Fjerde visepresident Nils T. Bjørke [10:01:34]: Eg vil på vegner av eit samla presidentskap få leggja fram forslaget til vedtak.

På bakgrunn av Stortingets vedtak 28. april 2020 sette Stortingets presidentskap 18. juni 2020 ned eit utval som skulle greie ut felles prinsipp for godtgjering til politikarar på alle forvaltningsnivå. Utvalet skulle også evaluera ordninga med Stortingets lønskommisjon. Presidentskapet si innstilling til Stortinget er basert på rapporten frå utvalet.

Utvalet har gjort eit grundig arbeid innanfor den tidsramma og ikkje minst det mandatet dei fekk. Utvalet er samrøystes i mange punkt, og der dei ikkje er samstemte, har det vore eit mindretal på éin.

Presidentskapet sluttar seg til forslaget frå utvalet om at openheit om godtgjeringane er eit heilt sentralt prinsipp for fastsetjing av godtgjering til folkevalde, og at avgjerder om godtgjeringane i siste instans er ei politisk meir enn ei fagleg avgjerd.

Presidentskapet sluttar seg til at den generelle lønsutviklinga bør liggja til grunn for endringar i godtgjeringane til statsminister, regjeringsmedlemer og stortingsrepresentantar.

Presidentskapet merkar seg òg at utvalet meiner det vil vere uheldig om godtgjeringa til folkevalde vert kopla til leiarar i staten, ei gruppe som har hatt ei sterkare lønsutvikling enn folk flest. Presidentskapet understrekar vidare synspunktet til utvalet om at det er ein prinsipiell forskjell mellom rolla til ein arbeidstakar og rolla til ein folkevald, og dermed også mellom løna og godtgjeringa til dei to gruppene.

Presidentskapet sluttar seg til prinsippet om at godtgjeringane bør sikra at alle kan vera folkevalde, uavhengig av økonomisk bakgrunn og bustad, noko som inneber at godtgjeringa til folkevalde må vera god nok.

Presidentskapet merkar seg òg at gjennomgangen utvalet har gjort, viser at norske politikarar på nasjonalt nivå har hatt den same utviklinga i godtgjering som lønsutviklinga i samfunnet generelt, og vidare at utvalet i rapporten seier at norske stortingsrepresentantar har ei godtgjering som verken er spesielt høg eller spesielt låg samanlikna med inntektsnivået i Noreg sett i eit nordisk perspektiv.

Presidentskapet støttar vidare forslaget frå utvalet om at systemet med ulike nivå i godtgjeringane for statsminister, statsrådar og stortingsrepresentantar bør vidareførast, og forslaget frå fleirtalet i utvalet, som meiner at godtgjeringane bør endrast med same prosentsats for statsminister, statsrådar og stortingsrepresentantar. Reguleringa bør ta omsyn til særlege samfunnsmessige utfordringar når det er påkravd.

Presidentskapet har merka seg tilrådinga frå utvalet om at godtgjeringar til folkevalde som har verv på fleire nivå, bør samordnast, slik at det samla nivået ikkje vert oppfatta som urimeleg høgt. Presidentskapet vil difor oppfordra stortingsrepresentantar til ikkje å ta imot godtgjeringar for kommunale og fylkeskommunale folkevalde verv.

Presidentskapet viser til at tilslutninga til prinsippa og konklusjonane til utvalet bør reflekterast i regelverket om godtgjeringar til folkevalde. Presidentskapet vil følgja opp dette ved å utarbeide endringar i dei utfyllande retningslinjene, slik at dei reflekterer dei prinsippa og konklusjonane som følgjer av behandlinga av denne saka.

Presidentskapet er einig med fleirtalet i utvalet, som meiner at ordninga med lønskommisjon samla sett har fungert etter formålet, og sluttar seg til at ordninga vert vidareført. Presidentskapet sluttar seg også til vurderinga om at lønskommisjonen bør få eit meir dekkjande namn, og vil følgje opp dette gjennom forslag til endring av stortingsgodtgjeringslova § 2.

Presidentskapet rår med denne bakgrunnen Stortinget til å gjera følgjande vedtak:

«Stortinget gir presidentskapet fullmakt til å utarbeide endringar av retningslinjene for verksemda til Stortingets lønskommisjon i tråd med føringane i innstillinga.»

Vidare rår presidentskapet til at Dokument 20 for 2020–2021 vert lagt ved møteboka.

Audun Lysbakken (SV) [10:05:48]: Jeg må si dette er en utrolig skuffende innstilling fra presidentskapet. Med lønnsfrysvedtaket i fjor, med nye toner fra en rekke partier i den forbindelse, med det grundige utvalgs- og utredningsarbeidet som nå er gjort, hadde dette vært anledningen til faktisk å sette ned noen nye prinsipper og gå foran og vise at vi som folkevalgte mener alvor, hvis vi vil få forskjellene ned i Norge. I stedet har vi altså brukt lang tid på utvalg og utredning, og så skal i grunnen alt fortsette som før. Det er det som er det reelle innholdet i presidentskapets innstilling.

Kommisjonen skal fortsette med et nytt navn, men systemet blir det samme, nemlig en måte å drive ansvarsfraskrivelse for egen lønnsvekst på, og å gi grønt lys for at man fortsatt skal ha en vekst i politikerlønningene som i praksis blir større enn det vanlige folk får. Den samme prosentvise veksten blir selvfølgelig høyere når utgangspunktet er veldig høyt, enn det blir for andre.

La det ikke være noen tvil: Det som skjer her i dag, er at flertallet på Stortinget beveger seg fra det som i fjor var et tydelig signal om lønnsfrys, til det som i år er grønt lys for å fortsette å dra ifra, og det er feil signal å gi. Når forskjellene øker i samfunnet vårt, burde Stortinget sørge for at vi med autoritet kan slå i bordet overfor de gruppene i toppen av vårt samfunn som drar ifra, at vi med autoritet kan kreve mindre forskjeller i arbeidslivet vårt, at vi med autoritet kan kreve at de med mest viser moderasjon. Men da ville det være naturlig at de folkevalgte gjorde det selv. Dette opplever vi som et klart tilbaketog fra den posisjonen om lønnsfrys som har vært mye omtalt det siste året.

SV legger fram forslag til det vi mener vil være et godt prinsipp. Det innebærer at de folkevalgtes lønn skal økes med et kronetillegg i stedet for et prosenttillegg, et kronetillegg tilsvarende det den gjennomsnittlige arbeidstaker får i det årlige lønnsoppgjøret, og at det skal settes et tak, sånn at stortingsrepresentantene holder seg utenfor de 10 pst. best betalte i samfunnet. Det er fortsatt en svært god lønn, men et viktig signal å gi. Det betyr også at det prinsippet vi foreslår, vil innebære et betydelig kutt i godtgjørelsen til både stortingsrepresentanter, statsråder og statsminister. Det vil være å vise at vi mener alvor med å bekjempe forskjellsutviklingen.

I tillegg foreslår SV at det lages et lovforslag som vil sette en grense for totale godtgjørelser gjennom kommuneloven og en ny lov om samordning, sånn at vi nettopp kan få det prinsippet jeg opplever at også presidentskapet er ute etter, satt ut i livet i praksis.

Oppsummert: Vi trenger et nytt prinsipp for å fastsette politikerlønn i Norge. Det bør for det første bygge på at det ikke er noen tvil om hvor ansvaret ligger. Stortinget er til syvende og sist nødt til å vedta sin egen godtgjørelse. Da får vi stå for det, istedenfor å outsource jobben til en ekstern kommisjon.

For det andre bør vi legge et klart og tydelig prinsipp til grunn. Politikerne skal ikke dra fra resten av befolkningen. Derfor skal veksten være i kroner og ikke i prosent, og stortingsrepresentantenes lønn skal ikke gå innenfor det som er de 10 pst. best betalte i det norske samfunnet. Det vil være et prinsipp som tar ønsket alle partier sier at de har, om å gjøre noe med den økende ulikheten i Norge, på alvor.

Med det tar jeg opp SVs forslag og kan også si at SVs gruppe vil stemme for forslagene nr. 7 og 8, fra Rødt.

Bjørnar Moxnes (R) [10:11:00]: Det har nå gått ett år siden Stortinget vedtok å fryse politikerlønningene og sette ned dette utvalget, som kom med en rapport som – som forventet – inneholdt kun kosmetiske forslag. Det mest håndfaste som foreslås, er å bytte navn på kommisjonen som vi årlig skyver foran oss når Stortinget rutinemessig vedtar å øke sin egen lønn, fra «lønnskommisjon» til «godtgjørelseskommisjon». Jeg tror ikke det imponerer folk der hjemme som etterlyser handlekraft fra stortingspartiene i kampen mot økte forskjeller.

Rødt sto ved voteringen i fjor, og også ved alle voteringer vi har hatt om politikerlønninger i denne stortingsperioden, alene om kutt i godtgjørelsene. Kommisjonen har det siste året fungert som et fikenblad som de andre partiene har gjemt seg bak, og nå sier altså partiene i presidentskapet seg fornøyd med sin egen lønnsvekst og vil intet gjøre med systemet, som sikrer stortingsrepresentanter og statsråder millionlønn.

Det er ingen overraskelse at høyrepartiene mener at politikere skal ha lønn på direktørnivå, men det burde være noe annet med partier som på alvor mener at folkevalgte skal representere de som har valgt oss inn, og at forskjellene i landet vårt skal ned. Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet og Senterpartiet den siste tiden har gjort seg veldig høye og mørke med sine resirkulerte krav om lønnsfrys og atter nye kommisjoner, men i dag stiller de seg bak forslaget om å fortsette som før, og har ingen egne forslag – ikke Arbeiderpartiet, og heller ikke Senterpartiet. For kommisjonskameratene i Arbeiderpartiet og Senterpartiet ender dette siste året som et gedigent mageplask med voteringen i Stortinget i dag.

Så gjentas det igjen og igjen at politikerlønningene skal stå i et rimelig forhold til det generelle lønnsnivået i samfunnet, men folk her i salen har jo gjort seg selv til en lønnsadel, samtidig som mange andre grupper i samfunnet har hatt reallønnsnedgang de siste årene, og mange også har blitt arbeidsledige og gått betydelig ned i inntekt det siste året. Derfor vil jeg særlig vise til Rødts forslag nr. 8, som kort og godt ber presidentskapet «utarbeide retningslinjer som sikrer at det blir mindre forskjeller mellom det generelle lønnsnivået i samfunnet og godtgjørelsene for stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer og statsminister». Vi kan godt være uenig i den konkrete modellen, men dette forslaget forventer jeg at flere partier støtter, i hvert fall hvis denne debatten skal være noe mer enn tomt prat.

Utvalget vil at det meste stort sett skal fortsette som før, men det er én ting jeg vil framheve, som er en interessant påpekning, nemlig at godtgjørelsene for politikere som har verv på flere nivåer, bør samordnes. Men så stopper de da på hoppkanten når de nøyer seg med en oppfordring til dem på Stortinget om ikke å ta imot godtgjørelser fra samtidige verv i et kommunestyre eller et fylkesting. Vi foreslår at det ikke bør være en oppfordring, men en regel.

Vi må få ned disse lønningene, de må ned på jorda igjen, og vi på Stortinget må ta ansvar for egen lønnsutvikling. Hittil har Rødt vært alene om å kreve kutt i politikerlønningene. Nå er det snart valg, og da har andre partier en tendens til å mykne litt opp. Så jeg vil be alle partier som vil erstatte høyreregjeringen, om å støtte Rødts tretrinnsrakett for å få ned politikerlønningene.

For det første: Legg ned lønnskommisjonen. For det andre: Kutt lønnsnivået. Vi foreslår 20 pst., men vi er åpne for alle forslag om kutt. Og for det tredje: Koble godtgjørelsene til folketrygdens grunnbeløp. Politikerlønningene må kobles til utviklingen for vanlige folk, for pensjonister og for arbeidsledige. Så er vi her i Stortinget kapable til å gjøre årlige vurderinger av om nivået er rimelig, eller om det trengs nye nedjusteringer, nye kutt. Det vil Rødt være åpne for til enhver tid hvis også andre partier nå ser at det er på tide med litt moderasjon og å stramme inn livreima også på Stortinget, når folk der ute og der hjemme har gjort det i hundretusentalls.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Første visepresident Eva Kristin Hansen [10:16:17]: Sånne debatter som vi har her i dag, blir ofte ganske høylytte, og det er lett å slenge rundt seg med folks motiver for å gå inn for det ene eller det andre. Det synes jeg vi skal holde oss for gode til. Jeg tror det er viktig at vi konsentrerer oss om det Stortinget er bedt om å ta stilling til, nemlig den rapporten som har kommet fra utvalget som bl.a. har evaluert ordningen med Stortingets lønnskommisjon og godtgjørelsen generelt for folkevalgte på alle nivå.

Så blir det sagt her: Nei, dette er bare kosmetikk, man har endret navnet på et utvalg. Vel, jeg mener dette handler om mer enn kosmetikk, for det er en del prinsipper rundt godtgjørelsene vi har blitt invitert til å diskutere. Det synes jeg er prisverdig at både Moxnes og Lysbakken tar tak i, men jeg mener at i den debatten som er i dag, er det ikke selve nivået på godtgjørelsen i kroner som vi er invitert til å diskutere, men prinsippene rundt det. Det ligger en del prinsipper i den rapporten og også i innstillingen fra presidentskapet, prinsipper om åpenhet og at godtgjørelsen er en politisk beslutning – altså ikke en faglig beslutning, men en politisk beslutning. Og så må vi ta stilling til, som det blir sagt her, om man vil ha et godtgjørelsesutvalg som kommer med en anbefaling til Stortinget.

Så registrerer jeg at det er noen som mener at det må avvikles, at vi ikke skal ha noen som kommer med noe råd til oss om hva slags lønnsnivå vi bør ligge på. Til det vil jeg si: Ok, hvem skal foreslå lønnen for oss? Jeg har registrert at det ligger forslag her i dag om at presidentskapet skal ta den rollen, at vi i Stortinget skal gå rundt og tenke på et tall. Jeg mener faktisk at det er litt vanskelig. Jeg tror det er viktig at vi har en faglig gjennomgang av lønnsutviklingen i samfunnet generelt, og så må Stortinget ta stilling til forslagene når de kommer på bordet – altså, hva slags nivå ønsker vi på godtgjørelsen. Så når Moxnes sier at Arbeiderpartiet ikke har noen mening om hvor mye man skal ha i lønn, og bare vil fortsette en lønnsfest, er det feil. Vi vil ta stilling til det når det kommer forslag på bordet.

Det som jeg mener er viktig fra den rapporten, er prinsippet som det legges opp til debatt om, at godtgjørelsen til folkevalgte absolutt ikke må koples opp til lederlønninger i staten. Det mener jeg er helt utrolig viktig, for lederlønningene i staten har tatt helt av, men også lederlønninger generelt. Og fra Arbeiderpartiets side er vi soleklare på at vi vil stanse denne lederlønnsgaloppen, og vi vil bruke sterkere virkemidler enn i dag. Vi vil når det er mulig – når det er blitt et nytt flertall i denne salen – få satt ned en lederlønnskommisjon med partene i arbeidslivet for å ta politiske grep for å redusere lønnsforskjellene i Norge. De skal se på lønn og bonuser i statseide selskaper og der hvor staten er majoritetseier, de skal se på lederlønnsutviklingen, lønnen til politikere, etterlønnsordninger og andre godtgjørelser og se nasjonalt og lokalt nivå i sammenheng.

Vi er ikke for direktørlønninger for folkevalgte. Vi har sagt, og vi sier fortsatt: Vi vil fryse godtgjørelsen til statsminister, statsråder og stortingsrepresentanter fram til denne kommisjonen, som vi håper å få satt ned etter valget, har lagt fram sine konklusjoner. Så det er helt uaktuelt for Arbeiderpartiet med en økning i godtgjørelsen nå.

Vi vil heller ikke ha noen etterregulering av lønningene for 2020, bare så det er helt klart, så vi står på det vi har sagt hele veien om å fryse. Vi vil ta stilling til det når vi får eventuelle forslag på bordet om lønnsendringer, og de ligger ikke på bordet i dag.

Femte visepresident Ingjerd Schou [10:20:07]: Jeg har hatt gleden av å være oppnevnt til og sitte i utvalget som skal utrede prinsipper for godtgjøring til politikere på alle forvaltningsnivåer. Det som har vært noe av det viktige i den debatten og i konklusjonen av den rapporten vi har levert, er at det skal være åpenhet om dette. Godtgjøring til folkevalgte skal det være åpenhet om.

Jeg hører på medrepresentantene at man allerede fra start ønsker å sammenligne epler og pærer. Folkevalgte har ikke lønn. Det er ingen her i salen som har lønn. Alle av de 169 som er folkevalgt i denne salen, har godtgjøring. Hvis man skulle forfølge de prinsippene som trekkes frem av representanter fra Rødt og Sosialistisk Venstreparti, ville timelønnen for de langt fleste her være på et nivå som ikke tåler sammenligning med andre.

Som folkevalgte i Stortinget er vi her 365 dager i året. Vi har et ansvar 24 timer i døgnet 7 dager i uken. Den timelønnen tror jeg ikke vi bør regne på, og antageligvis har ingen av oss gjort det. For vi vet at når man velges som folkevalgt, er man til stede 365 dager i året, med ansvar og i tjeneste for dem som har valgt oss.

Skulle man forfulgt den tankegangen, ville man begynne å diskutere timelønn, og muligens ville representantene Moxnes og Lysbakken også kreve streikerett. I tillegg kunne man kreve at arbeidsmiljøloven skulle gjelde. Det gjør den ikke. Den gjelder ikke for oss som folkevalgte.

Da har noe av det viktige vært at vi prøver å skille snørr og bart – unnskyld uttrykket – og tar for oss prinsippene for en godtgjøring. Når vi har undersøkt hos de andre nordiske landene, er nivået på den godtgjøringen som norske folkevalgte får i det norske storting, godt sammenlignbar med andre. I tillegg har vi understreket at det skal rekrutteres fra hele folket, og at man når man rekrutteres som folkevalgt til Stortinget, ikke skal behøve å ha et tilleggsarbeid for å ivareta de forpliktelsene man ellers har ved innvalg til Stortinget.

Denne saken handler om prinsippene for godtgjøring og ikke nivået på godtgjøring. Derfor har det også vært viktig for utvalget å fortelle og anmode Stortinget om at man velger et annet navn på dem som skal gjøre en vurdering og komme med en innstilling til presidentskapet, en innstilling som senere hen blir debattert i Stortinget og votert over, og at det skal hete godtgjøringsutvalget, fordi det skal reflektere at vi som folkevalgte ikke har lønn, men en godtgjøring for 365/24/7.

Noe av det vi også entes om i utvalget, var at vi hadde en anmodning om at man som folkevalgt til Stortinget ikke mottok godtgjøring i kommune og fylke, og jeg hører med interesse at det kommunale selvstyret og KS som institusjon ikke har den samme åtgaumen hos representantene fra Rødt og Sosialistisk Venstreparti. Det ligger til et annet folkevalgt nivå å vurdere. Jeg tror henstillingen fra Kommunenes Sentralforbund er mottatt, og at man også har lyttet godt til fylkeskommuner og kommuner.

Veldig mange av de folkevalgte som innvelges på Stortinget, kommer fra et folkevalgt oppdrag i enten kommunen eller fylkeskommunen. Jeg har selv vært i den situasjonen og var gruppeleder i fylkestinget i Østfold på det tidspunktet da jeg ble valgt inn her, hvilket da bortfalt og ikke lenger gjaldt da man fikk en godtgjøring da man ble valgt inn på Stortinget.

Jeg vil anmode mine kollegaer i salen om å sammenligne epler og pærer, ikke arbeidstakere og folkevalgte. For ansvaret er et annet, arbeidsmengden og arbeidstiden og reguleringen av det er også totalt forskjellig om man velger å ha lønnsperspektiv som utgangspunkt, arbeidstakeren som utgangspunkt, eller det å leve av en tillit som igjen skal opp til torgs når vi kommer til september i år.

Andre visepresident Morten Wold [10:25:01]: Det er krevende og vanskelig å debattere og diskutere sin egen godtgjøring, det kan vi egentlig slå fast, selv om det ikke er godtgjøringen som sådan vi diskuterer her i dag, men prinsippene for den reguleringen, som kommer i en sak senere.

Jeg tror det er stor enighet i alle Stortingets partigrupper om at det skal være lønnsfrys for 2020, bl.a. gitt den situasjonen landet er i. Det kommer vi også tilbake til i den saken som kommer senere.

Før lønnskommisjonen ble opprettet, ble stortingsrepresentantenes godtgjøring koblet til lønningene til underdirektører i staten, mens godtgjøringen til regjeringsmedlemmene fram til 1991 var koblet til lønningene til dommerne i Høyesterett. Hadde det fortsatt, tror jeg kanskje Lysbakken og Moxnes med rette kunne snakket om lønnsfest for politikerne. Nå er det i hvert fall ikke sånn.

Norske stortingsrepresentanter har en godtgjøring som er verken spesielt høy eller spesielt lav, når man sammenligner inntektsnivået i Norge i et nordisk perspektiv. Derfor har også utvalget som har lagt fram denne rapporten, pekt på at godtgjøringene til folkevalgte må være gode nok. Det er et viktig prinsipp for at godtgjøringene skal sikre at alle kan være folkevalgte, uavhengig av økonomisk bakgrunn. Det er også påpekt i utvalgets rapport.

Det er også verdt å minne om at stortingsrepresentanter ikke er omfattet av en hel rekke ordninger som gjelder for vanlige arbeidstakere i arbeidslivet. De er altså ikke omfattet av arbeidsmiljøloven, ferieloven, statsansatteloven eller andre tariffavtaler. Det gjelder ikke direkte for stortingsrepresentantene.

Før i tiden hadde stortingsrepresentantene en rekke særordninger. I takt med tiden er de en etter en fjernet og tilpasset samfunnet på en fornuftig måte. I dag har stortingsrepresentanter nesten ingen særordninger. Det er bra, sånn bør det være. Det er også i tråd med slik folket ønsker at det skal være. Fortsatt er det en rekke misoppfatninger der ute. Det reproduseres og resirkuleres saker på sosiale medier om alle særordningene som stortingsrepresentantene er omfattet av. Selv om saken er mange år gammel, går den sin seiersgang i sosiale medier gang på gang og bidrar til å øke politikerforakten. Det er trist, men sånn er det.

Derfor er det også på sin plass å vise til at landets 169 fremste tillitsvalgte hvert fjerde år søker på jobben sin på nytt. Hvert fjerde år er man oppe til eksamen. Man søker renominasjon, gjenvalg. Noen blir ikke gjenvalgt, valgtinget gir et resultat som gjør at man mister sin plass i denne sal, og man må ut på arbeidsmarkedet som andre som blir arbeidsledige. Men likevel velger man å jobbe for demokratiet, for folkestyret. Man får en godtgjøring for det, og man vet at man har arbeid i kun fire år før man må spørre velgerne om å få fortsette. Det også er et argument for at stortingsrepresentantene bør ha en godtgjøring som er god nok til at man kan utøve sitt verv på en fornuftig og – skal vi si – økonomisk uavhengig måte. Faren for at man blir utsatt for kompromitterende forsøk, smøring og slike ting, er mindre enn dersom man hadde hatt en mye lavere godtgjørelse.

Fremskrittspartiets gruppe mener at godtgjøringene er på et fornuftig nivå. Vi er glad for denne avklaringen av prinsippene som vi behandler her i dag. Så får vi komme tilbake til regulering når den nye godtgjørelseskommisjonen trer i kraft og fremlegger sin innstilling.

Michael Tetzschner (H) [10:30:11]: Jeg er knapt så begeistret som enkelte av dem som støtter innstillingen, har gitt uttrykk for, men mine ankepunkter vil ikke helt følge samme spor som de av de to talerne som grunnleggende sett heller ikke har uttrykt særlig forståelse for at Stortinget, samtidig som det skal reflektere vanlige mennesker og den virkeligheten som omgir oss, heller ikke er en hvilken som helst arbeidsplass. Der kommer mitt ankepunkt inn, fordi jeg synes lønnskommisjonen eller denne rapporten – for øvrig er det en utmerket idé å kalle det godtgjørelsesutvalget fremover – har kommet til at det er noen av de hensyn som den forrige lønnskommisjonen kunne legge vekt på, som de ikke lenger skal legge vekt på. Det gjelder relasjonene til andre lederstillinger i staten.

Jeg kan ikke se noe sted at man har reflektert over hva det kan føre til av manglende rekruttering til og konkurranse om vervene til Stortinget. De som er her i dag, kan av forskjellige grunner ha slått seg til ro med den godtgjørelsen som er. Men jeg må allikevel si at den foraktfullheten man omtaler Stortinget og kolleger med i to av innleggene her i dag, vil jeg ta avstand fra. Man har ikke forstått at det også har noe å gjøre med hvilke signalvirkninger det gir om hvordan man anser Stortingets plass i forvaltningen og i styringssystemet. Det er ikke berørt i det hele tatt, og da fratar man også godtgjørelsesutvalget et vurderingskriterium som de tidligere har hatt, slik at man går veldig langt i retning av å si at det bare skal være et prosentpåslag fremover.

Men så er det andre problemstillinger som jeg synes man skulle gått nærmere inn på, for jeg kan ikke se at det er noe prinsipp for lønnsfastsettelse til politikere på alle forvaltningsnivåer. At godtgjørelsen skal være god nok, er med respekt å melde ikke noe prinsipp. Det jeg synes man skal gå mer i retning av, er å tenke gjennom: Ønsker vi den fremveksten av en underskog av heltidspolitikere i lokaldemokratiet? Det er et større problem enn hva hver enkelt av dem måtte heve i lønn. Nettopp fordi de da er blitt heltidspolitikere, skal de av en eller annen grunn også «serviceres» av andre heltidsrådgivere som også driver politikk, men uten mandat. Jeg må si at hvis denne kommisjonen virkelig hadde gått iherdig inn og løst oppgaven, hadde de sett på om vi ønsker å ha så mange fulltidsansatte politikere på lavere forvaltningsnivåer som fortrenger vanlige hverdagsmennesker som er fritidspolitikere. Det er et stort demokratisk problem, og det går i siste instans ut over rekrutteringen også til Stortinget.

Bjørnar Moxnes (R) [10:33:46]: Det er ingen tvil om at lønnskommisjonen har gitt et slags skinn av objektiv faglighet til det at Stortinget hvert år vedtar å øke sin egen lønn. Den fagligheten som man etterlyser, som Arbeiderpartiet må ha en egen kommisjon til for å kunne sitte og vedta lønnen sin i Stortinget etterpå, er ikke verre enn at det er mulig å hente inn bakgrunnsmateriale fra Stortingets utredningsseksjon, fra SSB og Teknisk beregningsutvalg. Det er dette som er den enorme fagligheten som lønnskommisjonen bedriver. Faktum er jo at til syvende og sist er det folk i denne sal som sitter og vedtar sin egen lønnsøkning. La oss ikke late som noe som helst annet enn det. Det er ingen sak for et oppegående presidentskap å innhente disse fakta fra SSB og TBU hvis det er vilje til det.

Så lurer jeg på hva Arbeiderpartiet egentlig vil, for lønnsfrysen de snakker om, har de jo pekt på henger sammen med arbeidet i kommisjonen. Nå har vi hatt en kommisjon som har levert sin rapport. I Klassekampen 8. januar ville Arbeiderpartiet «stagge politikerlønna» og «rydde opp i offentlige lønnseliter». Men prinsippene de stiller seg bak i salen i dag, er jo fortsatt vekst i politikerlønningene, for det står i innstillingen. Den fastslår, som Arbeiderpartiet står bak, at stortingslønnen er rimelig «i forhold til det generelle lønsnivået og den generelle lønsutviklinga». Vel, i dag er lønnen altså på 987 997 kr i året. Masud Gharahkhani sa også til Klassekampen:

«Om vi skal sikre et samfunn basert på tillit kan det ikke være sånn at vanlige arbeidere sitter med følelsen av at en elite stikker ifra, mens de selv står igjen. Det er det som skjer når lønningene til politikere og topplederne i staten bare fortsetter å øke.»

Den naturlige konsekvensen av disse fagre ord i Klassekampen er jo å støtte prinsippforslaget fra Rødt om å få ned disse forskjellene.

Det er til slutt bare befriende, vil jeg si, å høre Høyre, fordi de er noe mer rett fram enn Arbeiderpartiet når de forklarer hvorfor det er riktig at vi på Stortinget skal være høyt hevet over vanlige arbeidsfolk som har valgt oss inn på Stortinget, og ha lønninger, altså godtgjørelser, skyhøyt over det folk flest har. Kanskje burde Arbeiderpartiet lære litt mer av Høyres ærlighet. Enten får de skifte standpunkt og støtte Rødt, eller kanskje argumentere mer i tråd med Tetzschner og Schou.

Audun Lysbakken (SV) [10:37:04]: Jeg stiller meg helt uforstående til at det skal ha vært noe foraktfullt i mitt innlegg, slik representanten Tetzschner antydet. Tvert imot var mitt innlegg preget av noe annet, nemlig et alvor, fordi vi mener det er et alvorlig spørsmål. Dette er et av de spørsmålene som styrer tilliten til politikerne.

Som representanten Wold var inne på, har det jo vært en lang historie, heldigvis, med avvikling av ulike særordninger – eller politikerprivilegier, som det vel går an å kalle det. Men det har jo heller ikke vært sånn at prosessene med å avvikle dem har vært helt ukompliserte. Det har vært avhengig av at noen har gått foran, og opp gjennom årene har det veldig ofte vært SVs rolle å gjøre det. Det har ikke alltid vært så veldig populært først, men så har det blitt enighet om det fordi en har sett at ordningene ikke er bærekraftige.

Jeg tror det samme gjelder systemet for fastsettelse av godtgjørelse. Dagens system holder ikke mål. Det er også feil å si at i dag diskuterer vi system, prinsipp, og derfor ikke nivå. De tingene henger jo selvfølgelig sammen, og det flertallet gjør her i dag, er å legge fram et system som det er veldig vanskelig å se for seg vil ha noen annen effekt, noe annet resultat, enn at politikernes godtgjørelser fortsetter å utvikle seg på en slik måte at en drar ifra.

Så vi diskuterer nivå, og det er derfor SV har lagt fram et forslag til et prinsipp om hvordan vi regulerer nivået. Har vi det, trenger vi heller ikke noe godtgjørelsesutvalg. Da vil det heller ikke være vanskelig for presidentskapet å legge fram forslaget, for da trenger man ikke noe mer enn de oppdaterte og pålitelige tallene som man får fra Statistisk sentralbyrå og Teknisk beregningsutvalg hvert år, og så vil det av de tallene følge hva presidentskapet skal foreslå – et kronetillegg på linje med en gjennomsnittlig lønnstaker og et tak som gjør at en ikke kommer innenfor det som kalles 91-persentilen, altså innenfor de 10 pst. best betalte.

En stemmeforklaring til slutt: SV kommer til å stemme for forslagene nr. 7 og 8 fra Rødt, men ikke forslag nr. 6, og det er rett og slett fordi vi mener at den reguleringen av grunnbeløpet vil gjenskape mange av de problemene som vi har i dagens modell, fordi grunnbeløpet reguleres med prosent. Da får vi altså en prosentvis vekst som vil gjøre at Rødts forslag over tid vil føre til en betydelig høyere økning i godtgjørelsen enn det SVs forslag vil gjøre.

Fjerde visepresident Nils T. Bjørke [10:40:27]: Då vil eg seia litt om Senterpartiets syn. Senterpartiet ville hatt ein større gjennomgang når det fyrst vart sett ned eit utval. Me ville ha sett på statlege leiarløningar i det same utvalet, men vart røysta ned då dette vart sett ned. Mandatet var heller ikkje at ein skulle sjå på nivå for politikarløningane.

Så var det ein del som tok opp dette med samla godtgjersle for fylkes- og kommunepolitikarar. Men det er jo denne salen som har vedteke ei kommunelov som seier tydeleg at det er lokalt sjølvstyre til å fastsetja godtgjersle. Difor meiner eg det me gjer her i dag, er ein god ting. Me gjev ei oppfordring til stortingspolitikarar med slike verv – og eg trur det er eit viktig signal i arbeidet som kommunar og fylke gjennom KS skal gjera for å sjå på godtgjersla til politikarane elles.

Det har vore ein diskusjon om me skulle seia noko om utviklinga framover, men presidentskapet har valt å ta det prinsipielle her i plassen for å seia eksplisitt kva ein gjer med det som ein fraus for 2020. Men det er ikkje tvil om at for Senterpartiet – og fleire har sagt det same her i dag – er det det me vil gå for: at ein frys for 2020, og så regulerer ein vidare etter dei prinsippa som ligg her. Det kjem me altså tilbake til når godtgjerslekommisjonen er sett ned, og ein får dette tilbake.

Lat det vera heilt klart: Me meiner framleis ein må sjå på statlege leiarløner, for det er ikkje naturleg når dei dreg så av garde. Då trur eg ikkje løysinga er som Tetzschner seier, at ein då skal auka stortingsløningane meir. Nei, då må ein sjå på dei løningane, og då må me her prøva å leggja eit prinsipp for godtgjersle til stortingspolitikarar som faktisk skal fylgja folk flest.

Michael Tetzschner (H) [10:42:55]: Jeg synes representanten Bjørkes innlegg var tankevekkende på mange måter, for det viser seg jo at hans gruppe har tenkt noe annerledes. Det er veldig synd at ikke det reflekteres i innstillingen, som da formelt sett er en kvelende enighet, for i det hadde det jo også ligget litt veiledning og kanskje også litt utfordring om å tenke utenom innstillingen, hvis man så at det også har vært andre stemmer.

Så er vi nok ikke helt enige om at det store problemet er lønnsutviklingen blant ledere i staten, for når det gjelder å forvalte store organisasjoner og milliarder av skattebetalernes midler, må vi jo også ha kompetent ledelse, og da er man i et annet konkurransemarked, med en flate mot privat næringsliv. Det er også en realitet.

Jeg vil gjenta at det man omtaler som prinsipper, er ikke prinsipper i egentlig forstand, når man henger opp som fremtidig prinsipp for godtgjørelse til politikere at den skal være god nok. Ja, i forhold til hva? Da må det også noen andre vurderingskriterier inn. Jeg finner det også underlig at man er så fornøyd med den forrige lønnskommisjonen. Det man har gjort, er å underminere dens resultater fordi man ikke selv har ønsket å følge innstillingen, hvilket var forutsetningen da den ble satt til verden.

Så synes jeg man bør gå litt videre og ikke bare si at det er opp til lokalpolitikerne å bestemme sin egen lønn. I våre naboland er det ved lov bestemt hvor store ordførergodtgjørelsene kan være, og det normeres ut fra hvor stor befolkning de har ansvaret for. Det er ingen som klager over at det er noe inngrep i lokalt selvstyre. Det er også en måte å bringe lønnsutviklingen og godtgjørelsesutviklingen under kontroll på.

Så er jeg av den oppfatning – og det kan jo kanskje være litt imøtekommende for dem som er redd for at det skal bygge seg opp clustre av innflytelse ved at folk på tvers av forvaltningsnivåer har tillitsverv – at hvis man har flere offentlige ombud og har fått stortingsombudet, må man velge det høyeste ombudet og gi de andre fra seg. Da blir det ledige plasser nedover i systemet – eller bortover i systemet, det er noen av oss som også akter lokaldemokratiet veldig høyt og bruker tid på det. Det hadde kanskje også skaffet litt luft og litt rekruttering, istedenfor at man akkumulerer makten hos noen som har et livsløp som fulltidspolitiker.

Bjørnar Moxnes (R) [10:46:19]: Senterpartiet ble spurt av VG om de ikke burde gå inn for å stramme inn vår lønn, siden de også er for å fryse lederlønningene i staten. Bjørke svarte at da må man se på alle på en gang: Jeg tror ikke det er bra hvis bare stortingspolitikere blir stående i ro og ikke samfunnet ellers.

Vel, mange har jo hatt en stor reallønnsnedgang i år, det har vært et ras i inntektene for hundretusener av mennesker. Det er underlig om Senterpartiets syn er at så lenge de høytlønte fortsatt får mer, må stortingsrepresentanters lønninger også vokse.

Det er ellers for så vidt helt naturlig og logisk at Fremskrittspartiet og Høyre i dag går inn for fortsatt vekst i lønningene og er fornøyd med nivået. Det er i tråd med deres øvrige politikk for økte forskjeller – for milliardærer og for dem som har millioner, men ikke for folk flest. Hvis Fremskrittspartiet vil gjøre noe med politikerforakten, ville det vært lurt, tror jeg, å starte med å kutte lønningene framfor å gå inn for fortsatt vekst i disse.

Fjerde visepresident Nils T. Bjørke [10:47:37]: Eg ser ikkje den store utfordringa med Senterpartiets syn her. Det er berre ei utdjuping, og det ligg godt innanfor det som presidentskapet i fellesskap har løyst.

Me ville ha eit anna mandat for utvalet som har arbeidd, men det har altså fleirtalet stemt ned, og då må me ta utgangspunkt i det utvalet som har arbeidd, innanfor dei rammene dei har hatt.

Så merkar eg meg at representanten Tetzschner vil styra godtgjersla i kommune og fylke, men då lyt ein altså gjera endringar i dei lovvedtaka som Stortinget har gjort, der me har slått fast kommunalt sjølvstyre på desse punkta. Innanfor dagens lov ligg det ikkje rom for det. Så kan me godt diskutera kva me vil gjera i framtida.