bare vil la bedrifter gå konkurs, og så kan noen utenlandske aktører eller kjeder kjøpe dem opp på nyåret, for låneordningene og skatteutsettelsene treffer altså ikke.

Denne finansdebatten er antakeligvis og forhåpentligvis Erna Solbergs siste finansdebatt som statsminister, og etter åtte år tenker jeg at det er på tide å gjøre opp status. 30 mrd. kr har regjeringen kuttet i skatt siden 2013 – 30 mrd. kr mindre inn til velferden vår, til skoler, til barnehager, til sykehusene, til arbeidsledige og uføre. Det merkes, for høyresidens retorikk her om at skattekuttene hjelper nordmenn flest, er bare tull. Skattekuttene har i all hovedsak gått til folk med formue, særlig dem med de store formuene. De 99 pst. av nordmenn med minst formue har i gjennomsnitt fått kuttet sin skatt med 1 pst. av inntekt i første stortingsperiode og 0,3 pst. av inntekt i andre – 99 pst. i Norge – mens de rikeste tusen personene har fått kuttet 7–8 pst. av sin inntektsskatt i begge periodene. De tusen rikeste i Norge har fått nærmere 2 mill. kr i skattekutt av denne regjeringen. Det verste er at jeg begynner å tro at Høyre faktisk tror på at dette er folk flest.

Tidligere i debatten var Høyres Tom-Christer Nilsen oppe på talerstolen og kritiserte SVs kutt i matmomsen fordi det ikke er dagligvarebransjen som er i krise. Kutt i matmomsen er for at folk flest skal få litt mer å rutte med, at maten skal bli litt billigere i et år der statsbudsjettet varsler at det kan bli negativ reallønnsvekst.

Regjeringen og Fremskrittspartiet har prioritert skattekutt til milliardærer samtidig som de ikke har råd til at unger kan få briller de trenger, de har ikke råd til å gi arbeidsløse feriepenger, de har ikke råd til at unge uføre kan få en inntekt å leve av, og de har ikke råd til å gi kommunene en sterk nok økonomi til å slippe å kutte i velferden. Dette er fasiten etter åtte år med Erna Solbergs regjering.

Som politikere vet vi at vi ikke kan prioritere alt. Derfor sier prioriteringene noe om hva og hvem en som parti er til for. Høyre er til for milliardærene.

Ola Elvestuen (V) [22:29:54]: Det regjeringen prioriterer, er de største problemene vi står overfor. Og hva er de største problemene der vi er nå? Det ene er smittesituasjonen og pandemien. Det er ingen som for ett år siden kunne forutsett det året vi har bak oss, og det er stor usikkerhet også om det året vi går inn i. Men det er en kjensgjerning at bortsett fra Finland er det ingen land som har klart å håndtere selve smittesituasjonen, altså antall smittede, bedre enn det Norge har gjort. Og det er helt avgjørende at vi klarer å holde pandemien under kontroll også i månedene framover.

Så har vi en økonomi og et næringsliv i krise. Da er jeg glad for at vi sammen med Fremskrittspartiet tidlig fikk klarlagt en krisepakke som får på plass en kompensasjonsordning, en ordning for selvstendig næringsdrivende og frilansere og alle de andre tiltakene som er der. Det blir kritisert at vi gjennom året har kommet med ulike nye pakker. Jeg tror det framover også er bra at vi har en regjering som følger med på situasjonen, for vi må holde pandemien under kontroll, men hvis den skulle bli verre, må vi også reagere på det. Og vi må over i en normalsituasjon så raskt som mulig. Det er bra at vi har en regjering som følger med og kommer med initiativ.

Det er ikke til å underslå at vi har bedre ordninger i Norge enn de har i nabolandene våre, selv om vi selvfølgelig også har bedrifter som ikke treffes av tiltakene vi har, og vi har veldig mange enkeltpersoner i en veldig vanskelig situasjon.

Så skal vi ta tak i de store problemene verden står overfor. Utslippene i Norge går ned og har gjort det i fire år etter hverandre, og med dette budsjettet forsterker vi klimainnsatsen også i 2021. Det er starten på et tiår da vi skal kutte 50–55 pst. i et samarbeid og med en avtale med EU med en forpliktelse som gjør at vi må ha tiltak for å nå disse målene. Vi kommer snart med en klimaplan som skal legges fram for Stortinget og vise hvordan vi skal få dette til.