Elin Rodum Agdestein (H) [10:16:46] (ordfører for saken): Først en takk til komiteen for samarbeidet i denne saken, som omhandler samtykke til å innlemme en EU-forordning om formidlingsgebyrer for kortbaserte betalingstransaksjoner i EØS-avtalen. Det er en samlet komité som gir sin tilrådning om at Stortinget godkjenner innlemmelse av forordningen.

Jeg vil gi en kort redegjørelse for hovedpunktene i saken.

Beslutningen om innlemmelse av forordningen ble tatt i EØS-komiteen i februar i år, da med det vanlige forbeholdet om Stortingets tilslutning. Stortingets samtykke til rettsakten er nødvendig, i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd.

Forordningen omhandler en regulering av formidlingsgebyrer, der det innføres en maksimumsgrense for slike gebyrer når det gjelder bruk av både debet- og kredittkort. Det enkelte land vil likevel stå fritt til å fastsette lavere gebyrer enn maksgrensen og på gitte vilkår la tilbydere av den typen betalingstjenester kreve et fast beløp per transaksjon. Men det er verd å merke seg at tilleggsgebyrer ved bruk av betalingskort ikke lenger blir tillatt, som f.eks. gebyr ved kjøp av flyreiser, som de fleste nå foretar på nett.

Videre gis det regler om handelspraksis, bl.a. regler om opplysningsplikt om gebyrer for ulike betalingskort og varemerker. Norge fastsatte allerede i 2016 nasjonale regler gjennom en forskrift om formidlingsgebyrer, som i hovedsak samsvarer med EU-forordninger. Men det stilles nå i tillegg et krav om utenomrettslig tvisteløsningsorgan i medlemsstatene.

Når det gjelder regler for et slikt tvisteløsningsorgan, behandler vi det nærmere i en sak senere i dag, Innst. 35 L for 2019–2020, jf. Prop. 128 L for 2018–2019, om diverse endringer i finansforetaksloven mv., der Finansklagenemnda foreslås som et hensiktsmessig organ i så måte, eventuelt gjennom et utvidet mandat.

Hovedformålet med forordningen er å sikre kostnadseffektivitet, gi lavere kostnader for kundene ved bruk av betalingskort samt å gi gode konkurransevilkår og økt innovasjon på området. Det maksimale gebyrnivået for bruk av betalingskort blir med dette likt i EØS-området, på samme måte som regelsettet for konkurransevilkår og regulatorisk rammeverk også blir likt innenfor EØS.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:19:36]: Som saksordføreren viste til, er regler i Norge som i stor grad samsvarer med denne forordningen, allerede innført gjennom forskrift for over tre år siden. Det som dermed bør være et stort spørsmål for Stortinget å stille seg, er hvorfor det er viktig å innta disse reglene i EØS-avtalen. Hva er det en oppnår ekstra ved å ta det inn i EØS-avtalen og binde oss gjennom EØS på det? Det kan ikke være slik at vi i Stortinget bare vedtar nye regler på autopilot – det må jo ha en begrunnelse. Eller er begrunnelsen at bare det kommer fra EU, er det greit? Eller om det ikke er greit, skal vi uansett godta det fordi det kommer fra EU?

Det jeg savner i veldig mange saker, inklusiv denne saken, er en nærmere begrunnelse for hvorfor en velger å innføre regelverket gjennom EØS-avtalen, og hva slags konsekvenser det vil ha både for forbrukere, for betalingsmottakere og for betalingstjenestetilbydere. Når saksordføreren her viser til at det på noen områder er en forskjell mellom den eksisterende forskrift og det som ligger i forordningen knyttet til utenomrettslig tvisteløsningsorgan, hadde jeg også forventet at det hadde vært en nærmere drøfting i saken, men også fra saksordførerens side av hvorfor det er fornuftig å innføre dette, og hva slags konsekvenser, hva slags nye administrative byrder, som eksempelvis vil kunne komme som følge av det. Jeg registrerer at saksordføreren viser til en senere sak, og at en kan utvide mandatet til Finansklagenemnda, men hele tiden når vi behandler saker i Stortinget, må vi ha en konkret vurdering i den enkelte sak av hensiktsmessigheten, av konsekvenser for norske interesser, konsekvenser av nye byrder som en kan pålegge ulike aktører i det norske samfunnet.

Men ut fra en helhetlig vurdering velger vi i Senterpartiet i denne saken å støtte tilrådingen og tilslutte oss den.

Svein Roald Hansen (A) [10:22:29]: Jeg har en mistanke om at representanten Gjelsvik egentlig vet hvorfor vi implementerer dette i EØS-avtalen, men han ønsker en ytterligere begrunnelse. Nå er det gitt en begrunnelse, som også er referert i innstillingen, og jeg kan sitere det:

«Innlemmelse i EØS-avtalen og gjennomføring av forordningen er nødvendig for å sikre like konkurransevilkår og likhet i det regulatoriske rammeverket, ved at det blir ett sett regler i hele EØS. Innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen vil også legge til rette for at homogeniteten i EØS-regelverket videreføres i tråd med EØS-avtalens formål.»

Det er altså ikke tilstrekkelig at forskriften fastsatt av Finansdepartementet stort sett er i tråd med forordningen. Forordningen er en del av det ganske omfattende regelverket EU-landene har fått på plass for å sikre en sterkere kontroll med finansnæringen etter finanskrisen for en tid tilbake. Det tror jeg vi alle bør være glade for.

Det samme spørsmålet reiser Senterpartiet og Rødt også i neste sak, innlemmelse i EØS-avtalen av forordningen om referanseverdier. Partiene kan ikke se at det

«hverken er nødvendig eller akseptabelt at det igjen avstås suverenitet til (…) EUs finanstilsyn»,

sies det i merknadene. Nå er det formelt sett ESA det avstås suverenitet til, men det høres vel mer skremmende ut med EU.

Et flertall i denne salen har vedtatt at også norsk finansnæring skal kunne delta i det indre marked. Da er det nødvendig at vi tar dette regelverket inn i EØS-avtalen. Det er faktisk i norsk interesse at vår finansnæring kan operere i det indre marked innenfor det samme regelverk som andre lands finansnæringer.

Nå tar vel verken Senterpartiet eller Rødts representanter mine ord for god fisk i så måte, så la meg sitere fra en rapport som Nei til EU har fått Menon til å lage, og som analyserer forskjellene mellom EØS-avtalen og en tradisjonell handelsavtale. Om finansnæringen skriver Menon:

«Denne næringen er svært sårbar for å tre ut av EØS-avtalen ettersom vilkår for å betjene det europeiske markedet er tungt regulert gjennom EØS-avtalen. Næringen står overfor en rekke gjensidige godkjenningsordninger som ikke en bilateral avtale av CETA-typen» – altså avtalen mellom Canada og EU – «kan fullt ut besvare. Det er også litt usikkert om man kan fullt ut kompensere med unilateral tilpasning til alle disse direktivene og forordningene.»

Dessuten er EØS-avtalen avhengig av at de tre EFTA-landene er enige om innlemmelse av nytt regelverk. På dette området er ikke minst Liechtenstein avhengig av at finansnæringen er innenfor regelverket i det indre marked. Jeg synes ikke det er uvesentlig at vi også tar hensyn til det.

Nå er jo Senterpartiet enig i

«at det kan være gode grunner til at det norske regelverket om formidlingsgebyr for kortbaserte transaksjoner tilpasses regelverket hos andre land»,

som Gjelsvik også understreket. Da framstår uviljen til å ta forordningen inn i EØS-avtalen mer som en slags demonstrasjon.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [10:26:04]: Nå velger representanten Hansen som del av denne saken å invitere til en større debatt om Norges tilslutning til EU på finansområdet og tilslutning til EUs finanstilsyn. Det kan vi gjerne ta en større debatt om, og vi kommer senere også tilbake i en annen sak som berører det i større grad. Men til den overordnede målsettingen om å ta større grep og styring over finansnæringen for å hindre nye bankkriser: Det er viktig at vi bygger på den tradisjonen som vi har hatt i Norge med å ha et solid finanstilsyn, som er selvstendig og kan ivareta hensynene ut fra norske forhold. Da er det svært uklokt å legge det norske finanstilsynet i EUs hender på viktige områder.

Til den konkrete saken som vi behandler her: Jeg synes at representanten Hansen overspiller til de grader konsekvensene av eventuelt å skulle gå imot det som ligger på bordet her. Her har en en norsk forskrift som per i dag har nærmest identiske regler med det som ligger i forskriften som følger av EU-forordningen. At det for den norske finansnæringen vil være noe problem å samarbeide med andre land og finne hensiktsmessige løsninger dersom en ikke vedtar forordningen i denne salen i dag, er svært vanskelig å se. Den konkrete forskjellen som ligger i forordningen, sammenlignet med forskriften som allerede er implementert i norsk lov – så langt jeg kan se, og som er pekt på fra saksordførerens side – er spørsmålet om å etablere et utenomrettslig tvisteløsningsorgan.

Senterpartiet er med på å implementere forordningen, men vi mener det ville ha styrket behandlingen i Stortinget om en hadde gitt en tydeligere begrunnelse for hvorfor det er fornuftig og viktig å innføre det nye kravet om et utenomrettslig tvisteløsningsorgan når vi på egen nasjonal basis ikke har vurdert det som nødvendig tidligere. Hvorfor skal vi da gjøre det nå?

Det må kunne gå an å stille viktige spørsmål og kontrollspørsmål ved behandling av slike saker. Men som sagt vil Senterpartiet stemme for forslaget til vedtak som er lagt fram.