Tuva Moflag (A) [11:55:07]: Aller først vil jeg gratulere Terje Søviknes med utnevnelsen som eldre- og folkehelseminister og samtidig ønske ham velkommen til den første debatten i Stortinget i ny rolle.

Før jul kom det fram at Aftenposten har avdekket 13 000 avvik knyttet til voldsepisoder på norske sykehjem i fjor. Dette inkluderer både fysisk og psykisk vold og omhandler både mindre alvorlige og svært alvorlige episoder, med både medbeboere og ansatte som er blitt rammet av tilfellene med vold, trusler og utagering. I etterkant av avsløringene har også vi på Stortinget fått tilbakemeldinger om hendelser som har skjedd i eldreomsorgen. Det har gjort sterkt inntrykk på meg. Det er ganske brutalt å erkjenne at det slett ikke er en selvfølge at man er trygg på sykehjem.

En ansatt fortalte oss at hun hadde avverget et seksuelt overgrep mot en medbeboer på demensavdelingen. Det er så alvorlig, og vi skylder dem som er havnet i slike situasjoner, at det sies høyt i denne sal. Ifølge fagtidsskriftet Sykepleien har én av ti sykepleiere sett overgrep i eldreomsorgen. De fleste av disse tilfellene gjelder upassende berøring og kyssing. Noen få rapporterer også om blotting og voldtekt.

En av sykepleierne i undersøkelsen sier følgende:

«Jeg er ikke i tvil om at det er større aksept for vold, mobbing, seksuell trakassering og overgrep på sykehjem enn på skoler og i barnehager. Men dette er ikke noe politikere eller andre vet om.»

Ansatte som jobber i eldreomsorgen, har forsøkt å si fra i mange år. Men har vi hørt godt nok etter? Ansatte forteller at de opplever et stadig økende press på bemanningen, samtidig som de får ansvaret for stadig sykere pasienter og beboere. Det går ikke an å løpe raskere, sier de ansatte. Det eneste som kan hjelpe nå, er at man øker grunnbemanningen, slik at de er flere på jobb, forteller de oss. Det er en frustrasjon over politikere som setter flomlyset på vin på sykehjem, mens de ansatte er fortvilet over at beboerne kanskje må vente en halvtime for å få hjelp til å gå på do. De er mer opptatt av de grunnleggende behovene.

Fagforeningene peker på økt bemanning, flere heltidsstillinger og økt kompetanse som nødvendige virkemidler for å få bukt med den alvorlige situasjonen i norsk eldreomsorg. Vi i Arbeiderpartiet støtter denne linjen. Vi mener at det trengs et krafttak for økt bemanning i eldreomsorgen. Vi er bekymret for at bemanningsnormene i barnehage og skole, som ikke er fullfinansiert, legger et enda større press på eldreomsorgen. For når en stadig større andel av kommunebudsjettet bindes opp av bemanningsnormer på andre sektorer, blir det helse som må ta regningen.

På et tverrpolitisk seminar som helsekomiteen arrangerte for en tid siden, utfordret rådmannen i Stavanger oss på nettopp dette: Forstår man egentlig hvor stort press som legges på helse når oppvekstområdet låses i bemanningsnormer? Det er et utrolig viktig spørsmål for oss å ta inn over oss.

Et av verktøyene som har gjort en forskjell i kommunenes helsebudsjett, er tilskuddet til dagaktivitetsplasser for mennesker med demens. Sammen med resten av opposisjonen og Kristelig Folkeparti – før de gikk inn i regjering – fikk vi flertall for at staten skulle øke sin andel fra 30 pst. til 50 pst. Men allerede etter det første året med økt sats avviklet regjeringen tilskuddsordningen. Fra nyttår er tilskuddet innlemmet i kommunerammen, samtidig som kommunene har fått en lovfestet plikt til å tilby dagaktivitetsplasser for mennesker med demens. Dermed har kommunene nok en gang fått et krav på seg som ikke henger i hop med finansieringen fra staten.

Hvordan henger dette egentlig sammen? Jo, kommunene er nemlig bare halvveis til målet om 9 200 dagaktivitetsplasser for mennesker med demens. Det er dette nivået regjeringen har tatt utgangspunkt i når de innlemmer tilskuddet. Lovkravet som kommunene må forholde seg til, er ikke på langt nær fullfinansiert – det er faktisk bare halvfinansiert. Avviklingen av tilskuddsordningen vil bli stående igjen som en av de største tabbene i Sylvi Listhaugs tid som eldre- og folkehelseminister. Tør vi håpe på at den nye ministeren vil rydde opp?

Regjeringen har i statsbudsjettet for 2020 presentert sitt svakeste økonomiske opplegg for de frie inntektene i kommunesektoren, med en realvekst på kun 0,3 pst. Det er den laveste veksten noen regjering har presentert de siste 15 årene. Regjeringens opplegg svarer ikke på de utfordringene kommunene står overfor.

Budsjettet for inneværende år har påført kommunene en trippel smell:

1. Svært lav inntektsvekst gjør at mange kommuner må kutte i tjenestetilbudet.

2. Det kuttes i ordninger, slik at kommunene må ta en større del av regningen, eller kommunene får pålegg og oppgaver som ikke fullfinansieres.

3. Regjeringen har innskrenket kommunenes mulighet til å skaffe seg egne inntekter til velferdssatsinger gjennom eiendomsskatt.

La oss gå tilbake til tiltak som ikke fullfinansieres. Dette gjør at kommuneøkonomien blir enda mer presset. Et eksempel på dette er toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester. I budsjettet for 2020 foreslår regjeringen å svekke denne ordningen med ytterligere 350 mill. kr. Totalt har kommunenes egenfinansiering i denne ordningen økt med rundt 1 mrd. kr de siste årene. Et annet eksempel er at arbeidsavklaringspenger og sosialhjelp trolig er underfinansiert ved at kommunene får høyere sosialhjelpskostnader enn de er kompensert for.

Kommunenes utgifter innenfor pleie- og omsorgsområdet har også økt mer de siste årene enn befolkningsutviklingen tilsier. Når kommuneoppleggene fra regjeringen er svake, betyr det ekstra stramme kommunebudsjetter. Regjeringens opplegg ruster ikke kommunene for det økende behovet innenfor pleie- og omsorgsområdet. I tillegg kommer innlemming i rammen av tilskuddet til dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, som jeg allerede har vært inne på.

Da kommer vi til spørsmålet som legger grunnlaget for dagens interpellasjon: Med dette bakteppet – hvordan skal kommunene klare å ta det nødvendige løftet i eldreomsorgen når regjeringen har levert det strammeste budsjettet til kommunene på 15 år?

Statsråd Terje Søviknes [12:02:42]: Først vil jeg takke representanten Moflag for gratulasjonen med nytt embete. Jeg ser selvfølgelig fram til et godt samarbeid med helse- og omsorgskomiteen og Stortinget på et særdeles viktig fagområde.

Jeg er glad for at Aftenposten spesielt har satt søkelyset på utfordringene knyttet til vold i sykehjem. Kartleggingen viser at utfordringene er enda større enn det vi har hatt kunnskap om tidligere. Nå ser vi også at en ny undersøkelse fra NTNU viser at mange ansatte i sykehjem enten har sett andre utøve, eller selv utøvd, overgrep eller forsømmelser overfor eldre i sykehjem.

Vi kan ikke leve med at våre eldre utsettes for vold og overgrep. Ekstra alvorlig og urovekkende er det når det skjer med sårbare eldre som bor i sykehjem, og som ikke klarer å si fra om hva som skjer. Vi skal heller ikke akseptere vold mot ansatte i omsorgstjenestene. Det skal være trygt å gå på jobb i omsorgssektoren. Eldre på sykehjem skal føle seg trygge, og de pårørende skal oppleve at deres kjære blir godt ivaretatt.

Denne regjeringen har allerede gjort mye for å bedre kvaliteten, kompetansen og kapasiteten – det jeg gjerne omtaler som de tre k-ene i omsorgstjenestene. En har hatt fokus på kvalitetsreformen Leve hele livet, Omsorgsplan 2020, Demensplan 2020 og Kompetanseløft 2020 – for å nevne noe. Vi har også styrket kommunesektoren med om lag 30 mrd. kr siden denne regjeringen tiltrådte i 2013. Sektoren har hatt gode overskudd, og antall kommuner som er registrert på ROBEK-listen, er historisk lavt.

Det går godt i norsk økonomi. Arbeidsledigheten er lav, og det skapes nye jobber i både bygd og by. De siste årene har kommunene som en følge av dette – og endringer i selskapsbeskatningen – hatt betydelig mer i skatteinntekter enn budsjettert. Når det går godt i norsk økonomi, er det viktig at man holder igjen på utgifter over statsbudsjettet, og det er klart at det ser man også noen konsekvenser av i kommunesektoren.

I 2020 legges det imidlertid opp til en realvekst i frie inntekter på 1,3 mrd. kr til kommunesektoren. Det er en vekst som dekker både økningen i kostnader som følge av endringer i befolkningssammensetningen, og økte pensjonsutgifter, samt at noen av regjeringens hovedsatsinger foreslås dekket innenfor veksten i frie inntekter.

Vi har også varslet at kommunesektoren i 2019 kan forvente en merskattevekst på 4,9 mrd. kr. Merskatteveksten i 2019 kommer alle kommuner til gode. Derfor går kommunesektoren inn i 2020 med et godt økonomisk grunnlag.

Kommunene har et bredt spekter av oppgaver som skal løses. Representanten Moflag var inne på de store, nemlig oppvekstsektoren og omsorgssektoren. Regjeringen skal sørge for en solid og forutsigbar kommuneøkonomi der kommunene har tilstrekkelige inntekter til å løse oppgavene, og slik at kommunene kan foreta prioriteringer til beste for sine innbyggere. Innenfor de rammene som kommunene har til rådighet, er det opp til det enkelte kommunestyre å prioritere mellom de ulike formålene. Vi mener at regjeringen har lagt godt til rette for dette ved å styrke kommuneøkonomien i denne regjeringsperioden.

Jeg er helt enig med representanten Tuva Moflag i at god kompetanse er avgjørende for å avdekke og følge opp eldre som har blitt utsatt for vold og overgrep. Denne regjeringen har derfor jobbet systematisk med å styrke kunnskapen og kompetansen blant ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Vi bruker over 1,5 mrd. kr på Kompetanseløft 2020. Det bidrar til en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste og øker ansattes kompetanse om vold og overgrep. Med tilskudd fra Kompetanseløft 2020 har nærmere 14 000 ansatte i omsorgstjenesten tatt en grunn- eller videreutdanning, og over 70 000 ansatte har tatt en etterutdanning bare i perioden 2016–2018.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en økning i årsverk i de kommunale omsorgstjenestene på 10 000 årsverk i perioden fra 2013 til 2017. Statistisk sentralbyrå har i 2019 endret metode for beregning av årsverk. Endringstallene mellom 2017 og 2018 er derfor vanskelig å sammenlikne, men en reberegning av tallene viser at det har vært en årsverksvekst fra 2017 til 2018 på 2,4 pst. Tall fra SSB viser også at andelen med helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgstjenesten øker. Den er nå på 72,3 pst. – 2017-tall – mot 71,4 pst. i 2013.

Regjeringen har besluttet at Kompetanseløft 2020 skal erstattes med et nytt kompetanseløft for den kommunale helse- og omsorgstjenesten når dagens plan avsluttes ved utgangen av dette året. Nytt kompetanseløft vil bli lagt fram i Helse- og omsorgsdepartementets budsjett for 2021.

Gjennom regjeringens innsats mot vold og overgrep har det også blitt igangsatt flere tiltak for å styrke den generelle kunnskapen om vold og overgrep, både i befolkningen og i tjenestene. Blant annet har Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress utarbeidet en elektronisk veileder for helse- og omsorgstjenestenes arbeid mot vold og overgrep.

I regjeringens Demensplan 2020 har vi satset på økt kompetanse i tjenestene gjennom bl.a. Demensomsorgens ABC. Denne omfatter kunnskap om miljøbehandling for å forebygge og ikke minst redusere angst og uro og dermed kunne skape trivsel og livskvalitet.

Videre er det igangsatt et pilotprosjekt for håndtering av vold og overgrep mot sårbare voksne. TryggEst-programmet prøves nå ut i tolv kommuner og bydeler i perioden 2018–2020 og skal bidra til å avdekke og forhindre overgrep. Eldre er en viktig målgruppe i dette programmet.

Forskning på overgrep i sykehjem har dessverre vært begrenset. Forskningsrådet har derfor tildelt 15 mill. kr i perioden 2017–2020 til en multimetodestudie om vold og overgrep mot eldre pasienter i norske sykehjem. De første resultatene av studien er nylig publisert og viser at mange ansatte i sykehjem enten har sett andre utøve, eller selv utøvd, overgrep eller forsømmelser overfor eldre i sykehjem. Disse studiene vil bli et viktig kunnskapsgrunnlag for politikkutformingen videre.

God ledelse er også viktig å fokusere på. God ledelse er avgjørende for å forbedre tjenestene og jobbe aktivt med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. For å sikre lederkompetansen i tjenesten har vi økt bevilgningene til den nasjonale lederutdanningen for primærhelsetjenesten.

Systematisk arbeid med å forebygge og avverge vold i sykehjem er også et spørsmål om god ledelse. Ledelsen i kommunen og på det enkelte sykehjem har ansvar for å sørge for at beboere på sykehjem ikke utsettes for vold. Det krever rutiner, og det krever systemer.

Ledelsen må ha en offensiv tilnærming. Derfor endret vi helselovgivningen fra 1. januar 2018 for å tydeliggjøre at tjenestene har et ansvar på systemnivå for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten gjør det klart at ansvaret for at styringssystemet er forsvarlig og fungerer på alle nivå, ligger på toppledelsen. Det er toppledelsen som har ansvaret for at virksomheten kontinuerlig planlegger, gjennomfører, evaluerer og korrigerer sin virksomhet. I tillegg skal ledelsen minst en gang årlig systematisk gjennomgå og vurdere hele styringssystemet opp mot tilgjengelig statistikk og informasjon om virksomheten, for å sikre at det fungerer som forutsatt og bidrar til forbedring av virksomheten.

I tildelingsbrevet for 2020 vil Helsedirektoratet få i oppdrag å kartlegge voldsepisoder i sykehjem. Vi trenger mer kunnskap. Fylkesmennene skal i tillegg i 2020 gi en vurdering av omfanget av vold i sykehjem i sine fylker og hvordan avviksmeldinger om vold og overgrep mot beboere følges opp og jobbes med. Videre skal fylkesmennene gi eksempler på kommuner som jobber godt med denne problemstillingen, slik at vi kan lære på tvers av kommunegrensene.

Jeg ser fram til en viktig debatt i etterfølgelsen av dette innlegget rundt et alvorlig tema.

Tuva Moflag (A) [12:13:10]: Jeg takker for svaret og tilbakemeldingen fra eldre- og folkehelseministeren. Det er tydelig at vi deler bekymringen knyttet til det som har kommet fram i Aftenpostens artikkelserie, og at vi også deler beskrivelsen av hvor alvorlige disse hendelsene er. Men vi er nok ikke helt enige når det kommer til holdningen om hvorvidt kommunene får gode nok rammer til å løse de oppgavene som dette da medfører.

KS har vært veldig tydelig i sin tilbakemelding på regjeringens budsjett for inneværende år. De peker på at budsjettet er stramt, og at handlingsrommet blir redusert fra 2019 til 2020.

Vi mener at det som statsråden her viser til, ikke er nok for å sikre kvalitet og trygghet i norsk eldreomsorg. Arbeiderpartiet mener at vi må trappe opp bemanningen i både sykehjem og hjemmetjeneste, både fordi det er stramt bemannet allerede og for å møte den store økningen i antall eldre de neste årene.

Det er viktig at det er nok ansatte til at man kan tilby gode og varierte aktiviteter for mennesker på sykehjem, gjerne gjennom samarbeid med andre aktører. Arbeiderpartiet har eksempelvis 20 mill. kr mer i vårt alternative budsjett for å reetablere Den kulturelle spaserstokken, noe som er viktig for å skape både innhold og ro på et sykehjem.

Vi mener at den nye eldre- og folkehelseministeren må rydde opp etter sin forgjenger og sørge for at tilskuddsordningen for dagaktivitetsplasser for mennesker med demens blir reetablert. Et lovkrav fra staten som kun er halvfinansiert, er uhørt.

Til slutt mener vi at det trengs nye verktøy og støtteordninger for å gi et godt tilbud til mennesker som har behov for særlig skjerming. Fire av fem mennesker som bor på sykehjem, har demens, og for noen medfører diagnosen at man endrer personlighet underveis i sykdomsforløpet, og mange blir utagerende, enten at de blir utagerende og fortsetter å være det, eller at man er utagerende i en periode av sykdomsforløpet. Da er det utrolig viktig at medbeboere og ansatte trygges i sin hverdag.

Jeg er enig i ministerens fokusering på ledelse. Ledelse er viktig, men vi kan ikke bare gjemme oss bak ledelse heller, for det hjelper ikke om man har aldri så god ledelse hvis ikke man har nok ansatte til å se, til å være til stede. Det handler til syvende og sist om at man har nok folk. Når man må vente altfor lenge for å komme opp av senga, for å komme på do, og når det ikke er nok ansatte til å avverge et mulig overgrep eller en voldshendelse, så kommer man bare et stykke på vei med ledelse. Vi trenger også flere folk.

Statsråd Terje Søviknes [12:16:22]: Det er helt riktig som representanten Moflag understreker, at bemanning er viktig. Men det er ikke viktig alene. Bemanning vil alltid være et stort behov i omsorgstjenestene, og vi står foran en relativt stor utfordring samlet sett i helse- og omsorgstjenestene hvis vi ser på de to tiårene vi har foran oss.

Antallet yrkesaktive i forhold til eldre over 67 år vil gå fra ca. 6 til 3 på 15 år, og alle i fagmiljøene er enige om at man ikke kan bemanne seg ut av den situasjonen man står i med økte behov innenfor helse- og omsorgstjenestene. I tillegg til god grunnbemanning må vi ha fokus på riktig bemanning, altså kompetanseforholdet, som jeg var innom i hovedinnlegget. I tillegg må man se på andre tiltak inn mot omsorgstjenestene. Man må jobbe mer med forskning og utvikling, man må jobbe mer med forebygging generelt, og man må jobbe mer med å få frivilligheten engasjert i omsorgstjenestene.

I tillegg til det er det også viktig at vi jobber med de fysiske mulighetene vi har for skjerming og tilrettelegging, som representanten var inne på. Nå foregår det en omfattende utbygging av nye sykehjemsplasser og plasser med heldøgns omsorg. Der har regjeringen satt fokus på at smått er godt, at man skal ha hjemlige og oversiktlige boenheter med direkte tilgang til uteareal, noe som kan gi mindre uro, angst og depresjoner. Videre vil det bidra til bedre orienteringsevne, mobilitet og sosial kontakt, og det vil kunne gi lavere bruk av medikamenter. Det er et krav gjennom investeringstilskuddet at bygningene skal være tilrettelagt for tilkobling til teknologi, og det kan være f.eks. tilgangskontroll som hindrer at beboere åpner feil dører og går inn på andre beboeres rom. Jeg vil be Husbanken vurdere om den bør gjøre mer på dette feltet og sette krav til denne typen løsninger i fortsettelsen. Mange kommuner der ute har etablert egne skjermede enheter og tar på alvor situasjonen med demens og økende grad av utagering.

Jeg vil også kort kommentere kommuneøkonomi. Ja, det er en relativt lav vekst fra opprinnelig budsjett for 2019 til 2020, men man har merskatteinntekten som man nå har hatt med seg i flere år, også i 2019. La meg da understreke at netto driftsresultat i kommunesektoren fra 2016 og fram til 2018 har vært på 4,0 pst., 3,8 pst. og 2,6 pst. – altså betydelig over det som anses å være god kommunal økonomi på 1,75 pst. i netto driftsresultat.

Nicholas Wilkinson (SV) [12:19:47]: 13 000 avvik i eldreomsorgen er alvorlig – avvik som ofte handler om vold, både mot ansatte og mot andre eldre. Og dette er bare toppen av isfjellet. Vi vet at det er langt flere hendelser enn det som blir rapportert.

Å bli gammel skal ikke være en vond opplevelse. Å sende sine foreldre eller besteforeldre på institusjon skal føles trygt. Å jobbe på institusjon skal føles trygt. I dag er det mange som ikke har det slik. Det er alvorlig. Det er godt at regjeringen nå sier at den vil kartlegge situasjonen. For SV har det nesten blitt en tradisjon, en årlig øvelse, å fremme et forslag om å kartlegge i hvilken grad eldres menneskerettigheter blir brutt. Det har hvert år blitt stemt ned, igjen og igjen. Nå har vi fremmet det på nytt. Jeg håper SV vil få støtte denne gangen.

Men kartlegging er ikke nok. Vi trenger flere folk på jobb, slik at det er mulig å roe ned han som er urolig fordi han begynner å glemme, slik at hun som er ensom, får noen å snakke med, slik at vi sørger for at alle får gå på do når de trenger det, og får mat de kan spise, mat de liker. Det er gode mål fra eldreministeren, men ingen mål for å få flere folk på jobb. Gode ledere og kunnskap er viktig, men hvis sykehjemmene ikke får flere folk på jobb, kan de ikke hjelpe flere folk.

Selv er jeg besøksvenn for en eldre mann. Det han forteller om sin hverdag på institusjon, er ikke bra. Han forteller om ensomme eldre som blir isolert, om eldre som har behov for å komme ut i frisk luft, gå på teater og ha en god samtale, og for mange av dem føles det som om de er barn, siden de ikke kan bruke kunnskapen sin for å hjelpe andre folk. De ansatte vil hjelpe, men de har ikke tid.

SV har igjen foreslått en bemanningsnorm i eldreomsorgen. Det er på høy tid. Skal vi sikre en verdig, trygg og god alderdom, må vi forstå at vi ikke kan drive omsorg på sparebluss. Det håper jeg statsråden også forstår. Vi trenger flere folk på jobb.

Carl I. Hagen (FrP) [12:24:06]: Jeg kan være enig med foregående taler i at av og til kan flere på jobb være nødvendig, men det er ikke alltid det i seg selv vil løse problemer. Vi vet at det er sykehjem med stort sett samme bemanning, hvor det ene har store problemer og enkelte i personalet bruker for mye tid på kafferommet og på å lese avisen, mens det andre er bedre organisert, har bedre ledelse og ikke har de samme problemene. Dette vil variere fra institusjon til institusjon, så jeg vil ikke være med på at bare mer bemanning i seg selv er løsningen.

Det har også noe med ledelsen i det enkelte sykehjem å gjøre, og det har noe med ledelsen i kommunen å gjøre, og hva man vektlegger. Jeg er glad for at statsråden har lovet å undersøke påstandene i Aftenposten mye nærmere og få et bedre grunnlag for å diskutere dette.

Jeg har også lyst til å nevne at i tillegg til ledelsen vil også holdningene og kompetansen til de ansatte være viktig i denne sammenhengen. Kompetanse kan være flere ting – ikke nødvendigvis bare at man er utdannet sykepleier, men at man også kan litt om lover, regler, forskrifter og hva en ansatt kan foreta seg, og hva han eller hun ikke kan foreta seg. Det kan ha noe med holdninger å gjøre, og derfor er det viktig å se på kompetansen til dem som arbeider i institusjonene.

Det står i interpellasjonen at det er «avdekket 13 000 avvik knyttet til voldsepisoder i eldreomsorgen. Avvikene omhandler vold, trusler og utagering mot andre medbeboere eller ansatte.»

Jeg har fått en del henvendelser etter at Aftenposten skrev om dette. Et av spørsmålene er: Hva skjer med de ansatte som selv har begått vold overfor dem som er beboere og pasienter? En av påstandene jeg leste om, var at en pleier hadde tapet igjen munnen på en brysom beboer og sagt «hold kjeft», fordi vedkommende muligens var utagerende. Blir en sånn selvsagt ulovlig og straffbar voldshandling anmeldt av kommunen, eller blir den ikke det?

Av 13 000 handlinger må da noen være brudd på norsk straffelov eller andre lover, og da må det jo være slik at de kanskje skulle vært anmeldt til etterforskning hos påtalemyndighetene. Jeg vil spørre statsråden om dette har vært et tema i departementet hittil, om det har vært et tema man har drøftet. Det er jo slik i vårt samfunn at påtalemyndighetene ofte setter i gang etterforskning når de leser noe i avisen eller opplever ting. Her har også påtalemyndighetene et selvstendig ansvar for å vurdere en etterforskning for å se om det er begått straffbare forhold.

Vi vet at det samme gjelder ved brudd på arbeidsmiljølovens overtidsbestemmelser. Der er det i Oslo kommune avdekket flere tusen brudd uten at noen har anmeldt eller etterforsket. En privatperson som ledet et firma og ble tatt i brudd på arbeidsmiljøloven, fikk ubetinget fengselsstraff og ble anmeldt automatisk. Saken har nettopp vært i Borgarting lagmannsrett, og vi får se hva dommen der blir.

Mitt poeng er at det ikke må være slik at alle offentlig ansatte er fritatt for eventuell etterforskning og straffeforfølgning hvis de begår lovbrudd. Det må være likhet enten man jobber i det private eller i det offentlige. Da trengs det kompetanse og at man i opplæringen av dem som jobber i institusjoner, legger vekt på hva man kan gjøre, og hva man ikke kan gjøre, og i tillegg på hva som er straffbart. Det synes jeg er et tema, for jeg har altså fått noen henvendelser som: Skjer det aldri at noen som gjør noe galt i det offentlige, blir straffet?

Det samme gjelder Nav. Hva med dem som jobber i forskjellige departementer, i Nav eller i direktorater – skjer det at de blir etterforsket for å se om de i tillegg til å ha gjort feil kanskje også har gjort noen straffbare feil? Jeg vil be statsråden om å sette søkelyset på det rent prinsipielle om at også de som jobber i det offentlige, hvis de begår brudd på straffeloven eller andre lover, må kunne møte reaksjoner på lik linje med det som skjer for ansatte i det private.

Tuva Moflag (A) [12:29:26]: Jeg vil i min oppsummering fokusere på bemanning, som har vært et viktig stikkord i dagens debatt. Det er helt riktig at man ikke kan bemanne seg ut av de oppgavene som ligger foran oss i eldreomsorgen. Det regnestykket går rett og slett ikke opp når man ser antall yrkesaktive og antall eldre i sammenheng. Det er klart det ligger muligheter her, med ny teknologi, med digitalt tilsyn osv., som gjør at den enkelte ansatte kan være til stede for flere beboere samtidig. De mulighetene må vi selvfølgelig benytte oss av.

Men samtidig betyr ikke det at bemanning ikke er en del av løsningen. Jeg mener det haster å få arbeidsdagen til ansatte i eldreomsorgen mindre belastende, både for de ansatte og selvfølgelig også for beboerne.

At man føler at man strekker til, er avgjørende for at man trives på jobben. Det tror jeg vi kan kjenne oss igjen i alle sammen. Det de ansatte i eldreomsorgen ønsker seg aller mest, er flere kolleger, som gjør at de føler at de kan tilby en skikkelig god behandling av beboerne som de har ansvar for, at de ikke må løpe til neste pasient mens de egentlig ikke er ferdig på det rommet de er inne på. Det er også en viktig del av løsningen.

Så har jeg lyst til å plukke opp tråden i det som representanten Carl I. Hagen var inne på. Det er helt tydelig at en del av de tingene som har blitt rapportert og avslørt, gjennom både Aftenpostens artikkelserie og også Sykepleien, at mange av disse forholdene er straffbare. Egentlig er det helt forunderlig hvor lite vi har hørt om straffesaker knyttet til dette området. Jeg refererte før representanten Hagen kom inn i salen i stad til en undersøkelse som Norsk Sykepleierforbund har gjort blant sykepleiere, som viser tilfeller av både blotting, kyssing, berøring og også voldtekt i sykehjemmene. Dette er alvorlige, straffbare hendelser som burde vært etterforsket, og som det egentlig er overraskende at ikke har fått mer oppmerksomhet for øvrig. Så jeg deler representantens oppfordring til statsråden om å finne litt ut av hvordan dette egentlig har blitt fulgt opp og etterforsket, for her handler det ikke bare om avvik, her handler det om straffbare forhold som vi må ta på høyeste alvor.

Statsråd Terje Søviknes [12:32:15]: Først til representanten Wilkinson, som var inne på Dokument 8:24 S for 2019–2020, representantforslag fra SV knyttet til menneskerettigheter og bemanningsnorm. Det vil komme utførlig svar på komiteens arbeid med det Dokument 8-forslaget fra statsråden i løpet av uken.

Så har jeg lyst til å gripe fatt i det som ble sagt om straffbare eller mulige straffbare forhold. Nå har regjeringen endret loven, slik at helse- og omsorgstjenesten i kommunene har plikt til å sende varsel om alvorlige hendelser til Statens helsetilsyn. Men det fritar ikke kommunene fra et ansvar for å anmelde alvorlige forhold som de mener kan være brudd på loven, og som kan være gjenstand for straffeforfølgelse. Dette er igjen et ledelsesansvar, og her mener jeg det ligger et klart og tydelig topplederansvar, over – i praksis – de som sitter med avdelingslederansvar eller sykehjemslederansvar i kommunesektoren direkte i pleie- og omsorgstjenesten. Det handler om rådmenn, og det handler om politisk ledelse i den enkelte kommune.

Basert på det som er understreket fra flere representanter i denne debatten, vil jeg be Helsedirektoratet og fylkesmennene om å ta med det perspektivet i den jobben som nå gjøres, og rett og slett gjøre en vurdering av om flere av de saker som er avdekket og meldt videre, også burde vært meldt til politiet for eventuell etterforskning og straffeforfølgelse.

Så har jeg lyst til å understreke at det året vi nå går inn i, 2020, er en ypperlig anledning for lokalpolitikerne i hver eneste kommune, nyvalgte kommunestyrer, til å gå inn og diskutere omsorgstjenestene generelt. Leve hele livet-reformen er nå inne i sitt andre år. Nå er det regionale og nasjonale støtteapparatet på plass. Nå skal hver kommune kartlegge og analysere sine behov og drøfte dette lokalpolitisk, med kommunestyrevedtak til slutt. Det gir en god anledning for lokalpolitikerne til å ta et eierskap til omsorgstjenestene, på lik linje med at man har tatt et eierskap til oppvekstsektoren, med tanke på skole og barnehage.

Eldreomsorgen kommer til å være i fokus i løpet av 2020. Da kan kommunestyrene få drøftet hvordan man skal løse både bemanningsutfordringen, som hele kommunesektoren deler, og også de andre elementene som denne debatten har reist, når det gjelder en god og verdig eldreomsorg for våre eldste og svakeste.