Trine Skei Grande (V) [12:11:04]: Jeg har lyst til å begynne med en liten utfordring til presidentskapet. Hvis interpellasjonsinstituttet skal fungere optimalt, bør man kanskje være litt kjappere med å få fram interpellasjonene når saker er aktuelle. Men dette temaet mener jeg nok fortsatt er like aktuelt sjøl om det ikke skrives så mye i media om det.

Mange steder i verden ser vi at menneskerettighetene utfordres, og i skyggen av covid-epidemien har vi sett at det har blitt enda større utfordringer mange steder i verden. Kina er et av de mange områdene som man har fått økt bekymring for i denne perioden. Det handler om behandlingen av minoriteten uigurer, og det handler om Taiwan. Det handler om overvåking av egne borgere, og det handler om et virus en skaper, og at man hindrer en effektiv kamp mot det viruset fordi man er opptatt av kontroll over egne innbyggere og f.eks. er opptatt av å straffe Taiwan, som ikke faller inn i folden.

Vi i Venstre har mange liberale venner i Hongkong, og da situasjonen der eskalerte, fikk vi veldig mange meldinger om den bekymringsfulle utviklingen under de nye sikkerhetslovene. Jeg har lyst til å begynne med noe som Martin Lee, som er medlem av Liberal International, og som har fått Liberal Internationals Freedom Prize, sa en gang jeg møtte ham i Marrakech på et møte i Liberal International: «Trine, du må forstå at tar du handa til en europeer og vrir den bak på ryggen, gjør det vondt. Tar du handa til en afrikaner og vrir den bak på ryggen, gjør det vondt. Tar du handa til en amerikaner og vrir den bak på ryggen, gjør det også vondt. Men dere europeere må forstå at det er akkurat like vondt når en asiat får vridd handa si bak på ryggen.»

Hele verden sa ja til «ett land, to systemer». Da Hongkong ble ført tilbake til Kina, laget man en avtale mellom Storbritannia og Kina om muligheten for fortsatt å ha demokrati i Hongkong.

I skyggen av covid ble nye sikkerhetslover innført, og den 30. juni ble det klart at disse sikkerhetslovene kom til å stå over det som var minigrunnloven til Hongkong. Vanligvis hadde man markeringer i Hongkong 4. juni for å markere hendelsene på Den himmelske freds plass, på samme måte som man hadde markeringer 1. juli, da Hongkong igjen ble en del av Kina. Det vi så under covid, var at begge markeringene ble forbudt. Den 1. juni ble 370 demonstranter arrestert, veldig mange av dem for brudd på disse sikkerhetslovene.

Men vi har sett at demokratibevegelsen i Hongkong ikke var så lett å døyve som det mange trodde. Da sikkerhetslovene kom, gikk demonstrantene over fra de store bannerne til å demonstrere med blanke ark for å vise hvordan ytringsfriheten deres ble hemmet.

Den 23. august ble tolv unge hongkongere anholdt da de prøvde å rømme til Taiwan. De er, ut fra det jeg vet, fortsatt i fengsel. Den 10. august opplevde medieeieren Jimmy Lai at 200 politifolk gikk inn og arresterte ham og også gjennomsøkte hele mediehuset og beslagla mediehusets informasjon og arbeid. Hans avis, Apple Daily, solgte fem ganger mer i dagene etter. Det var folks svar på overgrepene fra Kina.

Vi ser det i alle små og store ting hvordan de protesterer mot sikkerhetslovene og de hemningene de gir. Jeg vil få lov til å nevne en morsomhet. Et av slagordene til demonstrantene har vært «Frigjør Hongkong, vår tids revolusjon», mens man kan lese annonser i Apple Daily, f.eks. for undertøy, der man bruker slagordet «Frigjør din kropp, vår tids undertøy». Så sjøl i kommersielle reklamer prøver folk å få ut slagordet om frigjøring av Hongkong.

Vi har opplevd at unger helt ned i tolvårsalderen på vei for å kjøpe tegnesaker til skoleoppgaven sin er blitt arrestert. Det viser stresset og redselen som de kinesiske myndighetene påfører sin befolkning.

Nå opplever vi at søsterpartimedlemmer av oss ikke får stilt til valg og blir arrestert. Det er en skremmende utvikling fra et land som vi prøver å gjøre avtaler med, og som man kan lure på om det går an å gjøre avtaler med, når vi var så klare på «ett land, to systemer». Det bryr de seg tydeligvis ikke om.

Det skremmer meg også at de kontaktene vi har i Hongkong, og våre søsterpartimedlemmer, blir mer og mer stille. Det er sjeldnere og sjeldnere det kommer meldinger fra dem, og meldingene vi får, tyder på at det er folk som er ganske skremt over situasjonen de er i, og som føler sin sikkerhet klart truet.

Mitt spørsmål til statsråden er om det er noe regjeringa kan gjøre for å utøve press for å sikre både at vi får et Hongkong som er «to systemer, én stat», og at menneskerettighetsforkjemperne som er der, kan få mulighet til å utøve sitt arbeid. Jeg er personlig bekymret for enkeltpersoner som står oss i partiet nær, og som er truet i dagens situasjon.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:18:05]: Innføringen av en ny sikkerhetslov i Hongkong har fått betydelig og rettmessig oppmerksomhet internasjonalt. Fra regjeringas side følger vi naturlig nok utviklingen i Hongkong tett. Vi har tatt opp situasjonen i Hongkong både i internasjonale fora og med Kina direkte.

Jeg deler de bekymringene representanten Skei Grande har for den nye loven, og som jeg tidligere også har gitt uttrykk for, er jeg veldig bekymret for at den kan undergrave Hongkongs uavhengige rettsvesen og befolkningens rettigheter og rettsikkerhetsgarantier. De er jo, som representanten var inne på, nedfelt gjennom Hongkongs lovgivning.

Hongkongs forhold til Fastlands-Kina har siden gjenforeningen med Kina i 1997 vært basert på den såkalte ett land, to systemer-modellen, med høy grad av autonomi for Hongkong, egen såkalt minigrunnlov, Basic Law, et uavhengig rettsvesen og en egen lovgivende forsamling. Det systemet – ett land, to systemer – skal da gjelde til 2047. Dette er en modell som har tjent Kina og Hongkong godt, og Hongkongs befolkning har hatt betydelig frihet under denne modellen. Hongkongs Basic Law sikrer de grunnleggende rettighetene, som representanten nevner, som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og retten til fredelige demonstrasjoner. Disse rettighetene har vært helt avgjørende for at befolkningen i Hongkong har kunnet uttrykke sitt demokratiske engasjement de senere årene.

I flere perioder, senest i fjor, var det omfattende og vedvarende protestaksjoner i Hongkong, og vi var også veldig bekymret over de til dels voldelige konfrontasjonene mellom demonstranter og politi. Uroen som Hongkongs befolkning uttrykte gjennom demonstrasjonene, var basert på en reell bekymring om manglende påvirkning over egen situasjon. Vi oppfordret derfor myndighetene i Hongkong til en åpen og inkluderende dialog med innbyggerne.

Protester og demonstrasjoner er kostnader som frie samfunn må være villige til å bære. Ytringsfrihet er en forutsetning for alle andre demokratiske friheter. Mediefrihet, beskyttelse av journalister og tilgang til pålitelig informasjon er viktig, ikke bare for hvert enkelt individ, men også for utviklingen av samfunnet.

Jeg deler bekymringen for at den nye sikkerhetsloven vil kunne svekke befolkningens mulighet til fortsatt å kunne utrykke seg på en fri og demokratisk måte. For det første er flere av straffebestemmelsene i loven veldig vage. De nye institusjonene som sentralmyndighetene i Beijing har etablert for å iverksette og håndheve loven, vil dessuten kunne svekke autonomien til Hongkongs rettssystem. Flere har pekt på at Hongkongs lokale myndigheter og byens befolkning ikke har blitt tilstrekkelig konsultert under utarbeidelsen av loven. Ethvert lovverk bør ha som formål å beskytte innbyggernes interesser og sikkerhet, og derfor er det viktig at befolkningens syn reflekteres når nye lover innføres.

Vi har dessverre sett en negativ utvikling i Hongkong de siste månedene, også etter at interpellasjonen ble fremmet. Valget til Hongkongs lovgivende forsamling, som skulle skjedd i høst, er utsatt til neste år. Flere prodemokratiske politikere har mistet retten til å stille til valg, og det har også vært veldig få demonstrasjoner i Hongkong siden sikkerhetsloven ble innført. Flere toneangivende aktivister har valgt å legge ned organisasjonene sine og forlate byen. Det er allerede blitt gjennomført arrestasjoner med hjemmel i den nye loven. Profilerte representanter for den prodemokratiske leiren i Hongkong har blitt rammet.

I lys av denne negative utviklingen er det avgjørende at det internasjonale samfunnet er tydelige overfor myndighetene i Kina og Hongkong om at frihetene til Hongkongs befolkning må respekteres, i tråd med menneskerettighetene og Hongkong Basic Law.

Sikkerhetsloven har blitt møtt med protester fra mange land, også fra Norge. Vi har for det første tatt opp vår bekymring for situasjonen i Hongkong direkte med Kina. Menneskerettigheter er en helt integrert del av regjeringas utenrikspolitikk, og det er også en viktig del av dagsordenen for vår bilaterale dialog med Kina. Under besøket til Norge fra Kinas utenriksminister Wang Yi 27. august i år ble norsk bekymring for Hongkong tatt opp både fra statsministeren og meg selv. Vi uttrykte begge at det er viktig at Hongkongs autonomi og Hongkong-befolkningens grunnleggende rettigheter blir respektert. Jeg uttrykte også en stor bekymring for utsettelse av valget. Også under mitt forrige møte med Wang Yi, da vi møttes i Madrid før jul, diskuterte vi menneskerettigheter og Hongkong. Kinesisk side er derfor veldig godt kjent med vårt syn på situasjonen i Hongkong.

Vi har også uttrykt vår bekymring for utviklingen sammen med EU og europeiske partnere. EU har kommet med fire uttalelser om Hongkong i sommer. Uttalelsene har uttrykt bekymring for utviklingen i Hongkong, for den nye sikkerhetsloven, og at den risikerer å undergrave ett land, to systemer-modellen og autonomien til Hongkong.

Norge har sluttet seg til alle EUs uttalelser, og vi har også derfor markert at vi er flere som står sammen i vektleggingen av grunnleggende friheter for Hongkongs befolkning. Men vi har også tatt situasjonen i Hongkong opp i FN. Den 6. oktober i år, sammen med 38 andre land i et felles innlegg i FN i New York om menneskerettighetssituasjonen i Kina, omtalte vi både situasjonen i Hongkong og Xinjiang. I fellesinnlegget uttrykte vi dyp bekymring for den nye sikkerhetsloven og ba de relevante myndighetene om å garantere for rettighetene som er beskyttet under FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og den kinesisk-britiske felleserklæringen, inkludert ytringsfrihet, pressefrihet og forsamlingsfrihet. Vi oppfordret Kina til å opprettholde Hongkongs autonomi og respektere uavhengigheten til Hongkongs rettsvesen.

Norge har også tidligere vært tilsluttet fellesuttalelser i FN ved flere anledninger. I FNs menneskerettighetsråd i Genève var Norge, sammen med flere andre land, med på et innlegg nå i sommer som uttrykte bekymring for den nye sikkerhetsloven. I uttalelsen ble det vektlagt at innføringen av en sånn lov uten involvering av Hongkongs befolkning, rettssystem og lovgivende forsamling undergraver ett land, to systemer-prinsippet. Vi ba eksplisitt Kina om å revurdere innføringen av loven.

Vi har også gitt vår bekymring til kjenne gjennom egne nasjonale innlegg, f.eks. i FNs menneskerettighetsråd 25. september. I samtaler også utad, med medier og på sosiale medier, har vi vært tydelige og konsistente.

Gjennom ulike kanaler gir også Norge tydelig og klart uttrykk for vår bekymring over situasjonen i Hongkong. Vi har kommunisert at den nye sikkerhetsloven ikke må brukes til å innskrenke det demokratiske rommet i Hongkong, inkludert ytrings- og mediefrihet.

La meg avslutningsvis si noe overordnet om vårt forhold til Kina. Vi møter jo Kina på mange områder, og Kina berører også våre interesser direkte på mange felt. Vi har hatt en positiv utvikling i samarbeidet med Kina, og det har også gitt oss en plattform for og en mulighet til å ta saker direkte opp med kineserne der vi er uenige. Dette gjelder i høyeste grad også menneskerettigheter, og dette er noe vi bruker aktivt. For ulike utgangspunkt og samfunnssystemer kan ikke stå i veien for en konstruktiv utveksling av synspunkter og erfaringer. For oss er menneskerettigheter en helt integrert del av utenrikspolitikken. Derfor er det også en helt integrert del av vårt forhold til alle land.

Det er i alles interesse at menneskerettighetene til Hongkongs befolkning respekteres, og at byens selvstendige rettsvesen som garanterer dette, bevares. Negative reaksjoner fra verdenssamfunnet gjør at den politiske kostnaden ved innskrenking av menneskerettigheter blir høyere. Norge, sammen med en rekke andre land, har vært veldig klare i våre oppfordringer til myndighetene i Kina og Hongkong om at frihetene må respekteres i tråd med menneskerettighetene og Hongkongs Basic Law. Vi kommer til å fortsette den samme tydeligheten og ikke minst fremme en forventning om at Hongkongs autonomi og befolkningens grunnleggende rettigheter ivaretas.

Trine Skei Grande (V) [12:27:11]: Jeg vil takke statsråden for svaret og de klare verdiene som blir framført. Jeg vil også takke for at man velger å bruke f.eks. utenriksministerbesøk til å ta opp situasjonen i Hongkong.

Men jeg har to litt konkrete oppfølginger. Det ene er en vurdering jeg gjerne ville hatt av utenriksministeren når vi ser hvordan et stort land som Storbritannia gjør en avtale med Kina om at nå skal de ha et system som heter «ett land, to systemer», og så klarer man ikke å overholde den avtalen. Hvor alvorlig er det at en stor nasjon, som Kina er internasjonalt, ikke klarer å overholde internasjonale avtaler, også avtaler man gjør med ganske store land? Det er skummelt for et lite land som Norge at internasjonale avtaler ikke overholdes, og at sjøl avtaler mellom store land om fredelige overganger ikke blir overholdt.

Det andre: Jeg er veldig glad for at man har et sterkt samarbeid med EU her. Det er helt avgjørende, tror jeg, for å kunne ha det gjennomslaget man skal ha. Men nå får jo Norge en spesiell rolle ved å sitte i Sikkerhetsrådet. Det gir oss jo en posisjon og en arena for å løfte menneskerettigheter generelt, men også på dette området spesielt.

Spørsmålene mine er: Hva er vurderingen når land ikke klarer å overholde avtaler på det nivået som er her? Det andre er: Hvordan kan vi bruke rollen vår i Sikkerhetsrådet til å løfte menneskerettigheter?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:29:12]: Vi har jo akkurat den samme forventningen til Kina når det gjelder å overholde internasjonale avtaler som man har inngått, som vi har til ethvert annet land. Dette er også noe av det som ligger bak den bekymringen vi har for det som nå skjer i Hongkong – det at man gjennom denne sikkerhetsloven kan undergrave hele prinsippet om ett land, to systemer, at man kan undergrave det som er både Hongkong «basic» lov, det som er det uavhengige rettsvesenet, og det som er den egne lovgivende forsamlingen. Da vil det i prinsippet ikke bli noe igjen av ett land, to systemer. Det er vår klare bekymring, og det er derfor også vår klare forventning at Kina respekterer disse grunnleggende sidene ved Hongkong, og ved det også respekterer den avtalen som er inngått.

Når det gjelder Sikkerhetsrådet og vårt arbeid i Sikkerhetsrådet, er vi opptatt av at internasjonal rett er førende for det arbeidet vi gjør på ulike områder.

Vi har vært veldig opptatt av – særlig de siste to årene, hvor vi har sett at det har vært en veldig bekymringsfull utvikling, både situasjonen i Xinjiang og nå sikkerhetsloven i Hongkong – det som også representanten nevner: å alliere oss tett med andre nærstående land. Og – og dette syns jeg er en interessant utvikling – det ser nå ut til å være flere land, også fra andre geografiske regioner enn våre umiddelbart mest nærstående, som slutter seg til en del av disse fellesuttalelsene og den bekymringen som er.

Da vi den 6. oktober i FNs tredje komité var tilsluttet innlegget som var under tysk ledelse, var det 39 land, inkludert Norge, som sluttet seg til det. Det som er interessant å legge merke til, er at det er en betydelig økning fra fjorårets fellesinnlegg, der Norge også var med. Da var det 23 land som støttet opp om dette. Jeg vil også understreke at ordbruken i dette fellesinnlegget vi hadde i oktober, også er kraftig skjerpet, og det reflekterer jo det alvoret vi ser på situasjonen med.

Så for oss er det naturlig å bruke alle de arenaene vi har. Det at vi nå i Sikkerhetsrådet fra 1. januar også har muligheten til den jevne dialogen, ikke bare med de fem faste og de valgte ti, men også med alle andre land i FN om disse spørsmålene, gjør selvfølgelig at vi også ser etter hvilket mulighetsrom som fins for å bidra til å kunne bedre situasjonen.

Ola Elvestuen (V) [12:32:17]: Jeg tror ikke det er mulig å overvurdere den historiske betydning av innføringen av sikkerhetslovene i Hongkong i sommer. Det viste seg at den kinesisk–britiske avtalen fra 1984 om overføring til Kina i 1997, der Kina garanterte for Hongkongs økonomiske og politiske system i 50 år, bare varte i 23 år. Jeg tror ikke det er noen tvil om at denne avtalen nå er brutt. Vi har ikke lenger ett folk, ett land, to systemer, og garantien om ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og retten til fredelige demonstrasjoner er ikke der lenger.

Jeg har lyst til å berømme utenriksministeren, men det er viktig med en fortsettelse av det hun beskriver: at vi må handle sammen med EU, med andre demokratiske land og jobbe aktivt innenfor FN. Også rollen i FNs sikkerhetsråd kommer til å være viktig. Det er viktig å ha en samstemt verdensopinion mot det som nå skjer i Hongkong.

Det er ikke noen tvil om at de nasjonale sikkerhetslovene gir opprørspolitiet i Hongkong alle fullmakter til å slå ned opposisjonen, og all synlig opposisjon er nå forbudt. Som utenriksministeren påpeker, er det en sikkerhetslov som har både vidtrekkende og vage formuleringer som gir et helt åpent rom for å handle. Lovene skiller ikke mellom utlendinger og lokalbefolkning, så det som sies i utlandet, kan også brukes mot deg i Hongkong. Det er både for befolkningen i Hongkong og for alle oss andre.

Så er det vårt forhold til Kina. Ser vi tilbake, er det klart at troen på at økonomisk vekst skulle føre til mer åpenhet, er det lite tegn til i dag. Det kommunistiske diktaturet er beholdt. Det er også vist til situasjonen i Xinjiang, der kanskje mer enn 1 million uigurer er i konsentrasjonsleirer. Det pågår fortsatt undertrykkelse i Tibet, og i Kina innføres et sosialt kredittsystem som gir en mulighet for overvåkning av enkeltpersoner som vi aldri tidligere i historien har sett. Det føres også en aggressiv utenrikspolitikk, enten det er overfor India eller overfor Taiwan i Sør-Kina-havet. Det er mange områder hvor Norge sammen med andre land trenger å markere sin tydelige posisjon.

Jeg tror det er viktig å huske at selv om vi i dag ikke ser at det er mulig for Hongkongs befolkning å demonstrere, er det ingenting som tyder på at ikke motstanden er like stor og like bred og gjennomgående som den som ble vist i hele 2019 og fram til sikkerhetsloven ble innført. Det er en sterk bevegelse. Jeg tror til og med at det er en sterk bevegelse som ser seg mer i sammenheng med andre demokratibevegelser i verden, enten det er i Thailand eller i Hviterussland. Vi må føre den samme politikken for åpenhet, for ytringsfrihet og for demokratiske rettigheter i alle disse områdene.

Helt til slutt: Når vi ser på både det som skjer i Hongkong, det som skjer overfor uigurer i Tibet, og overfor den kinesiske befolkningen med sosialt kredittsystem og ellers, synes jeg det er riktig å observere at kommunistpartiet i Sovjetunionen styrte i 74 år. Kommunistpartiet i Kina er nå inne i sitt 72. år. Det er viktig å reflektere over om denne sikkerhetsloven og det som skjer ellers i Kina, er tegn på styrke, eller om det er tegn på en større skjørhet på grunn av manglende legitimitet i egen befolkning.

Trine Skei Grande (V) [12:37:35]: Jeg har lyst til å dvele litt ved det som representanten Elvestuen tok opp sist i sitt innlegg, at det er et regime som må være veldig presset når de må utøve makt på den måten over sin egen befolkning, et regime som står for en ideologi som har tapt de fleste andre steder i verden, og som sikkert nå ser hvordan de blir utfordret. Det er interessant hvordan de blir utfordret ikke bare på menneskerettighetssida, men også på klimasida, der det folkelige opprøret over at en ikke tar vare på naturen rundt seg, er i ferd med også å være med på å undergrave legitimiteten til regimet.

Jeg er også litt lei meg for at ikke flere har deltatt. Dette er noe som folk var veldig engasjert i for en tid tilbake. Jeg hadde ønsket at det engasjementet hadde holdt seg litt over tid. Det er leit at det er bare Venstre som syns dette er en viktig debatt å ta opp nå. Og, som sagt, jeg syns kanskje presidentskapet må diskutere hvor lang tid man må vente på interpellasjoner i forhold til aktualiteten i temaene, som undergraver litt den formen for debatter som dette kan være.

Jeg er glad for at utenriksministeren hadde de svarene hun hadde på mine utfordringer når det gjelder bruken av Sikkerhetsrådet. Vi bør sørge for å bruke den posisjonen vi nå har fått i Sikkerhetsrådet, til å løfte rettighetssystemene til individene på denne kloden, men også det å holde avtaler mellom land. Det å ha en internasjonal rettsorden som gjør at avtaler holdes, og en internasjonal rettsorden som respekterer de menneskerettighetene som tross alt FN ble etablert som basis for, er ganske viktig for et land som Norge. Men vi ser også at vi blir herset med av store land fordi vi ikke har de store alliansene, og derfor er det viktig å søke samarbeid med type EU for å vise hvordan demokratiske land må stå sammen for de rettighetene som vi ønsker å løfte internasjonalt.

Men vi skal ikke la sånne ting som det som nå holder på å skje i Hongkong, gå oss forbi uten engasjement. Det er kjempefarlig. Det er kjempefarlig for alle de menneskene som kjemper for menneskerettigheter i Hongkong, men det er også farlig for et lite land som Norge hvis det er sånn at store land skal kunne opptre på den måten, uten respekt for individer, uten respekt for avtaler og uten respekt for de verdiene som ligger i bunnen for vårt internasjonale samarbeid.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide [12:40:23]: Jeg vil takke interpellanten for å stille interpellasjonen – eller egentlig hennes vara, som reiste interpellasjonen tidligere, i juni. Samtidig vil jeg understreke et poeng som representanten Trine Skei Grande har på slutten, og det er knyttet til spørsmålet om makt og rett. Dette er en av hovedårsakene til at Norge har søkt det ansvaret det er å sitte i Sikkerhetsrådet i en toårsperiode, nemlig at vi må gjøre alt vi kan som et lite land for å opprettholde en regelbasert internasjonal orden. Hvis vi kommer i en situasjon der store land eller allianser av land skal kunne la makt gå foran rett, rammer det ikke bare oss, det rammer også alle andre land i verden i større eller mindre grad og på ulike tider. Nettopp derfor er det så viktig både å stå opp for det systemet, stå opp for tydelige verdier, og også forklare tydelig til land hva vi er enige om, og hva vi er uenige om.

Derfor vil jeg avslutte med å si at jeg opplever på ingen måte at Norge såkalt herses med fordi vi ikke har allianser. Vi har tvert imot veldig mange allianser, vi slutter oss til allianser, og vi søker aktivt å danne allianser. Hele historien til Norge har vist at det er vår evne til å skape og pleie allianser som gir oss vårt utenrikspolitiske handlingsrom.

Da vi opplevde diskusjonene rundt kandidaturet vårt til Sikkerhetsrådet, var det sånn at vi var veldig klar over at en del land ikke kom til å stemme på Norge, fordi vi er uenige med en del land i deres håndtering av bl.a. grunnleggende menneskerettigheter. Det er helt greit for oss, men vårt standpunkt er tydelig, det har vært det hele veien. For oss var det aldri noen tvil om at det nok var en god del land som ikke kom til å ønske Norge inn i Sikkerhetsrådet, rett og slett fordi vi har en tydelig linje i menneskerettighetsspørsmål. Den linja er kjent for alle, så de som var enige i den linja, ville stemme på oss, de som var uenige, ville ikke gjøre det.