Bengt Rune Strifeldt (FrP) [10:07:20] (ordfører for sakene): Først vil jeg takke komiteen for et veldig godt samarbeid i behandlingen av disse sakene.

SV har levert to representantforslag som berører fiskeri- og sjømatnæringen, som vi skal stemme over i salen i dag.

Fiskeri- og sjømatnæringen er svært viktig for Norge. De er våre viktigste eksportnæringer etter olje og gass. De skaper jobber og aktivitet i hele landet. På tampen av 2019 ble det satt ny rekord for eksport av sjømat – 107 mrd. kr. Det er en dobling siden 2012. Det viser at sjømatnæringen er en framtidsnæring. Det betyr at vi må ta vare på sjømatnæringen på en god måte som fortsatt gjør den konkurransedyktig, men også bærekraftig.

I representantforslaget i Dokument 8:150 S foreslås det at det skal innføres et krav om at oppdrettsnæringen skal erstatte soyaproteinet i dagens fiskefôr med bærekraftig fôr innen 2028. I forslaget ønskes også et omsettingspåbud for bærekraftig fiskefôr for oppdrettsnæringen.

Næringen har tidligere vist stor evne til omstilling når det gjelder å finne alternative fôringredienser, og nye råvarer er allerede tatt i bruk av fiskefôrprodusentene. Fôrindustrien har allerede innført en rekke krav til sine leverandører når det gjelder bærekraft og soya. Innholdet av soyaprotein i fiskefôret i dag ligger på maksimalt 25 pst.

Flertallet i komiteen, inkludert Fremskrittspartiet, er enig med forslagsstillerne i at det er viktig at havbruksnæringen reduserer sitt miljømessige fotavtrykk, bl.a. gjennom å utvikle og ta i bruk mer bærekraftig fiskefôr. Men representantforslaget sparker i stor grad inn åpne dører. Det pågår allerede et arbeid både i næringen og i forvaltningen om å redusere miljøavtrykket fra oppdrettsnæringen. Å gå inn for SVs forslag vil være å påføre næringen ytterligere pålegg i et arbeid som i stor grad er igangsatt. Det synes å være svært unødvendig.

I representantforslaget i Dokument 8:185 S fremmes 18 ulike forslag som skal øke norsk oppdrettsnærings bærekraft. Oppdrettsnæringen har flere utfordringer som må løses, noe representantforslaget peker på. Næringen selv og forvaltningen er veldig bevisste på disse utfordringene, og det jobbes kontinuerlig med å løse dem.

All matproduksjon setter fotavtrykk i miljøet. Vi må jobbe med at det er så lite som mulig, men samtidig må oppdrettsnæringen ha konkurransedyktige og forutsigbare rammevilkår – de forholdene må balanseres. I fiskeriministerens kommentar til representantforslaget skriver han at det legges opp til en omfattende omlegging av norsk havbruksnæring. Flertallet i komiteen, inkludert Fremskrittspartiet, mener at en radikal omlegging av norsk havbruksnæring kun få år etter behandling av Meld. St. 16 for 2014–2015, Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett, i svært liten grad vil være i tråd med formålet om forutsigbare rammevilkår for oppdrettsnæringen.

Særlig mener jeg det vil være problematisk at det i forslaget bes om en gjennomgang av trafikklyssystemet for å belyse om systemet er miljømessig forsvarlig og i tråd med eksisterende miljølovgivning. Trafikklyssystemet ble nylig innført, og i år er det andre gang regjeringen skal fargelegge produksjonsområdene. Etter bare to ganger er systemet ennå ikke skikkelig utprøvd. Det vil være uheldig å legge til flere miljøindikatorer før man får vurdert effekten av dette systemet.

På samme måte som for andre næringer er det utfordringer innenfor sjømatnæringen, men jeg vil berømme sjømatnæringen for den jobben den gjør for å utvikle næringen for framtiden. I en tid da landet står foran store omstillinger, er det stadig flere som peker på mulighetene i havet, og sjømatnæringen er klar til å bruke de mulighetene når vi har politikere som stiller seg bak og støtter opp om den viktige jobben de har framover.

Vi støtter ikke de to Dokument 8-forslagene.

Cecilie Myrseth (A) [10:11:51]: Først vil jeg ønske ministeren velkommen til salen. Det er vel første gang han er her som minister – det har vært mye annet å styre med de siste dagene.

Den næringen vi nå behandler, er en viktig framtidsnæring. Den leverer viktige og store, fantastiske resultater. Derfor er det helt på sin plass at vi nå har en debatt om hvordan næringen i større grad skal bidra til fellesskapet, men også hvordan man skal gjøre den mer bærekraftig.

Det er stor enighet om at denne næringen skal vokse. Den er viktig for framtiden, den er viktig for inntektene til Norge, og ikke minst er den viktig for å skape aktivitet langs hele kysten vår. Da må den være bærekraftig og framoverlent, og det må stilles politiske krav og forventninger, samtidig som man skaper forutsigbare rammebetingelser for næringen. Da er det bra og viktig at næringen gjør mye selv, og det gjør den. Den gjør mye for å få ned miljøavtrykkene i dag. Det er viktig med kunnskap og forskning og at det brukes ressurser på det, men også for å få nye, bærekraftige løsninger som inkluderer teknologi.

Denne næringen må også forvente at det blir stilt strengere krav framover. Derfor er det viktig f.eks. at trafikklyssystemet utvikles med flere indikatorer, faktorer som næringen selv kan påvirke og gjerne også utvikle sammen med næringen.

Det hadde vært klokt å få en helhetlig sak til Stortinget der vi nettopp kan behandle disse sakene på en skikkelig måte, ikke stykkevis og delt. Derfor ber Arbeiderpartiet og Senterpartiet regjeringen om å legge fram en stortingsmelding om rammevilkår og bærekraft i oppdrettsnæringen. Det burde være mulig å støtte det – det burde vi kunne være enige om. Det ville være bra for næringen – da kan vi lage rammebetingelser og utvikle næringen sammen på en skikkelig måte.

Med det tar jeg opp forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Tom-Christer Nilsen (H) [10:14:18]: Høyre vil i denne saken stille seg bak bemerkningene fra saksordfører Bengt Rune Strifeldt fra Fremskrittspartiet, og ønsker en kunnskapsbasert og bærekraftig tilnærming til næringen. Vi snakker om en næring som kanskje er det mest fantastiske industrieventyret vi har hatt i Norge, ved siden av kraftkrevende industri og oljeindustrien. Det er også en næring som har store muligheter framover, og som leverer klimagode løsninger, klimagode produkter og bærekraftige produkter til verdens konsum.

Praksis i næringen er å bruke energien i havet til å sørge for et godt vannfjøs for de husdyrene som lever i merdene rundt omkring i Norge. Det er litt forunderlig at vi stadig ser forslag som innebærer at klimaavtrykket fra denne næringen skal øke – enten ved å endre praksisen som er i dag, eller ved å føre det opp på land, der en må bruke større energimengder, noe som vil resultere i større utslipp med tanke på klima – for å kunne håndtere de samme mengdene med produksjon.

Igjen leverer SV et ganske kraftig angrep på en distriktsnæring. Kombinert med tidligere forslag som SV har stemt over eller fremmet selv i denne salen, er dette et forslag som innebærer at norsk havbruk slik vi kjenner det, ikke lenger kan praktiseres. Vi ser samlet sett på forslagene SV har her og tidligere har stemt for, at man legger til grunn en helt annen standard for denne bransjen enn for andre bransjer.

Jeg vil slutte meg til bemerkningene fra Cecilie Myrseth om kravene vi må stille til næringsvirksomheten i havbruk, på samme måte som i alle andre næringsområder vi skal utvikle i Norge. Det skal være strenge krav. De kravene skal både dra og følge teknologiutviklingen. Men det er ikke sånn at vi skal ha egne standarder for hver næring, slik at det er forskjellige miljøkrav og miljønivåer knyttet til hver enkelt næring.

Ingen andre næringer har den typen krav som SV foreslår i disse forslagene og tidligere forslag, og det finnes i dag få, om noen, næring eller kjent løsning for akvakultur som er uten utslipp i en eller annen form, direkte eller indirekte, selv om SV tidligere har stemt for et totalt utslippsforbud fra denne næringen.

Skal vi nå forby deler av maten fisken spiser, må vi forby alle kjente former for avlusning. Vi må forby de samme stoffene som er lovlige på skip, fartøy og andre installasjoner, og som man allerede har fått svar om at det ikke er mulig å forby i dag. Vi må forby tilførsel av næringssalter til fjorden, uten at det er påvist negativ effekt av det. Vi må trekke inn alle oppdrettstillatelser dersom disse miljøkravene brytes, altså null utslipp, ingen rømming, ingen avlusning, intet fôr. Det blir bare spøkelsesfisk som svømmer rundt i norske merder etter dette, kan jeg nesten litt uhøytidelig si.

I praksis betyr det at nesten all eksisterende akvakultur i sjø i Norge vil måtte stoppe. Paradokset er at det eneste som nesten eller ikke helt når disse miljøstandardene, er landanlegg med settefisk – jeg sier nesten fordi det er utslipp til sjø og luft fra disse anleggene. Da kan vi få det paradokset at Norge vil levere settefisk og smolt til andre land, som vil ta den mest lønnsomme delen av verdikjeden, mens vi i Norge går glipp av en stor del av verdiskapingen og kystens folk går glipp av arbeidsplasser og verdiskaping tilknyttet dette i slakterier, brønnbåter, havbruksanlegg, leverandørindustri osv. Våre konkurrenter i Chile, Canada, Skottland, Færøyene og på land i USA og i gulfstatene ville, hvis disse forslagene hadde blitt vedtatt, ledd hele veien til banken.

Så vil jeg knytte noen kommentarer til soya. Jeg er ikke overrasket over at en bringer fram soya som den store forbryteren når det gjelder fôret til oppdrettsfisk, men en skal være veldig klar over at selv om forslaget har gode intensjoner, ville konsekvensen av forslaget ikke nødvendigvis bli det forslagsstillerne ønsker, nemlig større bærekraft. Dersom tellemåten man bruker for å registrere soyaens klimaavtrykk, hadde blitt brukt på norsk landbruk, ville også det hatt betydelig høyere klimautslipp enn det vi registrerer offisielt i dag. Den forutsetter egentlig at når en ikke kjøper soya, vil det plantes skog på det området soyaen har vært dyrket på. Det er ikke tilfellet. Hvis en ser litt mer realistisk på hva slags reduksjon i utslipp en får dersom en avvikler bruken av soya i norsk landbruk og havbruk, er realiteten – iallfall per i dag og muligens med unntak av høsting på lavere trofisk nivå av marine arter – at alle andre metoder gir et større avtrykk. Samtidig ser vi at oppdrettsnæringen er i ferd med å redusere sin bruk av soya, og ett av selskapene, på både fôrsiden og produksjonssiden, har avsluttet bruken av soya fra Brasil og importerer i dag fra andre kilder.

Geir Pollestad (Sp) [10:19:39] (leiar i komiteen): Eg vil takka SV for å ta opp desse sakene, så me får ein debatt om det. Oppdrettsnæringa er ei ung næring i Noreg. Oppdrettsnæringa er ei ung næring å forvalta for Noreg.

Til grunn for all politikkutvikling må det liggja føreseielege rammevilkår, og det må vera ei kunnskapsbasert tilnærming til det ein gjer. I førre periode vedtok ein eit vekstregime for oppdrettsnæringa, eit ganske strengt regime. Det var heilt klart på den tida debatten om dette gjekk, at det var aktuelt at det i framtida skulle koma nye indikatorar for kva som bestemte om næringa skulle få produsera meir eller mindre enn det ein gjorde då. Difor er eg veldig ueinig når saksordføraren her seier at ein ikkje kan trekkja inn nye indikatorar for kva som kan gje vekst, at det er for tidleg å gjera det. Eg meiner at spørsmålet er: Har ein greidd å utvikla gode nok indikatorar på viktige område til at det er mogleg å ta dei inn i det systemet ein har?

Det er òg eit forslag her som omhandlar fiskefôr, med den noko pompøse tilleggstittelen «grønn ny deal». Eg trur dette er ei problemstilling som er viktig når det gjeld både land og hav. Det vert fokusert mykje på soyaen i fiskefôret. For Senterpartiet er det viktig at ein størst mogleg del av den maten som me produserer i havet, er basert på norske ressursar, at me byggjer komplette næringskjeder, og at òg fôret i større grad kjem frå Noreg. Då må ein setja i verk ei rekkje tiltak, og eg trur at eit samspel mellom landbruk og oppdrett når det gjeld soya, er rett veg å gå. Det er nok eit stykke fram til dess ein er der.

Andre tema som må liggja til grunn, er tilgang på areal, og eg registrerer at det er ein viss bevegelse når det gjeld å gje kommunane ein noko større del av verdiskapinga som skjer i oppdrettsnæringa. Den bevegelsen registrerer eg både i parti som har regjeringsmakt, og i næringa sjølv. Det er gledeleg.

Senterpartiet diskuterte oppdrettsnæringa på førre landsmøte og sa då at ein ønskte ein vidare vekst for næringa, men at dette skal skje på ein berekraftig måte. Det er eit godt utgangspunkt. Når me veit at det er fem år sidan sist Stortinget hadde ei samla vurdering av oppdrettsnæringa, meiner Senterpartiet at det er på tide å få ein samla gjennomgang av næringa for å peika ut kursen for næringa vidare. Det er ein heilt annan måte å jobba på enn det at me eventuelt skulle ha stemt igjennom nokon av SV sine forslag i dag. Eg meiner me må sjå ting i samanheng, og at ting må vera skikkeleg utgreidde før me vedtek dei.

Eg er heilt trygg på at me vil få ei stortingsmelding, i tråd med det Senterpartiet og Arbeidarpartiet har føreslått i innstillinga. Ho kjem ikkje som følgje av eit vedtak i dag, men ho kjem sannsynlegvis anten som eit vedtak i Stortinget om noko tid, eller på initiativ frå fiskeriministeren – rett og slett fordi det er bruk for det, rett og slett fordi ein har behov for å diskutera: Skal me ha ein ny runde med utviklingskonsesjonar? Korleis skal me leggja opp det løpet samanlikna med det ein gjorde i førre runde? Korleis skal me greia å få ein aksept for oppdrettsnæringa, slik at ikkje oppdrettsnæringa skal enda opp som den nye vindkraftnæringa, ei næring som ingen vil ha? Det vil vera kostbart for landet vårt. Difor trur eg det er viktig at me går føre som politikarar og set nokre mål som næringa kan strekkja seg etter.

Då eg høyrde på Høgres fiskeripolitiske talsperson her, opplevde eg ei nedlatande haldning til dei forslaga som SV har fremja. Senterpartiet er ueinig i mange av dei, men nedlatande treng me ikkje vera, for ein får ikkje ei god oppdrettsnæring viss ein lar den største bølla i klassen bestemma kva som skal vera standarden. Her må næringa jobba fram forslag, men òg myndigheitene må ta initiativ og setja mål som næringa kan strekkja seg etter.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [10:24:52]: Eg tar opp våre forslag. Vi vil subsidiært støtte forslaget frå Senterpartiet og Arbeidarpartiet til sak nr. 3 – berre så det er sagt.

Eg har lytta til alle innlegga og kjem her med nokre enkle notat. Dette er ei sak som vi har diskutert i mange år no. Mitt inntrykk er at det er ein kontrast mellom det innlegget som Høgres fiskeripolitiske talsperson heldt, og dei samtalane vi har med folk i næringa. Næringa er mykje meir framoverlent enn det Høgre er i denne saka, så det overraskar meg at ein berre avviser og målar fanden på veggen. Her er det stor forskjell, for når eg snakkar med næringa og seier at vi må gå i retning av inga forureining, at vi må gå i retning av å ta vare på alt avfallet, at vi må gå i retning av å skaffe mykje meir av fôret i Noreg og byggje industri på det, og at vi må ha eit høgare nivå på dyrevelferda, er dei jo heilt einige, dei som jobbar med dette. Det ein er ueinig om, er tempoet. Dei meiner at SV føreslår eit altfor høgt tempo. Dei meiner at dette skal næringa kome til sjølv, og det er den store forskjellen her.

Vi veit korleis staten har jobba før med å tryggje allmenningar, anten det er lufta, eller det er havet, osv. Da har staten stilt krav. Det er det som har vore vegen. Det er veldig få tilfelle i noregshistoria av at næringa sjølv har rydda opp i skade på allmenningen. Er det éin ting som kjem til å avgjere denne næringa, er det at vi ligg miljømessig framme, at vi er miljømessig verdsleiande. Det er det som kjem til å avgjere verdien dette har i marknaden. Det er det som kjem til å avgjere om vi framleis vil vere verdsleiande i teknologiutvikling, som også er ei viktig eksportnæring i dette. Det er det som definerer denne næringa i framtida.

I dag har vi eit trafikklysstem. Det er ikkje nytt. Det er frå 2015. Det var da vi vedtok det. Det er ikkje noko nytt system, det er eit fem år gamalt system. Det er berekraftsindikatorar som er poenget med trafikklyssystemet. Alle her veit at det foreløpig berre er éin indikator, og det er lakselus. Det er det som definerer om det er berekraftig vekst i næringa eller ikkje. Alle her skjønar at det er ganske mangelfullt. Da det store forliket i førre periode kom, var det ein føresetnad frå heile Stortinget at det skulle kome fleire indikatorar. Eg vil leggje til at også representantane frå Framstegspartiet sa det. Så det er heilt nytt at ein seier at ein skal nøye seg med eit system som vi hermed kan døype om til lakselusindikatorar – at det er berre lakselusa som skal avgjere vekst i næringa.

Da er vi inne på sosial aksept for næringa. Her utnyttar ein eit areal der det er andre næringsaktørar til stades, og der det allereie er store konfliktar. Ved å stille krav når det gjeld forureining, og ved å sørgje for å utnytte avfallet møter ein bekymringar, sinne, harme frå dei andre som bruker havet. Ikkje minst kan vi, som vi illustrerer i forslaga våre – vi slår fleire fluger i éin smekk – ved å utnytte alt avfallet skape ny industri, ved å prøve å bli sjølvforsynte på dyrefôr byggje ny industri, industri som i dag er outsourca til andre land. Det er ikkje å gjere soya til ein skurk, det er å gjere soya til ei vare som det er høgst usikkert om vi kan få i det omfanget vi allereie har i dag, og i alle fall om vi skal femgonge denne næringa og må auke mengda soya til Noreg. Alle ser at det ikkje går. Å lage rammer for det no, sånn at ein kan byggje opp ein industri i Noreg der vi kan produsere eigne proteiningrediensar, og der det allereie er spennande industriprosjekt – det overraskar meg at ingen andre i komiteen støttar det prosjektet, at ikkje industrilinja i oppdrettsfôrspørsmålet er noko som er meir tiltalande for fleire. Derimot peiker ein på subtropisk fisk, at ein skal fangste seg inn i femgonginga av denne næringa. Berekrafta i det er høgst tvilsam, og det er heller ingen som tar ansvar for å forklare korleis det skal gå.

Dette er ei sak som vil kome tilbake, og eg trur at innlegget til Nilsen frå Høgre kjem til å gå inn i historiebøkene når vi ser korleis oppdrettet i framtida kjem til å bli.

André N. Skjelstad (V) [10:30:22]: Venstre vil være med og skape en grønn framtid med friheter og muligheter for alle. I dette perspektivet er fiskeri- og sjømatnæringen helt avgjørende.

Norge rår over store havområder med fiskeriressurser som gir et potensial for verdiskaping langt utover petroleumsinntektene. Med gode rammevilkår for en bærekraftig utnyttelse kan sjømat- og fiskerinæringen sikre et vekst- og inntektsgrunnlag langs hele kysten. Fiskeri- og sjømatnæringen er en av våre viktigste distriktsnæringer, som sikrer lys i husene langs hele kysten, og havet gjør Norge til en unik nasjon. Det er havet i samspill med folk som har sikret oss de rikdommene vi er så heldige å ha i dag.

Vi er heldige i Norge, men ressurstilgangen gir oss også et stort ansvar. Det er befolkningen i fellesskap sitt ansvar å forvalte ressursene i havet innenfor ansvarlige, bærekraftige rammer. Venstre er opptatt av at ressursuttak skal fastsettes av offentlige myndigheter, og at all fiskeriaktivitet skal skje på en sånn måte at den ikke bidrar til overbeskatning av fiskebestandene. Samtidig må vi legge til rette for en videreutvikling av næringen for å skape mest mulig verdier av de marine ressursene.

For vår del er det et mål at fiskeripolitikken skal sikre bærekraftig verdiskaping i hele verdikjeden og attraktive, konkurransedyktige arbeidsplasser i lokalsamfunn som er avhengige av fisken.

Klimaforandringer og tap av natur truer friheten til framtidige generasjoner. Det påvirker også livet i havet, og vi ser at det alt har gitt store endringer som påvirker norsk fiskeri- og sjømatnæring. Vi er opptatt av at norsk oppdrettsnæring skal være miljømessig bærekraftig og reguleres basert på den beste kunnskapen vi til enhver tid har. All matproduksjon vil påvirke miljøet i større eller mindre grad, men avtrykket skal holdes innenfor bærekraftige rammer.

Oppdrett av sjømat skal ikke gå på bekostning av den sårbare villaksen vår. Her har næringen et stort ansvar for å hindre spredning av sykdom, lakselus og rømt oppdrettslaks. Vi har også tro på at ny teknologi innenfor fiskerinæringen vil spille en avgjørende rolle for næringens evne til å vokse, samtidig som miljø- og klimamessig bærekraft må være på plass.

Vi er glad for at havbruksnæringen selv er proaktiv og har satt som mål at den skal redusere sitt miljømessige fotavtrykk innen 2030. Vi synes det er positivt at norsk industri skriver at næringen må utvikle teknologi og metoder som sikrer tilgang på bærekraftig fôr. Vi heier på fagmiljøene vi har i Havforskningsinstituttet og Nofima, som sørger for økt kunnskap om bærekraftig forvaltning av artene i havet og om alternativt fôr i oppdrettsnæringen. Dette er helt nødvendig. Et av grepene som må tas, er å bytte ut soyaprotein med innsektsprotein, mikroorganismer og animalske og vegetabilske biprodukter. Arter på lavere trofisk nivå, inkludert marine alger og dyre- og planteplankton, bør utgjøre en viktig andel av råvarene i sjømatproduksjonen, herunder fôr til bruk i akvakultur.

Valg av råvarer til fôr skal være bærekraftig med hensyn til å sikre artsmangfoldet og bevare regnskog og andre biotoper. Her skjer det mye spennende, f.eks. forskning på trevirke som proteinrikt fiskefôr, som de forsker på hos Foods of Norway ved NMBU. Det er noe vi heier på.

Fiskeri- og havbruksnæringen er allerede Norges nest største eksportnæring, og den kan bli enda viktigere. Dette forutsetter et blått taktskifte med en tydelig grønn profil. Fiskeriressursene må forvaltes godt, og forskningen rundt økosystemene i fjord og hav må styrkes. Havbruksnæringen må løse biologiske utfordringer som lakselus og bruk av soya i fôret. Skal vi lykkes med det grønne skiftet, må vi skape nye, grønne arbeidsplasser samtidig som vi kutter utslippene.

I Venstre tror vi fiskerinæringen fortsatt vil være en av våre viktigste næringer framover, og vi har tro på næringen. I samarbeid med forskningsmiljøene og norske myndigheter kan vi løse de store utfordringene for næring og miljø.

Steinar Reiten (KrF) [17:34:48]: La meg innlede med å si at det var vel talt av representanten Skjelstad.

Det har vært en rivende utvikling i den norske havbruksnæringen siden den spede begynnelsen på 1970-tallet. Fiskeoppdrett har gått fra å være en attåtnæring for kreative gründere til å bli en av Norges viktigste eksportnæringer, som leverer produkter av høy kvalitet til et globalt marked. For norske distriktskommuner langs kysten representerer arbeidsplasser og verdiskaping i oppdrettsnæringen et viktig tilskudd til kommuneøkonomien og til å opprettholde bosetting.

Den sittende regjeringen har med støtte fra et samlet storting fått på plass det såkalte trafikklyssystemet – med tilhørende havbruksfond – som sikrer vertskommuner for oppdrettsvirksomhet en større del av verdiskapingen i næringen. Trafikklyssystemet ble introdusert våren 2015 i forbindelse med at regjeringen la fram stortingsmelding 16, Meld. St. 16 for 2014–2015, om forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett, og det ble tatt i bruk for første gang høsten 2017. Et samlet storting ga i 2015 tilslutning til at lusepåslag skulle brukes som miljøindikator ved rullering annethvert år, og at regjeringen skulle starte arbeidet med å utarbeide utslipp som en miljøindikator og på sikt vurdere om en slik indikator skulle innføres.

I komitéinnstillingen til Meld. St. 16 for 2014–2015 var det også en samlet næringskomité som uttalte følgende om viktigheten av forutsigbarhet for havbruksnæringen:

«Komiteen viser til at det i lakseoppdrett går over to år fra planlegging til ferdig slaktet fisk, ofte lenger. En konkurransedyktig og levedyktig norsk havbruksnæring fordrer derfor at rammebetingelsene ligger fast over tid. Det gjelder blant annet områder som skatt, avgift, regelverk for drift, kontrollrutiner, innrapporteringsrutiner, vekstkriterier og størrelse og hyppighet på tildeling av vekst.»

Sett i lys av enigheten i 2015 er det derfor underlig at SV i de to sakene vi nå behandler, fremmer hele 22 forslag, som hvis de hadde blitt vedtatt, på dramatisk vis ville ha endret rammevilkårene for en samlet norsk havbruksnæring. Vi i Kristelig Folkeparti vil derfor si oss enig med daværende fiskeriminister Harald Tom Nesvik, som i sitt svarbrev til næringskomiteen datert 11. oktober 2019 skriver at å kreve en slik radikal omlegging av norsk havbruksnæring kun fire år etter behandlingen av stortingsmelding 16 i svært liten grad er i tråd med formålet om forutsigbare rammevilkår.

Vi er likevel enige med forslagsstillerne om at havbruksnæringen har flere utfordringer som må løses. Det gjelder både oppdrett og fôrproduksjon. Skal næringen ta ut potensialet for videre vekst, er det en forutsetning at miljømessig bærekraft blir lagt til grunn. Det gjelder for lusepåslag, men også for utslipp, rømming og bekjempelse av sykdom. Da er det for oss viktig å understreke at aktørene i næringen selv har fokus på disse miljøutfordringene. Ordningen med vederlagsfrie utviklingstillatelser, som ble innført høsten 2015, er et viktig insentiv for å utvikle ny havbruksteknologi som kan bidra til å løse miljø- og arealproblemer, og her skjer det for tiden mye spennende forsknings- og utviklingsarbeid.

I likhet med de andre regjeringspartiene vil vi også understreke at det i år er første gang at rødt lys i produksjonsområder med for høyt lusepåslag vil medføre nedtrekk i biomasse i sjø. Derfor er det viktig at trafikklysordningen får virke tilstrekkelig lenge til at myndigheter og aktører i oppdrettsnæringen kan høste erfaringer fra effekten av det nye systemet. Når slike vurderinger er gjort, kan det være aktuelt å vurdere om flere miljøindikatorer skal legges til, slik regjeringen varslet i Meld. St. 16 for 2014–2015.

Det er nå andre gang på relativt kort tid at opposisjonen leverer representantforslag som på avgjørende vis ville ha rokket ved forutsigbarhet og rammevilkår for en av Norges viktigste distriktsnæringer – særlig for de mindre og lokalt forankrede selskapene – hvis de hadde blitt vedtatt. Det er mindre enn ett år siden Arbeiderpartiet, med støtte av Senterpartiet og SV, fremmet forslag om å utrede tidsbegrensing av nye og eksisterende havbrukstillatelser – med de konsekvensene det ville ha fått for kredittverdighet og mulighet for nyinvesteringer i havbruksnæringen.

Vi registrerer likevel at Arbeiderpartiet og Senterpartiet denne gangen ikke er villige til å gå så langt som SV når det gjelder dyptgripende endringer i rammevilkårene for havbruksnæringen – for øvrig uten krav om forutgående utredning av effekten forslagene ville ha fått for næringsutøverne.

Likevel blir to spørsmål hengende i lufta etter behandlingen av denne saken: Vil opposisjonspartiene greie å utmeisle en felles politikk for en av våre viktigste distriktsnæringer ved et eventuelt regjeringsskifte? Og hvor langt er de i så fall villige til å gå med tanke på raske og uforutsigbare endringer i rammevilkårene?

Statsråd Geir Inge Sivertsen [10:39:31]: La meg først takke for mottakelsen. Det er første gang jeg står på denne svært høytidelige talerstolen, og det kjenner jeg både respekt og sterk ærefrykt over.

Jeg vil takke representantene i komiteen for disse forslagene og hilse denne debatten om kanskje en av Norges viktigste næringer velkommen.

Akvakultur er en framtidsrettet næring. Jeg er enig med forslagsstillerne i at oppdrettsnæringen har flere utfordringer som må løses. Derfor synes jeg det er positivt at næringskomiteen fokuserer på nettopp dette. Så er jeg ikke enig i premisset om oppfatningen av at havbruksnæringen ikke er miljømessig bærekraftig før påvirkningen er nærmest lik null.

Det er slik, og flere av representantene har sagt det, at all matproduksjon og menneskelig aktivitet setter fotavtrykk i miljøet. Mitt mål er at dette avtrykket holdes innenfor akseptable rammer, samtidig som vi bygger en sosialt og økonomisk bærekraftig næring.

Forskning og innovasjon utvikler nye løsninger og gir oss ny kunnskap for å sikre en levedyktig oppdrettsnæring. Nettopp derfor er regjeringen opptatt av å videreføre et høyt nivå på bevilgningene til næringsrettet forskning og innovasjon.

Som politikere må vi være ydmyke nok til å innrømme at det ikke er vi som sitter med den teknologiske kompetansen og innovasjonskraften. Vår oppgave er å legge rammene for næringen, slik at den fortsetter å utvikle seg til nytte for hele samfunnet. Næringen fokuserer selv sterkt på å utvikle næringen i sin helhet i en mer bærekraftig retning, og jeg er teknologioptimist.

Det er viktig å huske at trafikklyssystemet – som har fått bred tilslutning også i denne salen – ikke er det eneste som regulerer miljøpåvirkningene fra denne næringen. Vi har et omfattende regelverk som setter rammene for hvordan næringen skal drive. I dette legger vi rammene for hvordan næringen på en daglig basis kan påvirke miljøet rundt anleggene, hvordan fisken skal behandles, og hvordan sykdom skal håndteres.

Trafikklyssystemet gjør at vi annethvert år kan vurdere hvor det er miljømessig bærekraftig at næringen vokser. For la det være klart: Vi ønsker vekst. Verden trenger mer mat, og mer sunn mat, og mer av denne maten må i framtiden komme fra havet.

I år har regjeringen for første gang tatt i bruk trafikklyset i sin helhet. Jeg mener derfor at dette ikke er tidspunktet for å endre på hvordan vi skal regulere veksten i næringen, eller supplere lakselus som indikator med andre indikatorer. En radikal omlegging av norsk havbruksnæring kun fem år etter behandlingen av havbruksmeldingen – og idet trafikklyssystemet for første gang, i år, er tatt i bruk for fullt – er i svært liten grad i tråd med formålet om forutsigbare rammevilkår. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker at vi skal skaffe oss enda bedre kunnskapsgrunnlag om hvilke faktorer som påvirker det miljømessige fotavtrykket fra denne næringen.

Produksjon av mat og andre produkter vi kjøper og bruker, skjer i verdikjeder med mange ledd som i stor grad er internasjonale. Alle verdikjedene krever transport og gir klimagassutslipp i alle ledd. Maten vi spiser, kommer fra hele verden. Sjømat har de facto et lavere klimagassutslipp sammenlignet med annen husdyrproduksjon, og det jobbes med å få utslippene ytterligere ned.

Oppdrettsnæringen skal være og er en av de næringene Norge skal kunne leve av i framtiden. Det er den viktigste næringen vi har for våre distrikter. Den skaper store ringvirkninger, arbeidsplasser og dermed også grunnlaget for sysselsetting og bosetting. For å oppnå at vi skal få denne næringen så bærekraftig og sterk som vi alle ønsker, må vi sørge for at næringen drives og utvikles på en bærekraftig måte. Dette jobber både næringen selv – først og fremst – og departementet og jeg for hver dag, og jeg ønsker å invitere Stortinget til et godt samarbeid i dette viktige arbeidet.

Arne Nævra (SV) [10:56:27]: SV har lagt fram 20 enkeltforslag til en bærekraftig oppdrettsnæring. Jeg har lyst til å si lite grann om bakgrunnen for dem.

Det er en kolossalt viktig næring vi snakker om her, men som altså ingen av de andre partiene i komiteen ser noen som helst skyggesider ved. Joda, de ser helt sikkert skyggesidene, men hva gjør de altså i praksis? De er ikke med på noen forslag – dvs. opposisjonen er samlet med på å be om en stortingsmelding, og det er det. De skyver problemer foran seg, må vi vel kalle det. Fordi olje og gass er så utrolig viktig for landets økonomi, og fordi oppdrettsnæringen er så utrolig viktig for landets økonomi, tør vi ikke stille noen som helst spørsmål, ikke kreve noen omlegginger i tråd med hva natur, klima og framtid krever av oss og av næringen selv. Det er poenget. Og hva er det for noe? Er det ikke nettopp nå, når to FN-paneler sender kraftige advarsler til oss om klimaendringer og tap av biologisk mangfold, at vi er nødt til å ta disse signalene inn over oss, at vi er nødt til å ta grep?

For oppdrettsnæringens del er det snakk om at vi til nå har hatt en nesten uhemmet vekst. Joda, vi har tatt noen geografiske hensyn, noen få lokaliseringsbegrensninger, men det er enorme utslipp, det er rømt fisk i enorme antall, og det er produksjonssentre, nærmest, for giftproduksjon til omgivelsene. I tillegg er det store dyrevelferdsspørsmål. Jeg skal her bare ta opp et par problemer.

Det ene er rømt laks og den enorme utfordringen for dyrevelferd. Ved utgangen av desember 2019, altså i fjor, hadde det rømt nær 283 000 oppdrettslaks i Norge. Dette er det høyeste tallet siden 2014. Genetiske undersøkelser av 40 000 villaks fra 225 elver i Norge viser at rømt oppdrettslaks er i ferd med å blande seg genetisk med villaksen. Kun en tredjedel er foreløpig fri for observerte genetiske endringer, mens en annen tredjedel viser store genetiske endringer som følge av genetisk innblanding av oppdrettslaks. Det har store følger biologisk sett for atferd osv., osv. for villaksen. Rømt oppdrettslaks rangeres som en av de to største truslene mot villaksbestanden både i norske og i internasjonale risikovurderinger.

Det andre er lakselus fra oppdrett. Om salen er i tvil, har Norge et helt spesielt ansvar for villaksen i verden. En tredjedel av de globale villaksbestandene lever i norske farvann fordelt på 465 elver.

Jeg vil gjerne be om et nytt innlegg, president.

Geir Adelsten Iversen (Sp) [10:59:56]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si så veldig mye, men det jeg har lyst til å opplyse om, er at det finnes gode løsninger som gir god fiskevelferd. Det gir også lusefrie og sykdomsfrie laks. Det er også i sjø, så det behøver ikke være så vanskelig å finne et bedre opplegg hvis man ønsker det.

I Finnmark – som jo er en del av Troms og Finnmark, men jeg forholder meg til Finnmark – er folk opptatt av at oppdrettslaksen ikke skal ødelegge mulighetene for å drive med villfisk. I forrige måned, tror jeg det var, hadde vi fire tilfeller av avvik, to rømninger og to sykdomstilfeller.

Det bringer meg over til et annet punkt: kontroll. Kontroll er viktig. Man har overlatt veldig mye til næringen selv, og jeg synes kanskje man må se på hvordan dette fungerer. Jeg tror forslaget fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet er bra, at man tar en fullstendig, helhetlig gjennomgang av næringen for å få sett på hva slags muligheter man har for å få gode opplegg for kysten.

Jeg håper også at en sånn gjennomgang vil gi kommunene mer inntekter. Sånn som det har vært nå, har det vært når det har vært vekst. Man må få mer helhetlig. Det etterlyser mange av disse oppdrettskommunene. – Jeg avslutter med det.

Arne Nævra (SV) [11:02:19]: Mange av SVs enkeltforslag dreier seg om bedre dyrevelferd i lakseoppdrett. Hva er det som gjør at vi behandler svømmende liv så annerledes enn gående og løpende liv på land? I det nye sjømatbarometeret til konsulentselskapet PwC kommer det fram at næringen har et svinn på rundt 20 pst. Andre tall tyder på at det er opp mot 30 pst., eller rundt 300 000 tonn, som er enheter som fiskeindustrien er vant til å forholde seg til – 300 000 tonn.

Hva er grunnen til at samfunnet, og stortingsflertallet, ser ut til å akseptere dette, lukke øynene for det faktumet? Hvilke andre bransjer eller næringer ville akseptert et svinn på 20–30 pst? Griseprodusentene? Melkeprodusentene? Husk at vi snakker om ca. 160 000 husdyr som dør hver dag. Tenk på det tallet!

Så kan vi bare tenke penger, som mange har lett for å gjøre. Det er snakk om 16–20 mrd. kr alene i tap. Dette viser hvilken enorm økonomisk oppside næringen har dersom de klarer å få gjort noe med disse problemene. Til tross for det ser det ikke ut til at næringen har klart å gjøre noe med dette. Da må Stortinget ta noen grep. Det er det mange av våre forslag legger opp til.

Det er liksom ikke nok at vi heier på å bruke disse døde laksene til et godt formål. Vi bruker dem til biogass delvis. Det er bra, men vi kan jo ikke basere oss på at et høyt dødstall er bra for biogassnæringen.

Så til et kapittel for seg: Det er avlusingsmetodene – termisk avlusing med handtering og oppvarming av en kaldtvannsfisk i flere titalls grader for at lakselusa skal slippe tapet. Et vekselvarmt dyr blir kolossalt overopphetet. Dødelighet er ofte utgangen, men vi snakker i hvert fall om enorme dyrelidelser. På toppen av dette bruker vi rensefisk i stor stil, rognkjeks og leppefisk. Vi setter ut 50–60 millioner av dem hvert år. De aller fleste av disse dør på jobb, i løpet av en sesong eller i løpet av livssyklusen i merden. De kommer fra helt andre leveforhold – flere av dem fra tangsonen, hvis det er villfisk vi snakker om, og så blir den puttet inn i tette stimer av rovfisk – tenk dere det! Vi skal være glad for at næringen ikke har opplevd at det blir lagd en animasjonsfilm for barn om leppefiskens liv. Det er nemlig vår egen Nemo. Det tror jeg hadde vært et ganske tungt slag.