Stortinget - Møte tirsdag den 14. mai 2019

Dato: 14.05.2019
President: Morten Wold
Dokumenter: (Innst. 263 S (2018–2019), jf. Dokument 8:78 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [14:57:59]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Marit Knutsdatter Strand, Willfred Nordlund og Siv Mossleth om at utdanningen av legespesialister skal svare til helsetjenestens behov (Innst. 263 S (2018–2019), jf. Dokument 8:78 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det vert gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Sheida Sangtarash (SV) [] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først og fremst vise til representantforslaget fra Senterpartiet om at utdanning av legespesialister skal svare til helsetjenestens behov. Representantene fremmer fire forslag som går ut på:

  • opprettelse av 200 nye stillinger, i tråd med Helsedirektoratets anbefaling, og årlige vurderinger

  • at et visst antall av de nye LIS1-stillingene skal kobles til ALIS-stillinger

  • at det skal skaffes en presis oversikt over omfanget av såkalte postleger i sykehusene, og å få tiltak for at arbeidsoppgavene som i dag utføres av postleger, i framtiden utføres av leger i LIS1-tjeneste

  • en langsiktig opptrappingsplan for å øke antallet norske studieplasser i grunnutdanningen i medisin, slik at utdanningskapasiteten svarer bedre til helsetjenestens behov for leger

I svaret fra statsråden peker han på at dette må gjøres på en bærekraftig måte, der det sikres at tjenestene har tilstrekkelig kapasitet til å kunne veilede LIS1-legene.

Samtidig ser vi at Helsedirektoratet anbefaler en vekst på 200 nye LIS1-stillinger, både for å få flere legespesialister i sykehusene og fordi kommunehelsetjenesten har fått flere oppgaver. Det er også behov for flere fastleger, legene har behov for mer normal arbeidstid, sykehusutstyr og -inventar må utnyttes bedre, og ventelistene må ned.

Vi har også sett på uttalelser fra Yngre legers forening, som er enig i Helsedirektoratets anbefalinger. Foreningen anslår at med dagens antall LIS1-stillinger vil 5 188 utdannede leger stå uten LIS1 i 2045. Men hvis man ser en vekst på 200 nye LIS1-stillinger, er det anslått at bare 105 leger vil stå uten LIS1-tjeneste i 2045.

200 nye LIS1-stillinger er også i tråd med Legeforeningens anbefalinger når det gjelder behov, selv om de mener at dette tallet fortsatt vil gjøre oss avhengig av import. Jeg vil videre vise til Legeforeningens innspill om årlig evaluering av behovet for LIS1, og at Helsedirektoratet gjør en slik årlig evaluering. De peker også på behovet for jevnlig og kontinuerlig overvåking for å kartlegge og dekke framtidens behov for legespesialister.

Legeforeningen peker også på at mulige strakstiltak må gjennomføres umiddelbart, og jeg ser i merknadene at komiteen er enig i det. Men i dag er det kun opposisjonen som står inne i forslagene.

Det er helt klart at det er et behov for LIS1-stillinger, og vi må gjøre de strakstiltakene vi anser som mulige. Vi trenger både flere LIS1-stillinger og flere fastleger med fast lønn, så det støtter SV absolutt – særlig i en situasjon hvor vi har en fastlegekrise, og det er vanskelig å rekruttere unge leger.

Jeg vil med dette ta opp de forslagene SV er med på.

Presidenten: Representanten Sheida Sangtarash har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Tuva Moflag (A) []: Vi står rett og slett overfor en bemanningskrise i helsetjenesten. Forrige uke la SSB fram rapporten Arbeidsmarkedet for helsepersonell fram mot 2035. SSBs rapport anslår en sykepleiermangel på opp mot 28 000 og en mangel på helsefagarbeidere på 18 000 i 2035. For både leger, sykepleiere og helsefagarbeidere har dessuten norsk helsetjeneste i økende grad blitt avhengig av innvandring av personer med relevant utdanning fra utlandet.

De store barnekullene som ble født etter krigen, begynner å passere 75 år. Selv om vi vet at den eldre befolkningen holder seg friskere og lever lenger enn før, øker også behovet for helsetjenester. For når vi lever lenger, får vi ikke en ekstra runde i 30-årene – dessverre, kan vi kanskje si – det er på slutten vi får de ekstra leveårene. Befolkningsutviklingen medfører at vi kommer til å trenge mange ansatte i helsetjenesten, og vi står overfor en dramatisk manko på helsepersonell de neste 15 årene.

Flere leger går ut av tjenesten enn det utdannes nye. Det er for få plasser til leger i spesialisering i forhold til antallet spesialister som hvert år pensjonerer seg eller går ut av sin stilling av ulike årsaker. Det gjør at Norge er i manko på spesialistkandidater, og vi blir tvunget til å importere spesialister fra utlandet. I enkelte fag, som radiologi og anestesi, er over 40 pst. av de årlige spesialistgodkjenningene konverteringer av utenlandske spesialistgodkjenninger, ifølge tall fra Legeforeningen.

Yngre legers forening anslår at med dagens antall LIS1-stillinger vil 5 188 utdannede leger stå uten LIS1 i 2045. Hvis det derimot opprettes 200 nye LIS1-stillinger, er det anslått at bare 105 leger vil stå uten LIS1-tjeneste i 2045. Antall LIS1-stillinger er en flaskehals i dagens utdannings- og spesialiseringsløp for leger.

Jeg har vært i dialog med Yngre legers forening, som understreker følgende: Ny spesialiststruktur gir enda lengre kø. På grunn av ny spesialiststruktur må alle LIS-kandidater i sykehus fra 1. mars i år ha gjennomført LIS1-tjeneste. Tidligere har leger utdannet i enkelte land kunnet hoppe over turnus LIS1 for å begynne sin spesialisering. Det er det nå slutt på. Den nye regelen vil dermed stramme inn flaskehalsen ytterligere, og flere må inn i søkerkøen, som bare vil øke.

Fastlegekrisen, som har vært mye debattert i denne salen de siste årene, vil også forsterkes av mangel på LIS1-stillinger. Fastlegekrisen skyldes delvis rekrutteringssvikt blant unge leger. Alle allmennleger i spesialisering, ALIS, må også gjennom LIS1-tjeneste før de kan begynne på spesialiseringen i allmennmedisin. Ved å opprettholde flaskehalsen bidrar man til å bremse tilgangen på dem som vil bli fastleger. At vi har nok LIS1-stillinger, er viktig for både sykehusene og primærhelsetjenesten.

Arbeiderpartiet er bekymret for at regjeringen ikke tar den framtidige bemanningskrisen i spesialisthelsetjenesten og helsetjenesten for øvrig på alvor. Vi mener at det må satses langt mer offensivt på rekruttering av helsepersonell samt tiltak for å sikre at utdannet personell blir i sektoren. Det er ikke bra at leger ikke kommer videre i sitt spesialiserings- og utdanningsløp som følge av manglende satsing på LIS-stillinger. Tiltak som flere heltidsstillinger, flere praksisplasser for studenter, LIS-stillinger og lærlingplasser er alle viktige for å sikre nok personell i årene som kommer.

Torill Eidsheim (H) []: Det er noko litt underleg over denne saka. I 2018 gav regjeringa Helsedirektoratet i oppdrag å kartleggje behovet for LIS1-legestillingar i helse- og omsorgstenestene i Noreg. Den kartlegginga var klar i januar 2019, og der stod det bl.a. at direktoratet tilrår at talet på stillingar blir auka med 200 på sikt. Berre nokre veker seinare fremja Senterpartiet forslag om å auke talet på stillingar, i tråd med det som allereie er til vurdering i departementet.

Det er mange grunnar som tilseier at det er eit behov for auke, bl.a. presset på stillingane, og at desse no er inngangen til vidare spesialisering i norsk helseteneste og framtidige behov for legespesialistar. Ein mogleg auke i talet på stillingar må samtidig stå i stil med behova i helsetenesten og moglegheitene vi har til å gje god rettleiing.

Men det er òg slik at det er fleire ting som kan bidra til å auke kapasiteten og gjennomstrøyminga, bl.a.:

  • meir fleksibel justering av talet på LIS1-stillingar

  • betre utnytting av restplassar

  • å ta i bruk fleire læringsarenaer

  • å gjere om stillingar for legar som ikkje er LIS2, LIS3 eller spesialistar, til LIS1

Direktoratet sjølv anbefaler vidare utgreiing av følgjande tiltak:

  • legar kan jobbe som allmennlege under rettleiing, med rett til trygderefusjon i inntil eitt år

  • kortare LIS1-løp

  • LIS1 blir innlemma i spesialistløpet og ein avviklar søknadsprosessen

  • krava for å tre inn i LIS2 og LIS3 blir senka, primært for legar med utanlandsk utdanning

  • legar med lang erfaring kan gjennomføre kommunedelen før sjukehusdelen

Eg ser difor fram til at regjeringa kjem med si vurdering av denne saka. Dette er eit viktig tema som krev ein grundig analyse før ein set i verk ein masse tiltak.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er eit offentleg ansvar å sørgja for at det vert utdanna nok helsepersonell til samfunnets behov. I dag vert det utdanna for få legar i Noreg. Det vert utdanna for få legespesialistar i Noreg. Samtidig står nyutdanna i kø for å få LIS1-stillingar. Ifølgje Helsedirektoratet var det våren 2018 over 800 personar, over 60 pst. av alle søkjarar, som fekk avslag på søknaden om ein LIS1-stilling. I perioden 2013–2017 vart heile 35 pst. av dei rundt 6 000 godkjende nye spesialiststillingane gitt til utanlandske statsborgarar. LIS1-stillingar er i dag ein flaskehals i utdanningssystemet og til hinder for spesialisering både i sjukehus og i allmennmedisin, og dermed da fastlegeordninga. Helsedirektoratet har no anbefalt at det bør opprettast 200 nye LIS1-stillingar. Det er grunngitt med at det er behov for fleire legespesialistar i sjukehus, at kommunehelsetenesta har fått nye oppgåver, at det er behov for fleire fastlegar, at legane har behov for meir normal arbeidstid, at sjukehusutstyr og inventar må utnyttast betre, og at ventelistene skal ned.

Den lange køen av LIS1-stillingar har allereie skapt uheldige ringverknader. Tillitsvalde fortel om at fleire sjukehus gjennom uformelle kanalar tilbyr kortare engasjement gjennom såkalla postlegestillingar. Slike engasjement vert fylte opp av nyutdanna legar som ventar på å starta ei LIS1-teneste. Arbeidsoppgåvene kan vera å skriva innkomstjournal eller andre oppgåver som normalt vert utførte av ein LIS-lege, men utan at det vert teljande. Det er vanskeleg å forsvara at desse arbeidsoppgåvene i det offentlege helsevesenet ikkje skal inn under ordna forhold. Senterpartiet meiner at dette gir eit veldig svakt arbeidstakarvern, og at sånne mellombelse stillingar eigentleg bør opphevast i offentlege sjukehus.

Norske utdanningsinstitusjonar utdannar ikkje tilstrekkeleg med legar sjølve, med dagens låge tal på LIS1-stillingar. Dersom helsetenesta baserer seg på at mange framtidige legar skal utdannast i andre land, sender ein òg eit signal om at det er ønskjeleg at mange studerer medisin i utlandet. Samtidig har norske myndigheiter ingen kontroll over talet på studieplassar i andre land eller kor mange norske studentar som vel å studera utanfor Noreg. Dermed er det dei nyutdanna legane som sjølve må ta risikoen for å verta ståande utan jobb etter utdanning. Dette talar for å auka talet på studieplassar i medisin ved norske læreplassar. For å få dette til reint praktisk er det heilt nødvendig å ta i bruk både lokalsjukehus og kommunehelsetenesta som praksisplassar i mykje større grad enn i dag. Meir bruk av desentralisert utdanning vil òg på sikt kunna styrkja rekruttering til distrikt og til allmennmedisin.

Eg meiner at dagens regjering har vist liten vilje til å sjå legespesialisering og kapasitet i grunnutdanninga i samanheng med behovet for spesialistar både på sjukehus og i kommunehelsetenesta. Blant anna er statssekretær Anne Grethe Erlandsen i Dagens Medisin i 2016 sitert på at det ikkje er regjeringas ansvar å «tilpasse antallet stillinger til antallet leger som til enhver tid ønsker og søker på disse stillingene.»

Regjeringa skriv i regjeringsplattforma at dei vil auka talet på LIS1-stillingar, men det manglar framleis ein overordna plan og eit politisk mål for dette arbeidet. Senterpartiet meiner at vi må kopla nokre av dei nye LIS1-stillingane til ALIS-stillingar, altså allmennleger i spesialisering. Dette vert òg føreslått av Yngre legers forening. Slik kan ein nyutdanna lege søkja seg til ALIS, der LIS1 er integrert som første del. Dette er ein veldig god idé, synest eg. Sånn kan legar som ønskjer seg til allmennmedisin, sikra seg føreseielegheit i tilsettingsforholdet. Vi føreslår at det snarast vert oppretta 200 nye LIS1-stillingar, og at det vert skaffa ei oversikt over omfanget av såkalla postlegar i sjukehus. Vi ber òg om ein langsiktig opptrappingsplan for å auka talet på studieplassar i grunnutdanning i medisin, sånn at utdanningskapasiteten svarar betre til behovet for legar i helsetenesta. Vi ser fram til Grimstad-utvalets rapport, som nettopp skal omhandla løysingar for å styrkja utdanningskapasiteten av norske legar.

Statsråd Bent Høie []: Representantforslaget tar opp flere viktige spørsmål om framtidige behov for legespesialister og at utdanning av spesialister må svare til helse- og omsorgstjenestenes behov. De konkrete forslagene handler primært om LIS1-stillinger for nyutdannede leger og kapasiteten. Dette er et sammensatt område, og jeg vil, i tillegg til mitt svarbrev, si noe om saken.

Behovet for legespesialister både i sykehus og kommunale helse- og omsorgstjenester er stort og vil være økende, særlig innen enkelte spesialiteter. Mange steder opplever allerede rekrutteringsutfordringer. I deler av landet oppleves det også knapphet på tilgang innen enkelte sykehusspesialiteter.

Antallet LIS1-stillinger for nyutdannede leger som nå er inngangen til videre spesialisering, er regulert og begrenset til 950 stillinger årlig. Dette er et relativt høyt tall. Samtidig er det konkurranse om stillingene som utlyses, fordi antallet ferdig utdannede leger som ønsker å spesialisere seg i norsk helsetjeneste, er langt større. Dette er vel kjent. Nettopp presset på stillingene og behovet for framtidige legespesialister sto sentralt for meg da jeg ga oppdraget til Helsedirektoratet om på ny å utrede behovet for denne typen stillinger. I oppdraget ba jeg Helsedirektoratet om å gjøre vurderinger av behov for stillinger, hensyntatt tjenestenes behov og kapasitet til å kunne ta imot og gi god veiledning.

Forslaget som er fremsatt om en betydelig økning av kapasitet, er nå til vurdering både når det gjelder volum og andre av de tiltakene som foreslås, som kan bidra til å styrke kapasiteten og øke gjennomføringen. Regjeringen vil at antallet LIS1-stillinger skal økes. Det har vi også slått fast i den nye regjeringsplattformen. Samtidig må dette skje på en bærekraftig måte. Utdanningskapasitet innen medisin sorterer under forsknings- og høyere utdanningsministerens ansvarsområde og vil selvfølgelig være et tema i dialogen mellom oss.

Tilgangen på leger i Norge er bra, og det er et gode. Vi følger utviklingen nøye både når det gjelder legemarkedet og blant legespesialister i stort og LIS1-stillingene spesielt. Senest sist uke ble det presentert nye framskrivninger fra SSB, som Helse- og omsorgsdepartementet hadde bestilt i forbindelse med arbeidet vårt med ny nasjonal helse- og sykehusplan. Disse belyser framtidige behov, også når det gjelder leger. Vi skal stå bedre rustet til å møte framtidens behov for legearbeidskraft i Norge gjennom dette arbeidet.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Tuva Moflag (A) []: Yngre legers forening anslår at med dagens antall LIS1- stillinger vil 5 188 utdannede leger stå uten LIS1 i 2045. Antallet LIS1-stillinger er en flaskehals i dagens utdannings- og spesialiseringsløp for leger. Hva er helseministerens svar til de unge legene som er på vei inn i helsetjenesten?

Statsråd Bent Høie []: Mitt svar er at vi har bedt Helsedirektoratet om å vurdere på ny behovet når det gjelder antallet LIS1-stillinger. For et par år siden gjorde de dette og anbefalte meg å redusere antall LIS1-stillinger. Det syntes jeg ikke var et godt råd – derfor fulgte jeg det heller ikke. Så ba jeg dem om å vurdere dette på ny, og nå har de kommet med en anbefaling om å øke. Det er også i tråd med regjeringsplattformen. Men jeg vil understreke at dimensjoneringen av LIS1-stillinger vil ta utgangspunkt i tjenestens behov. Vi har ingen muligheter til eller ønske om å regulere hva ungdom utdanner seg til, og at de reiser til andre land og utdanner seg til medisinere. Det er ikke det som kan være målestokken for dimensjoneringen her. Det må være helsetjenestens behov som regulerer antallet.

Tuva Moflag (A) []: Et spørsmål som også knytter seg til LIS1 og hvordan disse stillingene fordeles ut til de aktuelle søkerne: Vi har blitt kontaktet med bekymringer om mangel på åpenhet knyttet til tildeling av LIS1-stillinger. Det blir hevdet at kjennskap og vennskap spiller inn i prosessen. Er statsråden kjent med de samme bekymringene, og hva vil han eventuelt gjøre for å sikre åpenhet og rettferdig rekruttering til de LIS1-stillingene som faktisk er tilgjengelige for dagens unge leger?

Statsråd Bent Høie []: Nå har vi jo gått over til en søknadsbasert ordning, og det betyr at en må søke på denne type stillinger slik som på andre stillinger. Hvis en da mener seg urettferdig behandlet, må en klage på det i de konkrete tilfellene. Men det er selvfølgelig slik at når en har en søknadsbasert ordning, vil en student som f.eks. har jobbet på et sykehus i ferier, og har hatt mulighet til å vise sin personlighet og sitt engasjement, sannsynligvis ha større muligheter enn en som ikke har gjort det. Slik er det også ellers i arbeidsmarkedet. Det mener jeg i utgangspunktet ikke er noe negativt, for det bidrar også til at f.eks. studenter som har et ekstra engasjement, har en ekstra mulighet for å få denne typen stillinger. Men hvis det er urettferdighet, må nesten den enkelte klage på det, slik som en gjør når det gjelder andre stillinger en søker.

Kjersti Toppe (Sp) []: Landsrådet i Yngre legers forening vedtok i desember ei fråsegn om at dei behova helseføretaka har for legearbeidskraft, i aukande grad vert dekte av underordna legar som ikkje er i spesialisering. Dette er stillingar som ikkje er lovlege vikariat, som ikkje bidrar til utdanning av spesialistar, og legane manglar ofte strukturert rettleiing og supervisjon.

Helseministeren har i svar til komiteen sagt at departementet ikkje har oversikt over omfanget av bruken til sjukehusa av slike postlegar. Mitt spørsmål er om ikkje statsråden i det heile er bekymra dersom det no er slik at ein ikkje har ryddige tilsetjingsforhold i sjukehusa, om han ikkje fryktar at ein slik bruk av midlertidige engasjement til å dekkja dei permanente behova sjukehusa har for arbeidskraft, er feil veg å gå, og om han vil ta initiativ til å undersøkja denne saka litt grundigare.

Statsråd Bent Høie []: Jeg er kjent med denne bekymringen. Dette er ingen statisk størrelse, og det har jeg også opplyst om i mitt svarbrev til Stortinget, selv om de undersøkelsene som er gjort, viser at dette har et beskjedent omfang.

Det er ulike begrunnelser, som kan være gode, for denne typen ordning når sykehusene tar den i bruk, men det er ikke sånn at dette skal være noen erstatning for å ha LIS1-stillinger eller å ta ansvaret sitt for utdanning og veiledning. Det vil være situasjoner der dette vil være en løsning som sykehusene må ta i bruk, men undersøkelsene vi har gjort, viser at dette er av relativt beskjedent omfang.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er eit anna signal vi får frå tillitsvalde for Yngre legers foreining: at dette er eit større problem enn ein er villig til å innrømma, og at det er eit aukande problem. Det vert heller ikkje lyst ut på ein ordentleg måte. Det skjer gjennom uformelle kanalar, og det kan verta karakterisert som ein legeaktig jobb, det kan vera «innkomstlegar» – altså heilt andre omgrep.

Eg hadde håpt at helseministeren kunne ha vore meir tydeleg på at ein skal sjå på dette og få til ei ordning. Nokre lanserer òg omgrepet LIS0 for i alle fall å få det inn i ordna former. Er LIS0 noko som statsråden kan vera positiv til å sjå på?

Statsråd Bent Høie []: Vi har en kontinuerlig dialog med Legeforeningen om denne typen spørsmål, og jeg har også jevnlig møter med de tillitsvalgte. Vi er hele veien åpne for å diskutere dette hvis det oppstår problemer, eller hvis en har forslag til andre løsninger. Det er ikke det at vi ikke er åpne for det, men jeg må nesten gi en tilbakemelding med utgangspunkt i det jeg er kjent med, knyttet til omfanget slik det er nå. Hvis det er sånn at Legeforeningen eller de tillitsvalgte har andre synspunkter på dette, er min dør alltid åpen for å diskutere det.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg har eit siste spørsmål om auke av studieplassar i Noreg for medisinarstudentar. Det er sett ned eit utval som skal koma med ein rapport og visa korleis dette kan skje. Mitt spørsmål er om statsråden vil venta på rapporten til utvalet før det skjer ei utviding, eller om kva måte utviding av studieplassar skjer på, vil skje uavhengig av rapporten til utvalet.

Det er eit forslag i innstillinga som vert stemt ned, om at ein skal få ein opptrappingsplan etterpå. Det er jo på ein måte slik ein kan forventa det med ei fleirtalsregjering – men korleis vil statsråden følgja opp rapporten til utvalet når han kjem?

Statsråd Bent Høie []: Det er et spørsmål som forsknings- og høyere utdanningsministeren må svare på. Det er hun som har ansvaret for de studieplassene, selv om dette selvfølgelig også er en del av budsjettdiskusjonen som hele regjeringen tar. Det er et spørsmål vi må komme tilbake til i budsjettet, men fra Helse- og omsorgsdepartementets side er vi selvfølgelig involvert i arbeidet som pågår knyttet til utredningen, og har kontakt med fagmiljøene som er knyttet til det. Der utreder en jo ulike modeller for å øke kapasiteten i Norge, noe som er veldig interessant, og som det er viktig for helse- og omsorgstjenesten å være delaktig i for å påvirke løsninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Etter endring til søknadsbasert turnuslegeordning har det blitt en stadig lengre kø av nyutdannede leger til den obligatoriske første spesialiseringsstillingen, LIS1. Ifølge Helsedirektoratet fikk 824 personer avslag på sine søknader til LIS1-stillinger i fjor vår, samtidig som det blir utdannet for få legespesialister i Norge. I perioden 2013–2017 ble hele 35 pst. av godkjennelsene av nye legespesialister gitt til utenlandske statsborgere, ifølge Legeforeningen.

Også allmennleger vil vi ha for få av i framtiden, og dette tar Senterpartiet på alvor. Norske utdanningsinstitusjoner utdanner for få leger med dagens nivå på LIS1-stillinger. Med flere stillinger blir mangelen enda større. Behovet for spesialister, spesialiseringsstillinger og utdanningskapasitet må ses i sammenheng og følges langt tettere opp enn man gjør i dag.

Vi må øke antallet studieplasser i medisin. I tillegg til utdanning ved universitetssykehusene er det helt nødvendig å ta både lokalsykehus og kommunehelsetjenesten mer i bruk. Vi vet i tillegg at desentraliserte utdanninger bidrar til rekruttering lokalt. Vi ser at dagens utdanningskapasitet, både i grunnutdanning og i spesialiseringsløpet, ikke dekker det langsiktige behovet for spesialister. Vi kan ikke belage oss på internasjonal rekruttering for all framtid.

Senterpartiet er bekymret for at regjeringen ikke tar på alvor den framtidige bemanningskrisen i spesialisthelsetjenesten og i helsetjenesten totalt sett. Tiltak som flere heltidsstillinger, flere praksisplasser for studenter, LIS1-stillinger og læreplasser er alle viktige for å sikre nok helsepersonell i årene som kommer. Vi må ha flere nye LIS1-stillinger, i tråd med behovet – og anbefalingene – og vi må få lagt fram en langsiktig opptrappingsplan for å øke antallet norske studieplasser i grunnutdanningen i medisin, slik at utdanningskapasiteten svarer til helsetjenestens behov.

Regjeringen foreslår – plutselig – 100 nye studieplasser i revidert statsbudsjett i dag, men evner ikke å plassere dem. Senterpartiet vil mene at å sikre flere norske leger er rett investering, både for innbyggerne våre, for de ambisiøse studentene som ønsker medisin som yrkesretting, og for fagmiljøene.

Behovet kommer av at det er behov for flere legespesialister i sykehusene, at kommunehelsetjenesten har fått flere oppgaver, at det er behov for flere fastleger, at legene har behov for mer normal arbeidstid, at sykehusutstyr og inventar må utnyttes bedre, og at ventelistene må ned.

Siv Mossleth (Sp) []: Hvorfor utdanner vi ikke flere leger? Spørsmålet fikk jeg hjemme i Nordland, og jeg ble svar skyldig. Ja, hvorfor gjør vi ikke det?

Derfor var det en glede å legge fram et forslag til en langsiktig opptrappingsplan for å øke antallet norske studieplasser i grunnutdanningen i medisin, slik at utdanningskapasiteten svarer bedre til helsetjenestens behov for leger. Det vil i klartekst egentlig si folkets behov for gode helsetjenester og legenes behov for mer normal arbeidstid.

Vi trenger regulering og stabilitet i fastlegestillinger i nord, og vi trenger å sikre at nye fastleger får et kvalitetssikret og effektivt spesialiseringsløp i allmennmedisin. I tillegg trenger vi å utvikle kommunenes rolle og kompetanse som tilretteleggere for legers spesialistutdanning i allmennmedisin og gjøre kommunene mer attraktive som arbeidsgivere.

Vi må dimensjonere spesialistutdanningen i tråd med behovet. Senterpartiets forslag i denne saken var en fremgangsmåte for å møte dette behovet. Vi trenger legene, sykepleierne og helsearbeiderne. Norge har hatt mangel på både spesialister og sykepleiere over tid. Dette er utfordrende for kommunene, for helseforetakene og for pasientene. Mange opplever at det er vanskelig å kommunisere med utenlandske leger eller sykepleiere som er dårlige i norsk. I tillegg fører stor bruk av bemanningsbyråer og vikarer til økte kostnader for helseforetak og for kommuner, som heller burde vært brukt på gode tjenester til folk.

Helsedirektoratets statistikk viser at vi utdanner for få leger i Norge. Tallene viser at det er nødvendig med et legeutdanningsløft, og vi må ta i bruk både lokalsykehus og kommunehelsetjenesten for å få til dette løftet.

Jeg skulle ønske at regjeringen og minister Høie vil ta et krafttak og løfte like høyt som Senterpartiet ønsker å løfte i denne saken.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.

Forrige kapittel
Neste kapittel