Camilla Strandskog (H) [19:38:34] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid om Nasjonal helse- og sykehusplan. Det har vært gode og konstruktive diskusjoner, og vi har fått til bred enighet i flere spørsmål.

Det er samtidig fint å se at innholdet i planen får solid støtte i komiteen. Vi står overfor store utfordringer fremover. Da er det godt å vite at vi kan stå sammen om de brede og langsiktige tiltakene som regjeringen nå har lagt frem med denne planen.

Det overordnede temaet i planen er hvordan vi skal løse fremtidens helseutfordringer på best mulig måte med de ressursene vi har, både menneskelige og økonomiske. Det er et stort spørsmål, og utfordringene har ikke blitt noe mindre krevende etter den situasjonen vi har vært i de siste månedene. Jeg tror ikke vi helt kommer til å ha oversikt over nøyaktig hvor krevende det faktisk kommer til å bli, før det har gått en stund. For vi har en situasjon med en ekstremt lav oljepris og høy arbeidsledighet. Vi har nullrente for første gang i vår historie. Det kommer til å bety noe for inntektssiden av statsbudsjettet fremover. Og det betyr at alle sektorer, også helsesektoren, må finne måter å levere like gode tjenester på i fremtiden med mindre ressurser enn vi er vant til.

Men det er også mye å glede seg over, for den norske helsetjenesten har levert, og den har levert godt. Vi har håndtert koronapandemien på en svært god måte så langt. Det betyr ikke at alt har vært perfekt. Så vil det senere komme en tid for evaluering, men jeg mener likevel vi skal være stolte av hva helsetjenesten og samfunnet ellers har prestert i denne tiden.

Det er viktig med god beredskap, og hvor god beredskapen vår var, er en opplagt del av den evalueringen som skal komme. Men helsetjenesten er så mye mer enn håndtering av en ekstrem situasjon som den vi har vært inne i nå. Det er kreftbehandling, hjerteoperasjoner og rusomsorg. Det er samarbeid mellom kommuner og sykehus. Det er bruk av ny teknologi og enklere digitale løsninger for både pasient og helsepersonell. Selv om vi nå står midt oppe i en pandemi, er det her de store og krevende oppgavene vil være fremover.

For vi har store utfordringer foran oss. Vi blir flere, og vi blir eldre. Vi får flere kroniske sykdommer, og flere vil leve lenger med disse sykdommene og vil trenge behandling lenger. Ny medisinsk teknologi gir nye muligheter til å behandle sykdom, men det koster samtidig mye. Utgiftene til legemidler tar en stadig større andel av sykehusenes budsjetter.

Samtidig forventer vi som pasienter mye mer av helsetjenesten og av den kommunale omsorgstjenesten. Den utviklingen vi ser innenfor legemidler og ny teknologi, øker våre forventninger ytterligere.

Vi kommer også til å få et stort behov for flere hender i helsetjenesten. SSB anslår at vi vil ha behov for nesten halvparten av veksten i arbeidsstyrken fremover i helsesektoren. Jeg tror de fleste skjønner at det ikke er mulig. Da går vi tom for folk.

Dette er bakteppet. Det er disse utfordringene vi må løse fremover, og det krever at vi tenker annerledes om mye.

Den aller største og kanskje mest krevende utfordringen er tilgangen på helsepersonell. Vi kommer til å få flere pasienter per ansatt fremover, og det er ikke en situasjon vi kan bemanne oss ut av. Det har vi ikke nok folk til i dette landet. Vi må derfor tenke annerledes. Vi må gjøre det mer attraktivt for flere å jobbe heltid, vi må ha en større innsats for at flere skal ønske å jobbe i helsetjenesten livet ut.

Og så må vi bli flinkere til å bruke hverandres kompetanse mer effektivt. På flere sykehus er de nå allerede i gang med å jobbe i team. Det er en god måte for å sikre at alle får brukt kompetansen sin best mulig, så det må vi gjøre mer av.

Det er særlig sykepleiere og helsefagarbeidere vi vil trenge mer av i årene som kommer. Det er også disse gruppene som får aller mest oppmerksomhet i Nasjonal helse- og sykehusplan.

Sykepleiere skal få gode muligheter til videreutdanning og kompetanseheving. Vi skal øke antallet studieplasser innenfor sykepleie på en rekke felt. Flere av utdanningsløpene skal videreutvikles, og det skal opprettes nye masterutdanninger. Det skal legges livslange karriereløp for sykepleiere. De skal vite at de er regnet med, og arbeidsgiver skal ha en plan for kompetanseutviklingen for dem. Sykepleierne er navet i sykehusene, og det passer veldig fint å gi dem litt ekstra oppmerksomhet i dag, på den internasjonale sykepleierdagen.

Helsefagarbeiderne får også litt ekstra oppmerksomhet i planen. De har en helt naturlig plass på sykehusene. De er tett på pasienten, gir god omsorg og har mye helhetlig arbeid rundt pasienten. De kan bidra til å avlaste sykepleierne, slik at de får færre oppgaver. Vi trenger flere helsefagarbeidere, og derfor opprettes det nå lærlingkontor for hvert helseforetak. Sykehusene har behov for flere helsefagarbeidere i fremtiden, og da må de også være med på å utdanne dem, ikke bare ta dem imot når de er ferdig utdannet.

Vi kan ikke løse alle utfordringene vi står overfor i helsesektoren, uten å ta i bruk ny teknologi. På Kalnes sykehus i Østfold har ny teknologi fått bukt med problemet med feilmedisinering av pasienter. Ved å skanne pasient og medisinbeholder har det blitt nesten umulig å gi pasienten feil medisin.

Det finnes mange måter å bruke ny teknologi på for å skape en bedre helsetjeneste for pasienten. Fremtidens sykehusbehandling trenger ikke å foregå inne på selve sykehuset. For noen pasienter kan det være en belastning å reise til sykehuset og få behandlingen der. Det kan være små barn som har det best hjemme. Det kan være folk med lang reisevei, eller folk som er sårbare for infeksjoner. Vi må se på sykehusene som mer enn bare bygg. Ved å flytte behandlingen hjem til pasientene gir vi pasientene frihet, og vi gir dem mer og bedre tjenester.

Et eksempel på dette er Nordlandssykehuset, som nå følger opp dialysepasienter hjemme. Pasientene kan få behandling hjemme istedenfor å reise inn til sykehuset flere ganger i uken. Pasienten registrerer målinger på en app på mobilen samtidig som det automatisk innhentes data fra vekt- og blodtrykksmålinger. Dette bidrar til at nyresykepleieren på sykehuset raskere får oversikt over tilstanden til pasienten enn når det samles inn manuelt.

Vi kommer til å snakke mer om persontilpasset medisin fremover. Biologien vår er forskjellig. Forebygging, diagnostikk, behandling og oppfølging kan nå i stor grad tilpasses disse biologiske forholdene hos hver og en av oss.

Systemet for nye metoder har rom for å forbedre hvordan vi får økt bruk av persontilpasset medisin i helsetjenesten. Derfor har regjeringen gitt helseregionene i oppdrag å se på nettopp dette.

Det er ikke bra når pasienter opplever å være kasteballer mellom ulike instanser i helsetjenesten. Dette er en særlig utfordring i skjæringspunktet mellom sykehus og kommunehelsetjenesten. Samhandlingsreformen har hatt sine barnesykdommer. Det har lenge vært behov for bedre samarbeid mellom sykehus og kommuner.

Et av de viktigste tiltakene i Nasjonal helse- og sykehusplan er helsefellesskapene. KS og regjeringen har nå inngått forpliktende avtaler om samarbeid, og det er et veldig godt utgangspunkt. Jeg tror det kommer til å bety mye for tilliten mellom kommuner og sykehus, og det igjen betyr en bedre og mer sammenhengende behandling for pasientene.

Vi står midt i en krevende periode for det norske samfunnet og helsetjenesten spesielt. Jeg vil rette en stor takk til dem som har stått på de siste månedene. Dette er ikke over. Samtidig som vi skal håndtere den krevende situasjonen vi står oppe i, skal helsetjenesten sørge for at folk får hofteoperasjonene sine og kreftbehandlingen, god rusomsorg og akuttjenester. Denne planen handler om innholdet i helsetjenesten, hvordan vi skal levere enda bedre tjenester gjennom bedre bruk av den kompetansen vi har, bedre samarbeid og bedre bruk av ny teknologi.

Jeg gleder meg til debatten i dag.

Ingvild Kjerkol (A) [19:47:37]: Arbeiderpartiets mål for helsepolitikken er likeverdige helsetjenester. Vår felles helsetjeneste skal være tilgjengelig for alle, uansett hvem du er, størrelsen på lommeboka, eller hvor du bor. Vi i Arbeiderpartiet prioriterer en faglig helsetjeneste der kompetente fagfolk leder an i utviklingen på norske sykehus. Det er hodene, hendene og ansiktene som møter pasientene. Det er en helsetjeneste som er dimensjonert for kriser, og som er klar for et økende antall eldre og flere med kroniske sykdommer, og som gir god, effektiv og tilgjengelig behandling, både for somatisk og psykisk sykdom. Og så er det en innovativ helsetjeneste som raskt tar i bruk nye metoder og teknologi, og som har en moderne, digital infrastruktur, hvor informasjon om pasienten flyter dit den trengs, for å gi pasienten best behandling og oppfølging.

Norge er langstrakt, med store geografiske avstander og mye vær. Jeg kom fra Trøndelag i dag – med bil med vinterdekk – jeg kjørte ikke helt hit, da, jeg kjørte til Værnes. Vi i Arbeiderpartiet har brukt mye tid på å reise rundt og lytte til fagfolkene våre, og ett budskap går særlig igjen. Det er bekymringer for intensivmedisin og kompetanse til å ta vare på de sykeste pasientene på sykehus. Mangelen på intensivsykepleiere er påpekt overalt hvor vi har vært, og regjeringens nasjonale helse- og sykehusplan, som vi behandler i dag, er for lite konkret på hvordan vi skal sikre tilstrekkelig personell i årene som kommer. Her leverer ikke regjeringen på de store utfordringene. Planen svarer heller ikke på de reelle utfordringene som finnes innenfor de tre hovedområdene det var varslet at planen skulle dekke, nemlig samhandling, psykisk helsevern og den akuttmedisinske kjeden. Det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke har prioritert det arbeidet høyere, og det står i kontrast til alle uttalelsene.

Innstillingen inneholder så å si ingen referanser til den spesielle situasjonen Norge står i akkurat nå. Denne innstillingen er i hovedsak skrevet før pandemien traff Norge. Helsekrisen har blitt en realøkonomisk krise også som følge av fallende oljepris og at samfunnet 12. mars nærmest gikk i en «lockdown». Vi har nå 10 pst. arbeidsledighet. Det er dårlig nytt for folkehelsa, og mange sårbare mennesker har nå vært overlatt til seg selv lenge. Tilgangen på smittevernutstyr har vist seg å være prekær, både på sykehus og i kommunene, og tilgangen til legemidler også. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har advart mot pandemi og legemiddelmangel som sannsynlige beredskapshendelser med store konsekvenser. Arbeiderpartiet har fremmet flere forslag i Stortinget for å avbøte situasjonen med særlig legemiddelmangel, og vi står også bak forslag om det i denne innstillingen.

Omstillingen i helsetjenesten under pandemien har ført til at mange har fått planlagt behandling og undersøkelser utsatt, noe som vil skape utfordringer i tjenesten vår framover, men innsatsen til de dyktige fagfolkene i helsetjenesten er vi alle takknemlige for. Det har vært en krevende periode med høy arbeidsbelastning, men pandemien er ikke over, og vi har fortsatt en krevende periode foran oss. Sommermånedene er utfordrende i en normalsituasjon, og i år blir de enda mer krevende. WHO understreker hva som må prioriteres i håndteringen av en pandemi: redde liv, minimalisere forstyrrelser i samfunnslivet og beskytte samfunnsøkonomien. Greier vi ikke det, vil forskjellene øke.

Psykiske og fysiske helseplager rammer ulikt. De med minst ressurser har også størst sannsynlighet for sykdom og plager, og for Arbeiderpartiet er det grunnleggende urettferdig. Økende forskjeller i helse må møtes med en solidarisk politikk og en sterk offentlig helsetjeneste.

Den forrige nasjonale helse- og sykehusplanen var jeg også med på å behandle. Den handlet mye om struktur. Etter en litt kronglete behandling slo Stortinget tilbake Høyre-regjeringens litt teoretiske tilnærming til sykehusstruktur, og da påla Stortinget regjeringen å sentralisere det man må, for å sikre kvalitet og fagmiljø, men også å desentralisere det man kan, for å sikre nærhet i tillegg til kvalitet og fagmiljø. Stortinget påla regjeringen å sørge for at de større regionsykehusene la ut mer planlagt behandling til de minste akuttsykehusene. Det er dessverre ikke fulgt opp av regjeringen etter fire år, og det er med en svekket tillit til regjeringens evne og vilje til å følge opp Stortingets vedtak at vi behandler denne nye planen.

Et av høyresidens vanligste talepunkter i debatter om sykehus har vært helsekøene og at Høyre-regjeringen har fått disse ned ved hjelp av fritt behandlingsvalg, i praksis en fri etableringsrett av private tilbydere, riktignok akkurat nå koblet ut i krisetid. Men helsekøene, eller rettere sagt ventetidene, begynte å gå ned allerede i 2010. Helseministeren mener nok at det er hans fortjeneste, men veksten her er stort sett i form av poliklinisk behandling og tidligere utskriving, som er et resultat av samhandlingsreformen.

Nå ser vi at utviklingen snur. Ventetidene har begynt å stige igjen – før pandemien – og i tillegg har regjeringens sykehusbudsjetter år for år blitt strammere og var i år på sitt laveste. Manglende samhandling er en utfordring for helsetjenesten. Pasienter blir for ofte kasteballer i systemet. Samhandlingsreformen var en retningsreform. Det krever kontinuerlig arbeid. Her har regjeringen dessverre sviktet, og kommunene har fått svarteper.

Oppfølgingen av samhandlingsreformen fikk knusende kritikk fra Riksrevisjonen i 2016, og det er ikke godt nok samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Sykehusene gjør det de er pålagt, dagbehandler mer og skriver ut fortere, men kommunene har ikke blitt tilsvarende styrket med kompetanse for å behandle sykere pasienter. De senere årene har kort liggetid blitt et mål på både helsepolitisk suksess og hvordan sykehusene lykkes. Sykehusene blir målt på liggetid, og den er betydelig redusert de siste årene.

Men registrering av liggetid i sykehus sier ingenting om hvordan det går med pasienten etter sykehusoppholdet. VG hadde før jul flere saker der pasienter har blitt flyttet mellom ulike institusjoner og hjem som kasteballer. Regjeringens forslag om helsefellesskap tilfører verken mer ressurser eller nye beslutningsstrukturer, og kommunens innflytelse på helseforetakene forblir den samme. I en melding som hevder å bygge opp om pasientene som trenger helsetjenesten mest, altså alvorlig syke barn, pasienter innen rus og psykisk helsevern, kronikere og skrøpelige eldre, burde en ha prioritert konkrete virkemidler heller enn å oppfordre til mer samarbeid.

Så vil andre fra Arbeiderpartiets helsefraksjon gå nærmere inn på de ulike delene av tjenesten. Jeg skal stoppe her med mitt innlegg, men jeg vil ta opp de forslagene som Arbeiderpartiet står inne i i innstillingen. I tillegg vil jeg nevne noen forslag som vi ikke står inne i, men som vi kommer til å støtte. Det er forslag nr. 24, fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, det er forslag nr. 28, fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, og så står vi inne i løse forslag som andre representanter vil ta opp i sine innlegg. Så opplyser jeg om at vi også kommer til å stemme for et løst forslag som vi ikke står inne i selv, forslag nr. 36 fra Fremskrittspartiet.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [19:57:24]: For Fremskrittspartiet er det alltid kvaliteten og tilgangen på helsetjenester som står i fokus. Når vi i dag debatterer Nasjonal helse- og sykehusplan, må det være med utgangspunkt i hvordan vi sikrer trygghet for våre innbyggere og frihet til selv å kunne ta de valg man mener er best for seg og sin familie.

Nasjonal helse- og sykehusplan var nesten ferdigbehandlet i helse- og omsorgskomiteen da koronapandemien slo inn over Norge og regjeringen stengte landet. Regjeringen vil bli målt på hvordan de benyttet de ukene de kjøpte seg. Hva gjorde de for å sikre seg tilgang til smittevernutstyr, legemidler og sykehuskapasitet? På et tidspunkt vil evalueringen av dette komme, men jeg kan allerede nå konkludere med at regjeringen ikke kjøpte all kapasitet som fantes i privat sektor, og det mener Fremskrittspartiet er kritikkverdig.

Privat sektor hev seg rundt for å bli med i koronadugnaden og stilte sykehus disponible, men regjeringen takket nei. Private aktører ønsket å donere smittevernutstyr, men regjeringen svarte ikke. Eksisterende leverandører av medisinsk utstyr opplevde dramatiske valutasvingninger og transportkostnader som økte opptil ti ganger. Disse private aktørene ønsket å komme i dialog med det offentlige helsevesenet som de leverte utstyr til, for å diskutere pris på leveranse av varer, men fikk ikke svar. Denne dramatiske situasjonen vil vi komme nærmere tilbake til under evalueringen av regjeringens arbeid med å sikre den norske befolkningen trygghet og gode tjenester, også under pandemien.

Jeg vil i dag trekke fram tilgang til legemidler spesielt. Norge er nesten 100 pst. avhengig av import av legemidler. 80 pst. av råstoffene i hele verdens legemiddelindustri kommer fra Kina eller India. I mars vedtok India eksportrestriksjoner på 26 farmasøytiske virkestoffer og dermed også medisinene som blir laget av dem, dette for å sikre egen befolkning i koronapandemien.

Når verden er i krise, tenker nasjonalstatene først og fremst på egen befolkning. Norge står da i en spesielt sårbar situasjon, ettersom vi er helt avhengige av import av kritiske legemidler. Fremskrittspartiet mener derfor Norge bør ta noen grep for å sikre bedre beredskap og produksjon her hjemme i Norge. Private aktører og smarte hoder rundt om i landet kan utvikle morgendagens medisiner. Vi kan bygge opp en ny helseindustri. Gjennom et offentlig-privat samarbeid kan vi sørge for verdiskaping, arbeidsplasser og redusert sårbarhet og sikre nødvendig beredskap i krisetider.

Norge har altså både samfunnsmessige og økonomiske fordeler av at det eksisterer en solid norsk legemiddelindustri. Fremskrittspartiet står derfor sammen med alle partiene, unntatt regjeringspartiene, i å foreslå å få på plass en beredskapsmodell for norsk produksjon av viktige legemidler, herunder antibiotika, og komme tilbake til Stortinget med en egen sak om det.

Det ligger mye bra i Nasjonal helse- og sykehusplan på mange områder som blir synliggjort. Fremskrittspartiet er fornøyd med at det er flere nye tiltak som trekkes fram i planen, bl.a. helsefellesskap. Sykehus, kommuner og fastleger må samarbeide bedre om pasientene og sikre at de ikke faller mellom flere stoler. Fremskrittspartiet har bidratt til at også de ideelle sykehusene får sin naturlige plass i helsefellesskapene, i tråd med flertallsinnstillingen i komiteen.

La meg gå gjennom sykehusstruktur og de nye prinsippene som helseministeren har valgt å legge til grunn ved planlegging av særlig fødeavdelinger. Da helseministeren i januar konkluderte med at værforhold, lange avstander og lokalpolitiske ønsker skulle være mer sentrale argumenter for sykehusstruktur, må det prinsippet også legges til grunn i andre regioner. Fremskrittspartiet fremmer i dag derfor forslag om å etablere akutt- og fødeavdeling i Alta og sikre at fødeavdelingen i Kristiansund består også etter at det nye fellessykehuset er bygd.

Allerede i 2017 ønsket Fremskrittspartiet en utredning av sykehusstruktur i Vest-Finnmark, som ble stemt ned av Stortinget. Da Fremskrittspartiet satt i regjering, ble det satt i gang en utredning av hvilke helsetjenester som kan etableres ved Klinikk Alta. Denne utredningen skal legges fram om kort tid, og da må den faktisk legges til grunn for videre utvidelse av helsetilbudet ved Klinikk Alta. Videre må dette tas med og påvirke dimensjonering av det nye sykehuset i Hammerfest. Disse tingene må ses i sammenheng for å sikre et best mulig helsetilbud.

Fremskrittspartiet aksepterer ikke at Alta, Finnmarks største by, skal stå uten en fødeavdeling. Med lange avstander og krevende værforhold står altså en stor andel av befolkningen i Finnmark uten et reelt godt fødetilbud. Jeg håper at regjeringen og Arbeiderpartiet nå lytter til lokalpolitiske ønsker og de historiene som i dag fortelles om liv som nesten har gått tapt, og om redselen mange gravide kjenner på når tusenvis av innbyggere i Finnmarks største by ikke har fødeavdeling og et akuttilbud.

Fremskrittspartiet fremmer også forslag om å etablere faststasjonert ambulansefly i Kirkenes og er glad for at Arbeiderpartiet støtter det forslaget i dag. Etter mye om og men kan vi også glede oss over at regjeringen endelig har lyttet, og at dette da kommer på plass.

Videre foreslår vi i Fremskrittspartiet at sykehuset i Kirkenes skal ha intensivvirksomhet på nivå 2, slik at innbyggerne i Øst-Finnmark som får nødvendig behandling, kan få behandling av hjerteinfarkt og respirator når det blir nødvendig.

Våre forslag vil styrke helsetilbudet i hele Finnmark, og det får vi i dag bare håpe at regjeringen og Arbeiderpartiet støtter oss i.

I Kristiansund er det selvsagt også en diskusjon om fødeavdelingen. Jeg har vært på besøk på sykehuset i både Molde og Kristiansund, og jeg ser jo at sykehuset i Molde i dag er nedslitt. Det tar ikke godt nok vare på personvernet til kritisk skadde pasienter, og Fremskrittspartiet er opptatt av at det skal bygges et nytt fellessykehus for Nordmøre og Romsdal. Men det vi ikke klarer å forstå, er hvorfor fødeavdelingen i Kristiansund skal legges ned. Denne regionen er folkerik, har lange avstander og krevende transportmuligheter dersom fødeavdelingen legges ned.

Det er flere som er avhengig av gode helsetilbud, og som fortjener god oppfølging. En stor undersøkelse gjort blant synshemmede, gjennomført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, viser at en svært stor andel av gruppen er deprimert, langt flere enn det er i befolkningen ellers. I tillegg er det langt flere innenfor den gruppen som er ensomme. Nå under koronapandemien har ikke denne situasjonen bedret seg. Til tross for dette finnes det i dag ingen psykologer eller psykiatere som har spisskompetanse på å gi bistand til blinde og svaksynte. Dette tilbudet må på plass, og jeg er glad for at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig med oss i det. Det er heller ikke vanskelig å få på plass et slikt tilbud. Gaustad sykehus har et tilbud rettet mot hørselshemmede. Dette er en nasjonal behandlingstjeneste som gir direkte oppfølging til både hørselshemmede og personer med kombinert hørsels- og synsnedsettelse, og har fagpersoner som følger opp de to gruppene innen psykisk helsevern rundt i landet. Fremskrittspartiet ønsker at det skal etableres et tilsvarende tilbud for synshemmede, som legges i tilknytning til dette tilbudet for hørselshemmede. De har bekreftet at de ønsker å ta på seg en slik oppgave, og det bør derfor være uproblematisk å få til.

Fremskrittspartiet ønsker å avvikle de regionale helseforetakene og fordele oppgavene mellom en nasjonal styringsenhet og de enkelte helseforetakene. Vi mener det nå er på høy tid at man fjerner det fordyrende og byråkratiske mellomleddet og heller prioriterer midlene der midlene bør prioriteres, nemlig til pasientbehandling.

Til slutt vil jeg berømme hele helse- og omsorgskomiteen for å ha samarbeidet godt om en konkret utfordring som har oppstått i en ny sammenslått kommune, i Holmestrand. Nye Holmestrand kommune har den siste tiden diskutert hvilken sykehustilhørighet den nye kommunen skal ha. Gamle Sande kommune har vært vant til å bruke sykehuset i Drammen, mens den øvrige delen av den nye kommunen har brukt Tønsberg. I arbeidet med Nasjonal helse- og sykehusplan har hele helse- og omsorgskomiteen kommet fram til en felles enighet om at dette må kommunen faktisk få lov til å bestemme selv, og kommunen selv ønsker en delt sykehusløsning. Det sørger da hele helse- og omsorgskomiteen i dag for at nye Holmestrand kommune skal få lov til.

Helt til slutt vil jeg ta opp de forslagene Fremskrittspartiet er en del av eller har fremmet alene. Det blir kanskje en diskusjon i løpet av debatten om fødeavdelingen i Kristiansund, og jeg kan på forhånd varsle at vi subsidiært der vil støtte forslag nr. 22, fra Arbeiderpartiet.

Kjersti Toppe (Sp) [20:06:27]: Senterpartiet meiner at det er behov for ein overordna nasjonal helse- og sjukehusplan, men Senterpartiet etterlyser ein forpliktande plan som sikrar folkevald styring over utviklinga. Det gjer ikkje denne planen. Helse- og sjukehusplanen som er fremja, manglar f.eks. ein overordna investeringsplan.

Senterpartiet ønskjer å avvikla helseføretaksmodellen og innføra ein ny finansieringsmodell for sjukehus. I dag er helseføretaka underlagde rekneskapslova og må finansiera nødvendige investeringar gjennom overskot på driftsbudsjettet. Denne finansieringsmodellen bidreg mange plassar til omfattande kutt i driftsbudsjettet, og til at nye sjukehusbygg konsekvent vert underdimensjonerte.

Helseføretaksmodellen med innføring av marknadsøkonomiske prinsipp og høg grad av innsatsstyrt finansiering legg til rette for sentralisering og privatisering av tenestene. Senterpartiet meiner at vi treng ei ny retning i spesialisthelsetenesta, der vi styrkjer dei offentlege sjukehusa og sikrar desentraliserte tilbod. Vi meiner at denne nasjonale helse- og sjukehusplanen ikkje sikrar det.

Regjeringa fremja denne planen før koronapandemien ramma Noreg, og planen inneheld ikkje noka beskriving av kva som må til for å rusta helsetenesta vår mot ein pandemi. Det har i dag vorte kjent at norske sjukehus i midten av mars praktisk talt stod tomme for smittevernutstyr, behaldninga med munnbind var berre for fire vekers normal bruk. At helseføretaka våre ikkje har sørgt for ein slik grunnleggjande beredskap, er eit politisk ansvar.

Eg vil ta opp Senterpartiet sine forslag i innstillinga. Eg vil òg ta opp to forslag som er fremja i salen i dag. Det er forslag nr. 34, på vegner av Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, om å be

«regjeringen fremme en ny nasjonal helse- og sykehusplan så snart evalueringen av myndighetenes håndtering av koronaviruspandemien er gjennomført. Planen må særskilt omhandle nasjonal helseberedskap både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, og beskrive hvordan helsetjenesten skal forebygge og styrke beredskapen for alvorlige helsekriser som pandemi og legemiddelmangel».

Det er òg forslag nr. 35, på vegner av ein samla opposisjon – frå Framstegspartiet til Raudt, altså fleirtalet – om å be regjeringa

«snarest mulig få på plass en beredskapsmodell for norsk produksjon av viktige legemidler, herunder antibiotika, og komme tilbake til Stortinget med en sak om dette».

Det var varsla frå regjeringa at denne planen skulle ha tre hovudsaker. Det var samhandling, prehospitale tenester og psykisk helsevern. Senterpartiet vurderer at ingen av desse hovudtemaa er grundig nok behandla. Det vert i stor grad vist til nye utgreiingar og utviklingsplanar. Helsedirektoratet og dei regionale helseføretaka skal greie ut det framtidige kapasitetsbehovet i psykisk helsevern. Helseføretaka får i oppdrag å vurdera dei prehospitale tenestene og den akuttmedisinske kjeda i dei komande utviklingsplanane sine. Dei 19 helsefellesskapa skal fremja innspel om betre samhandling til neste helse- og sjukehusplan. Vi meiner at dette burde vore ferdig greidd ut og vore ein del av den politiske planen vi skal vedta i dag. No utset ein det kanskje viktigaste, nemleg dimensjoneringa av helsetenesta vår, ut i nye utgreiingar.

Regjeringa føreslår å innføra helsefellesskap. Desse kan bidra til betre samarbeidsarena, men vi meiner at det ikkje åleine løyser samhandlingsutfordringane i norsk helsevesen. Det tilfører verken meir ressursar eller endra vedtaksstrukturar. Frå før er det lovfesta at kommunar og sjukehus skal inngå samarbeidsavtalar, og det er tydeleg konkretisert kva desse skal handla om, alt frå innlegging til utskriving av pasientar. Avtalane skal gjennomgåast årleg med tanke på nødvendige oppdateringar og forbetringar. Eg forstår ikkje kvifor regjeringa ikkje har sørgt for at desse samarbeidsavtalane verkar og vert oppdaterte. No vert altfor mange eldre pasientar kasteballar i eit virvar av eit system av utskrivingsklare pasientar, liten sengekapasitet på sjukehus, økonomisk motiverte flyttingar og manglande kapasitet i kommunane.

Dagens sjukehusfinansiering med stor grad av stykkprisfinansiering og betalingsplikt på utskrivingsklare pasientar byggjer ikkje opp under samarbeid, men kan forverra det. Det skal altså mykje meir til enn nye helsefellesskap for å ordna opp i dette. Eg meiner det er kritikkverdig at regjeringa ikkje har følgt opp samhandlingsreforma og har stemt ned forslag om evaluering. Men Senterpartiet er glad for å få fleirtal for eit forslag om at ideelle sjukehus og ideelle distriktspsykiatriske senter kan verta inkluderte i dei nye helsefellesskapa som skal opprettast.

Nasjonal helse- og sjukehusplan skulle òg handla om psykisk helsevern. Også her meiner vi at planen er for lite forpliktande. Regjeringa har ikkje eingong ei meining om kapasitetsbehova, og det skal greiast ut vidare.

Den gylne regelen vert ikkje følgd opp. Senterpartiet føreslår, saman med Arbeidarpartiet og SV, å setja ein stoppar for vidare nedlegging av døgnplassar i psykisk helsevern inntil den varsla utgreiinga om framtidig kapasitet er levert. Vi føreslår òg igjen ei eiga stortingsmelding om dette viktige området i norsk helsevesen.

Det tredje hovudtemaet i sjukehusplanen er altså prehospitale tenester. I kommunane opplever ein mange plassar at helseføretaka fråskriv seg ansvaret og dyttar det over på kommunane. Brannstatistikken for 2018 viste at brann- og redningsetaten rykte ut på over 6 000 helseoppdrag i 2018, og at dette er det hyppigaste oppdraget utanom brann. Bilambulansetenesta har fleire og fleire oppdrag, men utan at det har kome fleire ambulansar. Mange helseføretak planlegg for kutt i ambulansetilbodet, responstidsmåla vert ikkje nådde. Senterpartiet føreslår i dag saman med Arbeidarpartiet og SV å be regjeringa forskriftsfesta responstid for blålystenestene, og at det vert sett krav til utstyr og fagleg kompetanse i tenesta. Framstegspartiet kan skaffa fleirtal for dette forslaget i dag.

Senterpartiet fremjar òg forslag om å greia ut akutthjelparfunksjonen. Bakgrunnen er at akutthjelparar som er kommunalt finansierte, gradvis får større og større ansvar og i realiteten vert ei erstatning for det statlege tilbodet. Senterpartiet er glad for at det er fleirtal for eit forslag om å be regjeringa kome tilbake til Stortinget om ei sak om basestruktur for luftambulansen, som skal omfatta både Innlandet og Vinje/Bykle. Vi har vore klare på at det skal og må opprettast ein luftambulansebase i Vinje, eventuelt i Bykle, og legg til grunn at saka vi får, ikkje er nok ei utsetjing av dette.

Helse- og sjukehusplanen handlar ikkje om fødsels- og barseltilbodet. Det er uakseptabelt i seg sjølv. I 2018 vedtok Stortinget å be regjeringa sikra ei trygg og framtidsretta fødselsomsorg ved å sikra dagens fødeinstitusjonar. Forslaget frå Senterpartiet om å sikra at ingen av dagens fødeavdelingar eller andre fødetilbod vert lagde ned, vart stemt ned av Framstegspartiet og regjeringspartia så seint som i januar 2020, men fekk då støtte av Arbeidarpartiet.

På Nordmøre skal det no byggjast nytt sjukehus. Senterpartiet har heilt sidan låneløyvinga vart behandla i Stortinget i 2017, òg gått inn for eit avdelingssjukehus i Kristiansund med føde- og barselavdeling. Vi føreslår i dag det same som vi gjorde i 2017 og i 2019, at fødeavdelinga i Kristiansund ikkje vert lagd ned. No manglar vi berre Arbeidarpartiet sine stemmer for å sikra at ingen av dagens fødetilbod vert lagde ned – som altså Arbeidarpartiet stemde for i januar.

Senterpartiet fremjar òg forslag saman med Framstegspartiet om å utvida spesialisthelsetenestetilbodet i Alta med ei fødeavdeling og nødvendige akuttfunksjonar – òg det same forslaget vi har fremja i Stortinget før. Det skal leggjast til grunn at det vert bygt nytt sjukehus i Hammerfest, og at desse skal samarbeida i ein nettverksmodell.

Fødsels- og barselsomsorga i Noreg er under sterkt press. Vi har ny forsking som viser samanhengen mellom reiseveg til fødeinstitusjon og uheldige hendingar. Risiko for ikkje planlagd fødsel utanfor institusjon vert femdobla ved reisetid på over ein time. Førstegongsfødande med over ein times reiseveg har 50 pst. auka risiko for å få potensielt livstruande komplikasjonar. Kvinner med ikkje planlagd fødsel utanfor institusjon har om lag tredobbel risiko for at barnet døyr i samband med fødsel. Slik ny kunnskap om risiko for lang reiseveg til fødsel må bety at ein må tenkja nytt om fødselsomsorga i Noreg. Ei betre følgjeteneste vil aldri kunna erstatta det å nå fram i tide. At Stortinget landar på å ikkje leggja ned fødeavdelinga på Helgeland, er bra, men det er uforståeleg at nærleik til fødetilbod berre skal gjelda nokre plassar i landet, ikkje andre plassar. Vi har eit langstrekt land, og vi meiner det skal bu folk i heile landet. Då treng vi ny politikk for fødselsomsorga. Det kan vi få til om vi får fleirtal for forslaga i dag.

Nicholas Wilkinson (SV) [20:16:47]: Vi var ikke forberedt da pandemien traff Norge. Norge hadde bare smittevernutstyr for noen uker med normalt forbruk da pandemien traff.

Sykehusene våre blør penger. Ideologien om at helsepersonell må få en tvangstrøye som innsatsstyrt finansiering er, har gjort at sykehusene får mindre inntekter når vi er i en pandemi. Sykehusene trenger mer inntekter når vi er inne i pandemien. Dette systemet virker ikke.

Vi har en frontlinje i kampen mot viruset – helsefagarbeidere, sykepleiere, leger, portører, rengjøringspersonell og mange andre. De har jobbet dag og natt. Takk til dem for at de har trygget landet vårt!

Vi kan også klappe for dem, men en klapp er ikke det de trenger. De – og vi – trenger flere hele, faste stillinger i helsevesenet, med gode lønns- og arbeidsvilkår. Vi trenger flere folk på jobb. To av tre helsefagarbeidere og sykepleiere jobber deltid. Flertallet av dem har ikke fått tilbud om økt stillingsprosent i koronatiden. Ett sykehus har gått til sak mot fire sykepleiere for å hindre at de får heltidsstilling. Da har vi et stort problem.

Riksrevisjonens undersøkelse av bemanningsutfordringene i helseforetakene viser at vi hadde store problemer også før pandemien traff Norge. Sykehusene sliter med å rekruttere helsearbeidere og har ingen plan for hvordan. De sliter med å beholde helsearbeidere. Vi trenger å bygge opp folk, ikke bruke dem opp. Vi trenger flere faste, hele stillinger i helsevesenet.

Vi hadde også problemer med å få tilgang til viktige medisiner. Nå er det enda verre. SV har jobbet for at det blir produsert medisiner og smittevernutstyr i Norge, før pandemien traff Norge. SV var nesten helt alene. Jeg er stolt av og glad for at vi får flertall for norsk produksjon av viktige legemidler, herunder antibiotika. Endelig kan Norge styrke en industri som trygger pasienter og kan føre til flere arbeidsplasser.

Det er én medisin som er grunnmuren for hele helsevesenet, og det er antibiotika. Vi har glemt hvor mye antibiotika har betydd – og betyr – for menneskene på jorda. Hvis vi mister antibiotika som virker, kan et skrubbsår og en lungebetennelse ta livet av oss. Antall bakterier med antibiotikaresistens øker dramatisk. I EU dør årlig 25 000 av antibiotikaresistens, og i India dør mange titusener av barn hvert år. Flere sykehus i EU har bakterier som er immune mot alle antibiotika.

I løpet av de siste 30 årene har vi ikke funnet nye antibiotika. Da bør vi bruke mindre antibiotika og spare dem til bruk som livsviktig medisin til dem som trenger det mest.

Antibiotikaresistens kalles helsesektorens klimakrise. Dette er en av de største utfordringene i moderne medisin. Bruken av bredspektret antibiotika i Norge er fortsatt høy, så jeg håper at de andre partiene vil støtte forslaget fra SV. Jeg tar opp forslaget SV står bak alene. SV vil stemme subsidiært for forslag nr. 22.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [20:22:13] (komiteens leder): La meg starte med å takke saksordføreren for et meget godt arbeid med denne planen.

Vi lever i en verden hvor ting skjer fort. I tiden fra denne meldingen ble lagt fram og til behandlingen i Stortinget, har korona ført oss bort fra den normale hverdagen vi alle kjenner til, og over i en tid hvor en pandemi legger begrensninger på både hva vi gjør, og hvor vi beveger oss.

Helsevesenet vårt står i en særlig framskutt posisjon når en pandemi rammer samfunnet. Regjeringens mål om å flate ut kurven har bl.a. vært viktig for å hjelpe helsevesenet, slik at de får muligheten til å behandle alle som trenger det. Særlig de ansatte i helsevesenet har gjort en formidabel innsats de siste ukene. Når landet nå er på vei tilbake til en litt mer normal situasjon, er det viktig at de så langt det lar seg gjøre, også kommer til en normalsituasjon i helsevesenet.

For å ha muligheten til å håndtere en rask økning i antall smittede har flere planlagte operasjoner, undersøkelser og lignende den senere tiden blitt utsatt. Å få gjennomført disse så raskt det lar seg gjøre, er viktig, slik at pasientene får den hjelpen og behandlingen de både trenger og har rett til. Dette vil kreve sitt i helsevesenet vårt, men jeg er trygg på at det vil la seg løse innenfor gitte rammer.

Koronapandemien har også vist oss hvor viktig det er med et sterkt internasjonalt samarbeid. Norske myndigheter har samarbeidet tett med både internasjonale, europeiske og nordiske myndigheter de siste ukene. Å være flere sammen om helseberedskap er en styrke også for Norge.

Helsevesenet er til for pasientene. Denne planen har også et mål om at alle skal sikres mer helhetlige og sammenhengende helse- og omsorgstjenester – uavhengig av hvor tjenesten ytes, og hvem som yter den. Målet er at alle skal få den hjelpen og behandlingen de trenger.

Helse-Norge består av et mangfold av aktører, og det er viktig at det fortsetter å gjøre det. Dessverre opptrer de ulike aktørene ofte mer som parter enn partnere, og helt siden samhandlingsreformen har det vært jobbet med å sikre mer samarbeid og samhandling. Den gode utviklingen i riktig retning fortsetter også gjennom denne planen. Det er mye som blir bedre når vi samhandler godt, og det tror jeg også gjelder helsevesenet.

Helse- og sykehusplanen foreslår at det opprettes helsefellesskap som skal ruste partene til å bli partnere gjennom mer samhandling. Det at helsevesenet – uansett hvem og hvor – kan se, følge med og vite hva som er neste steg i ens behandling, vil gjøre det tryggere og forhåpentligvis enklere å være pasient. Informasjonen blir bedre og lettere tilgjengelig. Det er færre som blir kasteballer i systemet eller opplever at ingen dører fører fram til riktig behandling.

I de nye helsefellesskapene framheves det at ideelle og private aktører må finne og ha sin naturlige plass. Særlig viktig er dette for de ideelle, sykehusene og DPS-ene. For å ivareta den gode samhandlingen i hele landet er det også et viktig moment at det skal være rom for lokale tilpasninger i helsefellesskapene, slik at hver region kan bygge videre på egne behov. At dette sikrer de ideelle aktørene plass, som både sykehus og DPS-er, er veldig bra og en styrke for utviklingen framover.

Helsefellesskapene vil også være en viktig arena for deling og læring av kompetanse og bidra til at helsevesenet drar nytte av utviklingen andre steder i helsevesenet. De viktige spørsmålene å stille blir: Hva kan vi lære av hverandre, og hvem kan vi dele denne kunnskapen med?

Å bli foreldre er et stort øyeblikk for alle som opplever det. Det er viktig å føle seg trygg og ivaretatt gjennom alt som skjer gjennom svangerskap og fødsel, og at helsetjenesten er i nærheten når man trenger den. En viktig del av den offentlige helsetjenesten i Norge er likeverdige helsetjenester til gravide og fødende – uansett hvor. Norge er og skal fortsatt være et av verdens tryggeste land å føde i, og vi må ta vare på og foredle den gode og trygge fødselsomsorgen vi har. Derfor vil vi bl.a. sikre fødeavdelinger og fødestuer utenom de store kvinneklinikkene, slik at alle har nærhet til et fødetilbud.

Regjeringen har også varslet at de skal gjennomgå tiltak som kan forbedre fødetilbudet, og jeg ser fram til hvilke gode tiltak som vil fremmes basert på denne gjennomgangen.

Carl-Erik Grimstad (V) [20:27:32]: En ny nasjonal helse- og sykehusplan representerer på mange måter en milepæl i landets velferdstilbud. I den foreliggende planen er det særlig forholdet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten og nyskapningen helsefellesskapene det er grunn til å vektlegge. Pandemikrisen har økt betydningen av en best mulig samhandling mellom nivåene i norsk helsevesen, men også forsterket behovet for internasjonalt samarbeid, særlig innenfor EU-fellesskapet. Venstre har også framhevet behovet for å se nærmere på et utvidet nordisk samarbeid når det gjelder helseberedskap.

Den foreliggende planen legger føringer for satsinger i helsesektoren i perioden 2020–2023, altså halvveis inn i neste stortingsperiode. Framskrivningene som ligger til grunn for planen, har et over ti år lengre perspektiv. En debatt om planen her i salen er derfor en invitt til å si noe om partienes langsiktige primærpolitikk. Når jeg personlig i tillegg leder Venstres arbeid med å fremme et utkast til partiets helseprogram for neste stortingsperiode, vil jeg på denne måten signalisere deler av den retning jeg mener partiet bør gå i innenfor denne sektoren.

Venstres helsepolitikk bygger i all vesentlig grad videre på den politikken som er utmeislet gjennom plattformene på Jeløya og Granavolden. Utgangspunktet er et sterkt offentlig helsetilbud og stor grad av samarbeid mellom ideell og privat sektor. Pasientens helsetjeneste, som har vært det bærende prinsipp for den nåværende regjeringen, må videreføres. Etter Venstres syn må dette innebære at vi innenfor forsvarlige økonomiske og faglige rammer desentraliserer tjenestetilbudet så mye som mulig. En slik tankegang, som innebærer kritiske avveininger, setter ofte lokale og statlige myndigheter på prøve. Av og til vil en for radikal desentralisering av tjenestetilbudet kunne føre til en totalt sett svekket kvalitet. Andre ganger er det en kjensgjerning at spesielle geografiske forhold gjør at vi må strekke oss lenger enn de økonomiske – kanskje også administrative – betraktningene skulle tilsi.

Situasjonen i Alta har for Venstre vært svært viktig gjennom forhandlingene på Jeløya og Granavolden. Det er ingen hemmelighet at mitt parti innad i regjeringen kontinuerlig har gått først i toget, ofte alene, for et betydelig bedre helsetilbud i kommunen. Grunnen til det er Altas posisjon som vekstområde, kommunens befolkningsstørrelse og spesielle geografiske og samferdselsmessige utfordringer. Derfor er jeg særlig stolt av punktet i regjeringserklæringen om et styrket tilbud til Klinikk Alta, og for å ha frontet forslaget om at regionreformen bør lede til at Finnmarkssykehuset blir en del av Universitetssykehuset Nord-Norge. At befolkningen skal få dekket en vesentlig større del av behovet for sykehustjenester, som det heter i plattformen, mener Venstre ikke ennå kan kvitteres ut av regjeringen, slik det kan se ut som i en komitémerknad.

Det er ingen andre partier som over tid og med så stor innflytelse har tatt på seg å føre en så konsekvent politikk til fordel for Alta-samfunnet. Det er vanskelig å se for seg en parlamentarisk situasjon der det er mulig å oppnå mer for Alta enn ved et sterkt Venstre innenfor rammene av en blå-grønn regjering. I dette arbeidet har Alta Venstre gjort en formidabel innsats. Et sterkt Venstre i kommunen er den beste garantien for et langsiktig og godt helsetilbud i området.

I et annet perspektiv finner jeg det nødvendig å omtale en annen sak av lokalpolitisk karakter som jeg er litt forundret over at helse- og omsorgskomiteen har fremmet vedtak om i dag. Det gjelder saken om pasientstrømmen fra Holmestrand kommune. Skal den dirigeres nordover, til det nye Drammen sykehus, eller sørover, til Tønsberg og Sykehuset i Vestfold? Forslaget, som vil få flertall, er en delt løsning, slik at befolkningen i Sande betjenes av Drammen og kommunen for øvrig av Tønsberg. Det er kanskje fornuftig, men jeg kan ikke se det annerledes enn at Stortinget på denne måten har fraveket et viktig prinsipp nedfelt i helseforetaksloven. Saken er ikke styrebehandlet i Helse Sør-Øst, der det trolig ville blitt lagt vekt på de utfordringer som en slik delt løsning stiller den utvidede kommunen Holmestrand overfor, bl.a. ved at kommunen nå blir nødt til å forholde seg til to helsefellesskap.

Foretaksmodellen har åpenbare svakheter ved seg. Det kan bli nødvendig å se nærmere på den i neste stortingsperiode, men jeg anser det som viktig at forhold knyttet til pasientstrømmer, oppbygging av spesialisthelsetilbudet, økonomi mv., underkastes en mye sterkere faglig vurdering enn det som her har vært tilfellet. Jeg tror dette vedtaket kommer til å gå inn i historiebøkene som et godt eksempel på stortingsregjereri.

Til dem som spør meg om min holdning til dette har med bekymring for Sykehuset i Vestfolds økonomi og spesialistkompetanse å gjøre: Svaret er ja. Dette utelukker selvsagt ikke at vedtaket kan vise seg å være berettiget, men i motsatt fall er det viktig at kommunen har handlingsrom til å endre på situasjonen.

Statsråd Bent Høie [20:32:50]: Nasjonal helse- og sykehusplan er regjeringens strategi for å skape pasientens helsetjeneste på en bærekraftig måte. Den første nasjonale helse- og sykehusplanen avklarte sykehusstrukturen i Norge. Nå setter vi retning og rammer for utviklingen av spesialisthelsetjenesten og samarbeidet med den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Da jeg la fram meldingen i november i fjor, var ikke covid-19 oppdaget ennå. Håndteringen av viruset har naturlig nok tatt det meste av oppmerksomheten både i helsetjenesten og i samfunnet de siste månedene, og det vil trolig også påvirke oss de neste par årene. Da kan det være lett å tenke at Nasjonal helse- og sykehusplan, som Stortinget behandler i dag, er utdatert. Det stemmer ikke. Jeg vil heller si tvert imot. Utfordringene som vi la til grunn i Nasjonal helse- og sykehusplan, er der fortsatt. Vi blir flere, vi blir eldre, og vi forventer mer av helsetjenesten. Samtidig er det en grense for hvor mye mer helsepersonell vi realistisk kan få tilgang til.

Dette gjør det krevende å forene ønsker og muligheter innenfor de ressursene vi har til rådighet. Pandemien som vi nå står i, endrer ikke dette bildet. Den forsterker bildet. Det er mange utfordringer, men det er også veldig mange muligheter. For å realisere pasientens helsetjeneste på en bærekraftig måte må vi utnytte de mulighetene som teknologien gir, bruke kompetansen hos de ansatte best mulig og løse oppgavene på nye måter. Med en av de beste helsetjenestene i verden har vi et godt utgangspunkt.

I pasientens helsetjeneste skal pasienten kunne være en aktiv deltaker i egen behandling, men også i utviklingen av helse- og omsorgstjenestene. Pasient og pårørende skal bli sett og hørt. Kommunikasjonen mellom pasient og helsetjeneste skal være forståelig. Samvalg skal være en selvfølge, og innbyggerne skal kunne kommunisere med tjenestene digitalt.

Pasienter skal oppleve en sammenhengende helse- og omsorgstjeneste på tvers av sykehus og kommuner. Sårbare pasienter med sammensatte behov skal oppleve en tjeneste som opptrer i team rundt dem. Etableringen av de 19 helsefellesskapene skal bidra til en mer sammenhengende helse- og omsorgstjeneste og et mer likeverdig partnerskap mellom kommuner og sykehus. I helsefellesskapene vil representanter fra kommuner og sykehus, brukere og fastlege sammen utvikle og planlegge tjenester for sårbare pasientgrupper og finne løsninger tilpasset de lokale behovene.

Hvor mange sykehus og kommuner de ulike helsefellesskapene består av, vil variere. Komiteen er opptatt av at ideelle sykehus skal inkluderes i helsefellesskapene, og det er jeg helt enig i. Dette har vi hele tiden lagt til grunn. Nøyaktig hvem som stiller i hvilke utvalg, må en bli enig om lokalt. Regjeringen og KS er enige om at helsefellesskapene skal prioritere fire grupper i sin felles planlegging: skrøpelige eldre, barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer og personer med flere kroniske lidelser.

Krisehåndteringen har gjort det vanskelig å komme i gang med det formelle arbeidet med etableringen av helsefellesskapene og den konkrete planleggingen av tjenestene til de fire pasientgruppene, men mitt inntrykk er veldig klart: at mye av samarbeidet som har oppstått i disse månedene rundt håndteringen av covid-19-pandemien, både fra kommunene, fra sykehusene og med fylkesmennene involvert, nettopp har bygd på prinsippene i helsefellesskapene, og at hele denne tenkningen nå derfor er tatt i bruk mange steder. Jeg er helt sikker på at de erfaringene som gjøres nå, vil være verdifulle i det videre arbeidet med å etablere helsefellesskap og bidra til å bringe sykehus og kommuner tettere sammen, og det vil også være en styrke i beredskapsarbeidet.

I pasientens helsetjeneste er det et mål at spesialisthelsetjenesten skal komme nærmere pasienten. Framover vil sykehusene i mindre grad være et hus pasienten kommer til, og i større grad en tjeneste som kommer til pasienten. Vi vil skape det utadvendte sykehus hvor spesialister på store sykehus også bistår kollegaer på mindre sykehus, spesialister fra sykehus samarbeider med kommunens helsepersonell på kommunal arena, og sykehusene hjelper pasienten hjemme eller ved hjelp av digitale løsninger. Dette har betydning for hvordan sykehusene opptrer i helsefellesskapene.

Psykisk helsevern er et fagområde som løftes i meldingen. Vi gjennomfører tre hovedgrep. Vi skal anslå bedre hva befolkningen har behov for, og hvordan tjenestene bør organiseres for å dekke dette behovet. Vi vil prioritere kvalitet og innhold. Det handler bl.a. om å spørre pasienten om hva som virker, og innføre det som virker, raskere. Vi skal videreutvikle tjenestene ved å ta i bruk nye behandlingsformer, digitale løsninger og mer teambasert arbeid.

I Nasjonal helse- og sykehusplan setter vi en klar retning for bruk av teknologi i helsetjenesten. Vi skal utnytte muligheten teknologien gir for å flytte tjenester hjem til pasienten, bruke våre felles helsedata og kunstig intelligens for å utvikle bedre helsehjelp og legge til rette for mer persontilpasset medisin. Å flytte flere tjenester hjem kan bidra til økt mestring for pasientene, et mer tilpasset tilbud, at tegn på forverring fanges opp tidligere, og bedre smittevern. Mindre tid brukt på reise og venting betyr mer frihet for pasientene og bedre ressursbruk i tjenesten. Også her ser vi at bruk av video og andre digitale løsninger i tjenesten har økt drastisk de siste ukene som følge av covid-19-pandemien. I april ba jeg helseregionene om å ta i bruk digital hjemmeoppfølging og nettbasert behandling der det er mulig. Vi må sikre at de positive endringene som skjer nå, blir varige og en integrert del av tjenesten også når krisen er over.

Regjeringen vil sørge for tydelig styring og koordinering av digitaliseringstiltakene. Målene for pasientbehandling skal være førende for gjennomføringen av digitaliseringstiltak. Igjen ser vi at meldingens vektlegging av digitalisering har vært en viktig del av beredskapen i denne situasjonen.

Covid-19-situasjonen har også understreket hvor avgjørende det er å ha tilstrekkelig helsepersonell med riktig kompetanse for å håndtere denne typen kriser. I planen beskriver vi at hvis vi fortsetter som i dag, må antall årsverk ifølge SSB øke med 35 pst. mot 2035. I så fall må nesten halvparten av veksten i arbeidsstyrken i Norge gå til helse og omsorg. Det sier seg selv at det ikke er mulig. Derfor er vi nødt til å vri ressursveksten vekk fra bemanning, som er en knapp ressurs, til investering i kompetanse og teknologi, sånn at vi kan redusere framtidige behov for økt arbeidskraft.

Sykehusene må drive både personell- og kompetanseplanlegging for å kunne møte behovet i tjenestene. Det betyr at de må vite hvor mange hoder de kommer til å trenge, og hvilken kompetanse de ansatte trenger. Det er særlig sykepleiere og helsefagarbeidere vi vil mangle. Dette er gruppene som får mest oppmerksomhet i denne planen.

Vi vil øke utdanningskapasiteten for sykepleiere og heve kvaliteten på videreutdanningene. Det passer det godt å si i dag, på verdensdagen for sykepleiere – og det gir meg også en god anledning til å gratulere presidenten med dagen.

I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringen 260 mill. kr, tilsvarende ett årlig opptak på om lag 4 000 flere studenter, av disse om lag 1 500 studieplasser i helse- og sosialfag. Plassene er fordelt på bl.a. medisin, sykepleie og videreutdanning i sykepleie.

I Nasjonal helse- og sykehusplan slår vi fast at helsefagarbeidere skal ha en plass i sykehusene. Sykehusene har også et viktig ansvar for å sikre at det utdannes nok helsefagarbeidere til kommunale helse- og omsorgstjenester. Derfor stiller vi krav om flere helsefaglærlinger og opprettelse av opplæringskontor i alle helseforetak.

Noen vil kanskje påstå at nasjonal helse- og sykehusplan er utdatert fordi den ikke dekker beredskapsområdet. Her er jeg også uenig. Meldingen gir flere svar på hvordan vi skal ruste oss for framtidige kriser. For å respondere på kommende utfordringer må vi ha nok folk med riktig kompetanse, tett samarbeid mellom kommuner og sykehus, og vi må videreutvikle den akuttmedisinske kjeden.

I planen omtales også nasjonal helse- og beredskapsplan som det overordnede rammeverket for helse- og omsorgssektorens forebygging og håndtering av alle typer kriser og katastrofer. Enhver krise og pandemi vil arte seg ulikt, og behovet for tiltak vil variere, men det vil uten tvil være læringspunkter fra covid-19-pandemien, og det må vi selvfølgelig komme tilbake igjen til.

Både kommuner og sykehus gjør en imponerende innsats i håndteringen av pandemien. Krisen har beslaglagt mye kapasitet både i tjenestene og i etatene, som har forsinket noe av gjennomføringen av Nasjonal helse- og sykehusplan. Samtidig forsterker dette behovet for å gjennomføre tiltakene, og det vil være en viktig prioritering for regjeringen også på veien ut av krisen.

Tore Hagebakken (A) [21:02:54]: Mye har skjedd, og skjer, med de prehospitale tjenester. Mulighetene er mange og store, om vi satser. Vi forbinder jo ordet «innovasjon» aller mest med næringsutvikling, men ordet hører definitivt også med når vi prater om ambulansetjenesten. Den faglige utviklingen er imponerende i denne svært viktige delen av helsevesenet. Dagens pasienter får avansert behandling før de ankommer sjukehuset. Vi har i dag prehospitale behandlingsopplegg for akutte sjukdommer og skader som før bare kunne gis på sjukehus, som ved symptomer på akutt hjerteinfarkt og hjerneslag. Moderne teknologi kan også fungere veldig fint i forbindelse med å få oversikt på ulykkesplasser.

Situasjonen i de prehospitale tjenestene spriker. På den ene siden er det en svært positiv, innovativ utvikling, som jeg sa, men på den andre siden er det all mulig grunn til bekymring. Vi ser at ambulansetjenesten har vært for dårlig prioritert, og flere helseforetak planlegger eller har gjort kutt i ambulansetilbudet. Oppdragsmengden bare øker – vi blir jo stadig flere mennesker her i landet – mens ambulansene blir færre. De siste 15 årene har oppdragsmengden økt med 46 pst. Det er synd at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke har prioritert de prehospitale tjenestene høyere. Ikke minst er det grunn til å se spesielt på situasjonen i Distrikts-Norge. For noen uker siden var en kommunelege i Gudbrandsdalen ute og uttrykte veldig bekymring for utviklingen.

Regjeringa er nødt til å komme tilbake til Stortinget med forskriftsfestet responstid på blålystjenestene, som fastsetter hvilke responstider som skal gjelde, og hvilke krav som skal settes til utstyr og faglig kompetanse i tjenestene, slik vi fra de rød-grønne partiene har foreslått i innstillinga. Det er for store variasjoner rundt i landet, sjøl om jeg vil berømme svært mange dyktige medarbeidere i denne tjenesten.

Regjeringa må også ta tak i basestrukturen for luftambulansen. Det er uakseptabelt at vi fortsatt har områder i landet som ikke nås av legebemannet ambulansehelikopter innen den anbefalte responstiden på 45 minutter. Det gjelder området jeg sjøl representerer, altså deler av Innlandet. Det gjelder videre deler av Nord-Trøndelag, deler av Øst-Finnmark og deler av Telemark og Aust-Agder. Jeg vet at det er tatt noen grep, men Stortinget må få seg forelagt en egen sak om dette, som må omfatte Innlandet og området Bykle/Vinje. Det er her utfordringene nå er størst. Dette må senest skje i forbindelse med neste års statsbudsjett. Vi er rett og slett utålmodige.

Vi skal som samfunn stille opp for dem som trenger oss mest. Det er et kjennetegn for Arbeiderpartiets politikk. Men da er det også særlig viktig at vi stiller opp, slik at folk har tryggheten når de trenger det aller mest, og når det gjelder aller mest.

Sveinung Stensland (H) [21:07:15]: Når vi eller dem vi er glad i, blir syke, forventer vi at hjelpen er nær, og det er den som oftest også. De aller fleste av oss bryr seg ikke om hvorvidt regningen i ettertid blir sendt til staten eller til kommunen, eller hvem som i det hele tatt gir nødvendig helsehjelp. Vi har alle lest om noen – eller kanskje vi kjenner noen – som har opplevd å bli sendt frem og tilbake mellom sykehjem og sykehus. Vi kaller dem gjerne svingdørspasienter. Helsetjenesten har noen kunstige skiller, og noen opplever å være kasteballer i systemet. De er syke, de er kanskje gamle, og de har ofte flere sykdommer på en gang. Det de har til felles, er at helsetjenesten ikke er tilpasset den enkelte. De opplever gjerne at systemet står i veien for en smidig behandling.

1 pst. av pasientene står for 22 pst. av ressursbruken i norske sykehus. Det kan vi gjøre noe med gjennom bedre behandling der pasientene bor. Samarbeidet mellom kommunene og sykehusene må bli bedre. Det tar vi tak i i denne planen gjennom etablering av helsefellesskap for kommunene og sykehusene, en felles plattform for å planlegge og utvikle samarbeidet. Helsefellesskapene vil hjelpe svingdørspasientene og bidra til at alle valg som gjøres, er til beste for pasienten.

Andre pasienter opplever kanskje at ordene som brukes, eller beskjedene som gis, ikke er forståelige. Det er umulig å si hva som er viktig for en hvis en ikke forstår hva de rundt en snakker om. Klart og forståelig språk er avgjørende for at alle skal kunne bli hørt og møtt på en bedre måte.

For sårbare pasienter med sammensatte behov er problemet gjerne at helsetjenestene de får, er oppstykket. For dem vil det gjerne være bedre å bli møtt av et ambulant tverrfaglig team. Andre igjen kommer seg kanskje ikke til sykehuset eller ville fått bedre tjenester om sykehuset kom hjem til dem. En viktig del av denne planen er derfor at helsetjenesten i større grad møter pasientene hjemme, der de bor. Helsetjenester som før krevde fysisk oppmøte, kan i flere tilfeller utføres der pasienten bor, ved hjelp av teknologi. Sammen vil alle disse tiltakene bidra til at vi kommer nærmere pasientens helsetjeneste, der pasienten alltid settes først.

Denne våren har vi virkelig fått se hvor god helsetjenesten vår er. Jeg er, i likhet med de fleste, svært imponert over og takknemlig for den innsatsen alle deler av helsetjenesten har gjort og fortsatt gjør, nå som vi står i en vanskelig situasjon. Noe av det jeg vil berømme, er hvordan kommunene har snudd seg rundt og sørget for god behandling, effektiv legevakt og ikke minst skjerming av de eldre, selv om det har gitt noen leie utslag av ensomhet og isolasjon.

Pandemien har også ført til at debatten om Nasjonal helse- og sykehusplan har vært preget av beredskap: akuttberedskap, fødetilbud, forsyningsberedskap og ikke minst pandemiberedskap. Det er forståelig nok; det handler om folks trygghetsfølelse og vår evne til å håndtere det uventede. Pasientens helsetjeneste betyr også en god akuttberedskap, og det handler mest av alt om å bli behandlet av erfarent og kompetent helsepersonell når en først trenger det.

Vi må ikke glemme at mesteparten av aktiviteten i spesialisthelsetjenesten ikke foregår innen akuttmedisin. Mye av det som foregår, er planlagte inngrep og behandling av kronisk sykdom. Innenfor de fleste sykdomsgrupper er medisinen i rivende utvikling, spesialiseringen fortsetter i tråd med det. Dette er kanskje mest fremtredende innen kreftbehandling, men det foregår en hurtig utvikling innenfor mange deler av helsetjenesten.

Når en blir alvorlig syk, leter en ikke alltid etter det nærmeste sykehuset – en vil til det beste. En vil ha rutine, erfaring og ekspertise. Dette betyr ikke at en skal legge ned flere sykehus, men det betyr at en skal spesialisere flere avdelinger. Alle kan ikke bli best i alt, men alle kan bli best i noe. Jeg mener god oppgavefordeling og mer spesialisering er viktig for å skape gode sykehustjenester i hele landet. Når vi diskuterer fremtidens sykehus i Norge, skal pasienten være hovedpersonen.

Som flere har vært inne på, markeres i dag den internasjonale sykepleierdagen, og sykepleierne skal ha honnør for den jobben de gjør. Det er en forutsetning for gode helsetjenester på alle nivåer. Og som en kollega skrev til meg i dag: Hva skulle vi gjort uten sykepleiere? Ikke alle kan presidere stortingsmøter, president!

Men jeg vil også slå et slag for helsefagarbeiderne, og det gleder meg at denne gruppen gis mye oppmerksomhet i planen. Regjeringen tar i planen til orde for å opprette opplæringskontor i alle helseforetak for å få på plass flere lærlinger, og det er virkelig noe å satse på.

Det er fint at alle partier stiller seg bak Nasjonal helse- og sykehusplan. Gjennom denne planen får vi et godt grunnlag for bedre samarbeid og nye måter å jobbe på – til beste for norske pasienter.

Kjell-Børge Freiberg (FrP) [21:12:20]: Den nasjonale helse- og sykehusplanen setter søkelyset på flere ulike områder. Man setter pasientbehandlingen høyt, og man er opptatt av å sikre kvalitet og ikke minst gode tjenester.

Mange pasienter har tidligere ventet altfor lenge på behandling, mens det var ledig kapasitet på både offentlige og private behandlingssteder. Fremskrittspartiet har i flere år jobbet for å styrke pasientenes rettigheter og pasientenes frihet til selv å kunne velge hvilket behandlingssted man ville benytte seg av. Dette ble også gjennomført ved fritt behandlingsvalg.

Fremskrittspartiet mener at det ikke finnes én grunn til at mennesker skal stå i helsekø når det finnes ledig kapasitet hos private aktører. Fritt behandlingsvalg ble innført nettopp av hensyn til pasientene. Ved utgangen av august 2019 hadde over 25 000 pasienter kommet raskere til helsehjelp eller fått velge seg til den institusjonen de mente hadde det beste tilbudet.

Mange pasienter har over lang tid ventet på behandling, mens det har vært ledig kapasitet. Slik kan vi ikke ha det. Ventetiden og den usikkerheten det skaper, har vært frustrerende for mange. Derfor er alle tiltak som bidrar til at folk får behandling raskere, et gode, og noe som vi var med på å prioritere da vi satt i regjering, f.eks. gjennom å slippe private aktører til.

Fremskrittspartiet ønsker ikke at man skal ha en todelt helsetjeneste, der bare de som har råd til det, kjøper seg ut av køen. Fritt behandlingsvalg gir alle pasienter mulighet til å få raskere behandling og selv velge hvor behandlingen skal utføres.

Persontilpasset medisin vil kunne sikre at pasienter får en mer treffsikker behandling. Vi trenger et system som er fleksibelt, og som kan ta inn over seg den enorme utviklingen som skjer på dette området. Integrering av kliniske studier i pasientbehandlingen er en forutsetning for at flere pasienter faktisk deltar i kliniske studier. Det krever likevel en endring i både kultur og interne prioriteringer. Man må se kliniske studier og pasientbehandling i en nærmere sammenheng, særlig i lys av utviklingen innenfor persontilpasset medisin og forventningen om å nyttiggjøre seg virkelighetsdata.

I denne planen gir man en klar retning for hvordan spesialisthelsetjenesten skal nyttiggjøre seg teknologien, og hvordan nasjonale virkemidler må justeres for å understøtte akkurat dette. Det er lagt mye vekt på å bruke teknologi og nye arbeidsformer for å flytte tjenester ut av sykehusene og nærmere eller hjem til pasienten. Det er bra fordi det faktisk betyr mer frihet til pasienten.

Kunstig intelligens kommer til å utvikles mer og mer, og man kommer til å ta i bruk mer av dette de kommende årene. Bruk av kunstig intelligens sammen med store helsedata kan bidra til bedre helsetjenester og i tillegg gi et bedre grunnlag for forskning og ikke minst innovasjon.

Digitalisering skal ikke være et mål i seg selv, men det skal være et verktøy for å kunne utvikle et enda bedre og mer utviklet tilbud til pasientene. Det må alltid være det som står i sentrum for det man foretar seg. Fremskrittspartiet støtter regjeringen i at dersom målene i denne planen skal nås, krever det at vi tenker annerledes om måten vi jobber på. Det er ikke til å legge skjul på at nettopp digitalisering er et viktig verktøy for å nå disse målene.

Tuva Moflag (A) [21:17:20]: Tilgang til akuttsykehus og fullverdig fødetilbud er kanskje noe av det som vekker aller mest følelser i debatten om nasjonal helse- og sykehusplan. Hvorfor? Jo, fordi det handler om livets mest sårbare og magiske øyeblikk. Det handler om hjelpen vi får hvis det har skjedd en alvorlig ulykke, eller vi blir rammet av akutt helsesvikt, som slag eller hjerteinfarkt. Og det handler om barn som blir født, om kvinner som skal gjennom en av de største oppgavene i livet.

Akkurat nå, mens vi står her, blir det født et barn i Norge. Mellom 150 og 160 barn blir født på et norsk sykehus i dag, ca. 20 av dem bare noen trikkestopp unna oss her i Oslo. To av dem blir født på Gjøvik. I Kirkenes er det ikke sikkert at det er en fødsel i dag, men da er det ganske sikkert det i morgen. I Kristiansund blir det nok født ett barn i dag, mens det i Molde kanskje er ett eller to.

Spørsmål om sykehusstruktur er ikke enkle. I disse vurderingene vil Arbeiderpartiet gjenkjennes ved at vi er kompromissløse når det gjelder kvalitet. Vi står for at det i enkelte tilfeller betyr at man må påregne en noe lengre reisevei til sykehuset. Det viktigste for oss er at kvinner skal føde trygt. Vi mener at dagens struktur er god, og står ved de kvalitetskravene vi innførte da vi satt i regjering. Det skal være kvalitet og ikke økonomi som styrer fødetilbudet i Norge. Her har ikke høyreregjeringen levert. La meg gi tre eksempler:

Når folk venter på et nytt sykehus, kan man ikke starte den prosessen med å legge ned fødeavdelinger av økonomiske hensyn. Fødeavdelingene i Kristiansund og Molde skal bestå til sykehuset på Hjelset står klart. Noe annet er brudd med det Stortinget har vedtatt.

Kvinner som bor langt fra sykehuset, må få med seg jordmor i ambulansen. Men mangel på styring og finansiering har ført til at denne tjenesten ikke er god nok. I fjor avdekket VG at 77 kommuner ikke har denne tjenesten på plass. Norske jordmødre skal ikke jobbe på dugnad. Arbeiderpartiet krever full stilling for alle jordmødre, som sikrer tryggheten og den faglige kvaliteten for fødende kvinner i distriktene.

Kvinner som har født, må få ligge på sykehus til de er klare for å reise hjem – ikke effektiviseres bort i en stadig strammere sykehusøkonomi. Vi mener at førstegangsfødende som ønsker det, bør sikres minimum tre dager på barselavdeling eller sykehushotell etter fødsel.

Arbeiderpartiet er skuffet og overrasket over den mangelfulle omtalen av fødetilbudet i denne nasjonale helse- og sykehusplanen. Vi har ingen oversikt over hvilke avdelinger som klarer å oppfylle målet om én-til-én-bemanning, og det tas ikke grep til tross for at det er avdekket stor svikt i følgetjenesten for gravide.

Arbeiderpartiet mener det er på tide med en ny gjennomgang av fødetilbudet i landet her. Vi må sørge for at det tilbudet vi har, og det tilbudet vi planlegger å utvikle videre, er i tråd med faglig oppdatert kunnskap. Dette er også bakgrunnen for at Arbeiderpartiet, sammen med SV og Senterpartiet, ber regjeringen utarbeide en stortingsmelding som ser på helheten i fødetilbudet. Vi ber om at denne meldingen må ta for seg nærhet til fødetilbud, kvalitet og bemanning på fødeavdelingen, oppfølging før og etter fødsel, finansieringssystemet for jordmødre og overgangene mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Som jeg sa innledningsvis, er Arbeiderpartiet kompromissløse på kvalitet. Det er de dyktige fagfolkene som er avgjørende for kvaliteten i norsk fødselsomsorg. Vår bekymring er at mange av disse fagfolkene nå sier at de vil forlate posten sin fordi arbeidspresset er for høyt. Tre av ti jordmødre ved Stavanger universitetssjukehus har sagt at de vurderer å slutte, fem av ti jordmødre ved Drammen sykehus, seks av ti jordmødre ved Ahus – det er de samme tallene som vi ser ved St. Olavs hospital i Trondheim. Dette er alarmerende tall.

Vi i Arbeiderpartiet har gjennom våre alternative budsjetter vist at vi tar kampen for et bedre tilbud til alle landets fødekvinner på alvor. Vi vil ha slutt på praksisen der fødeavdelingene får mindre betalt når fødslene har gått bra, for vi trenger den beredskapen på plass hvis den neste fødekvinnen får komplikasjoner. Vi vil gi alle jordmødre i kommunene full stilling fordi følgetjenesten kan være det som avgjør om kvinnen får en trygg fødsel eller ikke. Vi vil stoppe den kroniske underfinansieringen av sykehusene våre fordi det ikke er greit at kvinner blir holdt igjen hjemme så lenge at de ender opp med å føde utenfor sykehus.

Avslutningsvis vil jeg også benytte anledningen til å gratulere alle sykepleiere, inkludert presidenten, med dagen!

Tellef Inge Mørland (A) [21:22:31]: Nasjonal helse- og sykehusplan peker på veien videre de neste fire årene for vår felles helsetjeneste. Et sentralt område i så måte er psykisk helsevern. Koronaepidemien har utfordret helsetjenesten vår på nesten alle måter, også innenfor psykisk helsevern og rus. Det er bra at statsråden har forsøkt å gi signaler om å skjerme dette tilbudet så godt som mulig, men vi vet likevel at aktiviteten har falt, at lavterskeltilbud har blitt stengt, og vi risikerer at flere derfor får større utfordringer nå og i tiden framover, og i verste fall vil vi kunne finne dem igjen i selvmordsstatistikken.

Det er bra om flere får god hjelp der de bor, men noen trenger også mer omfattende oppfølging og hjelp. Sengeplasser innen psykiatrien har de siste tiårene blitt bygd ned med flere tusen plasser. Det har vært en riktig dreining at man har gått fra spesialisthelsetjenesten til kommunen, og at folk kan få en oppfølging der de bor, men vi må spørre oss om ikke dette nå kanskje har gått for langt, eller i hvert fall langt nok. Under denne høyreregjeringen har vi altså fått 800 færre sengeplasser i psykiatrien.

NRK kunne i januar i år melde om at Sykehuset Østfold fikk inn så mange pasienter innen psykisk helsevern at de måtte ta i bruk kontorer for overnatting. Tillitsvalgte varslet at de så pasienter som ble skrevet ut altfor tidlig og ansatte som sluttet fordi de ikke orket lenger. I november 2018 meldte NRK at psykiatrisk klinikk ved Sandviken sykehus i Bergen hadde hatt over 300 korridorpasienter det året. Da uttalte klinikkdirektøren i Helse Bergen at «det å ligge i en korridorseng er skrekkelig, men hvis alternativet er at de tar livet av seg, er dette bedre». I tillegg vet vi at f.eks. Finnmarkssykehuset på grunn av manglende økonomi har måttet avvikle oppsøkende team innen psykisk helsevern, tiltak som kan forebygge behov for nettopp innleggelse.

Allerede i fjor fremmet Arbeiderpartiet forslag om å stoppe nedbyggingen av ytterligere sengeplasser. Andre opposisjonspartier hadde lignende forslag. Løfter gitt om den gylne regel er ikke blitt fulgt opp av denne regjeringen. Det går ut over noen av de mest sårbare. Og sammen med SV og Senterpartiet fremmer vi i dag nye forslag rundt å stoppe denne nedbyggingen av sengeplasser, i tillegg til en reell opptrappingsplan for psykiatrien. Dessverre stemmer regjeringen og Fremskrittspartiet imot, på tross av at helseministeren i sitt innlegg er tydelig opptatt av denne gruppen.

Et annet felt som jeg har lyst til å snakke litt om, er rehabilitering. Helsedirektoratet kom i 2018 med en rapport om rehabilitering. SAMDATAs analysenotat nr. 8/2018 sa bl.a.:

«De siste årene har det vært en gradvis reduksjon i antall pasienter som har mottatt rehabilitering i spesialisthelsetjenesten.»

Samtidig fastslo rapporten at det er vanskelig å spore tilsvarende oppbygging i kommunehelsetjenesten, som for rus og psykiatri. Det er bra dersom flere kan få god hjelp der de bor, men det ikke bra om – og når – flere faller mellom to stoler. God rehabilitering er bra for livskvaliteten til den enkelte, og i mange tilfeller er det også svært lønnsomt for samfunnet når folk kan klare seg bedre selv, når folk kan stå lenger i arbeid. Jeg er bekymret for at denne regjeringen ikke tar habilitering og rehabilitering på stort nok alvor, verken i ny nasjonal helseplan eller i dagens forslag til nytt revidert nasjonalbudsjett.

Koronaepidemien skaper også nye behov for mer rehabilitering. Både lunger, hjerte og den fysiske og psykiske helsen kan få en alvorlig trykk for dem som blir hardt rammet av viruset. Da jeg for kort tid siden stilte helseministeren et skriftlig spørsmål om regjeringens plan for opptrening av denne gruppen, var svaret hans – kort oppsummert – at dette hadde ikke han eller helsevesenet tid til å jobbe med akkurat nå. Med regjeringens forslag til kommuneøkonomi i revidert blir i hvert fall ikke kommunene satt bedre i stand til å ta dette løftet, og vi risikerer bare at enda flere som trenger god opptrening, faller mellom to stoler: den statlige og den kommunale.

Til slutt vil jeg snakke litt om legemiddelmangel. Vi har hatt en eksplosiv økning på det feltet de siste årene, fra 191 tilfeller i 2016 til 1 245 tilfeller i år, og vi forventer en ny økning i inneværende år. Arbeiderpartiet fremmet i fjor et eget forslag for å ta tak i det som handler om sårbarhet i forbindelse med legemiddelmangel. Dessverre stemte regjeringen og Fremskrittspartiet ned det forslaget. Jeg ser at det nå vil bli tatt noen grep i revidert budsjett. Det er bra at man nå følger opp noen av de forslagene Arbeiderpartiet hadde i fjor. Det er synd at vi har mistet et år på veien. Jeg synes også det er synd at regjeringspartiene i dag ikke støtter de forslagene som opposisjonen fremmer for å ta ytterligere tak når det gjelder å ruste oss mot den sårbarheten vi nå står overfor, med tanke på legemiddelmangel i tiden framover.

Hege Haukeland Liadal (A) [21:27:42]: Er det én ting vi kan huke av på blokka som positivt etter de siste ukenes krevende situasjon, er det at mange unge mennesker ser på helsesektoren og ønsker seg et utdanningsløp innen ulike felt i sektoren, og det er bra. Ungdom har innsett hvilken viktig innsats og betydning helsesektoren har hatt for samfunnet, og de ønsker å bli en del av den viktige funksjonen i framtiden. Da må vi evne å følge opp med studieplasser innenfor hele tjenesten vår.

Mangelen på sykepleiere er stor. Altfor mange forsvinner fra yrket, og da er det også et politisk ansvar å se til hvorfor det skjer. Pandemien har vist oss at mange sykepleiere som er i annet arbeid, har meldt seg til tjeneste. La oss spørre dem hva som skal til for at de blir. Det er ikke så mye verre enn det. Muligens vet vi mange av svarene på forhånd. Det kan handle om for stort ansvar fordelt på for få kolleger på hver vakt, det kan være lønn, og det kan rett og slett være for krevende turnus. La oss i hvert fall ikke gå glipp av den sjansen nå som vi har den. Samtidig burde vi benytte anledningen til å takke for en ekstraordinær innsats.

I likhet med statsråden ønsker jeg meg en mer utadvendt spesialisthelsetjeneste. Barn som er kronisk syke, eller blir akutt syke, kan oppleve at sykehus virker skremmende. Det at spesialisthelsetjenesten i framtiden muligens har et mer barnevennlig perspektiv på behandlingen, er ønskelig. I likhet med helseministeren ønsker vi å se på om vi kan behandle flere syke barn hjemme med ambulerende team, team som reiser rundt. Vi er i gang, men vi må ville mer.

Hvis spesialisthelsetjenesten skulle blitt mer utadvendt, ville jeg som voksen ønske meg mer moderne former for kommunikasjon. Jeg tenker ikke først og fremst på elektronisk journal, det er et eget kapittel som også må bli mer brukervennlig, men det er ikke mange år siden det var utenkelig med chat eller webmøter for bankvesenet. Konfidensielle opplysninger om kunder og de forhold en har til sin bank, er ikke helt ulikt det en tenker om spesialisthelsetjenesten.

Avslutningsvis: Gratulerer med sykepleierdagen! Florence Nightingale ville ha vært 200 år i dag. Ekstra gratulerer med dagen!

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [21:30:53]: En av årsakene til at jeg engasjerte meg politisk, var helsetilbudet til innbyggerne i den mest folketunge delen av Finnmark, eller mer korrekt: manglende helsetilbud til innbyggerne. Det har ført til at jeg blir kontaktet av mange fortvilte pasienter og pårørende som har følt det på kroppen og er utrygge.

I går snakket jeg med en dame som fortalte at de var blitt oldeforeldre til en nydelig, velskapt gutt, og det er de så utrolig takknemlige for. Jeg vil gjerne gjenfortelle historien hennes og håper helseministeren og representantene fra Arbeiderpartiet og Høyre evner å sette seg inn i situasjonen og reflekterer over hva de ville ha gjort dersom historien hadde gjeldt noen av deres nærmeste og kjære, og at de føler fortvilelsen og utryggheten mange kjenner på som følge av et manglende helsetilbud – noe som Høyre og Arbeiderpartiet kan bidra til å forbedre.

For fem dager siden, den 7. mai, var det, som svært ofte, kolonnekjøring over Sennalandet, fjellovergangen mellom Alta og Hammerfest, en fjellovergang som har hatt 48 stengninger og 86 kolonnekjøringer fra 1. oktober i fjor og fram til i dag. I tillegg har strekningen på rv. 94 fra Kvalsund til Hammerfest hatt 30 stengninger og 16 kolonnekjøringer i samme periode.

Barnebarnet deres kom til Alta nærsykehus som førstegangsfødende og hadde allerede 2 cm åpning. Jordmoren forsøkte å få tak i sykebil, men de var allerede på tur til Hammerfest med andre pasienter, og ingen var tilgjengelig. Jordmor ber dem da om å kjøre med privatbil til Hammerfest, en strekning på 140 km, i uvær med kolonnekjøring, uten jordmor eller annet helsepersonell tilgjengelig, kun en engstelig ung far som har nok med å følge baklysene på brøytebilen. Den unge barnefaren hadde aldri kjørt over Sennalandet før. Livredde venter de på neste kolonne og vet ikke når den går, mens den unge vordende moren har sterkere og sterkere rier. De hjemme var også livredde. Oldemor følte seg helt maktesløs og gikk over 4 000 skritt i stuen før det unge paret nådde fram til Hammerfest. Man vet jo aldri hva som kan skje en førstegangsfødende. Da det unge paret kom til Akkarfjord, gikk vannet, og forståelig nok ble de enda reddere. Heldigvis nådde de fram. Da var fødselen godt gang, og de måtte sette epidural umiddelbart. Situasjonen var veldig kritisk.

Statsminister Solberg oppfordret i sin nyttårstale i 2019 nordmenn til å lage flere barn, og statsministeren mente det var grunn til å spørre seg om det var for vanskelig å få barn tidligere. Nå har jeg beskrevet virkeligheten i Finnmark i 2020, en virkelighet som gjør at mange kvinner kvier seg for å føde flere barn – en situasjon som altfor ofte er regelen og ikke unntaket.

Det er i stor grad flaks som gjorde at dette gikk bra. Den eneste bønnen den nybakte oldemoren ville jeg skulle formidle, er: Please, la oss få fødeavdeling i Alta. Dette er galskap.

Nicholas Wilkinson (SV) [21:34:38]: Jeg vil rose alle partiene – Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet – som er med på å sikre at barn skal ha mer kontroll på sin egen informasjon når de møter psykologer og psykiatere.

Å dele personlige og tunge hemmeligheter er vanskelig for alle. Fire av fem av PsykiskhelseProffene i Forandringsfabrikken forteller at de ikke har fortalt det aller vondeste som kan være den egentlige grunnen til at de trenger hjelp. En viktig grunn er at de er urolige for at informasjonen kan gå videre, forteller de. Det betyr at hjelpen de får, blir langt mindre nyttig. Da må systemet bli bedre så flere kan få bedre hjelp.

Hele komiteen ber regjeringen sørge for at det er trygt for barn å dele vonde erfaringer, og at barnet skal ha kontroll på sin egen informasjon. Hele komiteen er enig i at det må bli grundig opplæring i unntaksbestemmelsene, og det må legges til rette for at helsepersonell har både tid og rom til å gjøre disse viktige vurderingene.

Noen ganger krangler vi så busta fyker på Stortinget. Men her, nå, har vi jobbet sammen for å sikre og hjelpe barn.

Tellef Inge Mørland (A) [21:36:45]: Ordet «Babcock» har det siste året skapt et enormt engasjement, mye kritikk og også bekymringer hos befolkningen, særlig i Nord-Norge. Men luftambulansekrisen vi har stått i, viser også hvor mye denne helsetjenesten betyr for folks trygghet. Norge er et langstrakt land. Heldigvis har vi en ganske godt utbygd luftambulansetjeneste, men det finnes fortsatt noen flekker på kartet der det tar for lang tid når sekundene teller.

Det ser ut til at regjeringen nå tar grep og styrker helikopterberedskapen i nord med en permanent base i Kirkenes. Det er positivt. Da gjenstår Innlandet og de indre delene av Agder og Telemark. Bykle og Vinje er to kommuner med noen av de lengste avstandene for ambulansehelikopter i dag. Det er to kommuner med forholdsvis få fastboende, men med tusenvis av hytter, særlig på Hovden og Rauland. Bare Hovden kan bli en by på omtrent Grimstads størrelse i høysesongen – hytteinnbyggere som står på ski, kjører slalåm og driver med aktiviteter som er bra for folkehelsen, men som også har noe høyere risiko for ulykker.

Jeg er derfor glad for at det i komiteen ser ut til å være et flertall som vil fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak om basestrukturen for luftambulansen i Norge, som må omfatte Innlandet og Bykle/Vinje, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2021.»

Dessverre er ikke regjeringspartiene med på dette forslaget. Jeg håper de likevel vil følge det opp lojalt dersom det blir vedtatt i Stortinget denne uken, for saken handler om folks trygghet for liv og helse. Ikke bare Setesdal og Vest-Telemark, men store deler av Sør-Norge vil kunne få glede av en luftambulansebase i Vinje eller Bykle, da et helikopter der også vil kunne tjene som backup for andre deler av Sør-Norge.

Det er også distriktspolitikk. I en tid der avmakten i distriktene har økt, der responstiden for ambulansetjenesten er en utfordring, og der sentralisering oppleves som en trussel, vil det være et viktig signal om at det også satses på gode helsetilbud der avstandene dessverre er lange til nærmeste sykehus. Folk er like viktige uansett hvor i landet de bor, og folk blør like raskt i Bykle som i Kristiansand eller Oslo.

Jeg håper vi i dag – eller på torsdag, når vi skal stemme over saken – kan komme et skritt videre med å gi de delene av landet som ikke har god nok og rask nok tilgang på akutt helsebehandling, bedre beredskap gjennom å satse videre på luftambulansetjenesten.

Jon Georg Dale (FrP) [21:39:38]: Eg begynte å lure på om eg hadde gjort noko gale allereie før eg fekk ordet!

Jon Georg Dale (FrP) [21:39:42]: Tusen takk for det, president.

Etter fleire år og gjentekne fakkeltog og demonstrasjonar sist Arbeidarpartiet leia ei regjering i dette landet, mot forslag om å leggje ned viktige akutt- og fødetilbod, fekk vi endeleg verktøyet Nasjonal helse- og sjukehusplan. Det gav Stortinget ei moglegheit til å sjå på struktur og organisering av helsesektoren samla, på ein måte som gjorde at ein kunne vareta viktige omsyn alle plassar i landet for å ta vare på dei viktigaste tenestene som folk treng nært seg.

Om ikkje alle vil iallfall dei aller fleste vedgå at mange tenester kan ein spesialisere og dels sentralisere. Men tenester som er akutte, er definerte som det fordi folk i dei fleste tilfella ikkje kan velje. Det handlar om å kome fort til eit nødvendig tilbod for å vareta liv og helse, anten det gjeld akuttfunksjonar eller det gjeld, som f.eks. i Kristiansund, fødetilbod.

Etter at Arbeidarpartiet i årevis har brukt kvar valkamp til å peike på først den eine og etterpå den andre som ikkje vil sikre fødetilbod i Kristiansund, er dei nesten som forsvunne frå debatten i dag. Ein kan seie mykje rart om Høgre, men Høgre har vore ærlege på standpunktet dei har hatt der, heile tida. Det Arbeidarpartiet i dag nok ein gong gjer, er at dei, etter å ha kjekka seg i årevis, stikk av i dei få tilfella Stortinget har moglegheit til faktisk å ta grep i denne typen avgjerder. Representantane frå Møre og Romsdal har ikkje vore å oppdrive i heile dag, dei er som sokne i jorda. Men eg er heilt sikker på at vi kjem til å sjå dei når det nærmar seg val igjen.

Det er slik Arbeidarpartiet har drive sjukehusdebatten, i fylke etter fylke, altfor lenge. Men i dag er dei tilstrekkeleg avslørte – tekne med buksa nede, om ein vil. Problemet med det er at det er lokalbefolkninga som har trudd på dei, som dessverre må bere belastninga – i fleire tilfelle, så også i Kristiansund. Konfliktane kjem til å fortsetje, år ut og år inn, fordi Arbeidarpartiet ikkje brukte anledninga når dei hadde ho. Argumentasjonen og retorikken fungerer på førstesida av Tidens Krav og i valkamp, men ikkje i møte med verkelegheita i Stortinget.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [21:42:52]: Det har over lang tid vært flere saker knyttet til manglende helsetilbud i Alta. For Fremskrittspartiet er innbyggernes trygghet det aller viktigste. Helseministeren har gjort det klart at geografi og lokalpolitiske hensyn skal veie tyngst, og de signalene fra ministeren tok Fremskrittspartiet på alvor. Det er derfor sjokkerende at det ikke ser ut til å bli støtte for å etablere akutt- og fødeavdeling ved Klinikk Alta gjennom behandling av denne saken.

Vi var skuffet da Fremskrittspartiets ønske om en utredning av sykehusstruktur i Vest-Finnmark ble stemt ned i Stortinget i 2017, men når helseministeren har lagt andre prinsipper til grunn for sykehusstruktur i andre deler av landet, øyner vi nytt håp.

Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag i Stortinget om å etablere akutt- og fødeavdeling i Alta. Jeg merker meg at det mest sannsynlig ikke vil få flertall, og det reagerer jeg på. Fremskrittspartiet tok tidlig til orde for å sikre et godt tilbud for innbyggerne i Vest-Finnmark gjennom å etablere føde- og akuttfunksjon ved Klinikk Alta.

Jeg er ikke overrasket over at Arbeiderpartiet ikke blir enig med seg selv, og at nasjonale politikere går imot lokale, men jeg er veldig skuffet. Arbeiderpartiet har ordføreren i Alta, likevel svikter de lokalbefolkningen og sine egne på denne måten.

Arbeiderpartiet har drevet med dobbeltkommunikasjon i denne saken i lang tid. I mars sa nestleder Skjæran at de ikke kom til å støtte noen av våre forslag. I april sa helsetopp Kjerkol fra Arbeiderpartiet at de kom til å støtte noen av forslagene. Nå svikter de befolkningen i Vest-Finnmark og sine egne lokalpolitikere.

I 2008 vedtok Helse Nord innføring av nivådeling av intensivvirksomhet i regionen. For Finnmarkssykehuset innebar det vedtaket at Hammerfest sykehus skulle ha intensivvirksomhet på nivå 2, mens Kirkenes skulle ha intensivvirksomhet på nivå 1. På grunn av avstand og klimatiske forhold er det svært viktig at sykehuset i Kirkenes også kan utføre respiratorbehandling over flere døgn i påvente av transport eller fram til det tidspunkt hvor pasienten ikke har behov for respiratorstøttende behandling.

Vi er veldig fornøyd med at vårt forslag om at sykehuset i Kirkenes skal ha intensivvirksomhet på nivå 2 får flertall i Stortinget, sånn at de er rustet til å utføre de nødvendige tjenestene når behovet er der. Det er en viktig seier og en trygghet for befolkningen i Øst-Finnmark.

Fremskrittspartiet har også jobbet godt og lenge med å få etablert et permanent ambulansehelikopter i Kirkenes og et jetfly stasjonert fast i Tromsø. Vi er derfor fornøyd med at helseministeren har lyttet, tatt vår bekymring på alvor og gitt bestilling til helseforetaket om å etablere et permanent ambulansehelikopter i Kirkenes. Det vil bedre tilbudet betraktelig og skape trygghet for innbyggerne ikke bare i Kirkenes, men i hele Øst-Finnmark.

Jeg skulle gjerne hatt Arbeiderpartiet med på å støtte forslaget, som kunne gitt trygghet og bedret tilbudet betraktelig for innbyggerne også i Vest-Finnmark.

Tor André Johnsen (FrP) [21:46:00]: Det er viktig for enhver nasjon å sørge for beredskap, trygghet og sikkerhet for befolkningen. Det ivaretas ikke bare ved å ha et godt og sterkt forsvar og politi, men også ved å ha et godt helsevesen og tilgang på tilstrekkelig med medisiner og vaksiner.

Etter hvert som verden har blitt mer og mer global, har nasjonal produksjon og lager av både medisiner og vaksiner blitt lagt ned eller redusert til et minimum. Det har gjort oss veldig sårbare, og tilgangen på medisiner har også blitt begrenset på grunn av stor etterspørsel globalt og begrenset produksjon. I dag er både Norge og store deler av Europa avhengige av å få mye medisiner fra Asia. Store avstander og lang transport har gjort oss ytterligere sårbare, men det er først nå i krisetider vi virkelig ser hvor sårbare vi faktisk er, og hvor avhengige vi er av enkeltprodusenter og enkeltnasjoner for å sikre det norske folk tilstrekkelig tilgang til nødvendige medisiner og vaksiner. Heldigvis har dette nå blitt synliggjort på grunn av koronakrisen, og det er viktig å sørge for tilstrekkelig kapasitet i Norge både når det gjelder produksjon, og når det gjelder lager av viktige medisiner og vaksiner.

Det er flere aktører i Norge som kan bidra til nasjonal produksjon, én av dem er tidligere Nycomed, nå Curida, i Elverum. Jeg har selv besøkt bedriften ved flere anledninger, med forskjellige statsråder, også helseministeren og statsministeren. Jeg stilte nylig et spørsmål til helseministeren om i hvilken grad det pågår en dialog mellom norske myndigheter og Curida om et samarbeid for å sikre produksjon av viktige medisiner og vaksiner i Norge. Jeg fikk bekreftet at det via helseforetakene og Legemiddelverket er opprettet en dialog med Curida om hvilke muligheter Curida har for å kunne sørge for lokal produksjon i Norge.

Det er gledelig å konstatere at vi har en helseminister som forstår viktigheten av å gjøre oss mindre sårbare og mindre avhengige av import, og at ministeren har sørget for at det allerede er etablert dialog med norske aktører som kan sikre produksjon av legemidler i Norge. Men det er viktig at det ikke bare blir dialog. I Fremskrittspartiet er vi utålmodige. Derfor har bl.a. vår fremragende helsepolitiske talsperson, representanten Åshild Bruun-Gundersen, fremmet flere forslag – sammen med opposisjonen for øvrig, noe vi setter pris på – og vi forventer da handling, og vi forventer konkrete resultater for de forslagene vi fremmer. For det er viktig med progresjon i disse sakene, slik at vi kan få på plass en avtale for å få starte produksjon i Norge, bl.a. hos Curida i Elverum.

Erlend Larsen (H) [21:48:56]: Samhandlingsreformen, som ble innført i 2012, og de mange pakkeforløpene som er innført av denne regjeringen, har vist at samarbeidet mellom sykehus og kommuner ikke alltid har fungert så bra som det skal. Mange pasienter har rapportert om overganger fra sykehus til kommunale helsetjenester som ikke har vært så sømløse som vi ønsker at de skal være. Derfor lanserer regjeringen gjennom Nasjonal helse- og sykehusplan 19 helsefellesskap. Gjennom helsefellesskapene skal sykehus og kommuner se på hverandre som partnere og ikke som parter. Helsefellesskapene skal bli arenaer hvor sykehus og kommuner skal møtes for å finne gode løsninger som skal gjøre helsetilbudene enda mer helhetlige, og overgangene sømløse.

Så viser det seg at helsefellesskapene noen få steder i landet kommer i konflikt med kommunereformen og nylig sammenslåtte kommuner. Holmestrand er et eksempel på det, hvor de som bor i tidligere Sande kommune, så ut til å skulle bli overført fra sykehuset i Drammen til sykehuset i Tønsberg, noe innbyggerne oppfatter som både unaturlig og uakseptabelt. Dette har vi i Høyre stor forståelse for. Vi er også opptatt av at kommunene så langt som mulig skal gjennomføre gode beslutninger lokalt. Derfor hører vi på kommunestyret i Holmestrand, som ønsker en delt løsning, og er med på komiteens forslag, hvor det bl.a. står at «Stortinget ber regjeringen legge avgjørende vekt på lokalpolitiske ønsker».

IKT-sikkerhet er særdeles viktig. Datainnbruddet Helse Sør-Øst ble utsatt for for to år siden, viste at nettverket ikke var så sikkert som det skal være. SV og Senterpartiet foreslår at kun staten skal få drifte IKT-systemer, og gir dermed inntrykk av at kun staten kan ta vare på nødvendig IKT-sikkerhet. Det er ikke slik at ansatte i kommuner og stat er mer til å stole på enn ansatte i det private næringsliv. Det er nok av eksempler på utro tjenere både her og der. Det viktige er ikke om det er offentlige eller private som utvikler og drifter IKT-systemene våre, men at de som jobber med dette, er sikkerhetsklarert, og at de arbeider under et godt sikkerhetsregime. Vi trenger private leverandører for å sørge for innovasjon og nytenkning.

Regjeringen beskriver i Nasjonal helse- og sykehusplan flere tiltak for å styrke IKT-sikkerheten. Det står bl.a. at det skal bli en tydeligere nasjonal styring og koordinering av IKT-utviklingen. Det står også i planen at det digitale sikkerhetsarbeidet må ses i sammenheng med det øvrige arbeidet for samfunnssikkerhet. Det er derfor avgjørende at alle aktører, både offentlige og private, samarbeider om å møte de digitale sikkerhetsutfordringene.

Det er Direktoratet for e-helse og Nasjonal sikkerhetsmyndighet som har det overordnede ansvaret for IKT-sikkerheten til helsevesenet. Det er da likegyldig om leverandøren er ansatt i det offentlige eller i det private.

Kjersti Toppe (Sp) [21:51:48]: Senterpartiet meiner at vi må ha ei ny retning i fødepolitikken i Noreg, der vi set krav til kvalitet, men der vi er bevisste på at god kvalitet ikkje er det same som at ein har ei stor fødeavdeling. Stortinget gjekk dessutan bort frå ei sånn samanlikning i 2008–2009, med den førre stortingsmeldinga – det skulle ikkje lenger vera basert på talet på fødande, men ein skulle setja kvalitetskrav til tenestene ut frå om det var klassifisert som fødestove, fødeavdeling eller fødeklinikk, slik at ein skulle vera sikker på kvalitet uansett om det var 300 fødande eller 3 000 fødande. Dette har jo fungert, det er mange lokalsjukehus med gode fødeavdelingar som ikkje har så mange fødande. Det kan vera berre ein time mellom desse sjukehusa, men det fungerer, og folk er fornøgde. Det er jo faktisk ved dei store fødeklinikkane ein i dag kan vera mest bekymra for kvaliteten, òg på grunn av at det er veldig mange fødande, beteninga er lita, og dei tilsette er forholdsvis få.

Så har det vore ein hard debatt spesielt mellom Framstegspartiet og Arbeidarpartiet i dag. Eg er einig med Framstegspartiet i at det er uforståeleg at Arbeidarpartiet ikkje vil gi kvinner på Nordmøre same nærleiken til fødetilbodet som det som dei ønskjer og har gått inn for bl.a. på Helgeland. Ein har òg frå Arbeidarpartiet si side berre for nokre månader sidan røysta for forslag om at ein ikkje skal leggja ned fødetilbod i Noreg.

Men til Framstegspartiet vil eg seia at det òg er uforståeleg at dei på Helgeland kjempa for å leggja ned fødeavdelinga, altså berre ha eitt fellessjukehus, mens det er ein heilt annan politikk frå Framstegspartiet si side på Nordmøre og i Alta. Det hengjer heller ikkje i hop. Det kan jo ikkje vera sånn at ein har forskjellig sjukehuspolitikk alt etter kor ein har det sterkaste lokallaget, det må vera ei overordna retning på sjukehuspolitikk og på kva politikk ein har for fødselsomsorga.

Så til det som helseministeren tok opp i replikksvaret sitt. Eg vil igjen visa til ROS-analysen for nettopp fellessjukehusa som var heilt klar på at det ikkje var bra å byggja ned avdelinga og leggja ned avdelinga før det nye sjukehuset var på plass.

Erlend Larsen (H) [21:55:01]: I Nasjonal helse- og sykehusplan står det at befolkningen er godt dekket av ambulansehelikopter. Om lag 98 pst. av befolkningen nås av legebemannet helikopter innen 45 minutter. Det er en betydelig bedre dekning enn målet om 90 pst. Planen sier også at det er enkelte befolkningsrike områder som ikke nås av legebemannet helikopter innen anbefalt tid.

Komiteens medlemmer fra regjeringspartiene merker seg at det fremdeles er områder i Norge som ikke nås innen kravet om utrykningstid for ambulansehelikopter. Det har vært demografiske endringer siden basestrukturen ble vedtatt, noe som tilsier at basestrukturen bør vurderes på nytt. Komiteens medlemmer fra regjeringspartiene ber derfor regjeringen om å foreta en ny vurdering av eventuelle nye baser for ambulansehelikopter.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [21:55:55]: La meg først oppklare en sak fra Senterpartiet: Når det kommer til Helgeland, var Fremskrittspartiet tydelig på at man ønsket å samle planlagte operasjoner til ett fellessykehus for å sikre kvaliteten der. Vi ønsket også å sørge for en fødeavdeling i Mo, sør for Korgfjellet, og i Brønnøy. I Helgeland vil det også være god dekning når det gjelder fødetilbudet.

Jeg har lyst til å ta litt tak i det Venstres representant tok til orde for, for det må jeg si jeg ble svært overrasket over. Det gjelder den delte sykehusløsningen i Holmestrand. Holmestrand er en sammenslått kommune bestående av tre gamle kommuner som har hatt et forhold til to forskjellige lokalsykehus. I helse- og omsorgskomiteen har vi blitt enige om at hvorvidt det er denne måten organisering av sykehustilhørighet skal foregå på, skal bestemmes lokalt, så hvis Holmestrands kommunestyre enstemmig ønsker å fortsette med en delt sykehusløsning, der innbyggerne i den nye, sammenslåtte kommunen til enhver tid kan bruke det nærmeste lokalsykehuset, skal de få lov til det. Men det representanten fra Venstre var tydelig på her, var at det var han sterkt uenig i. Så det vi trenger svar på – det gjør vel de som har ansvaret for voteringen også – er om Venstre kommer til å stemme imot den enstemmige innstillingen fra helse- og omsorgskomiteen.

I tillegg var Venstres Carl-Erik Grimstad veldig tydelig på at Venstre skulle være en garantist for et godt helsetilbud i Alta. Det vi da også trenger svar på, er om Venstres stortingsgruppe da vil støtte det forslaget Fremskrittspartiet og Senterpartiet her fremmer. Det ville glede meg. Venstre er dessverre ikke store nok til at det til sammen utgjør et flertall; vi er fortsatt avhengig av noen større partier. Men det ville også være oppklarende å få vite det.

I dag avgjøres framtidens fødeavdelinger – her og nå, i denne saken. Arbeiderpartiets ordfører i Alta har garantert et sykehus i Alta i 2023. Hun har til og med uttrykt at hvis ikke Helse Nord bygger fødeavdelingen, skal hun stå klar med spaden, hvis hun fortsatt er ordfører. Innbyggerne som stemte på Arbeiderpartiet i Alta, har blitt lurt. I Kristiansund sitter en annen ordfører fra Arbeiderpartiet. Nå må de sitte og se på denne live-sendingen og se at Arbeiderpartiet alene er ansvarlig for at det ikke blir fødeavdeling i Kristiansund. Innbyggerne bør merke seg at man ikke alltid skal lytte til hva de sier, men se på hva de gjør.

Vi får ikke flertall for alle våre forslag i denne salen, dessverre. Det vi får flertall for, er å videreføre en fødeavdeling i Kristiansund fram til fellessykehuset i Møre og Romsdal står ferdig. Men Bent Høie, helseministeren vår, har dessverre uttrykt at vi ikke kan fortelle innbyggerne våre at de kan være trygge på det, for hvis Bent Høie mener at kvaliteten ikke er god nok – noe han for så vidt sitter med alle verktøyene til å gjøre noe med, i den ene eller andre retningen – blir det likevel ikke videreført.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [21:59:11]: Helseministeren hevdet i replikkvekslingen at det ikke er nok fødsler i Vest-Finnmark. Det er kanskje feil å blande inn fakta i debatten, men jeg velger å gjøre det likevel. I regionene Alta, Karasjok, Kautokeino og Loppa er det 284 fødsler i året. Om man legger til de nærmeste kommunene i Nord-Troms, som vil få kortere reisevei enn i dag – i dag må de til UNN, Universitetssykehuset Nord-Norge – til Alta, økes fødselstallet til over 350. De er faktisk også innenfor den samme regionen etter regionreformen. Det vil gi en betydelig kortere reisevei for folk i Nord-Troms. Til sammenligning har regionen rundt Hammerfest 203 fødsler og Kirkenes sykehus, som har en fullverdig fødeavdeling, 228 fødsler. Så det er fødsler nok til å kunne etablere en fødeavdeling også i Alta.

Carl-Erik Grimstad (V) [22:00:20]: Det kommer kanskje som en overraskelse på representanten Bruun-Gundersen at Venstre kommer til å stemme med regjeringen, men slik er det altså.

Når det gjelder Holmestrand, var mitt poeng at vi ser på dette som en del av grunnlaget for beslutningene som må tas i helseforetakene. I henhold til helseforetaksloven er dette en sak som må utredes skikkelig før man tar stilling til det. Jeg bare gjentar det jeg sa i mitt innlegg, at jeg oppfatter dette som stortingsregjereri. Forslaget kan være bra, det, det kan være helt greit, men problemet er at nå investerer vi altså 3 mrd. kr i Tønsberg – og bygningene er snart ferdige. Hvis man tapper sykehuset i Tønsberg for økonomi, går det fort den veien at spesialisthelsekompetansen følger i samme retning, og det kan ikke jeg som representant for den delen av Vestfold finne meg i uten videre. Jeg håper på den annen side at dette skal ordne seg til det beste for alle parter.

Så kan jeg ikke unnlate å legge merke til at ingen har tatt til orde for, når man snakker om å sende pasientene nordover til Drammen, at det ikke engang finnes en avkjørsel fra E18 og inn til det nye sykehuset i Drammen. Det burde man kanskje ha tenkt på før man begynner å dirigere pasientstrømmen nordover.

Når det gjelder Alta, er det interessant at Fremskrittspartiet i regjering ikke løftet en eneste finger for å styrke akutt- og fødetilbudet der. Men straks Fremskrittspartiet er ute av fengsel, kommer støtten. Det var litt sent.

Ingvild Kjerkol (A) [22:02:28]: Jeg skal ikke dra ut debatten, men etter at Fremskrittspartiets representanter har svingt seg til de store høyder på talerstolen, er det noen presiseringer som må på plass. Politikere bør vurderes ut fra hva de gjør, ikke bare hva de sier.

Arbeiderpartiet lovet Klinikk Alta da vi hadde helseministeren. I dag står Klinikk Alta ferdig – en styrking av spesialisthelsetilbudet i den befolkningsrike delen av Finnmark. Selvfølgelig – hadde vi startet på null i Finnmark, kunne sykehusstrukturen sett annerledes ut. Det gjør den ikke. I Øst-Finnmark har vi et splitter nytt Kirkenes sykehus, og i juni er det markert spadestikk i jorda for nye Hammerfest sykehus.

Arbeiderpartiet ønsker å utvikle spesialisthelsetilbudet i Alta. Vi ønsker også at Alta blir vurdert som en naturlig lokalisering når man går videre og styrker psykiatritilbudet til finnmarkingene. De har i dag et dårligere tilbud enn resten av landet. De har ikke mulighet for akuttplassering. Dette har Stortinget ganske omforent lagt på plass også tidligere.

Når det gjelder Kristiansund, er det en vond og bitter strid. Det vokser opp folk som ikke husker noe annet en sykehuskrig på Nordmøre. I 2010 besluttet daværende regjering at man skulle samle de to sykehusene, Molde og Kristiansund, til ett felles sykehus, og helseminister Bent Høie plasserte sykehuset på Hjelset i 2014. Saken har vært gjennom både rettsapparatet og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Jeg har lyst til å avslutte med noen refleksjoner. Hva er det som gir en likeverdig helsetjeneste? Jo, det er faglige kriterier, faglige krav. Da sikrer vi at man får den samme tjenesten i hele landet. Og så er det tilgangen på fagfolk. Det er en begrenset ressurs. Disse gode fagfolkene våre kan heller ikke jobbe 24 timer i døgnet 365 dager i året.

Jeg har sett på både Senterpartiets og Fremskrittspartiets sykehusbudsjett, og det er ikke plass til flere akuttsykehus i noen av dem. Det er heller ikke plass til flere studieplasser for at vi skal kunne skaffe oss flere av disse fagfolkene som skal fylle de eventuelle nye akuttsykehusene.

Så jeg mener at politikere må bli vurdert ut fra det de gjør, ikke bare det de sier. Og når Fremskrittspartiet beskylder Arbeiderpartiet for å bli tatt med buksa nede, må jeg bare minne Fremskrittspartiet om at de glemte buksa si i regjeringskontorene.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [22:05:30]: Jeg blir i hvert fall nødt til å minne representanten fra Venstre om at Holmestrand ikke tapper det nye sykehuset i Tønsberg for pasientgrunnlag. Gamle Sande kommune har vært en del av befolkningsgrunnlaget for dimensjoneringen av Drammen sykehus. Disse delene av nye Holmestrand kommune har også nå forskjellig legevaktordning, og de som bor nærmest sykehuset og legevakten i Drammen, bruker legevakten i Drammen. Det ville være absurd hvis innbyggerne i gamle Sande skulle dra til legevakten ved Drammen sykehus, men måtte sendes til sykehuset i Tønsberg hvis de skulle ha behov for videre innleggelse – når de allerede var på et sykehus! Derfor er en delt løsning fornuftig, og jeg er glad for at Venstre egentlig har korrigert alt de sa innledningsvis, og at de støtter komiteens innstilling også om en delt sykehusløsning i Holmestrand.

Når det gjelder Alta, foreslo Arbeiderpartiet i sin tid Alta nærsykehus. Klinikk Alta kom til under en regjering med Fremskrittspartiet og Høyre i, og Fremskrittspartiet har ved flere anledninger kjempet for Alta sykehus. Nå er det en historisk mulighet til å gjennomføre det. Representanten fra Venstre har mulighet til å støtte oss i det.

Kjersti Toppe (Sp) [22:06:53]: Til representanten Kjerkol sitt siste innlegg og at Senterpartiet sitt budsjett ikkje inneheld ei slik satsing som vi ønskjer: Det er ikkje riktig. Vi har saman med Arbeidarpartiet mykje meir midlar til sjukehus enn det regjeringa har, og det er heller ikkje slik at det å byggja eit nytt stort sjukehus vert billigare enn å ha to mindre sjukehus. Ein kan ikkje dokumentera ein slik gevinst, tvert imot kan det heller visa seg at det vert dyrare, altså ei stordriftsulempe. Dette hadde vi ein grundig gjennomgang av ved førre behandling av Nasjonal helse- og sjukehusplan. Vi meiner at beredskap skal løna seg og ikkje at innsatsstyrt finansiering vert vidareført ned på avdelingsnivå, eller på kvart enkelt sjukehus. Det vil òg gjera at det vert lettare å vidareføra dei små fødeavdelingane.