Første visepresident Eva Kristin Hansen [10:01:08] (ordfører for saken): Saken vi skal debattere nå, er endringer i Stortingets forretningsorden. Presidentskapets innstilling bygger på to større utredningsarbeider. Det er rapporten fra reglementskomiteen og rapporten fra utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon, gjerne omtalt som Harberg-utvalget.

Reglementskomiteen ble oppnevnt av presidentskapet i juni 2020 i tråd med tidligere praksis for å gjøre en helhetlig gjennomgang av Stortingets forretningsorden i den siste sesjonen i stortingsperioden. Komiteens mandat var å gjennomgå og eventuelt fremme forslag om innholdsmessige endringer av Stortingets forretningsorden, og det var særlig ønskelig at komiteen vurderte to temaer. Det ene var om det var behov for å legge til rette for økt bruk av elektroniske verktøy, både i lys av de erfaringene som er gjort under koronakrisen, og med tanke på økt digitalisering av den parlamentariske saksbehandlingen framover. Det andre hovedtemaet var spørreinstituttene, herunder frister for besvarelse og forholdet mellom de ulike spørreinstituttene. Komiteen har hatt medlemmer fra samtlige partigrupper på Stortinget og ble ledet av undertegnede.

Presidentskapet har fulgt opp mange av anbefalingene fra reglementskomiteen, men har også valgt en litt annen tilnærming på enkelte punkter ut fra en avveining av de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende. Som leder av reglementskomiteen har jeg gått inn for ting som ikke har fått oppslutning i partiene, så ved enkelte punkter vil de observante se at jeg går imot enkelte ting som jeg gikk inn for i reglementskomiteen. Men sånn er livet. Det er ikke mulig å få gjennomslag for absolutt alt, og i presidentskapet har det vært viktig at vi samler oss om de store linjene.

Reglementskomiteen fremmet flere forslag for å styrke Stortinget i plenum som en sentral arena for politisk debatt. Et av forslagene var å revitalisere ordningen med at komiteen to ganger per sesjon på eget initiativ kan ta opp temaer som faller innenfor komiteens ansvarsområde, til debatt i Stortinget. Dette omtales gjerne som initiativdebatter. Reglementskomiteen hadde et ønske om å få til ukentlige initiativdebatter, og at også et mindretall i komiteene kunne få satt saker på dagsordenen. Dette har vært grundig diskutert i presidentskapet, og vi er enig i at denne debattformen med fordel kan brukes hyppigere enn i dag. For å gjøre muligheten til dette bedre kjent foreslås ordningen med initiativdebatter synliggjort i en egen bestemmelse i Stortingets forretningsorden. Presidentskapet ønsker imidlertid ikke å regelfeste bestemte tidspunkter for sånne debatter, sånn som reglementskomiteen foreslo, ettersom dette får en rekke konsekvenser for møteplanlegging og avviklingen av andre saker i Stortinget. Forslaget om å innføre særskilte rettigheter for et mindretall i komiteene til å kunne ta opp en initiativdebatt foreslås heller ikke av presidentskapet.

Når det gjelder spørreinstituttene, har presidentskapets flertall fulgt opp en viktig endring som ble foreslått av reglementskomiteen vedrørende gjennomføringen av interpellasjonsdebatter. For å få mer dynamikk i debattene og øke interessen for dem foreslås interpellantens tid til å begrunne interpellasjonen redusert fra 10 til 5 minutter. Tilsvarende gjelder regjeringsmedlemmenes tid til å besvare interpellasjonen. Denne endringen vil også gi flere representanter mulighet til å delta i interpellasjonsdebatten.

I reglementskomiteen lå det flere forslag om å styrke mindretallsrettigheter for små partier, bl.a. at antallet replikker normalt skal være så mange at alle partier skal kunne ta replikker på statsråder. Det vil alltid være ulike interesser og vanskelige avveininger når det kommer til å gi enkelte representanter på en måte større rettigheter enn andre representanter, for det er egentlig det det i realiteten er snakk om. Samtidig skal vi balansere at alle partier skal ha gode forutsetninger for å delta i debatter og i det parlamentariske arbeidet. Jeg vil understreke at når det gjelder replikker, er det komiteene som faktisk bestemmer det, og vi går derfor ikke inn for en endring av forretningsordenen.

Koronakrisen har gitt viktige erfaringer med nye digitale arbeidsformer. Flere av de nye måtene å organisere arbeidet på i Stortingets komiteer vil bli videreført når samfunnet gjenåpnes, og det skjer jo mens vi sitter her. Når det gjelder komitémøter avholdt ved hjelp av fjernmøteteknologi, mener presidentskapet at erfaringene med digitale komitémøter i hovedsak har vært positive, men vil samtidig understreke at fysisk deltakelse i mange sammenhenger er viktig, kanskje særlig i starten av en stortingsperiode, når komitémedlemmene trenger å bli kjent med hverandre og etablere en god arbeidsform. Det har også en klar egenverdi at komiteene regelmessig møtes fysisk. Presidentskapet er derfor enig med reglementskomiteen i at komitémøter som regel bør foregå ved at komitémedlemmene er fysisk til stede.

Muligheten til å delta digitalt har imidlertid flere fordeler. Blant annet gjør det at komitémedlemmer sjeldnere melder forfall til komitémøter, og gjør det enklere å samle en beslutningsdyktig komité, noe som er positivt for saksavviklingen i komiteene. Presidentskapet mener derfor at det bør være opp til den enkelte komité å vurdere når det er hensiktsmessig med helt eller delvis digitale komitémøter, og at det ikke bør legges opp til en ordning der komiteene først må søke presidentskapet om tillatelse, slik det ble foreslått av reglementskomiteen.

Presidentskapet slutter seg også til reglementskomiteens forslag til regulering av digitale komitéhøringer. Ved å kunne delta i høringer i Stortinget ved hjelp av fjernmøteteknologi blir det enklere for høringsinstanser med lang reisevei å kunne få formidlet sine synspunkter til saker som er til behandling i Stortinget. Dette forslaget har også en viktig demokratisk side.

Under hele koronakrisen har samtlige møter i plenum blitt gjennomført ved fysisk oppmøte. Presidentskapet er enig med reglementskomiteen i at møtene i Stortinget fortsatt skal skje ved at representantene møter og voterer ved fysisk tilstedeværelse i salen. Presidentskapet mener likevel at det kan være grunn til å utrede forholdet til Grunnloven når det gjelder bruk av digitale verktøy også i stortingssalen. I framtidige krise- og beredskapssituasjoner vil bruk av digitale verktøy kunne være et mulig alternativ for å opprettholde Stortingets beslutningsdyktighet i situasjoner der det ikke er praktisk mulig å møtes fysisk.

Reglementskomiteen har gått gjennom arbeidsfordelingen mellom komiteene i Stortinget. Det er alltid en diskusjon om hvor f.eks. plansakene skal ligge, og hvor asyl- og flyktningsaker skal være. I reglementskomiteen har det vært ulike meninger om det. I presidentskapet ønsker flertallet at fordelingen skal være som i dag, mens et mindretall bestående av Magne Rommetveit og meg selv foreslår at plansakene flyttes til energi- og miljøkomiteen. Jeg vil med dette ta opp de forslagene.

Som nevnt innledningsvis bygger enkelte av forslagene i innstillingen om endringer i Stortingets forretningsorden på forslag fra Harberg-utvalget. Harberg-utvalget ble oppnevnt av presidentskapet i juni 2019. Utvalget hadde deltakelse fra samtlige partigrupper på Stortinget og i tillegg eksterne medlemmer oppnevnt på faglig grunnlag. Utvalget har avgitt en omfattende rapport. Stortinget har allerede behandlet deler av rapporten, herunder forslag til ny lov for Sivilombudet og ny lov for Ombudsnemnda for Forsvaret, og andre deler av rapporten vil bli behandlet til høsten.

De delene av rapporten som omhandler Stortingets forretningsorden, ble fordelt til Stortingets presidentskap for oppfølging. I tråd med forslaget fra Harberg-utvalget foreslår presidentskapet at alle rapporter og meldinger fra eksterne organer heretter skal behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Dette er begrunnet med at denne komiteen har et helhetlig bilde av kontrollfunksjonen til Stortinget. Forslaget innebærer at ansvaret for saker som gjelder virksomheten til Ombudsmannsnemnda for Forsvaret og Norges institusjon for menneskerettigheter, flyttes fra henholdsvis utenriks- og forsvarskomiteen og justiskomiteen til kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Blant øvrige forslag fra Harberg-utvalget vil jeg særlig trekke fram at bestemmelsen i Stortingets forretningsorden om stortingsoppnevnte granskingskommisjoner er gjennomgått. Det gjøres videre en rekke justeringer i reglementet for kontrollhøringer for å bringe reglementet i samsvar med praksis. Det foreslås at samtlige endringer som må gjøres i forretningsordenen, trer i kraft samtidig med at det nye stortinget trer sammen i oktober 2021.

Med dette har jeg lagt fram presidentskapets innstilling.

Femte visepresident Ingjerd Schou [10:09:34]: Takk til saksordføreren i denne saken for en grundig gjennomgang av det som har vært presidentskapets behandling av denne saken. Det har vært to grundige utredninger, som saksordføreren også gjennomgikk, i forbindelse med Harberg-utvalgets innstilling – deler av den har vært behandlet i Stortinget – og i den jevnlige gjennomgangen Stortinget har av forretningsordenen, som har vært ledet av saksordføreren.

Dette er jo en gjennomgang som skjer hvert fjerde år, slik at vi hele tiden kan avstemme forretningsordenen ut fra det som er den parlamentariske debatten, og om det er behov for å gjøre endringer i lys av den utviklingen som har vært, og også i lys av de erfaringer vi har hatt nå i koronatiden. Jeg sikter da særlig til gjennomgangen av både det vi kaller hybride løsninger for komitémøter – at man både er fysisk til stede og også kan delta digitalt – og det som har vært av heldigitale høringer, som jo gis en annen endring av forretningsordenen for fremtiden.

Det er grunn til å minne om at Stortinget er Stortinget samlet i plenum, og at det er den fysiske tilstedeværelsen i plenum som er forankret i Grunnloven, og at ingen kan flytte Stortinget ut av denne bygningen til et stortingsmøte andre steder i landet.

Det kan også være greit å minne om at det er noe som er over Stortinget, som heter valgting, og det er folk i valg, som vil være resultatet av Stortingets sammensetning når Stortinget konstitueres og settes hvert fjerde år, og at det har konsekvenser for den tilmålte taletid, replikktid og tilstedeværelse i komposisjonen av de ulike komiteer og det arbeidet som skjer i Stortinget. Når enkelte partigrupper ønsker å ha mer taletid, er det altså slik at folket ikke har ønsket det. Det skal reflekteres i Stortinget også når vi organiserer arbeidet her, at taletiden reflekterer det styrkeforholdet som folket har gitt i valg.

Nå skal jeg kommentere ett forhold spesielt, som går på forslag til endringer i forretningsordenens § 75 a tredje ledd, som i stor grad handler om det som er undergitt taushetsplikt. Ifølge Stortingets forretningsorden § 75 a tredje ledd må ansatte i partigruppene eller andre rådgivere ikke gis tilgang til gradert informasjon uten samtykke fra Stortingets presidentskap. Det er det viktig å understreke, slik at vi holder på det som er unntatt offentlighet, og at det først og fremst er noe representantene, som er valgt av folket, skal ha. I saker som er til behandling i komiteene, kan komiteen likevel beslutte at rådgivere som er tilknyttet et medlem av komiteen, og som følger komiteens arbeid, kan få tilgang til informasjon gradert etter beskyttelsesinstruksen samt informasjon gradert BEGRENSET etter sikkerhetsloven.

Utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon har foreslått at dagens ordning erstattes med en ordning hvor det er opp til representantene i komiteen å avgjøre om en ansatt i partigruppen har tjenstlig behov for informasjon, og komiteen bestemmer om det skal gis tilgang til gradert informasjon for ansatte i partigruppene som ikke er representert i komiteen.

Her har presidentskapet vist til at bestemmelsen ble tatt inn i Stortingets forretningsorden våren 2019 som et ledd i gjennomgangen av bestemmelsene i forretningsordenen om behandling av gradert informasjon i lys av ny sikkerhetslov, jf. Innst. 426 S for 2018–2019. Stortingets presidentskaps bestemmelser trådte i kraft 1. oktober 2019.

Nå skal jeg også understreke at det som er av arbeid i den utvidete utenrikskomité i utgangspunktet er hemmelig, det er gradert, men det er også dagsordenen for det møtet. Det er viktig å understreke at alle partigrupper må forholde seg til dette når det gjelder både innkalling og det som håndteres i den utvidete utenrikskomité.

Marit Arnstad (Sp) [10:14:32]: Jeg må først få lov til å si at jeg synes det er et viktig arbeid som foregår hver fjerde år: at en går gjennom og reviderer både forretningsordenen, de verktøyene Stortinget har, og de ulike måtene vi gjennomfører debatter på. Jeg synes alt i alt at presidentskapet har kommet fram til gode avveininger og også utvist en viss forsiktighet, for det tror jeg er nødvendig med tanke på hvor store endringer en faktisk gjennomfører, både når det gjelder måten en gjennomfører replikkvekslingen på, presidentens rolle under spørreinstituttet og også andre ting.

Jeg synes også det har vært gode avveininger når det gjelder bruken av digitale verktøy. Det er klart at i etterkant av pandemien kommer vi antakelig til å tilpasse bruken av digitale verktøy ut fra de erfaringene vi har gjort. Senterpartiet er enig i at en må være litt tilbakeholden når det gjelder selve komiteene og komitémøtene, men vi ser at digitale verktøy når det gjelder komitéhøringer, har fungert godt, og at det vil være fornuftig også å kunne bruke i tida framover, og at det faktisk kan gi rom for flere høringer fordi en da kan ha digitale høringer i mindre saker der en normalt ikke ville hatt en fysisk høring. Så det synes vi er et positivt forslag.

Når det gjelder spørsmålet om initiativdebatt, har jeg lyst til å påpeke at presidentskapet her har vært litt mer tilbakeholden enn kanskje reglementskomiteen var, og det mener jeg er riktig. Jeg tror det er nødvendig å gjøre erfaringer med den typen debattform. Jeg vil også understreke at det ikke må alminneliggjøres at en kan ha debatter i Stortinget uten at en har forslagsrett. Jeg mener at en sånn type debattform, der en ikke har omfattende replikkvekslinger eller forslagsrett, ikke må bli det alminnelige i Stortinget. Derfor synes jeg også at dette er en debattform som må reserveres til de mer særlige tilfellene.

Jeg tar først og fremst ordet for å si noe om det Senterpartiet har av merknader i presidentskapet, der vi ikke ønsker den endringen i interpellasjonsdebatter som en har lagt opp til fra flertallet i presidentskapet. Jeg skjønner begrunnelsen om at en ønsker at flere skal få mulighet til å delta innenfor rammen på en og en halv time, som gjelder dagens interpellasjonsdebatter, men jeg synes det er synd at det tas fra interpellanten og statsråden. Grunnen til det er at interpellasjoner kanskje er den eneste debattformen vi har igjen i Stortinget som gir anledning til å gå litt mer i dybden på et spørsmål, å bruke litt mer tid til både å reflektere over og analysere et spørsmål fra den som interpellerer. Da er det synd at en reduserer muligheten til å kunne gjøre det ved å gå ned fra 10 til 5 minutter for interpellanten.

Senterpartiet mener at det finnes en alternativ mulighet som også kan gi flere anledning til å delta i en sånn debatt innenfor tidsrammen, og det er hvis en beholder interpellantens mulighet til å ha 10 minutter til å forklare innholdet i interpellasjonen, men at en sier at taletiden for de resterende talerne er 3 minutter. Det har jo blitt ganske vanlig i debatter, ikke minst nå i vår, at en setter taletiden til 3 minutter for de enkelte partigruppene, og at en gjennomfører debatter på den måten. Sånn kunne en også organisert interpellasjonsdebatter, at en beholder 10 minutter til interpellanten og statsråden, men at en lar taletiden være 3 minutter for de resterende talerne. Da kan en også ta vare på det som kanskje er det viktigste ved interpellasjonsdebatter, nemlig en mulighet til å ha en litt mer grundig refleksjon over et politisk tema enn det en får i debatter der taletiden er 5 eller 3 minutter.

Med det vil jeg ta opp forslaget fra Senterpartiet.

Ola Elvestuen (V) [10:19:06]: Dette er en viktig sak. Presidentskapet har vært grundig. Jeg skal bare ta opp noen spørsmål som Venstre har egne forslag om.

Det ene er at vi sammen med Miljøpartiet De Grønne og Rødt støtter forslaget om at ved replikkordskifter setter vi tallet slik at alle partier kan få en replikk. For noen av partiene er jo dette et stadig tilbakevendende spørsmål. Det gjelder også spørsmål til regjeringen – vi har to spørsmål hver uke – og at parlamentariske ledere kan få muligheten til å få to spørsmål i tillegg. Det handler om å ha den bredden i spørsmålsstillinger og å ha denne kontakten med regjeringen som kan være nyttig for partiene.

Så til fordelingen mellom komiteene. Vi har to forslag denne gangen, som vi også hadde for fire år siden. For fire år siden flyttet Stortinget regional planlegging fra energi- og miljøkomiteen til kommunalkomiteen. Man flyttet også det som gikk på kulturminnevern fra energi- og miljøkomiteen til kulturkomiteen. Det mente vi den gangen ikke var riktig, og vi mener fortsatt at disse bør være samlet i energi- og miljøkomiteen. Regional planlegging, plan- og bygningsloven, er helt sentralt knyttet opp mot natur- og miljøarbeidet. Jeg mener det var feil å flytte planavdelingen fra Miljøverndepartementet den gang over til Kommunaldepartementet. Det som bør gjøres i neste periode, er at i hvert fall Stortinget bør sørge for at vi har dette samlet. Slik var det fram til 2017. Jeg ser ingen grunn til at vi skal fordele det helhetlige klima- og naturarbeidet, som vi trenger, på flere komiteer enn det som er nødvendig.

Akkurat det samme gjelder kulturminnevern. I den siste stortingsmeldingen om kulturmiljø blir det jo nettopp understreket at kulturminnevern også er en sentral del av klimaarbeidet. Man har altså en tettere forbindelse mellom kulturminnevernarbeidet og det overordnede klimaarbeidet, og det understrekes i selve meldingen. Det bør også gjenspeiles i Stortinget, at vi ser klima, natur og miljø i sammenheng med arealplanlegging, og derfor bør regional planlegging inn i energi- og miljøkomiteen. Vi bør også se på kulturminnevernet som en sentral del av miljøarbeidet, og derfor bør også kulturminnevernet inn i energi- og miljøkomiteen, slik at den komiteen har den styrken og helheten som det er behov for.

Med det tar jeg opp Venstres forslag.

Steinar Reiten (KrF) [10:22:36]: Jeg har hatt gleden av å representere Kristelig Folkeparti i reglementskomiteen. Det har vært et interessant arbeid i en hverdag som det siste halvannet året har vært svært langt fra det som er normalen, og som har gitt oss nye utfordringer. Jeg skal kort knytte noen kommentarer til et par forhold som har vært særlig viktig for oss i dette arbeidet.

Som man ser av Dokument 22 og innstillingen fra presidentskapet, vil det fra neste stortingsperiode bli innført et system med mer systematiske initiativdebatter, der komiteene kan reise debatter i plenum. Det har vi i Kristelig Folkeparti støttet. Vi mener at det vil kunne bidra til å sette dagsaktuelle saker på dagsordenen og bidra til økt interesse for det som foregår i Stortinget. Samtidig er det slik at i en vanlig arbeidsuke her i Stortinget er det bare to dager som er satt av til ordinære debatter, og det er tirsdager og torsdager. Vi uttrykte i reglementskomiteen bekymring for at disse initiativdebattene kan spise av den tiden som vi trenger til å ta de ordinære debattene rundt saker i plenum.

Vi registrerer at presidentskapet deler den bekymringen, og at en åpner for slike initiativdebatter som en forsøksordning, men der en da vil komme tilbake til frekvens på debattene. Det gir vi vår tilslutning til.

For øvrig har nettopp den situasjonen vi har hatt det siste halvannet året, gjort at arbeidet vårt som stortingsrepresentanter i stadig større grad har foregått på digitale plattformer, med unntak av det som skjer i salen. For oss i Kristelig Folkeparti har det også vært viktig å understreke i komiteen at en stortingsrepresentants arbeidsplass er her på Stortinget, i landets hovedstad, og ikke i sofakroken hjemme eller i bilen i en ferjekø på Vestlandet. Derfor var komiteen tydelig på at når vi nå går over i en mer normal situasjon, etter hvert som vi forhåpentligvis får nedkjempet pandemien, bør også komitéarbeidet i størst mulig grad gå tilbake til normalen, altså at det blir stilt krav om fysisk frammøte.

Komiteen foreslo overfor presidentskapet at komiteene må søke om å få avholde møter digitalt, og må begrunne det. Der har presidentskapet valgt å legge seg på en noe mykere tilnærming, der en overlater til komiteene selv å avgjøre den type ting. For oss i Kristelig Folkeparti er det uansett viktig å understreke at vi mener at fysisk tilstedeværelse, ikke minst i komitémøter, må være hovedregelen selv om vi nå går tilbake til normalen.

Så er det blitt fremmet fire løse forslag, fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne. Vi i Kristelig Folkeparti varsler at vi vil gi vår tilslutning til tre av de fire forslagene. Det vil bli rapportert inn fra vårt gruppesekretariat hvordan vi vil votere i dag.

Bjørnar Moxnes (R) [10:26:35]: Rødts første gjennomslag på Stortinget var å markere 100-årsjubileet for stemmerett for alle, som var prinsipielt viktig for det norske folkestyret.

Jeg har vært Rødts representant både i utvalget som har utredet Stortingets kontrollfunksjoner, altså Harberg-utvalget, og i reglementskomiteen, som danner bakteppet for dagens behandling.

Flere av Harberg-utvalgets forslag har dessverre allerede blitt stanset av stortingsflertallet, og vi ser hvordan spesielt Høyre er pådrivere for å innskrenke demokratiet og ikke minst Stortingets kontroll av den utøvende makten, nemlig regjeringen. Stortingets kontrollorganer har blitt svekket, ett etter ett. Selv Aftenpostens sindige Harald Stanghelle har ropt varsku på vegne av Norges parlamentariske demokrati og skrevet at Solberg-regjeringen har styrket sin stilling «på bekostning av et folkevalgt storting», og at det har skjedd gjennom «ny lovgivning, insisterende hemmelighold, brudd på sedvane og overkjøring av Stortingets kontrollorganer». Men jeg har håp om og tro på at et nytt flertall etter valget til høsten skal gå videre med diskusjonene – og ikke minst med forslag som vil utvide og styrke folkestyret. Rødt vil gå i spissen for dette arbeidet.

I dag behandler vi Stortingets egen forretningsorden. Rødt fikk i utvalget til Harberg gjennomslag for at vi skulle behandle både økt åpenhet og innsyn og sikre Stortingets medvirkning og kontroll med norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Her leverte utvalget et viktig arbeid. Et samlet utvalg – fra Carl. I. Hagen til undertegnede – sto samlet om vurderinger som jeg ser fram til å følge opp ved høve.

Det er bra at Arbeiderpartiet har vært ute og kritisert det de kaller et mønster av hemmelighold på Stortinget, i behandlingen av Harberg-utvalgets rapport, men det er bedrøvelig at et flertall i reglementskomiteen, representantene fra alle andre partigrupper enn Rødt og Miljøpartiet De Grønne, og nå et samlet presidentskap går inn for økt hemmelighold om den utvidete utenriks- og forsvarskomité, DUUFK, ved å regelfeste at ikke bare innholdet i møtet, men også innkallelse og dagsorden som utgangspunkt skal være underlagt taushetsplikt. Der Harberg-utvalget står samlet om viktigheten av hensynet til offentlig debatt og innsyn i utenriks- og sikkerhetspolitiske saker, står vi her forholdsvis alene. Men det er ikke for sent å snu og forhindre et mønster av hemmelighold, sånn som Arbeiderpartiet så treffende har snakket om det i offentligheten.

På vegne av Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Rødt fremmer jeg forslag som reglementskomiteen og Harberg-utvalget gikk inn for, enstemmig eller med stort flertall. Vi fremmer forslag som vil sikre at alle partigrupper får informasjonstilgang i behandling av saker i Stortinget, gjennom en utvidet kvote for skriftlige spørsmål til lederne i partigruppene, og at alle partigrupper skal ha muligheten til å stille spørsmål til ansvarlig statsråd i replikkvekslinger. Vi fremmer også forslag om å korte ned fristen for at en statsråd skal besvare interpellasjoner, for å forsterke de folkevalgtes mulighet til å sette viktige og aktuelle debatter på dagsordenen, sånn at debatten beholder sin aktualitet både for Stortinget og for offentligheten, og at stortingssalen som politisk arena styrkes. Det at forslaget fra reglementskomiteen om en ukentlig aktuell initiativdebatt har møtt motstand i presidentskapet, gjør dette moderate forslaget desto viktigere.

Til slutt fremmer Rødt og Miljøpartiet De Grønne et forslag fra Harberg-utvalget til endringer i § 75 a om tilgang på nødvendig gradert informasjon for ansatte i partigruppene. Det endrer ikke forutsetningene om sikkerhetsklarering, autorisering og tjenstlig behov, men gir representantene og komiteen oppgaven med å håndheve disse, på samme måte som de nylig vedtatte retningslinjene for komitéportalene.

Jeg tar med det opp forslagene og håper også de andre partigruppene følger sine representanter i reglementskomiteen og i Harberg-utvalget, sånn at vi kan samle et flertall i Stortinget bak dette.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:31:23]: Vi har følgt arbeidet i Hansen-utvalet og synest det er eit godt stykke arbeid som er gjennomført. Vi synest det er synd at presidentskapet ikkje følgjer det heilt ut.

Når det gjeld digitale møte, er vi heilt einige i at det er ein god idé, og det kan kome situasjonar framover der det kjem til å bli høgaktuelt. Når det gjeld bruk av spørjeinstitutta, trur vi ulike typar justeringar kan vere på sin plass.

Når det gjeld ordinær spørjetime, meiner presidentskapet at det er ei ordning som fungerer bra. Der trur eg nok vi har ulike oppfatningar. Ordinær spørjetime er nok oppfatta av representantar eg snakkar med, som ei ordning som i veldig liten grad blir sett på som interessant. Det er veldig ofte ein ikkje får svar, og det er lagt opp på ein sånn måte at ein som statsråd lett kan kome seg ut av situasjonen ved å ikkje svare direkte på spørsmål. Difor synest vi om det Hansen-utvalet føreslo, at ein får ei spørjeform som liknar meir på den vi har i kontrollkomiteen, der ein pressar fram svar. Viss statsråden berre svarer heilt usamanhengande og ikkje direkte på spørsmålet, har ein anledning til å be om at statsråden svarer på det. Ein får ein mykje meir konfronterande situasjon. Det fungerer bra og sømeleg i kontrollkomitéarbeid og er ein effektiv måte å kome til bunns i saker på. Det er ein måte for Stortinget å skjøtte funksjonen sin på, og vi trur det kan vere ein eigna modell også for spørjetimen.

I staden for ein komitéleiar som passar på at ting er innanfor sømelege rammer i kontrollkomiteen, vil det da vere presidenten som passar på at ting er innanfor sømelege rammer. Det har ikkje vore noko problem i kontrollkomiteen, og eg trur det vil berike spørjetimeinstituttet å gjere det på den måten. Det ville nok også blitt mykje meir brukt av Stortinget, og det liknar ein del ordningar ein har i andre land. Så det trur vi kan vere ei god løysing.

Når det gjeld initiativdebatt, har det vore ulike typar forsøk og litt blanda erfaring med det, og vi helser velkomen ulike forslag til korleis ein kan lage den typen tema og initiativ på ulike vis. Det synest vi er bra, men ein må passe seg så dette ikkje blir noko som sklir ut, og at noko som kanskje verka som ein god debatt i komiteen, viste seg å ikkje vekkje noko spesielt engasjement blant representantane i salen når det kom til stykket.

Utover det vil vi kome tilbake til Stortingets sekretariat med kva vi skal meine om dei ulike forslaga som er komne. Vi har ikkje hatt tid til å gå gjennom dei no på morgonkvisten, men vi vil gjere det før kl. 15.

Michael Tetzschner (H) [10:35:14]: Med all respekt for de foregående talere må jeg si at mye av Stortingets endring i reglementet går ut på å gjøre det lettere å være stortingsrepresentant. Det gjelder to ukentlige fremmøter for å votere og overgangen til digitale møter, som jeg er redd for får den utglidende effekt at man ikke lenger oppnår den fortroligheten og det samarbeidet som fortrolighet i komiteene kan hjelpe til med når møtene er fysiske. Jeg synes også man har gått langt i å erkjenne eller underkaste seg partilogikken, og jeg synes heller ikke det er i samsvar med folkeviljen at noen representanter skal ha flere privilegier enn andre. Hvis man er opptatt av å styrke minoritetenes stilling i Stortinget, vil jeg anbefale at man for fremtiden går veien om representantrettigheter, for de er jevnt fordelt og bør være jevnt fordelt på alle dem som har latt seg innvelge på forskjellige lister.

Det jeg tenkte jeg skulle si litt om, er den delen av oppdraget – muligens er det Harberg-utvalget – som gjerne skulle vært fulgt opp av reglementskomiteen. Det gjelder anmodningsvedtakene, for det sto i mandatet at man gjerne så at ordningen med anmodningsvedtak ble vurdert. Det skulle vurderes om det er behov for å regulere vedtaksformen nærmere, om det er behov for å klargjøre anmodningsvedtakenes rettslige status, om det bør oppstilles begrensninger av hva vedtakene kan gå ut på, og om det er behov for å gjøre endringer i behandlingsmåten for regjeringens meldinger om oppfølgingen av disse vedtakene.

Jeg sier dette med tanke på den voldsomme utglidningen som Frøiland i sin tid advarte mot. Jeg mener det ble sagt at man rådet Stortinget til stor varsomhet med disse forslagene, som jo genereres uten utredning, og som i et uheldig øyeblikk kan binde opp regjeringen, og også har betydelige skadevirkninger når det gjelder helhetsplanleggingen både økonomisk og for andre saksområder. Det opptar meg i en slik grad at jeg synes det er synd – og jeg vil nesten si at det er en forsømmelse av Stortinget, som nå diskuterer reglementet – at man ikke har gått inn på Stortingets stilling som beslutningsorgan og Stortingets stilling som bevilgningsorgan. Veldig mye av debatten går på det møtetekniske og hvordan man kan ha morsom og dynamisk debatt her i salen. Det som bekymrer meg, er Stortingets integritet som en saksforberedende og viktig del av vårt demokrati.

Jeg kommer tilbake i et nytt treminuttersinnlegg, for det ser ut til være nødvendig med de begrensninger som nå legges på denne debatten.

Emilie Enger Mehl (Sp) [10:38:49]: Helt siden jeg kom inn på Stortinget, har jeg opplevd interpellasjonsinstituttet som ikke bare nyttig for min egen del, som representant her på Stortinget, men også viktig fordi det gir anledning til å stille spørsmål til regjeringen på en grundig måte, hvor man kan bygge opp gode og lengre resonnement og få utfyllende og gode svar i en saklig debatt som både interpellant og resten av Stortinget kan delta i.

Nå er det tilsynelatende flertall for å kutte interpellasjonstiden fra 10 til 5 minutter. Det synes jeg er veldig uheldig. Jeg håper presidentskapet vil ta en revurdering og vurdere å stemme for Senterpartiets forslag i dag, som går ut på å beholde interpellasjonstiden på 10 minutter, men i stedet kutte taletiden for øvrige talere som måtte tegne seg, til 3 minutter.

I vår tid er det en mer og mer hard debatt med polariserte utsagn i sosiale medier og i de offentlige debattflatene. Man har kort tid til å diskutere, og ganske store saker må trekkes ned til et veldig komprimert nivå, med noen få setninger. Det synes jeg er synd. Interpellasjonen er nettopp da så viktig for å kunne diskutere ting på en mer utfyllende måte. Hvis man skal ned på bare 5 minutter, vil det bli veldig utvannet.

Argumentasjonen til presidentskapet har hovedsakelig vært at man ønsker å få plass til flere i interpellasjonsdebattene, det er i hvert fall det jeg har oppfattet. Hvis man følger presidentskapets forslag, vil det bli plass til et par flere talere i en interpellasjonsdebatt. Hvis man følger Senterpartiets forslag, vil man etter de beregningene vi har gjort, få plass til sju flere talere i en interpellasjonsdebatt. Det er også sånn at i løpet av den fireårsperioden vi har vært gjennom nå, har vi, hvis jeg ikke tar helt feil, hatt rundt 160 interpellasjoner. Av dem er det bare noen få som har vært fulltegnet, ikke mer enn en håndfull. Derfor er dette i utgangspunktet ikke et stort problem.

Jeg håper de som er til stede fra presidentskapet, vil ta en skikkelig vurdering av forslaget fra Senterpartiet – som jeg ikke tror har ligget på bordet før nå – før vi kommer til votering, sånn at vi kan unngå å ødelegge et av de aller viktigste spørreinstituttene vi har, som bidrar til saklig og opplyst debatt.

Michael Tetzschner (H) [10:42:02]: Den beste veien til å ha saklig debatt er at man har satt seg inn i sakene, i en ganske komplisert verden. Jeg mener at banalisering av Stortingets debatt ikke er det vi trenger nå. Men likevel gjør vi ikke noe med anmodningsforslagene.

Maktfordelingsprinsippet skal sikre en funksjonsmessig og personellmessig oppdeling av statsmakten, der avgrensningen mellom storting, regjering og domstoler er klar. Det er snakk om forskjelligartede oppgaver, men det skal også være et samspill. Regjeringen er Stortingets gjennomføringsorgan, men er også spissen av en lovbundet forvaltning som arbeider etter generelle retningslinjer gitt i lov, av Stortinget selv.

Regjeringen skal ved sitt embetsverk ikke bare sikre at forberedelsen av sakene skjer etter grunnfestede prinsipper om forsvarlighet, at det ikke tas utenforliggende eller usaklige hensyn, og at det ikke forekommer inhabilitet, men ikke minst bidra til en økonomisk samordning og en helhetstenkning. Rent praktisk er det lagt til rette for dette i Grunnloven ved opplysningsplikten, det står i § 82, og det er nettopp for å sikre kvaliteten på de beslutningsdokumentene som Stortinget behandler. Det er derfor et paradoks at disse reglene ikke gjelder de selvgenererte forslagene som fremsettes her i huset.

Kravene til kvalitet i beslutningsgrunnlaget er vel heller fraværende, for de enkeltvedtakene skal altså heller være egnet til å gjøre inntrykk på publikum. Det er blitt et lavterskeltilbud for egenmarkeringer, men likevel har de også en evne til å pålegge regjeringen bindinger og fortrenge embetsverkets oppmerksomhet fra andre og viktigere oppgaver.

Sesjonen avsluttes i morgen. Den har budt på 545 anmodningsvedtak så langt. Heldigvis er 193 vedtak blitt satt til side, men det har jo bundet opp Stortingets behandlingskapasitet. 60 anmodninger er vedtatt uten å ha sammenheng med en sak, bare i forbindelse med redegjørelser. 240 anmodninger er med bakgrunn i representantforslag alene, og så er det 20 anmodninger i forbindelse med meldinger, hvor man verbalt kan gi uttrykk for hva man synes om regjeringens melding. Seks anmodninger er tatt direkte over bordet etter hastebehandling, uten innstilling.

Jeg synes ikke dette kler et demokrati som vanligvis arbeider godt med forvaltningen på et kunnskapsavklart grunnlag, og jeg ser også at dette fortrenger Stortingets oppmerksomhet fra de sakene som burde kreve stor fordypning. Jeg kan minne om at den siste personvernloven gikk igjennom på like mange dager som den opprinnelige, 20 år tidligere, hadde tatt av uker.

Første visepresident Eva Kristin Hansen [10:45:38]: Først har jeg lyst til å si tusen takk for deltakelsen i debatten, det setter presidentskapet veldig stor pris på. Jeg er glad for at folk har engasjert seg, for det er litt kjedelig når man gjør et så omfattende arbeid, at det ikke blir debattert. Så det synes jeg var veldig fint.

Først til representanten Tetzschner, som er skuffet over at reglementskomiteen ikke har fulgt opp dette med anmodningsvedtak: Da har jeg lyst til å gjøre representanten Tetzschner klar over at det ikke var i mandatet til reglementskomiteen. Der var det veldig klart at vi ikke skulle gjøre det, for det var det Harberg-utvalget som fikk mandat om. Det var i Harberg-utvalget ordningen med anmodningsvedtak ble vurdert, ikke i reglementskomiteen. Det har ikke vært tema i den komiteen, og heller ikke i presidentskapet, siden vi i reglementskomiteen ikke har vurdert det. Det som kom fra Harberg-utvalget til presidentskapet, var heller ikke om anmodningsvedtak. Så det er en debatt som egentlig ikke hører hjemme her, selv om jeg forstår at det er viktig og interessant.

Til Senterpartiet og dette med interpellasjonstiden: Presidentskapet og jeg som leder av reglementskomiteen har skjønt Senterpartiets holdning veldig tydelig, men det har vært et klart flertall for å prøve å gjøre det litt annerledes fordi det har vært litt lite interesse rundt interpellasjonsdebattene – kanskje å ha litt kortere taletid og prøve å få med flere. Det er rett og slett et forsøk på å gjøre egentlig litt det som representantene Arnstad og Enger Mehl er opptatt av, å få flere med i interpellasjonsdebattene. Jeg ser det som blir sagt om antallet minutter, at man kan begrunne grundigere, men jeg tenker at man kan gjøre et forsøk. Det er fullt mulig å gå tilbake hvis man ser at dette ikke fungerer. Men hensikten fra både reglementskomiteen og presidentskapet var rett og slett å prøve å gjøre de debattene litt mer dynamiske.

Til representanten Knag Fylkesnes, som omtaler dette som Hansen-utvalget – og det synes jeg nesten var litt stas. Han tar opp det med spørretimen, og det er helt riktig at det var en veldig frisk diskusjon i reglementskomiteen om å gjøre noe med spørretimen, altså rett og slett å la representanten styre taletiden sin selv. Det har blitt problematisert ved om det er praktisk mulig eller ikke. Men for framtiden tror jeg selvsagt at det er mulig å vurdere den typen ting for å vitalisere debattene i Stortinget ytterligere.

Jeg kan for Stortingets del nevne at reglementskomiteen også ba om innspill fra presselosjen om hvordan stortingssalen blir oppfattet fra utsiden, og det var veldig interessante innspill de kom med, for ofte ser vi jo at interessen fra media er i vandrehallen og ikke her i salen. Det var viktig for reglementskomiteen og også for presidentskapet at vi skulle prøve å legge til rette for at interessen skal ligge på det som foregår i stortingssalen, ikke nødvendigvis bare på utsiden. Det har vært viktig for oss.

Tusen hjertelig takk for deltakelsen i debatten. Jeg ser at representanten Tetzschner har tegnet seg igjen, så kanskje vi får en liten runde til.

Michael Tetzschner (H) [10:48:44]: Jeg vil si til Hansen at det at vi ikke skal kunne behandle viktige saker, når vi har reglementskomiteens innstilling her med påtegning fra presidentskapet – det var jo det jeg sa var en tapt mulighet. Jeg testet nemlig dette med mandatet på Eva Kristin Hansen før det, så hvis hun hadde hørt etter i mitt første innlegg, anla jeg ikke kritikken etter de linjer, men bare som en tapt mulighet her i dag.

Jeg mener det også bør bekymre Stortinget at Stortinget ikke har oversikt over sine egne vedtak. Det har vi fått glimrende illustrert ved den manglende etterlevelsen av karanteneregelverket fra noen av våre fremste tillitsfolk. Det er så mange regler at vi til slutt går vill i dem.

Men også når det gjelder enkeltvedtak, er det noen som griper direkte inn i forvaltningens lovbundne behandling av enkeltsøknader – hvor Stortinget altså griper inn og selv overtar forskriftsanvendelsen. Det er også et tegn på at Stortinget er på ville veier. Og det er her krisen i Stortinget ligger, ikke om vi skal ha digitale møter eller ikke.

Første visepresident Eva Kristin Hansen [10:50:19]: Bare en liten kommentar til Michael Tetzschner, som sa at undertegnede ikke fulgte med da han snakket – det gjorde jeg virkelig. Jeg ville bare poengtere at det ikke lå i mandatet til reglementskomiteen å gå inn på anmodningsvedtak, det lå i mandatet til Harberg-utvalget. Jeg vil sitere fra mandatet til reglementskomiteen:

«Komiteen skal ikke vurdere spørsmål som omfattes av mandatet til utvalget til å utrede Stortingets kontrollfunksjon.»

– Så vi skulle ikke vurdere anmodningsvedtak. Det var heller ikke det som ble sendt til presidentskapet.

Jeg kan opplyse representanten Tetzschner om at det står fortsatt igjen store deler av Harberg-utvalget til behandling i Stortinget. Da har man muligheten til å ta tak i anmodningsvedtak. Det er viktig å få opplyst om dette, for det er ikke slik at det har vært en uvilje mot å diskutere anmodningsvedtak, men det hører ikke til i denne innstillingen og var heller ikke i reglementskomiteens mandat selv om man synes det er viktige problemstillinger. Det vil komme til Stortinget på et senere tidspunkt. Det er viktig å få klarhet i det.

Margunn Ebbesen (H) [10:53:09] (ordfører for saken): Først må jeg få takke Stortinget og komiteen for at de på strak arm tok utfordringen med å sørge for en rask og riktig sluttbehandling av frihandelsavtalen med Storbritannia her i Stortinget. Jeg takker også næringsministeren, som med korte frister har svart opp våre henvendelser. Denne avtalen er viktig for både norsk og britisk næringsliv. Ikke minst er den viktig for norsk økonomi og norske arbeidsplasser. Derfor var det viktig å sørge for en rask behandling her i Stortinget.

SV støtter ikke inngåelsen av frihandelsavtalen, men bortsett fra det er det en samlet komité som står bak inngåelsen av frihandelsavtalen med Storbritannia.

I høringen kom det fram at Sjømat Norge og Norges Bondelag begge var misfornøyde med tapte muligheter gjennom denne avtalen – da fra hvert sitt ståsted. Attac Norge var sterkt kritisk. Øvrige høringsinstanser var stort sett fornøyd og mente det var en omfattende, god og balansert avtale.

Etter Storbritannias uttreden fra EU er Norges forhold til Storbritannia ikke lenger regulert av EØS-avtalen. EØS/EFTA-statene Norge, Island og Liechtenstein har derfor forhandlet om en frihandelsavtale med Storbritannia siden august 2020, og 4. juni ble den lagt fram for Stortinget for samtykke.

Selv om avtalen er balansert og god, vil ikke en frihandelsavtale kunne erstatte EØS-avtalen. Det at Storbritannia ikke lenger er en del av EØS-avtalen, innebærer at flere nye handelshindre vil oppstå, og ikke alle disse vil kunne løses gjennom en frihandelsavtale. Men når det er sagt, er vi allikevel fornøyd med at vi i dag er der at avtalen er på plass. Storbritannia er Norges viktigste handelspartner etter EU/EØS, og vi er avhengig av handel med Storbritannia. Vår handel med Storbritannia omfatter mer enn handel med varer. Storbritannia er blant de største og viktigste enkeltmarkedene for norske skipsfartstjenester, ingeniørtjenester og finansielle tjenester. Videre er også Storbritannia et av de aller viktigste markedene for grønne næringer som havvind, karbonfangst og -lagring og hydrogen.

Det er godt å registrere at målet med å få framforhandlet en avtale som var minst like god som avtalen mellom Storbritannia og EU, er nådd. Frihandelsavtalen sikrer at norske varer i Storbritannia møter de samme regulatoriske krav som varer fra EU. Dette er viktig for norsk konkurransedyktighet på det britiske markedet. Det at avtalen også sikrer like gode – eller bedre – vilkår som det konkurrenter fra EU har på det britiske markedet innenfor områder som handel med tjenester og investeringer og offentlige anskaffelser, er veldig bra.

Industrien har i mer enn 60 år hatt tollfrihet for industrivarer. Dette videreføres i avtalen.

Når det gjelder sjømat, hadde noen av oss i alle fall store ambisjoner om at en nå skulle sikre Norge en økt markedsadgang for bearbeidede fiskeprodukter. Dessverre klarte en ikke dette når en nok sto i dilemmaet med også å sikre norske landbruksvarer mot import. Alle politiske partier tar til orde for at en ønsker mer bearbeiding av norsk sjømat i Norge. Det kan det bli vanskelig å oppnå når våre bearbeidede produkter blir møtt med store tollkostnader når de når en grense.

Det er viktig at avtalen sikrer at tollsatser og tollfrie kvoter som norske eksportører hadde tilgang til før Storbritannia forlot EU, videreføres. Det betyr at hel fersk og fryst torsk og hyse fremdeles eksporteres tollfritt til Storbritannia. Videre sikrer avtalen forbedringer for enkelte produkter, deriblant fryste pillede reker og fryst filet av hyse. For fryst filet av torsk har vi fått en betydelig tollfri importkvote.

På landbruksområdet har Norge i forhandlingene valgt å skjerme gressbasert produksjon i melke- og kjøttsektoren. Dette er produkter som er viktige for å opprettholde landbruk over hele landet. I denne avtalen er det ikke gitt tollreduksjoner eller etablert nye importkvoter for storfekjøtt, meieriprodukter eller kjøtt av sau og lam. Det kan være verdt å nevne at innrømmelsene som er gjort på kjøtt, utgjør 2 promille av samlet norsk kjøttproduksjon, og at for ost er det ingen økning i kvote.

Avtalen omfatter mye mer enn hva jeg ramser opp her. Det er i det store og hele veldig bra at vi har fått på plass en frihandelsavtale med Storbritannia, som er Norges viktigste handelspartner etter EU/EØS.

Terje Aasland (A) [10:58:09]: La meg starte med å si at dette er en stor og viktig avtale for Norge og for norsk næringsliv, som Stortinget har behandlet på kort tid. Vi skulle gjerne hatt mer tid, men vi skal ikke unnskylde oss med at tiden har vært kort. Vi ønsker å gjennomføre avtalen på en god måte.

Storbritannia er en av våre aller viktigste handelspartnere og vår største mottaker av eksport fra norsk næringsliv, som er et viktig område. For norsk næringsliv er det derfor avgjørende at vi sikrer god markedstilgang når britene har valgt å forlate EU.

I all hovedsak opplever jeg at innspillene som har kommet etter at avtalen ble presentert og offentliggjort, bekrefter at det er en så god avtale som mulig, og at vi har fått en realistisk tilnærming til det britiske markedet. Jeg har likevel forståelse for at sjømatbedriftene er skuffet over at Norge ikke har oppnådd bedre markedsadgang for bearbeidet fisk, samtidig som landbruksinteressene er litt frustrert over at en må stille nye tollinjer til disposisjon for britene. I sum betyr vel de to – skal vi si – frustrasjonene i utgangspunktet at balansepunktet er greit, men det er viktig at en har kontroll på dem, fordi det er følsomme og viktige virksomheter for Norge.

Det betyr ikke at avtalen er uten utfordringer. Sjømatnæringen er eksempelvis bekymret for utfordringen med økte kostnader som følge av at Storbritannia ikke har ønsket å beholde veterinæravtalen med EØS-landene. Det er et viktig tema. Tilsvarende vil industrien oppleve økte kostnader knyttet til eksempelvis dokumentasjon av opprinnelsesland. Dette er nye handelshindre som vi må fokusere på å minimere i fortsettelsen. Disse utfordringene er imidlertid først og fremst en veldig god påminnelse om hvor viktig EØS-avtalen egentlig er for Norge og for norsk næringsliv. Stemmene som har argumentert for at vi kan si opp avtalen og reforhandle og lage nye frihandelsavtaler, har nå fått en utfordring med den nye UK-avtalen. Det er i hvert fall vår oppfatning. Denne avtalen er av mange ulike grunner en dårligere avtale for vår handel med Storbritannia enn det EØS-avtalen i utgangspunktet var.

De mest kritiske innspillene til avtalen har gått på dette med såkalte frys- og skralleklausuler. Jeg har registrert at enkelte mener avtalen snevrer inn vårt nasjonale handlingsrom. En avtale mellom to parter vil alltid handle om å gi fra seg noe for å få noe igjen. Det finnes derfor ingen avtaler som i utgangspunktet er ideelle sett fra bare den ene partens side. Samtidig er de svarene og det vi har fått gå inn i, en veldig god analyse av at vi ikke gir fra oss kontroll over naturressursene våre, offentlige tjenester eller andre interesser som er viktige for Norge. Jeg opplever at unntakene som er gjort fra ulike bestemmelser, i all hovedsak reflekterer områder der det er bred politisk enighet om at vi skal ha nasjonal kontroll, og det er særdeles viktig for oss.

Det er også grunn til å understreke at de begrensningene som følger av avtalen, i all hovedsak er begrensninger vi allerede har akseptert innenfor det som har vært EØS-avtalen. Statsråden har også gitt gode avklaringer på viktige spørsmål for komiteens behandling, men det er beklagelig at vi ikke har hatt en prosess der vi har fått forankret disse rammene for avtalen i Stortinget tidligere og underveis i prosessen. Det ville gjort saksbehandlingen mye enklere.

Det er også grunn til å understreke at skepsisen til frys- og skralleklausuler i frihandelsavtaler er stor, og jeg mener at slike klausuler ikke nødvendigvis bør være – skal vi si – en ramme rundt de forhandlingene vi normalt skal føre på frihandelsområdet. Jeg mener også at det vil være en stor og viktig sak om en bestemmer seg for å fjerne unntak fra listen i denne frihandelsavtalen. Slike endringer vil i praksis være irreversible forutsatt at avtalen ikke sies opp eller reforhandles, og må derfor være underlagt demokratisk kontroll. Stortinget bør derfor godkjenne slike endringer i listingen. Det synes jeg det er viktig å understreke.

Avslutningsvis er det grunn til å understreke hvor viktig denne avtalen er for tusenvis av norske arbeidsplasser. Arbeiderpartiet tar opp ett forslag, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen om mulig inkludere 'nye tjenester' i avtalens reservasjonsliste, forutsatt at dette ikke forsinker avtalens ikrafttredelse.»

Jeg ber om å få korrigere forslaget noe, slik at det som sto mellom kommaene, «i tråd med forbeholdet de øvrige avtalepartene har hatt», strykes og utgår, og så håper jeg at Stortinget kan slutte seg til dette forslaget. Jeg tror det er viktig i fortsettelsen. Begrunnelsen – veldig kort – for det er at vi har fått gode svar, men vi vil likevel mene at det er riktig at vi kan innta dette som en del av det videre arbeidet for regjeringen i tråd med denne avtalen.

Emilie Enger Mehl (Sp) [11:03:40]: Storbritannia har tatt et modig valg ved å forlate EU, i tråd med folkeviljen i landet.

Norge har et tett og godt samarbeid med Storbritannia som bør utvikles videre. Det handlingsrommet, nå som Storbritannia er utenfor EU, må brukes av Norge. Handel mellom våre to land er viktig, særlig for Norge, og Senterpartiet kommer til å være en pådriver for at vi øker samarbeidet mellom Storbritannia og Norge i framtiden.

I dag behandler vi den mest omfattende handelsavtalen Norge har inngått etter EØS-avtalen. Senterpartiet mener at vi av hensyn til næringslivet nå ikke har noe annet valg enn å behandle denne saken før sommeren. Det er likevel grunn til å stille et kritisk spørsmål knyttet til at en så stor, omfattende og viktig avtale hastebehandles på 14 dager, særlig når avtalen har innhold som bl.a. går drastisk ut over norske landbruksvarer, og når det er klausuler i avtalen som i stor grad begrenser det framtidige politiske handlingsrommet.

Det som kjennetegner Norge, er at vi har åpne grenser og lite tollvern. En konsekvens av at Norge har lite tollmurer, er at vi har lite å gi i forhandlinger. Tidligere hadde vi en del tollsatser som vi kunne bruke i denne typen forhandlinger. De ble ensidig opphevet av regjeringen i forrige stortingsperiode. Senterpartiet frykter nå en utvikling der tollvernet bygges ned bit for bit. Avtalen med Storbritannia svekker nå tollvernet både for kylling, for svin og for grønt, og det kommer på toppen av at importen av matvarer til Norge allerede er altfor høy. Senterpartiet støtter ikke at Norge i forhandlinger alltid ender opp med å gi tollreduksjon på landbruksfeltet, fordi vi har lite tollmurer ellers.

Norge har en veldig liberalisert tjenestesektor som i stor grad er åpen for utenlandske tjenesteleverandører. Denne liberaliseringen har spesielt skjedd gjennom EØS-avtalen og WTOs GATS-avtale. Det er likevel stort behov for å se hva det er som ligger inne i denne avtalen. Nå er det første gang Norge inngår en handels- og investeringsavtale som inneholder frys- og skralleklausul og negativ listing. Senterpartiet er skeptisk til hva slags konsekvenser det kan få, og om vi har reell oversikt over det i dag. Frys- og skralleklausulene og negative lister, som vi nå ser i denne handelsavtalen, ble veldig tungt kritisert da de var inne i TISA-forhandlingene.

Norge har ikke ført opp at vi vil skjerme såkalte nye tjenester, slik Island, Liechtenstein og Storbritannia har gjort. Det mener Senterpartiet er bekymringsverdig. At Norge ikke har ført opp nye tjenester, betyr at alle tjenester som ikke er inkludert i FNs produktklassifisering fra 1991, f.eks. før internett, og alle framtidige tjenester som ennå ikke er oppfunnet, automatisk vil bli underlagt avtalens bestemmelser. Med et høyt digitaliseringstempo og kunstig intelligens skapes det stadig nye tjenester, og det er helt umulig å forutse hvordan tjenester som ikke engang eksisterer nå, vil komme til å påvirke samfunnet, demokratiet og naturen i framtiden, og hvordan vi bør regulere dem for å beskytte alminnelige interesser. På grunn av den utformingen og de klausulene som ligger her nå, innebærer altså den handelsavtalen som vi er i ferd med å inngå, en stor båndlegging av det framtidige politiske handlingsrommet til Norge. Derfor fremmer Senterpartiet et forslag om at regjeringen sørger for at det kommer inn en formulering i avtalen fra norsk side som gjør at vi kan regulere også nye tjenester, og at avtalen for vår del inneholder de samme sikkerhetsmekanismene som for Island, Liechtenstein og Storbritannia.

Da vil jeg ta opp forslaget vårt.

I tillegg har det kommet inn et par andre forslag, fra Arbeiderpartiet og fra SV og Rødt. Dem kommer Senterpartiet til å støtte subsidiært. En mangel med avtalen er at den ikke er konsekvensutredet, og særlig det som ligger i forslaget fra SV og Rødt, som går på å konsekvensutrede de reguleringene, negativ listing og frys og skralle, mener vi er viktig å få gjort.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [11:08:57]: SV støttar også forslaga frå Senterpartiet og Arbeidarpartiet. Det er gode forslag. Eg håper posisjonen les dei og vurderer dei sterkt. Det er jo ein tendens til at alt som kjem frå opposisjonen, skal ein automatisk stemme ned. Det har nesten gitt komiske utfall.

Den mest omfattande handelsavtalen sidan EØS-avtalen har det blitt sagt at dette er, og det trur eg stemmer. EØS-avtalen blei grundig debattert i det offentlege rom. Eg spurde representanten Lundteigen om kor lang tid ein eigentleg brukte på den debatten i 1992. Det var mykje tid. To veker har ein fått til denne avtalen – to veker. Vi hadde ei høyring berre ei lita helg etter at Stortinget fekk sendt over avtalen, og det var enormt mange organisasjonar og rørsler i det norske samfunnet som ikkje eingong hadde fått med seg at det var ei høyring, og knapt hadde fått sett seg inn i avtalen.

Dette føyer seg inn i ein trend der ein betraktar demokratiet som noko som er byrdefullt, der folket er ei byrde for styringa til staten. Når ein ikkje involverer folk i den mest omfattande handelsavtalen sidan EØS-avtalen, som er av omfattande betyding for folk flest, og dei ikkje eingong har moglegheita til å setje seg inn i dette, da har vi eit demokratisk problem. At presidentskapet i det norske storting kan gå god for ein sånn type behandling, synest eg er ganske sjokkerande.

Den internasjonale trenden der vi ser at demokratiet blir svekt i land etter land, begynner gjerne innetter i eit demokrati, der ulike former for teknokrati eller ekspertvelde og også autoritære krefter begynner å utfordre ulike typar demokratiske prinsipp. Vi skal ikkje vere så naive og tru at vi ikkje har element av den typen utvikling også i vårt eige land. Dette er eit veldig godt eksempel på korleis ein køyrer over demokratiet, nektar ein open prosess og berre dundrar det gjennom i Stortinget på ufatteleg kort tid.

I demokratiets namn meiner vi i SV at dette burde utsetjast, slik at folk faktisk kan setje seg inn i avtalen, at han faktisk kan diskuterast, at ulike viktige rørsler – fagrørsla hadde ikkje eingong fått med seg at det var ei høyring – kan bli høyrde. Derfor meiner vi at det ikkje er grunnlag for å stemme for avtalen, og at dette må utsetjast. Ein bør utsetje avtalen og ikkje stemme for han.

Så til sjølve avtalen: Han legg opp til ganske nye måtar å tenkje handelsavtalar på, mykje meir regelstyrt, med bruk av negativ listing, frys og skralle, forbod mot ytingskrav, nasjonal behandling og preetablering av investeringar, forbod mot toll på digitale tenester og utstrekt regulatorisk samarbeid osv., osv. Det er ingen i denne salen som aner omfanget av dette, det veit eg. Og det trur eg knapt statsråden veit.

Vi i SV har grave i kva betydinga av ytingskrav er, altså det å kunne stille krav til investeringar som blir gjorde frå britisk side i Noreg. Vi ønskjer f.eks. å byggje opp ei flytande havvindnæring i dette landet. Da vil det vere naturleg at det kan bli knytt ytingskrav til investeringar, sånn at vi kan byggje opp næring og industri på norske premissar. Det blir det forbod mot, ser det ut som, i denne avtalen. Det er eit veldig viktig verktøy i arbeidet vårt med eit grønt skifte og med å etablere nye industriar som ikkje er olje og gass. Eit veldig viktig forslag som kjem frå Senterpartiet, gjeld nye tenester, at ein integrerer dette – elles vil det for all mogleg framtid vere liberalisert. Eg veit ikkje kva type glaskule ein har i regjeringa, men det er altså ei bandlegging av korleis ein skal tenkje politisk om velferdsstat osv. i all mogleg framtid. Og det skal gjennomførast på to veker, utan offentleg debatt.

Så her har vi store spørsmål utan svar, og vi i SV er sterkt kritiske til og veldig bekymra for måten dette blir behandla på av det norske storting, som skal vere forsvararen av det norske demokratiet. Her har ein verkeleg ikkje gjort den jobben ein er sett til å gjere.

Eg tar opp forslaga frå SV.

André N. Skjelstad (V) [11:14:21]: Venstre har sterk tro på internasjonalt samarbeid. Handel er internasjonalt samarbeid på sitt beste. Vi har en sterk tro på at handel skaper nære relasjoner og bringer land sammen. Handel over landegrenser bringer både velferd og fred, og dette skaper jobber og gir oss muligheter til å utveksle ideer og være en del av et større internasjonalt fellesskap. Handelsavtaler gir velferd, fred og frihet. Vi har en sterk tro på et forpliktende europeisk samarbeid, og at Norge skal være en viktig del av Europa. Et tett europeisk samarbeid er viktig for fred, frihet og velstand.

Men det er noen mørke skyer på himmelen. Det går noen skumle motstrømmer mot samarbeid i verden også. Handelskrig mellom øst og vest skaper uro. Vi merker motstrømmene i Europa også her i Norge. Brexit er et eksempel på hva som skjer når nasjonale politikere bruker energi på å skylde på de andre og skape et fiendebilde av samarbeid fordi de selv ikke klarer å håndtere utfordringer på hjemmebane.

Brexit har skapt stor uro i Storbritannia. Vi kan bare nevne Nord-Irland, forholdet til Irland, en oppblomstring av nasjonalisme i Skottland, og vi har sett på nyhetene at gammel rivalisering mellom britiske og franske fiskere om ressurser i Den engelske kanal er vekket til live. Det britiske pundet har falt betydelig mot euroen etter brexit og sliter også opp mot dollaren.

Brexit er et kraftig varsko til oss i Norge om at vi ikke må kåle det til med våre handelsavtaler. EØS-avtalen er grunnleggende for vår økonomi, våre arbeidsplasser og norsk velferd. Jeg legger merke til at blant de rød-grønne partiene – Rødt, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet, partier som tar mål av seg til å ta over flertallet etter stortingsvalget – går tre av fire parti til valg på å si opp EØS-avtalen. Dette uroer meg, det skaper usikkerhet. Vi skal være glad for at vi har en god avtale i EØS. Senterpartiet tror de kan få en bedre avtale med EU, der Norge bare skal få og ikke gi noe til gjengjeld.

I likhet med Storbritannia etter brexit hadde vi i et sånt scenario kastet Norge ut i lange, vanskelige forhandlinger med betydelig usikkerhet for norsk økonomi og for den norske kronen, bare for å komme fram til en ny avtale med våre handelspartnere som kanskje blir dårligere enn det vi har. Nei, vi skal hegne om EØS-avtalen og være glad for at Norge slipper å gå den kanossagangen som britene nå har gått.

Avtalen med britene er viktig for Norge, det er det ingen tvil om. Vi må ha en god avtale med britene, og det har vi fått. Britene sier at avtalen er god, men jeg er ikke så sikker på om det nødvendigvis er fullstendig ektefølt fra britene. En av grunnene til at avtalen er god for Norge – og det tror jeg må være en viktig erkjennelse i denne saken – er at den avtalen er minst like viktig for britene.

Det er ikke sånn at ikke britene har hendene fulle med håndtering etter nettopp brexit. Jeg minner om at tre av de fire rød-grønne partiene som er motstandere av EØS-avtalen, går til valg på å trekke Norge ut av den. Jeg vil på det sterkeste oppfordre norske velgere til å slå ring rundt verdiskaping og den gode avtalen vi har, og ikke eksperimentere med utenforskapet, sånn som britene har gjort. Avtalen med Storbritannia gir Norge muligheter til fortsatt å kunne delta i et stort marked og tilby norske kvalitetsvarer til britene.

Jeg vil si at dette er en balansert avtale. Det viste også uttalelsene som kom etter at avtalen var inngått. Samtidig vil jeg si at jeg er litt i stuss når representanten fra SV, som med å ville utsette en avtale som nå er framforhandlet, faktisk vil kunne sette på spill veldig mange norske arbeidsplasser. Det blir jeg litt i stuss over, men jeg regner med at det er et relativt gjennomtenkt ståsted fra det partiet. Ellers vil jeg også nevne at regjeringspartiene støtter Arbeiderpartiets forslag, som ble fremmet i dag.

Til slutt vil jeg takke dem som har stått for forhandlingene med britene om å få på plass en handelsavtale. Dette gjelder næringsministeren og øvrige regjeringsmedlemmer. Det gjelder også statsapparatet, som har stått på i Norges tjeneste for å få nettopp den avtalen i havn.

Steinar Reiten (KrF) [11:19:21]: Dette er den mest omfattende frihandelsavtalen Norge noensinne har inngått, med unntak av EØS-avtalen. Det er en avtale som er av stor betydning for norsk næringsliv. Regjeringen har gjort et solid stykke politisk arbeid for å sikre norske interesser i forhandlingene og for særlig å sikre fortsatt gode vilkår både for sjømatnæringen og for jordbruket.

I avveiningene rundt de begrensede kvotene på tollfrie jordbruksprodukter som er innrømmet Storbritannia fra norsk side, er det lagt avgjørende vekt på å skjerme de grasbaserte produksjonene. Denne regjeringen står opp for importvernet av norsk landbruk i tråd med Granavolden-plattformen. Det er helt avgjørende for at vi skal kunne ha et levende og aktivt landbruk i hele landet også i framtiden.

Landbruket og landbasert matproduksjon er Norges største fastlandsnæring med over 80 000 arbeidsplasser i hele landet. Norge som et høykostland med lite dyrket mark og et klima og en topografi som i utgangspunktet ikke er godt egnet for omfattende jordbruksproduksjon, er helt avhengig av å kunne være beskyttet mot billige importerte jordbruksvarer fra utlandet.

Storbritannia er Norges nest viktigste handelspartner etter EU. Derfor var det viktig for regjeringen og for norsk næringsliv at vi nå har fått på plass en god og velfungerende frihandelsavtale med Storbritannia. Det er det landet i verden som mottar mest av norsk eksport, og verdien av denne eksporten utgjør mer enn 22 pst. av Norges samlede eksport.

I tillegg til den store handelen med varer og tjenester er det bilaterale forholdet mellom Norge og Storbritannia godt og omfattende. Det dekker et bredt spekter av politikkområder, alt fra handel og økonomi, forsvar og sikkerhet, energi, klima, utviklingspolitikk, polare spørsmål til kultur, idrett og utdanning. Det er om lag 17 000 britiske borgere som er bosatt i Norge, og rundt 30 000 nordmenn er bosatt i Storbritannia. Storbritannia er bl.a. en svært viktig destinasjon for norske studenter. Ikke minst er Storbritannia Norges viktigste europeiske militære allierte. Den sikkerhets- og forsvarspolitiske dimensjonen utgjør også en bærebjelke i vårt overordnede bilaterale forhold.

I forbindelse med inngåelsen av denne avtalen er det også verdt å minne om de nære forbindelsene som har vært mellom Norge og Storbritannia gjennom historien. I år 793 ble munkene ved klosteret på Lindisfarne angrepet av norske vikinger, noe som markerte starten på vikingtiden. Det ble en kombinasjon av handel og plyndring, der nordmennene etter hvert tok over styringen av flere områder i Skottland og Irland. Dublin ble grunnlagt av norske vikinger 50 år senere, og impulser fra kristen keltisk kultur nådde våre strender i stadig sterkere grad, gjennom både treller, handelsreisende og misjonærer. Den irske kongsdatteren Sunniva kom med sitt følge til Norge en gang på 900-tallet. Noen i følget gikk i land på øya Kinn, mens Sunniva og de fleste andre gikk i land på øya Selja, som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Kristendommen i Norge har sterke irske og keltiske røtter, og da Olav den hellige innførte kristenretten på Moster i 1024, var også biskop Grimkjell fra England med som rådgiver i arbeidet med å innarbeide et kristent verdigrunnlag og kultursyn i lovene.

Vi kunne nevnt mange flere koblinger mellom Norge og Storbritannia gjennom historien, men den viktigste er kanskje likevel at da Norge fikk sin egen konge i 1905, var det fetteren til to britiske konger, Edvard VIII og Georg VI, som steg i land i Oslo, den unge kong Haakon med sin britiskfødte dronning Maud og vesle kronprins Olav på armen. Derfor var det naturlig at kong Haakon og den norske regjeringen søkte tilflukt i London under annen verdenskrig, da Storbritannia sto opp mot tyranniet, kjempet for vår frihet og siden har vært vår viktigste allierte i Europa.

Norge og Storbritannia har sterke historiske bånd som binder oss tett sammen, og vi har en grunnleggende og sammenfallende interesse i en regelstyrt verdensorden tuftet på et felles verdigrunnlag. Våre to lands utenriksdepartementer arbeider nå med en felles erklæring om det bilaterale samarbeidet mellom Storbritannia og Norge. Erklæringen slår fast at samarbeidet er tuftet på et felles verdigrunnlag, og det blir nedfelt et prinsipp om regelmessige konsultasjoner på politisk nivå.

Kristelig Folkeparti er tilfreds med at regjeringen har loset i land en trygg og forutsigbar avtale for norsk næringsliv som ikke minst ivaretar hensynet til landbruk og marine næringer. Også de maritime næringene er godt ivaretatt. Vi er ekstra glad for at de lange forbindelsene mellom våre folk videreføres gjennom et bredt bilateralt samarbeid, inkludert det som har med sikkerhet og forsvarspolitikk å gjøre. Norge og Storbritannia vil føre videre sitt gode og nære forhold som naboland – historisk, politisk og økonomisk – også inn i framtiden.

Bjørnar Moxnes (R) [11:24:29]: På uforsvarlig kort tid har Stortinget blitt bedt om å behandle den mest omfattende handelsavtalen Norge har inngått siden vi ble med i EØS. Under to uker etter at vi som folkevalgte og sivilsamfunn og folk for øvrig fikk første anledning til å bla i avtalen som ble lagt fram, skal den opp til behandling. Disse ytterst få dagene har folk og ikke minst stortingsrepresentanter fått til rådighet for å kunne lese, forstå og analysere over 1 600 sider med handelsjuridisk avtaletekst.

Den har blitt forhandlet fram på rekordtid. Underveis har det vært fullstendig hemmelighold om hva som har ligget på forhandlingsbordet. Det har altså ikke vært mulig for folkelige bevegelser, for fagbevegelsen, for landbruket eller for oss folkevalgte å få innsyn i hvilke deler av samfunnet vårt som var oppe til forhandling.

Avtalen mellom EFTA-landene Norge, Island, Sveits og Liechtenstein på den ene siden og England på den andre siden er kontroversiell på flere områder utover hemmeligholdet og hastigheten.

Det ligger kontroversielle bestemmelser her, såkalte frys- og skrallebestemmelser. Frysklausulen betyr at dagens liberaliseringsnivå på tjenester og investeringer låses i avtalen, og at f.eks. det å ta tilbake tjenester i felleskapets regi ikke kan finne sted. Skralleklausulen – skralle som vi da kjenner fra pipenøkkelen, som brukes til å stramme én vei – har den funksjonen at den strammer til liberaliseringen i retning mer liberalisering av tjenester og investeringer, også om et demokratisk valgt flertall skulle ønske å gå i en mer fellesskapelig retning enn økt liberalisering.

Da en rekke land, med Norge som initiativtaker og daværende utenriksminister Gahr Støre i spissen, brøt ut av WTO for å lage en avtale mellom de rikeste landene i verden om liberalisering av tjenestesektoren, kalt TISA, var disse omstridte klausulene inne i avtalen. Det var bakgrunnen for at det ble en bred demokratisk mobilisering og motstand mot avtalen, noe som til slutt stanset den. Disse klausulene er etter vårt syn høyst udemokratiske. Regjeringen skriver selv i avtaleutkastet at de sørget for at «fremtidig liberalisering fanges inn i avtalen», og dermed sørger de for at høyrepolitikken låses fast uansett hvilket demokratisk valgt flertall vi skulle få i framtiden.

Dette er nye bestemmelser, som ikke har vært en del av norske handelsavtaler før, og her går de altså lenger enn EØS i å låse fast liberaliseringer. Vi går også for første gang inn i en avtale hvor vi ikke skal si hvilke sektorer som skal liberaliseres, men tvert imot, vi skal lage såkalte negative lister, altså ramse opp alt det som ikke skal omfattes av liberaliseringskravene i avtalen. List det eller mist det, blir det sagt. Og har vi ikke listet opp alt vi vil unnta av eksisterende eller av framtidige tjenester, mister vi muligheten til å bestemme om dette området skal være under en demokratisk styring eller kommersialisert, privatisert og liberalisert.

Digitaliseringen av samfunnet vårt og tjenestene våre gjør det nesten umulig å vite hvordan tjenester som ikke eksisterer ennå, vil påvirke samfunnet og livet vårt, og hvilket handlingsrom vi ønsker politisk og demokratisk for å kunne regulere tjenestene til det beste for innbyggerne våre, for miljøet og for andre samfunnshensyn.

Vi merker oss også at nye tjenester ikke er inkludert i Norges reservasjonsliste, men inkludert i de øvrige partenes liste.

Vi har heller ikke fått innsyn i de faglige vurderingene som har blitt gjort fra departementene i forbindelse med bindingslistene. Rødt krever at det gjennomføres en konsekvensutredning av avtalen, og at det blir en åpen høring om utredningen. Utredningen må lage rom for reforhandling av hele eller deler av avtalen for å sikre at interessene til fellesskapet, til mennesker og miljø, settes foran interessene til selskapene og deres profitt.

Statsråd Iselin Nybø [11:29:26]: Jeg er glad for komiteens innstilling om samtykke til inngåelse av frihandelsavtale mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia. Vi har på rekordtid, midt under en pandemi, forhandlet fram en omfattende frihandelsavtale med Storbritannia. Jeg er svært godt fornøyd med resultatet. Det er avgjørende for norsk næringsliv at vi kan opprettholde og konkurrere om markedsandeler i et av våre aller viktigste markeder.

Denne avtalen gir etterlengtet forutsigbarhet for bedrifter og investorer. Målet med forhandlingene har vært at norske bedrifter skal sikres like god adgang til det britiske markedet som EUs bedrifter får. Det innebærer at Norge får de samme vilkårene som EU når det gjelder både handel med tjenester og investeringer, offentlige anskaffelser, mattrygghet og tekniske handelshindre for handel med varer. Det har vi lykkes med.

Frihandelsavtalen er like god og på enkelte områder enda bedre enn avtalen mellom EU og Storbritannia. Avtalen erstatter imidlertid ikke den tilknytningen vi hadde til Storbritannia gjennom EØS-avtalen. Nye handelshindre vil oppstå mellom Norge og Storbritannia fordi vi mister den dynamiske utviklingen av felles regelverk som kjennetegner EØS-avtalen.

Vi har jobbet iherdig med å få på plass en frihandelsavtale som dekker hele spekteret av økonomisk samhandling med Storbritannia, og la meg gi noen eksempler. For det første likebehandles norske eksportbedrifter med eksportbedrifter fra EU når det gjelder tollprosedyrer. Effektiv grensekontroll sikrer at varene ikke blir stående på grensen, noe som er særlig viktig for norsk sjømatnæring, som eksporterer ferske produkter av høy kvalitet, og som må raskt ut i markedet. Avtalen gir forutsigbarhet for norsk skipsfartsnæring, som driver internasjonal transport. Norske rederier og sjøfolk vil fortsatt ha mulighet til å utføre internasjonale maritime transporttjenester inn til Storbritannia uten restriksjoner og på ikke-diskriminerende vilkår. Som den første avtalen utenfor det indre markedet legger avtalen til rette for at nordmenn kan bruke mobiltelefonen sin under opphold i Storbritannia uten at det påløpes store ekstrakostnader. For offentlige anskaffelser har vi også fått et godt resultat. Avtalen gir norske leverandører større tilgang til offentlige anskaffelser enn frihandelsavtalen mellom EU og Storbritannia.

I fjor eksporterte Norge fisk og sjømat til Storbritannia for over 6 mrd. kr. Det er av stor betydning at den nye avtalen sikrer en videreføring av tollreduksjoner for sjømat. Den sikrer også at norske sjømatbedrifter får forbedret markedsadgang for enkelte og viktige sjømatprodukter. For industrien er det særlig viktig at vi viderefører tollfrihet for norske industrivarer inn til Storbritannia. Det er viktig for verdiskaping og vekstmuligheter for norsk økonomi.

Det at vi har oppnådd de mest ambisiøse og omfattende miljø- og klimaforpliktelsene i en frihandelsavtale noensinne, er også godt nytt for norsk industri. Norske industribedrifter står sterkt rustet til å gripe mulighetene i det grønne skiftet. Landbrukets behov for skjerming er også ivaretatt. Norge har gitt Storbritannia 26 kvoter, men det er ikke gitt kvoter for storfekjøtt og kjøtt av sau og lam. Storbritannia har også etablert importkvoter fra Norge for ost, blomster og myseprodukter. Generelle tollreduksjoner for ubearbeidede og bearbeidede jordbruksvarer blir stort sett videreført.

Etter at Storbritannia gikk ut av EU, er en frihandelsavtale det viktigste verktøyet vi har for å gi næringslivet, arbeidslivet og studenter forutsigbarhet og muligheter. Regjeringen har hele veien lagt vekt på at innholdet i avtalen skal ligge innenfor de handelspolitiske rammer som det har vært bred politisk støtte til i Stortinget over lengre tid. Vi har fått på plass en viktig avtale for norsk næringsliv, og jeg er glad for at Stortinget er enig i det.

Svein Roald Hansen (A) [11:45:00]: Da daværende europaminister Elisabeth Aspaker orienterte Stortinget om brexit høsten 2016, sa hun at målet for regjeringen var å få en avtale som var minst like god som EØS-avtalen. Det var ambisiøst og – som vi ser – umulig. EØS-avtalen gir grunnlag for en sømløs handel på vårt desidert viktigste eksportmarked for både varer og tjenester. Det finnes ingen handelsavtale som gir de fordelene.

På ett område kunne man fått en avtale med britene som kunne vært bedre enn EØS, nemlig for sjømat. EØS dekker som kjent ikke handel med sjømat, så der er det mye toll og kvoter. Men kostnadene ville være å åpne for mer import av landbruksvarer – en tradisjonell avveining i vår handelspolitikk. Så på disse områdene videreføres – med noen små endringer – situasjonen som den var, med hensyn til kvoter og toll. Det har, som vi har hørt, bred støtte i denne salen.

For sjømatnæringen blir handelsavtalen et alvorlig tilbakeskritt fra EØS-tiden, med tanke på grensekontrollen. Britene er ikke lenger i EUs veterinæravtale, slik vi er, og da må sjømaten kontrolleres på grensen. Britene lover smidighet og effektivitet. Vi får håpe det skjer, eller at de gjør som de gjør med EU-avtalen – rett og slett ser mellom fingrene med importkontrollen.

En viktig lærdom av dette er at for en av våre viktigste eksportnæringer, nemlig sjømaten, kan ingen handelsavtale fullt ut erstatte EØS-avtalen på det europeiske markedet – for øvrig grundig dokumentert i NUPI-utredningen Sjømatnæringen og Europa.

Den andre erfaringen både brexit og våre forhandlinger med britene har vist oss, er at EØS-avtalen beskytter landbruksnæringen. Skulle vi forhandle en handelsavtale som erstatning for EØS med EU, ville krysspresset vi har stått i med britene mellom vårt ønske om markedsadgang for sjømat og deres ønske om markedsadgang for landbruksprodukter, bli som en mild bris å regne. Selv om vi kan synes artikkel 19-forhandlingene om ost og hortensia er irriterende, er landbruket likevel beskyttet mot det krysspresset. Det er en langt mer komfortabel forhandlingssituasjon. Det har nå Bondelaget innsett, og de ber oss beskytte EØS-avtalen.

Vi har i debatten hørt bekymring for frys og skralle. Representanten Moxnes beæret oss med et lite besøk til den bekymringen. Hans innlegg bygger på en misforståelse. Det handler først og fremst om å unngå forskjellsbehandling mellom utenlandske og norske bedrifter, og det vil jo virke til vår fordel i Storbritannia. Vi synes å glemme den delen av det.

Når det gjelder hastigheten på behandlingen vår, fikk det britiske parlamentet to dager, så det kunne vært verre.

Kårstein Eidem Løvaas (H) [11:48:23]: Når vi hører representantene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt snakke om at det er så utrolig kort tid, minner det litt om DeLillos og Neste Sommer, dette er «gamle sanger om igjen». Dette er nøyaktig samme argumentasjonen som ble brukt i 1992. Stortinget fikk EØS-avtalen referert rett før sommeren, innstillingen ble avgitt i september, og den ble vedtatt i oktober. Det er ikke sånn at dette foregår i et vakuum. Det har vært rikelig tid til debatt mens forhandlingene har pågått i over et år, og det er ikke sånn at vi plutselig fikk en sak, og plutselig oppdaget at det er noe som heter frihandelsavtale. Man spenner nok buen noe hardt når man påstår at dette går uansvarlig fort. Forrige taler påpekte også hvordan man behandlet dette i det britiske parlamentet.

Jeg er glad når Senterpartiet sier at vi ikke har noe annet valg enn å si ja til dette. Vi må ta hensyn til næringslivet – tusen takk for det. Kan dere ikke gjøre det også når det gjelder EØS-avtalen? Vi må ta hensyn til næringslivet. Vi må ta hensyn til der verdiene skapes. Det er ikke noen vits i å utrede noe mer. Det er ikke noe vits i å skape mer uforutsigbarhet. Jeg er også glad når Arbeiderpartiets representant sier at EØS-avtalen må ligge fast, og jeg håper at det gjelder hele Arbeiderpartiet, også når de eventuelt skal sette seg til forhandlinger med Senterpartiet og andre som vil EØS-avtalen til livs – at de ikke er med på utredninger eller annet spill for å «please» og for å lykkes med forhandling, og samtidig sender en torpedo inn i norsk næringsliv.

Det er bra å være glad for denne avtalen, men den er altså dårligere enn det vi hadde med EØS, akkurat det samme som Storbritannia opplevde. De fikk en dårligere avtale med resten av Europa enn de hadde da de var med i Europa. I forhandlinger må man gi, og det må også de som er mot EØS-avtalen, ta inn over seg. Hvis vi skal sette oss til et forhandlingsbord, er det første som skjer, at avtalen termineres, vi har ingen avtale. Så skal man sette seg ned og forhandle med et EU som er større, som er sterkere, og som er en mye større økonomisk enhet enn den gangen vi forhandlet med bakgrunn i at vi sannsynligvis skulle gå inn. Vi møtte en svært velvillig forhandlingspart. Det vil vi ikke gjøre denne gangen.

Vi må ikke tukle med EØS-avtalen. Det er utenkelig at vi får en bedre avtale, helt utenkelig. Så kan man si, som gjerne Senterpartiet liker å høre: Men se til Sveits, det går så bra i Sveits, Sveits er favorittlandet vårt. Ja, de har 120 bilaterale avtaler som akkurat nå er inne i en bakevje, for de blir ikke enige. De står i dag og stanger mot ganske tøffe murer, og det er ikke gitt at de klarer å komme seg ut av det. De kommer i hvert fall uansett ikke bedre ut enn det Norge gjør med EØS-avtalen.

Cecilie Myrseth (A) [11:51:10]: Internasjonalt samarbeid, det å inngå internasjonale avtaler, handelsavtaler, er utrolig viktig for Norge. Er det én ting som er sikkert, er det at man alltid kan stole på Arbeiderpartiet når det gjelder det internasjonale. Når det gjelder å sikre forutsigbarhet i avtaler, kan man stole på oss. Det handler om alt fra kvoter, fiskeriavtaler og bærekraft til tilgang. Det er mange ting, og nå har vi denne viktige avtalen på bordet.

Jeg er enig i det som mange sier, at vi gjerne skulle ha fått bedre tid til avtalen. Jeg er også veldig glad for at vi nå får vedta den. Det er utrolig viktig, særlig for kysten. Det kan man også spørre fiskerne om. De er opptatt av det, som fisker Bjørn Jørgensen på Senja sa da denne avtalen kom. Det er ikke sånn at avtalene noen gang kan være perfekte, heller ikke denne, men det er kanskje det beste vi kan få til med de hensynene vi må ta. De er litt «deal» eller «no deal» med en sånn type avtale.

I dag er en bra og viktig dag. Jeg vil si at jeg er fornøyd med det man har fått til i rekenæringen. Det er igjen viktig, særlig for de som er på Senja, og vi har fått til en avtale som er bra for hysen vår, som jo er avgjørende for «fish & chips» i Storbritannia.

Det er også stor forståelse for at sjømatnæringen gjerne skulle ha sett at vi fikk til mer. Det er på mange måter en tapt mulighet. Dette kommer nå til å bli vanskeligere enn det har vært, særlig med tanke på de handelshindrene man nå har med veterinærgrensekontrollen, som jo min medrepresentant Svein Roald Hansen har vært veldig tydelig inne på.

Så må jeg bare si dette om EØS: Det er ingen tvil om hva Arbeiderpartiet mener når det gjelder EØS. Det er ikke noen debatt i Arbeiderpartiet om EØS, EØS-avtalen ligger helt fast. Med en Arbeiderparti-ledet regjering kommer også EØS til å ligge fast, for det er ingen som har det så travelt som en død fisk på vei til markedet. Det å ha de avtalene som vi har, er særdeles viktig for sjømatnæringen. Det er ikke sånn at man bare kan flikke litt på en EØS-avtale og få den litt bedre. Man må si den opp om man skal få noe annet. Og hva er alternativet da? Skal man inngå denne type avtaler med alle landene i Europa, eller tror man at det er mulig å få noe annet? EØS er ikke perfekt, men det er det beste vi har, og avtalen kommer til å ligge fast med Arbeiderpartiet.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:54:27]: Denne handelsavtalen er viktig. Det har vore understreka av mange, og det er heilt rett. Men denne handelsavtalen skil seg òg frå andre avtalar som Noreg har inngått, fordi det er fyrste gongen ein tek i bruk element frå TISA-avtalen – ein avtale som ikkje vart ferdigstilt, men som ein forhandla veldig intenst om, og som me hadde mange diskusjonar om i denne salen då det skjedde. Då heldt regjeringa korta tett til brystet og heldt det veldig hemmeleg kva ein eigentleg ville, sjølv om det ikkje var så vanskeleg å forstå: Ein ville ha meir liberalisering.

Det ein gjer no, er at ein tek i bruk dei elementa som gir meir liberalisering, og som gjer det vanskeleg, eg vil nesten seie umogleg, å ta tilbake offentleg styring og kontroll over tenester som er liberaliserte. Det er desse såkalla frys- og skralleklausulane i frihandelsavtalen. Ein har faktisk utvida bruken av dei, og ein har teke i bruk negativ listing i avtalen.

Alt dette var gjenstand for enorm merksemd og stor motstand både i fagrørsla og i mange organisasjonar som heldt den debatten høgt så lenge TISA-forhandlingane gjekk føre seg. Så vart det slutt på dei då president Trump kom til makta. Men det er viktig å hugse på at når ein vel å bruke desse elementa, og ein ikkje skal ha opne kjeldekodar, det vert fri flyt av data, og ein ikkje skal kunne styre og ha demokratisk kontroll over råmaterialedata, vil dei store globale selskapa få stadig større påverknad. Me ser allereie i dag at Forsvaret har skyløysingar som dei store selskapa eig. Dette vil hindre statar og kommunar i å utvikle digitale teknologiar og tenester og byggje opp eigen digital infrastruktur, fordi selskapa då sit på dataa.

Frå Senterpartiet si side er det klart, som det vart sagt av vår fyrste talar, at me må gå inn for denne avtalen. Men eg er veldig trist i dag over å registrere at me i Noreg tek i bruk desse elementa som me absolutt ikkje burde hatt inn i handelsavtalen.

Ingalill Olsen (A) [11:57:51]: Jeg er på vegne av Norge glad for at det er oppnådd enighet om en frihandelsavtale mellom Island, Liechtenstein, Norge og Storbritannia. Ikke minst er dette viktig for norsk fiskerinæring. Storbritannia er et svært viktig marked for Norge og i tillegg en viktig handelspartner. Det å få denne avtalen på plass er av avgjørende betydning for å opprettholde handelsforbindelser og markedsadgang.

Storbritannias uttreden av EU førte til usikkerhet for fiskerinæringen og dermed for en viktig inntektskilde for nasjonen Norge. Gjennom EØS-avtalen har vi hatt betydelig eksport av fisk til Storbritannia, ikke minst av hyse til engelskmennenes ikoniske «fish and chips».

Arbeiderpartiet er en garantist for EØS-avtalen også etter høstens stortingsvalg, og vi kan konstatere at EØS-avtalen har bred folkelig støtte.

Dersom norsk fiskerinæring skal vokse videre og være en viktig del av vårt økonomiske grunnlag, må næringen ha markedstilgang. De scenene vi så ved Doverkanalen da overgangsordningen mellom EU og Storbritannia var et faktum, var skremmende. Enorme trailerkøer sto fast ved grensene i dagevis. Ferskvarer, i dette tilfellet fisk, må kunne passere sømløst, ikke minst for å beholde kvaliteten.

Den framlagte avtalen inneholder veterinærkontroll for en periode, men det er også klart at avtalen ikke kan erstatte EØS-avtalen, og at norsk næringsliv på noen områder kan risikere å møte nye handelshindre og dårligere tilgang til det britiske markedet enn da Storbritannia var medlem av EU. Veterinærkontrollen etter 1. januar 2022 vil bli en utfordring. Avtalen burde inneholde økt markedsadgang for bearbeidede fiskeprodukter, og vi må arbeide videre med å få økt videreforedling av norsk fisk og dermed øke verdiskapingen av våre naturressurser.

Sjømatnæringen er skuffet over at det ikke lyktes på dette området, og det er Arbeiderpartiet enig i. Vår holdning er at våre naturressurser skal gi arbeid, aktivitet og inntekt. Det er Arbeiderpartiets framtidige mål.

Avtalen har sine svakheter, men er nødvendig for å opprettholde fri handel mellom Norge og Storbritannia. Den er kanskje også et godt eksempel for dem som sier at man enkelt og greit kan endre eller bytte ut EØS-avtalen med å forhandle frihandelsavtaler. Det er et godt eksempel på at så enkelt er det ikke.

Åsunn Lyngedal (A) [12:01:10]: I dag vedtar vi en utrolig viktig avtale for næringslivet i Norge. 80 pst. – og gjerne litt høyere – av det vi produserer i dette landet, produserer vi for eksport. Det vi skaper, det skal brukes, det skal fortæres, eller det skal gi gode opplevelser og gode tjenester ute i verden. Derfor er denne handelsavtalen med Storbritannia så viktig. Nordmenn har et nært forhold til Storbritannia. Dessverre er en altfor stor andel av det vi eksporterer, råvarer – men legg det litt til side – men derfor er det viktig at vi har en moderne handelsavtale som også er så god som den er, på tjenester.

Den frys- og skralleklausul-mekanismen kan være vanskelig. Vi har ikke brukt den mye i Norge i internasjonale avtaler, noe som gir en utrygghet. Men jeg tenker at den negative listingen som er der, er omfattende, kanskje mer omfattende enn man kunne frykte når det er en borgerlig regjering som har sittet med ansvaret for forhandlingene. Men der tenker jeg at i internasjonale forhandlinger står vi kanskje litt nærmere hverandre. Så er det ingen tvil om at den aldri kan erstatte EØS-avtalen. Uten at vi deler regelverk for disse varene og disse tjenestene, vil det være grensekontroll. Det er beklagelig.

Arbeiderpartiet har også vært opptatt av bevegelse for folk. Vi har skrevet en merknad om studenter. Vi vet at mange har lyst til å studere i England fordi det er en enkel tilgang gjennom språket. De vil ikke ha rettigheter til helsehjelp og vil risikere å måtte betale opptil 20 000 kr i visumavgift og helseavgift hvis man skal studere i Storbritannia, og det mener vi er viktig å prøve å gjøre noe med.

Jeg husker at man klarte å reise rundt i Europa uten pass på slutten av 1980-tallet. Det ble vel strammet inn litt i løpet av 1990-tallet, men det er beklagelig at verden går i den retningen, også Europa, at det er blitt vanskeligere å bevege seg over grensene. Det er også tilfellet med denne avtalen.

Det er et demokratisk underskudd når vi inngår avtaler med andre land, for da har vi forpliktet oss. Vi har ikke den samme friheten innenfor eller utenfor NATO-alliansen. Den store NOU-en som kom i 2012, «Utenfor og innenfor», om Norges avtaler med EU, viste det til fulle, men vi kan ikke la være å ta hensyn til det vi lever av i dette landet. Derfor er dette utrolig viktig for næringslivet og for Norge, og det er en god dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:04:17]: Det er en uforsvarlig kort behandlingstid på saken. Det er i konflikt med forsvarlige demokratiske prinsipper. Saken kunne vært behandlet i det neste storting, men stortingsflertallet vil det ikke sånn. En bare kjører på.

Under overskriften om handel og investeringer skriver regjeringa i proposisjonen:

«Forpliktelsene om likebehandling, herunder markedsadgang, nasjonal behandling, ytelseskrav og bestevilkårsbehandling sikrer norske tjenesteytere og investorer like god behandling som britiske tjenesteytere og investorer ved at gjeldende åpenhet i markedet bindes i avtalen (såkalt frys) i tillegg til at fremtidig liberalisering fanges inn i avtalen (såkalt skralle). Dette gjelder for alle sektorer, med mindre en part har listeført reservasjoner mot disse hovedprinsippene i sin reservasjonsliste.»

Dette regelverket om handel med tjenester innskrenker politisk, altså Stortingets, handlingsrom og truer også lokaldemokratiet. Frys- og skralleklausulene i handelsavtaler forbyr bl.a. rekommunalisering. Avtalen vil innskrenke det politiske handlingsrommet til bl.a. å gi fordeler for små offentlige eller ideelle aktører foran store multinasjonale selskaper, eller kreve at bare lokale kan tilby bestemte typer tjenester. Det innebærer altså en svekkelse av folkestyret.

Representanten Skjelstad snakket om proteksjonisme. Skjelstad med flere snakker ikke om hvorfor vi får en skadelig og negativ proteksjonisme rundt omkring i Europa. Etter min vurdering er hovedårsaken at de folkevalgte i landene får stadig mindre makt. De får mindre makt. Fellesskapet blir dårligere ivaretatt, og folk reagerer på systemet, og så slår det ut i en høyreorientert proteksjonisme som ikke har Senterpartiets støtte.

Det som har Senterpartiets støtte, er å gi storting, de folkevalgte, mer makt, slik at de kan foreta de nødvendige avveininger til enhver tid i tråd med fellesskapets interesser og dermed sikre at slike bevegelser ikke får vokse. Derfor er Senterpartiets parole at Norge skal være annerledeslandet som ikke er seg sjøl nok. Vi skal ha et utsyn på verden, men vi skal ha et folkestyre i Norge som blir viktigere. Derfor blir Stortinget viktigere i neste periode. Derfor blir det viktigere hvem som velges inn på Stortinget. Derfor blir det viktigere at Stortinget tar større myndighet for å styre markedskreftene og innholdet i den private eiendomsretten. Det er interessant at Arbeiderpartiet ikke er med på det anno 2021.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:07:39]: Det er for mange spørsmål utan svar til at det er mogleg å stemme for avtalen i dag. Difor føreslår vi ei utsetjing.

Det er spesielt at når ein feirar at ein har gjort unna ein avtale på rekordtid, brukt under eit år på å utarbeide han, og på to veker skal den bli behandla og gå gjennom i Stortinget, så nemner ein stort sett ikkje i innlegg det demokratiske underskotet dette representerer.

Her er ein vald inn på Stortinget av folket, og så ser ein ikkje at ein også er forsvarar av folkets rett til å bli høyrt, involvert og ikkje minst betydninga av den offentlege debatten. Ekspertar tar alltid feil, folket tar alltid feil, og politikarar tar alltid feil. Heile poenget med demokratiet er at når ein bryt meiningar – det er da dei beste avgjerdene kjem. Her har ein avskore demokratisk debatt – veldig effektivt avskore ein demokratisk debatt.

Ein kunne ha utsett behandlinga, ein kunne lagt opp til offentlig debatt og involvering. Men ein har valt å ikkje gjere det – ein har aktivt valt å ikkje gjere det – og det er det som bekymrar meg så veldig i denne saka. Det blir bekrefta av alle dei innlegga der ein hoppar bukk over det demokratiske underskotet i denne saka. Det blir bekrefta av det. Den uroa som er i meg, og som eg trur er i mange, er at ein ser på folket og demokratisk medverknad meir og meir som ein klamp om foten. Åh, dette brysame folket! Ein skulle helst ha vore dei forutan, kan ein nesten høyre at ein seier mellom linene når ein dundrar saker som dette gjennom i Stortinget. Da er ein verkeleg på ville vegar.

Så er det den dimensjonen som har med omfanget å gjere. Det var interessant at regjeringa no anbefaler å stemme for forslaget frå Arbeidarpartiet om å inkludere nye tenester i avtalen. For det har vore eit spørsmål som har vore stilt frå komiteens side, frå bl.a. Arbeidarpartiet til statsråden, men ein har ikkje fått ordentleg svar på kvar det kom frå at ein ikkje skulle inkludere nye tenester i avtalen. No er ein altså med på det. Det er akkurat som om ein berre har gløymt det, at det er ei forsøming. Så det vesle rommet ein har hatt av demokratisk behandling i Stortinget, som i seg sjølv ikkje er nok for å kunne kalle det eit demokrati, har hjelpt avtalen til å inkludere noko så fundamentalt som nye tenester i avtaleteksten.

Som representanten Navarsete var inne på, veit vi kor lukka dei norske forhandlingsprosessane er. Ein er ikkje open om posisjonar, vi får ikkje innsyn. Stortinget er ikkje involvert på nokon som helst måte, men plutseleg kjem det ein avtale ein berre skal skrive under på. – Nei, dette held ikkje!

Statsråd Iselin Nybø [12:11:00]: La meg først få takke komiteen for det samarbeidet vi har hatt det siste halvannet året, ikke minst i den spesielle perioden med pandemien som vi har vært gjennom.

Frys- og skralleklausulene er det flere som har tatt ordet for å snakke om. Jeg ønsker også å si noen ord om det. Disse to klausulene virker sammen og innebærer at landene ikke kan innføre større unntak fra likebehandlingsprinsippet enn det som følger av regelverket som gjaldt ved inngåelsen av avtalen. Det gjelder med mindre man har innført en reservasjon mot slik likebehandling. Det er altså full anledning til å unnta sektorer eller ulike reguleringer fra frys- og skrallemekanismen, der man ønsker å opprettholde politisk handlingsrom til å forskjellsbehandle investorer og tjenesteytere fra Storbritannia.

Norge har tatt en lang rekke med unntak fra frys- og skrallemekanismen for å sikre dette nødvendige handlingsrommet. Vi har f.eks. unntatt sykehustjenester, sosiale velferdstjenester og offentlig utdanning. Vi har også unntatt butikkutsalg av alkohol og tobakk. Det vil si at myndighetene kan deregulere for så å stramme inn det markedet, uten at skrallemekanismen står i veien for det. Jeg vil også understreke at partene i utgangspunktet har vid adgang til å regulere virksomhet som utføres i sine respektive land. Jeg vil understreke at det har vært et bredt samarbeid mellom departementene om denne delen av avtalen.

Men så vil jeg gjerne trekke fram noe som det ikke har vært snakket så mye om i debatten så langt. Dette er den første avtalen Norge inngår med et eget kapittel om små og mellomstore bedrifter. Det å ønske å legge til rette for at også disse skal kunne utnytte de mulighetene som denne avtalen legger opp til, synes jeg er verdt å nevne fra Stortingets talerstol.

Det er også den mest ambisiøse frihandelsavtalen på klima og miljø. Dette er noe vi går inn i andre frihandelsavtaler med, nettopp fordi vi har kommet til 2021, og klima- og miljøspørsmålet er viktigere enn noen gang.

Så vil jeg helt til slutt si at jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at de som er mest kritiske til denne avtalen, er de som er imot EØS-avtalen. Men det er dette som er alternativet til EØS-avtalen. Sånne frihandelsavtaler, sånne prosesser, sånne diskusjoner er det disse partiene ønsker med hvert eneste land i EU. Resultatet vil alltid bli dårligere enn det EØS-avtalen er i stand til å gi oss. Jeg er veldig glad for at vi nå får et bredt flertall bak det som er den viktigste og mest ambisiøse frihandelsavtalen etter EØS-avtalen. Det betyr utrolig mye for næringslivet, for verdiskapingen og vårt framtidige velferdssamfunn.

Terje Aasland (A) [12:14:18]: Til debatten om tid: Jeg tror alle i utgangspunktet gjerne skulle hatt en uke eller to eller tre til for å behandle denne saken, men det er jo ikke tiden som i utgangspunktet avgjør om det er en demokratisk prosess eller ikke. Det er vi som er landets nasjonalforsamling, og som er folkevalgte politikere. Vi må ta ansvar for den rollen vi har, og si enten ja eller nei til avtalen. Det er realiteten – vanskelig og komplisert.

Frihandelsavtaler er ikke noe enkelt tema i seg selv. Denne avtalen er en veldig sterk påminnelse om hvor komplisert det er å forhandle frihandelsavtaler, og det burde være et tankekors for dem som vil si opp EØS-avtalen og inngå frihandelsavtaler i stedet, for det er komplisert, det er sånn at vi ikke er oss selv nok. Vi er et av de landene i verden som kanskje er mest avhengig av omverdenen, og at omverdenen i utgangspunktet forplikter seg til oss. Det er det vi gjør gjennom denne avtalen. Det er helt klart at det ikke er ideelt – ut fra et enkelt syn på en selv – for en avtale forplikter. Det er jo hensikten bak avtaler – at de forplikter.

Jeg har lyst til å minne om en ting til: Ut fra den demokratiske kontrollen og Stortingets rolle i denne saken inngår vi nå en avtale, men vi kan første dag et nytt storting trer sammen, si opp avtalen. Det er den folkevalgte retten, det er plikten, og det er demokratiet. Vi kan velge å gjøre det hvis den ikke er sånn som vi ønsker at den skal være. Jeg tror denne avtalen kommer til å være mye i fokus i tiden framover, fordi den betyr så mye for oss. Det er vår viktigste eksportarena vi i utgangspunktet snakker om, så om den ikke fungerer etter hensikten, vil vi ha kontinuerlige diskusjoner i tilknytning til det.

Jeg håper at nye tjenester blir tatt inn som et unntak også for Norges del, men jeg synes, ut fra avtalen sånn som den ligger, og med det som regjeringen og statsråden har svart ut overfor Stortinget når det gjelder å beskytte vår egen velferdsproduksjon og det som det er vesentlig at vi gjør i offentlig regi, at den svarer godt på viktige spørsmål.

Jeg skulle gjerne hatt en uke til å behandle saken på, men jeg mener allikevel det er fullt ut forsvarlig og fullt ut riktig at vi vedtar tilslutning til avtalen i dag, og jeg gleder meg over at Arbeiderpartiet også kan få flertall for det forslaget vi har fremmet.

André N. Skjelstad (V) [12:17:24]: «Tid», sa representanten Aasland. Ja, vi skulle gjerne hatt mer av det, men det ble nå det vi fikk. Dette er en komplisert avtale. Vårt land har 5,5 millioner innbyggere, mens Storbritannia har nesten 67 millioner innbyggere. Ja, det er flere som nå har sett hvor enkelt det da er å forhandle fram handelsavtaler. Man ser at EØS-avtalen var og er en god avtale med resten av EU. Til og med Bondelaget er tydelig på at de vil at vi skal beskytte EØS-avtalen. Sammen med resten av næringslivet ønsker de forutsigbarhet. Fiskerinæringen er, som Ingalill Olsen sa på en veldig god måte fra denne talerstolen, også av den oppfatning. Det jeg derimot tviler litt på etter å ha hørt representanten Lundteigen, er hvor mye garantiene fra Arbeiderpartiet gjelder hvis de måtte velge. Det er jeg nok litt mer usikker på.

Representanten Lundteigen, som er tydelig på at han er imot EØS – noe undertegnede ikke er – er veldig tydelig på det med svekkelse av folkestyret. For fire år siden diskuterte vi i denne salen det nasjonale opp og ned – kommunesammenslåing og vice versa. Da var det samme partiet, altså Senterpartiet, kanskje de mest ivrige av alle når det gjaldt noe som virkelig har lite med folkestyre å gjøre, nemlig interkommunale samarbeidsordninger. Men når vi i denne salen beveger oss ut i Europa for å få gode avtaler med andre land, som er mange ganger større enn oss også, er det uforsvarlig.

Selv om undertegnede nok er enig med Lundteigen i deler av synet han har på EU, er vi svært uenige når det gjelder forpliktende samarbeid over landegrensene. Alenegang har ikke jeg tro på vil skape noe mer vekst og forutsigbarhet for næringslivet. Den alenegangen ønsker tydeligvis Senterpartiet. Hvis de kommer til taburettene til høsten, blir det spennende å se hvordan dette blir – om Arbeiderpartiet er garantisten for EØS, noe som man begynner å så tvil om i denne salen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:20:30]: SV er for frihandelsavtalar. Spørsmålet er korleis dei blir utarbeidde. Når høgresida i Noreg forhandlar med høgresida i Storbritannia, bør til og med Arbeidarpartiet vere på vakt.

Dette er ikkje ei ja/nei-sak. Det har vi nettopp sett eksempel på. Statsråden har opna for å inkludere nye sektorar i denne avtalen, og det opnar opp for at ein kan konsekvensutgreie heile lista. Det betyr at viss ein fyller lista ordentleg ut, kan dette bli ein bra avtale, men det veit vi jo ikkje no. Vi aner ikkje omfanget av dette. Dette er ein mindre inngripande avtale enn EØS. Det er bra, men så er det omfanget av dette, kva som er på lista, kva som er gløymt frå regjeringssida, og kva som med vilje er utelate frå regjeringssida, altså dei politiske sidene av dette. Det er det vi tar stilling til i dag. Difor må ein ha betre tid til å gå igjennom avtalen og kome opp med ei meir omfattande liste for å skjerme demokratiet og ikkje minst for å inkludere demokratiet.

Espen Barth Eide (A) [12:21:46]: Jeg har lyst til å slutte meg til alle dem som har sagt at det er bra vi får behandlet denne svært viktige avtalen med Storbritannia før sommeren. Jeg tror, som kollega Aasland sa, at alle skjønner at det hadde vært bra om man hadde hatt mer tid, men det ble som det ble. Vi har hatt en grundig demokratisk prosess, og det er viktig for norsk næringsliv at avtalen er på plass.

Jeg har også utrolig lyst til å understreke at det skal ikke herske noen som helst tvil om at Arbeiderpartiet er en solid garantist for EØS-avtalen. EØS-avtalen er grunnplanken i vårt forhold til vårt viktigste marked, og det markedet blir ikke mindre viktig, men mer viktig, ikke minst når vi nå skal igjennom et grønt skifte, hvor vi ser en massiv satsing på det som i Europa kalles «Europas grønne giv», som ikke bare er en klimaplan, men også en industriutviklingsplan. Når Norge etter hvert skal eksportere mindre olje og gass rett og slett fordi det blir lavere etterspørsel etter olje og gass, går vi samtidig fra å være en råvareeksportør til i mye større grad å inngå i komplekse industrielle verdikjeder. De vil i all hovedsak skje enten i partnerskap med EU-landene eller i partnerskap med Storbritannia. Da er det avtaleverket vi har nå, enda viktigere enn det var i den tiden vi er på vei ut av.

Det slår meg av og til at enkelte av de partiene som er mest ivrig i sin kamp mot EØS, også er veldig opptatt av at Norge skal ta gode posisjoner i disse nye markedene. Det er jeg enig i. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV er enige om en aktiv næringspolitikk for det grønne skiftet. SV har laget sin egen grønne giv, inspirert av EU. Men leser man den grundig – som jeg har gjort – skal jo alle de varene til Europa. Det er jo der markedet er. Da tror jeg det er ganske lurt å ha et forutsigbart forhold til det markedet, for det er ikke snakk om ferdigvarer i en veldig tradisjonell forstand. Det er varer som skal inngå i komplekse verdikjeder, mye mer enn vi har vært vant til til nå.

Jeg tror faktisk vi går inn i en tid da forskjellen mellom EØS og medlemskap blir større enn den har vært, for verden går ikke i retning av mer åpenhet og frihandel – dessverre, vil jeg si. Verden går i retning av mer regionalisering og mer geopolitisk konkurranse også i handelspolitikken. Det er ikke et fritt og åpent marked utenfor Europa som venter på oss, slik som det burde vært. Dette beklager jeg, men det er en sannhet, og trenden er tydelig. Det er derfor viktigere og viktigere at vi både tar vare på EØS og – der vi trenger det – kanskje også fortsetter å supplere EØS med tilleggsavtaler, f.eks. noe som bringer oss tettere i inngrep også når det gjelder industri og næringsdelen av EUs grønne giv.

Dette er en helt essensiell del i nytenkningen i Arbeiderpartiet om staten, markedet og en mer aktiv næringspolitikk. Det er rett og slett umulig uten at vi minst har en EØS-avtale.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:25:04]: Senterpartiet står for handelsavtaler. Det er hele vår tradisjon. Vi står for å forhandle handelsavtaler med myndighet. Norge har gode forhandlingskort, men det er utrolig viktig hva slags holdning den norske regjering som forhandler handelsavtaler, har. Denne regjeringa har én holdning. Den regjering som forhandlet handelsavtalen i 1972, med Jens Evensen som sentral person, hadde en annen holdning. Hvilken holdning har regjeringa, med sin basis i Stortinget? Det er det avgjørende spørsmålet.

Velferdsproduksjonen i Norge er helt grunnleggende for velferdssamfunnet. Senterpartiet er helt tydelig på at offentlige og ideelle aktører er basisen, og vi ønsker å dempe de kommersielle, de børsnoterte velferdsaktørene. Da må vi ha myndighet til å gjøre det.

Ved EØS-avtalen eller ved frys- og skralleavtaler svekkes Stortinget, en avgir myndighet. Stortingets makt erstattes ikke av overnasjonale folkevalgte organer. De erstattes ikke av overnasjonale folkevalgte organer som kan skiftes ved valg. Nei, de erstattes av markedskrefter, og de erstattes av domstolsbehandling ved konflikter. Er det noe rart at folk reagerer? Det er helt logisk. Det er helt riktig. Derfor er det Senterpartiets rolle at reaksjonene må formes inn i et demokratisk spor, ikke som proteksjonisme, som er høyreorientert, men det demokratiske sporet som Nei til EU-general Kristen Nygaard i sin tid sto som eksponent for. Jeg kjenner det meget godt.

Senterpartiet er et produksjonsparti. Vi er et parti som skaper verdier før vi bruker dem. Vi er ikke konsumpartiet. Vi skal ha inntekter før vi har utgifter, men da må vi ha en næringspolitikk som er tuftet på hva som er Norges forutsetninger. Da må Stortinget ha myndighet til å legge rammebetingelser sånn at man får lønnsomhet for det næringslivet vi ønsker. Da skal en ikke ha en tvangstrøye som en EØS-avtale eller andre forpliktelser.

Dette er spørsmål alle partier bør diskutere, sammen med arbeidslivspolitikken. Det snakkes så kjekt om at en skal ha full sysselsetting og kamp mot ledighet. En får sjølsagt ikke det hvis ikke Stortinget har mulighet til å styre arbeidsmarkedet. Vi må snart få en reell diskusjon om de logiske sammenhengene. Vi må få en diskusjon om systemkritikk, ellers vil reaksjonene øke, fordi avmakta øker.

Margunn Ebbesen (H) [12:28:17]: Vi begynner å nærme oss slutten på debatten, og jeg ønsker å takke alle som har deltatt i debatten, for at de har deltatt i debatten. Det har vært kort tid på sakene, men likevel ser vi at det har vært god deltakelse fra Stortinget i debatten her i salen i dag, og det er veldig, veldig viktig.

Jeg tenker at det vi i hvert fall nå ser med denne avtalen, er at den ikke er like god som en EØS-avtale. Jeg håper at vi tar det med oss i debattene og diskusjonene videre framover. EØS-avtalen må vi hegne om. Vi må ikke – jeg har brukt ordet «kødde» tidligere, beklager – gjøre noe galt med EØS-avtalen. Alle sammen må vi hegne om den videre framover.

Til dette med tiden og demokratiet. Ja, det er et demokrati i Stortinget i dag. Vi er veldig mange som er for inngåelsen av denne avtalen, det er bare noen få som ikke er enig. Det respekterer vi. Slik er det i demokratiet vårt.

Nå har vi en avtale som er bra for oss alle sammen. Vi sørger for å få på plass avtalen, som er bra for næringslivet, som er bra for arbeidsplassene, og som er bra for vårt forhold til Storbritannia framover.

Takk for debatten, alle sammen, og god sommer!

Terje Aasland (A) [12:29:52]: Jeg lurer litt på hva som egentlig er Senterpartiets syn i denne saken. Det er litt alvorlig. For det første endrer ikke denne avtalen Norge som velferdsstat. Den endrer ikke vår mulighet til å opprettholde sterke offentlige tjenester, og den endrer heller ikke på Arbeiderpartiets ambisjon om å stoppe privatiseringen av offentlige tjenester etter valget, viktige velferdstjenester som f.eks. sykehustjenester. Tvert om er den et godt grunnlag videre. Det er ikke sånn at EØS-avtalen er en tvangstrøye. EØS-avtalen er i utgangspunktet et regulert dansegulv som byr opp norsk næringsliv og norske folk til å bruke det, handle på det og følge de spillereglene som ligger i tilknytning til det. Jeg er litt forundret over hvor langt enkelte representanter går i sin omtale av denne meldingen, og for så vidt også andre avtaler som allerede er inngått, og som er helt vesentlige for det norske samfunnet.

Espen Barth Eide (A) [12:31:05]: Jeg ble inspirert til å minne representanten Lundteigen om at Senterpartiet skal stemme for denne avtalen, i hvert fall hvis de stemmer i tråd med innstillingen. Man kunne få inntrykk av at det motsatte var tilfellet, men hvis noen skulle være i tvil, er det altså slik det foreligger akkurat nå.

Representanten Lundteigen og jeg er enige om mye, selv om det er nyanser i vårt syn på forholdet til Europa. En av de tingene vi er enige om og har vært enige om i mange år, er at det er viktig at vi tar vare på norsk landbruk, og at det krever både et betydelig støttenivå og et solid tollvern. Derfor har vi i fellesskap skjerpet tollvernet.

Jeg er veldig stolt av at jeg var med på å innføre en økt ostetoll som har betydd ganske mye for norske melkeprodusenter. Som utenriksminister den gang tok jeg kampen i Brussel mot EU-kommissærer som hadde lest EØS-avtalen dårligere enn meg, og som trodde dette var et brudd på avtalen, men det var det altså ikke. Vi vant, og vi fikk ingen sanksjoner mot oss, for dette hadde vi rett til på grunn av måten EØS-avtalen er skrudd sammen.

EØS-avtalen beskytter norsk landbruk på en måte som frihandelsavtaler aldri vil kunne gjøre. Det denne avtalen har gitt en liten forsmak på, er nettopp det dilemmaet som kommer hvis man virkelig skulle forholde seg til Europa gjennom frihandelsavtaler. Da får man det ugjendrivelige dilemmaet å velge mellom offensive og defensive interesser – fisk og landbruk som eksempel. Det er ugjendrivelig sant, og det er alltid et problem, fordi motparten vil kreve motytelser der hvor vi vil ha mer adgang til markedet, ved at de får mer adgang til markedet der vi ikke vil gi det. Da får man enten en dårlig avtale, eller man må velge.

Som den gang ganske ung statssekretær, første gang jeg var det i Utenriksdepartementet under Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenbergs første regjering, ble jeg spurt om jeg kunne være brydd med å prøve å samordne Fiskeridepartementets og Landbruksdepartementets interesser i WTO-forhandlingene. Det fant jeg ut var en krevende jobb, og jeg tror de jobber med det fortsatt i flere departementer, også i Næringsdepartementet.

Dette viser nettopp det dilemmaet vi har, og som er løst i EØS-avtalen i landbrukets favør, fordi det gir resten av norsk næringsliv en sikker adgang uten at man hele tiden må kompensere på landbrukssiden. Det mener jeg at ikke minst de partier som pretenderer å stå nært landbrukssektoren, burde ta litt mer på alvor. Jeg er kjent med at dette er et standpunkt som er ganske godt forstått i viktige landbruksorganisasjoner, at EØS-avtalen er kanskje det beste man har hvis man faktisk vurderer alternativene der ute.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:34:07]: Jeg hørte representanten Lundteigen si at Senterpartiet er for frihandelsavtaler. Det er mye mulig, men jeg bare lurer på om Senterpartiet forstår hva en frihandelsavtale er. Det er jo slik at man da tar et helt lands bruttonasjonalprodukt, putter det inn i et Excel-ark, og så begynner man å forhandle linje for linje nedover på produkter og tjenester om hvordan man regulert kan samhandle mellom to nasjoner.

Dette er det vi slipper med hele EØS-avtalen. Den er ferdig forhandlet. Det gjør at vi har en friksjonsfri adgang til vårt viktigste og største marked. Som statsråden også sa: Dersom man har utfordringer med denne frihandelsavtalen med Storbritannia, er dette scenarioet vi hadde måttet gå gjennom dersom vi skulle forhandle med alle landene direkte i EU og også med resten av verden.

Det høres så tilforlatelig ut når Lundteigen sier at han vil gi norske bedrifter, organisasjoner og ideelle stiftelser fortrinn ved offentlige innkjøp. Hvorfor kan vi ikke bare gjøre det, da? Det EØS-avtalen krever av oss, er ganske enkelt likebehandling av konkurranse på like vilkår. Det Lundteigen reelt sett tar til orde for, er at nasjonalstater skal kunne diskriminere utenlandske bedrifter.

Hva ville skjedd med norsk eksportindustri, som eksporterer for 773 mrd. kr og skaper verdier og arbeidsplasser her hjemme, dersom andre land skulle oppført seg mot utenlandske bedrifter slik Lundteigen vil at Norge skal oppføre seg mot utenlandske bedrifter her? Det er som om Storbritannia, Tyskland og Frankrike kunne diskriminere norske bedrifter for å gi fortrinnsrett til sine egne. Senterpartiet setter altså 773 milliarder norske kroner, norske bedrifter og norske arbeidsplasser i spill. De sier at de er for frihandelsavtaler, men hvilke land vil ha frihandelsavtaler på Senterpartiets premisser? Vi ville ikke hatt avtaler mellom noen land i hele verden.

EØS-avtalen er den avtalen som sikrer like vilkår for norske bedrifter på vårt største og viktigste marked. Jeg mener også at EØS-avtalen er mye mer enn bare et marked. Det er først og fremst et verdifellesskap. Dagens frihandelsavtale, som er denne debatten, sikrer en regulert adgang til Storbritannias marked. Det er en kjempeviktig avtale for Norge, og de partiene som stemmer for denne avtalen i dag, er de partiene som da sikrer norske arbeidsplasser og norsk verdiskaping.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [12:36:49]: Jeg har sittet og fulgt litt med. Jeg må jo si at det er Stortinget som bestemmer og skal bestemme, det er vi i denne salen som skal bestemme. Tidligere har vi snakket veldig mye om at vi trenger flere arbeidsplasser, vi må klare å skape flere arbeidsplasser. Ett punkt her sier at vi ikke klarte det på fisk, det ble ikke så bra, vi får det ikke til slik det er nå. Når jeg kommer til Finnmark, drar til Berlevåg, Båtsfjord, Mehamn eller hvor det måtte være: Nei, vi fikk det ikke til, det ble ikke bra nok, dere må nok bare se at fisken går forbi, den skal fortsatt produseres andre plasser enn hos oss. Det er akkurat der det ligger.

Hvorfor klarer vi ikke å få det til? Man sier at vi har så mange arbeidsplasser – 15 000, er det ikke det vi har innenfor fiske? Vi kunne ha doblet dette, det er klart at vi må jo det. Vi er nødt til å få til mer produksjon av det vi har selv, slik at folk i Berlevåg og andre plasser får det til.

Man sier at ingen avtale kan bli bedre enn EØS-avtalen var. Jeg er veldig usikker på det. Det har i hvert fall ikke ført til så veldig mye bra rundt det opplegget som vi har i Finnmark. Vi ser at det er stadig flere som flytter på grunn av at det ikke er arbeid nok rundt de råstoffene vi har. Det blir kjørt til produksjon andre plasser. 15 000 arbeidsplasser kunne lett ha blitt doblet, og det ville ha betydd utrolig mye for Finnmark. Så sier man at vi må bli enige, vi må kjøre på, vi må undertegne denne avtalen og få den på plass. Arbeiderpartiet sier at vi kan reforhandle den. I stortingsmøtet kan vi reforhandle den hvis det er det om å gjøre. Jeg håper at det er tilfellet. For det viktigste for Arbeiderpartiet, ut ifra de siste innleggene jeg har hørt, har vært at man skal skape flere arbeidsplasser. Da må vi jaggu ta tak i det alle sammen.

Emilie Enger Mehl (Sp) [12:39:58]: Etter å ha hørt på denne debatten kan man få inntrykk av at Norge er det eneste landet som står opp for sine egne interesser i forhandlinger med andre land, at Norge ikke har noe å tilby andre land, at andre ikke har noen interesse av å handle med oss, og at vi bare burde være takknemlige for å få lov til å være en del av omverdenen, omtrent.

Men jeg tror alle kan være enige om at Norge og Storbritannia har en gjensidig interesse av vårt handelsforhold. Vi har en gjensidig interesse av en handelsavtale. På samme måte som det har vært krevende forhandlinger for Norge, er det også krevende forhandlinger mellom Storbritannia og andre land når de skal inngå sine avtaler. For Senterpartiet har det vært utrolig viktig at landbruket beskyttes. Regjeringen har beskyttet deler av landbruket, men åpnet for økt import, som vil gå ut over norske arbeidsplasser i landbruket på områder som fjørfe og svin.

Hvis man ser på frihandelsavtaler som Storbritannia har med andre land, ser man at også britene er interessert i å beskytte sitt landbruk. For eksempel har de nå blitt enige med Australia om en ny frihandelsavtale. Den tok det også lang tid å bli enige om, på grunn av at det var uenighet om landbruk. Men uenigheten, der saken sto og stampet, handlet om at britene fryktet at hvis australierne fikk økt adgang til eksport til Storbritannia, ville det true britisk storfeproduksjon, på samme måte som Senterpartiet har vært bekymret for at import av storfekjøtt til Norge fra Storbritannia ville true norsk kjøttproduksjon. Det handler om at Australia har tillatt å bruke en del sprøytemidler og vekstfremmende hormoner som det ikke er tillatt å bruke i Storbritannia, og som gjør at bøndene kan produsere kjøtt for en lavere kostnad enn de kan i Storbritannia. Ergo vil det utkonkurrere britiske arbeidsplasser. Dette er ikke unikt for Norge.

Når det gjelder EØS-avtalen, kan man få inntrykk av at dette er en helt problemfri avtale, og at det ikke finnes et eneste problem med den. Det er feil. For eksempel har Fellesforbundet krevd at man får en utredning av avtalen fordi den er vanskelig å leve med. LO har bedt om at man bruker reservasjonsretten i større grad fordi EU-regler gjør at vi ikke klarer å ha tiltak mot sosial dumping. I Arbeiderpartiet er meningene delte, og det er tydelig at man har sendt det mest EU-vennlige kampvåpenet sitt inn i stortingssalen her i dag. Men heldigvis gjenspeiler det ikke meningene i denne salen eller meningene i befolkningen. Motstanden mot overkjøringen fra EU er stor der ute, og det tar Senterpartiet på alvor.

Margunn Ebbesen (H) [12:43:18]: Jeg kan ikke la det stå uimotsagt når representanten Adelsten Iversen viser til at vi ikke fikk til noe mer på fisk. Jeg håper representantene forstår at når man forhandler, så handler det om å gi og ta. Det vi har gjort nå, er at vi har klart å beholde importvernet på landbruksprodukter. Hvis vi skulle fått til mer på fisk, måtte vi ha gitt mer på landbruksprodukter.

Så når representanten reiser tilbake til Finnmark og er bekymret for at vi fikk til for lite på fisk, må han huske at det er en grunn til det. Det er fordi man har beskyttet landbruksproduktene. Men vi har kun gitt 2 promille av norsk kjøttproduksjon i disse forhandlingene. Det er viktig at vi har det med oss. Så når man reiser rundt og forteller at vi ikke fikk til mer på fisk – vi skulle gjerne hatt mer på fisk – må man også ta med seg hele historien om hvorfor man ikke fikk til mer på bearbeidede fiskeprodukter. Det er viktig.

Ingalill Olsen (A) [12:44:40]: Jeg beklager å måtte forlenge debatten, men det var det usedvanlig ulogiske innlegget fra representanten Adelsten Iversen som fikk meg til å ta ordet. Senterpartiet skal stemme for avtalen, slik jeg har forstått det. Adelsten Iversen sier at avtalen er for dårlig, det er greit nok, men samtidig argumenterer han mot EØS-avtalen, som faktisk er bedre enn denne avtalen. Det er jo fullstendig ulogisk.

Jeg bor i det samme området som Adelsten Iversen. Det går ikke an å si at det er på grunn av EØS-avtalen at folk flytter fra Finnmark. Vi er et fiskeriavhengig område. Vi er avhengige av EØS-avtalen. Vi er nødt til å ha markedstilgang. Vi må innse at vi er et lite land med litt over 5 millioner innbyggere, som trenger å ha en avtale med markedsadgang til det store europeiske området.

Jeg er glad for at vi har fått en avtale med Storbritannia. Det er synd at vi ikke har fått til absolutt alt, men vi er nødt til å gi for å få noe. Vi skulle gjerne hatt enda bedre tilgang for bearbeidede produkter, det er jeg den første til å si noe om, men vi skal avveie, ikke minst i forhold til landbruk. Det er vi interessert i, og det ønsker vi i dette parlamentet. Men vi kan ikke være så ulogiske som det som her framkommer. Hvis man ikke kan leve med denne avtalen, som faktisk er dårligere enn EØS-avtalen, er det vanskelig å forstå hvordan Senterpartiet kan stemme for, men jeg håper de gjør det.

Tom-Christer Nilsen (H) [12:46:52]: På tampen av denne debatten finner jeg behov for å si på vegne av Høyre at denne avtalen inngås i god tro. Det betyr at vi faktisk har tenkt å oppfylle intensjonen i avtalen og beholde og basere samarbeidet og handelen med Storbritannia på de betingelsene som ligger i avtalen. Jeg føler behov for – etter å ha hørt innleggene til Lundteigen og Adelsten Iversen opp mot innleggene fra Enger Mehl – å spørre om det faktisk er Senterpartiets intensjon, om man faktisk inngår denne avtalen og stemmer for den i god tro.

For man har her sagt at man egentlig mener at Stortinget skal kunne overprøve alle elementer i avtalen på egen hånd. Man har her sagt at avtalen ikke er god nok. Man har fra Adelsten Iversens side sagt at avtalen egentlig bør reforhandles i høst. Samtidig skal man stemme for avtalen.

Når to avtalepartnere avtaler noe, er – i hvert fall sett fra vårt ståsted – intensjonen at man faktisk skal holde det man avtaler. Inntrykket som her skapes fra Senterpartiet, er at man ikke har tenkt å gjøre det. Man har tenkt å forsøke å forandre dette unilateralt hele veien. Det er inntrykket som etterlates når Adelsten Iversen og Lundteigen taler. Det kan da være greit, når jeg ser at Lundteigen har tegnet seg til en kort merknad etterpå, å oppklare: Er det slik at Senterpartiet i dag stemmer for en avtale de har tenkt å holde, eller en avtale de har tenkt å ikke holde eller å endre på egen hånd hvis de får sjansen til det? Det opplever jeg ikke som en seriøs tilnærming til dette veldig seriøse spørsmålet. Man må være klar over at også våre samarbeidspartnere hører på det vi sier når vi skal inngå sånne avtaler.

Det er viktig for meg å understreke at vi inngår denne avtalen i god tro. Ingen har tvunget oss til å gjøre denne avtalen. Vi har frivillig gått inn på det som avtalen inneholder. Vi ønsker å oppnå det som avtalen inneholder.

Hvis denne avtalen er ubalansert på noen måte, er det på dette: nemlig at vi får tilgang til et marked på 64 millioner mennesker og kunder på de samme vilkårene som vår avtalepartner får tilgang på et marked på 5 millioner. Det er en skikkelig stor fordel for Norge.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:49:26]: Senterpartiet er for handelsavtaler. Det vi påpeker, er at EØS-avtalen og frihandelsavtaler som innebærer frys- og skralleprinsippet, reduserer Stortingets handlefrihet. Vi stemmer for avtalen. Vi står ved avtalen. Men vi påpeker hva som er det demokratiske problemet ved avtalen.

Representanten Aasland slår ring om at Arbeiderpartiet ønsker velferdstjenester som er offentlige og ideelle og ikke kommersielle og børsnoterte – meget bra. Da er vi enige om det, og da skal vi slåss for det. Det er ikke noe rart at regjeringa er med på Arbeiderpartiets forslag hvor en ber regjeringa «om mulig inkludere», for det er jo regjeringa som definerer hva som er mulig. Men det viktige er hva Aasland sa.

Barth Eide er EU-tilhenger. Han sier at en EU-avtale er dårlig for jordbruket. Det som er saken nå, er EØS og WTO, og Barth Eide har nå gjort seg til talsmann for å bruke det handlingsrommet vi har. Det er glimrende, det gleder jeg meg til å se, og det er positivt.

Heidi Nordby Lunde (H) [12:51:31] (ordfører for saken): Pensjon fortsetter å være komplisert – både for den enkelte å forstå og når det gjelder å søke bred politisk enighet om.

Denne stortingsmeldingen handler om regulering av pensjoner og også pensjonisters inntektsforhold, og den er også en oppfølging av hvordan flere vedtak fattet i forbindelse med Representantforslag 53 S for 2020–2021 har blitt fulgt opp.

Reguleringsmodellen som lå til grunn for regulering av alderspensjon, ble innført i 2011 som en del av det brede forliket om pensjonsreform. Årlig justering har fram til nå blitt gjennomført med forventet lønnsvekst for reguleringsåret justert for eventuelle avvik mellom forventet og faktisk lønnsvekst de siste to år. Tallene har blitt gjennomgått og drøftet med pensjonistenes, de funksjonshemmedes og arbeidstakernes organisasjoner før samlet lønnsvekst ble fastsatt. Alderspensjon under utbetaling har blitt regulert med lønnsveksten fratrukket 0,75 pst.

Komiteen viser til organisasjonenes krav om å endre reguleringsprinsippene for løpende pensjoner primært tilsvarende lønnsutviklingen, subsidiært med faktisk gjennomsnitt av lønn og pris for å hindre at pensjonister går i minus når andre går i pluss. Dette har vært foreslått flere ganger av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men har inntil nå ikke fått flertall.

I budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om statsbudsjettet for 2021 ble det enighet om at alderspensjon under utbetaling fra folketrygden i 2021 skulle reguleres med et gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst dersom lønnstakerne anslås å få positiv realvekst, og ikke lavere enn for lønnstakerne dersom realveksten for lønnstakerne anslås å bli negativ. Samlet innebærer dette at løpende pensjoner skal reguleres med gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst, men ikke høyere enn lønnsvekst. Videre ble det besluttet at minste pensjonsnivå, særskilt sats enslige, skulle økes med 5 000 kr fra 1. juli 2021.

Regjeringen har fulgt opp vedtaket om å drøfte også andre spørsmål med betydning for pensjonister, men enkelte organisasjoner har gitt uttrykk for at det var uklart hvordan forhandlinger om andre spørsmål skulle gjennomføres i disse trygdedrøftingene. Departementet vil derfor gå i dialog med pensjonistenes organisasjoner for å etablere kvartalsvise møter mellom regjeringen og pensjonistorganisasjonene der saker av betydning for pensjonister kan drøftes.

Flertallet bak komiteens tilråding I–IV, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har valgt å slutte seg til flere krav fra pensjonistorganisasjonene for å legge føringer for trygdeoppgjøret 2022. En samlet komité stiller seg bak komiteens tilråding V.

I februar vedtok Stortinget å legge inn en kompensasjon for trygdeoppgjøret 2020 tilsvarende differansen mellom lønnsvekst fratrukket 0,75 pst. og regulering som faktisk gjennomsnitt. Da vedtaket om kompensasjon ble fattet, var anslått lønnsvekst på 1,7 pst. og prisvekst på 1,1 pst., og ny metode ville gitt mer. Reguleringen av pensjoner under utbetaling er så gjort gjennom å beregne et gjennomsnitt av denne veksten i grunnbeløpet og prisveksten, slik det er redegjort for i Prop. 126 S for 2020–2021, som Stortinget sluttet seg til 27. april 2021. I tillegg er det lagt inn en ekstra vekst som sikrer at nivået etter regulering er nøyaktig likt det pensjonene hadde vært dersom man hadde innført det nye reguleringsregimet allerede i 2020, i samsvar med Stortingets vedtak og føringer.

Dagens løse forslag gjør at stortingsflertallet egentlig går tilbake på egen vilje og velger utfallet av gammel modell. Pensjonsforliket forutsatte en forutsigbar, langsiktig og gjennomførbar regulering, ikke at man kunne velge modell etter hva som ga best uttelling i enkelte år, slik i hvert fall jeg anser at dagens løse forslag gjør. Denne kortsiktige uforutsigbarheten undergraver hele forutsetningen for pensjonsforliket, men jeg antar at de partiene som stiller seg bak forslaget, vil redegjøre bedre for det. Jeg kommer tilbake til Høyres partimerknader i et eget innlegg.

Lise Christoffersen (A) [12:55:55]: Først av alt: Takk til saksordføreren for et grundig arbeid, som vanlig.

Så til saken: 16. februar 2021 behandlet Stortinget melding om trygdeoppgjøret for 2020. Nå står vi her igjen og skal behandle trygdeoppgjøret for 2021, bare fire måneder etter det forrige. Det skyldes det gledelige faktum at Arbeiderpartiet endelig har fått gjennomslag for sine gjentatte forslag helt siden 2016 om at trygdeoppgjørene igjen skal til reell behandling i Stortingets vårsesjon, etter at Solberg-regjeringa – da bestående av Høyre og Fremskrittspartiet – på egen kjøl og til alles overraskelse sluttet å sende oppgjørene til Stortinget.

Vi snakker om inntektene til rundt én million innbyggere, og antallet øker. Det er en så viktig sak at Stortinget må ha et ord med i laget. Samtidig ser vi at antallet yrkesaktive per pensjonist går ned. Arbeiderpartiet står fast ved pensjonsreformen og mener fortsatt at reformen var og er nødvendig for å sikre de eldre en pensjon å leve av, også for kommende generasjoner, og vi mener at forutsigbarhet er viktig. Pensjon egner seg dårlig for hyppige forandringer. Samtidig må vi hele tida være villig til å se på forbedringer for å rette opp i sosiale skjevheter og urettferdigheter.

Det er ikke rettferdig når pensjonister går i minus mens andre går i pluss. Det var heller aldri Stortingets intensjon. Derfor er det gledelig at vi etter flere år med negative oppgjør for pensjonistene endelig har fått gjennomslag for Arbeiderpartiets gjentatte forslag helt siden 2017 om nye reguleringsprinsipper, som faktisk gjennomsnitt av lønn og pris. Regjeringa og Fremskrittspartiet har omsider snudd. Det hadde neppe skjedd uten vedvarende press fra Arbeiderpartiet, fagbevegelsen og pensjonistenes egne organisasjoner. Hadde de blitt vedtatt i 2017, hadde en gjennomsnittspensjonist i dag hatt ca. 20 000 kr mer å rutte med i året.

Så til hvordan nye reguleringsprinsipper skal virke inn på grunnlaget for trygdeoppgjøret for 2021. Her er det overraskende nok ikke blitt enighet mellom regjeringa og organisasjonene. Regjeringa har lagt til grunn ei ramme for oppgjøret på 3,58 pst. Organisasjonene har krevd at ramma må være 3,83 pst., inklusive den vanlige korreksjonen for oppdaterte tall for lønnsutvikling fra Teknisk beregningsutvalg. Arbeiderpartiet støtter her organisasjonenes krav.

Da vi vedtok nye reguleringsprinsipper for fire måneder siden, lå det an til å bli nok et minusoppgjør for pensjonistene. Etter forslag fra Arbeiderpartiet vedtok Stortinget derfor at de nye reguleringsprinsippene skulle gis tilbakevirkende kraft fra og med oppgjøret for 2020. Nå viser tallene at lønnsutviklingen i 2020 ble langt bedre enn det som da var kjent. Å følge Stortingets vedtak slavisk vil derfor bli til ulempe for pensjonistene og gi et dårligere oppgjør enn om reguleringen for 2020 skjer etter lønn minus 0,75 pst. Vedtaket i Stortinget var ment som en kompensasjon for et antatt dårlig oppgjør i 2020, og så ble det motsatt. Stortinget har ikke for vane å fatte vedtak med tilbakevirkende kraft til ulempe for dem det gjelder. Arbeiderpartiet ser ingen grunn til at vi skal begynne med det i forbindelse med et trygdeoppgjør. Når forutsetningene er endret, mener Arbeiderpartiet at en bare må se bort fra dette vedtaket.

Arbeiderpartiet la i tråd med dette og på vanlig måte inn forslag på 650 mill. kr ekstra til trygdeoppgjøret i revidert budsjett. Stor var vår overraskelse da vi tidligere denne uka ble kontaktet av media fordi Fremskrittspartiet hadde tatt kontakt med dem og hevdet at Arbeiderpartiet ikke støttet organisasjonenes krav om økte rammer til trygdeoppgjøret, stikk i strid med det vi faktisk hadde gjort. Pensjon er et politikkområde som egner seg svært dårlig til politisk spill og spinn. En bør i det minste være etterrettelig i det en påstår.

Arbeiderpartiet mener fortsatt at det formelt riktige er at den som foreslår mer penger, også må ha budsjettdekning for det. Men for å hjelpe Fremskrittspartiet ut av den knipa de selv har satt seg i ved å love pensjonistene mer enn regjeringa uten å ha budsjettdekning, har vi – sammen med Senterpartiet og SV – tatt forslagene våre om 650 mill. kr mer til trygdeoppgjøret for 2021 ut av RNB og lagt dem inn som løse forslag til meldinga om trygdeoppgjøret i 2021. Det har vi ikke gjort av hensyn til Fremskrittspartiet, men av hensyn til pensjonistene, så da forutsetter vi at forslaget om 650 mill. kr ekstra til pensjonistene også blir vedtatt av Stortinget her i dag.

Jeg tar herved opp de løse forslagene Arbeiderpartiet står bak.

Jon Georg Dale (FrP) [13:01:20]: Framstegspartiet er veldig fornøgd med dei vedtaka som vi kjem til å gjere i denne saka i dag, men vi skulle ønskje at vi slapp å vere her, for det trygdeoppgjeret vi no står framfor, vart det lagt tydelege føringar for så seint som i februar i år. Det er dei føringane som Stortinget då la, som ikkje i tilstrekkeleg grad er følgde opp, og som gjer at Stortinget no må gripe inn med ekstraordinære vedtak.

Dette handlar om korleis vi sørgjer for at dei vedtaka som ein fattar i Stortinget, faktisk vert konkret følgde opp. Det var regjeringa sitt ansvar. Det valde dei å ikkje ta. I dag tek stortingsfleirtalet det ansvaret. Det er bra for landets pensjonistar, som då får ei auka kjøpekraft, anslagsvis i overkant av 600 mill. kr, og det gjev ei betre pensjonsutbetaling, basert på dei siste to oppgjera.

Eg høyrer at representanten frå Arbeidarpartiet i utgangspunktet legg opp til ein kraftig polemikk. Det er det ikkje behov for, for det vi gjer no, og det vi gjorde gjennom det initiativet som Framstegspartiet, SV og Pensjonistforbundet hadde tidlegare i vår, er det som i sum no bidreg til ei løysing.

Det er mange måtar å løyse dette på i praksis. I innstillinga som ligg føre, har Framstegspartiet eit forslag om å auke årets trygdeoppgjer til 3,83 pst., slik også Arbeidarpartiet no fremjar eit laust forslag om i lag med Senterpartiet og SV. Det forslaget som ligg i innstillinga, fekk berre tilslutning frå Senterpartiet. Vi er glade for at det no er fleire parti som står bak det. Det har vore viktigare for dei andre partia enn for oss å vise direkte budsjettdekning for det no. Vi har meint at det kunne ein ta i nysalderinga. Men med det forslaget som no ligg på bordet, vil vi, dersom ikkje Framstegspartiets forslag frå innstillinga får fleirtal, subsidiært røyste for dei lause forslaga som ligg føre.

Utover det vil eg kort gjere greie for at ved ein inkurie er Framstegspartiet ikkje teke med på forslaget som Senterpartiet og SV fremja som mindretalsforslag nr. 3 i innstillinga. Eg ønskjer difor å gje uttrykk for at Framstegspartiet også vil røyste for det forslaget ved voteringa i dag.

Mange debattar i Stortinget kan ein av og til få inntrykk av at ikkje betyr all verda for folk utanfor dette rommet. Det endar ofte opp i store politiske feidar og lite substans når vi er ferdige med debattane. I dette tilfellet er det mogleg å gjere det motsette: dempe konfliktane, sørgje for at pensjonistane for 2021 får eit trygdeoppgjer i tråd med dei føringane Stortinget har lagt, ikkje minst i tråd med det som er ein fornuftig politikk for kjøpekraftsutvikling for landets pensjonistar. Det er Framstegspartiet glad for å bidra til i dag.

Jon Georg Dale (FrP) [13:04:58]: Ja.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:05:15]: Det er framgang for pensjonistene, og det er ikke minst et resultat av en veldig god organisasjonspolitikk fra Pensjonistforbundet. De er systematiske, de er solide, de er nøkterne, de er planmessige, og det gir nå resultater.

Vi har nå fått trygdeoppgjøret til reell behandling i vårsesjonen. Senterpartiet har hele tida vært enig i det og krevd det. Vi får det nå som en stortingsmelding, og det er ikke sånn det skal være. Det skulle vært en stortingsproposisjon med bevilgninger. Men det vi nå opplever, er at mens Senterpartiet og Fremskrittspartiet sto alene i komiteen om forslag nr. 1, om en økning på 3,83 pst., har vi heldigvis nå kommet i den situasjonen at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står sammen om både 3,83 pst. og den nødvendige bevilgningen. Dermed er det fullbrakt.

Hvordan kom vi fram til 3,83 pst.? Jo, det er et resultat av korrigeringen av feilanslaget for lønnsveksten i 2020. Det ble anslått til 1,7 pst. Så viste det seg, da vi fikk Teknisk beregningsutvalg, at det var 3,1 – altså en differanse på 1,4. Så har regjeringen anslått lønnsveksten i 2021 til 2,4 pst., og koblet med beregningsteknikk som er knyttet til dette, vil 2,4 og 1,4 gi 3,83.

Det er interessant at regjeringa velger å justere ned lønnsvekstanslaget for 2021 til 2,4 pst., når det ved LO–NHO-oppgjøret ble gjort en avtale i frontfagene på 2,7 pst. I alle etterfølgende avtaler hvor staten har vært med, har det heller vært i overkant av 2,7 pst. eller under 2,7 pst. Så jeg regner med at en må ha en diskusjon om etterregning også til neste år, hvis en skal gå inn på den delen av denne debatten.

Det nye systemet, som altså tar vekk reduksjonen på 0,75 pst. fra lønnsveksten, er av flertallet her i Stortinget tolket sånn at en skal ha snitt av pris- og lønnsvekst, men at pensjonistene aldri skal få noe mer enn lønnsveksten. Det betyr at en reduserer pensjonistenes utbetalinger ved reallønnsøkninger, mens ved reallønnsnedgang, hvor prisstigningen er større enn lønnsveksten, er det lønnsveksten som skal begrense regnestykket. Dermed taper en da også. Senterpartiet ønsker at en skal ha symmetri her, en skal ha snitt av pris- og lønnsvekst både i år med reallønnsøkning og i år med reallønnsnedgang.

Minstepensjonene er det viktig å heve. Vi vet at prosentregning bestandig gir minst penger til den som har det laveste grunnlaget en regner prosent av. Senterpartiet går derfor inn for særlige tillegg til minstepensjonistene for dermed å øke kronebeløpet for dem, ellers vil gapet øke ytterligere. Vi ønsker å redusere gapet. Vi ønsker å heve dem som ligger dårligst an – dermed betydelige tillegg på minstepensjonen. Det følger vi opp i alle sammenhenger. Men vi er ikke enig i at vi skal ha et mål om minstepensjon på EUs fattigdomsgrense, EU60, for det er ikke sammenlignbart hva som er de totale ytelser overfor eldre mennesker i EU og i Norge.

Til slutt har vi Pensjonistforbundets viktigste krav ved det kommende stortingsvalget, og det er at de vil ha forhandlingsrett med staten. Det er forslag nr. 3, og jeg tar opp det på vegne av Senterpartiet og SV. Det er hyggelig at Fremskrittspartiet også nå sier at en er for det. Jeg vil understreke at det må skje innenfor lov- og stortingsvedtak. Det som nå skjer gjennom komiteens innstilling I og IV, følger opp det på en forsiktig måte.

Solfrid Lerbrekk (SV) [13:10:34]: No skal eg halda ein tale for dei tjukke og dei smale. Dette er sannsynlegvis mitt siste innlegg i Stortinget, difor nytta eg anledninga til å begynna innlegget på den måten søstera mi, Christine Lerbrekk, hadde veldig lyst til at eg skulle gjera.

Me har no trygdeoppgjeret til vårleg behandling i Stortinget. Eit viktig poeng då, som er presisert av talarane før meg, så eg skal ikkje snakka for mykje om det, er at alle fortener ein verdig alderdom. Det trur eg me er einige om her i salen. Dessverre opplever ikkje alle det. Det får me retta opp ein god del i dag, og det er eg veldig glad for.

Pensjonssystemet har til no sørgt for at folk som har stått på eit langt yrkesliv, likevel endar opp som fattige når pensjonstilværet kjem. Då me i SV i fjor tok initiativ til å samla opposisjonen på Stortinget om å gjera noko med dette, visste me ikkje utfallet. No ser me resultatet. I dag er eg svært stolt over å kunna seia at tida med tapt kjøpekraft for pensjonistane er forbi.

Dessverre følgde ikkje regjeringa heilt opp Stortinget sin intensjon om fullt ut å kompensera for etterslepet i 2020, då regulering av alderspensjonane enda 1,4 pst. under den reelle løns- og prisveksten. Difor fremjar me no eit forslag, saman med Arbeidarpartiet og Senterpartiet, som Framstegspartiet gjev fleirtal for, og det er veldig bra. Forslaget rettar opp i denne feilen, i tråd med krav frå LO, YS, FFO og Pensjonistforbundet, sånn at årets oppgjer vert 3,83 pst. Det var det som var intensjonen.

Eg registrerer at Framstegspartiet her – og i NRK – seier at dei var det einaste partiet som – saman med Senterpartiet – stod på det forslaget i innstillinga. Det må eg seia framstår svært mykje som eit spel for galleriet, når dei faktiske pengane ikkje var fremja nokon plass av Framstegspartiet. Dei sørgde heller ikkje for å få gjennomslag for det i forhandlingane om revidert budsjett.

Me fremjar i dag òg forslag om ein reell forhandlingsrett for pensjonistane, og om å laga ein forpliktande opptrappingsplan for minstepensjon i dei årlege pensjonsoppgjera, med 7 500 kr meir årleg fram til minstepensjonen når EU60.

Til slutt vil eg takka dei andre opposisjonspartia for samarbeidet i saka, og ikkje minst Pensjonistforbundet, som har delteke på høyring i denne saka, men som òg har delteke i forhandlingar, samtalar og høyringar fleire gonger i løpet av det siste året. I dag sikrar me ikkje berre eit løft i pensjonen, men òg andre viktige ordningar som pensjonistane har peikt på, som f.eks. Den kulturelle spaserstokken og eit styrkt vern for sårbare eldre.

Med det vil eg takka Stortinget og komiteen for fire gode år. Det har vore veldig lærerikt og veldig gjevande å jobba saman med dykk. Takk!

Torill Selsvold Nyborg (KrF) [13:15:23]: Meld. St. 33 for 2020–2021 er veldig viktig for landets nesten 1 million pensjonistar. I budsjettavtalen med Framstegspartiet vart det semje om at alderspensjon under utbetaling i 2021 skal regulerast med eit gjennomsnitt av pris- og lønsvekst. Føresetnaden er at lønstakarane ser ut til å få ein positiv realvekst og lønsveksten utgjer eit øvre tak. No forstår eg at Framstegspartiet har funne nye løysingar med andre samarbeidspartar. Det må eg seia overraskar, men det seier sitt.

I budsjettvedtaket her i Stortinget vart det vedteke å auka pensjonen til minstepensjonistane med 5 000 kr, dette med verknad frå 1. juli 2021. Pensjonsnivået for einslege minstepensjonistar vart auka med 4 000 kr med verknad frå 1. mai 2020.

Med denne regjeringa har pensjonistane samla fått ei skattelette på om lag 5 mrd. kr – og i tre omgangar fått auka minstepensjonen med 4 000 kr. Dette har Kristeleg Folkeparti arbeidd for, og vi er svært glade for at det har vorte slik. Nominell auke i minste pensjonsnivå for 2020 er 4,1 pst. for einslege og 1,4 pst. for ektepar der begge har minste yting. At auken for einslege er høgare, kjem av auka minstepensjon for einslege alderspensjonistar frå 1. september 2019.

Effekten av at NRK-lisensen vart avvikla, samstundes som minstepensjonistar utan andre inntekter framleis ikkje må betala skatt, bidrar til ytterlegare auka kjøpekraft for minstepensjonistane.

Kvinner utgjer majoriteten av dei som mottek minstepensjon, men andelen er stadig fallande. Yngre kvinnelege alderspensjonistar har meir opptening samanlikna med eldre årskull. Andelen med lavinntekt blant alderspensjonistar har vore svakt fallande sidan pensjonsreforma vart innført i 2011. Solberg-regjeringa har gjeve minstepensjonistane eit solid løft, med ein auke på totalt 12 000 kr og no sist med 5 000 kr frå 1. juli.

I rapporten «Høy inntektsvekst for eldre» frå Statistisk sentralbyrå vert det slått fast at eldre dei siste ti åra har opplevd sterk samla inntektsvekst. Likevel har vi ei mindre gruppe minstepensjonistar som har ein krevjande økonomisk situasjon.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av å sikra eit verdig nivå på pensjonane, samstundes som vi ser av perspektivmeldinga at utviklinga må sjåast i lys av kor mange som deltek i arbeidslivet. Pensjonsreforma tek dette inn over seg, og evalueringa av den vil gje oss eit bilde av kor godt reforma har treft. Utviklinga frå 2011 og framtidige berekningar vil også få stor betydning for den vidare utviklinga av pensjonsnivåa.

Men arbeidslinja er alle samde om. Vi er også samde om at alle som kan, skal delta i arbeidslivet med dei resursar dei har. Dei eldre får også høve til å arbeida lenger, kanskje heilt til dei er 75 år, i både privat og offentleg sektor. Det vert umåteleg viktig i offentleg sektor å fjerna pensjonsfella, som i hovudsak råkar personar som er fødde før 1953, og i mindre grad dei som er fødde i tidsrommet 1954 til 1961. Det betyr at ærleg opptent offentleg tenestepensjon, opptent gjennom eit heilt arbeidsliv, ikkje kan nullast ut, slik som no, dersom ein fortset å arbeida utover offisiell pensjonsalder. Denne uretten har dei ikkje i privat sektor, så her må pensjonsutvalet som er i arbeid, og som kjem med ei innstilling 1. mars 2022, rydda opp.

Politikken framover må vera pensjon frå første til siste krone. Kristeleg Folkeparti vil framleis vera der for dei som har minst. Alle skal vera sikra ein god og verdig alderdom, uavhengig av om ein har vore i arbeid eller av helsemessige årsaker ikkje har hatt moglegheit til det.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:20:09]: Representanten Dale sa at regjeringen ikke faktisk og konkret hadde fulgt opp Stortingets vedtak. Det er jo nettopp det regjeringen har gjort, men så har stortingsflertallet ombestemt seg. Det er en ærlig sak. Det var vel mer presist det representanten fra Sosialistisk Venstreparti sa, at Stortingets intensjon kanskje var en annen, men Stortinget har ombestemt seg fordi det viste seg at i året 2020, for å si det litt enkelt, slo gammel reguleringsmodell bedre ut fordi lønnsoppgjørene var bedre enn man la til grunn da reguleringen faktisk ble gjort.

Dagens regler for regulering av alderspensjonen ble innført i 2011 som en del av pensjonsreformen. Da kom også denne faste faktoren med fratrekk på 0,75 pst. I årene 2011 til 2013 ga det en høyere vekst i alderspensjonen enn en gjennomsnittsberegning ville gjort, mens i årene 2014 til 2019 ga det noe lavere vekst enn en gjennomsnittsberegning ville gjort. Det er likevel verdt å merke seg at samlet utbetaling fra 2011 til 2019 ville blitt noe lavere dersom reguleringen hadde fulgt gjennomsnittet av lønns- og prisveksten.

Dette prinsippet legges nå om, det er det nå bred enighet om. Det er primært fordi vi ønsker et system som gir litt mindre svingninger fra år til år. Det betyr at pensjonistene da vil få mindre i gode år med gode lønnsoppgjør, som vi kanskje går inn i nå, men de vil bli beskyttet mot realnedgang i år med moderate eller svake lønnsoppgjør.

I budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om statsbudsjettet 2021 ble det enighet om at alderspensjonen under utbetaling fra folketrygden i 2021 skal reguleres med et gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst, men ikke høyere enn lønnsvekst. Så fattet Stortinget ved behandling av Representantforslag 53 S for 2020–2021 vedtak om at regjeringen i forbindelse med trygdeoppgjøret for 2021 skulle legge inn en kompensasjon for trygdeoppgjøret i 2020 tilsvarende differansen mellom dagjeldende reguleringsprinsipper og regulering som faktisk gjennomsnitt av lønns- og prisvekst.

Så fremmet regjeringen Prop. 126 S for 2020–2021, hvor vi redegjorde for hvordan vi ville følge opp anmodningsvedtakene. Som følge av at flere av vedtakene måtte følges opp i forbindelse med gjennomføringen av trygdeoppgjøret, ble det i proposisjonens kapittel 4 gjort nærmere rede for hva som ville bli lagt til grunn for oppfølgingen av vedtakene. Proposisjonen foreslår nødvendige bevilgningsendringer for at arbeids- og velferdsetaten før sommeren 2020 skulle kunne utbetale økt pensjon som følge av vedtakene. Det fremgår av proposisjonen at for 2021 ville regjeringen følge opp vedtaket om regulering gjennom endringer i forskrift 6. mai 2011 nr. 465, om beregning av lønnsveksten som skal benyttes ved regulering av grunnbeløpet og alderspensjonen i folketrygden.

Videre het det at reguleringsfaktoren skal fastsettes slik at pensjonene får en vekst tilsvarende det som er nødvendig for at pensjonene kommer opp på det nivået de ville vært på dersom alderspensjonen under utbetaling ble regulert med gjennomsnittet av lønns- og prisvekst i 2020 og gjennomsnittet av lønns- og prisvekst, men ikke høyere enn lønnsvekst 2021. Det fremgår tydelig av avsnittet i proposisjonens 4.1. Kort sagt skrudde vi klokken tilbake, og så sa vi at vi skulle legge den nye beregningsmåten til grunn også for 2020.

Det kom et mindretallsforslag da dette ble behandlet, hvor man ba regjeringen følge en beregningsmetode for regulering av pensjoner i 2021 og kompensasjon for 2020 basert på faktiske tall fra Teknisk beregningsutvalg, ikke basert på gamle anslag, altså de anslagene som man ville lagt til grunn. Men flertallet i komiteen rådde Stortinget til å vedta endringer i statsbudsjettet i tråd med forslagene i proposisjonen. Forslaget fra mindretallet ble nedstemt i Stortinget ved behandlingen av saken 27. april 2021. I stedet ble forslaget fra flertallet i komiteen om å vedta endringer enstemmig vedtatt. Det har gjort at nå som Stortinget har en annen mening, så er vi her.

Jeg skal ikke gå inn på de tekniske detaljene rundt uenigheten. Jeg skal bare si litt om hvordan dette skal følges opp. Det betyr at Nav må omregne om lag én million alderspensjoner, og Nav anslår at en slik omregning tidligst kan skje i november i år. Det betyr ikke at Nav skal sitte på hendene og vente til november i år, men det betyr at man må utvikle nye systemer for å få dette til. Det er også grunn til å tro at andre pensjonsleverandører som regulerer på samme måte som i folketrygden, kan få tilsvarende utfordringer.

Helt til slutt vil jeg si at denne meldingen gir grundig informasjon om årets regulering av pensjoner og et godt bilde av den økonomiske situasjonen til pensjonistene våre.

Rigmor Aasrud (A) [13:35:43]: Jeg har behov for å gi noen kommentarer til de løse forslagene, nr. 4 og nr. 5, som er lagt fram på vegne av SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet i dag.

Vi var overrasket da vi oppfattet det slik at noen partier hadde ment at vi ikke støttet et forslag om å regulere pensjonene med 3,83 pst. da saken ble avgitt i Stortinget. Vi mener nok at våre merknader i budsjettet er ganske tydelige på det. Like tydelige var vi på å legge penger inn i RNB. Vi mente det var riktig fordi statsråden og regjeringen hadde lagt fram et revidert nasjonalbudsjett der man hadde lagt inn økningen på 3,58 pst. i revidert budsjett, og derfor mente vi at pengene også hørte hjemme der. Så har jeg forstått det sånn at Fremskrittspartiet hadde en forståelse med regjeringen om at man kunne ta denne bevilgningen i salderingsproposisjonen til høsten. Det mener Arbeiderpartiet og de andre partiene som står bak forslagene, er ganske spesielt. Jeg er iallfall av den formening at når man gjør endringer som har så store budsjettmessige konsekvenser, bør man bevilge de pengene når saken er på bordet. Men for at vi skulle kunne få flertall for det, har vi flyttet bevilgningene våre over på denne saken, tatt den ut fra RNB og inn i trygdeoppgjøret.

Da vi gikk inn i salen her i dag, kom det meldinger fra dem som regner på sånt, at 650 mill. kr nok kunne være litt for mye, og at det kunne være behov for å få det plassert også på et annet kapittel og post. Det så vi også var en mulighet da vi la fram dette forslaget, og som vi da fikk flertall for, noe vi er glade for, og derfor står det også i vårt forslag at vi gir regjeringen fullmakt til å fordele på riktig post. Jeg vil endre det forslaget til å gjelde «kapittel og post», sånn at en har mulighet til å kunne føre noen av de pengene over på Statens pensjonskasse, som er en nødvendighet.

Så har jeg forstått det sånn at dette kan være litt krevende for byråkratiet å få på plass, men vi må regne med at en driftig statsråd klarer å få plassert pengene, sånn at vi ikke skal hindre utbetalingene fordi det mangler bevilgninger på riktig kapittel og post i Stortinget. Det har jeg forståelse for at man klarer. Pengene ligger her, og om det skulle være noen millioner for mye, er det sjelden jeg opplever at et bevilgningsforslag som er litt for stort, skaper problemer i Finansdepartementet. De pengene som er til overs når det er en overslagsbevilgning, vil man jo kunne dra nytte av i salderingen og bare korrigere der. Så jeg er trygg på at om anslaget nå kanskje er noen millioner for høyt, går vel det også bra.

Heidi Nordby Lunde (H) [13:38:50]: Da mormor ble født i 1926, var hennes forventede levealder rundt 63 år. Da hun døde i fjor, var hun 93. Hun levde altså 30 år lenger enn forventet. Hun hadde rukket å jobbe som stuepike og servitør i over 20 år da folketrygdloven ble vedtatt i 1967. Så i likhet med svært mange fikk mormor mer i pensjon enn hun hadde betalt inn selv.

Når vi lever lenger, må pengene strekkes lenger. Pensjonsreformen sørget for dette. Bærekraften ble også bedret gjennom en underregulering som gjør at det alltid skal lønne seg å velge å stå i arbeid. Det er jo rimelig at arbeidstakerne, som finansierer pensjonene, faktisk får litt mer av lønnsveksten enn dem som har trådt ut av arbeidslivet.

Oljen har selvsagt hjulpet. Statens pensjonsfond utland forvalter store summer, men sikrer bare litt av framtidens pensjoner. I tillegg finansierer direkte inntekter fra det svarte gullet dagens velferd og pensjoner på statsbudsjettet. Det kommer med en kostnad. De unge må leve med klimaendringene vår velstand har skapt. I tillegg må de både jobbe mer og stå lenger i arbeid enn sine besteforeldre og antageligvis i tillegg spare mer selv for å få samme eller antageligvis mindre enn det pensjonistene får i dag. Pensjonistenes barn og barnebarn skal ikke bare omstille Norge fra en oljebasert økonomi – som har vært et frikort for politiske prioriteringer – til å bli et bærekraftig fornybart samfunn. De skal altså løfte Norge gjennom en dødelig pandemi som kan føre til en global resesjon som ikke har noen paralleller, med de økonomiske konsekvensene det har. Mens noen mister sitt livsverk og andre sine arbeidsplasser, velger nå stortingsflertallet ytterligere å oppjustere inntektene til dem som har gått ut av arbeidslivet.

Mormor levde altså 30 år som pensjonist, slik stadig flere egentlig heldigvis gjør. Hun fikk underregulert pensjon og tapte kjøpekraft de siste fem årene, men samfunnet stilte også opp med livsforlengende medisinsk behandling, sykehusinnleggelser, tekniske hjelpemidler, hjemmehjelp og etter hvert også sykehjem. Mormor aksepterte underreguleringen for at hennes ett år gamle oldebarn også skulle få oppleve den velstandsveksten og tryggheten hun selv har hatt. For landsbyen som skal oppdra ham, er i ferd med å bli fattigere, og regningen sendes til de yngre.

Det ble sagt her at Stortinget ikke har for vane å vedta endringer med tilbakevirkende kraft til ulempe for dem det gjelder. Alle er enig i at pensjonister skal ha trygge og anstendige inntekter. Det har de. Morgendagens pensjonister, derimot, er nok de som får ulempene.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:41:34]: Jeg har bare behov for å si et par ting, sånn at Stortinget er opplyst skikkelig om det.

For det første: Når det gjelder pengene, skal vi selvfølgelig gjøre vårt for at Stortingets vilje og flertallsvedtak blir fulgt opp. Det er riktig at det er noen diskusjoner på gang mellom Stortinget og departementer om hva som er riktige formuleringer, men la det uansett være klinkende klart at dette følges opp. Pengene vil bli bevilget som Stortinget ønsker, og så får vi ordne det praktiske rundt det, for å si det litt enkelt.

Så bare litt om hvordan dette vil følges opp, for som jeg nevnte i innlegget mitt, betyr jo dette at Nav må omregne ca. én million saker med nytt virkningstidspunkt tilbake i tid fra 1. mai 2021. Det er veldig stor forskjell for Nav om de skal omregne virkningstidspunktet frem eller tilbake i tid, og det er, basert på det de sier, større risiko for feil og uforutsette konsekvenser når man skal omregne tilbake i tid.

De administrative konsekvensene er i stor grad knyttet til at Nav ikke har en egnet maskinell løsning for å regulere ytelsen to ganger fra samme tidspunkt, og ny løsning krever derfor systemendring. Det er også slik at veldig mange av sakene må håndteres manuelt, anslagsvis minimum 25 000 saker, men trolig betydelig flere. Behandlingen av de manuelle sakene anslås å ta fra tre til fem måneder etter at omregningen med den maskinelle jobben er gjennomført. Nav gir også informasjon til departementet om at det er en betydelig risiko for at Nav ikke vil være i stand til å utføre omregningen før mai 2022.

Det er også kostnader i Nav knyttet til manuell saksbehandling, og dette kan selvfølgelig også medføre en økning av saksbehandlingstiden for de ordinære sakene.

Under forutsetning av at Nav rustes opp, får tilført de nødvendige midler til implementering og klarsignal til å starte arbeidet med å utvikle den maskinelle jobben før sommeren, vil Nav starte arbeidet med å utvikle den maskinelle jobben i august 2021 og tidligst være i stand til å omregne sakene i november 2021, som jeg sa.

Det er greit, i disse opplysningsplikttider, at Stortinget allerede nå er informert om at det, som jeg sa, er en betydelig risiko for at tilstrekkelig funksjonalitet ikke er på plass etter tre måneder, og at det dermed likevel vil kunne bli nødvendig med opptil ni måneders implementeringstid for å få forsvarlig funksjonalitet på plass før omregning kan gjennomføres.

Så har jeg til sist en personlig, eller ikke personlig, det er i høyeste grad en politisk betraktning. Jeg må også si takk for den tiden vi har hatt sammen med komiteen. Jeg synes våren har vist at det er fint at man finner sammen i forskjellige flertall, sånn er parlamentarismen, men den har også vist verdien av å ha en pensjonsenighet som strekker seg over tid, og som er stabil og forutsigbar.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:45:51] (komiteens leder og ordfører for saken): Takk for engasjementet fra Fremskrittspartiet for å forbedre livssituasjonen til personer som lever på skjult adresse.

Det er i dag ca. 1 000 personer som lever på hemmelig adresse. I representantforslaget fremmes et forslag om et ekspertutvalg som skal utrede situasjonen for disse personene.

Beskyttelse og sperret adresse er tiltak som benyttes primært av justissektoren, men også av barnevernet. Politiets arbeid med beskyttelse av trusselutsatte er organisert gjennom nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse. Disse retningslinjene etablerer to ansvarsnivåer for beskyttelse: et lokalt nivå, hvor politidistriktene har ansvaret for å ivareta trusselutsattes sikkerhet innenfor sitt distrikt, og et nasjonalt nivå, som ivaretas av Kripos. I saker der barn har eget beskyttelsestiltak som følge av en barnevernssak, er det barnevernet som har beslutningsmyndighet.

Komiteen viser til brev av 13. april 2021 fra statsråd Kjell Ingolf Ropstad til komiteen når det gjelder behandling av et representantforslag om et styrket og gratis krisesentertilbud for voldsutsatte. I brevet skriver statsråden at regjeringen vil utrede lovendringer og vurdere tiltak for å øke kvaliteten på tilbudet ved krisesentrene. Og komiteen ber i denne saken om at det i forbindelse med dette arbeidet også utredes problemstillinger og mulige tiltak for å forbedre livssituasjonen for barn og unge som lever på hemmelig adresse.

Jeg mener at dette og noen andre tiltak er tilstrekkelig, og ser ingen grunn til å sette ned et ekspertutvalg. Det vil ta tid og kreve ressurser, og jeg tviler på om man vil komme lenger enn de tiltakene som nå er i gang. Det kommer nemlig en handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Den skal lanseres om kort tid, står det i brevet fra statsråden. Den vil også adressere forhold som disse representantene tar opp. Det er altså to ting på gang: en lovgjennomgang og en handlingsplan.

Adressesperre eller skjerming av personopplysninger i folkeregisteret er kjent som kode 6, strengt fortrolig adresse, eller kode 7, fortrolig adresse. Jeg vil da minne om at Krisesentersekretariatet har utarbeidet en meget god veileder om rettighetene til personer på kode 6 og kode 7. Den er på hele 21 sider og er rettet inn mot både Nav og Helfo. Dette skulle være mer enn tilstrekkelig, og jeg anbefaler derfor at Stortinget ikke stemmer for å opprette et ekspertutvalg.

For øvrig vil jeg takke statsråden for godt samarbeid i sakene i komiteen.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [13:48:56]: Ja.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [13:49:14]: I forrige uke takket jeg av etter 16 år fra denne talerstolen og trodde jeg hadde stått her for aller siste gang. Men så oppdaget jeg at komiteen faktisk klarte å behandle dette representantforslaget før sommeren likevel. Siden jeg står bak ideen om å fremme forslaget, vil jeg takke for godt arbeid og for at noen i dag sørger for et vedtak.

Mange i denne salen kjenner til at jeg for noen år siden møtte en ensom og svært traumatisert ung dame. Hun har opplevd mye ondskap og svik, og mine år sammen med henne har lært meg mye om mange ting. Hun har i tillegg til all grusomhetene også levd på kode 6. Å leve på kode 6 har sider ved seg som jeg ikke hadde tenkt så mye på. Jeg har tenkt at det er flott at vi kan tilby trygghet. Men til hvilken pris, og hvor trygt er det? Å plassere et barn på hemmelig adresse er heldigvis sjelden, men når det gjøres, vitner det om alvorlig fare for barnet og for dem som skal ta vare på barnet.

Så: Først opplever barnet vold, overgrep eller omsorgssvikt over lang tid. Deretter plasseres det på et ukjent sted. Borte er volden og omsorgssvikten, men også den lille tryggheten man hadde. Borte er læreren, fotballaget, den hyggelige naboen, vennene og kanskje noen slektninger. Alt er nytt og fremmed, og alt det kjente er borte.

Så skal altså noen av disse barna i tillegg leve under et strengt regime. De får beskjed om at de har fått et nytt navn, at noen er ute etter å ta dem så de må alltid være på vakt. De kan ikke fortelle noen ting om sin egen familie, ting de har opplevd, og steder de har vært. De kan aldri la seg avbilde i noen sammenheng. Hvilken byrde legger man på et lite barn som skal huske alle disse restriksjonene, og hvilken trygghet er det for et lite barn når ethvert menneske man ser, kan være en potensiell kidnapper? Hva med han som sitter og venter i en bil; er han ute etter å ta meg? Hva med han som henger på et gatehjørne? Er damen på benken en fare for meg? Jeg vil minne om at også voksne mennesker lever på hemmelig adresse eller med helt ny identitet. De har også med seg mange traumer, står helt alene og lever med frykten. Også de er avhengige av et samfunn med kunnskap og ordninger som er trygge og fungerer etter hensikten. De som lever med hemmelig adresse, har en rekke utfordringer som til dels er felles. Samtidig lever de mange forskjellige steder og møter mange offentlige etater. Det er behov for å se feltet i sammenheng og finne ut hva som kan og bør gjøres bedre. Samme type ordninger som vi kanskje kan dra nytte av, finnes i andre land. Et ekspertutvalg som skal utrede problemstillinger og tiltak, vil være et utrolig viktig bidrag. Og ærlig talt finner jeg det veldig underlig at regjeringspartiene ikke støtter opp om dette. Disse barna hadde fortjent et samlet storting i ryggen.

Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [13:52:27]: De barna og familiene som opplever en så stor trussel at de må leve på sperret adresse, lever i veldig krevende situasjoner. Jeg deler forslagsstillernes engasjement for deres livssituasjon, og jeg synes representanten Kari Kjønaas Kjos hadde en veldig god beskrivelse av hvordan situasjonen er. Jeg vil jo si at det var veldig godt at hun fikk holdt dette innlegget, og jeg synes også det oppsummerer engasjementet til representanten Kjønaas Kjos, som jeg har kjent over lang tid, på en veldig flott måte. Så det vil jeg takke henne for.

Noen unge lever på skjermet adresse som følge av at foreldrene må beskyttes. Disse sakene er det Kripos som har ansvaret for. Den andre sakstypen er barn som har eget beskyttelsestiltak som følge av en barnevernssak, og her er det barnevernet som har beslutningsmyndighet. Disse siste sakene er begrenset i omfang.

Politiets arbeid med beskyttelse av trusselutsatte er organisert gjennom nasjonale retningslinjer for vitnebeskyttelse. Det pekes i forslaget på at en trenger en nasjonal enhet med ansvar for å formidle og organisere kompetanse om feltet. Denne kompetansen er det Kripos som har i dag. Barnevernstjenesten har ansvar for å melde inn behov for adressesperre i saker der fylkesnemnda har fattet vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven. Fylkesnemnda kan med andre ord bestemme at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet befinner seg. I praksis har skjult adresse i barnevernssaker først og fremst blitt benyttet ved sikkerhetsrisiko for barnet, f.eks. ved fare for kidnapping eller om fosterforeldre eller institusjonsansatte trakasseres. Den er også blitt benyttet ved plasseringer med tanke på anonym adopsjon.

Arbeidet med ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner er i sluttfasen, og det er besluttet at Justis- og beredskapsdepartementet i samarbeid med Barne- og familiedepartementet vil ta initiativ til en evaluering av ordningen med adressesperre. Både voksne med og uten barn samt barn under barnevernets omsorg vil bli omfattet av evalueringer. Jeg mener at det arbeidet som nå er i prosess, vil ivareta problemstillingene forslagsstillerne har løftet opp. Å nedsette en ekspertgruppe parallelt med en evaluering vil etter alle solemerker betyr dobbelt arbeid. Jeg stiller meg imidlertid ikke avvisende til at det i etterkant av en evaluering kan være behov for et ekspertutvalg e.l. som kan se nærmere på enkelte tiltak, og for å sikre at ordningen er best mulig tilrettelagt for å forbedre livssituasjonen for barn og unge som lever på hemmelig adresse. Min vurdering er derfor at det ikke er hensiktsmessig å etablere en ekspertgruppe nå. Nå kommer det mange tiltak også i handlingsplanen, og vi er i gang med å se på krisesenter og på lovverket knyttet til det, som også er med på å ivareta mange av disse ungene og familiene.