Stortinget - Møte tirsdag den 11. mai 2021

Dato: 11.05.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 391 S (2020–2021), jf. Meld. St. 16 (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [12:24:02]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Utdanning for omstilling – økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning (Innst. 391 S (2020–2021), jf. Meld. St. 16 (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå utdannings- og forskingskomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det – innanfor den fordelte taletida – verta gjeve anledning til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Nina Sandberg (A) [] (ordfører for saken): Som ordfører for saken vil jeg innledningsvis bare kort takke komiteen for godt og konstruktivt samarbeid og for innspillene fra høringen. Så tenkte jeg å snakke på vegne av Arbeiderpartiet.

Arbeidslivsrelevans er et viktig mål med høyere utdanning. Lærestedene må ruste studentene for arbeids- og samfunnsliv, understøttet av forutsigbare rammevilkår og tydelige forventninger fra myndighetene. Men regjeringen legger mer vekt på å formulere forventninger enn å sette institusjonene i stand til å innfri dem. De flate ABE-kuttene i regjeringsperioden har redusert handlingsrommet for å styrke arbeidslivsrelevansen og løse det brede samfunnsoppdraget for øvrig.

Den norske modellen har bidratt til en høy grad av omstillings- og innovasjonsevne i arbeidslivet og kommer til å bli minst like viktig i en framtid med store endringer og krav til omstilling. Videreutvikling av den norske modellen er i seg selv en begrunnelse for tettere samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidsliv. Dette burde vært tema i meldingen, men det er det ikke. Arbeiderpartiet mener at studenter i praksisperioden bør lære om det organiserte arbeidslivet, om rettigheter og plikter, om partssamarbeid osv.

Denne meldingen har få og forsiktige løsninger, og det kommer ikke til å løse Norges særlige utfordringer med høyere utdanning og arbeidslivsrelevans, fordi norsk høyere utdanning er svakt koblet til arbeidsmarkedet. Studentene får for lite praksis. Samarbeidet mellom lærestedene og partene i arbeidslivet er mindre utviklet i Norge enn i nordiske land ellers. Det er uheldig for kvalitet og relevans og for gjennomføring i høyere utdanning.

Det er en del av samfunnsoppdraget å sikre nasjonen kvalifisert arbeidskraft. Studentene bør kunne forvente at det de investerer i studiene, leder til en relevant jobb.

Jeg ser i merknadene at regjeringspartiene etterlyser tiltak fra opposisjonen. Vel, det er regjeringen som svikter. Ett år etter at Arbeiderpartiet var del av et stortingsflertall som ba regjeringen utvikle et nytt finansieringssystem som bidrar til å fremme arbeidslivsrelevans, venter vi fortsatt. Dette er et overordnet og viktig grep som burde vært tatt. Regjeringen er nølende og tar ikke tak.

Arbeiderpartiet er utålmodig. Vi mener at intensjonsavtalen med Universitets- og høgskolerådet, partene og frivillig sektor snarest mulig må på plass og bør følges av en strategi – altså i fellesskap mellom aktørene her, for å følge opp.

Vi foreslår også at regjeringens strategi for fleksibel og desentralisert utdanning legges fram for Stortinget, slik at dette ikke bare ender som en eksempelsamling – uforpliktende.

Så er vi selvsagt for mer fleksibel studiestøtte, som vi foreslo for tre år siden i denne salen, men vi ble nedstemt av regjeringspartiene. Vi ønsker en forsikring om at endringer i egenbetalingsforskriften ikke skal undergrave gratisprinsippet eller skape større sosiale forskjeller i tilgang til kompetanse. For Arbeiderpartiet er like muligheter for livslang læring grunnleggende. Og det er ikke den enkelte som skal stå helt alene med ansvaret her.

Vi ønsker også å forplikte kommunene, og støtter en utredning av forsterket ansvar for utdanning av helse- og sosialfagsstudentene. Men de økonomiske rammene må gi rom for det. Når regjeringen derimot vil utrede hvordan private aktører skal få et ansvar for å bidra til utdanning av helse- og sosialfagsstudenter, er vi skeptiske. Vi ønsker ikke at dette skal bli en snikprivatisering og mener at det ansvaret bør begrenses til å tilby praksisplasser.

I hele denne regjeringsperioden har studentene ropt etter mer praksis – uten at regjeringen har kommet dem i møte. Det gjør de egentlig ikke i meldingen heller. Det som foreslås, handler om å utrede, gjennomgå regelverk, videreføre. Det blir ikke mer og bedre praksis av det. Det samme gjelder studentaktive lærings- og undervisningsformer, som er veldig viktig, men det blir ikke resultater av «å legge til rette for nytenkning rundt». Her trengs det virksomme tiltak.

Sist, men ikke minst: Med et mål om praksis til alle, som vi deler, må regjeringen sørge for at det ikke blir studentene selv som må ta merutgiftene til praksis i form av reise, kost og losji på sin egen kappe.

Med dette tar jeg opp forslagene Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet og SV i saken.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Då har representanten Nina Sandberg teke opp dei forslaga ho viste til.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Finanskrise, oljeprisfall og en stor, langvarig pandemi har over de siste 15 årene vist oss hvor viktig et godt system for kunnskap og kompetanseutvikling er i møte med store omstillinger. Skal vi styrke dette, må vi ha et godt samarbeid mellom utdanningssektoren, arbeidslivet og myndighetene. Det er egentlig en forutsetning for kvalitet fordi studentene våre skal utdanne seg til et arbeidsliv i konstant endring, og de skal lære hele livet. Da må utdanningen også være relevant og praksisnær, og det må være en kultur for innovasjon og entreprenørskap.

Derfor er jeg veldig glad for at vi i dag vedtar en stortingsmelding med 24 konkrete tiltak som legger til rette for et bedre samarbeid mellom akademia og arbeidslivet, en mer åpen og tilgjengelig utdanningssektor, økt innslag av tverrfaglighet og studentaktive lærings- og undervisningsformer og mer og bedre praksis. Jeg vil også si tusen takk til alle som har kommet med gode innspill i løpet av behandlingen på Stortinget.

Tiltakene i denne meldingen er konkrete, samtidig som de gir rom for at akademia, arbeidsliv og næringsliv får mulighet til å utvikle gode og tilpassede løsninger. Nettopp fordi vi de siste årene har økt budsjettene til UH-sektoren såpass kraftig, med 55 pst. økning bare i forsknings- og utviklingsbudsjettene, vil det være rom for at UH-sektoren jobber mer med arbeidslivsrelevans framover.

En av de viktigste og mest konkrete, og kanskje mest etterspurte, grepene i denne meldingen er det å gjennomgå egenbetalingsforskriften for å gjøre det enklere og mer fleksibelt å kunne tilby etter- og videreutdanning til arbeidstakere i arbeidslivet. Det har kanskje vært den mest unisone tilbakemeldingen fra UH-sektoren. I dag er det for mange begrensninger, og det er for få insentiver til å utvikle en større portefølje av livslangt læringstilbud. Jeg merker meg at alle partiene støtter opp under gratisprinsippet, det er veldig bra, og det ligger i bunnen. Men jeg vil også understreke at vi er nødt til å ha en gjennomgang, for det er nettopp det viktigste vi gjør for å kunne bygge ned de barrierene som i dag er i UH-sektoren, og for å ha et mer mangfoldig etter- og videreutdanningstilbud.

Nå er tre forslag for innretning av denne forskriften sendt på høring, og vi venter spent på gode innspill til hvordan dette kan gjøres på best mulig måte, slik at det er fleksibelt og forutsigbart for dem som tilbyr og dem som etterspør etter- og videreutdanning.

For at flere voksne skal ha anledning til å ta utdanning mens de står i jobb, har vi over de siste årene gjort flere endringer i Lånekassen. Vi har fjernet kravet om å studere minst 50 pst. for å få støtte, vi har økt aldersgrensen for å motta støtte, og vi har gitt flere grupper tilleggslån. Dette vil gjøre at det er større muligheter til å kombinere jobb, familie og utdanning og å kunne lære flere ganger i løpet av livet. Den fleksibiliteten handler ikke bare om geografi, for den er like viktig for småbarnsforeldre i Oslo som for en selvstendig næringsdrivende på Smøla.

Samtidig vet vi at i dag opplever mange lokalsamfunn rekrutteringsproblemer og manglende tilgang på kompetanse, og det begrenser mulighetene for næringsutvikling og tjenestetilbud. Vi er derfor veldig glad for at regjeringen har varslet at de vil legge fram en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning, slik at flere får tilgang til utdanning uavhengig av hvor man bor. Vi har en veldig stor desentralisert studiestedsstruktur i Norge i dag. Vi har 21 universiteter og om lag 60 studiesteder, men behovet for en større tilgjengeliggjøring, mer mangfold og mer fleksibilitet er absolutt til stede, nettopp for å sikre at flere kan studere uavhengig av livssituasjon. Dette har også regjeringen og Stortinget prioritert over flere år, gjennom bl.a. ganske kraftige stimuleringsmidler fra Diku, som har gjort det mulig for universiteter og høyskoler å søke om mer fleksible utdanningstilbud og piloter.

Under pandemien er det gjennom Utdanningsløftet tatt ytterligere grep for å sikre at flere får tilgang på etter- og videreutdanning, bl.a. en kraftig økning av antall studieplasser ved universiteter, høyskoler og fagskoler. I år er det rekordmange fagskolestudenter. Dette er helt konkrete grep vi allerede har tatt for å tilgjengeliggjøre utdanningssektoren. Men denne meldingen vil, i tillegg til det, sikre at det også blir mer praksis og mer relevans på de etablerte grunnutdanningene.

Praksisfeltet er skjæringspunktet mellom UH-sektoren og arbeidslivet. I enkelte studier vet vi at det er mangel på praksisplasser, bl.a. i helse- og sosialfagene. Derfor er det veldig bra at denne meldingen er tydelig på at kanskje også private skal inviteres inn til å bidra til at flere kan få praksisplass, i tillegg til at man skal forsterke kommunenes ansvar. Samtidig er det veldig viktig at man ikke ser på praksis som noe som er i de tradisjonelle utdanningene, men at man faktisk kan spre praksiserfaring i flere utdanninger. Også i disiplinutdanningene kan dette gi nyttig perspektiv og læring. Det er veldig positivt hvis flere studenter får relevant praksis som et tidsavgrenset opphold i ulike relevante virksomheter.

Studentene er framtidens arbeidstakere, arbeidsgivere og jobbskapere, og da må vi ha en bedre tilknytning mellom UH-sektoren og arbeidsliv.

Roy Steffensen (FrP) [] (komiteens leder): Jeg registrerer at saksordføreren snakket om de store kuttene som har vært i ABE-reformen. Jeg vil bare minne om at Arbeiderpartiet har vært med på disse kuttene i alle år – budsjettert med innsparingene og brukt pengene – med unntak av at de har halvert kuttene for 2021. Så mens de tidligere var hyklerske, er de nå bare halvt hyklerske.

Fremskrittspartiet er glad for at regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Det er viktig å styrke og systematisere samarbeidet mellom høyere utdanning og arbeidslivet, få mer og bedre praksis, få en gjennomgang av egenbetalingsforskriften og endringer i Lånekassen m.m., som representanten Mathilde Tybring-Gjedde tok opp. Skal vi sikre framtidig verdiskaping, må utdanningssektoren har rammevilkår som legger til rette for at verdiskapende næringer som olje og gass, marine næringer, maritim næring, finans, industri osv., får tilgang til kompetent arbeidskraft. Andre pilarer i velferdssamfunnet, som skole og helse, har også et stort behov for arbeidskraft, som utdanningssektoren må sørge for å dekke.

Temaet for meldingen er viktig, og vi merker oss at flere etterlyser mer konkrete løsninger. Vi i Fremskrittspartiet er ikke helt uenig i den kritikken, men det er et viktig poeng at arbeidslivsrelevansmeldingen må ses i sammenheng med andre meldinger, som den pågående styringsmeldingen, men også kvalitetsmeldingen og ikke minst kompetansereformen, som ble vedtatt før sommeren i fjor. Da fikk Fremskrittspartiet flertall, med både opposisjonen og regjeringspartiene, om flere viktige tiltak for å styrke samarbeidet mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv. Jeg vil spesielt vise til det som også representanten Sandberg tok opp, nemlig enigheten mellom Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Vi fikk flertall for endringer i finansieringssystemene for høyere utdanning og fikk på plass en faktor som legger opp til økt arbeidslivsrelevans og relevant arbeid etter endt utdanning.

Vi er opptatt av at samarbeidet mellom samfunns- og arbeidslivet i høyere utdanning styrkes, og at det må lønne seg å lage tilpassede studietilbud, som bedre svarer til arbeidslivets behov. Med vårt forslag ville man tvunget på plass et mer forpliktende samarbeid med næringslivet som på sikt kunne gitt positive ringvirkninger, både på dimensjonering av studietilbud, på selve utdanningens innhold og på å nå målet om mer og bedre praksis. Fremskrittspartiet er veldig skuffet over at regjeringen foreløpig har hoppet bukk over dette flertallsvedtaket i Stortinget, men vi konstaterer at i styringsmeldingen varsles det at det skal tas en helhetlig gjennomgang med sikte på å oppnå målene som er nevnt i anmodningsvedtaket som ble vedtatt før sommeren.

Ellers har vi merket oss at OECD advarer mot en internasjonal utvikling, der det blir økende avstand mellom det høyere utdanning tilbyr, og det arbeidsmarkedet etterspør. Økende avstand mellom akademia og det virkelige liv må motarbeides, og her er denne meldingen en viktig byggestein. Den gir klare signaler om utdanningssektorens samfunnsoppdrag og viktigheten av samarbeid mellom akademia og det praktiske og verdiskapende arbeidslivet.

Til slutt et lite hjertesukk: Det burde kanskje vært færre meldinger og strategier. Man burde heller gjort et arbeid for å dekke temaene i en større melding. Jeg er sikker på at man fint kunne kombinert både styringsmeldingen og denne meldingen som en større, samlet melding. Samtidig skulle vi gjerne sett at høyere yrkesfaglig utdanning var en del av det samme arbeidet. Men vi konstaterer at regjeringen har valgt en annen metode. Vi ser fram til å få presentert en egen strategi for høyere yrkesfaglig utdanning før sommeren. Samtidig ser vi fram til å få presentert en egen strategi for desentralisert og fleksibel utdanning.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Senterpartiet mener regjeringen vet å beskrive utfordringene, men tilbyr for få løsninger. Høyres innlegg hittil i debatten understreker det poenget. Meldingen bærer preg av forventninger til andre aktører, men forsiktige tiltak og virkemidler som ikke er omfattende eller forpliktende nok til å nå de viktige nasjonale målene som blir beskrevet. Bare å avklare begrepet «arbeidslivsrelevans» ville vært en milepæl og et godt grep – men nei. Senterpartiet mener regjeringen fraskriver seg ansvaret og knapt fremmer ny politikk. Det er utredninger og gjentagelse av politiske grep vi har hørt om før. De leverer heller ikke på Stortingets vedtak fra kompetansereformen 2020 med en klar bestilling om arbeidslivsrelevans i høyere utdanning med tanke på finansiering.

Høyre er opptatt av motgang og nedturer tilbake i tid, og at kompetanse er løsningen. Men tillit, partssamarbeid, arbeidsliv og arbeidstakerne er det flytende gullet som smører maskineriet og holder hjulene i gang. Alle er enige om formål og målsettinger, men nå må ambisjonene etter hvert bli fulgt opp med finansiering. Vi kan ikke forvente at institusjonene skal finansiere dette innenfor rammene, samtidig som kapasitet skal bli økt, det skal utvikles nye tilbud og mer etter- og videreutdanning, og de skal effektivisere i tråd med ABE-kuttene.

Praksis er alt i dag underfinansiert, og nå skal vi ha mer praksis. Senterpartiet har lenge påpekt behovet for mer og bedre praksis for alle studenter og en gjennomgang av finansieringen. Vi savner en konkret forpliktelse til å gå gjennom kategoriplasseringene som er en forutsetning for å få finansiert bedre praksis. En desentralisert struktur er helt nødvendig for å få til livslang læring for alle og mer bruk av praksis og hospitering. Det er løpende og tett samarbeid med nærings- og arbeidslivet som blir etterspurt. Da må institusjonene være nærværende og til stede regionalt.

Fagskolene er ikke omfattet av meldingen, og det er oppsiktsvekkende at arbeidslivet generelt og NHOs kompetansebarometer spesielt viser enorm etterspørsel etter nettopp denne kompetansen. Her mangler opptrappingsplanen og utviklingen av høyere yrkesfaglig utdanning som Senterpartiet fikk gjennomslag for i kompetansereformen i fjor. Regjeringens varslede strategi er for svak og for lite forpliktende når det kommer til behandling av en melding som kunne hatt enda tyngre grep, så her må vi ha tydeligere tanker og tyngre forslag for veien videre. Høyre skryter også her i debatten av mange søkere til fagskolene, men tiltak i meldingen vi diskuterer nå, uteblir.

I tillegg vil jeg bruke muligheten til å framheve viktige verdier for arbeidslivsrelevans. Blant annet må norsk fagspråk, både bokmål og nynorsk, bli satset videre på. Gratisprinsippet er helt grunnleggende. Fleksibel og desentralisert høyere utdanning over hele landet er det som skal til for at alle skal ha like muligheter nettopp over hele landet.

Til slutt vil jeg også framheve viktigheten av både IKT- og helsefag, der behovet er enormt for samfunnet i årtier framover – og akkurat nå. Det er et viktig poeng fra perspektivmeldingen og andre deler av samfunnet som må bli ivaretatt gjennom høyere utdanning – som ved arbeidslivsrelevans. Senterpartiet mener f.eks. at lovfesting av kommunenes ansvar for veiledet praksis for helse- og sosialfagsstudenter i kommunale virksomheter vil bidra til å sikre dyrebar kompetanse og kvalitet i utdanning og praksis som må til for å møte framtiden på en god måte, og at utdanning skal være arbeidslivsrelevant.

Med det vil jeg ta opp det forslaget som Senterpartiet er en del av, og som ikke er tatt opp.

Presidenten: Representanten Marit Knutsdatter Strand har teke opp det forslaget ho refererte til.

Mona Fagerås (SV) []: Arbeidslivet er i rask endring, og høyere utdanning må møte både dagens og framtidige behov.

Som bakteppe for denne meldingen er det klart for meg at vi må ha OECDs advarsler mot en internasjonal utvikling der det blir økende avstand mellom det høyere utdanning tilbyr, og det arbeidsmarkedet etterspør. OECD har helt konkret pekt på at norsk høyere utdanning har for svak tilknytning til arbeidsmarkedet, og at studentene i liten grad tilbys praksis.

I likhet med representanten Knutsdatter Strand mener jeg at regjeringen har lagt fram en melding som beskriver utfordringene, men kommer med få løsninger. Meldingen bærer preg av at de har forventninger til andre aktører, men kommer ikke selv med viktige tiltak og virkemidler for å nå de nasjonale målene som beskrives.

Jeg vil særlig peke på tre områder regjeringens politikk ikke leverer på det de predikerer:

For det første: Regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform har redusert budsjettene til universitetene og høgskolene over flere år. Dette har gitt sektoren et redusert økonomisk handlingsrom for å styrke arbeidslivsrelevansen og løse det brede samfunnsoppdraget.

For det andre: Vi i SV mener det er en klar svakhet ved meldingen at høyere yrkesfaglig utdanning i fagskolene ikke omfattes av meldingen – dette til tross for at arbeidslivet etterspør fagskoleutdannede og flere fagskoletilbud.

For det tredje: Praksis styrker kvaliteten i høyere utdanning. Den kan øke studentenes motivasjon og gjøre overgangen fra utdanning til arbeidslivet mer smidig. Studentene har over år vært samstemt om at de ønsker mer praksis, og at arbeidslivet også etterspør dette. Igjen: OECD bekrefter at norsk høyere utdanning har for svak tilknytning til arbeidsmarkedet, og at mangelfull praksis er et svakt punkt i norsk høyere utdanning.

Og så er jeg nødt til å snakke med store bokstaver! Regjeringen varsler endringer i egenbetalingsforskriften. Gratisprinsippet for utdanning står sterkt i Norge. I dag fastslår universitets- og høyskoleloven at statlige universiteter og høyskoler ikke kan «kreve egenbetaling fra studenter for ordinære utdanninger som fører frem til en grad eller yrkesutdanning».

Jeg er fryktelig redd for at den varslede gjennomgangen av egenbetalingsforskriften vil true gratisprinsippet i høyere utdanning. Når regjeringen åpner høyere utdanning for livslang læring, må ikke det resultere i at menneskers tilgang til utdanning begrenses. Vi i SV vil ikke støtte ordninger som innebærer at studenter eller arbeidstakere må bekoste all etter- og videreutdanning gjennom livet selv.

Solveig Schytz (V) []: Jeg er glad for at det er bred enighet i denne salen om viktigheten av både dialog og systematisk samarbeid mellom universiteter og høyskoler, virksomheter i stat og kommune, privat næringsliv og frivillig sektor, for kunnskap, kompetanse og samarbeid på tvers av sektorer og fagområder er viktig for samfunnets evne til omstilling, til innovasjon, verdiskaping og for hele samfunnsutviklingen. Mer systematisk samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, næringsliv og det offentlige er vinn–vinn for alle parter og gir utrolig mange nye muligheter. Økt arbeidslivsrelevans er viktig, men la meg likevel understreke: Samtidig skal universitetene være frie, forskningen skal være fri, og gratisprinsippet er grunnleggende.

Mennesker har ulike behov gjennom livet. Både i offentlige tjenester, i næringsliv og i forskjellige deler av landet har man ulike utfordringer med å skaffe relevant kompetanse. Derfor er satsingen på fleksibel og desentralisert utdanning så utrolig viktig, og jeg ser fram til strategien som regjeringen kommer med på dette.

Det er viktig at studentene er godt forberedt på overgangen til arbeidslivet. Da må vi både sikre at utdanningen har læringsformer som likner på det som utføres i arbeidslivet, vi må ha tettere samarbeid mellom arbeidsliv og utdanning, og vi må ha mer og bedre praksis i utdanning. Her er det også mye å hente for både studenter, institusjoner, bedrifter og det offentlige. Og ikke minst er det mye å hente på å styrke kulturen for innovasjon og entreprenørskap i høyere utdanning. Entreprenørskap er en måte å tenke på. Det handler om å skape framtidens nye grønne arbeidsplasser, om at forskning ikke bare skal ligge i en skuff, men at ny kunnskap og nye ideer skal gi ny verdiskaping og nye arbeidsplasser, sikre nødvendig omstilling og løse både dagens utfordringer og framtidens utfordringer.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans i universitets- og høyskolesektoren inneholder en rekke vurderinger og tiltak som skal legge grunnlaget for å realisere denne regjeringens mål om å styrke kvaliteten og arbeidslivsrelevansen i høyere utdanning. Meldingen søker å legge til rette for at flere studenter enn i dag får en tydeligere tilknytning til arbeidslivet allerede i løpet av studiene. Det er positivt.

Men dette krever også bredere dialog og mer systematisk samarbeid, mellom universiteter og høyskoler og virksomheter, både i stat og kommune, privat næringsliv og frivillig sektor. Studentene skal nå settes bedre i stand til å møte et samfunn og arbeidsliv i omstilling og endring. Målet med meldingen er å finne en god balanse mellom utdanningsløp som møter arbeidslivets behov her og nå, og utdanningsløp som forbereder kandidatene på framtidige jobber, inkludert jobber som ennå ikke finnes, og som dermed foreløpig har ukjente kompetansebehov.

Meldingen tar opp mange gode og nødvendige tiltak som vil sikre bedre tilknytning mellom UH-sektoren og næringslivet. Vi mener universiteter og høyskoler har et samfunnsoppdrag i å utdanne studenter som møter arbeidslivets kompetansebehov, og med et arbeidsliv i rask endring må høyere utdanning møte både dagens og framtidige behov på en bedre måte enn en gjør i dag. Dette gjør denne meldingen til en modig melding som Kristelig Folkeparti har gleden av å stille seg bak.

Det er viktig med økt tilgjengelighet til høyere utdanning i hele landet. Kristelig Folkeparti mener derfor at en av styrkene ved denne meldingen er at den knyttes opp mot strategien for å sikre mer desentraliserte og fleksible utdanninger – til ny universitets- og høyskolelov, og videre til finansieringssystemet til UH-sektoren for framtiden.

Vi trenger tilgang til høyere utdanning i hele landet. Ulike enkeltmennesker har ulike behov, gjennom hele livet. At næringslivet og offentlige tjenester i forskjellige deler av landet har ulike forutsetninger for å skaffe seg relevant kompetanse, må vi imøtekomme på en bedre måte i framtiden. Nettopp derfor mener vi at desentralisert utdanning er vesentlig, både for den det gjelder, for det lokale næringslivet og for lokalsamfunnet. Kristelig Folkeparti er derfor fornøyd med at denne meldingen knytter seg opp mot regjeringens nye strategi for desentralisert utdanning og fleksibel utdanning. For selv om universitets- og høyskolesektoren i dag kan sies å ha en desentralisert struktur, med totalt 21 statlige universiteter og høyskoler og om lag 60 studiesteder, gir den digitale verdenen nye muligheter for å videreutvikle og ytterligere tilrettelegge for høyere utdanning i og for hele landet. Dette vil øke kontakten mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv, gi en tettere og bedre overgang mellom hver student og arbeidstaker. Målet må være at høyere utdanning skal være mer tilgjengelig, også for studenter som på grunn av bosted eller livssituasjon ikke har anledning til å studere fast ved en campus. Det bidrar også til økt og mer stabil rekruttering til viktige yrker over det ganske land.

Vi trenger en tilgjengelig høyere utdanning. Kristelig Folkeparti vil derfor løfte viktigheten av gratisprinsippet i UH-sektoren for å sikre at alle i Norge har mulighet til å ta høyere utdanning uavhengig av sosial bakgrunn. Det må vi holde fast på. Gratisprinsippet er en grunnpilar i norsk høyere utdanning, som vi må hegne godt om. Samtidig mener vi at vi må være lydhøre når både Universitets- og høyskolerådet og KS mener at regelverket som dette er hjemlet i, gjør det vanskelig å tilby livslang læring i dag. For å sikre livslang læring og valgfrihet i høyere utdanning mener vi derfor at vi må våge å gjøre vurderinger og endringer når det er åpenbare grunner for det. Derfor støtter vi en gjennomgang av egenbetalingsforskriften, sett i dette perspektivet.

Kristelig Folkeparti vil være med på å sørge for at flere statlige institusjoner kan tilby en større bredde av tilbud til en utvidet målgruppe. Vi tror at mer relevant praksis – slik det bl.a. er prøvd ut ved UiA med gode resultater – også vil skape mer relevante studier og bringe arbeidsliv og akademia i tettere og mer fruktbar kontakt med hverandre.

Statsråd Henrik Asheim []: Da arbeidet med denne stortingsmeldingen startet våren 2019, var utgangspunktet at universiteter og høyskoler måtte samarbeide tettere med arbeidslivet for at vi skulle være rustet til å møte de store samfunnsutfordringene som lå foran oss. Det siste drøye året har bydd på de største utfordringene og krevd den mest omfattende omstillingen Norge har opplevd i fredstid.

Jeg vil begynne med å takke komiteen for en grundig behandling av stortingsmeldingen. Jeg er glad for at vi deler synet på betydningen av bredere dialog med høyskoler, universiteter og virksomheter både i stat og kommune, privat næringsliv og frivillig sektor.

Kunnskap, kompetanse og samarbeid på tvers av sektorer og fagområder er sentralt for Norges evne til omstilling, innovasjon, verdiskaping og samfunnsutvikling.

Det foregår allerede mye godt samarbeid mellom høyere utdanning og arbeids- og næringslivet i Norge, og meldingen inneholder mange eksempler på nettopp dette. Likevel er det utfordringer. Internasjonale sammenligninger tyder på at norsk høyere utdanning har for svak arbeidsmarkedsretting. OECD peker f.eks. på at for få studenter får tilbud om praksis. Studentene mener også at det legges for dårlig til rette for at de får kontakter i arbeidslivet mens de studerer.

For at studentene skal bli bedre i stand til å møte et samfunn og et arbeidsliv i omstilling og endring, må de høyere utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet samarbeide mer systematisk om hva studentene lærer, og hvordan de lærer.

I meldingen løfter vi frem fire innsatsområder og ett gjennomgående tema:

For det første må aktørene styrke samarbeidet. Utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet må ta utgangspunkt i at samarbeid er vinn–vinn. Det legges mye tid og ressurser i samarbeidet i dag, men det må altså utvides og systematiseres. Og det er viktig at alle gode krefter mobiliserer. Derfor vil jeg underskrive en intensjonsavtale med Universitets- og høgskolerådet, partene i arbeidslivet og frivillig sektor i juni. Avtalen skal mobilisere til samarbeid og bidra til å avklare partenes felles ambisjoner for læring og utvikling.

For det andre må høyere utdanning bli enda mer åpen og tilgjengelig. Universiteter og høyskoler må ta høyde for at enkeltmennesker har ulike behov gjennom livet, og at offentlige tjenester og næringsliv i forskjellige deler av landet har ulike utfordringer med å skaffe relevant kompetanse. Vi skal fortsette satsingen på fleksibel utdanning, og før sommeren skal vi lansere en strategi for fleksibel og desentralisert utdanning.

For det tredje: For at studentene skal være godt forberedt på overgangen til et arbeidsliv i omstilling, vil regjeringen stimulere til mer bruk av studentaktive læringsformer, spesielt læringsformer som ligner på dem som utføres i arbeidslivet. Vi skal fortsette å stimulere til slike læringsformer og tettere samarbeid mellom arbeidsliv og utdanning.

For det fjerde trengs det mer og bedre praksis. Flere studenter skal få relevant praksis – altså tidsavgrensede opphold i relevante virksomheter – i løpet av studiene. Dette gjelder både for studenter på profesjonsutdanninger med mye obligatorisk praksis og for studenter på utdanninger uten lange tradisjoner for praksis. Vi skal utrede hvordan kommuner og private aktører kan få større ansvar for å ta imot praksisstudenter i helse- og sosialfagutdanningene. Og departementene og statlige virksomheter skal gå foran for å tilby praksis til studenter.

Og så sist, men ikke minst: Det er nødvendig å styrke kulturen for innovasjon og entreprenørskap i høyere utdanning. Dette forutsetter samarbeid og kontakt på tvers av sektorer og på tvers av fag. De fire innsatsområdene vil bidra til en åpnere universitets - og høyskolesektor, arbeidslivsrelevante læringsformer og tettere kontakt mellom sektorene. Dette mener jeg vil bygge opp om en kultur for innovasjon og entreprenørskap og gjøre studentene bedre i stand til å utvikle og skape fremtidens arbeidsliv.

For Norges del har normaltilstanden i årene før pandemien vært lav arbeidsledighet. De fleste med høyere utdanning har fått relevant jobb, og både arbeidsgivere og studenter har – stort sett – vært fornøyd med utdanningene.

De som er studenter i dag, har måttet håndtere en helt unormal studiehverdag, og hva som blir den nye normalen når de skal ut i arbeidslivet, vil også endre seg.

Fremtiden er usikker. Men denne meldingen er en oppfordring til universitets- og høyskolesektoren og arbeidslivet om å samarbeide mer og bedre enn de gjør i dag, for å øke relevansen i utdanningene og sette studentene bedre i stand til å møte et samfunn og arbeidsliv i omstilling og endring. Studentene er fremtidens arbeidstakere, arbeidsgivere og jobbskapere.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Nina Sandberg (A) []: Det mangler ikke på beskrivelser i denne meldingen, men det mangler en god del på tiltak. Problemene vi møter, krever en regjering som tar grep. Kvalitetsreformen skulle få opp kvaliteten og gjennomstrømmingen i høyere utdanning, men i dag er det fortsatt sånn at hver tredje student ikke fullfører etter åtte år. Studentbarometeret viser år etter år at studentene savner oppfølging, veiledning, digitale verktøy og praksis. Regjeringen har overlatt veldig mye til lærestedene å løse problemene med ABE-kuttede budsjetter. Vi i Arbeiderpartiet har foreslått bedre økonomi og tiltak for bedre studiekvalitet, mer praksis, bedre digitale løsninger og økt studieintensitet. Vi frykter at denne meldingen forblir på intensjonsstadiet, at den ikke gjør en forskjell for studentene.

For fire år siden kom humaniorameldingen, om bl.a. humaniorafagenes relevans. Kan statsråden peke på de viktigste endringene som er blitt gjennomført for å øke kvaliteten og gjennomføringsgraden på de humanistiske studiene?

Statsråd Henrik Asheim []: La meg begynne med å svare litt ut den beskrivelsen representanten gir av hvordan vi styrer denne sektoren, og også hva som går igjen i meldingen.

For det første er det slik at det er 21 helt konkrete tiltak i denne meldingen. Måten vi styrer universitets- og høyskolesektoren på, innebærer at vi har noen forventninger, men vi gir også veldig frie rammer, både økonomisk og i styringspolitikken. Dette er grunnen til at vi har lagt frem en styringsmelding som sier at vi skal styre mer i det store og mindre i det små.

Jeg opplever også i innleggene fra representantene før mitt innlegg at man på den ene siden snakker veldig mye om tillitsreform, at man misliker at man har forventninger til effektivisering osv., men deretter etterlyser man jo at jeg som statsråd skal gå inn og detaljstyre hvordan man skal organisere det som er hovedpoenget med denne meldingen, nemlig å sørge for at vi får mer arbeidslivsrelevans. Jeg mener tiltakene vi setter inn for å koordinere praksisplassene, det vi gjør for å sørge for at flere får praksis, og det at staten går foran, er viktige tiltak for å sørge for det.

Nina Sandberg (A) []: Jeg takker statsråden for svaret. Da er det vel egentlig greit å slå fast at den tydelige satsingen på humanistiske fag som noen håpet skulle komme i kjølvannet av humaniorameldingen, ikke kom.

Norge trenger humanistisk kompetanse for å løse de store samfunnsutfordringene. Man trenger den i arbeidslivet, i offentlig debatt og i skolen. Nå er det heldigvis flere som søker seg til humaniorafagene, og da trengs det en regjering som setter mål og følger opp med ressurser og satsinger. Vi i Arbeiderpartiet sier at vi vil ha en opptrappingsplan for studieplasser i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Regjeringens økning i studieplasser er tidsavgrenset og midlertidig. Regjeringen har presisert at den kapasiteten som nå er der, skal tas ned når koronakrisen er over. Da vil jeg gjerne høre hva som er regjeringens plan for varig satsing på studieplasser i hele landet.

Statsråd Henrik Asheim []: Det vi har gjort, helt riktig, under koronakrisen, er å øke kapasiteten med 4 000 studieplasser i det året vi snart legger bak oss – i juni. Det har vært 12 000 flere studenter enn det var året før. Det betyr at selv om vi har bevilget penger til 4 000 nye studieplasser, har det kommet enda flere som har fått tilbud om utdanning.

Når vi samtidig sier at vi etter hvert skal se på om vi skal ta noe av kapasiteten ned, betyr ikke det at det er de samme studieplassene som vi nå har opprettet. Men det er et tak på balansen mellom kvalitet i utdanning og hvor mange studenter vi kan ha inn.

Når det er sagt: I langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som vi nå holder på å rullere, og som er et arbeid som skal gå helt frem til høsten 2022, er nettopp diskusjonen om dimensjonering og hvilke studieretninger vi skal fokusere på fremover, en veldig viktig del.

Nina Sandberg (A) []: Jeg takker statsråden for svaret og håper han følger opp dette med opptrappingsplanen.

Samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og partene er mindre utviklet i Norge enn i Norden, står det i meldingen. Det å bygge på og videreutvikle den norske modellen er i seg selv en begrunnelse for et tettere samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidsliv. Den norske modellen fremmer jo omstillings- og innovasjonsevne, og det trengs i møte med de raske endringene som nå er i både arbeids- og samfunnslivet. Men dette er ikke et tema i meldingen. Her mener jeg statsråden får en tydelig mangellapp.

Til poenget: Arbeiderpartiet mener at studenter i praksis bør lære om det organiserte arbeidslivet, om partssamarbeidets rolle, osv. Er statsråden enig i at det bør være en del av praksisen nå når flere studenter skal ut i praksis, eller mener statsråden at kunnskap om den norske modellen ikke bør inn i utdanningen?

Statsråd Henrik Asheim []: Det er helt åpenbart at den norske modellen, det at vi har trepartssamarbeidet, er en veldig viktig grunn både for omstillingsevnen i Norge, det ryddige arbeidslivet vi har, og den komprimerte lønnsstrukturen vi har. Det er veldig viktig at man også lærer om det.

Jeg vil hevde at det å være ute i praksis på en arbeidsplass også er en opplæring i hvordan arbeidslivet er organisert. Det er en måte å lære hvordan man forholder seg til hverandre på, og hvordan partene er en viktig del av hvordan vi utvikler arbeidslivet.

Men skal jeg som statsråd da gå inn og si at de må lære om trepartssamarbeidet på denne og denne måten når de har praksis? Jeg hører ofte i debatter og leser i leserinnlegg at vi må ha en tillitsreform også i høyere utdanning. Da er spørsmålet: Tror vi da at praksis fører til at flere lærer om arbeidslivet, hvordan det fungerer, hvordan partene jobber, eller skal vi politikere gå inn og detaljregulere hvordan studentene skal lære?

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Senterpartiet har vært overrasket over at betydningen av godt utbygd desentralisert struktur ikke er mer vektlagt i meldingen. Vi har både distriktsnæringsutvalget og demografiutvalget som nylig har poengtert at desentralisert utdanning er et av de viktigste tiltakene for å stoppe fraflytting, og understreker at fullverdig høyere utdanningsinstitusjoner i distriktene er viktig, ikke minst for grunnlaget for næringsliv og arbeidsliv i hele landet.

Er statsråden enig i at det å bevare en desentralisert struktur er nødvendig for å sikre arbeidslivsrelevans og løse nærings- og arbeidslivsbehov for kompetanse, forskning og utviklingsoppdrag?

Statsråd Henrik Asheim []: Jeg er i hvert fall helt overbevist om at det å ha en fleksibel og desentralisert utdanning i Norge er viktig. Så er representanten særlig opptatt av strukturen. Og som det har vært sagt i flere innlegg, har vi svært mange institusjoner – nesten 60 læresteder – vi har mange fagskoler, vi har ulike steder hvor mennesker studerer. Jeg mener at man ikke bare må se på strukturen i seg selv, som skal være desentralisert, det er også en forventning om at institusjonene skal ta hensyn til regionale behov når de organiserer studiestruktur. Men det viktigste er å bruke alle de fantastiske mulighetene som tross alt ligger i teknologi og i den pedagogikken man nå har utviklet for mer desentralisert fleksibel utdanning, gjennom at vi utlyser midler gjennom Diku til å utvikle disse tilbudene til også å sørge for at man kan utdanne seg over hele landet.

Så kan man sikkert etterlyse at det var omtalt i denne meldingen. Nå kommer vi med en egen strategi, og jeg ser at representanter etterspør at den skal komme til Stortinget. De tiltakene vi foreslår der, vil også omtales i budsjettet for 2022.

Mona Fagerås (SV) []: Når regjeringen nå skal revidere egenbetalingsforskriften, har det skapt stor uro i sektoren for at regjeringen skal åpne for egenbetaling i høyere utdanning. Tekna, bl.a., er svært kritisk til signalene i denne meldingen om å gjøre regelverket for egenbetaling mer fleksibelt og åpne for at statlige universiteter og høyskoler i større grad kan tilby utdanninger mot egenbetalinger. Jeg deler denne uroen. Gratisprinsippet for utdanning står sterkt i Norge i dag.

Kan ministeren garantere at gratisprinsippet ligger fast også etter at evalueringen til regjeringen er over?

Statsråd Henrik Asheim []: Det korte svaret på det er ja, det står i universitets- og høyskoleloven. Vi har nå også foreslått noen endringer i universitets- og høyskoleloven, men vi foreslår ikke å endre noe på det. Det var faktisk Bondevik II-regjeringen, som består av de samme tre partiene som nå sitter i regjering, som lovet dette i UH-loven. Så det kan jeg love representanten at ligger fast.

Det vi egentlig diskuterer, og jeg forstår at det kan bli diskusjon om dette, er om institusjonene kan bruke noe av det læremateriellet eller forelesninger som de gir nettopp til de studentene som skal ha gratis utdanning, til den utdanningen som er etter- og videreutdanning, og som de kan ta betalt for. Dette skjer i dag, det skjer på institusjoner, det er lov på noen områder, men vi ønsker å gi en større anledning til det, rett og slett fordi både arbeidstakere, arbeidsgivere og ikke minst institusjonene selv sier at dette er det som gjør det vanskeligst for dem å tilby mer relevant etter- og videreutdanning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marianne Synnes Emblemsvåg (H) []: Mer samarbeid mellom arbeids- og næringsliv og akademia er nødvendig både for tilgangen på arbeidskraft og for at akademia skal utdanne kandidater som er relevante og attraktive for dagens og morgendagens arbeids- og næringsliv. Livslang læring er nødvendig for å møte en galopperende teknologiutvikling i næringslivet. Hver og en av oss vil måtte fylle på med kompetanse etter hvert som behovene melder seg. Vi må derfor legge bedre til rette for etter- og videreutdanning.

I Norge er vi så heldige at vi har gratis utdanning finansiert gjennom basisfinansiering og studieplasstildeling til universiteter og høyskoler. Men dette dekker ikke etter- og videreutdanning i de fleste tilfellene. Problemer oppstår når man vil tilby kurs for næringslivet med egenbetaling som både gir studiepoeng og er identiske med kurs som inngår i ordinære studieløp, og ønsker at disse kursene skal kunne inngå i en grad ved en statlig institusjon, samtidig som kursdeltakerne ikke søker opptak og kvalifiserer seg på vanlig måte. Med få unntak er dette ikke mulig. Det er med andre ord vanskelig å komme utenom egenbetalingsforskriften når gratisprinsippet skal håndheves.

Jeg er glad for at regjeringen vil foreta en gjennomgang av regelverket, som gjør det vanskelig å tilby livslang læring innenfor dagens rammer, samtidig som gratisprinsippet ivaretas. Men det må likevel ikke legges til rette for at man skal kunne betale seg forbi de ordinære opptaksreglene. Å gjøre høyere utdanning lettere tilgjengelig må ikke bety reduksjon av kvalitet eller nivå.

Mer og bedre praksis er et godt mål, som gir studentene verdifull erfaring og i mange tilfeller bidrar til bedre læringsutbytte, samtidig som det letter overgangen fra studiet til arbeidsliv. Praksis er svært viktig, men har dessverre blitt en flaskehals som vanskeliggjør målet om å utdanne mer helsepersonell. De siste årene har helseutdanningene tatt i bruk simulering for å forberede studentene på praksis, og med godt resultat. Simulering kan brukes til pasientundersøkelser, forberede studentene på dramatiske situasjoner under trygge forhold og trene studentene til å samarbeide som et team. En gjennomgang av praksis med tanke på hvilket læringsutbytte studentene skal ha etter endt praksis, hvor det skal læres, og hvor lang praksisperiode som må til for at læringsutbyttet skal nås, har lenge vært etterlyst i sektoren.

Jeg er derfor svært glad for at departementet nå melder at en ønsker å gå i dialog med andre EØS-land for å se på mulighetene for endring i yrkeskvalifikasjonsdirektivet, for å se om simulering kan erstatte deler av praksis. Det kan, sammen med en bedre utnyttelse av kommunal helse- og omsorgssektor, bidra til å åpne denne flaskehalsen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel