Marianne Synnes Emblemsvåg (H) [10:53:07]: Denne interpellasjonen var opprinnelig sendt til klima- og miljøminister Rotevatn, men ble videresendt til olje- og energiminister Bru. Det er vel og bra, selv om jeg mener at det er like mye et klima- og miljøspørsmål som et energispørsmål.

Norge har store ambisjoner når det gjelder å bli et grønnere samfunn, og det er bra. Men jeg etterlyser en mer helhetlig diskusjon om hvor veien skal gå. Så like mye som å adressere dette spørsmålet til olje- og energiministeren, skulle jeg gjerne ha sett at alle partier som har det travelt med å legge ned olje- og gassvirksomheten, svarer på: Hvordan skal vi erstatte kraftbehovet i industri- og transportsektoren når olje og gass fases ut?

I 2018 regnet Statnett på hva det vil kreve av kraft å elektrifisere samfunnet. Strømforbruket i Norge ligger på ca. 133 TWh. Denne energiproduksjonen er tilnærmet 100 pst. fornybar vannkraft, med ca. 4 pst. innslag av vindkraft. Men ser vi på totalt energiforbruk, må vi legge til 143 TWh fossil kraft som i dag går til transport, industri, bygg og annen næringsvirksomhet. Det er denne kraften som må erstattes dersom vi skal redusere CO₂-utslippene. Erstatter vi det meste av dagens fossile energibruk med elektrisitet, får vi en økning i kraftforbruket på 30–50 TWh per år. Men dette omfatter ikke deler av industrien og tung- eller langdistansetransport.

Derfor: Skal vi bli fullelektrifiserte med nullutslipp i energisystemet gjennom bruk av hydrogen, må vi legge til ytterligere 40 TWh. Dersom vi skal produsere hydrogen uten utslipp av CO₂, må vi bruke elektrisitet til å produsere hydrogengass via elektrolyse, men effekttapet i omdanningen av elektrisitet til hydrogen kan dessverre være på hele 75 pst.

Bruk av elektrisitet til å lage hydrogen til bruk i industriprosesser eller transport krever altså rundt tre ganger høyere kraftforbruk enn direkte bruk av elektrisitet. Ut fra dette anslår Statnett et økt behov på 80 TWh elektrisk kraft for å fullelektrifisere Norge, inkludert hydrogen som energibærer. Da har man riktignok ikke regnet med NVEs anslag på at samlet strømforbruk vil vokse til 159 TWh i 2040. Da må vi nesten ha 30 TWh til. Det er heller ikke tatt hensyn til eventuelle økte kraftbehov i industrien eller at vi skal kunne produsere så mye hydrogen for å eksportere det, hvis det skal bli det nye industrieventyret.

Men la oss være nøkterne i forhold til elektrifiseringen og se på et scenario med 80 TWh økning. 80 TWh er veldig mye strøm, så mye at de aller største kraftverkene i Norge til sammen produserer under en tredjedel av dette. Det store spørsmålet blir derfor: Hvor skal all denne elektriske kraften komme fra? NVE har anslått at potensialet for oppgradering og utvidelser i norsk vannkraft er rundt 6–8 TWh. Norge var i 2019 netto importør av kraft, for første gang siden 2010, dvs. at vi brukte alt vi produserte. Med det som utgangspunkt mangler vi bare 74 TWh elektrisk kraft for å bli fullelektrifiserte. 42 vindkraftverk er første kvartal 2020 satt i drift, eller ca. 850 vindmøller. Til sammen skal de ha en normalårsproduksjon på 8,2 TWh. I 2019 var vindkraftproduksjonen på 5,5 TWh. Det vil si at vi må bygge minst 6 840 vindmøller for å komme i mål. Når man vet at sju vindmøller er tilstrekkelig til å ødelegge et lokalmiljø, som nå på Haramsøya, er det urealistisk at det økte strømbehovet skal fylles ved hjelp av vindkraft.

Alle scenarioer i FNs klimapanels rapport om hva som skal til for å begrense oppvarmingen til 1,5 grad, viser at andelen kjernekraft må økes kraftig. I de mest ekstreme tilfellene må andelen nesten dobles innen 2030 og tredobles innen 2050. Kjernekraft er ifølge FNs klimapanel en av de få energikildene som kan bidra signifikant til global strømproduksjon uten utslipp av CO₂ og andre klimagasser, i en skala som gjør en forskjell.

Jeg er redd mange forbinder kjernekraft med østblokkland og atomulykker. Realiteten er at det per mai 2020 er 451 kjernekraftverk i 31 land, og 126 av disse ligger i Europa. Det er ikke sikkert at det er så mange som er klar over at Sverige har åtte reaktorer, Finland har fire og to nye under bygging, Frankrike har 58 reaktorer og nye under bygging, UK har 15 og bygger nye, Spania, Belgia og Tyskland har syv hver, Sveits har fire, Nederland har én og planlegger nye. Den totale effekten fra disse er på ca. 3 200 TWh elektrisk kraft. 54 nye kjernekraftverk i 19 land er altså under utvikling. Kina og India satser mest, med henholdsvis elleve og syv nye reaktorer.

Internasjonalt har man altså gjennomført energiregnestykket og konkludert med at kjernekraft er den eneste energikilden som monner. Mange av disse landene er også med på utvikling av nye reaktorer, den såkalte saltsmeltereaktoren, som er helt trygg med hensyn til nedsmelting og mye mer effektiv enn den tradisjonelle reaktoren. Ikke minst kan den omsette 98 pst. av det radioaktive avfallet til ufarlige forbindelser.

Disse reaktorene er ypperlige til å utnytte thorium som brennstoff. Kostnaden med å bli kvitt det radioaktive avfallet fra våre gamle reaktorer er anslått til 20 mrd. kr. Hvorfor ikke heller bruke det til nyinvesteringer som kan omdanne dette avfallet til kraft? Norge sitter på noen av de største thoriumforekomstene i verden, ifølge Det internasjonale atomenergibyrået – en CO₂-fri kraftkilde tilsvarende ca. 2 300 års kraftproduksjon med dagens strømforbruk, og hvor ett kraftverk på 1 000 megawatt på størrelse med to bolighus gir en energi tilsvarende et areal på 1 300 km² med vindmøller, eller ca. tre ganger Oslos størrelse.

Thorium ble tatt opp som tema i april 2006. Etter en interpellasjonsdebatt ble thorium grundig satt på den politiske dagsordenen, og i 2007 nedsatte Norges forskningsråd thoriumutvalget på oppdrag fra daværende energiminister Odd Roger Enoksen i Stoltenberg II-regjeringen. Thoriumutvalget hadde som mandat å etablere et best mulig faktagrunnlag når det gjelder både mulighet og risiko ved bruk av grunnstoffet til energiproduksjon på lang sikt. Men knapt var rapporten fra utvalget produsert, før nyslått olje- og energiminister Åslaug Haga proklamerte at rapporten ikke ga grunnlag for verken å avvise eller å omfavne thorium som brensel, men at regjeringen uansett ikke hadde planer om å tillate bygging av kjernekraftverk i Norge.

Høyre hadde i 2009–2013 programfestet forskning og utvikling av kjernekraft i Norge, primært med thorium som brennstoff. I Sundvolden-erklæringen sto det i 2013 at regjeringen, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, ville opprette et forskningssenter for miljøvennlig energi for thorium, men fikk dessverre ikke gehør for det i Stortinget. Nok en gang ble ideen om thorium lagt i skuffen.

Miljøorganisasjonene er ikke avvisende, men de mener det vil ta for lang tid, at vi ikke har tid til å vente på å utvikle det. Men utviklingen går rasende fort utenlands. USA skal ha ferdig en helt ny saltsmeltereaktor om syv år. Selskapet til Bill Gates har fått midler til å utvikle den videre, og de planlegger å investere totalt 3,2 mrd. dollar i ny reaktordesign de neste syv årene. Og Canada gjør det samme.

Mitt spørsmål er derfor: Vil olje- og energiministeren gjøre som resten av verden og vurdere å la Norge bidra til å utvikle denne miljøvennlige kraftkilden?

Statsråd Tina Bru [11:02:13]: Spørsmål om en satsing på thorium i Norge har ved tidligere anledninger blitt håndtert av mitt departement, og det er derfor naturlig at jeg svarer på denne interpellasjonen.

Forskning og teknologiutvikling er nødvendig for å møte lavutslippssamfunnet. Man kan se for seg veldig mange potensielle «game-changere» fremover, enten det er hydrogen, CCS, thorium eller andre teknologier. Virkeligheten her og nå er likevel at vannkraften er ryggraden i vår energiforsyning, og at vindkraft er det billigste rene alternativet.

Spørsmål om å utvikle thoriumkraft i Norge og utvinne thoriumforekomstene vi har her i landet, har vært behandlet politisk flere ganger. Utnyttelse av kjernekraft ble grundig behandlet på 1970-tallet. Bygging av kjernekraft fikk ved behandlingen ingen støtte i Stortinget, og kjernekraft har siden da ikke vært noe reelt alternativ i den norske energiforsyningen. I 2008 kom det såkalte thoriumutvalget med en rapport om thorium i Norge. Utvalget var nedsatt av Norges forskningsråd på oppdrag fra Olje- og energidepartementet. I sin rapport fremholdt utvalget at kunnskapen om thoriumbasert energiproduksjon og geologien i Fensfeltet ikke var solide nok til gi en endelig vurdering av utnyttelse og bruk av thorium i Norge.

Rapporten viser bl.a. til at det gjenstår betydelig forsknings- og utviklingsarbeid før thoriumbasert kjernekraft kan bli en realitet. Rapporten sier videre at thorium til bruk i kjernekraftproduksjon ikke eliminerer problemet med radioaktive restprodukter, men at avfallsproblemene trolig vil være mindre enn med uranbaserte løsninger. Den daværende regjeringen konkluderte derfor med at thoriumutvalgets rapport ikke gir grunnlag for at politikken på kjernekraftområdet skulle endres, og at den ikke gir grunnlag for verken å støtte eller avvise thorium til energiproduksjon på lang sikt.

Norge har potensielle thoriumreserver, men siden det ikke har vært foretatt større, spesifikke undersøkelser av thoriumforekomster i Norge, har man begrenset kunnskap om konsentrasjon og volum av thorium i aktuelle områder. I regjeringens politiske plattform i 2013 ble det uttrykt et mål om å opprette et forskningssenter for miljøvennlig energi for thorium. Det var imidlertid ikke grunnlag for å opprette et slikt senter, bl.a. fordi det ikke var tilstrekkelig interesse fra næringslivet. I RNB i 2017 ble det bevilget 8 mill. kr til kartlegging av mineralforekomster i Fensfeltet over Nærings- og fiskeridepartementets budsjett. Støtten gikk til to kjernehullsboringer for å undersøke omfanget av grunnstoffene niob, thorium og sjeldne jordartsmetaller, REE.

Tilgangen på niob og sjeldne jordarter er klassifisert som kritisk for industrien. Resultatene presentert av NGU, Norges geologiske undersøkelse, i februar 2019 viste at bergarten som inneholder sjeldne jordartsmetaller, kan følges helt til bunns i begge borehullene, men at innholdet varierer. Innholdet av thorium i disse prøvene var lavt.

En utvinning av de norske thoriumressursene er derfor ikke rett frem. Thoriumforekomstene i Norge er økonomisk og teknisk utfordrende å utvinne. En reaktor som kommersielt kan bruke thorium som brensel, vil ligge mange år frem i tid, og det finnes i dag kilder til thorium i andre land som er både billigere og lettere tilgjengelig. Jeg mener de utredningene og vurderingene jeg her har vist til, tilsier at vi ikke bør prioritere en satsing på thorium i Norge nå.

Jeg deler derimot representantens ønske om at vi må nå de klimamålene vi har satt oss i Parisavtalen. For å møte klimautfordringene på energiområdet bør forskningsinnsatsen i Norge konsentreres om områder der vi har et aktivt næringsliv og gode kunnskapsmessige forutsetninger. Vi bør derfor heller konsentrere og styrke innsatsen innenfor fornybar energi som havvind og vannkraft, energieffektivisering, karbonfangst og -lagring, hydrogen og elektrifisering, enn å satse på thoriumbasert kjernekraft.

Marianne Synnes Emblemsvåg (H) [11:06:33]: Cluet her når det gjelder bruk av thorium, er reaktortype. Saltsmeltereaktorer forbrenner til og med 100 pst. og gir bare 2 pst. av avfallet som radiumaktivitet, så jeg følger ikke helt konklusjonen fra statsråden.

Det jeg er livende redd for, er at vi skal gå i samme felle som Tyskland. Vi bygger kraftlinjer til kontinentet for at vår regulerbare vannkraft skal bidra med viktig fleksibilitet i perioder der behovet for regulerbar kraft er stort i landene vi er knyttet til, for å redusere behovet for fossil kraftproduksjon i land vi handler med. Som statsråden selv sier i sitt svar til Bjørnar Moxnes i februar, produserer kullkraft og kjernekraft jevnt og trutt, mens sol- og vindkraft er uregulerbare, for vindmøller produserer kraft bare 43 pst. av tiden, mens solkraft selvfølgelig er avhengig av sollys.

Hvis statsråden mener vi skal bidra med vår vannkraft til å redde Tyskland fra sin egen «Energiewende», storsatsingen på vindmøller som har destabilisert hele den tyske energitilførselen, er jeg svært nysgjerrig på hvor vi skal ta kraften ifra, ettersom vi selv har et veldig stort behov for elektrisk kraft framover.

Angela Merkel har bestemt seg for kutte i kjernekraften, men det er store diskusjoner om konsekvensen av å miste denne basisstrømmen. Vindmøller er tenkt å løse mye av elektrisitetsbehovet, men det er ingen stabil kraftkilde. Selv med sine 28 000 vindmøller var deler av Tyskland i flere dager uten elektrisk produksjon i 2019, mens det andre dager var stor overproduksjon. Det er anslått at Tyskland vil mangle 5,5 GW i 2021 ved nedstengning av kjernekraftverkene, tilsvarende strøm til over 13 millioner mennesker. Og det er før en begynner å redusere kullkraften.

Analyser fra i år anslår dessuten at Tysklands utfasing av kjernekraften til fordel for kull vil koste 1 100 nye menneskeliv hvert år, som et resultat av luftforurensning. Tysklands riksrevisjon omtaler «die Energiewende» på denne måten: Skiftet til fornybar energi har kostet Tyskland minst 160 mrd. euro de siste fem årene. Resultatet er ekstremt disproporsjonalt med innsatsen, kun 27 pst. av strømmen kommer fra fornybar, og CO₂-utslippene står på stedet hvil av den enkle grunn at naturgassforbruket har økt, mens kjernekraften er redusert. Å nå 80 pst. fornybarandel innen 2050 er anslått å koste svimlende 2 000–3 400 mrd. euro, avhengig av hvilket scenario som velges. To–fire oljefond!

Statsråden sier at vind er billigere enn kjernekraft. Da tenker jeg at det regnestykket vil jeg svært gjerne se, jeg vil gjerne at vi ikke går i samme felle som Tyskland, og jeg vil gjerne ha svar på hvor vi skal ta all kraften fra til hydrogenproduksjon og det vi trenger for å elektrifisere.

Statsråd Tina Bru [11:09:58]: Først og fremst har jeg lyst til å takke representanten Synnes Emblemsvåg for å ha reist et – tross alt – veldig viktig spørsmål: Hvordan kan vi utnytte norske naturressurser til verdiskaping som også bidrar til å håndtere klimaendringene?

Men det må en omfattende satsing til om man skal løfte thorium som en ny kilde for atomkraft. Det vil være svært kostbart og vil også konkurrere med andre satsinger vi har i Norge, som f.eks. innenfor hydrogen, havvind eller utvinning av havbunnsmineraler.

Norge har som kjent betydelig kraftoverskudd fra elektrisitetsproduksjon i et normalår. En norsk satsing på thorium gir derfor økonomisk mening bare dersom det er tilstrekkelig betalingsvilje i andre land for elektrisitet fra thorium.

Jeg opplever at det nå er lite politisk etterspørsel etter en slik satsing i den vestlige verden. Tvert imot er bevegelsene mot atomkraft sterke, og flere land vil legge ned sin atomkraftverk, som f.eks. Sverige, Japan og Tyskland. Den norske energibransjen har heller ikke omfavnet thorium som en teknologi og løsning de vil jobbe med fremover.

Sammen med Norges forskningsråd har Olje- og energidepartementet gjennomført en vurdering av ulike alternative tiltak for å fremme thorium, inklusiv opprettelsen av et eget forskningsprogram og et eget FME, forskningssenter for miljøvennlig energi, for thorium. Ingen av disse tiltakene ble vurdert som hensiktsmessige på grunn av liten interesse fra næringslivet her i Norge. For øvrig har Institutt for energiteknikk, som er det toneangivende norske forskningsmiljøet for nukleær forskning, nå lagt ned sine forskningsreaktorer i Halden og på Kjeller. Men skulle det vise seg at det blir et internasjonalt marked for thorium, kan vi eventuelt investere i utvinning av thorium for salg på et senere tidspunkt.

Avslutningsvis vil jeg si at Norge har begrensede ressurser til å investere i nye energiformer. Selv om kjernekraft basert på thorium kan vise seg fornuftig på lang sikt, mener jeg det for Norge er mest hensiktsmessig å satse på de områdene der vi allerede har naturlige fortrinn, og der vi allerede har betydelig kompetanse. Gode eksempler på hvor denne regjeringen har vist vilje til slik satsing, er selvfølgelig vannkraften vår, havvind, hydrogen og karbonfangst og -lagring.

Marianne Synnes Emblemsvåg (H) [11:12:22]: Jeg blir kontaktet daglig av fagfolk som sier at dette er økonomisk drivverdig, og at dette bør vi satse på. Du sier at Japan vil legge ned. Japan er en av de fremste til å utvikle nye reaktorer. Det skjer utrolig mye, som jeg sa i mitt første innlegg.

Du nevnte selv at vi skal satse på hydrogengass, og da har jeg noen spørsmål. Ja, hydrogengass er utpekt av mange som et potensielt viktig satsingsområde for Norge, og isolert sett er det en interessant energibærer, men få snakker om kostnadene ved å framstille hydrogengass. Å basere seg på vindkraft eller vannkraft som energikilde i framstillingen er lite fornuftig. Vannkraft kan selvfølgelig fungere, men å bruke en fornybar energikilde som vann til dette formålet, er både lite effektivt og dyrt. Vi taper 75 pst. Dessuten trenger vi vannkraften til andre formål. Vindkraft er altfor lite effektivt og vil i beste fall regnes som hobbyproduksjon i denne sammenhengen.

I dag produserer vi ca. 225 000 tonn hydrogengass, hovedsakelig grå, framstilt fra naturgass. For å lage grønn hydrogengass ved hjelp av elektrolyse trenger man ca. 52 MWh elektrisitet per tonn hydrogengass. Elektrolysen vil altså kreve 11 TWh elektrisk kraft. I et normalår produserer Norge ca. 5,5 TWh vindkraft og 134 TWh vannkraft. For å gjøre dagens produksjon av hydrogengass grønn må vi altså ha dobbelt så mange vindmøller som i dag dedikert til hydrogenproduksjon, eller avse 11 pst. av vannkraftproduksjonen, og da bare for å erstatte dagens produksjon, ikke for å eksportere eller bruke den til andre ting.

Det synes å være flertall på Stortinget for å satse på et nytt industrieventyr innen hydrogen, og at man samtidig skal satse på karbonfangst. Mitt spørsmål er da om man tenker å fortsette å produsere hydrogen fra naturgass og fange CO₂ fra denne produksjonen for å gjøre den miljøvennlig. I så fall vil ikke det være forenlig med en avvikling av olje- og gassutvinning, for da vil vi jo trenge naturgass. Dersom man derimot tenker at dette nye industrieventyret skal baseres på elektrisk kraft, vil jeg gjerne vite hvor den kraften skal komme fra.

Da sier jeg igjen: Department of Energy i USA anslår at et kjernekraftverk med 1 GWh effekt vil produsere ca. 200 000 tonn hydrogengass per år som biprodukt, eller hele vår produksjon av hydrogengass. USA og Frankrike satser stort på nettopp det. Det er vanskelig å se at Norges framtidige produksjon av hydrogengass kan bli konkurransedyktig med mindre vi samtidig investerer i kjernekraft – for det er nettopp det som gjøres internasjonalt.

Marianne Synnes Emblemsvåg (H) [11:15:23]: Det la jeg ikke merke til. Jeg beklager.

Marianne Synnes Emblemsvåg (H) [11:15:28]: En blir litt engasjert!