Kari Henriksen (A) [13:13:36 ] : Den 9. november 1938 var en
grusom dag. I 2018, på 80-årsmarkeringen av Krystallnatten, ønsket
Arkivet freds- og menneskerettighetssenter å invitere en jøde fra
Kristiansand til å fortelle om sin erfaring. De forespurte takket
nei. De ønsket ikke å stille opp, av frykt for hvordan de ville
bli møtt i offentligheten.
Denne fortellingen
er ikke unik i dagens Norge. Mange jøder er utrygge, ikke bare i
Norge, men mange steder i verden. Det gjelder også muslimer, homofile
og andre grupper.
Nazistisk ideologi
finnes blant oss i dag. Jeg vil ikke overdrive antall, tilslutning
eller gi dem mer oppmerksomhet enn de fortjener, men meningene deres
bør diskuteres.
Juli 2017 opplevde
vi at nynazister ble eskortert av politiet gjennom Kristiansands
hovedgate, Markens. Det avstedkom redsel, og folk ga uttrykk for
at de opplevde det hatefullt og skremmende. Det framkom behørig
og rimelig kritikk av politiets framgangsmåte.
I Prideparaden
samme år var nynazistene svært aktive med å filme deltakere. De
filmet flere steder langs ruta, og dette avstedkom kraftige reaksjoner
og redsel. Reaksjoner kom det også etter lagmannsrettens behandling
i juni i år, der de frifant tre nynazister som tingretten hadde
dømt. Deres provokasjon var å heise et naziflagg utenfor Arkivet,
som i sin tid tjente som Gestapos hovedkvarter på Sørlandet, et
av mange hovedkontor for realiseringen av den nazistiske ideologien og
et sted der kartlegging, fengsling og tortur av motstandspersoner
var hovedoppgaven. Flagget ble ledsaget av et banner med påskriften
«Vi er tilbake!». Folk opplevde handlingen som hatefull og truende.
Under jom kippur nylig sto flere nynazister utenfor synagogen i
Oslo med antijødebudskap og kniv – en ny truende provokasjon som
skapte redsel. AUF og Arbeiderpartiet har sammen med muslimer i
Norge og verden betalt en høy pris for andres hatefulle ideologi.
Ja, det går en
hårfin grense mellom hatideologi og handlinger. Det er ikke ulovlig
å hate, og det er heller ikke ulovlig å tro på ideologier som ekskluderer
mennesker på grunn av egenskaper eller etnisitet. Men det er skremmende når
troa omsettes til handlinger. For som sagt: Grensa er hårfin.
Da Kristiansand
tingrett behandlet anmeldelsen mot de tre medlemmene av Den nordiske
motstandsbevegelsen som heiste flagget, skrev de det som er sitert
i interpellasjonen, så jeg gjentar ikke den. Men det avsluttes med
at det «som de tiltalte her har gjort, kan ikke vernes av ytringsfriheten,
og er uten tvil ikke nødvendig i et demokratisk samfunn».
Tingretten vurderte
konteksten, gjerningens plassering var vesentlig. Anken førte til
frifinnelse i Agder lagmannsrett, som avviste at handlingen er straffbar,
og statsadvokaten valgte å ikke følge opp saken.
Min holdning er
at vi ikke er tjent med det som må oppfattes som en uklar rettsoppfatning
på dette området. Jeg er urolig for at det mobiliserer krefter som
i sin ideologi og handling vil undergrave demokratiet. Jeg har merket
meg at justis- og beredskapsministeren den 5. august i et svar til
representanten Norunn Tveiten Benestad uttrykker at det noen ganger
er «vanskelig å avgjøre om en konkret ytring faller i den ene eller
andre gruppen» – altså om ytringer knyttes til et politisk eller
ideologisk spørsmål, eller om de angriper personer eller grupper
som omfattes av det strafferettslige.
Jeg er enig i
at her er det vanskelige vurderinger, men jeg er også mer enig med
tingretten enn med lagmannsretten. For nazistmiljøet i Norge står
ikke alene. Ekstreme og ytterliggående miljøer er blant Europas
og Norges største trusler. Miljøene fortjener politisk og demokratisk
motstand, og samtidig fortjener enkeltmenneskene og miljøene som
utsettes for hat og hatytringer, vårt engasjement. Vi må diskutere:
Hvordan skal vi balansere behovet for beskyttelse av grupper som fremmer
en ideologi som undergraver demokratiet og menneskerettighetene
vi har forpliktet oss på?
Jeg vil slåss
for demokratiet og ytringsfriheten, men jeg vil ikke at ytringsfriheten
skal bli en slags selvmordskontrakt for et levende demokrati. En
slik toleranse undergraver etter mitt syn selve grunntanken i FNs
menneskerettighetserklæring. Det enkelte mennesket og menneskets
verdi og verdighet skal beskyttes.
Tilslutningen
til menneskerettighetene kom etter de grusomme erfaringene fra realisert
naziideologi. Da og nå er det bekymringsfullt at provokasjonene
skjer langsomt, og tegnene kan være vanskelige å få øye på.
Vår tidligere
stortingspresident Jo Benkow har beskrevet sin hverdag i boka Det
ellevte bud. Der forteller han om hatbrev fra folk som hater jøder,
og folk som sa de ikke var rasister, men – som han sa – de ville
bare si at jeg verken burde være stortingspresident eller partiformann,
og burde forstå at sånt kan skape antisemittisme, osv.
Benkows venner
sa: Ikke bry deg. Han sa at han neppe noen gang ville slutte å ta
seg nær av det. Antisemittisme er ikke bare smittefarlig, den er
en del av kulturarven, sa Jo Benkow.
Hatkriminaliteten
øker dramatisk, viser tall justisministeren har oppgitt på mitt
spørsmål om dette. Utviklingen utfordrer hele samfunnet og påvirker
særlig barn og unges oppvekstmiljø. For mange opplever dessverre
å føle at de ikke strekker til, ikke er bra nok, eller er på feil
sted. Jeg mener det trengs mer enn mer eller mindre forpliktende
handlingsplaner og fine ord i taler og tekst for å snu denne utviklingen.
Sammenhengen mellom ord og gjerninger må synes.
Regjeringa må
for det første – og som den viktigste rollemodellen for sitt folk
– være tydelig, ekstremt tydelig og enhetlig i sitt budskap. Det
har den ikke alltid vært. Lovene må være tydelige, og de må følges
opp med politisk handling, som tilstrekkelige ressurser til etterforskning
av denne type kriminalitet.
Ytringsfriheten
står og skal stå sterkt i vårt demokratiske Norge. Det betyr at
både guder og deres tilhengere må tåle at deres viktigste religiøse
skrifter blir både latterliggjort og radbrekket. At det diskuteres
hvorvidt slike handlinger er kloke og i tråd med et upålagt ytringsansvar,
er både rett og naturlig. Det hører også med i en ytringsfrihetsdebatt.
Skal vi i den
offentlige debatten innsnevre disse dilemmaene til kun å være et
spørsmål om ytringsfriheten og en rettslig avgrensning av den eller
ikke? Både i den offentlige samtale og spesielt på nett trengs flere
anstendige voksne og en debatt om hvor grensene skal gå, slik at
staten kan ivareta sin forpliktelse, som Menneskerettighetserklæringen
pålegger den, nemlig å sikre dens innbyggere verdighet som mennesker.
Det er innført
regler som tillater skolene å flytte barn som mobber, fra skolen
de går på. Det er en svært alvorlig inngripen i barns rettigheter.
Men vi synes noe mer maktesløse mot enkelte voksne og organisasjoner
som oppfører seg mange ganger verre og mye mer truende overfor enkeltpersoner
og grupper i det offentlige rom og på nett.
Jeg har stor respekt
for utfordringene som trekkes opp i forbindelse med ytringsfriheten.
Folk skal ha lov til å provosere. Samtidig må det være lov å stille
spørsmålet: Hvem skal ytringsfriheten beskytte, og hva? Og ytringsfriheten
kan neppe overordnes ethvert annet prinsipp. Kan man f.eks. vurdere dette
ut fra andre kontekster enn ytringsfrihetsrammen? Etter min kunnskap
har vi tidligere i større grad vurdert slike provokasjoner og tydelige
hatefulle markeringer som et ordensproblem.
Jo Benkow sa at
antisemittisme var smittefarlig og en del av kulturarven. Han utvidet
de utfordringene vi står overfor, til noe større. Så vi må også
diskutere dette i en større kontekst. Hvordan møter demokratiet
krefter som vil fjerne demokratiet og grunnlaget for å ha en demokratisk
stat? Hva slags virkemidler skal vi tillate, og hvordan skal vi
innrette oss slik at demokratiet ikke ødelegger seg selv?
Ser statsråden
behov for å presisere lovverket etter at tingrett og lagmannsrett
kom til motsatte konklusjoner, og vil hun vurdere andre løsninger,
f.eks. å betrakte slike provokasjoner oftere som et ordensproblem
rettsmessig, istedenfor politisk ideologi?
Statsråd Monica Mæland [13:23:32 ] : Aksjonene i Kristiansand
natt til 9. april 2018 sjokkerte og opprørte mange. Vi er også heldigvis
veldig mange som tar sterk avstand fra nazistisk symbolbruk og agitasjon,
og jeg kan godt forstå at flere har reagert på at de tre mennene
som sto bak aksjonen, ble frifunnet i lagmannsretten.
Jeg ønsker likevel
ikke å ta til orde for at lovverket bør endres nå for å sikre at
de som måtte gjennomføre liknende aksjoner i framtiden, blir straffedømt.
Straffeloven § 185 inneholder allerede et forbud mot diskriminerende
eller hatefulle ytringer. Det framgår uttrykkelig av ordlyden i
loven at også bruk av symboler skal regnes som en ytring. Det er
ikke tvil om at bruk av hakekors ofte vil være i strid med loven. Forutsetningen
er at bruken truer eller forhåner noen eller fremmer hat, forfølgelse
eller ringeakt overfor noen på grunn av nærmere angitte særtrekk,
slik som hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion eller
livssyn.
Jeg synes dette
er en fornuftig regel. Å kriminalisere ytringer som ikke oppfyller
vilkårene i straffeloven § 185, er problematisk av hensyn til ytringsfriheten.
Dette gjelder enten ytringene er verbale eller består i symbolbruk.
Fordi ytringsfriheten er en bærebjelke i et demokratisk samfunn,
er det gode grunner for å tillate at meningsmotstandere gir uttrykk
for sine politiske og ideologiske standpunkter, så lenge ytringene
ikke angriper enkeltpersoner eller grupper.
Når hakekors brukes
i aksjoner eller andre sammenhenger, er det påtalemyndighetene og
domstolenes oppgave å vurdere om symbolbruken skal ses på som en
hatefull ytring rettet mot noen på grunn av slike særtrekk som jeg
nettopp har nevnt.
Det er viktig
at påtalemyndigheten sørger for at relevante saker kommer opp for
domstolene, og på den måten bidrar til rettsavklaring.
I strategien mot
hatefulle ytringer har regjeringen gitt uttrykk for at vi ønsker
å sikre at etterforskning av hatefulle ytringer og annen hatkriminalitet
prioriteres i alle landets politidistrikter. Dette er reflektert
i Riksadvokatens årlige rundskriv med mål og prioriteringer for
statsadvokatembetene og politidistriktene.
Domstolene og
påtalemyndigheten har begge en uavhengig stilling. Prinsippet om
en fri og uavhengig påtalemyndighet er et sentralt rettsstatlig
prinsipp. I Norge er prinsippet nylig lovfestet i straffeprosessloven.
Lovendringen gjør det klart at påtalemyndighetens beslutninger i
enkeltsaker ikke skal kunne påvirkes av regjeringen. Av den grunn
ønsker jeg ikke å kommentere statsadvokatens beslutning om ikke
å anke dommen, men generelt er det et politisk ønske at hatefulle ytringer
anmeldes, at de etterforskes og straffeforfølges, og at straffbare
handlinger domfelles.
Interpellanten
etterlyser en klar rettsoppfatning, og la meg derfor nevne at Høyesterett
i 2020 har behandlet to saker om hatefulle ytringer. Begge sakene
gjaldt ytringer i lukkede facebookgrupper.
Framveksten av
sosiale medier har medført en eksplosiv utvidelse av den enkeltes
ytringsmulighet. At enhver kan publisere innhold umiddelbart – uten
redaksjonell kontroll – har styrket ytringsfriheten, men har samtidig
skapt betydelige utfordringer knyttet til krenkende ytringer. Høyesterett
har gjennom behandlingen av de to sakene bidratt til rettsavklaring
på et praktisk viktig område. Ytterligere en sak om hatefulle ytringer
er nylig fremmet til behandling i Høyesterett.
Justis- og beredskapsdepartementet
følger nøye med på rettspraksis for å undersøke om bestemmelsen
i straffeloven om hatefulle ytringer faktisk virker etter sin hensikt,
eller om det er behov for regelendringer.
Å innføre et straffesanksjonert
forbud mot deltakelse i rasistiske organisasjoner, slik som Den
nordiske motstandsbevegelsen, som de tre aksjonistene var medlemmer
av, kunne vise at samfunnet tar klar avstand fra rasisme og religiøs
diskriminering. Et formelt forbud mot rasistiske organisasjoner har
imidlertid vært utredet og forkastet flere ganger tidligere.
Det nye Straffelovrådet
har, på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet, drøftet
behovet for et straffebud som rammer deltakelse i og rekruttering
til kriminelle gjenger og organisasjoner. Rådet foreslår en ny bestemmelse
i straffeloven, rettet mot deltakelse i organiserte kriminelle sammenslutninger
som begår alvorlige straffbare handlinger som krenker liv, helse
eller frihet. Rådet påpeker at en slik bestemmelse kan ramme rasistiske
organisasjoner som tar i bruk relativt grove virkemidler i sin rasistiske
virksomhet. Forslaget er nå på høring, og departementet vil komme
tilbake til den saken senere.
I interpellasjonen
uttaler interpellanten at ekstreme og ytterliggående miljøer er
en av Europas og Norges største trusler. Jeg deler representantens
bekymring for ekstremisme. Ifølge PST utgjør ekstrem islamisme og
høyreekstremisme de største terrortruslene i Norge. PST oppgir i
sin årlige trusselvurdering for 2020 at trusselen fra høyreekstremisme
i Norge utviklet seg i negativ retning i løpet av 2019, og at antallet
personer i Norge som uttrykker støtte til høyreekstreme terroraksjoner,
har økt.
I en oppdatert
trusselvurdering publisert i juni i år, vurderer PST at et økt omfang
av radikalisering til høyreekstremisme er sannsynlig. I tillegg
er det sannsynlig at et økt antall nordmenn vil bli sårbare for
radikalisering som følge av sosiale og økonomiske utfordringer i
kjølvannet av covid-19-pandemien. Regjeringen tar dette svært alvorlig.
For å forsterke innsatsen, la regjeringen i juni fram en revidert
handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Et sentralt
mål er å fange opp personer som står i risiko for å bli radikalisert,
så tidlig som mulig og møte dem med tiltak som virker. Justis- og
beredskapsdepartementet har hovedansvaret for det nasjonale koordineringsarbeidet
på dette området.
Regjeringen har
bl.a. etablert en nasjonal veilednings- og ressursfunksjon for å
styrke tjenesteapparatets arbeid mot radikalisering og voldelig
ekstremisme. Regjeringen har dessuten opprettet en nasjonal veiledningsfunksjon
i Nav-systemet, som skal gi råd og veiledning til alle Nav-kontorer
og være et kontaktpunkt for alle tjenester på feltet radikalisering
og ekstremisme. Dette tiltaket er utviklet særlig med bakgrunn i kunnskap
om høyreekstreme personer i Norge. Vi vet at flere av disse er godt
voksne og mangler tilknytning til arbeidslivet. Derfor er dette
et viktig supplement til det forebyggende arbeidet. Alle politidistrikt
har dessuten nå fått på plass radikaliseringskontakter som jobber
med bl.a. forebygging. De samhandler godt med kommuner og med bl.a.
trossamfunn om disse problemstillingene.
Regjeringen ønsker
et inkluderende demokrati som fremmer dialog, ytringsfrihet og mangfold.
Rasisme og religiøs diskriminering skaper frykt og hindrer mange
i å delta i den offentlige samtalen og virker også negativt på annen
deltakelse i samfunnet. Å bekjempe rasisme og diskriminering er
prioriterte innsatsområder for regjeringen. Vi har utviklet en egen
strategi mot hatefulle ytringer, som ble lagt fram i 2016. For å
bidra til en fornyet og forsterket innsats i kampen mot rasisme
og diskriminering la regjeringen i 2019 fram en handlingsplan mot
rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion. Vi
har også besluttet å videreføre og fornye handlingsplanen mot antisemittisme
og lanserte i september i år en egen handlingsplan mot diskriminering
og hat mot muslimer.
Avslutningsvis
vil jeg nevne at regjeringen har satt ned en kommisjon som skal
kartlegge ytringsfrihetens stilling i Norge og vurdere tiltak for
å fremme en åpen og opplyst offentlig samtale. Ytringsfrihetskommisjonen
skal bl.a. problematisere skillet mellom krenkende ytringer som
ikke er beskyttet av ytringsfriheten, og ytringer som er beskyttet,
men som likevel kan oppleves som problematiske.
Kari Henriksen (A) [13:32:17 ] : Statsråden pekte i innledningen
av sitt innlegg på noe av det som er kjernen i dette spørsmålet.
Det er hvorvidt det truer noen. Det er langs det sporet denne debatten
går. Det er klart vi har regler og vi har regelverk, men jeg synes
vi må ha en debatt om hvem denne «noen» er, og hvor de grensene
går. Jeg mener det blir feil når vi sier at det å heise et flagg
på en institusjon som var en torturarena for et nazistisk regime,
ikke truer noen. I en kronikk stiller en som heter Staalesen spørsmålet
om det kan skyldes at det er så få gjenlevende, det er så få vi
kjenner. Men jeg kan fortelle statsråden at de «noen» som føler
seg krenket av dette flagget, er ikke få. Mange av dem er familie og
etterkommere av folk som virkelig har opplevd den typen ideologi
på kroppen. Det er jo i det spenningsfeltet, mellom de to avgjørelsene
i tingretten og lagmannsretten, hele dette spørsmålet hviler. Dette
mener jeg faktisk statsråden ikke ga et godt svar på.
Så har jeg lyst
til å si at det er riktig som statsråden sier, at det er gitt oppdrag
og prioriterte mål og tiltak hos politiet og gjennom Riksadvokaten.
Men hvis vi leser den statistikken som jeg har fått i svaret fra
statsråden, ser vi at hatmotiv på rase og etnisk tilhørighet har
økt med 126,6 pst. fra 2015 til i dag – 126,6 pst. Det betyr at
det er et omfattende problem som de handlingsplanene vi har lansert
de siste årene, ikke treffer, og domfellelsesraten i disse sakene
er veldig lav, så her mener jeg det er noe som ikke henger sammen.
Jeg mener at regjeringa bør gå gjennom hvilke virkemidler man faktisk
kan bruke for å minimalisere den typen hatytringer og den typen skremsler
som lever og faktisk har ganske gode livsvilkår i vårt samfunn.
Statsråden var
inne på dette med nett, og at det er en stor utfordring. Det er
vi alle helt enige om. Men jeg vil bare gjenta det Jo Benkow sa,
og det er at ord smitter. Derfor er det også en oppgave faktisk
å ha politisk oppmerksomhet på hvilke ord vi bruker, og hvordan
vi bruker dem.
Statsråd Monica Mæland [13:35:34 ] : Jeg glemte innledningsvis
å takke interpellanten for å ta opp denne saken og dette spørsmålet.
Det gjør jeg gjerne nå, for jeg mener dette er veldig viktig. Jeg
tror heller ikke interpellanten og jeg er veldig uenige, verken
i sak, i reaksjon eller i en vurdering av at mange vil føle en krenkelse
ved denne hendelsen.
Da er det også
helt riktig at spørsmålet retten har vurdert, er om noen er krenket.
Her er det altså uenighet. Tingretten kom til et ja; lagmannsretten
kom til et nei. Når jeg sier at jeg ikke nå mener det er behov for
endringer, er det fordi jeg mener vi ikke har tilstrekkelig grunnlag
for å mene at domstolen generelt tolker straffeloven § 185 på en
annen måte enn det som var intendert av lovgiver, altså Stortinget.
Det jeg også sa,
og som jeg også må være veldig tydelig på, er at dersom vi skulle
se at domstolen tolker loven på en annen måte enn det jeg oppfatter
at denne sal var veldig tydelig på, så vil det være nødvendig å
gjøre endringer. Denne rettsutviklingen følger vi altså svært nøye,
og jeg er veldig opptatt av at vi korrigerer kursen hvis det er
nødvendig. Men at vi har to rettsinstanser som kommer til to forskjellige
syn i denne saken, mener jeg ikke avdekker et behov for en endring som
også vil ha problematiske sider knyttet opp mot ytringsfriheten.
Dette er ikke et lett tema. Det er svært, svært vanskelig.
Når andelen anmeldelser
har gått kraftig opp, handler det selvfølgelig om hvilke plattformer
vi nå har å gjøre med, og hvordan man kan uttrykke seg på nye måter,
men jeg mener det også handler om at man politisk har vært veldig
tydelig på at dette er en form for kriminalitet hvor man skal få
opp antallet anmeldelser, antallet saker som blir etterforsket,
og antallet saker som domfelles. Det arbeidet ble igangsatt gjennom
handlingsplanen, det er forsterket, og det er utviklet nye virkemidler.
Dette området
blir vi aldri ferdig med. Vi må hele tiden følge med på metodene
og hvilken utvikling vi ser, og politikken må stille opp med nye
svar på nye utfordringer på dette området – fordi det er viktig.
Åsmund Aukrust (A) [13:38:20 ] : Jeg vil takke Kari Henriksen
for at hun har tatt opp et veldig viktig spørsmål.
Det er vondt å
høre hvordan jøder, muslimer og andre minoriteter i Norge utsettes
for stadig mer trusler og vold. Det så vi i Kristiansand – i eksempelet
Kari Henriksen tok opp som sitt hovedtema. Det så vi nå i september
– hvor nazister marsjerte utenfor synagogen i Oslo, og få dager
etterpå ble en av de samme demonstrantene igjen funnet utenfor synagogen, denne
gangen med kniv.
Dette er eksempler
det er vondt å høre om, men først og fremst er det ikke vondt –
det er skummelt. For vi vet at hat og rasisme er farlig. Det er
rett og slett dødsfarlig. For det er hatet og rasismen som dreper.
Det gjorde det her i Oslo for snart 20 år siden, da Benjamin Hermansen
ble drept av nynazister. Det skjedde her i Oslo og på Utøya, da
77 mennesker, de fleste av dem barn og ungdom, ble drept fordi en
mann ønsket å hate. Vi fikk se det igjen i fjor sommer, da 17 år
gamle Johanne ble drept, og det var kun flaks og et heltemot som gjorde
at vi ikke fikk et massedrap av muslimer den dagen.
Disse eksemplene
gjør at jeg ofte tenker: Lærer vi aldri? Hvorfor tar vi oss igjen
og igjen i å bli overrasket over hva slags holdninger vi vet finnes
der ute?
Derfor må lovene
være klare. Det er klart at det er spørsmål og dilemmaer vi står
overfor når det gjelder å diskutere lovverket. Jeg er ikke tilhenger
av forbud mot nazistiske organisasjoner, men jeg er også helt uenig
i det tidligere justisminister Per-Willy Amundsen gikk ut med denne
uken, hvor han ønsket å fjerne rasismeparagrafen i lovverket.
Lovverket er viktig,
men det er så mye annet som er vel så viktig. Det er bl.a. hvordan
politiet opererer. Jeg mener man må ha mye mer kunnskap om dette
i politiet. Rapporten etter drapet på 17 år gamle Johanne og terrorangrepet
mot Al-Noor-moskeen var skremmende lesning. Det var skremmende fordi
vi hadde lært så lite etter det som skjedde 22. juli.
For hva fikk vi
se? Jo, det var kommet et varsel mot terroristen. Politiet gjorde
flere feil på veien, og kanskje mest alvorlig, mener jeg, var det
at alarmen ikke gikk på politikontoret da de fikk beskjed om at
det var en ung hvit mann som skjøt i en moské dagen før id-feiringen
og hadde med seg kamera. Etterpå ble det sagt at de hadde for lite
erfaring og ikke visste hva de skulle gjøre. Det viser at politiet
ikke har nok kunnskap. Det har ikke vært nok oppmerksomhet rundt
dette spørsmålet.
Det er viktig
hvordan man jobber i politiet, og det er viktig hvordan man jobber
med holdninger og ord. For det er helt riktig, som Kari Henriksen
påpekte flere ganger: Alt starter med ordet. Ordet er det som kommer
først når vi skal bekjempe hat og rasisme. Det har vi alle et ansvar
for som enkeltpersoner, og det har vi som politikere et spesielt
ansvar for. Det har vi her i Stortinget, og det aller øverste ansvaret
har de som sitter i regjering.
Justisministeren
er den som sitter med det øverste ansvaret for å bekjempe rasisme
i Norge. Før Monica Mæland var det åtte ministere som satt i Justisdepartementet
som Erna Solberg hadde utnevnt. Av dem fant vi bl.a. Per-Willy Amundsen,
som snakket om et korstog mot islam før han ble utnevnt til justisminister.
Han har også snakket om at man må fjerne barnetrygden for innvandrere,
for man skal bevare den norske rase. Han har sagt at rasisme er
et problem som ikke finnes i Norge. Dette er mannen Erna Solberg
ga det øverste ansvaret for å bekjempe rasisme i Norge.
Det var Sylvi
Listhaug. Vi vet alle hva som skjedde med henne etter at hun spredte
en hatefull konspirasjonsteori. Stortingsflertallet avsatte henne.
Én ting er den historien, men en historie som nesten ikke har kommet
fram, er at PST mente at justisministerens aktivitet førte til en
tredobling av hatmeldinger – etter den facebookposten.
Jeg lurer på hva
Monica Mæland egentlig tenker om hva hennes tidligere statsråder
har gjort, en del av dem hun selv har sittet sammen med i regjering.
Mener hun at regjeringen har gjort nok for å ta et oppgjør med hat
som dreper? Jeg mener ikke det. Jeg mener Norge har kommet veldig
kort med å ta et oppgjør med det.
Hver gang vi snakker
om Al-Noor-moskeen, får jeg vondt i magen. For hva var oppgjøret
etter drapet på 17 år gamle Johanne og angrepet mot muslimer? Jo,
det var at vi fikk en meningsløs debatt om håndhilsing – etter at
Siv Jensen, som da var finansminister, mente at de som ble angrepet, stod
for snikislamisering, etter at kronprinsen besøkte dem. Det var
altså beskjeden til de redde muslimene som hadde opplevd å få hele
livsgrunnlaget sitt truet. Jeg skal innrømme at jeg har mye større
forventninger til Mæland. Jeg håper hun nå er klar til å gå i front
for å ta et oppgjør.
Jeg må bare avslutte
med å si at det er veldig bra med en handlingsplan mot rasisme,
men derfor synes jeg det var utrolig skuffende at det også fra Monica
Mæland blir gitt millionstøtte til Human Rights Service. Vi leser
i budsjettproposisjonen at hun skriver at dette skal bidra til bedre
kunnskap om integrering og innvandring. En blogg som oppfordrer
til å sjikanere muslimer i Norge, mener regjeringen altså at bidrar
til mer kunnskap om innvandring og integrering. Dette hører ingen
steder hjemme.
Noen vil kanskje
reagere på at jeg snakker om disse terrorangrepene i en politisk
debatt. Det vil jeg si at jeg vil gjøre mer av. Dette handler om
politikk, og vi trenger å diskutere disse spørsmålene mer.
Norunn Tveiten Benestad (H) [13:43:38 ] : Det troner et lysegult
hus på høyre side når en kommer kjørende på Vesterveibroa fra Kristiansand
mot Stavanger. Det rommer en historie som ingen sørlending kan unngå
å ha kjennskap til, etablert som statsarkiv i 1935, overtatt av
tyskerne da krigen kom, og fra 1942 ble det starten på et bekmørkt
kapittel i Arkivets historie. Tortur, lidelse, ufrihet og frykt
skulle prege Arkivet de neste årene.
Det er ikke så
ofte vi er så personlige i innlegg her i denne salen, men i dag
er jeg det. I mars 1944 var min far, hans lillebror og lillesøster
hjemme på gården i Eiken da Gestapo kom og hentet onkel Pål, som
eide gården de alle bodde på. De så ham aldri igjen. Han ble ført
til Arkivet for forhør, som så mange andre sørlendinger. Han ble
utsatt for hard tortur med døden til følge.
Dette er min families
historie. Den er ikke unik. Mange sørlendinger har lignende historier.
Arkivet var i sannhet skrekkens hus, en brikke i nazistenes maskineri
for å gjennomføre en ideologi basert på rasediskriminering, forfølgelse,
tortur – utrydding av uønskede mennesker og grupper.
For snart 20 år
siden ble Arkivet etablert som et freds- og menneskerettighetssenter.
Bak etableringen sto en gruppe engasjerte mennesker med Osmund Faremo
i spissen. Mange hadde opplevd krigen og hadde en personlig historie
knyttet til Arkivet. De hadde en drøm. De ville gjøre huset med
den mørke historien om til et minnested og et læringssenter for barn
og ungdom for å hindre at historien skulle gjenta seg. Samarbeidet
med de humanitære organisasjonene var en del av idégrunnlaget, og
jeg var selv en del av denne etableringen.
Grunnen til at
jeg bruker tid på dette, er rett og slett at det er nødvendig for
å forstå hvor dypt det angår oss når nynazistene skjender og truer
arbeidet som foregår på Arkivet i dag. Naziflagg på dette minnestedet,
truende bannere med teksten «Vi er tilbake!» – på denne plassen,
der nazistene utførte sine ugjerninger og så mange familier ble
ødelagt og fikk varige men, var dypt krenkende, hatefullt og truende
for alle med tilknytning til Arkivet. Det var ingen generell meningsytring
eller melding om at nazismen fortsatt lever, men en trussel mot et
miljø som står for stikk motsatte holdninger. Derfor er også den
unike referanserammen med Arkivets historie så viktig å forstå i
denne saken.
Jeg skylder å
gjøre oppmerksom på at jeg har en dobbeltrolle i denne saken. Jeg
er også styreleder ved Arkivet freds- og menneskerettighetssenter
i dag. Men både som politiker og som styreleder finner jeg nynazistenes
handling på denne symbolske dagen, 9. april 2018, rystende. Også
i andre sammenhenger, bl.a. i forbindelse med Arkivets markering
av Holocaust-dagen, har samme nynazistiske miljø vært på banen,
og på Sørlandet, som andre plasser i landet, finner jøder det i
dag vanskelig å stå fram i offentlige sammenhenger. Sånn skal det
ikke være. Vi ønsker et inkluderende samfunn på tvers av tro, etnisitet,
seksuell legning og politisk tilhørighet. Men da må respekten for
menneskeverdet være grunnleggende.
Jeg skulle gjerne sett hendelsene
fra 2018 prøvd for Høyesterett, i og med at dommene i tingretten
og lagmannsretten fikk ulikt utfall. Statsadvokaten selv hevder
at beslutningen om ikke å anke saken til Høyesterett ble tatt under
tvil. Da mener jeg, ut fra mitt lekmannsståsted, at det hadde vært
riktig å prøve saken for Høyesterett, men slik ble det ikke. Men da
trenger vi en offentlig debatt om hvordan rettspraksis blir oppfattet
i befolkningen. Vi trenger en debatt om hvilke virkemidler og lovverk
vi har til rådighet. Mitt håp er at når vi får Ytringsfrihetskommisjonens
rapport, vil vi i forbindelse med behandlingen av den få en slik
debatt. Jeg håper statsråden vil bidra, og jeg er sikker på at representanten
Henriksen og andre som har hatt ordet her i dag, vil bidra.
Vi skal verne
om ytringsfriheten, men vi kan ikke være naive i ytringsfrihetens
navn. Min og din ytringsfrihet skal ikke verken true eller krenke
andres frihet og sikkerhet. Så takk til representanten Henriksen
for å ha tatt initiativet til denne debatten.
Martin Kolberg (A) [13:48:45 ] : Jeg tror, eller jeg er sikker
på, at det er veldig bred enighet i denne salen om hvilke utfordringer
vi her står overfor, og kjernen i det som interpellanten veldig
prisverdig har tatt opp.
Det som fikk meg
til å ta ordet, som det heter, var at jeg selvfølgelig har et veldig
sterkt engasjement i dette, men jeg må si at når jeg hører det representanten
Tveiten Benestad nå sier, mener jeg det er grunn til å gjøre en
litt ekstra markering.
Jeg forstår veldig
godt, og jeg respekterer – og heller ikke jeg for min del kan mene
at statsadvokaten gjør feil når han gjør sin betraktning – at statsråden
sa at hun ikke ville kommentere statsadvokatens beslutning. Det
forstår jeg og respekterer. Det gjør ikke jeg heller fra Stortingets
talerstol.
Det vi imidlertid
har som oppgave i denne salen, er å være lovgiver. Det er man ikke
i en interpellasjon. Det er jeg helt på det rene med. Men når vi
hører den rettspraksis som er vist fram i forbindelse med denne
konkrete handlingen som er utgangspunktet for denne interpellasjonen,
så må det også vekke oss i Stortinget med tanke på om loven er slik
som den egentlig bør være. Det er derfor jeg tar ordet, for å si
dette. Det er åpenbart at det er rom for en tvil som jeg for min
del tillater meg å si at jeg har vanskelig for å forstå skulle være
der. Det er ikke det som er intensjonen i lovforståelsen, slik som
vi har sett det her.
Nå sier statsråden
prisverdig at departementet og alle andre gode krefter følger dette
veldig nøye, og det er klart at det i seg selv er bra, og det har
jeg tillit til at de gjør. Men gjennom denne interpellasjonen og
den oppmerksomheten dette da parlamentarisk viser fram, mener jeg
det er veldig viktig at statsråden faktisk tar med seg dette, at
her har parlamentet en sterk oppmerksomhet på hvor vi befinner oss
i forståelsen av lovteksten. Jeg kritiserer ikke noen rettsbeslutning
på dette grunnlaget, men jeg mener at det krever av lovgiver – oss
– eventuelt å gjøre det som gjøres skal for at retten treffer beslutninger
som hindrer en slik grov fornærmelse av de etterlatte på Sørlandet
og Arkivet, som vi nettopp har hørt et veldig følsomt innlegg rundt.
Kari Henriksen (A) [13:51:48 ] : Jeg vil takke både statsråden
og spesielt representantene Tveiten Benestad og Aukrust for å vise
denne koblingen mellom ord og den virkeligheten vi lever i. Det
var to veldig gode innlegg, som viste at den virkeligheten vi lever
i, også formes av ord og symboler. Jeg er helt sikker på at vi er
enig i denne sal om at vi skal verne om ytringsfriheten, at vi skal
verne om vårt demokrati, og at vi virkelig skal bekjenne oss til
Menneskerettskonvensjonen. Vi skal verne om menneskers verdighet.
Jeg er veldig
glad for at statsråden sier at det er tolkninger, juridiske tolkninger,
som ligger til grunn. Slik skal det være i et demokrati, og det
er også en av årsakene til at vi kan stå her og diskutere hvorvidt
vi mener at det er riktig eller ikke riktig, uten at det blir tatt
til inntekt for noe spesielt, eller får negative konsekvenser etterpå.
Det jeg tenker
også er viktig for oss å bringe fram og ut i den offentlige debatten,
er at ytringsfriheten aldri må bli et spørsmål som jurister skal
avklare alene. Hvis ikke vi som folkevalgte skal kunne diskutere
hvor disse grensene skal gå til enhver tid, under ethvert system,
på enhver arena, forsvarer vi ikke demokratiet, og det må vi gjøre.
Derfor må vi diskutere nettopp disse tingene, hvor disse grensene
skal gå, hvordan det skal skje i praksis, og ikke minst det som
Åsmund Aukrust trakk opp, hvordan praksisen oppleves der ute. Det
kan være slik at vi har de formelle tingene helt på plass, men at
praksisen der ute allikevel er annerledes enn det formelle og de
signalene som Stortinget – lovgiver – har gitt.
Jeg vil takke
for at det var så mange – eller mange, da tar jeg litt sterkt i
– og så utrolig gode innlegg i denne debatten. Det setter jeg veldig
stor pris på, og det synes jeg faktisk debatten fortjener.
Statsråd Monica Mæland [13:54:56 ] : Jeg satte virkelig stor
pris på å få lov til å besøke Arkivet i august i år, og jeg ser
også fram til at vi skal få åpnet et Gestapo-museum i Bergen senere
denne høsten, som nettopp har hatt Arkivet som eksempel på hvordan
de ønsker å drive sin virksomhet. Vi trenger disse institusjonene,
vi trenger å kjenne historien, og vi trenger å jobbe med nåtiden
for å ta med hva vi ønsker for framtiden.
Jeg har, som jeg
sa, stor forståelse for de skarpe reaksjonene som kom etter denne
aksjonen i Kristiansand natt til 9. april 2018, men jeg mener altså
at fordi ytringsfriheten er og skal være en grunnleggende rettighet
i Norge, må vi også tåle at meningsmotstandere kommer med ytringer
som provoserer, og som vi er veldig sterkt uenig i. I et demokratisk
samfunn bør usmakelige og støtende ytringer, i utgangspunktet i hvert
fall, møtes med motargumenter, ikke med straff.
Men så er ikke
ytringsfriheten absolutt. Ytringer som truer, forhåner og fremmer
hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av særtrekk
som hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion eller
livssyn, er forbudt, og de er straffbare. Derfor må vi skille mellom
ytringer som handler om et emne, og ytringer som angriper enkeltpersoner
og grupper. Om grensen for det straffbare er overtrådt i det enkelte
tilfellet, er opp til påtalemyndighet og domstol, og fordi de er
uavhengige, skal heller ikke vi – verken fra regjering eller storting
– styre dem. Men jeg gjentar gjerne at vi ønsker at disse sakene
anmeldes, vi ønsker at de etterforskes, og at straffbare handlinger
blir idømt.
Når jeg nå ikke
foreslår endringer, er det på bakgrunn av at jeg mener at én sak,
ett tilfelle, ikke gir grunnlag for det. Men jeg mener det jeg sa,
dette må vi følge nøye opp. Slik representanten Kolberg også redegjorde
for, er det selvsagt et ansvar for lovgiver å påse at domstolen
følger opp de intensjoner som lovgiver har hatt, og det skal vi
bidra til.
Vi har gjort mye
i Norge. Vi har gjort mye mot radikalisering og mot voldelig ekstremisme.
Vi får også internasjonal oppmerksomhet. Det er bra, men dette er
et arbeid vi aldri blir helt ferdige med, dessverre. Vi har alle
et stort ansvar, og vi må ta et stort ansvar for å jobbe mot ekstremisme,
mot rasisme og mot hatefulle ytringer.
Presidenten: Da
er debatten i sak nr. 6 omme.
Tone Wilhelmsen
Trøen gjeninntok her presidentplassen.