Sak nr. 1 [10:05:00]
Innstilling
frå energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene
Sandra Borch, Trygve Slagsvold Vedum, Sigbjørn Gjelsvik, Ole André
Myhrvold og Emilie Enger Mehl om lisensfelling i ulvesonen, nærmere
bestemt revirene i Mangen og Rømskog (Innst. 163 S (2019–2020), jf.
Dokument 8:41 S (2019–2020))
Presidenten: Etter
ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten
slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer
av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
Tore Storehaug (KrF) [10:05:45 ] (ordførar for saka): Eg dristar
meg til å begynne innlegget med å takke komiteen for eit godt samarbeid,
sjølv om eg som saksordførar òg må starte med nokre ord om handsaminga
av denne saka. Då saka blei fremja i Stortinget, blei det bede om
ei hastebehandling av det framlegget som då blei sett fram. Det
blei ikkje vedteke, men det var mange av partia som tok ordet i
den debatten, og bad om at det skulle bli ei rask handsaming. Dette
har komiteen ønskt å leggje til rette for heile vegen. Når saka
likevel fyrst kjem til Stortinget i dag, handlar det om at den saka
og den innstillinga som ligg føre no, og den saka som vi skal debattere
i dag, har ganske mange forslag som går utover det som originalt
blei føreslått, og som det blei bede om ei rask behandling av.
Representantforslaget
handla i fyrste omgang om å be regjeringa gje løyve til lisensfelling
for ulverevira i Mangen og Rømskog. I innstillinga frå komiteen
som ligg føre i dag, er det sju ulike forslag, der fleire av dei
omhandlar nye fristar for rovviltforvaltinga, det handlar om utviding
av lisensperioden, strukturen til rovviltnemndene, nye kriterium
for uttak av ulv, endring av rovviltforskrifta og endring av metodikken
i bestandsmålet.
Fleirtalet i komiteen
– og det inkluderer Kristeleg Folkeparti – har heile vegen hatt
ei rask handsaming av denne saka som sitt mål, sidan vi har blitt
bedne om å handsame ho raskt. Når det likevel har blitt sett fram framlegg
som går ganske langt utover det vi har blitt bedne om å handsame
raskt, har fleirtalet ønskt å behandle desse skikkeleg. Difor har
vi denne debatten i dag.
La meg minne om
at det no både har blitt fremja eit nytt representantforslag frå
Arbeidarpartiet om ulveforvaltinga medan denne saka har lege til
handsaming i komiteen, og vi har jammen fått endå eit nytt representantforslag
om ulveforvaltinga før vi begynte på debatten her i dag.
La meg så gå inn
i det vi skal debattere i dag. I dag skal vi debattere saka, og
fleirtalet i komiteen har merka seg at forslagsstillarane tek til
orde for å overprøve eit forvaltingsvedtak. I klagehandsaminga til
regjeringa kjem det fram at ein ikkje ser heimel for å nytte naturmangfaldlova
§ 18 c som grunnlag for vedtak om felling, og sidan det vedtaket
blei fatta, har dette biletet blitt endå meir uvisst.
Fleirtalet i komiteen
– alle unnateke Senterpartiet – har merka seg at Borgarting lagmannsrett
i ei ankesak mellom World Wildlife Fund og staten har gjeve World Wildlife
Fund medhald i at det ikkje skulle vore gjeve fellingsløyve i 2017
for to ulveflokkar. Avgjerda syner til den same lovparagrafen som
er blitt nytta her no. Saka er anka til Høgsterett, og heimelsgrunnlaget
i § 18 c er ikkje avklart. All den tid det heimelsgrunnlaget ikkje
er avklart, risikerer Stortinget å komplisere biletet endå meir
om ein går inn og driv paragrafarbeid og driv med instruering av
dei same paragrafane som no er til debatt. Difor ønskjer ein ikkje
å gjere det, og difor har fleirtalet sagt at ein ikkje vil stemme
for dei forslaga som no blir sette fram.
Runar Sjåstad (A) [10:09:06 ] : Arbeiderpartiet vil fortsatt
bidra til en todelt målsetting for norsk rovdyrpolitikk, der en
skal sikre alle de store rovviltartene i norsk natur og samtidig
ivareta landbruks- og tamreinsinteressenes bruk av utmarksområder.
Det er også et mål å sikre raskt og effektivt uttak av rovdyr som
blir særlig nærgående for bebyggelse og befolkning, i samsvar med
naturmangfoldloven, og der menneskers livskvalitet rammes.
Arbeiderpartiet
står ved gjeldende rovdyrpolitikk og de rammene som er satt gjennom
de vedtatte rovviltforlikene, som bygger på naturmangfoldloven,
Bernkonvensjonen og flertallsvedtaket om ulv fra 2015–2016. Arbeiderpartiet
er opptatt av å sikre levedyktige rovdyrstammer i Norge, i tråd
med naturmangfoldloven og våre internasjonale forpliktelser.
Stortinget har
vedtatt bestandsmål for rovdyrartene bjørn, gaupe, jerv og ulv.
Arbeiderpartiet mener det er avgjørende at alle parter har respekt
for de bestandsmålene Stortinget har satt. Det innebærer at når
en bestand ligger over bestandsmålet, må bestanden reguleres.
Arbeiderpartiet
mener at føringene i forlikene skal bidra til å dempe konfliktnivået
mellom rovviltforvaltningen og beitenæringene, og vil nok en gang
presisere at vi forventer at myndighetene og forvaltningen følger disse
opp. Noe av årsaken til det høye konfliktnivået vedrørende rovdyr
er at mange oppfatter at det er en manglende vilje til å etterleve
de vedtatte bestandsmålene. Arbeiderpartiet foreslår derfor en endring
i naturmangfoldloven. Lovforslaget innebærer at det ved vurdering
av bokstav c skal legges større vekt på om bestandsmålet for rovdyrarten
er nådd. Det vil i praksis bety at det skal mindre til før de offentlige
interessene som taler for uttak, er av vesentlig betydning når bestandsmålet
er innfridd. En slik lovendring vil være innenfor Bernkonvensjonens
rammer og vil i større grad bidra til etterlevelse av Stortingets
vedtatte politikk.
Med det tar jeg
opp de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.
Presidenten: Da
har representanten tatt opp de forslagene han refererte til.
Jon Georg Dale (FrP) [10:11:34 ] : La meg berre først vere
veldig klar på at Framstegspartiet meiner at vi må forvalte det
bestandsmålet Stortinget har fastsett. Det er vi framleis eit stykke
unna, og det betyr at vi gjerne skulla ha røysta for forslag som
bidreg til å føre oss nærmare bestandsmålet i den ulveforvaltninga
vi har. Dessverre bidreg ikkje forslaga som er fremja i dag, til
det i det heile. Tvert imot har naturmangfaldlova § 18 c og bruken
av ho, medrekna også nivået rovviltnemndene grunngjev fellingsvedtaka
for Julussa og Osdalen med, vore gjenstand for rettsleg prøving.
Når det ikkje står seg, hjelper det ikkje at den lovgjevande forsamlinga
i landet fell for freistinga til ikkje å drive lovarbeid, men heller
politiske, symbolske markeringar på Stortinget. Det fører ikkje
ulveforvaltninga nærmare bestandsmålet, og det fører ikkje til dempa
konfliktar – tvert imot bidreg det til det motsette. At Senterpartiet
driv eit slikt spel, hadde eg nesten forventa. At Arbeidarpartiet
no har varsla at dei vil gjere det same, er derimot langt meir overraskande.
Dersom vi skal
få til ei forvaltning i tråd med bestandsmålet, slik Framstegspartiet
er oppteke av, må vi inn og gjere endringar i naturmangfaldlova.
Eg veit at det er krevjande for regjeringspartia, men eg vil oppmode
dei no til å ta den situasjonen vi er i, på alvor. Bestandsmålet
må gjelde. Dersom lov- og heimelsgrunnlaget vårt ikkje er sterkt
nok, må vi reelt gjere endringar i det. Det er det som må til.
Når Osdalen og
Julussa var for svakt grunngjeve for rovviltnemndene og bruken av
§ 18 c ikkje stod seg i møte med domstolane, er ikkje ei svakare
grunngjeving for Mangen og Rømskog og same lovpraktisering av § 18 c
i naturmangfaldlova eit rettsleg grunnlag for å ta ut noko som helst.
Det veit både Arbeidarpartiet og Senterpartiet. I dag er vi gjenstand
for eit politisk spel som ikkje handlar om ei langsiktig, effektiv
og berekraftig forvaltning av ulvebestanden, men som tvert imot
bidreg til ytterlegare spissing av eit konfliktnivå som burde ha
vore dempa.
Difor har Framstegspartiet
i dag sett fram eit representantforslag som handlar om at Stortinget
må gjere det som Stortinget skal gjere når heimelsgrunnlaget ikkje
står seg, nemleg å endre lova. Det er difor Stortinget er lovgjevande
forsamling. Framstegspartiet kjem til å røyste ned forslaga frå
opposisjonen i dag fordi det er nødvendig, og så kjem vi tilbake
igjen til nødvendige lovendringsforslag på bakgrunn av det forslaget
vi har fremja i dag.
Sandra Borch (Sp) [10:14:52 ] : Vi har en rovdyrpolitikk i
dette landet som er ute av kontroll. År etter år har rovdyr blitt
prioritert framfor beitedyr og lokalsamfunn. Antallet ulv har siden
denne regjeringen tok over, ligget langt over bestandsmålet. Denne
regjeringen har – sammen med Fremskrittspartiet – ikke bidratt noe
til å få ned bestanden. Det har blitt en årlig tradisjon for regjeringen
å sette til side rovviltnemndenes vedtak. Tidligere år har dette
skjedd noen dager før julaften. I år kom beskjeden på nyttårsaften,
altså bare noen få timer før jakten skulle starte. Rovviltnemndas
vedtak om å ta ut tre flokker ble altså nok en gang overkjørt av
regjeringen. Dette har selvfølgelig store konsekvenser nasjonalt
siden det nok en gang bidrar til at ulvebestanden ligger langt over
det bestandsmålet som Stortinget har vedtatt.
Rovviltnemndene
har hvert år de siste årene vedtatt kvoter for lisensfelling som
er store nok til at Stortingets bestandsmål skal kunne overholdes,
men disse overprøves igjen og igjen av Klima- og miljødepartementet.
Dette har ført til at det antallet ulveflokker som skal til for
å komme ned på bestandsmålet som Stortinget har vedtatt, ikke har
blitt tatt ut.
Jeg vil bare påpeke
at både Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven åpner for at Norge
kan forvalte ulvebestanden i tråd med Stortingets bestandsmål. Det
er derfor ikke mulig å hevde at rovviltnemndenes vedtak strider
mot lovverket eller internasjonale forpliktelser.
Det er regjeringen
og departementet som sitter med ansvaret også for å begrunne vedtak
om felling godt nok. Man kan spørre seg om departementet bevisst
ikke vil framskaffe nødvendig dokumentasjon for at felling kan skje.
Denne saken handler
om at klima- og miljøministeren fra Venstre vil gjøre sitt ytterste
for å sette til side en ulveforvaltning som er i tråd med Stortingets
demokratisk fattede vedtak om bestandsmål, og at Solberg-regjeringen
i hele sin levetid har sluttet opp om Venstres rovdyrpolitikk.
Jeg stiller meg
meget undrende til at Fremskrittspartiet aksepterer dette i en situasjon
hvor partiet har gått ut av regjering, og nå gjentatte ganger har
hevdet at Fremskrittsparti-representantene vil stemme i tråd med
sitt primærstandpunkt. I dag har Fremskrittspartiet mulighet til
å sikre flertall for en rekke av de forslagene som foreligger i
denne saken, men det ser dessverre ikke ut til at de vil gjøre det.
Med det tar jeg
opp Senterpartiets forslag i saken.
Presidenten: Representanten
Sandra Borch har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Lars Haltbrekken (SV) [10:17:59 ] : I 1973 ble ulven fredet
på permanent basis i Norge. Fra å være så å si utryddet fra norsk
natur har vi nå fått ulven tilbake, men den er fortsatt klassifisert
på den norske rødlisten som «kritisk truet». Derfor har Stortinget
flere ganger slått fast at i visse deler av landet, den såkalte
ulvesonen, skal ulven ha en ekstra beskyttelse.
Da er det oppsiktsvekkende
at flere partier på Stortinget, inkludert partier som fikk fredet
ulven i 1973, nå går inn for å skyte ulven innenfor ulvesonen –
et vedtak som om det ble fattet, kunne vært ulovlig. Men heldigvis har
Fremskrittspartiet, som vi i SV har lite til felles med i miljøpolitikken
ellers, skjønt at heller ikke Stortinget kan sette seg over de lover
og vedtak som Stortinget selv har fattet. Fremskrittspartiet har
derfor i denne saken sørget for at de to ulveflokkene i Mangen-
og Rømskog-revirene får leve også gjennom denne jakten. Det fortjener
partiet honnør for.
At Arbeiderpartiet
mener at Stortinget skal kunne fatte vedtak som kan være i strid
med de lovene vi selv har vedtatt, finner jeg knapt nok ord for.
Arbeiderpartiet innrømmer også indirekte i innstillingen at de er
på kant med lovverket i saken. De har derfor lagt fram et forslag
for Stortinget som vil svekke naturmangfoldloven, som vil gjøre
det lettere å skyte rovdyr i framtiden – rovdyr som i dag er truet.
Naturmangfoldloven
ble lagt fram av den rød-grønne regjeringen og vedtatt av Stortinget
i 2009. Det er en lov vi kan være stolte av, og det er kanskje den
viktigste naturvernloven som er vedtatt i Norge noen gang. Naturmangfoldloven
ble etablert for å beskytte naturen og livsgrunnlaget vårt, og den
gjenspeiler også Norges folkerettslige forpliktelser under Bernkonvensjonen.
De store rovdyrene
har en viktig funksjon som regulatorer i økosystemene. Rovdyrene
bidrar til å regulere bestandene av byttedyr ved å ta ut de syke
og svake dyrene. Dette er økosystemtjenester som har stor samfunnsverdi.
Hovedformålet
med forvaltningen av ulv – og andre rovdyr – i Norge må være å løfte
ulvens status fra «kritisk truet» til «livskraftig», i tråd med
forvaltningsmålet som er fastsatt i naturmangfoldloven.
Vi er glade for
at Fremskrittspartiet berger ulvene i år, men får Arbeiderpartiet
gjennom sin lovendring, er jeg stygt redd for at gleden kan bli
kortvarig.
Ketil Kjenseth (V) [10:21:27 ] (komiteens leder): Denne saken
handler om at Senterpartiet ikke ønsker ulv i norsk natur. De bruker
enhver anledning til å kjøre rovviltnemndene foran seg for å fatte
vedtak om å skyte flest mulig. Dette er en maktkamp mellom Senterpartiet
i rovviltsonene og lovlige vedtak fattet av flertallet i Stortinget.
Det er et flertall som er bredt sammensatt, og som Venstre, når
vi sitter i regjering, styrer på, og som Høyres statsråd Vidar Helgesen
styrte på da han fattet vedtakene om å skyte ulvene i Julussa og
Osdalen. Det er overprøvd i Borgarting lagmannsrett nå, og det sier
noe om hvor vanskelig det er å balansere den forvaltningen som vi
holder på med her.
Jeg vil oppfordre
Senterpartiet til å ta med seg Arbeiderpartiet på en studietur til
Sverige. De er mildt sagt forbanna på norsk forvaltning av ulv,
som er så tøff at de ikke skyter ut det antallet som de kunne tenke
seg. Vi har et felles ansvar for å forvalte den skandinaviske ulvestammen.
Det må vi ta på større alvor – det er Socialdemokraterna og Miljöpartiet
som sitter i regjering i Sverige – og det må bli en større del av
den debatten vi nå holder på med.
Så burde vi i
innlandet, hvor ulvesona er, bruke langt mer tid på 5 000 ungdommer
som ikke fullfører videregående skole og ikke kommer seg inn i arbeidslivet, enn
på å bruke enormt mye tid på å diskutere om vi skal skyte tre, fire
eller fem ulver ulovlig. Dette tar mye energi fra veldig mange,
og jeg håper at Arbeiderpartiet ikke går i fella og henger seg på
Senterpartiet her. Det eneste logiske er jo, som Fremskrittspartiet
gjør, å si at hvis en vil endre dette, må en endre lovgivningen.
Det må da flertallspartiene se nærmere på.
Vi har en effektiv
forvaltning. Vedtaket om å skyte ut Letjenna-flokken ble fattet
rett før midnatt nyttårsaften, og innen kl. 12 dagen etter var den
flokken tatt ut, så vi har en effektiv forvaltning. Hvis en vil
ha en endring i antallet, er det lovverket en må gå på, og så må
en vurdere det i forhold til internasjonale forpliktelser, men også i
samarbeid med den svenske forvaltningen.
Lene Westgaard-Halle (H) [10:24:42 ] : Først vil jeg få lov
til å takke saksordføreren for en svært raus og løsningsorientert
håndtering av dette forslaget – han har brukt mye tid på saken.
Forslagsstillerne
ønsker altså å ta ut to revir med hjemmel i en paragraf som Borgarting
lagmannsrett har avgitt en dom i. Her har WWF fått medhold i at
det ikke skulle vært gitt fellingstillatelse for Jullusa og Osdalen. Det
var bedre begrunnet enn det forslaget vi behandler her i dag. Dette
forslaget bidrar ikke til en forvaltning i tråd med bestandsmålet,
dette forslaget bidrar ikke til å dempe konflikten i rovviltsaken,
jeg mistenker at det kanskje heller ikke er intensjonen til forslagsstillerne. Dette
forslaget står rettslig svakere enn det vedtaket som ble fattet
om å ta ut Jullusa og Osdalen.
Å nok en gang
konstruere en politisk forestilling rundt noe så alvorlig som rovviltforvaltningen,
er uryddig. Vi trenger å få klarlagt det juridiske handlingsrommet
for ulveforvaltningen innenfor gjeldende regelverk. Vi trenger en
ansvarlig, ryddig rovdyrforvaltning i tråd med rovviltforliket,
vi trenger ikke brød og sirkus, som det legges opp til her i dag.
Une Bastholm (MDG) [10:26:11 ] : I dag diskuterer vi om Stortinget
skal tvinge regjeringen til å tillate uttak av to ulveflokker som
det ikke finnes juridisk eller faglig grunnlag for å skyte, og som
knapt har tatt sau.
Jeg er glad for
at stortingsflertallet er ansvarlig nok til å stemme ned forslaget,
det gjelder også Fremskrittspartiet. At Senterpartiet ikke ønsker
ulv, er ikke noe nytt. Det nye er at Arbeiderpartiet, Senterpartiet
og Fremskrittspartiet nå potensielt har flertall for en politikk
i Stortinget som kan rasere norsk naturforvaltning. Når Arbeiderpartiet
vil overprøve og deretter endre loven for å gjøre det lettere å
skyte rovdyr, og med det mener at det skal være opp til dem som
til enhver tid roper høyest – og et skiftende flertall i Stortinget
– om vi beskytter truede arter eller ikke, uavhengig av naturfaglige
vurderinger, bryter de med en lang og stolt historie.
Gjennom 50 år
har norske regjeringer med Arbeiderpartiet som viktigste drivkraft
bygd opp et solid lov- og rammeverk for norsk naturforvaltning.
Trygve Brattelis regjering opprettet Miljøverndepartementet i 1972,
og Arbeiderpartiets Olav Gjærevoll ble Norges første miljøvernminister.
I 1979 undertegnet Norge Bernkonvensjonen, under Oddvar Nordlis
regjering, og konvensjonen trådte i kraft i 1986, under Gro Harlem Brundtland.
Naturmangfoldloven ble innført i 2009, under Jens Stoltenberg.
Naturmangfoldloven
virker. Den stanser i utgangspunktet skyting av ulveflokkene i Mangen
og Rømskog, et område der kun én sau ble registrert tatt i hele
2019. Arbeiderpartiets respons er å ville overprøve loven og deretter
foreslå å svekke den. Var det ikke meningen at loven skulle virke?
Forslaget vi nå diskuterer, kan fort øke konflikten, ikke dempe
den. Fjerner man et rovdyr, kommer det andre til. Ny streifulv som
jakter alene, tar langt mer sau for åpne revir. Arbeiderpartiet
og Senterpartiet kan altså bidra til å fjerne ulver som lever i
god sameksistens med menneskesamfunnet og slippe til nye rovdyr
som tar mye mer beitedyr.
Ulven er kritisk
truet, og vi trenger en nøye regulert forvaltning for å hindre utryddelse
samtidig som vi skal hindre tap av sau fra landets matprodusenter.
Svaret har vært å etablere områder der ulven har kunnet leve uten å
komme i konflikt med beitenæringen, og vi skal kun ta ulv som gjør
skade.
Bestandsmålet
er allerede lavt, og ifølge forskere ved Norsk institutt for naturforskning
er det under det vil burde hatt som mål for å hindre innavl og for
å være i tråd med Norges internasjonale forpliktelser for å ta vare
på truede arter, Bernkonvensjonen.
Å skyte ulv i
ulvesonen er lovstridig, det er naturfiendtlig, og det øker konflikten.
Det er ingen tjent med.
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:29:18 ] : Når det har vore ueinigheiter
på borgarleg side – eg skal innrømme at det har skjedd – har det
av og til vore spekulasjonar: Kan vi få eit regjeringsskifte? Då
går alltid spørsmålet til Jonas Gahr Støre: Er Arbeidarpartiet klare
til å ta over? Svaret er alltid: Vi er klare til å ta ansvar.
Det har eg for
så vidt trudd dei på, for eg har vore veldig ueinig med Arbeidarpartiet
i mykje, men dei har teke ansvar. No er eg meir usikker, for det
vedtaket Arbeidarpartiet har tenkt å støtte i dag, er så langt unna
å ta ansvar som eg trur det er mogleg å kome. For nå ber ein altså
Stortinget om å instruere regjeringa i å omgjere eit forvaltningsvedtak.
Det er i seg sjølv veldig oppsiktsvekkjande og eit kraftig brot
med fordelinga mellom lovgjevande og utøvande makt. Men ikkje nok
med det: Arbeidarpartiet vil instruere regjeringa til å gjere om
på eit forvaltningsvedtak utan lovgrunnlag – og det er i ein heilt
annan liga.
Det som er ytterlegare
spesielt, er at Arbeiderpartiet, samtidig som dei gjer det, legg
fram eit forslag om å endre lovgrunnlaget. Altså: Anten er det vedtaket
Arbeidarpartiet vil gjere i dag, ulovleg, eller så er deira eige lovendringsforslag
utan meining. Begge delar kan ikkje vere sant samtidig.
Det å leggje opp
til ein politikk for rovdyrforvaltning der mantraet er «skyt først
og spør etterpå», er ikkje ansvarleg miljøpolitikk, og det er ikkje
ansvarleg rovviltpolitikk. Det er fullt mogleg å vere ueinig i rovviltpolitikken,
kva lovgrunnlaget skal vere og slike ting, men det vi snakkar om
her, er noko heilt anna. Stortinget har slutta seg til Bernkonvensjonen.
Stortinget har vedteke naturmangfaldlova. Ulven er ein freda art.
Skal ein opne for felling, må vedtaka vere i tråd med dei rettslege
rammene.
Når det gjeld
det konkrete som skjedde i vinter, er det slik at alle lisensfellingskvotene
som rovviltnemndene vedtok for ulv utanfor ulvesona, vart oppretthaldne
av Klima- og miljødepartementet. Når det gjeld innanfor ulvesona,
så opprettheldt vi fellingsvedtaket på Letjenna-reviret, men vi
meinte at det ikkje var rettsleg grunnlag for å ta ut Rømskog- og
Mangen-revira.
Det er mogleg
Arbeiderpartiet veit veldig mykje meir om det rettslege grunnlaget
enn det dei flinkaste i regjeringsapparatet veit, og mykje meir
enn det Borgarting lagmannsrett veit, men i så fall synest eg at
representanten Espen Barth Eide, og gjerne også representanten Jonas
Gahr Støre og andre, kan kome opp her og forklare det. For det å
leggje opp til å fatte dei vedtaka dei ønskjer å gjere i dag, vil
vere uhyre problematisk, og det ville vere heilt nytt; eg har ikkje
sett noko liknande i norsk politikk. Difor er eg glad for at stortingsfleirtalet har
valt å ikkje gå inn for det. Det er bra.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Runar Sjåstad (A) [10:32:33 ] : Vi ser at dette skaper stort
engasjement både for og mot. Engasjementet ga seg også nylig uttrykk
i form av en stor tverrpolitisk markering som mange organisasjoner
stod bak, foran Stortinget. De demonstrerte ikke mot rovviltforliket, men
de demonstrerte for noe så uvanlig som at Stortinget burde oppfylle
sine egne vedtak.
Nå har vi hørt
at en av representantene fra regjeringspartiene mente at dette var
en oppkonstruert problemstilling, men når vi får vitnesbyrdene fra
dem som lever med ulv og tett på ulv, og hører om usikkerheten og
frykten de føler – gjør det ikke da inntrykk på statsråden?
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:33:20 ] : Det gjer inntrykk
på statsråden. Det gjer ikkje inntrykk i den grad at eg meiner Stortinget,
slik representanten Sjåstad føreslår, bør gå utover lovane Stortinget
sjølv har vedteke. Men det gjer inntrykk likevel, for eg veit at
det er veldig krevjande både økonomisk og emosjonelt for folk som
opplever å finne sau på beite som er tekne av ulv – eller av jerv,
som kvart år tek mange fleire sau. Eg har full forståing for det.
Samtidig har Stortinget
sagt at vi skal ha ulv i Noreg, vi skal ha dei andre store rovviltartane,
og vi skal drive ei forvalting der vi klarer å vareta begge omsyna.
Det er krevjande, men då vil eg også seie at vi heldigvis er i en situasjon
der tapet av sau på beite ikkje har vore lågare sidan vi begynte
å registrere det. Tapet av sau til ulv har ikkje vore lågare på
ti år. Det har med andre ord ikkje vore teke fleire sau sidan sist
Senterpartiet og Arbeidarpartiet var i regjering. Det trur eg at
representanten Sjåstad kan formidle til dei som tek kontakt med
han.
Runar Sjåstad (A) [10:34:23 ] : Jeg tror vi må se på mange
ting. Det er klart at når vi har definerte ulvesoner, som gjør at
man har presset ut beitenæringen, områder hvor næringen er lagt
ned, vil det aldri bli tap av sau.
Vi er også for
en todelt forvaltning. Vi ønsker en bærekraftig rovviltstamme samtidig
som vi ønsker å ivareta beitenæringen, men innenfor lovverket, regelverket og
internasjonale konvensjoner har vi også mulighet til å ta hensyn
til de menneskene som lever tett på ulven.
Mitt spørsmål
blir da: Vil ikke ministeren føle det naturlig at man også vektlegger
det å lytte til dem som har disse opplevelsene?
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:35:12 ] : Når det gjeld beitesituasjonen
innanfor ulvesona, er det verdt å merke seg at det er fleire sau
der no enn det var for 20 år sidan. Det representanten Sjåstad seier,
er rett og slett ikkje riktig.
Når det gjeld
handlingsrommet her, er vi i ein situasjon der domstolane – ved
Borgarting lagmannsrett – no har slått fast, i alle fall slik dei
vurderer det, at handlingsrommet ikkje er større enn det Klima-
og miljødepartementet har trudd, men faktisk mindre. No har eg anka domen
til Høgsterett. Det meiner eg er riktig fordi han får ganske store
konsekvensar. Men då meiner eg også at det er riktig at vi lar domstolane
gjere jobben sin. Det vi treng no, er ei rettsleg avklaring. Eg
håper Høgsterett vil ta den saka, slik at vi får ei rettsleg avklaring
om nettopp handlingsrommet innanfor både naturmangfaldlova, Bernkonvensjonen
og Stortingets eigne vedtak.
Det å begynne
å forkludre det rettslege bildet no gjennom å fatte ei rekkje forhasta
vedtak utan grunnlag, slik Arbeidarpartiet legg opp til, vil berre
gjere jobben vanskelegare for rovviltnemndene, som skal fatte nye forvaltingsvedtak
i løpet av året, og for dei som lever med denne situasjonen der
ute.
Jon Georg Dale (FrP) [10:36:31 ] : Eg er einig med statsråden
i at forslaga som Arbeidarpartiet og Senterpartiet har fremja, ikkje
kjem til å føre oss nærare å kunne forvalte bestandsmålet, som trass
alt må vere Stortingets overordna målsetjing. Men nettopp fordi
det er det rettslege grunnlaget, som også regjeringa legg så stor
vekt på, som er det faktiske hinderet for å kunne forvalte det bestandsmålet
som Stortinget har fastsett til å vere fire–seks ynglingar per år,
er spørsmålet: Vil statsråden, som ein direkte konsekvens av at
det er lova som står i vegen for å forvalte etter bestandsmålet,
gå vekk frå Granavolden-plattformens formuleringar og vere med på
nødvendige endringar i naturmangfaldlova § 18 første ledd bokstav
b og c?
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:37:27 ] : Vårt syn er at handlingsrommet
er til stades, og at det er stort nok også til å styre etter bestandsmåla
som Stortinget har ønskt. Så har Borgarting lagmannsrett vore ueinig
med regjeringa i det. Det er difor vi har bedt om at den dommen
vert anka. Det vi treng no, er å få ei rettsleg avklaring av nøyaktig
kor stort dette handlingsrommet faktisk er.
Så vil eg understreke
at vi jobbar for å nå dei ulike bestandsmåla, slik Stortinget ønskjer
at vi skal. Vi ligg noko over på enkelte rovviltartar, og vi ligg
godt under på andre rovviltartar. Eg merkar meg at engasjementet til
Stortinget for å nå bestandsmålet når vi ligg under det, er betrakteleg
mindre enn når vi ligg over for andre artar, men det er no så. Men
bestandsmålet åleine kan ikkje styre politikken, for Stortinget
har ikkje berre vedteke bestandsmål. Stortinget har vedteke ei naturmangfaldlov,
Stortinget har slutta seg til Bernkonvensjonen, og det har vore
sagt heilt tydeleg, både frå rettsvesenet og frå Lovavdelinga –
og det er også vi einig i – at ein må sjå alle dei tinga i samanheng
når ein fattar krevjande forvaltingsvedtak.
Jon Georg Dale (FrP) [10:38:29 ] : Viss lova står i vegen for
å forvalte bestandsmålet, er det lova det er noko gale med, ikkje
bestandsmålet. Det trur eg statsråden kan leggje til grunn at fleirtalet
i Stortinget meiner. Då er jo spørsmålet: Vil regjeringa aktivt
halde seg til at eiga vurdering er at lovgrunnlaget ikkje er på
plass for å forvalte bestandsmålet, og dermed vere med på faktisk å
endre lovverket, eller vil regjeringa framleis stå fast på ein prosess
som gjer at konfliktnivået aukar i rovviltspørsmålet, trass i eit
ulveforlik med brei tilslutning i 2016? Det er kjernen i det spørsmålet
vi står overfor no. Alternativet til at statsråden og regjeringspartia
innser alvoret, er jo at Stortinget tek regi på dette lovarbeidet sjølv.
Difor spør eg
igjen: I lys av den politiske situasjonen, i lys av den situasjonen
vi har i ulvesona, vil regjeringa vere med og opne for nødvendige
endringar i naturmangfaldlova?
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:39:34 ] : Då vil eg gjenta at
regjeringa meiner at dagens naturmangfaldlov og Bernkonvensjonen
gjev oss tilstrekkeleg handlingsrom til å føre ein ansvarleg rovviltpolitikk
og ta innover oss begge omsyna vi må ta når vi skal fatte krevjande
vedtak, og at det gjev oss eit rom til også å nå dei bestandsmåla
som Stortinget har ønskt for dei ulike rovviltartane, anten det
skal ned eller det skal opp.
Vi registrerer
at domstolane har sagt at dei er ueinig i vårt syn på handlingsrommet
etter § 18 c, men den dommen er altså ikkje rettskraftig enno, han
skal opp til Høgsterett, så eg vil rå Stortinget til å ha litt is
i magen og la domstolane gjere jobben sin, slik at vi får avklart
kva handlingsrommet faktisk er, før ein begynner å diskutere om
det skal utvidast eller innskrenkast.
Sandra Borch (Sp) [10:40:34 ] : De siste årene har regjeringen
skapt tvil om rovviltnemndenes rolle og kompetanse gjennom stadig
å overprøve og overkjøre nemndenes vedtak. De regionale rovviltnemndene
har flere ganger skapt hodebry for regjeringen fordi de på en profesjonell
og kunnskapsbasert måte har fulgt opp Stortingets vedtak om hvordan
rovdyrartene skal forvaltes. De bringer også viktig lokal kompetanse
inn i norsk rovdyrforvaltning. Det samme kan ikke akkurat sies om
denne regjeringen.
Rovviltnemndene
var en del av rovdyrforliket i 2011, og hele systemet skal sikre
lokal og regional forvaltning av rovdyrpolitikken. At regjeringen
nå åpenbarbart arbeider med omfattende endringer og må halvere rovviltnemndene,
er helt i strid med rovviltforliket. Hva vil statsråden oppnå med
å slå sammen rovviltnemndene til større regioner, og har statsråden
tillit til den jobben som nemndene gjør i dag?
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:41:37 ] : Statsråden har tillit
til nemndene. Denne regjeringa er for at vi skal ha rovviltnemnder,
og vi er einig med representanten Borch i at dei tilfører nyttig
lokal kunnskap. Men viss det er slik at Senterpartiet meiner at
avgjerdene frå rovviltnemndene ikkje skal kunne ankast, ikkje skal
kunne klagast inn til nokon, får dei i så fall føreslå det for Stortinget.
Viss dei meiner at rovviltnemndene skal ha det siste ordet, får
dei i så fall føreslå det for Stortinget. For det er ikkje den ordninga
som rovviltforliket legg opp til, eller som Stortinget har vedteke.
Når det gjeld
denne konkrete saka, er det slik at for Mangen-reviret og Rømskog-reviret
føretok ikkje nemndene ei konkret drøfting, slik Stortinget hadde
bede dei om å gjere, då dei fatta vedtaka. Difor bad vi i klagebehandlinga
nemndene om å gjere eit nytt forsøk. Vi sende saka tilbake og bad
dei om å kome med ei ny grunngjeving. Det gjorde dei ikkje. Då er
det krevjande for oss å konkludere på nokon annan måte enn at lovgrunnlaget
ikkje finst, og at nemndene i og for seg var einig i det når dei
kom ikkje kom med ei grunngjeving.
Arne Nævra (SV) [10:42:39 ] : Aller først må jeg berømme statsrådens
innlegg. Jeg synes det var glitrende. Jeg synes også at han på en
ryddig måte gikk gjennom det juridiske grunnlaget for sitt og departementets standpunkt.
Det er en kjensgjerning
at det er Sverige som i stor grad har tatt ansvaret for å få livskraftige
bestander av rovdyr i Skandinavia. Jeg tviler på at vi hadde hatt
bestander av ulv i Norge uten Sverige. Jeg er i tvil om at vi hadde
hatt bjørn overhodet i Sør-Norge uten Sverige.
Mitt spørsmål
til statsråden er: Har Sveriges myndigheter på noe vis vært i kontakt
med norske myndigheter om denne saken som gjelder de to ulveflokkene,
enten på forvaltningsnivå eller politisk?
Statsråd Sveinung Rotevatn [10:43:42 ] : Når det gjeld Rømskog-reviret,
er det eit grenserevir. Då vedtaket vart fatta i nemndene om å ta
det ut, vart det, om eg hugsar riktig, rutinemessig sendt på høyring
– så å seie – til svenskane, og då fekk ein veldig tydeleg tilbakemelding
om at dei ikkje ønskte at det reviret skulle takast ut. Det er ikkje
styrande åleine, men er sjølvsagt éin ting ein tek omsyn til og
vurderer når ein fattar vedtak i ei klagebehandling. For det er
ei kjensgjerning at vi forvaltar den sør-skandinaviske ulvestammen
saman med Sverige, der Sverige har ein betydeleg større del av stammen
enn det Noreg har. Vi skal ta vår del.
I denne salen
er det sterke syn på kor mykje rovdyr vi skal ha i Noreg. Forslagsstillarane
er imot at vi i det heile skal ha ulv i Noreg. Det er ikkje fleirtalet
i Stortinget for. Då må eg som ansvarleg statsråd på feltet halde meg
til det, og det gjer eg.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som
heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Arne Nævra (SV) [10:44:57 ] : Jeg skal ikke si så mye om det
juridiske grunnlaget i denne omgang, men jeg skal si litt om holdningene
bak forslaget som er framsatt.
Vi har altså tillatt
ulven å yngle i et begrenset antall på et bitte lite område, kalt
ulvesonen, naturlig nok inn mot grensen til Sverige, siden det er
der hovedtyngden av bestanden i Skandinavia er, og siden vi stadig
får tilførsel av dyr derfra. Nå er vi i den situasjonen at vi i
Norge har et ganske spesielt regime, må vi si, med dette å sette
et slags politisk tak for bestandene våre. Jeg kan i farten ikke
se noen andre land som driver med denne spesielle øvelsen. Samtidig
har vi en av Europas minste bestander av ulv. Og som sagt, uten
Sverige hadde vi knapt hatt en ulvebestand i Norge.
Ulven er et av
de mest forhatte av de fire store rovdyrene våre, men samtidig den
minste skadegjøreren av dem. Og vi har noen fakta til. I ulvesonen
er det i hovedsak ingen sau fritt på beite. Ulven innenfor sonen
tar altså ikke sau, men Senterpartiet og Arbeiderpartiet vil skyte
den likevel. Sauen som tas i Norge, tas utenfor sonen og i stor
grad av svenske ulver som vandrer vestover. Det er en kjensgjerning.
Klare data viser det. Altså er det den svenske riksdagen vi kan
si bestemmer over norske sauetap. Så et kanskje underlig, men likevel
klart faktum til: Valper født av norske par i sonen vandrer stort
sett østover inn i Sverige og gir ikke opphav til tap i de store beitedistriktene
vestover. Det er også et faktum. Det er bare å lese seg til. Derfor
vil jeg si det sånn: Det vil antakelig ikke være noe større tap
av sau på grunn av ulv enten det er tre, seks, åtte eller ti flokker
innenfor ulvesonen. Dette bør vi tenke over. Likevel skal altså
disse to flokkene i Mangen og Rømskog skytes, ifølge Senterpartiet
og Arbeiderpartiet.
Statsråd Rotevatn
tolker lovverket klart og riktig for å si nei. Dette ble enda klarere
etter at vi fikk lagmannsrettens dom i WWF-saken for de to flokkene
som ble skutt i 2017. Altså: Hvorfor skal disse flokkene på død
og liv skytes? Ikke tar de sau på beite, ikke opptrer de på noe
vis unormalt og skremmer folk, ikke er det lovhjemmel for å skyte
dem, og på toppen av det hele skal vi altså skyte en rødlistet art
som er på et minimum her i landet. Hva er det vi egentlig driver
med? Hva er det vikarierende motivet for å drive denne ulvejakta?
Er det det at ulven faktisk tar hjortevilt, elg og rådyr? Ja, den
er ikke vegetarianer. Eller er alt sammen bare et åpent frieri til stemmene
lokalt som alltid roper høyest? Det er et nærliggende spørsmål.
Marit Arnstad (Sp) [10:48:21 ] : Som alltid er det noen særtrekk
ved disse debattene. SV og Miljøpartiet De Grønne argumenterer i
sine innlegg som om det ikke finnes noe vedtak i Stortinget om bestandsmål, som
om det ikke finnes noe rovviltforlik, som om de er på en annen planet
enn stortingsflertallet. Venstres innlegg handler som vanlig mer
om Senterpartiet enn om Venstre. Det er hyggelig, men det er litt
symptomatisk etter hvert.
For å klargjøre:
Senterpartiet er enig med rovviltnemndene. Vi ønsker å komme ned
på det bestandsmålet Stortinget har satt. Faktum er at vi i dag
ligger skyhøyt over. Bestandsmålet er på fire–seks kull, i dag ligger
vi mellom åtte og ni. Det er også grunnlaget for hele den debatten
vi har her i dag.
Så har vi Fremskrittspartiet,
som framstår som Venstres fremste støtteparti fortsatt, i opposisjon,
når det gjelder rovviltpolitikken. De viser i dag at de er mer opptatt
av spillet enn av saken. De prøver å gjemme seg bak en lagmannsrettsdom.
Men man trenger ikke å gjemme seg bak noen lagmannsrettsdom for
å støtte forslagene nr. 1 og 2, som kunne fått flertall her i dag.
Fremskrittspartiet oppfører seg her i dag rett og slett som noen
furtne barn: Hvis vi ikke har foreslått det sjøl, skal vi ikke stemme
for det heller, sjøl om saken er viktig.
Det er synd at
det blir sånn.
Det er også oppsiktsvekkende
med en statsråd som bruker sitt eget innlegg ikke til først og fremst
å redegjøre for regjeringens syn, men til å angripe politiske motstandere.
Det er nytt fra en statsråd. Han går også langt i å konfirmere en
lagmannsrettsdom som han sjøl har anket. Det er jo staten som har
anket den lagmannsrettsdommen en nå har fått, og da er det litt
pussig at både Høyre og Fremskrittspartiet og også statsråden trykker
den dommen til sitt bryst. Det er jo en dom som staten sjøl formodentlig
mener er feil, og at det er derfor man har anket den.
Jeg synes det
er en veldig interessant dom, den lagmannsrettsdommen. Domspremissene
i den dommen er interessante. De gir langt på vei tilslutning til
stortingsflertallets vurdering av bestandsmålet, som i dag ligger
skyhøyt over, og de gir også tilslutning til flertallets tolkning
av § 18 c i naturmangfoldloven og at vi ikke er i strid med Bernkonvensjonen.
Ugyldighetsbetraktningene er knyttet til de konkrete vurderingene
av de to revirene som ble gjort i fjor, ikke til den allmenne debatten
som vi har hatt både om bruken av § 18 c og om det å ha et bestandsmål
på fire–seks kull er å true bestandens overlevelse. Vi finner ingen
støtte for det i lagmannsrettsdommen. Tvert imot finner vi langt
på vei støtte for det stortingsflertallet faktisk har vedtatt.
Presidenten: Presidenten
vil påpeke at vi ikke bør karakterisere hverandre i denne salen,
og karakteristikken «furtne barn» går nok inn i den kategorien.
Jeg vil be representanten neste gang velge andre ord.
Ole André Myhrvold (Sp) [10:51:46 ] : Venstres representant
Kjenseth ba Senterpartiet reise på studietur til Sverige. Jeg var
i Sverige fra mandag til onsdag. Jeg var i Stockholm, men jeg var
også i Värmland, hvor de lever med ulven tett innpå seg. Jeg kan
fortelle at det er en helt annen virkelighet i Värmland enn den
jeg møter i Stockholms gater.
Rovdyrdebatten
i Norge er preget av skarpe fronter. Hvorfor er den det? Til tross
for at det er et mål å redusere konfliktene, ser vi motsatt tendens.
Konfliktene øker. Det skyldes i stor grad at de som lever med ulven
innpå seg i det daglige, folk i sonen, ikke føler at Stortingets rovdyrforlik
følges opp, at sonen er blitt et reservat, at systemet som er vedtatt
i denne sal for å gjennomføre Stortingets ulvepolitikk, gang på
gang overprøves og treneres av statsråder i Klima- og miljødepartementet.
Det er utgangspunktet for det vi debatterer i dag.
Rovviltnemnda
for Østfold, Oslo og Akershus ga klarsignal for felling av ulvene
i revirene Mangen og Rømskog. Dette ble – nær sagt som vanlig –
klaget inn for departementet, og det er helt legalt. Den klagen
brukte departementet i fjor usedvanlig lang tid på å behandle. Ja,
man brøt faktisk tradisjonen med å legge fram vedtaket lille julaften,
og ventet til tolv timer før lisensjakta skulle starte. Da offentliggjorde
man avslag. Det er uholdbart. Det er uholdbart for tilliten til
hvordan Stortingets rovdyrforlik følges opp, det er uholdbart for
dem som skal utøve gjennomføringen av vedtak, og det er uholdbart
for dem som lever med ulven i hverdagen.
At regjeringen
lander på et sånt vedtak, er dessverre ikke overraskende. Det som
er litt mer overraskende i dag, er at Fremskrittspartiet skriver
i merknader at de egentlig er enig med Senterpartiet, men at det
er viktig å få klarlagt det juridiske handlingsrommet innenfor gjeldende
regelverk.
Det som er viktig
å få klarlagt, er ikke det juridiske handlingsrommet. Det som er
viktig å få klarlagt, er om det er politisk vilje til å gjennomføre
det som faktisk var viljen og kjernen i rovdyrforliket, vedtatt
i denne salen. Da blir det hult når Fremskrittspartiet velger å
ikke stemme for forslagene nr. 1 og 2, men skyver en ikke-rettskraftig
dom foran seg. Det er kanskje sånn når det gjelder dommen i lagmannsretten,
at regjeringen er såpass sikker i sin sak at de har anket den til
Høyesterett, men Fremskrittspartiet velger å nøle. Fremskrittspartiet skyver
en ikke-rettskraftig dom foran seg – en dom med dissens, og en dom
som egentlig handlet om saksbehandling og ikke reelt innhold.
Er Fremskrittspartiet
redd for at regjeringen tar feil når de har anket saken? Det er
det grunnleggende spørsmålet.
Heidi Greni (Sp) [10:54:44 ] : Dette handler ikke om at Senterpartiet
vil skyte all ulv i Norge. Det handler om at Senterpartiet vil sørge
for gjennomføring av det rovviltforliket som et stort flertall i
denne salen står bak. Vi er alle sammen enige om at vi nå ligger
langt over bestandsmålet. Debatten her bærer nesten preg av at man ikke
har hørt om dette bestandsmålet. Det høres ut som om statsråden
ikke vet at vi har et bestandsmål, og at hvis han vet at vi har
det, betrakter han det nærmest som et minimumsmål. Dette forslaget
er et bidrag til å dempe konflikten og få tilbake respekten for
denne salen når det gjelder gjennomføring av rovviltforliket. Framfor
alt vil det bidra til å hindre nye blodbad når beitedyra snart slippes
ut, men dessverre blir det nedstemt i salen i dag.
At Venstre, SV
og MDG går inn for å trenere uttaket av ulv og hindre at vi kommer
ned på bestandsmålet, er ikke noe overraskende, for det er det de
har gått til valg på. Men at Fremskrittspartiet nå skal føre akkurat
den samme politikken som SV, MDG og Venstre og bidra til at vi kommer
enda lenger unna bestandsmålet enn vi har vært, er både sjokkerende,
skremmende og veldig skuffende. Trenering av stortingsvedtak skulle
en tro ikke var regjeringens politikk, men det er første gangen vi
har hatt 10 000 som har demonstrert på utsiden av Stortinget, nettopp
for å få gjennomført et stortingsvedtak.
Så ble jeg anbefalt
en studietur til Sverige. Vi har absolutt ikke noe å lære av Sverige
når det gjelder rovdyrforvaltning. Vi vet at i Sverige er distriktene
avfolket, beitenæringen er fortrengt fra distriktskommunene til
fordel for rovdyr, og vi vet at den samiske reindriften i Sverige
er under sterkt press på grunn av rovdyrsituasjonen. Nå har Sverige
riktignok ikke ratifisert ILO-konvensjonen. Det har Norge gjort,
men det hjelper lite så lenge vi ikke tar det ansvaret på alvor.
Tap av beitedyr
er redusert, sier statsråden og skryter av det. Det er ikke så mye
å skryte av når det er på bekostning av reduserte arbeidsplasser
i distriktene, det er på bekostning av utnyttelse av beiteressursene,
og det er på bekostning av bolyst i distriktskommunene. Hvis vi presser
ut beitenæringen i samtlige kommuner i Norge, vil selvfølgelig tap
til rovdyr bli lik null, men det er langt ifra et mål for Senterpartiet.
Vi vil ha en levende distriktsnæring. Vi vil ha utnyttelse av den
beiteressursen. Vi må sørge for at stortingsvedtaket blir gjennomført.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:58:00 ] : Både SVs representant
og Høyres representant, og som vanlig statsråden, lurer på: Hva
er det Senterpartiet egentlig driver med? Hva er prosjektet deres?
Jo, prosjektet vårt er å lytte til folk, lytte til dem som kjenner
konsekvensene av politikken på kroppen. Prosjektet vårt er å følge opp
Stortingets vedtak.
Vi ønsket et lavere
bestandsmål, og så ble det fastsatt et bestandsmål – og det vi har
et ønske om nå, er at det som ble vedtatt som bestandsmål i 2016,
faktisk skal følges opp. Prosjektet vårt er at når Stortinget har
opprettet lokale og regionale rovviltnemnder, skal man ta hensyn
til vedtakene deres og ikke overprøve dem gang etter gang.
Vi som sitter
i denne salen, er folkevalgte. Vi representerer folk, og vi bør
lytte til folk. Og grunnen til at konfliktnivået er så høyt i diskusjonen
om rovdyr, er ikke den politiske debatten, men at folk blir overkjørt gang
etter gang.
Så hører jeg Miljøpartiet
De Grønnes talsperson si at det er en bra sameksistens mellom menneskesamfunn og
Mangen- og Rømskog-flokken. Men hvis man spør dem som lever der,
er de helt uenige, og det er den samme grunntanken regjeringen legger
til grunn.
Da vi hadde rovviltforliket
i 2016, kom regjeringen med et bestandsmål på seks til åtte dyr.
Så ble det et opprør i Stortinget, og Høyres Gunnar Gundersen var
blant dem som ledet an og fikk presset sin egen høyreregjering i
kne, ned til fire til seks. Men når jeg hører Høyres representant
her i dag, er det helt tydelig at Høyre i Stortinget nå er helt
på den linja hvor regjeringen har vært hele veien, at bestandsmålet
på seks til åtte er det som egentlig er det førende. Det har vi
sett i Stortinget også etterpå, at regjeringen gang på gang har
lagt seg på en linje som er høyere enn bestandsmålet på fire til
seks dyr. Da blir konfliktnivået høyt.
Problemet i ulvedebatten
er at de som har mye makt, sitter langt unna problemet og belærer
dem som kjenner problemet og har lite makt. Det oppleves gang etter
gang, og det er det som nå også oppleves i forbindelse med Mangen-
og Rømskog-revirene. Man har planlagt en jakt, man skal ta det ut,
man føler at man følger opp Stortingets vedtak. Men så er regjeringen
så arrogant – den regjeringen som Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre satt i – at den tar en beslutning om den jakten
på nyttårsaften. Midt på nyttårsaften – jeg husker ikke helt når
det var, sånn rundt klokka ett eller to – kom beslutningen ut, og
jakten skulle egentlig starte dagen etter.
Hva slags arroganse
er det overfor folk? Det er blitt lagt ned hundrevis av dugnadstimer,
det er blitt brøytet veier, man har satt ting i stand og planlagt
en jakt på vegne av det man opplever som Stortingets vilje, det
man opplever som rovviltnemndenes vedtak. Men så blir det stanset
under et døgn før, av regjeringen. Det er arroganse, det er ikke
lytting, det er ikke respekt. Og forslag nr. 2 i denne saken, som
vi er med på å fremme, handler nettopp om at man må behandle de
sakene før, slik at folk som skal planlegge det, slipper å bruke
så mye unødvendig tid.
Så mitt hovedråd
til regjeringen er: Begynn å bruke ørene, begynn å lytte, begynn
å ta folk på alvor – så vil konfliktnivået gå ned.
Terje Halleland (FrP) [11:01:10 ] : Det er mye flott i norsk
forvaltning. Brede forlik i viktige saker som har store konsekvenser,
er én ting. Av forlikene som vi kan dra fram i dag, er nettopp rovviltforliket,
som av mange er sett på som særdeles viktig.
Vi har en todelt
målsetting: Vi ønsker gode beitenæringer, og vi ønsker en rovviltstamme.
Skal vi få til dette, er vi nødt til å ha et bestandsmål, og rovviltforliket
er veldig tydelig på bestandsmålet.
Det viktigste
budskapet i rovviltforliket var vel å dempe konfliktene. Jeg håper
regjeringen merker seg at høygafler og fakler neppe er et uttrykk
for at man ønsker å vise sin sympati med regjeringens politikk.
De protestene som har vært, både utenfor Stortinget og rundt omkring
i landet, har ikke skjedd for å protestere mot det Stortinget har
gjort. Nei, det har skjedd for å vise at de ønsker at Stortingets
vedtak skal gjennomføres.
At folk flest
i Norge har et godt forhold til rovdyr, kommer av at vi har vært
flinke til å forvalte rovdyrene våre. Vi har regulert mengden av
dem og dermed fått til det vi har i dag – med unntak av det som
skjer nå, og det som har skjedd de siste årene.
Senterpartiet
sier at vi har mulighet til å stemme for dagens forslag. Ja, det
er vi faktisk klar over, men for Fremskrittspartiet er det resultatet
av de forslagene man kommer med, som er viktig, ikke nødvendigvis
å lage spetakkel og gå for symboler. Slik saken står nå, mener Fremskrittspartiet
at vi ikke vil oppnå noe ved å stemme for disse forslagene. Fremskrittspartiet
er helt enig med Senterpartiet og enig i den intensjonen: Vi ønsker
ikke én eneste ulv mer i norsk fauna enn det som forliket åpner
for. Men når vi ikke har et lovverk som kan realisere et slikt forslag,
må vi se om det er en annen vei å gå.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:04:04 ] : Representanten Sjåstad
fra Arbeiderpartiet redegjorde veldig godt for Arbeiderpartiets
syn på hvor bestandsmålet skal ligge, og den todelte forvaltningen,
som stortingsflertallet har bestemt at vi skal ha i Norge. Et viktig
poeng og premiss for debatten, som har blitt nevnt her, er at Stortinget
har satt et demokratisk vedtatt bestandsmål. Det kan andre partier,
som ikke var en del av det forliket, være uenig i, men det er det
som Stortinget, landets nasjonalforsamling, har bestemt, og det
er det som skal ligge til grunn for forvaltningen.
Et annet poeng
er at det bestandsmålet er satt i en helhet, i sammenheng med resten
av politikken, og det er i tråd med det helhetlige forliket som
er inngått på Stortinget. På enkelte talere her kan man få inntrykk
av at bestandsmålet står i motsetning til resten av politikken,
men det er feil. Det er en del av pakken, og det er fire–seks årlige
valpekull som er Stortingets vedtatte bestandsmål, og som Arbeiderpartiet
står fast ved. Det Arbeiderpartiet da gjør, er bare å presisere
at vi står fast ved bestandsmålet, og at det naturligvis skal følges
opp slik Stortinget har bestemt.
Det har vært liten
deltakelse fra Høyre så langt i debatten. Det er betenkelig, for
den som har det største ansvaret her, er jo Høyre-leder og statsminister
Erna Solberg, som har overlatt hele ansvaret til Venstre, som er uenig
i hele bestandsmålet. Det får være Venstres sak, men det er Erna
Solbergs ansvar at dette ikke har blitt fulgt opp, og at bestanden
har blitt dobbelt så stor under hennes tid som det Stortinget demokratisk
har vedtatt.
Til påstander
knyttet til forvaltning i sonen: Statlige myndigheter har godkjent
regionale planer, og i dem står det to viktige ting som det legges
lokk over:
«Det skal også legges vekt på å
oppnå byrdefordeling ved en utskifting av konfliktfylte familiegrupper
når bestandssituasjonen tillater dette, slik at ikke de samme områdene
skal opprettholde familiegrupper over lang tid.»
Dette er direkte
relevant for den saken vi diskuterer i dag. Det har også blitt påpekt
bl.a. i Østlendingen senere.
I tillegg står
det i de godkjente planene fra statlige myndigheter:
«Når bestanden kommer over bestandsmålet, vil
lisensfelling av ulv innenfor ulvesona være et viktig konfliktdempende
tiltak.»
Dette er altså
helt i tråd med det som staten selv har godkjent. Det er derfor
frustrasjonen blir så stor når det som er demokratisk vedtatt i
denne salen, ikke følges opp.
Kristian Tonning Riise (H) [11:07:16 ] : Jeg tror de fleste
i denne salen er enig i at den formen for ulveforvaltning som dette
forslaget legger opp til, ikke er spesielt liv laga. Det er ikke
i Stortinget man skal gjøre fellingsvedtak for enkeltflokker. Stortinget
vedtar rammene, men skal ikke drive den løpende forvaltningen av bestanden
gjennom året. Det tror jeg egentlig at forslagsstillerne også er
enig i. Samtidig er det vanskelig ikke å ha en viss forståelse for
at denne saken kom, for vi kommer ikke utenom det faktum at vi har
en ulveforvaltning i Norge som simpelthen ikke fungerer.
Rovviltdebatten,
spesielt når det gjelder ulv, har alltid vært konfliktfylt. Jeg
tør likevel påstå at det ulveforliket som et bredt flertall i Stortinget
kom fram til i 2016, i hvert fall nærmet seg noe som også et flertall
i de områdene som er mest berørt av ulv, kunne leve med. Vi var
i ferd med å få noe som faktisk kunne få konfliktnivået ned. Det
er derfor det er så fortvilet at vi nå, for femte sesong på rad,
er i en situasjon der ulvebestanden ligger langt over bestandsmålet.
Rovviltnemndene gjør sine vedtak om kvoter for lisensfelling, i
tråd med de føringene som Stortinget har gitt, før de så overprøves
av regjeringen. Resultatet av dette er at rovviltforvaltningen der ute
nå har en tillit som er tilnærmet lik null. Slik kan det ikke fortsette,
og det er regjeringens ansvar.
Ulven i Norge
er en del av en sør-skandinavisk ulvestamme. Det er en svært levedyktig
bestand på i underkant av 400 individer. Hvordan Norge vil forvalte
sin delbestand av den, er helt og holdent opp til oss. Vi må selvfølgelig
ha lover for hvordan det skal gjøres. Vi må selvfølgelig sørge for
et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for de fellingstillatelsene som
gis. Derfor er dette forslaget problematisk.
Det er viktig
at vi nå avklarer hjemmelsgrunnlaget, men jeg kommer ikke utenom
å si at jeg dessverre sitter med en følelse av at når det gjelder
å komme ned på det bestandsmålet som Stortinget har bestemt, er
også politisk vilje i Klima- og miljødepartementet et betydelig problem.
Espen Barth Eide (A) [11:09:56 ] : Jeg vil vise til de utmerkede
redegjørelsene som mine kollegaer Sjåstad og Sandtrøen allerede
har gitt i denne saken, men vil svært sterkt understreke at for
Arbeiderpartiet er det viktig både å ha og å opprettholde en todelt
målsetting, altså bevare bærekraftige rovviltstammer og ta hensyn
til beitenæringen, i tråd med Stortingets vedtak.
Arbeiderpartiet
er stolt over å ha bidratt til naturmangfoldloven og står solid
på den. Arbeiderpartiet er også stolt over å ha bidratt til og stemt
for rovviltforlikene, også det i 2016, og bestandsmålet. Og så er
vi svært opptatt av at disse tingene skal henge sammen og må henge
sammen og må oppfattes som at de henger sammen.
Som flere har
vært inne på i denne debatten, er det en betydelig sentrum-periferi-konflikt
i dette, som vi ikke skal ta lett på. Det er en sterk følelse i
store deler av landet, et stykke vekk fra hovedstaden, av at myndighetene
sier én ting og gjør noe annet. Få ting er mer egnet til å undergrave
tilliten til sentrale myndigheter og tilliten til vedtatt politikk.
Det var ikke alle
partier som har deltatt i denne debatten, som var enig i det bestandsmålet
som ble satt. Både Venstre og SV, og også Senterpartiet, stemte
imot det, men vi sto bak det. Vi mener at bestandsmålet skal reflektere
den helhetlige politikken, og at det må tas på alvor.
Så har vi sett
i behandlingen av dette at det er en motstrid, egentlig, mellom
naturmangfoldloven slik den er formulert, og dette bestandsmålet,
og vi ønsker å bringe dette sammen. Vi ønsker ikke på noen måte
å bevege oss vekk fra forpliktelsene i Bernkonvensjonen – det har
vi gjort eksplisitt – og derfor skal også i vårt forslag hele første
ledd stå som det står, men så skal vi i andre ledd også gjøre en
henvisning til at bestandsmålet er alvorlig ment – Stortinget sto
bak dette. Det er en veldig viktig presisering.
Jeg tror aldri
konfliktnivået i denne saken blir null, men jeg tror vi kan få det
ned hvis man er tydeligere på at det er en sammenheng mellom det
Stortinget sier om et bestandsmål, som har en øvre og nedre grense,
og den praksisen man fører i tråd med det, ikke slavisk, ikke uten
å ta noen andre hensyn, men slik at det tillegges stor vekt. Det
vil også øke respekten for at vi skal ha bærekraftige rovviltstammer
i de deler av landet som er mest berørt. Derfor tror jeg det er
viktig å erkjenne at dette er en sak hvor det er sterke meninger
i begge retninger. Vår jobb er å finne det best mulige kompromisset
som på en best mulig måte ivaretar både behovet for bærekraftige
stammer og behovet for å ta hensyn til beitenæring og andre allmenne
hensyn.
Arne Nævra (SV) [11:12:59 ] : Jeg er sjøl jordbrukssønn, jeg
er en jordbruksvenn, og jeg er en distriktsvenn, som har stemt og
kjempet mot all sentralisering, som også Senterpartiet er opptatt
av: kommunesammenslåing, politireformen, liberalisering av taxinæringen,
færre drosjer i distriktene, kjempet med nebb og klør og blitt nedstemt
med hensyn til antall postombæringer i distriktene, kjempet for
mer midler til mindre bruk i distriktene, slik at de skal bruke
mer av eget fôr, mindre import, mer sjølberging osv. Jeg er medlem
av Småbrukarlaget.
Jeg hadde også
fått problemer hvis jeg visste at antall ulv i sonen truer jordbruket
i Norge på noen som helst måte. Men når det overhodet ikke er i
nærheten av å bety noen trussel for jordbruket og distriktene hvor mange
flokker som er inne i ulvesonen, må jeg ta til motmæle. Det er vel
ingen som følger med i norsk landbruk, som ikke vet at den virkelige
trusselen mot norsk landbruk er WTO, det er EU, det er liberale
handelsregimer, høyrekreftenes politikk i Stortinget i retning av
industrielt stordriftsjordbruk – det er det som er fienden. Dette vet
vi.
Men det er mye
lettere å skyte en ulv enn WTO. Hvor ligger egentlig WTO? EU vet
vi ligger delvis i Brussel, men hva så? Ulven er lettere. Den kan
spores og innringes – og skytes. Det er leit å se at Senterpartiet
ikke skjønner, og enda mer skuffende at ikke Arbeiderpartiet skjønner,
at når det gjelder flertallets syn her i landet og for å få aksept
for en landbrukspolitikk som krever mye overføringer, for en landbrukspolitikk
som skal tjene fellesskapet og distriktene, er sånne skyteholdninger
en bjørnetjeneste nettopp for distriktene og næringen sjøl. På lang
sikt trenger næringen all den støtten den kan få, også fra miljøbevegelsen,
fra miljøpartiene og alle dem som ønsker grønne, livskraftige bygder.
Ellers er nok norsk landbruk virkelig rødlistet.
Gang på gang har
det kommet angrep på forslag til regelverk, forskning og norsk naturforvaltning
fra Senterpartiet eller tilstøtende miljøer, og anklager mot forskernes
nøytralitet og resultater, og alle beskyldninger og antydninger
er tilbakevist gang på gang. Påstander og framsetting av mistanker
om at gentesten er feil, er også blitt tilbakevist. At det er hybrider
eller dyreparkulver i ulvestammen, er også tilbakevist. Dreping
og skyting skal alltid være svaret på konflikter eller utfordringer, uten
kunnskapsgrunnlag, aller sist nå ved skyting av havørn fordi ærfuglbestanden
går tilbake. Det er trist.
Når det gjelder
Stortinget og norsk viltforvaltning, sier jeg som Nordahl Grieg:
«Ung må verden ennu være».
Statsråd Sveinung Rotevatn [11:16:22 ] : For å svare opp litt
av det som har kome i løpet av debatten: For det første har nok
representanten Arnstad rett i at det er relativt uvanleg at eg bruker
såpass store delar av innlegget mitt ikkje berre på å forklare regjeringa
sin politikk, men også på å kritisere det vedtaket som ligg på bordet.
Grunnen til det er at dette er eit så uvanleg forslag at eg meiner
det er riktig å adressere det. Det er mogleg representanten Barth
Eide og representanten Arnstad har eksempel på andre gonger dei
har stemt for å instruere ei regjering til å omgjere eit forvaltningsvedtak
når regjeringa meiner det ikkje er lovleg grunnlag for å gjere det.
I så fall er eg veldig interessert i å få dei eksempla opp hit,
så kan vi diskutere dei. Eg kjem ikkje på nokon.
Når representanten
Arnstad går vidare med å seie at fleirtalet gøymer seg bak lagmannsrettane,
vil eg seie at det er eit syn på rettsstaten som er mildt sagt oppsiktsvekkjande.
Men det er ikkje slik at vi, som ein også seier, trykkjer den domen
til vårt bryst. Tvert imot har eg sagt at vi kjem til å anke domen
fordi vi er ueinig i han, og Klima- og miljødepartementet meiner
at handlingsrommet er større enn det lagmannsretten slår fast. Men
vi må likevel halde oss til at det har den gjort, som ansvarleg
regjering. Så vil eg også påpeike at dette forslaget vart levert
før den domen kom, så det hadde ingenting med den å gjere. Vi sa
også før domen kom, at vi meinte det i utgangspunktet ikkje var
rettsleg grunnlag for å gjere dei to vedtaka som ein her ønskjer
å gjere. At domen så har kome, understrekar det poenget, og gjer
det faktisk endå meir alvorleg at ein ønskjer å gjere det vedtaket
som Arbeidarpartiet og Senterpartiet ønskjer å gjere i dag.
Så til bestandsmål.
Jo, regjeringa styrer etter bestandsmål når vi driv rovviltforvaltning.
Vi legg stor vekt på dei både når det gjeld ulv, og når det gjeld
bjørn og andre rovviltartar. Vi ligg litt over på nokon, vi ligg
godt under på andre – engasjementet her ligg utelukkande på førstnemnde
kategori, men det er likevel noko som vi styrer etter. Når det er
sagt: Då ein behandla rovviltforlika i Stortinget, og då fleirtalsvedtaket
om ulv vart gjort, sa altså dette stortinget tydeleg at forvaltninga, medrekna
bestandsmålet, skal skje innanfor rammene av naturmangfaldlova og
Bernkonvensjonen. Vi kan altså ikkje styre etter bestandsmålet aleine,
for Stortinget har bedt oss om ikkje å styre etter bestandsmålet
aleine, men ta omsyn til nettopp det. Det er det knapt éin representant
som nemner her i dag, og det synest eg er oppsiktsvekkjande.
Så har eg, som
eg også sa i replikkrunden, stor respekt for at det er ulikt syn
på rovdyrpolitikk, både mellom parti og representantar, og eg skjøner
at det er ei viktig sak for dei det gjeld. Eg diskuterer det gjerne
med Senterpartiet, med Framstegspartiet, med Arbeidarpartiet og
med andre. Men det vi alle må kunne vere einige om, er at i Noreg
driv vi ei rettsstatleg forvaltning innanfor grensene av dei lovene
som Stortinget vedtek. Det bør med respekt å melde vere eit totalt
ukontroversielt utgangspunkt for ein debatt. At Senterpartiet og
Arbeidarpartiet ikkje evnar å sjå det, heller ikkje gjennom innlegga
sine her i dag, eller å kome med nokon spesielt interessante motargument
for det vi her fører til torgs, synest eg er merkeleg å registrere.
Eg håpar at det ikkje vert tonen framover i desse viktige debattane.
Jon Georg Dale (FrP) [11:19:47 ] : Aller først: Når ein høyrer
debatten og høyrer både SV og Miljøpartiet Dei Grønes manglande
respekt for ulveforliket, er det i alle fall ingen tvil om at det
inneber ei forakt for folk som ber konsekvensane av rovdyrpolitikken,
på ein måte som ikkje tener Stortinget særleg til ære. Difor er
det nødvendig når heimelsgrunnlaget ikkje er sterkt nok til å forvalte
bestandsmåla, at ein gjer nødvendige endringar i lovgrunnlaget.
Når ein høyrer
senterpartirepresentantar på talarstolen i dag, som omtalar det
juridiske grunnlaget nesten som ein brysam parentes, meiner eg Stortinget ikkje
tek tilstrekkeleg på alvor at det faktisk er den lovgjevande forsamlinga.
At stortingsrepresentantar som er utdanna juristar, omtalar det
i same ordelag, er meir overraskande enn noko anna. Det er vel kanskje
difor representanten Arnstad først og fremst konsentrerte seg om
dei to forslaga som ikkje hadde jus i seg, i eit angrep på Framstegspartiet.
Eg trur det var ei klok tilnærming. Det er openbert for alle at
det juridiske grunnlaget som Senterpartiet baserer desse forslaga
på, dessverre med støtte frå Arbeidarpartiet, ikkje i det heile
står seg.
Til eitt av dei
andre forslaga, f.eks. forslag nr. 2, frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet.
: Eg vert spurd om kvifor Framstegspartiet ikkje stemmer for det
– det er ikkje noko juridisk spørsmål i det. Kva vil ein framskunda frist,
ein absolutt frist frå Stortinget for når forvaltingsvedtaket skulle
fattast reelt, medføre? Jo, det medfører mindre rom for politiske
vurderingar, uttømming, nye rundar for å sjekke handlingsrommet
og meir makt til miljøforvaltinga når slike vedtak skal fattast.
Intensjonen bak
forslaget deler eg fullt og heilt, men eg trur konsekvensen av det
vil vere det stikk motsette av det Arbeidarpartiet og Senterpartiet
vil, eller meiner med det, når dei fremjar eit slikt forslag. Eg
trur det gjev meir makt til Miljødirektoratet og til Klima- og miljødepartementet
på eiga hand, at det er den direkte konsekvensen av forslaget. Difor
stemmer eg ikkje mot forslaget fordi Senterpartiet har fremja det,
men eg stemmer imot det fordi det er eit dårleg forslag. Dårlege
forslag stemmer eg ikkje for, heller ikkje når Senterpartiet har fremja
dei – sjølv i saker der vi har mykje felles tankegods med Senterpartiet,
som at vi skal forvalte Stortingets vedtak om bestandsmål. Det er
det denne saka handlar om. Det handlar om at vi faktisk tek ansvar
for at vi skal ha ei ulveforvalting i tråd med Stortingets fastsette
bestandsmål basert på eit juridisk grunnlag, der Senterpartiet og
Arbeidarpartiet dessverre har late seg lure til å drive politisk
spel i staden.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [11:23:08 ] : Jeg merket meg at statsråden
sa i stad at nå gjelder det å bevilge seg mer tid i denne saken.
Det er nettopp det regjeringen har gjort gang etter gang, år etter
år – bevilget seg tid for å sørge for å trenere de tydelige vedtakene
som Stortinget har fattet når det gjelder bestandsmål, slik at en
ikke kommer ned på det bestandsmålet som Stortinget har satt. En
har gang etter gang overprøvd rovviltnemndene – ikke én gang, ikke
to ganger, men gang etter gang, år etter år. Det har ført til at
det har blitt en grunnleggende mistillit til rovviltforvaltningen
i Norge. En har mistet tillit til at en faktisk følger opp de vedtak
som Stortinget fatter.
Selv bor jeg i
nærområdet til Mangen-flokken. Når jeg hører representanter i denne
salen stå opp og belære og beskrive hvor glitrende sameksistensen
er mellom de ulike interessene, synes jeg disse representantene
kunne ha kommet til nærområdet og snakket med dem som bor der. En
kunne ha stilt opp på det folkemøtet som var på Bjørkelangen, der
hundrevis av folk møtte opp, og der en for så vidt også festet lit
til representantene fra Fremskrittspartiet, som ga uttrykk for at
når de nå var ute av regjering, skulle en ikke lenger holde sin
vernende hånd over Mangen-flokken, men en skulle sørge for at den
ble tatt ut.
Til representanten
Dale, som snakker om at andre er jurister: Kanskje noen skulle ha
ønsket at representanten Dale var jurist selv, så kunne han ha representert WWF
i ankesaken mot staten. For maken til prosedering av WWFs sak skal
en lete lenge etter! En skyver foran seg en dom som ikke er rettskraftig
foreløpig, for å sørge for at en ikke skal gjennomføre det vedtak
som Stortinget har fattet tidligere når det gjelder rovviltpolitikken.
Lagmannsretten
er også tydelig på at det er fullt mulig å operere i tråd med bestandsmålet
og samtidig ivareta våre internasjonale forpliktelser.
Det er mange i
dag som er skuffet over Stortinget, når en ikke lenger har en flertallsregjering,
som hadde mulighet til å sørge for at Stortingets vilje ble gjennomført.
Dessverre skjer ikke det i dag.
Ole André Myhrvold (Sp) [11:26:31 ] : Det er interessant å
høre representantene Dale og Halleland fra Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet
har hevdet at de har kommet ut av fengsel, men det minner mer om åpen
soning med meldeplikt når man hører representantene (munterhet i
salen).
Jeg har egentlig
litt lyst til å snakke om forslag nr. 4, fra Senterpartiet. I Granavolden-erklæringen
sier man at man skal opprette en klagenemnd. Fremskrittspartiet har
i hvert fall offisielt sagt at de ikke står på Granavolden-erklæringen,
selv om regjeringen gjør det, men Fremskrittspartiet vil ikke stemme
for Senterpartiets forslag nr. 4, som går på at man skal sørge for
at rovviltnemndenes struktur ligger fast, og at forslaget om å flytte
endelig beslutningsmakt i klagesaker på rovviltfeltet til en uavhengig,
nasjonal klagenemnd legges bort.
Vi hørte akkurat
representanten Dale argumentere for hvorfor Fremskrittspartiet ikke
ville stemme for forslag nr. 2, om klagebehandling senest én måned
før jaktstart. Han var redd for at man skulle flytte makt vekk fra folkevalgte
demokratiske organer og inn i Miljødirektoratet. Men forslaget om
en uavhengig, nasjonal klagenemnd vil også flytte makt vekk fra
denne salen. I dag er det sånn at denne salen kan peke på statsråden
hvis vi er uenig i de beslutninger statsråden tar. En uavhengig,
nasjonal klagenemnd vil flytte makt ut av dette huset. Hvem er det
da Stortinget skal stille til ansvar hvis det er denne klagenemnda
som skal avgjøre, og ikke statsråden?
Dette er jo et
uhyre politisk område. Det ser vi av debatten i dag, og det vet
vi av debattene som har gått tidligere, så det å flytte makt vekk
fra statsråden og over til en uavhengig, nasjonal klagenemnd vil
være å flytte dette inn i det lukkede rom og vekk fra folkevalgte
fora. Jeg visste at Fremskrittspartiet var glad i staten, men at
det var så langt man ville gå, hadde jeg ikke trodd.
Vi kan være uenig
eller enig med sittende statsråd i rovviltpolitikken, men statsråden
svarer i hvert fall til Stortinget og stilles til ansvar her. Det
kan man ikke gjøre med en uavhengig klagenemnd. Det hadde vært interessant
å få høre Fremskrittspartiets begrunnelse for hvorfor man ikke vil
stemme for forslag nr. 4.
Ingjerd Schou hadde
her overtatt presidentplassen.
Stefan Heggelund (H) [11:29:27 ] : Det er blitt sagt noen ting
fra talerstolen som ikke kan stå uimotsagt.
Det ene er at
Høyre ikke deltar i rovdyrdebatten. Det er direkte feil. Høyre deltar
i disse debattene over hele landet, det vet alle som følger med
på rovdyrspørsmålet.
Det andre er at
regjeringen og Høyre ikke står på rovviltforliket. Det er også direkte
feil. Vi står på rovviltforliket. Samtidig står vi på den enigheten
som ble inngått om naturmangfoldloven, og vi står på en effektiv rovdyrforvaltning.
Det siste innlegget vi hørte her nå, var et innlegg mot en mer effektiv
rovdyrforvaltning.
Regjeringen har
også anket dommen i lagmannsretten fordi vi mener handlingsrommet
er større enn det man der har lagt til grunn. Samtidig vil man jo
da få en juridisk klarlegging fra Høyesterett om handlingsrommet
for ulveforvaltning innenfor gjeldende lovverk.
Så til Arbeiderpartiet,
som framstår så høye og mørke i denne debatten: Det er underlig
hvor lenge man kan være høy og mørk når det går dårligere og dårligere
med eget parti. Da de plutselig bestemte seg for å fremme forslag
om rovdyrpolitikk, var det etter at Senterpartiet hadde fremmet
sine egne forslag. Dette er blitt Arbeiderpartiets modus operandi.
Vi ser det i sak etter sak. Den såkalte ørnen har styrtet på utrygg
grunn. Foreslår regjeringen en mer effektiv offentlig sektor, ja,
da kan det hende at Arbeiderpartiet først er med, men så ser de etter
hva Senterpartiet gjør, og så snur de. Da Arbeiderpartiet for litt
siden bestemte seg for å svekke politikken som dette landet fører
for nullutslippsbiler, var det fordi de følger etter Senterpartiet.
Så jeg har lyst til å gratulere representantene Slagsvold Vedum,
Arnstad, Myhrvold og Borch. Det er disse representantene som er
reell opposisjonsleder i Norge.
Marit Arnstad (Sp) [11:32:22 ] : Det er godt at representanten
Heggelund understreker at Høyre-folk er opptatt av rovviltpolitikk,
for det er jo sant. Jeg treffer svært mange i min egen del av landet
som er veldig fortvilet over denne regjeringens rovviltforvaltning,
som er fortvilet over mangelen på vilje til å lytte til dem som har
dyr i beiteprioriterte områder, som opplever en uforutsigbar forvaltning,
og som opplever at de ikke blir lyttet til når det gjelder forvaltningen,
enten det er ulv eller bjørn.
Jeg har et par
kommentarer til debatten. For Senterpartiet er det viktig at det
er noen frister for offentlig forvaltning, slik at folk vet hva
de skal forholde seg til. Det mener jeg er alminnelig sunn fornuft
i offentlig forvaltning. Representanten Dale kan umulig ha fulgt
debattene om rovvilt og ulveforvaltning de siste årene. Det som er
problemet, er at rovviltnemndene gjør sine vedtak i august, og Miljødirektoratets
faglige uttalelser vil vanligvis foreligge i oktober – allikevel
må folk vente helt til lillejulaften eller nyttårsaften for å få
vite hva regjeringen faktisk mener om ankebehandlingen. Det er bakgrunnen
for forslag nr. 2, som vi fremmer, og som jeg mener er et alminnelig
krav det er riktig å stille til norsk forvaltning når det oppleves
så lite respektfullt som det har gjort de siste årene – når man
avgjør ankebehandlingen helt inn i julehelga eller nyttårshelga.
I mitt innlegg
var jeg opptatt av lagmannsrettens dom. Jeg er enig med staten.
Resultatet var feil, og derfor er det godt at dommen blir anket.
Det er viktig at staten gjør det, og det er viktig at statsråden
er oppe her og erkjenner at staten mener at resultatet er feil.
Noe annet ville vært meget oppsiktsvekkende.
Jeg mener også
at domspremissene i den dommen er ganske interessante, for de støtter
langt på veg de vurderingene stortingsflertallet har gjort, ikke
bare når det gjelder bestandsmålet på fire–seks, men også når det gjelder
tolkningen av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven § 18 c. Domspremissene
i denne dommen er veldig interessante. Så er det klart at ugyldigheten
er knyttet til de konkrete vurderingene av de to revirene. Det er
«fair enough», men det mener altså staten er feil, og de har anket
dommen på det grunnlaget. Det synes jeg er utmerket. Det skal bli
interessant å se den videre vurderingen av det.
Jeg synes representanten
Tonning Riise hadde et interessant innlegg. Jeg er for så vidt enig
i at Stortinget ikke skal drive noen løpende forvaltning av ulveproblematikk.
Jeg er enig i det, men det grunnleggende problemet i denne saken
er, som også han påpekte, at forvaltningen ikke forholder seg til
de vedtakene Stortinget har gjort. Det skjer gang på gang, år etter
år, og det skaper irritasjon og fortvilelse både ute blant folk
og i Stortinget – naturlig nok.
Presidenten: Representanten
Arne Nævra har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en
kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Arne Nævra (SV) [11:35:32 ] : Det er i alles interesse å få
konfliktnivået ned i disse sakene. Første bud er i hvert fall å
ha faglige, biologiske kunnskaper i bunnen for alle vedtak og at
denne kunnskapen kommer ut til folk. Jeg savner at forvaltningen
er tydeligere i mediene når det er åpenbare feil i oppslagene. Det
gjelder bestander, det gjelder vandringer, det gjelder dyras farlighet,
osv. Jeg nevnte noen av dem i innlegget mitt. Jeg kjenner til at
Statens naturoppsyn på et vis nå er fratatt naturveiledningstjenester,
og at rovviltsentrene i større grad skal ta over, men dette er tydeligvis
altfor lite. Jeg skulle likt om statsråden kunne ta et lite innlegg
om akkurat det, for det betyr veldig, veldig mye. Vil han vurdere
flere ressurser til informasjonsarbeid for å få i hvert fall de
saklige faglige kunnskapene ut? Det betyr veldig mye med tanke på
konfliktnivået.
Presidenten: Representanten
Jon Georg Dale har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Jon Georg Dale (FrP) [11:36:46 ] : La meg innleiingsvis starte
med å gje honnør til Senterpartiet for éin ting: Dagens beste spydigheit
kom frå representanten Myhrvold.
Når det er sagt,
vil eg til forslag nr. 4, som fleire har utfordra oss på. Grunnen
til at vi ikkje stemmer for det forslaget no, er for det første
at vi vil gjere ei reell vurdering av korleis ei eventuell anna
klagebehandling vil kunne gå føre seg. Om det f.eks. kunne vere
ei samansetjing og eit sekretariat som minte meir om korleis rovviltnemndene
sjølve er organiserte, kunne det vere aktuelt å sjå på ei slik løysing.
Om det reelt sett ikkje vert ei betre løysing, er vi førebudde på
å vere mot det når eit slikt forslag eventuelt kjem til behandling.
Når det gjeld
strukturen på rovviltnemndene, som er omfatta i det same forslaget,
er Framstegspartiet einig med Senterpartiet, men sidan forslaget
er stilt opp i ein samanheng, stemmer vi ikkje for det i dag. Vi
vil oppfordre statsråden til ikkje å gjere slike endringar i strukturen
på rovviltnemndene.
Statsråd Sveinung Rotevatn [11:38:05 ] : Representanten Arnstad
har heilt rett i at det er mange interessante premissar i dommen
frå Borgarting lagmannsrett, men om ho meiner at det er noko der
som tilseier at det forslaget Senterpartiet i dag fremjar, er innanfor
lovverket, ville det vore interessant å høyre det – for det har
i alle fall ikkje eg sett.
Representanten
Myhrvold hadde eit flammande innlegg for at det ikkje er forvaltninga
og nemndene som skal ha det siste ordet i rovviltforvaltninga –
det må liggje på politisk nivå hos statsråden. Tidlegare i dag hadde
representanten Borch eit flammande innlegg om at statsråden ikkje
må finne på å overstyre forvaltninga i desse sakene – dette er det
forvaltninga som skal bestemme. Her er det to hender som ikkje aner
kva den andre driv med. Her må Senterpartiet bestemme seg.
Det vart nemnt
av representanten Gjelsvik – apropos nemndene og forvaltninga –
at vi overprøver nemndene gong etter gong etter gong. Det er ikkje
riktig. Cirka 90 pst. av alle fellingsvedtak i nemndene vert oppretthaldne
av Klima- og miljødepartementet. Det er eit svært lite mindretal
der ein av og til finn at det ikkje er lovgrunnlag. Det var tilfellet
med dei to revira vi diskuterer her i dag. Då tok representanten
Slagsvold Vedum – trur eg det var – opp at ein brukar så lang tid
på klagebehandlinga. Det kan eg i og for seg forstå. Det er aldri
eit mål å bruke lang tid på klagebehandling. Men ein av grunnane
til det var nettopp at forvaltninga, rovviltnemndene, ikkje hadde
grunngjeve kvifor ein skulle ta ut desse to revira. Det har Stortinget
sagt at dei må gjere. Difor sende vi saka tilbake til dei for å
få ei grunngjeving. Det fekk vi ikkje, og då var det ikkje noko
grunnlag for å oppretthalde vedtaket. Det er ein av grunnane til
at det tok ein del tid. Det er sjølvsagt å beklage, men slik var det.
Det vart nemnt
at vi må kome oss ut – eg antek at «vi» betyr politisk leiing i
departementet – og møte folk. Det vart nemnt konkrete demonstrasjonar,
som på Bjørkelangen. No veit eg ikkje om representanten var der,
men det var i alle fall politisk leiing i Klima- og miljødepartementet
ved statssekretær Atle Hamar. Det er klart at ikkje alle der er
einig i politikken og forvaltninga regjeringa driv med, men vi møter
opp og treffer folk – og det skulle også berre mangle. Det er viktig
i så viktige saker.
Til sist: Det
var vel representanten Myhrvold som sa at Framstegspartiet har kome
ut av fengsel, og at det minner meir om open soning med meldeplikt.
Eg tolkar vel representanten Dale meir dit at Framstegspartiet si vurdering
her i dag er at når ein først har kome ut av fengsel, er det kanskje
klokt å ikkje gjere seg skuldig i nye lovbrot med ein gong. Det
trur eg er ei grei linje å leggje seg på.
Takk for ein god
debatt. Eg ser fram til nye rovviltdebattar framover.
Nils Kristen Sandtrøen (A) [11:40:47 ] : Jeg tok ordet til
en liten oppklaring, for nå har statsråden ved mange anledninger
vært på talerstolen, men han har fortsatt ikke kommentert de to
aller viktigste sidene av hva dette handler om:
Det
ene er om bestandsmålet er i tråd med den helhetlige politikken
som Stortinget har vedtatt. Det har vi nå fått bekreftet at det
er, ettersom statsråden ikke har kommentert på noe annet.
Statsråden
kommenterte heller ikke på det konkrete poenget som jeg tok opp,
om de regionale planene som staten selv har godkjent. Det er det
politisk sett statsråden som har ansvar for. Det var følgende poeng:
at «byrdefordeling ved en utskifting av konfliktfylte familiegrupper
når bestandssituasjonen tillater dette» skal skje «slik at ikke
de samme områdene skal opprettholde familiegrupper over lang tid».
De to viktigste
sidene ved denne saken har altså statsråden unnlatt å kommentere,
og det viser med all tydelighet at det er nødvendig og helt riktig,
alt det Arbeiderpartiet gjør i denne saken for å rette opp og presisere
det Stortinget alltid har ment, og mener per dags dato.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
Etter ønske fra
næringskomiteen vil sakene nr. 2 og 3 bli behandlet under ett.
Votering, se voteringskapittel