Marianne Synnes (H) [18:12:55 ] : De siste ti årene har antallet
studenter som reiser utenlands, enten for utveksling et semester
eller to eller for å avlegge en hel grad, økt med hele 44 pst. Globale
trender i kombinasjon med nasjonale satsinger har ført til økt studentmobilitet.
I 2017 reiste ca. 23 500 utvekslings- og helgradsstudenter fra Norge
for å studere utenlands innen høyere utdanning. 6 900 av disse var
utvekslingsstudenter. Norske utvekslingsstudenter fordeles på hele
99 ulike land, og den geografiske spredningen er større enn for gradsstudenter.
Som for ti år siden er det de tre engelskspråklige stormaktene for
utdanning – USA, Australia og Storbritannia – som tiltrekker seg
flest utvekslingsstudenter fra Norge. Det er overlegent flest studenter som
avlegger en hel grad utenlands – hele 16 600 avla en hel grad utenlands
i 2017. Disse studentene bør også regnes med når vi snakker om studentmobilitet
og internasjonalisering, da de har med seg verdifull kunnskap når
de vender hjem til Norge, enten for å studere videre eller for å
arbeide.
Til tross for
at det er stadig flere nordmenn som velger å studere i utlandet,
har det siden 2011 vært en ubalanse i antall utreisende studenter
versus innreisende studenter til Norge. Norge har hatt en større
vekst av utenlandske studenter sammenlignet med andre land, til
tross for høyt kostnadsnivå og få velkjente universitet. I 2017
var det over 9 000 innvekslingsstudenter til Norge og totalt 34 300
utvekslings- og helgradsstudenter som kom til Norge for å studere.
Norge har gjennom
Bologna-prosessen forpliktet seg til felles kvantitative mål for
studentutveksling. Målet i Bologna-prosessen tilsa at alle studenter
som fullførte en gradsgivende utdanning i et av Bologna-landene
i 2020, skulle hatt et utvekslingsopphold utenlands i løpet av utdanningen
sin.
Kvalitetsmeldingen
satte som mål at minst 20 pst. av dem som fullfører en grad i 2020
i Norge, skal ha vært på utveksling. På sikt er målet at 50 pst.
av alle studenter skal ha hatt et studieopphold i utlandet, som
fastsatt i stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning
fra 2017.
De siste årene
har andelen kandidater med utvekslingserfaring vært temmelig stabil,
omkring 15 pst., men med store variasjoner mellom fagområder, studietyper og
institusjoner. Ifølge den siste Eurostudent-undersøkelsen opplyste
13 pst. av studentene at de har hatt et studieopphold i utlandet
i løpet av sitt nåværende studieprogram. I tillegg har 21 pst. planer
om utveksling. Derimot har over 65 pst. av studentene ingen planer
om å dra til utlandet. Det vil kreve en betydelig innsats å nå målet
om 20 pst. utveksling.
Så hva vil et
langsiktig mål om 50 pst. utveksling kreve? Og hvorfor er det viktig
at flere studenter reiser ut for en kortere eller lengre periode?
Som borgere i en globalisert verden er det liten tvil om at både
studenter og arbeidsliv kan ha nytte av internasjonalt perspektiv
og interkulturell kompetanse i tillegg til fagspesifikk kunnskap.
Utbyttet i form av språk- og kulturkompetanse vil selvsagt øke med
økende varighet av oppholdet, og er derfor mer omfattende for helgradsstudenter.
Gjennom kunnskap om andres kultur utvikler man også trolig mer toleranse
for andre kulturer. Internasjonal mobilitet av studenter er ett
av flere virkemidler for internasjonalisering i utdanningene, og
internasjonalisering skal være et middel for å styrke kvaliteten
i utdanningene. Det er likevel ikke alle studenter som har anledning
til eller ønsker å reise ut i løpet av studiet. Internasjonalisering
hjemme betyr at norske studenter mottar internasjonale impulser
i sitt vanlige studiemiljø. Det kan skje f.eks. gjennom internasjonalisering
av pensum og/eller integrering av internasjonale studenter i norske
studentmiljøer. Digitalisering åpner også for nye muligheter som
virtuelt baserte samarbeidsformer og eksempelvis felles studieprogram
og undervisning mellom ulike land.
Studieopphold
utenlands kan tilføre den enkelte student – og ideelt sett også
studiemiljøet hjemme – andre impulser. Derfor er både ut- og innveksling
av studenter viktig. Men vil vi ha flere til å reise ut, må vi huske på
at terskelen kan være høy for studenter som opplever at de blir
stående veldig alene med å finne ut hvilke muligheter de har, og
hvilke studieemner som kan godkjennes inn i eksisterende grad.
Studentene selv
opplyser at det er tre momenter som motiverer dem til å reise ut:
at de får god og relevant informasjon til rett tid, at utvekslingen
ikke går ut over studieprogresjonen og at utvekslingen gir godt
læringsutbytte både faglig og med tanke på mer generisk kompetanse
som språk og kulturforståelse. Det vil derfor være mye å hente på
at institusjonene selv legger best mulig til rette for at studentene
skal kunne velge gode utvekslingsløp. Det kan gjøres bl.a. gjennom
å legge studieprogrammet til rette for utveksling i ett semester
og etablere faglig forankret og kvalitetssikret avtale med partnerinstitusjoner.
For rammeplanstyrte
utdanninger, som f.eks. profesjonsstudiet, er det desto viktigere
å finne gode emner hos utenlandske partnere som kan inngå i egen
grad, og at eventuell praksis tilpasses eller kan godkjennes når studentene
kommer hjem til Norge. For stadig flere studenter opplever at de
ikke får godkjent deler av eller hele utdanningen sin når de kommer
hjem til Norge. Det gjelder spesielt studier som krever autorisasjon
her hjemme.
Selv om Lånekassen
gir støtte til utdanningen man vil ta og NOKUT har godkjent lærestedet,
er det ingen garantier for at studentene får jobbe med yrket de
har utdannet seg til når de kommer hjem. Her er det et stort potensial
for forbedring. Studenter bør kunne få en forhåndsgodkjenning av
egen institusjon når det gjelder emner som skal inngå i en norsk
grad, før de reiser utenlands. Videre bør det påhvile både Lånekassen
og formidlere av helgradsstudier utenlands et større ansvar når
det gjelder hvilke studier som godkjennes og anbefales til norsk
ungdom.
Statsråd Iselin
Nybø har varslet en stortingsmelding om internasjonal studentmobilitet,
som skal være ferdig ved årsskiftet 2019/2020. Hva mener statsråden
blir det viktigste tiltaket for å få enda flere studenter til å
ta deler av eller hele studiet i utlandet?
Statsråd Iselin Nybø [18:20:18 ] : La meg få begynne med å
takke representanten Synnes for interpellasjonen.
Internasjonalt
samarbeid og dialog på tvers av landegrenser er en forutsetning
for å kunne håndtere de store globale samfunnsutfordringene verden
står overfor. Vi trenger kandidater fra norske universiteter og høyskoler
med internasjonal erfaring og internasjonal kompetanse, fordi kunnskap
og interkulturell forståelse er helt grunnleggende for å løse de
utfordringene verden står overfor.
Å heve kvaliteten
i høyere utdanning og forskning er et av regjeringens viktigste
prosjekter. Internasjonalisering og ikke minst internasjonal studentmobilitet
er en helt sentral del av arbeidet med nettopp å heve kvaliteten
i norsk høyere utdanning, og jeg har høye ambisjoner på det feltet.
Som representanten
Synnes også påpeker, er det altfor få norske studenter som har et
studieopphold i utlandet i løpet av sitt studieprogram. I dag reiser
kun 16 pst. av studentene til utlandet i løpet av studietiden. Gjennom
Bologna-prosessen som også ble nevnt, har vi forpliktet oss til
at 20 pst. av studentene skal ha et studie- eller praksisopphold
i utlandet innen 2020. Men på lengre sikt er målet mitt at minst
halvparten av dem som avlegger en grad, skal ha hatt et utenlandsopphold av
høy kvalitet i løpet av sitt studium.
Det er et ambisiøst
mål, men jeg mener det er viktig, og jeg mener det er riktig. Derfor
har jeg startet arbeidet med en stortingsmelding om nettopp studentmobilitet. Ambisjonen
med den meldingen er å bidra til og å legge til rette for en kulturendring
i universitets- og høyskolesektoren, både blant institusjonene og
blant studentene selv, slik at mobilitet blir en fullt ut integrert
del av alle norske studieprogrammer. Det må være slik at utenlandsopphold
skal være normalen, ikke unntaket, slik det er i dag. Hvordan vi
skal få til en slik kulturendring, vil bli et av de mest sentrale
spørsmålene jeg vil komme tilbake til i stortingsmeldingen.
Men for å lykkes
med ambisjonen som vi har satt, mener jeg det er fem helt sentrale
faktorer som må ligge til grunn:
Studentmobilitet
skal inngå i institusjonenes strategiske arbeid for å heve kvaliteten
og relevansen innenfor deres utdanningstilbud og indirekte i norsk
høyere utdanning generelt.
Studentmobilitet
skal være basert på institusjonelt samarbeid og bør omfatte elementer
av både forskning og utdanning.
Finansieringsordningene
i Norge skal stimulere til økt studentmobilitet, samtidig som regelverket
ikke skal være til hinder for dette.
Institusjonenes
ledelse, faglig ansatte og administrasjon, så vel som studentene
selv, skal bidra til kulturendringen.
Arbeids-
og næringslivet må etterspørre og verdsette studentenes utenlandserfaring
og kompetanse.
Målet er altså
at flest mulig skal reise ut, men samtidig er det viktig at vi sørger
for at kvaliteten på oppholdet også er god. Mange studenter opplever
dessverre i dag at institusjonene gir for lite informasjon, og at
verken studenter eller ansatte blir oppmuntret til å reise ut. Jeg
mener at institusjoner og fagmiljøer må bli flinkere til å verdsette
utenlandsopphold og til å motivere studentene til å søke en slik
mulighet. De må også bli flinkere til å lage mer skreddersydde utenlandsopphold,
basert på et godt institusjonelt samarbeid med andre gode utenlandske
institusjoner, der studentene på forhånd vet at utenlandsoppholdet
er faglig kvalitetssikret, at det passer inn i studieprogrammet
som de tar, og at de får det godkjent når de kommer hjem igjen.
Det mener jeg er noe som vil gi flere studenter trygghet til å ta
steget ut i verden i løpet av studietiden sin.
Jeg mener at
det fortsatt er ønskelig at en del norske studenter tar hele graden
sin i utlandet, og at de på den måten skaffer seg verdifull kompetanse
og bygger opp en interkulturell forståelse. Men for å få til den
veksten som vi ønsker i antall norske studenter som får tilgang til
de erfaringene og det læringsutbyttet som utenlandsopphold gir,
må langt flere enn i dag ta deler av graden sin i utlandet, og det
er nettopp det som må være hovedprioriteten framover.
Så er det selvfølgelig
slik at i noen studieprogrammer viser det seg å være vanskelig å
få til studieopphold med en varighet på minst tre måneder. Derfor
vil jeg også i arbeidet med meldingen vurdere om kortere opphold
enn tre måneder skal anerkjennes. Vi har f.eks. en rapport fra NOKUT
og Diku som peker på at studenter som har vært på utenlandsopphold
som er kortere enn tre måneder, er fornøyd med det faglige utbyttet.
De oppgir også at oppholdet har gjort dem mer motivert til å studere.
Faktisk viser
disse funnene at motivasjonen blant enkelte av studentene har økt
i større grad som følge av utenlandsoppholdet enn blant dem som
har vært utenlands over en lengre tidsperiode. Det blir derfor også viktig
å se på hva som er grunnene til det, og å vurdere om vi derfor bør
åpne for at også utenlandsopphold under tre måneder skal regnes
med i statistikken og gi økonomisk uttelling for institusjoner som
sender ut studentene sine på slike opphold.
Vi må også huske
at det selvfølgelig vil være sånn at enkelte av våre studenter,
av ulike årsaker, ikke har anledning til å reise ut. Vi må selvfølgelig
også legge til rette for at disse studentene skal kunne ta del i
et internasjonalt studiemiljø, men gjøre det her hjemme. En slik
tilrettelegging kan f.eks. handle om en systematisk tilnærming til
hvordan de internasjonale perspektivene og erfaringene beriker utdanningen.
Det kan vi løse gjennom å bruke utenlandske gjesteforelesere, gjennom
en aktiv integrering av internasjonale studenter på campus og gjennom
å la dem ta større del i norske studenters hverdag, eller vi kan
legge til rette for at enkelte fag f.eks. blir undervist i på engelsk
eller på andre språk. Slike elementer kan også kombineres med kortere
opphold ute for å få en helhetlig internasjonal komponent inn i
utdanningen.
Jeg mener vi
også i større grad må ta i bruk de mange nye digitale verktøyene
for internasjonalt samarbeid som finnes i dag, og se nærmere på
f.eks. virtuell mobilitet. Alle disse elementene vil kunne gi nye
og fleksible muligheter både for internasjonalisering på hjemmebane
og for studentmobilitet fra Norge til utlandet.
Stortingsmeldingen
om internasjonal studentmobilitet skal også se på hvilke grep som
må gjøres for at norske institusjoner arbeider mer strategisk når
det gjelder innkommende studentmobilitet. Utenlandske studenter
som kommer til Norge, bringer med seg en kompetanse til den institusjonen
som de studerer ved, og kan i stor grad bidra til at kvaliteten
på norsk høyere utdanning blir bedre. Spesielt vil det være tilfellet
hvis den utvekslingen ikke bare baserer seg på enkeltindivider, men
også er et institusjonelt samarbeid.
Målsettingen
om en kulturendring er ambisiøs. Samtidig mener jeg at tiden er
moden for at vi setter et mye større trykk på arbeidet med utgående
studentmobilitet. For at vi skal få til en kulturendring og få en
mye større andel av norske studenter til å reise ut, må mange ulike
aktører jobbe sammen. Vi må legge til rette gjennom best mulig regelverk
og incentiver, universitetene og høyskolene må jobbe for å gjøre
det lettere å dra på utveksling, og studentene må faktisk også motivere hverandre
til å reise ut. Det er bare gjennom et slikt felles løft at vi kan
klare å nå det nokså ambisiøse målet vi har satt oss. Jeg mener
det er et godt og viktig mål.
Marianne Synnes (H) [18:30:03 ] : Jeg vil gjerne takke statsråden
for gode svar. Jeg er veldig glad for alle momentene som ble lagt
fram om hva som vil bli behandlet i den nye meldingen. Spesielt
tror jeg det er viktig at vi gir institusjonene et push for at de
skal jobbe mer strategisk for å legge til rette for at studentene
skal få lov til å reise ut og på en enkel måte få se hva tilbudene
er. Da er jeg enig med statsråden i at strategisk samarbeid med
gode institusjoner gjør det enklere ikke bare for studenten å finne
fram, men også for institusjonene å kunne godkjenne emnene som studenten
har avlagt ute, etter at han kommer hjem. Så takk for det.
Statsråd Iselin Nybø [18:31:11 ] : Da vi startet arbeidet med
denne stortingsmeldingen om studentmobilitet, var en av de viktigste
tingene for oss å gjøre nettopp å snakke med studentene – snakke
med de studentene som er ute, og snakke med de studentene som ikke
har reist ut.
Jeg har arrangert
et studenttoppmøte hvor dette var et av temaene, for det er klart
det er viktig for oss å høre hva det er som skal til for at noen
velger å ta skrittet og reise ut, og hva det eventuelt er som gjør
at folk velger å være hjemme. Også på de internasjonale reisene
jeg har hatt, har jeg vært opptatt av å snakke med de studentene som
faktisk har valgt å reise til det landet og studere der. Jeg tror
jeg kan si at uten unntak er de studentene jeg har truffet ute,
veldig fornøyd med det valget de har tatt, og de angrer ikke på
at de tok skrittet ut i den store verden.
Men for å gå
fra 16 pst. i dag til 50 pst., er det ganske mange studenter der
ute som må finne ut hva det er som skal til for at de setter seg
på flyet og tilbringer et semester i et annet land. Svarene på det
er ganske ulike. Noen peker selvfølgelig på økonomi, de har en jobb
som de ikke vil si opp, de har en hybel der de bor, de har kjæresten
sin hjemme, de har familien sin her, de har hunden sin her, det
er mye arbeid, de er usikre på hvordan de skal gå fram, de føler
ikke at ting ligger til rette for det – det er veldig mange grunner
til ikke å reise ut.
Det vil alltid
være mange grunner til ikke å reise ut, men vi må få til en kulturendring
ute på universitetene og høyskolene våre der de faglig ansatte snakker
om hvor viktig det er faktisk å reise ut, hva slags kompetanse man
får når man reiser ut, hva man bringer med seg inn i den jobben
man utdanner seg til, eller tilbake igjen til det universitetet
man går på. Det må være en felles innsats der alle sammen ser verdien
av å reise ut.
Selv om det alltid
er grunner til ikke å gjøre det, er det noe med å utfordre de unge
som i dag er studenter, til å se på de mulighetene som ligger der.
De har en av verdens kanskje beste studiefinansieringsordninger,
og de er unge. Det er så mange muligheter ute i verden til å få
seg en god utdanning, og det å oppmuntre dem til å begi seg ut på
det eventyret, tror jeg er en viktig del av jobben. En annen viktig
del av jobben handler om å få næringslivet og arbeidslivet vårt
til å anerkjenne og verdsette den kompetansen de som kommer hjem igjen,
har. Det har noe å si, for man har en annen kompetanse med seg når
man begynner i en jobb, hvis man har studert i utlandet.
Nina Sandberg (A) [18:34:25 ] : Først vil jeg takke representanten
Synnes for å reise debatten her i dag.
Arbeiderpartiet
har lenge tatt til orde for at Stortinget bør diskutere løsninger
for mer internasjonalisering i høyere utdanning. Men representanten
Synnes spør ganske uforpliktende statsråden hva hun mener blir de viktigste
tiltakene for å få flere studenter til å ta hele eller deler av
studiet i utlandet. Ansvaret for disse tiltakene ligger hos regjeringen,
og det er ganske lenge å vente til 2020 med å rette opp i noe som
har vært et allment kjent problem over lengre tid.
Statsråden bør
erkjenne at Norge ligger langt bak målene hun selv har satt, og
å sette lærestedene og studentene i stand til å nå dem. Jeg hører
veldig mye snakk om kulturendring. Det er noe som er veldig vanskelig
å oppnå. Over tid kan man klare det, men det lønner seg ofte å starte
med strukturer. Statsråden bør sørge for at lærestedene legger til
rette for utveksling, og ta grep som sikrer gode økonomiske og praktiske
støtteordninger som gjør utveksling til en mulighet for alle studentene.
Andelen som reiser
ut for å studere, er lav, og det har den vært i mange, mange år.
Dette vet regjeringen, men kommer likevel ikke med noen tiltak for
å nå målet. Arbeiderpartiet har lenge vært opptatt av internasjonaliseringsgraden
i høyere utdanning. Den er for dårlig, og jeg har konfrontert statsråden
med det. Internasjonalisering er avgjørende både for utdanning,
for forskning og for verdiskapingen i landet. Det meste av ny kunnskap
utvikles utenfor Norges grenser. Studenter og ansatte må få lov
til å ta del i og bidra i den internasjonale kunnskapsutviklingen.
Det haster med å få opp farten. De eneste gangene regjeringen har
kommet med saker om studentutveksling til Stortinget, har det i
det siste handlet om forslag om å stramme inn. Det er på tide at regjeringspartiene
går over fra å prate om at internasjonalisering er viktig, til å
legge fram løsninger for å få det til. Denne diskusjonen er jeg
sikker på at Stortinget mer enn gjerne vil ta del i, men da må regjeringen
komme med noen forslag først.
Arbeiderpartiet
vil gjøre det enklere å ta utdanning i utlandet. Vi har i partiprogrammet
vedtatt at vi vil jobbe for at alle studenter skal ha tilbud om
utenlandsopphold som del av en grad. I dag vet vi at den økonomiske byrden
ofte blir for stor. Det kan gjøre det vanskelig for mange å reise
ut. Studentøkonomi er derfor nødt til å være med i den varslede
stortingsmeldingen.
Å få flere internasjonale
studenter til Norge er også blitt vanskeligere under denne regjeringen,
bl.a. gjennom økning av visumavgiften. Vi spurte regjeringen om de
ville redusere avgiften for å fornye visum for internasjonale studenter
og dermed senke økonomiske barrierer mot studentutveksling. Det
ville de ikke. I tillegg har regjeringen avviklet kvoteprogrammet,
med den konsekvensen at stadig færre studenter kommer fra det globale
sør. Professor Bente Elisabeth Moen, som er leder ved Senter for
internasjonal helse ved Universitetet i Bergen, har slått fast at
antallet afrikanske studenter falt drastisk fra studieåret 2016
til 2017, da kvoteordningen forsvant. Vi mener det er et tap for
Norge og studiemiljøene at vi får færre studenter fra det globale
sør hit. Regjeringens erstatningsordninger ser heller ikke ut til
å ha hatt god nok effekt.
Til slutt: Verken
Høyre eller Fremskrittspartiet har gitt opp sine ønsker om å ta
skolepenger av internasjonale studenter. Høyre har programfestet
å innføre moderate skolepenger for studenter fra land utenfor EØS-området.
I sum må jeg si at regjeringen framstår som passiv og lite interessert
i å legge til rette for at vi skal få flere utenlandsstudenter,
og at det trengs langt mer handlekraft om flere studenter skal reise
ut. Så langt har veldig lite annet skjedd enn at regjeringen har
varslet at det skal komme en stortingsmelding, og at de har bedt om
innspill til dette arbeidet. Det blir veldig lettvint å legge ansvaret
på studentene og de holdningene de har, som statsråden har gjort
i innlegg i media, og som hun også har framført i debatten i dag.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [18:38:49 ] : Internasjonalisering
av både utdanning, forskning og arbeidsliv har mange positive sider,
både for den enkelte student og arbeidstaker og for institusjonene
og bedriftene som får tilgang til kompetanse som ikke er tilgjengelig
gjennom norske utdanningsinstitusjoner. Dette er en stor og interessant
debatt, som kan legge et godt grunnlag for videre arbeid med den
mobilitetsmeldingen statsråden driver med. Jeg synes representanten Sandberg
er inne på mange viktige problemstillinger, som jeg håper det vil
komme svar og kommentarer til.
Det er bred politisk
enighet om at internasjonalisering innen høyere utdanning er viktig,
og en omforent holdning til målene definert i Bologna-prosessen,
som det er referert til i interpellasjonsteksten. Målsettingen er
ambisiøs. Innen 2020 skal 20 pst. av de som studerer, ha vært på
utveksling, mot ca. 15 pst. i dag. På sikt er målet 50 pst. Dette
er hårete mål, som blir tøffere og tøffere å nå etter som det blir
flere og flere som tar høyere utdanning.
Nøkkelen mener
jeg er informasjon. Personlig rakk jeg ikke å ta utveksling i løpet
av mine fem år som student, og det kan kanskje være en utfordring
til statsråden når det kommer til konverteringsordningen, om fem
år er nok til rett og slett å rekke å være innom alt det man ønsker
å gjøre i høyere utdanning, for det er så mange muligheter.
I møte med virkeligheten
viser det seg at denne målsettingen blir utfordret rent praktisk
og politisk også. Stadig flere studenter tar høyere utdanning. Selv
om det er rekordmange som studerer også i utlandet, har andelen
studenter totalt sett som tar hele graden sin ute, gått ned. Nesten
1 000 færre studerte til en grad i utlandet i 2016 enn i 2015. Storbritannia
og Danmark har vært de to mest populære studielandene for norske
gradsstudenter siden 2006. Det er også her nedgangen er størst,
i tillegg til Australia.
For å snu denne
trenden er det nødvendig å analysere og spørre hvorfor studenter
velger utenlandsstudier. Hva er gulroten? En vesentlig årsak til
at de ikke gjør det, er åpenbart usikkerhet knyttet til økonomi.
Svakere kronekurs de siste årene er bra for norsk næringsliv, men en
utfordring for norske utenlandsstudenter. Lav kronekurs og rentesvingninger
har gjort det dyrere å studere i utlandet, noe statsråden også var
inne på i sitt innlegg.
En annen og vesentlig
forutsetning for å motivere flere studenter til å reise utenlands
er å gi dem en trygghet for at man får lov til å utøve yrket man
utdanner seg til, når man kommer tilbake. Her må regjeringen rydde og
feie for egen dør. Situasjonen som bl.a. studenter som har studert
psykologi i Ungarn, har erfart etter at de fikk beskjed om at de
ikke fikk autorisasjon til å utøve yrket i Norge, er uholdbar.
Tiltak vi vil
løfte inn i debatten, er bl.a. felles- og samarbeidsgrader som bidrar
til mobilitet inn og ut av landet, for både studenter og ansatte.
For å trekke fram et annet moment, fagskoleutdanning: På samme måte som
vi ønsker at flere studenter innen universitets- og høgskolestudier
skal studere i utlandet, mener Senterpartiet det er viktig med mer
internasjonalisering innen fagskolesektoren og yrkesfag. Flere studenter
innen høyere yrkesfaglig utdanning skal også kunne velge utenlandsopphold.
Derfor er det viktig at fagskolestudenter får samme rett til studiestøtte
og eventuelt skolepengestøtte som øvrige studenter. Her har regjeringen gode
muligheter til å øke internasjonaliseringen for høyere utdanning
og særlig høyere yrkesfaglig utdanning.
Marianne Synnes (H) [18:43:02 ] : Representanten Sandberg mener
at løsningen for å få flere studenter til å reise ut bare er å øke
bevilgningene, så jeg skjønner at Sandberg selv ikke har hatt mye
dialog med studentene om hvorfor de ikke reiser ut. Realiteten er
at det aldri har vært så mange midler å søke på for studenter som vil
reise ut, og spesielt Erasmus har rekordstore bevilgninger til studenter
som vil ut på utveksling.
Sandberg sier
også at vi får færre studenter fra land i sør på grunn av endringen
av kvoteordningen. Da kan man spørre seg: Er det utveksling og internasjonalisering
for enhver pris – eller hva vil vi oppnå med det? Evalueringen av
kvoteordningen viste jo at ordningen ikke fungerte godt nok. Selv
om den har bidratt til at den enkelte student fikk hevet sin kompetanse,
så var det ikke nok systematisk arbeid for å heve kompetansen på
samfunnsnivå eller for å styrke samarbeidet mellom fagmiljøet i
Norge og de involverte landene. Kvoteordningen ble erstattet av
mer treffsikre tiltak.
Samarbeidet med
utviklingsland har blitt videreført gjennom NORPART-programmet.
Målet med det nye partnerskapsprogrammet er nettopp at norske og
utenlandske universiteter skal samarbeide tettere og på den måten
bidra til å bygge kapasitet i utviklingsland. Det blir et mer likeverdig
samarbeid, der studieprogrammene skal utvikles i fellesskap. En
tilleggsverdi er at ikke bare de mobile studentene skal nyte godt
av kvalitetshevingen av undervisningen, men at dette også skal komme
andre studenter ved institusjonene til gode og gi varige effekter
på undervisningskvaliteten. På den måten sikter man gjennom NORPART
mot større ringvirkninger enn man oppnådde i kvoteordningen.
Det bør bli minst
like mange studenter fra utviklingsland til Norge som før, men de
vil komme på kortere opphold. Oppholdet i Norge blir en integrert
del av utdanningen de tar i hjemlandet, og vi vil være vesentlig tryggere
på at studentene faktisk reiser hjem og bidrar til sitt lands utvikling.
For vi så at spesielt innenfor de teknologiske fagene ble svært
mange av studentene igjen i Norge, der arbeidsmarkedet hadde behov
for deres kompetanse, og fikk seg jobb her. Bistandseffekten ble
dermed vesentlig redusert, og innslaget av «brain drain» ble mer
påtakelig. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på at det
fortsatt i 2018 er betydelige midler bundet opp i kvoteordninger,
slik at NORPART har ikke fått nådd sine høyder. Per i dag opererer
NORPART i realiteten for halv maskin, og det er grunn til å tro
at NORPART vil oppnå mye større resultater når bare kvoteordningen
er rutet ut.
Til slutt vil
jeg bare spørre statsråden om man i den nye meldingen vil se på
ansvaret som Lånekassen har, og de anbefalende institusjonene som
sier hvor studentene skal reise ut, og legge sterkere føringer for
hvor de kan dra?
Statsråd Iselin Nybø [18:46:32 ] : La meg først igjen få si
takk for interpellasjonen. Jeg ble veldig glad da det ble fremmet
en interpellasjon, nettopp fordi det gir Stortinget anledning til
å komme med innspill, til å komme med tanker, til å komme med ideer,
ganske i starten av et arbeid med en stortingsmelding.
Det er en mulighet
som representanten fra Senterpartiet griper med begge hender, der
hun nevner at det vi må se på, er om studentene får nok informasjon
i dag, om de vet hvilke muligheter som ligger der. Hun snakker om
valutaendringer og om hva det har å si for studentenes usikkerhet.
Hun snakker om tryggheten studentene må ha for å kunne praktisere
yrket sitt når de kommer hjem igjen, altså dette med å få det godkjent, gjerne
på forhånd. Hun nevner fellesgrader som noe vi må se nærmere på,
og i kjent stil klarer hun til og med å få inn noe om fagskoleutdanningene
og behovet for å internasjonalisere også den delen av utdanningen.
Dette er gode innspill som vi selvfølgelig vil se nærmere på i det
arbeidet vi nå holder på med.
Når det gjelder
innlegget fra Arbeiderpartiet, derimot, var det ikke mye nytt å
hente, der var det ikke mange nye innspill. Der var det stort sett
klaging over det de mener ikke er bra nok, og en beskyldning om
at regjeringen er passiv og lite interessert. Det tar jeg selvfølgelig sterkt
avstand fra, for det er jo nettopp derfor vi har tatt dette inne
i Jeløya-erklæringen, det er jo nettopp derfor vi har startet dette
arbeidet med en stortingsmelding – fordi det er viktig, fordi vi
ikke er der vi ønsker å være. Det er jo nettopp derfor vi har satt
oss det hårete målet at vi ønsker at halvparten av studentene våre
skal ut.
Det jeg ønsker
å bruke stortingsmeldingsarbeidet på, er å se på hva vi må gjøre
hvis vi skal få flere studenter ut – i første omgang 20 pst., men
på sikt 50 pst. Hvordan må vi legge til rette? Hva er det studentene
trenger for at de faktisk skal ta skrittet ut i den store verden?
For det er viktig med internasjonalisering. Internasjonalisering gjør
våre utdanningsinstitusjoner bedre, det gjør våre studenter bedre,
det gir arbeidsmarkedet, næringslivet, en helt unik kompetanse,
en kompetanse som trengs i en globalisert verden og i et internasjonalt
arbeidsmarked. Det er et viktig arbeid vi har startet på nå. Jeg
synes jeg fikk gode innspill, særlig fra representanten fra Senterpartiet.
Vi kommer til å jobbe videre med dette, i god dialog både med arbeidslivet,
med næringslivet, med studentene og med institusjonene, for dette
er noe vi må gjøre i fellesskap. Det er hårete mål vi har, men det
er viktige mål.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 5 er omme.