Dag Terje Andersen (A) [10:01:30] (komiteens leder): Vi skal nå starte behandlingen av rammeområde 14, som omhandler de budsjettkapitler som kontroll- og konstitusjonskomiteen behandler. Jeg kan glede presidenten med at det forslaget som presidentskapet i sin tid la fram for regjeringa, har regjeringa funnet det riktig å legge fram for Stortinget, og Stortinget har vedtatt det rammeområdet som rammeområde 14. Det er også en enstemmig innstilling fra komiteen.

Det eneste lille avviket var at ved vedtakelse av rammeområdet mente Senterpartiet at rammeområdet kunne reduseres med 31,8 mill. kr, sannsynligvis knyttet til Riksrevisjonen, men det er også den eneste uenigheten som har vært i denne prosessen.

Derfor er det en enstemmig komité som foreslår at vi bevilger 91,1 mill. kr til Stortingets ombudsmann for forvaltningen, som vi vanligvis omtaler som Sivilombudsmannen. Jeg vil bare si kort at også de siste årene har vist at det er en viktig del av demokratiet i Norge at vi har en institusjon som kan ta opp på vegne av befolkningen hvorvidt de har blitt behandlet dårlig av det offentlige Norge. De siste tiders hendelser knyttet til Nav og andre ting viser at det er viktig at vi har en sånn uavhengig funksjon som gjør en god jobb for oss.

Det samme gjelder Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Her vil jeg i tilknytning til bevilgningen på 26 mill. kr bemerke at komiteen ved flere anledninger har vært opptatt av at den utviklingen som nå skjer på etterretningsområdet og overvåkingsområdet, der mye mer av det som foregår, foregår digitalt, forutsetter at de som skal fungere, og de som skal kontrollere at det fungerer innenfor lovens rammer, også må få lov til å bygge opp kapasiteten til å kunne følge med på det som er den nye teknologiske utviklingen.

Og så er det endelig Riksrevisjonen, som har en viktig funksjon med å se på hvordan effekten av Stortingets vedtak er, og om Stortingets vedtak blir fulgt opp. Senest i går behandlet vi saker her der vi for det første hadde en grundig gjennomgang av mye som går bra her i landet, men ikke minst en påpekning av de områdene der det er forbedringspotensial. Jeg er ikke i tvil om at grunnen til at hoveddelen av forvaltningen fungerer på en god måte, er at Riksrevisjonen gir et vesentlig bidrag til det ved at de stadig er på kontroll og gir tilbakemeldinger om den utviklingen som skjer. Til Riksrevisjonen foreslår vi å bevilge 550,1 mill. kr, og i tillegg 27 mill. kr til Riksrevisjonens arbeid overfor utviklingsland. Jeg mener det er et vesentlig bidrag fra Norge til andre land at land i utvikling også kan ha god revisjon og kontroll med statens bruk av penger, der mange ser at de kan lære noe av Norge.

Med dette legger jeg fram komiteens enstemmige innstilling.

Ketil Kjenseth (V) [10:06:01]: (komiteens leder): Som komitéleder må jeg aller først få takke komiteen og vår eminente komitésekretær for et godt samarbeid. Vi har gjort en viktig jobb, for de kapitlene og postene for 2020 som vi skal diskutere her i dag – som tusener av kroner, tonn eller arter, millioner av kilowatt-timer, fat, kubikk eller liter – blir litt av arven etter oss til de unge, ungdommen, de som i 2019 har stått utenfor her i tusentall og skapt årets nyord: klimabrølet.

De vil vi skal kutte mye og gjøre mindre av noe. Det er helt riktig og nødvendig, men vi skal også gjøre mer av noe. Vi må gjøre mer på natur. Vi har verdensarv å sikre, som villrein og villaks, derfor bruker vi mye penger på det i 2020. Vi har vann å sikre, derfor bruker vi mer penger enn noen gang på vannforvaltning. Vi har hav og innsjøer som må sikres mot plastforurensning, derfor bruker vi mye penger på å rydde og sørge for at mindre plast kommer ut i naturen. Vi har skog som trenger vern. I 2020 vil vi passere 5 pst. skogvern i Norge fordi vi bruker penger på det, faktisk nesten en halv milliard i 2020. Oslofjorden trenger å få torsken tilbake, derfor bruker vi penger på en helhetlig plan. Vi skal utvikle natur- og kulturparker, opprette nasjonalparker, ta i bruk ny teknologi i natur, som droner og sensorer, for å overvåke, redde, resirkulere eller rydde. En viktig del av vår arv og framtidas klode er mer natur – og god natur.

Jeg er glad for at det i norsk politikk er bred vilje til å verne, rydde og sikre natur, men vi må gjøre mer. FNs naturpanel sier at én million arter av totalt åtte millioner er truet. Arealbeslag, forurensning, klimaendringer og miljøkriminalitet er de største utfordringene. Jeg er glad for at Venstres klima- og miljøminister Ola Elvestuen er så tydelig på at Norge skal være en pådriver for å få til en parisavtale også for naturens del når verdens land skal møtes i Kina i oktober 2020.

I fjor var Norge det eneste landet som hadde med Barnas Klimapanel på klimatoppmøtet i Polen. I Norden har vi sagt at vi i fellesskap skal ta med oss ungdommer til toppmøtet i Kina om verdens natur for å få til en avtale. De unge stemmene skal med. I Nordisk råd har jeg også tatt initiativ til å etablere et ungdommens fond for klima og natur. Når pensjonsforvaltere i Norden sier at det er mye penger, men få prosjekter, samtidig som ungdom står og brøler, da må vi voksne sørge for handling.

Apropos handling: Norge kutter klimautslippene for tredje året på rad, mens verden øker sine utslipp. Venstre fikk mye pepper i 2016 for at vi sto så hardt på innblandingskrav for biodrivstoff. Ingen trodde på 20 pst. i 2020. Fasiten for 2019 kan bli 25 pst. Det er derfor helt naturlig at vi hever lista til 25 pst. i 2020.

Utslippene går ned, og investeringene i norsk og nordisk produksjon av biodrivstoff går opp. Sammen med den store veksten i antall elbiler stuper nå salget av fossilt drivstoff. Vi står midt i en storstilt endring, men vi må kjøre på. Helt elektrisk er svaret. Norge kan bli det første fullelektriske samfunnet i verden. Vi har gått foran, med samarbeid over landegrensene i Norden. Et felles kraftsystem og omsetning på el-børsen Nord Pool er mye av den politikken EU nå strekker seg etter i sine ren energi-pakker. Vi skal, sammen med EU, omstille fra kull og gass og fossilt til fornybar. De haler innpå med storstilt utbygging av både sol og vind samt CO₂-prising.

Den neste etappen i den elektriske omveltningen er digitalisering. Den skjer i fullt monn nå. Batterier er på full fart inn og vil balansere, på samme måte som norsk vannkraft er med på å gjøre det, men vi må fortsette utbyggingen av fornybar kraft i Norge. Vi skal utnytte vannkraftens magasinfordeler, bygge vindmøller på havet og legge flere solcellepaneler på taket. Ny industri i Norge trenger mer kraft, oljeplattformene trenger mer kraft, og Norden og Europa trenger mer fornybar kraft.

Nordsjøen har gitt oss eventyrlige muligheter. Den kan også fortsette å gi oss eventyrlige løsninger – det være seg å produsere kraft fra vind, gi strøm til hydrogen og lagre karbon. Norske offshore-løsninger og maritim kompetanse blir grønt gull i det grønne skiftet vi nå står i. Norske verft bygger flere el- og hybridfartøy alene enn resten av verden til sammen.

Det grønne skiftet som nå skjer, har ikke kommet helt av seg selv. Venstre har gått foran, i front, for alle de tiltakene som alle her i dag snakker om:

• mer til kollektiv

• mer til jernbane

• Elbilpolitikken ligger fast til 2021. Det er 12 mrd. kr i subsidier i 2020.

• 20 pst. fornybart drivstoff i 2020

• Vi har etablert et fond for næringstransport.

• Det bevilges mer enn 600 mill. kr til karbonfangst og -lagring i 2020.

• CO₂-avgiften går opp 5 pst.

• Klimasats, Nysnø, SkatteFUNN og KapitalFUNN

Det er nok av tiltak å ta av.

Espen Barth Eide (A) [10:19:34]: Ved åpningen av FNs klimakonferanse COP 25 i Madrid slo FNs generalsekretær fast at menneskene driver en krig mot naturen, og at den krigen må ta slutt. Det har han helt rett i. Vi har i løpet av det siste året sett et voldsomt oppsving i engasjementet for kraftige klimatiltak. Vi har hatt klimastreikende ungdommer. Vi har sett at dette temaet har gått fra å være et viktig tema til å være det viktigste temaet for veldig mange mennesker både her i Norge og ute i verden.

Vi har også sett, meget gledelig, at en rekke aktører innen nærings- og samfunnsliv har tatt tak. Investorer, banker og forsikringsselskaper snakker nå mye mer om behovet for en svært mye raskere omstilling til et samfunn som er mer klimavennlig, har lavere utslipp, er mer sirkulært. Alle disse menneskene, fra næringslivsledere til LO-ansatte, LO-organiserte og klimastreikende ungdommer, forventer mer av oss, og de forventer mer av oss alle. Politikken må henge med i en veldig sentral og viktig samfunnsutvikling.

Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett lagt fram en helhetlig tilnærming til dette, hvor vi kombinerer klimaansvar med innsats for å skape nye arbeidsplasser, ny verdiskaping, rettferdighet i omstilling og god fordelingspolitikk – for vi redder ikke verdens klima bare ved å snakke om klima. For å få til en klimapolitikk og en omstilling som virker, må vi også gi gode svar på hva folk skal leve av i framtiden, hvordan vi skal kunne finansiere velferdsstaten, og hvordan vi kan opprettholde en god fordeling. Egentlig er det ikke noen tid som mer enn nå roper på at vi bruker hele den norske modellen, evnen til å samarbeide, til å løfte i flokk, til å komme oss videre.

Vi har i år igjen lagt fram et utslippsbudsjett for å vise hvordan våre politiske forslag også vil påvirke det samlede utslippsbudsjettet. Jeg må igjen minne om, som jeg har gjort ved tidligere anledninger, at vi får nye statsbudsjetter hvert år, og det man ikke får gjennomslag for ett år, kan man prøve seg på igjen neste år. Men utslippsbudsjettet er endelig: Når det er brukt opp, så er det brukt opp – og det er ikke mange årene igjen med den kursen vi nå fører. Dette må vi ta inn over oss.

Vi har også konstatert at Norge ikke når 2020-målene. Derfor har vi sammen med Miljøpartiet De Grønne og SV tatt til orde for noe som er kommet fra sivilsamfunnet, fra Framtiden i våre hender, nemlig en idé om en havarikommisjon, eller en granskning av hvorfor vi ikke nådde disse målene.

Jeg vil understreke at formålet her ikke egentlig er å ta noen, formålet med dette er å lære av hva vi gjør feil når vi i motsetning til flertallet av europeiske land ikke når våre 2020-mål. Er det noe vi kan lære av det, slik at vi øker sjansen for å nå de enda mer ambisiøse målene vi setter oss for 2030, og for karbonnøytralitet i 2050, altså lære hva som mangler av samsvar mellom mål og virkemidler?

Vi har en rekke forslag, og mine kolleger vil komme tilbake til enkeltelementer i dette. Vi har mange forslag knyttet til omstilling av industrien gjennom bransjeavtaler og et nært samarbeid om både utslippskutt og tidligere innføring av ny teknologi, noe som er både god klimapolitikk og god industripolitikk. Vi foreslår igjen et CO₂-fond for næringslivet etter den modellen som både NHO og LO har gått inn for, der man samarbeider med aktørene i næringslivet om en storstilt omlegging til utslippsfri transport i løpet av 2020-tallet. Vi har konkrete forslag til en raskere innføring av en sirkulær økonomi, bl.a. at vi skal ha avgifter på jomfruelige ressurser, altså førstegangsbruk av ressurser som kan brukes om igjen, slik at man relativt sett gjør det mer gunstig å bruke ressursene på nytt. Vi har en sterk satsing på karbonfangst og -lagring, hvor vi mener at Norge må gå i front. Og vi foreslår en nordsjøplan for kraftig utbygging av bl.a. havvind, slik at energinasjonen Norge kan bli like vellykket i fornybarrevolusjonen som vi har vært gjennom oljealderen. Til slutt har vi en del forslag knyttet til klimatilpasning, for selv om verden oppnår Paris-målene, blir kloden varmere enn den er i dag. Det vil fortsatt være mer flom, skred og skogbrann i en slik verden, og vi er nødt til å være enda dyktigere, enda tidligere på når det gjelder å tilpasse oss til de endringene som uansett kommer.

Jeg tar opp de forslagene i innstillingen der Arbeiderpartiet er medforslagsstiller.

Stefan Heggelund (H) [10:34:09]: Dette har vært et år i klimapolitikkens tegn. Aldri før har klimasaken fått så mye oppmerksomhet, aldri har den fått så stor oppslutning. Det er bra, for det er nemlig slik som regjeringspartiene – og Arbeiderpartiet og Senterpartiet – har stadfestet i denne salen: Vi står overfor en global klimakrise.

Mer debatt, mer oppmerksomhet, mer oppslutning – alt det er bra for å kunne bli enige om, og innføre, gode virkemidler for utslippskutt. Og det er jo det klimapolitikken primært handler om: å kutte utslipp, få utslippene ned både nasjonalt og globalt, slik at vi klarer å nå 1,5-gradersmålet. Samtidig må klimapolitikk handle om mer enn det. Hvem som helst kan stoppe Norges utslipp – vi kan vedta det i dag. Problemet er selvfølgelig at det vil stoppe samfunnet også, og det er det ingen partier som vil. For det er nemlig slik at måten vi lever på, måten vi jobber på, ja måten vi skaper velferd på, nesten uansett bidrar til utslipp. Det som trengs, er derfor strukturelle endringer, der vi frikobler vekst fra utslipp.

Så er det noen som spør: Kan vi ikke bare stoppe veksten? Vel, det vil gå ut over folks arbeidsplasser. Det vil gå ut over folks velferdsnivå, og det vil gjøre det vanskeligere å nå alle de andre bærekraftsmålene. Ingen ansvarlige partier kan godta det.

Det er dette som gjør oppgaven kompleks. Jeg mener klimapolitikk og klimadebatt må bli mer tilgjengelig, mindre ubegripelig, enklere å forstå. Og vi som er her, har alle et ansvar for at flere som vil, kan delta, men vi verken kan eller bør underslå oppgavens størrelse – at det vil kreve mye av oss. I Norge er alle de lavthengende fruktene tatt, men vi skal klare å fortsette med kutt. Det krever en systematisk politikk for alle sektorer, en politikk der vi regulerer der vi må, og belønner der vi kan. Norge skal kutte sine utslipp med minst 45 pst. innen 2030, og vil jobbe for at EU skal øke sitt samlede ambisjonsnivå fra 40 pst. til 55 pst.

Budsjettet vi vedtar i dag, bidrar til utslippskutt. Det er et budsjett som følger opp viktige tiltak vi er blitt enige om, som både bidrar til og stiller krav til omstilling. Vi øker CO₂-avgiften, og vi bevilger rekordmye for å hjelpe næringsliv og industri til å omstille seg til mer klimavennlig teknologi.

I juni leverte regjeringen en handlingsplan for grønn skipsfart, for å kutte utslippene fra skipsfarten med 50 pst. innen 2030. I budsjettet følger vi opp med pengene, og midlene skal bl.a. bidra til økt bruk av lav- og nullutslippsløsninger i fylkeskommunale hurtigbåtsamband og fornyelse i nærkystflåten. Vi forsterker satsingen på omstilling av næringstransporten ved å styrke Nullutslippsfondet, og vi tar også kampen mot tap av biologisk mangfold på alvor – fordi vi ønsker å bidra til god tilstand i økosystemene, hindre tap av arter og naturtyper og beskytte et representativt utvalg av norsk natur for kommende generasjoner. Derfor styrker vi tiltak for både naturmangfold og friluftsliv.

I tillegg foreslår vi å videreføre det sterke arbeidet vi har startet med marin forsøpling, bl.a. for å styrke Norges internasjonale lederrolle i dette arbeidet, og vi øker tilskuddsordningen til opprydding av marint avfall og til forebyggende arbeid. Vi viderefører den sterke satsingen på det.

Så vet vi også at klimaendringene gir oss økt forekomst av ekstremvær som storm og kraftig nedbør, og at gode og treffsikre varslinger av ekstremvær er avgjørende for befolkningens sikkerhet. For å sikre stabil drift og forsvarlig oppgradering av observasjonsutstyr som værradarer, lynsensornettverk, havstrømradarer m.m. foreslås det at bevilgningen til Meteorologisk institutt økes, slik at vi får mer kunnskap om dette og kan være beredt.

Dette er altså et budsjett som både gjør oss mer beredt for de værforandringene som kommer, og som tar det biologiske mangfoldet på alvor – fordi vi forstår hvor viktig det er i seg selv, men også i et perspektiv for klimaendringer, i tillegg til at vi bidrar til den nødvendige omstillingen som Norge må gjennom dersom vi skal klare å nå våre klimamål.

Terje Halleland (FrP) [10:47:53]: Jeg ønsker også å begynne med å takke komiteen for et godt samarbeid. Vi har mange aktuelle saker til behandling i komiteen, og tema som energi og klima kommer til å bli avgjørende for den videre utviklingen av samfunnet vårt.

Vannkraften har vært veldig viktig for Norge og vil ha stor betydning for framtiden. Nå skal vi sikre at vi får etablert et investeringsvennlig skattesystem som ivaretar både innbyggere, kraftselskap og kommunene, samtidig som vi skal få økt kraftproduksjon.

For Fremskrittspartiet har kanskje den viktigste saken i årets budsjett vært å sikre rammebetingelsene for Norges viktigste næring. Olje- og gassindustrien har en enorm betydning for samfunnet vårt. Det ville gitt oss store utfordringer om selskapene hadde begynt å finne norsk sokkel uinteressant. Det hadde ikke bare vært arbeidsplasser og inntekter som hadde blitt skadelidende; ikke minst ville vi skadet klimaet vårt.

Det må være mulig å ha to tanker i hodet på én gang. Norsk petroleumsnæring står for store verdier i det norske samfunnet. Det er helt avgjørende at inntekter fra næringen er med på å opprettholde vårt velferdssamfunn. Over 170 000 personer har sin arbeidsplass i næringen, og vi leverer gass til Europa som er med på å redusere utslipp med nærmere 300 millioner tonn CO2. Næringen gir oss den økonomiske avkastningen som gjør det mulig for Norge som nasjon, for oss på Stortinget, å bevilge penger til å satse på klimatiltak.

For det er ikke gratis å satse på å elektrifisere samfunnet, og det er ikke gratis å omstille oss til en ny hverdag som skal ta større hensyn til miljøet vårt. Men jeg har også lyst til å utfordre dere alle: Hva er det store klimatiltaket som Norge kan bidra med, et tiltak som kan gi store resultater også globalt?

På NTB kunne vi lese i dag at CO2-utslippene vokser saktere. Verdens CO2-utslipp stiger fremdeles, men økningen har avtatt. En av grunnene til at det skjer, er at man klarer å bytte ut sitt kullforbruk og erstatte det med naturgass.

I 1995 hadde EU et importbehov av naturgass på 43 pst. I 2025 kommer importbehovet til å øke til 85 pst. Hvem er det som skal levere denne gassen? Er det noen som mener at det er en fordel om dette behovet blir dekket av Afrika eller Russland?

Det er altså tatt en beslutning om at vi skal bygge en gassrørledning til Polen, et rør som kan levere gass allerede i 2022. Lykkes Norge med dette, lykkes Norge med å levere gass til Polen, kan altså Polen redusere sitt klimagassutslipp med 80 millioner tonn. Det er halvannen gang det totale norske utslippet. En skal være rimelig god i matematikk for å gjøre like gode klimatiltak hjemme.

Så blir selvfølgelig spørsmålet: Hvordan kan Norge stå fram som en solid og forutsigbar leverandør av den gassen til Polen som sikrer at Polen skal få redusere sine utslipp? Jo, det er selvfølgelig ved å sikre at vi videreutvikler norsk sokkel og gir næringen tilgang til de områdene hvor det er størst mulighet for å finne mer gass. Det kommer sikkert ikke som en overraskelse at dette er ved å få tilgang til Barentshavet. Jeg håper fremdeles at et flertall i denne sal er for å ivareta norsk industri, norsk næringsliv, norske arbeidsplasser og vil tilrettelegge for å få til reduserte globale klimagassutslipp.

Regjeringen legger også opp til økt aktivitet i havrommet – eller på sjøen, som vi sier hjemme. Regjeringen har stor tro på karbonfangst og -lagring og det store mulighetsrommet dette kan gi oss – ikke minst å være pådriver i klimaarbeidet, både nasjonalt og internasjonalt.

Regjeringen legger også opp til en stor satsing på havvind. Her har vi flere aktuelle områder på høring, og forhåpentligvis – statsråd – vil vi få arealer som f.eks. Utsira Nord allerede klarlagt for utbygging til sommeren. Det betyr mye for norsk industri. Det kan gi oss en utvikling som sikrer Norges verdensledende rolle i arbeidet med havvind. Og igjen: Det er altså kunnskapen og kompetansen til vår petroleumsnæring og ikke minst vår maritime næring som skal sikre at vi skal lykkes, både med karbonfangst og -lagring og med havvind.

Ole André Myhrvold (Sp) [11:01:49]: For Senterpartiet er det ingen tvil: Klimaendringene er vår tids største utfordring – endringer skapt som følge av et stort og stadig økende forbruk av fossilt karbon, olje, gass og kull. Framover må verden bruke betydelig mindre av det og mer grønt karbon.

Senterpartiet støtter helhjertet opp om de internasjonale forpliktelsene Norge har påtatt seg. Spørsmålet er ikke om vi skal ha en klimapolitikk, men hvilken klimapolitikk som virker best. Naturens rolle som klimatiltak må etter Senterpartiets mening derfor settes høyere på den norske dagsordenen.

Senterpartiet er et praktisk parti. Vi er et parti som står nær dem som bruker jord og skog. Klimapolitikken må være forståelig, rettferdig og praktisk gjennomførbar. Norge må med sin geografi ha en klimapolitikk som tar hensyn til sosiale og geografiske utfordringer og forskjeller. Vi vil derfor f.eks. heller gjøre det billigere å velge klimasmarte løsninger enn å gjøre det dyrere å bruke bil for dem som ikke har alternativer. Istedenfor å gjøre det dyrere å benytte kortbanenettet, som mange er avhengige av i hverdagen i dette landet, mener Senterpartiet det er viktigere å gjøre noe med langdistanseflygningene. Det fremmet vi også forslag om tidligere i år. I tillegg vil vi styrke jernbanen, gjenopprette ordningen med kollektivtransport i distriktene og øke tilskuddet til bygging av pendlerparkeringer.

Klimatilpasning av politikken kommer til å være en krevende omstilling av det norske samfunnet. Norge må som kapitalsterk stat bidra mer til klimafinansiering overfor andre land. Det bør være vår forpliktelse.

Utvinning av olje og gass har tjent vårt land godt. I det ligger det også forpliktelser. Tiden framover må brukes til å bygge bru fra det som har bygd landet, og over til det som skal bygge landet videre. Vi skal lykkes med overgangen til et klimavennlig samfunn, men alle bruer trenger brufester, tydelig forankring. Derfor må brua over i det nye også bygge på det vi har, for vi trenger kapitalen, kompetansen og teknologien fra olje- og gassnæringen over til det klimavennlige samfunnet. Uten et brufeste i dagens industri vil vi aldri få på plass f.eks. industriell fangst og lagring av CO₂, flytende havvind, satsing på hydrogen og andre investeringer i fornybare løsninger. Derfor øker Senterpartiet bl.a. totalkapitalen i Nysnø med 300 mill. kr, og vi oppretter et nytt investeringsselskap på 10 mrd. kr som skal sørge for nye investeringer basert på det grønne karbonet – innenfor tømmer, torsk og timotei.

Vi styrker også arbeidet for å få fart på omstilling av næringstransporten gjennom et CO₂-fond. Det vil raskt redusere utslipp og bidra til utrulling og utvikling av ny teknologi på en av de sektorene som kan bidra mest.

Norge hadde ikke vært det landet vi kjenner uten bruk av naturressurser. De har vært avgjørende for geografisk og sosial utjevning, men også for å bremse klimaendringer. Den rene norske vannkraften er et eksempel på dette. Der andre har store utfordringer med å omstille energibruken sin, har Norge allerede i hovedsak ren energi.

Skogen er naturens eget system for karbonfangst og -lagring og bør brukes mer aktivt i klimaarbeidet, bidra til nye industrieventyr og helhetlige, grønne verdikjeder. Alt som kan lages av olje, kan også lages av tre. Det innebærer enorme muligheter, på norske ressurser. Derfor styrker vi arbeidet med skogplanting, skjøtsel og klimatiltak i skogbruket. Potensialet for karbonbinding er enormt, og det bør snarest lanseres en plan for hvordan vi skal ta skogen i bruk som klimavirkemiddel. Ensidig fokus på vern bringer oss ikke videre i det grønne skiftet.

Heller ikke i år ser det ut som om regjeringen tar konkrete, nasjonale konsekvenser av klimaendringene inn over seg. Klimaendringene er her, og med dem store skader og dertil større skadepotensial og store utgifter for privatpersoner og stat. Både NVE og KS har nærmest årlig meldt at regjeringens opplegg ikke holder. Senterpartiet har derfor i tråd med NVEs anbefalinger økt bevilgningene til flom- og skredforebygging med 250 mill. kr i vårt alternative budsjett.

En annen viktig sak er utligning av nettleie. Nå har reguleringsmyndigheten lagt fram en rapport som i liten grad konkluderer. Vi kommer til å følge saken nøye. En ny modell må innebære forutsigbarhet og en bedre fordelt nettleie på tvers av nettselskaper, geografi og abonnenter. Før regjeringen legger en modell eller løsning på bordet som ivaretar dette, er oppdraget etter Senterpartiets syn ikke løst.

Til slutt: Det later til å herske bred enighet faglig og politisk om at villsvin er en uønsket art i norsk fauna. Senterpartiet er glad for at det har kommet en handlingsplan mot villsvin. Tatt i betraktning at det allerede er en etablert stamme på norske områder. samt villsvinets formidable formeringsevne, haster det med å komme i gang med effektive tiltak som begrenser og holder bestanden ute. Vårt naboland Danmark har f.eks. bygd et gjerde på sju mil mot Tyskland, som nå er ferdigstilt. Regjeringen har ikke avsatt midler til slike tiltak, og det kan virke som om man later til å tro at villsvinet skal la seg skremme av planen i seg selv. Senterpartiet har derfor satt av 10 mill. kr til å gjennomføre planen og ytterligere tiltak. Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Lars Haltbrekken (SV) [11:14:52]: Året vi snart har bak oss, har vært en gedigen inspirasjon. Ikke minst har millioner av skoleungdom over hele verden gitt håp. Samtidig er hver eneste forskningsnyhet som kommer om klimakrisen, svært deprimerende. Senest i går kom det en nyhet fra Verdens meteorologiorganisasjon. De slår fast at vi går mot en ny varmerekord for det tiåret som snart tar slutt. Tiåret som snart er over, vil med svært høy sannsynlighet gå inn i historiebøkene som det varmeste siden målingene begynte. Siden 1980 har hvert eneste tiår vært varmere enn det foregående, og det meste tyder på at det også gjelder tiåret fra 2010 til 2019. Og sjefen i den meteorologiske organisasjonen sa:

«Hvis vi ikke umiddelbart tar grep for å bekjempe klimaendringene, er vi på vei mot en temperaturøkning på over 3 grader mot slutten av århundret, med stadig mer skadelige konsekvenser for menneskers levekår.»

Dette var hans alvorlige budskap til klimaforhandlerne som nå er samlet i Madrid.

Før valget i 2017 la SV fram en plan for hvordan Norge kunne nå sine klimamål for 2020. Dessverre har flertallet på Stortinget valgt å stemme imot forslagene som vi fremmet. Regjeringspartiene har i stedet med stødig hånd styrt mot et brudd med Norges klimamål fra 2012. I SVs forslag til budsjett starter vi omstillingen Norge må gjennom. Vi gjør forurensning dyrere, samtidig som vi gjennomfører en omfordeling som gjør at de med lavest inntekter kommer bedre ut. Dette kan vi kalle en «grønn folkebonus».

I SVs alternative budsjett fremmer vi en rekke forslag som gjør det lettere for folk å leve miljøvennlig, som hjelper industrien med den omstillingen vi må gjennom, og som gjør oss mindre avhengig av olje og gass i årene framover. Av de tingene vi foreslår, er en støtteordning for elbillading i borettslag og sameier. Vi foreslår at Enova oppretter et industriprogram for å få gjennomført raske utslippskutt i industrien, og vi fremmer forslag om en kraftig økning i støtten til miljøkompetansen i kommunene. Kommunene kommer til å spille en nøkkelrolle i årene framover når utslippene skal kuttes, og da trenger vi også mer kompetanse i kommunene for å få gjort disse tingene.

Tar vi disse grepene, kommer vi med reelle svar på de utfordringene vi står foran, og som mange kjenner en uro for. Da viser vi at vi tar de klimastreikende ungdommene på alvor, at vi ikke nøyer oss med å klappe dem på skuldrene, men at vi faktisk fremmer forslag som kutter utslippene.

Jeg må også en snartur innom palmeoljen og biodrivstoffet. De siste årene har vi sett et stort forbruk av palmeolje til biltrafikken i Norge. Regjeringens opprinnelige forslag om å innføre veibruksavgift på alt biodrivstoff som selges utenfor omsetningskravet, ville ha vært et skritt på veien for å forhindre at vi kjører med en orangutang på tanken. Problemet er at det også ville ha satt en stopper for økt salg av miljøvennlig biodrivstoff. Kollektivselskap og andre som vil bruke mer miljøvennlig biodrivstoff enn de er pålagt, ville blitt straffet på pungen. Derfor er SVs forslag om å innføre veibruksavgift, men kompensere dem som kan garantere at de kjører palmeoljefritt eller «orangutangfritt», et godt forslag. I tillegg har vi fremmet forslag om at palmeoljebasert biodrivstoff ikke skal kunne telles med innenfor omsetningskravet. Dessverre ble dette nedstemt i debatten i forrige uke. Det tyder på at regjeringspartiene ikke har noe ønske om å kjøre palmeoljefritt.

Jeg tar opp de forslagene som SV står bak som ikke allerede er tatt opp.

Tore Storehaug (KrF) [11:29:40]: Av alle fagdebattane vi har i løpet av denne statsbudsjettbehandlinga, er den til energi- og miljøkomiteen både den beste og den viktigaste. Eg vil takke komiteen for eit godt samarbeid.

Eg vil òg seie at det som er godt å merke seg i løpet av debatten, er at vi har ei felles forståing av kva som er dei store utfordringane. Klimaendringane er her, vi står i meir ekstremvêr, og andre plassar i verda er det allereie slik at menneske lever livet på flukt på grunn av dei klimaendringane som skjer. Biosystem kollapsar, og vi er nøydde til å føre ein offensiv politikk der Noreg tek ei offensiv rolle i å klare å hindre og avgrense dei klimaendringane som er, så mykje som mogleg. Det botnar i at vi forvaltar jorda sine ressursar i dag, og at vi har eit stort ansvar for å gje dei generasjonane som kjem etter oss, ei god verd å ta vare på, men at vi òg har eit ansvar for dei av medmenneska våre som i dag lever i dei delane av verda der klimaendringane rammar hardare enn her, og der dei har mindre ressursar til å demme opp for dei endringane som kjem.

Det viktigaste som har skjedd no, er at dei aller fleste partia på Stortinget har teke viktige grep for at vi skal klare å gjere meir for å sørgje for det globale klimaet. Fyrst har Stortinget gjort mykje viktig arbeid med rammeverket rundt denne debatten, då vi fekk på plass ei klimalov som gjer at debatten om norske klimagassutslepp er den dominerande på den dagen då statsbudsjettet blir lagt fram. Og kanskje endå viktigare er det når dei aller fleste partia i denne salen forpliktar seg til å redusere klimagassutsleppa i samarbeid med nabolanda våre, både i kvotepliktig og i ikkje-kvotepliktig sektor. Når vi no har den avtalen i botnen, kan vi definere tiltak og innhald heime, men vi skal nå klimamåla gjennom eit forpliktande felles regelverk med nabolanda våre. Det er bra.

Reglane trur eg kanskje kjem til å lage debatt i denne salen, for ofte er det litt slik i klimadebatten at ein er einig om det overordna og om målsetjingane, og så blir det litt meir strekk i laget når ein kjem til den konkrete politikken som dette faktisk botnar ut i, og ein ser kva konsekvensane er. Den store testen der får vi når Noreg får eit klimabudsjett for utslepp frå dei enkelte sektorane frå 2021 til 2030.

Budsjettet som vi har til handsaming i dag, er eit steg på vegen. Trass i at vi ikkje er i mål enno, går framskrivingane rett veg. Det er blitt gjort mange viktige grep i norsk politikk dette året som dette statsbudsjettet følgjer opp. Nysnø får 700 mill. kr meir, det blir ei kollektivsatsing som har fått 1,2 mrd. kr og ei jernbanesatsing på 1,1 mrd. kr, der 100 mill. kr òg skal gå til oppstart av elektrifisering av Trønderbanen. CO₂-avgifta blir auka med 5 pst., og avgiftsnivået på CO₂-utslepp har dobla seg frå 2013 – den gongen var det 229 kr per tonn, no er det 544 kr per tonn. Ein har fått på plass ein handlingsplan for grøn skipsfart som får 100 mill. kr i dette statsbudsjettet. Nullutsleppsfondet er oppe i ein heil milliard, og kanskje endå viktigare: Frå den felles formuen vår i Statens pensjonsfond utland er det trekt ut 80 mrd. kr frå oppstraums olje- og gasselskap. Når vi i tillegg til det aukar klimabistanden og arbeidet med CO₂-handtering går for fullt – med løyving frå staten til å starte prøveboring frå førre gongen vi heldt på med budsjettdebatt, i revidert budsjett – viser det at ein kjem med nye tiltak, som òg er det som ligg til grunn for at klimaframskrivingane går rett veg, om dei enno ikkje er i mål.

Arbeidet med å avgrense klimaendringane må òg supplerast med arbeid for ei betre klimatilpassing. Dei klimaendringane som er, rammar oss allereie i dag, noko hendingane på Jølster i sommar var ei kraftfull påminning om. Òg difor er det viktig at vi følgde opp med høge løyvingar både til flaum- og skredsikring, som er sårt tiltrengt.

Debatten rundt oss viser òg at vi har naboland som ønskjer at vår del av verda skal gå i front, mens resten av verda no haltar etter og lagar usikkerheit og splid i klimasaka. I denne tida er dei grepa Noreg har gjort i løpet av desse åra, viktigare enn nokon gong. Vi går i front, men vi er ikkje i mål, for vi skal gjere endå meir, og eg er stolt av det budsjettet som blir lagt fram, og som vi no debatterer.

Une Bastholm (MDG) [11:42:26]: Som flere har vært innom, har dette året stått i klima- og naturkrisens tegn. I mars demonstrerte 40 000 ungdommer for en mer radikal klimapolitikk, og ungdommene har streiket mange ganger, både i Norge og i resten av verden. For første gang mener norske velgere at klima er den viktigste politiske saken, og i går kåret Språkrådet «klimabrøl» til årets nyord. Vi kan slå ettertrykkelig fast at klimasaken har blitt en folkebevegelse.

Forskjellen på god og dårlig klimapolitikk er tempoet. Når regjeringen blir utfordret på at utslippene knapt går ned, svarer de med at de planlegger for utslippskutt i framtiden, og at det for øvrig snart kommer enda en handlingsplan som skal løse alt.

I dag lanserte Global Carbon Project sin årlige analyse, som viser at CO₂-utslippene er ventet å stige i 2019 fordi bruken av olje og gass skyter i været. Siden 2012 har naturgass vært hovedårsaken til veksten i globale CO₂-utslipp, til tross for at fornybar energi er en langt mer effektiv måte å produsere strøm på og vi har tilgjengelig teknologi. En viktig grunn til dette er at fossil energiproduksjon fortsatt blir kraftig subsidiert.

Norsk klimabarometer, som ble lagt fram for knapt en uke siden, hadde flere funn som regjeringen bør merke seg. 44 pst. av velgerne mener det må bevilges mer penger til klimatiltak. De Grønne bruker 20 mrd. kr mer enn regjeringen på klima i vårt alternative budsjett. 59 pst. av velgerne mener vi politikere gjør altfor lite for å kutte klimagassutslipp i Norge. De Grønne vil kutte utslippene med 60 pst. innen 2030, og vi viser gjennom utslippsplaner hvordan det går an. 10 pst. av velgerne gir regjeringen terningkast 1 for klimainnsatsen. Flest velgere er enig med Miljøpartiet De Grønne i klimapolitikken. Norsk klimabarometer viser også en sterkt økende skepsis til vindkraft på land. Det har vi jo merket, spesielt det siste året. Samtidig øker oppslutningen om vindkraft til havs. Det er spennende tanker.

Verden må halvere klimagassutslippene innen 2030 for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Ifølge FNs klimapanel trengs det enorme mengder ny fornybar energi for å nå målet. Det internasjonale energibyrået, IEA, mener havvind vil bli blant de viktigste fornybare energikildene i verden i framtiden, ikke minst i Europa.

Storbritannia har satt et mål om 30 GW havvind på sokkelen innen 2030. Det tilsvarer omtrent 100 TWh, som er De Grønnes vedtatte mål. Derfor foreslår vi å etablere en sektoravtale for havvind etter modell fra Storbritannia. Den samme kompetansen, de samme folkene, som i dag leverer til norsk sokkel, kan fortsette å levere til norsk sokkel, men da trenger vi at regjeringen også ønsker å satse ordentlig og ikke sløser bort muligheten til å satse for alvor på tryggere arbeidsplasser innen havvind.

Miljøpartiet De Grønne viser i sitt alternative statsbudsjett hvordan vi kan kutte utslippene med 60 pst. innen 2030. Utover havvind, der vi skiller oss ut med mer ambisiøse mål enn noen andre, satser De Grønne tungt på natur- og klimatiltak. Vi gjør tre store grep som virkelig bidrar til utslippskutt, hvorav to gjelder kapitler som energi- og miljøkomiteen har ansvar for. Vi bruker miljøavgiften og avgiftsfritak for å gjøre det lettere å velge miljøvennlig. Vi fjerner oljesubsidiene, inkludert leterefusjonsordningen, noe som vil redusere investeringene og også etter hvert utslippene fra oljesektoren. Og vi bruker totalt 20 mrd. kr mer enn regjeringen på klimatiltak.

De 20 mrd. kr bruker vi bl.a. til å elektrifisere skipsfarten, etablere 1 000 nye hurtigladestasjoner for elbil bare i 2020, styrke satsingen på karbonfangst og -lagring, opprette et sårt tiltrengt klimafond for landbruket, og vi foreslår en folkemilliard for klimaet, der privatpersoner kan søke om tilskudd for å redusere sitt klimafotavtrykk. Støtten kan bl.a. gå til energieffektivisering i hjemmet eller til elsykler, som vi for veldig mange ser erstatter bilen.

Til og med Equinor erkjenner at inntektene fra olje- og gassnæringen kommer til å falle kraftig i årene som kommer. Det begynner å bli vanskelig å forstå at regjeringen fortsatt klamrer seg til oljeplattformene i stedet for å satse mer på fornybar energi, de levende fornybare naturressursene som Norge har, og alt annet vi skal leve av i framtiden.

Med det tar jeg opp forslag nr. 14.

Statsråd Ola Elvestuen [11:55:53]: Verden står overfor tre store oppgaver de neste tiårene: Vi må raskt kutte utslipp for å holde den globale oppvarmingen ned mot 1,5 grader, vi må ha mer natur, og vi må utvikle en global markedsøkonomi innenfor naturens tåleevne. I regjeringens forslag til statsbudsjett tar vi viktige og nødvendige skritt på alle tre områder.

I 2030 skal klimagassutslippene reduseres med minst 40 pst. fra 1990-nivå i samarbeid med EU. Regjeringen har i tillegg satt et mål om 45 pst. i ikke-kvotepliktig sektor, og vi jobber aktivt for at vi sammen med EU skal forsterke klimamålene til 55 pst.

Regjeringen har i statsbudsjettet lagt fram en overordnet strategi for å fremme langsiktig lavutslippsutvikling i Norge. I strategien varslet regjeringen bl.a. at vi vil skjerpe klimamålene i 2050 til 90–95 pst. kutt. Det betyr at så godt som alle fossile utslipp må kuttes, fra motorsagen til cruiseskipet.

Statsbudsjettet for 2020 bidrar til et grønnere, mer moderne og tryggere Norge, som setter fart på den grønne omstillingen og bidrar til reduserte utslipp og nye, grønne arbeidsplasser. Skatter og avgifter er finansministerens bord, men jeg vil likevel påpeke at noe av det viktigste vi gjør for å kutte utslipp, er å innrette skatte- og avgiftspolitikken på en bedre og grønnere måte. Vi starter derfor i årets budsjett opptrappingen av CO₂-avgiften med 5 pst. økning og varsler videre økning fram mot 2025. Vi fjerner også viktige unntak for CO₂-avgiften for fiskeri og industri utenom de som nå er i kvotesystemet.

Regjeringen styrker innsatsen innen grønn skipsfart med 100 mill. kr til hurtigbåter og lasteskip. Dette er en oppfølging av handlingsplanen for grønn skipsfart som regjeringen la fram i juni. Satsingen er et viktig bidrag for å nå målet om å halvere klimagassutslippene for innenriks skipsfart og fiske innen 2030. Innen 2030 skal vi også halvere utslipp fra næringstransport, og vi foreslår å styrke nullutslippsfondet og Enovas satsing på nullutslippsteknologi i næringstransporten på sjø og land med 50 mill. kr. Siden denne støtteordningen på over 1 mrd. kr kom på plass i august, har Enova gitt tilsagn om støtte til mer enn 3 000 elektriske varebiler.

Kunnskap er avgjørende for omstilling, teknologiutvikling og en vellykket klimatilpasning. Vi styrker derfor forskningen på området med 35 mill. kr. Regjeringen styrker også Difi med 5 mill. kr for å arbeide med en handlingsplan for å øke klima- og miljøvennlige offentlige innkjøp og grønn innovasjon.

I Granavolden-plattformen slår vi fast at vi vil øke støtten til klimafinansiering. I 2020 dobles det norske bidraget til Det grønne klimafondet fra 400 mill. kr årlig til 800 mill. kr i perioden 2020–2023. Klima- og skogsatsingen ble i 2019 økt fra 3 mrd. kr til 3,2 mrd. kr. Denne økningen fortsetter i 2020, og det planlegges for økt finansiering av klimatilpasning også i 2020.

Regjeringen fører en offensiv politikk for å bidra til en grønn omstilling av norsk økonomi der vi også tar vare på naturen. For å ta vare på livsgrunnlaget vårt og kutte utslipp er vi avhengig av mer natur i årene som kommer, ikke mindre. Vi må ha god tilstand i økosystemene, hindre tap av arter og naturtyper og beskytte et representativt utvalg av norsk natur. Regjeringen styrker derfor tiltak for naturmangfold og friluftsliv med 76 mill. kr. En stor del av pengene skal gå til å ta vare på den naturen som er mest truet, til å restaurere elver og bekker og til å forvalte verneområdene bedre.

Norge har et særskilt ansvar for å ta vare på villrein og villaks. Satsingen omfatter også tiltak for å ta vare på disse. I tillegg videreføres skogvern på et høyt nivå.

Vi fortsetter innsatsen mot marin forsøpling, bl.a. for å styrke Norges internasjonale lederrolle i dette arbeidet. Tilskuddsordningen for oppryddingen av marint avfall og til forebyggende arbeid videreføres med om lag 70 mill. kr.

Arbeidet med å rydde opp i forurenset sjøbunn i Horten havn startet opp i år og fortsetter i 2020. Samlet statlig støtte til dette oppryddingsarbeidet er beregnet til 90 mill. kr.

Norske klimagassutslipp er en liten del av de globale klimagassutslippene. Derfor skal vi ikke bare kutte de norske utslippene; vi skal utvikle løsninger som skal tas i bruk av andre, og også bidra til globale utslippskutt. Norge må ta en lederrolle og vise verden hvordan det er mulig å kutte utslipp, samtidig som vi opprettholder et trygt, fritt og moderne velferdssamfunn. Nå går heldigvis utviklingen i riktig retning. Norske klimagassutslipp gikk i 2018 ned for tredje året på rad og er på sitt laveste nivå siden 1995. Den borgerlige regjeringens satsing på elbiler, nye elferger, mer miljøvennlig biodrivstoff og utfasing av oljefyr er noen av tiltakene som nå gir resultater. Vi må fortsette denne satsingen, slik at utslippskuttene går raskere i årene framover.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg [12:10:57]: Petroleumsnæringen er en viktig næring for Norge. Det er også en viktig distriktsnæring. Det er i det store og hele en viktig næring på mange vis. La meg gi et eksempel på det.

Om vi reiser til Brønnøysund og tar helikopteret fra basen der 340 km nordvestover i havet, nord for polarsirkelen, treffer vi Aasta Hansteen-plattformen. Det er verdens største spar-plattform og norsk ingeniørkunst av ypperste klasse, der vi henter gassen på 1 300 meters dyp og fører den i rør i stor nok mengde til å dekke varmebehovet for hver fjerde husstand i Storbritannia. Det har betydning for verdiskaping og sysselsetting ikke bare i Brønnøysund, og ikke bare på forsyningsbasen i Sandnessjøen, men også for klimaet, der gass er med og faser ut kull.

Olje- og gassvirksomheten sysselsetter og bidrar til aktivitet over hele landet. Over 170 000 arbeidsplasser er direkte og indirekte knyttet til aktiviteten på norsk sokkel. Disse menneskene bor i hele dette landet. De bor også i min bygd, på Hennes i Vesterålen, og uten denne aktiviteten på norsk sokkel hadde min bygd sett annerledes ut. Og selv om det er spesielt fint på Hennes, er ikke dette spesielt for Hennes – slik er det mange plasser.

Petroleumsvirksomheten har vært en bærebjelke for norsk økonomi siden starten av eventyret på begynnelsen av 1970-tallet. Denne næringen har definitivt bygd dette landet. I år er det 50 år siden vi fant Ekofisk-feltet, der det hele startet, som i dag sysselsetter 3 000 mennesker som bor i alle landets fylker, fordelt på 240 forskjellige kommuner. Så fører Johan Sverdrup dette industri- og inntektseventyret videre inn i de neste 50 årene. I driftsfasen er det beregnet at Johan Sverdrup kan sysselsette over 3 400 årsverk per år, og aktiviteten her er betydelig. Ulike leverandørbedrifter i mer enn 80 kommuner over hele landet har f.eks. hatt leveranse til fase 1.

Regjeringen foreslår også å bevilge 628 mill. kr til CO₂-håndtering i 2020. Dette omfatter bl.a. forskning, TCM og fullskalaprosjektet. Regjeringen har fullt trykk på å følge opp ambisjonene, og vi opprettholder framdriften i fullskalaprosjektet. Dette er en stram tidsplan med lite rom for overraskelser, og regjeringen tar derfor fortsatt sikte på en investeringsbeslutning i 2020–2021. Det er avgjørende at demonstrasjonsprosjektet bidrar til kunnskapsspredning og til teknologiutvikling, og da må kostnadene være på et akseptabelt nivå. Vi har god dialog med selskapene, og min løypemelding er dermed at vi følger skjema, og vi bygger stein på stein.

Ekstremvær gir større utfordringer. Også i år har vi sett hva slags utfordringer kraftig nedbør kan gi. Regjeringen foreslår å bevilge totalt 505 mill. kr til forebygging av flom- og skredskader over Olje- og energidepartementets budsjett. I tillegg foreslår vi 60 mill. kr til skredsikring på Svalbard og i Longyearbyen over Justisdepartementets budsjett.

For å gi økt forutsigbarhet for skredhendelser foreslår vi også for neste år en egen bevilgning på 45 mill. kr til haste- og krisetiltak. Her viser erfaringene at det er viktig å komme raskt i gang, nettopp for å avverge ytterligere skader.

Else-May Norderhus (A) [12:28:50]: Verden står overfor store klimautfordringer, og vi i energi- og miljøkomiteen og de to statsrådene som er her i dag, har et stort ansvar for å ta Norge i riktig retning.

For å nå målene må vi rigge nasjonen for krevende tider framover. Vi i Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal ha offensive klimamål og konkrete tiltak og planer for å nå dem. Da trenger vi helt klart en industripolitikk som kan støtte opp under nye løsninger og nye næringer for å få ned utslippene. Dette kan bygges på den kunnskapen vi har med oss fra tidligere tider, og fra næringer vi allerede ligger i front med i verdensmarkedet.

I framtiden blir det mer og mer krevende å få samfunnskontrakten for å fortsette med de næringene som har store utslipp. Med ambisiøse klimaplaner i land etter land vil markedet endres og etterspørre mindre av disse produktene. Da må regjeringen jobbe raskere for å prioritere den tiden man har til å få på plass gode rammevilkår for de nye mulighetene som ligger der.

Til det tidligere klimapartiet Venstre, som dessverre ikke får levert spesielt mye i regjering, må jeg si at det er interessant for vår komité å følge med. Det må være mer ambisiøse mål å sette seg også for Venstre-statsråden. Først kom han til Stortinget med en stortingsmelding om sirkulærøkonomi, som ikke hadde en politikk for det. Den ble sendt tilbake til regjeringen og er ennå ikke kommet til Stortinget. Ingen vet når den kommer, og vi lurer på hva som skjer. Mens EU har sin plan for sirkulærøkonomi, har altså ikke høyreregjeringen her hjemme blitt enig med seg selv ennå, etter mange års jobbing.

I opposisjonen merker vi en økende kø av næringsaktører som lurer på hvor miljøministeren egentlig har gjemt seg. En annen stor sak som miljøministeren jobber med, er å få et nytt deponi for farlig avfall. Det arbeidet har pågått i mange år. Det startet med tolv ulike prosjekter som var til vurdering. Det står igjen to. Det er vanskelig for statsråden å lande, tydeligvis, så man har hatt et ekspertutvalg til å komme med forslag til hvordan dette skal gjøres, hvor man sier at det ene prosjektet skal ut. Da står man egentlig igjen bare med ett, men det tør man heller ikke å avklare. Derfor svirrer denne saken rundt og rundt, mens arbeidsplasser faktisk blir satt på spill. Dette er det mange som sliter med. Statsråden møter på arbeid uansett, men det gjør ikke de ansatte som jobber bl.a. på de 250 bedriftene som er helt avhengig av å få dette landet.

Det er slik at Kronos Titan i Fredrikstad, bl.a., har 160 ansatte og en omsetning på 1,15 mrd. kr i året. Hvis det ikke skjer noe, hvis de ikke får til en løsning når Langøya er full, vil de flagge ut til Asia. Det er ikke en god industripolitikk, og det å stenge ned er ikke en god politikk for å skape nye arbeidsplasser.

Når det gjelder olje- og energiministeren, har han skjønt at det er viktig med havvindsatsing, og det er vi svært glad for. Men det ser ikke ut til at han selv ser at han har en viktig rolle i denne satsingen for faktisk å få det til. Riktignok har han sendt ut nye havområder på høring, men det har ikke kommet fram noe om hvilke rammevilkår man skal forholde seg til framover, og det er skremmende. Det verste er at jeg heller ikke tror det kommer med det første.

Mens næringen viser at det haster med å ta tak i det mulighetsrommet man har for å skape et hjemmemarked nå, har ikke statsråden svar på hva regjeringen skal bidra med. Men Erna Solberg, med sitt gode driv og sin kjennskap til næringslivet, har skrevet under på en intensjonsavtale med både Rederiforbundet og Norsk Industri om fem konkrete satsinger. Men det er altså statsråden som må følge opp disse punktene, og næringen sier at her skjer det heller ingenting.

Så til grønn skipsfart, som det er viktig å få tatt tak i. Jeg er veldig glad for at regjeringen har kommet med politikk der, det er i hvert fall en strategi – som man sier. Men her trengs det effektiv jobbing for å få fart på ting, for skal vi fornye nærskipsflåten, få den mer grønn og få gods over på kjøl, må ting skje.

Jeg har et juleønske om at regjeringen nå leverer forutsigbare og gode rammebetingelser for de nye næringene, slik at det er mulig for næringsaktører å levere viktige løsninger for å få utslippene ned. Da kan vi få nye næringer med utspring her hjemme, ny verdiskaping, nye inntekter til fellesskapet og sist, men ikke minst: arbeid til alle.

Liv Kari Eskeland (H) [12:34:03]: Høgres klimaløysingar skal kutta utsleppa, ikkje utviklinga. Med Høgre i regjering legg me opp til at det skal løna seg å velja miljøvenleg. Grøn næringspolitikk gjer at me lykkast i klimapolitikken.

Og me gjer allereie mykje på området: stor satsing på grøn skipsfart, der nullutsleppsløysingar på ferje og hurtigbåtar no skyt fart, og seinast i går gjorde Vestland fylke eit vedtak om å utlysa nullutslepp på hurtigbåtanbod basert på rammevilkår frå denne regjeringa.

Vidare ser me at prosjekt som ZEEDS kan verta våre nye fornybare energistasjonar til havs. Om få år kan desse sjå dagens lys, og me vil oppnå målsetjinga om ei utsleppsfri maritim næring. Næringslivet ser potensialet basert på rammevilkår som me set.

Vedtaka våre om utsleppsfrie fjordar har verkeleg sett fart på utviklinga, og næringslivet posisjonerer seg for å nå desse måla – det gjev vekst også til verft langs kysten. Men me har andre spennande industriområde som har vore nemnde her. Flytande havvind er eit av dei teknologiområda der utviklinga går fort, og etter kvart ser me stadig lågare kostnader.

Olje- og energidepartementet førebur no opning av havområde for konsesjonssøknader om fornybar energi, og utkast til forskrift til havenergiloven, som bl.a. skal klargjera konsesjonsprosessen for flytande havvind, er under førebuing. I fyrste omgang handlar denne satsinga om industriutvikling meir enn om forsyning til det norske kraftsystemet. Kostnadsforskjellen mellom vindkraft på land og til havs er enno betydeleg, men me skal elektrifisera Noreg og vil trenga meir fornybar energi. Så vil tida visa om me òg kan få flytande havvind til å verta ein del av energimiksen på sikt.

Havvind betyr òg spennande moglegheiter der me kan byggja på kompetansen til den norske leverandørindustrien, og norske selskap er verdsleiande innanfor fleire delelement på området. Ein har sjøkablar, personellfartøy, undervass-ROVar, monteringsfartøy, sertifisering av programvare, for å nemna noko. Samtidig må me ta vare på og ikkje fortrengja dei næringane som allereie er der, som f.eks. fiskeri.

Me har òg ei stor satsing på CCS. Alle energibyrå har CCS som ein del av løysinga for å nå klimamåla våre. Vår satsing her kan generera arbeidsplassar og næringsutvikling samtidig som me er med på karbonfangst og -lagring, som gjer at me har større moglegheit for å nå våre og Europas klimamål.

Klima- og miljøpolitikk er ikkje eit noregsmeisterskap. Dette er noko me må løysa saman med resten av verda. Difor er internasjonalt samarbeid sentralt i Høgres klimapolitikk, og eit samarbeid med Europa er eit av dei viktigaste verkemidla i Noregs kamp mot klimaendringar. Energi- og klimautfordringane i verda kan berre løysast gjennom eit globalt samarbeid.

Politikarane må leggja til rette for at næringslivet og innbyggjarane saman kan løysa denne klimakrisa som me står overfor. Opprøret i Frankrike, der dei gule vestane har fått herja, viser at me må ha opinionen med oss for å nå våre klimamål. Difor må våre målsetjingane og verkemidla våre vera reelle og forståelege for innbyggjarane. Me løyser klimamåla våre best når me har resten av befolkninga med på laget.

Energi- og klimautfordringane i verda skaper nye utfordringar, men òg nye moglegheiter der energi- og klimapolitikken vår svarer opp på ein måte som er berekraftig for framtida. Men eg skulle ønskja at alle kunne bidra til å kopla energi- og klimadebatten på ein betre og meir kunnskapsbasert måte. Her har både posisjon og opposisjon eit ansvar for at me har ei felles forståing for dei tiltaka som er nødvendige for å nå våre felles mål.

Sandra Borch (Sp) [12:39:05]: Representanten Storehaug sa at det var en kald bris i salen. Jeg er enig i det, for det er litt kaldt i salen i dag, men det skyldes nok ikke Senterpartiet, jeg tror det skyldes de høye strømprisene, som denne regjeringen har økt.

Men jeg skal ikke snakke om strømpriser, jeg skal – kanskje ikke overraskende – snakke om rovdyrpolitikk. Jeg er kanskje den eneste som kommer til å snakke om rovdyrpolitikk i denne debatten, men om ikke blir jeg gledelig overrasket.

Rovdyr er et politisk område der man har sett store utfordringer de siste årene, og de ser dessverre bare ut til å fortsette. I statsbudsjettet ser vi at regjeringen går inn for å øke bestanden av brunbjørn. Regjeringen vil legge føringer om at områder med kjent forekomst av bjørnebinner må prioriteres til bjørn inntil det nasjonale bestandsmålet er nådd. Dette er et klart brudd på rovdyrforliket, som har klare føringer for at det skal iverksettes uttak i beiteprioriterte områder selv om bestandsmålet ikke er nådd.

Det samme har vi sett i debatten om rovviltnemnder, der regjeringen foreslår store endringer. De regionale rovviltnemndene har flere ganger skapt hodebry for regjeringen fordi de på en profesjonell og systematisk måte har fulgt opp Stortingets vedtak om hvordan rovdyrartene skal forvaltes. De bringer også lokal og viktig kunnskap inn i norsk rovdyrforvaltning. Det samme kan ikke akkurat sies om dagens regjering. Det må bare konstateres at når rovdyrpolitikken har fjernet seg fra det Stortinget har vedtatt, skyldes det at regjeringen ikke respekterer Stortingets klare bestillinger.

Nå ser det imidlertid ut som om klimaministeren har funnet svaret på dette problemet, nemlig færre nemnder, nærmere bestemt en halvering av antallet rovviltnemnder. Kanskje man tenker at dette vil føre til mindre bråk og mindre oppmerksomhet om regjeringens overprøving av demokratisk fattede vedtak. Det blir i alle fall langt færre medlemmer for regjeringen å være uenig med. Rovviltnemndene var en del av rovdyrforliket i 2011, og hele systemet skal sikre lokal og regional forvaltning av rovdyrpolitikken. At regjeringen nå åpenbart arbeider med så omfattende endringer og må halvere antallet rovviltnemnder, er helt i strid med rovviltforliket. Med forslaget som nå er presentert, blir det færre nemnder, færre medlemmer og større geografiske områder å forvalte. At dette skal representere en forbedring, er for meg veldig vanskelig å se. Spørsmålet er om statsråden egentlig ønsker de lokale rovviltnemndene til livs. Da hadde det nok vært enda enklere for statsråden å føre en politikk i tråd med Venstres program og med Høyre og Fremskrittspartiet som baksetepassasjerer.

Spørsmålet om rovviltnemndene og den lokale og regionale forvaltningen av norsk rovdyrpolitikk er et viktig og sentralt spørsmål i rovdyrforvaltningen. Denne regjeringen har foreslått store endringer som Senterpartiet mener er brudd på Stortingets vedtatte politikk. Vi er vant til regjeringens generelle argumentasjon når det gjelder sentralisering, også når det gjelder regionreformen, men i dette tilfellet stemmer ikke engang grensene i forslaget til nye nemnder med regionreformens nye grenser.

Jeg skjønner godt at de som bor i rovdyrutsatte områder, ikke opplever at deres grunnleggende rettigheter, som trygghet, er ivaretatt, heller ikke at demokratiet er for dem, for de er pålagt å leve med beslutninger som et stort, uberørt flertall har fattet uten at noen av deres innspill er tatt til etterretning. På denne måten blir noen stemmer og noen grupper i landet vårt mindre verdt enn andre. Det skaper ulikhet og er et alvorlig demokratisk problem dersom denne utviklingen får fortsette. Det er opp til regjeringen å avgjøre om de vil ta dette på alvor eller ikke. At regjeringen ikke følger opp rovdyrforliket, ikke følger opp den todelte målsettingen og i det store og hele ikke følger opp Stortingets demokratisk fattede vedtak, handler faktisk om mer enn rovdyr – det handler grunnleggende om folks tillit til myndighetene. Når staten endrer spilleregler underveis, når staten driver maktutøvelse uten en demokratisk forankret begrunnelse, svekkes tilliten til dem som styrer landet.

Kan regjeringen leve med at deler av befolkningen opplever at deres erfaringer ikke respekteres, at deres argumenter er mindre viktige, og at deres rettigheter er mindre verdt? Senterpartiet kan i hvert fall ikke det.

Åsmund Aukrust (A) [12:44:25]: Dette budsjettet skulle være det siste budsjettet som gjorde at vi nådde klimamålene for 2020. Klimaforliket ble inngått i 2012, og i 2013 tok høyrepartiene over. De lovet at de skulle forsterke dette. Nå, sju år etter, vet vi fasiten: Det ble ingen forsterkning, det ble et havari, vi er ikke i nærheten av å være der vi skulle vært. Da er det faktisk nesten ikke til å tro at klimaministeren ikke har en eneste tanke om hvorfor vi ikke har kommet dit, bortsett fra at det er de rød-grønnes skyld. Det er en så skamløs ansvarsfraskrivelse at det er vanskelig å ta på alvor.

I møte med den største utfordringen i vår tid tror jeg alle må tenke nytt, alle må være med og ta sin del av ansvaret. Også vi i opposisjonen gjør det, Arbeiderpartiet mener at vi må tenke nytt. Derfor har vi ikke bare laget et alternativt budsjett, vi har laget et eget klimabudsjett, som viser hvordan vi skal kutte så mye som vi har forpliktet oss til. Der regjeringen vil kjøpe kvoter i utlandet for å komme seg fri, vil vi investere i Norge og gjøre kuttene nasjonalt.

I vårt budsjett viser vi hvordan vi skal halvere utslippene de neste ti årene. Vi vil investere i ny teknologi, så vi kan skape arbeidsplasser over hele landet. Norge kan aldri konkurrere om å være billigst på lønn, men vi skal konkurrere om å være best på klima og miljø. Vi vil at Norge skal gå i front med å fange og lagre CO₂. Det vil bety mye for Norges utslipp, men det vil også bety mye for verdens utslipp hvis vi er med og driver fram ny teknologi. Her har regjeringen levert lite annet enn festtaler, og vi har allerede fått varsel om nye utsettelser, men det har ikke klimakrisen tid til.

Vi vil satse på miljøvennlig transport, som får folk og varer dit de skal på en raskere og bedre måte, men med lavere utslipp. Vi vil ha en storsatsing på miljøvennlige ferger og på kollektivtrafikk, men da må sultefôringen som fylkespolitikerne har møtt, hvor de må velge mellom kutt i velferd, kutt i kollektivtilbudet eller plasser på videregående skole, ta slutt. Det ville de ikke måtte gjøre hvis Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett ble vedtatt.

Vi vil også få på plass et CO₂-fond for næringstransporten, så vi kan få til klimavennlige lastebiler. Her står NHO, LO og miljøbevegelsene klare med et opplegg, men regjeringen har smelt igjen døren. Det er dårlig næringspolitikk, og det er dårlig klimapolitikk.

Vi vil også ha en større satsing på den andre store miljøutfordringen, nemlig tap av natur. Og vi vil ikke kutte klimabistanden til de fattigste landene, sånn som denne regjeringen har gjort. Nå er vi faktisk nede i halvparten av hva Espen Barth Eide og Heikki Holmås ga det siste året i den rød-grønne regjeringen, i 2013.

Vår klimapolitikk er grønn fordi den kutter utslipp, og den er rød fordi den gjør det på en rettferdig måte. Vi vil ha flere elbiler på veiene og mener at det skal støttes. Men vi mener ikke at det er riktig at de aller rikeste som kjøper biler opp til 1 mill. kr, skal gjøre det uten å betale en krone i moms. Vi betaler moms når vi kjøper sykler, brød eller melk. Vi mener at man også skal gjøre det for å kjøpe en Porsche som koster 1 mill. kr. Det skal alltid lønne seg å velge miljøvennlig, men vi skal ha slutt på sponsingen av de aller dyreste bilene. Trine Skei Grande mener at dette er å misunne de rike, vi mener det er eksempel på god og rettferdig klimapolitikk.

Man trenger virkelig ikke å klø seg i hodet og lure på hvorfor denne regjeringen ikke lykkes i klimapolitikken. Vi har et regjeringsparti som fortsatt har seminar om hvorvidt klimaendringene faktisk eksisterer, og med statsråder som mener at klimaendringene er en slags sosialistisk konspirasjon for å øke skattene. Vi har en annen partileder som mener at miljøbevegelsen er en trussel mot menneskeverdet, og vi har en statsminister som denne uken dro på klimatoppmøtet uten å servere et eneste nytt budskap utover å si at når det gjelder klimakrisen, ville hun ikke valgt akkurat det ordet.

Dette er ikke å ruste Norge for framtiden. Resultatene for denne regjeringens klimapolitikk er intern konflikt, det er brutte løfter og ingen store løft. For å løse vår tids største oppgave trengs det politikere med større visjoner og med mer handlekraft. For å få til det må vi få ny kurs for Norge og en ny regjering.

Ruth Grung (A) [12:48:51]: En av de største utfordringene vi står overfor, er å få folk med på de endringene som må til for å redusere klimaavtrykket, samtidig som vi klarer å skape nye arbeidsplasser. Folk må oppleve at det tilrettelegges for å ta gode valg i hverdagen, at de får være med når bedriften tilpasser seg eller endrer produksjon, at vi som politikere klarer å prioritere det som gir effekt, og at politikken er kunnskapsbasert.

Arbeiderpartiet ser behov for at energi- og klimapolitikken i sterkere grad bygger opp om næringspolitikken for å løse klimautfordringene og sikrer verdiskaping slik at vi opprettholder velferden.

Petroleumsnæringen har en unik produktivitet, og vi må erkjenne at det er krevende å erstatte den verdiskapingen med tilstrekkelig med nye, lønnsomme arbeidsplasser. Vi trenger derfor mer kunnskap for å lykkes med tilpasning til lavutslippssamfunnet.

Arbeiderpartiet er kritisk til at regjeringspartiene velger å redusere energiforskningsprogram som CLIMIT. Det er kritisk at regjeringen heller ikke klarer – til og med nå – å få på plass en forlengelse av forskningsavtalen til Mongstad TCM, som faktisk har utviklet seg til å bli et av de fremste forskningsmiljøene i verden. Vi trenger også å få en investeringsbeslutning for å få etablert en fullskala verdikjede for fangst og lagring av CO2. Her har Norge en mulighet til å skape en ny industri knyttet til fangst av CO2, som vil gi både klimaeffekt og lønnsomme arbeidsplasser.

Det er faktisk industrien som har vært best til å redusere klimautslippene så langt. Det har skjedd som et resultat av bedriftenes kontinuerlige omstillingsevne, men også som følge av at vi har vært i stand til å stille krav. Men industrien har etterlyst at vi er enda tydeligere, slik som da vi hadde utlysning av kystruten og nå også med hurtigbåtene.

Norge har sterke omstillingsdyktige fagmiljø innen mange områder, men spesielt innen maritim sektor, marin sektor og energisektoren. Det inkluderer også leverandørindustrien og kraftforedlende prosessindustri. Men nesten all omstilling er avhengig av at vi har nok kraft tilgjengelig. Vi må klare å bruke energien mer fornuftig, men også produsere mer fornybar energi, slik at vi klarer å være konkurransedyktig også i framtiden.

Det er derfor bekymringsfullt at flere deler av landet ikke har tilstrekkelig kraft for å møte den økende etterspørselen fra transportsektoren, kraftforedlende industri, hydrogenproduksjon, elektrifisering av sokkelen, datasentre og ny næringsvirksomhet.

Vi har fått en polariseringsdiskusjon om bruk av naturressursene. Det har vi opplevd spesielt med vindkraft. Det er betimelig. Alle ville ha vindkraft da det var ulønnsomt. Nå når det er lønnsomt og med industrimuligheter, vil ingen ha den lenger. Da tenker jeg vindkraft på land.

Vi må se på om fordelingen av det som skapes, er riktig. Det trengs en sterkere legitimitet for politikken vår, der vi er langt tydeligere på sammenhengen mellom verdier som skapes, arbeidsplasser og lokal forankring, og vi må jobbe tettere på tvers av sektorer. De drøftingene vi nå har om fordeling av kraftinntekter og havbruksbeskatning, og som vi også kommer til å få når det gjelder vindkraft både til lands og til havs, er helt avhengig av at det skapes rettferdighet med hensyn til kompensasjon for bruk av naturressurser, og at ordningene blir transparente samtidig som vi ikke undergraver prinsippet om at kommunene skal kunne gi likeverdige tilbud til hele befolkningen.

Flytende havvind åpner for spennende muligheter. Vindkapasiteten i Norge og spesielt i våre havområder er nest størst i verden. Vi har subsea-kompetanse i verdensklasse og har alle muligheter til å ta en global posisjon. Men vi må klare å forvalte havområdene slik at vi tar hensyn til fiskeriene. Det er uheldig når petroleumsforvaltningen ikke blir harmonisert med havvindenergiloven, slik vi nå erfarer med Tampen, der fiskeinteressene opplever å bli overkjørt av Equinor.

Norge er stor på energiproduksjon innen olje, gass og vannkraft. Det gjør at andre områder kanskje får for lite oppmerksomhet. Jeg tenker spesielt på bygg, som står for 40 pst. av utslippene, og mer effektiv bruk av energikilder som spillvarme, boss – eller avfall, som det heter i Oslo – kloakk, utslipp fra landbruk, osv. Det trengs kloke politiske grep for at denne type energi blir tatt i bruk.

Runar Sjåstad (A) [12:54:08]: Arbeiderpartiet ønsker å legge til rette for klimavennlig transport over hele landet. Derfor går Arbeiderpartiet inn for å styrke Enova, slik at de kan legge til rette for nullutslippsløsninger i transportsektoren. Det må bygges ut en infrastruktur for ladestasjoner i hele landet og i de mest sentrale havnene. Det er behov for å utvikle ordninger som stimulerer til bygging av grønne skip i alle fartøygrupper. Arbeiderpartiet mener at næringslivets transporter trenger sterkere virkemidler for å nå målet om å halvere utslippene innen 2030, og for å få til et raskere teknologiskifte. En forpliktende miljøavtale om utslippsreduksjoner vil være et viktig virkemiddel.

Salget av elbiler har økt og øker stadig. Bensin- og dieselbiler taper stadig markedsandeler. Flere velger miljøvennlige elbiler når de skal kjøpe ny bil. Nå er det nærmere 140 000 elbiler på norske veier, i tillegg til ca. 70 000 ladbare hybridbiler. Manglende rekkevidde for elbiler har lenge vært et argument for ikke å velge elbil. Dette har bilprodusentene langt på vei funnet løsninger for. Nå er det største hinderet mangel på ladestruktur, og 149 kommuner er fortsatt uten mulighet for hurtiglading. Det er ikke like muligheter i hele landet. Distriktene kommer dårligst ut på denne statistikken. At det er få plasser som tilbyr hurtiglading, fører til kø og høyere priser.

Finnmark fylke er det eneste fylket uten hurtigladenettverk – det er kun én stasjon i Kirkenes og én i Alta. Stortinget har vedtatt at om fem år skal alle nye biler være elbiler. Det vil være umulig å oppnå i Finnmark, og dagens situasjon er uakseptabel. I 2016 var første anbudsrunde, og da var det ingen som søkte. Regjeringen har ikke tatt nødvendige grep, men overlatt hele ansvaret til Enova og hurtigladeoperatører. Selv om det ytes investeringsstøtte på 100 pst., er effekttariffene og manglende støtte til drift utfordrende for utbygger, så det har vært fire år uten særlig framgang.

I sommer gikk fristen for å søke Enovas anbud om å bygge ut hurtigladenettverk i Finnmark ut. Det var kun Fortum som søkte, i samarbeid med syv lokale kraftselskaper. De har lagd et tilbud med 25 ladestasjoner som dekker hele Finnmark og Nord-Troms. Det var anslått at anbudsprosessen skulle landes i august, men fortsatt, et drøyt halvår etter at fristen gikk ut, er det ennå ikke avklart om det blir noe av utbyggingen. Statsråden ser ut til å overlate styringen og ansvaret for å få på plass nødvendig ladenettverk til Enova og ladeoperatørene, og det kan se ut som om Enova har lite nytt å melde.

Arbeiderpartiet vil ha Finnmark med på overgangen til nullutslippsbiler. Det er synd at regjeringen somler og ikke deler våre ambisjoner. Flere har skaffet seg elbiler i Finnmark etter lovnader om at det skulle bygges et hurtigladenettverk. Elbilenes andel av nybilsalget ligger på rundt 11 pst. Samtidig er det mange som ikke kan gå over til elbil på grunn av manglende ladenettverk. Skal Finnmark være med på overgangen til nullutslippsbiler, må ladeinfrastruktur være på plass i hele landet.

Jeg ser at statsråden har vært til stede under hele denne debatten. Jeg skulle ønske han kunne fortelle innbyggerne i Finnmark at de kan føle seg trygge på at de vil få tilgang til et hurtigladenettverk.

Theodor Barndon Helland (FrP) [12:58:10]: Et overordnet mål for energipolitikken er å sikre høy verdiskaping gjennom effektiv og miljøvennlig forvaltning av ressurser.

I så måte er min region, Agder, i en unik posisjon i verden. Kraftoverskuddet vi har i Agder, utgjør i dag halvparten av Norges totale kraftoverskudd, og det kommer fra fornybar vannkraft. Dette er enestående i verdenssammenheng. En viktig forutsetning for dette er et framoverlent næringsliv som evner og ønsker å gjøre bærekraft til business. Samtidig er Agder en teknologiregion med sterke kompetansemiljøer, som bl.a. Eyde-klyngen, NODE-bedriftene, Agder Energi og UiA.

Agder vil nå bruke sin posisjon med fornybare ressurser, kraftoverskudd og kompetanse til å redusere egne utslipp, men ikke minst til å øke verdiskapingen i regionen. Visjonen er å stadig elektrifisere. Gjennom samarbeidet Electric Region Agder, med over 50 aktører fra privat næringsliv og det offentlige, er man enige om et felles mål. Vi må gjøre bærekraft til business og vise det private næringsliv at grønne løsninger kan være lønnsomme, framfor stadig å velge nye reguleringer.

Prosjekter der hver region og hver kommune tar i bruk sine fordeler og skaper nye verdier, vil være avgjørende for hvordan vi løser utfordringene verden står overfor. Agder skal være en region for utvikling og utprøving av morgendagens energiløsninger. Målsettingen er ambisiøs, men fullt oppnåelig, og arbeidet er godt i gang. Vi er på vei til å bli et globalt utstillingsvindu for nye klima- og energiløsninger.

Jeg vil oppfordre representanter i denne sal til å se mot sør. I en stadig mer sammenkoblet verden er Agder nærmest resten og representerer en utmerket mulighet for Norge til å vise vei inn i framtiden.

Karin Andersen (SV) [13:00:34]: Jeg tror at hvis de ungdommene som streiket for sin framtid utenfor her, hadde hørt denne debatten, hadde de blitt ganske sinte. Altså: Dette handler ikke om hva vi gjorde for 15 år siden, ti år siden, seks år siden eller i fjor, dette handler om hva vi gjør nå, hva vi gjør til neste år, hva vi gjør om fem år for å nå målene våre slik at klimaet ikke går bananas. Vi er nødt til å kutte i utslipp, vi er nødt til å skape arbeidsplasser som folk kan leve av. Det er mulig å gjøre mye mer enn det vi gjør i dag, og regjeringen har ikke brukt de mulighetene vi har.

Jeg sitter i kommunalkomiteen, og SV i kommunalkomiteen tar ansvar for de områdene som vi har, slik at vi skal kunne kutte klimagassutslipp og bruke energien vår fornuftig. Der foreslår vi, sammen med Arbeiderpartiet, bl.a. at vi skal endre retningslinjene for de distriktspolitiske virkemidlene, slik at de er med på å sørge for klimagasskutt i de nye arbeidsplassene. Jeg er veldig forundret over at de andre partiene ikke er med på det.

Til Arbeiderpartiet, som var oppe på talerstolen og snakket om fornuftig energibruk: Vi fremmer forslag om at vi skal ha energieffektive, fleksible oppvarmingsløsninger og ikke bruke strømmen til å varme opp bygg med. Regjeringen har nå lagt dødt det forslaget de har blitt pålagt å gjennomføre. Nå skal man slippe ut varmen og fyre for kråka. Det er dumt. Elektrisiteten er veldig viktig, og vi må bruke den til viktige ting. Vi har forslag om hvordan man skal bruke ulike tilskudd inn i bolig- og bygningssektoren, slik at rehabilitering, tilgjengelighet, boligtilpassing og energioppgradering går hånd i hånd. Hvorfor er ikke Stortinget med på det? Det er fornuftig, det vil kutte unødvendig bruk av elektrisitet og unødvendig CO₂-utslipp i bygg og anlegg – veldig fornuftig.

Vi tar også ansvar for at kommunene, som er en kjempestor forvalter av dette, og særlig av det biologiske mangfoldet, både skal kunne få kompensasjon og hjelp til å oppgradere mot ekstremvær, men også ha kompetanse i sin administrasjon til å håndtere de viktige avgjørelsene som de er nødt til å ta når det gjelder miljø, biologisk mangfold og klima. Men flertallet stemmer det ned.

Til slutt, når det gjelder ferge og båt: Ja, det er mange anbud som nå skal sendes ut. SV foreslår at alle økte kostnader som fylkene nå får, skal kompenseres i kommuneøkonomien, og det må vi gjøre fordi det er en stor økt kostnad i de første årene av denne omleggingen. Det er ingen rimelighet i at fylkene skal ta den, men de er jo i forkant nå. Da er man rett og slett nødt til å legge de pengene på bordet, slik at fylkene har råd til å gjennomføre anbud som gir nullutslipp, og ikke inngå kontrakter som vil føre til utslipp i mange år framover.

Runar Sjåstad (A) [13:03:50]: Klimakrisen er menneskehetens største felles utfordring. Klimapanelets rapport viser at selv om temperaturøkningen stopper på 1,5 graders oppvarming i snitt på kloden, kan temperaturen likevel bli 3–3,5 grader varmere i snitt i Norge. Det er heller ingen selvfølge at vi når målet på 1,5 grader.

Det betyr svært store endringer i folks liv, og mest sannsynlig vil konsekvensene bli alvorligst nordpå da oppvarmingen er sterkest når man nærmer seg polene. De klimaendringene vi allerede registrerer, fører til varige og dramatiske endringer. Klimaendringer fører til mer nedbør, kraftigere nedbør og ekstremvær. Vi må derfor være forberedt på hyppigere flommer og skred.

NVE har en viktig oppgave med å kartlegge risiko og forebygge og begrense skader som følger av flom og skred som en konsekvens av bl.a. klimaendringer. Det er viktig at NVE-anlegg har medarbeidere med rett erfaring og kompetanse til å rådgi kommuner og entreprenører og til å bistå med planlegging. Mange kommuner har ikke utført faresonekartlegging og kan dra nytte av NVE i arealplanlegging som skal sikre mot risiko knyttet til skred og flom i vassdrag.

NVE leverte i desember 2016 en rapport som slo fast at dagens bevilgningsnivå gjør at mange sikringsprosjekter ikke kan gjennomføres. Videre viser NVE at økte bevilgninger ville kunne ført til reduserte kostnader for samfunnet ved flom- og skredhendelser – både direkte kostnader til reparasjon av bygninger og infrastruktur samt følgekostnader og brudd i infrastruktur. I tillegg vet vi at mange som lever og bor i flom- og rasutsatte områder, føler en stor grad av usikkerhet og frykt.

All erfaring viser at det er klokere og billigere å forebygge framfor å reparere skader i ettertid, noe som blir bekreftet og godt dokumentert i bl.a. den svenske offentlige utredningen SOU 2007:60. Utredningen viser at kostnadene ved å forebygge skader på veier og broer på grunn av skred, ras, nedbrytning og oversvømmelse ble anslått til å være om lag fire ganger lavere enn ved å reparere.

Behovet for økte bevilgninger og virkningene av dem er godt dokumentert. Derfor ønsker Arbeiderpartiet å øke bevilgningene til klimatilpasning og flomdemping. Tilskuddene går til tiltak mot klimaendringer og ekstremvær, flom og skred, kartlegging, forebygging, sikring, utstyr og kunnskap.

Vi må gjøre det lettere for vannet å finne vei ned i jorda med grønne, åpne områder, la trærne forsinke vannet og ha et ledningsnett som tar unna nedbøren. Mer nedbør og ekstremvær fører til økt press på vann- og avløpssektoren, hvor det allerede er et stort etterslep på vedlikehold og opprustning. Arbeiderpartiet foreslår derfor 42 mill. kr utover regjeringens forslag til klimatiltak og klimatilpasning i kommunene. Vi øker rammene til skredsikring av fylkesveier, til skredsikring av riksveier og til den generelle fylkeskommunale økonomien.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:07:07]: Ressursene er fordelt over hele landet, og det er viktig å ta hele landet i bruk. Senterpartiet er opptatt av de praktiske tiltakene for miljø og klima. Å leve i pakt med naturen handler om bruk framfor vern. Verdiskaping basert på grønne og fornybare ressurser har bygd landet slik vi kjenner det i dag, og sikret utvikling av teknologi, likestilling og mye, mye mer. Med et levende folkestyre, rettferdig fordeling og fornuftig forvaltning kan vi holde verdiene i hevd.

Nasjonalt og lokalt eierskap er en viktig del av løsningen – uten at det virker som om regjeringspartiene har tatt det inn over seg. I regjeringen er sympatien større for europeiske interesser enn for norske.

Kortreist, fornybar energi er et enormt konkurransefortrinn og et gode for innbyggere så vel som for reiseliv, men så regjeringen verdien av å ha folkevalgt styring i Norge under ACER-debatten? Nei. Så regjeringen verdien av en folkevalgt og åpen prosess knyttet til EUs klimaregelverk og konsekvensene for norsk skognæring? Nei. Og etterpå får vi enda et trist kapittel for sjølråderetten: utenlandskabelen NorthConnect.

Hvorfor høre på lokale og norske interesser, mon tro? Rovviltnemndene vil man ha færre av, og man vil ha dem fjernere fra det enkelte beitedistrikt. Videre er nasjonale initiativ for supplerende vern og planer om vindkraft uten å involvere berørte kommuner og parter ikke tillitskapende. Man kan ikke se på distriktene som et eneste stort potensielt verneområde. Det bor og jobber folk der også.

De viktigste klimatiltakene er til sjuende og sist en samlet endring av forbruk og valg enkeltmennesker, kommuner og virksomheter tar. I vårt alternative statsbudsjett foreslår Senterpartiet flere millioner kroner til klimatiltak i kommunene, der folk bor. Vi ønsker økt satsing på klimaforskning i landbruket, økt satsing på forskningsinstitutter – som gjør at vi tar forskningen i bruk – og å ta en aktiv karbonbinder mer aktivt i bruk: skogen. Skal vi få fart på grønne investeringer, trenger vi altså tilgang på midler til å investere med for å få mindre risiko og økt suksess.

Dette foreslår Senterpartiet i dag fordi vi har en enorm framtidstro. Vi har troen på et grønt og bedre samfunn. Vi har troen på at enkeltindivider kan gjøre kloke og gode valg når de får muligheten til det. Vi tror på gulrot framfor pisk.

Carl I. Hagen (FrP) [13:10:05]: I og med at jeg under det meste av debatten har vært registrert som uavhengig, tillater jeg meg å komme med noen personlige synspunkter i denne klimadebatten.

Først en påstand: Hadde de fleste i denne forsamlingen levd i tiden for «Keiserens nye klær», hadde de stått i første rekke og jublet over de flotte klærne til keiseren der han gikk naken rundt i gaten.

Så noen faktaopplysninger: En rekke representanter har uttalt at vi må nå målene, slik at vi kan forhindre klimakrisen. Hva er det egentlig vi kan gjøre? Absolutt ingen ting. Norges utslipp av den livgivende gassen CO₂ er 0,1 pst. av de totale utslipp. Det er 0,1 pst. av de 0,04 pst. CO₂ i atmosfæren. Og av de 0,04 pst. CO₂ i atmosfæren, kommer mellom 3 og 5 pst. fra menneskeskapt aktivitet. Den er ikke engang målbar.

Flertallet i denne forsamling har hatt ambisiøse målsettinger i årevis om å redusere. Hva man sa i 1989 om reduksjonen inntil 2020, må ha vært mer enn halvparten. Hva har det samme flertallet greid å få til? Jo, vi hadde i 2018 nøyaktig det samme utslipp som vi hadde i 2008 – 35,5 millioner tonn.

Noen roser Kina. Hva er Kinas situasjon, som står for 27 pst. av utslippene på verdensbasis? De har økt utslippene med 199 millioner tonn på et år.

Det som er det bedrøvelige, er i realiteten at flertallet i denne forsamling nå bruker 40 000 mill. kr på såkalt reduksjon av den livgivende gassen CO₂ – penger som kunne vært brukt til å styrke sykehus, styrke distrikter, redusere skatter, redusere avgifter for folk flest.

Det er mange som sier: Er det noen vitenskapsfolk som er enig med deg, da, Hagen? Ja, jeg kan navngi 500. «There is no climate emergency», sies det i European Climate Declaration, som er undertegnet av 500 navngitte vitenskapsfolk – i motsetning til FNs klimapanel, hvor det er regjeringsutsendinger, ikke vitenskapsfolk, som lager «summary for policy makers», sammendrag for politiske beslutningstakere. De er oppnevnt av regjeringene, og de forhandler akkurat som andre politikere, om formuleringer. Det er ikke vitenskapsbasert i det hele tatt. Jeg kan legge frem 500 navn. Etter hvert er det vokst til 700. De siste 200 har jeg ikke navnene på, men 500 navn har jeg på folk som står bak. Flertallet her kan stort sett ikke nevne navnene på dem som sitter i IPCC, klimapanelet.

Lars Haltbrekken (SV) [13:13:28]: Jeg har i denne debatten forsøkt å få svar på hva regjeringen vil gjøre for å forhindre bruken av palmeoljebasert biodrivstoff. Hva vil de gjøre for å forhindre at vi kjører med en orangutang på tanken? Grunnen til at jeg har spurt, er at regjeringen neste år utsetter den avgiften som kunne forhindret bruk av palmeolje, og de vil i tillegg øke omsetningskravet.

Men regjeringen vil ikke innføre krav som utelukker bruk av palmeolje. Tvert imot, regjeringspartiene går inn for å oppheve vedtak som skulle forhindre bruk av palmeolje når det offentlige gjør sine innkjøp. Et vedtak fra 2017 som sier at det offentlige skal sikre at de ikke kjøper biodrivstoff basert på palmeolje, foreslår regjeringen å oppheve, og de får full støtte av regjeringspartiene i Stortinget. Regjeringspartiene vil altså svekke vernet mot palmeolje. Regjeringspartiene vil svekke vernet av regnskogen og svekke vernet av orangutangen. Regjeringspartiene er mer opptatt av å sminke sin egen klimapolitikk enn de er av de globale utslippene og av verdens regnskog.

Det er fortsatt tid igjen i debatten. Det er fortsatt mulig for regjeringspartiene å si hva de konkret har tenkt å gjøre for å forhindre at det blir omsatt palmeolje i Norge neste år. Så langt i debatten har vi ikke fått svar på det.

Ketil Kjenseth (V) [13:16:00]: Det passer bra, representant Haltbrekken, at jeg kommer nettopp etter deg. Jeg kan bidra litt til å gi svar på det du etterlyser.

Jeg sa tidligere, i replikkordskiftet, at vi har redusert mer enn 200 millioner liter drivstoff med avskogingsrisiko. I år tar vi antakelig ut ytterligere 50 millioner liter, og vi nærmer oss null i Norge. Vi har ingen mulighet til å forby drivstoff med avskogingsrisiko av hensyn til internasjonalt handelsregelverk, så SV har heller ikke den muligheten. Den muligheten vi har, er å ilegge veibruksavgift på alt biodrivstoff, og det skjer 1. juli 2020. Det vil ta bort den fordelen som biodrivstoffet vi ikke vil ha, har hatt. En annen fordel er at biogass får ytterligere forsterkede fordeler. Biogass er heller ikke mulig å handle med mellom land. Nå er finske, statlige Gasum på vei inn i Norge og vil bygge flere biogassanlegg, flere fyllestasjoner. Biogass er altså et av svarene som kommer – sammen med avansert biodrivstoff som ikke kommer fra regnskog som blir avskoget.

Det er stor palmeoljeproduksjon i verden. Det vil være i drivstoff, og den utfordringen forskyver Norge til andre land. Det er så sin sak, men vi har i Norge gått foran og vist at det er mulig å ta inn biodrivstoff uten, og samtidig fjerne drivstoffet med avskogingsrisiko.

Vi nærmer oss avslutningen av debatten. Når vi er inne på biogass, har vi også en strukturutfordring. Alle må med når det gjelder utfordringen vi står overfor for å redusere klimaavtrykket. I dag har vi en kommunal sektor som er ganske småskalabasert, og som ikke har evnet å bygge store industrielle biogassanlegg. Det er en debatt som jeg ikke hører at noen tør å nærme seg. Vi har vært gjennom en kommunereform, men vi har ikke tatt tak i de store biologiske ressursene som ligger der, og som vi i dag ikke greier å utnytte i kommunesektoren. Vi må se på hvordan vi skal få dem inn i kretsløpet. Kommunene har i dag gebyrmulighet og ansvar. De tør ikke å satse. Det er for stor risiko for mange små kommuner, så vi er nødt til å gjøre strukturelle grep, og det gjelder også for avfallssektoren. Når representanten Norderhus etterlyser satsing på sirkulærøkonomi, jobber regjeringen nettopp med å få på plass disse strukturene som gjør at flere ressurser kan gå inn i kretsløpet og ikke bli utenfor.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:19:28]: Norge er et rikt land med noen fantastiske muligheter. Er det ett land som virkelig har muligheter til å gjennomføre en omstilling fra fossile løsninger til fornybare løsninger, er det Norge. Men skal vi klare den omstillingen, er det helt avgjørende at det blir lagt til rette for at folk skal kunne bo, arbeide og leve et godt liv i hele Norge. Det er den erfaring, den historikk og den kunnskap som folk har i bygd og by i hele Norge med å forvalte naturressursene, vi må bygge på i framtiden. Med den sentraliseringspolitikk og de stadig økte avgifter som denne regjeringen legger på folk og næringsliv i Norge, blir det vanskeligere å nå de mål vi har for å få en omstilling av norsk økonomi.

Derfor må vi få en ny politikk, en ny kurs som legger til rette for at vi får utnyttet de rike ressurser vi har i Norge, i enda større grad. Vi må ikke minst bruke de rike skogressursene vi har, og sørge for å plante, pleie, hogge og bruke mer skog – sørge for å styrke lange verdikjeder basert på utnytting av skogressursene. Vi må etablere et grønt investeringsselskap som kan legge til rette for at staten går inn strategisk for å legge til rette for nye omstillinger, nye investeringer i bred skala, for å få inn de nye løsningene.

Så til debatten om biodrivstoff. Det flertallet gjør nå, er for det første at en ikke er villig til å stille nye krav for å hindre palmeolje i det norske biodrivstoffmarkedet. Samtidig sørger en for uforutsigbarhet for de aktørene som ønsker å bruke biodrivstoff i det norske markedet, som også ønsker å bidra med mer norsk biodrivstoff og produksjon av norsk biodrivstoff inn i markedet. Det er en særdeles uklok politikk, både for norsk næringsliv og for miljøet og klimaet. Vi må gå i motsatt retning og sørge for å avlyse den avgiftsøkningen som rammer eksempelvis viktige bedrifter som Yara og deres ammoniakkproduksjon, som over natten får 25 mill. kr i økte avgifter, og som vil føre til at en skyver norsk produksjon ut av landet. Vi må gå motsatt vei.

Statsråd Ola Elvestuen [13:22:47]: Først til representanten Haltbrekken: Bruken av palmeolje går ned. I fjor var den på 93 millioner liter, og det er forventet at tallet er lavere i år. Vi gjør mye. Vi jobber tett sammen med næringen om hvordan vi får ned bruken av palmeolje. Vi har fått på plass en veileder fra Difi om hvordan vi skal gjøre offentlige anskaffelser palmeoljefri. Miljødirektoratet gir informasjon om innholdet i drivstoff, slik at forbrukere og andre enklere kan følge med. Vi følger også opp de prosessene som er innad i EU, vi jobber internasjonalt for avskogingsfrie verdikjeder, og vi har et tett og nært samarbeid med Indonesia om hvordan vi bedre skal ivareta regnskog.

Ellers kan man gjennom diskusjonen undre seg noe. Det er klart at klima- og miljøpolitikk i dag driver næringsutvikling over hele landet. Vi ser det i alle kommuner – langs kysten med det vi gjør for å få på plass grønn skipsfart, og med det som skjer med havvind, og hvilke bedrifter det er som får anbudene fra Equinor når de nå setter i gang med Hywind Tampen.

Innenfor biodrivstoff er det investeringsplaner over hele landet. Vi har sett det tidligere når det gjelder biogass. Innenfor bygg og anlegg skjer det mye. Bruken av tre øker. Det skjer mye innenfor høyteknologi, enten det er autonome systemer innenfor skipsfart, eller det er de som ligger helt i front med lading av elbiler.

Arbeiderpartiet ønsker et CO2-fond, men et CO2-fond er en dårligere løsning og ville ta lengre tid å få på plass enn regjeringens nullutslippsfond, som allerede virker, og som gir en betydelig støtte også til mindre bedrifter for omstilling til nullutslippsvarebiler – 3 000 allerede siden det ble lansert i august.

Vi må bruke Enova, det er et virkemiddel som virker. I Finnmark vil de betale 100 pst. for å kunne få på plass hurtigladere. De er i forhandlinger med Fortum og går nå også inn i områder i Lofoten og andre steder der det er mangel på hurtigladere.

Til slutt til Senterpartiet, som vil kutte i klimaavgifter, som vil kutte i skogvern, som regjeringen foreslår, og som heller ikke vil ha supplerende vern. Det virker som om ingen bestander av rovdyr er små nok til at Senterpartiet er fornøyd. De bør ta inn over seg kjernen i rovdyrforliket, nemlig at den todelte målsettingen skal ivareta både rovviltet og beitenæringen. Beitenæringen i Norge er livskraftig, og vi har ikke hatt mindre tap til rovdyr siden før år 2000.

Ole André Myhrvold (Sp) [13:26:10]: Til statsråden er det vel det å si om kutt i det frivillige skogvernet at det fra Senterpartiets side i stor grad kompenseres med økte bevilgninger til nettopp satsing på skog som klimatiltak. Og det er vel nettopp der forskjellen på Senterpartiets og Venstres politikk ligger: Vi ønsker å ta naturen i bruk som klimatiltak, mens Venstre ensidig satser på vern.

Denne debatten viser at det er bred enighet om at vi skal nå klimamålene, men at vi er noe uenige om tiltakene.

Statsråden snakket om at til og med motorsaga må omstille seg, derfor skal jeg snakke litt om skog. Opptaket av karbon i norske skoger var i 2017 på 25 mill. tonn CO₂. Det tilsvarer rundt halvparten av norske klimagassutslipp. Dersom vi ikke gjør noe med opptaket i skog, vil det gå ned i årene framover, og det har vi ikke råd til. Skog som klimatiltak er et effektivt tiltak, det er miljøvennlig, og det er kostnadseffektivt. Beregninger viser at vi kan øke opptaket i norske skoger med rundt 2,5 millioner tonn årlig de neste 70–100 årene. Men da må vi ha tiltak og satsing, som bl.a. tettere skogplanting, gjødsling og skogplanteforedling, som igjen vil gi økt tilvekst og økt opptak av karbon. Dette er naturens eget fangst- og lagringssystem. Hvis vi ikke gjør noe, vil opptaket i skogen og på norske arealer gå ned. Det har vi ikke tid til.

Beregninger gjort i en rapport fra NIBIO, Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet, viser at en skogplan med et potensial for nyplanting på opp mot 1 mill. dekar, vil gi ytterligere opptak – ja så mye som 75 mill. tonn karbon fram til århundreskiftet uten store negative miljøkonsekvenser.

Det er underlig at det kun er Senterpartiet som snakker om disse mulighetene som klimatiltak. Det er underlig at regjeringen ikke satser på dette effektive, miljøvennlige og grønne miljøtiltaket. Klimaministeren snakker om at motorsaga må omstilles, og det kan godt være at vi trenger annet drivstoff på motorsaga, men langt viktigere er det å ta norsk skog og norske landarealer i bruk for klimaomstillingen.

Arne Nævra (SV) [13:29:04]: 2020 blir et trist år for de grønne verdiene. Vi når ikke de klimamålene som var satt, og vi når heller ikke målene om å stanse tapet av biologisk mangfold.

Jeg har studert postene i statsbudsjettet som påvirker naturmangfoldet i Norge, og det er ikke noe god lesning. Det er noen små lysglimt her og der, men overhodet ingen satsing som vil peke ut en ny og riktig kurs. Faktisk er det sånn at klima- og miljøministeren nok ønsker seg noe og prøver noe, men alle gode hensikter blir slått til jorda av grep som er tatt av den utbyggingsivrige Monica Mæland i Kommunaldepartementet, den fossilfrelste olje- og energiministeren og den fartsglade og litt asfaltkåte samferdselsministeren. Det er ingen lett oppgave for en klima- og miljøminister fra Venstre. Det er mange der ute som ikke fatter hva Venstre gjør i denne blå-blå senga.

Naturpanelet, som er like godt vitenskapelig basert som klimapanelet, sier klart at det er feil arealforvaltning som er den største trusselen mot naturmangfoldet. Jeg har i flere sammenhenger her fra talerstolen tatt opp dette spørsmålet, og at de grepene som bevisst er tatt fra denne regjeringa, gjør at viktige naturområder ødelegges, både som leveområder for arter og til friluftsliv for mennesker. Det skal bli lettere å bygge ut og bygge ned, det er erklært politikk fra denne regjeringa, og det har det sannelig blitt.

Statsråd Elvestuen kan gjøre noe, sjøl om mye av kreftene utvilsomt går til å sette plaster på såret for alt det gærne de naturfiendtlige statsrådene gjennomfører. Men statsbudsjettet vitner om at Elvestuen ikke tar kraftig nok grep på denne sektoren, enten fordi han ikke vil, eller fordi han taper innad i regjeringa på viktige områder. Det gjelder midler til registrering, til vern og til restaurering av natur.

Det er tragisk at vi ikke kjenner til hva vi har av naturverdier her i landet. Uten kunnskap om hva som finnes av arter og naturtyper, og hvor de finnes, er enhver naturforvaltning, enhver utbygging og enhver skogsdrift risikosport. Derfor er et landsdekkende økologisk grunnkart sjølsagt helt avgjørende.

Så til det som vernes. Stortinget har vedtatt at vi f.eks. skal verne 10 pst. av skogen vår, men med de bevilgningene denne regjeringa legger opp til, vil det ta over 30 år å nå dette målet. Jeg må antakelig leve like lenge som Helge Ingstad for at jeg skal få oppleve det. Det er altfor lang tid. Samtidig vil en rekke verneverdige skogsområder være hogd ned. Like viktig er det å verne enkeltarter som er truet, og da snakker vi om prioriterte arter, og den lista bør være lengre enn det regjeringa legger opp til.

Lars Haltbrekken (SV) [13:32:24]: Jeg hører at både representanten Kjenseth og statsråd Elvestuen prøver å fortelle hva man har tenkt å gjøre for å forhindre at det brukes palmeolje neste år. Det meste er ønsketenkning fra regjeringspartiene. Man kunne ha sagt at palmeolje ikke skal telle innenfor omsetningskravet når det skal oppnås, og så må man stille krav til at bærekraftskriterier skal være oppfylt for den palmeoljen som selges innenfor. Man kunne også ha økt kravene til bruk av avansert biodrivstoff ytterligere. Ifølge en rapport som regjeringen fikk laget om forbud mot bruk av palmeolje, kunne man ha innført et forbud. Jeg leser fra rapporten:

Utredningens konklusjon er at et palmeoljeforbud vil kunne være lovlig etter EØS-avtalen, WTOs regelverk om offentlige anskaffelser og de relevante handelsavtalene til EFTA og investeringsavtalene til Norge, så lenge staten kan dokumentere med en tilstrekkelig tyngde at produksjon av biodrivstoff fører til høyere utslipp.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:33:43]: Jeg er stolt av å representere Oslo Arbeiderparti på Stortinget – et fylkeslag i Arbeiderpartiet som allerede i 2014 vedtok å innføre klimabudsjett i Oslo kommune dersom vi vant valget i 2015. Vi vedtok videre å bruke innkjøpsmakten til å sette høye miljøkrav i kommunale innkjøp. Begge deler styrer vi Oslo kommune etter i dag.

Det er avgjørende med styringsverktøy hvis vi skal få til det grønne skiftet. Klimakrisen er ikke et problem vi kan overlate til noen andre, på et annet sted til en annen tid. Krisen må løses av oss, den må løses her, og den må løses nå. Derfor tok vi klimalederskap og gikk inn for at Oslo skulle være i front i klimaarbeidet blant byene i verden. For å klare det må vi bygge høyere, tettere og grønnere. Vi må gjøre det enkelt å reise kollektivt, gå eller sykle, sånn at folk lar bilen stå. Å begrense kø, kork og kaos fra biltrafikken er tvingende nødvendig for å kutte klimagassutslippene i byene.

Vi gikk til valg på å kutte utslipp. Oslos utslipp går ned. Vi ville bruke Oslo kommunes innkjøpsmakt til å stille høye miljøkrav og med det endre byggebransjen. Endringene er på vei. I Oslo vil vi ha fossilfrie byggeplasser. Neste skritt er å få en utslippsfri maskinpark. Utslippene fra byggeplassene i Oslo står for 22 pst. av transportutslippene i Oslo og kommer fra oppvarming og uttørking av bygg, prosesser på byggeplassene og anleggsmaskinene. Vi kan få til mye sammen med byggenæringen. De etterspør det grønne skiftet og strengere miljøkrav. Med Arbeiderpartiet i spissen tar Oslo klimalederskap – her og nå, i vår tid. Nå må vi vise vei og ta klimalederskap nasjonalt. Jeg er derfor veldig glad for at vi på Stortinget for tredje gang har fremmet et klimabudsjett sammen med vårt alternative statsbudsjett.

I 2019 kunne vi forventet at ansvarlige partier viser hvordan Norge skal kutte nok utslipp til å nå klimamålene sine – på samme måte som partiene viser hvordan de vil hente inn og fordele inntektene til fellesskapet. Tenk om regjeringen kunne tatt klimalederskap på den internasjonale arenaen. Da kunne vi stått på første rad og tatt del i et internasjonalt klimabrøl – det hadde vært noe!

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:36:24]: Været i Norge er vel noe av det som gjør oss til nordmenn. Vi prater mye om vær, vi er veldig opptatt av vær, og vi har mye vær. Også i innstillingen fra komiteen peker man veldig mye på hvordan vær påvirker lokalsamfunn og befolkningen, hvordan nedbøren har økt med 18 pst. siden 1900, og at styrtregn er det som øker mest, men at vi også vil få mer snøsmelteflom og økt skredfare.

Jeg vil bare ta dette med vær og landbruket først, for det er ingen tvil om at vi må ha mat også i framtiden, og at Norge også må bidra inn i dette store fellesskapet med både konsum og produksjon. Da må vi bl.a. ha et aktivt beitebruk som gjør at vi kan ha norsk mat på norske ressurser. Det forutsetter at vi har en utmark vi kan ta i bruk, der beitedyra får slippe til, og at vi også har forskningsmiljøer, som f.eks. NIBIO Løken, der man har bygd kunnskap om sammenhengen mellom beitebruk og CO₂-utslipp som har vært banebrytende.

Aktiv politikk for verning av myr har også vært et problem for landbruket, og man glemmer nærmest hvordan myr er et viktig grunnlag for både nydyrking og aktiv utvikling mange steder i landet. Det er selvsagt greit så lenge det ikke er landbruk, men landbruket må man sette en stopper for.

Så er det tilbake til været. Klimarisikoutvalget mener at naturskadeordningen bør innrettes mer mot forebygging. Overvann er et problem i byer og tettsteder, men ikke minst i distriktene hvor ras og skred kan være en livstrussel, og det blir årlig erstattet bygningsskader på grunn av overvann og flom med ca. 2 mrd. kr. Det er ingen tvil om at her må innsatsen opp. Jeg kan vise til Skjåk kommune, som senest i fjor hadde flom i oktober, som var ganske uforståelig og helt uventet og ikke noe lokalsamfunnet var rustet for å stå imot. Heldigvis klarte vi å stille opp, men det viser at forebyggingen må bli langt bedre. Vågå kommune, som er en nabokommune oppe i Ottadalen, har nå med TEK17 regulert hele sitt sentrum, Vågåmo, sånn at det nærmest er byggestopp etter TEK17-kravene der hvor elva Finna renner igjennom. Da er det nødvendigvis vernet og setter en stopper for hva slags tiltak man potensielt kan gjøre, noe som er et kjempeproblem og kanskje hindrer videre utvikling av dette lokalsamfunnet.

Derfor mener Senterpartiet vi må ha mer midler til skred- og flomforebygging, og vi setter av 550 mill. kr. ut over det regjeringen foreslår, for her må det innsats til.

Bjørnar Moxnes (R) [13:39:40]: Vi har en regjering som øker forskjellene. De 5 000 i inntektstoppen har hatt en lønnsvekst som er tre ganger større enn resten av oss, mens andelen husholdninger med dårlig råd øker. Når forskjellene øker, svekker det fellesskapet. Samtidig vet vi at vi har dårlig tid for å unngå farlige klimaendringer som truer vår og naturmangfoldets eksistens. Skal vi nå Parisavtalens mål om å begrense oppvarmingen til godt under 2 grader globalt, må vi ifølge en ny rapport fra FN kutte 7,6 pst. hvert år de neste ti årene. Nylig feiret Venstre at Norge har kuttet utslippene med 0,9 pst. i 2018. For å kunne vise på delebilder i sosiale medier at grafen gikk ned, måtte altså Venstre trikse litt med x-aksen sin.

Rødt verner mer skog, restaurerer mer myr og rydder mer plast fra havet enn det regjeringen gjør. Vi vil bort fra å åpne nye oljefelt som skal i produksjon flere tiår inn i framtiden, og vil heller satse på flytende havvind, enøk, klimatiltak i industrien og grønn omstilling. Vi kan ikke vente med å kutte klimagassutslippene, og derfor må vi gjøre det på en måte som styrker fellesskapet. Vi må få ned ulikhet og utslipp på en gang.

Vi kan føre en politikk som på en gang slår godt ut for miljøet og for folk med dårlig råd og i distriktene, det viser vi i vårt alternative statsbudsjett. Der øker vi CO₂-avgiften for å få ned utslippene, men – det er et viktig men – over 3 mrd. kr går rett tilbake igjen til folk i klimarabatt, og den forbeholder vi dem som har lav og gjennomsnittlig inntekt. Dette vil få ned utslippene, og samtidig vil det få ned forskjellene og gi mer til dem som har minst i Norge, og også til dem som bor i distriktene.

Rødt vil også kutte i flate avgifter som rammer usosialt. Regjeringen har økt den laveste momssatsen til 12 pst. Det gjør kollektivtransport og opplevelser som kino, museer og idrettsarrangementer dyrere. Rødt kutter avgiften til 10 pst., og vi kutter momsen på norskprodusert frukt og grønt til samme nivå og kutter den helt vekk på reparasjoner. På den måten vil det lønne seg å velge miljøvennlig. Vi fjerner også fritaket for engangsavgift for tunge og dyre luksuselbiler og -hybridbiler.

Vi kutter utslippene og får ned ulikhetene samtidig. Det er kjernen i Rødts miljøpolitikk.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [13:42:47]: Statsråd Elvestuen sto på talerstolen her i stad og skrøt av en miljøomstilling i bedriftene. Ja, det skjer svært mye godt arbeid i norsk næringsliv basert på den kunnskap, kompetanse og vilje som ligger der. Men da må en vise vilje til å spille på lag med og lytte til næringslivet.

I denne regjeringen har det vært en forestilling om at grønt skifte er lik økte avgifter, men grønt skifte handler om at en skal få utslippene ned, og økte avgifter bidrar jo i mange sammenhenger til det stikk motsatte. Bare i dette budsjettet er det en rekke bedrifter rundt omkring i Norge som vil få kraftig økte avgifter over natten. Det vil gjøre det vanskeligere for dem i den jobben som de skal gjøre for å gjøre norsk næringsliv, norsk industri, enda mer miljøvennlig enn det den er. Norsk industri er jo allerede verdens reneste. De gjør en jobb år for år for å gjennomføre tiltak, og de ønsker å samarbeide med myndighetene om å gjøre enda mer. Da blir det et slag i ansiktet når en får nye avgifter som eksempelvis rammer bedrifter som bidrar til gjenvinning og resirkulering i sin produksjon. I porselensproduksjonen til Figgjo bruker en all masse som er igjen, resirkulerer, og bruker den til ny produksjon. Bedriften Metallco Aluminium bruker aluminiumsskrap i sin produksjon. De burde jo bli oppmuntret og styrket og ikke oppleve nye avgifter. Yara, med sin ammoniakkproduksjon, får over natten 25 mill. kr ekstra i avgifter. For en bedrift som er i sterk konkurranse med utenlandske aktører, vil det kunne føre til at en skyver arbeidsplasser og verdiskaping ut av landet. Det er en særs uklok politikk.

Til statsråd Elvestuen, som sier at den modellen for næringstransporten som bl.a. Senterpartiet går inn for, er en dårligere løsning enn den som regjeringen ønsker: Et nærmest samlet næringsliv og miljøorganisasjoner har ønsket å bruke en velprøvd modell som en har hatt for NOx gjennom mange år, og vært villig til å inngå forpliktende avtaler om reduksjon av utslipp. Regjeringen sitter her på sin høye hest og sier at nei, de vet best, de har en modell – i sterk kontrast til det som næringslivet og miljøorganisasjonene ønsker. Derfor burde de ha sørget for en ny løsning som kan bidra, og som kan gi et samspill med næringslivet.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:46:03]: Jeg er glad rovdyr allerede har vært et tema i debatten. Det er et viktig tema for dem som er rammet av den urettferdige rovdyrforvaltningen regjeringen legger opp til nå i dag. Jeg blir så oppgitt når jeg enda en gang sitter i salen og hører statsråden gå på talerstolen og si at det fungerer så bra med den todelte målsettingen i rovdyrforliket, fordi vi har mindre tap til rovdyr enn noensinne, og det er færre dyr som tas nå enn før 2000.

Det er en sannhet som har en veldig trist forklaring, som statsråden konsekvent lar være å nevne. Jeg var i Rendalen på mandag, og der møtte jeg bl.a. sauebønder. I Rendalen var det i 1998 – altså før 2000, som statsråden refererte til – nesten 50 sauebønder. I dag er det 11 igjen. Dette er utenfor ulvesonen, i beiteprioriterte områder. Det er ikke så veldig rart at tapene til ulv går ned når det er nesten 40 sauebønder som har sluttet å ha sau i den kommunen. Da kan statsråden vise flotte statistikker, men likevel vil jeg påstå at forvaltningen er mislykket når nesten 40 sauebønder i et beiteområde har måttet gi opp. Av de 11 som er igjen, er det få som er store, noen er hobbybønder, og de som holder på, holder nesten på å gi opp nå, for situasjonen er så vanskelig.

Jeg skulle ønske at statsråden kunne begynne å snakke om den virkeligheten som er der ute, i stedet for å prøve å pakke inn virkeligheten og legge fram statistikker som høres bra ut, men når man får vite hva som er bak statistikkene, er det faktisk veldig trist, og viser at oppfølgingen av rovviltforliket er feilslått.

Så må jeg inn på villsvin. Det er en stor kontrast mellom ulv og villsvin, for der ulven blir framstilt som et nærmest hellig dyr – hvis man tar livet av en ulv, er det katastrofe – er villsvin et dyr vi er nødt til å ta livet av i mye større grad enn vi gjør nå. Vi trenger en utrydningsplan for villsvin.

Jeg venter på at NOAH eller Dyrevernalliansen kommer med en plakat av Pumbaa fra «Løvenes konge» med påskriften «Redd Pumbaa – nå vil alle ta livet av Pumbaa». Faktum er at det er bred politisk enighet om nettopp det. Vi trenger å bli kvitt villsvinene for å redde andre dyr. Det er naturforvaltning. Vi må kunne diskutere forvaltning av ville dyr på en saklig måte. Det gjelder både ulv og villsvin.

Arne Nævra (SV) [13:49:17]: Aller først til representanten Enger Mehl: Jeg skulle ha likt det om hun hadde kommet fram med tall over nasjonaliteten til mange av de ulvene som tar for seg av sau på norsk side, f.eks. i Engerdal. Det er en kjent sak at de aller, aller fleste av dem kommer fra Sverige. Det betyr at tapet av sau på norske beiteområder i stor grad avgjøres av Riksdagen i Sverige, og ikke her i salen. Det er det veldig viktig å være klar over, ellers dytter man foran seg et forlik her i Stortinget som ikke er av betydning for dette sauetapet overhodet. De tallene skulle jeg gjerne hatt fra representanten.

Så har jeg gått gjennom en del mangler på satsing i statsråd Elvestuens budsjett, og jeg vil fortsette litt her. Jeg rakk ikke å komme gjennom den lista, for den var litt lang. Men slik det er vanlig på tv – der har jeg jobbet før – skal jeg ta en liten «recap». Jeg snakket om prioriterte arter, og et av de sterkeste grepene vi har i naturmangfoldloven, er å sette inn prioriterte arter for tett oppfølging. Det har vært utredet en hel rekke arter, det er blitt en lang liste, og det er lagt fram rapporter over hva regjeringa vil prioritere og hva fagmyndighetene vil prioritere, men vi kommer ikke stort lenger enn til et lite, lite antall – 13–14 eller hvor langt det er vi er kommet. Så det er et helt avgjørende virkemiddel, og jeg ser ikke at det er blitt særlig mye mer midler til denne sektoren, og SV vil selvfølgelig nesten fordoble det beløpet i sitt alternative budsjett.

Men vi stopper ikke tapet av biologisk mangfold bare ved å verne det mest verdifulle som er igjen. Vi må også restaurere natur, som vi har for lite av. Det internasjonale naturpanelet sier at restaurering av natur er nødvendig og veldig lønnsomt. Stortinget har bestemt at vi skal verne 15 pst. av ødelagt natur innen 2025. Det er ikke lenge til. Samtidig kuttes det altså i små midler som har vært bevilget til restaurering av myr, og i statsbudsjettet vises det knapt spor av at det bare er fem år igjen til Stortingets ambisiøse mål skal nås. Bare så det er nevnt: SV stiller opp med midler i sitt alternative budsjett, med betydelig mer midler til registreringer, vern og restaurering.

Og midt oppi dette får vi altså vindkraftutbyggingen på land. Jeg skal ikke starte en slik debatt her, men jeg bare må nevne her fra talerstolen at dette antagelig er det mest betydelige inngrepet i norsk natur siden de store vannkraftutbyggingenes tid her til lands. Det har også gått mye fortere enn det, og konsesjonsbehandlingene har ikke vært grundige, og de er ikke bygd på nok naturfaglige vurderinger og naturens egenverdi. Det er ikke blitt tillagt nok vekt i det politiske budsjettet, og jeg imøteser det arbeidet som regjeringa gjør nå med nye konsesjonsvilkår.

Carl I. Hagen (FrP) [13:52:38]: Jeg så på tv i går at olje- og energiministeren var på besøk i Haram kommune i Møre og Romsdal, hvor det var en voldsom lokal protest mot planer om vindkraft. La meg først si at jeg er veldig glad for at regjeringen og olje- og energiministeren har stoppet konsesjonsbehandlingen av alle de prosjekter som har vært omtalt, som har vært søkt om, i påvente av bedre informasjon. Det er positivt.

Jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på et magasin, Miljømagasinet, som er fra Norges Miljøvernforbund, hvor de går gjennom dette med vindkraft. Det er mange som i denne debatten har snakket om fornybar energi som et slags alternativ til den livgivende gassen CO_2, som kommer fra forskjellig annen energiproduksjon – veldig lite i Norge, men fra mange andre land. Her har Miljøvernforbundet tatt for seg påstandene om vindkraft, og de kommer med noen saftige motpåstander og sier at dette er en miljøtrussel og klimabelastning, altså det stikk motsatte av det tilhengerne av fornybar energi sier. En undertittel er: «Naturen ofres for penger.» Det er klart naturen ofres, ikke for oss her i Oslo, men for dem som bor i Distrikts-Norge. Alternative energikilder går man inn på, geotermisk energi samt selvsagt opprustning av veldig mange vannkraftanlegg. Der vil jeg be begge statsråder bidra til at det blir mer likeverdige forhold for de ulike energikilder når det gjelder skatteregler og avgiftsregler og avskrivningsregler, slik at vi kan få alternativer opp mot hverandre om hva som er lønnsomt. Da må man ha de samme rammebetingelsene. De går inn på miljøbevegelsen og de grønne sertifikater, som har pålagt Norges befolkning økte strømpriser for å finansiere hva jeg kaller klimagalskapen. Det er også myndighetenes bløff med klimatall som gås gjennom, forvaltningens fallitt, samrøre og korrupsjon – her er det meget alvorlige anklager, og det er visst også slik at noen vindkraftoperatører har kjøpt seg goodwill.

Det er også andre ting jeg vil få lov til å utfordre på. Særlig vil jeg be om at man i Elvestuens departement ser på å få regler for lavfrekvent støy, som i dag ikke har noen øvre grense, og som er nødvendig. Jeg vil gjerne utfordre begge statsråder til å klargjøre, gjerne skriftlig, hva det er som er feil i de artiklene som står i Miljømagasinet til Norges Miljøvernforbund. Det kan godt hende at det ikke er korrekt, men det skulle være veldig artig å se en tilbakevisning av det som står i dette, etter min oppfatning, veldig gode heftet.

Til slutt: Jeg skjønner at også rovdyr og rovdyrforvaltningen er tema her i dag. La meg slutte med en personlig mening, nemlig at den eneste gode ulv er en død ulv.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg [13:55:55]: Det har vært en god debatt og en allsidig debatt så langt.

Representanten Haltbrekken spurte i replikkordvekslingen representanten Heggelund hva han følte etter å ha referert til The Global Carbon Project, som kom med en rapport. Hadde jeg fått det spørsmålet, hadde jeg sagt: Jeg føler håp, tro – for den del også kjærlighet – men det er grunn til å føle håp, på tross av at det er dystre spådommer. Jeg mener at debatten i dag har vist at politikk virker. Da er det sånn at ett tiltak som alle er enig i, også internasjonalt, og som må på plass som et verktøy for å nå målene i Parisavtalen, er karbonfangst og -lagring. Jeg registrerer at det har stort sett vært fraværende i denne debatten, et prosjekt der Norge er ledende, der vi virkelig tar klimalederskap. Det har ikke preget denne debatten, men her leverer vi.

Så noen ord om havvind, som det har vært vist til at har et stort potensial. Her har debatten gått som om Norge ikke har en posisjon eller gjør noe i denne sammenheng. Vi er i dag verdensledende på havvind. Det er norske bedrifter som bygger ut havvindparker utenfor New York til å dekke kraftbehovet til 500 husstander der. Hvis vi ser på Doggerbank, er det norsk næringsliv som bygger ut havvind for å dekke strømforbruket til 4,5 millioner husstander. Det er i alle fall slik at den kraften man produserer på disse plassene, kunne vi ikke ha bygd i Nordsjøen eller andre plasser. Det forteller at markedet for havvind er verden, og der er norsk næringsliv til stede. Så gjør vi det vi skal gjøre. Vi støtter opp under teknologiutvikling på hjemmebane. Hvis 2,3 mrd. kr i støtte til teknologiutvikling til Hywind Tampen ikke er å levere, har jeg ikke noe bedre svar.

Statsråd Ola Elvestuen [13:59:16]: Jeg har blitt utfordret på noen områder, bl.a. av representanten Nævra, som tegnet et dystert bilde av forvaltningen av norsk natur.

Budsjettet inneholder en styrking på 76 mill. kr, og vi har en satsing på et kunnskapsløft for norsk natur på over 100 mill. kr, som videreføres til neste år. Det er en økning på restaurering innenfor vannforvaltningsområdene. Det er en økning for truede arter og natur: 19 mill. kr til det første og 18 mill. kr til det andre. Skogvern viderefører vi på et høyt nivå – omtrent det dobbelte av det som lå i de gamle rød-grønne budsjettene. Innsatsen på skjøtsel innenfor verneområder økes også, i tillegg til satsing på villrein og villaks, der vi har et eget ansvar.

I felles klimamål med EU forplikter vi oss ikke bare til å følge opp det som ligger innenfor kvotemarkedet, transport og innsatsfordelingen, men også til å bli en del av det europeiske målet om arealnøytralitet, som vil ha betydning i årene framover.

Til representanten Enger Mehl: Jeg tar på alvor at det er bønder som har store problemer med rovdyr, og at det er store tap noen steder. Nettopp derfor har vi en ekstra innsats i Nord-Østerdal, hvor dette skjer ofte på grunn av streifdyr. Og nettopp derfor har vi en sterkere innsats overfor SNO, sånn at de skal kunne bistå. Men samtidig må vi fortelle om det store bildet, som nettopp er at man har en sterkere beitenæring – den er livskraftig – samtidig som vi også klarer å ivareta rovdyr. Den todelte målsettingen handler om å oppnå begge deler samtidig som vi går inn i de områdene hvor det er problemer og vil være det også framover.

Når det gjelder næringslivet, er det ingen tvil om at klima- og miljøpolitikken driver næringsutvikling. Det gjør den virkelig over hele landet. Det næringslivet først og fremst etterspør, er forutsigbarhet. Det er ikke det at det ikke skal være miljøavgifter, men at det skal være en forutsigbarhet om når de kommer. For meg er det vanskelig å se at det er noen særlig flere miljøavgifter som Senterpartiet i siste instans vil ende opp med å være for.

På søndag skal jeg reise til klimaforhandlinger i Madrid. Der kommer Norge til å løfte fram behovet for naturbaserte løsninger, som er helt nødvendige både i Norge og globalt for å nå klimamålene. I Madrid skal vi også løfte fram at vi ønsker å øke våre forpliktelser, og i Madrid har Norge en ledende klimarolle.

Emilie Enger Mehl (Sp) [14:02:36]: Beitenæringen er livskraftig i mange deler av landet, men det er også ganske store områder hvor den ikke er livskraftig, hvor den er helt borte. Og det er det som er så frustrerende: at det sitter folk som f.eks. bor i ulvesonen, som ikke har noe beitenæring igjen i det hele tatt – det er ikke noen todelt målsetting å snakke om der – og som aldri blir hørt fordi statsråden viser til Vestlandet, til Nord-Norge og til andre steder hvor det faktisk er en beitenæring. Man snakker hele tiden om det som er bra, uten å anerkjenne at det faktisk er ganske mange som lever med en veldig vanskelig situasjon på kroppen.

Nå har regjeringen i budsjettproposisjonen også foreslått vern av binner i bjørnebestanden. Det vil gjøre store deler av beiteprioriterte områder i Trøndelag, f.eks., til yngleområder for bjørn, i strid med rovviltforliket. Det er alvorlig for dem som opplever det der de bor og i sin hverdag. Det må vi også kunne snakke om, og det må statsråden ta inn over seg. Det er ikke så små områder det er snakk om. Rendalen er en gigantisk kommune, og det er bare en av mange kommuner i rovdyrområder.

Det ble spurt fra representanten Nævra om hvilken nasjonalitet den vandrende ulven har. Da kan jeg forsikre representanten om at det ikke er sånn at ulvene som bor i Norge, er stasjonære, og at andre ulver har bein. Alle ulver er på vandring, eller kan være på vandring. Utenfor ulvesonen dukker det opp ulver fra Sverige og fra den norske delen av ulvesonen. Hvis man akkurat nå går inn og ser på foreløpig bestandsregulering, for det pågår nå en telling som startet 1. oktober, for å kartlegge bestanden i vinter, er det hittil registrert 31 individer. Av de 31 er det 11 som har en uavklart status, altså at man ikke vet hvor de kommer til slå seg ned, fordi de er på vandring. Seks av dem er definert med uavklart status og på vandring, så man er helt sikker på at de er på vandring, og flere av dem er også registrert utenfor ulvesonen. Og når ulvesonen er full, når det er tett i tett med revirer, er det ikke plass i ulvesonen for nye ulver til å slå seg ned. Det er ganske enkelt: Hvis en hannulv kommer til et sted hvor det allerede bor ulver fra før, går han videre fordi han kan risikere å bli drept hvis han går inn og prøver å ta over et eksisterende revir. Det er sånn naturen fungerer. Derfor går ulven gjerne videre. Når det er fullt av revirer i ulvesonen, går den ut av ulvesonen. Så enkelt er det.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [14:05:46]: Statsråd Elvestuen lurte på om det er noen miljøavgifter Senterpartiet er for. Vi har jo allerede en rekke miljøavgifter i Norge, og også Senterpartiet ønsker å bruke avgiftspolitikken til å vri forbruket, vri investeringer, men det som er viktig, er hvordan politikken funker: at en bidrar til å få utslippene ned og ikke forelsker seg i det virkemiddelet at avgiftene stadig skal opp.

Med dagens regjering har avgiftene i sum økt med 6,3 mrd. kr. Når en øker avgiftene for konkurranseutsatt industri, gjør det i mange sammenhenger det vanskeligere for den industrien å foreta de nødvendige investeringene og omstillingene som skal til. Når en også legger en ny avgift på fiske og fangst i nære farvann, vil man både kunne risikere at det bidrar til strukturendringer, og at det blir vanskeligere med nye investeringer. Derfor bør en heller gjøre sånn som Senterpartiet foreslår: et tilskudd til omstilling av sjarkflåten.

Stefan Heggelund (H) [14:06:59]: Jeg hadde bare lyst til å si takk for en god debatt. Den nærmer seg definitivt slutten.

Det er ikke alle prioriteringer som kommer fram i en sånn debatt. Det er noen prioriteringer som det kunne vært interessant å høre mer om fra venstresiden, f.eks. at Arbeiderpartiet mener det er blitt for dyrt å forurense i Norge nå. Det var deres hovedkritikk mot budsjettet i finansdebatten. Arbeiderpartiet mener også at elbilpolitikken nå er gått for langt. Senterpartiet er imot en forpliktende klimaavtale, som alle andre partier er for. De er fortsatt imot nullutslippsfondet for næringstransporten. De holder seg med den gamle modellen som ingen lenger snakker om, og som ville ført til at man fortsatte å belønne dem som forurenset, og ikke innførte forurenser-betaler-prinsippet.

Så er det kommet fram at det ikke stemte da Miljøpartiet De Grønne over to sider i Aftenposten og foran tusenvis av klimastreikende ungdommer lovet at de skulle foreslå å bevilge 65 mrd. kr til internasjonale klimatiltak. De valgte aktivt ikke å foreslå å bevilge de 65 milliardene. Hvis vi hadde vedtatt Miljøpartiet De Grønnes alternative budsjett, uavhengig av hvilken komité, hadde det ikke gått 65 mrd. kr fra oljefondet til internasjonale klimatiltak, slik Miljøpartiet De Grønne har lovet nå i flere måneder. De fant ikke plass til å prioritere det i sitt eget budsjett.

Ellers synes jeg det er interessant at verken Sosialistisk Venstreparti eller Miljøpartiet De Grønne vil fortelle hvilke krav de vil stille til partier de kunne tenke seg å samarbeide med. For SV er det tydeligvis ikke viktig at det blir dyrere å forurense. Et enkelt ja- eller nei-spørsmål til representanten Haltbrekken i begynnelsen av denne debatten var: Er det et ultimativt krav at det fortsatt skal bli dyrere å forurense, når vi hører fra finansdebatten at Arbeiderpartiet mener det er blitt for dyrt å forurense? Det var ikke mulig å få et ja- eller nei-svar på det, som jo tyder på at svaret åpenbart er nei, det er ikke så viktig.

Med denne regjeringen blir det dyrere å forurense. Vi bidrar mer til omstilling, hjelper markedet med å omstille seg, og som oppfølging av avtalen vi har med EU, vil det komme en sektorvis plan for at vi skal nå våre klimamål for 2030.

Sandra Borch (Sp) [14:10:38] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et konstruktivt samarbeid. Innstillingen er ikke enstemmig, og det er vel ikke noen overraskelse at Senterpartiet ikke deler flertallets syn i denne saken. Jeg regner derfor med at de som står bak flertallet, vil redegjøre for sitt syn.

Saken gjelder den etter hvert mye omtalte konsesjonssøknaden til NorthConnect og forslaget om å stanse denne prosessen. NorthConnect søkte i mars 2017 om konsesjon for å bygge og drive en sjøkabel mellom Skottland og Norge. Saken ligger fortsatt til behandling hos NVE. I mellomtiden har vi i denne salen behandlet saker om EUs tredje energimarkedspakke, og med det avga flertallet bestående av regjeringen, Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne en erklæring med en forutsetning om at Statnett skal eie og drive alle framtidige mellomlandsforbindelser. Det har skjedd svært lite etter at den saken ble behandlet, og premisset om hvorvidt NorthConnect faktisk blir omfattet av denne avtalen om statlig eierskap, framstår som veldig usikkert. Den faktiske statusen er at energiloven ikke er endret, og det er derfor åpent for at private nettopp kan bygge, eie og drifte utenlandskabler.

Senterpartiet deler forslagsstillerens syn på behovet for flere kabler til utlandet og på at Norge kan bidra til utfasingen av fossil energibruk i andre land på andre måter enn å eksportere vårt kanskje aller viktigste konkurransefortrinn – ren kraft. Norsk kraftkrevende industri er helt avhengig av dette konkurransefortrinnet, og å risikere økte kraftpriser i Norge gjennom en utenlandskabel det strengt tatt ikke er behov for, er et høyt spill.

Saksgangen i konsesjonsbehandlingen av NorthConnects søknad skaper usikkerhet. Den skaper usikkerhet for norsk industri og norske arbeidsplasser, men den skaper også usikkerhet rundt hva som egentlig er den politiske statusen i saken. Er det sånn at NorthConnects søknad skal behandles i tråd med premisset som ble lagt ved behandlingen av tredje energimarkedspakke, eller vil denne, til tross for de klare forventningene som er skapt, gå sin gang uavhengig av det? Dette er et spørsmål det virker nærmest umulig å få et klart svar på.

Senterpartiets prinsipielle standpunkt er uansett at det er staten som skal ha monopol på eierskap og drift av kabler til utlandet, og at det er vanskelig å se denne saken uten sammenheng med den viljen stortingsflertallet også ellers viser når til å gi fra seg makt og styringsmuligheter i energipolitikken, noe som etter Senterpartiets syn er svært uklokt og en lite langsiktig politisk strategi.

Med det tar jeg opp forslaget fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Espen Barth Eide (A) [14:14:00]: Jeg vil også takke komiteen for et godt samarbeid.

Jeg har lyst til å begynne litt med en del av premissene for denne debatten, og det handler om at noen synes å ha det inntrykk at en kraftkabel til utlandet nødvendigvis øker prisen i Norge. Det vet vi av mangeårig erfaring at er helt avhengig av prisen i det landet man selger kraften fra, av prisen i kjøperlandet, av tidspunkt og av hvilken vei og når på døgnet strømmen går, f.eks.

Norge har mye og ren kraft. Det viktigste formålet med den kraften er å sørge for grunnlaget for norsk industri, for videre elektrifisering og for at Norge en dag kan bli et helelektrisk land. I den sammenhengen har det gjennom mange år – mange tiår – vist seg svært gunstig å sikre at vi har kunnet drive utveksling, først med våre nordiske naboer og etter hvert også ut av Norden og ned mot kontinentet. Vi har i dag kraftutveksling med Sverige, Finland, Danmark, Nederland og Russland, og kabler er under bygging til både Tyskland og Storbritannia – altså før spørsmålet om NorthConnect kom opp.

For å ta eksempelet med Danmark, som er den beste illustrasjonen på hvordan dette fungerer: Danmark har de siste årene gått fra å være svært avhengig av kullkraft til i veldig stor grad å produsere vindkraft. Vindkraft er til tider ekstremt billig. Noen ganger produserer Danmark langt over det som er deres eget forbruk, og da kjøper vi den vindkraften mye billigere enn noen kraft produsert i Norge og importerer den inn til landet. I andre perioder kan vi selge vannkraft som balansekraft tilbake til Danmark, og da tjener vi mer på den. Det er altså en vinn-vinn-situasjon – eller mer presist: en vind-vann-situasjon – mellom Norge og Danmark, som fungerer svært godt for begge parter. Vi får både lavere priser for forbrukerne i Norge og høyere inntekter for krafteksportørene. Slik er det ikke med alle mellomlandsforbindelser. Derfor er det viktig å forstå konteksten og sammenhengen det inngår i.

Flertallet viser til sin egen avtale, som et flertall av partiene på Stortinget har sluttet seg til, og der gjøres det veldig klart at det er tre viktige premisser som skal legges til grunn før det bygges flere kabler til utlandet. Man skal høste erfaringer med dem som allerede er under bygging, man skal sørge for samfunnsøkonomisk lønnsomhet, og Statnett skal ha monopol på samtlige kabler. Enhver kabel ut av Norge skal altså eies og driftes av Statnett.

Derfor er det ikke aktuelt å bygge nye kabler nå, i tråd med denne avtalen, og vi mener at denne avtalen holder. Vi har ikke sett noen bevegelse fra regjeringen som tilsier at ikke de holder sin del av denne avtalen. Vi mener også at avtalen ligger til grunn for det arbeidet som gjøres. Derfor viser vi i detalj til det i denne innstillingen, og vi mener at dette spørsmålet derved er løst.

Vi kommer også senere i debatten, tror jeg, til å understreke at hva som er riktig nå, kan være annerledes enn hva som er riktig i framtiden, fordi verden rundt oss forandrer seg.

Stefan Heggelund (H) [14:17:23]: Jeg vil også takke komiteen for et godt samarbeid.

Norge var tidlig ute med innføring av en markedsbasert omsetning av kraft. Kraftbørsen Nord Pool ble verdens første internasjonale børs for omsetning av kraft etter at Sverige, Danmark og Finland kom med fra 1996. Sammen med forvaltningen av de naturgitte energiressursene våre har konkurransen bl.a. ført til at vi har Europas laveste kraftpriser. Gjennom kraftutveksling med andre land sikrer vi oss mot strømmangel, samtidig som det har bidratt til mer stabile priser både for næringsvirksomhet og i folks hjem.

Så er det slik at norsk økonomi må omstilles for å bli mindre oljeavhengig, og med den kompetansen og de ressursene Norge har, kan fornybarnæringen være en viktig brikke for å nå dette målet, samtidig som Norge omstilles videre i en grønn retning. Det betyr også at norsk fornybarnæring må ha mulighet til å vokse. Kraftutveksling kan også være viktig i et klimaperspektiv, da utslippsfrie energikilder gjerne er uregulerbare.

God utvekslingskapasitet i og mellom land er derfor nødvendig når de fornybare energikildene skal erstatte kullkraften i Europa. Her har Norge et fortrinn med tanke på at ca. halvparten av den regulerbare fornybare kraften i Europa er i Norge.

Norsk fornybar kraft er også positivt for konkurransekraften til norsk industri, samtidig som den kraftkrevende industrien er norsk fornybar krafts viktigste kunde. Gode rammevilkår for kraftkrevende industri er derfor viktig både for norske arbeidsplasser og verdiskaping og for mulig vekst for norsk fornybarnæring.

Så viser jeg til den avtalen som er mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Jeg er glad for at representanten Barth Eide ikke har sett noen tegn til at den avtalen ikke står seg fremdeles. Det har ærlig talt ikke jeg heller.

Lars Haltbrekken (SV) [14:20:08]: En balansert kraftutveksling med våre naboland er fornuftig for å sikre en stabil tilgang på kraft både til husholdningene og til industrien, men det medvirker også til å fase ut klimafiendtlig kraftproduksjon i våre naboland, noe vindkraftsatsingen i Danmark har vist.

Norske kraftprodusenters fremste oppgave skal være å sikre trygg og tilstrekkelig kraft over hele landet. Tilgang på kraft til stabile og forutsigbare priser er viktig for den industrielle utviklingen i Norge og vil være svært viktig i årene framover når vi skal omstille oss fra en storstilt satsing på olje til en storstilt satsing på grønn industri.

Nye kabelprosjekt må veies opp mot norsk industriutvikling, norske arbeidsplasser og muligheten for utfasing av fossil energi også her i Norge. I Statnetts nettutviklingsplan fra 2019 konkluderer de med at det i dag er usikkert om det er grunnlag for noen nye mellomlandsforbindelser nå. Vi i SV ser derfor ikke noe grunnlag for å gi konsesjon til et nytt prosjekt, og i hvert fall ikke før de påbegynte kablene til Tyskland og Storbritannia er ferdig og det er høstet erfaring fra driften av disse. Det vil tidligst skje godt inn i 2020-tallet.

Samfunnsnytten må være tydelig dokumentert før man eventuelt behandler nye kabelprosjekt. Dessuten er det viktig at de mellomlandsforbindelsene som vi har, er eid av Statnett. Grunnen til det er at de er en svært viktig del av det norske kraftnettet. NorthConnect er eid av Agder Energi, Lyse, E-CO Energi og Vattenfall – og ikke av Statnett i dag. Vi står derfor bak forslaget om at det ikke bør gis konsesjon til dette prosjektet.

Ketil Kjenseth (V) [14:22:48] (komiteens leder): Dette forslaget er det mulig å lese inn i mange mulige scenarioer. Å sikre ren energi er jo det bl.a. hele Europa diskuterer nå – hvordan vi skal sørge for fornybar og ren energi – og noe som EU har stadfestet i sine ren energi-pakker. Den tredje har Norge nå, ti år etter EU, gått med på, mens EU diskuterer sin fjerde ren energi-pakke. Det handler mye om reguleringer og at vi handler rettferdig med hverandre og åpner for den produksjonen av ren og fornybar energi som vi trenger mer og mer av når vi skal fase ut fossil energi.

Til miljøvennlig industri må vi også ta med i betraktningen de ordningene som industrien allerede har i dag. De har skattelettelser som husholdningene ikke har. Elavgiften som husholdningene har, betaler ikke industrien. De har også adgang til å inngå langsiktige avtaler, på 15 år. Mange norske industriaktører har inngått langsiktige avtaler med bl.a. vindkraftprodusenter. Statkraft er en av de store utbyggerne av fornybar vindkraft i Norge. Hydro er en annen. Markedet for dette begynner vel å bli litt mettet akkurat nå, men det er behov for å bygge mer fornybar kraft i Norge framover.

Så er spørsmålet om skotsk ren fornybar vind kan blåse liv i industri på Vestlandet. Jeg synes ikke at vi skal avvise den muligheten til å erstatte fossil energi og f.eks. til å verne områder på land i Norge fra utbygging. Dette må vi se fra flere sider. Denne konsesjonsbehandlingen skal gjennom en samfunnsnytteanalyse, og vi venter på den. Det sier også noe om hva vi skal gjøre her.

Men det store bildet er mer fornybar energi til flere aktører, også i Norge – og vi skal bygge mye mer av miljøvennlig industri. Men hvorfor vi skal stoppe akkurat NorthConnect, er et godt spørsmål. Det er jo i hovedsak eid av offentlige aktører, og Statkraft er også inne som eier i noen av de kommunalt og fylkeskommunalt eide aktørene som ønsker å bygge denne kabelen. Hvorfor de skal holdes utenfor, er et godt spørsmål. Men nå er vi enige om en avtale der Statnett skal eie og drifte framtidige mellomlandsforbindelser i Norge, og det er jeg godt fornøyd med.

Bjørnar Moxnes (R) [14:26:06]: Skal Norge være en industrinasjon, eller skal vi selge ut kraften som en råvare til andre land? Det er kjernen i denne saken.

Den lave energikostnaden fra grønn og fornybar vannkraft har i over 100 år vært et avgjørende fortrinn for Norge som industrinasjon. Hele industrien havner i faresonen hvis markedet får påføre kalde Norge, høyt mot nord, omtrent samme energikostnader som landene lenger sør i Europa. Og det vil skje i økende grad for hver eneste nye utenlandskabel.

Resultatet av å behandle norsk vannkraft som en eksportvare kan bli en omfattende industridød. Det vil slå dårlig ut for klimaet på to måter:

For det første: Industrien i Norge er ledende innen norske klimakutt med 40 pst. reduksjon fra 1990 til 2014. Norsk metallindustri har verdens laveste CO₂-utslipp. Aluminium produsert i Kina har om lag åtte ganger høyere utslipp av CO₂ enn aluminium produsert på norsk vannkraft. Å behandle vannkraften som vare i EUs marked med den konsekvens at grønn norsk industri flagges ut til fossilfyring i Kina, er feilslått klimapolitikk.

For det andre: Å svekke denne industrien er å sage av et bein som norsk økonomi må gå på gjennom det grønne skiftet. Skal det bli mulig å trappe ned olje og gass, slik klimakrisen krever, er vi helt avhengig av andre og grønnere industrinæringer for framtiden. Derfor foreslår Rødt:

«Stortinget ber regjeringen avslå søknaden fra NorthConnect om bygging av ny kabel mellom Norge og Storbritannia.»

NorthConnect kommer til å støvsuge Vestlandet for kraft. Det kabelen vil gi oss, er høyere strømpriser og usikkerhet for kraftkrevende industri.

Da Arbeiderpartiets landsstyre godtok ACER, stilte de et såkalt ufravikelig krav om at NorthConnect-kabelen ikke skal bygges før man har høstet erfaringer med de to som nå bygges til England og Tyskland. Men dette står ikke i avtalen som Arbeiderpartiet på Stortinget har gjort med ACER-kameratene i Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og MDG. Der står det bare at man skal høste erfaringer før man bygger NorthConnect. Og regjeringspartiene bekrefter at NorthConnect ikke stoppes av avtalen, senest bekreftet av energiminister Kjell-Børge Freiberg i Stortinget sist uke.

Ettersom regjeringspartiene ikke kan bekrefte Arbeiderpartiets såkalte ufravikelige garanti, bør Arbeiderpartiet gjøre som en samlet fagbevegelse krever, trekke i nødbremsen og bli med på å stanse NorthConnect og stemme for Rødts forslag.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg [14:29:13]: Selskapet NorthConnect er eid av tre av våre offentlige regionale kraftselskaper – i tillegg til Vattenfall, det statseide svenske kraftselskapet. De har søkt om konsesjon til en strømkabel mellom Norge og Storbritannia. NVE skal gi en samlet vurdering av søknaden til departementet før konsesjonsbehandlingen fortsetter. NVEs samlede vurdering vil bli sendt ut på høring på vanlig måte når departementet får saken oversendt. I konsesjonsbehandlingen vil departementet gjennomgå alle samfunnsmessige nyttevirkninger og kostnader ved prosjektet.

Ved behandlingen av den tredje energimarkedspakken la stortingsflertallet til grunn at Olje- og energidepartementet skulle ferdigbehandle konsesjonssøknaden fra NorthConnect før det fremmes en lovendringssak om eierskap til utenlandsforbindelser – videre at det i framtiden skal være Statnett som eier og driver samtlige utenlandsforbindelser. La det ikke være tvil: Stortingets føringer legges til grunn for departementets behandling av konsesjonssøknaden og eierskapsspørsmålene.

En forsvarlig behandling av konsesjonssøknaden i tråd med de rammene som følger av energiloven og forvaltningsretten, gjør at det ikke kan tas stilling til konsesjonssøknaden nå.

Jeg er derfor tilfreds med komiteens tilråding om ikke å vedta representantforslaget fra stortingsrepresentanten Moxnes om å stoppe NorthConnect nå.

Espen Barth Eide (A) [14:42:56]: Jeg vil også si at jeg oppfatter veldig klart at statsråden har svart på dette spørsmålet – at det er i tråd med den avtalen som vi fem partiene som til sammen utgjør tre fjerdedeler av Stortinget, gikk inn for, nemlig at tre kriterier skal legges til grunn. Det er at det skal høstes erfaringer med de kablene som er under bygging, det skal være samfunnsøkonomisk lønnsomhet ved eventuelle nye kabler dersom de blir bygd, og Statnett skal ha monopol på alle nye kabler – altså at samtlige kabler ut og inn av Norge skal Statnett eie og drifte.

Som representanten Haltbrekken helt riktig var inne på, og som vi også skriver sammen om i innstillingen, SV og Arbeiderpartiet, gjør Statnetts nettutbyggingsplan det veldig klart at det ville være uklokt å etablere ytterligere forbindelser før vi vet hva de to som nå er under bygging, tilfører. Man må rett og slett se på systemeffekten, ikke bare prisen, men på systemeffekten i det norske strømnettet, før man går videre med ytterligere utbygging. Det er et klokt standpunkt fra Statnett. Det er også helt i tråd med det flertallet har gått inn for. Det er som kjent veldig vanskelig å høste erfaringer fra noe som ikke har skjedd. For å høste en erfaring må noe først ha funnet sted, ellers er det vanskelig å høste en erfaring.

Jeg er glad for at f.eks. representanten Haltbrekken og SV så tydelig understreker behovet for utenlandskabler, og at det å være forbundet med utlandet også kan bidra til å redusere klimautslipp i andre land. Det er et standpunkt som SV har hatt, og har, og jeg er glad for det. Egentlig opplevde jeg vel at representanten Haltbrekkens innlegg var en ganske tydelig støtte til flertallets syn, selv om han altså har en litt annen konklusjon selv. Det er nettopp de tingene som må legges til grunn.

Men det bekymrer meg når representanten Moxnes derimot sier at enhver ny kabel vil svekke situasjonen til norsk industri. Det er beviselig galt. Det er rett og slett ikke riktig. Hver eneste natt strømmer det rimelig kraft inn til Norge som driver norske smelteverk – hver eneste natt. Store deler av året har vi en betydelig nettoimport. I mars importerte vi syv ganger så mye kraft som vi klarte å eksportere, for da hadde det vært en kald vinter, magasinene var tomme. Vi fikk billig kraft fra utlandet hele mars måned – syv ganger så mye som vi eksporterte. Det er norsk industri faktisk veldig glad for. Det hadde vært betydelig dyrere – betydelig dyrere – å drive norske smelteverk hvis vi ikke hadde muligheten for å balansere med utenlandsk kraft. Så som et generelt utsagn er det rett og slett ikke riktig. Og det er ikke et politisk standpunkt – det er et målbart faktum.

Men så må vi si at det er sant, samtidig som det i noen sammenhenger vil være slik at økt kraftutveksling med andre land kan øke prisen. Det kommer an på hvordan prisen er i det landet. Derfor vil vi høste erfaringer og se nøyere på den bestemte kabelen som i dag er oppe til debatt.

Lars Haltbrekken (SV) [14:46:14]: Jeg kommer fra en del av landet hvor vi har vært avhengig av å kunne utveksle kraft med andre fylker, men også med andre land, som Sverige. For noen år siden var det en påstått strømkrise i Trøndelag. Det førte til at myndighetene brukte flere milliarder kroner på å sette opp to sterkt forurensende mobile gasskraftverk. Ikke bare var de dyre, de var også mer enn sterkt forurensende. Takket være at vi fikk oppgradert linjen mot Sverige, klarte vi oss gjennom vinteren uten at vi måtte ta i bruk disse mobile gasskraftverkene. Det viser at kraftutveksling er av det gode og kan bidra til å kutte utslipp, både i utlandet og i Norge.

Men så er spørsmålet når vi diskuterer enda flere nye kabler til utlandet: Hvilke konsekvenser har dette for klimaet? Hvilke konsekvenser har dette for norsk industri?

Jeg ser på det som en ganske grunnleggende del av den avtalen som Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne har med regjeringspartiene om ACER, at man skulle høste erfaring fra de to kablene som er under bygging, før man ga noen konsesjon til NorthConnect. NorthConnect kan få store negative konsekvenser for norsk industri, og derfor bør man først ha erfaring med de to kablene som er under bygging. Nå får vi ikke noe svar fra statsråd Freiberg på om dette med erfaring fra de to kablene betyr at de skal ha vært i drift i en kort eller lengre periode før beslutningen fattes.

Så da kan jeg prøve å utfordre Arbeiderpartiet, som er en sentral del av denne avtalen: Mener Arbeiderpartiet at avtalen betyr at de to kablene som er under bygging, skal ha vært i drift – i kort eller lang tid – før beslutning om NorthConnect tas?

Bjørnar Moxnes (R) [14:49:16]: Det er vel ingen som har tatt til orde for å kutte kabler vi har hatt til naboland i 30–40 år. Spørsmålet i denne saken er om vi skal gå for eller imot – åpne opp for eller si nei til – NorthConnect, en ny eksportkabel for strøm.

De skriver selv i søknaden sin at kabelen forventes å gi en prisøkning på 1,7 øre per kWh. For en bedrift med et årlig forbruk på 5 TWh gir dette en økning i kostnadene på 85 mill. kr per år. For en samlet prosessindustri betyr dette omtrent 600 mill. kr i økte kostnader per år. Til Espen Barth Eide: Dette er altså fakta som framkommer av søknaden fra NorthConnect. Dette vil komme oppå en prisøkning fra de to kablene som nå er under bygging, og som vil være på rundt 4 øre per kWh. Skal vi tro Hydro, vil kabelen ha en negativ effekt på Hydros fabrikker på Vestlandet og i Midt-Norge fordi kraftprisen vil øke og forsyningssikkerheten svekkes.

Dette er bakgrunnen for at en samlet fagbevegelse med LO i spissen ba Stortinget og Arbeiderpartiet om å gå sammen med fagbevegelsen mot de borgerlige for å sikre suverenitet og kunne si nei til nye kabler og ha full råderett over denne delen av politikken. Det er synd at Arbeiderparti-toppene gikk sammen med de borgerlige for EU, men det var Arbeiderparti-ledelsens valg mot eget grunnplan og ikke minst mot en samlet fagbevegelse.

Rødt har mange ganger prøvd å få svar fra statsråden på om disse to kablene vil bli bygd før man sier ja eller nei til NorthConnect. Det interessante er at i avtalen mellom disse ACER-partiene på Stortinget står det bare at det skal høstes erfaringer før nye forbindelser kan etableres. Man har ikke nevnt de to kablene. De er først nevnt i vedtaket fra juni 2019, hvor Arbeiderpartiet gikk med på dette kravet. Det er ikke noe de borgerlige stemte for. Dette gikk de borgerlige partiene imot i stortingssalen i juni 2019, trolig ikke uten grunn.

Det er fortsatt stor tvil om hva som egentlig er realitetene i avtalen mellom ACER-partiene. Statsrådens gjentatte forsøk på ikke å besvare spørsmålet viser at det er en litt kinkig sak for regjeringen. Med et tydelig svar risikerer de å avsløre at Arbeiderpartiets garanti dessverre ikke er en garanti.

Espen Barth Eide (A) [14:52:32]: Svaret til Haltbrekken er ja. Til Moxnes: Det var ikke en samlet fagbevegelse, det var ulike syn også mellom forbund, men i løpet av prosessen vi hadde rundt ACER, ble det enighet om behandlingsmåten og tilfredshet fra LOs side om utfallet både når det gjelder Statnetts monopol, det å høste erfaringer, samfunnsøkonomisk lønnsomhet osv. Dette ble til i et tett samspill mellom Arbeiderpartiet og LO, og det er jeg stolt av. Jeg er veldig glad for at de har bekreftet det en rekke ganger etterpå.

Til slutt: Prisøkning eller ikke er avhengig av hva som skjer på begge sider av kabelen. Tallene Moxnes refererte til, som var riktige tall da søknaden ble sendt inn, var basert på prisforventninger da. Siden den gang har Storbritannia, særlig Skottland, gjennomgått en massiv fornybarsatsing, noe som gjør at Skottland nå er 74,6 pst. selvforsynt med vindkraft, og det øker år for år. Det er overskudd på skotsk vindkraft flere ganger i løpet av et år. Det betyr at over tid kan Skottland ende opp med å bli mer som et Danmark enn som det kullbaserte landet med høy CO2-pris som det var. Det vil endre forutsetningene for hele diskusjonen, og derfor bør vi høste erfaring … (Presidenten avbryter.)

Lars Haltbrekken (SV) [14:54:02]: Jeg tror jeg skal klare meg med mindre enn det.

Jeg vil takke representanten Barth Eide for et klart og tydelig svar. Svaret var ja, de to kablene skal ha vært i drift i kortere eller lengre tid. Da er utfordringen til statsråd Freiberg: Kan statsråden svare et like klart og tydelig ja på mitt spørsmål som det representanten Barth Eide gjorde?

Bjørnar Moxnes (R) [14:54:41]: Jeg vil både underbygge Haltbrekkens spørsmål og egentlig gjenta det til statsråden: å få et like tydelig ja. Så vil jeg replisere til Barth Eide at det nok er liten tvil om hvor fagbevegelsen sto i spørsmålet om ACER. Det var et tydelig krav, ikke minst fra Fellesforbundet, fra industriens folk, om at man skulle si et klart nei til ACER for ikke å risikere å overføre suverenitet over norsk energipolitikk, og dermed også over norsk industripolitikk, til et EU-byrå som ville ha myndighet inn i Norge med sin forlengede arm, RME. Kravet var tydelig, og det tok i hvert fall Rødt på alvor. Så er det en diskrepans mellom Arbeiderpartiets landsstyres vedtak og det som ligger i avtalen med andre partier på Stortinget. Det klarer ikke statsråden å svare ordentlig på, og det er en bekymring.