Masud Gharahkhani (A) [13:58:03] (ordfører for saken): La meg starte med å takke forslagsstillerne for at vi igjen får anledning til å diskutere forskjellsutvikling i Norge. Det konkrete forslaget er at det innføres et lønnstak for ledere i staten på 15G og lønnsfrys for nåværende ledere med lønninger over dette nivået. Forslaget ble innlevert i det vi kan kalle for normale tider. Så har det skjedd noe i mellomtiden.

I dag diskuterer vi temaet mot et bakteppe som minner oss om to ting. Det første er hvor viktig det er å ha et samfunn basert på tillit, der alle føler et ansvar for å bidra til fellesskapet. En forutsetning da er at alle føler seg som en del av dette fellesskapet. Da kan ikke forskjellene bli store. Da kan ikke vanlige folk sitte med følelsen av at en elite stikker ifra, mens man selv blir stående igjen. Dette er viktig i normale tider, og det er enda viktigere i krisetider. For det andre: Krisen gir en ekstra påminnelse om hvor avhengige vi er av hverandres arbeid, av alles arbeid, og ikke minst arbeidet til mange av dem som ikke tilhører samfunnets lønnselite.

Fra Arbeiderpartiets side har vi brukt anledningen til å presentere vårt forslag, som er at det settes ned en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger, lederlønninger i statseide selskaper og selskaper der staten er majoritetseier samt lønnen til politikere på nasjonalt og lokalt nivå. Kommisjonen skal se de statlige lederlønningene, bonusordningene og godtgjøringene i sammenheng, analysere hvorfor lønnsutviklingen på toppnivå har fortsatt, på tross av bl.a. tidligere vedtatte retningslinjer. Kommisjonen skal videre foreta en grundig vurdering av hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen, og hva som ikke kan begrunnes med dette.

Hovedbegrunnelsen for forslaget vårt er at det er en sammenheng. Det er en sammenheng mellom lønnsutviklingen i de ulike delene av det vi kan kalle eliten i det offentlige – mange kommuner knytter ordførerlønn til stortingsrepresentantenes lønn. Stortingets lønnskommisjon har gjentatte ganger gitt uttrykk for at lønn til stortingsrepresentanter, statsråder og statsminister i større grad bør følge lederlønnsutviklingen i staten. I praksis kobles lederlønnsutviklingen i staten til utviklingen i statlige selskaper og selskaper der staten er majoritetseier. Det er en pekelek vi både har vært vitne til, og selv er en del av. Man sammenligner seg selv med andre deler av eliten og peker på dem som har mer. Resultatet blir en lønnsgalopp som gjør at eliten stikker ifra, og inntektsulikhetene øker. Derfor er det en lederlønnskommisjon hadde vært på sin plass, og derfor var det at Arbeiderpartiet, før det var noen krisestemning i landet, varslet lønnsfrys for stortingsrepresentanter, statsråder og statsminister fram til en slik kommisjon hadde levert sin innstilling. Det handler om å vise at vi mener alvor, ved at vi ikke bare peker på andre, men også oss selv.

Så konstaterer jeg at Arbeiderpartiets forslag om lønnsfrys for toppolitikere har utløst et ras av tilslutning fra andre partier. Det er bra. Det er et samlet storting som i dag varsler at vi også er villig til å se på oss selv. I så måte er dette en merkedag.

Masud Gharahkhani (A) [14:01:41]: Det vil jeg.

Torill Eidsheim (H) [14:02:03]: Det er viktig at veksten i dei statlege leiarløningane blir haldne på riktig nivå, som i arbeidslivet elles. Det er kvart enkelt departement som bestemmer leiarløningane i eige departement og underliggjande etatar, men Kommunal- og moderniseringsdepartementet har eit overordna ansvar for den samla utviklinga.

Kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup har hatt fokus på å bremse veksten i toppleiarløningar i departement og statlege verksemder. Ministeren har varsla at han vil setje ned eit utval som skal sjå på leiarlønssystemet i staten og setje eit tak på den samla lønsveksten for 240 leiarar.

Den nye regelen vil gjelde for dei i leiarlønssystemet, bl.a. for departementsrådar og verksemdsleiarar som politidirektør og skattedirektør, men vil ikkje dekkje leiarar i statleg eigde selskap eller politikarar.

Når det gjeld politikarløningar, meiner vi i Høgre at det er riktig i denne samanhengen å be Stortingets presidentskap om å setje ned eit utval for ei utgreiing om felles prinsipp for godtgjersle til politikarar på alle forvaltningsnivå. Utvalet bør evaluere ordninga med Stortingets lønskommisjon, og utvalet må gjevast ei brei samansetjing, der KS er representert. Inntil den saka blir lagd fram for Stortinget, føreslår vi at ein frys godtgjerslene for stortingsrepresentantar og medlemer av regjeringa på dagens nivå.

Utover desse tiltaka er det grunn til å minne om at det allereie finst eit lønstak i staten sitt leiarlønssystem på 2 mill. kr. Dette taket er ikkje justert sidan 2015. Difor meiner vi at det ikkje er hensiktsmessig å innføre eit nytt lønstak for leiarar i staten på 15G, og lønsfrys for noverande leiarar med løningar over dette nivået, slik forslagsstillarane her føreslår.

Det er likevel viktig at prinsippa for leiarløn i staten er baserte på moderasjon, og at staten på ingen måte skal vere lønsleiande. Samtidig må det leggjast vekt på at staten skal kunne rekruttere, utvikle og behalde gode leiarar som kan bidra til å realisere det viktige samfunnsoppdraget til dei statlege verksemdene. Staten må då få ha fleksibilitet til å kunne tilby konkurransedyktig løn, òg i dei delar av arbeidsmarknaden der lønsnivået er høgt.

Politisk er det signalisert at leiarløningar er ei utfordring. I retningslinjene er det presisert at leiarane si lønsutvikling skal vere på linje med lønsutviklinga i samfunnet elles. Arbeidsgjevarane sjølve sit med nøkkelen her. Lønsveksten til dei statlege leiarane ligg langt over gjennomsnittleg auking for leiarane i næringslivet, men i denne samanheng er det viktig å ta inn over seg at dette framleis i stor grad er to heilt ulike marknader, og løna i privat sektor ligg godt over statleg sektor.

Det er eit kjenneteikn ved norsk arbeidsliv at det er forholdsvis små forskjellar i løn samanlikna med andre land i OECD. Vi har eit velfundamentert tillitssamfunn i Noreg, og dette skal vi ta godt vare på. Leiarløningane skal vere konkurransedyktige utan at vi opnar for nokon lønsfest i staten.

Med dette fremjar eg forslaget frå Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti.

Helge André Njåstad (FrP) [14:06:47]: Denne saka starta med eit representantforslag om leiarløningar i staten, og no har det enda med at politikarløningar og løn i staten sine selskap er med. Det er greitt for oss i Framstegspartiet å ta ein samla debatt om alt. Eg vil leggja til at denne innstillinga vart behandla og lagd fram av komiteen før pandemien slo inn over Noreg. Det er difor i dag ekstra passande å snakka om leiarløningar i offentleg sektor, fordi me veit at dei leiarane ikkje har opplevd å bli permitterte, og har heller ikkje opplevd den usikkerheita som veldig mange i samfunnet vårt føler på i den tida me no står i.

Framstegspartiet meiner generelt at løna til leiarar i staten og leiarar i statlege selskap skal vera konkurransedyktig, dei skal ikkje vera lønnsleiande, men heller ikkje låst på eit nivå som gjer at me ikkje kan rekruttera og behalda gode leiarar. Leiing i offentleg sektor er viktig, og då må me òg vera innstilte på å løna leiarar.

I tillegg til det som er føreslått frå andre parti, har Framstegspartiet eit eige forslag i denne saka, saman med Senterpartiet og SV. Det gjeld leiarar som ikkje lenger er leiarar, men som får behalda leiarløna. Der er ein utbreidd praksis både i kommunar og i staten at veldig mange leiarar som frivillig eller ufrivillig ikkje lenger har leiarfunksjon, får ei nyoppretta stilling der dei får behalda same løn, eller i alle fall får ei høg løn. Det er ein praksis som me er kritiske til, og me har difor eit forslag om at me

«ber regjeringen etablere en praksis der ledere i staten og i heleide statlige selskaper som fratrer sine stillinger, uavhengig av om det er frivillig og ufrivillig, som hovedregel ikke beholder sin lederlønn hvis de omplasseres til lavere stillinger.»

Me er glade for at Senterpartiet og SV har slutta seg til det forslaget. Men me synest at det er såpass godt at dei andre partia gjerne kan lesa det ein gong til, sånn at det ikkje blir ei votering der dei tre partia – ein litt rar koalisjon – står aleine bak eit elles godt forslag. Eg håpar at fleire parti vurderer det seriøst fram til voteringa.

Avslutningsvis skal eg òg koma litt inn på politikarløningar. Der har Framstegspartiet gått inn i regjeringspartia sitt forslag om å setja ned eit utval og, fram til det utvalet har levert sin rapport, frysa løningane på dagens nivå. Me synest det er ein grei måte å gjera det på. Me synest også det er bra at ein ser på dei ulike forvaltningsnivåa i den forbindelse.

Då me behandla regionreforma i denne sal, var Framstegspartiet veldig kritisk til at løningane i spesielt fylkeskommunane var veldig høge. Me gjorde ei kartlegging som viste at veldig mange fylkeskommunar lønte fylkespolitikarar på eit nivå som var langt over det som representantane i denne sal er vande med og i tillegg låg løna på eit nivå som folk flest ikkje synest står i stil med det ansvarsområdet ein fylkeskommune har. Me hadde klare forventningar til at regionreforma skulle bety færre politikarløningar og lågare satsar for det nivået. Me har registrert at nokre initiativ er tekne, men på langt nær så mange som me meiner var nødvendig. Difor er me glade for at det blir sett ned eit utval som skal sjå på det. Det er viktig at ein viser moderasjon i fylkeskommunane, som no er vortne færre. Då forventar me at det skal bli meir pengar til tenester og mindre til administrasjon og politikarløningar.

Med det tek eg opp dei forslaga som Framstegspartiet har saman med Senterpartiet og SV.

Willfred Nordlund (Sp) [14:10:38]: De økonomiske ulikhetene i Norge øker. Det er Stortinget enige om, det er regjeringen enige om, og det er ekspertene enige om.

Det er flere studier som viser at det i et noe lengre tidsperspektiv har vært en ganske dramatisk økning i inntektsulikheten over hele verden siden 1980-tallet. I Norge har det vært til dels annerledes, men historien viser at vi er på full fart inn i større ulikhet. En av de viktigste driverne for økt ulikhet er forskjeller i lønn, og at man derigjennom får et utenforskap, er et tema som har vært satt på dagsordenen både av KS, statsministeren og Stortinget i flere omganger.

Et av kjennetegnene ved norsk arbeidsliv, og en av grunnene til at vi har hatt mindre ulikhet, har vært forholdsvis små forskjeller i lønn sammenlignet med andre land i OECD. De siste tiårene ser vi derimot at det har vært en økning i lønnsspennet også i Norge. Avstanden mellom de laveste og de høyeste månedslønningene er blitt betydelig større, og det før vi tar hensyn til bonus- og ulike avlønningsordninger utover den ordinære lønnen. I 1997 var månedslønnen til de 10 pst. best betalte 2,8 ganger større enn gjennomsnittslønnen til de 10 pst. lavest lønte jobbene. I 2017 var dette forholdstallet økt til 3,8. For å illustrere tilsvarer det en lønnsforskjell på 65 600 norske kroner per måned. Det er en betydelig forskjell.

Tidligere har Stortinget hatt til behandling forslag om hvordan man skal håndtere lønnsutviklingen i staten, i statlige selskaper og ikke minst den totale avlønningsordningen. De forslagene har ikke fått flertall. Senest i fjor, gjennom Innst. 166 S for 2017–2108, fremmet bl.a. Senterpartiet et forslag om hvordan eventuelle endringer i retningslinjene for lederlønninger og andre typer godtgjørelser for de ansatte i staten skulle håndteres. Det ble nedstemt. Vi ser at debatten igjen reises, og det er på den bakgrunn Senterpartiet har fremmet dette forslaget.

Jeg registrerer det som saksordføreren var inne på, at forslaget har avstedkommet en rekke avskygninger og en større debatt om hva slags lønnsnivå vi skal ha i offentlig sektor, både for de politisk folkevalgte, for administrative ledere i departementene og for øvrige ansatte i statlige selskaper. Det er bra, og det betyr at vi får mulighet til å diskutere hvordan lønnen gjør at vi får større forskjeller i dette landet, en forskjell og en ulikhet som denne salen – stort sett i hvert fall – har vært enstemmige om tidligere at man ønsker å bekjempe, men der man dessverre ikke har klart å komme til enighet om forslag som gjør det.

Det er en del ulikhet mellom de ulike forslagene. For Senterpartiet har det vært viktig å sette et tak på de lederlønningene vi ser. Det ligger flere forslag på bordet der man ønsker å gå lenger, bl.a. for å få utredninger på plass. Det virker som det er flertall for å få en utredning med ulike elementer, der bl.a. Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at det skal holde å se på lønnsfrys for stortingspresidenten og representantene, mens en del av de andre partiene, deriblant Senterpartiet, ønsker å gå lenger, at man også skal se på hvordan lederlønnsutviklingen har vært bl.a. for de administrative lederne i staten.

En økende andel av disse lederne lønnes ganske langt over andre, både i sammenlignbare stillinger i staten og i øvrige verv, uten at vi skal starte noen pekefingerlek av den grunn. Men vi ser altså at vi har en økende ulikhet, og det må adresseres på flere nivåer enn kun for stortingsrepresentantene og stortingspresidenten, statsrådene og statsministeren og for den enkelte administrative leder. Staten er nødt til å ha en helhetlig lederlønnspolitikk. Historien viser at på tross av forsikringer fra regjeringen er utviklingen blitt videreført de siste to årene. Senterpartiet finner det derfor nødvendig at vi får denne debatten, og ikke minst at vi får en framdrift i saken, slik at vi sikrer at vi får mindre ulikheter i dette landet og derigjennom bevarer den norske modellen, som vi er veldig fornøyd med.

Jeg tar opp forslagene som Senterpartiet står bak alene.

Karin Andersen (SV) [14:15:38] (komiteens leder): Først vil jeg ta opp de forslagene i innstillingen som SV er alene om. Jeg mener at det faktisk er en litt historisk situasjon vi er vitne til nå, for gjennom behandlingen av denne saken har det blitt tverrpolitisk enighet om at politikerlønningene i Stortinget og i regjeringsapparatet skal fryses. Det er litt ulike forslag – og jeg kan si at SV kommer til å stemme subsidiært for de andre forslagene, bortsett fra Senterpartiets, og så stemmer vi selvfølgelig for våre egne. Det er fordi vi må slå fast dette prinsippet. Det kan jo også være grunn til å diskutere lønnsnivået vårt, det er SV enig i, og vi ønsker å komme tilbake til det i høst, når vi skal diskutere lønningene. Flere har nå påpekt det faktum at vi nå er i en situasjon der mange mister jobben, og der mange har i utsikt å gå ned i lønn. Det bør jo avføde at vi som er med og bestemmer reglene for hvordan de som går ned i lønn, skal ha det, også viser nødvendig moderasjon og forståelse for den situasjonen. Og det er helt riktig som saksordføreren sier, når han snakker om at vi må bryte med denne pekeleken som har pågått i mange år.

Jeg satt i kommunestyret i Kongsvinger for mange år siden. Da var jeg barnehageassistent, og de tjener jo ikke all verdens. Da var det diskusjon om avlønning av ordfører og rådmann. Det var slik at hvis rådmannen gikk opp i lønn i lønnsforhandlinger, måtte også ordføreren gjøre det, for det handlet om at man skulle respektere hverandre. Og jeg må si at da gikk jeg på talerstolen og spurte om det ikke var slik at de faktisk respekterte meg, som jobbet i barnehage og tjente en brøkdel av det de gjorde. De måtte jo si jo til det – de kunne vel kanskje ikke si noe annet – men det sier litt om hvordan vi tenker om lønninger, og her har det vært en spiral der man peker på hverandre, ikke bare på politikersiden, men også når det gjelder de ansatte.

Også offentlig sektor preges av høykompetent, velutdannet arbeidskraft, stort sett tvers igjennom – og staten kanskje enda mer enn kommunene. Og lederne i staten og i kommunene er helt avhengig av denne høykompetente arbeidskraften hvis de skal lykkes i sin jobb. Skal alle disse ansatte akseptere å gjøre jobben med en vanlig, anstendig lønn som det er mulig for samfunnet å betale, kan vi ikke ha ledere som lever i en helt annen økonomisk verden, og som krever skyhøye lønninger, ekstragoder og bonuser. Og det er slik at verken i privat eller offentlig sektor får man denne høye lønningen fordi det er veldig risikoutsatt å ha disse jobbene. Det viser seg jo at hvis man må gå, får man store sluttpakker, nye jobber og like godt betalt. Så det er ikke betalt for en risiko.

Vi trenger dyktige ledere, og vi trenger ledere som har lønnsvilkår det går an å leve fint med. Men når statsministeren og stortingspresidenten har de to fremste vervene i det offentlige Norge, må det da være slik at det går an å gjøre en ordentlig, alminnelig, god jobb for de lønningene. Det skulle da bare mangle at ikke andre ledere, som har andre typer jobber, også skulle kunne gjøre en jobb med det lønnsnivået. Derfor har SV foreslått at vi skal sette et tak på det lønnsnivået. Det er veldig merkelig at noen faktisk mener at de har en viktigere jobb og må ha bedre betalt enn statsministeren. Det er en veldig rar logikk, for en mer ansvarsfull jobb enn det går det vel ikke an å ha. Og som sagt mener SV og jeg at det må gå an å legge noen pinner i kors for 1 735 000 kr. Det må gå an å gjøre en skikkelig jobb når man har en slik lønning.

Det tror vi faktisk lederne i staten også kan ha, og vi tror at det er bra, nettopp fordi vi er nødt til å ha den solidariteten i samfunnet, der vi også har alle disse høykompetente menneskene som har høy studiegjeld, som har utdannet seg i mange år, men som aldri kan forvente å få slike lønninger. Jeg tror kanskje verken flertallet eller regjeringen har tenkt å betale så mye skatt at vi har råd til å betale slike lønninger til alle som skal jobbe i offentlig sektor. Da er vi nødt til å få forskjellene ned. Vi er nødt til å få forskjellene ned, og dette er et område der vi faktisk kan sette et tak – det foreslår SV. Jeg ser at andre også er inne på de tankene – det er vi glad for – og det vi i hvert fall kan bli enige om i dag, er å sette et tak eller en stopp for lønnsøkninger til stortingsrepresentanter og regjeringsapparatet nå.

Bjørnar Moxnes (R) [14:21:00]: Koronapandemien har gjort det nødvendig med ekstraordinære smitteverntiltak. Hundretusenvis er nå permittert, har mistet jobben, har fått inntekten kuttet med 30 pst. eller mer – på grunn av politiske vedtak. Alle her skjønner at det har skapt en veldig dramatisk og alvorlig situasjon for veldig mange.

Innstillingen til denne saken ble avgitt 12. mars, samme dag som myndighetene stengte ned samfunnet vårt, og altså før noen kunne vite hvor stort omfanget av krisen ville bli. Det er usikkert hvordan tiden framover vil bli, men noe vet vi: at krisen har rammet mange ansatte i lavlønnsyrker særlig hardt. Med det bakteppet er det flere gode forslag fra andre partier som vi vil støtte, og som kunne ha sikret at også mange av de høytlønte og svært privilegerte i samfunnet vårt måtte stramme inn livreima. Alt det vil Rødt stemme for.

Vi er helt enig i at når en statlig leder fratrer en høyt lønnet stilling og går over i en annen, lavere stilling, skal ikke vedkommende beholde lønnen han eller hun hadde i jobben vedkommende forlot. Det finnes det en rekke grelle eksempler på, bl.a. innenfor helseforetakene eller da den tidligere Vy-konsernsjefen tok med seg en lønn på 3,2 mill. kr til sin nye stilling som såkalt rådgiver da han gikk av som sjef i Vy-konsernet.

Det finnes en ukultur på toppen i offentlig sektor, hvor folk fullstendig mangler magemål, og da må Stortinget stramme inn for å sørge for at det magemålet blir gjenopprettet.

I hele offentlig sektor merker de ansatte på gulvet, selv i normale tider, presset fra oven om å spare penger. Regjeringens ABE-kutt har over mange år skåret driftsbudsjettene inn til beinet. Vanlige ansatte fortelles at de må kreve mindre, jobbe lenger og løpe fortere, men det skjer ikke på toppen. I direktørsjiktet er det en helt annen logikk som råder. Antallet høytlønte direktører og toppbyråkrater med millionlønninger eser ut – med Fremskrittspartiet både i og utenfor regjering – i jernbanen, i helseforetakene og i regjeringsapparatet.

I Norge i dag er det noen få prosent som tjener mer enn oss stortingspolitikere. De siste ti årene har stortingsflertallet vedtatt å øke sine egne lønninger med omtrent 300 000 kr. Sånn går det når bukken vokter havresekken. Det er dobbelt så mye i kroner som en kommuneansatt har fått i samme periode, og det er tre ganger så mye i kroner og øre som en som jobber innenfor hotell- og restaurantbransjen, som nå er hardt rammet av krisen, har fått. De 10 pst. lavest lønte i norsk arbeidsliv tjente mindre i kroner og øre i 2019 enn de gjorde i 2009, og det var vel å merke før koronakrisen traff oss.

Rødt støtter forslaget om å gjennomføre en kritisk gjennomgang av nivået på politikerlønningene og andre lederlønninger, og det skulle da bare mangle at ikke også stortingspolitikerne nå fryser lønnsnivået, gitt situasjonen vi er inne i.

Selv om lønnsfrys er vel og bra, må dagens situasjon kreve en større dugnadsinnsats fra politikerne enn det vi ser. Rødt har gang på gang på gang foreslått å kutte politikerlønnen uten merkbar støtte fra de øvrige partiene. I dagens situasjon er det ekstremt viktig at de folkevalgte selv tar del i dugnaden som vi ber alle andre i samfunnet om å delta i. Derfor bør Stortinget etter vårt syn i dag vedta ikke bare å fryse godtgjørelsene, men fra og med 1. mai og i resten av 2020 kutte dem med 20 pst. i solidaritet med alle nordmenn som har mistet store deler av inntekten sin på grunn av koronapandemien og på grunn av politiske vedtak som følge av smitteverntiltak.

Jeg vil minne om hva Siv Jensen sa til mediene om lønnskutt. Hun sa følgende:

«Samfunnet vårt står nå i en dugnad hvor alle må bidra. Det gjelder selvsagt også politikere.»

Arbeiderpartiets representant Gharahkhani uttalte at også politikere burde lempe på lønnen sin:

«Vi tjener godt, og vi tjener mye. For min del hadde det ikke vært et problem at også vi var med på den dugnaden.»

Ja, så bli med på den dugnaden! Bli med og gå foran. La handling følge ord i Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Bli med og kutt lønningene, noe nordmenn flest opplever nå, framfor bare å gå inn for en lønnsfrys. Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Nikolai Astrup [14:26:17]: Det er fristende å starte med å si at hvis man fryser lønnen, går faktisk lønnen reelt sett ned, fordi inflasjonen jo går opp.

Men det var ikke det jeg skulle si. Jeg skulle si at offentlig sektors viktigste oppgave er å sørge for at befolkningen kan leve gode, trygge og frie liv. Staten skal sørge for sikkerhet, trygghet og levere tjenester av høy kvalitet til befolkningen gjennom alle livets faser, og for å lykkes med det trenger vi flinke ansatte og dyktige ledere i staten. Det har vi i dag takket være muligheten til å rekruttere, beholde og utvikle dyktige og kompetente ledere. Men det viktigste verktøyet vi har, er å tilby konkurransedyktig lønn, også i de delene av arbeidsmarkedet med høyt lønnsnivå.

Det skal ikke være en lønnsfest i staten. 15G, som tilsvarer litt under 1,5 mill. kr, er mye penger, men å sette et lønnstak på 15G og fryse gjeldende lønninger over dette gjør det vanskeligere å rekruttere de mest ettertraktede og dyktigste lederne til staten. Det vil bli vanskeligere å finne de rette menneskene til å lede Nav, Forsvaret, Vegvesenet, politiet og skatteetaten, for å nevne noen statlige virksomheter.

Når man hører enkelte representanter i denne salen, kan det høres ut som det er fri flyt av høye lønninger i staten. Det er det ikke. Lederlønnssystemet i staten omfatter i dag om lag 240 ansatte, som stort sett er departementsråder og virksomhetsledere, som f.eks. politidirektøren og skattedirektøren, der den enkelte leder er pålagt konkrete krav til resultater i stillingen. Oppfyllelsen av disse vurderes årlig av arbeidsgiver, med mulighet for lønnsforhøyelse ved gode leveranser og lønnsnedgang dersom resultatene uteblir. Muligheten for å tilby etterlønn og retrettstillinger, som også ble nevnt av flere representanter i salen, ble strammet kraftig inn av regjeringen i 2015. Det var det behov for. Så er det verdt å minne om at det er allerede et øvre lønnstak på 2 mill. kr, som ikke har vært justert siden 2015, og de som har truffet det taket, som gjelder et fåtall, opplever da reell lønnsnedgang hvert år.

Det er 67 ledere som oppgis å ha en lønn tilsvarende eller høyere enn 15G. Mange av disse er aktuelle kandidater også til andre høyt betalte stillinger i statlige selskaper eller utenfor staten. Hvis statlige virksomheter skal kunne tiltrekke seg og beholde disse lederkandidatene, er det uheldig å begrense handlingsrommet med et lønnstak på 15G.

Staten skal ikke være lønnsledende, men jeg mener at staten må kunne tilby konkurransedyktige betingelser. Lønnsutviklingen skal være rimelig og over tid på linje med lønnsutviklingen i arbeidslivet for øvrig. Dette følges opp gjennom retningslinjene for lederlønn i staten og i årlige brev fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet til de øvrige departementene.

Dessverre ser vi at lønnsutviklingen var sterkere enn ønsket i 2019, med en lønnsvekst på 3,6 pst. for ledere på statens lederlønnssystem. Tall staten har rapportert til Teknisk beregningsutvalg viser at lønnsutviklingen for toppledere i staten var på 4,1 pst. i 2019. Til sammenligning var frontfagsrammen på 3,2 pst.

Departementene har de siste årene fått klar beskjed om at lønnsøkningen for ledere skal holdes innenfor frontfaget og dermed være på linje med lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Når lederlønningene likevel øker mer, er det nødvendig å ta grep. Derfor har regjeringen iverksatt to tiltak. For det første har vi innført et lønnstak for 2020 tilsvarende frontfagsrammen for hvert departementsområde når det gjelder lønnsøkninger for ledere på statens lederlønnssystem og toppledere på hovedtariffavtalen. Det betyr at det enkelte departement har handlingsrom til å differensiere lønnsutviklingen for sine ledere, men at de samlet må holde seg innenfor frontfagsrammen.

For det andre setter vi ned et utvalg som skal se på lederlønnssystemet i staten. Det er fem år siden sist vi gikk gjennom statens lederlønnssystem. Ved å gjennomgå ordningen med jevne mellomrom kan vi sikre at den er i takt med tiden. Jeg har startet en dialog med hovedsammenslutningene i staten om mandatet for og sammensetningen av utvalget.

Jeg har merket meg at det er fremmet en rekke forslag i denne saken om både politikerlønninger og statseide selskaper. Ettersom dette ikke er mitt ansvarsområde, nøyer jeg meg med å vise til forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet om å sette ned et utvalg som skal utrede felles prinsipper for godtgjørelse til politikere på alle forvaltningsnivåer og evaluere ordningen med Stortingets lønnskommisjon. Innleggene som er holdt i salen, tyder på at det kan bli vedtatt.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [14:39:43]: Bil, brød og bolig kjøpes i kroner, ikke i prosenter. De reelt økende forskjellene på folk i Norge skaper nå større forskjeller i hvem som kan leve trygge liv, og forskjeller i hvordan hverdagen til folk fungerer. De skaper forskjeller i hvem som har makt. Fordi vi på Stortinget har makt over våre egne lønninger, er det ekstra viktig at vi ikke gjør situasjonen for oss selv for annerledes enn for dem vi skal representere. Folkets representanter må kunne kjenne seg igjen i hverdagen til folk vi skal representere.

Derfor kommer vi på en feil kurs om denne utviklingen stadig vekk går i to ulike retninger, mellom de som tjener minst, og faktisk har fått mindre de siste årene, og de som er ledere, enten det er i statlige selskaper eller her på Stortinget eller i regjering.

Høyre-statsråden sa at det ikke var fri flyt av lederlønninger i staten. Vel, det er i hvert fall en sterk strøm fra dem som jobber på gulvet og opp mot toppen i hvor pengene går.

Hvis vi tar jernbanen som eksempel, er det sånn at de som f.eks. vasker togene våre, de siste årene har subsidiert og betalt for lønnsfesten blant direktørene. For min del, når jeg tar toget hjem til Tynset, er det faktisk langt viktigere å ha en dyktig renholder som sørger for at det toget er rent, enn å ha en ekstra kommunikasjonssjef i Vy med 3 mill. kr i lønning.

Derfor handler denne debatten om respekt for arbeid og hvilke deler av innsatsen til folk vi faktisk verdsetter. Vi kan bare tenke på f.eks. Per Olav, som har jobbet 43 år nettopp på jernbanen og vasket togene som jeg og mange andre i mitt fylke har hatt gleden av å ta, som på slutten av sitt lange arbeidsliv får beskjed om at han kanskje mister AFP og årlig pensjon – helt på tampen av sin lange, lange innsats for oss alle i Norge.

Den type politikk er vi i Arbeiderpartiet sterkt imot, fordi vi mener at det nå er på tide med et mer rettferdig Norge og en samfunnsutvikling der vi reelt sett skaper trygghet og framtidshåp og hvor forskjellene blir mindre.

Karin Andersen (SV) [14:42:26]: Representanten Sandtrøen tar opp prosentregningens forbannelse, og det er det betimelig å snakke om. For eksempel er 4 pst. av 1,5 mill. kr noe helt annet enn 4 pst. av en lønning som er 380 000 kr. Det er de kronene og ørene vi får, så det å si at det er likt, stemmer ikke for meg i hvert fall. Det er ikke lik lønnsutvikling hvis en som er høytlønt, får 4 pst., og det er det samme som de som er lavlønte, får. Da øker forskjellen i kroner og øre, og den øker i levestandard, for levestandarden og de mulighetene vi har i livet, er de kronene og ørene vi har i lønningsposen. Derfor kan vi heller ikke fortsette å snakke om prosentvise økninger som om det skulle være likt.

Grunnen til at jeg tok ordet, er at jeg har en kommentar til Rødts forslag. SV kommer ikke til å støtte det i dag, men vi mener at Rødt her peker på noe som er viktig. I alle de årene jeg har vært på Stortinget – det begynner å bli mange – har jeg både stemt imot lønnsøkninger og stemt for at de skal være mindre. Jeg har også vært en sterk pådriver for at vi fikk forandret gullpensjonen, som jeg tror ingen etter hvert syntes det var rimelig at vi skulle ha. Dette er en del av den debatten vi har nå, nemlig at vi sjøl har et stort ansvar for å sikre at våre lønninger ikke drar ifra, og at vi ikke driver med den prosentregningen som vi har gjort til nå, for da øker også forskjellene. Vi mener at vi skal komme tilbake til dette spørsmålet når vi behandler våre lønninger til høsten, når saken kommer opp. Da mener vi at vi må vurdere eventuelt å redusere også våre lønninger i den situasjonen vi er i nå, og ikke bare fram til 31. desember 2020, som det står her, men på permanent basis, altså at vi starter på et annet nivå framover til de rundene som kommer i årene etterpå.

Derfor stemmer vi imot dette i dag, men vi er absolutt åpen for å diskutere det. Det mener vi at Stortinget bør gjøre, særlig når så mange nå viser høy bevissthet om hva det er som skjer i samfunnet rundt oss – de store utfordringene som mange familier nå får framover – og når det er så mange som argumenterer så tydelig for at økte forskjeller mellom ledere og folk som har alle de samfunnskritiske jobbene som vi nå har sett, som stort sett er lavlønnsyrker, ikke er et gode for samfunnet. Da må vi også være villige til å se på lønningene våre når den saken skal opp til behandling til høsten.

Norunn Tveiten Benestad (H) [14:45:37]: Vi er langt ute i debatten nå, og mye er sagt, så jeg skal ikke gå inn på alle sidene ved denne saken. Da jeg ba om ordet, var det rett og slett for å korrigere en opplysning som ble gitt i et tidligere innlegg. Det gjaldt representanten Nordlund, som – hvis jeg oppfattet hans gjengivelse av forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet riktig – sa at dette gjaldt politikerlønninger for stortings- og regjeringsrepresentanter. Det er ikke riktig. Slik forslaget ligger fra oss, gjelder det for politikere på alle forvaltningsnivå.

Som folkevalgte har vi vært opptatt av at vi har et særskilt ansvar for å utvise nøkternhet i pengebruken, enten det er i kommune, fylke eller stat, og at vårt lønnsnivå må ses i sammenheng med samfunnet for øvrig. Det er jeg enig i, og dermed mener vi at det er på sin plass å gjennomgå dette, og at godtgjørelsesordningen blir frosset inntil dette er gjort. Jeg er glad for at det forslaget fremmes i dag. Jeg er også glad for at vi har kunnet ta opp dette forslaget og rette det mot alle forvaltningsnivåer.

Willfred Nordlund (Sp) [14:47:12]: Det er i hvert fall sånn at debatten går sin gang, og vi er etter hvert blitt relativt enige om at man har utfordringer med at forskjellene øker innenfor lederlønninger spesielt og i samfunnet for øvrig. Mitt poeng med å referere til Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis forslag var en refleksjon om at man delvis var enig om hvilke typer lederlønninger som skulle fryses – nemlig at noen mente, som Senterpartiet, at det også må gjelde de administrative lederne i staten, mens Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mente dette kun gjaldt for stortingsrepresentantene – og da også stortingspresidenten, regner jeg med – og også medlemmer av regjeringen, på dagens nivå. Jeg hadde ikke tenkt å knytte det til at Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mente det var formålstjenlig å knytte det til alle forvaltningsnivå, det var i hvert fall ikke min intensjon.

Det som egentlig gjorde at jeg tok ordet, var at jeg ble litt usikker på, ut fra den redegjørelsen som statsråden ga i replikkordskiftet, om det ikke er sånn at det egentlig er flertall, i hvert fall mellom regjeringen, Fremskrittspartiet Senterpartiet og SV – kanskje ikke med regjeringspartiene her i salen – for at man som hovedregel ikke skal beholde sin lederlønn hvis man omplasseres til en lavere stilling, med henvisning til det statsråden sa, nemlig at det er noe som man i hovedsak ikke skal gjøre. Da burde det ikke være noe problem om faktisk også Arbeiderpartiet, Høyre og de øvrige partiene stemte for det forslaget. Det strider nok mot folks alminnelig oppfatning av hvordan det skal være dersom man går fra en jobb– om det er frivillig eller ufrivillig er ikke så nøye – og får en lavere stilling, og så skal man også ned i lønn. Det høres i hvert fall ut som om regjeringen og Senterpartiet er enige om det, og det hadde sikkert vært en fordel om flere var enig i det.

Masud Gharahkhani (A) [14:49:20]: Jeg vil takke for debatten og håper at det kan komme noe godt ut av denne runden. Men jeg har noen kommentarer.

Jeg merker meg at representanten Moxnes faktisk har moderert seg noe. Han pleier jo å foreslå at stortingsrepresentanter skal tjene en kvart million kroner mer enn den norske gjennomsnittslønnen, men i dag har han foreslått at det bare skal gjelde i seks måneder før den skal opp igjen.

Jeg tror at alle som har fulgt med i debatten, har registrert at Høyre i lang tid har forsvart dagens praksis til tross for at mange arbeidstakerorganisasjoner gang etter gang har sagt at topplederne systematisk bevilger seg høyere lønnsvekst enn andre arbeidstakere.

Det er bra at det er flertall for lønnsfrys. Jeg håper at dette fører til at det tross alt blir en total gjennomgang av lederlønninger i staten, i de statlige selskapene, og at man slutter å peke på hverandre og forstår hvordan vanlige arbeidsfolk egentlig har det, for det handler om rettferdighet. Derfor vil jeg også si at jeg har troen, men jeg er ikke hundre prosent sikker, for det er naivt å tro at dette nå er på skinner. I hvilken grad man ser på økende forskjeller som et problem, er jo en dyptliggende skillelinje i norsk politikk. Jeg mener at det vi nå fra Arbeiderpartiets side har tatt av initiativ, viser at vi er på riktig side av denne skillelinjen. Det kommer til uttrykk i videre runder vi skal ha. Og det nærmer seg 1. mai, så vi får si at kampen fortsetter.