Stortinget - Møte torsdag den 28. mars 2019

Dato: 28.03.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 206 S (2018–2019), jf. Dokument 8:19 S (2018–2019))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [11:37:07]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe og Liv Signe Navarsete om å be regjeringen evaluere samhandlingsreformen og fremme sak til Stortinget om nødvendige tiltak for at samhandlingsreformens intensjoner kan nås (Innst. 206 S (2018–2019), jf. Dokument 8:19 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det vert gjeve høve til inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Erlend Larsen (H) [] (ordfører for saken): Samhandlingsreformen ga kommunene en betydelig økning i oppgaver og økt ansvar for primærhelsetjenesten. Reformen er blant de største oppgaveoverføringene som kommunene har måttet håndtere. Det var et krevende løft, ikke minst for de små kommunene med begrensede kompetansemiljø. Helse- og omsorgsministeren bak reformen, Bjarne Håkon Hanssen, uttalte at en ideell kommunestørrelse for samhandlingsreformen var på 30 000 innbyggere.

Noen av målene for samhandlingsreformen var en reduksjon i liggetid i spesialisthelsetjenesten, bedring av akutt/øyeblikkelig hjelp-tilbudet, økt oppmerksomhet om folkehelsearbeid og forebyggende innsats i kommunene og forsterket og potensielt mer fleksibel samhandling mellom helseforetak og kommuner. Dette er hva man kaller hårete mål, mål som er løst svært ulikt blant våre 422 kommuner. Ikke minst vil jeg stille spørsmål om kommunene er gode nok på forebyggende innsats, det å bidra til at folkehelsen blant befolkningen styrkes.

Samhandlingen mellom sykehusene og kommunene har også vært svært krevende. Dette ansvaret hviler ikke minst på sykehusene selv. Det er ingen tvil om at reformen har et forbedringspotensial blant samtlige involverte aktører. Det er også en konsekvens av det store omfanget reformen hadde. Samtidig viser en følgeevaluering Norges forskningsråd gjennomførte, at kommuner og helseforetak i hovedsak lojalt har fulgt opp intensjonene i samhandlingsreformen og søkt å realisere dem.

Det har blitt utført en rekke tiltak de syv årene reformen har vært virksom, bl.a. for å få til bedre overganger og arbeidsdelinger mellom sykehusene og kommunene. Primærhelsemeldingen og alle tiltakene som følger av denne meldingen, har vært viktig sammen med folkehelseprogrammet, Kompetanseløft 2020, ansettelser av psykologer i kommunene, styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten, osv. Alle de nevnte tiltakene er utført for å styrke de kommunale helse- og omsorgstjenestene, i tråd med samhandlingsreformens intensjoner.

Statsråden informerer i uttalelsen til saken om en rekke andre tiltak som utføres for å danne grunnlag for å vurdere hva som er de beste tiltakene for å ta samhandling enda et steg videre. Et av de kommende tiltakene er Nasjonal helse- og sykehusplan, som etter planen legges fram for Stortinget denne høsten. Det har med andre ord blitt utført en rekke tiltak som vi mener innfrir representantforslaget. Derfor støtter ikke regjeringspartiene forslaget.

Tore Hagebakken (A) []: Jeg legger til grunn at Senterpartiet sjøl vil redegjøre nærmere for forslaget, men det er altså slik at vi rød-grønne samlet slutter opp om dette. Vi ønsker en evaluering. Jeg vet – og det har statsråden også beskrevet i sitt brev til komiteen av 26. oktober i fjor – at det gjøres mye på mange fronter, men en evaluering tror jeg ville ha sett helheten på en bedre måte enn slik det nå legges opp til, at vi heller ikke får noen egen sak til Stortinget, men at det skal inngå i den nasjonale helse- og sykehusplanen. Der er det mye som skal inn.

Jeg tilhører som kjent et meget dynamisk parti, og vi er hele tida på jakt etter å gjøre forbedringer, også i egne konstruerte politiske løsninger som andre også har hatt fingrene litt i underveis. Helseminister Høie har vært med hele veien i regjeringa og er inne i sitt sjette år, så når statsråden skriver at samhandlingsreformen ikke har svart til forventningene, vil jeg, uttrykt med konduite, si at statsråden har vel et islett av ansvar for det sjøl. Jeg vil gjerne høre hva statsråden nå egentlig har tenkt å gjøre, hva vi kan forvente i den nasjonale helse- og sykehusplanen. For det må til kraftfulle virkemidler når det beskrives at en så viktig reform, som så mange står bak og mener er en god idé, ikke har svart til forventningene.

Fagforbundet er en av flere som har gitt høringsinnspill. De sier at det er avgjørende at kommunene har tilstrekkelig økonomi og kompetanse til å ivareta mer spesialiserte, komplekse pasientoppgaver, og at dette synes å være mangelfullt i dag. Det er jeg helt enig i. Jeg tillater meg å minne om at i Arbeiderpartiets alternative budsjett har vi over 5 mrd. kr – sagt på en annen måte, over 5 000 mill. kr – mer til kommunene og til spesialisthelsetjeneste enn det stortingsflertallet har gått for. En kan ikke se bort fra at så mye penger også kunne vært nyttige smøremidler når det nå gjelder å få samhandlingsreformen til å fungere på et bedre vis, så det er et tips til sittende regjering. Litt penger i systemet, i tillegg til ellers gode ideer, tror jeg ville gjort seg og også hatt veldig mange andre positive virkninger, uten at tida tillater at jeg drar den lange, lange listen akkurat nå.

Jeg vil på vegne av mindretallet i komiteen fremme våre to forslag.

Presidenten: Representanten Tore Hagebakken har teke opp dei forslaga han refererte til.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Samhandlingsreforma har ikkje fungert etter hensikta. På mange måtar opplever ein det som ei sparereform for sjukehusa, som har overført fleire og fleire oppgåver til kommunehelsetenesta utan at kommunane har fått tilført dei naudsynte ressursane for å overta desse oppgåvene.

Ifølgje Riksrevisjonen veit ein for lite om kvaliteten på pasientbehandlinga i kommunane, og her vil eg retta Stortingets syn mot at samarbeidet om pasientar som treng hjelp frå både kommunehelsetenesta og sjukehus, ikkje er godt nok, og kommunale døgntilbod for akutt hjelp vert ikkje brukte i stor nok grad som ei erstatning for sjukehusinnlegging. Kommunane si betalingsplikt for utskrivingsklare pasientar har ført til at liggetida på sjukehus har vorte kortare, og kommunane har i mange tilfelle fått ansvaret for særs sjuke pasientar. Samstundes har det ikkje skjedd ei systematisk opptrapping i kapasiteten og kompetansen i kommunehelsetenesta.

Det er ikkje tryggande når regjeringa nyleg sette i verk fleire grep som vil auka presset på kommunehelsetenesta ytterlegare. Blant anna vart vekting av døgnbehandling redusert i systemet for innsatsstyrt finansiering no før nyttår. Summen av dette gjer det meir lønsamt for sjukehusa å kutta ytterlegare i liggjetida.

I tillegg har kommunane fått betalingsplikt for utskrivingsklare pasientar, òg innan rusbehandling og psykiatri, sjølv om både kommunesektoren, fagfolk og brukarar har uttrykt bekymring for om kommunane har god nok kapasitet og kompetanse til å overta desse pasientane. Når helseføretaka fleire stader i landet kuttar i døgntilbodet i distriktspsykiatriske senter, noko me no ser i både Helse Møre og Romsdal og Sjukehuset Innlandet, vert dette eit dårleg bakteppe i førestillinga til regjeringa.

I sin sjukehustale tidlegare i år varsla helseministeren at samhandling skulle verta tema i den nye nasjonale helse- og sjukehusplanen. Han sa at no skal kommunane og sjukehusa verta partnarar og ikkje partar. Det er eit artig ordspel, men det løyser ikkje utfordringane i fastlegeordninga og kommunehelsetenesta, som sårt treng ei styrking for å kunna overta alle dei nye oppgåvene, og ikkje minst behandla pasientar som vert utskrivne frå sjukehusa stadig tidlegare.

Er det éin ting helsetenesta treng, er det akkurat ei slik evaluering som ein ønskjer i representantforslaget i denne saka, som kan gje oss svara på kvifor samhandlingsreforma ikkje fungerer som det var tenkt, og som kan følgjast opp med tiltak som gjer at reforma kan fungera og vidareutvikla seg, i tråd med dei gode intensjonane ho opphavleg skulle varetaka.

Med det viser eg til dei forslaga som Senterpartiet er med i.

Sheida Sangtarash (SV) []: Samhandlingsreformen skulle gi oss bedre samarbeid mellom ulike nivåer i helsetjenesten. Det er lett å være enig i at de fleste tjenestene skal flyttes nærmere folk, men vi får det ikke til – stadig flere oppgaver og flere og mer krevende pasienter flyttes til kommunen uten at det samtidig følger penger med. Skal vi lykkes med gode helsetjenester der folk bor, må det følge med penger, ressurser og langt bedre koordinering enn det denne regjeringen har fått til.

Eksemplene på mislykket oppgaveoverføring er mange. Innen rus og psykiatri har tilbudet i kommunene ikke blitt styrket i takt med nedbygging av døgnplasser. Det planlegges for stadig tidligere hjemreise fra landets fødeavdelinger samtidig som bare halvparten av landets kommuner har ansatt jordmor. Ambulansetjenestene pålegges større ansvar samtidig som de sentraliseres. Mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere har mer enn fordoblet seg siden 2015. Riksrevisjonen leverte i 2018 en rapport om kvalitet og tilgjengelighet i eldreomsorgen der det rettes alvorlig kritikk mot mangler ved pasientsikkerhet i eldreomsorgen.

Vi kan ikke late som at fastlegekrisen ikke fins, at fastlegene ikke har fått flere oppgaver enn det de burde, eller at det ikke er vanskelig å rekruttere nye fastleger. Kortere liggetid på sykehus har ført til at et tungt pasientansvar har blitt skjøvet over på fastlegene, men uten at kapasiteten har blitt økt tilsvarende. Økningen i legeårsverk har ifølge Riksrevisjonen vært tre ganger så stor på sykehus som i kommunene – til tross for samhandlingsreformen.

I dag stemmer regjeringspartiene imot en evaluering av samhandlingsreformen. Til høsten får vi en nasjonal helse- og sykehusplan, men helt uten en regjering som er villig til å legge en evaluering på bordet og til grunn, og det er svært uheldig. Det trengs et krafttak for å styrke helsetilbudet i kommunene. Det gjøres gjennom en kraftig styrking av økonomien i kommunene, vilje til å legge til rette for langt bedre koordinering og å sikre at det er attraktivt å jobbe i kommunehelsetjenesten. Ikke noe av dette har denne regjeringen vist vilje til å gjøre så langt, og dagens vedtak gir ingen endring på det.

Statsråd Bent Høie []: Jeg er glad for at det er stor oppslutning om at det er behov for å ta samhandling videre. Samhandlingsreformen har ikke svart til forventningene. Det er fortsatt mange utfordringer for å skape helhet og sammenheng i tjenestene – med de ressursene som er tilgjengelige.

Ifølge innstillingen viser Sykepleierforbundet bl.a. til at samhandlingsreformen bare i begrenset grad har bidratt til tjenesteutvikling. Det er jeg enig i. Reformens virkemidler førte til at de som skal samarbeide på tvers av sykehus og kommuner, i for stor grad så på hverandre som juridiske parter. Med det mener jeg at lovforankrede avtaler i stor grad regulerte samarbeidet. Det ble på mange måter en forhandlingskultur – ikke en samarbeidskultur.

Det vi trenger, er samarbeid som partnere for å lage gode og trygge pasientforløp. Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» må være utgangspunktet for et godt, samordnet tjenestetilbud til den enkelte pasient. Derfor vil samhandling være et sentralt tema i den neste nasjonale helse- og sykehusplanen, som kommer til høsten. Vi må legge til rette for at fagfolkene får bedre vilkår for å gi samordnede tjenester. Da må vi lære av de beste, både nasjonalt og internasjonalt. Vi må endre arbeidsformer, kultur og samhandling. Vi må ta i bruk teknologiske løsninger slik at behandling og oppfølging i større grad kan skje hjemme. Sykehusene må bli mer utadvendte, og de nære, kommunale tjenestene må bli viktigere for pasientene. Kompetanse og informasjon må deles mer effektivt enn i dag.

Helse- og omsorgsdepartementet arbeider nå med å samle erfaringer om samhandling og få innspill til hvordan dette arbeidet kan tas videre på en god måte. Vi har dialog med KS, og vi har fått innspill fra bruker- og profesjonsforeninger, fra helseforetakene og fra to egne rådgivningsgrupper. Evalueringer og rapporter fra forskningsmiljøer og departementets etater om samhandlingsreformen inngår også i kunnskapsgrunnlaget.

Jeg er trygg på at vi har et samlet og godt kunnskapsgrunnlag for å ta samhandlingen et steg videre. Det er ikke behov for en ny og tidkrevende evaluering. Nå skal vi legge til rette for at aktører i alle deler av helse- og omsorgstjenesten sammen kan bidra til å skape helhetlige og samordnede tjenester for pasientene. Dette vil jeg komme nærmere tilbake til når jeg legger fram den nye nasjonale helse- og sykehusplanen til høsten.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) []: Det er bra, når vi ikke får denne evalueringen, at samhandling i hvert fall blir viet stor plass. Jeg merker meg at statsråden i brevet i tillegg bruker uttrykket «bærekraft» i helsevesenet. Det er bra at det får stor plass i Nasjonal helse- og sykehusplan.

Statsråden prater om et godt kunnskapsgrunnlag. Men det ønsker også Stortinget å ha, det er viktig for Stortinget. Det bør statsråden ta med seg i arbeidet med denne planen.

Så må jeg spørre til slutt: Hva vil være hovedgrepene for at reformen skal svare til forventningene i Nasjonal helse- og sykehusplan?

Statsråd Bent Høie []: For det første: Evalueringen er jo gjennomført. Vi har hatt et evalueringsarbeid til et samlet budsjett på 41 mill. kr administrert av Forskningsrådet over fem år. Jeg vil anbefale komiteen å lese rapporten fra de seks hovedprosjektene under Forskningsrådet på evalueringen av samhandlingsreformen, som omfatter alle sider av reformen og gir et veldig nyttig kunnskapsgrunnlag for det arbeidet som vi skal ta videre. De fins fint samlet på ett sted. Overskriften er EVASAM.

I Nasjonal helse- og sykehusplan vil nettopp hovedgrepet være det som jeg sa: Vi skal gå vekk fra en idé om at en får samhandling gjennom å se på hverandre som økonomiske og juridiske parter, til å jobbe sammen som partnere rundt de enkelte pasientene og deres forløp.

Tore Hagebakken (A) []: Når statsråden sjøl slår fast at samhandlingsreformen ikke svarer til forventningene, må jeg spørre statsråden, som har vært statsråd lenge under Erna Solbergs regjeringstid, altså snart seks år: Hvor stor grad av ansvaret for at vi dessverre er i den situasjonen, tar statsråden og regjeringa?

Statsråd Bent Høie []: En kan alltid gjøre ting bedre. Jeg mener at det nå er på tide at vi tar et steg videre og ser på om vi kan få til samhandling ved å ta i bruk andre virkemidler enn dem som ble innført rett før jeg overtok som statsråd. Dette var virkemidler som var forberedt av den forrige regjeringen, virkemidler som delvis fikk støtte i Stortinget og delvis ikke fikk støtte i Stortinget fra dem som nå er i regjering. Ett av de virkemidlene som dagens regjeringspartier var imot den gangen, var kommunal medfinansiering. Den evalueringen som jeg viste til gjennom Forskningsrådet, viste at det heller ikke hadde noen særlig effekt, og derfor ble det avviklet av denne regjeringen.

Så har det skjedd mye på samhandlingssiden også siden det, bl.a. og ikke minst knyttet til det som nå gjøres gjennom å innføre pakkeforløp som går over i kommunene. Jeg har nok mer tro på den type tenkning: å se på pasientforløpene mer enn å bruke bare penger og jus.

Tore Hagebakken (A) []: Da vil jeg spørre statsråden med henvisning til hva jeg sa i eget innlegg – jeg syns egentlig det var et ganske godt innlegg: Jeg snakket om kommuneøkonomi, og jeg pratet om sykehusøkonomi. Jeg husker at da vi, statsråden og undertegnede, var sammen i helse- og omsorgskomiteen – det var en fin tid – var vi høye og mørke, begge to, i forhold til at en måtte inn med 12 mrd. kr mer over en fireårsperiode. Jeg går ut fra at statsråden er enig i at en er betydelig på etterskudd på det fra regjeringas side. I hvilken grad tror statsråden at et ordentlig kommunebudsjett og et skikkelig sykehusbudsjett, istedenfor å gå konstant på sparebluss, kunne ha bidratt til god samhandling?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er selvfølgelig enig i at penger er viktig. Derfor er jeg glad for at både sykehusøkonomien og kommuneøkonomien er bedre nå enn da Arbeiderpartiet styrte. Det er bra, og det er et godt utgangspunkt for å gi gode tjenester.

Men noe av hovedideen, i hvert fall sånn som jeg husker fra disse debattene i den tiden representanten og jeg satt i komiteen og tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen la fram samhandlingsreformen, var nettopp å prøve å komme vekk fra en tanke om at det var bare mer penger som var svaret på alle utfordringene i helsetjenesten, men at det handlet om mer grunnleggende ting. Det var noe av hele tanken bak samhandlingsreformen, som jo fikk bred tilslutning, nettopp som et steg på veien til å skape også en bærekraftig helsetjeneste og i neste omgang et bærekraftig velferdssamfunn i Norge.

Så jeg er enig i at vi kommer til å trenge mer penger og mennesker, men det kan ikke være svaret alene på de utfordringene som vi står overfor.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Eg opplever at helseministeren legg til grunn her i dag at alle svar i samhandlinga mellom sjukehus og kommunane skal løysast gjennom nasjonal helse- og sjukehusplan. I min heimkommune, Kvinnherad, der Valen sjukehus er ein betydeleg del av Helse Fonnas spesialisthelsetenester innan psykiske lidingar, ser ein at kommunen har store utfordringar knytte til samhandling og vidare oppfølging av pasientane etter utskriving. Kvifor vel helseministeren ikkje å ta kommunane på alvor i å sikra helsetenesta ute i kommunane?

Statsråd Bent Høie []: Jo, jeg tar kommunene på alvor og bidrar til å sikre ikke minst tjenester innenfor rus og psykisk helse i kommunene. De to siste årene har antall årsverk innenfor rus og psykisk helse i kommunene økt med over 2 000. Det er bl.a. et resultat av regjeringspartienes samarbeid om en opptrappingsplan på rusfeltet og en prioritering av psykisk helse, ikke minst hos barn og unge.

Derfor ser vi at kommunene nå, i motsetning til for ganske få år siden, har et etter hvert ganske omfattende tilbud innenfor både psykisk helse og rus, ikke minst rettet inn mot barn og unge. Vi er ikke ferdig med det arbeidet, men det er en god begynnelse, og kommunene er nødt til å settes enda mer i stand til å kunne gi et primærhelsetilbud til denne pasientgruppen.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Eg vil berre følgja opp med å retta statsråden sitt syn tilbake til Riksrevisjonens rapport om samhandlingsreforma, der nettopp rus og psykiatri vert særleg trekte fram. Riksrevisjonen er veldig tydeleg på at det kommunale tilbodet ikkje er styrkt tilstrekkeleg i takt med nedbygginga av døgnplassar i spesialisthelsetenesta.

Korleis kan statsråden forsvara framhaldet av nedbygginga av døgntilbod i psykiatrien, som me no ser ved DPS, særleg i Helse Møre og Romsdal og Sykehuset Innlandet?

Statsråd Bent Høie []: Det at en legger ned døgntilbud, betyr ikke at spesialisthelsetjenesten skal trekke seg tilbake. Tvert imot, det betyr at spesialisthelsetjenesten skal jobbe ute der folk bor, i kommunene, i team sammen med kollegaer fra kommunene. Det ser vi er den måten å jobbe på som gir de beste resultatene for de sykeste pasientene. Om lag 1 promille av Norges befolking – rundt 4 000 mennesker – har omfattende problemer med rus og psykisk helse. Det er disse som har de største utfordringene, og som tidligere ofte var langtidsinnlagte pasienter. Når de får den type team – noen kaller det ACT-team, noen kaller det FACT-team, jeg er ikke så veldig opptatt av hva det heter, men jeg vet at det fungerer – ser en at en får redusert antall innleggelser, redusert bruk av tvang og en betydelig livsmestring for disse pasientene. Det er det som er framtiden, og ikke at flest mulig blir liggende lengst mulig på døgnplasser.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.

Tellef Inge Mørland (A) []: Intensjonene bak samhandlingsreformen er veldig gode. Jeg tror veldig mange ønsker å kunne bli behandlet raskt og riktig nær der de bor, i kommunen sin, når det er mulig.

Samtidig må vi være åpne for å se på det vi ikke er i mål med, når det gjelder samhandlingsreformen. Jeg kan ta tre eksempler fra nylige saker som vi har behandlet i helse- og omsorgskomiteen, for å vise hvorfor det kan være klokt å gjøre noen justeringer, og hvorfor man kan lære noe av evalueringer.

Den ene saken går på ettervern og rus. Der hadde vi en samlet opposisjon som fremmet forslag og krav om å få til et bedre ettervern. Vi ser at mange lykkes godt mens de er i behandling gjennom spesialisthelsetjenesten, men så kommer de ut til kommunene, og så er ikke det nettverket der som de trenger for å lykkes videre, og så sprekker de i verste fall, og så er det tilbake i ny behandling. Det er verken bra for dem det gjelder, eller for fellesskapets bruk av midler at man ender opp i en evig runddans fordi man ikke klarer å samhandle godt nok for denne gruppen.

En annen sak er rehabilitering. Vi hadde for ikke så lenge siden en sak fra Rogaland med nedleggelse av et tilbud for kolspasienter i Egersund. Kommunene sa at de gjerne tok ansvaret, men det var nærmest et ordføreropprop i Rogaland som sa at de ikke var satt godt nok i stand til å ta det ansvaret ennå. Det bør vi som stortingspolitikere ta på alvor.

Det tredje eksempelet jeg vil nevne, går på psykisk helsevern og psykiatri – en sak vi nylig har hatt til behandling – der vi ser at det har vært en nedbygging av 2 500 sengeplasser de siste 20 årene. Samtidig sier kommunene også her at man ikke har den kompetansen eller økonomien som trengs for å ta tak i alle de komplekse utfordringene som er blitt overført til kommunene som følge av disse endringene. Regjeringen vil ikke engang stoppe opp og vente til man i en ny nasjonal helse- og sykehusplan kan behandle den problemstillingen grundig, men åpner opp for å fortsette den typen nedbygging på tross av signalene som kommer fra kommunene.

Dessverre synes jeg vi ser et mønster der det er økonomi som er begrunnelsen for kuttene i spesialisthelsetjenestene, ikke nødvendigvis faglighet. Det virker som om spesialisthelsetjenestene er tvunget til å stille spørsmålet: Kan vi sende denne regningen over til kommunene? Det er ikke et godt grunnlag for å lykkes med samhandlingsreformen.

Kommunene og spesialisthelsetjenestene må gis økonomiske muskler skal man få til samhandlingsreformen på en best mulig måte, ellers blir pasientene taperne. Det tar Arbeiderpartiet på alvor. Statsråd Høie sier at samhandlingsreformen ikke har svart til forventningene, og samtidig legger han til at vi ikke trenger mer evaluering. Vel, etter at Bent Høie har vært helseminister i omtrent seks år, må vi vel også kunne forvente at det er tid for handling for å få samhandlingsreformen inn i det sporet vi ønsker.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.

Forrige kapittel
Neste kapittel