Sak nr. 1 [10:02:25]
Interpellasjon
fra representanten Kristin Ørmen Johnsen til barne- og familieministeren:
«Barnevernet er til for å sikre at
barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og
utvikling, får hjelp og omsorg til rett tid. Regjeringen har prioritert
barnevernet høyt, med bl.a. en kompetansestrategi, barnevernsreform,
arbeid med ny barnevernslovgivning, styrking av fosterhjemsområdet
og en tettere oppfølging av det kommunale barnevernet. Daglig er
det likevel kritiske medieoppslag om forhold i barnevernet. Det
har vært oppslag om stort bruk av enetiltak, som mange barn opplever
som et alvorlig og inngripende tiltak. Den europeiske menneskerettsdomstolen
(EMD) har tatt flere norske barnevernssaker til behandling. Fosterforeldre melder
om liten oppfølging i kommunene. Barn opplever ikke å bli hørt eller
ha mulighet til å klage på tjenester de mottar fra barnevernet.
Foreldre med innvandrerbakgrunn melder at de er engstelige for barnevernet
fordi barnevernet har myndighet til å frata dem omsorgen for barnet.
Regjeringen er nå godt i gang med sin systemendring og styrking
av hele barnevernet.
Hva vil statsråden gjøre for å styrke
barnevernet ytterligere og sette barnevernstjenesten best mulig
i stand til å gi støtte til familier som har behov for hjelp til
å gi god omsorg, og sikre at barnets beste blir ivaretatt»?
Kristin Ørmen Johnsen (H) [10:04:05 ] : Takk for muligheten
til å ha en interpellasjonsdebatt om å styrke barnevernet ytterligere
og sette barnevernstjenesten best mulig i stand til å hjelpe familier
og barn som trenger hjelp.
Mye er bra i barnevernet,
men vi har utfordringer på flere hold. Barns rettigheter og omsorg
for barn har en lang historie og tradisjon i Norge. I 1915 vedtok
Stortinget seks lover som gjorde Norge til et foregangsland når det
gjaldt barns rettigheter. Lovene sikret rettslig likestilling for
barn født utenfor ekteskap og ga arverett til barn utenfor ekteskap.
Det var de Castbergske barnelover.
Hva var så barnelovene?
De besto av seks forskjellige områder. Det var som nevnt lov om
barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre, lov
om forandringer i arveloven, lov om forandringer i formuesforhold
mellom ektefeller, lov om forandringer i skilsmisseloven, lov om
foreldre og ektebarn og lov om forsorg for barn.
Johan Castberg
var en foregangsmann, men han hadde også sine støttespillere, og
aller viktigst var trolig hans svigerinne, Katti Anker Møller. Hun
var kjent som datidens mest framtredende kvinnesakskvinne og var spesielt
opptatt av samfunnets ansvar overfor mødre og barn. Så vi har en
stolt historie å ta vare på.
I dag er ungdom
aktive og involvert i barnas rettigheter, og i dag er også ungdom
barnevernsbarnas sterkeste talspersoner. Det er barn som selv har
vært i barnevernet, har organisert seg og deler sine erfaringer,
bl.a. via Landsforeningen for barnevernsbarn og i BarnevernsProffene.
Vi har selvfølgelig også Barneombudet, som er barnas talsperson
og skal sikre at barn blir hørt, og at barn får sine rettigheter
ivaretatt.
Barnevernet er
til for å sikre at barn og unge ikke lever under forhold som kan
skade deres helse og utvikling. Det er til for at barn skal få hjelp
og omsorg til rett tid, og vi trenger et godt og robust barnevern.
Ifølge Statistisk
sentralbyrå var det i 2018 57 000 meldinger til barnevernet, og
det var hele 55 000 hjelpetiltak til barn og familier. Regjeringen
har prioritert barnevern høyt, bl.a. med en kompetansestrategi,
barnevernsreform, arbeid med ny barnevernslovgivning, styrking av
fosterhjemsområdet og en tettere oppfølging av kommunebarnevernet.
Midler som brukes på barnevernet i kommunen og staten, øker.
Men det er likevel
store utfordringer. Daglig er det kritiske medieoppslag om forhold
i barnevernet. Det har vært oppslag om stor bruk av enetiltak, noe
mange barn vil oppleve som et alvorlig og inngripende tiltak. Den
europeiske menneskerettsdomstol har hatt flere barnevernssaker til
behandling. Fosterforeldre melder også om liten og manglende oppfølging
i kommunene. Det er barn som opplever ikke å bli hørt. Det er barn som
ikke får den hjelpen på skolen som de trenger. Det er barn som ikke
har mulighet til å klage på den tjenesten de faktisk mottar i kommunene.
Foreldre med innvandrerbakgrunn melder også at de er engstelige
for barnevernet og vegrer seg for å ha dialog og kontakt med det,
nettopp fordi barnevernet har myndighet til å kunne frata dem omsorgen
for barnet. Det er vondt å lese dette, men vi er nødt til å rette
opp slike forhold.
Vi har brukt mye
tid på å diskutere organiseringen av institusjonsbarnevernet, men
vi må også se like mye på innholdet og kvaliteten i tilbudet på
alle nivå i barnevernet. Vi vet at det er stor variasjon i barnevernstjenesten
i kommunene. Riksrevisjonens rapport peker på mange kommuner der
det mangler hjelpetiltak i barnevernet for barn og familier som
har behov for det. De peker også på at tilbudet er altfor lite differensiert,
og at problemene er størst i de små kommunene. Blant annet er det
de minste kommunene som har høyest andel omsorgsoverdragelser, dvs.
at foreldre blir fratatt omsorgen og barn må i fosterhjem eller
på institusjon. Hvordan vil statsråden jobbe for å bedre dette?
Kommunene har
nå fått pålegg om døgnberedskap, de har fått flere stillinger, og
de har selv også begynt å prioritere stillinger til barnevern. Vi
vet at det jobber mange dyktige og engasjerte mennesker i barnevernet, og
vi må ikke glemme at det gjøres mye bra i barnevernet, men kommunene
må ta barnevernet mer på alvor. Ofte er det slik at barnevernet
er en nærmest administrativ forordning, og at politikere i liten
grad tar del i hva som skjer i barnevernet i ens egen kommune. Mange barnevern
er organisert i interkommunale selskap med én vertskommune som driver
barnevernet, og det kan være veldig lett for kommuner som er med
i dette interkommunale selskapet, rett og slett å overlate dette
med barnevern til andre, og man glemmer hvordan barnevernet i ens
egen kommune faktisk ser ut.
Det hører nesten
til sjeldenhetene at barnevern er på dagsordenen i politiske møter,
interpellasjoner og spørsmål til ordførere. Jeg må selv bekjenne
en synd: Jeg har lang fartstid som kommunepolitiker, men de gangene
barnevernet ble diskutert, var det gjerne i tertialrapporter og
årsrapporter, som nærmest beskrev hvor store utgifter man hadde
til barnevernet. Kvaliteten, slik vi er vant til at man diskuterer
innen helsevesenet og skole, ble sjelden omtalt. Nå er dette en
stund siden, så jeg håper at ting er blitt bedret.
Nå har ny barnevernslov
vært ute på høring, og jeg er veldig glad for et forslag i loven
hvor det foreslås at kommunene – og det betyr hver kommune – må
avlegge årlig rapport til sine politikere om tilstanden i barnevernet,
altså mer enn hvor mange kroner man bruker på barnevernet. Dette
gjør at politikere får et større eierskap til barnevernet, og de
kan også prioritere bedre i den kommunale hverdagen hvor pengene
skal gå hen.
Vi må faktisk
ha kommunepolitikere som brenner for et barnevern. Vi må ha kommunepolitikere
som har kunnskap. De må ha kunnskap om antall saker, antall ansatte,
hvordan man driver forebyggende arbeid, og hvilke behov det er for
kompetanse i deres kommune innen barnevernet.
Kan statsråden
si noe om hvorvidt dette forslaget i ny barnevernslov kan iverksettes
noe tidligere enn det som er planlagt? Jeg hadde vært glad for et
svar der.
Jeg får av og
til henvendelser – «av og til» var kanskje en underdrivelse, jeg
får heller si jeg får mange henvendelser – om at vi faktisk må avvikle
hele barnevernet. Det er ofte fra personer som er frustrert over
barnevernet. Det kan være fra besteforeldre som ikke får treffe
et barn som staten har overtatt omsorgen for. Barnet kan da være
i fosterhjem eller i institusjon. Søsken forteller også om at de
er skilt ved omsorgsplasseringer, og at de mister kontakt med hverandre.
Foreldre klager også på at de ikke får besøke barn som staten har
overtatt omsorgen for. Samtidig vet vi også at noen barn som er
i institusjon eller hos fosterforeldre, ikke vil ha besøk av sine.
Hvordan vil statsråden arbeide for at barn som staten har overtatt
omsorgen for, beholder kontakten med sin familie?
Vi vet at en god
barndom varer livet ut, men vi vet også at vi har utfordringer,
som jeg har nevnt, og det gjelder særlig barn som lever i familier
som har liten omsorgsevne, hvor det er rus eller psykiske utfordringer. Hvordan
vil statsråden jobbe med dette?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [10:14:30 ] : Først vil jeg få
lov til å takke interpellanten for å ta opp veldig viktige spørsmål
og utfordringer. Barnevernstjenesten er en av de viktigste velferdstjenestene
vi har, og barna og familiene som mottar hjelp fra barnevernet,
er blant de mest sårbare i samfunnet vårt.
Min vurdering
er at barnevernet står overfor store utfordringer. Vi vet at det
er kvalitetsutfordringer i flere kommuner. Vi har også utfordringer
i tilbudet til de ungene som ikke kan bo hjemme, og som må flytte
i fosterhjem eller på institusjon. Det er alvorlig. Alle barn og unge
skal få den hjelpen de trenger, når de trenger det.
Norge har mottatt
dom fra Den europeiske menneskerettsdomstol i fire barnevernssaker.
Norge er dømt i to og frikjent i to. Totalt er 34 saker kommunisert
mot Norge. På grunn av utfordringene vi ser, og fordi barnevernet
har stor makt og myndighet til å gripe inn i familiers liv og feil
kan gi store konsekvenser, har styrking av barnevernet høy prioritet
for meg og for regjeringa. Vi arbeider med en helt ny barnevernslov
som skal øke kvaliteten og rettssikkerheten for barn og foreldre.
Jeg vil særlig
trekke fram fem viktige grep som vi gjør.
For det første
gjennomfører vi en historisk kompetansesatsing. Fagmiljøer med høy
kompetanse er en forutsetning for at vi skal ha et barnevern med
høy grad av rettssikkerhet. God bemanning og kompetanse er avgjørende
for å lykkes med å hjelpe de ungene som opplever omsorgssvikt. Jeg
tar på alvor at mange barnevernsansatte melder om høy arbeidsbelastning.
Så har jeg merket
meg at flere har tatt til orde for øremerking av midler og bemanningsnorm.
Men siden 2013 og fram til 2018 har det blitt 1 300 flere ansatte
i barnevernet. Flesteparten av disse er kommet fordi kommunene har
prioritert barnevernet. Det er bra. Mitt budskap er derfor at kommunene
må få mulighet til å ta det ansvaret de har.
Vi er i gang med
å utvikle et nasjonalt kvalitetssystem knyttet til barnevernets
saksbehandlingssystem, som skal bidra til bedre dokumentasjon, enklere
arbeidsprosesser og at ansatte får faglig støtte til å foreta gode
vurderinger og beslutninger. Bedre arbeidsprosesser gir mer tid
til å følge opp det enkelte barn og den enkelte familie. Gode kartlegginger
og utredninger er sentralt for at barn og familier skal få den hjelpen
de trenger, når de trenger det. Jo tidligere vi kommer inn, jo bedre
er det for ungene. God familiestøtte forutsetter også relasjonskompetanse
og kultursensitivitet. Dette er områder som står sentralt i kompetansesatsingen.
For det andre
er vi tett på barnevernet. Fylkesmennene og Bufdir følger kommunene
tett, og vi har etablert målrettede tiltak for å støtte de kommunene
som sliter mest. Vi utvikler samarbeidsmodeller for at ungene i barnevernet
blir utredet for psykiske og fysiske helseplager tidligere og får
bedre tilpasset oppfølging fra helsetjenesten.
For det tredje
jobber vi med å styrke kommunenes muligheter til forebygging og
tidlig innsats. Det er regjeringas mål at unger og familier som
sliter, skal få den hjelpen de trenger, før utfordringer i hverdagen
vokser til alvorlige problemer. Forebygging av omsorgssvikt handler
i stor grad om familiestøtte, og flere tjenester må bidra i arbeidet
med å oppdage og hjelpe sårbare barn og unge. I forslaget til ny
barnevernslov vurderer jeg å pålegge kommunene å koordinere det
forebyggende arbeidet. De må se tilbudet til barn og unge i sammenheng,
og kommunestyrene skal selv vedta en plan for dette arbeidet. Vi
skal gjennom barnevernsreformen foreta endringer i finansieringsordningene
i barnevernet sånn at kommunene får større mulighet til å prioritere
forebyggende tilbud, og vi jobber med å utvikle metoder for familieveiledning
som er bedre tilpasset ungene og familiene i barnevernet. Dette
skal prøves ut neste år.
Så spurte interpellanten
om når krav om en tilstandsrapport i kommunestyrene kan komme. Som
interpellanten viste til, er det foreslått i ny barnevernslov som
ble sendt ut på høring – noe som jeg opplever har fått stor støtte.
At lokalpolitikerne har kunnskap om barnevernet, er avgjørende for
at de prioriterer rett, og at de løfter barnevernet. Jeg er derfor
positiv til dette forslaget, og selv om ny barnevernslov ikke kommer
før våren 2021, kan det være mulig å legge det fram allerede til våren.
For det fjerde
er vi også i gang med å gjennomgå institusjonstilbudet, rammene
for bruk av private aktører i barnevernet, og vi gjennomfører en
helsesatsing for å gi bedre og mer helhetlige tjenester til barn
i barnevernet. Dessverre er det avdekket flere tilfeller der unge
som bor på institusjon, ikke har fått den hjelpen de har krav på. Det
tar jeg på det største alvor. Barn på barnevernsinstitusjon er spesielt
sårbare, og mange har sammensatte og komplekse utfordringer. Mange
har en eller flere psykiske lidelser. Det er derfor viktig at disse
ungene opplever trygghet, forståelse, kontinuitet og forutsigbarhet.
Dette krever et tett og godt samarbeid mellom kommunen, Bufetat,
helsetjenesten og den enkelte institusjon. Vi jobber kontinuerlig
og kunnskapsbasert med å styrke kvaliteten i barnevernsinstitusjonene.
Blant annet har vi igangsatt et forskningsoppdrag som skal gi en
helhetlig gjennomgang av dagens institusjonstilbud og styringen
av dette, både det som leveres av statlige og av private leverandører.
Dette vil gi grunnlag for å vurdere om det er behov for mer grunnleggende
endringer i institusjonsbarnevernet. Det er et viktig arbeid som
jeg vil følge tett.
Det femte hovedgrepet
vi jobber med, er et kvalitetsløft for oppfølgingen av fosterhjem.
Barnevernet skal bygge på ressurser som fins rundt barnet, og involvere
barnets familie og nettverk. Unger som bor utenfor hjemmet, må kunne
ivareta kontakten med søsken. Vi skal samtidig heve kvaliteten på
tilbudet til de ungene som ikke kan bo hjemme. Vi har i år satt
i gang en satsing for å styrke kommunenes oppfølging av fosterhjem, sånn
at flere fosterhjem får den støtten de trenger. Bedre oppfølging
vil kunne påvirke rekrutteringen. Vi har lovfestet kommunenes plikt
til å vurdere fosterhjem i slekt og nettverk, noe jeg tror vil være
til det beste for mange barn og familier som trenger hjelp i en
kortere eller lengre periode. NOU-en fra fosterhjemsutvalget inneholder
bl.a. flere forslag for å gjøre rammevilkårene til fosterhjemmene
bedre og ikke minst mer forutsigbare. Vi jobber nå med disse forslagene.
Barn og foreldres
rettssikkerhet ble styrket gjennom lovendringer i 2018. Vi innførte
en rett til barnevernstiltak og klargjorde ungenes rett til medvirkning.
Vi forsterket kravene til oppfølging av både barn og foreldre. Barnevernstjenesten
skal legge til rette for at foreldre kan få tilbake omsorgen for
barnet dersom hensynet til barnet ikke taler mot det. Forslag til
ny barnevernslov har nylig vært på høring. Gjennom den nye loven
legger vi opp til flere grep for å styrke rettssikkerheten ytterligere
og bedre dialog og samarbeid med både barn og familier. Barn må
kunne forklare seg mest mulig fritt. Samtidig er det viktig at barnevernet
samarbeider godt med foreldrene, sånn at de skjønner hva som skjer,
og hvorfor det skjer. Dette kan bidra til å redusere potensielle
konflikter. Dette er viktig, ikke minst fordi det er bra for ungene,
som trenger ro rundt sin egen situasjon.
Vi har gode erfaringer
fra forsøk med samtaleprosess i fylkesnemnda, som er en prosessform
som ofte gjør det enklere for familiene og barnevernet å bli enige om
løsninger. Dette er noe jeg ønsker å innføre som en fast ordning.
Barnevernssaker
innebærer alltid vanskelige vurderinger og dilemmaer. Noen ganger
er det nødvendig å iverksette inngripende tiltak for å beskytte
barnet. Jeg legger i arbeidet med ny barnevernslov stor vekt på grundige
menneskerettslige drøftelser og vil altså legge fram forslag til
ny lov våren 2021.
Vi har utfordringer
i barnevernet. Det er derfor vi nå jobber med større endringer.
Men vi skal likevel ikke glemme at mye går i rett retning. Kapasiteten
er styrket. Etterlevelsen av sentrale lovkrav har blitt betydelig
bedre de siste årene. Men dette er ingen sovepute for oss. Regjeringa
vil fortsatt prioritere arbeidet med å styrke tilbudet til sårbare
barn og unge.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [10:24:35 ] : Jeg takker statsråden
for svaret. Det viser at vi er på rett vei, men det viser også at
vi har mye arbeid som skal gjøres, fram til vi er i mål. Jeg vil
takke statsråden spesielt for at han signaliserer at det er mulig
å pålegge kommunene å ha en tilstandsrapport allerede på vårparten.
Jeg ser fram til om det faktisk vil realiseres.
Det er en sak
som jeg har lyst til å ta opp spesielt, og det er såkalt enetiltak
– som VG i en artikkelserie har beskrevet grundig – og hvordan barn
opplever dette. Enetiltak defineres som at barn som bor i en bolig
eller i en institusjon, må bo isolert fra andre barn i boligen eller institusjonen.
De eneste som bor sammen med barnet hele døgnet, er voksne ansatte
som går i turnus. Dette er et inngripende tiltak, og undersøkelser
viser at barn føler seg isolerte og kontrollerte. Flere har også
sagt at de ikke går på skole. I 2016 fikk barnevernsmyndighetene kritikk
for bruken av enetiltak. Myndighetene svarte at praksisen skulle
strammes inn.
Personlig har
jeg en nullvisjon om enetiltak, men jeg merker meg at fagpersoner
mener at i enkelte tilfeller er det behov for enetiltak. De har
beskrevet at mange barn lever altfor lenge i og med omfattende omsorgssvikt.
For enkelte medfører dette så store påkjenninger at det påvirker
deres evne til å inngå i relasjoner med andre og nyttiggjøre seg
omsorg. De har også behov for ivaretagelse og omsorg som er langt
på siden av det man oppfatter som det normale. Ofte trenger de også
behandling innen psykisk helsevern.
Noen av ungdommene
som sliter mest, har et komplekst tilstandsbilde med veldig mange
vonde erfaringer og en alvorlig psykisk lidelse. Det handler om
ungdom som står i fare for å ta livet av noen, i verste tilfelle, eller
å skade seg selv. Og noen blir rett og slett gitt opp av samfunnet.
Hvordan vil statsråden
følge opp behovet for riktig bruk av såkalt enetiltak, og hva kan
gjøres for å behandle barn med slike store hjelpebehov?
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [10:27:43 ] : Jeg er helt enig
i at de fleste barn har det best sammen med andre barn og unge.
Hovedregelen er derfor at barn og unge som må bo på institusjon
i en kortere eller lengre periode, skal bo sammen med andre. Enetiltak
skal altså kun brukes når det er til barnets beste.
Vi har hatt tett
kontakt med Bufdir om bruken av enetiltak i år, og jeg har fått
bekreftet en langt mer restriktiv bruk av enetiltak. Bufdir opplyser
at det kun har vært startet fem nye enetiltak i 2019, og at antallet
enetiltak har gått ned fra 118 i tredje kvartal 2018 til 83 i andre
kvartal 2019.
Samtidig må vi
erkjenne at noen barn og unge har utfordringer som gjør det krevende
å gi et botilbud sammen med andre som er forsvarlig både for dem
selv og for de andre barna. Da kan et godt tilrettelagt enetiltak
være nødvendig i en periode. Men enetiltak må brukes med varsomhet
og kun når faglige vurderinger finner at det er til barnets beste.
Barn som bor i
enetiltak, har de samme rettighetene som andre barn som bor i barnevernsinstitusjon.
Det betyr at så langt det lar seg gjøre, skal de gå på skole sammen
med jevnaldrende, de skal delta på fritidsaktiviteter, kunne ha
besøk og bevege seg fritt.
Regelverket for
kvalitetssikring, godkjenning og tilsyn og reglene om barns rettigheter
på institusjon gjelder også for enetiltakene. Det er regler som
setter rammer for bruk av tvang. Alle disse reglene bidrar til å
ivareta rettssikkerheten til barna.
Både helseministeren
og jeg er opptatt av å styrke samarbeidet mellom barnevernet og
helsetjenestene og sånn bedre den psykiske helsehjelpen til barn
i barnevernet. Vi har derfor iverksatt en egen satsing for å styrke barn
i barnevernets tilgang til kartlegging og behandling av helseplager.
For eksempel er samarbeidet mellom barnevernsinstitusjonene og BUP
styrket for å gi barna den hjelpen de trenger. Vi har etablert to
institusjoner for barn og unge med behov for samtidig hjelp fra barnevernet
og fra psykisk helsevern. Men vi trenger mer kunnskap om hvordan
vi best møter behovene til de barna i barnevernet som har de mest
sammensatte og mest komplekse utfordringene.
Jeg har derfor
igangsatt en helhetlig gjennomgang av institusjonsbarnevernet, der
også enetiltak inngår. Dette vil gi oss grunnlag for å vurdere om
det er behov for mer omfattende endringer i institusjonsbarnevernet.
Trond Giske (A) [10:30:44 ] : Representanten Kari Henriksen
er vår hovedtalsmann på dette området og kommer nærmere tilbake
med et innlegg om Arbeiderpartiets politikk, men la meg begynne
med følgende: Både statsråden og jeg har barn på omtrent samme alder.
De er det viktigste i livet. Det er det for alle foreldre, det er
det i alle familier. Så vet vi at det er foreldre som ikke klarer
omsorgsoppgaven godt nok, de trenger hjelp – noen ganger omfattende
hjelp, og noen ganger må barnet bort fra foreldrene. Men en kan
vanskelig tenke seg noe mer inngripende i et menneskes liv enn å bli
fratatt sitt barn.
Vi har enormt
strenge regler i samfunnet for rettssikkerheten rundt eiendom hvis
bilen din blir tatt, eller huset ditt, eller trygden din, selv om
det er litt uklart der for tiden, men når det gjelder barnet ditt,
opplever vi altså en mangel på rettssikkerhet.
I 2008 sa departementet
at de var bekymret for antallet akuttvedtak. I 2008 var det 945
akuttplasseringer. Ni år etterpå, i 2017, var vi oppe i 1 800. Så
ble det en politisk diskusjon, og plutselig faller antall akuttvedtak med
over 200. Nå sier statsråden at enkeltplasseringer plutselig har
stoppet omtrent helt opp fordi det har blitt en politisk og mediemessig
oppmerksomhet rundt det. Dette må jeg si skremmer meg, for hvis
det var faglige, grundige, innsiktsfulle rettssikkerhetsmessige
vurderinger som lå til grunn, burde ikke avisoppslag og politiske diskusjoner
påvirke dette i det hele tatt. Hvis vi plutselig hørte at antall
kreftoperasjoner gikk opp eller ned med 20, 50 eller 200 fordi det
var politisk oppmerksomhet rundt det, hadde vi blitt skremt. Og
det er dette som er så alvorlig at vi i Stortinget bør få en skikkelig
sak om det. Nå snakker statsråden om at det skal legges fram en
lov våren 2021. Det betyr at vi snakker om kanskje et par–tre tusen
flere akuttvedtak, mange flere enkeltplasseringer, mange flere barn
som ikke følges opp på en god måte.
Jeg forstår at
det er veldig krevende å jobbe i barnevernet, og vi har hørt om
saker, vi kjenner til saker der man har grepet inn for sent, der
alle sitter ytterst på stolen, livredde for å gjøre en feil. Men
da må denne institusjonen ha den politiske bakkingen ved at man
har en full gjennomgang av hele systemet: Er det ressurser nok? Er
de sakkyndige gode nok? Er strukturene gode nok? Er de sakkyndige
i stor nok grad uavhengige av barnevernstjenesten? Fungerer nemndsystemet?
Er advokatene i stand til å hjelpe de foreldrene som kommer inn
i barnevernet?
Nå har vi sett
fra Nav-sakene hvordan folk er blitt hyret inn uten engang å kunne
EØS-retten, og at domstolene ikke kan EØS-retten. Nå viser statsråden
selv til at vi har over 30 saker i Den europeiske menneskerettsdomstol.
Vel, hvis det viser seg at vi heller ikke på dette området har klart
å følge de europeiske reglene som gjelder også for Norge, er det
et mer alvorlig område enn om en har mistet trygden: En har mistet
barnet. At ikke statsråden egentlig sitter hver dag og er livredd
for at han – og jeg har vært statsråd i nesten ti år – skal være den
som om to år må svare for hvorfor han ikke gjorde noe med det samme,
når det er sak etter sak etter sak for Den europeiske menneskerettsdomstol,
det fatter jeg ikke – at man tar den sjansen.
De sakkyndige
psykologene Ragnhild Pettersen, Monica Flock og Ester Solberg skrev
i et innlegg i Dagsavisen den 3. juli 2019 at i en del saker er
det faktisk akuttvedtaket og omplasseringen som er det som har skapt størst
traume for barnet. Er det et ansvar statsråden er komfortabel med
å sitte med? Så vet vi helt sikkert at det under der er saker hvor
barnevernet ikke får gjort nok, hvor barn skulle hatt mer hjelp,
hvor foreldrene skulle hatt mer hjelp.
Det er rørende
og det er flott at interpellanten tar opp saken, og statsråden er
glad for at man interpellerer og svarer, interpellerer igjen og
svarer igjen, men jeg går ut fra at regjeringspartiene har så god
kontakt at dette kan de snakke om når som helst. Dette er ikke godt
nok for Stortinget. Vi må få en sak – enten i form av en redegjørelse
eller en melding, men helst en redegjørelse – for da får komiteen
og de politiske partiene behandle dette enormt viktige området nå.
Noe annet vil være å svikte.
Tage Pettersen (H) [10:36:07 ] : La oss benytte den anledningen
vi faktisk har i dag, til å diskutere dette viktige temaet. Det
å diskutere barnevern setter i sving følelser hos mange. En slik
debatt berører barn og unge som har erfaring med tjenesten, familier
som står midt oppe i det eller er berørt på andre måter, ansatte
som står med begge bena i det hver dag, og oss politikere på ulike
nivåer, som har ansvaret for det tilbudet som gis.
Jeg opplever at
vi alle har et felles mål om at kvaliteten på barnevernet må løftes.
Samtidig må ikke det bli oppfattet som kritikk av alle dem som jobber
innen feltet, og som gir av seg selv og sin kompetanse hver eneste dag.
NRK avdekket for
få uker siden et lukket Instagram-nettverk der jenter deler historier
om selvskading og selvmordsforsøk. Unge jenter i ulike livssituasjoner opplever
at de ikke har noen å snakke med om de personlige og vanskelige
tingene. Som samfunn er det på mange måter en fallitterklæring når
lukkede nettverk på nettet blir det man tyr til når man søker trygghet,
nærhet og fortrolighet. 500 jenter har funnet veien inn i nettverket
i løpet av få år, og 15 av jentene har tatt sitt eget liv. Det er
bare tragisk.
Jeg bringer dette
inn i debatten fordi NRKs gransking har avdekket at flere jenter
blir introdusert for dette nettverket mens de er under offentlig
omsorg, f.eks. i institusjoner. NRK forteller at behandlere bekrefter
at de har hørt om nettverket, men ikke snakker med ungdommene om
dette fordi det oppleves som for privat. Det sier meg bl.a. at vi
fortsatt må satse på kompetanseheving innen feltet.
Flere miljøer
er opptatt av likemannskompetanse – det at man kan møte noen som
har opplevd det man selv står midt oppe i, det at man kan møte noen
som har forståelse for de utfordringene man lever med. Selv møtte
jeg Torbjørn Mohn-Haugen, som er erfaringskonsulent, etter oppslaget
i NRK. Han ble i 2018 kåret til årets erfaringskonsulent, og vi
hadde en lærerik samtale som jeg håper kan være starten på noe mer
for å løfte denne kompetansen tydeligere inn i tjenestene.
Utfordringen vi
debatterer, er hvordan vi kan gjøre barnevernet vårt bedre. Svarene
er mange, men vi kan selvfølgelig ikke overse de tiltakene som regjeringen
enten har iverksatt, eller som er i prosess. Endringene i ansvarsdeling
mellom stat og kommune som følge av barnevernsreformen skal tre
i kraft i 2022, og kommunene gis økt ansvar og større frihet til
å velge hvilke tiltak de mener er til beste for barna.
Regjeringen har
satt i gang et historisk kompetanseløft i det kommunale barnevernet.
Det er satt av over 90 mill. kr til kompetansehevende tiltak i 2020
samtidig som det jobbes med forslag til nye kompetansekrav i barnevernet.
Man er også i gang med å se på og videreutvikle bachelor- og masterutdanningen
på området.
Det er igangsatt
et forskningsoppdrag, som statsråden var inne på, som skal gi en
helhetlig gjennomgang av dagens institusjonstilbud og styringen
av dette, det som leveres av både private og offentlige leverandører. Dette
vil gi grunnlag for å vurdere om det er behov for mer grunnleggende
reformer i institusjonsdelen av barnevernet.
Målet med den
nye barnevernsloven som kommer, blir å sette barnas behov i sentrum
og bidra til økt forebygging og tidlig innsats. Vi må bygge på de
ressursene som finnes rundt barnet, og legge til rette for å involvere barnets
familie og nettverk i mye større grad.
I sum svarer disse
arbeidene på mye av det representanten Trond Giske etterspurte,
men grundighet må selvfølgelig legges til grunn for det arbeidet
som skal gjøres.
Samtidig er det
viktig å tenke på virkemidler og tiltak som bidrar til at færre
får behov for barnevernets tjenester. Vi må legge til rette for
gode lavterskeltilbud, gjerne i samarbeid med frivilligheten, og
vi må på mange ulike politikkområder bidra til at flere utfordringer løses
før det blir til unge mennesker med behov for reparering.
Regjeringen er,
som jeg har vært innom, i gang med flere gode prosesser, men vi
må sammen også tenke nytt for dette feltet. Jeg tror vi sammen må
tørre å snu flere stener enn det vi har gjort så langt.
Morten Wold (FrP) [10:40:46 ] : Fremskrittspartiet har i mange
år vært sterkt engasjert i spørsmål rundt barnevern. Helt fra tiden
da tidligere stortingsrepresentant John Alvheim lagde sine ti punkter
om hvordan man burde forholde seg om man fikk barnevernet etter seg,
har vi ment at barnevernet må bli bedre.
Det kan like gjerne
slås fast først som sist: Barnevernet gjør mye bra, men barnevernet
gjør også feil som får enorme konsekvenser for både foreldre og
barn i det lange løp. Og vi ser familier som rives i filler fremfor
å bli hjulpet.
Det foreligger
både domfellelser mot Norge og saker angående barnevern i kø for
behandling ved menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Hele 34 saker
er antatt av domstolen mot Norge. Det burde være helt unødvendig at
saker ikke løses på en fornuftig måte før de faktisk ender der.
Barnevernet skal
være til støtte og hjelp for nettopp dem som ikke takler sitt eget
familieliv. I Alvheims tid dreide det seg i hovedsak om å sikre
at barnevernet ikke grep inn med feil tiltak og overtakelse av omsorg
i de tilfeller der andre tiltak ville vært bedre. I dag ser vi et
langt mer nyansert bilde av hvordan barnevernet kan – og må – bli
bedre. Vi ser at diskusjonen rundt barnevernet av og til preges
av helt andre forhold enn hvordan barnevernet faktisk kan bli bedre.
Blant annet ser vi at deler av opposisjonen setter en meningsløs
motstand mot private tilbydere av barnevernstjenester foran barns
behov for gode tjenester. Det er et eksempel på ideologisk blindhet
og overkjøring av enkeltmennesker som trenger samfunnets hjelp.
Det som derimot
faktisk vil hjelpe familier og barn, er et barnevern som blir bedre
til å finne og levere riktige tiltak for hver familie. Hvordan kan
vi forvente at barnevernet skal klare det? Kanskje trengs det lovendringer, en
annen type utdanning og en endring i tankegang? Men først og fremst
må barnevernet endre seg for å bli bedre for både barna og også
foreldre og gjerne besteforeldre som mister kontakt med sine barn
og barnebarn. Da må vi ha et godt lovverk, gode regler, god organisering,
god kompetanse og et barnevern med høy tillit i befolkningen. En
slik tillit må fortjenes, opparbeides og kontinuerlig vedlikeholdes
slik at folk føler at de kan stole på barnevernet. I dag er det
faktisk mange som ikke gjør det. Folk må stole på at barnevernet
gjør en god jobb. Det gjelder både foreldre, barn og besteforeldre
– men også naboer, lærere og alle andre som kjenner barnet og familien.
Engasjementet
rundt barnevernet er enormt i Norge. Noen kjemper sin egen kamp
for den urett de mener seg utsatt for når ett eller flere barn er
tatt fra dem. Andre arbeider mot hele systemet på vegne av andre.
En person som kjemper kampen mot barnevernet for foreldre og barn
som er adskilt av barnevernets vedtak, er Marius Reikerås. Hans
utrettelige kamp har brakt mye til overflaten, endog domsavsigelse
mot Norge i menneskerettsdomstolen i Strasbourg. I et land som Norge
skulle dette ikke være nødvendig, men det er bare å fastslå at det
er usedvanlig viktig at det finnes personer som Reikerås, som utfordrer
systemet, lukketheten, kulturen og tenkemåten.
Som sagt: Barnevernet
gjør veldig mye bra. Men barnevernet gjør også mange feil. Og det
er når en feil blir forsøkt dekket over med en ny feil, at problemene
gjerne starter. Dessuten er det aldri noen vilje i barnevernet til
faktisk å erkjenne at man tok feil, vurderte feil og gjorde feil
vedtak. Det skjer så å si aldri. Nettopp derfor arbeider regjeringen
med å oppdatere barnevernsloven. Det er nødvendig. Som stortingsrepresentant
får jeg mange henvendelser om enkeltsaker. Det er umulig å gå inn
i dem alle. Vi får også mange gode innspill fra organisasjoner som
jobber med slike spørsmål. Alt dette tar vi med oss for å lage en
best mulig lov.
Jeg skulle gjerne
snakket om en slags nullvisjon for barnevern i Norge. Aller helst
skulle jeg ha snakket om en nullvisjon for behovet for barnevern.
Realiteten er nok, dessverre, at det vil forbli et behov for barnevern
i all fremtid. Målet må være at foreldre og barn i størst mulig
grad skal få leve sammen. Det er barnevernets oppgave å tilby hjelp
i en tidlig fase for å kunne realisere dette.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [10:45:43 ] : Norge som nasjon har
en stolt tradisjon for å ta vare på og beskytte barn, bl.a. med
innføring av verdens første barnevernslov, vergerådsloven, i 1896,
og etableringen av verdens første barneombud i 1981. La meg få understreke
at det i dagens Norge finnes svært mye godt barnevern som hjelper
og støtter familier og barn med utfordringer, men det finnes også
dårlig barnevern, som kan gjøre stor skade. Målet må være å ha et
trygt barnevern med høy kvalitet og med tillit i befolkningen. Men
der er vi ikke nå – virkelig ikke. Stadig avslører media svært graverende
saker hvor barnevernet svikter sårbare barn. Det er hjerteskjærende
å lese. Samtidig har også flere store og gode offentlige utredninger
og tilsynsrapporter pekt på altfor mange feil som begås, og for
mye svikt i systemet.
Internasjonalt
har det norske barnevernet fått kritikk av FNs barnekomité, som
er bekymret over at barn kan ha blitt skilt fra sine foreldre uten
at det har vært til barnets beste, og bekymret over bruken av tvang,
adskillelse av søsken, at det er betydelige regionale forskjeller i
barnevernets praksis og utilstrekkelig kommunikasjon mellom barnevernstjenester
og familier.
At Den europeiske
menneskerettsdomstol har tatt inn 34 barnevernssaker mot Norge,
er utvilsomt oppsiktsvekkende og forteller at det definitivt kan
diskuteres om systemet vårt er ute å kjøre, særlig siden vi allerede
er blitt dømt i to av sakene. Rettssikkerheten til barnevernsbarna
er nå satt under tvil. De ansatte i barnevernet ber fortvilt både
meg og alle andre politikere, ikke minst statsministeren i den store
heierna-kampanjen, om hjelp til å få mer tid og til å få flere kollegaer
til å gjøre jobben sin skikkelig. Barneombudet og Landsforeningen
for barnevernsbarn er også av dem som mener at det brukes altfor
lite ressurser på stillinger i barnevernet i forhold til det behovet
som er. Å jobbe der er krevende, noe som vises ved at for mange
slutter i jobben på grunn av arbeidspress og på grunn av mye hets.
Det er store utskiftninger i bemanningen, med alt det fører med
seg av negative effekter.
Rekruttering av
fosterhjem er også et alvorlig problem som kan virke å være voksende.
Bare i Telemark, hvor jeg kommer fra, kom det denne uken fram at
43 barn trenger fosterhjem – 43 sårbare barn. Hvordan kan vi med
hånden på hjertet si at staten tar på alvor det å overta omsorgen
for barn når vi tydeligvis ikke har sørget for at det står mange
nok – og ikke minst gode nok – tilbud klare til disse barna? Vi
har tydeligvis en stor jobb å gjøre med å bedre vilkårene til fosterhjem slik
at flere påtar seg denne viktige og vanskelige jobben.
Vi har også en
stor jobb å gjøre med å sikre barn og unge god nok psykisk helsehjelp.
Siden regjeringen har bygd ned det tilbudet i helsevesenet, er det
barnevernstjenesten som får nye utfordringer som følge av det –
ikke minst når det offentlige ikke en gang kan kartlegge hvilke
psykiske og fysiske utfordringer barna har med seg når barnevernet
overtar omsorgen.
Det løses ofte
med det VG har avslørt i det siste, at man kjøper dyre enetiltak
hos store kommersielle aktører, aktører som til og med får lov til
å være med og beslutte at disse barna skal få just det tilbudet
de selv selger til barnevernet. Her er det veldig mye som lugger.
Det er dessverre også veldig mange andre steder det lugger. Det er
faktisk altfor mye som lugger, og på et vis som gjør at jeg ikke
blir nok beroliget over dagens interpellasjonsdebatt, for det er
tydelig at ansvarlig statsråd mener at det ikke er så ille som vi
i Senterpartiet mener at det er. Det er ikke en erkjenning god nok
av at det må mye mer til for å komme på rett kjøl enn det som er
planlagt i den kommende barnevernsreformen, som ble vedtatt for mange
år siden – i justeringene det ligger an til i barnevernsloven, og
i det arbeidet som gjøres for å øke kompetansen for de ansatte.
Dette er ikke nok, det må sterkere lut til.
Det sier sitt
at komitéleder Ørmen Johnsen fra regjeringspartiet Høyre reiser
denne interpellasjonsdebatten i dag, for hun er også svært bekymret,
slik jeg opplever det hun sier.
Jeg vet at alle
i denne salen er opptatt av at barnevernet skal bli bedre, også
de som ikke opplever at det er så stor krise som jeg mener det er.
Jeg tror at det arbeidet som er satt i gang, kan forbedre ting,
men jeg mener også at det er en slags spredt brannslukking. Vi har
ikke helt oversikten over alt som ikke er på plass, og det er ikke
så rart, da min opplevelse etter å ha jobbet politisk med barnevernet
har vært at dette ikke er et felt som har vært løftet politisk –
samtidig har det vært veldig taushetsbelagt og tabubelagt.
Det er nå så mange
sider ved barnevernet vi må gjøre mer med enn det ansvarlig statsråd
og departementet har planer om. Det vil koste framover – ikke bare
for de berørte barna, men også for familiene deres og dem som skal
jobbe innenfor dette feltet. De må ha flere tiltak enn det som ble
lansert i dag. Vi må ha raskere tiltak, og vi må ha en mye større,
grundig gjennomgang av hele feltet.
Solfrid Lerbrekk (SV) [10:51:05 ] : Veldig mange unga får god
hjelp i barnevernet. La oss aldri gløyma det. Me har ei langt betre
ordning for å beskytta ungar og gje omsorg til dei som treng det,
enn stort sett resten av verda. Det gode med barnevernet er me nøydde
til å beskytta, særleg no som barnevernet er under angrep frå fleire
hald. Nokre av desse angrepa handlar ikkje om å forbetra barnevernet
slik at dei kan hjelpa fleire barn, men tvert imot om å byggja ned
det vernet som barnevernet skal vera – angrep som vil flytta fokuset
frå ei teneste som skal beskytta barn.
Men det er heller
ikkje tvil om at barnevernet er i ein kritisk tilstand, at den tenesta
som skal hjelpa dei kanskje mest sårbare i samfunnet vårt, heilt
systematisk er neglisjert, manglar ressursar og er underbemanna.
Det er beskjeden frå dei tilsette i front, dei som treffer ungane
dagleg, og som skal finna ut kva hjelp dei treng. Hundrevis av tilsette
i den kommunale barnevernstenesta har gjennom heierna-kampanjen
i snart eitt år ropt varsku om at dei har altfor få folk på jobb
til å ha tid til å gje ungane den hjelpa dei har både krav på og
stort behov for.
Ei undersøking
viser at heile 80 pst. av dei tilsette seier at dei har for lita
tid til å gjera sin del av jobben godt nok. Dette er djupt alvorleg:
bekymringsmeldingar som vert liggjande i månadsvis, dårleg oppfølging
av fosterheimar, barn som ikkje vert lytta til når det gjeld deira eige
liv, fordi barnevernstenesta ikkje har tid nok til å følgja opp.
Statsråd Ropstad
vender ryggen til dei tilsette når han ikkje eingong vil halda ei
utgreiing om situasjonen i barnevernet, men minst like ille er det
at han òg vender ryggen til ungane. Difor vil eg gjerne utfordra
statsråden: Når han no står her og seier at ting er på rett veg,
at regjeringa fiksar opp, kvar har han den informasjonen frå? Har
han snakka med ungane? Eller har han snakka med dei tilsette i førstelinja?
Det kan han ikkje ha gjort, for ungane sjølve seier at beskjeden
er ein heilt annan. Der er beskjeden bl.a. at ungar ikkje eingong
fortel om det viktigaste til barnevernet. Og når barnevernet ikkje
får vita om det aller viktigaste i livet til ungane, korleis kan statsråden
då stå her og vera så sikker?
Nei, dette held
ikkje. Når dei tilsette og ungane fortel at dei mister umistelege
skjebnar, når barneombodet er sjokkert over kor stemoderleg behandla
tenesta for dei mest sårbare er, då held det berre ikkje at statsråd Ropstad
ikkje eingong vil greia ut for Stortinget om situasjonen.
Denne avgrensa
interpellasjonsdebatten med eit spørsmål der statsråden, flaut nok,
skryter av tilstanden i barnevernet, er langt frå godt nok når me
har ein så kritisk situasjon i tenesta som skal beskytta dei mest
sårbare ungane i samfunnet. Difor godtek heller ikkje me i SV denne
interpellasjonen som ei erstatning for ei skikkeleg utgreiing i
Stortinget.
Grunde Almeland (V) [10:55:26 ] : Jeg er også bekymret. Jeg
er bekymret på grunn av de sakene som er blitt rullet opp i media
om enetiltak, jeg er bekymret over alle de sakene som går for Den
europeiske menneskerettsdomstol, jeg er bekymret for det enkelte
barn som det handler om, som opplever svik på svik, først fra sine
nærmeste omsorgspersoner, dernest fra systemet – igjen og igjen.
Jeg er bekymret for at barna under barnevernets omsorg ikke får
den helsehjelpen de trenger verken fysisk eller psykisk, og jeg
er bekymret over mangelen på fosterhjem. Men først og fremst er
jeg bekymret fordi det handler om enkeltskjebner, og jeg kjenner
også på det ansvaret som vi alle i denne salen bør kjenne på fordi
vi er med og påvirker det.
Det er også krevende
med et saksfelt som dette hvor interessene er så sterke, og hvor
livene og enkeltskjebnene, uavhengig av hva man gjør, vil påvirkes
sterkt. Det vil alltid være konflikter nettopp på et slikt felt.
Det handler om livet til individer, og da er ansvaret for de enkeltpersonene
som jobber i barnevernet, enda større, fordi det krever kompetanse,
ressurser og kjærlighet å hjelpe barn som av en eller annen grunn
ikke har det godt hjemme. Barnevernet er viktig for å ivareta barn
som er utsatt for omsorgssvikt, og for at barnevernet skal kunne gi
riktig hjelp til riktig tid, må de ha tilstrekkelige ressurser til
å tilby et mangfold av tilpassede hjelpetiltak. Alle tiltak må ha
som formål å gi barnet bedre omsorg og oppfølging ut fra dets individuelle
behov, for det er barnet som skal settes først.
I denne debatten
og i svarene fra statsråden opplever jeg ikke at regjeringen sier
at man er fornøyd med tilstanden slik som den er, men jeg opplever
en anerkjennelse av at her er det mye å gjøre, og at statsråden
viser til konkrete tiltak som regjeringen faktisk er i gang med. Dette
er en prosess. Det er mye som skal gjøres, men vi er i gang, og
jeg er glad for at regjeringen skal levere forslag til ny barnevernslov,
og at de har signalisert at målet skal være å øke kvaliteten i barnevernstjenesten
og styrke rettighetene til de barna som trenger det aller mest.
Det er viktige prioriteringer. Det er bra at vi eksempelvis har vært
tydelige på at rett til ettervern skal utvides til 25 år.
Vi står foran
– og midt oppe i – et historisk kompetanseløft av det kommunale
barnevernet. Når vi snakker om bemanning, er det også et faktum
at fra 2013 til 2018 har det blitt 1 300 flere ansatte i det kommunale barnevernet,
og fra 2017 til 2018 økte bemanningen med om lag 200 nye saksbehandlere.
Dette er en høyere årlig stillingsvekst enn under den rød-grønne
regjeringen. Samtidig viser SSB-tall at det ikke var vekst i saker
i 2018, og det er også godt nytt for kapasiteten, selv om jeg også
helt klart ser meldingene om at det fortsatt er klare behov.
Men det som bekymrer
meg mest i denne debatten, er at altfor ofte blir svarene altfor
enkle. Når man eksempelvis får avdekket problemer hos et kommersielt
selskap som har levert en tjeneste til barnevernet, er svaret fort
at man skal forby alle private aktører, heller enn å ta en diskusjon
om hvilke krav man bør stille. Og det er der debatten bør legges:
Hvordan sikrer man kompetanse, hvordan sikrer man kvalitet, og hvordan
sørger man for hverdagen til de barna som faktisk fortjener og trenger vår
hjelp, at de får det de har rett på? Det er barna som er viktigst,
og det er disse barna som fortjener vår oppmerksomhet.
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [11:00:38 ] : Nettopp fordi
trygg oppvekst for barn bør være en så viktig politisk prioritering,
er jeg glad for at det både folkelig og politisk sett er et stort
engasjement for barnevernet. Men dessverre er det store utfordringer
i barnevernet, og selv om det kan være noe uenighet om hvilke utfordringer
man bør ta tak i først, er det bred enighet om at barnevernet må
prioriteres og løftes, og det skal vi gjøre gjennom de satsingene
som nå er på gang. Vi skal styrke barnevernet, og vi skal sørge
for at de barna det gjelder, og deres familier, får bedre hjelp.
Barnevernet håndterer
vanskelige saker, og konsekvensene ved å trå feil kan være alvorlige.
Det er et stort ansvar på mange nivåer å se til at kvaliteten og
rettssikkerheten for det enkelte barn og deres familie er god. Formålet
med barnevernsloven er å sikre at barn og unge som lever under forhold
som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig og riktig
hjelp og omsorg og til rett tid.
En utfordring
i barnevernet i dag er at hjelpeapparatet ikke er tilstrekkelig
samordnet. Behov for psykisk helsevern, rusomsorg, familieterapi,
helsestasjonstjenester, Nav og barnevern koordineres ikke godt nok. Det
resulterer i at mange familier får hjelp av feil instans. Jeg mener
at vi derfor i større grad enn før må se på dette komplekse feltet
i et helhetsperspektiv.
Omfang og karakter
på barnevernets utfordringer varierer veldig, så det er viktig at
vi lytter til dem som har skoa på, og at vi har tillit til at lokale
politikere kjenner sin kommunes barnevern best. For å sikre et godt
barnevern i hele landet er det helt avgjørende at nettopp kommunene
tar større eierskap til sine lokale barnevernstjenester. I lys av
dette trengs det en forventningsavklaring til kommunene i forslaget
til ny barnevernslov. Kommunene må gis et tydeligere ansvar for
å forebygge omsorgssvikt og for å samordne det kommunale tjenestetilbudet
rettet mot alle barn i sin kommune. Kommunen må også i større grad
pålegges å koordinere det forebyggende arbeidet bedre for framtiden,
og tilbudet til barn og unge må ses på i en helhetlig kontekst.
Kommunestyret må gis ansvar og ta eierskap til selv å vedta en plan
for hvordan tjenestene lokalt skal samarbeide, med utgangspunkt
i de rapporteringene de gis av barnevernstjenesten.
Vi må ha klare
rammer, forventinger, mer samhandling og ikke minst økt fokus på
kompetanse med målrettete tiltak for å få på plass et bedre barnevernstilbud
og for å sikre barns rettssikkerhet. Kommunene har en svært viktig
rolle i tiden som kommer, med de satsingene vi skal gjøre på barnevernsfeltet.
Jeg vil derfor
takke statsråden for god orientering så langt, men også oppfordre
ham til å orientere litt mer om kapasitetsutviklingen i det kommunale
barnevernet, og om hvordan han har planlagt å følge opp utfordringene
ved noen kommuners eierskap til sitt lokale barnevern i varslet
forslag til ny barnevernslov.
Kari Henriksen (A) [11:04:15 ] : Barn i barnevernet trenger
en regjering som ikke undervurderer alvorlighetsgraden i bekymringene.
34
norske barnevernssaker til behandling i EMD, oktober 2019 i Dagbladet.
«Denne
gutten har opplevd mishandling og omsorgssvikt av det offentlige
barnevernet, og det må straffeforfølges. Nå er jeg lei av at ingen
tar ansvar.» Advokat Saar Pedersen i VG november 2019.
«Avsløringer
i media av brutal uforstand i enkeltsaker blir unnskyldt som uheldige
unntak.» Gro Hillestad Thune, menneskerettsjurist, i Ytring september 2019.
«For
mange barn tas fra foreldrene sine.» Psykolog Willy-Tore Mørch og
Magne Raundalen, mars 2019 i Dagbladet.
«Mangel
på faglig forståelse i barnevernet svekker rettssikkerheten.» Kari
Killén i Aftenposten august 2018.
«En
lang rekke barn blir utsatt for grov uforstand og overgrep i dagens
barnevern.» Over 100 fagfolk sendte bekymringsmelding til regjeringa.
Aftenposten 10. juni 2015.
Advokat
Thea Totland peker på vilkårlighet i bruk av sakkyndige, manglende
kontroll av dem, og skjevhet i tilgangen til kompetanse og ressurser.
Heierna-kampanjen
illustrerer godt fortvilte ansattes hverdag.
Dette handler
ikke om kommuner eller ansatte som ikke gjør jobben sin. De har
gitt beskjed – mangel på folk, høy turnover, dramatisk for barn
som trenger kontinuitet, tillit og forutsigbarhet. Det handler om
politisk abdisering av ansvar for myndighetsoppgaver som er delegert.
Det handler om det barneombudet sa på høringen. Ja, det er krise,
en styringskrise. Norge som stat har ikke tatt inn over seg hvor
komplekst barnevernet er på kommunalt og statlig nivå, og det styres
ikke godt nok. Barn rammes hardt når forskjellene øker, barn rammes
hardt når de nærmeste svikter, og barn rammes hardest når vi som
fellesskap svikter.
Statsministeren
ønsker seg flere suksesshistorier i barnevernet, men regjeringa
signaliserer på sjette året: Vent og se. Og hva ser vi? Regjeringa
har stoppet nye øremerkede stillinger til det kommunale barnevernet,
antall bekymringsmeldinger har økt, ansatte pålegges krevende arbeidsoppgaver
og flere kommer i ny lov, gode og kvalifiserte voksne kaster kortene
fordi de opplever ikke å ha tid til barna, er i skvis, blir trakassert
og truet, barnevernet kritiseres stadig mer internasjonalt, og penger
sløses bort på kommersielle selskaper, mens ideelle aktører forsvinner.
Barn, foreldre
og fagfolk trenger løsninger raskt. Barna er de som har virkelig
dårlig tid. Regjeringa har mottatt mange bestilte og svært kritiske
rapporter, som NOU 2016: 16, NOU 2017: 12 Svikt og svik, datert 22. juni
2017, og Riksrevisjonens rapport Dokument 3:8 for 2017–2018. Alle
er alvorlige nok hver for seg, men sett i sammenheng er det kritisk.
Helsetilsynets rapporter og regjeringsbestilte rapporter kan også
legges i den bunken.
Og som om dette
ikke skulle være nok – barneombudet hadde én sak på dagsordenen
under høringen til neste års statsbudsjett: Det må settes av mer
penger til øremerkede stillinger i det kommunale barnevernet.
Ministeren kan
ikke skyve denne store og inngripende myndighetsøvelsen ned til
kommunene og ansatte i barnevernet uten selv å ta ansvar for å sette
dem i stand til å utføre oppgaven. Det er her regjeringa svikter. Det
er intet annet enn en stor ansvarsfraskrivelse fra politiske ledelse.
I denne debatten
har vi hørt representant etter representant gå på talerstolen og
fortelle om svikt – grov og alvorlig svikt, og grove og alvorlige
bekymringer. Det tror jeg på at alle her i salen opplever. Men når
det kommer til løsninger, er det «same procedure as last year», bortsett
fra at jeg lyttet nøye da Tage Pettersen fra Høyre sa at han ønsker
at enda flere steiner skal snus. Der er vi helt på linje, og vi
burde hatt en redegjørelse som kunne både pekt på steinene og fått
løftet enda flere steiner.
Kjersti Toppe (Sp) [11:09:19 ] : Det er ein alvorleg situasjon
i norsk barnevern, men vi har ei regjering som ikkje tar situasjonen
på alvor. Vi har barn som opplever svikt og svik, der staten i enkelte
saker er dei som sviktar mest. Vi har barn som går til grunne når
dei er i barnevernsomsorg etter at staten har tatt over foreldreansvaret.
Opposisjonen på
Stortinget har bedt om ei fullstendig utgreiing frå regjeringa i
denne saka, men statsråden nektar. Eg synest det er eit paradoks
at i denne interpellasjonsdebatten er regjeringspartia einige om
at ein skal få det til slik at kommunane pliktar å ha ein tilstandsrapport
kvart år, mens regjeringa sjølv altså ikkje vil ha ein tilstandsrapport
i Stortinget. Det seier litt, og det meiner eg er svært kritikkverdig.
For eit par år
sidan endra Stortinget føremålsparagrafen i barnevernslova. Da fekk
vi inn ordet «kjærlighet» i føremålsparagrafen. Lova skal bidra
til at barn og unge vert møtte med tryggleik, kjærleik og forståing.
Det var ein flott debatt vi hadde i Stortinget den gongen, og eg
trur presidenten var med og hadde innlegg. Så veit vi at det etterpå
har vore mange eksempel på at dette ikkje skjer. «Glasjenta» vart
ikkje møtt med kjærleik. «Guten på luftmadrassen» vart ikkje møtt
med kjærleik og forståing. Dei vart møtte av eit system med svikt
i alle ledd: massiv tvang, massive flyttingar, svikt frå hjelpeapparatet,
einetiltak, svikt frå barne- og ungdomspsykiatrien, maktovergrep
frå politiet.
Etter saka med
«glasjenta» lova regjeringa at ingen barn skulle oppleva det same
som ho. Blant anna vart det i tilsynsrapporten peika på at einetiltak
ikkje måtte skje om barnet ikkje ville det sjølv. Sidan har bruken vorte
femdobla. Det er greitt nok at bruken har gått ned i år, men dette
er eit lovtomt rom, og spørsmålet er korleis dette kunne skje. Ein
ting som har kome fram, er at dette kan skje fordi alternativet
til dei mest sjuke og mest skadde barna ikkje finst i det offentlege.
I VG kunne vi lesa at direktør Trommald i Bufdir sjølv sa at grunnen
til den auka bruken av einetiltak var at barne- og ungdomspsykiatrien
var bygd ned, og at ein ikkje lenger fengsla barn. Eg syntest det
var alvorleg lesnad. Tenk at ein står og seier rett ut at barnevernet,
i form av einetiltak, tar hand om barn som skulle ha vore til behandling i
barne- og ungdomspsykiatrien, eller at ein tar hand om barn som
før var i fengsel, og så fengslar ein dei på ein måte i barnevernet
i staden.
Eg synest det
er ein katastrofe, og eg kan ikkje få sagt det tydeleg nok: Dette
handlar i like stor grad om ei krise i barne- og ungdomspsykiatrien
som om ei krise i barnevernet. Mange av barna som i dag får ei uverdig
behandling i barnevernet si omsorg, skulle ha fått nødvendig helsehjelp
i barne- og ungdomspsykiatrien. Det hjelper ikkje at statsråden
gjentatte gonger fortel om dei to institusjonane som er oppretta
for barn som har behov for både helsehjelp og barnevernsteneste.
Dette gjeld så mange, mange, mange fleire barn enn dei få som får hjelp
i desse institusjonane. Det gjeld stort sett alle saman.
Så veit vi at
barne- og ungdomspsykiatrien vert bygd ned. Dei siste rapportane
frå Helsedirektoratet viser at det er ei nedbygging av døgnkapasitet
i barne- og ungdomspsykiatrien. Dei som hadde trengt desse døgnplassane
i barne- og ungdomspsykiatrien, var nettopp dei barna som i dag
er i barnevernsomsorg, og som kanskje vert viste til einetiltak
eller til andre tiltak. Manglande helsehjelp i barnevernet har ikkje
denne regjeringa tatt på alvor, og ein burde ha fått ei stor oppbygging
av barne- og ungdomspsykiatrien, ikkje den nedbygginga av døgnkapasitet
som skjer no. Dette ser òg ut til å fortsetja.
Framleis er det
slik at nokre barn treng skjerming og tett vaksenkontakt. Det er
ikkje det vi er ueinige i. Men det som har skjedd og kome fram,
er faktisk uverdig.
Til slutt: At
statsråden ikkje vil gjera greie for situasjonen i norsk barnevern,
er valet hans. Men eg vil seia at det òg er ansvaret hans.
Vetle Langedahl (H) [11:14:39 ] : Jeg er glad for å se at statsråden
anerkjenner at barnevernet har utfordringer knyttet til kvaliteten
på tjenestene som leveres i de ulike kommunene. Videre er det viktig
at statsråden følger opp barnevernet i små kommuner og i samiske kommuner.
Vi vet at det har vært til dels store utfordringer knyttet til både
barnevernet og andre kommunale tjenester i f.eks. Tysfjord kommune,
noe som for alvor ble kjent for allmennheten gjennom VGs dekning av
saken.
Som sjøsame fra
Porsanger er det lett å føle sympati for saken fra Tysfjord. Typetilfellet
er nok ikke unikt, selv om det i Tysfjord var et ekstremt tilfelle.
Dette har skjedd før i mange samiske bygder. Derfor er det viktig
at barnas språklige, kulturelle og religiøse bakgrunn skal ivaretas
av barnevernet, og at det ligger som et grunnprinsipp.
Jeg er glad for
at statsråden har igangsatt et større kompetanseløft i det kommunale
barnevernet. Det er bl.a. etablert en ny videreutdanning om minoritetskompetanse
i barnevernet ved VID vitenskapelige høgskole i Stavanger, og det
skal også utvikles et etterutdanningstilbud om barnevernets arbeid
med barn og familier med minoritetsbakgrunn, herunder urfolk og
nasjonale minoriteter. Det er et steg i riktig retning.
I Nord-Norge er
det stort sett små forhold og lange avstander. Vi har veldig mange
dyktige barnevernsansatte, men ofte blir forholdene så små at det
blir vanskelig å kunne gi alle en habil saksbehandling. Det er heller ikke
lett å overføre barnevernstjenester til f.eks. nabokommunen gjennom
interkommunalt samarbeid. To kommuner som derimot har klart dette,
er Berlevåg og Båtsfjord. De har byttet barnevernstjeneste. Berlevåg behandler
Båtsfjords saker og omvendt – på tross av avstand. Der man i Oslo
har en t-banestrekning i avstand mellom ulike barnevernskontorer,
har man her 9 mil mellom bygdene med fjellovergang som ofte er vinterstengt,
mellom seg.
Jeg håper også
at statsråden i framtiden vil se på utfordringene knyttet til avstander
og små samfunnsforhold i Nord-Norge, for det er viktig at storting
og regjering spiller på lag med kommunene i distriktene i denne saken.
Kan man lære av hvordan Båtsfjord og Berlevåg håndterer sine barnevernssaker
sammen? Vil dette være kompetanse som er tungt etterspurt i andre
distriktskommuner? Sannsynligvis, ikke bare i Nord-Norge, men i
hele landet.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [11:17:58 ] : Jeg vil gjenta min
takk for orientering fra statsråden. Det er et stort fagfelt å ta
hånd om, og jeg er glad for at statsråden peker på at det må jobbes
tungt på flere hold. Jeg vil også takke medrepresentanter for en
god debatt. Jeg merket meg at representanten Giske mener jeg har
en rørende omsorg for barnevernet. Det var vel kanskje litt ironisk ment.
Jeg kan forsikre om at jeg tar barnevernet på største alvor.
Det er ikke noen
kvikkfiks i barnevernet. Det må jobbes over tid. Samordningen må,
som vi har hørt, bli bedre når det gjelder forebyggende tjeneste,
og ikke minst må vi ha en kompetanseheving på alle nivåer. Jeg vet
at det jobbes med å utvikle mastergradstilbud innen barnevernet.
Jeg tror det kan gi et godt løft ikke minst å få inn forskningskompetanse,
slik at vi gjør de rette tingene basert på kunnskap og forskning.
Institusjonsbarnevernet
har statsråden sagt skal gjennomgås. Det er riktig. Samtidig trenger
vi gode, trygge institusjoner, for noen barn må faktisk være på
institusjoner. Det er en bekymring at vi ikke har nok fosterhjem.
Representanten Åslaug Sem-Jacobsen nevnte at det var et stort problem
i Telemark. Jeg tror det er et problem flere steder, og jeg ser
fram til hvordan vi kan jobbe med å rekruttere flere gode familier
til å ta vare på barn som har behov for å bli tatt vare på i kortere
eller lengre perioder.
Jeg merker meg
også dette med enetiltak og ministerens svar på det. Jeg er glad
for de to institusjonene som nå skal ivareta barn. Dette handler
om psykisk helse, og det handler om folk med spesialkompetanse.
Da er det spesialisthelsetjenesten som må ivareta så store og komplekse
problemer som dette viser.
Jeg vil igjen
takke for debatten.
Magne Rommetveit hadde
her teke over presidentplassen.
Statsråd Kjell Ingolf Ropstad [11:21:01 ] : Jeg vil takke for
innleggene og debatten. Jeg vil bare presisere det som jeg sa veldig
tydelig i mitt innlegg, at det er store utfordringer i barnevernet,
og det tar jeg på største alvor. Og med all respekt, jeg hadde jo
ikke satt i gang så enormt mange endringer hvis jeg mente alt var
perfekt i dag, så min påstand er at de neste to årene vil det skje mer
enn på iallfall veldig, veldig lenge. Det er fordi vi trenger å
styrke barnevernet, og det er jeg – og regjeringen – veldig opptatt
av.
Så er det interessant
med innleggene fra Arbeiderpartiet, der en liksom er så tydelig
på at statsråden må handle nå. Ja, jeg handler nå, og jeg har jo
redegjort for så mange prosesser som er i full sving, og som kommer de
neste årene. Men så sier en samtidig: Vi må ha en full gjennomgang,
for det er så mye som må kartlegges. Ja, det kunne vi for så vidt
ha gjort, men alle vet hvordan en full gjennomgang ville gått, og
hvor lang tid det ville tatt. Så enten må en gjøre endringer nå,
eller så må en ha en full kommisjon, som mange har foreslått. Men
vi kjenner utfordringsbildet ganske godt. Nå har vi, som jeg sa, en
helhetlig gjennomgang av institusjonsbarnevernet og bruken av private
aktører. Det vil kartlegge om det er behov for å gjøre endringer.
På fosterhjemssiden er det en egen NOU som er i full gang med oppfølgingen
i tillegg til at vi har tiltak både for rekruttering og for oppfølging
av fosterhjemmene. Flere har redegjort for den historiske kompetansesatsingen
som er i gang, og som vi ser på om vi skal utvide, både den satsingen
og å stille ulike krav, som er i full gang. Bemanningssituasjonen har
vi redegjort for, som er en viktig del. Barnevernsreformen er vedtatt
innrullet og er viktig for kommunene for forebyggingsbiten. Barnevernsloven
kommer i 2021, helsesatsingen – og også disse EMD-sakene tar jeg
på største alvor. Jeg vil si at når vi i departementet går gjennom
sakene, er det viktig lærdom å ta fra dem, men også på grunn av
at de sakene er der, har vi et ekstra fokus på menneskerettigheter
i den nye barnevernsloven. Så jeg tar på største alvor at det er
utfordringer, og jeg jobber med full trøkk for at vi skal løse det.
Så spurte representanten
Lerbrekk om hvordan jeg kan si at det også skjer positive ting i
barnevernet. Det er fordi det er styrket kapasitet det siste året.
Det er blitt 200 flere saksbehandlere, det er ikke økning i saker,
det er blitt 1 300 flere ansatte siden 2013. Det er bra, kommunene
gjør en jobb. Fristbruddene på undersøkelsene er gått ned fra 17 pst.
i 2013 til 7 pst. nå – fortsatt en vei å gå, men en positiv bedring.
Fosterhjemmene som får god nok oppfølging, er steget fra 68 pst.
i 2013 til 90 pst. nå. Det er bra, og det er blitt færre akuttplasseringer.
Så det er store
utfordringer. Det er komplekse problemstillinger, som vi har fult
trøkk på, og så må vi jobbe sammen i mer rolige lag enn bare å følge
alle avisoppskriftene som kommer på temaet.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 1 er då omme.