Trine Skei Grande (V) [11:44:05]: Det er nesten fristende å si: Ja, statsråd, dette blir mellom meg og deg. Det er tydelig at interessen for kunstutdanningene i Norge er veldig lav. Jeg syns likevel dette er viktig.

Kunstens rolle i et samfunn er å være ytringer som både er samfunnsendrende og skaper debatt. Derfor vedtok man enstemmig i denne salen at utgangspunktet for kulturpolitikk handler om å regulere ytringer. I Norge er ytringer regulert gjennom Grunnloven, med et sterkt vern om ytringsfriheten. Men det er ikke bare et vern om ytringsfriheten; det er også et pålegg for staten om å bygge infrastruktur for at ytringsfriheten skal finne sted. Kulturpolitikken har sin base i infrastruktur for ytringsfrihet. Derfor er det en stats rolle å legge til rette for en kultur- og kunstpolitikk som gjør at ytringene kommer til orde.

Da er det også vår rolle å legge til rette for en god kunstutdanning. Kunstutdanninger har vi hatt i tusenvis av år, men det har vært mer fagutdanning enn det har vært akademisk utdanning. Det har vært mesteren som har lært opp sine svenner innenfor alle de kunstartene vi tradisjonelt har hatt. Fortsatt tror jeg nok at det er mange kunstnere som i dag velger sin utdanning ut fra hvilken mester de skal følge. Man velger – mer enn i veldig mange andre fag – institusjon ut fra professoratenes sammensetning. Man kan velge å ta utdannelsen i Norge fordi man har professorer ved norske institusjoner man har stor respekt for og lyst til å lære av, eller man kan velge å ta utdanningen i andre land, fordi man har andre mestere man har lyst til å følge.

For ti år siden slo vi sammen kunstutdanningene i Norge til én kunsthøgskole. Tankegangen bak det handlet både om å øke fagligheten og om å ha en vridning fra en mester-tankegang til en mer akademisk tankegang også knyttet til kunstutdanningene. For meg, som var med på den prosessen, handlet det også om statusen til kunstutdanningene. For å øke statusen til kunstutdanningene koblet man dem opp mot forskning, doktorgradsløp og muligheten for å gå i dybden på fag på en helt annen måte enn man hadde gjort med den gamle mester-tankegangen man hadde hatt i tusenvis av år.

Ettersom det er bare meg og statsråden som er her, kan jeg jo røpe det: Mens Høyre i regjering nok var veldig for denne sammenslåingen, var Venstres baby i det prosjektet å ha doktorgradsprogram. Det ga sammenslåingen mening fordi det var med på å øke det akademiske grunnlaget for hele den prosessen.

Det har vært debatt rundt skolen den siste tida. Jeg mener ikke at det er politikernes rolle å gå inn og vurdere i slike faglige debatter. Jeg vil ta klar avstand fra at vi skal gjøre det. Det som bekymrer meg, når man har én stor kunstinstitusjon som skal stå for basisen i opplæringen av kunstnere i Norge i dag, og man har vår argumentasjon knyttet til kunst som ytringer, er at det blir oppfattet og sagt at man ikke gir rom for ytringer i det læringsmiljøet som er der nå. Det skaper bekymring. Det skaper i hvert fall en bekymring hos meg.

Jeg mener først og fremst at kunsten alltid skal være med på å skape debatt, men det er hovedsakelig i debatten mellom borgere og kunsten – hvis man har en misjon som kunstner, og har noe man ønsker å endre. Mange av de målsettingene som i dag diskuteres på Kunsthøgskolen, er målsettinger jeg deler veldig sterkt. Det handler om kampen mot rasisme i samfunnet, det handler om kampen for likestilling, og det handler om å få bort mange av de gamle holdningene vi finner i oss alle. Det er det viktig å jobbe med, men det må kunne skje i en debattkultur som er åpen for ulike meninger. Hvis man drives av det som kunstner, at det er disse tingene man ønsker å stille spørsmål om i samfunnet vårt i dag, og det er disse holdningene i oss som man vil utfordre hver eneste dag, håper jeg det er kunstens møte med borgerne som skal skape den debatten – ikke først og fremst det å nekte andre kunstnere, som ikke har det perspektivet man sjøl har, å uttrykke seg gjennom sin kunst.

Den debatten har åpnet for at vi som er politikere, og som er ansvarlige for den sammenslåingsprosessen og for skiftet mot et mer akademisk utdanningsløp innenfor kunsten, nå kanskje bør ta en fot i bakken og se om vi må evaluere hvordan sammenslåingsprosessen gikk, hvordan doktorgradsprogrammene fungerer, og hva som bør være det neste skrittet for kunstutdanningene våre framover.

Kunstutdanningene er ikke bare knyttet til Kunsthøgskolen, men også til mange andre kunstinstitusjoner rundt omkring i Norge som utdanner folk i ulike kunstmiljø. Hvis man skal definere kunst litt bredere, gjelder det også arkitektur f.eks. Man trenger ikke å definere kunst bredt i det hele tatt for også å kunne definere musikkutdanningene som en viktig del av kunstutdanningene i Norge i dag.

Jeg hadde også syntes det hadde vært interessant om man så bredere på hvordan vi bidrar med disse kreative næringene, og hvordan vi utdanner derfra og inn i samfunnet i framtida. Vi vet nemlig at kunst og kultur og disse kompetanseområdene kommer til å bli viktigere og viktigere, fordi de kreative endringsprosessene i et samfunn som endrer seg fortere og fortere, kommer til å bli viktigere og viktigere. Å ha kompetanse på kreative endringsprosesser, å ha kompetanse på å utfordre gitte sannheter og finne andre måter å tenke endringsprosesser på, kommer til å være viktig i samfunnet vårt framover.

Brytningen mellom f.eks. design og kommunikasjon kommer til å blir viktigere og viktigere framover. Vi ser også brytninger mellom de ulike samfunnsrollene, f.eks. gaming-miljøet opp mot kunnskapsmiljøet, og hvordan design kommer opp mot det å nå fram med digitale virkemidler, f.eks. Disse brytningene kommer til å bli viktigere og viktigere.

Jeg håper at vi kan få en gjennomgang som både evaluerer doktorgradsprogrammene og deres organisatoriske plassering i forskningsstrukturen vår, som vi har gjort bare én gang før – rett etter at de ble innført – og se på hvordan kunstutdanningene skal sikre den bredden som er viktig for at Norge skal kunne utvikle og få gode kunstnere framover som kan være med og påvirke den offentlige debatten. Da hadde vi også fått en faglig vurdering av om vi klarer å holde en bredde i institusjonene og klarer å ha en offentlig diskurs der ytringsfriheten blir satt først i tankegangen om den kunstneriske diskursen.

Jeg prøver ikke å si at politikere skal ta standpunkt i akademiske diskurser i kunstutdanningene våre, men jeg syns det er vår oppgave, når det stilles spørsmål om ytringsfriheten blir ivaretatt på et av feltene hvor ytringsfriheten er så viktig for å utvikle god kunst og kultur for samfunnet og borgerne, og for å utvikle samfunnet med den kunsten og kulturen, å si at nå er det kanskje på tide å ta en fot i bakken og foreta en evaluering av de kunstutdanningene.

Statsråd Henrik Asheim [11:53:10]: Jeg vil benytte sjansen til først å takke representanten Trine Skei Grande for å løfte denne interpellasjonen. Det er en viktig diskusjon, som jeg mener absolutt hører hjemme også på Stortingets talerstol.

Sommerens debatt ved Kunsthøgskolen i Oslo har ikke gått ubemerket hen. Flere studenter har gjennom åpne brev og påfølgende opprop tatt til orde for at Kunsthøgskolen må ta tydeligere ansvar for bekjempelse av rasisme. Debatten ble utløst av reaksjoner på et kunstverk i skolens fellesareal og fulgt opp av et opprop med tiltak for å gjøre skolen mer inkluderende. Tiltakene har vakt både begeistring og bestyrtelse.

Jeg er enig med representanten Skei Grande i at Kunsthøgskolen i Oslo skal være en arena for fri tenkning, faglig grundighet og utdanning av morgendagens kunstnere. Det skal ikke være slik at studenter ved Kunsthøgskolen blir utstøtt i sitt studiemiljø. Det mener jeg for øvrig må gjelde ved alle andre institusjoner også.

Som representanten kjenner til, er debatten ved Kunsthøgskolen også en del av en pågående debatt om politivold og rasisme i USA, med forgreininger til en annen debatt, om inkludering og minoriteters perspektiver generelt. Jeg synes denne debatten er viktig, og vi har utfordringer også her i Norge.

En viktig forutsetning for samfunnsmessige fremskritt er fri debatt og toleranse for ulike synspunkter. Toleranse er krevende fordi det innebærer at vi faktisk må ha overbærenhet med ulike ståsteder. Her har våre høyere utdanningsinstitusjoner et særskilt ansvar og noen klare standarder å leve opp til. Debatter i akademia skal være redelige og etterrettelige, og det må arbeides for et ordskifte der alle kan delta. Det er ulike syn på kunst, litteratur, teater og dans. Det er ulike syn på hva som er rasisme, og hva som er gode tiltak for økt inkludering. Dette er ting som bør kunne debatteres saklig ved alle utdanningsinstitusjoner og ikke minst i samfunnet generelt.

Samtidig ønsker jeg mer saklig debatt om innholdet i ulike studietilbud. Som forsknings- og høyere utdanningsminister er jeg opptatt av å sikre landets studenter solide utdanninger på høyt internasjonalt nivå. Dette er tydelig hjemlet i universitets- og høyskoleloven, og debatt og meningsbrytning er en viktig del av dette bildet.

Høy kvalitet i utdanning, forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid har, som representanten vet, ligget til grunn for denne regjeringens satsing på høyere utdanning. I stortingsmeldingene «Konsentrasjon for kvalitet» og «Kultur for kvalitet i høyere utdanning» redegjøres det grundig for regjeringens politikk når det kommer til både institusjonsstruktur og utdanningskvalitet. Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet og sikre at virksomheten utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.

Slik jeg ser det, er det to ting som kan true akademia. Det ene er innstramming i ytringsfriheten og ikke tillate at andre ytrer ting vi ikke liker. Det andre er sterkere styring fra politikere av hva som skal være innhold og pensum i utdanningene, og hva som skal forskes på. Representanten Skei Grande påpeker helt riktig at det ikke er hennes mål å politisk styre dette. Det har jeg heller aldri mistenkt representanten for. Men da denne saken og denne interpellasjonen ble kjent, kan jeg fortelle at jeg fikk mange henvendelser med ønske om at jeg skulle gå inn og styre pensum og innhold i høyere utdanning.

Når diskusjoner om innhold og pensum dukker opp, blir politikere ofte nettopp etterlyst til å styre mer og ta stilling til hvilket pensum som er godkjent eller ikke. Da åpner vi en helt ny dør og en måte å styre akademia på som de gjør i land vi ikke liker å sammenligne oss med, sågar land vi tidligere likte å sammenligne oss med, men ikke så mye lenger.

For å svare på representanten Skei Grandes spørsmål: Jeg kommer ikke til å gjennomføre en egen evaluering av hvordan Kunsthøgskolen i Oslo organiserer egen virksomhet. Universitets- og høyskoleloven sier eksplisitt om styrets ansvar:

«Styret selv fastsetter virksomhetens interne organisering på alle nivåer.»

Kunsthøgskolens faglige virksomhet har siden 2011 vært organisert i seks avdelinger. Etter et langt og solid kvalitetsarbeid ble skolen i 2018 akkreditert som vitenskapelig høgskole. Rektoratet ble styrket med en prorektorstilling for forskning, og det ble etablert et administrativt forskningsteam for å støtte ledelsen. Styret vedtok en omorganisering av fellesadministrasjonen i desember 2017. Denne omorganiseringen skal etter planen evalueres neste høst.

Jeg ser imidlertid ikke at denne omorganiseringen har hatt betydning for institusjonens arbeid for å få frem talenter og for fri og kreativ tenkning. NOKUTs studiebarometer for 2019 viser at studentene ved Kunsthøgskolen i Oslo i stor grad er ganske tilfredse med studieprogrammene de går på. Kunsthøgskolen har i tillegg inngått samarbeid med flere institusjoner nasjonalt om et redelighetsutvalg som skal bidra til økt oppmerksomhet på forskningsetikk ved institusjonen. Institusjonen plikter også å ha et kvalitetssikringssystem for å sikre og videreutvikle kvaliteten i utdanningene. Studentene har en viktig stemme inn i dette kontinuerlige kvalitetsarbeidet. NOKUT fører jevnlig tilsyn og gjennomfører årlige undersøkelser for å innhente studentenes syn på utdanningene de er tatt opp på. Neste tilsyn ved Kunsthøgskolen er våren 2021. Jeg mener at vi har et solid, troverdig og forutsigbart system for å sikre at våre utdanningsinstitusjoner tilbyr utdanninger av høy kvalitet.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er sikker på at Kunsthøgskolen i Oslo vil ta tak i egne utfordringer og arbeide for et debattklima som er inkluderende, enten man er minoritet eller majoritet i kapasitet av sin bakgrunn, sin orientering eller sin mening. En ledende kunsthøgskole er avhengig av stor takhøyde for å kunne debattere kunst og samtid. Stor takhøyde vil gjøre Kunsthøgskolen til en enda bedre skole og et enda mer spennende sted å være.

Det er viktig å si at vi er langt fra de såkalte «cancel culture»-tilstandene i USA og andre steder i verden. Målet må være å ikke havne der i fremtiden, og da er det viktig at debatter som dette løftes på Stortinget, i akademia og i samfunnet generelt.

Trine Skei Grande (V) [12:00:36]: Jeg hadde ikke ventet at statsråd Asheim skulle være som Gudmund Hernes, som opprettet egne professorater på Kunsthøgskolen for å ivareta den kunsten han var opptatt av. Det håper jeg ikke vi kommer tilbake til.

Men jeg har lyst til å følge opp med to spørsmål i forbindelse med at statsråden i det hele tatt avviste en egen evaluering. Punkt 1: Hva skjer hvis de nye elevunderøkelsene viser at elever ikke bare gjennom media, men også gjennom de mer objektive kriteriene vi bruker for elevtilbakemeldinger, sier at ytringsfriheten begrenses i en så viktig institusjon som Kunsthøgskolen er i det norske samfunnet? Punkt 2: Da forskningsprogrammene ble gjennomført, ble de evaluert etter to år – ut fra mitt minne. Hadde det ikke vært på tide å ha en ny evaluering av de akademiske løpene, for det var litt nybrottsarbeid i Norge da vi også sa at det var mulig å lage doktorgradsløp innenfor kunstsektoren? Jeg syntes det var et veldig viktig grep, men det kunne gitt oss nå, etter ti år, en anledning til å se også på det, og vi kunne gjerne ha fått noen internasjonale blikk, fått noen internasjonale forskere til å se på disse doktorgradsløpene.

Statsråd Henrik Asheim [12:02:27]: Spørsmålet fra representanten Skei Grande var hva vi gjør hvis det viser seg gjennom studentundersøkelsen, som vi helt riktig gjennomfører, at ytringsfriheten er truet. Derfor er det viktig for meg å si – og jeg sa litt i innlegget mitt om hva som har blitt gjort – at det har blitt gjort langt mer enn som så.

Kunsthøgskolen har oversendt en styregodkjent redegjørelse til Kunnskapsdepartementet som bakgrunnsinformasjon og med status for hvordan denne situasjonen er på Kunsthøgskolen. Der redegjør de for hvordan de ivaretar den kunstneriske og akademiske friheten, hvordan man styrker kunstnerisk utviklingsarbeid og forskning, og at man har satt i gang et arbeid med mangfold og inkludering ved Kunsthøgskolen. Vi har vært i dialog med Kunsthøgskolen, og de har meldt tilbake at de er i gang med å følge opp dette og også har satt i verk konkrete tiltak.

Derfor er det slik at når vi skal diskutere denne saken og eventuelt vurdere en evaluering, vil ikke jeg avvise det for all fremtid, men jeg mener nå å ha redegjort også for de tingene som skal gjøres i inneværende studieår, altså denne høsten og denne våren, i tillegg til de tilbakemeldinger vi har fått fra Kunsthøgskolen. Jeg er foreløpig, som ansvarlig statsråd, tilfreds med de svarene. Så vil vi naturligvis måtte følge særlig tilbakemeldinger fra studentene, som representanten Skei Grande løfter: Hvis de opplever at det ikke er nok takhøyde også i fremtiden for å ta disse viktige debattene, er vi nødt til å ha en ny vurdering av hva vi kan gjøre. Men akkurat nå er jeg mest opptatt av å følge opp de vedtak som er gjort, og de evalueringer som skal gjennomføres, og så får vi følge utviklingen fremover.