Presidenten: Etter ønske fra helse-
og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til
hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det – innenfor
den fordelte taletid – bli gitt anledning
til replikkordskifte med inntil seks replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten
utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Tuva Moflag (A) [11:23:27 ] (ordfører for saken): Når jeg
ser utover salen, kan det se ut som om det er flere som ble litt
overrasket over hvor fort det gikk i dag, men jeg håper vi får flere
kollegaer med oss etter hvert.
Arbeidet med denne stortingsmeldingen har vært ganske
omfattende. Ved første gjennomlesing syntes jeg meldingen var et
godt utgangspunkt for å diskutere åpenhet om døden og omsorg ved
livets slutt. Men fra å være et godt utgangspunkt for diskusjon
er det likevel et stykke fram til at denne meldingen sikrer et skikkelig løft
for palliasjon.
Under høringen ble det veldig tydelig at fagmiljøet og
pasientorganisasjoner var skuffet over tiltakene som var foreslått
i stortingsmeldingen, eller for å være mer presis: Man var skuffet
over mangelen på tiltak, for det var en hel rekke forslag i NOU-en
som ikke har blitt løftet fram av regjeringen da denne meldingen
ble lagt fram.
Enkelte høringsinstanser gikk faktisk så langt
som å si at feltet ville bli satt tilbake i tid med denne meldingen.
Jeg har jo vært på høringer hvor det er blitt etterlyst mer penger,
og at man har pekt på manglende satsing og ambisjoner, men at et
felt blir satt tilbake i tid, er ganske sterk kost.
Tre områder var gjengangere og ble særlig løftet fram
som mangelfulle: organisering, kompetanse og forskning. Som saksordfører
har jeg tatt utgangspunkt i nettopp disse tre i mitt arbeid med
meldingen, og jeg skal redegjøre kort for hver av dem.
Jeg starter med organisering. Flere kommuner
har allerede etablert palliative team. Komiteen peker på at den
videre utbygging og styrking av disse er viktig for at pasientene
skal oppleve trygghet og god lindrende behandling der de bor, og
for å sikre samarbeid med sykehusene. Det er imidlertid bare Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og SV som står bak forslaget om at alle kommuner skal
ha palliative team, eventuelt som interkommunale team.
De tre partiene fremmer også forslag om palliative sentre
i sykehus og styrking av de regionale kompetansetjenestene. De tre
partiene har, sammen med Fremskrittspartiet, flertall for at finansiering
av veiledning og ambulerende virksomhet for spesialisthelsetjenestens palliative
team må gjennomgås, slik at dette ikke blir et hinder for god oppfølging
av pasientene. Når det gjelder finansering, står også de samme fire
partiene bak et forslag om å sikre bruk av Lukas Hospice en forutsigbar
finansiering i prosjektperioden. Hele komiteen støtter at det legges
til rette for at hospicefilosofien integreres i den eksisterende
helsetjenesten.
Det neste hovedpunktet jeg vil trekke fram,
er kompetanse. Komiteen fastslår at det er behov for å heve kompetansenivået
i tjenestene. Det er både behov for grunnkompetanse og mer spesialisert
kompetanse. Mens regjeringen har fremmet et forslag om å få utredet om
det er behov for en egen medisinsk spesialitet i palliasjon for
å møte behovet i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse-
og omsorgstjenesten, ønsker opposisjonen å skride til verket med
en gang. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV
foreslår at palliativ medisin etableres som en påbyggingsspesialitet
– en tilleggsutdannelse for legespesialister som gir en formalisering
av kompetanse i palliativ medisin. Som en følge av dette må det
opprettes kliniske utdanningsstillinger. Her kan det komme endringsforslag
i løpet av debatten, har jeg blitt gjort kjent med.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV fremmer
i tillegg forslag om rammefinansiering av videreutdanning i palliativ
omsorg og sykepleie, utvikling av flere masterprogram innenfor palliasjon
for ulike profesjonsgrupper samt en styrking av fagskoletilbudet
innenfor palliasjon og styrking av bedriftsintern opplæring. Bare
ved å sørge for økt kompetanse for alle faggrupper, får vi sikret
hele den palliative kjeden.
Det siste hovedpunktet jeg vil løfte fram,
er forskning. Komiteen understreker at palliasjon og lindrende behandling
framheves som et forskningssvakt område flere steder i meldingen,
og komiteen slutter seg til at det er behov for å vite mer om bruker-
og pasientbehov, organisering og innretting av tjenestetilbud og effekten
av de tiltak som iverksettes. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og
SV fremmer forslag om at det opprettes et eget forskningsprogram
i Forskningsrådet innenfor palliasjon.
I tillegg til de tre nevnte punktene samler
hele komiteen seg, og det er jeg glad for, om at det er behov for
en handlingsplan og fremmer forslag om dette. Her peker komiteen
på flere ting – at sykehusene har en plan for å forhindre overbehandling
ved livets slutt, bedre samarbeid mellom sykehus og kommuner om
den alvorlig syke pasienten og å hindre uverdige transporter av
pasienter i livets sluttfase, og at ingen som mottar hjelp fra helsetjenesten,
i den grad det er mulig, skal dø alene. Dette skal også gjelde under
pandemier og tilsvarende kriser, og til slutt bør vi ha en plan
for å styrke kompetansen til å ivareta menneskers åndelige og eksistensielle
behov.
– Med det anbefaler jeg innstillingen og tar
opp de forslag Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti.
Presidenten: Da har representanten
Tuva Moflag tatt opp de forslag hun refererte til.
Erlend Larsen (H) [11:28:46 ] : St.meld. nr. 24, om lindrende
behandling og omsorg, skal bidra til at alle pasienter ivaretas
på en helhetlig måte for å få best mulig livskvalitet ved livets
slutt. Det er en viktig målsetting for oss i Høyre at tilbud om
aktiv livshjelp, smertelindring og omsorg for pasienter som befinner
seg i livets sluttfase, skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av
alder, diagnose, funksjonsnivå og bosted. Denne stortingsmeldingen
vil være en del av grunnlaget for politikken innen lindrende behandling
og omsorg i årene framover.
Barn og unge og deres familier er spesielt
sårbare. Derfor blir de løftet spesielt fram i denne meldingen. Disse
menneskene trenger en tilpasset tilrettelegging og ivaretakelse,
en helhetlig tilnærming, styrket medvirkning og økt kompetanse.
Stortingsmeldingen legger til rette for at denne gruppen skal få
leve et så normalt liv som mulig. Mest mulig tid i eget hjem kan
bidra til en mer normal hverdag og økt livskvalitet. Det stiller
større krav til omsorgstjenestene, som må ta utgangspunkt i den
enkelte families ønsker og behov. Tilbud om tilpasset avlastning
gjør det mulig å være mer hjemme for familier som ønsker det.
Barn og unge vil ofte ha et langvarig og sammensatt behov
for tjenester fra spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse-
og omsorgstjenesten. Dette krever et samarbeid på tvers av nivåer
og profesjoner. Private, ideelle og frivillige aktører har på ulikt
vis en viktig rolle ved livets slutt. Det er viktig å se på det
helhetlige tilbudet om lindrende behandling og omsorg til barn,
unge og deres familier.
I årets oppdragsbrev til de regionale helseforetakene
blir de bedt om å opprette egne barnepalliative team. Det er en
forventning fra vår side til at helseforetakene følger opp denne
bestillingen, slik at alvorlig syke barn og unge i hele landet får
et likeverdig tilbud. Det er viktig at barn som lever i sin siste
fase av livet, opplever en så normal hverdag som mulig. For noen
familier kan et frittstående tilbud som hospice være til hjelp og
nytte i deler av behandlingsløpet, men et slikt tilbud må være et
supplement til et likeverdig og godt palliasjonstilbud.
Å leve nær en som skal dø, er krevende. Det
er spesielt krevende for barn og unge å være pårørende til familiemedlemmer
hvis liv går mot slutten. Mange pårørende opplever at de ikke strekker
til. De pårørende kan selv få behov for støtte og avlastning. Barn
og unge som er pårørende, må tas spesielt godt vare på.
Denne stortingsmeldingen er opptatt av at det
gis god livshjelp. Det betyr at det enkelte mennesket møtes med
lindrende behandling og omsorg, slik at den siste delen av livet
kan oppleves så godt og meningsfullt som mulig. Livshjelp handler
også om å få hjelp til å akseptere døden som en naturlig avslutning
på livet, samt ivareta hele bredden av et menneskes behov ved livets
slutt.
Behovet for palliasjon øker i takt med den
gjennomsnittlige levealderen. Det fører til økte krav om kunnskap
bl.a. til de ansatte i helsevesenet og pårørende. Det er behov for
å forske mer på lindrende behandling og omsorg. Det er foreslått
et eget program i Forskningsrådet innenfor palliasjon. Den kommunale
helse- og omsorgstjenesten har et særskilt ansvar for å utvikle kompetansen
innenfor palliasjon og ivaretakelse av de pårørende. Dette teamet
er del av etter- og videreutdanningen som gis gjennom Kompetanseløft
2020. Det er også kompetansesentre for lindrende behandling i hver helseregion.
Det er naturlig at kompetansesentrene bidrar til et likeverdig tilbud
for hele Norges befolkning. I forslaget til statsbudsjett for 2021
er det det foreslått 62,3 mill. kr for å styrke palliasjonsfeltet,
herunder opprettelse av enheter for lindrende behandling.
Nattransporter av sårbare pasienter er uverdig
og bør ikke finne sted dersom ikke pasienten ønsker det selv. Pasienter
i livets sluttfase bør ikke oppleve unødvendige forflytninger mellom
hjem, sykehjem og sykehus. I oppdragsdokumentet for 2020 ba helse-
og omsorgsministeren de regionale helseforetakene om å sørge for
at pasienter med hjelpe- og omsorgsbehov skal sikres transport på
dag- og ettermiddagstid.
Opprettelsen av helsefellesskapene er også
viktig for å skape en mer helhetlig og sammenhengende tjeneste mellom
sykehusene og de kommunale helse- og omsorgstjenestene. I helsefellesskapene
skal sykehus og kommuner planlegge og utvikle gode og helhetlige
tjenester sammen, herunder bedre rutiner og prosedyrer som kommer
den enkelte pasient til gode.
Vi i Høyre vil skape pasientenes helsetjeneste.
I pasientenes helsetjeneste blir ingen beslutninger om deg tatt
uten deg. Alle skal bli møtt med spørsmålet: «Hva er viktig for
deg?» Dette er minst like sentralt i sluttfasen av livet som ellers.
For dem som skal motta lindrende behandling og omsorg, er det viktig
å bli hørt, forstått, inkludert og respektert. På den måten kan
den enkelte oppleve en verdig avslutning på livet.
Det er gjort et stort og omfattende arbeid
med komiteens innstilling. Jeg vil berømme saksordføreren for godt
og grundig arbeid, slik representanten Moflag alltid gjør.
Eva Kristin Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:33:37 ] : Det er tre år siden jeg
satt i helse- og omsorgskomiteen sist, og en av de tingene jeg den
gang fikk kjempet frem, var å få en NOU om hvordan vi ønsket at
livets siste fase skulle være i vårt land. Og nå får jeg være med
og behandle resultatet av denne NOU-en.
Enkelte partier kritiserer at meldingen ikke
er konkret nok. Personlig likte jeg det jeg leste, fordi det viste
at det har skjedd veldig mye. Palliasjon er et fagområde i stor
utvikling, og det har særlig skjedd mye knyttet til barnepalliasjon
de siste årene.
Jeg likte det store fokuset på valgfrihet.
Jeg liker livstestamente og at meldingen bygger på hospicefilosofien.
Og jeg liker at regjeringen vil igangsette et lovarbeid som skal
vurdere hvordan alvorlig syke pasienter i større grad kan nekte
å motta medisinsk behandling.
Hvordan mennesker dør, forblir som viktige
minner hos dem som lever videre, skal grunnleggeren av et av de
første moderne hospicene ha sagt.
Jeg savnet litt mer rundt temaet hospice. Hvordan hospicene
skal finansieres, er fortsatt det største hindret. Det har vi sett
i årevis og er et problem som vi må løse. Fremskrittspartiet støtter
opp om å få en handlingsplan med konkrete mål, ansvarsfordeling
og tidsfrister for gjennomføring.
Frem til 1950-tallet døde de aller fleste hjemme.
De siste 20 årene har bare mellom 13 og 16 pst. dødd hjemme. I meldingen
legges det stor vekt på at langt flere skal få muligheten til å
dø trygt hjemme, som er det mange nordmenn ønsker seg.
Lindrende behandling og omsorg er et ansvar
for både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
I tillegg bidrar ideelle og frivillige organisasjoner, og ikke minst
pårørende. Flere kommuner har nå etablert palliative team, og en
videre utbygging av dette må være sentralt for det kommunale tilbudet
og samarbeidet med spesialisthelsetjenesten. Helselovgivningen pålegger
spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten
å samarbeide. Slikt samarbeid kan også omhandle kompetansedeling, noe
som er en viktig forutsetning for oppfølging av pasienter som mottar
lindrende behandling i kommunene.
For Fremskrittspartiet står valgfriheten sentralt.
Vi mener det ikke er fokusert nok på viktigheten av fritt brukervalg
og er ikke fornøyd med at det vises til en eksisterende veileder
som gir råd om hvordan innføring av fritt brukervalg kan gjennomføres.
Vi fremmer derfor forslag om en utredning av fritt brukervalg etter
modell fra Sverige.
Regjeringens mål om at alle skal få oppleve
en verdig avslutning på livet i tråd med egne ønsker og verdier, er
selvmotsigende, all den tid verken aktiv dødshjelp eller terminal
sedering er tatt stilling til i stortingsmeldingen.
For Fremskrittspartiet er det en grunnleggende
rettighet å få være sjef i eget liv, hele livet. Vi mener at debatten
rundt aktiv dødshjelp i Norge i for stor grad er preget av synsing
og påstander, nå sist i en merknad fra komiteens flertall. Her inviterer
de mennesker som i dag føler at de er til bry, til å tenke på døden.
Slike koblinger er det siste vi trenger, overfor mennesker som allerede har
det vanskelig.
For noen er livets siste fase ekstremt smertefull.
Dette er vanskelig både for dem som opplever smertene, og for alle
rundt som ser på at den de er glad i, lider. Det utløser en rekke
etiske dilemmaer, og ulike land har ulik praksis og lovverk på området.
Det vil derfor være fornuftig å sette ned et utvalg som kan se på
praksis og lovverk i andre land, og hvilke konsekvenser et lovverk
som gir flere rettigheter, vil gi. Finland har startet en slik utredning
– vi ønsker det samme.
Fremskrittspartiet mener det er viktig at man
legger til rette for at barn og unge som har behov for lindrende behandling
og omsorg, kan få dette hjemme eller så nært hjemstedet som mulig.
På den måten kan barnet ha et hverdagsliv rundt seg og være mest
mulig sammen med familien. Et barnehospice skal være et tilbud for dem
som ønsker det, og et viktig supplement til de tilbudene som allerede
finnes, og som er under utvikling.
Jeg reagerer overfor dem som har motarbeidet
opprettelsen av et barnehospice. Ulike mennesker ønsker seg ulike
ting. At man ikke har respekt for denne ulikheten, er uverdig og
svært ødeleggende for det mangfoldet som vi alle ønsker oss.
Jeg er stolt over at Fremskrittspartiet har
støttet opp om de foreldrene som har ønsket et barnehospice, som kan
være et avbrekk for en hardt prøvet familie, som kan være en kunnskapsformidler,
og som kan være en utdanningsarena. Vi er ikke i mål, men vi er
på god vei.
Med dette tar jeg opp de forslagene som Fremskrittspartiet
er en del av.
Presidenten: Da har representanten
Kari Kjønaas Kjos tatt opp de forslagene hun refererte til.
Kjersti Toppe (Sp) [11:38:51 ] : Stortingsmeldinga om lindrande
behandling og omsorg er ei viktig melding. Aktiv livshjelp, smertelindring
og omsorg til pasientar i avslutningsfasen av livet skal vera tilgjengeleg for
alle, uavhengig av alder, diagnose, funksjonsnivå og bustad. Men
stortingsmeldinga er kritisert for å bera for mykje preg av å vera
ein statusrapport. I høyringsinnspelet frå Regional kompetanseteneste
for lindrande behandling i Helse Sør-Aust vert det uttalt at mens NOU-en
om lindrande behandling og omsorg gav ei grundig behandling av både
grunnleggjande og spesialisert palliasjon, har stortingsmeldinga
nærmast eit einsidig fokus på det grunnleggjande nivået, og at ho
dermed står i fare for å byggja ned faget i staden for å styrkja
det.
Få av dei konkrete tiltaka som vart føreslåtte
i NOU-en, finst igjen i konkrete tiltak i stortingsmeldinga. Senterpartiet
er difor glad for at ein samla komité no har tatt grep og står bak
kravet om at denne stortingsmeldinga må følgjast opp av ein forpliktande
handlingsplan for lindrande behandling og omsorg, som skal leggjast
fram for Stortinget. Handlingsplanen må bl.a. sikra at alle sjukehus
har ein plan for å forhindra overbehandling. Han må ha tiltak som
set ein stoppar for uverdige transportar av pasientar i sluttfasen
av livet. Han må setja mål om at ingen skal måtta døy åleine eller
vera åleine i sluttfasen av livet. Han må sørgja for eit betre samarbeid
om den alvorleg sjuke pasienten gjennom samarbeidsavtale mellom
kommunar og sjukehus. Og han må styrkja kompetansen i helsetenesta
til å vareta dei åndelege og eksistensielle behova til menneska.
Meldinga fokuserer på at vi må sikra meir openheit om
døden. Det er positivt, men eg trur at det viktigaste er å slutta
å gøyma vekk døden på institusjon. Ei utvikling der fleire kan døy
heime – eller kanskje enda viktigare: ha meir heimetid i den siste
fasen av livet – vil gjera det naturleg med meir openheit om døden.
Meldinga er svak når det gjeld organisering
av palliasjonsfeltet. I innstillinga frå komiteen står det at fleire kommunar
allereie har oppretta palliative team, men etter det Senterpartiet
har fått opplyst i svar på budsjettekniske spørsmål, gjeld dette
fire kommunar, dei fire største byane i Noreg. Det er altså langt
fram til at palliative team vert ein realitet i Kommune-Noreg. Her
må kommunane få økonomiske rammer til å prioritera oppbygging av
sånne tenester. Fastlegane må i større grad dra på heimebesøk og
inkluderast i det tverrfaglege samarbeidet rundt pasientar med kort
forventa levetid. Regionsjukehus bør ha fullverdig palliativt senter.
Lokalsjukehus må som eit minimum ha eit palliativt team. Og den
regionale kompetansetenesta må styrkjast. Skal vi klara å byggja
opp ein sånn struktur, trengst det øyremerkte midlar, i alle fall
i ein oppbyggingsfase. Senterpartiet står inne i forslag om dette
i innstillinga.
Eg er glad for at eit fleirtal i salen ber
regjeringa ta ein gjennomgang av dagens finansieringsordning for palliasjonsfeltet
i sjukehus. Dagens finansieringsmåte er eit hinder for nettopp det
som mange no ønskjer meir av, nemleg meir ambulant verksemd, rettleiing,
samarbeid med kommunehelseteneste og heimebesøk.
I meldinga står det at det er eit mål å sikra
mangfald i tilbodet. Da er det eit paradoks at Lukas Hospice i Malvik
no må stengja dørene fordi dei manglar statleg finansiering, som
det var gitt håp om. Lukas Stiftelsen fekk i 2019 i oppdrag å etablera,
utprøva og evaluera eit frittståande hospice ved Betania Malvik,
med heildøgnsplassar, frivilligheitsteneste og omsorgsteneste. Føresetnaden
for opprettinga var at Lukas Hospice skulle vera eit femårig prosjekt.
Senterpartiet står inne i eit forslag, som er eit fleirtalsforslag,
om å be regjeringa sørgja for at Lukas Hospice i Malvik vert sikra
føreseieleg finansiering i prosjektperioden.
Lindrande behandling til barn og unge vert
løfta spesielt fram i meldinga fordi denne gruppa treng særskild
tilrettelegging og ansvar. Det er bra. Men det har vorte ein diskusjon
om barnehospice. Senterpartiet støttar ikkje oppretting av barnehospice
i Kristiansand. Dette var ikkje eit anbefalt tiltak i NOU-en, og
det får ikkje støtte av mange pårørandeorganisasjonar og fagmiljø.
Vi vil i staden bruka midlane til å byggja opp barnepalliative team
i alle helseregionar.
Både fagmiljø og utvalet som skreiv NOU-en,
etterlyser ei formalisering av kompetanse i palliativ medisin med
status som eigen spesialitet. Dette treng ein ikkje lenger greia
ut eller vurdera, dette må på plass, og vi fremjar også forslag
om det i innstillinga.
Med dette tar eg opp det forslaget som Senterpartiet er
ein del av.
Presidenten: Representanten Kjersti
Toppe har tatt opp det forslaget hun refererte til.
Nicholas Wilkinson (SV) [11:44:19 ] : Meldingen fra regjeringen
var ikke bra. Vi hadde en god NOU i 2017, som hadde mange gode forslag
som regjeringen ikke har foreslått i denne saken. Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og vi i SV har foreslått mange viktige tiltak. Mange av
dem er også Fremskrittspartiet med på, og da får vi flertall.
Det er bra for alle som trenger lindrende behandling,
at de får bedre hjelp med disse viktige forslagene.
For oss i SV er barnepalliasjonsteam et av
de viktigste forslagene vi fremmer. Veldig syke barn kan ikke reise
langt av sted. De trenger god hjelp der de bor. Organisasjonen Løvemammaene
jobber for bedre hjelp til de sårbare barna, og vil ha det, ikke
barnehospice.
SV foreslår, sammen med Arbeiderpartiet og
Senterpartiet, men uten støtte fra Fremskrittspartiet og regjeringspartiene,
å etablere barnepalliasjonsteam ved alle regionssykehus i Norge,
og at disse finansieres gjennom øremerkede midler i en oppbyggingsfase
– som SV også foreslår i sitt alternative statsbudsjett.
Pasienter er eksperter på sitt eget liv. De
har kunnskapen for å få best behandling. SV foreslår at offentlige institusjoner
kan tilby mer valgfrihet i livets siste fase innenfor de tilbudene
som brukes i dag over hele landet. Dette må inkludere opplæring,
behov for delegert myndighet og ressursøkning. SV vil ha mer valgfrihet
slik at pasientene kan velge hvor, når og hvordan de vil ha hjelp.
Det er trist at alle partiene vil stemme mot mer valgfrihet i offentlige
institusjoner.
Lukas Hospice i Malvik skulle hjelpe mange
til å få gode dager ved livets slutt. De hadde et oppdrag om å etablere,
utprøve og evaluere et frittstående hospice. De måtte stenge dørene
drøyt et halvt år etter at de åpnet, fordi de manglet statlig finansiering.
Jeg vet ikke om regjeringen har glemt pasientene eller bare har
valgt at de ikke skulle få de midlene de trengte. Men jeg er stolt
av at flertallet på Stortinget vil sørge for å sikre finansiering i
hele prosjektperioden.
Saken om aktiv dødshjelp og smertelindring
ved livets slutt reiser svært krevende etiske spørsmål. Å få en god
oversikt over praksis og konsekvenser av lovgivning i andre land
vil legge til rette for en debatt basert på kunnskap og erfaring.
Det vil være viktig uansett hvilken stilling man tar til spørsmålene.
SV støtter forslaget om et utvalg, men vi er
tydelige på at det ikke betyr tilslutning til å innføre aktiv dødshjelp
i Norge. SV er sammen med alle de andre partiene, utenom Fremskrittspartiet,
med på å si at vi ikke vil ha aktiv dødshjelp i Norge nå.
Etter godt samarbeid i komiteen stemmer alle
partiene, også regjeringspartiene, for en egen forpliktende handlingsplan
for lindrende behandling, som regjeringen ikke foreslo. Her er det
mange viktige løsninger, som f.eks. mer brukerkunnskap, mindre uverdige
transporter for pasienten i livets sluttfase og at færre skal måtte dø
alene, også under en pandemi.
Jeg tar opp forslaget fra SV.
Presidenten: Representanten Nicholas
Wilkinson har tatt opp det forslaget han refererte til.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:49:34 ] (komiteens leder):
Meldingen «Lindrende behandling og omsorg – Vi skal alle dø en dag.
Men alle andre dager skal vi leve» er en viktig melding. Og jeg
er glad for at regjeringen har kommet med forslag til viktige tiltak
som kan bedre palliasjonen i Norge, og for at behandlingen i komiteen har
styrket en del av disse viktige forslagene.
Lindrede behandling og omsorg er et sammensatt felt
der ulike deler av helsetjenesten har sine oppgaver. Frivilligheten
bidrar, og de pårørende spiller en viktig rolle. Alle disse har
roller vi trenger, og kunnskap som er viktig for at behandlingen
og omsorgen skal bli god. Jeg vil likevel si at det er viktig at
et sammensatt aktørbilde ikke blir en hvilepute for å gjøre endringer,
men at vi hele tiden strekker oss for å gjøre samarbeidet bedre
og til beste for pasientene. Helsetjenesten er til for pasientene,
og jeg håper at helsefellesskapene vil bidra til et enda bedre samarbeid
mellom de ulike aktørene – til beste for nettopp pasientene.
Pårørende står for mye av omsorgen som gis
til syke og eldre i Norge. Dette ekstremt viktige bidraget er ofte usynlig,
og samfunnet glemmer nok litt for ofte byrdene det er å følge foreldre,
søsken eller kanskje egne barn gjennom alvorlig sykdom og inn i
livets siste fase. Det er viktig at det er gode ordninger som sikrer
avlastning for pårørende, slik at de får sine behov møtt og muligheten til
bare å være seg selv i ny og ne.
Hospicefilosofien handler om å ta vare på hele
mennesket. De fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og eksistensielle
behovene skal bli ivaretatt, også når man er alvorlig syk. Kristelig
Folkeparti har vært en forkjemper for hospicefilosofien lenge, og
i tråd med det kjempet vi inn midler til Lukas Hospice første gang
i 2019, til oppstart av et prøveprosjekt i Malvik. Det er jeg stolt
av. Vi har fortsatt å kjempe for midler til Lukas Hospice, og jeg vet
at dette løftes i budsjettforhandlingene som nå pågår.
Jeg registrerer at flere mener vi kan fordele
penger i en stortingsmelding, men penger kommer som kjent i budsjettet.
Og det er jo litt spesielt at man i en merknad ber regjeringen om
å bla opp penger, mens verken Arbeiderpartiet eller SV selv har
funnet rom til dette i sine alternative budsjetter. Etter Senterpartiets
innlegg i denne saken forventer jeg at vi i hvert fall vil se spor
av de bevilgningene i Senterpartiets alternative budsjett. Lukas-stiftelsen
driver et viktig arbeid, og Kristelig Folkeparti skal gjøre sitt
for at de får gjøre det i årene som kommer også, til beste for pasienten,
for det er pasienten dette må handle om.
Jeg er glad for at denne viktige meldingen
skal følges opp av en handlingsplan, som f.eks. kan ha planverk
for overbehandling ved livets slutt og samarbeid og styrket kompetanse
på åndelige behov. I en handlingsplan kan ambisjonene konkretiseres
ytterligere og skape et klarere bilde av ansvarsfordeling og målbilde.
Jeg er glad for at vi nå har fokus på palliasjonstilbudet, og gleder
meg over mange gode tiltak som vil bidra til at tilbudet blir både
bedre og ikke minst bredere i årene som kommer.
Statsråd Bent Høie [11:53:48 ] : Regjeringen har lagt fram
Norges første stortingsmelding om lindrende behandling og omsorg.
Døden angår oss alle. Vi skal alle dø en gang. Og før vi gjør det,
skal de fleste av oss oppleve å miste mennesker som står oss nær.
Likevel er døden for mange et vanskelig tema. De fleste vet lite
om hvordan deres nærmeste ønsker å dø, og hvilke ønsker de har for
livets siste fase. I mange tilfeller er det for sent å spørre.
Manglende åpenhet rundt døden er en utfordring
i dagens samfunn. Ved å snakke om døden, også før døden er forestående,
kan vi reflektere rundt grunnleggende verdier og forberede oss selv
og våre pårørende. De er våre viktigste støttespillere. Målet er
at åpenhet om døden kan bidra til mer medvirkning og valgfrihet.
Da kan den enkelte oppleve mest mulig livskvalitet i livets sluttfase
og en avslutning på livet i tråd med egne ønsker og verdier.
Lindrende behandling og omsorg blir enda viktigere
i årene framover. Befolkningen vokser, og andelen eldre blir stadig
større. Medisinske framskritt gjør at flere lever lenger med vissheten
om at de skal dø. Stadig flere vil derfor få behov for disse tjenestene.
Ikke alle som har behov for det, får tilbud
om lindrende behandling og omsorg i dag. Tilbudet gis oftest til
mennesker med en kreftdiagnose. Men behovet for lindrende behandling
og omsorg er uavhengig av diagnose.
Flere bør få påvirke hvordan det skal være
i livets sluttfase. Framfor alt bør alvorlig syke barn og unge og deres
familier få et tilrettelagt og helhetlig tilbud som ivaretar hele
bredden av familiens behov. Mange ønsker mer hjemmetid. Noen ønsker
å dø hjemme. Vår oppgave er å legge til rette for dette, bl.a. gjennom
etablering av barnepalliative team ved sykehusene.
Regjeringens politiske plattform gir et tydelig
uttrykk for den politiske viljen til å styrke lindrende behandling
og omsorg. Derfor har vi nå lagt fram en egen stortingsmelding.
Målet med meldingen er tredelt. Vi vil synliggjøre døden som en
del av livet. Vi vil bidra til at de som har behov for det, får
tilgang til lindrende behandling og omsorg. Og vi ønsker å legge
til rette for best mulig livskvalitet og valgfrihet – valgfrihet
til å bestemme hvor man ønsker å dø, og om man ønsker å dø hjemme.
Gjennom stortingsmeldingen tar regjeringen
flere grep for å styrke kvalitet, kapasitet og kompetanse i helse-
og omsorgstjenesten. Det er det enkelte mennesket som skal få definere
hva som oppleves som verdifullt. Derfor må medvirkning og valgfrihet
stå sentralt i tilbudet om lindrende behandling og omsorg. Spørsmålet «Hva
er viktig for deg?» er minst like viktig i denne delen av livet
som ellers. Derfor vil regjeringen styrke arbeidet med forhåndssamtaler
i helse- og omsorgstjenesten. Gjennom systematisk bruk av forhåndssamtaler
vil det bli tydeligere hva som er viktig for den enkelte, også i
livets sluttfase. Først da kan vi nå målet om pasientens helsetjeneste
– og en verdig avslutning på livet for flere.
Regjeringen vil utrede hvordan flere eldre
kan få muligheten til å lage elektronisk livstestament, og hvordan
ordningen kan bli bedre kjent i befolkningen. Håpet er at elektroniske
livstestament kan bidra til større åpenhet og til at flere deler
sine tanker rundt døden med sine nærmeste.
Mangfold i tjenestene bidrar til økt valgfrihet.
Derfor har regjeringen etablert et tilskudd til lindrende enheter
som drives etter hospicefilosofien. Frivillige og ideelle aktører
kan søke om tilskudd. Målet er å bygge opp tjenester som kan være
viktige supplement til de ordinære tjenestene. Slike tilbud kan
være spesielt viktige for alvorlig syke barn og unge og deres familier.
Dette er familier som ofte har et sterkt behov for avlastning og omsorg.
«Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager
skal vi leve.» Det er kloke ord av en avdød svensk forfatter. Dette
er også tittelen på stortingsmeldingen. Det er også utgangpunktet
for en ny, framtidsrettet innsats innen lindrende behandling og
omsorg.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Tuva Moflag (A) [11:58:35 ] : Dette er jo en stortingsmelding
som omhandler palliasjon for hele livet og for ulike diagnoser.
Og vi har opplevd at palliasjon for barn har fått stor oppmerksomhet.
Her har det vært til dels faglig uenighet og også politisk uenighet.
Jeg vil trekke fram barnepalliative team. Det er fremmet forslag
om at midler til etableringen av disse skal øremerkes, og det er
en hel komité som stiller seg bak at de skal etableres.
Jeg lurte på om statsråden kunne si noe om
status for utrulling av barnepalliative team, som jeg ser på som grunnmuren
i det tilbudet som skal sikre likeverdige tjenester for alvorlig
syke barn og deres familier over hele landet.
Statsråd Bent Høie [11:59:33 ] : Det arbeidet er i gang i alle
helseregionene. Basisbevilgningen til helseregionene ble i samarbeidet
som regjeringspartiene hadde med Fremskrittspartiet i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett, økt med 600 mill. kr. I den forbindelse
ble det også lagt føringer for at noen av disse midlene skal benyttes
til å etablere regionale barnepalliative team. Dette er blitt gitt
som et oppdrag til helseregionene i etterkant av behandlingen av
revidert budsjett, og helseregionene må rapportere om dette i årsrapporteringen
for 2020. Jeg har også tatt opp i møte med direktørene og styrelederne
i helseregionene at jeg forventer at de følger opp de føringene
som der ble gitt fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i
forbindelse med behandlingen av revidert budsjett.
Tuva Moflag (A) [12:00:30 ] : Det skal vi følge med på.
Vi har vært bekymret for at dette ikke går
fort nok, og at man ikke får dette rullet ut som ønsket. Det er
derfor Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet og SV har fremmet
dette forslaget om øremerking av disse midlene.
Jeg går over til et litt annet tema. Noe som
flere har vært inne på her i dag, og som det også er fremmet et
forslag om, som vi kommer tilbake til senere i debatten, handler
om spesialisering i palliasjon for leger. Jeg lurte på om helseministeren
kunne utdype litt hvordan man ser for seg at dette kan bli etablert
så fort som mulig for å sikre at vi får spesialistkompetanse for
leger i palliasjon.
Statsråd Bent Høie [12:01:22 ] : Fra regjeringens side har
vi støttet den intensjonen, og det er derfor det i stortingsmeldingen
er omtalt at dette er noe som vi ønsker å vurdere. Så oppfatter
jeg at Stortinget i dag ønsker å konkludere med at det skal skje,
at det skal etableres en sånn spesialitet. Det har jeg ingen ting
imot. Vi hadde ikke sagt at vi ville utrede det hvis vi ikke mente
det var en god idé. Så det regner jeg med blir en del av debatten
og voteringen.
Vi vil ta tak i det. Det er bare viktig for
meg å si at måten spesialitetene nå etableres på, har endret seg,
så dette begrepet «påbyggingsspesialitet» eksisterer ikke i dagens
spesialiststruktur. Det må man bare være klar over ikke lenger er
et begrep som brukes, men det kan jeg følge opp når Stortinget har
fattet sine vedtak. Men det er ikke det som er den mest aktuelle
problemstillingen.
Kjersti Toppe (Sp) [12:02:43 ] : I meldinga vert ein kritisert
fordi ein frå regjeringa si side ikkje er tydeleg nok på struktur
og organisering i det palliative arbeidet i spesialisthelsetenesta
og i kommunane, slik som NOU-en sa – at det skulle vera eit regionalt
palliativt senter i sjukehus, det skulle vera minimum eitt palliativt
team i alle lokalsjukehus, og i kommunane skulle det iallfall vera
palliative team, eventuelt palliative senter. Så eg òg etterlyser
konkrete tiltak. Eg ser det ikkje er øyremerkte midlar i sjukehusa
for å etablera dette, og det er heller ingen konkrete tiltak for
å få opp palliative team i kommunane. Etter det vi har fått som
svar på spørsmål, er det berre fire palliative team i Kommune-Noreg
i dag. Kva vil statsråden gjera for verkeleg å få til ei oppbygging
av struktur på palliasjonsfeltet i helsetenesta?
Statsråd Bent Høie [12:03:46 ] : Når det gjelder helseregionene,
er det svært sjelden at man bruker øremerkede midler. Der bruker
vi oppdragsdokumentene, og så får foretakene generelle bevilgninger.
I denne sammenheng har de fått bevilgning der det er markert at
noe av denne økningen skal brukes til etablering av palliative team
for barn, og det er også gitt et oppdrag om det i oppdragsdokumentet.
Det betyr at de må rapportere på det oppdraget. Dette er måten vi
styrer spesialisthelsetjenesten på i disse spørsmålene.
Når det gjelder kommunene, har vi ingen instruksjonsmulighet
overfor dem, så der er vi avhengige av å bruke andre virkemidler.
Det viktigste virkemiddelet er selvfølgelig å styrke kommunenes
økonomi, noe vi har gjort. Det andre er å legge dette inn i forhold
til kompetanse, og i statsbudsjettet for 2020–2021 ligger jo etableringen
av Kompetanseløft 2025, der det ligger en rekke øremerkede midler
til å heve kompetansen, som også kan brukes på dette området.
Kjersti Toppe (Sp) [12:04:52 ] : I innstillinga ligg det eit
forslag frå Framstegspartiet og SV om å setja ned eit utval som
skal vurdera ulik praksis og konsekvensar når det gjeld aktiv dødshjelp.
Det er to parti som står bak no, men det kunne jo tenkjast at eit
slikt forslag snart vil kunna få fleirtal i denne salen. Eg kunne
gjerne tenkt meg å høyra kva statsråden på vegner av regjeringa
vil seia om temaet aktiv dødshjelp. Dette er jo ikkje ein del av
stortingsmeldinga, men det har faktisk vorte ein del av innstillinga.
Eg synest jo det er beklageleg når det skal handla om livshjelp
og lindrande behandling, men sånn er det, så eg ønskjer ein kommentar
frå statsråden på temaet aktiv dødshjelp.
Statsråd Bent Høie [12:05:51 ] : Aktiv dødshjelp er ikke en
del av regjeringens politikk, det er derfor vi har lagt fram en
stortingsmelding der det er livshjelp som er tema. Jeg er helt enig
med representanten i at målet vårt nettopp er å bidra til en livshjelp
som gjør at folk får god lindrende oppfølging, og at man opplever
stor grad av valgfrihet og å kunne legge vekt på sine egne verdier
også i livets siste fase. Det å innføre aktiv dødshjelp i Norge
er noe som jeg personlig er imot, jeg mener at det strider mot mange
grunnleggende verdier både i samfunnet vårt og i helsetjenesten.
Aktiv dødshjelp er ikke en del av regjeringens politikk.
Nicholas Wilkinson (SV) [12:06:53 ] : Det handler igjen om
barnepalliasjonsteam. Ministeren sa, da han svarte representanten
Toppe, at sykehusene skal bygge opp barnepalliasjonsteam, at det
står i oppdragsdokumentet. Men vi vet at det ikke er på plass. Jeg
snakker med mange av de foreldrene som har barn som trenger lindrende
behandling, som sier at det ikke er på plass.
Da vil jeg gjerne spørre: Har helseministeren
kontroll? Hvor mange palliative team har vi i Norge nå? Hvilke helseforetak
har barnepalliasjonsteam? Jeg vil gjerne vite det for å være helt
sikker på at helseministeren har kontroll.
Statsråd Bent Høie [12:07:44 ] : Oppdraget til helseregionene
om etablering av barnepalliative team ble gitt i juni i år, og det
er det oppdraget de nå skal rapportere på, ved årsrapporteringen
for 2020. Da vil vi få oversikt over hvordan de ulike regionene
har fulgt opp det oppdraget. For ikke veldig lenge siden hadde jeg
et møte med helseregionene der jeg også understreket betydningen
av at de fulgte opp dette oppdraget. Når den rapporteringen er kommet,
vil jeg kunne svare konkret på representantens spørsmål.
Så må en også ha forståelse for at i den tiden
som vi er i nå, er det ikke sånn at det bare er å knipse i fingrene og
etablere den typen team. Det vil ta litt tid. Men det oppdraget
er altså gitt, og vi får en rapportering på det.
Nicholas Wilkinson (SV) [12:08:31 ] : Det er bare et spørsmål.
Jeg hører at ministeren har snakket med de regionale helseforetakene,
at han har sagt at de må bygge opp barnepalliasjonsteam. Men jeg
spurte: Hvor mange barnepalliasjonsteam har vi i Norge? Har ikke helseministeren
spurt? Det er et kort, konkret spørsmål. Har helseministeren kontroll
på hvor mange barnepalliasjonsteam det er i landet nå, før han skal
få en rapport på slutten av året? Han kan spørre nå.
Statsråd Bent Høie [12:09:11 ] : Ja, jeg kan spørre, men jeg
har ikke spurt, jeg har gitt beskjed om at en skal etablere den
typen team. Når helseregionene rapporterer på det oppdraget, får
vi også svar på det som er representantens spørsmål. Hvis representanten
ønsker et antall eller status for akkurat dette arbeidet her og
nå, må representanten nesten stille det som et skriftlig spørsmål,
så vil han få svar på det.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
De talerne som heretter får ordet, har en taletid
på inntil 3 minutter.
Kjersti Toppe (Sp) [12:10:03 ] : I innstillinga står det både
om å innføra fritt brukarval i kommunehelsetenesta, som er ein merknad
frå Framstegspartiet, og det er òg ein merknad og eit forslag om
aktiv dødshjelp. Eg tenkjer at det er trist at ei innstilling vert
dominert av dette når det er ei sak som skal handla om livshjelp,
og fritt brukarval i den siste fasen av livet er i alle fall fjernt frå
det Senterpartiet står for. Vi skal skapa eit mangfald i tilbodet,
men det er noko anna enn det Framstegspartiet no tar til orde for.
Når det gjeld aktiv dødshjelp, engasjerer det
meg, for vi ser no at det er fleire og fleire parti som vil greia
ut dette. SV er òg med på forslaget om å setja ned eit utval. For
min del synest eg det er heilt overordna at vi har eit samfunn og
ei lovgiving som vernar om menneskeverdet. Norsk helsepersonell
er i dag negative til aktiv dødshjelp. Det synest eg vi skal føla
oss trygde og stolte av. Eg synest det er enormt bra at vi i Noreg
har helsepersonell med eit så sterkt etisk kompass, og eg trur det
er viktig for tilliten til helsevesenet vårt.
Det er òg slik at viss vi vil innføra aktiv
dødshjelp, må nokon òg få plikt til å ta liv. Det er ei side ved
dette som ingen snakkar om, i alle fall veldig få. Når vi ser på kva
som skjer i andre land, vert jo rammene alltid utvida. I Belgia
er det inga aldersgrense lenger, og i Nederland er grensa tolv år.
Det er ikkje berre sjukdom i den siste fasen av livet, alvorleg
sjukdom, òg psykiske lidingar er no innanfor retten i ein del land.
Eg synest det er ei skremmande utvikling, og eg hadde håpt at ein
framleis kunne vera tydeleg på det.
Når det gjeld spesialitet, har eg ein kommentar
til det. Senterpartiet står fullt og heilt bak ordlyden som står
i innstillinga. Han er nøye vurdert, for det er dette fagmiljøet
vil. Ein vil ikkje ha ein eigen spesialitet, for det er så viktig
at mange ulike legar kan få den tilleggskompetansen eller påbyggingsspesialiteten
som gjer at det får status som eigen spesialitet. Men vi skal vurdera om
det vert ei endring av det andre forslaget.
Sveinung Stensland (H) [12:13:18 ] : Cicely Saunders sa: Du
betyr noe fordi du er du. Vi vil gjøre alt vi kan for å hjelpe deg.
Du lever helt til du dør.
Cicely Saunders var en britisk lege, sykepleier
og forfatter. Hun var viktig for oppstarten av hospice-bevegelsen
og også sentral i det å få palliativ pleie inn som en del av moderne
medisin. Når jeg trekker frem henne, er det et signal om at vi i
Høyre liker hospice-tankegangen, og at vi også er opptatt av palliativ
pleie og palliative team. Det skal være sentralt. Jeg deler engasjementet
til komiteen når det gjelder å få på plass palliative team rundt om
i hele landet. Det er en utfordring. En av de store utfordringene
er tilgang på kvalifisert personell.
Representantene Toppe og Moflag var inne på
forslaget om palliativ medisin som medisinsk spesialitet. Vi står
ikke inne i forslag nr. 4 i innstillingen, men jeg har levert et
løst forslag, som jeg nå ønsker å fremme, med en liten endring.
Jeg leser opp forslaget sånn som det nå lyder, og jeg forstår det
sånn at komiteen stiller seg bak det. Det vil da lyde som følger:
«Stortinget ber regjeringen etablere
palliativ medisin som en medisinsk spesialitet, eller påbyggingsspesialitet
som gir en formalisering av kompetanse i palliativ medisin med status
som medisinsk spesialitet. Muligheten for å bygge på læringsmål/innhold
fra ulike spesialiteter skal inngå i etableringen av den nye spesialiteten.
Som følge av dette må det opprettes kliniske utdanningsstillinger.»
Det med utdanningsstillinger er svært viktig.
Jeg var senest sist uke og besøkte sykehuset i Stavanger og deres palliative
avdeling. De har rundt 30 ansatte og forteller at det er vanskelig
å få tak i folk. Men det som de også forteller, er at det viktigste
de kan gjøre, er å skape trygghet rundt palliasjon. For palliasjon
skjer jo ikke bare i sykehus, det gjelder ikke bare kreftpasienter,
det gjelder alle typer pasienter i alle deler av livet – det er
unge, det er eldre – og det viktigste de gjør, er å skape trygghet. Klarer
en å skape trygghet for at kommunene klarer å håndtere denne pasientgruppen
bedre, vil også flere få god hjelp der de bor.
Høyre og resten av regjeringspartiene stiller
seg også bak forslaget om en handlingsplan. Den trengs. Vi trenger
bedre samarbeid. Nå har vi etablert helsefellesskap, men en del
av disse pasientene sliter jo nettopp fordi det blir litt krevende
samspill mellom kommune og sykehus. Det er rapporter om uheldig
pasienttransport og rapporter om pasienter som må legges inn for
å få ganske enkel behandling. Det vil vi ha slutt på. Derfor er
vi hjertens enig i forslaget om en egen handlingsplan.
Presidenten: Da oppfattet presidenten
at representanten Sveinung Stensland har tatt opp en redigert utgave
av forslag nr. 12.
Tuva Moflag (A) [12:16:24 ] : Jeg starter med det siste først,
nemlig forslaget som representanten Stensland nettopp refererte.
Jeg vil varsle at både Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og SV vil støtte det redigerte forslaget, og at vi samtidig trekker
forslag nr. 4. Vi mener det er en styrke for saken at vi får et
forslag som har et enstemmig storting bak seg, og er da optimistiske
med tanke på at helseministeren følger opp dette og tar med seg
det tydelige signalet som kom fra høringen om at vi vil ha framdrift.
Det var jo et av de tydelige signalene som kom i høringen fra fagmiljøene
og fra pasientorganisasjonene, at man ikke ønsket en utsettelse
i form av flere utredninger, men at man her går videre.
Jeg vil også understreke at det var viktig
for oss at forslaget ble endret, og at man har med ordet «påbyggingsspesialitet»
i den teksten som nå ligger på bordet. Vi er kjent med at påbyggingsspesialitet
ikke er en del av strukturen i dag, men dette er modellen man har
i både Sverige og Danmark. Så når man går videre med dette arbeidet,
er det fint om man også skjeler til det, også med bakgrunn i det
som var det opprinnelige flertallsforslaget i innstillingen, men
også i merknadene som følger av det.
Så, når jeg først har ordet og det ser ut som
vi kanskje begynner å nærme oss en avrunding av debatten, har jeg lyst
til å si litt mer om det som går på barnepalliasjon. Det er jo noe
som berører oss sterkt når et barn eller et ungt menneske mister
livet. Og det har vært stort engasjement knyttet til dette temaet,
enten det har vært opprettelsen av et barnehospice i Kristiansand
eller dette med å få på plass barnepalliative team i hele landet.
Jeg har gjennom disse ukene fått anledning
til å snakke med foreldre som har mistet barna sine. Jeg har vært
på besøk i et hjem hvor barnerommet egentlig ser ut som et sykehusrom,
fullt av medisinsk utstyr. Jeg har vært med Avansert hjemmesykehus
for barn og sett at barn får cellegiftbehandling hjemme. Jeg har
vært med hjem til barn som sliter med senvirkningene av kreft. Så jeg
er glad for at det er enstemmig komité som nå peker på at vi trenger
et bedre løp for de barna som er i overgang fra barn til voksen.
Noen blir kanskje 16 år, men noen blir 21. De må ha den samme gode
behandlingen gjennom hele livet sitt.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:19:45 ] : Jeg er veldig uenig med
Kjersti Toppe – innstillingen domineres ikke av aktiv dødshjelp,
det er ett mindretallsforslag satt opp mot en samlet komité på veldig
mange andre områder. Jeg hadde ikke tenkt å vie det stor plass.
Jeg har fremmet forslaget fra talerstolen, som jeg må gjøre. Det er
Senterpartiet selv som drar opp slik at dette blir en debatt. Det
er jo litt underlig hvis man er lei seg for at det er en del av
innstillingen.
Senterpartiet sier at de vil ha mangfold, men
det mangfoldet skal være bare det de selv liker. 77 pst. av Norges
befolkning er svært positive til å få en utredning om aktiv dødshjelp.
Jeg synes at Senterpartiet kanskje skal respektere at dette er et
ekstremt viktig spørsmål for veldig mange mennesker i dette landet.
Da må det være lov for dem også å heve stemmen og si at vi trenger litt
mer kunnskap. Det er bare det vi ber om. Det er ikke snakk om å
innføre noen ting. Det er snakk om å få svar på alle påstander som
blir slengt ut i debattene.
Det er mange land som har hatt dette i flere
år. De har evaluert, de sitter med statistikk, de sitter med kunnskap.
Det hadde vært utrolig interessant for oss å kunne ha en debatt
på det nivået, istedenfor sånn som vi har stått og stampet de siste
15 årene og man bare sier nei, nei, nei, mens 77 pst. av Norges
befolkning altså sier ja. Igjen: Denne meldingen handler om å gi
en god avslutning på livet. De landene som har innført aktiv dødshjelp,
har sagt at det er det mest grunnleggende som må på plass. Du må
ha trygghet for god omsorg ved livets slutt, og det er det vi bygger
opp nå. Jeg tar gjerne debatten, men da må Senterpartiet bestemme
seg: Vil de at vi skal snakke om det, eller vil de ikke at vi skal
snakke om det?
Carl-Erik Grimstad (V) [12:22:23 ] : Jeg tar ordet nå først
og fremst for å si at Venstre selvfølgelig støtter det reviderte
løse forslaget som representanten Stensland har lagt fram. Men når
jeg først står her: En av fordelene ved å ha levd noen år er at
man husker tilbake og kan trekke noen historiske linjer. Første
gang jeg ble kjent med begrepet «palliasjon», dreide det seg vel
egentlig om Bærum-saken, som nå går mer enn 20 år tilbake, og som
endte med at helsedirektør Anne Alvik trakk seg fra sin stilling
etter en anmeldelse for aktiv dødshjelp overfor en lege ved Bærum
sykehus. Dette dreide seg egentlig om lindrende behandling, altså
palliativ behandling. Slik kom «palliasjon» inn i mitt vokabular.
Så ble det sagt fra det medisinske miljøet etter denne opprivende
debatten at norsk palliativ behandling ble satt ti år tilbake med
Bærum-saken. Det tror jeg det er enighet om, for palliasjon bærer
med seg veldig mye følelser, og når følelser kommer inn i medisinen,
blir det ofte stagnasjon av det.
Jeg har hatt kontakt med leger ved Sykehuset
i Vestfold som er veldig opptatt av palliativ behandling, og som
har bygget opp et sterkt fagmiljø knyttet til sykehuset. De er nå
veldig bekymret for i hvilken grad oppbyggingen av hospicene i Kristiansand
og Malvik skal gå ut over finansieringen av de palliative teamene
som nå oppstår rundt omkring. Det har vi tatt opp med helseministeren
– det blir tatt opp både her og andre steder – og jeg er glad for
at helseministeren nå kan avkrefte dette på det aller sterkeste.
Det er altså ingen grunn til å tro at de palliative miljøene som
bygges opp rundt omring i landet, vil lide som følge av finansieringen
av hospicene i Kristiansand og Malvik.
Men så har altså disse palliative teamene selvfølgelig
en rekrutteringsside, og derfor er jeg nå veldig glad for at dette
forslaget til vedtak– som dreier seg om å bygge opp en spesialitet
i palliativ medisin – ser ut til å få flertall. Det ser jeg fram
til.
Sveinung Stensland (H) [12:25:00 ] : Jeg vil gi representanten
Kari Kjønaas Kjos rett i at innstillingen fra komiteen ikke i veldig
sterk grad er preget av aktiv dødshjelp. Jeg vil bare påpeke at
for oss er dette et stort spørsmål, det er ikke noe vi tar lett
på. Komiteen var i Nederland i fjor, hadde møte med myndighetene
der og gikk bl.a. igjennom statistikk rundt dette. Jeg kan bare
svare at for Høyres del er dette er et så viktig spørsmål at vi
har løftet det inn i prinsipprogrammet vårt. Det er avklart etter
en lengre debatt i partiet. Vi har hatt voteringer om det på landsmøtet.
Så i Høyre har vi hatt denne debatten.
Dette er et så vanskelig spørsmål og krever
så stor respekt at jeg synes vi skal gjøre noe annet enn å slenge
om oss med ting og å synse i denne debatten. Det er ganske sterke
fagpersoner som taler imot det, og det er fagpersoner som taler
for det. Det at en er uenig med noen, betyr ikke at en synser. For
meg er det et veldig sterkt signal når Legeforeningen er imot og
Rådet for legeetikk er imot. Da jeg var i møte med den nevnte avdelingen
ved Stavanger sykehus i forrige uke, spurte jeg om dette var et
stort spørsmål. Når en lege kan si at vedkommende har jobbet med
palliasjon i 20 år, og at dette aldri har vært et tema for noen
pasienter, er det ikke slik at vi driver med synsing, vi har bare
trukket en annen konklusjon.
Når det gjelder det å stemme imot denne utredningen,
har statsråden redegjort for det. Det er noe som ikke er aktuell
politikk for oss, og da er det heller ikke noen vits i å utrede
det. Men jeg håper vi kan ha litt større respekt for hverandres
syn i denne saken, for jeg har full respekt for representanten Kjønaas
Kjos og Fremskrittspartiets syn i denne saken.
Presidenten: Representanten Kjersti
Toppe har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Kjersti Toppe (Sp) [12:26:57 ] : Til hospice og det at prioriteringar
av hospice ikkje vil gå ut over tilbodet i dei offentlege sjukehusa
i dag: Eg meiner at ein må skilja mellom hospice for vaksne og eldre
og barnehospice. Når det gjeld barnehospice, står det klart i NOU-en
at erfaringar frå andre land viser at det trengst eit betydeleg
befolkningsgrunnlag for å driva eit barnehospice, og at det er dei
landa som i stor grad gir tilbod til familiar i nærområda. Difor
meiner vi i Senterpartiet at det er forskjell på å øyremerkja midlar
eller å villa ha Lukas Hospice i Malvik og å oppretta eit barnehospice
i Kristiansand, som klart vil gå ut over tilbodet i det offentlege, slik
som iallfall Senterpartiet vurderer det.
Presidenten: Flere har ikke bedt om
ordet til sak nr. 7.
Votering, se voteringskapittel