Himanshu Gulati (FrP) [14:10:24 ] : Rett ved hovedflyplassen
på Gardermoen, hvor millioner av både utenlandske og innenlandske
turister passerer hvert år, er åstedet for noen av de største brutalitetene
som skjedde i Norge under krigen, og også åsted for noen av de største
tyske massegravene i Norge fra krigen. Jeg er veldig takknemlig
overfor Forsvarsforeningen ved Øvre Romerike Forsvarsforening, ikke
minst ildsjelen Knut Erling Skreden, som har vist både meg og flere
representanter rundt på stedet og fortalt historier om enkeltskjebnene
som møtte sin død i Trandumskogen, om unge soldater i 20-årene som
sang patriotiske sanger og ble skutt til døde rett etter at de var
ferdig med dette, og om britiske soldater som kom med fly for å
være med på det som skulle skje på Rjukan, men som dessverre ble
utsatt for en flystyrt og etter det rehabilitert på sykehus, kun
for å bli tatt med til Trandumskogen for å bli henrettet.
Det er mye historie
i Trandumskogen, også historie som det er viktig at vi ikke glemmer,
og som også våre kommende generasjoner blir opplært i. På samme
måte som Akershus festning har status som nasjonalmonument og også
var et sted for henrettelser, håper jeg at man kan gjøre det samme
med Trandumskogen. Fremskrittspartiet har i sitt alternative statsbudsjett
foreslått 1 mill. kr som en startbevilgning for å gjøre dette arbeidet
og for å forskuttere en oppgradering av fasiliteter og andre ting
som kanskje hører med i et sånt arbeid. Vi har gjort det samme når
det gjelder Grini og museet for fangeleiren på Grini, som er godt
i gang, men hvor vi gjerne skulle sett noe høyere bevilgninger.
Det er også stor
enighet i kommunen, på tvers av partilinjer, om at Trandumskogen
med sin historiske betydning bør løftes opp. Dette er et sted som
ligger veldig sentralt til, men som det likevel kanskje er lite
kunnskap om for mange. Vi mener at dette bør være et sted hvor det
er naturlig at spesielt alle som går på skolen, blir tatt med for
å lære om det som skjedde i Norge under krigen, og også for å lære
av feil i historien som vi selvsagt ikke vil skal gjenta seg.
Jeg ser fram til
svaret fra statsråden og regjeringen.
Statsråd Frank Bakke-Jensen [14:14:52 ] : Først må jeg få lov
til å takke interpellanten for en viktig interpellasjon. Den er
viktig i tema, men den er også tidsriktig, all den tid det i år
er 75 år siden frigjøringen i 1945. Det har ført til økt oppmerksomhet
om både minnesteder og markeringer til minne om dem som ofret alt
– om dem som mistet alt for oss, dem som ga alt for friheten.
Det har også rettet
oppmerksomheten mot dem som sterkest fikk føle konsekvensene av
krigen og okkupasjonen. Samtidig har koronasituasjonen ført til
at f.eks. de hvite bussene som har tatt ungdom til utrydningsleire
på kontinentet, har blitt avlyst, noe som også har bidratt til at
vi nå har fått økt oppmerksomhet om lokale minnesteder og den lokale
historien.
Minnestedene over
falne under annen verdenskrig har en dobbel funksjon. De minner
oss om hva som skjedde, og de minner oss på betydningen dette fortsatt har.
Formidling av budskapet om de verdiene vi holder høyt, er altså
viktigere enn noen gang.
Akershus festning
her i Oslo er et viktig nasjonalt symbol. Festningen representerer
700 års historie: fra tiden som kongesete og forsvarsverk – helt
til våre dager, som gravsted og regjeringens representasjonslokale. Men
først og fremst er annen verdenskrig særlig framtredende i festningens
symboltunge landskap. Som beryktet fengsel og rettersted symboliserte
festningen den nazistiske terroren og de ofre motstandsfolkene måtte bære.
Bildet av hjemmefrontmannen i nikkers, som overtar festningen fra
nazistene i stram uniform i mai 1945, er et velkjent symbol på frigjøringen,
et bilde på et fritt Norge.
Vi har reist minnesmerker
på festningen siden frigjøringen. I disse dager reises et monument
på Akershus festning over alle dem som har vært ute i internasjonale operasjoner
etter annen verdenskrig. Dette vil være et viktig uttrykk for samfunnets
takknemlighet og anerkjennelse overfor alle som har deltatt i internasjonale operasjoner
for Norge. Det vil samtidig være et minnested over dem som har omkommet
i tjenesten. Veteranmonumentet er planlagt avduket på frigjørings-
og veterandagen 8. mai 2021.
Fra unionsoppløsningen
i 1905 var det planer om et nasjonalt monument. Monumentet skulle
være et tydelig tegn på landets selvstendighet og uavhengighet,
på lik linje med flagget og nasjonalsangen. Planene om å hedre eidsvollsmennene
med en bauta kom ikke helt i mål, og i 1940 kom krigen.
Etter annen verdenskrig
ønsket man å hedre og minnes dem som ga sitt liv for Norges sak.
Derfor ble monumentet over falne norske patrioter reist på retterstedet
på festningen allerede 8. mai 1949. Kong Haakon sa ved innvielsen
at minnesmerket skulle være over de 42 motstandsfolkene som ble
henrettet der. Men først og fremst skulle det være et minnesmerke
over de falne med ukjent grav. Sånn ble retterstedet et symbolsk
gravsted for alle motstandsfolk med uvisse graver. Men det er ingen
som er begravet på retterstedet.
Da monumentet
på retterstedet var etablert, ble det arbeidet med et nasjonalt
monument som favnet om alle nordmenn som var offer for annen verdenskrigs grusomheter.
Alle taper noe i en krig. Alle trenger noe å samles om. Og på 25-årsdagen
for frigjøringen, den 8. mai 1970, avduket kronprins Harald nasjonalmonumentet
for krigens ofre på festningsplassen. Stedet ble valgt fordi det
var best egnet til å ta imot alle dem som ville delta på jubileet
og markeringen.
Trandumskogen
har en sentral plass i beretningen om annen verdenskrig i Norge.
Området har sterk symbolverdi og er et viktig minnested over de
mange som mistet livet her. Det ble henrettet 194 mennesker i Trandumskogen.
Det var nordmenn, sovjetere og briter. De ble henrettet fordi de
nektet å godta den nazistiske samfunnsordenen. De døde ble lagt
i massegraver der de ble skutt.
Nazistene ville
at ingen skulle kjenne skjebnen til de henrettede. Å etterlate pårørende
og lokalsamfunn i uvisshet var en del av terroren. Etter krigen
ble massegravene åpnet, og de henrettede ble identifisert og flyttet.
De norske falne ble flyttet til sine hjemsteder. De britiske og
sovjetiske falne ble flyttet til Vestre gravlund i Oslo, der de
fortsatt hviler.
I 1954 avduket
kronprins Olav et verdig minnesmerke over dem som ble henrettet
av nazistene i Trandumskogen, og minnesmerket står der også i dag. Både
seremoniplassen i Trandumskogen, området for massegravene og stridsvognskytebanen
like ved ble fredet av Riksantikvaren 8. mai i år. Stridsvognskytebanen i
Trandumskogen fungerte som en støydemper under nazistenes henrettelser.
Formålet med fredningen er å sikre retterstedet og stridsvognskytebanen
som et viktig nasjonalt krigsminne. Seremoniplassen ble fredet for
å bevare området som blir benyttet i både offisielle og uoffisielle
minnemarkeringer for de falne. Trandumskogen er et populært turområde
og åpent for allmennheten. Fredningen får ingen konsekvenser for
tilgjengeligheten for publikum.
Minnelunden og
minnesmerket der er også vernet etter forskrift om krigsgraver,
jf. gravferdsloven § 23 a. Kulturdepartementet yter faste tilskudd
til Ullensaker kommune gjennom tilskuddsordningen for vedlikehold
av utenlandske krigsgraver. Kommunen utfører vedlikehold og holder
beplantningen i stand ved minnesmerket.
Det kan derfor
sies at Trandumskogen allerede har nasjonal status. Hele området
er fredet etter kulturminneloven, og minnelunden er vernet etter
gravferdsloven og krigsgravforskriften. Det betyr at minnelunden
er fredet uten tidsbegrensning, holdes i hevd og forvaltes med den
verdighet som stedets egenart tilsier.
Ullensaker museum
er en del av Museene i Akershus og får driftstilskudd fra Kulturdepartementet.
Museet arbeider med formidling av krigshistorien rundt Trandumskogen
og arrangerer jevnlig omvisninger for interesserte. For de yngre
generasjonene gjennomfører Ullensaker museum et undervisningsopplegg
rettet mot elever på tiende trinn.
Minnestedet i
Trandumskogen er ett av mange steder hvor vi kan minnes og hedre
dem som falt for friheten og freden under okkupasjonen. De falt
for noe som var større enn dem selv. De falt for nasjonen Norge.
Jeg er kjent med
at Ullensaker kommune arbeider med den videre utviklingen av minnestedet
– Trandumskogen satt i en helhetlig ramme, der også Trandum leir og
arbeidsleiren for sovjetiske fanger inngår. Det er derfor grunn
til å takke Ullensaker kommune for deres arbeid og for den positive
innstilingen til Riksantikvarens fredningsvedtak. Ikke minst er
det grunn til å være takknemlig for den oppfølgingen kommunen har
av vår felles kulturarv i Trandumskogen.
Vi støtter det
arbeidet som skjer i Trandumskogen, men også arbeidet med andre
minnesmerker. Husk at dette er et land der vi har veldig mange minnesmerker rundt
omkring. I sommer var jeg på Hopseidet og markerte henrettelsen
av seks sivile der. For tre uker siden var jeg nede i Moss og avduket
krigsseilermonumentet der. Vi lager oss minnesmerker etter annen
verdenskrig rundt omkring i nasjonen, og det er et viktig arbeid.
Det er et viktig arbeid fordi det er en del av vår kollektive hukommelse,
og det er et viktig arbeid fordi vi skal minne de unge som kommer,
på at den freden og friheten vi kan nyte i dag, ikke kom gratis.
Vi skal minne de unge på at den freden og friheten vi har i dag,
er det noen som har kjempet for, og vi skal henge opp et lite varsku
og si at den kanskje må kjempes for en gang i framtiden også.
Men det å ha flere
nasjonale minnesteder rundt omkring er jeg litt skeptisk til, rett
og slett fordi vi har en krigshistorie som strekker seg langs hele
kysten. Vi har en krigshistorie som i aller høyeste grad ennå er
levende i den delen av Norge som jeg kommer fra, med et helt fylke
som ble svidd av. Vi har en krigshistorie som ennå sitter i bevisstheten
til mange familier på grunn av det de føler som urett som har skjedd
etterpå. Vi har en krigshistorie som ennå kjennes hos etterkommerne
etter partisanene, etter de samiske grenselosene og etter folk som
kanskje føler at historien er urettferdig fortalt etter annen verdenskrig.
Så det nasjonale
minnesmerket mener jeg vi skal holde på Akershus festning, og så
skal vi bruke ressurser og krefter på å fortelle den historien vi
har med oss, rundt på minnestedene også andre plasser i Norge. Jeg verdsetter
stort det arbeidet som skjer i Ullensaker kommune og i Trandumskogen,
og vi skal verne om historiefortellingen og formidlingen der, sånn
at vi er sikre på at vi overleverer til den neste generasjonen den
viktige historien og de viktige verdivalgene som ble gjort for at
vi skal kunne ha det så godt som vi har det i dag.
Himanshu Gulati (FrP) [14:24:15 ] : Jeg vil begynne med å takke
forsvarsministeren både for innlegget og for det synlige og genuine
engasjementet som statsråden viser for krigshistorien og for alle
dem som har bidratt i kampen for frihet for dette landet, og ikke minst
de som måtte betale med den høyeste pris man kan betale.
Jeg vil også takke
både statsråden, regjeringen og egentlig kommuner og alle andre
offisielle myndigheter i Norge for måten man hedrer dem som deltok
i krigen, og hvordan man både bevarer og løfter fram minnesmerker
og andre steder av viktig betydning fra krigen. Som tidligere statssekretær
hadde jeg også selv noen ganger æren av å være med på den typen
markeringer. Jeg tror det er en viktig del både av norsk tradisjon
og kultur og er en måte å vise at vi ikke glemmer hva de før oss
har vært gjennom, og hvilken pris de har betalt for den friheten
vi fortsatt nyter den dag i dag.
Jeg vil også takke
statsråden for en god beretning om historiske hendelser, ikke minst
hva de som møtte sin død på Trandumskogen, kjempet for, og hvilken
ideologi de nektet å underlegge seg.
Statsråden var
inne på Hvite Busser. Det er en flott tradisjon, selv om den er
noe forstyrret av korona, at norsk ungdom reiser ned til Polen,
Auschwitz og andre steder og blir opplært i noen av de mørke kapitlene
i vår felles europeiske historie. Vårt ønske er at man skal ha like
mye fokus på å besøke de lokale stedene av betydning, som Trandumskogen.
Jeg opplever at
statsråden og jeg er enige om det meste, og jeg respekterer også
argumentet om at status som nasjonalmonument bør reserveres på den
måten det er gjort. Men jeg tror kommunen likevel kommer til å være
i kontakt med Forsvarsdepartementet, Stortinget og andre myndigheter
for å se hvordan man likevel, uavhengig av den formelle statusen,
hvor mye allerede er gjort med fredning og andre ting, kan oppgradere
fasiliteter og legge til rette for at Trandumskogen blir et bedre formidlingssted
fremover, ikke bare for barn og unge fra Østlandet og resten av
landet, men kanskje også for en del av de turistene som bruker Gardermoen
som inngangsport til Norge, og som kanskje ikke er klar over at et
så viktig sted, av både historisk og nasjonal betydning, ligger
så praktisk til. Så jeg takker statsråden for engasjementet og for
svaret, og jeg håper, selv om statusen for sted kanskje ikke bør
oppgraderes til nasjonalmonument, at man likevel opprettholder en
diskusjon og engasjement framover for å oppgradere fasilitetene
med tanke på formidling.