Espen Barth Eide (A) [13:38:33]: Vi er natur, vi lever av naturen, vi lever med naturen, og vi må ta vare på naturen for at vi fortsatt skal kunne gjøre det. I dag gjør vi ikke det. Menneskeheten som helhet lever langt over evne og oppfører seg som om vi hadde mange jordkloder. Enn så lenge tror jeg vi må ta til takke med den vi har.

Dette er tematikken i FNs naturavtale, biodiversitetskonvensjonen. Dette er temaet for FNs naturår, som egentlig skulle vært i fjor, men som på grunn av korona på en måte er i år, og for den kommende Kunming-konferansen, som skal oppgradere de såkalte Aichi-målene i FN, men som også skal sørge for at det kommer tydelige handlingsplaner, og der FNs generalsekretær og en rekke andre har oppfordret oss og andre land til å stramme til, oppdatere og modernisere vår naturpolitikk.

Vi lever med to store eksistensielle kriser. Vi lever med klimakrisen, og vi lever med naturkrisen. De henger nøye sammen, men de lever også hvert sitt liv. De påvirker hverandre, men de er samtidig forskjellige. Klimakrisen begynner nå endelig – langt på overtid – å få, i hvert fall et stykke på vei, den oppmerksomheten den fortjener, og den er på en måte også relativt enkel å forstå: Vi må redusere netto CO₂-utslipp så mye vi kan, etter hvert ned mot netto null, og vi må opprettholde naturens egen evne til å binde karbon. Der skjer det nå en stor bevegelse i viktige land og viktige organisasjoner, i næringsliv og hos forbrukere der ute mot faktisk å innstille seg på en netto null framtid, og på å lage en økonomi som går fra fossil til fornybar, fra lineær bruk-og-kast til sirkulær ombruk, og som altså blir bærekraftig.

Den andre krisen er naturkrisen. Den henger sammen med klimakrisen, fordi naturens evne til å yte naturtjenester til menneskene er en viktig del av det som også bidrar til å løse klimakrisen, eller til å hindre klimakrisen. Det dreier seg også om biologisk mangfold, biodiversitet og vår evne til fortsatt å få de tjenester fra naturen som vi trenger når vi f.eks. produserer mat, eller alle de råvarene vi bruker i vår industrielle virksomhet.

De to er like viktige, og naturkrisen må få like stor oppmerksomhet som klimakrisen. Det er poenget med den kommende Kunming-konferansen. Denne debatten – som altså er en initiativdebatt, noe vi ganske sjelden har her i Stortinget – er ikke en debatt som skal ende opp med konkrete vedtak basert på en melding eller et lovforslag, men en anledning til å heve blikket litt høyere, litt bredere og se litt stort på de store utfordringene der framme.

Vi har altså én klode, men vi har noen hundre suverene stater pluss noen delvis selvstyrte territorier. Naturen henger sammen. Politikken gjør ikke det på samme måte. Økosystemene henger sammen. De politiske systemene gjør det i mye mindre grad. Vi har ikke hvert vårt hav, vi har ikke hvert vårt klima, vi har ikke hver vår separate flora og fauna, men vi har hvert vårt politiske system og hver våre grenser. Dette kan vi bare løse sammen. Her egner verken «America first» eller «Norway first» seg spesielt godt. Dette krever kollektiv forståelse og kollektiv handling, ellers går det rett og slett ikke.

Klimakonvensjonen springer ut av Rio-konferansen på Earth Summit i 1992. Den bygde videre på vår egen Gro Harlem Brundtland, som var statsminister, naturligvis, men som også var leder av kommisjonen som utviklet selve begrepet «bærekraftig utvikling», og hvis hovedpoeng var at menneskene som lever i dag, må leve i pakt med naturen på en slik måte at man ikke undergraver livet til de menneskene som kommer i morgen.

Dette er dagens tema, det er det vi skal diskutere framover nå. Det viktige nå er at vi får en god debatt om hvordan Norge skal forberede seg på de innmeldingene som skal komme i Kunming. Hvordan det nå teknisk gjennomføres, om det blir i mai, eller blir utsatt til høsten, eller om det skjer på digitale måter, er litt underordnet. Det viktigste er at det skal meldes inn norske posisjoner i dette. Her har vi mange allierte der ute, som vanlig: EU, som i sin grønne giv også jobber med disse spørsmålene, og Bidens Amerika, som også har løftet fokuset på dette. Det vi er ute etter, er en kunnskapsbasert politikk som tar vare på natur, og som sørger for at vi forener ønsket om å leve gode liv på hele planeten med at den fortsatt får anledning til å understøtte disse gode livene.

Jeg ser fram til en spennende debatt om dette.

Terje Halleland (FrP) [13:43:57]: I likhet med foregående taler vil jeg også si at dette er en viktig debatt. Det er vel en debatt som Barth Eide i utgangspunktet liker bedre enn meg. Her kan en vise til internasjonale rapporter og foredrag, og det blir fort et globalt perspektiv. Det er debatter vi vet at Barth Eide trives i, og en trenger ikke vedta noe som helst. (Munterhet i salen)

Naturen står foran veldig mange utfordringer, men det gjør den også i Norge. Jeg har fått oversendt, sikkert i likhet med mange av komiteens medlemmer, et diskusjonsnotat fra WWF. Jeg har ikke lest alt. Det er sikkert masse der jeg er skeptisk til og ikke enig i, men det er så mye vi kan være enige om av de utfordringene vi står overfor. Ren luft, rent vann og ren jord er noe vi alle vil ha, og vi vet at det er et økt press på naturen. Arealbruken vår er en utfordring. Da må vi se på hva vi kan gjøre for å komme det i møte. Vi har et overforbruk av areal i dag. Hvorfor har vi det?

Arealbruken vår må få en kostnad. Det koster i dag for lite å bygge ned areal. Hvis vi tar jordvern som et eksempel, har myndighetene gjennom alle år alltid hatt tydelige mål. Hva viser praksisen i Kommune-Norge i dag? Jordvernet taper alltid. Det er bare en forskjell på at det noen plasser tar litt lengre tid enn andre plasser. Jeg har foreslått mange ganger at vi må innføre erstatningsjord. Bygger man ned matjord, må man erstatte den samme nedbygde matjorden med annen jord av samme kvalitet – prinsipper man også kunne brukt på natur.

Vi ser arealbruken i byene våre i dag. Man ser noen inneklemte områder, som det for så vidt er slutt med landbruksdrift på. Det er overgrodd, men ikke utbygd, for der vant jordvernet i en kort periode. Så hopper man over det, bygger kollektivakser som plutselig blir en kilometer lengre, til mange milliarder. Det koster mye penger, for man vernet 20 mål med jord som var viktig akkurat den gangen. Etter et par år er det ikke lenger drivverdig for bonden, og så blir vi stående med en dyr arealpolitikk som ikke har gitt oss noen ting, og det er ikke drift av jorden lenger.

Vi skulle hatt en ordning der vi påla og sa til utbygger: Du skal få lov å bygge ned de 20 målene, men du må erstatte dem – du må erstatte dem med likeverdig jord en annen plass, så vi kan drive landbruk. Da hadde en bonde som hadde likeverdig jord, en eller annen plass, dyrket nytt, og vi hadde opprettholdt den samme matproduksjonen. Jeg er så lei av å høre på folk som sier at nei, vi kan ikke dyrke ny jord, for den har så mye dårligere kvalitet, det er ikke den samme avkastningen av den. Tenk om den holdningen også hadde vært rådende for 100 år siden! Det er den jorden vi dyrker på i dag, som den gangen var ny.

Vi må tenke nytt. Vi må tenke nye systemer. Vi må erstatte det gamle med det nye. Det må koste penger å bruke natur. Har vi et jordvernsystem, et erstatningsjordsystem, kunne vi innført det samme rundt naturen. Det handler om å ville innføre grep som gjør at naturen vår kan få en verdi, en verdi som gjør at vi kan ivareta den. Med dagens system taper jordvernet, og med dagens system taper naturen.

Sandra Borch (Sp) [13:48:48]: Senterpartiet er opptatt av naturmangfold, men Senterpartiet står også i en stolt tradisjon der det beste vi kan gjøre for naturen, er å bruke den. Verdens befolkning har økt kraftig de siste årene, og det har også forbruket vårt gjort. Det har ført til et større globalt press på naturen og det biologiske mangfoldet. Tap av natur er utvilsomt en stor global utfordring. Det er imidlertid viktig at en ny global naturavtale tar hensyn til at både utfordringer og løsninger vil være veldig forskjellig ut fra hvilket land man er i.

Norge har unike muligheter og et stort potensial for videreutvikling av en sirkulær bioøkonomi basert på produksjon og høsting, både i havet, på land og ikke minst i fornybar energiproduksjon. Det er derfor viktig å utvikle et rammeverk som ikke bare er begrensende, men stimulerer til naturbruk som gir gode klimaeffekter og smarte miljøløsninger. Ofte når vi snakker om natur, er veldig mange av forslagene vern. Senterpartiet er skeptisk til generelle krav om verneprosenter. Det er lite målrettet dersom målet er å redusere den globale utryddelsen av arter. Skal en greie å redusere utrydningstruede arter, må det enkelte land ta ansvar for sine arter.

For Senterpartiet er det viktig at et nytt internasjonalt rammeverk for natur tar hensyn til at både utfordringer og løsninger vil være svært forskjellig rundt omkring i verden. Det er grunn til å minne om at presset mot naturen i Norge er relativt sett veldig lavt hvis man sammenligner med andre europeiske land, også i en global sammenheng, og at både myndigheter og norsk næringsliv i mange år har jobbet systematisk for å ivareta det biologiske mangfoldet.

Det er også grunn til å minne om at det biologiske mangfoldet i Norge er et resultat av både naturgitte forutsetninger og menneskelig påvirkning i løpet av de siste 10 000 årene etter siste istid. Det korte tidsrommet fra istiden betyr at det i svært i liten grad finnes arter i Norge som faktisk er spesielle. Kulturpåvirkningen i denne perioden har dessuten hatt stor betydning både for hvilke arter som er her, og for hvor stor populasjonen av arter faktisk er. Uten den kulturpåvirkningen ville det vært mer av arter knyttet til uberørt natur, mens det ville vært mindre av mange andre arter som er viktige i dag.

Stort sett har alle arealer vi i dag har, vært i historisk bruk, og det er denne bruken som har gitt oss grunnlaget for det biologiske mangfoldet vi har i Norge i dag. Selv om Norge ønsker å innta en pådriverrolle for et ambisiøst globalt regelverk for naturen, må vi kunne forutsette at norske forhandlere ikke går med på krav i en internasjonal avtale som forutsetter at Norge gjennomfører tiltak som det ikke er saklig grunnlag for. Vi kan ikke i Senterpartiet se at man i det foreliggende utkastet til nytt globalt rammeverk tar høyde for det. Her har man en mer generell vektlegging på høye verneprosenter, og det tas ikke høyde for at målene om biologisk mangfold vil variere fra land til land.

Det er derfor viktig at et nytt globalt rammeverk for natur ikke vektlegger store verneprosenter, og at vi faktisk tar i bruk den naturen vi har i dag på en god måte. Det er viktig at Norge legger vekt på at et nytt globalt rammeverk for naturen ikke skal føre til naturlekkasje. Da må en unngå krav om bl.a. høye verneprosenter.

Lars Haltbrekken (SV) [14:17:26]: Hva har naturen noen gang gjort for oss? Setningen er inspirert av Monty Pythons Life of Brian: «What have the Romans ever done for us?»

Det er så selvsagt at vi ikke ser det. Naturen renser lufta vi puster inn, vannet vi drikker, og jorda vi dyrker maten vår i. Naturen gir oss klær, medisiner og materialer – alt levert gratis. Problemet er at når disse tjenestene leveres gratis, behandles de som verdiløse. Økosystemtjenester heter det på fagspråket. Det er tjenester som samspillet av planter, dyr og landskap yter, og som vi alle er helt avhengig av. Naturen er vår viktigste tjenesteyter.

Vi mennesker ødelegger fysisk direkte de fornybare livgivende tjenestene fra naturen, som jordsmonn, skog, ferskvann, mangrove og dyrearter. Ofte oppdager vi hva naturen er verdt gjennom katastrofer. Der mangroveskogen var intakt, overlevde langt flere tsunamien på begynnelsen av 2000-tallet enn der mangroveskogen var ødelagt.

Hva skjer når biene, humlene og andre dyr som pollinerer, forsvinner? I Sichuan-provinsen i Kina må tusenvis av bønder befrukte frukttrærne selv. I California må de importere en million bier for å befrukte mandeltrærne. Befruktningen var gratis inntil biene forsvant. Bier og humler er helt avgjørende for to tredjedeler av våre matsorter og en tredjedel av den mengden mat vi spiser.

Å fjerne dyr fra økosystemene kan ha uventede konsekvenser. Et annet overraskende eksempel er gribbene. Da man innførte medisinen diklofenak for kyr i Kina, døde 97 pst. av gribbene i løpet av 15 år. Før spiste 40 millioner gribber 12 millioner tonn kjøtt fra hellige dyr som lå døde i veikanten hvert eneste år. Da gribbene døde som en følge av medisineringen, overtok villhundene. En beregning viste at man fikk ca. 48 000 flere dødsfall av rabies som en følge av dette, og en kostnad for samfunnet på over 100 mrd. kr. Motsatt kan forskere fortelle at etter at ulven ble gjeninnført i Yellowstone nasjonalpark, økte antallet dyr og planter, fordi ulven holdt hjorteviltet nede.

De fleste plante- og dyrearter er ikke nødvendigvis så sjarmerende vesener. Kanskje det føles trist å tenke på at det ikke lenger skal finnes panda, isbjørn, pingvin og gorilla, men hva med fettkjuke, krypsekkdyret og grå buktkrinslav – arter som er stygge, forglemmelige, små og med navn bare en forsker kan elske?

Forskningen viser at alle er nyttige. Alle spiller en rolle i den store sammenhengen, hvor alt henger sammen med alt. Sammen danner de økosystemtjenestene som sikrer mennesker liv og velferd. For noen er vern av naturen noe instinktivt riktig, et spørsmål om verdier. For dem som vil telle verdier i penger, har man nå fått verdens vanskeligste regnestykke. Hva koster økosystemtjenestene om de forsvinner?

Vi lever i en tid hvor dagens regjering har gjort det enklere å bygge ned natur. Har de regnet på tapet av økosystemtjenester? Har de regnet på hva det vil koste oss i framtiden å fylle Repparfjorden og Førdefjorden med gruveslam? Har de regnet på hva alle de svære motorveiprosjektene som beslaglegger verdifull natur og dyrka mark, vil koste oss?

I 2010 ble verden enige om Aichi-målene. Vi skulle stanse tapet av mangfoldet i naturen. Det har vi foreløpig ikke klart. En av grunnene var at det tok lang tid fra man ble enige om målene, til de faktiske planene for hvordan målene skulle oppfylles, kom. I Norge gikk halve forpliktelsesperioden før oppfølgingsplanen ble vedtatt. Dette var en av hovedårsakene til den svake oppfyllelsen. Derfor får vi håpe at når verden enes om en avtale i Kina til høsten, kommer handlingsplanen for å oppfylle målene man blir enige om, raskt, sånn at vi kan komme i gang med jobben.

Ketil Kjenseth (V) [14:22:51] (energi- og miljøkomiteens leder): Det er en ny type debatt vi har her i dag, som er lite brukt, en initiativdebatt, og det gir mulighet til å reflektere og diskutere uten at det blir så polarisert.

I 2020 skulle vi egentlig vært i Kina og inngått naturens Parisavtale. Det er blitt utsatt. I løpet av det året vi har vært igjennom, har vi alle sett hvor viktig samarbeid mellom land og internasjonale avtaler er. Uten det hadde det ikke vært mulig å komme fram til en vaksine så raskt som vi har greid.

FN peker i dag på sin viktige rolle, men det er også viktig å starte litt med oss sjøl: Hva er det vi i Norge gjør for å bidra til mindre tap av natur og også komme fram til en avtale som er viktig for jordkloden? Statusen i Norge er at 90 kommuner har eller er i gang med en kommunedelplan for naturmangfold. Det viser at dette ikke bare er noe Stortinget er opptatt av i en litt akademisk debatt om globale avtaler. Dette er noe som innbyggere og kommuner tar på alvor, og som er viktig for innbyggerne.

Vi har fått utarbeidet et økologisk grunnkart over Norge. Vi har dermed god oversikt over naturtyper og arter, og ikke minst har vi en internasjonal forpliktelse for en del arter, som villrein og villaks, og vi har mange debatter om å ta vare på de store rovdyrene. De er også en viktig del av artsmangfoldet.

Jordvern, skogvern, verneplan for vassdrag, myr og våtmark er det flere som har vært inne på. Helt konkret er vi nødt til å gjøre noe her. Særlig myr og våtmark har seilt opp som en større del av debatten i det siste, når klimaspørsmålet er blitt viktigere. Det er viktig at vi ikke tar hull på myr- og våtmarksområder, som er store karbonlagre. Også skogens rolle er viktig.

Men selv om vi gjør mye bra i Norge og er et foregangsland på mange områder, må vi gjøre mer. Vi har en jobb bl.a. for å nå Aichi-målene, som representanten Haltbrekken var inne på. For Venstres del er det viktig at vi faktisk setter oss noen tallfestede mål for vern. Diskusjonen i Norge dreier seg jo om 30 pst., som forhåpentlig er noe av det vi kommer fram til i Kunming, der landene får en ambisjon om å verne 30 pst. av eget landområde. Det bør Norge faktisk sette seg som mål. Vi har, med Svalbard og øyområdene, et stort areal, men vi har også viktige arealer å ta vare på.

Flere har vært inne på det å sette pris på arealer. Det er noe vi i større grad må gjøre. Fremskrittspartiet var også innom det. Det å erstatte jord er også viktig.

Så må vi huske på at i nær fortid, i 2018, da vi hadde den store tørkesommeren, hadde vi også mange skogbranner. Det har aldri vært utbetalt så mye i tørkeerstatning som det året, 2018. 2 mrd. kr kostet den tørkesommeren oss. Men det forvoldte også mange dyr en stor utfordring: tørke, mangel på vann, skogbranner som tar liv. Dette er ikke en situasjon vi kan la fortsette. Vi har sett hva de store skogbrannene i Sør-Europa og Hellas gjør.

Så vil jeg vende blikket litt til Norden og våre nærområder. Vi gjør mye bra sammen, som restaurering av naturområder, men vi har også stor oppmerksomhet om hav og kyst. Forsuring av hav er noe vi felles jobber imot. Vi bruker mye forskningsinnsats på det. Oppryddingen av plast i havet, som kommer fra verdenshavene og lander i våre kystområder, har vi hatt en stor felles innsats for.

Jeg vil til slutt nevne de unge. Jeg opplever at det er et stort engasjement i Norden blant unge også for å ta vare på naturen, det er ikke bare et engasjement i klimakrisen. Det er utviklet en verktøykasse, et «tool-kit», for ungdom, bl.a. på initiativ fra Nordisk råd, og vi har også en ambisjon i Nordisk råd – jeg sitter i Nordisk råd og leder et utvalg der også – om å ha med en ungdomsdelegasjon til Kunming og COP15, akkurat som vi gjør når vi er i klimaforhandlinger. Vi er et av få land og en av få regioner som har med seg de unge, men det er viktig, for det er de som skal arve kloden.

Une Bastholm (MDG) [14:28:22]: Klima- og naturkrisen er den samme krisen. Klimaendringene er i ferd med å bli en viktigere og viktigere grunn til tap av arter og økosystemer, og på samme måte vet vi at naturødeleggelser forsterker både klimaendringene i seg selv og også samfunnenes mulighet til å beskytte seg mot ekstremvær, flom og ras.

Naturkrisen er akutt. Dyreliv og urørt natur forsvinner i rekordfart. Økosystemer som vi er avhengig av, ødelegges. 60 pst. av villdyrbestandene har forsvunnet på 50 år. Vi står overfor den sjette masseutryddelsen i jordas historie. Sist var da dinosaurene ble utryddet for 65 millioner år siden.

Derfor må FNs naturavtale bli like viktig for naturen som Parisavtalen har vært for klimapolitikken. Avtalen skal sette naturmål for perioden fram til 2030 basert på bl.a. rapportene fra Det internasjonale naturpanelet. Norge nådde ikke et eneste av de 20 naturmålene verdens land satte for 2020, de såkalte Aichi-målene. Norge må derfor jobbe for at denne avtalen blir vesentlig mer politisk forpliktende enn Aichi-avtalen på tvers av sektorer.

Istedenfor å rasere naturen må vi begynne å bygge den opp igjen, både nærnaturen og den rike villmarka. Selv om klimaendringene truer naturmangfoldet, er fortsatt endringer i arealbruk den aller største trusselen. Alt vi mennesker gjør, tar plass på en begrenset klode. Nå er tiden inne for at det er vi menneskene som må begynne å begrense oss, særlig i rike, privilegerte land, og bruke den plassen vi allerede tar opp, mye smartere.

Det betyr bl.a. at vi må slutte å bygge ned natur og matjord, også til hyggelige formål som hytte. Å etablere nye hyttefelt i inngrepsfri natur i vår tid er økologisk galskap. Likevel er det knapt noe parti, bortsett fra De Grønne, som tør å snakke om det.

Landbruket er også viktig for det biologiske mangfoldet. Dyr som går ute på beite, beriker naturmangfoldet, mens når dyrene står innendørs i stadig større og færre bruk og beitene gror igjen, taper vi mangfold i planter og innsekter og dermed også fugler osv. En omlegging av landbruket betyr også at vi må redusere det samlede kjøttforbruket og satse på kvalitet og dyrevelferd framfor volum. Å dyrke fôrråvarer til husdyrene våre krever store arealer både i Norge og i utlandet. Derfor vil Miljøpartiet De Grønne redusere kjøttforbruket minst ned til det nivået som kostholdsrådene anbefaler.

Under statsminister Erna Solberg har det vært gjort gode ting også for naturen, men det har også blitt gjort mange naturfiendtlige grep. Å tillate bygging i strandsonen og innskrenke innsigelsesmyndigheten til fylkesmennene for å ivareta naturen og bygge motorvei gjennom et naturreservat er en krigserklæring mot naturen. Bedre blir det ikke av at det er et flertall på Stortinget som presser igjennom enda mer naturforakt på enkelte områder. Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har denne perioden sikret flertall for å stanse utvidelsen av ulvesonen for Elgå-ulven og for å uthule naturmangfoldloven for å gjøre det lettere å skyte rovdyr. Denne uken vedtok Senterungdommen at de vil utrydde ulven fra norsk natur. Det er radikalt, men det er ikke så forskjellig fra moderpartiets politikk i praksis.

Til slutt: De siste årene har det vært mye debatt om vindkraft, og vi må knytte noen ord til det i en debatt om naturen. Også her bør vi bruke plassen vi mennesker allerede tar opp, mer effektivt. Miljøpartiet De Grønne er mot bygging av ny industri i naturen og mener vindkraft på land må forbeholdes industriområder som havner og andre områder der naturen allerede er bygget ned. Til havs er potensialet for vindkraft større og lettere å få til uten uopprettelige inngrep, selv om det er viktig med god naturkartlegging i bunnen her også.

Jeg registrerer at flere partier har vært kritiske til vindkraftutbygging i naturen, men jeg registrerer også at det er få partier som klarer å være konsistente og kritiske også til andre typer større inngrep i norsk natur. Vi har en regjering som elsker å bygge nye, brede motorveier. Fremskrittspartiet, f.eks., som har vært kritiske til vindkraft i naturen, vil bygge mer i strandsonen, og de raser mot Miljøpartiet De Grønnes programkomité når den foreslår å begrense hyttebygging. Jeg mistenker at Fremskrittspartiets vindkraftmotstand handler mer om kjærlighet til oljeindustrien enn kjærlighet til naturen.

Vi trenger ikke vente på en global naturavtale for å begynne å ta vare på naturen vår. Vi kan forplikte oss selv, helt på egen hånd, og gjøre bedre vedtak i denne salen framover. Det er på tide å slutte fred med naturen.

Lene Westgaard-Halle (H) [14:33:41]: I dag vil jeg gjøre noe vi politikere ikke gjør så veldig ofte; jeg vil innrømme feil. Jeg har jobbet mye med klima veldig lenge. Jeg har jobbet med utslippskutt og de store konsekvensene av det vi mennesker driver med, for klimaet. Det jeg derimot ikke har jobbet så mye med, og ikke innsett alvoret av, er den dype krisen naturen vår står i. Klima og natur henger tett sammen. Vi kan ikke jobbe for et bedre klima – som har vært det jeg har fokusert på – uten å ta vare på naturen, like lite som vi klarer å ta vare på naturen uten å redde klimaet. Det går begge veier.

Vi står midt i en global naturkrise, og den henger veldig tett sammen med klimakrisen. Kjære kolleger, hvis dere ikke har sett Netflix-filmen til David Attenborough ennå, «A life on our planet», så se den! Den er veldig bra. Den er veldig vond å se på, men lærerik. Få har levd det livet han har gjort, få har sett det han har sett. Mannen er 94 år og har med egne øyne sett natur- og klimakrisen endre seg og forverre seg.

Situasjonen i dag er alvorlig. Hvert år kaster vi 100 millioner plastposer i naturen. Cirka 1 pst. av det som produseres, resirkuleres. Hver dag mens vi sitter her nå, dør hundre arter på grunn av ødeleggelse av regnskogen. Artsmangfoldet har sunket drastisk siden 1970, hele 68 pst. Siden samme år, altså 1970, har vi mistet 84 pst. av artene som lever i ferskvann. En av tre av artene som er igjen, er i dag utrydningstruet. Mange av disse artene er også en viktig kilde til mat for veldig mange rundt omkring i verden. Det ironiske er, selvfølgelig, at vi bygger ned store deler av verdens artsmangfold nettopp for å produsere mat. En tredjedel av all mat vi produserer – mens vi da bygger ned den naturen – kaster vi.

Som om ikke det var nok, har plantene våre det enda verre enn dyrene. Én av fem planter i verden er truet av utryddelse. Jeg skal innrømme at jeg ikke er noe naturmenneske. Jeg er ikke en av dem som sover i telt halve året. Jeg var ikke en av dem som løp og kjøpte telt da koronaen kom. Jeg er livredd for edderkopper, og selv om jeg har begynt å redde humler og bier – for det har jeg registrert – hjelper det ikke for vepsen, altså. Den ryker, og sånn er det bare.

Men man trenger ikke være Lars Monsen for å sette pris på naturen vår, og sånn tror jeg det er for de fleste nordmenn. Jeg tror kanskje, eller håper, at de fleste nordmenn er nærmere meg enn Lars Monsen, men vi setter jo pris på frisk luft, vi setter pris på å gå en tur i naturen, og vi som bor langs kysten, som jo er en ganske stor del av befolkningen, setter veldig pris på rent hav og ren sjø.

Men dette er større enn som så. 2021, det året vi er i nå, kan være det året hvor vi utrydder den planten som kurerer en ny kreftkur. Det kan være vi ødelegger den algen vi trenger for å redde flere barn fra barnesykdommer. Dette handler ikke bare om å være «tree hugger», som datteren min har blitt, men det handler om noe veldig mye større. Vi gjør veldig mye bra i Norge, vi er på vei. Vi har opprettet ni nye marine verneområder bare i fjor. Vi har opprettet tre nye nasjonalparker, og nasjonalparker hvor det er vern gjennom bruk har jeg veldig tro på. I Vestfold og Telemark er vi glad for det. Vi har to nydelige nasjonalparker langs sjøen som vi er veldig glad for, og som jeg regner med at alle kollegaene mine her har vært på besøk i. Vi verner skog i samarbeid med oss skogeiere, og vi har tatt på oss ledertrøya når det gjelder å ta vare på havet vårt. Erna Solberg leder selveste havpanelet, og der går Norge foran.

Men svaret er ikke, som enkelte på venstresiden hevder, bare å verne i hytt og pine. Det er å sikre en grønn, bærekraftig og ansvarlig økonomisk vekst, en vekst som sikrer at vi kutter utslipp – og vi må kutte mer utslipp enn det vi gjør med å stoppe økonomisk vekst – og vi må ha en sunn forvaltning av naturen. Vi må klare å se disse tingene i sammenheng. Vi trenger en vekst som sikrer inntekter og arbeidsplasser over hele landet, for det hjelper ikke å ta vare på naboskogen der man bor, hvis alle på den lille øya der man har vernet, ikke har jobb. Vi trenger den veksten som klarer å se dette i sammenheng, som vil ta vare på skog, vann og arter – og de folkene som bor der.

Tap av natur betyr også tap av medisiner, tap av ren luft, tap av muligheten til å dyrke mat. Det betyr mer flom og ras, og det betyr en mindre robust økonomi. Nettopp derfor handler FNs naturavtale om mye mer enn rumpetroll og hubroer, som jo er det ultimate norske eksemplet når vi møter et eller annet vi synes er litt ubehagelig, og må verne, og som blokkerer utbygging. Dette handler om mye mer enn det. Det handler om mer enn vindmøller, som man er imot når man sitter i den 350 kvadratmeter store hytta si og irriterer seg over dem.

Jeg forventer at Norge setter seg i førersetet og går foran. Vi er allerede verdensmestere på en rekke klimatiltak. Nå håper jeg vi blir det samme på natur.

Statsråd Sveinung Rotevatn [14:39:14]: Året og tiåret vi er inne i, er avgjerande for klimaet, og det er avgjerande for naturen. Utfordringane med å stanse klimaendringane og tap av naturmangfald heng saman, og vi må løyse dei utfordringane saman. La meg ta eit eksempel. Ei tørrlagd myr som vert tilbakeført, gjev plass for fleire artar – altså meir naturmangfald – kan dempe tørke og små flaumar som kjem av klimaendringar, og lagrar karbon, som bremsar klimaendringar.

I klimaplanen til regjeringa legg vi vekt på tiltak som har positiv effekt for klimaet utan å gå ut over naturmiljøet. Vi har gjort mykje for å ta vare på natur. I fjor oppretta vi ni nye marine verneområde. Vi oppretta tre nye nasjonalparkar. Vi har løyvd 3,3 mrd. kr til skogvern. Vi har verna eit område tilsvarande gamle Vestfold fylke, og gjennom klima- og skogsatsinga er vi leiande i å bevare og restaurere tropisk skog. Vi har vist leiarskap på havforvalting gjennom høgnivåpanelet for ein berekraftig havøkonomi, som statsministeren har leia, men vi må gjere meir. Naturmangfaldet treng eit tilsvarande rammeverk som Parisavtalen er for klimaet. Ein million artar er trua, og økosystem verda over er i dårleg stand. FNs naturpanel har sagt at ein treng gjennomgripande endringar for å snu denne utviklinga.

Forhandlingar om eit nytt globalt rammeverk for natur under FN-konvensjonen om biologisk mangfald pågår og er venta avslutta til hausten, men det avheng sjølvsagt også av korleis pandemien utviklar seg. Kina er vertskap for det femtande partsmøtet der det globale rammeverket for naturmangfald skal forhandlast og forhåpentleg verte vedteke. Det er ikkje tale om nasjonale, juridisk bindande mål. Det er tale om globale politiske mål. Dei fleste land er medlem av konvensjonen om biologisk mangfald. Eit merkbart unntak er USA, men vi ser likevel no at Biden-administrasjonen er på bana og i positiv bevegelse.

Eg har høge ambisjonar for eit sterkt forhandlingsresultat. Noreg er aktive i forhandlingane. Vi vil dytte dei store landa i riktig retning og byggje bru mellom sør og nord. Så langt har ikkje konvensjonen noko fungerande system for å måle korleis vi ligg an for å nå dei globale måla. Vi har difor føreslått eit nytt system som kan minne litt om det vi har i Parisavtalen. Poenget er at innsatsen heile tida skal forsterkast i eit system som skal bidra til at land følgjer opp dei globale måla, og jamleg rapportere om kva tiltak dei gjer nasjonalt. Dersom resultata ikkje er gode nok samanlagt, må ein forsterke innsatsen. Det norske initiativet på dette området har fått ei god mottaking.

Det foreløpige utkastet til rammeverk handlar om å stake ut ei konkret retning for dei nødvendige endringane som verda må gjennom. Kvar dag går verdifullt areal tapt – litt her, litt der. Eit viktig tema for forhandlingane er korleis vi kan stanse det globale tapet av natur. Vi treng 100 pst. berekraftig bruk av all natur i verda, og så må ein verne nokre område. Det er føreslått eit mål om at 30 pst. av jorda skal vernast innan 2030. Sjølv om målet er eit globalt mål, er det sjølvsagt statane som må gjere jobben heime. Det gjeld også Noreg.

I andre område enn verneområde kan vi menneske på ein berekraftig måte produsere det vi treng, og det er her den største utfordringa ligg framover. I Noreg gjer vi mykje bra med kunnskap og økosystem i botn, men vi kan sjølvsagt også verte betre.

Noreg har slutta seg til havpanelet si tilråding om at 30 pst. av havområda innan 2030 skal beskyttast gjennom marine verneområde og andre tiltak. Kyststatane skal sjølve avgjere kva tiltak som er nødvendige.

Regjeringa er oppteken av vernemåla. Vi er opptekne av å nå desse måla fram mot 2030, og då må vi konsentrere oss om dei områda som er rikast på naturmangfald. Det kartlegg vi no, for å sikre at vi tek vare på dei viktigaste områda. Det er viktig med brei involvering. Regjeringa har hatt fleire innspelsmøte og vil ferdigstille norske posisjonar i god tid før toppmøtet til hausten. Eg vil leggje til at eg synest det er bra at vi har fått ein initiativdebatt om dette viktige temaet i Stortinget, så eg vil takke komiteen for det og ser fram til ei eventuell replikkveksling.

Arne Nævra (SV) [14:56:32]: Vitenskapen har aldri vært tydeligere om tap av natur, arter og bestander enn det som kom fram i rapporten fra Det internasjonale naturpanelet i 2019. De har dokumentert tungt på et vitenskapelig vis at vi har en akselererende naturkrise hengende over oss. Det har også WWFs Living Planet Report– sist gang i 2020 – og kom med katastrofale tall for reduksjon av dyrebestanden i verden. Den globale bestanden av virveldyr har altså i løpet av min voksne levetid blitt redusert med rundt to tredeler – på 40–50 år.

På toppen av dette er det mye som tyder på at framveksten av sykdommer som covid-19 skyldes miljøødeleggelser. I mitt tidligere yrke gjorde jeg filmopptak av regnskoghogst på Borneo, hvor jeg sjøl satt med en morløs orangutangunge på fanget. Det hadde jeg kanskje ikke gjort i dag, men leveområdet var hogd ned, og moren var drept.

Verden er nå til en viss grad klar over klimatrusselen vi står overfor. Naturkrisen, derimot, er langt færre klar over. Naturpanelet slår fast at denne trusselen er like stor som trusselen fra klimaendringer. Folk flest har hørt om insektdøden, og folk flest merker den om de tenker etter. Det er ikke en positiv ting at vi nå omtrent ikke lenger trenger å vaske frontruta på bilen for døde insekter etter en biltur sommerstid. For bare noen tiår siden var det helt nødvendig. Det var ett eksempel.

Sjøl om klimaendringene er årsak til at mange arter og naturtyper trues, er det først og fremst arealendringer med oppdyrking, utbygging, nedbygging og oppdeling som er årsaken til tapet av naturmangfold. Det slår Naturpanelet tydelig fast. Det er sjølsagt flott at Norge var aktivt med på FNs toppmøte om biomangfold i september i fjor, og at flere enn 80 statsledere nå er blitt enige om å reversere tapet av biologisk mangfold innen 2030, men som med klimamålene: Hva vil landene sjøl ta av grep for å få det til? Det er det store spørsmålet. Hva vil Norge gjøre i eget land? Her er jeg oppriktig bekymret. Når feil arealforvaltning er hovedpoenget, har regjeringa gått fullstendig i feil retning. De har uomtvistelig gjort det lettere å bygge ned arealer gjennom mange grep, bl.a. ved å vingeklippe innsigelsesinstituttet. Så får jeg håpe at representanten Westgaard-Halles dårlige samvittighet og ærlige oppvåkning i dette smitter i Høyre.

Vi er rett og slett nødt til å tenke annerledes, i både retorikk og handling. På samme måte som vi har klimamål, klimabudsjetter og klimaregnskap på alle nivåer, som er avgjørende viktig, må vi få på plass det samme på naturmangfoldsmål, arealbudsjetter og arealregnskap på alle nivåer.

Espen Barth Eide (A) [15:00:03]: Jeg synes innlegget til representanten Lene Westgaard-Halle var bra, og jeg tror den ærlige erkjennelsen av at mange av oss kanskje har tenkt mer på klimaet enn på naturen, er bra, og at flere kan dele den. Det vil jeg også si stemmer for min del, og vår del. Det er det lurt å si, for begge disse to tingene er viktige. Riktignok har vi i stor grad vært opptatt av naturvern, og vekst og vern er et gammelt tema, men da var det gjerne sånn at det først og fremst dreide seg om det som skulle vernes, i ordets egentlige betydning, og kanskje mindre om hvordan bruke og høste. Man skal jo ikke slutte å leve av og med naturen og slutte å høste av naturen, men man skal lære seg forskjellen mellom å høste bærekraftig og å overhøste. Da trenger vi altså en tverrsektoriell tenkning. Dette har konsekvenser for hver sektor, men også på tvers. Dette har å gjøre med fiskeri, landbruk, samferdsel, forbruk, produksjon, finansnæringen, næringslivet generelt, handelsstrømmer og handelspolitikk.

Jeg tror utfordringen nå er at vi må lære oss å gjøre det vi faktisk i noen grad gjør når det gjelder klimakutt, nemlig å forstå dette som en integrert og helhetlig utfordring – som har mange uttrykk i mange retninger, men som er en helhetlig utfordring – hvor vi må ha noen få, overordnede mål om hva vi vil oppnå. Det er altså å bevare natur, bevare naturens evne til å reprodusere seg selv og til fortsatt å levere naturtjenester, og bevare det biologiske mangfoldet som naturen trenger, og som vi trenger, fordi, som jeg sa innledningsvis, vi er natur. Vi er ikke noe annet enn natur, vi er en del av naturen.

I min bevegelse har vi vært opptatt av forholdet mellom å skape og å dele – at vi trenger et aktivt næringsliv som er tilpasset tiden, som skaper verdier som man kan dele, og så skal man dele for å skape mer. Det er den sosialdemokratiske grunnidéen, og sånn har det vært i hundre år. Det sosialdemokratiet nå tar inn over seg, og det tror jeg også gjelder alle andre politiske bevegelser – eller det håper jeg i hvert fall – er at å skape og dele må skje innen rammen av planetens tålegrenser.

Da de første idéene om dette ble formet, var naturen tilsynelatende ubegrenset. Jorden var rik, jorden var stor, og menneskene var få. Nå er det omtrent omvendt. Menneskene er mange, jorden er sterkt begrenset, og man må håndtere dette innenfor naturens og planetens tålegrenser.

Den gode nyheten er at dette er fullt mulig. Dette er ikke «rocket science», som det heter. Dette er mulig med kjente løsninger og kjent teknologi. Sirkulærøkonomi er ikke en fjern drøm, det er en realitet som kan oppnås gjennom tydelige grep. Å gå over i en bærekraftig verden er mulig, men våre økonomiske modeller må ta det inn over seg. Det tror jeg er noe vi alle må legge til grunn. Man vil fortsatt ha sunne og gode diskusjoner om mer marked og mer stat, men rammen må være at det ikke går an å overskride planetens tålegrenser. Det vil rett og slett ikke vare.

Ola Elvestuen (V) [15:03:18]: Jeg er helt enig med siste taler. Vi har tre hovedoppgaver: Vi må kutte utslipp, altså slutte med alle fossile utslipp fram mot 2050, vi må ha mer natur, og det skal etableres en global markedsøkonomi innenfor det som er naturens tåleevne. Det er de oppgavene vi har. Jeg takker for at vi har denne debatten om konvensjonen for biologisk mangfold, og at man tar inn over seg hva det innebærer at vi globalt sett skal ha mer natur. Det handler ikke bare om å bevare, men det handler om å stoppe en utvikling, drive den tilbake og få mer natur.

Da må vi ha en helhetlig forvaltning, som statsråden sier, på 100 pst. av arealene, og 100 pst. av arealene globalt. Vi må ha mer vern, fordi det er viktig å ha det på det globale nivået, men vi må også sørge for at vi har et representativt vern i Norge. Da må det være en selvfølge at vi skal ha 10 pst. skogvern, og at ikke hvert eneste forslag er en egen kamp. Vi må også se på hele verdikjedene. Der kommer sirkulærøkonomien inn, selvfølgelig. Hvordan bruker vi ressursene? Men det gjelder også matproduksjonen vi har, både i Norge og internasjonalt. Vi må ha mer regenerativt landbruk, der en bygger opp og reparerer naturlige kretsløp, og der en binder karbon. Vi må bekjempe den globale miljøkriminaliteten, som driver en ødeleggelse av natur i store deler av verden. Her har vi også en stortingsmelding som er lagt fram, og som vi må følge opp både i Norge og internasjonalt. Vi må ta et internasjonalt ansvar. Norge har tatt en lederrolle med sitt havinitiativ, og vi har også en lederrolle med skoginitiativet, å ta vare på regnskog.

Jeg forventer og tar det egentlig som en selvfølge at Norge leder forhandlingene – og det gjør vi – og virkelig forsøker å få verden til å bli enig om det som er det høyest mulige ambisjonsnivået. Men i tillegg til den avtalen man får, er det viktig at land med høye ambisjoner står sammen om å gjennomføre tiltak, og at vi er en del av den høyambisjonskoalisjonen som vi også trenger for å jobbe med å ta vare på natur i årene framover.

Jeg vil tro at hvis vi får en avtale som kan bygge så mye som mulig på Parisavtalen – at en også må rapportere på gjennomføringen, og at en får en gradvis forsterkning av avtalen over år – vil vi merke det samme som man gjorde med Parisavtalen: Når avtalen er på plass, handler det ikke bare om de internasjonale målene, da blir oppmerksomheten også rettet mye mer inn mot det vi gjør selv. Norge må følge de samme målene som vi klarer å få til internasjonalt.

Ketil Kjenseth (V) [15:06:42]: Dette er en god debatt, med mange innlegg, og jeg er veldig glad for det engasjementet vi har her.

Så skal vi ikke underkjenne at vi også står oppe i noen dilemmaer. Gjennomsnittsalderen for oss som er på talerstolen her, vil jeg anslå til 45 år. De fleste av dem som holder innlegg her, er mellom 30 og 60 år, og det er nettopp i vår generasjon tapet av arter har tiltatt. Vi er inne i en periode da veldig mange arter går tapt, og vi begynner å merke konsekvensene av både klimaendringene og tapet av natur. Det er menneskelig aktivitet som er kilden til dette, så vi er nødt til å gå i oss selv for å stoppe tapet av natur, og også restaurere. Det vil koste, og det er litt i det perspektivet representanten Sandra Borch snakker om de siste 10 000 år. Ja, det er et fantastisk tall, men det er de 10 000 neste vi skal redde, og da er det i vår generasjon vi er nødt til å gjøre noe. Tapet av natur kan ikke fortsette som det har gjort til nå. Da vil vi ikke være her om 10 000 år på samme måte som vi er i dag. Da blir også det å tallfeste et mål om vern en viktig debatt.

Jeg skal ikke forespeile noe her nå, men det er en debatt vi er nødt til å ta på hver vår side i politikken. Venstre har i hvert fall stått fram her i dag og sagt at vi ønsker å tallfeste et mål, og gjerne det globale målet. Så hører jeg at det spriker en del på den andre siden. Jeg har ikke hørt noen si noe om det fra Arbeiderpartiet. SV var innom det i et replikkordskifte. Senterpartiet var veldig tydelig på at det var lite aktuelt. Det var stor skepsis til å tallfeste et vern – hvert land måtte ta ansvar for seg selv. Men det er jo nettopp derfor vi skal til Kunming: Dette er en FN-avtale, og vi må forplikte hverandre. Hvert land gjør ikke nok, og da må vi sette oss felles mål for faktisk å gjennomføre.

Selvfølgelig skal vi legge til rette for bruk. Uten at vi lever og ånder for naturen og tar den i bruk, har vi jo ingen plass.

Klimarisikoutvalget har vært et tema. Vi har i Norge gått foran med klimarisikoutvalget, og finansiering er også en viktig del av det å ta vare på naturen. Her tror jeg Norge har noe å gå foran med og har lært av klimarisikoutvalget. Vi har omstilt mye av oljeverdiene våre til et stort globalt fond, og det må vi evne å bruke til både mikrofinansiering, ungdom og kvinner på en måte som gjør at de neste 10 000 årene blir like bra om 10 000 år.

Åsmund Aukrust (A) [15:10:02]: Det har vært en spennende debatt. Det er veldig bra at vi får opp dette temaet. Dette er noe vi bør diskutere mer, for tap av natur må jo være, som flere har vært inne på, den mest underkommuniserte krisen verden står overfor. Det er en trussel i seg selv, og så er det en trussel mot alt liv her på jorda. Alt henger sammen med alt, sa Gro Harlem Brundtland, og det er i få sammenhenger det er mer riktig å si enn akkurat i debatter om natur. Utryddelse av én art gir påvirkning på andre arter.

Derfor vil jeg si at fra Arbeiderpartiets side – og jeg tror egentlig fra et samlet storting – ønsker vi regjeringen og deres dyktige forhandlere bare masse lykke til i det viktige arbeidet fram mot en naturavtale i Paris. De har vår støtte, men de har også våre forventninger, forventninger om hvilken rolle Norge skal spille. Norge bør gå i front for å få på plass en forpliktende avtale med både mål og oppfølging. Norge bør bidra med kunnskap vi har på andre områder, f.eks. i arbeidet med forvaltningsplaner, eller annet arbeid hvor Norge har god erfaring, og så bør vi bidra med penger, hvor vi kan utgjøre en forskjell, ved å sammenblande penger og politikk. Regnskoginitiativet er et sånt type initiativ. Jeg mener Norge bør lete etter andre initiativer, også på natursiden.

Men det viktigste vi gjør, gjør vi selvsagt hjemme, for det er på hjemmebane man faktisk gjør jobben. Naturen reddes ikke i et møterom internasjonalt. Den reddes i det som gjøres i hvert enkelt land, i hvert enkelt lokalsamfunn. Det er ikke sånn at naturen trues av én stor utbygging; naturen trues av summen av alle små utbygginger, alle små vedtak, ofte veid opp mot andre viktige hensyn. Derfor mener jeg at naturen nå må vektes tyngre. Derfor var jeg uenig da denne regjeringen flyttet planavdelingen ut av Miljøverndepartementet. Jeg mener at det var et galt vedtak å gjøre.

Jeg er uenig når dagens regjering skryter av at statsforvalteren har mindre innflytelse, og at kommunene nå kan gjøre mer som de vil. Jeg er uenig når Høyre nå går til valg på at det skal bli lettere å bygge i strandsonen. Jeg mener at dette er å gå i gal retning. Det tydeligste eksemplet på at vi har konflikter her hjemme, var da Linda Hofstad Helleland i vår gikk ut og sa at nå må vi ta mindre hensyn til miljøet på grunn av korona, at det å snakke om det grønne skiftet, er fra en annen tid. Da hun ble kritisert for det, svarte hun: Nei, jeg mente ikke klimaet, jeg mente naturen. Hun sa: Vi har sagt nei til titusenvis av arbeidsplasser fordi vi har satt vern foran vekst. Nå har vi ikke lenger den luksusen.

Det er galt på så mange måter. For det første er det faktisk galt. For det andre er det veldig galt å snakke om naturen som en luksus. For det tredje er det en fryktelig gal analyse av korona at vi skal ta mindre hensyn til naturen. Er det noe vi har lært, er det at natur, mennesker og økonomi henger sammen. Og for det fjerde: Det er en debatt fra en annen tid. Det er ikke lenger debatter mellom vekst og vern. Vi må klare å kombinere det. Derfor må vi få på plass en sirkulær økonomi som nettopp gjør at vi bruker alle ressursene på nytt.

Arne Nævra (SV) [15:13:23]: Å bevare natur er verdens kanskje beste klimatiltak fordi den fanger og lagrer over halvparten av alle karbonutslipp. Naturlig karbonlagring i jorda, i skogbunnen, i kulturlandskapet er altså vårt viktigste verktøy for å redusere innholdet av klimagasser i atmosfæren. Dette må vi ha med oss, og sånn sett spiller naturpanelets og klimapanelets konklusjoner på lag.

Det er derfor beklagelig å registrere på nært hold, der jeg sitter i transportkomiteen, hvordan det ene utbyggingsprosjektet etter det andre så lemfeldig og ufullstendig behandler de såkalt ikke-prissatte konsekvensene i sine vurderinger. NRK har i gode reportasjer vist hvordan store veiprosjekter som E39 krysser myr etter myr, med store klimagassutslipp og nedbygging av natur som konsekvens. At regjeringa i det hele tatt i 2021 vil godta forslag om å la en unødvendig firefelts vei krysse et naturreservat i et av våre viktigste innlandsdeltaområder i Gudbrandsdalen, er et annet eksempel. Dette må vi endre på. Det er vel nesten unødvendig å peke på de utrolig mangelfulle biologiske undersøkelsene som er gjort ved vindkraftutbyggingene i Norge. Det har også kommet fram.

At det enormt tette skogsbilveinettet stadig blir mer finmasket, attpåtil subsidiert og bygd fram til de siste kroker av vanskelig tilgjengelig gammel skog, er nok et eksempel. Ukritisk hyttebygging er enda ett. Vi kan ikke lenger lene oss kun på disse glatte matematiske modellene for såkalt samfunnsøkonomisk nytte ved samferdselsutbygginger heller.

Hva med naturverdiene? Det er i stor grad subjektive vurderinger. Det er avgjørende i en sånn situasjon at vi har gode biologiske undersøkelser i bunnen – selvsagt er det en forutsetning – og at vi har saksbehandlere med naturfaglig bakgrunn, lokalt og i etatene nasjonalt. Vi må gå i en retning av arealnøytralitet på samme måte som med klimanøytralitet. Dette må alle partier innarbeide både i vokabularet sitt og i programmene før landsmøtene sine nå på våren. Der påhviler det alle medlemmer av den komiteen, som stort sett er representert her i salen, et ansvar. Så må den til enhver tid sittende regjering innarbeide dette i planene sine.

Jeg vil avslutningsvis komme med en takk til miljøorganisasjonene som har kommet med gode innspill til dette saksfeltet. De har kommet med konstruktive notater med punkter for mål og handling. Det gjelder bl.a. WWF gjennom sitt omfattende diskusjonsnotat, Kunming-planen for natur og mennesker, og innspillet til Stortinget.

Dag Terje Andersen (A) [15:16:30]: Jeg fikk plutselig lyst til å ta ordet, for diskusjonen om natur, naturmangfold, miljøvern og naturbruk er noe som har fulgt meg siden det jeg tror var første gangen jeg uttalte meg om noe politisk, i 1979. Det er fremdeles like interessant, og jeg synes det er sagt veldig mye bra her. Så lenge vi snakker overordnet, er det mye enighet om mål. Vi er alle enige om at den største utfordringen vi har, er klimaet. Min anbefaling er å legge tenkningen til Brundtland-kommisjonen til grunn og ta utgangspunkt i at vi må ha en bærekraftig vekst, men ikke tro at verden kan klare seg uten noen vekst.

Jeg er enig i det tidligere statsminister Stoltenberg sa den gangen, at steinalderen ikke tok slutt fordi det var slutt på stein, og sånn er det nok også med oljealderen. Men da bør vi bruke de engangsinntektene vi nå har fra olje og gass, til å gjøre det mest fornuftige vi kan gjøre for våre etterkommere, f.eks. investere i morgendagens fornybare, rene energikilder. Når det gjelder klima, kommer vi til å konkurrere om å være best, de fleste av oss.

Artsmangfold er like viktig. Vi er enige om at vi skal beholde alle naturlig norske arter. Statsråden nevnte reinen som et eksempel på en art som er ganske unik for Norge. Det er jeg helt enig i. Vi kan i tillegg nevne atlantisk laks som en annen art vi på grunn av vår andel av bestanden bør ha et spesielt ansvar for.

Arealforvaltningen har bl.a. Arne Nævra vært god til å markere her i Stortinget. Det er en utfordring vi ser, ikke bare når det gjelder transport, men også når det gjelder hyttebygging. Vi vet at før eller senere blir en del engangsressurser, som mineraler, borte, og vi må være nøysomme med forvaltningen av dem.

Jeg vil bruke den siste tida til å hylle naturmangfoldloven § 1. Det var egentlig derfor jeg tok ordet. Den hadde jeg stor glede av å jobbe mye med den korte perioden jeg var fiskeriminister, for det var da vi jobbet med naturmangfoldloven. Jeg er så glad for at den sier at naturen skal skape grunnlag for menneskers naturlige virksomhet, for noe av det som skremmer meg litt i naturdiskusjonen for tida, er at noen ser ut til å tro at mennesket er en utenforstående art, eller ikke engang en art, og ikke innser at mennesket er en av naturens egne arter, og er og skal være en bruker av den. Vi ser det i en del punkter. Jaktmotstand er et sånt. Jeg er for at vi skal jakte på høstbare arter i Norge på en bærekraftig måte, sånn at vi forvalter dem også for framtida. Skogbruk er et annet eksempel, der noen tror at det å verne skog er et klimatiltak. Nei, klimatiltak er å hugge skogen når den er hogstmoden, og så plante ny skog. Det jeg frykter for framtida, er de som «disneyfiserer» naturen og ikke innser at mennesket er en naturlig del og bruker av naturen under sitt forvalteransvar, som vi må ta vare på.

Lars Haltbrekken (SV) [15:20:01]: Vi har de siste dagene i avisa Klassekampen sett en diskusjon om en trevarefabrikk i Hattfjelldal, Arbor, som produserer sponplater. Diskusjonen har gått på om vern av skog i Nordland vil gå ut over ressurstilgangen til denne sponplatefabrikken eller ikke.

Det er en sak som med all tydelighet viser behovet for at vi får fart i arbeidet med sirkulærøkonomi. Denne fabrikken i Hattfjelldal er, etter det jeg vet, den eneste trevarefabrikken i Norge som produserer sponplater delvis basert på kassert trevirke – på trevirkeavfall. Hvert år kaster vi noe sånt som 700 000 tonn trevirke. Det går i forbrenningsovnene. Det er kun en bitte liten del av dette som blir malt opp og brukt om igjen til ulike materialer. I fjor høst var jeg på besøk hos Innherred Renovasjon, hvor de tar imot brukt trevirke – enten det er kjøkkenmøblement eller annet brukt trevirke – og maler det opp og sender det opp til Arbor i Hattfjelldal.

40 pst. av de sponplatene som lages, er laget av brukt trevirke. Hvis vi kunne ha fått en sirkulær handlingsplan fra regjeringen som stilte krav om at i hvert fall det offentlige skal gå foran og si at en viss andel av det trevirket, de sponplatene det offentlige kjøper inn – og jeg vil tro at det er en del gjennom de offentlige byggeprosjektene – skal komme fra resirkulert materiale, så vil vi bruke ressursene lenger, og vi vil kunne spare mer av de verneverdige skogsområdene i Norge fra å bli hugd.

Dette viser hvor viktig sirkulærøkonomien er også for å ta vare på naturen. Vi kan se det også på andre områder. Nå er det et stort press for å få tatt ut nye mineraler, metaller, fra jorda og etter hvert også fra havbunnen. Hvis vi kan få satt fart i arbeidet med å få plukket fra hverandre alle de elektroniske duppedingsene vi omgir oss med, f.eks., vil behovet for nye gruver også være noe redusert, og vi vil ta vare på mer av naturen.

Espen Barth Eide (A) [15:23:32]: Da går vel denne debatten om FNs naturavtale gradvis mot slutten. Jeg synes det har vært en veldig god og berikende debatt. Det er interessant at noen ganger når vi snakker om de virkelig store tingene, klarer vi å snakke ganske mye sammen, ikke mot hverandre, og det tenker jeg er positivt i denne sammenhengen.

Et par konkrete ting jeg tar med meg fra dette, er at det nå begynner å bli interesse for hvordan man helt konkret kan sette pris på naturen, altså i ordets snevre betydning, en pris gjennom et naturbidrag eller en naturavgift i en eller annen form, som er innrettet for restaurering av natur et annet sted – for vi kommer jo aldri dit at vi ikke kommer til å ta noen ny natur i bruk, men at man tar sikte mot arealnøytralitet. Jeg kan glede Arne Nævra med at det f.eks. står i Arbeiderpartiets forslag til program. Vi har i hvert fall levert på det, og jeg håper at flere tenker i den retning. Så blir det nok noen interessante diskusjoner om hvordan det skal utformes. Hovedpoenget nå er å slå fast dette som et prinsipp.

Jeg tenker det er viktig at man finner gode modeller for hvordan man integrerer denne forståelsen i økonomien og også i de virkemidlene staten har for å peke retning for økonomien. Da er ikke minst dette begrepet «ressursproduktivitet», altså hvordan man kan få flere varer og tjenester ut av samme mengde innsatsfaktor, altså samme mengde råvareressurs, viktig. Da tenker jeg i retning av at man kan begynne å legge en pris på førstegangsbruk og en eller annen form for stimuli til andregangs, tiendegangs og tredevtegangsbruk av den samme innsatsfaktoren. Det vil sende et signal til økonomien om at ombruk er fornuftig. Ombruk er altså ikke bare loppemarked, det er også å smelte aluminium og jern om igjen og lage nye produkter av det.

Jeg synes også det er bra at vi har en diskusjon som så tydelig fra alle partier har konstatert hvor viktig naturen er for oss, ikke minst det temaet flere har vært inne på, og som jeg også innledet med, nemlig at mennesket er natur. Det er det viktig å slå veldig tydelig fast. Mange vil si det er en selvfølge, men dette var en teologisk diskusjon i flere tusen år, så det er veldig godt at representanten Dag Terje Andersen minnet om at da man laget den nye naturmangfoldloven, ble det slått fast en gang for alle i § 1 at mennesket er en del av naturen. Det er en viktig kunnskap å ta med seg i det videre arbeidet med dette.

Med det vil vi fra vår side ønske regjeringen lykke til i forarbeidene og reisen til Kunming, og også minne om at vi har de forventningene som bl.a. representanten Aukrust minnet om, på veien dit.

Ketil Kjenseth (V) [15:26:26]: Aller først: Som komitéleder er jeg veldig glad for at vi i energi- og miljøkomiteen har hatt en initiativdebatt. Det er første gang jeg er med på det, og jeg har vært komitéleder i tre år. Det er viktig at vi bruker ulike debattmuligheter. Det var representanten Barth Eide og Arbeiderpartiet som tok initiativ til denne debatten i komiteen. Det skaper kanskje et litt annet debattklima at vi får en liten horisont over det og føler oss som en del av planeten, kloden. Det er også en viktig dimensjon vi skal ha med oss.

Representanten Lars Haltbrekken var innom sirkulærøkonomi. En stor del av European Green Deal i EU er nettopp det sirkulære. Det er også motivert ut fra at vi på vårt kontinent her i Europa har færre mineraler og råvarer å ta av enn andre kontinenter, og vi er nødt til å bruke dem med mer omhu. Vi er nødt til å bruke dem bedre, utnytte dem lenger og derfor også resirkulere dem mer.

Regjeringa har gjort ganske mye på det. Den sirkulære handlingsplanen er på en måte godt i gang uten at den egentlig sånn rent fysisk er levert. Det er levert ganske mange hundre millioner kroner gjennom krisepakkene i fjor, og det er på gang i år, så det er godt på vei.

En av nyvinningene gjennom denne krisen er Grønn plattform. I går ble det levert ganske mange titalls 300 000 kr som forprosjekter for å komme i gang med sirkulær økonomi-prosjekter. Norwegian Wood Cluster i mitt hjemfylke var en av dem som fikk 300 000 kr, nettopp på grunn av trevirke. Det er flere enn Hattfjelldal som ønsker å bruke trevirke til å trykke sponplater eller annet. Forestia i Våler i Solør er en av debattene som går her i Stortinget.

Det minner oss om at vi trenger å utvikle virkemidler også for naturen, ikke bare for klima og fornybar energi. Enova, Klimasats – vi er nødt til å utvikle «Natursats» også. Det er en av diskusjonene som vil komme. Passer den verktøykassa og det virkemiddelapparatet inn i Enova, eller må vi opprette noe eget for sirkulærøkonomi?

Det er mange spennende debatter som står foran oss, og i dette er det en ganske bred meny. Jeg håper at vi kan ta flere sånne debatter, om hva som er med på å utvikle også den verktøykassa vi trenger her i Norge, ikke bare sånne knallharde debatter i valgkampen.