Presidenten: Presidenten
vil foreslå at debatten begrenses til 5 minutter til hver partigruppe,
og at det ikke gis anledning til replikker etter de enkelte innlegg.
Videre foreslås det at de som måtte
tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid
på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Hadia Tajik (A) [10:03:30 ] : Det har oppstått ein debatt om
reglar for samansetjinga av Nobelkomiteen. Arbeidarpartiet vil stemma
for representantforslag 82 S, og me er òg medforslagsstillarar,
saman med Senterpartiet, SV, Kristeleg Folkeparti og Venstre. Det
gjer me fordi det i snart 40 år har vore ein praksis at parlamentarikarar
ikkje bør veljast inn i denne komiteen. Dei siste åra har me òg
fått illustrert kor viktig det er for truverdet til Nobels fredspris
– og eg vil òg understreka: for norsk utanrikspolitikk – at det
er eit tydeleg skilje mellom den komiteen som deler ut denne prisen,
og norske myndigheiter som slike.
For Arbeidarpartiet er det òg openbert
at dette skiljet vert mindre tydeleg viss stortingsrepresentantar
eller vararepresentantar vert valde inn i komiteen. Det har vore
tema i Stortinget ved fleire anledningar, og sjølv om det ikkje
har vore formalisert i noko vedtak, slik det har for regjeringsmedlemer,
har det vore liten tvil om kva som har vore Stortingets vilje. I
2008 slo alle partia i valkomiteen, unnateke Framstegspartiet, fast
at det har vore ei alminneleg oppfatning at stortingsrepresentantar
ikkje kan verta valde til denne komiteen. Samtidig sa fleirtalet
at dette ikkje var til hinder for at representantar som ikkje tok
attval, kunne verta valde til komiteen i siste sesjon av stortingsperioden.
Men det er lenge til siste sesjon – me er så vidt i gang med den
første.
Det er interessant å merka seg at
når Framstegspartiet ikkje var med i dette fleirtalet, var det fordi
partiet ønskte å gå lenger. Dei viste til at det er eit vedvarande behov
for å sikra Nobelkomiteens sjølvstende frå Stortinget, og dei slo
fast at dei fullt ut delte det synet at verken stortingsrepresentantar
eller regjeringsmedlemer bør sitja som medlemer av Nobelkomiteen.
Partiet ville difor at ingen representantar skulle delta i møte
før dei hadde gått av som medlemer av Stortinget.
Eg trur dei fleste vil vera einig
i at behovet for å sikra og synleggjera sjølvstende ikkje har vorte
mindre i åra som har gått sidan 2008. Tvert imot trur eg mange vil seia
at det har auka. Det er difor litt underleg å sjå snuoperasjonen
frå Framstegspartiet her.
Så vil eg meina at det ikkje er
lett å sjå noka grunngjeving for at dette skal vera annleis for
vararepresentantar enn for stortingsrepresentantar. Lovverket skil normalt
ikkje på dette, og viss vekta skal leggjast på komiteen sitt sjølvstende
og ønsket om å markera eit tydeleg skilje mellom komiteen og norske
myndigheiter, vil det ikkje vera nokon avgjerande forskjell om det
er stortingsrepresentantar eller stortingsvararepresentantar.
Arbeidarpartiets grunngjeving for
å støtta dette forslaget er prinsipiell. Det har ikkje vore nødvendig
å slå dette fast i form av eit vedtak tidlegare, fordi det har vore brei
einigheit i Stortinget om dette prinsippet, og ein har praktisert
i samsvar med det. Me hadde håpt at det òg denne gongen lét seg
løysa utan at ein gjekk så langt som å måtta vedta det, ved at alle
partia hadde respektert det som har kome fram i møte mellom dei
parlamentariske leiarane: at eit breitt fleirtal i Stortinget framleis
meiner dette. Når det signalet ikkje er teke, vil Arbeidarpartiet
stemma for begge punkta i representantforslaget.
I tillegg til spørsmålet om representantar
og vararepresentantar omhandlar forslaget òg eit ønske om utgreiing
for å sjå om det er andre forhold som ein bør ta omsyn til, og som
kan medføra at kandidatar ikkje kan verta valde. Leiarverv i internasjonale
organisasjonar kan vera eit slikt forhold, og òg det kan medføra
bindingar som kan skapa tvil om sjølvstendet til komiteen. Det er
noko som presidentskapet bør kunna greia ut og koma tilbake til
Stortinget med neste år.
Trond Helleland (H) [10:08:07 ] : Det er betimelig og riktig
å ha en debatt om hva slags prosedyrer Stortinget skal følge for
å oppnevne medlemmer til Nobelkomiteen. Tildelingen til Liu Xiaobo
viste at selv om Stortinget ikke blander seg inn i Nobelkomiteens
arbeid, kan det være andre land som oppfatter at uavhengigheten
ikke er så stor som den burde være. Derfor vil Høyre støtte alle
forslag som går på å utrede hvem som skal være valgbar, og hvem
som ikke skal være valgbar. Men det vi ikke kommer til å støtte,
er forslag som blir fremmet for å sette en stopper for en kandidat,
som er fremmet av et parti nå. Det er veldig enkelt: Den dagen Carl I. Hagen
ble Fremskrittspartiets valg som medlem av Nobelkomiteen, våknet
flertallet på Stortinget og sa at dette ikke går an. Hadde den diskusjonen
kommet opp da Stortinget trådte sammen i høst, eller helt uavhengig av
det valget som skal gjøres i år, ville Høyre ikke hatt noen problemer
med å støtte det. Men dette oppfatter vi som en straffeekspedisjon
mot Fremskrittspartiet, som vi ikke kan støtte.
Så vi vil ikke støtte punkt nr. 1
i forslaget, men vi vil be om at dette blir satt inn i en større
utredning. Men vi vil støtte punkt nr. 2 i forslaget, om å se på
internasjonale verv og eventuelt andre verv. Det innebærer f.eks.
at generalsekretæren i Europarådet vil bli rammet av en sånn regel.
Jeg mener at dette også bør være et veldig tydelig signal – for
punkt nr. 2 i forslaget vil også bli vedtatt – til Thorbjørn Jagland
om at han bør trekke seg fra Nobelkomiteen. Stortinget sier at vi
ønsker å utrede dette, men jeg har ikke hørt noen si at det å sitte
som generalsekretær i Europarådet er helt greit og forenlig med
å sitte i Nobelkomiteen nå. Så jeg mener at dette bør være et veldig
tydelig signal også om at han bør vurdere sin plass i Nobelkomiteen.
Det har hendt før at medlemmer har trukket seg, da i protest mot
at det har vært tildelinger av priser som de ikke har vært enige
i. Men også av hensyn til Norges renommé og med tanke på uavhengigheten bør
dette være et veldig tydelig signal, og derfor vil Høyre støtte
punkt nr. 2 i forslaget.
Jeg opplever at det Arbeiderpartiet
sa i sitt innlegg, også egentlig er en støtte til at en nå får ryddet
opp i dette forholdet. Da vil vi ha en ny situasjon. Da vil det
antagelig også bli diskusjoner om å oppnevne et nytt medlem fra
Arbeiderpartiets side.
Hans Andreas Limi (FrP) [10:11:18 ] : Saken vi nå behandler
i Stortinget, burde ikke vært behandlet på denne måten. Fremskrittspartiet
har forsøkt å vise vei i denne saken og har kommet med flere konstruktive løsningsforslag.
Det har ikke de andre partiene, med Arbeiderpartiet i spissen, godtatt,
og dermed har vi havnet i denne situasjonen. Jeg er for øvrig glad
for støtten fra Høyre.
Det har etter de siste ukers debatt
i offentligheten blitt mer og mer klart at denne saken ikke dreier
seg om prinsipper, men om person og Fremskrittspartiets kandidat
til Nobelkomiteen. Rett nok er det ingen av de andre partiene som
har våget å si dette rett ut, men det er nok det dette handler om.
Det at flere av partiene endrer prinsipper og argumenter i løpet
av de siste ukers debatt, er et klart bevis på dette.
Hastebehandlingen av denne saken
i dag er det foreløpig siste forsøket i rekken på å frata Fremskrittspartiet
sin forslagsrett på medlem til Nobelkomiteen. Og det er nettopp
dette som Fremskrittspartiet finner særdeles uheldig – at flertallet
av de andre partiene forsøker å frata Fremskrittspartiet forslagsretten.
Det har vært en sedvane gjennom mange år at partiene ikke blander
seg inn i hverandres forslag og utnevnelser til råd, utvalg og nemnder.
Denne sedvanen og dette prinsippet brytes i dag.
Det hevdes at Fremskrittspartiet
selv alltid har vært for dette prinsippet om valgbarhet til Nobelkomiteen, men
at vi nå ikke ønsker å følge det fordi vi skal ha Hagen inn i Nobelkomiteen.
Det er riktig at Fremskrittspartiet har vært kritiske til å velge
sittende stortingsrepresentanter inn i Nobelkomiteen, og at vi har
fremmet forslag om det motsatte tidligere. Våre standpunkter og tidligere
forslag har imidlertid kun fått Fremskrittspartiets stemmer, så
når vi følger de etablerte spillereglene i Stortinget, skal reglene
altså endres og gis tilbakevirkende kraft, eller dvs.: De foreslår
å endre reglene når det gjelder vår kandidat, og så vil de gjerne
at Stortinget skal si at det kan være upassende å være f.eks. generalsekretær
i Europarådet, så det bør presidentskapet utrede. Vår kandidat vil
de stoppe, deres eget medlem vil de la sitte.
Dette er et klart bevis på at det
skal etableres ett sett med regler for Arbeiderpartiet og et annet
sett med regler for Fremskrittspartiet.
Dersom Stortinget ville, kunne Stortinget
ha løst denne saken for lenge siden. Vår kandidat har selv foreslått
både å trekke seg fra sitt verv som 2. vararepresentant til Stortinget
og senere å søke om permisjon dersom han skulle bli innkalt i perioden.
Begge deler har blitt kontant avvist, dette på tross av at det tidligere
er gitt permisjon for representanter og varamedlemmer som har tiltrådt
som fylkesmenn, banksjefer, NRK-sjef, direktør for Vinmonopolet
og spesialrådgiver i UD, for å nevne noen.
Tidligere er det valgt inn en rekke
medlemmer i Nobelkomiteen med sterk tilknytning til Stortinget,
selv om mange har hevdet det motsatte den siste tiden. 1. januar
1985 tiltrådte Odvar Nordli Nobelkomiteen mens han var visepresident
i Stortinget frem til 1. oktober samme år. I 2000 tiltrådte Inger-Marie
Ytterhorn som medlem i Nobelkomiteen mens hun var 2. vararepresentant
til Stortinget i perioden 1997–2001 – uten debatt i Stortinget,
ingen motforestillinger ble reist.
I 2009 velger Stortinget daværende
stortingspresident Torbjørn Jagland og daværende odelstingspresident
Ågot Valle inn i Nobelkomiteen, uten at noen andre enn Fremskrittspartiet
reagerer på det. Og til sist fornyer Stortinget Jaglands tillit
i Nobelkomiteen etter at han er blitt gjenvalgt som generalsekretær
i Europarådet.
Denne saken burde vært løst ved
at de andre partiene fulgte praksis og sedvane og lot være å blande
seg inn i hvem Fremskrittspartiet utnevner som sitt medlem i Nobelkomiteen.
Da hadde vi sluppet den situasjonen som vi nå er oppi, og vi hadde
sluppet all den støyen og debatten som dette har skapt.
Arbeiderpartiet har gjentatte ganger
hevdet at grunnen til at de tar dette opp, er at de ikke ønsker
en politisering av Nobelkomiteen. Da tror jeg vi trygt kan konkludere
med at det er nettopp det Arbeiderpartiet har oppnådd med den holdningen
de har vist i disse prinsipielle spørsmålene, om at vi, Fremskrittspartiet,
skal få lov til å fremme våre kandidater til de utvalg og komiteer
som skal oppnevnes av Stortinget.
Jeg skal si litt om punktene i forslaget,
i og med at det er to punkter: Fremskrittspartiet vil stemme imot begge.
Vi kunne i realiteten støttet punkt nr. 2, men vi velger å stemme
imot begge, med henvisning til det representantforslaget som vi
har levert inn til Stortinget tidligere.
Marit Arnstad (Sp) [10:16:44 ] : Senterpartiet har etter en
grundig vurdering kommet til at vi støtter de forslagene som i dag
ligger på bordet. Vi velger å legge avgjørende vekt på at disse
forslagene nedfeller en praksis som allerede er sedvane, og som
er forstått som praksis, nemlig at stortingsrepresentanter og vararepresentanter
ikke skal sitte i Nobelkomiteen.
Det er helt riktig – som også representanten
Limi var inne på – at det har skjedd feil når det gjelder dette,
i fortid. Det var ikke heldig at SV fremmet Ågot Valle som kandidat,
og at hun ble valgt inn trekvart år før hun gikk ut av Stortinget.
Det var ikke heldig at Thorbjørn Jagland ble valgt inn trekvart
år før han gikk ut av Stortinget. Men det at en har gjort feil i
disse spørsmålene i fortid, er ikke et argument for at en skal gjøre
den feilen nok en gang. Det er tvert imot et argument for at en
denne gangen faktisk bør nedfelle denne sedvanen i en regel, og
dermed unngå at den type feil gjøres om igjen.
Det å bli vararepresentant til Stortinget
er et aktivt valg som en person tar. Når en person stiller seg på
en stortingsvalgsliste og det partiet som vedkommende representerer,
kommer inn på Stortinget, blir personen enten stortingsrepresentant
eller vararepresentant. Det er et aktivt valg. Det er for så vidt
også en problemstilling som den aktuelle kandidaten selv har erkjent
når vedkommende har foreslått bl.a. fritak eller permisjon knyttet
til vervet som vararepresentant. Det teller også – etter Senterpartiets
mening – med i det samlede bildet. Senterpartiet er for øvrig veldig
restriktiv med permisjoner eller fritak for stortingsvervet, enten
det skulle gjelde fylkesmann, statssekretær eller andre posisjoner
som folk får i løpet av stortingsperioden. Vi har også fremmet forslag
tidligere, bl.a. om at en ikke skal kunne bli statssekretær når
en sitter som stortingsrepresentant.
Senterpartiet legger også vekt på,
i motsetning til de andre forslagene som er fremmet, og som ligger
til behandling i komiteen, om både internasjonale verv og tidligere
politikere, at når det gjelder posisjonen som vararepresentant eller
som stortingsrepresentant, er det ingen avgrensningsproblematikk:
Enten er en det, eller så er en det ikke. Når det derimot gjelder
andre typer verv, erkjenner vi at det finnes en avgrensingsproblematikk
som en er nødt til å gjennomgå på en nøyere måte. Om det bare skal
gjelde ledere i internasjonale institusjoner, om det skal gjelde
nestledere, eller om det skal gjelde styremedlemmer, er noe en er
nødt til å se nærmere på. Men vi deler det som har kommet fram tidligere
i debatten, at det er et nokså tydelig signal om at en person som
er generalsekretær i Europarådet, ikke bør sitte i Nobelkomiteen.
Når det gjelder å vurdere det, vil vi overlate til sittende representanter
sjøl å vurdere sin posisjon i så måte. Men det skaper unødige spørsmål om
uavhengighet og også unødvendige bindinger, som det er vanskelig
å forholde seg til i en slik sammenheng. Ingen skal være i tvil
om at Senterpartiet mener det.
Det er også et annet forslag som
er til behandling, og jeg har lyst til å kommentere også det. Det
er et forslag fra SV om at tidligere politikere ikke skal kunne
velges inn i Nobelkomiteen. Det er Senterpartiet imot. Grunnen til
det er at det ikke kan være ekskluderende i seg sjøl at en i sitt
tidligere liv har deltatt i demokratisk virksomhet. Det kan ikke
være ekskluderende i seg sjøl at en har vært folkevalgt en gang
i tida. Da risikerer vi å få en nobelkomité som er rent professoral
eller akademisk. Tidligere folkevalgte må kunne ha en plass, men
det avgjørende må være avstanden tilbake til politiske verv, både
formelt og når det gjelder tid.
Med dette varsler jeg at Senterpartiet
kommer til å støtte dagens forslag. Vi mener at i spørsmålet om
vararepresentant er det et tydelig og enkelt forslag, som nedfeller
en praksis som allerede finnes. Vi er klar over at det er gjort
feilskjær her tidligere, men det fritar oss ikke for å rette det
opp i dag, og det forsvarer ikke at vi skal gjøre den feilen en
gang til.
Audun Lysbakken (SV) [10:21:48 ] : Vi er vitne til et stykke
trist politisk teater, regissert av stortingsgruppene til Fremskrittspartiet
og Høyre.
Det har vært bred enighet lenge
om de prinsippene som her er til diskusjon. Grunnen til at et forslag
som dette ikke har kommet på bordet, er at det har vært en bred
oppfatning av at det var en måte å tenke på som alle gruppene på
Stortinget ville forholde seg til i utnevning av medlemmer til Nobelkomiteen.
Når det ikke er sånn, er det nødvendig å stadfeste de prinsippene.
Derfor er SV med på å fremme det forslaget som skal behandles i
dag, og SVs gruppe vil stemme for det. Det handler om hensynet til
komiteen og prisen, understrekingen av uavhengigheten. Og de erfaringene
som både Nobelkomiteen og Norge har gjort seg de siste årene, tror
jeg understreker for oss alle hvorfor det er riktig.
Jeg er enig i at det går an å ha
en diskusjon om ulike sider ved den praksisen som har vært knyttet
til valg tidligere. Men det er ingen tvil om, og det er også slått
fast i det arbeidet som Fremskrittspartiets stortingsgruppe har
bestilt i forkant av dette valget, at det har vært og er en forskjell
på utgående representanter og det vi står foran her, nemlig en som
er valgt inn til Stortinget ved begynnelsen av en periode.
Det blir sagt at dette forslaget
handler om én person. Nei, det gjør ikke det. Det er Høyre og Fremskrittspartiet
som får dette til å bli en sak om én person. Jeg synes representanten
Helleland sa det ganske oppsiktsvekkende klart her i sted, han sa
at Høyre ikke ville hatt noen problemer med å støtte dette på et
annet tidspunkt. Det er ganske oppsiktsvekkende. Det betyr jo at det
er Høyre som veldig tydelig får denne saken til å handle om Carl
I. Hagen, for Høyre har et prinsipp, det gjelder bare ikke for akkurat
Carl I. Hagen. Det samme gjelder Fremskrittspartiet, som har hatt
dette prinsippet og åpner for å ha prinsippet igjen i framtiden,
men som ikke vil ha det akkurat nå. Så ansvaret for denne situasjonen
ligger 100 pst. hos Høyres og Fremskrittspartiets stortingsgrupper,
ikke hos de partiene som prøver å stadfeste et prinsipp som vi trodde
vi var enige om.
Representanten Arnstad har hørt
om et forslag fra SV som jeg ikke har hørt om. Vi har ikke foreslått
at det skal bli forbudt å oppnevne tidligere politikere, men jeg synes
det også er en del av denne diskusjonen – den kan vi komme tilbake
til på fredag – for den praksisen som til tider har vært med å fylle
komiteen med tidligere partitopper, er vi kritiske til. Derfor er
også SVs forslag til vara til komiteen et forslag som skiller seg
veldig tydelig fra den praksisen og fra andre partiers forslag.
Vi legger to prinsipper til grunn.
Det ene er at medlemmene av Nobelkomiteen skal ha tilstrekkelig
avstand til Stortinget. Det andre er at partiene skal bestemme selv.
Jeg mener at den beste måten å forene de to prinsippene på er å
slå fast prinsippet om uavhengighet nå, før Stortinget skal gjøre
sine valg til komiteens sammensetning.
Trine Skei Grande (V) [10:25:41 ] : Det er forholdsvis lenge
siden Venstre hadde noen i Nobelkomiteen. Nå står vi for tur til
å få en vara, og det gleder vi oss til. Jeg tror at vi har nok folk
i partiet til at vi skal klare å komme oss unna stortingsrepresentanter
og vararepresentanter.
Det Venstre hadde håpet på med denne
prosessen, var at Stortinget kunne ta seg litt bedre tid, sånn at
vi faktisk kunne gå gjennom hele regelverket og lage et nytt regelverk
som alle kunne være enige om, som vi hadde utredet ordentlig og
som hadde ligget der. Den tida følte ikke de andre partiene at man
hadde, så vårt forslag om å gi oss den tida og gjøre dette på skikkelig
vis, falt i møte i arbeidsgruppa til valgkomiteen.
Jeg tror at hele denne prosessen
hadde stått seg på at vi hadde gitt oss tid til å puste med magen
og fått en ordentlig gjennomgang av også de andre Dokument 8-forslagene
før vi gikk til valg. Jeg tror heller ikke at det hadde svekket
Stortingets omdømme om vi hadde gjort dette på ordentlig vis – og
lært at dette var det mulig å vente litt med. Men jeg skjønner at
presidentskapet og de andre partilederne syns det viktigste var
å ha dette ferdig før prisutdelingen. Det er ikke en vurdering vi
deler. Jeg tror fredsprisen ville stått seg på om vi hadde tatt
oss tid til å lage et helhetlig regelverk. Nå gikk ikke det, så
da er vi med på det forslaget som ligger her, som vi mener er å stadfeste
det som har vært kutymen, og som har utviklet seg over tid. Det
er ingenting i veien for å kikke bakover i tida for å finne både
permisjoner og oppnevninger som ikke var smarte. Vi plasserte statsråder
i Nobelkomiteen for en tid tilbake. Det har vi sluttet med. Men
betyr ikke at det er et argument for å bryte de prinsippene som
har utviklet seg over tid. Det er klart at vi har hatt noen vekkere
med noen prisutdelinger som har slått hardt inn i norsk politikk,
på en måte som gjør at vi kunne ha ønsket at vi kunne ha koblet
landet og prisen mer fra hverandre.
Jeg tror – jeg må påpeke det, for
det er ikke alltid det skjer – at jeg var enig i alt det som Marit
Arnstad sa fra denne talerstolen i dag. Alle vurderingene som Senterpartiet
har her, tror jeg også Venstre deler. Vi mener det er viktig at
vi også understreker partienes rett til sjøl å velge hvem som skal
representere partiet. Jeg tror det vil være en veldig negativ tone
å legge seg på hvis de store partiene f.eks. skulle bestemme hvilke
personer i de mindre partiene som skulle inneha stillinger. Det
er i hvert fall ikke et prinsipp som jeg tror det er riktig å bevege
seg inn på. Vi er også veldig kritisk til bruken av permisjoner
til verv som ikke handler om å representere Norge utad, som jeg
mener er noe helt annet. Det betyr ikke at vi er for at man skal
ha permisjoner for å bli vinmonopoldirektør eller fylkesmann. Det
er vel heller ikke praktisert de siste årene, så det blir litt søkte
eksempler å dra fram, fordi vi har strammet mye inn på dette området
fra før.
Så er det sant – med det forslaget
som ligger her – at det gir en klar indikasjon for andre internasjonale
verv på vegne av Norge. Det er klart at når vi har en generalsekretær
i Europarådet, var det Norge som drev valgkampen for at han skulle
få den jobben. Vi brukte norsk UD, norske parlamentarikere og norske
ressurser for å få en slik internasjonal posisjon. Å tro at det
kan frikobles fra Nobelkomiteen, er i peneste utsagn ganske naivt.
Det ligger klare beskjeder til flere,
syns jeg, i det forslaget som ligger her nå. Jeg håper at vi i hvert
fall kan ha en prosess der vi behandler dette prinsipielt, og så
må vi ta følgen av det etter at de avgjørelsene er tatt.
Knut Arild Hareide (KrF) [10:30:07 ] : For ein sentrumsven
er det godt å høyre at Venstre er einig i alt Senterpartiet har
sagt. Det er ikkje kvar dag. Eg har òg lyst til å seie at når det
gjeld det å ha tidlegare politikarar i Nobelkomiteen, er det viktig,
for politikarane sit nettopp med kompetanse, erfaring og kunnskap
som vil vere viktig i Nobelkomiteen – sjølv om det ikkje nødvendigvis
treng berre å vere tidlegare politikarar.
Men denne debatten handlar om noko
anna. Den handlar om ikkje noko mindre enn Nobelkomiteens uavhengigheit
av Stortinget. I 40 år har vi hatt den praksisen at stortingsrepresentantar
ikkje bør veljast inn i komiteen. Dei siste åra har vi fått eksempel
på og fått illustrert nettopp kor viktig det har vore for truverdet
til Nobels fredspris – og eg vil leggje til, for norsk utanrikspolitikk
– at det er eit tydeleg skilje mellom komiteen som deler ut prisen,
og norske myndigheiter, eit skilje som både storting og regjering
i det offentlege rom var veldig tydelege på nettopp å streke under
så seint som i 2010. For Kristeleg Folkeparti er det openbert at
dette skiljet blir mindre tydeleg om stortingsrepresentantar eller
vararepresentantar blir valde inn i komiteen.
Eg høyrer at representanten Limi
er opptatt av at forslagsretten til Framstegspartiet skal bli varetatt.
Eg har opplevd at er det eitt perspektiv som for eit samla storting
har vore viktig i denne saka, er det nettopp å vareta den forslagsretten.
Frå start til slutt i denne prosessen har det vore viktig for eit
samla storting å seie at Framstegspartiet bør behalde forslagsretten.
Framstegspartiet har sjølv sett
det problematiske. Det var Framstegspartiet som gjekk til konstitusjonell avdeling
på eiga hand og bad om å få ei vurdering av kva det ville bety at
første vararepresentant til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité
og første vararepresentant til Stortingets utanriks- og forsvarskomité
skulle sitje i Nobelkomiteen. Dei fekk eit tydeleg råd. Sjølv om det
ikkje er gjort noko vedtak i Stortinget, kom det ei tydeleg anbefaling
– så tydeleg som det kan vere utan at det er gjort eit formelt vedtak.
Det rådet vel Framstegspartiet å setje til sides, og det er grunnlaget
for denne saka.
Eg har òg lyst til å streke under
det som blir sagt i den utgreiinga frå konstitusjonell avdeling
på Stortinget, at ettersom hensikta er å leggje avgjerande vekt
på komiteen si uavhengigheit og ønsket om å markere eit tydeleg skilje
mellom komiteen og norske myndigheiter, vil det ikkje vere naturleg
å skilje mellom stortingsrepresentantar og vararepresentantar når
det gjeld valbarheit til Nobelkomiteen.
Nobel-direktør Olav Njølstad har
òg i det offentlege rom kommentert det å føreslå første vararepresentant til
Stortinget til Nobelkomiteen. Han seier: «Det vitner også om liten
forståelse og respekt for Nobelkomiteens arbeid.»
Og som òg Marit Arnstad sa frå denne
talarstolen: Carl I. Hagen har sjølv vist forståing for denne problemstillinga
ved at han har bede om permisjon og fritak. Problemet med det er
at det kan vere i strid med Grunnlova å gi den valde representanten,
Hagen, permisjon og fritak.
Kristeleg Folkeparti vil støtte
dei to forslaga som ligg til behandling, men eg må seie eg synest
det som kom frå representanten Helleland i dag er litt underleg.
Det er heilt riktig at det er problemfylt at òg den sitjande leiaren
for Europarådet sit i Nobelkomiteen. Det er eg heilt einig med representanten
Helleland i. Men i dag synest representanten Helleland det er problemfylt,
men det er ikkje problemfylt at stortingsrepresentantar blir valde
inn. Det blir som å seie at det er veldig galt å kjøre i 80 km/t
i ei 50-sone, men at det er heilt greitt å kjøre i 130 km/t i ei
80-sone. Det er vanskeleg å forstå sett utanfrå i dag.
Bjørnar Moxnes (R) [10:35:24 ] : Plassene i Nobelkomiteen er
viktige i de interne tautrekkingene om prestisje og ære på Stortinget.
I høst har det blitt mye støy ettersom Fremskrittspartiets stortingsgruppe
vil bruke sin plass i komiteen til å hedre partiets stifter og «grand old
man», og Carl I. Hagen har som vanlig klart å stjele showet.
Men det viktigste spørsmålet er
det ingen som, paradoksalt nok, har tatt tak i, nemlig: Hvor er
hensynet til Alfred Nobel? Grunnlaget for utdelingen av prisen er Nobels
testament fra 1895, og her heter det at prisen for «fredsförfäktare»
skal utdeles av en komite på fem, utpekt av Stortinget.
Siden 1900 har Stortinget bistått
Nobelstiftelsen – en privat svensk stiftelse – med å utpeke priskomiteen. Testamentet
sier ikke noe om at de som velges, skal være knyttet til de partiene
som er representert på Stortinget. Men det må legges til grunn,
mener vi, at Nobels hensikt var å få bistand fra de best mulig kvalifiserte
til å realisere formålet med prisen. For å utføre oppgaven i tråd
med testamentet må man ha gjort en forsvarlig utredning av hva Nobel
selv ville med prisen. Det holder ikke med gjetninger eller egne
forestillinger, dette må utredes på grundig vis. Det har Stortinget
ennå ikke gjort, men det er det Rødt har levert inn forslag om.
I årene fram til annen verdenskrig
var det flere sentrale personer i fredsbevegelsen som var medlem
i Nobelkomiteen. Ved innstillingen til komiteen ble det lagt vekt
på kunnskaper i språk og internasjonal fredspolitikk. Men i 1948
hadde Arbeiderpartiet hatt stor framgang og ønsket plassene fordelt
mellom partiene ut fra antall representanter i siste valg, beleilig
nok. I debatten i Stortinget framkom det sterk uro for at dette
ville endre prisens profil og bringe inn andre hensyn enn dem som burde
styre valget av vinnere av Nobels fredspris. Representanten Hambro
uttalte, med tilslutning fra flere:
«Det er første gang man ved valg
til Nobel-komiteen har betraktet denne komité, jeg hadde nær sagt som
et partipolitisk bytte, hvor man som ved valg til mer politisk pregede
tillitsverv skulle gå frem etter en geometrisk forholdstallsfordeling
mellom partiene. Jeg kan ikke tenke meg noe som står sterkere i
strid med Nobels ånd og de forutsetninger under hvilke Stortinget
påtok seg å oppnevne det utvalg som skulle foreta utdelingen av
prisen.»
Stortinget har 23. oktober 2017
fått et brev hvor Nobel Peace Prize Watch gjentar flere tidligere
henstillinger, fra ti år tilbake i tid, om at systemet for valg
av medlemmer må endres. I brevet vises det til avklaringer av oppgaver
og ansvar innad i Nobelstiftelsen i de senere årene, hvor vedtak
fra svenske myndigheter har understreket at prisene utdeles av Nobelstiftelsen,
og at stiftelsens styre har det fulle og endelige ansvaret for alle
prisene, også fredsprisen, og for at tildelingene er innenfor testamentets
formålsbeskrivelse.
Stortinget mottok 29. november 2017
en offentlig henstilling fra 17 professorer fra de juridiske fakultetene i
Oslo, Bergen og Tromsø som peker på de rettsreglene som gjelder
i denne saken, nemlig at Stortinget plikter å ta stilling til Nobels
intensjon med fredsprisen og sikre at Nobelkomiteen består av de
best kvalifiserte ut fra fredsprisens formål. Sentralt i dette bildet
er Nobels oppfatning av fredsforkjempere – de som skulle virke for
nasjonenes forbrødring, for reduksjon eller avskaffelse av stående
armeer og for fredskongresser.
Stortinget har tatt på seg en særegen
oppgave som valgkomité for en privat svensk stiftelse. Det er litt
på siden, vil vi si, av Stortingets funksjoner etter Grunnloven. Det
bør, som Rødt har foreslått, utredes hva formålet med prisen er,
og om denne utvelgelsesprosedyren er i tråd med de formål og de
hensyn som Alfred Nobel la til grunn i sitt testamente. På veien
dit, og til vi får et vedtak om det, vil Rødt støtte ethvert forslag
som kan bidra til å tette skottene mellom Stortinget og komiteen,
slik som de framlagte forslagene til dels vil gjøre. Men det viktige er
å få en utredning og deretter få en helt annen type valgordning,
mener vi.
Presidenten: De
talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:40:44 ] : Dette innlegget
står for min egen regning. Jeg tar ordet fordi jeg var en av dem
som fremmet Carl I. Hagens kandidatur, og jeg synes faktisk at denne
saken er såpass viktig at flere burde ha mot i seg til å ta ordet
istedenfor at vi får oppramsing fra de parlamentariske lederne.
Arbeiderpartiet har i denne saken
drevet et uverdig og politisk spill og brukt Stortinget som sin
egen lekeplass. For å referere Groucho Marx: Jeg har mine prinsipper.
Liker du dem ikke, har jeg andre.
Denne dobbeltmoralen summerer på
greit vis Arbeiderpartiet og småpartiene i denne saken. Med et fikenblad
har de på desperat vis lett etter muligheter for å hindre demokratiet
i å virke, til stor applaus fra mediene, som ikke har noe meningsmangfold,
det er den samme meningen som gjentas mangfoldige ganger.
Nobels fredspris er det norske folks
pris. Den tilhører verken Jonas Gahr Støre, Trine Skei Grande eller
mediene. Nåde dem som trekker inn folket i denne politisk korrekte
prosessen. Nobelkomiteen skal ikke ha alternative røster. Medlemmene
skal ha den samme innfallsvinkelen til de store trender, til konflikter,
til globale institusjoner, og de skal ha det samme verdenssynet.
Carl I. Hagen vil ødelegge denne idyllen.
Det er blitt hevdet at med vararepresentant
Hagen i komiteen vil utenlandske myndigheter mene at prisen har
politiske bindinger. Ærlig talt, dette fikenbladet er så bitte lite
at alt er synlig, og det som blottlegges, er ikke mye å være stolt
av.
Her har Stortinget nominert tidligere
statsministre og partiledere på rekke og rad, og så skulle Carl
I. Hagens varaplass være utslagsgivende? Hvor informert tror egentlig
salen at ambassadene fra utenlandske land er om forholdene i Norge?
Tror de virkelig at Carl I. Hagens varaplass, med oppmøte to–tre
ganger i året, skal være det som gjør at Norge virker ikke troverdig,
og at de boikotter Norge? Det er en ganske underlig innstilling
å ha, særlig når Carl I. Hagen ikke var i komiteen da boikotten fra
Kina skjedde.
Mediene elsker å hevde at Carl I.
Hagen er høy på seg selv. Det singler i glass. Er det noen som er
høye på seg selv, er det medienes kommentatorer, de som hausser
opp hverandre, konkluderer helt likt og er helt innenfor. I morgen
kommer de til å være helt enige igjen: Christian Tybring-Gjedde
er en oppvigler. Han er en oppvigler i Stortinget, i eget parti,
og selvsagt har de snakket med en eller annen som kan bekrefte akkurat dette.
Store deler av det norske folk ønsker
Carl I. Hagen i komiteen. Hva betyr det? De som kommer innenfor, forholder
seg til folket hvert fjerde år, samme kan det være ellers.
Kristelig Folkeparti sier at i den
påståtte medmenneskeligheten vil kanskje Carl I. Hagen få en pensjonsslipp
i posten, men han skal altså dø i skam i det han har gjort i 30
år i norsk politikk, både for medier og for det norske folk. Venstres
illojalitet i denne saken taler for seg selv.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.