Presidenten: Etter
ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten
på følgende måte: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Nicholas Wilkinson (SV) [12:09:09 ] (ordfører for saken):
Jeg er saksordfører for to representantforslag, et om verdier for
den norske helsetjenesten, fra Senterpartiet, og et om å erstatte
helseforetaksmodellen med demokratisk styrte sykehus, fra Rødt.
Forslaget fra
Rødt om å skrote helseforetaksmodellen og fjerne ISF-ordningen kan
vi ikke behandle, siden det har blitt behandlet før i denne perioden,
i Innst. 205 S for 2020–2021, etter representantforslag fra Senterpartiet.
Flertallet i komiteen
– Arbeiderpartiet, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – mener
at en forvaltningsmodell vil redusere politisk ansvar for sykehus. Mindretallet
– Senterpartiet og SV – mener at norsk helsevesen er en grunnleggende
del av velferdsstaten og må styres av folkevalgte, og at en ny modell
vil styrke politisk ansvar for sykehusene.
SV og Senterpartiet
viser til at med helseforetaksmodellen har styreprosessen blitt
endret fra folkevalgte til profesjonelle styrer, etter modell fra
det private næringslivet. Antallet direktører og andre ledere har
økt kraftig, og de har fått enorm makt over utviklingen av helsetilbudet.
Vi mener at det er en grunnleggende verdi at utviklingen av folkets
helsevesen blir styrt av folket gjennom en forvaltningsmodell, og
vi fremmer forslag om det i saken.
Komiteen viser
til at Riksrevisjonen i 2019 slo fast at helseforetakene ikke legger
godt nok til rette for å skape en heltidskultur og for å beholde
sykepleiere, jordmødre og spesialsykepleiere. Flertallet – de rød-grønne
og Fremskrittspartiet – viser til at det er en betydelig bemanningsutfordring
i norsk helsevesen, og at det er store behov for å ta tak i den
pågående bemanningskrisen. Vi viser til SSBs rapport om mangler
i 2035 dersom vi ikke tar nødvendige grep nå. Vi har store problemer med
å få nok leger.
Dette flertallet
mener at Norge må begynne å utdanne det helsepersonellet vi har
behov for, og at høyere utdanning må prioritere utdanningsplasser
til denne gruppen. Regjeringspartiene er enige om at vi må tilby studieplasser
som svarer til samfunnets behov, og viser til at regjeringen har
gitt midler til flere studieplasser for sykepleiere de siste årene.
Mindretallet –
de rød-grønne – fremmer forslag om å styrke helseprofesjonene på
sykehusene og at helsebyråkratiet reduseres sammen med kontroll-
og ledernivåene, som erstattes av stedlig ledelse. Flertallet –
regjeringspartiene og Fremskrittspartiet – mener at stedlig ledelse
er hovedregelen ved norske sykehus, og støtter ikke forslaget.
De rød-grønne
mener at nøytral moms stimulerer til outsourcing av tjenester på
sykehus. Vi foreslår at matforsyning, renhold og IT-funksjoner ikke
skal settes ut på anbud. Flertallet – regjeringspartiene og Fremskrittspartiet
– mener at helseforetakene selv skal vurdere om de ønsker anbud
for tjenester.
Senterpartiet
foreslår en stortingsmelding om verdier i helsevesenet og får støtte
fra SV, men Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene
har sagt at de ikke vil støtte dette forslaget.
De rød-grønne
partiene fremmer også et forslag om en nasjonal strategi for å utjevne
sosiale helseforskjeller.
SV fremmer alle
forslagene vi er med på. SV vil ikke støtte Rødts forslag, for vi
mener at vi skal ha et utvalg for å se på det, og vi kan ikke støtte
et forslag der det står veldig tydelig at det er staten som skal
eie sykehusene. Kanskje regionene, fylkene eller staten bør eie
sykehusene, men vi mener vi ikke kan si og vedta det på Stortinget
nå.
Presidenten: Representanten
Nicholas Wilkinson har tatt opp de forslagene han refererte til.
Tore Hagebakken (A) [12:14:35 ] : Da er det vel slik å forstå
at de forslag som Arbeiderpartiet er en del av, også er fremmet,
gjennom det representanten Wilkinson nettopp sa.
Arbeiderpartiet
ønsker et sterkt offentlig helsevesen med fagfolkene i front, et
helsevesen som tar vare på oss når vi trenger det, uavhengig av
størrelsen på lommeboka eller hvor man bor, og der vi har ansatte
som har nødvendig tid til å hjelpe og gi god oppfølging til dem
som trenger det. Vi er uenig i at en forvaltningsmodell som kan
bidra til pulverisering av det politiske ansvaret for sykehusene,
er riktig vei å gå for å løse de utfordringene helsevesenet står
overfor.
I 2035 kommer
vi til å møte en stor mangel på helsepersonell hvis vi ikke tar
grep. Det haster med å gjøre noe. De ansatte er den viktigste ressursen
vi har i helsevesenet. Norge må bidra til å utdanne det helsepersonellet
vi kommer til å ha behov for i framtida, og det er et viktig politisk
spørsmål vi må sikre en god løsning på.
Et annet viktig
politisk spørsmål som krever svar, handler om å utjevne forskjellene
i helsevesenet. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, sammen
med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer et forslag
der vi ber regjeringa legge fram en strategi for å utjevne sosiale
helseforskjeller. Dette er i tråd med ønskene til både Kreftforeningen
og Nasjonalforeningen for folkehelsen. Det er grunnleggende urettferdig
at de med lang utdanning og god økonomi lever lenger og har færre
helseproblemer. Også i helsepolitikken må vi ha som mål å redusere
de økende forskjellene vi ser i Norge.
Camilla Strandskog (H) [12:16:58 ] : Jeg tror alle i denne
salen deler ambisjonen om at vi skal skape den helsetjenesten som
er best for pasienten. Det er et offentlig ansvar å sikre gode helsetjenester,
og pasientene skal sikres et likeverdig tilbud over hele landet.
Forslagsstillerne
etterlyser en stortingsmelding om verdier for norsk helsetjeneste
og en helsetjeneste som ikke styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper.
Regjeringspartiene er ikke enig i at helsetjenesten i dag er preget
av bedriftsøkonomiske prinsipper. Det er heller ikke lenge siden
vi behandlet stortingsmeldingen Verdier i pasientens helsetjeneste
– Melding om prioritering, hvor nettopp verdier i helsetjenesten
ble løftet og diskutert. Helsetjenesten er et område som er preget
av individuelle rettigheter, og det er lovgivers uttrykk av verdier som
der kommer til uttrykk – det være seg likeverdig tilgang på helsetjenester,
medvirkning og respekt for enkeltmennesket.
Sosiale forskjeller
er en utfordring som vi som politikere må ta på alvor. Det er ingen
som ønsker seg en todelt helsetjeneste. Det er et offentlig ansvar
å sikre et godt og likeverdig helsetilbud til alle. Da mener jeg
vi må bruke alle gode og tilgjengelige ressurser, uavhengig av om
de er private, ideelle eller offentlige. Det viktigste er at helsekøene
reduseres, og at pasientene får god behandling. Derfor er fritt
behandlingsvalg så viktig. Det er et av de viktigste tiltakene vi
har mot en todelt helsetjeneste. Det lar pasientene selv velge hvor
de vil behandles, og staten tar regningen.
Det er også fremmet
forslag i saken om å innføre folkestyre av spesialisthelsetjenesten,
der sykehus blir styrt etter en forvaltningsmodell. Dette er et
spørsmål vi har diskutert tidligere i denne stortingsperioden, så
jeg vil ikke bruke altfor mye tid på akkurat dette temaet, men vil
bare kort si at en slik forvaltningsmodell som her foreslås, vil
pulverisere det politiske ansvaret for sykehusene, som i dag ligger
hos Stortinget. Det er her budsjettene og styringsdokumentene vedtas,
og det er her ansvaret bør ligge.
Vi skal også behandle
forslag om stedlig ledelse i sykehusene og såkalt innsourcing av
tjenester. Jeg vil minne om at det i dag er en hovedregel om stedlig
ledelse på sykehusene. Den viktigste ressursen vi har i helsetjenesten,
er menneskene som jobber der, både helsepersonell og de i administrative
stillinger. Helseinstitusjonene våre har viktige samfunnsoppdrag
som handler om mer enn å drive direkte pasientkontakt. De skal være arbeidsgivere,
de skal drive med forskning og utdanning – i tillegg til å levere
helsetjenester av høy kvalitet. Når det gjelder såkalt innsourcing
av tjenester, mener regjeringspartiene at dette er noe helseforetakene
selv skal vurdere bruken av. De har ansvaret for å sørge for at sykehusene
drives på en best mulig måte, og da har vi tillit til at de velger
den løsningen som fungerer best for dem.
Morten Stordalen (FrP) [12:20:13 ] : Det er et offentlig ansvar
å sikre gode og likeverdige helsetilbud til alle, uavhengig av hvor
i landet man bor. Da er det også viktig å ta i bruk alle tilgjengelige
ressurser, uavhengig av om de er private, ideelle eller offentlige.
Koronapandemien
har vist oss hvor lett helsekøene igjen kan vokse seg store. Derfor
må det, særlig når vi er tilbake i en normalsituasjon, sikres at
helsekøene reduseres, og at pasientene får god behandling.
Fritt behandlingsvalg
er et gode for pasientene og et svært viktig tiltak for å motvirke
et todelt helsevesen. Når venstresiden vil reversere ordningen med
fritt behandlingsvalg, setter de ideologi foran folks helse. Det burde
være en selvfølge at alle har frihet til å velge det behandlingsstedet
de ønsker. Pasienten velger, staten betaler.
Fremskrittspartiet
mener organiseringen av sykehusgrensene må endres ved å avskaffe
de regionale helseforetakene og fordele oppgavene mellom en nasjonal styringsenhet
og de enkelte helseforetakene. Vi mener de regionale helseforetakene
er et unødvendig mellomledd og fører til ansvarsfraskrivelse og
unødvendig byråkrati. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å fordele
oppgavene mellom staten og de lokale helseforetakene og på den måten
sikre at alle pasienter får gode og likeverdige helsetjenester,
uavhengig av bosted.
Et annet viktig
moment for å sikre likeverdige helsetjenester er å sørge for at
vi utdanner det helsepersonellet vi har behov for. Nav publiserte
forrige uke sin årlige bedriftsundersøkelse der de ser på hvilke
forventninger bedriftene har når det gjelder sysselsettingsutviklingen det
kommende året. Tallene viser at sykepleiermangelen har nådd rekordstore
høyder det siste året. Årets undersøkelse estimerer en mangel på
nesten 7 000 sykepleiere. SSBs framskrivinger viser at vi kan mangle
om lag 36 000 helsefagarbeiderårsverk og 20 000 sykepleierårsverk
fram mot 2035.
Det er en situasjon
som må tas på alvor, og som vi politikere må bidra til å løse til
det beste for pasienten, helsetjenesten og landet.
Kjersti Toppe (Sp) [12:22:44 ] : Helsetenesta i Noreg er ein
viktig del av velferdssamfunnet vårt. Kva sentrale verdiar som denne
helsetenesta skal byggja på, må drøftast politisk. I ei tid der
helsetenestene vert drivne fram på basis av løfte om privatisering,
nye juridiske rettar, nye lover og auka konkurranse, er det viktig
å ikkje mista av syne kva som er målet med tenesta, og kva innhaldet
i tenesta skal vera.
Legeforeningen
viser i høyringsinnspelet sitt til at det no er fleire utviklingstrekk
i helsetenesta som gir grunn til bekymring. Fastlegeordninga er
under sterkt press. Produktiviteten i sjukehusa har lenge gått ned
fordi det ikkje vert investert nok. Legar har høg arbeidsbelastning
og får stadig mindre tid til pasientane.
Pandemien har
vist at vi ikkje var godt nok forberedte, og at beredskapen må styrkast.
Vi mangla smittevernutstyr og hadde ikkje nok intensivkapasitet.
Samtidig veit vi at behovet for helse- og omsorgstenestene vil auka
kraftig i åra framover. Senterpartiet er einig med Legeforeningen
i bekymringane dei tar opp, om at dette kan undergrava den helsetenesta
vi i Noreg er så stolte av. Situasjonen viser behovet for endring.
Helsetenesta i
Noreg representerer meir enn enkel pasientbehandling. Ho representerer
beredskapen ved krise og at vi har lokalsjukehus som kan mobilisera
ved store ulykker, at kvinner rekk fram til fødeavdelinga i tide,
og at eldre får verdig pleie og omsorg ved livets slutt.
Helsetenesta sitt
samfunnsansvar kan ein ikkje oversjå. Eit fleirtal i befolkninga
meiner at vi i dag har ei todelt helseteneste, at hjelp avheng av
kva inntekt ein har. Norsk helsevesen har tradisjonelt hatt høg
tillit. No kan denne tilliten vera i ferd med å rakna. Vi ser ein
stor auke i bruken av private helseforsikringar.
Senterpartiet
meiner at norsk helseteneste må styrast av folkevalde, men i helseføretaksmodellen
gjekk ein bort frå det prinsippet og over til ei ordning der sjukehus
vert styrte av profesjonelle styre etter modell frå det private
næringslivet. Antalet direktørar og andre leiarar har auka kraftig
og fått enorm makt over utviklinga av helsetilbodet på kostnad av
folkevald styring. Sjølv Stortinget får i denne modellen ikkje vera
med på å avgjera store endringar i f.eks. sjukehusstrukturen fordi norske
sjukehus vert drifta og styrte etter bedriftsøkonomiske prinsipp.
Høg grad av innsatsstyrt
finansiering gjer at pengar følgjer pasientbehandling, og at nokre
pasientar og behandlingar gjerne vert meir lønsame enn andre. Kommunane
har betalingsplikt dersom dei ikkje tar imot såkalla utskrivingsklare
pasientar. At eldre pasientar vert frakta ut av sjukhus midt på
natta fordi sjukehusa skal tena pengar, vitnar om eit system og
eit helsevesen som har mista si verdimessige forankring.
Når m.a. Arbeidarpartiet
og Høgre i ein felles merknad i innstillinga skriv at ein forvaltningsmodell for
sjukehus «vil pulverisere det politiske ansvaret» som i dag ligg
til storting og regjering, er det feil. Senterpartiet meiner at
staten framleis skal eiga sjukehusa. Stortinget skal framleis bestemma
sjukehusbudsjetta. Stortinget skal gjennom ein styrande nasjonal
helse- og sjukehusplan sikra folkevald styring på nasjonalt nivå.
Store avgjerder skal løftast frå styreromma i føretaksmøtet til stortingssalen
og til folkevalde.
Helsetenester
kan ikkje skapa helse. Helsetenester kan berre avgrensa konsekvensen
av sjukdom og skade. Det må alltid vera viktigare å sikra at sjukdom
ikkje oppstår, enn å behandla sjukdomar når dei kjem. I Noreg har
vi store sosiale helseforskjellar. Forskjellane er aukande. Dei
som har lang utdanning og god økonomi, lever lenger og har færre
helseproblem enn dei som har kortare utdanning og dårlegare økonomi.
Sosiale helseforskjellar er urettferdige.
Senterpartiet
fremjar forslag i dag, saman med SV, om at det må leggjast fram
ei stortingsmelding om verdiar for norsk helseteneste. Det er feil
at vi nettopp har hatt ei slik melding, som saksordføraren viste
til. Den omhandla i det store og heile prioriteringar. Det er viktig,
men det er ikkje ei slik melding vi etterlyser. Senterpartiet fremjar
òg forslag, saman med Arbeidarpartiet og SV, om ein nasjonal strategi
for å utjamna sosiale helseforskjellar. Det har fått stor oppslutning
i høyringsrunden. Vi fremjar forslag, saman med SV, om å innføra folkestyre
av spesialisthelsetenesta, der sjukehus vert styrte etter ein forvaltningsmodell.
Den offentlege
helsetenesta er ein av velferdsstaten sine viktigaste berebjelkar,
og internasjonalt er den norske helsetenesta i ei særstilling. Senterpartiet
vil sikra dette for framtida.
Eg vil til slutt
seia at Senterpartiet vil støtta forslag nr. 6, frå Raudt.
Bjørnar Moxnes (R) [12:28:01 ] : Økende forskjeller mellom
folk merkes også på folkehelsen. Rødt jobber for en helsepolitikk
som får ned forskjellene. Bunnlinjestyring, sentralisering og privatisering
har svekket og svekker helseberedskapen vår. Sektoren var ikke godt nok
forberedt eller rustet til å møte en langvarig krise som en pandemi,
og det bedriftsøkonomiske regimet i sykehusene har ført til nedbygging
både av sengetall og av annen beredskap i sykehusene.
For 20 år siden
ble helseforetaksmodellen innført. Da skulle sykehusene for enhver
pris vekk fra offentlig forvaltning og organiseres som foretak etter
modell fra aksjeloven. Denne liberalismen ble innført av Stoltenberg I-regjeringen
og ble varmt omfavnet av Fremskrittspartiet. Som John Alvheim sa:
«Dette er bortimot en blåkopi av FrPs politikk. I store trekk kunne
jeg ha skrevet dette selv.» Men sykehus er ikke butikk, og Rødt
vil at befolkning og folkevalgte skal få tilbake styringen over
helsevesenet, som også sikrer at innbyggerne får nærhet til sykehustilbudet.
Landet rundt ser
vi nå at folk reiser seg mot direktørveldet i helseforetakene, fordi
de tvinges til å kjempe for lokalsykehuset sitt eller for fødeavdelingen
sin. Vi ser det i Oslo, med kampen for Ullevål sykehus, vi ser det
på Nordmøre, med kampen for fødeavdeling, og vi ser det i Innlandet,
med kampen mot tidenes nedleggelse av sykehus – og hele veien med
Bunadsgeriljaen som symbolet på kampen for et likeverdig føde- og
helsetilbud til innbyggerne, uansett hvor de bor.
Det underliggende
problemet er helseforetaksmodellen, som gjør at sykehus styres mer
etter bunnlinje og mindre etter pasientenes behov. Legeforeningen
har slått fast at de ønsker å avvikle dagens helseforetaksmodell.
Fagforbundet sier at sykehussektoren må tilbake til folkevalgt styring
og demokratisk kontroll, og Rødt kommer med et forslag i dag om
en mer demokratisk sykehusstruktur. Så husker vi påstandene fra
20 år siden om at helseforetaksmodellen skulle skape mindre byråkrati
og tydelige ansvarsforhold, men fakta viser at det har blitt motsatt.
Antallet høytlønte administratorer har eksplodert, og det samme
gjelder antallet ledernivåer på sykehusene, mens ansatte er overarbeidet
og opplever å ha liten innflytelse over egen arbeidshverdag. Rødt
foreslår derfor at helseprofesjonene må styrkes på sykehusene, og
at vi reduserer helsebyråkratiet sammen med en reduksjon i både
leder- og kontrollnivåene, som erstattes av det eneste fornuftige,
nemlig stedlig ledelse.
I dag må halvparten
av driftsmidlene i helseforetakene tjenes inn ved såkalt innsatsstyrt
finansiering, en modell som er hentet inn fra det amerikanske Medicare, basert
på et kommersielt og profittdrevet helsevesen – det omvendte av
det norske helsevesenet. Det innebærer også at sykehusansatte må
bruke verdifull tid på detaljert økonomisk koding av diagnoser og
prosedyrer. Markedsstyrte helsetilbud medfører større ulikhet og gjør
også helsevesenet mer utsatt for kommersialisering. Av tjenestene
de ulike helseforetakene kjøper etter konkurranse, utgjør kommersielle
aktører om lag 40 pst., og veksten har de siste årene vært sterkest
blant leverandører som inngår i utenlandske konserner. Rødt foreslår
at renhold, IT-funksjoner og matforsyning må være en del av sykehusenes
kjernevirksomhet og ikke hives ut på anbud. Det er viktig for å
unngå svekket kvalitet, hygiene og sikkerhet.
Helseforetaksmodellen
har for lengst vist at den har ført til forsterket politisk ansvarsfraskrivelse,
et oppsvulmet og fordyrende helsebyråkrati og et sykehusvesen uten
tilstrekkelig reservekapasitet. Helsekronene er befolkningens eiendom,
og sykehusene må være underlagt folkevalgt styring og forvaltning.
Tiden er overmoden for å gi både befolkning og folkevalgte makten
over helsevesenet tilbake, vekk fra byråkratene i disse helseforetakene.
Med det tar jeg
opp Rødts forslag.
Presidenten: Da
har representanten Bjørnar Moxnes tatt opp det forslaget han refererte
til.
Statsråd Bent Høie [12:33:22 ] : Det oversendte forslaget om
helseforetaksmodellen er i hovedsak avklart og gjelder styrking
av helseprofesjonen ved sykehusene, at helsebyråkratiet reduseres
sammen med kontroll- og ledernivåene, og at støttefunksjoner ikke
bør settes ut på anbud.
Forslaget inneholder
noen utsagn og påstander rundt helseforetaksmodellen og sykehuspolitikken
som i hvert fall jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg minner også om
at regjeringen har tatt stilling til spørsmål om videre organisering
av spesialisthelsetjenesten. Det har også vært diskutert flere ganger
i Stortinget, og det ligger fast.
Jeg er i likhet
med forslagsstillerne opptatt av at de helsefaglige profesjonene
representerer en kritisk kompetanse ved landets sykehus. Deres kompetanse
skal både ivaretas og styrkes i tjenesten. Det såkalte helsebyråkratiet
er mangefasettert og har ansvar for å ivareta svært mange ulike
og viktige funksjoner i alle deler av spesialisthelsetjenesten.
Helseforetakene
har begrunnet sin omfattende virksomhet og mange medarbeidere og
behovet for å organisere seg på flere ledernivåer. Som jeg også
har belyst i svarbrevet mitt, er det svært mange ledere i spesialisthelsetjenesten
som har en medisinsk eller annen helsefaglig bakgrunn. Stedlig ledelse
er hovedregelen ved norske sykehus. Samtidig er helseforetakene
gitt en viss fleksibilitet til å utforme ledermodeller som er tilpasset
deres lokale behov. Jeg mener at det fortsatt er klokt.
Når det gjelder
spørsmålet om at sykehusene ikke bør ha adgang til å sette støttetjenester
ut på anbud, vurderer jeg at helseforetakene klart står nærmest
til å ta en riktig og god beslutning om organisering av egen virksomhet.
Verdiutsagn står
sentralt i lovverk, forarbeid til lover, stortingsmeldinger og offentlige
utredninger. Blant annet vil stikkord som tilgang til faglig forsvarlig
tjeneste, respekt for enkeltmennesker, medvirkning, god utnyttelse
av tilgjengelige ressurser og å fremme helse og likeverdige tjenestetilbud
kunne sies å være helt sentrale mål for helse- og omsorgstjenesten
i lovverket.
Det er et offentlig
ansvar å sikre gode helse- og omsorgstjenester til alle. Regjeringen
vil sørge for godt samarbeid med ulike private og ideelle aktører
for å understøtte dette ansvaret og samtidig bidra til innovasjon, mangfold,
kvalitet og valgfrihet i tjenestetilbudet. Jeg mener at regjeringens
politikk, som innebærer samarbeid med private aktører, både ideelle
og kommersielle, om å utføre oppgaver på vegne av det offentlige,
er et viktig virkemiddel for å motvirke en todelt helsetjeneste.
Representantene
peker på at en sterk offentlig helsetjeneste med et sterkt beredskapsansvar
er en grunnstein i vårt velferdssamfunn, og det er jeg helt enig
i. Pasientene skal være trygge på at de får den hjelpen de trenger,
når de trenger det. Jeg mener at regjeringens politikk for desentraliserte
tjenester, fødetilbud og akuttmedisinske tjenester nettopp understøtter
dette.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Tore Hagebakken (A) [12:37:03 ] : Jeg skal gjøre det kort:
Er statsråden enig i at det er bekymringsfullt store helseforskjeller
i Norge? Og mener statsråden at regjeringa gjør nok for å bekjempe
de forskjellene?
Statsråd Bent Høie [12:37:21 ] : Jeg er bekymret for sosiale
helseforskjeller i Norge. Derfor jobber regjeringen veldig hardt
med å gjøre noe med det som er årsakene til de sosiale helseforskjellene,
de viktigste årsakene. En av de viktige årsakene er utdanning. Derfor
er det helt vesentlig å sørge for at skolen får mulighet til å gi folk
anledning til å fullføre videregående utdanning. Det er sannsynligvis
det enkelttiltaket som vil ha størst betydning for å utjevne de
sosiale helseforskjellene i Norge, at flere får mulighet til å fullføre
videregående utdanning. Derfor er jeg ofte forundret over at partier som
sier at de er opptatt av folkehelsepolitikk, i så liten grad anerkjenner
at skolens viktigste folkehelseoppgave er å sørge for at skolen
lykkes med skolens kjerneoppgave, nemlig å gi barn og unge en mulighet
til å fullføre videregående utdanning.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:38:32 ] : Sjukehusalliansen som
støtter helseforetaksloven, består av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti. Det blir slått fast nok en gang
i denne innstillinga. I en merknad sier disse partiene at en mener
at en forvaltningsmodell «vil pulverisere det politiske ansvaret
for sykehusene, som i dag ligger hos Stortinget og regjeringen.
Det er her budsjettene og styringsdokumentene vedtas.»
Ja, budsjetter
og styringsdokumenter må vedtas her, det er også Senterpartiets
mening. Det må være en klar ansvarsdeling mellom storting og regjering.
Så kommer vi til styret for sjukehusene. Styret for sjukehusene
på RHF-nivå er i dag utnevnt av statsråden. RHF-et utnevner styrene
i helseforetaket. De som altså sitter i styrene, er ikke ansvarlige
på den måten at de kan skiftes ut ved valg, som hvis de hadde vært
fra fylkestinget. Hvorfor innebærer denne modellen en ansvarspulverisering, slik
som regjeringspartiene sier?
Statsråd Bent Høie [12:39:44 ] : Det er fordi det da er statsråden
som er ansvarlig overfor Stortinget for helseforetakene. Med Senterpartiets
modell vil en jo ansvarliggjøre folkevalgte fra fylkene, fra ulike
partier, i en helt umulig situasjon. For oppgaven til styrene i
helseregionene er å gjennomføre den politikken som regjeringen og
Stortinget vedtar, men dette er representanter som kan være innvalgt
på programmer som står for en helt annen politikk. For det første
setter det dem i en veldig vanskelig situasjon. For det andre er
det slik at hvis de skal være ansvarlige overfor sine velgere for
det programmet de er innvalgt på fra fylkene, har den ansvarlige
statsråden da bare én mulighet, og det er kontinuerlig å skifte
ut styrene helt til en får en styresammensetning som samsvarer med
ens egen politikk. Det er nettopp det flertallet her sier er pulverisering
av ansvar.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:40:40 ] : I veldig mye av det
som ligger til grunn for velferdssamfunnet vårt, har vi ulike forvaltningsnivåer.
Vi har storting, stat og departement, og vi har fylkesting og kommune.
Det som er hele prinsippet, er at de store linjene trekkes opp av Stortinget,
som så gir klare føringer for hva som i tilfelle fylkesting eller
kommunestyrer skal gjøre. Dette fungerer på en god måte på mange
områder. Det er en ledelsesform som altså innebærer at den som er
satt til å lede et sjukehus etter Senterpartiets modell, sjølsagt
må forholde seg til den rammen en får fra overordnet myndighet når
det gjelder funksjonsfordeling og budsjett. Så det er innenfor den
modellen at en skal ta sitt ansvar.
Hvordan kan statsråden
da hevde at en sånn modell for sjukehusene vil være ansvarspulverisering,
mens det på andre områder, eksempelvis sjukehjem, ikke er ansvarspulverisering?
Statsråd Bent Høie [12:41:44 ] : Det er fordi det er to helt
forskjellige modeller. Hadde Senterpartiet stått for sin opprinnelige
modell, hadde jeg hatt en viss respekt for det, nemlig å overlate
sykehusene til fylkestingene og gi dem ansvaret for sykehusene.
Det er jo en ren modell som gir et tydelig politisk ansvar for sykehusene.
Så har Senterpartiet oppdaget at deres politikk på det området både
er upopulær og ikke har noen særlig støtte lenger, og da har en
prøvd å finne en hybridmodell som skal skape et inntrykk av at en
gir fylkespolitikerne innflytelse på sykehusene, men samtidig skal
staten sitte med ansvaret. Den modellen er en verre modell, etter min
oppfatning, enn en ren fylkeskommunal modell, for den plasserer
iallfall ansvaret på et riktig sted.
Vi har veldig
god erfaring med at den modellen som Senterpartiet før gikk inn
for, ikke bidro til lik helsetjeneste i Norge. Den bidro til lange
ventetider, bidro til at en ikke hadde økonomisk kontroll, og bidro
til at en ikke fikk gjort nødvendige investeringer i sykehusene. Så
den har også Senterpartiet nå forlatt, men de klarer ikke å forlate
idéen om å ha fylkespolitikere inn. Dermed ender man opp med en
ansvarspulveriserende hybridmodell.
Nicholas Wilkinson (SV) [12:42:57 ] : Vi må snakke om helseforetaksmodellen.
Regjeringspartiene mener at denne modellen gir politisk ansvar og
makt til sykehusene. Men da må jeg bare vise litt til noen av problemene
vi har, f.eks. den gylne regel. Helseministeren sa at de skulle
bruke mer penger på psykisk helse. Det har de aldri fulgt opp. Nå
har vi f.eks. fått IT-problemer. Stortinget og regjeringen har sagt
at det er veldig viktig å styrke IT-systemene slik at det ikke skal
lekke ut personlig informasjon – men det har skjedd. Da har jeg
et spørsmål: Styrer helseministeren helseforetakene, eller styrer
helseforetakene helseministeren?
Statsråd Bent Høie [12:43:53 ] : Det spørsmålet er det veldig
enkelt å svare på. Det er helseministeren som styrer helseforetakene.
Og jeg tror at hvis representanten spør noen i helseforetakene om
det, vil han få et ganske entydig bekreftende svar.
Den problemstillingen
som representanten tar opp, er interessant, for han peker på to
reelle utfordringer. Men jeg vil nok si at hvis man går inn og har
en diskusjon om styringsmodeller med det utgangspunkt at det er mulig
å finne en styringsmodell som løser alle problemene i helsetjenesten,
kommer man ikke til å finne den styringsmodellen. Dermed må man
også stille seg spørsmål om det er styringsmodellen som er utfordringen,
eller om det rett og slett er sånn at man hele veien må jobbe med
å løse ulike saker, og så må man prøve å finne den styringsmodellen
som best bidrar til det. Det tror jeg vi har gjort.
Jeg mener at det
alltid er utfordringer med hvilken som helst modell, men jeg tror
ofte at vi politikere litt for lett prøver å bruke et verktøy som
handler om å flytte firkanter og rundinger i systemet, og tror at
det skal løse problemene. Som regel må man jobbe mer systematisk.
Bjørnar Moxnes (R) [12:45:13 ] : Denne helseforetaksmodellen
skulle skape mindre byråkrati og også tydelige ansvarsforhold, skal
man tro det Arbeiderpartiet sa da de innførte modellen, med støtte
av Høyre – og ikke minst Fremskrittspartiet. Siden har vi sett at
reformen har fratatt folkevalgte makt over sykehuspolitikken og
overført den makten til et oppsvulmende og – må vi si – ofte helsefaglig
lite kompetent direktørsjikt i de ulike foretaksstyrene. Antall
høytlønte administratorer har eksplodert, mange med årslønner milevis over
det Erna Solberg tjener, og det har vært en økning i antall ledernivåer
med samtidig mangel på stedlig ledelse mange steder.
Er statsråden
enig i at det ikke har blitt så veldig mye mindre byråkrati eller
tydelige ansvarsforhold med den modellen som Arbeiderpartiet innførte?
Statsråd Bent Høie [12:46:14 ] : Nei, det er jeg ikke enig
i – tvert imot. Vi gjør det som Arbeiderpartiet den gang sa var
målsettingen med denne reformen, og det er i all hovedsak fulgt
opp og har også gitt resultater. Det har blitt kortere ventetider.
Det har blitt bedre økonomisk kontroll. Det har dermed også blitt
bedre aktivitet med mer investering og fornyelse i sykehussektoren.
Norske sykehus drives meget effektivt. Med tanke på hvor mange ansatte
som jobber der, har de et lite ledelsesnivå. Det er noe av utfordringen
at fordi man prøver å holde ledelsesnivået lavt, blir det av og
til et ganske stort lederspenn, og det er et dilemma man hele tiden
står i. Ikke minst i diskusjonen om stedlig ledelse og ledelse nær
den enkelte medarbeider er det en utfordring i så store organisasjoner
at det ofte strider mot ønsket om å holde antall ledere nede. Og
det er ikke mulig å kombinere de to målsettingene uten at det blir vanskelig.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:47:42 ] : Velfungerende sjukehus
som gir trygghet, er blant de viktigste institusjonene i vårt velferdssamfunn.
Folkevalgte, som kan skiftes ut ved valg, må derfor styre sjukehusene.
Det er en helt grunnleggende sammenheng her.
De folkevalgte
som skal styre sjukehusene, er Stortinget. Det er der de store rammene
trekkes opp. Det er der en gir budsjettene. Det er der en avklarer
funksjonsfordelingen og de store strategiske spørsmålene.
Når det så gjelder
sjukehusnivå, er vi nødt til å gi mer ansvar til sjukehusstyrene
innenfor disse rammene, og vi må også ha en stedlig ledelse som
har ansvar for kvalitet, for å følge budsjettet og for personalpolitikken.
Styret for sjukehusene
må bestå av folk som kan skiftes ut ved valg, for bare derigjennom
kan vi sikre oss at styret er aktivt og følger med på hva som skjer
i kommuner og frivillige organisasjoner innenfor det området sjukehuset
skal betjene – akuttmedisin, f.eks. Denne vitaliteten er helt nødvendig,
og den kunnskapen som det gir folkevalgte, er helt avgjørende for
at ledelse og styring av sjukehus skal fungere godt.
I dag har vi ikke
noen slik ledelse. Vi har ikke noen slik folkevalgt ledelse av sjukehusene,
for de som sitter i sjukehusstyrene, blir på RHF-nivå utnevnt av
statsråden. Hvis de ikke følger statsrådens vilje, blir de skiftet ut,
og de som da blir tatt godt vare på av statsråden i det regionale
helseforetakets styre, er de som utnevner dem som skal sitte i styret
for det helseforetaket.
Det vi erfarer
i en rekke saker, er at prosesser som tilsynelatende er demokratiske,
er gjennomført på en slik måte at den reelle beslutningen er tatt
på et tidlig tidspunkt av statsråden, mens det kanskje formelt sett
er styret eller endog direktøren i foretaket som står fram og sier:
Jeg har tatt beslutningen. Virkeligheten er at den reelle beslutningen
er tatt av statsråden, men statsråden blir da ikke involvert – det
er de der ute som må ta det ansvaret.
Det trengs en
grundig endring av modellen, slik at vi får folkestyre inn i sjukehusene,
innenfor Stortingets vilje.
Kjersti Toppe (Sp) [12:51:06 ] : Det er aukande oppslutning
om dei som ønskjer ei anna styring av norske sjukehus. Helseføretaksmodellen
har fått mykje kritikk, og spesielt kjem det opp kritikk, misnøye
og manglande tillit i dei områda der det er vanskelege struktursaker,
som i Helse Møre og Romsdal. No er det ei skjør einigheit mellom
dei største partia om å vidareføra modellen. Det er berre Arbeidarpartiet
og Høgre som er igjen som forsvararar av han. Eg er sikker på at
denne skjøre einigheita ikkje vil stå seg framover, med all kritikken
mot denne udemokratiske styremåten for eit så viktig velferdsgode.
Dette vil forvitre av seg sjølv. Det må koma og det vil koma ei
endring.
Eg synest det
var veldig spesielt å høyra statsråden sitt replikksvar til representanten
Per Olaf Lundteigen. Aldri har eg høyrt ein statsråd snakka ned
Stortinget og den folkevalde forsamlinga på ein sånn måte, når ein rett
ut seier at eit storting ikkje kan gjera vedtak om overordna sjukehusstruktur,
altså korleis vi skal dimensjonera ei så viktig velferdsteneste,
fordi ein kunne stemma imot sine eigne oppfatningar eller det ein
hadde gått til val på lokalt. Sånn er det jo på alle andre samfunnsområde,
men akkurat for sjukehus er altså dette så krevjande og vanskeleg
for dei folkevalde at dei må ta den avgjerda inn i profesjonelle
sjukehusstyre. Så kan politikarar og folkevalde fortsetja i valkampar
å seia akkurat det dei meiner, lokalt.
Ei sånn form for
politikk er veldig uærleg, og eg synest det er oppsiktsvekkjande
at ein statsråd kan stå og seia dette frå talarstolen og koma unna
med det. Det synest eg er enormt spesielt. Det er jo klart at vi
i mange saker i Stortinget kan ha ulike oppfatningar lokalt, men
vi går til val på eit partiprogram, og av og til må vi i Stortinget
gå i fellesskap med andre parti, og vi kan tapa og vinna saker.
Men vi må jo stå for det som folkevalde. Det må vi òg kunna gjera
i sjukehuspolitikken, når det angår så mange folk, og folk har tillit
til oss i desse sakene. Det er dette demokratiske underskotet i
helseføretaksmodellen som kjem så godt fram i svaret til statsråden.
Det er det som er hovudgreia i denne modellen: Det som er vanskelege
saker for politikarar, skal vi gøyma inn i helseføretaksstyra. Dette
må bort.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.
Votering, se voteringskapittel