Stortinget - Møte onsdag den 3. april 2019

Dato: 03.04.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Innhold

Sak nr. 1 [10:03:12]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Torbjørn Røe Isaksen, Frank Bakke-Jensen og Dag-Inge Ulstein vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Anniken Huitfeldt.

Anniken Huitfeldt (A) []: Det er jo alltid spennende hvem jeg nå skal spørre. Det blir i hvert fall ikke næringsministeren. Det blir ham som er her for første gang i spørretimen, nemlig utviklingsministeren. Og vi ønsker ham velkommen hit, for det er viktig med et godt samarbeid med Stortinget om utviklingspolitikk.

Det har dessverre blitt en trend internasjonalt å angripe kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Et gjentagende angrep er den velkjente «global gag rule». I forrige uke ble vi møtt med den foruroligende nyheten om at Trump-administrasjonen nok en gang har utvidet den. I førersetet så vi den amerikanske utenriksministeren, som sa at han ville få has på det han kaller den globale abortindustrien. Det betyr at alle organisasjoner som driver med noen form for samarbeid med organisasjoner som driver med abortveiledning – altså samarbeid! – også blir rammet. De får redusert støtten sin umiddelbart og kuttet den. Vi vet at denne regelen rammer kvinners rett til abort i utsatte krigsområder og i flyktningleirer. Men ikke bare det: Det rammer også arbeidet til organisasjoner som driver med prevensjonsmidler, behandling av gravide kvinner, dem som lever med hiv, arbeidet mot tuberkulose og malaria, og mobile helsestasjoner for mødre og deres barn – dersom organisasjonen også samarbeider med noen som driver med abortveiledning.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor har han ikke uttalt seg om endringene innen «global gag rule», og hva mener han om disse endringene?

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Takk for velkomstordene. Det er alltid kjekt å få det når en er på nye plasser.

Regjeringens politikk ble jo veldig klar og tydelig i forbindelse med den innføringen i fjor høst. Den viste nettopp til hvordan vi gikk inn og kompenserte for de nedtrekkene som ble en konsekvens av den politikken som ble ført. I dag er det lagt fram – jeg tror bare det er noen minutter siden det ble offentliggjort – hva som er bistandsmidlene våre fra i fjor, og hvilke felt som ble prioritert. Der viser en nettopp til at SRHR-området er et av de områdene som hadde den største økningen i fjor. Fra regjeringens side har man altså økt støtten til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, i tråd med både utviklingsmeldingen og de handlingsplanene som foreligger for kvinners rettigheter og likestilling. Der er det en politikk som ligger fast fra regjeringens side, og som vi også vil komme til å følge opp i fortsettelsen.

Anniken Huitfeldt (A) []: Jeg tror jeg bare må gjenta spørsmålet mitt. Dette er – som statsråden redegjorde for – velkjent. Vi har ønsket å kompensere enda mer, for det er ikke nok til å kompensere for alle de tilbudene som blir rammet av dette. Helsestasjonene for ungdom i Mosambik legges ned på grunn av «the global gag rule». Mitt spørsmål er: Hva mener statsråden om «the global gag rule», og hvorfor har han ikke uttalt seg om dette?

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Det har vært flere anledninger der vi har både uttalt oss og kommunisert rundt det som har vært regjeringens politikk, også fra den statsråden som står her.

Jeg tror at noe av det viktige arbeidet vi har gjort med hensyn til utdanning, seksualundervisning og andre deler av de rettighetene som er der, har vært viktig for oss i møte med myndighetene ute. Vi ser det også igjen i de prioriteringene som blir gjort her hos oss. Den politikken som regjeringen fører, ligger fast, og den vil også være førende i fortsettelsen.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Marianne Marthinsen.

Marianne Marthinsen (A) []: Jeg vil også gjerne ønske utviklingsministeren hjertelig velkommen til Stortinget, men jeg må si at jeg ikke blir helt beroliget av de svarene vi får på de innledende spørsmålene her, for det vi er ute etter, er svar på hvor utviklingsministerens stemme er når kvinners rettigheter og seksuelle og reproduktive rettigheter angripes så fundamentalt som det vi har sett nå i det siste, og da særlig med denne veldig dramatiske utvidelsen av «global gag rule».

Dette kommer til å ramme alle aktivitetene til hjelpeorganisasjoner som mottar den aller minste form for støtte fra føderale myndigheter i USA, også prosjekter som er finansiert av andre midler, f.eks. fra private givere. Det handler ikke bare om reproduktive rettigheter, det handler også om kampen mot hiv/aids, tuberkulose, malaria, osv.

Så da prøver vi igjen: Kan statsråden klart og tydelig fordømme «the global gag rule», og da i særdeleshet den siste utvidelsen av den?

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Det er jo slik at regjeringen har arbeidet veldig bredt og hardt for å fremme likestilling og kvinners rettigheter på mange av de områdene som var nevnt her. Det har også vært satt under press ved internasjonale forpliktelser rundt dette. Det har vært viktig for regjeringen også, bl.a. rundt «She Decides»-initiativet som har vært, som Norge har støttet helt fra begynnelsen av, og som nå kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande har overtatt rollen som den norske lederen for.

Vi kommer til å fortsette det viktige arbeidet for kvinners rettigheter og for å fremme likestilling, og det vil også være noe av det aller viktigste jeg gjør i bistands- og utviklingspolitikken.

Presidenten: Marianne Marthinsen – til oppfølgingsspørsmål.

Marianne Marthinsen (A) []: Vi får altså ikke noen tydelig fordømmelse her. Det er ikke budsjettprioriteringene for inneværende år vi spør om, for dem er vi fullstendig klar over.

Denne regelen «the global gag rule» er lite annet enn en symbolmarkering som republikanske presidenter helt rutinemessig gjør hver gang de inntar kontoret, og de gjør det nok for å tilfredsstille egne konservative velgere. Det er i hvert fall lettere å gjøre det på denne måten enn å angripe rettighetene til amerikanske kvinner.

Det vi kan slå fast, er at dette ikke handler om faktisk å ønske å redusere antall aborter i verden. Dette er en regel som har vært operativ før, det har vært undersøkt før hva konsekvensene av den er, og det paradoksale er jo at når tilgangen til reproduktive rettigheter, prevensjon og informasjon om familieplanlegging forsvinner, går aborttallene opp. Dette finnes det god dokumentasjon på. Så kan statsråden i hvert fall anerkjenne at denne «global gag rule» ikke handler om å få færre aborter?

Statsråd Dag-Inge Ulstein []: Jeg tror at det beste svaret som ble gitt, og som var den synlige effekten av det, var at regjeringen gikk inn og støttet, kompenserte med det og var en tydelig støttespiller i det viktige arbeidet som pågår, og styrket det. Selv om det ikke er budsjettallene som skal styre, er det jo der det vises veldig tydelig. Og igjen: Der kom det nettopp resultat i dag som viser at det er et område som har blitt styrket, og et område som er viktig for regjeringen.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Spørsmålet mitt går til forsvarsministeren.

I møte mellom Forsvarsdepartementet, tillitsvalde i Forsvaret og politikarar i Andøy sommaren 2018 vart kostnader for MPA på Evenes anslått til 1,083 mrd. kr. Seinhausten 2018 sa Ingvild Melvær Hanssen, fagsjef i Finansdepartementet, at prosjektet rundt MPA på Evenes låg på om lag 1,4 mrd. kr. I investeringsproposisjonen til Stortinget ber regjeringa no om 1,8 mrd. kr til etablering av MPA på Evenes.

Kan statsråden garantere at det ikkje vert ytterlegare auka kostnader i samband med etablering av MPA på Evenes?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Arbeidet med å bygge opp Evenes til en QRA-base, altså en jagerflybase, og en MPA-base for overvåkingsflyene er i rute i henhold til de beslutningene som er gjort i Stortinget.

Det er kostnadsoverslag som går på MPA-delen, og kostnadsoverslag som går på det med jagerflyene, og så er det en del av kostnadene som vil være felles for dem, fordi vi også vil bygge opp en base.

Vi har et overslag med en usikkerhetsberegning, så vi har sagt at vi totalt kan komme opp på rundt 4,34 mrd. kr – da tenker vi på begge prosjektene. Prosjektet er nå kommet så langt at den statlige reguleringsplanen er i Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Den vil sette mer presise krav til støy, utslipp og hvilke kompenserende tiltak som må gjøres i dette prosjektet.

Vi har ingen indikasjoner hittil på at vi vil sprenge de grensene vi har satt for prosjektet MPA og QRA på Evenes.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret. Då denne saka vart handsama, gjekk Arbeidarpartiet og regjeringa inn for ein ny MPA-base på Evenes, mens Senterpartiet og fleire andre gjekk inn for å behalde ei delt løysing mellom Andøya og Evenes.

Kan statsråden gjere greie for kor stor meirkostnadsdifferansen mellom alternativet som regjeringa og Arbeidarpartiet har gått inn for på Evenes, og ei delt løysing til sjuande og sist vil verte når dette prosjektet er avslutta – når kostnadene for etablering av MPA på Evenes tilsynelatande aukar med 400 mill. kr i kvartalet?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Da valget om å gå for én løsning med MPA og QRA på Evenes ble gjort, var det mange regnestykker som lå til grunn. Ett av disse regnestykkene var at det er 200 mill. kr billigere i året å drifte én base kontra å drifte to baser. I ettertid har det kommet et behov for luftvern på den basen. Det gjør at investeringskostnadene og driftskostnadene på én base vil gjøre regnestykket enda bedre. Det vil bli billigere og gi større besparelser å drifte én base kontra å drifte to baser – når vi nå ser for oss at vi da må ha luftvern også på Andøya.

Regnestykkene vi har lagt fram gjennom perioden, er innenfor de usikkerhetsrammene vi har lagt til grunn. Når det kommer mer kunnskap, vil også kostnadene komme tydeligere fram, men innenfor de usikkerhetsrammene som er lagt for prosjektene, er vi ennå på trygg grunn.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Liv Signe Navarsete.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret, men eg er veldig i tvil om det er dekkjande, for i KS1 vart det òg rådd til at ein burde sjå etter alternative flystasjonar for innfasing av P8, og det er mange kostnader som me rett og slett ikkje veit enno. Statsråden seier at den statlege reguleringsplanen no er i Kommunaldepartementet. Det handlar om utslepp, der Avinor har stilt mange spørsmål ved om ein i det heile kan handtere den auka mengda med utslepp som ein kan få med den store aktiviteten, og det handlar om mange andre spørsmål.

Vil statsråden følgje opp rådet frå KS1 om å sjå etter alternative flystasjonar, og er Andøya ein aktuell flystasjon i så måte?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Da KS1 kom, var den tydelig på at vi er innenfor de beregningene som var gjort. Hvis vi skal følge resonnementet til representanten Navarsete, må vi sette alle tallene i en tidlig prosjektfase som fasittall, men de er jo ikke det. Når staten investerer, sier vi at vi setter en sum, og så har vi en usikkerhetsfaktor rundt det – det kan være P50 eller P85, alt etter hvor stor ramma skal være.

Jeg sier at når det kommer mer kunnskap – og dette gjelder alle statlige investeringsprosjekter – til prosjektet, så kommer man nærmere og nærmere sannheten om hva det vil koste. Det fører til at det kan komme økte kostnader. Det har det gjort her, men vi er innenfor de usikkerhetsrammene, de beregningsrammene, vi la da vi gikk inn for dette prosjektet. Det er ingenting i de tallene som nå er kommet fram, som tilsier at ikke avgjørelsen er tatt på bakgrunn av riktige tall, riktig kunnskap. Det vil bli billigere å drifte én base enn å drifte to, derfor ga KS1 oss sikkerhet for de vedtakene vi har gjort, ikke mer usikkerhet.

Presidenten: Liv Signe Navarsete – til oppfølgingsspørsmål.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Takk for svaret.

Det er veldig mykje usikkerheit knytt til kostnaden enno, som eg sa. Eg synest ikkje det er tryggande det som statsråden seier.

Avinor har ansvaret for sivil luftfart på Evenes. Me stilte spørsmål til samferdsleministeren om kva for ekstrakostnad det vil verte av at MPA-basen skal dit. Det kunne han ikkje gi oss noko svar på. Avinor er frustrert over at dei ikkje får avklart viktige driftsspørsmål knytt til oppgåvene sine, ikkje minst korleis oppgåvene skal fordelast mellom Forsvaret og Avinor. Her snakkar me om store kostnader.

Spørsmålet mitt er: Er avtalen med Avinor no i hamn, og kor store kostnader må Forsvaret bere av dei investeringane Avinor må gjere på Evenes på grunn av flyttinga av MPA-basen frå Andenes?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Dette er et veldig godt spørsmål, og det gir meg muligheten til å rydde litt opp i det.

Den statlige reguleringsplanen, som nå ligger i Kommunaldepartementet, vil sette grenser for støy, utslipp og aktiviteten på Evenes. Det vil legge grunnlaget for en samarbeidsavtale mellom Forsvarsbygg og Avinor, som igjen kan fordele kostnadene i henhold til den aktiviteten som skal være der. Dette er en helt normal prosedyre.

Det er ganske oppsiktsvekkende at Senterpartiet mener vi skal springe inn i forkant av en reguleringsplan og skrive en avtale med Avinor om kostnadsfordeling. Nei, vi vil vite om kravene til støy og sikring, og vi vil vite om kravene til utslipp, vi vil vite om kravene til den aktiviteten som skal være der. Det bli regulert i den reguleringsplanen som nå ligger i Kommunaldepartementet. Da tilfører vi kunnskap til saken. Avinor og Forsvaret kan sette seg ned og bli enige om en samarbeidsavtale på Evenes lufthavn, noe som har vært en forutsetning hele tiden.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Mitt spørsmål går til næringsminister Røe Isaksen.

Klimakrisa er menneska si desidert største utfordring. Demonstrasjonen utanfor her, der 40 000 elevar gjekk til klimastreik – mange av dei er kanskje her og følgjer med på denne spørjetimen i dag – er også eit vitnesbyrd om alvoret i situasjonen. Vi skal i løpet av elleve år halvere utsleppa i Noreg. Samtidig skal vi skape fleire hundretusen nye, grøne arbeidsplassar i næring og industri, som skal ta over for den rolla som petroleum har i dag, og vi må gjere det samtidig som vi reduserer forskjellane i samfunnet. Vi treng med andre ord ein ny, grøn deal, ein plan for korleis vi skal kome oss ut av den situasjonen vi er i i dag, slik vi gjer på samfunnsområde der vi har store utfordringar – f.eks. har vi Nasjonal transportplan, vi har ein forsvarsplan osv. Det blir på same måten som vi har løyst det i tidlegare tider når vi har stått overfor ei djup krise, i mellomkrigstida, slik som vi gjorde det etter krigen, og slik som vi planla da den første olja blei funnen – altså at staten går aktivt til verks.

Dette er jo ei utfordring som verkeleg er mat for ein offensiv næringsminister. Vi treng ein næringsminister som tar dette alvoret verkeleg inn over seg. Men i ei pressemelding frå regjeringa signaliserer statsråden kva som er hans viktigaste sak som næringsminister. Det er gjennomgang av verkemiddelapparatet. Han ønskjer å «bli bedre på å kutte ut ordninger som ikke fungerer, og prioritere det som fungerer». Og videre: «Vi vet ennå ikke hvilke endringer som vil komme ut av denne gjennomgangen …». Ikkje med eitt ord i denne varslinga frå statsråden seier han noko om den store krisa vi står overfor som samfunn. Er det slik at statsråden sit på kontoret og ryddar i verkemiddel mens huset står i brann?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er ikke så rart at en pressemelding om gjennomgangen av virkemiddelapparatet handler om gjennomgangen av virkemiddelapparatet. Men siden representanten – som jeg for øvrig må gratulere med nytt verv som nestleder i SV – gjør et poeng av det: Det er også viktig for det grønne skiftet som Norge skal gjennom, for virkemiddelapparatet vårt skal også støtte opp under innovasjon, ny teknologi og nye, grønne løsninger. Jeg er grunnleggende enig i at hvis vi skal klare det grønne skiftet, hvis vi skal unngå en uhåndterbar oppvarming av kloden, forutsetter det en endring i måten vi produserer på, måten vi forbruker på. Men den endringen må kombineres med en god næringspolitikk.

Så har jeg tenkt å si to ting til. Det ene er hva regjeringen gjør, for dette er jo et område hvor regjeringen er offensiv, også i næringspolitikken. Vi bruker penger på forskning og utvikling, vi øker støtteordningene for å få i bruk ny miljøvennlig teknologi, vi slutter oss til de internasjonale rammeverkene, bl.a. EUs kvotesystem, som er ekstremt viktig, for det betyr at utslippene i Europa går ned, samtidig som man har et system hvor utslippene tas der det gir mest gevinst, og så øker kvoteprisene på sikt. Samtidig er det overordnede bildet også at CO2-utslipp prises høyere, koster mer, samtidig som vi reduserer avgiftene på ting som er grønt og bra, f.eks. elbiler.

Så er det den andre tingen, og det er: Hva er det vi må gjøre fremover? For det første må vi bygge på de fortrinnene vi har, og vi må slutte å se på f.eks. norsk industri som bare en del av problemet og ikke en del av løsningen. Norsk industri er i dag den mest klimavennlige. De må bli enda mer klimavennlige. Det er vi i gang med å jobbe frem et veikart for sammen med industrien.

Kort oppsummert: Jeg er enig i at vi skal forsterke den grønne politikken. Om vi trenger en ny, grønn deal, tør jeg ikke å si – da må jeg sjekke med Språkrådet først.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er ikkje så viktig for meg om statsråden er opptatt av ein grøn «new deal», å kalle det det, men at vi må ha ein plan. Det er så enkelt som det. Her står vi overfor ei gigantisk utfordring for heile samfunnet, og så har ikkje regjeringa ein plan. Det finst ingen plan.

Eg synest det er interessant at statsråden trekkjer fram industri, at vi må satse på norsk industri. Ja, det er vi i SV heilt einige i. Der spelar offentlege innkjøp ei veldig avgjerande rolle. Kva er det det offentlege handlar når vi f.eks. skal kjøpe stål, eller når vi skal kjøpe sement? Ein samla opposisjon har over lengre tid påpeikt paradokset at det i offentlege innkjøp er pris ein prioriterer, samtidig som vi har strenge miljøkrav på industriproduksjon. Vi har stål frå Mo som er miljøvenleg, og vi har sementproduksjon på Brevik som er utsleppsfri, men når det offentlege handlar, prioriterer ein ikkje det, ein prioriterer pris. Kvifor er ein så motstandar av å satse på norsk, grøn industri som regjeringa er i offentlege innkjøp?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vi kommer ganske snart med en stortingsmelding om offentlige anskaffelser. Den vil Stortinget få god tid til å behandle, men jeg kan allerede nå avsløre at det kanskje viktigste poenget i den stortingsmeldingen er at vi trenger flere innovative anskaffelser og flere grønne anskaffelser, at vi må bruke de 500 mrd. kr som det offentlige – det inkluderer for øvrig kommunene – kjøper inn for i året, til å drive frem også ny teknologi, innovative løsninger. Ofte vil det være grønne innovative løsninger.

Representanten Fylkesnes er veldig opptatt av at det skal være én plan. Da oppfatter jeg poenget å være at det skal være én plan for alt. Vi har en plan, og det er å redusere klimagassutslippene, det er å oppnå de målene vi har satt oss innen 2030. Så lager vi planer for hver enkelt sektor. På mitt område leverte vi for noen år siden en industrimelding som handlet nettopp om hvordan industrien skal bli grønnere. Nå jobber vi mye med grønn skipsfart for at den skal bli grønnere. For transport og landbruk gjelder akkurat det samme.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Torgeir Knag Fylkesnes.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Vi har også andre planar. Vi har statsbudsjettet. Det er den overordna ramma for kva som er regjeringas arbeid med dette. Der ser vi heller ikkje teikn til at ein tar denne krisa på alvor. Det er vel og bra at ein ønskjer å gjere noko med offentlege innkjøp. Det har vi føreslått i mange år utan at regjeringa har støtta våre forslag. Men når vi kjem til statsbudsjettet, ser vi det paradoksale. Ein prioriterer at det er meir lønsamt å investere i petroleum, ein prioriterer at det er meir lønsamt å investere i eigedom, ein prioriterer at det er meir lønsamt å investere i finans, samtidig som det faktisk er nye grøne næringar og ny grøn industri vi bør satse på.

I ein interpellasjonsdebatt som statsråden og underskrivne hadde i haust, var statsråden einig i at det var riktig, som interpellanten sa, «at enkelte skatteregler har bidratt til å gjøre investering i eiendom mer fordelaktig». Korleis kan ein leve med ein situasjon der dei store pengane i samfunnet går til ting som ikkje er ein del av løysinga, samtidig som vi er underinvesterte i nye næringar og industri?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For å ta noen av premissene først: En av de tingene man finner i statsbudsjettet, er bl.a. at Enova siden 2013 er blitt styrket med 1,3 mrd. kr. Miljøteknologiordningen er styrket. Dette er de faktiske, konkrete ordningene som bidrar til grønt skifte, ny grønn teknologi. Det er det ene. Det andre er at regjeringen og SV er uenige om veien videre for petroleumssektoren. Jeg vil minne om en ting, og det er at veldig mye av kompetansen, kapitalen og kunnskapen som også i dag jobber med å utvikle de grønne løsningene, henger intimt sammen med olje- og gassnæringen. Det er ikke sånn at de verftene som utvikler nye, grønne nullutslippsskip, ikke har noe å gjøre med olje og gass – snarere tvert imot, de henger sammen.

Gjennom denne regjeringen har vi både gjort det gunstigere å være norsk lokal eier fordi vi er for norsk lokalt eierskap, og vi har gjort det litt mindre gunstig å investere i eiendom. SVs svar er at det skal bli litt mindre gunstig å eie noe som helst for norske eiere, mens utenlandske selskaper og eiere skal få det godt fortsatt.

Presidenten: Torgeir Knag Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er veldig artig å trekkje fram formuesskattekutta som regjeringa har gjort. Det er eit slags flagg i denne regjeringas næringssatsing. Vi har leita med lys og lupe, vi har leita under senga og under bordet, og vi har ikkje klart å finne ein einaste stad der kutta til dei aller rikaste i det norske samfunnet faktisk har ført til ny næring og industri. Det har heller ikkje regjeringa sjølv klart å gjere, så problemet med denne regjeringas næringspolitikk er at dei ikkje har ein næringspolitikk. Det er ein forskjellspolitikk – det er først og fremst det det er.

Det er interessant å trekkje fram petroleumsnæringa. Her vil eg sitere statsminister Erna Solberg, som seier:

«Petroleumsnæringen vil ikke lenger være motoren bak vår økonomiske vekst. Nye arbeidsplasser må erstatte de som forsvinner som følge av redusert olje- og gassaktivitet.»

Da er vi ved følgjande paradoks, herr president – unnskyld, president – at vi har ei regjering som rett og slett innser at vi ikkje kan ha det som motor lenger, og så er det ingen plan for kva som skal vere dei nye motorane i norsk økonomi.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Hvis man skal se etter effektene av å redusere den særnorske skatten på norske lokale eiere, tror jeg ikke SV skal lete under sin egen seng eller under sitt eget bord. Da tror jeg man skal dra rundt og snakke med næringslivet og bedriftene selv, ta en tur til Vestlandet og snakke med små, lokale familieeide bedrifter som har holdt på i generasjoner, bygd seg opp, og spørre hva de er opptatt av. De er opptatt av kompetanse, de er opptatt av fagutdanning, de er opptatt av infrastruktur, og de er opptatt av at norske lokale eiere ikke skal bli diskriminert – særskatt på dem.

Et av de store prosjektene til regjeringen er å omstille Norge. Vi må omstille oss bort fra olje og gass som den største drivkraften i norsk økonomi, men det kommer til å ta tid. Planen for hva vi skal leve av, finner vi neppe i departementskontorene eller i Stortinget. Den finner vi gjennom å investere i gode rammebetingelser for næringslivet, forskning og utvikling, infrastruktur og gode skatte- og avgiftsbetingelser som gjør at ikke arbeidsplassene flytter ut.

Presidenten: Herr Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Takk, fru president.

Eg trur det største problemet denne regjeringa står overfor, er at dei på den eine sida seier med ord at vi treng å få ein overgang i norsk økonomi, og så har dei ingen plan for korleis ein skal gjere det. På den andre sida har dei ei stor satsing, som er formuesskatt til dei aller rikaste, der dei ikkje på nokon som helst måte klarer å argumentere for dette som næringspolitikk. Det einaste vi sit igjen med, er at det faktisk aukar forskjellane. Det er ein politikk for eigarane, og ein klarer ikkje å sjå dette igjen i ny næring og industri.

Da står vi igjen i ein situasjon med handlingslamming i ei tid med den største utfordringa menneska har stått overfor, med 40 000 elevar som streikar utanfor her og krev svar, og så har regjeringa ingen svar. Det interessante her er at næringsbudsjetta til SV, vridingane til SV i statsbudsjetta, er langt større enn det regjeringa sjølv har føreslått. Det er ingen teikn på at ein skal gå frå ei tid til ei anna tid. Da er spørsmålet til slutt, herr statsråd – fru president (munterheit i salen): Vil det, på eit eller anna tidspunkt, kome ein større, overordna plan for korleis Noreg skal kome seg ut av den situasjonen vi er i no?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Riktignok er kjønnsidentiteter mer flytende enn før, men jeg er fortsatt «herr statsråd». Det går også fint med bare «statsråd» eller «president».

Poenget er at alle disse verktøyene som vi bruker – og vi har en full verktøykasse, og vi har fylt på verktøykassen siden 2013 – bruker vi fordi norsk økonomi skal omstille seg. En avgjørende del av det er at vi skal ha en ny, grønnere økonomi med andre måter å produsere på, andre måter å forbruke på, få slutt på lineært forbruk – først kjøpe, så bruke, så kaste – og gå over til en sirkulærøkonomi. Alt dette jobbes det med – kraftfullt. Må vi gjøre enda mer? Ja.

Så er det fristende å være litt polemisk tilbake, for utfordringen til representanten Knag Fylkesnes er at han tror at en rød næringspolitikk vil gi grønne arbeidsplasser. Men en rød næringspolitikk, med dårligere konkurransevilkår og høyere skatter og avgifter, nedprioriterer alt næringslivet trenger for å vokse og investere, og kommer til å gi færre arbeidsplasser. Det vil gi røde tall, ikke grønne arbeidsplasser.

Presidenten: Torgeir Knag Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er direkte feil. Vi har f.eks. føreslått å styrkje avskrivingsreglane for industri. Det er ei ordning som har vore veldig populær i industrien, ei satsing på 1,7 mrd. kr som vi vidarefører i budsjetta våre, men som denne regjeringa har kutta i og fjerna heilt, og heller har gitt merksemd til formuesskatt til dei aller rikaste – som vi ikkje klarer å finne noka som helst form for effekt av i næringspolitikken.

Dermed er spørsmålet: Kva fører til meir konkurransekraft? Norsk industri slit, berre i forhold til nabolanda våre, med å konkurrere om å ha gode rammevilkår. Avskrivingsordningane i nabolanda våre er mykje betre. Der er staten i mykje større grad interessert i å ta risiko saman med industrien, nettopp for å byggje industri. Og viss vi skal klare å kome oss ut av den situasjonen vi i dag er i, slik at vi får bygd ny næring og industri, må ein ha rammevilkår på den andre sida som er vesentleg betre enn i dag. Kvifor har regjeringa rett og slett kutta i desse ordningane for industrien i ein slik situasjon?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er enig i at avskrivingsreglene for næringslivet er viktig. Men det er ikke slik at rammebetingelsene for verken næringslivet som er, eller for de nye, grønne arbeidsplassene, avgjøres av avskrivingsreglene. Forskning og innovasjon er doblet siden 2013 – det er viktig. 75 pst. økning i samferdselsbudsjettet er utrolig viktig. En sterk satsing på fagopplæring er viktig. Reduksjon i skatter og avgifter er viktig. Forutsigbare rammevilkår, f.eks. for CO2-kompensasjon, for å sikre at vi ikke får karbonlekkasje – det vil si at arbeidsplassene legges ned i Norge, og så oppstår de et annet sted, med høyere utslipp – er utrolig viktig for norsk industri og for norsk næringsliv. Gründerpolitikk og oppstartpolitikk er viktig – ikke bare at vi har planer for det, men at vi har et virkemiddelapparat som støtter opp. Og at vi oppretter nye fond for å gi kapital i tidligfase, er viktig.

Alt det er næringspolitikk, men det er også grønn næringspolitikk.

Presidenten: Nils Kristen Sandtrøen – til oppfølgingsspørsmål.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Her må det følges opp. – Hva viser tallene? I Sverige er man nå på – og kom i fjor opp på – samme nivå for nyinvesteringer i industrien som like før finanskrisa. I Norge ligger vi fortsatt betydelig bak. Vi har en næringsminister som er flink til å prate mye om lite.

Jeg vil bare ta et eksempel: skogindustri. Finnes det egentlig noe land i verden i dag som har vært bedre rustet til en storstilt reising av skogindustri? Vi har tilgang på råstoff. Vi har tilgang på ren kraft. Vi har gode forskningsmiljøer som står klare med masse ideer. Vi har hatt gunstige renter de siste årene og en kronekurs til fordel for industrien, og geografisk er vi mer ideelt plassert enn både Sverige og Finland. Med det bildet – hvorfor ser vi så lite investeringer når potensialet er så stort?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første er det helt riktig at investeringene i norsk fastlandsindustri ikke er oppe der de var før finanskrisen. Det er heller ikke sysselsettingen. Men hvis vi ser på tallene, er det veldig tydelig at det er større investeringer, økende investeringer, optimisme – og bare for å ta et eksempel: En svær gigant som Hydro har investert tungt og stort i industriproduksjon i Norge, i aluminium, benytter norske råvarer, norsk høykompetent faglært arbeidskraft og eksporterer i et utrolig konkurranseutsatt marked til hele verden.

Når det gjelder norsk skogindustri, er det nok historisk slik at rett og slett fordi olje og gass ble en så stor del av vår økonomi, vokste skogindustrien mer industrielt i både Sverige og Finland. De satset historisk på en annen måte. Noe av det viktigste for at industrien skal vokse, er både rammebetingelser, infrastruktur, forskning – ja (presidenten klubber).

Presidenten: Nils Kristen Sandtrøen – til oppfølgingsspørsmål.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Vi må ta tak i de konkrete problemene. Hvorfor somler regjeringen med å gi en tydelig avklaring til Saugbrugs i Halden i nettopp skogindustrien?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Så vidt jeg husker, er det problemstillinger knyttet til elavgift og ESA-notifisering.

Presidenten: Nils Kristen Sandtrøen – til oppfølgingsspørsmål.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: CO2-kompensasjonsordningen er det jeg konkret spør om, og som Saugbrugs lurer på.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Ja, CO2-kompensasjonsordningen, men …

Presidenten: Det er fortsatt presidenten som styrer ordet. Sandtrøen er ferdig med sitt spørsmål, og da skal statsråd Røe Isaksen få svare.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Takk for at jeg fikk det lille oppklaringsspørsmålet.

CO2-kompensasjonsordningen er knyttet til EUs CO2-kompensasjonsordning, som EU nå har sagt at de skal revidere. Det regjeringen har sagt veldig klart og tydelig, er at en forutsigbarhet i CO2-kompensasjonsordningen er avgjørende – ikke bare for skogbruket og treforedlingsnæringen, men for all norsk industri. Vårt mål i prosessen med EU er å sikre en så forutsigbar og god CO2-kompensasjonsordning for industrien som mulig. Men den usikkerheten skapes i EU ved at det nå er en prosess for å se på regelverket – vi kan delta, ha en aktiv europapolitikk, gå inn og påvirke og ha klare standpunkter inn, men vi kan selvfølgelig ikke forskuttere eller kortslutte en prosess som vi bare er en del av og ikke styrer.

Presidenten: Åsmund Aukrust – til oppfølgingsspørsmål.

Åsmund Aukrust (A) []: Statsministeren har i et forsvar for klimaministerens mangel på gjennomslag sagt at det er tøffere å stå opp for klima i en regjering hvor folk ikke er så opptatt av det. Jeg håper det ikke er næringsministeren hun mener, for næringsministeren har et hovedansvar for å styre politikken og den grønne omstillingen som Norge skal gjennom. Han må måles, i likhet med de andre statsrådene, på om vi når våre mål i klimapolitikken. Da trenger vi en næringsminister som viser lederskap og retning, og som får folk og næringsliv med på den store omstillingen. Mitt veldig konkrete spørsmål til næringsministeren er om han kan gjøre rede for hva som er Norges klimamål for 2020, og hva som er status når kalenderen viser april 2019.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er jo ikke mitt ansvarsområde akkurat å sette klimamål, men så vidt jeg husker, var det en reduksjon sammenliknet med 1990 – og dette tar jeg fra hukommelsen min – på 40 pst. Det er mulig det er feil. Det har vi ikke nådd. Det blir utrolig utfordrende å nå det innen 2020, det tror jeg også Stortinget er klar over. Derfor har Stortinget satt nye mål frem mot 2030.

Så til det som er mitt ansvarsområde, for det er ikke å sette disse målene, men det er å sørge for at norsk privat næringsliv er rustet til å nå disse målene. Der har vi et godt utgangspunkt, for vi har allerede f.eks. verdens reneste industri fordi vi har vannkraft. Samtidig kjører vi på med nye forsterkede virkemidler for klimateknologi og grønn omstilling. Vi skal nå i gang med og er i startfasen på et stort prosjekt for karbonfangst og -lagring, som også kan bli et viktig prosjekt internasjonalt for å bidra til å få klimautslippene ned.

Presidenten: Åsmund Aukrust – til oppfølgingsspørsmål.

Åsmund Aukrust (A) []: Det var veldig avslørende. Næringsministeren sier: Dette er ikke mitt ansvarsområde. Vel, klimamålene er hele regjeringens ansvarsområde, hele regjeringen må nå våre mål. Hvis ikke næringsministeren engang er klar over hva som er Norges mål, er det ikke rart at vi ikke når de målsettingene som vi har.

Hvis vi går ut på gaten her og spør hva folk tror er Norges klimamål, tror jeg veldig mange ikke hadde visst svaret. Det er jaggu ikke rart når man har en næringsminister som ikke tar tak i dem og sier hva de skal være.

Nå hørte vi at begrunnelsen for at vi har satt nye mål, er at vi ikke har nådd målene våre for 2020. Så da er mitt spørsmål til næringsministeren: Kan han si hva som Norges klimamål for 2030?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det jeg sa, var ikke at vi ikke når klimamålene for 2020. Det jeg sa, er at det blir veldig vanskelig å få det til. Vi skal halvere klimagassutslippene innen 2030. Målet på sikt er vel at vi i 2050 skal være karbonnøytrale, at vi i utgangspunktet skal ha nullutslipp. Men som sagt, er det sånn at min jobb i regjeringen er å sikre at virkemidlene er der for at norsk industri og norsk privat næringsliv skal klare denne omleggingen. Da er det ikke sånn at det er mangel på en plan, det er sånn at vi gjør dette nå med industrien. Vi skal nå i gang med Grønt Kystfartsprogram. I andre departementer jobber man sammen med landbrukssektoren for å få landbruksutslippene ned. Vi har jobbet systematisk i transportsektoren hvor også utslippene har gått ned. Og så er det viktig å ha i mente her at det er en viktig forskjell mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Det er først og fremst i ikke-kvotepliktig sektor at vi har de største og viktigste bidragene fra politisk side.

Presidenten: Siv Mossleth – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Mossleth (Sp) []: Fotosyntesen må være en viktig faktor i den grønne dealen. Beitebruk og et aktivt skogbruk er en stor del av løsningen i klimapolitikken, og da kan vi ikke ukritisk verne 10 pst. av skogen. Nordland er landets største skogreisingsfylke, og her blir mye skog hogstmoden etter hvert. Her er det karbonfangst og grønne arbeidsplasser.

Usikkerhet er som gift for næringslivet, sa næringsministeren på radio for en stund siden. Hvordan kan da regjeringen gjennom båndlegging og skogvern skape så stor usikkerhet for Arbor, den eneste treindustrien av litt størrelse i Nord-Norge?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Råvaresituasjonen for norsk treforedlingsindustri kan til tider være utfordrende, men tilbakemeldingen fra norsk treforedlingsindustri er også at det er tilgang på råvarer, men det største problemet er å få dem fra lokalt hold.

Nå er det sånn at vernepolitikken – som ikke er innenfor mitt direkte ansvarsområde – er forbundet med mye mindre støy, mye mindre bråk, mye mindre konflikt generelt enn det den var for noen år siden. Norsk treforedlingsindustri har også hatt en utrolig sterk, viktig og stor omstilling og har etter alle solemerker stort potensial til å vokse mer, ikke minst innenfor ny teknologi, som bruker råstoffene som er i trevirke, men også innenfor f.eks. bygg.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Martin Kolberg (A) []: Mitt spørsmål går til forsvarsministeren.

Regjeringen har nå gjennomført en konkurranseutsetting av alt renholdet i Forsvarets egne bygg. Dette ble gjennomført til tross for advarsler fra en lang rekke hold, også fra fagbevegelsen og fra de lojale ansatte. Rundt 60 renholdere har reservert seg mot å bli overført til private aktører og ble sagt opp fra jobben sin. Rundt 200 renholdere ble overført til den private aktøren. Resten sluttet underveis i prosessen. Denne privatiseringen har resultert i dårligere arbeidsvilkår, høyere klagefrekvens og store tap av pensjonsrettigheter for enkelte av de ansatte. For flere av renholderne ble tapet i pensjonsrettigheter beregnet til 1,3 mill. kr. Både renholderne i ISS og de ansatte i Forsvaret har uttrykt stor misnøye med den nye organiseringen. Dette er en misnøye som er dokumentert gjennom den omfattende Fafo-rapporten «Når jobben settes ut på anbud – Outsourcing av renhold i Forsvaret», som ble lagt fram i november 2018. Her ble det presisert at misnøyen ikke minst skyldes nedbemanningen. Færre ansatte i det private ISS gir større inntjening, men renholderne får altfor høye yrkeskrav, og kvaliteten på renholdet går ned.

Da er spørsmålet: Er statsråden som ansvarlig for dette fornøyd med resultatet av denne privatiseringen, og kan han overfor Stortinget redegjøre for den reelle gevinsten som dette har skapt?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Outsourcing, eller det å kjøpe inn tjenester, kan ha flere fordeler ved seg. Det ene er det økonomiske aspektet, om det man bruker på en tjeneste, er riktig, målt mot hva andre kan levere det for. Det andre er at man får kvalitetssatt en tjeneste. Man kan beskrive kvaliteten på en tjeneste, hvordan den skal utføres, og man kan forvente og stille krav om at den skal utføres på den måten. Det tredje viktige er at man i slike prosesser stiller de riktige kravene – i henhold til de ansatte, i henhold til bruk av teknologi, i henhold til miljøkrav, i henhold til kvaliteten på en sånn tjeneste. Det er en av fordelene med sette noe ut på anbud og å kjøpe inn tjenester. Man kan også måle den tjenesten man leverer i egen organisasjon, mot det man får inn.

Jeg har vært klar over støyen. Det var betydelige innsparinger på det prosjektet – jeg husker ikke summen nå – på det å sette det ut, målt mot hva det kostet å ha det i eget hus.

Så skal jeg over til den neste delen. Ja, det har vært betydelige problemer med den tjenesten som skulle leveres fra ISS, både når det gjelder kvalitet, og når det gjelder arbeidsmiljøet og hvordan de ansatte føler de har blitt mottatt der. Det er det tatt tak i av Forsvarsbygg. Det legger man mye i for å få rettet opp. Jeg mener at for det offentlige, som ansvarlig for fellesskapets penger, er det å bli en god innkjøper et riktig godt verktøy, og jeg mener at vi har litt å gå på når det gjelder å stille krav til tjenestene – til leverandøren akkurat i tilfellet med renhold i Forsvaret.

Martin Kolberg (A) []: Det er litt uklart for meg, faktisk, hva statsråden mener, som svar på mitt spørsmål. Det må jeg oppriktig talt si etter at jeg har hørt hva han nå sier.

Han innrømmer at det har vært betydelige problemer. Det var problemer som de ble advart tydelig mot før de satte i gang dette. Og den rapporten som er lagt fram, dokumenterer at denne måten å organisere det på, ikke fungerer på en tilfredsstillende måte.

Når vi snakker om økonomiske gevinster, ligger det i det utelukkende at de ansatte har fått dårligere betalt og dårligere pensjonsvilkår. Sånn burde selvfølgelig staten overhodet ikke oppføre seg.

Den konkrete oppfølgingen i forlengelsen av dette, er at vi nå ser at Forsvarsdepartementet selv har gått vekk fra ISS og gått tilbake til den opprinnelige ordningen. Da blir spørsmålet selvfølgelig: Er det ikke på tide nå at statsråden avvikler hele denne ordningen, slik at vi kan få ro rundt dette, og at man faktisk kan få skikkelig renhold i Forsvaret, som vi hadde i generasjoner før man gjorde dette ideologiske grepet.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Nei – og det var det jeg innledet med. Det er mange gode grunner til at det offentlige skal legge ressurser og energi i å bli en god innkjøper – rett og slett fordi at når vi forvalter fellesskapets penger, kan det være veldig lurt at man har en mekanisme som spør etter kvalitet, som stiller krav til miljø, som stiller krav til klima, og som stiller krav til organiseringen av det. Man får også på den måten målt sin egen aktivitet opp mot hva andre kan levere.

Dette er et eksempel på at når man ikke får det man forventer, kan man ta grep og få gjort noe med det. Det er ikke alltid så enkelt hvis man hele tiden sier at dette skal det offentlige eie selv. Det er mange eksempler rundt omkring på at en innkjøpsmodell gjør at man bl.a. kan stille klarere miljøkrav, klarere krav til ny teknologi, klarere krav til en grønnere linje i prosessen. Det mener jeg er et gode.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Martin Kolberg.

Martin Kolberg (A) []: Jeg vil avvise statsrådens forståelse av at man ikke kan stille krav til egne ansatte. Det må jo være åpenbart for alle at det er et argument som ikke bærer. Da spør jeg mer konkret: Hvorfor har Forsvarsdepartementet gått bort fra denne ordningen når forsvarsministeren selv står her og sier at dette er en så god ordning? I hans egne kontorer kunne man ikke lenger ha ISS. Hvorfor har man forlatt den ordningen i Forsvarsdepartementet når man ideologisk mener at dette er så bra?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Kolberg inviterer meg her til to debatter. Han spurte om det ideologiske synet på det. Mitt ideologiske syn er at det offentlige som en god innkjøper kan stille klare krav til hvilken kvalitet en tjeneste skal ha, og om man har tjenesten i eget hus, kan man måle kvalitetsmessig om det man gjør selv, er riktig, at det holder den kvaliteten man vil ha, eller om det er mulig å få bedre kvalitet ved å være en god innkjøper. Det var det jeg beskrev i innledningen til de to spørsmålene til meg.

Så er det helt klart at den tjenesten som ISS har levert, ikke er god nok, og da må Forsvaret som innkjøper ta grep. Det er helt i orden, men det betyr ikke det samme som at alt skal inn på det offentliges hender, og at vi ikke skal kunne bruke en innkjøpsmekanisme for å sikre at vi tar i bruk ny teknologi, gjør ting på nye måter og har innovative tjenester også innenfor det offentlige.

Presidenten: Martin Kolberg – til oppfølgingsspørsmål.

Martin Kolberg (A) []: Og så var det det med Forsvarsdepartementet, da. Hvorfor har Forsvarsdepartementet gått vekk fra dette når du står her og argumenterer sånn som du gjør? Det er dine egne kontorer, ditt eget bygg. Går det an å få svar på det her i stortingssalen?

Presidenten: Presidenten må minne representanten om – som han selvfølgelig vet – at han skal tiltale statsråden som statsråd.

Martin Kolberg (A) []: Unnskyld, president.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det er fordi man ikke var fornøyd med den tjenesten som ble levert. Og da er svaret mitt todelt. På den ene siden sier jeg at det å være dogmatisk og si at det offentlige skal levere alle sine tjenester selv, at det er det aller beste, er en inngang til den debatten som jeg er uenig med representanten Kolberg i. Jeg mener at det offentlige som god innkjøper kan stille gode krav på vegne av de ansatte, kan stille gode krav på vegne av klima, kan stille gode krav på vegne av innovasjon.

Tidligere i dag hadde vi en diskusjon om næringspolitikken og det offentlige som innkjøper. Da ville vi stille krav til klima og innovasjon. Det mener jeg er veldig bra, og det er den effekten man har prøvd å få til her.

Så er det sånn at man ikke bestandig lykkes. Når man ikke er fornøyd med det som blir levert av en ekstern leverandør, kan man si opp kontrakten fordi de ikke har klart å levere det de skulle. Det mener jeg er en positiv ting. Da sikrer vi at den tjenesten det offentlige får, blir så bra som den skal være.

Presidenten: Leif Audun Sande – til oppfølgingsspørsmål.

Leif Audun Sande (A) []: Eg synest det er skremmande at statsråden står her og seier at det er eit ideologisk syn som gjer at dette har kome ut slik det har. Det er heilt klinkande klart at det ikkje er eitt krav statsråden kan stilla til ISS, som statsråden ikkje kan stilla til seg sjølv. Han kan stilla alle dei same krava til si eiga drift som han kan stilla til ISS si drift. Me veit at der ein har eigne tilsette som gjer jobben, er det betre trivsel, betre lojalitet og betre pensjonsrettar, og folk trivst mykje betre. Dette er verdiar som vert tona ned reint ideologisk – så vidt eg kan forstå. Medan andre store selskap, som Equinor, klarer å driva heile sokkelen med eigne tilsette reinhaldarar, klarer ikkje statsråden å gjera det i Forsvaret.

Kva krav er det statsråden stiller til ISS, som han ikkje kunne stilt til seg sjølv?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det ideologiske var det representanten Kolberg som brakte inn, han stemplet min holdning som rent ideologisk. Da inviterte han til to forskjellige debatter, én debatt om hvordan det offentlige skal finansiere den typen tjenester som skal leveres. Jeg mener at det å bruke et innkjøpsregime gjør at man får flere tilbydere. Man kan få større kreativitet og mer innovasjon, man kan stille hardere krav, og man får målt den tjenesten som leveres i eget hus, opp mot noe som kan leveres utenfra. Det mener jeg er en god ting.

ISS oppfylte ikke de ikke forpliktelsene de skulle i henhold til kontrakten. Da var vi nødt til å gå bort ifra den.

Presidenten: Leif Audun Sande – til oppfølgingsspørsmål.

Leif Audun Sande (A) []: Det me får fortalt, er at i Forsvarsdepartementet har ein no måtta ta dei inn att, bl.a. fordi ein stilte så slappe krav til ISS at ein risikerte å få russiske spionar som gjekk i gangane og vaska. Dei måtte til og med følgjast med sikkerheitsvakter. Er det riktig?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Om sikkerhetsvurderingen var en del av opplegget i departementet, er jeg faktisk ikke sikker på. Det jeg er sikker på, er at ISS ikke kunne oppfylle de kravene som var stilt, derfor måtte man gjøre det på en egen måte.

Presidenten: Liv Signe Navarsete – til oppfølgingsspørsmål.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg trur me trygt kan slå fast at det var ikkje klage som gjorde at ein endra dei interne reinhaldssystema, det var rein ideologi. Det var ikkje nokon klage før ISS kom inn. Men no er det det, no er det misnøye og klage. Tilsette har fått fleire oppgåver, lågare løn og tapte pensjonsinntekter.

I dag er det òg krav om at reinhaldsarbeidarar skal vere sikkerheitsklarerte for å kunne vaske i Stortingets beskytta område. Eg vil forfølgje litt det med sikkerheita – som òg førre spørsmålsstillar tok opp – for det har ført til at tilsette i Forsvaret fotfølgjer reinhaldarar. Eg har sjølv snakka med tilsette i Forsvaret som brukar halve arbeidsdagar på rett og slett å følgje reinhaldarar som skal gjere jobben. Endå gjer dei eigentleg ikkje jobben godt nok. Det har statsråden sjølv sagt.

Meiner statsråden at dette er god bruk av Forsvarets ressursar?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Først må jeg få adressere innledningen til representanten. Jeg sa ikke at det var klager på de offentlig ansatte vaskerne som gjorde at man valgte å sette det ut i et anbudsregime.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Nei, eg har ikkje påstått det.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det lå i innledningen til representanten.

Presidenten: Det er fortsatt presidenten som styrer ordet.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: President! Det lå i innledningen til representanten.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Unnskyld, president.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det kan underveis komme andre krav til sikkerhet. Vi har vært gjennom et endret sikkerhetsregime. Det kan være at det har ligget vurderinger bak som gjør at sikkerhetsregimet i departementets bygninger har endret seg underveis.

Det jeg er helt sikker på, er at de kravene som har vært stilt til ISS, ikke ble oppfylt. Det gjorde at man måtte gå inn og se på kontrakten. Jeg mener det er en veldig grei del av et anbudsregime at hvis man ikke får levert det man skal få levert, vel, så kan man gjøre endringer.

Presidenten: Liv Signe Navarsete – til oppfølgingsspørsmål.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg må berre klare opp. Eg sa ikkje at forsvarsministeren hadde påstått det. Eg slo berre fast at det var ikkje stor klage som gjorde at ein valde å setje reinhaldet ut på anbod, det var rein ideologi frå dåverande forsvarsminister som gjorde det. Klagen har kome etterpå. Etter at ISS tok over, har klagen kome. Spørsmålet mitt handla eigentleg ikkje om Forsvarsdepartementet, for det har eg ikkje så mykje kjennskap til, men om Forsvarets andre avdelingar ute, der det er fleire hundre reinhaldarar frå ISS som skal gjere ein jobb, og der dei som skulle vore ute i operativ teneste, må bruke av arbeidsdagen sin for å følgje reinhaldarar på dei beskytta områda.

Spørsmålet mitt er igjen: Meiner forsvarsministeren verkeleg at det er god bruk av Forsvarets ressursar?

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Nei, jeg mener ikke at det er god bruk av ressurser. Hvis det er tilfellet – noe jeg ikke har kunnskap om – har man ikke vært god som innkjøper, for da har man ikke tatt hele bildet når man har laget et anbudsdokument. Da har man ikke fått målt hvordan den tjenesten kan leveres, målt mot den tjenesten man har.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Ole André Myhrvold (Sp) []: «Det er naudsynt med auka produksjon av fornybare ressursar frå skog og jordbruk, samt betre bruk av råstoffa for å utnytte mogelegheitene som ligg i bioøkonomien.»

Det sa statsråd Jon Georg Dale i 2016 da regjeringen la fram bioøkonomistrategien med det løfterike navnet «Kjente ressurser – uante muligheter». Tirsdag 12. mars i år presenterte regjeringen en ny strategi for skognæringen. Nå er det arenaer for samarbeid og dialog, rett kompetanse og næringsrettede virkemidler som skal gi et løft for det grønne skiftet.

Hvorfor kommer man så med en ny strategi snaue tre år etter den forrige? Jo, kanskje hadde styreleder Olav Breivik i Viken Skog rett da han på Høyres landsmøte påsto at trærne trengte investeringer. Der Finland og Sverige ifølge Høyre-mannen Breivik har investert for 50 mrd. kr i bioøkonomi og et teknologisk skifte de siste årene, har Norge investert usle 350 mill. kr – småpenger, for å bruke Høyre-mannen Breiviks egne ord.

Alle er enige om at skogen er den nye oljen, men regjeringen har likevel mislyktes med å løfte trenæringen. Det holder ikke med strategier og prat. Det vi nå trenger, er tiltak og handlinger som får opp investeringsevnen. Dessverre bidrar regjeringen i motsatt retning med utstrakt bruk av vern av skog, kutt i midler til skjøtsel, planting og skogpleie, og manglende satsing på infrastruktur som fylkesveier og bane. På toppen kommer et mangehodet og uoversiktlig virkemiddelapparat.

Vi står nå i fare for å bli en bananrepublikk basert på eksport av tømmer – i stedet for å bygge nye grønne arbeidsplasser gjennom et teknologisk skifte og skape verdier i skiftet fra en fossil økonomi til en grønn økonomi. Spørsmålet er: Vil næringsministeren bidra til økt investeringstakt og ta initiativ til virkemidler, sånn at vi kommer opp på det investeringsnivået som våre naboland har, knyttet til bioøkonomi og teknologiskiftet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er ikke mulig for en statsråd å garantere hvilket investeringsnivå vi skal komme opp på, men grunnen til at regjeringen har satt bioøkonomi så høyt på dagsordenen, er nettopp at norsk skognæring, norsk treforedlingsindustri, er en viktig industri i dag. Det investeres tungt i nye produkter, ny teknologi, og det er også en viktig komponent i et grønt skifte.

Jeg kan si litt om de områdene jeg har et direkte ansvar for, f.eks. virkemiddelapparatet. Virkemiddelapparatet er i dag altfor fragmentert. Det er altfor vanskelig å finne frem i. Det er også sånn at vi ikke vet godt nok om de verktøyene og virkemidlene vi har, treffer f.eks. store og kompliserte prosesser i treforedlingsindustrien. Derfor skal vi rydde opp og forenkle virkemiddelapparatet. Det er noe som også vil komme treforedlingsindustrien til gode.

Når jeg møter treforedlingsindustrien, er infrastruktur alltid et tema. Jeg er klar over at selv om regjeringen har økt samferdselsbudsjettet kraftig siden 2013, er det ikke slik at absolutt alle får alt det de ønsker til enhver tid. Men denne regjeringens satsing på samferdsel, fylkesveier og infrastruktur over hele landet har vært historisk og kommer til å fortsette.

Etter hva jeg forstår, er det også varslet en større interpellasjon om nettopp treforedlingsindustrien, eller helt konkret: bioøkonomi – hvor treforedlingsindustrien er en viktig del av det. Jeg ser frem til å komme tilbake til Stortinget da med ytterligere informasjon for å diskutere denne viktige næringen.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg er glad for at statsråden sier at det står høyt på dagsordenen, men det hjelper ikke på investeringsviljen i treindustrien.

I mitt fylke ligger to av industrilokomotivene på skogbruk: Saugbrugs og Borregaard. De to bedriftene sysselsetter til sammen rundt 1 000 ansatte og har rundt 100 lærlinger, og ringvirkningene av verdiskapingen for nærmiljøet og ikke minst for resten av landet er enorm. De bruker altså til sammen én femtedel av det norske virket bare på disse to fabrikkene, og de kjemper i et marked med hard konkurranse.

Likevel er det sånn at Saugbrugs har en utfordring knyttet til CO2-kompensasjon, og det skyldes jo avkortningen de har fått, og som vi nå venter et svar på. De starter 85 mill. kr bak konkurrentene hvert år. Det vil være en fallitterklæring for regjeringens lovnader om satsing på trenæringen og økt produksjon av fornybare ressurser dersom vi ikke greier å opprettholde og på sikt styrke treforedlingsindustrien i Norge.

Da vil jeg spørre næringsministeren: Hva vil han fylle den verktøykassen med? For den er relativt tom. Det er mange ord i den, men lite verktøy.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er grunnleggende uenig i at verktøykassen er tom. Det er jo sånn at verktøykassen er der for hele norsk næringsliv. Representanten nevnte Borregaard som eksempel. Det imponerende med Borregaard og deres store forse og nisje i det internasjonale markedet er tung, forskningsdrevet, FoU-drevet utvikling hvor en ikke bruker bare tømmeret, men hele trestokken og alle stoffene i den. De har bl.a. utviklet kunstig vanillin, som for øvrig har lavere CO2-avtrykk enn annet industrifremstilt vaniljeduftstoff har. Forsknings- og innovasjonssatsingen vår er avgjørende for Borregaard.

Jeg er enig i, og har sagt flere ganger, at norsk næringsliv trenger en stabilitet i CO2-kompensasjonsordningen. Det er viktig. Men verktøyene vi har, treffer også norsk treforedlingsindustri. Vi jobber også generelt med kapitaltilgang for næringslivet, som er en ekstra viktig problemstilling som representanten tar opp.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Marit Knutsdatter Strand.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg er glad for at statsråden har merket seg interpellasjonen jeg har fremmet, og jeg gleder meg også til å diskutere bioøkonomi videre. Samtidig er det et poeng her at statsråden rett og slett sier rett ut at vi ikke vet hvor godt tiltakene i virkemiddelapparatet treffer per i dag, men samtidig påstår at de treffer skognæringen godt. Dette vil jeg utdype videre: Det ble trukket fram bl.a. på Treffpunkt Innlandet av klyngeleder for Norwegian Wood Cluster, Engebret Dæhlin, at regelverk om virkemidler ikke legger godt nok til rette.

Da vil jeg rett og slett spørre: Hvilke initiativ vil statsråden gjøre for å forenkle og forbedre dagens virkemiddelapparat konkret, og når vil flere miljøkrav, som innblanding av biodrivstoff i fossilt drivstoff, komme den norske skogen og norske bedrifter til nytte?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: La meg – hvis jeg var upresis – omformulere eller være helt tydelig: Virkemiddelapparatet skal treffe alle deler av norsk næringsliv, og en dobling av forsknings- og innovasjonssatsingen siden 2013 treffer dermed også norsk treforedlingsindustri. Men noen av tilbakemeldingene vi får fra treforedlingsindustrien, er også bakgrunnen for at vi nå foretar ikke bare stykkevis og delt gjennomgang, men en hel gjennomgang av hele virkemiddelapparatet for å se på om det er slik at f.eks. større, mer kompliserte innovasjons- og forskningsprosjekter ikke passer inn i de båsene vi har. Er det slik at for små og mellomstore bedrifter er det for vanskelig å finne frem, og man ønsker seg i stedet én dør inn?

Så har jeg tenkt å fortsette med det jeg har gjort siden jeg ble næringsminister i fjor, og det er å snakke mye med norsk treforedlingsindustri. Jeg vet at landbruksministeren, som har ansvar for norsk skognæring og da også tilfanget av råstoff, også er opptatt av å snakke med den næringen for å styrke den.

Presidenten: Per Olaf Lundteigen – til oppfølgingsspørsmål.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: For Senterpartiet betyr et grønt skifte økt produksjon og foredling av fornybare naturressurser, og skog er en viktig del av det. Lønnsomheten i foredling av tømmer er elendig. I Granavolden-plattformen heter det under skogbruk:

«Føre en næringspolitikk som også kommer norsk treforedlingsindustri til gode.»

Det er to store fabrikker, de tidligere Norske Skog-fabrikkene Saugbrugs og Skogn. De sliter. De sliter med fallende marked, fallende lønnsomhet. Det er behov for en enorm omstilling som koster milliarder. Mitt spørsmål er: Er regjeringa imot å bruke spesielle tiltak for å bedre lønnsomheten i treforedlingsindustrien? For her er det snakk om nye rammebetingelser som endrer situasjonen, for å sikre foredling av flis i Norge.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Regjeringen er ikke på prinsipielt grunnlag imot ethvert spesielt tiltak. Vi har en rekke spesielle tiltak for enkeltnæringer i Norge, noen av dem er kloke, og andre av dem er mindre kloke. Mitt poeng er at først og fremst må næringspolitikken se på de verktøyene som treffer alle, og som også er viktige for norsk treforedlingsindustri. Jeg er klar over at selv om lønnsomheten i selve skogbruket har gått opp de siste årene, har lønnsomheten i treforedlingsindustrien, og særlig investeringstakten, vært – hva skal man si – utfordrende de siste årene. Vi har, fra både min side og landbruksministerens side, hele tiden kontakt også med næringen selv. Vi får innspill, får spørsmål og får frem problemer som vi undersøker og forsøker å følge opp.

For øvrig og litt urelatert vil jeg bare nevne for ordens skyld at jeg ikke har økt regjeringens ambisjon for klimakutt – selv om det kanskje er slik at jeg tenker på 50 pst., er den 40 pst. innen 2030, bare så det er sagt.

Presidenten: Per Olaf Lundteigen – til oppfølgingsspørsmål.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Vi snakker om treforedling. For hver dag som går, rykker svenskene ifra og får store konkurransefortrinn. I Buskerud er det gjennomført én fabrikk, Splitkon, massivtrefabrikken. Den ble realisert ved at Investinor ikke var et aktuelt virkemiddel fra statens side. Det var Siva som kom inn og bisto økonomisk, på et forretningsmessig grunnlag.

Det som er det store problemet nå, er de store mengdene av slip og flis som vi snakker om, og de to store fabrikkene våre, i tillegg til Borregaard, går altså sakte, men sikkert nedover.

Er det virkelig sånn at den norske regjeringa ikke vil ha en strategisk næringspolitikk med spesielle tiltak inn mot den sektoren som løser den sektorens problemer – noe som er historisk i norsk tradisjon, og som er den internasjonale veien å gå? En bruker spesifikke tiltak for å ta spesifikke utfordringer.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nå legger representanten Lundteigen opp til en større og mer prinsipiell diskusjon. Jeg mener at det er grunn til å si at selv om vi trenger en overordnet generelt bra næringspolitikk, har spesielle bransjer spesielle utfordringer. Det kan i noen tilfeller være riktig å lage egne løsninger for dem. Det er ikke alltid det er like vellykket. Representanten Lundteigen nevnte Investinor. Investinor har jo fått øremerket eller holdt av en viss del av sitt investeringsbudsjett nettopp med tanke på bl.a. treforedlingsindustrien, uten at det har vært veldig saliggjørende av den grunn.

Jeg kan ikke gå inn på vilkårene for helt konkrete bedrifter. Men jeg kan si at både bioøkonomistrategien, virkemiddelgjennomgangen, det vi gjør innenfor forskning og utvikling – alt det har vi også utviklet, og kommer til å fortsette å utvikle, med innspill fra treforedlingsindustrien.

Presidenten: Torgeir Knag Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Dette er ein veldig interessant runde, for her har vi nettopp ei industrigrein der Noreg med sine utrulege fornybare ressursar – hav, skog, jord og kraft – har unike moglegheiter til å vri økonomien og prioritere å satse på det. Spesielt når det gjeld skog, er moglegheitene store, samtidig som utviklinga er negativ. Det verkar som at statsråden kontinuerleg seier: Ja, men vi satsar på forsking – at det er ei viktig satsing. Det er brei politisk einigheit om at forsking er viktig, men det vi snakkar om her, er større rammevilkår for desse nye satsingane – at ein vrir rammevilkåra slik at det blir mindre lønsamt å satse på det vi tradisjonelt har satsa på over lengre tid, som er petroleumsretta, og over på det som er fornybart og framtidsretta.

Kva er dei konkrete svara? Kva delar av verktøykassa er det statsråden har tenkt å ta i bruk for verkeleg å få fart på den industrien som dette representerer?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nettopp de verktøyene jeg har snakket om, er de viktigste verktøyene våre – også for treforedlingsindustrien. Dessuten er det sånn at i bioøkonomistrategien er treforedlingsindustrien, som jeg har ansvar for, en viktig del. Vi har også tatt initiativ til å fremme – en mindre del, men likevel relevant – bruk av tre som byggemateriale og jobber sammen med næringen for å fremme det og gjøre det mer kjent, bl.a. blant offentlige innkjøpere.

Det som er utfordringen for denne næringen, handler også om de generelle rammevilkårene. For eksempel er CO2-kompensasjonsordningen en generell utfordring for hele det norske næringslivet, selv om noen virksomheter har en spesiell utfordring også når det gjelder det.

Presidenten: Vi går videre til det siste hovedspørsmålet i denne muntlige spørretimen.

Ruth Grung (A) []: Jeg har et spørsmål til sjøsikkerhetsministeren. Vi nærmer oss våren, og det betyr at båtsesongen også nærmer seg. Vi har lang kyst, vi er et båtelskende folk og 900 000 har anskaffet seg fritidsbåt. Stortinget var veldig tydelig i 2016 da vi etterlyste en plan om å få en nullvisjon, på samme måte som vi har lyktes med vei. For baksiden av dette er at vi i fjor hadde 102 dødsfall, hovedsakelig knyttet til bruk av småbåt.

Så er vi kjent med at man har bedt Statens havarikommisjon om å gjennomføre en ny faktaundersøkelse, og så vidt vi har registrert, kom den før jul. Kan vi forvente at vi nå før denne sesongen får en skikkelig plan for nullvisjon med tanke på sikkerhet til sjøs, og ikke minst med tanke på fritidsbåter?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som representanten vel antyder, har vi varslet en egen melding til Stortinget om sjøsikkerhet. Den kommer til å dreie seg om fritidsbåter, men også om sjøsikkerhet for kommersielle skip. Jeg tør ikke love eksakt når den kommer, men jeg kan si at det arbeidet er i gang. En av grunnene til at den ikke er blitt lagt frem før, er nettopp at vi har ønsket å vente på den informasjonen, som vi har fått i disse dager, for å få et bedre faktagrunnlag. For hvis man skal ha tiltak som treffer, må man også ha god informasjon om hva som er utfordringen. Det er jo bl.a. slik at veldig mange av de drukningsulykkene vi har, skjer fra land. Det er ikke noe mindre alvorlig av den grunn, men det er likevel relevant. Det er også grunn til å se på om redningsvestpåbudet som kom, har hatt noen effekt.

Det er også slik at vi skal vurdere en rekke nye tiltak på fritidsbåtsiden. Og så skal vi samtidig forsøke å balansere hensynet til sikkerhet, at det skal være trygt å ferdes på sjøen, med den norske tradisjonen at sjøen er åpen, at den skal være for alle, og at det skal være hyggelig og trivelig å være der. De to tingene henger jo selvfølgelig sammen.

Ruth Grung (A) []: Jeg takker for svaret. Da vi gikk av som regjering, sendte vi ut et forslag og fikk veldig mange høringsinnspill. Så da er det jo litt underlig at det skal ta så lang tid på et så viktig område, samtidig som vi registrerer at stadig flere kjøper dyre, svære båter, og at antallet ulykker går opp.

Så mente iallfall rød-grønt initiativ, som fikk støtte fra resten av Stortinget, at det kanskje kunne være på sin plass å få på plass en midlertidig plan i regi av Redningsselskapet før denne sommeren hvis det viser seg at vi nok en gang går inn i en båtsesong uten å ha skikkelige tiltak. Spørsmålet er om man kunne se for seg at man, iallfall sammen med Redningsselskapet, kunne ha en kampanje med det formål å redusere ulykker.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Grunnen til at meldingen ikke har kommet, sa jeg noe om i mitt første svar. Det er rett og slett fordi vi ønsker et godt faktagrunnlag og en gjennomarbeidet analyse – hvilke ulykker er det, hvorfor skjer de, og hva er utviklingen over tid – som er bedre enn i dag.

Så er det sånn at en type kampanje som Redningsselskapet kan ha, er jeg veldig positiv til. Redningsselskapet har også fått noe midler over statsbudsjettet til å kunne lage det, sammen med andre viktige aktører, rett og slett fordi holdningsskapende arbeid er viktig.

Men så vil jeg bare minne om – til virkelighetsbeskrivelsen – at det er ikke slik at vi ikke har noen regler å forholde oss til. Snarere var jo en av de store debattene i denne sal nettopp redningsvestpåbudet, som er en ny, stor regel – kontroversielt, omdiskutert, men som nå er i effekt. Man må jo ikke glemme å vurdere de tiltakene som faktisk er innført, og ikke bare se hen mot stadig nye tiltak. Men jeg er enig i at det at det f.eks. er flere raske båter nå enn tidligere, gir grunn til å se på om vi skal gjøre mer.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme.