Stortinget - Møte tirsdag den 9. februar 2021

Dato: 09.02.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 204 S (2020–2021), jf. Dokument 8:29 S (2020–2021))

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [13:30:37]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Erlend Wiborg og Gisle Meininger Saudland om å legge til rette for at flere forsøker å stå i arbeid tross helseutfordringer (Innst. 204 S (2020–2021), jf. Dokument 8:29 S (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik:

3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Solfrid Lerbrekk (SV) [] (ordførar for saka): Eg vil på vegner av komiteen takka forslagsstillarane for eit godt forslag. Dette er ein viktig debatt å ta med jamne mellomrom, vil eg seia.

Som saksordførar vil eg takka komiteen for eit godt samarbeid. Eg tenkjer at medlemene av komiteen kan gjera greie for sitt eige syn. Herifrå vil eg gjera greie for SVs ståstad.

La oss først presisera at folk helst vil jobba. Men så er det ein god del som trass i at dei vil, ikkje kan eller ikkje får jobba. Veldig mange av dei me her snakkar om, kunne hatt ein jobb om det vart meir tilrettelagt for dei helseutfordringane som er inne i biletet. Arbeid er trass alt meir helsefremjande enn veldig mykje anna.

Men det ser ikkje ut som me vil koma til den dagen då absolutt alle har ein jobb, rett og slett fordi nokon ikkje vil kunna jobba fordi helsa er for dårleg, eller fordi helsa ikkje er føreseieleg.

Denne saka handlar om kva grunnlag uføretrygda til desse folka skal bereknast ut frå. Det er ulike fordelar med ulike berekningsgrunnlag. I denne saka har me i SV landa på at me vil be regjeringa greia ut og fremja forslag om at berekningsgrunnlaget skal reknast ut frå dei tre beste av dei ti siste åra, i motsetning til i dag, då det er dei tre beste av dei fem siste åra.

Berekningsgrunnlaget i seg sjølv er eit nokså passivt verkemiddel viss ein ser isolert på det som eit insentiv til å få folk til å forsøkja å stå lenger i arbeid. Det er likevel eit verkemiddel, og me har i denne saka òg trekt inn nokre andre verkemiddel som passar inn.

Med det fremjar eg forslaga som SV står bak i saka.

Presidenten: Da har representanten Solfrid Lerbrekk tatt opp de forslagene hun refererte til.

Lise Christoffersen (A) []: Takk til saksordføreren for godt arbeid, takk også til Fremskrittspartiet for å løfte en viktig problemstilling. Alle er enige om at det må legges bedre til rette for at personer med helseutfordringer og nedsatt arbeidsevne kan beholde sin tilknytning til arbeidslivet, helt eller delvis. Én av begrunnelsene for uførereformen som trådte i kraft i 2015, var nettopp at det skulle bli enklere å kombinere arbeid og trygd for dem som 100 pst. uføretrygd ikke var det rette for. Vi husker tidligere tiders regelverk med sterke terskelvirkninger, der kun noen få kroner tjent utover fribeløpet på 1G førte til redusert uføregrad og kraftig reduksjon i framtidig uførepensjon.

Det nye regelverket skulle altså bidra, gjennom økonomiske insentiver til den enkelte om å øke sin arbeidsdeltakelse – økonomiske insentiver. Så ser vi at slik har det ikke blitt. Tvert imot viser Navs analyser at det nye uføreregelverket i liten grad har påvirket hvor stor andel av de uføretrygdede som jobber ved siden av – 5 pst. av dem med 100 pst. uføregrad og 75 pst. av dem med gradert trygd, nå som før. Insentiver – økonomiske sådanne – på det individuelle nivå virker ikke å være rett medisin.

Noen har en lidelse som vanskelig lar seg kombinere med arbeid, men det gjelder ikke alle med uføretrygd. 18 pst. av personer i yrkesaktiv alder har en form for nedsatt funksjonsevne. Svært mange av dem uttrykker ønske om å jobbe, helt eller delvis. Funksjonsnedsettelser er i utgangspunktet ingen sykdom, men sysselsettingsandelen blant disse personene er bare 40,6 pst. Det skyldes ikke manglende vilje, som enkelt lar seg påvirke av endringer i beregningsgrunnlaget for uføretrygd. Det handler om noe helt annet. Det handler om holdninger og diskriminering, det handler om manglende tilrettelegging, det handler om en tøff konkurranse i arbeidsmarkedet, det handler om et samfunn som ennå ikke er universelt utformet, for å nevne noe.

Arbeiderpartiet er altså ikke enig i at Fremskrittspartiet her forskriver rett medisin. Det er heller ikke Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, som har gitt innspill i saken. De virker å være mer på linje med Arbeiderpartiet: tiltak mot diskriminering, for tilrettelagte arbeidsplasser, økt bruk av lønnstilskudd, jobbgaranti for unge med arbeidsevne, utdanning, veiledning og kompetanse i Nav osv. Fremskrittspartiets forslag er vurdert før og forkastet. Det treffer ikke dem Fremskrittspartiet sier de vil nå, personer med svak tilknytning til arbeidslivet vil ikke komme spesielt godt ut, men det vil derimot menn med inntekt rundt og over gjennomsnittet. Arbeid til alle er jobb nummer én for Arbeiderpartiet, men da må det sterkere lut til enn det Fremskrittspartiet presterer her.

Margret Hagerup (H) []: Jobb kan være friskliv, og forskning og erfaringer viser at vanlige helseproblemer ikke behøver å forhindre arbeid. Tvert imot er det sånn at det har en rekke positive virkninger for helsen hvis en kan være i jobb.

I dag står altfor mange utenfor arbeidslivet. Dette er mennesker som både kan og vil bidra. Vår evne til å skape gode og lønnsomme arbeidsplasser og få flere i arbeid vil være avgjørende for den velferdsstaten vi skal ha i framtiden. Men utenforskap er ikke først og fremst dårlig nytt for bunnlinjen på statsbudsjettet, det er også en belastning for dem det gjelder. Arbeid og livskvalitet henger nært sammen. Arbeid skaper fellesskap, deltakelse og inkludering. Mange som står utenfor, drømmer om å få bidra, bare de får sjansen, og den muligheten vil vi at de skal få. Et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for at hver enkelt skal kunne realisere sine drømmer og ambisjoner.

Det må alltid lønne seg å jobbe, samtidig som vi skal ta vare på dem som ikke kan jobbe. Det må også være mulig å kunne jobbe selv om man ikke kan jobbe i full stilling – som vi skal debattere litt senere når vi snakker om arbeidstid. Et av hovedmålene med uførereformen fra 2015 var nettopp at det skulle bli lettere å kombinere arbeid og trygd. Dagens regler om uføretrygd er innrettet med tanke på å ivareta situasjoner der personer har en gradvis nedgang i inntekt som følge av sykdom.

Forslaget om å utvide antallet år som legges til grunn ved beregningsgrunnlaget for uføretrygd, vil innebære en større omlegging av uføreordningen, og den vil antagelig treffe en bredere gruppe enn den forslaget sikter på å treffe. Periodene som legges til grunn, er også grundig vurdert tidligere, mellom 2010 og 2012, der regjeringen bl.a. pekte på at den enkeltes inntekt i mange tilfeller vil kunne variere fra år til år, og at tilfeldige inntektssvingninger i liten grad bør påvirke en ytelse en skal motta i lang tid. Departementet vurderte også den gangen at gjennomsnittet av inntekten i tre kalenderår ville gi et representativt bilde av den bortfalte inntekten, noe vi også støtter.

Det er viktig å påpeke at hvis sykdommen har redusert inntektsevnen gradvis over flere år, følger det allerede av folketrygdloven at det ved vurdering av nedsatt inntektsevne kan tas utgangspunkt i inntektsevnen før sykdommen, skaden eller lytet oppsto. I slike saker kan inntekt før uførhet vurderes ut fra det tidspunktet sykdommen medførte en inntektsreduksjon, og dermed få betydning for hvilke kalenderår beregningsgrunnlaget for uføretrygd hentes fra. Vi mener at gjeldende regler, og spesielt denne adgangen, i tilstrekkelig grad ivaretar intensjonen med forslaget, og vi kommer av den grunn til å stemme imot dette.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Det har vært et tilbakevendende tema og problem at vi opplever en stadig økning i antallet uføre. Det er bekymringsfullt, og det er et tema jeg opplever at det er et tverrpolitisk engasjement for å få gjort noe med.

Uførereformen ble enstemmig vedtatt og innført i 2015, og regelverket er i dag bedre på den måten at en i større grad enn før reformen kan kombinere uføretrygd og arbeid. Likevel fortsetter antallet uføre å øke jevnt og trutt. Jeg vet at flere vil hevde at noe av årsaken ligger i endrede AAP-regler, men det er etter mitt og Fremskrittspartiets syn en debatt som går litt på siden av det forslaget vi behandler her, og er ikke nødvendigvis noe som henger sammen.

Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å se på muligheten for å endre beregningsgrunnlaget, slik at flere som opplever helseutfordringer, skal kunne redusere sin stilling når det oppstår, istedenfor å presse seg selv til å stå i fullt arbeid til de møter veggen. Dessverre har flertallet sagt nei til å be regjeringen om å se på en sånn innretning, noe som overrasker meg.

I tillegg til dette forslaget har SV og Fremskrittspartiet i saken fremmet to fellesforslag som bygger videre på representantforslagets intensjon, nemlig å be regjeringen om å se på tiltak som kan bidra til at flere kan jobbe noe, istedenfor å ende opp som helt ufør. Heller ikke disse forslagene får flertall i dag, noe som også overrasker meg.

Skal vi lykkes med å snu trenden med et stadig økende antall uføre, må vi være villige til å snu hver stein. De forslagene vi fremmer i saken, kunne i så måte ha vært et bidrag til å finne fram til nye tiltak og beholde flere personer med helserelaterte utfordringer i arbeid.

Med det vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Gisle Meininger Saudland har tatt opp det forslaget han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Dette er et viktig tema. Det er veldig bra at Fremskrittspartiet nå har lagt seg på en ny linje og er svært interessert i arbeids- og sosialkomité-saker.

Hovedproblemet med å kunne stå lenger i arbeid ved helseproblemer er at vi har et langt hardere arbeidsliv. Det er hardere konkurranse om arbeidsplassene enn tidligere. Det å endre beregningsgrunnlaget for uføretrygd til de beste fem årene av de siste ti årene, er blitt vurdert tidligere. I forbindelse med saken om ny uføretrygd og alderspensjon til uføre, Innst. 80 L for 2011–2012, der ulike perioder skulle legges til grunn for beregning av uføretrygd, ble dette grundig vurdert og endelig fastsatt til gjennomsnittsinntekt i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet.

Å gå vekk fra det ville være en fordel for menn, for uføre i høy alder og for dem som har inntekt over gjennomsnittet, slik som representanten Lise Christoffersen på en god måte var inne på. Ved samme utgift over uføretrygden ville også endringen Fremskrittspartiet foreslår, innebære at uføredekningen ville bli et par prosent lavere enn den er i dag.

Det er personer med svak tilknytning til arbeidslivet som ville kommet dårligere ut med denne ordningen, etter vår vurdering. Det innspillet som har kommet fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, peker på andre virkemidler som kan utredes – mer aktive tiltak av holdningsskapende karakter og satsing på det inkluderende arbeidslivet.

Når det er sagt, vil jeg avslutte med å si at dagens regelverk må justeres med mer omfattende unntaksmuligheter i de tilfellene det er fornuftig å redusere arbeidsinnsatsen for ikke å få enda svakere helse. Altså: Vi beholder dagens system, men ser det som nødvendig å se på mer omfattende unntaksmuligheter i de tilfellene det er riktig, slik at ikke helsesituasjonen blir vanskeligere når en reduserer sin arbeidsinnsats.

Torill Selsvold Nyborg (KrF) []: Utviklinga med eit aukande antal uføretrygda er viktig å ta på alvor. Det er ein trend i feil retning, og det er viktig at vi finn ut kvifor det er slik. Som samfunn må vi leggja til rette for at færre fell utanfor arbeidslivet. Det gjeld ikkje minst å fanga opp kvifor mange unge vert uføre i tidleg alder. Det er også stor variasjon i talet på uføre ut frå kvar i landet dei bur. Det er ein tendens vi må sjå nærmare på.

Det er enkelt å vera samd med forslagsstillarane i at det er viktig å sikra at flest mogleg deltek i arbeidslivet. Det gjeld både dei med full og dei med redusert arbeidsevne. Representantforslaget legg til grunn at mange søkjer uføretrygd før dei har forsøkt å redusera stillinga si på grunn av redusert helse. Løysinga som vert føreslått i saka, er ei endring i berekningsgrunnlaget, som ikkje aleine vil gje færre uføretrygda.

Berekningsgrunnlaget vart grundig vurdert ved omlegging til ny uføretrygd, gjeldande frå 1. januar 2015. Berekninga viser at lang berekningsperiode er til gunst for dei som vert uføre i høg alder og har hatt ei inntekt rundt gjennomsnittet eller meir. Personar med svakare tilknyting til arbeidslivet kjem ikkje spesielt godt ut med ein slik berekningsmodell som den som representantforslaget inneheld.

Kristeleg Folkeparti er samd i at målet er at så mange som mogleg skal delta i arbeidslivet, også dei med redusert helse, men vi er ikkje samde i at verkemiddelet for å nå dette målet er å endra berekningsgrunnlaget. Difor vil ikkje Kristeleg Folkeparti støtta det framlagde forslaget.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Forslagene vi behandler i dag, handler om å legge til rette for at personer med helseutfordringer skal ha incentiver til å stå i arbeid. Arbeidslinja er et viktig prinsipp. Høy deltakelse i arbeidslivet er lønnsomt for samfunnet og kan bidra til helse og livskvalitet for den enkelte.

Uføretrygd beregnes som hovedregel på bakgrunn av inntekten de tre beste av de fem siste årene, før inntekten ble redusert med halvparten. Fra dette utgangspunktet er det gitt flere unntak. En slik særregel gjelder personer som har en gradvis nedgang i inntekten over flere år på grunn av sykdom eller skade. I disse sakene kan inntekten som uføretrygden skal kompensere for, hentes fra årene før sykdommen medførte en inntektsreduksjon.

Jeg stiller meg selvfølgelig bak den vurderingen som Henrik Asheim gjorde da han var arbeids- og sosialminister, om at dagens regler i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til at personer som har en gradvis nedgang i inntekt som følge av sin sykdom, kan forsøke en redusert stilling uten å tape på dette dersom de på et senere tidspunkt får innvilget uføretrygd.

I flere av forslagene bes regjeringen utrede og fremme forslag om utvidelse av perioden beregningsgrunnlaget for uføretrygd hentes fra. Når vi drøfter innrettingen av reglene for uføretrygd, er det viktig å huske på at det er flere hensyn og vanskelige avveininger vi må ta. Hvilken periode beregningsgrunnlaget skal hentes fra, ble nøye utredet og behandlet før innføringen av ny uføretrygd fra 1. januar 2015. Det var bred politisk enighet på Stortinget da lovendringene ble vedtatt.

Jeg vil fremheve at departementet i lovforslaget konstaterte at de som spesielt kommer godt ut av en lengre beregningsperiode, ikke er personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet, som flere andre også har påpekt, at de økonomiske konsekvensene ved å sette beregningsperioden til åtte år i stedet for fem år var høy, og at hvis det skulle gjøres innenfor en provenynøytral ramme, måtte kompensasjonsgraden for alle uføre settes vel 2 prosentpoeng lavere enn 66 pst.

Et av hovedformålene med uførereformen var å gjøre det enklere å kombinere arbeid og uføretrygd. Det ble gjort flere grep for å sikre dette. Samtidig er uføreandelen i befolkning historisk høy. Tallene viser at antall mottakere har økt over flere år, både uføre som helhet og unge uføre. Dette er svært bekymringsfullt. Regjeringen har derfor iverksatt flere tiltak for få flere i arbeid.

Jeg vil også nevne at vi i januar 2018 satte ned et ekspertutvalg som skal utrede tiltak for å øke sysselsettingen. Rapporten fra fase 2, hvor også partene har deltatt, leveres innen kort tid. Jeg tror det er klokt å avvente den rapporten før vi utreder om det bør gjøres større endringer i uføreordningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: I framtidens velferdssamfunn er vi avhengig av at flere jobber, om enn bare litt, hvis det er det man kan. Fremskrittspartiet og SV fremmer forslag om å utrede muligheten for å kunne ha en lavere uføregrad enn 50 pst.

Ser ikke statsråden at det kan være enklere å kombinere arbeid og uføretrygd hvis man kan få en uføregrad på under 50 pst.?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som med alle andre spørsmål vil det der være både fordeler og ulemper. Det kan være at det for noen vil gjøre det lettere å kombinere arbeid og uføretrygd. På den annen side kan det gjøre at flere kommer inn i uføreordningen. Det kan også gjøre at det blir vanskeligere å skille mellom årsaker til uføretrygd som gir uføretrygd, og annet. Uføretrygd er ikke en ordning som skal gi kompensasjon for enhver tilstand som gjør at man ikke kan jobbe fullt ut. Det er primært knyttet til sykdom, selv om man også kan ta andre forhold i betraktning. Den distinksjonen kan bli vanskeligere hvis man har en lavere grad enn 50 pst.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Votering, se voteringskapittel