Presidenten: Etter
ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten
på følgende måte: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter
til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Heidi Nordby Lunde (H) [17:32:49 ] (ordfører for saken): Da
komiteen ikke står samlet om verken virkelighetsbeskrivelsen eller
løsninger, blir merknadene på vegne av komiteen korte. Forslagene
i denne innstillingen har vært behandlet opptil flere ganger av
Stortinget tidligere. Det er, som forslagsstillernes overskrift
antyder, forslag til reversering av endringer i velferdsordninger,
noen helt tilbake til 2011, da en av forslagsstillerne selv satt
i regjering. Derfor kommenterer jeg ikke alle sakene, men først
vil jeg korrigere en inkurie.
Der det vises
til budsjettforliket av 2018 om å heve taket på barnetillegg fra
95 pst. til 99 pst., medfører det ikke riktighet at det er gjort
for inneværende budsjettår.
Det norske velferdssamfunnet
er til enhver tid mer enn summen av offentlige ytelser. Det er muligheten
til å lære gjennom lek i barnehage, sørge for muligheter til alle
gjennom en god offentlig skole, ha et anstendig og inkluderende
arbeidsliv, et godt helsevesen og selvsagt en velferdspolitikk som
tar vare på oss når vi av ulike grunner ikke kan dette selv.
Verdien av velferdsstaten
ser vi ikke minst nå, når vi står midt i en krise som rammer både
liv, helse, vår egen og felles økonomi. Men velferdspolitikkens
dilemma er både å sørge for et sosialt sikkerhetsnett som holder
når vi faller, men ikke holder oss fast. Når Høyre snakker om en
bærekraftig velferdsstat, handler det om velferdsstatens evne til
å bære de som trenger det i de periodene de trenger det, også i
framtiden.
Da er det litt
forstemmende at alle debatter, alle endringer, all systemkritikk
ikke bare blir stemplet som usosiale, men også forsøkt framstilt
som om kritikerne mener dette skyldes enkeltpersonene selv. Det
siste er selvsagt feil. Det første hindrer en konstruktiv debatt
om å forbedre det komplekse systemet av velmente ytelser og ordninger
vi har i Norge.
Da regjeringen
Solberg tiltrådte i 2013, var arven fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti lengre helsekøer og 15 000 flere fattige
barn enn da de tre nevnte partiene tiltrådte. I 2013 var også nærmere 70 000
mottakere av arbeidsavklaringspenger i ferd med å dette ut av ordningen
fordi den ikke fungerte etter hensikten. Så noe av det første regjeringen
Solberg måtte gjøre, var å forlenge ytelsene mens vi forsøkte å
finne svar på hva som var galt, og hva som måtte gjøres.
Da ordningen
ble evaluert, sa en arbeidslivsforsker ved Frischsenteret, Simen
Markussen:
«AAP er et rullebånd ut av arbeidslivet,
der det gis aksept for at du ikke kan jobbe og der folk låses inne
i utenforskapet».
Siden har det
vært gjort flere endringer i ordningen, som innstramming i hva som
skal til for å kvalifisere, og utvidelse av muligheten for å forsøke
seg i arbeid uten å miste retten til ytelsen – begge deler for å
målrette ordningen og ikke låse folk inne i fattigdom. Etter endringene
har vi sett en økning på noen flere som går over på sosialhjelp
enn tidligere, i tillegg til raskere avklaring til uføretrygd for
dem som har rett til dette, og flere tilbake i aktivitet og arbeid,
men vi har ikke vært i nærheten av å sende 70 000 mennesker ut i
usikkerhet, som det var i 2013. Det er ikke usosialt å gjøre nødvendige
endringer i ordninger som fungerer som et rullebånd ut av arbeidslivet.
Tvert imot, det er usosialt å la være.
Det samme gjelder
endringer i uførereformen som ble vedtatt i 2011 og gjennomført
i 2015. Vi vet at mange står utenfor arbeidslivet til tross for
både arbeidsvilje og arbeidsevne. Derfor må ytelser og ordninger
utformes slik at det ikke blir økonomiske barrierer for arbeidsdeltakelse.
Endringene har gjort det enklere å kombinere arbeid og trygd, blitt
mer rettferdige og har gitt netto høyere trygd for flertallet. Jeg
mener det er usosialt å reversere endringene.
Jeg kan godt
forstå at det kan virke urimelig når det gjøres endringer i våre
mange velferdsytelser. Noen velferdsordninger kan ha vært riktige
å innføre da de kom, men virker ikke lenger etter hensikten eller
er utdaterte. Da kvinner ikke hadde høy arbeidsdeltakelse, kan det ha
vært riktig med rause og lange overgangsordninger, slik at de som
har vært forsørget av partneren, kunne omstille seg etter et brudd.
Men i 2020 må vi kunne endre på og fase ut slike ordninger, selv
om det virker urettferdig for dem som mottar dem.
Med Høyre i regjering
har barnehager og SFO blitt billigere for dem som trenger det mest.
Flere barn kan delta på fritidsaktiviteter, og barnetrygden er økt.
Fram til nå har det vært nedgang i helsekøene. Køene til hjelp for
folk i rus er redusert, og kanskje den største sosiale reformen
i nyere tid er vedtatt, nemlig rusreformen. Når samfunnet endrer
seg, må også innretningen av offentlig velferd endres. Og igjen
– summen av det norske velferdssamfunnet er større enn summen av
de sosiale ytelsene, heldigvis.
Lise Christoffersen (A) [17:37:56 ] : Takk til saksordføreren
for en grei gjennomgang. Takk også til forslagsstillerne. De tar
opp urettferdige velferdskutt, som lett kan drukne i covid-19-situasjonen.
Derfor berømmer jeg SV for å reise denne saken nå.
Stortinget har
de siste to månedene brukt sin tid på ekstraordinære tiltak, der
regjeringa har fremmet forslag som stortingsflertallet, med Arbeiderpartiet
i front, har endret, særlig med tanke på en mer rettferdig fordeling
av de store midlene som er bevilget.
I den perioden
som er gått siden Solberg-regjeringa overtok i 2013, har vi opplevd
en sammenhengende periode med urettferdige kutt i velferd fra det
ene statsbudsjettet til det andre. Noe av det aller første Erna
Solberg gjorde, allerede i 2015, med hallelujarop fra Fremskrittspartiet
og støttepartiene Kristelig Folkeparti og Venstre, var å ta feriepengene
fra arbeidsledige og skattlegge sluttvederlag for folk som mistet
jobben. Det ga 2 mrd. kr i kutt i velferdsytelser som gikk rett
i lomma på de rikeste, som hvert eneste år siden Solberg-regjeringa
tiltrådte, har fått skattekutt på skattekutt. Vi ser hvordan høyresida
i norsk politikk konsekvent velger side – de rike framfor vanlige
folk.
Stortinget har
i covid-19-situasjonen vedtatt gunstigere regler for dagpenger under
permittering. Det var både riktig og rettferdig, men det som foreløpig
ikke har vært et tema, er at alle de som nå har fått dagpenger etter disse
gunstigere permitteringsreglene, likevel kommer til å tape, ikke
bare i inntekt, men også i feriepenger. Det vil de merke neste år.
Det er ikke rettferdig. Arbeiderpartiet stemte i 2015 imot å ta
feriepengene fra arbeidsledige, men det ble nedstemt.
Forslagsstillerne
i denne saken lister opp en lang rekke stønader der høyreregjeringa
systematisk har kuttet i velferden til folk flest – kutt i stønader
til uføre, herunder også barnetillegg og leveraldersjustering, redusert
kjøpekraft for pensjonister, kutt i arbeidsavklaringspenger, kutt
i stønad til enslige forsørgere, brillestøtte til barn og bilstøtteordning
for funksjonshemmede. Mange andre kutt i velferdsordninger kunne
vært lagt til, f.eks. det hjerteskjærende kuttet i supplerende stønad for
personer med kort botid i Norge, der f.eks. personer i 80-årene,
som hadde hatt slik stønad i ti år eller mer, mistet stønaden fra
den ene dagen til den andre.
Vi har diskutert
regjeringas urettferdige kutt i velferden tidligere. Høyreregjeringa
står hver gang på sitt – de svakeste skal betale for de rikeste.
I statsbudsjettet for 2020, før jul i 2019, viste Arbeiderpartiet
til alle kutt høyreregjeringa og støttepartiene i Stortinget har
stått for gjennom sju statsbudsjett. Regjeringa bruker ofte og gjerne
velferdsstatens bærekraft som argument for sine kutt. Det er i utgangspunktet
et flott begrep om kvaliteter i det norske samfunnet. Ifølge folketrygdens
formålsparagraf handler det bl.a. om å gi økonomisk trygghet ved
arbeidsløshet, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet og
alderdom, hjelp til selvhjelp og utjevning av inntekt mellom grupper.
Summen av Solberg-regjeringas sju budsjetter er en annen. For dem
betyr velferdsstatens bærekraft at de med de laveste inntektene
skal sakke akterut. Høyresida omfordeler ikke fra dem med høye til
dem med lave inntekter, men omvendt. Som vi påpekte i Arbeiderpartiets
alternative budsjett: Summen av regjeringas politikk har gjort det vanskeligere
for vanlige folk å leve livet sitt. De sosiale forskjellene øker.
Arbeiderpartiet
har sitt eget forslag i denne saken. Vi ber regjeringa fremme en
oversikt til Stortinget om konsekvenser for levekår og økte sosiale
forskjeller av alle velferdskutt som høyreregjeringa har gjort siden Erna
Solberg overtok som statsminister. Vi er ikke uenige i det som fremmes
av forslagstillerne, men regjeringas kutt til de svakeste har pågått
uhemmet i sju år, sammen med skattekutt i milliardklassen til de
rikeste. Arbeiderpartiet innser at det dessverre vil ta mer enn
ett statsbudsjett å rette opp i de usosiale kuttene fra høyreregjeringa
og stortingsflertallet ved Høyre og Fremskrittspartiet, Venstre
og Kristelig Folkeparti. Jeg tar herved opp Arbeiderpartiets forslag
i saken.
Presidenten: Da
har representanten Lise Christoffersen tatt opp det forslaget hun
refererte til.
Gisle Meininger Saudland (FrP) [17:42:32 ] : Vi behandler i
dag et Dokument 8-forslag fra SV som saksordføreren redegjorde for
på en god måte. Jeg vil også takke representanten Nordby Lunde som
saksordfører og resten av komiteen for arbeidet og samarbeidet i
saken.
Mange av temaene
som tas opp i forslaget, har en lang historie. Noen av reformene
som forslagsstillerne vil reversere, har partiet de representerer,
også vært med på å fremme og vedta. Jeg skal likevel ikke dvele
ved det i denne talen.
Et gode i norsk
politikk er at det ikke er tradisjon for å forkaste alle reformer
som tidligere regjeringer har gjort, midt i et budsjettår. Det er
nettopp for at man skal kunne ha et bærekraftig og langsiktig perspektiv.
Det betyr at noen ganger lar vi reformer virke uten å ta en omkamp
hver gang det byr seg en mulighet. Det betyr ikke at alle sakene
som blir omtalt, er fredet for alltid. La meg gjøre det klart at
Fremskrittspartiet er klar til å ta en debatt om velferdsgoder og
bærekraften i velferdsgodene, men å endre politikk noen få måneder
etter at noe er vedtatt, midt i et budsjettår, ønsker vi ikke. Fremskrittspartiet
har likevel klargjort en del av sin primærpolitikk i merknadene
som foreligger i saken, og jeg kommer til å kommentere noen av dem.
Til forslag nr. 1
vil jeg minne om at det var SV og de andre partiene som sto bak
vedtaket om uførereform i 2011. Fremskrittspartiet hadde da en rekke
alternative forslag som bl.a. ville ha sikret høyere minstetrygd
til flere. Den rød-grønne regjeringen ga riktignok en overgangsordning
i 2012, som Fremskrittsparti-statsråden i 2015 utvidet, slik at
man gikk lenger enn den forrige regjeringen.
Når det gjelder
forslag nr. 3, om å gi uføre skjerming mot såkalt levealdersjustering,
var dette fordi man trodde at pensjonsreformen skulle gi en vesentlig
høyere avgangsalder. Det ble altså innført en skjerming for noe som
ikke oppsto. Hvis det viser seg at det er behov for å skjerme nye
årskull i framtiden, er Fremskrittspartiet åpen for å diskutere
det ved en senere anledning, hvis det skulle inntreffe.
Når det kommer
til saken om å øke kjøpekraft til alderspensjonister, støtter Fremskrittspartiet
at man gjør det, og vi har også et eget forslag. Men kjøpekraften
til alderspensjonistene påvirkes av mer enn reguleringsmodellen
som Stortinget minus Fremskrittspartiet har innført gjennom pensjonsreformen.
Vi var imot pensjonsreformen og dermed også underreguleringen, som eneste
parti, og vi ber i dag igjen regjeringen om å iverksette tiltak
som bidrar til at effekten av den årlige underreguleringen fjernes.
Med dette i tillegg
til sterk skattelette og redusert avkortning av grunnpensjonen er
det ingen tvil om at Fremskrittspartiet er pensjonistenes parti.
Vi ser videre fram til evaluering av pensjonsreformen, og vi ber
også om at en evaluering forelegges til debatt i Stortinget så raskt
det lar seg gjennomføre.
I forslag nr. 7,
om brillestøtte, er det viktig å se at det finnes to ordninger.
Det er viktig for Fremskrittspartiet å poengtere at barn som har
behov for briller, får briller. Det er vi opptatt av. Vi er også
glad for at statsråden har avklart det ved flere anledninger.
Når det gjelder
det siste forslaget, som omhandler bostøtte, er ikke det at færre
får bostøtte, ensbetydende med at flere husstander som skulle hatt
bostøtte, ikke får det. Jeg vil også minne om at bostøtten er utvidet
for bedre å treffe store barnefamilier, og at beløpet nå reguleres
regelmessig.
Jeg vil avslutte
i forlengelsen av der jeg startet. Som et relativt nytt medlem i
arbeids- og sosialkomiteen har jeg respekt for avgjørelser som har
blitt fattet ved tidligere anledninger. Samtidig er vi rede til
å ta en debatt om velferdsytelser, velferdsstatens bærekraft og
hvordan disse kan innrettes på en bedre måte. Vi mener riktignok
at mange av de sakene og punktene som har blitt fremmet, egner seg
bedre til å bli løftet i et statsbudsjett framfor i et Dokument 8-forslag.
Mange av sakene har også en tidshorisont som gjør at det vil være
urimelig å endre dem uten at de har fått virke. Det betyr ikke at
alle reformer og vedtak som har blitt gjort, er fredet for alltid,
men at det i mange av sakene vil være naturlig å løfte det i en
budsjettprosess, eller se på det i et lengre perspektiv.
Med det tar jeg
opp forslaget som Fremskrittspartiet står bak.
Presidenten: Da
har representanten Gisle Meininger Saudland tatt opp det forslaget
han refererte til.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:47:24 ] : Senterpartiets ledestjerne
er Samholds-Norge, ikke Forskjells-Norge – et velorganisert arbeidsliv
som forutsetning for et trygt familieliv, altså trygghet for inntekt
og arbeid. Senterpartiet stiller opp for folk som bor ytterst, enten
det er geografisk eller det er sosialt. Økonomisk trygghet for et
anstendig liv står sentralt for oss.
Jeg vil takke
SV for nok en gang å reise debatt om viktige sosialpolitiske spørsmål,
og Senterpartiet har konkrete merknader til alle de ti forslagene
fra SV. Senterpartiet er enig med regjeringspartiene i at skal velferdsstaten
være mye for dem som trenger det mest, kan den ikke være alt for
alle. Det betyr at vi må prioritere, som ellers i livet.
Forslag nr. 11
gjelder å reversere kutt i uføretrygden. Senterpartiet sto bak vedtakene
som resulterte i omlegging av uførepensjon til uføretrygd under
den rød-grønne regjeringa. Det er ikke korrekt som Arbeiderpartiet skriver
i innstillinga, at ingen skulle tape på omleggingen. Det har vi
diskutert mange ganger. Alle kunne ikke få bedring, det vet alle
i denne sal. Det har vært en rekke forbedringer og overgangsordninger
som skulle skjerme dem som ble mest negativt berørt utover noen
få tusen kroner – altså et beskjedent beløp.
Forslag nr. 9
er å reversere kutt i uføres barnetillegg. Senterpartiet er helt
enig. Vi foreslår å oppheve taket på summen av uføretrygd og barnetillegg
tilsvarende 99 pst. av inntekt før uførhet. Vi er lei for at Kristelig
Folkeparti ikke har kommet lenger i den saken, for vi er her i en
situasjon hvor det er en del mennesker som har lave inntekter, blir
uføretrygdet og har mange unger. Det er et faktum, og for å leve
anstendig vil uføretrygd og barnetillegget bli over det en hadde
av inntekt på et tidligere tidspunkt. Dette er en rettferdighetssak.
Forslag nr. 3
er om å skjerme uføre mot levealdersjustering. Senterpartiet er
helt enig i at en fortsatt må skjerme utføre mot levealdersjustering,
fordi uføretrygdede har små muligheter til å skaffe seg inntektsbringende
arbeid i tillegg til uføretrygden.
Forslag nr. 13
gjelder å rette opp siste års kutt i kjøpekraft for mange alderspensjonister.
Vi er imot å se bakover i spørsmålet om alderspensjonistenes pensjoner,
men Senterpartiet har gjennom mange år fremmet forslag om å regulere
løpende pensjoner med gjennomsnittet av lønns- og prisveksten –
altså et prioritert krav fra pensjonistorganisasjonene. Vi har gått
inn for en prioritering av minstepensjonen, og det er en viktig
fordelingssak.
Det fjerde forslaget
fra SV er forhandlingsrett for organisasjonene som deltar i trygdeoppgjøret.
For oss er det sjølsagt, vi har fremmet det en rekke ganger. Organisasjonene
som deltar i trygdeoppgjøret, må få forhandlingsrett. Så blir det
et forhandlingsresultat som er å se på som en forberedelse til Stortingets
vedtak, som så legges fram på våren på samme tidspunkt som vi har
LO–NHO-oppgjøret, f.eks. er pensjon en politisk prioritering, og
den må finne sin avklaring her i salen.
Å reversere kutt
i arbeidsavklaringspengene er det fjortende forslaget. Senterpartiet
støtter ikke det generelt, samtidig som jeg vil ta sterk avstand
fra det representanten Heidi Nordby Lunde sa om at arbeidsavklaringsordningen
nærmest har vært som et rullebånd ut av arbeidslivet. Det er en
uærbødighet som jeg må si er sterkt å høre, når vi kjenner livssituasjonen
til de mange som går på arbeidsavklaringspenger. For Senterpartiet er
det viktig at unntaksvilkårene for å få forlenget stønad i arbeidsavklaringspenger
utover tre år, blir endret, for de er for strenge. Senterpartiet
er imot reduksjon i minsteytelsene for arbeidsavklaringspenger for
mottakere under 25 år. Det skjedde der en reduksjon på 66 000 kr, slik
at de nå har bare 133 000 kr å leve for. Det er en altfor beskjeden
pensjon gjennom arbeidsavklaringspengene. Senterpartiet foreslår
også at en skal beholde arbeidsavklaringspengene til vedkommende
faktisk er avklart for arbeid eller andre ytelser. Det er jo et
helt sjølsagt poeng – her må Nav skjerpe seg.
Forslag nr. 15
gjelder å reversere kutt i overgangsstønaden for enslige forsørgere.
Senterpartiet er imot det, fordi formålet er at stønadsmottakerne
skal bli i stand til å forsørge seg sjøl ved eget arbeid. Her har
det vært endringer over tid i takt med samfunnsutviklingen, og jeg
har en sterk forståelse av at det er endringer som er forstått av
alle parter i samfunnet.
Senterpartiet
er enig i forslagene nr. 7 og nr. 8 – å reversere kutt i brillestøtten
til barn og reversere kutt i bilstøtteordningen for personer som
trenger bil i gruppe 1, er vi helt enig i.
Vi er innforstått
med at det er viktig å følge opp bostøtten gjennom statsbudsjettene.
Jeg tar opp Senterpartiets
forslag samt de forslagene vi har sammen med SV.
Presidenten: Representanten
Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.
Solfrid Lerbrekk (SV) [17:52:34 ] : Sidan regjeringsskiftet
i 2013 har Velferds-Noreg vorte ganske annleis. Mange ordningar
er gjorde radikalt om på eller tekne vekk, noko som i det store
og heile spelar ei stor rolle for veldig mange enkeltpersonar, ofte
enkeltpersonar som er i den nedre delen på inntektsskalaen. Det
å gjera livet vanskelegare for folk som har det vanskeleg frå før, har
aldri vore politikken til SV. Men på dette området er det samla
sett mange forskjellige syn i komiteen på dei enkelte forslaga –
frå dei forskjellige representantane. No, etter sju år med Høgre
i statsministerposten og den fjerde varianten av høgreregjering,
vil me i SV gje dagens regjeringskonstellasjon ein sjanse til å
retta opp igjen nokre av dei kutta som har vorte gjennomførde dei
siste åra. Dette har diverre ikkje nådd fram, det ser ikkje ut som
om nokon av dei kutta som er lista opp i denne saka, har vore Framstegspartiet
sine kjepphestar i regjering. Det ser derimot ut til at Venstre,
Kristeleg Folkeparti og Høgre står like støtt på denne totalt sett kraftige
slankinga av velferdsstaten, sjølv om det ikkje alltid har vore
mitt inntrykk når eg har høyrt Kristeleg Folkeparti omtala f.eks.
brillestøtte til barn.
Eg hadde eit
lite håp om at det no skulle vera mogleg å få gjort om nokre av
dei kutta som er lista opp i denne saka, f.eks. stønad til einslege
forsørgjarar eller barnetillegg til uføre. Så det er synd.
Eg vil òg bruka
anledninga til å seia at velferd og offentlege ytingar til enkeltpersonar
er svært gode verktøy, kanskje dei beste me har, for å hindra auka
forskjellar, for å halda eit godt tillitsnivå i befolkninga og for
å halda eit høgt utdanningsnivå og høg deltaking i arbeidslivet.
Kutta som me snakkar om i dag, er ikkje berre småplukk, det er viktige
kroner for folk som har lite. Det kan mange gonger avgjera om dei
har råd til ny vinterdress til poden i staden for å måtta bruka
ein litt for liten vinterdress ein sesong til.
Det er viktig
at me ser velferdsytingane i samanheng, kva dette har å seia i det
praktiske dagleglivet for folk, og kva livssituasjon som gjer det
enklare å delta i arbeidslivet med den evna ein har – dersom det
er mogleg. Og her er det éin ting som eg ofte får ein følelse av
at ikkje vert teken med i vurderinga av livssituasjonen til folk,
og det er nettopp korleis sjukdom i samanheng med fattigdom forsterkar
kvarandre og ofte kan gjera situasjonen betydeleg mykje verre enn
han hadde trengt å vera.
Til slutt vil
eg påpeika noko som representanten frå Framstegspartiet sa for eit
par innlegg sidan, om at Framstegspartiet var det einaste partiet
som stod imot pensjonsreforma då ho for nokre år sidan, før SV gjekk inn
i regjering, vart forhandla fram. Det stemmer ikkje, SV stemte òg
imot pensjonsreforma, men me måtte gå med på ho som eit kompromiss
då me gjekk inn i regjering, akkurat som Framstegspartiet måtte
då dei gjekk inn i regjering.
Eg vil gjerne
ta opp dei forslaga SV står bak.
Presidenten: Da
har representanten Solfrid Lerbrekk tatt opp de forslagene hun refererte
til.
Torill Selsvold Nyborg (KrF) [17:57:15 ] : Takk til saksordføraren,
takk for godt arbeid i komiteen, og takk til statsråden, som har
svara på alle ti spørsmåla på ein klargjerande måte.
Noreg er og skal
vera eit velferdssamfunn, men velferdssamfunnet vårt er meir enn
berre staten, sjølv om det ofte er det offentlege det er fokusert
på, slik vi ser det i dette Dokument 8-framlegget. Dilemmaet til
velferdspolitikken er å sørgja for eit sosialt sikkerheitsnett som
tek vare på dei som av ulike grunnar i kortare eller lengre tidsrom
ikkje kan delta i arbeidslivet, samstundes som vi er avhengige av
at flest mogleg faktisk deltek i arbeidslivet for å kunna sørgja
for nettopp dette sikkerheitsnettet.
Kristeleg Folkeparti
er samd med Senterpartiet, som refererte til at velferdsstaten skal
vera mykje for dei som treng det mest, men han skal ikkje vera alt
for alle. Dette kan opplevast krevjande for mange, og det har vi
i Kristeleg Folkeparti den største forståinga for, men vi kjem ikkje
ifrå at det er naudsynt å gjera prioriteringar for å få mest mogleg
ut av dei offentlege ressursane.
Representantforslaget
inneheld saker som har vore handsama tidlegare, og som har kome
som følgje av at det har vore gjort politiske prioriteringar og
tilpassingar over tid. Det har gjort at nokon har fått mindre, medan andre
har fått meir. Endringar i velferdsytingar er noko ein regulerer
i statsbudsjettet, regjeringa har ei fortløpande oversikt over korleis
endringane slår ut både dei som aukar, og dei som vert reduserte.
Eg er overtydd om at regjeringa også i år kjem til å gjera ein grundig jobb
med dette opp mot budsjettet for 2021. Eg går difor ikkje inn på
sakene her, slik dei var nummererte, men Kristeleg Folkeparti kjem
til å røysta for fleirtalsframlegget frå Høgre, Framstegspartiet
og oss sjølve.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [17:59:54 ] : Kanskje særlig
i disse dager ser vi veldig godt illustrert hvor viktig jobb er.
Det å jobbe og det å ha en jobb er det beste virkemiddelet mot utenforskap
og mot langvarig fattigdom. Derfor har det vært en lang tradisjon
i arbeids- og sosialpolitikken i Norge – ikke uten uenighet eller
diskusjon, selvfølgelig – at ytelsene i folketrygden og hele velferdssystemet
vårt skal være innrettet slik at de stimulerer til arbeid. De skal
med andre ord både hjelpe folk som trenger det i en periode eller
lengre tid, og samtidig stimulere til arbeid. Derfor er det viktig
å inkludere flere i arbeidsmarkedet. Da må vi ha tiltak både for
å ruste folk opp på skole-, kompetanse- og utdanningssiden, vi må
selvfølgelig ha tiltak som gjør at det blir attraktivt å starte
og å skape nye arbeidsplasser – ikke minst blir det viktig etter
koronakrisen – men vi må også ha tiltak som gjør at det i størst
mulig grad lønner seg å jobbe.
For øvrig er
det satt ned et sysselsettingsutvalg som delvis har levert noen
innspill, men som jobber med disse tingene.
Det er også viktig
at mottakere av ytelser ikke går passive eller går lenger enn nødvendig
på ordninger som skal være midlertidige. Samtidig er det slik at
de som helt eller delvis ikke kan delta i arbeidslivet, skal sikres
en forsvarlig inntekt.
Jeg skal heller
ikke gå inn på hvert enkelt forslag, for det har jeg gjort i svarbrevet
mitt til komiteen, men jeg kan nevne at minstepensjonene er økt
i flere omganger, og at engangsstønaden – en unnlatelsessynd jeg
må innrømme at Høyre i regjering lenge lot være, til Kristelig Folkeparti
kom inn – er økt ved adopsjon og fødsel. Vi har hatt en klar og
helhetlig prioritering av utsatte unge. Det er bevilget midler til
f.eks. en bred ungdomsinnsats i Nav. Barnetrygden er økt for første
gang på 20 år. Fra 1. september 2020 økes barnetrygden ytterligere.
Noen av forslagene
gjelder endringer vi har gjort i forskjellige hjelpemiddelordninger.
Tilskudd til hjelpemidler er ment å kompensere for merutgifter som
personer med nedsatt funksjonsevne har sammenlignet med andre. Noen
ganger kommer det gode eksempler på endringer som bør gjøres, slik
at noen kanskje burde få flere hjelpemidler, men også her er vi
nødt til å prioritere. Endringene som er gjennomført, er i all hovedsak for
å tilpasse nivået på støtten til de faktiske merutgiftene for brukerne.
Flere har kommentert
at uførereformen ble innført i 2015, men forslaget kom fra Stoltenberg
II-regjeringen. Det husker jeg godt. Jeg satt selv på Stortinget
da, i arbeids- og sosialkomiteen, og var med i forhandlinger med
Stoltenberg-regjeringen om det. Reformen ble ikke innført for å
spare penger. Tvert imot ble den beregnet å være noe dyrere sammenlignet
med den tidligere uførepensjonsordningen. Hensikten var både å tilpasse
uføretrygden til pensjonsreformen og at det skulle bli lettere å
kombinere arbeid og uføretrygd.
Vi har fulgt
effektene av uførereformen og også iverksatt flere tiltak der det
har vært behov for justeringer. Det ble bl.a. innført en overgangsordning
med skattefradrag for uføretrygdede som etter reformen fikk nedgang
i inntekt som følge av lavere skatteverdi av fradrag, og fordi man
gikk over fra brutto til netto, måtte man gjøre endringer i bostøtten
som følge av økt bruttoinntekt etter reformen. Det ble innført en
varig kompensasjonsordning.
Jeg kunne sagt
noe om flere av disse forslagene, men det er det ikke tid til. Som
komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti
påpeker, vil det å reversere bl.a. uførereformen også kunne bety
redusert trygd for mange. For øvrig er det – selvfølgelig, det er
slik det er når opposisjonen fremmer Dokument 8-forslag – påfallende
at man her ønsker å skape oppmerksomhet bare rundt kuttene, for
det har vært kutt, og det har vært endringer, men alle økningene,
fra barnetrygd, yrkesfagløft og moderasjonsordninger i barnehager
til engangsstønad til minstepensjonister, ønsker man ikke å si noe
om. Arbeiderpartiet ber til og med regjeringen om å komme tilbake
med en liste over kun én del av sin politikk. Den listen har Stortinget fått
til behandling hvert eneste år gjennom de årlige statsbudsjettene.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Lise Christoffersen (A) [18:04:58 ] : Som statsråden sa: Vi
kunne snakket om mange ytelser. Jeg har lyst til å ta opp tråden
igjen fra innlegget mitt i stad.
Vi bruker penger
som aldri før i disse koronatider, og det har vært riktig. Men et
tankekors er hvor mye vi bruker på bedrifter kontra det vi bruker
på arbeidstakere. Til dels er det to sider av samme sak – det ser
jeg – men ikke helt. Det nærmer seg nå ferietid. Hva har statsråden
gjort for å sikre at bedrifter som får støtte fra kompensasjonsordningen
til dekning av nødvendige utgifter, faktisk setter av nødvendige
midler til å utbetale feriepenger til de ansatte?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:05:42 ] : Feriepenger er
lovpålagt – det er det første. Det er en fordring som hver enkelt
arbeidstaker har på sin bedrift. Med andre ord er det bare greit
å understreke klart og tydelig: Det er ikke valgfritt for bedriften
å betale ut feriepenger, og det er heller ikke valgfritt for bedriften
å synliggjøre i regnskapet at man har satt av penger til det.
I en helt ekstrem
situasjon som nå har det vært fremme i mediene – jeg antar det er
det representanten viser til – at i en spørreundersøkelse fra NHO
var det 10–11 pst., uten at vi vet noe mer om det, som sier at de
er usikre på om de kunne betale feriepenger. Det går et brev fra
Arbeids- og sosialdepartementet til partene om dette i dag. Men
det er sånn at vi har ordninger i dag for at den ansatte skal kunne
kreve feriepengene sine, fordi det er en fordring, det er noe bedriften
skylder dem. I verste fall, hvis bedriften ikke er i stand til å
betale utgiftene sine selv etter å ha fått støtteordninger, vil
bedriften ikke kunne fortsette å eksistere, altså gå konkurs.
Lise Christoffersen (A) [18:06:43 ] : Jeg takker for svaret,
og det er bra at statsråden vil ta dette opp med partene. En kunne
kanskje stilt noe større betingelser til de pengene som utbetales
nå gjennom kompensasjonsordningen, men det er jo mulig at det skyldes
at Høyre egentlig ikke er så veldig opptatt av feriepenger til arbeidsledige.
For som jeg nevnte: I 2015 tok jo høyreregjeringa feriepengene fra
de arbeidsledige. Det betyr at det spøker for hele eller deler av
feriepengene til neste år for dem som på grunn av korona har vært
eller er permittert i år. Jeg lurer på om statsråden har noen planer
om å sørge for at denne urettferdigheten blir rettet opp i den langsiktige
planen for å gjenreise økonomien vår.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:07:33 ] : Det er jo to helt
forskjellige spørsmål. Ett spørsmål er hvilke feriepengeordninger
man har for dem som er ledige. Et helt annet spørsmål er – som var
det første spørsmålet – hvilke feriepengeordninger man har for dem
som er ansatt i en virksomhet i Norge. De som er ansatt i en virksomhet,
har rett på feriepenger. Det er det ingen regjering – i hvert fall
ikke denne – som har forsøkt å gjøre noe med.
Vi har ingen
planer om å foreslå noen endringer i feriepengeregelverket for ledige
eller de på dagpenger. Den endringen ble gjort i 2015, og vi står
for den.
Lise Christoffersen (A) [18:08:06 ] : Jeg takker for et oppklarende
svar.
Ja, det var to
helt forskjellige spørsmål. Det var derfor det var formulert som
spørsmål 1 og spørsmål 2, og nå kommer jeg med spørsmål 3: Da konkluderer
jeg med – men jeg spør for sikkerhets skyld – at statsråden faktisk
er enig med sin forgjenger, Fremskrittspartiets Robert Eriksson,
i at det både er rett og rimelig at arbeidsledige ikke skal ha rett
på feriepenger på samme måte som yrkesaktive.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:08:40 ] : Robert Eriksson
har sagt mye. Han får si det på sin måte, og jeg får si det på min
måte og med mine ord, og det er at denne endringen ble gjennomført
i 2015. Hvis Arbeiderpartiet går til valg på å garantere at vi skal
gjeninnføre dette, er det selvfølgelig helt rettferdig og rimelig.
Det må de gjerne love og garantere alle ved valget. Det hadde vært
interessant å høre om de vil gjøre det. Men det er ingen planer
fra regjeringen om å gå tilbake på det som var endringen i 2015.
Og så får daværende statsråd beskrive det på sin måte.
Takk for ryddig
oppstilling av spørsmålene!
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:09:34 ] : Saksordføreren, Heidi
Nordby Lunde, kommenterte arbeidsavklaringspenger, eller AAP-ordningen,
som et rullebånd ut av arbeidslivet. Det er rimelig respektløst,
må jeg si. Men først og fremst er det kritikk av det statlige Nav.
Arbeidsavklaringsordningen
gjelder for syke personer, den angår over 100 000 mennesker, og
det er mennesker som det er viktig å få avklart om har arbeidsevne, eller
om de har rett på andre ytelser.
Statsråden sa
at det er viktig at en ikke går for lenge på Nav-ordninger, og det
er jeg helt enig i. Arbeidsavklaringspenger er en ordning hvor det
er for sen og for dårlig avklaring for mange folk som får en vanskeligere
livssituasjon i forholdet til Nav.
Mitt spørsmål
er: Er statsråden enig i at Navs arbeid når det gjelder arbeidsavklaringspenger,
er for dårlig, og hva gjøres for å følge opp f.eks. kvalitetshevingen
som ble lovet da man gikk fra fire til tre år i arbeidsavklaringsperiode?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:10:39 ] : Først er det viktig
å si at akkurat nå er det en unntakssituasjon også i Nav. Det betyr
at de som er på arbeidsavklaringspenger nå, har fått forlenget sin
stønad, nettopp av den grunn at Nav, akkurat nå, ikke har kapasitet
til å drive oppfølging på den måten de skal.
Regjeringen har
styrket Navs budsjetter til oppfølging av denne gruppen konkret
– 119 mill. kr, hvis jeg ikke husker feil. Og igjen vil jeg gjerne
velge mine egne ord, og da vil jeg kanskje ikke si «for dårlig»,
men fordi oppfølgingen måtte bli bedre. Vi kommer til å følge opp Navs
oppfølging, for å si det på den måten. Det er en klar forventning
at når Nav får større ressurser, og Nav er også veldig opptatt av
dette selv, skal oppfølgingen bli tettere og bedre.
Det har vært
gjennomført flere større endringer i arbeidsavklaringsordningen.
Det er for øvrig ikke sånn at alle på arbeidsavklaringspenger –
selv om mange har helseproblemer – automatisk er så syke at de skal
ha uføretrygd, men vi kommer til å følge med på hvordan de endringene
fungerer.
Solfrid Lerbrekk (SV) [18:11:51 ] : Som ei oppfølging av den
førre replikanten: Inntrykket mitt er at det framleis ikkje er heilt
eintydig i Nav at forlenginga av arbeidsavklaringspengane gjeld
alle. Oppmodinga mi til statsråden er at han rett og slett må gje
ein marsjordre som er veldig tydeleg, for det er framleis noko knirking som
ikkje skulle vore der viss ein ser på det skriftlege svaret frå
statsråden til meg for eit par veker sidan.
Så til spørsmålet
mitt. I revidert nasjonalbudsjett, som kom i dag, ser me at brillestøtte
til barn no vil kosta endå mindre enn det som tidlegare var anslått
då endringa i ordninga vart innført. Kan statsråden i dag stå her
og garantera det som vart lova: at ingen barn får dårlegare kvalitet
på synskorrigeringa enn det som augelegen meiner trengst, og til
den tida som er anbefalt?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [18:12:54 ] : Jeg kan stå her
og si det som også forrige statsråd sa, og som var klart og tydelig
også i statsbudsjettet: Det kommer nå en ny beregning av kostnader
– det er for øvrig ikke uvanlig, det er en av grunnene til at vi
har et revidert budsjett. Vi får nå en ordning som er klarere, mer
målrettet, og som for øvrig også har bedre kostnadskontroll. Det
er viktig, for, som flere har sagt, er vi nødt til å prioritere
med fellesskapets penger, særlig når det gjelder arbeids- og sosialbudsjettet,
hvor vi må prioritere dem som trenger det mest. Samtidig har vi
også ryddet opp for å gjøre ordningene mer forståelige og klarere knyttet
til medisinske diagnoser. Men det er ingen endringer i dette sammenlignet
med det som ble lagt frem tidligere – eller retningslinjene har
jo kommet, men det er ingen endringer i det bildet som ble lagt frem
i budsjettet som ble vedtatt i fjor.
Presidenten: Da
er replikkordskiftet omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Bjørnar Laabak (FrP) [18:14:13 ] : Dette er en av de første
sakene jeg har fått gleden av å være med i komiteen og behandle
helt frem. Jeg må først si at jeg er imponert over nivået. Jeg synes
det er kjempehyggelig å være sammen med så flinke mennesker. Det
er ikke alltid man er det i kommunene, der jeg stort sett driver
politikk.
Jeg synes også
disse ti forslagene i representantforslaget er veldig interessante,
og jeg syntes det var veldig fint. Jeg vil berømme statsråden for
svarbrevet, som er særdeles informativt, og jeg opplever å være
oppdatert på hva som faktisk gjelder. Jeg skal ikke lese opp de punktene
som statsråden selv gikk igjennom, om de ytelsene som faktisk er
innført og forbedret de siste årene, men jeg har lyst til å si noe
om AAP, og så har jeg lyst til å si noe om bostøtteordningen.
Vi bor alle sammen
i en kommune. Vi lever livet vårt i kommunene rundt i hele landet,
og når det gjelder AAP-ordningen, kjenner vi sikkert alle noen som
er innenfor den ordningen. Jeg tenker at det som har vært det viktigste
med å redusere fra fire til tre år, har blitt fremstilt som at det
er en dårligere utgave av AAP-ordningen, men det er jo snarere tvert
imot. Det er slik at for den enkelte som trenger arbeidsavklaring,
skal Nav jobbe raskere og bedre og strukturert for at de faktisk
kommer i arbeid, utdanning eller får annen ytelse i etterkant, eller
går over og får innvilget sin uførestønad. Det er veldig viktig
å holde tunga rett i munnen, for dette er ikke en varig ytelse,
det er rett og slett en avklaring av hva som er til det beste for
hele samfunnet og for den enkelte.
Så til bostøtten:
Den er jo endret de siste årene. Man har fått en innretning som
gjør at den fanger opp og treffer de store barnefamiliene mer enn
tidligere, da man kunne få bostøtte hvis man var uføretrygdet, ung
ufør e.l. Jeg husker tilbake til begynnelsen av 2000-tallet, da kommunene
gikk inn og beregnet gjengs leie på utleieboliger, fordi det de
økte leiene med, ble dekket av bostøtten. Sånn er det ikke lenger.
Det er viktig å si når det gjelder dem som leier bolig, at kommunene
har kanskje stor mangel på boligsosiale planer, men det finnes tilskuddsordninger,
det finnes husbankordninger, og det finnes låneordninger som kommunen
tar på vegne av folk som ikke kan skaffe penger selv. Kommunen kan også
ha en kommunal bostøtteordning.
Karin Andersen (SV) [18:17:24 ] : Denne saken handler om de
menneskene som har vært i permanent krise lenge, og de fleste av
dem er syke i tillegg og har økonomiske problemer. Og når vi nå
opplever at mange kommer i krise, ser stortingsflertallet at de
reglene vi har, ikke rekker for dem, men de rekker visst for dem som
har vært i permanent krise. Jeg forundrer meg over de representantene
som går opp her og sier at velferdsstaten ikke kan være alt for
alle. Nei, nå snakker vi om de mest vanskeligstilte, de som er syke,
de som har fått kutt i AAP. Hvordan er virkeligheten nå da – får
folk raskere helsebehandling nå i koronakrisa enn det de fikk før?
Dette er jo folk som ikke har fått helseavklaring før de blir kastet
ut av AAP. Blir det bedre da liksom, når de blir kastet ut og får
karantene på et helt år uten inntekt? Selvfølgelig blir de fattigere,
de blir sykere, de blir mer utstøtt. Er det noen i denne salen som
tror at arbeidsmarkedet nå er slik at dette er mennesker som får
jobb nå? Skulle vi da kanskje sikre dem inntekt i denne tida som
er så vanskelig, der mange spreke folk uten helseproblemer og med
lang utdanning står først i køen? Nei, ikke engang da vil regjeringen
være med på dette.
Dere hører sikkert
at jeg er ganske sint, og det er jeg på dette. For regjeringen nøler
ikke med å bruke milliarder på de aller rikeste, de som arver millioner,
de som har svære formuer. Da er det bare et knips, så er pengene der.
Men hvis du er syk, da skal det letes med lys og lykte etter noe
å stramme inn på, for man tror – antakeligvis – at det motiverer
folk på en eller annen måte. Og jeg kan fortelle at jeg har jobbet
med dette i mange år. Dette ødelegger livet til folk, og det er
helt unødvendig. Hva skulle vi gjøre? Jo, vi må følge opp folk bedre.
Og er det sånn at Nav nå følger opp folk bedre med det som faktisk
kan få folk i jobb, nemlig kvalifisering? Svaret er dessverre nei.
Riksrevisjonen
har laget en stor rapport som viser at vi kaster bort milliarder
på tiltak som ikke virker. Jeg hadde håpet at regjeringen hadde
vist litt mer interesse for det og sørget for at flere kunne ta
kompetanseheving, lengre opplæring for å komme seg på beina og komme
i jobb, for jeg vet at sosialt arbeid nytter, kvalifisering nytter.
Men nå skal alt ta så kort tid, så kort tid at det nytter ikke.
Vi er faktisk nødt til å kvalifisere folk mye bedre enn det vi gjør
i dag, og vi er nødt til å gi dem den helseoppfølgingen de trenger.
Da kan vi regne med at flere kommer i jobb.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.
Votering, se torsdag 14. mai