Ulf Leirstein (uavh) [13:05:50 ] (ordfører for saken): Som
presidenten akkurat sa, behandler vi grunnlovsforslaget om § 95
nytt tredje ledd.
Som det står i
grunnlovsforslaget, mener forslagsstillerne at man ved grunnlovsrevisjonen
i 2014 ikke i tilstrekkelig grad overveide hensynet bak den opprinnelige
bestemmelsen da man skrev den tidligere bestemmelsen i § 98, prinsippet
om at staten ikke måtte avgiftsbelegge adgangen til rettshjelp,
ut av Grunnloven.
Hensikten med
forslaget er for det første at folk ikke skal måtte betale merverdiavgift
som legges på rettsgebyrene. Men de skal heller ikke risikere å
måtte betale merverdiavgift på advokatenes salærer når disse er
betaling for tjenester advokatene utfører i forbindelse med arbeidet
med rettssaker. En person som henvender seg til en advokat og ber
om advokatens bistand for å fremme f.eks. et erstatningskrav, må
betale advokaten et honorar som i dag medfører et tillegg på 25 pst.
merverdiavgift.
Forslagsstillerne
av grunnlovsforslaget mener det ikke er rimelig at staten skal tjene
på denne statlige virksomheten: rettspleien. Komiteen har vurdert
forslaget og er enstemmig i sin konklusjon, som jeg kort skal begrunne.
Komiteen viser
til at sportelbestemmelsen i den gamle Grunnloven § 98 i praksis
ble opphevet ved lovendringen av Sportelreglementet i 1830. Grunnloven
§ 98 hadde dermed i praksis kun historisk interesse da den ble opphevet
i 2014, slik komiteen ser det. Komiteen viser i innstillingen til
at advokattjenester generelt er omfattet av merverdiavgiftsloven,
og mener at eventuelle endringer i regelverket bør reguleres i merverdiavgiftsloven
på vanlig måte. Grunnloven bør forbeholdes de mer prinsipielle sider
og ikke regulere detaljer knyttet til enkelte skatte- og avgiftstyper.
Komiteen vil derfor
foreslå at forslag til § 95 nytt tredje ledd ikke bifalles.
Michael Tetzschner (H) [13:08:18 ] : Man får vel si at stemmetallene
fra komiteen var mer imponerende enn argumentene for å nedstemme
dette forslaget. Nå er det jo ofte slik i disse grunnlovsforslagene
– som jeg var inne på i sted – at når enkeltrepresentantene kommer med
dem, tar det en stund før de slår inn i partiene, og til slutt vil
også flere partier, kanskje til slutt over blokkgrensene, innse
at det er noen poeng her. Slik det nå ser ut, vil vi i dag ikke
vedta grunnlovsendringer som styrker den lille manns situasjon overfor
staten – hvis vi tenker på den forrige runden – med proporsjonalitet.
Vi kommer heller ikke den lille mann eller kvinne i møte ved å gå
inn på at det skal være lettere også å få rett, ikke bare å ha rett.
Og det er jo det som er hensikten med dette forslaget.
Det kan kanskje
ligge litt håpefulle føringer når saksordføreren sier at det er
innvendinger mot å bruke Grunnloven til denne reguleringen som er
førende for flertallet, og det gir selvfølgelig håp om å få en diskusjon i
forbindelse med merverdiavgiftsloven. Så får vi se hvor langt vi
kommer.
Bakgrunnen her
er i hvert fall adgang til en rettslig prøving i et samfunn som
blir stadig mer gjennomsyret av rettslige reguleringer, hvor den
enkelte må stå opp og forsvare sine posisjoner overfor ganske sterke
parter, ikke minst i stat og kommune. Det er det grunnleggende her.
Forslagsstillerne ser nemlig adgangen til domstolene ikke som et
personlig ønske om å øke sitt personlige forbruk, slik vi kan si
om en del forbruksvarer som det naturlig nok legges 25 pst. merverdiavgift
på. Her er det for å kunne forsvare og gjennomføre den likheten
for loven som vi i mange andre sammenhenger hyller at vi har i landet.
Men på dette området ser vi at det er de facto stor forskjell.
For det første
er det ikke ressursbegrensninger når staten eller kommunen først
har satt seg på bakbena og ikke vil inngå noe forlik, og den private
part, enten det er en bedrift, en familie eller en enkeltperson,
har kommet i rettslig tvist med det offentlige. En fritakelse fra
merverdiavgift vil da gjøre denne inngangsbilletten noe billigere,
selv om man like fullt står med en prosessrisiko.
Det andre ulikhetsforholdet
jeg vil trekke frem, er at når det gjelder næringsdrivende som kommer
i rettstvister, vil de i sitt momsregnskap kunne trekke fra momsen
også for tjenester som brukes, som advokatbistand, når de er innenfor
området hvor de har regnskapsplikt.
Det vi blir stående
tilbake med, er at den enkelte privatperson som måtte ønske å få
domstolsadgang, må betale – til og med betale motparten i de sakene
hvor staten er motpart. Det kan man da regne med fører til at mange
ikke får hevdet de rettighetene som Stortinget, f.eks., har ment
å gi vedkommende rettighetshaver.
Vi synes at om
man bruker Grunnloven eller merverdiavgiftsloven for å sikre en
slik tilgang på rettslige remedier, i og for seg kan være et spørsmål
om teknikk. Men vi ønsker å løfte denne debatten, for jeg tror ikke den
er over. Det er en ulikhet som rammer den privatpersonen eller de
næringsdrivende som søker rettslig bistand – ikke minst hvis man
er så uheldig å få stat og kommune som motpart i en sak der det
ikke er disse som bærer omkostningene.
Jeg vil til slutt
si at den historiske henvisningen som forslagsstillerne har, den
tidligere bestemmelsen om at staten ikke kan ta sportler for domstolsvirksomhet,
er nettopp for å vise til at den gangen staten var liten og ikke
hadde så mange inntekter, så man allerede verdien av at staten ikke
skulle avgiftsbelegge vanlige menneskers adgang til domstolene.
Nå er staten helt annerledes, maktfull og rik, og jeg mener at det
tilsier at vi bør tenke igjennom hvordan vi sikrer våre medborgere
en god adgang til å få prøvd sine rettslige tvistespørsmål på en
billigere måte.