Presidenten: Etter
ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten
slik:
3 minutter til
hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Solfrid Lerbrekk (SV) [13:31:24 ] (ordførar for saka): Eg
vil på vegner av komiteen takka forslagsstillarane for eit godt
forslag. Dette er ein viktig debatt å ta med jamne mellomrom, vil
eg seia.
Som saksordførar
vil eg takka komiteen for eit godt samarbeid. Eg tenkjer at medlemene
av komiteen kan gjera greie for sitt eige syn. Herifrå vil eg gjera
greie for SVs ståstad.
La oss først presisera
at folk helst vil jobba. Men så er det ein god del som trass i at
dei vil, ikkje kan eller ikkje får jobba. Veldig mange av dei me
her snakkar om, kunne hatt ein jobb om det vart meir tilrettelagt
for dei helseutfordringane som er inne i biletet. Arbeid er trass
alt meir helsefremjande enn veldig mykje anna.
Men det ser ikkje
ut som me vil koma til den dagen då absolutt alle har ein jobb,
rett og slett fordi nokon ikkje vil kunna jobba fordi helsa er for
dårleg, eller fordi helsa ikkje er føreseieleg.
Denne saka handlar
om kva grunnlag uføretrygda til desse folka skal bereknast ut frå.
Det er ulike fordelar med ulike berekningsgrunnlag. I denne saka
har me i SV landa på at me vil be regjeringa greia ut og fremja
forslag om at berekningsgrunnlaget skal reknast ut frå dei tre beste
av dei ti siste åra, i motsetning til i dag, då det er dei tre beste
av dei fem siste åra.
Berekningsgrunnlaget
i seg sjølv er eit nokså passivt verkemiddel viss ein ser isolert
på det som eit insentiv til å få folk til å forsøkja å stå lenger
i arbeid. Det er likevel eit verkemiddel, og me har i denne saka
òg trekt inn nokre andre verkemiddel som passar inn.
Med det fremjar
eg forslaga som SV står bak i saka.
Presidenten: Da
har representanten Solfrid Lerbrekk tatt opp de forslagene hun refererte
til.
Lise Christoffersen (A) [13:34:42 ] : Takk til saksordføreren
for godt arbeid, takk også til Fremskrittspartiet for å løfte en
viktig problemstilling. Alle er enige om at det må legges bedre
til rette for at personer med helseutfordringer og nedsatt arbeidsevne
kan beholde sin tilknytning til arbeidslivet, helt eller delvis.
Én av begrunnelsene for uførereformen som trådte i kraft i 2015, var
nettopp at det skulle bli enklere å kombinere arbeid og trygd for
dem som 100 pst. uføretrygd ikke var det rette for. Vi husker tidligere
tiders regelverk med sterke terskelvirkninger, der kun noen få kroner
tjent utover fribeløpet på 1G førte til redusert uføregrad og kraftig reduksjon
i framtidig uførepensjon.
Det nye regelverket
skulle altså bidra, gjennom økonomiske insentiver til den enkelte
om å øke sin arbeidsdeltakelse – økonomiske insentiver. Så ser vi
at slik har det ikke blitt. Tvert imot viser Navs analyser at det
nye uføreregelverket i liten grad har påvirket hvor stor andel av
de uføretrygdede som jobber ved siden av – 5 pst. av dem med 100 pst.
uføregrad og 75 pst. av dem med gradert trygd, nå som før. Insentiver
– økonomiske sådanne – på det individuelle nivå virker ikke å være
rett medisin.
Noen har en lidelse
som vanskelig lar seg kombinere med arbeid, men det gjelder ikke
alle med uføretrygd. 18 pst. av personer i yrkesaktiv alder har
en form for nedsatt funksjonsevne. Svært mange av dem uttrykker ønske
om å jobbe, helt eller delvis. Funksjonsnedsettelser er i utgangspunktet
ingen sykdom, men sysselsettingsandelen blant disse personene er
bare 40,6 pst. Det skyldes ikke manglende vilje, som enkelt lar
seg påvirke av endringer i beregningsgrunnlaget for uføretrygd.
Det handler om noe helt annet. Det handler om holdninger og diskriminering,
det handler om manglende tilrettelegging, det handler om en tøff
konkurranse i arbeidsmarkedet, det handler om et samfunn som ennå
ikke er universelt utformet, for å nevne noe.
Arbeiderpartiet
er altså ikke enig i at Fremskrittspartiet her forskriver rett medisin.
Det er heller ikke Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, som har
gitt innspill i saken. De virker å være mer på linje med Arbeiderpartiet:
tiltak mot diskriminering, for tilrettelagte arbeidsplasser, økt
bruk av lønnstilskudd, jobbgaranti for unge med arbeidsevne, utdanning,
veiledning og kompetanse i Nav osv. Fremskrittspartiets forslag
er vurdert før og forkastet. Det treffer ikke dem Fremskrittspartiet sier
de vil nå, personer med svak tilknytning til arbeidslivet vil ikke
komme spesielt godt ut, men det vil derimot menn med inntekt rundt
og over gjennomsnittet. Arbeid til alle er jobb nummer én for Arbeiderpartiet, men
da må det sterkere lut til enn det Fremskrittspartiet presterer
her.
Margret Hagerup (H) [13:37:57 ] : Jobb kan være friskliv, og
forskning og erfaringer viser at vanlige helseproblemer ikke behøver
å forhindre arbeid. Tvert imot er det sånn at det har en rekke positive
virkninger for helsen hvis en kan være i jobb.
I dag står altfor
mange utenfor arbeidslivet. Dette er mennesker som både kan og vil
bidra. Vår evne til å skape gode og lønnsomme arbeidsplasser og
få flere i arbeid vil være avgjørende for den velferdsstaten vi
skal ha i framtiden. Men utenforskap er ikke først og fremst dårlig
nytt for bunnlinjen på statsbudsjettet, det er også en belastning
for dem det gjelder. Arbeid og livskvalitet henger nært sammen.
Arbeid skaper fellesskap, deltakelse og inkludering. Mange som står
utenfor, drømmer om å få bidra, bare de får sjansen, og den muligheten
vil vi at de skal få. Et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende
for at hver enkelt skal kunne realisere sine drømmer og ambisjoner.
Det må alltid
lønne seg å jobbe, samtidig som vi skal ta vare på dem som ikke
kan jobbe. Det må også være mulig å kunne jobbe selv om man ikke
kan jobbe i full stilling – som vi skal debattere litt senere når
vi snakker om arbeidstid. Et av hovedmålene med uførereformen fra
2015 var nettopp at det skulle bli lettere å kombinere arbeid og
trygd. Dagens regler om uføretrygd er innrettet med tanke på å ivareta
situasjoner der personer har en gradvis nedgang i inntekt som følge
av sykdom.
Forslaget om å
utvide antallet år som legges til grunn ved beregningsgrunnlaget
for uføretrygd, vil innebære en større omlegging av uføreordningen,
og den vil antagelig treffe en bredere gruppe enn den forslaget
sikter på å treffe. Periodene som legges til grunn, er også grundig
vurdert tidligere, mellom 2010 og 2012, der regjeringen bl.a. pekte
på at den enkeltes inntekt i mange tilfeller vil kunne variere fra
år til år, og at tilfeldige inntektssvingninger i liten grad bør
påvirke en ytelse en skal motta i lang tid. Departementet vurderte
også den gangen at gjennomsnittet av inntekten i tre kalenderår
ville gi et representativt bilde av den bortfalte inntekten, noe
vi også støtter.
Det er viktig
å påpeke at hvis sykdommen har redusert inntektsevnen gradvis over
flere år, følger det allerede av folketrygdloven at det ved vurdering
av nedsatt inntektsevne kan tas utgangspunkt i inntektsevnen før sykdommen,
skaden eller lytet oppsto. I slike saker kan inntekt før uførhet
vurderes ut fra det tidspunktet sykdommen medførte en inntektsreduksjon,
og dermed få betydning for hvilke kalenderår beregningsgrunnlaget for
uføretrygd hentes fra. Vi mener at gjeldende regler, og spesielt
denne adgangen, i tilstrekkelig grad ivaretar intensjonen med forslaget,
og vi kommer av den grunn til å stemme imot dette.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [13:40:59 ] : Det har vært et
tilbakevendende tema og problem at vi opplever en stadig økning
i antallet uføre. Det er bekymringsfullt, og det er et tema jeg
opplever at det er et tverrpolitisk engasjement for å få gjort noe
med.
Uførereformen
ble enstemmig vedtatt og innført i 2015, og regelverket er i dag
bedre på den måten at en i større grad enn før reformen kan kombinere
uføretrygd og arbeid. Likevel fortsetter antallet uføre å øke jevnt
og trutt. Jeg vet at flere vil hevde at noe av årsaken ligger i endrede
AAP-regler, men det er etter mitt og Fremskrittspartiets syn en
debatt som går litt på siden av det forslaget vi behandler her,
og er ikke nødvendigvis noe som henger sammen.
Fremskrittspartiet
har fremmet forslag om å se på muligheten for å endre beregningsgrunnlaget,
slik at flere som opplever helseutfordringer, skal kunne redusere sin
stilling når det oppstår, istedenfor å presse seg selv til å stå
i fullt arbeid til de møter veggen. Dessverre har flertallet sagt
nei til å be regjeringen om å se på en sånn innretning, noe som
overrasker meg.
I tillegg til
dette forslaget har SV og Fremskrittspartiet i saken fremmet to
fellesforslag som bygger videre på representantforslagets intensjon,
nemlig å be regjeringen om å se på tiltak som kan bidra til at flere
kan jobbe noe, istedenfor å ende opp som helt ufør. Heller ikke disse
forslagene får flertall i dag, noe som også overrasker meg.
Skal vi lykkes
med å snu trenden med et stadig økende antall uføre, må vi være
villige til å snu hver stein. De forslagene vi fremmer i saken,
kunne i så måte ha vært et bidrag til å finne fram til nye tiltak
og beholde flere personer med helserelaterte utfordringer i arbeid.
Med det vil jeg
ta opp Fremskrittspartiets forslag i saken.
Presidenten: Representanten
Gisle Meininger Saudland har tatt opp det forslaget han refererte
til.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:43:11 ] : Dette er et viktig tema.
Det er veldig bra at Fremskrittspartiet nå har lagt seg på en ny
linje og er svært interessert i arbeids- og sosialkomité-saker.
Hovedproblemet
med å kunne stå lenger i arbeid ved helseproblemer er at vi har
et langt hardere arbeidsliv. Det er hardere konkurranse om arbeidsplassene
enn tidligere. Det å endre beregningsgrunnlaget for uføretrygd til
de beste fem årene av de siste ti årene, er blitt vurdert tidligere.
I forbindelse med saken om ny uføretrygd og alderspensjon til uføre,
Innst. 80 L for 2011–2012, der ulike perioder skulle legges til
grunn for beregning av uføretrygd, ble dette grundig vurdert og
endelig fastsatt til gjennomsnittsinntekt i de tre beste av de fem siste
årene før uføretidspunktet.
Å gå vekk fra
det ville være en fordel for menn, for uføre i høy alder og for
dem som har inntekt over gjennomsnittet, slik som representanten
Lise Christoffersen på en god måte var inne på. Ved samme utgift
over uføretrygden ville også endringen Fremskrittspartiet foreslår,
innebære at uføredekningen ville bli et par prosent lavere enn den
er i dag.
Det er personer
med svak tilknytning til arbeidslivet som ville kommet dårligere
ut med denne ordningen, etter vår vurdering. Det innspillet som
har kommet fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, peker på andre
virkemidler som kan utredes – mer aktive tiltak av holdningsskapende
karakter og satsing på det inkluderende arbeidslivet.
Når det er sagt,
vil jeg avslutte med å si at dagens regelverk må justeres med mer
omfattende unntaksmuligheter i de tilfellene det er fornuftig å
redusere arbeidsinnsatsen for ikke å få enda svakere helse. Altså:
Vi beholder dagens system, men ser det som nødvendig å se på mer
omfattende unntaksmuligheter i de tilfellene det er riktig, slik
at ikke helsesituasjonen blir vanskeligere når en reduserer sin
arbeidsinnsats.
Torill Selsvold Nyborg (KrF) [13:46:08 ] : Utviklinga med eit
aukande antal uføretrygda er viktig å ta på alvor. Det er ein trend
i feil retning, og det er viktig at vi finn ut kvifor det er slik.
Som samfunn må vi leggja til rette for at færre fell utanfor arbeidslivet.
Det gjeld ikkje minst å fanga opp kvifor mange unge vert uføre i
tidleg alder. Det er også stor variasjon i talet på uføre ut frå kvar
i landet dei bur. Det er ein tendens vi må sjå nærmare på.
Det er enkelt
å vera samd med forslagsstillarane i at det er viktig å sikra at
flest mogleg deltek i arbeidslivet. Det gjeld både dei med full
og dei med redusert arbeidsevne. Representantforslaget legg til
grunn at mange søkjer uføretrygd før dei har forsøkt å redusera
stillinga si på grunn av redusert helse. Løysinga som vert føreslått i
saka, er ei endring i berekningsgrunnlaget, som ikkje aleine vil
gje færre uføretrygda.
Berekningsgrunnlaget
vart grundig vurdert ved omlegging til ny uføretrygd, gjeldande
frå 1. januar 2015. Berekninga viser at lang berekningsperiode er
til gunst for dei som vert uføre i høg alder og har hatt ei inntekt rundt
gjennomsnittet eller meir. Personar med svakare tilknyting til arbeidslivet
kjem ikkje spesielt godt ut med ein slik berekningsmodell som den
som representantforslaget inneheld.
Kristeleg Folkeparti
er samd i at målet er at så mange som mogleg skal delta i arbeidslivet,
også dei med redusert helse, men vi er ikkje samde i at verkemiddelet for
å nå dette målet er å endra berekningsgrunnlaget. Difor vil ikkje
Kristeleg Folkeparti støtta det framlagde forslaget.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:48:17 ] : Forslagene vi behandler
i dag, handler om å legge til rette for at personer med helseutfordringer
skal ha incentiver til å stå i arbeid. Arbeidslinja er et viktig
prinsipp. Høy deltakelse i arbeidslivet er lønnsomt for samfunnet
og kan bidra til helse og livskvalitet for den enkelte.
Uføretrygd beregnes
som hovedregel på bakgrunn av inntekten de tre beste av de fem siste
årene, før inntekten ble redusert med halvparten. Fra dette utgangspunktet
er det gitt flere unntak. En slik særregel gjelder personer som
har en gradvis nedgang i inntekten over flere år på grunn av sykdom
eller skade. I disse sakene kan inntekten som uføretrygden skal
kompensere for, hentes fra årene før sykdommen medførte en inntektsreduksjon.
Jeg stiller meg
selvfølgelig bak den vurderingen som Henrik Asheim gjorde da han
var arbeids- og sosialminister, om at dagens regler i tilstrekkelig
grad ivaretar hensynet til at personer som har en gradvis nedgang
i inntekt som følge av sin sykdom, kan forsøke en redusert stilling
uten å tape på dette dersom de på et senere tidspunkt får innvilget
uføretrygd.
I flere av forslagene
bes regjeringen utrede og fremme forslag om utvidelse av perioden
beregningsgrunnlaget for uføretrygd hentes fra. Når vi drøfter innrettingen
av reglene for uføretrygd, er det viktig å huske på at det er flere
hensyn og vanskelige avveininger vi må ta. Hvilken periode beregningsgrunnlaget
skal hentes fra, ble nøye utredet og behandlet før innføringen av
ny uføretrygd fra 1. januar 2015. Det var bred politisk enighet på
Stortinget da lovendringene ble vedtatt.
Jeg vil fremheve
at departementet i lovforslaget konstaterte at de som spesielt kommer
godt ut av en lengre beregningsperiode, ikke er personer med svak
tilknytning til arbeidsmarkedet, som flere andre også har påpekt,
at de økonomiske konsekvensene ved å sette beregningsperioden til
åtte år i stedet for fem år var høy, og at hvis det skulle gjøres
innenfor en provenynøytral ramme, måtte kompensasjonsgraden for
alle uføre settes vel 2 prosentpoeng lavere enn 66 pst.
Et av hovedformålene
med uførereformen var å gjøre det enklere å kombinere arbeid og
uføretrygd. Det ble gjort flere grep for å sikre dette. Samtidig
er uføreandelen i befolkning historisk høy. Tallene viser at antall mottakere
har økt over flere år, både uføre som helhet og unge uføre. Dette
er svært bekymringsfullt. Regjeringen har derfor iverksatt flere
tiltak for få flere i arbeid.
Jeg vil også nevne
at vi i januar 2018 satte ned et ekspertutvalg som skal utrede tiltak
for å øke sysselsettingen. Rapporten fra fase 2, hvor også partene
har deltatt, leveres innen kort tid. Jeg tror det er klokt å avvente
den rapporten før vi utreder om det bør gjøres større endringer
i uføreordningen.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [13:51:24 ] : I framtidens velferdssamfunn
er vi avhengig av at flere jobber, om enn bare litt, hvis det er
det man kan. Fremskrittspartiet og SV fremmer forslag om å utrede
muligheten for å kunne ha en lavere uføregrad enn 50 pst.
Ser ikke statsråden
at det kan være enklere å kombinere arbeid og uføretrygd hvis man
kan få en uføregrad på under 50 pst.?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:51:50 ] : Som med alle andre
spørsmål vil det der være både fordeler og ulemper. Det kan være
at det for noen vil gjøre det lettere å kombinere arbeid og uføretrygd.
På den annen side kan det gjøre at flere kommer inn i uføreordningen.
Det kan også gjøre at det blir vanskeligere å skille mellom årsaker
til uføretrygd som gir uføretrygd, og annet. Uføretrygd er ikke
en ordning som skal gi kompensasjon for enhver tilstand som gjør
at man ikke kan jobbe fullt ut. Det er primært knyttet til sykdom,
selv om man også kan ta andre forhold i betraktning. Den distinksjonen
kan bli vanskeligere hvis man har en lavere grad enn 50 pst.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 7.
Votering, se voteringskapittel