Stortinget - Møte tirsdag den 12. juni 2018

Dato: 12.06.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 377 S (2017–2018), jf. Dokument 8:172 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [10:02:16]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Olaug V. Bollestad og Geir Jørgen Bekkevold om utviklingshemmedes rettigheter og likeverd og om tiltak som styrker de grunnleggende rettighetene til mennesker med utviklingshemming (Innst. 377 S (2017–2018), jf. Dokument 8:172 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lise Christoffersen (A) [] (ordfører for saken): Først av alt, takk til forslagsstillerne fra Kristelig Folkeparti for å reise en svært viktig sak, nemlig behovet for at Stortinget involveres i regjeringas arbeid med en sektoroverskridende strategi- og handlingsplan for likestilling av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Statsråden har i sitt svarbrev til komiteen bekreftet at Stortinget vil bli involvert på egnet måte. Selve det konkrete forslaget i saken fra Kristelig Folkeparti gjelder et ønske om å få en stortingsmelding med forslag til tiltak for utviklingshemmede spesielt.

Komiteen har ikke hatt høring i saken. Vi vet likevel noe om organisasjonenes holdning i saken. Organisasjoner som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FFO, og Norges Handikapforbund, NHF, er mest opptatt av at de sikres reell medvirkning og innflytelse i regjeringas arbeid med strategi- og handlingsplan, herunder faste kontaktpunkter med sektoransvarlige departementer. De er foreløpig ikke fornøyd med måten de er involvert på, så langt. Statsråden har svart på dette i Dokument 15:1516 for 2017–2018 den 22. mai i år. Komiteen er delt i sin vurdering av statsrådens svar. Flertallet har ingen ytterligere kommentarer utover statsrådens svar på dette punktet. Mindretallet har fremmet forslag som understreker at organisasjonene må trekkes tettere med i arbeidet med strategiplanen enn det som har vært tilfellet til nå.

Når det gjelder ønsket om stortingsmelding, er de utviklingshemmedes egen organisasjon, NFU, veldig klare på at de ønsker en egen stortingsmelding om situasjonen for utviklingshemmede. De andre organisasjonene støtter dem i det. Statsråden anser imidlertid ikke det som hensiktsmessig, slik hun sier i svarbrevet til komiteen.

Komiteen har delt seg i et flertall og et mindretall også på dette punktet. Flertallet viser til Jeløya-erklæringens visjon om et samfunn der alle kan delta, og at en oppfølging av det såkalte Rettighetsutvalgets anbefalinger, som gjelder hele livssituasjonen til personer med utviklingshemning, vil bli ivaretatt gjennom strategiplanen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mindretallet er ikke enig i det og fremmer forslag om at det skal legges fram en stortingsmelding med forslag til tiltak for at utviklingshemmede skal få oppfylt sine menneskerettigheter på linje med andre, slik Norge er forpliktet til etter FN-konvensjonen.

Mindretallet i komiteen har, foruten forslag om tettere involvering av organisasjonene i utarbeidelsen av strategiplanen og en egen stortingsmelding med tiltak for utviklingshemmede, også fremmet tolv forslag der det skisseres hvilke temaer en slik stortingsmelding bør omhandle. Jeg benytter anledningen til å ta opp de forslagene Arbeiderpartiet står bak, og vil begrunne dem i et seinere innlegg.

Presidenten: Representanten Lise Christoffersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kristian Tonning Riise (H) []: Å styrke rettighetene til mennesker med utviklingshemning er et viktig politisk arbeid. Derfor har det også vært gjenstand for grundig utredning og debatt tidligere. Det er viktig å ha med seg denne bakgrunnen når en skal ta stilling til denne saken i dag.

Den 3. oktober 2016 leverte rettighetsutvalget sin utredning NOU 2016: 17, På lik linje, til Barne- og likestillingsdepartementet. I rapporten foreslås det åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for mennesker med utviklingshemning. Denne NOU-en var en oppfølging av Meld. St. 45 for 2012–2013, Frihet og likeverd, som ble behandlet i Stortinget høsten 2013.

I innledningen av stortingsmeldingen kan vi lese:

«Tiden er moden for en ny gjennomgang av levekårene for mennesker med utviklingshemming samt å vurdere hvor langt vi er kommet i å gjennomføre ansvarsreformens mål».

Formålet med meldingen var å vurdere i hvilken grad de politiske ambisjonene var gjennomført i praksis for personer med utviklingshemning. Meldingen konkluderte med at målene ikke var oppnådd, og at utviklingen på enkelte områder hadde gått i feil retning. Derfor bad Stortinget den gangen regjeringen om å sette ned et utvalg som skulle foreslå tiltak. Resultatet av det kan vi som nevnt lese i NOU-en På lik linje.

Nå har vi egentlig kommet et steg lenger. Regjeringen er i gang med å følge opp tiltakene som foreslås i NOU-en, gjennom en strategiplan, som skal både inneholde en oversikt over pågående tiltak og beskrive nye, konkrete tiltak.

Jeg vil i likhet med representanten Christoffersen berømme Kristelig Folkeparti for at de løfter denne problematikken. Vi er helt enige i intensjonen, men konklusjonen i representantforslaget vil dessverre oppnå det motsatte av det jeg antar er Kristelig Folkepartis ønske, nemlig å framskynde og intensivere arbeidet med å bedre utviklingshemmedes rettigheter.

Det er også vanskelig å forstå logikken bak forslagene til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i denne saken, som egentlig kun går ut på å detaljstyre hva en ny melding skal inneholde – punkt for punkt. Det er fristende å spørre om de samme partiene også ønsker at en ny melding eventuelt skal følges opp av en ny NOU. I så fall er runddansen komplett.

Det er ikke en ny stortingsmelding vi trenger nå. Det vi trenger, er handling. Det vi trenger, er konkrete tiltak. Derfor bør Stortinget i dag unngå å instruere regjeringen i å være mindre handlekraftig.

Hanne Dyveke Søttar (FrP) []: Inkludering av mennesker er en prioritert oppgave for regjeringen. Dette gjelder alle mennesker, inkludert mennesker med utviklingshemning, som dette forslaget omhandler. Dette arbeidet er allerede i gang.

Som det ble nevnt, la rettighetsutvalget fram sin utredning, På lik linje, høsten 2016. Regjeringen bruker denne som en rettesnor for sitt videre arbeid. Regjeringen har også besluttet å utarbeide en strategiplan, som skal følge opp de anbefalingene som utvalget kom med. Denne planen skal beskrive politiske mål, rammer og prioriteringer. Regjeringen vil i dette arbeidet også gi en oversikt over pågående statlige tiltak og beskrive de tiltakene som kommer.

Utredningen var grundig og omfattende. Den genererte 139 høringsinnspill, der veldig mange var fornøyd med den gjennomgangen som var gjort.

Mindretallet i komiteen har i denne saken lagt fram 14 forslag. Intensjonen bak forslagene er man kanskje ikke uenig i, men å be regjeringen legge fram en ny stortingsmelding, er jeg ikke sikker på er rette veien å gå. Det som er viktig for å komme videre, er rett og slett å komme videre. Hvis man sammenligner mindretallets forslag med de åtte løftene i utredningen samt ser på det som er varslet i svarbrevet fra statsråden, ser vi at innholdet i disse forslagene allerede blir fulgt opp av regjeringen. Behovet for en ny, eller nye stortingsmeldinger, er ikke til stede.

Sjøl om en offentlig utredning kan følges opp av en stortingsmelding, er det ikke nødvendig i alle saker, og i hvert fall ikke i denne saken, der arbeidet allerede er i gang. Stortingets ønske om å bli involvert i arbeidet med strategiplanen har blitt hørt.

Til slutt: Jeg har stor tro når statsråden sier at hun vil orientere Stortinget på egnet måte om arbeidet med å lage denne strategiplanen. Jeg ser fram til den orienteringen og gleder meg til å se strategiplanen når den er ferdig. Jeg tror den vil oppfylle alle ønskene vi her i salen har.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil også takke forslagsstillerne Olaug V. Bollestad og Geir Jørgen Bekkevold fra Kristelig Folkeparti for forslaget, der de belyser de grunnleggende rettighetene til mennesker med utviklingshemning.

Senterpartiet støtter fullt ut representantforslaget om en egen stortingsmelding. Det framgår av mindretallsforslag nr. 2. Det er spesielt at regjeringa ikke kan støtte det forslaget. Dersom regjeringa sier at det er unødvendig å ha en stortingsmelding, hadde det vært naturlig at regjeringspartiene i denne innstillinga kunne fortalt konkret hva regjeringspartienes representanter i salen ønsker at en skal ta fram i det arbeidet vi her snakker om.

Senterpartiet er opptatt av at vi skal prøve å prioritere disse temaene. Det er diskutert mange ganger tidligere, og det er sagt mye godt, men det som det mange ganger står på, er at en ikke har greid å prioritere de nødvendige økonomiske ressursene til å gjennomføre det. I innstillinga har vi derfor vært veldig klare på at det å ha tett involvering av de funksjonshemmedes organisasjoner sjølsagt er helt naturlig, og at de utviklingshemmede har rett til å uttrykke sin mening og hevde sin rett på lik linje med andre. Det er helt fundamentalt for at dette skal skje på en måte som er mest mulig likeverdig med den som gjelder for dem som er helt funksjonsfriske.

Ellers har vi gitt klar tilslutning til å prioritere retten til arbeid, helsetjenester, utviklingshemmedes muligheter til å ta et andre år på folkehøgskole, og gjennomgang av erfaringene med vergemålsloven.

Forslagene som Senterpartiet ikke er med på i innstillinga, er – som flere har vært inne på – forslag som er godt ment. Vi ønsket å prioritere de forslagene vi var med på, men vi har ikke noe ønske om at de andre ikke også skal være med videre, spesielt forslag nr. 13, som går på meningsfylte fritidsaktiviteter. Så Senterpartiet vil stemme subsidiært for forslagene nr. 8–13, samt for forslag nr. 14, som er det løse forslaget fra Arbeiderpartiet, fordi det gir en helhet. I innstillinga har vi ikke uttrykt oss mot de forslagene, men vår tilrådning i innstillinga var et forsøk på å prioritere det vi ser som helt grunnleggende viktig at en stortingsmelding omfatter.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Eg vil fyrst nytta anledninga til å takka Kristeleg Folkeparti for eit veldig godt forslag. Dette er ei veldig viktig sak.

Me har som samfunn eit ansvar for å leggja til rette for at alle skal få like moglegheiter og eit godt liv. Dette arbeidet er spesielt viktig å følgja godt med på overfor personar med ei eller anna form for utviklingshemning. Dette er ei gruppe menneske som i kanskje spesiell grad ikkje alltid har føresetnadene for å vera med i politiske lag og foreiningar. Det er desse som kanskje har mest å stri med overfor eit systemtungt Nav og andre viktige samfunnsinstitusjonar.

Forslaga me er med på, går gjennom fleire viktige tema. Eg vil spesielt leggja vekt på to ting, for det fyrste det daglege virket til ein person med utviklingshemning. Om det er skule, VTA, ordinær arbeidsplass eller dagsenter, er det noko av det viktigaste for både trivsel og utvikling. Difor er det veldig viktig at me som politikarar passar godt på at desse samfunnsinstitusjonane fungerer så godt som mogleg, og at dei er tilgjengelege for alle som treng det.

Det andre eg vil nemna, er universell utforming. Dette er ei fanesak når det gjeld lik tilgang og like moglegheiter. Her har kommunane mykje ansvar, men det er vel så viktig at regjeringa og Stortinget lager tydelege og konkrete krav, der iallfall SV meiner at det må vera mest mogleg universell utforming. Dette må regjeringa følgja nøye opp at skjer òg i kommunane.

I denne saka vert det votert over mange gode forslag om kva me vil at regjeringa skal leggja fram i ei ny stortingsmelding. Det vert hermed ei tydeleg bestilling som denne gruppa menneske, som ikkje er representert i denne salen, kan verta godt fornøgd med.

Dermed tilrår eg dei forslaga som SV står bak, og varslar òg at me støttar det lause forslaget frå Arbeidarpartiet.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Kristelig Folkeparti er glad for arbeids- og sosialkomiteens innstilling, der flertallet fremmer mange gode og viktige forslag, først og fremst forslaget

«Stortinget ber regjeringen legge frem en stortingsmelding med forslag til tiltak for at utviklingshemmede skal få oppfylt sine menneskerettigheter på lik linje med andre.»

Kristelig Folkeparti kommer til å votere for alle forslagene. Vi støtter også forslag nr. 14, som er fremmet av Arbeiderpartiet som et løst forslag i dag.

Når vi i bakgrunnen for forslaget viser til regjeringens igangsatte arbeid med strategiplan for likestilling av mennesker med nedsatt funksjonsevne, er det nettopp fordi vi vet at det er slik regjeringen har sett for seg at den vil ta Rettighetsutvalgets arbeid videre. En stortingsmelding om tiltak for utviklingshemmede vil bare være delvis dekkende for den personkretsen regjeringens strategiplan er ment å dekke. Her er det ulike grupper og ulike behov. En del tiltak og rettighetsutfordringer er felles, andre er veldig forskjellige. Hovedpoenget for Kristelig Folkeparti er at vi mener det vil være positivt og veldig viktig for feltet at Stortinget får anledning til en helhetlig gjennomgang. Arbeidet for utviklingshemmedes rettigheter er ikke noe Stortinget bruker altfor mye tid på. Det er sektoroverskridende og faller ofte mellom stoler, og vi snakker om mennesker som mer enn noen andre skal ha Stortingets oppmerksomhet.

Det er behov for oppfølging av NOU 2016: 17 På lik linje. Det er flott at regjeringen har igangsatt et arbeid med en sektoroverskridende strategiplan for likestilling av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Jeg tror vi alle er enige om at en stortingsmelding om utviklingshemmede og Stortingets arbeid med dette ikke skal stå i veien for eller forsinke regjeringens arbeid for likestilling av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Snarere tvert imot – en helhetlig gjennomgang i Stortinget skal selvsagt heller ikke være til hinder for at regjeringen fremmer konkrete forslag sektorvis. Stortinget har behandlet en stortingsmelding om mennesker med utviklingshemning før. Men 2013–2014 begynner å bli en stund siden. Etter det har Rettighetsutvalget lagt fram sin rapport, NOU-en har vært på høring. Alt dette viser store utfordringer. Jobben vår er ikke å gi personer med utviklingshemning som en egen gruppe helt egne rettigheter og plikter, men vi må løfte fram og sikre at rettighetene er de samme uansett funksjonsevne, og at alle skal ha de samme reelle rettighetene.

Kristelig Folkeparti mener det er på tide med en helhetlig gjennomgang i Stortinget av utviklingshemmedes situasjon og rettigheter. Og vi håper og tror at regjeringen vil være interessert i å lytte til gode innspill og signaler fra Stortinget når stortingsmeldingen behandles.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det å styrke grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemning er et svært sentralt arbeid for regjeringen og for meg. Det er et svært givende arbeid, også fordi dette er et område det helt klart har vært behov for en gjennomgang av, og hvor det helt klart er avgjørende at vi gjør noen politiske prioriteringer. Dette gjelder innenfor alle sektorer.

Barne- og likestillingsdepartementet har orientert relevante sektordepartement om utvalgets forslag. Utvalget har sett på funksjonshemmedes rettigheter og kommet med sin innstilling. Vi har bedt departementet om å rapportere på hvordan de følger opp utvalgets forslag, og flere av de ansvarlige departement har allerede begynt arbeidet med følge opp, helt eller delvis, NOU-en som ligger til grunn.

Derfor ønsket regjeringen å komme raskt i gang med arbeidet med å følge opp den gode utredningen som vi nå har på bordet, og derfor ønsket vi en strategiplan som består av kun to ting, nemlig en strategidel som beskriver politiske mål, politiske rammer og politiske prioriteringer om hvordan staten skal innrette sin virksomhet for å oppnå likestilling av personer med funksjonsnedsettelser, og del to er en handlingsplandel som representerer konkrete tiltak som skal bidra til økt likestilling, både eksisterende tiltak innenfor alle sektorer og nye tiltak som skal bidra til likestilling.

Målet med denne strategiplanen er å sikre en mer koordinert og helhetlig innsats for likestilling av personer med nedsatt funksjonsevne. Vi er godt i gang med arbeidet med dialog med de funksjonshemmedes organisasjoner. Vi har et statssekretærutvalg hvor alle relevante sektordepartement er representert, og det er lagt opp til medvirkning fra de funksjonshemmedes organisasjoner.

Jeg er av den oppfatning at det er viktig at vi jobber raskt med dette arbeidet, og jeg hadde sett for meg at vi skulle fullføre strategiplanen. En stortingsmelding vil forsinke arbeidet en stor del, fordi vi må forholde oss til en del føringer og rammer for arbeidet som gjør at dette arbeidet nå vil dra ut i tid, fremfor den raske tidsplanen vi hadde sett for oss. Men det tar jeg til etterretning.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Lise Christoffersen (A) []: Jeg har et spørsmål som gjelder det siste statsråden sa om at arbeidet blir forsinket. Er det noe i veien for at strategiplanen med forslag til konkrete tiltak utformes som en stortingsmelding og presenteres for Stortinget før den endelig bankes? Hvis det ikke er noe i veien for det, hvorfor vil det da medføre en forsinkelse å involvere Stortinget?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det er ingenting i veien for det, men som den erfarne representanten Lise Christoffersen vet, er det en del føringer og rammer for arbeidet med en stortingsmelding som forsinker prosessen veldig. Det er bl.a. knyttet til utredningsinstruksen og til hvordan alle departementene involveres. Det er en rekke rammer og føringer for et stortingsarbeid som gjør at det vil dra ut i tid. Jeg ser ikke at det er noe i veien for å ha en stortingsmelding, men da må jeg gjøre Stortinget klar over at det vil forsinke prosessen en hel del. Det var også derfor regjeringen var opptatt av at vi raskt skulle sette disse tiltakene ut i livet gjennom strategiplanen, med overordnede mål og konkrete tiltak, slik at vi får gjort noe med det det haster med, nemlig å sette inn tiltak som gjør at vi får mer likestilte rettigheter for utviklingshemmede.

Lise Christoffersen (A) []: Takk for svaret. Jeg lurer på om de forsinkelsene statsråden tenker på, også har noe å gjøre med at kravene til en stortingsmelding gjør at de berørte må involveres sterkere enn det som er tilfellet med en strategi- og handlingsplan. Det ser jo ut til å ha blitt et kjennemerke for regjeringa å holde organisasjonene på armlengdes avstand i saker som er viktige for dem, så også i denne saken.

Ser ikke statsråden at det blir bedre politiske beslutninger i saker som preges av åpenhet og medvirkning?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det medfører absolutt ikke riktighet, det representanten Christoffersen står her og sier. Funksjonshemmedes organisasjoner er veldig involvert i dette arbeidet. Dette har ingenting med forsinkelser i forbindelse med en stortingsmelding å gjøre. De ville selvsagt også blitt tatt med i arbeidet med en stortingsmelding.

Det dette handler om, er at vi ønsker å ha en effektiv framdrift. Derfor har vi dette statssekretærutvalget, der funksjonshemmedes organisasjoner er involvert. Mitt embetsverk har jevnlige møtepunkter med organisasjonene – det skal de også ha fremover – og jeg ser frem til på torsdag formiddag å ha et samarbeidsmøte med de funksjonshemmedes organisasjoner hvor vi skal sitte sammen i departementet og diskutere hvordan vi sammen best kan komme frem til tiltak som vil styrke rettighetene til de funksjonshemmede.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er mange fine ord, og «strategiplan» er et av dem. En demokratisk strategi bygger jo på en felles virkelighetsforståelse, og det er også et faktum som må legges til grunn i en stortingsmelding. Og en plan er også noe som må inngå i en stortingsmelding. Så jeg forstår ikke hva som da skulle være problemet for regjeringa ved å legge fram en stortingsmelding. Statsråden sier at det innebærer forsinkelser. Nå er det avklart at det ikke har noe å gjøre med involvering av de organisasjonene som har interesser i saken, så da er det første spørsmålet mitt: Hvorfor er det forsinkelser?

Det viktigste spørsmålet er: Hvilke realiteter i forslagene fra opposisjonen nå, forslagene nr. 1–14, er strid med det som regjeringa arbeider med i sin såkalte strategiplan?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg vil selvsagt ta inn alle de forslagene som vi jobber med, i strategien og i handlingsplanen, og jeg vil vurdere alle de 14 forslagene som nå ligger på bordet.

Jeg ser frem til å legge frem en stortingsmelding. Jeg er glad for at Stortinget ønsker å involvere seg i dette arbeidet. Det eneste jeg er bekymret for, er at med Stortingets vedtak i dag vil dette arbeidet forsinkes, fordi jeg som ansvarlig statsråd er nødt til å forholde meg til en del instrukser, føringer og rammer for en stortingsmelding, som man hadde unngått med en handlingsplan.

Denne regjeringen er opptatt av gjennomføringskraft. Vi er opptatt av å gjøre endringer som betyr noe for folk, og særlig noe som betyr noe for rettighetene til de utviklingshemmede. Det er derfor regjeringen ønsker å legge frem en strategiplan, slik at vi kommer fort i gang med å gjøre disse endringene. Nå må Lundteigen ta ansvar for at dette forsinkes, fordi vi er nødt til å forholde oss til de føringer som foreligger for en prosess knyttet til en stortingsmelding.

Karin Andersen (SV) []: Slik som statsråden nå uttrykker seg, må vi ha en veldig stor forventning om at det kommer veldig kraftige tiltak i budsjettdokumentet til høsten, for det er jo ingenting som hindrer regjeringen i å legge fram gode forslag i budsjettdokumenter eller i lovproposisjoner til Stortinget så raskt som det bare er mulig å gjøre. Så mitt spørsmål til statsråden er om hun har tenkt å gjøre det. Jeg tror ikke det kommer til å være noe flertall på Stortinget som stemmer ned slike gode forslag som regjeringen da kommer med.

Det andre spørsmålet handler om at det i 2016 var et nasjonalt tilsyn med disse tjenestene, som avdekte massive lovbrudd. Hva tenker statsråden om å sørge for at slike lovbrudd ikke lenger skjer i tjenestene, enten det er i statlig virksomhet eller i kommunal virksomhet?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg tar til etterretning at det ser ut til at det blir stortingsflertall for en stortingsmelding, og da kommer jeg med den stortingsmeldingen, og det tar den tiden det tar, selv om jeg skal jobbe så raskt som mulig.

Lovbruddene synes jeg selvsagt er veldig alvorlig, og vi må sørge for at det ikke skjer igjen. Derfor er jeg opptatt av å få til tiltak som virker, som sikrer de utviklingshemmedes rettigheter, så fort som mulig.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg synes det er veldig flott at regjeringen nå har satt i gang et arbeid med en strategiplan, som skal følges opp med en handlingsplan for å sikre mennesker med funksjonshindringer større rettigheter.

Det er ingenting i veien for at regjeringen også sektorvis kan komme til Stortinget med forslag, til tross for at vi ber om en stortingsmelding. Men når statsråden bl.a. skyver utredningsseksjonen foran seg som noe hun er nødt til å forholde seg til, er vel utredningsseksjonen også noe regjeringen forholder seg til – og bruker – når de selv jobber med enten strategiplan eller handlingsplan. Så jeg kan ikke forstå at det skal være et argument som forsinker denne prosessen veldig.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Utredningsinstruksen gjelder for en del dokumenter og prosesser som regjeringen utarbeider, og som vi også leverer videre til Stortinget. En handlingsplan og en strategiplan, som regjeringen ønsker å legge opp til, gjør at man ikke trenger å forholde seg til en del av de føringene for prosesser og utredninger som meldinger og proposisjoner krever at man gjør.

Regjeringen er – som representanten Bekkevold vet – opptatt av å levere så raskt den kan. Jeg kan overfor Stortinget ikke legge skjul på at en stortingsmelding tar mye lengre tid. Jeg er glad for å kunne gjøre det. Jeg vil ta inn alle de tiltakene som vi nå jobber med i strategiplanen og i handlingsplanen, i en slik melding, og det er fint at Stortinget ønsker å involvere seg. Det er viktig. Jeg har også snakket med Kristelig Folkeparti om at jeg kom til å varsle at det var mulig å involvere Stortinget også i høstens budsjett, men nå gjør vi det gjennom en stortingsmelding.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tore Hagebakken (A) []: Jeg kjenner NFU, NHF og FFO som rimelig utålmodige organisasjoner, men de vil ha en stortingsmelding, for de ser viktigheten av god forankring, ikke minst her i Stortinget, av den nasjonale politikken som skal gi føringer for kommunesektoren, som sitter på de fleste virkemidlene når det gjelder det vi her har som tema.

Takk til representantene Geir Jørgen Bekkevold og Olaug V. Bollestad for et godt forslag, som får meg til å tenke tilbake til våren 2011 da jeg var saksordfører for en lignende sak. Representantene Borghild Tenden og Trine Skei Grande fra Venstre hadde fremmet forslag om å nedsette et offentlig utvalg for å gjennomgå ansvarsreformen. En samlet helse- og omsorgskomité sto bak innstillinga. Alle partier så at utviklingen hadde gått i feil retning, og at noe måtte gjøres for å få dette politikkfeltet tilbake på sporet, i samsvar med nasjonale politiske målsettinger.

Allerede i 2007 viste Sosial- og helsedirektoratet – i rapporten «Vi vil, vi vil, men får vi det til?» – at levekårene for mennesker med utviklingshemning utviklet seg i utakt med målsettingene Stortinget hadde lagt til grunn. Og i 2013 ratifiserte Norge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Som det ble sagt av Karin Andersen her: I 2016 avdekket Helsetilsynet, gjennom nasjonalt tilsyn med tjenester til personer med utviklingshemning, avvik fra lovverket i 45 av 57 tilsyn. Vi kan også gå lenger tilbake i historien og se på både barneboliger, avlastningsboliger og nasjonale tilsyn om bruk av tvang og makt osv. Ingen partier ønsker vel denne situasjonen.

Vi har også Riksrevisjonens skarpe kritikk av vergemålsreformen. En samlet kontroll- og konstitusjonskomité støtter opp om Riksrevisjonens tilstandsbeskrivelse.

Jeg var sjøl også saksordfører for en sak angående at barn skulle slippe å måtte bo på sykehjem. Jeg skal innrømme at før jeg ble saksordfører for saken, var jeg knapt nok klar over at dette var en problemstilling, men det var det. Om det ikke gjaldt mange, så var det svært viktig at vi gjorde de vedtakene vi gjorde, og de var enstemmige. Og når det gjelder boliger, er det viktig å minne om det som står i FN-konvensjonen:

«at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform»

Vi har mye å ta tak i, og da skulle jeg ønske at det hadde vært større enighet i Stortinget i dag enn det er.

Karin Andersen (SV) []: Det er langt igjen til likestilling for mennesker med utviklingshemning, og tålmodigheten er tydeligvis stor i regjeringen, for det skjer forferdelig lite. På en del områder kommer det svært negative ting fra regjeringen. Regjeringen har f.eks. forsøkt å flytte varig tilrettelagt arbeid over til kommunene og ta utviklingshemmede ut av den statlige arbeidsmarkedspolitikken. Det er direkte diskriminering. Det er jeg enig med tidligere statsråd fra Høyre, Victor Norman, i. Skal utviklingshemmede behandles likeverdig, skal de være en del av den statlige arbeidsmarkedspolitikken, og det tror jeg det er flertall i Stortinget for.

Når det gjelder bolig, nevnte representanten Hagebakken det. Ja, det er slik at selv om utviklingshemmede skal ha lik rett til å bestemme hvor de vil bo, ser vi stadig at de blir plassert i store bofellesskap som ligner institusjoner, og at kommuner velger å flytte dem, mot deres vilje, fra steder der de kanskje har bodd i svært mange år og har tilknytning. De får korte husleiekontrakter, slik at kommunene har mulighet til å flytte dem raskt.

Jeg leder kommunal- og forvaltningskomiteen. Vi har diskutert dette også i forbindelse med ny kommunelov, når kommunene nå skal få internkontrollansvar for mer. SV har advart mot å svekke rettighetene i særlovgivningen til bl.a. mennesker med utviklingshemning, fordi vi ser at det foregår faktiske lovbrudd i mange kommuner. Derfor må disse rettighetene styrkes. Det trengs en helhetlig gjennomgang på flere områder, men det er ingenting i veien for at regjeringen kan styrke denne politikken på ulike områder i budsjettet. Hvis de nå velger å ikke gjøre det, men skylder på at det skal komme en stortingsmelding, ja, da er det et valg regjeringen har gjort, og det er en reell nedprioritering. Og det har de jo gjort gjennom flere år.

Det er mange ting på dette området som virkelig trenger et skikkelig løft. Jeg skal nevne det siste, og det er vergemålsordningen. Vergemålsordningen har vært dårlig. Det har kommet en ny vergemålslov, men det er svært langt igjen til vergemålsordningen virker godt nok for mennesker med utviklingshemning. Jeg vet at i budsjettet ble vergemålsordningen styrket. Det trengs en ytterligere styrking og en gjennomgang av ordningen, slik at vi er sikre på at den virker godt nok for de menneskene som trenger den. Der må regjeringen melde tilbake i budsjettdokumentene på ordentlig vis, sånn at det er mulig å følge utviklingen.

Sheida Sangtarash (SV) []: SV kommer til å støtte alle de forslagene som ligger i denne saken. Særlig glad er jeg for det løse forslaget som fremmes om kartlegging av praksis i kommuner, kommunenes SFO-tilbud og hvilket lovverk som eventuelt skal gjelde for dem dette gjelder. Forslaget åpner også for helt konkrete tiltak.

I henhold til opplæringsloven har kommunene anledning til å kreve betalt av foreldre som benytter skolefritidsordninger til sine barn. Kommunene er pålagt å ha en skolefritidsordning for elever til og med 4. årstrinn. Barn med funksjonsnedsettelse kan være avhengig av praktisk bistand og tilsyn etter skoletid også etter 4. årstrinn. Før vi fikk skolefritidsordningen, var slik bistand og tilsyn hjemlet i sosialtjenesteloven – det som nå er helse- og omsorgstjenesteloven. Barn er generelt fritatt for egenbetaling for omsorgstjenester.

Foreldre til barn med funksjonsnedsettelse har en omsorgsbyrde som er større enn foreldre flest har. Når de i tillegg i enkelte kommuner må betale rundt 3 000 kr per måned for nødvendig tilsyn for sine barn, legger kommunene stein til byrden. Gjennom skolegangen kan foreldre til et barn med funksjonsnedsettelse måtte betale over 200 000 kr mer for tilsyn etter skoletid enn foreldre til barn uten funksjonsnedsettelse. SVs politikk bygger på tanken om å jevne ut forskjeller og støtte opp under dem som har størst behov. Det er feil å ta ekstra betalt av dem med behov for tilsyn og bistand.

I politikken overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne er det vanlig å skille mellom funksjonsnedsettelse og funksjonshemning. Funksjonsnedsettelser er det ofte ikke så mye å gjøre med, men hvor hemmende en funksjonsnedsettelse er for personen og familien, er et spørsmål om samfunnsutforming, tilrettelegging og bistand. Barnekonvensjonens artikkel 23, punkt 3, sier at for barn med spesielle behov på grunn av funksjonsnedsettelse skal slik hjelp gis gratis når dette er mulig. Det å ikke kreve egenandel for tilbudet før og etter skoletid etter 4. årstrinn er mulig for Norge, og det er mulig for kommunene. SV støtter forslaget om kartlegging av dagens praksis og forventer at regjeringen i utarbeidelsen av stortingsmeldingen finner en løsning som kan avskaffe den urettferdige praksisen med egenbetaling for skolefritidsordning etter 4. årstrinn for barn med spesielle behov.

Lise Christoffersen (A) []: For Arbeiderpartiet er det viktig å lytte til dem som har skoen på. Når de funksjonshemmedes organisasjoner gir oss tydelige tilbakemeldinger, mener vi at vi skal ta det på alvor.

Under vår regjering hadde vi f.eks. en handlingsplan for et universelt utformet samfunn innen 2025. Den målsettingen har dagens regjering fjernet. Tid går tapt. Det beklager organisasjonene. Det beklager også vi. Vi har heller ikke fått flertall for å sette et nytt mål om et tilgjengelig samfunn innen 2025 og et universelt samfunn innen 2030.

Nå skal det altså lages enda en strategiplan. Det er for så vidt positivt, men organisasjonene er ikke fornøyd med måten de involveres på, og et av våre forslag tar det, som sagt, på alvor. Kristelig Folkeparti har fortjenestefullt fremmet forslag om egen stortingsmelding når det gjelder utviklingshemmede spesielt. Regjeringa sier nei, organisasjonene sier ja. Da velger Arbeiderpartiet å lytte til organisasjonene og støtter altså forslaget fra Kristelig Folkeparti. Representanten Bekkevold kom jo egentlig med et ganske godt tips til statsråden: Fortsett å jobbe med strategi- og handlingsplanen – den gjelder dessuten flere enn de utviklingshemmede – og kom så med stortingsmeldinga når den er ferdig.

Så har vi sagt noe om hva vi mener en slik stortingsmelding bør omtale. Det bygger i det vesentlige på rettighetsutvalgets åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemning, men omfatter også noen andre forhold, som fritidsaktiviteter, livssynsutøvelse, folkehøyskole, vergemål og skolefritidsordning etter 4. klasse. Forslagene handler egentlig om å se hele mennesket.

Jeg vil spesielt framheve ett av forslagene, forslag nr. 4, som særlig viktig. Regjeringa har invitert til en dugnad for et inkluderende arbeidsliv. Det må også gjelde utviklingshemmede, men slik er det ikke i dag. For utviklingshemmede, som for alle andre, er utdanning grunnleggende. Vi fremmer forslag om tilrettelagt yrkesfagutdanning. NIFU har i en ny rapport vist at lærekandidatordningen er bra for disse elevene, men svært få utviklingshemmede får slikt tilbud i dag, selv om dette er rettighetselever. Det finnes noen gode unntak – Østfold og Vestfold framheves. Nøkkelen til suksess er forutsigbare betalingsordninger, opplæring i bedrift og et opplæringskontor som lager fagplaner, justert ut fra den enkeltes ytelsesevne.

Men så er det neste steg. Forskning viser at åtte av ti med utviklingshemning er uten jobb, selv om de både vil og kan. Alternativet er kommunale dagsentre, men mange har ikke det tilbudet heller. Det er uholdbart. Utviklingshemmede fortjener at Stortinget tar dem på alvor. Derfor støtter vi forslaget fra Kristelig Folkeparti om stortingsmelding. Derfor har vi lagt inn en rekke forslag som kan sikre utviklingshemmedes rett til frie og selvstendige liv. Vi mener det er for uklart hva regjeringa og komiteens flertall egentlig mener bør gjøres.

Kjersti Toppe (Sp) []: Rettighetsutvalget – i ein NOU frå 2016 – slo fast at menneske med utviklingshemming har ein situasjon som ikkje er i tråd med menneskerettslege forpliktingar og grunnleggjande rettar. NOU-en var eigentleg ganske alvorleg. Han slo fast at personar med utviklingshemming vert diskriminerte på ei rekkje samfunnsområde, både gjennom direkte forskjellsbehandling og gjennom manglande tilpassing og tilrettelegging. Han slo fast at utviklingshemma vert underlagde tvangsbehandling, utan at det er nødvendig eller sakleg grunngitt. Han slo fast at elevar med utviklingshemming ikkje får opplæring av den same kvaliteten som andre elevar, og dei er ikkje inkluderte i normalskulen. Han slo fast at utviklingshemma ikkje får den same tilgangen til forsvarlege helsetenester som andre, og berre 25 pst. av dei som er utviklingshemma, har eit arbeid.

Det er dette bakteppet som er utgangspunktet for det godt grunngitte representantforslaget frå Kristeleg Folkeparti, og behovet for ei stortingsmelding. Eg synest det er ganske spesielt å høyra på debatten her om kvifor ikkje dette feltet treng ei stortingsmelding, at vi her skal gjera ein kvikkfiks og ha ein strategi som ikkje skal forankrast i Stortinget. Eg høyrer statsråden seie at ho er glad for at Stortinget vil «involvere seg». Dette er jo ei kjempeviktig sak, og det er jo Stortinget som vedtar politikken. Korleis kan ein laga ein strategi med politiske mål og handlingsplanar utan at ein veit kva som er Stortingets vilje, og som ein da kan få fram i ei stortingsmelding? Ein strategi treng ein ikkje å levera til Stortinget. Ein strategi vert regjeringa sin strategi, som dei da skal laga, uavhengig av kva som er Stortingets vilje på dette enormt viktige og omfattande feltet.

Eg høyrer stortingsrepresentantar frå regjeringsparti seia at dei gler seg til å lesa strategien. Ja, men poenget er at det er jo vi som skal utforma denne strategien, og så skal regjeringa gjera jobben. Det er i Stortinget denne politikken må leggjast, og eg synest det er synd dersom det skal verta slik at denne regjeringa i sak etter sak skal kunna leggja fram ein strategi utan å ta inn over seg kva som er den politiske viljen i Stortinget. Det vert ikkje ein god strategi dersom ein ikkje har eit samla storting i ryggen og får fram dei gode vedtaka. Så seier representantar frå regjeringspartia òg at ein trur at den vert god. Ja, men vi skal ikkje tru, vi skal vita kva denne stortingsmeldinga – og påfølgjande strategi og handlingsplan – vil omfatta.

Det er mange ting ein kan diskutera i denne salen, men at dette feltet treng ei stortingsmelding, er iallfall sikkert.

Lise Christoffersen (A) []: Bare et par kommentarer til ting som har vært sagt: Representanten Søttar understreket behovet for at vi nå kommer videre. Det mener vi også at det er et behov for, men det går faktisk an å komme videre ved å involvere Stortinget. Som representanten Toppe sa: Representanter for posisjonen gleder seg til å se strategiplanen når den er ferdig. For vår del er det sånn at vi gjerne vil inn før det, særlig fordi organisasjonene ikke er fornøyd med måten de er involvert på. Da får jo også organisasjonene en ny sjanse via Stortinget.

Nå har jo statsråden sagt i sitt svarbrev til komiteen at hun vil sørge for at Stortinget blir involvert i arbeidet med strategiplanen på egnet måte. Det hadde vært interessant å høre om statsråden ville utdype hva hun mener med «egnet måte». Når har statsråden tenkt å involvere Stortinget, og hvordan?

Da denne regjeringa tiltrådte, sa faktisk statsministeren at nå skulle det bli andre boller i Stortinget, nå skulle Stortinget få mye mer å si enn da den rød-grønne regjeringa styrte. Men det ser jo ut til at opposisjonen er nødt til å sørge for det selv, så det er fint hvis statsråden kan si hvordan hun har tenkt å involvere Stortinget.

Jeg synes også det hadde vært fint hvis statsråden kunne svare på om hun i det videre arbeidet vil følge opp organisasjonenes krav om faste kontaktpunkter med sektoransvarlige departementer. Eller er det sånn at statsråden mener at den rundebordskonferansen som skal holdes om tre dager, er tilstrekkelig? Organisasjonene mener i hvert fall ikke det.

Så har jeg én ting til som jeg har lyst til å kommentere nærmere, og det gjelder det som flertallet i komiteen viser til i innstillinga når det gjelder rettighetsfesting av BPA som et viktig satsingsområde for likeverd og deltakelse. I bladet Samfunn for alle, nr. 2 2018, fra NFU, refereres tall fra Handikapforbundet som viser at før rettighetsfestingen oppga 83 pst. at de kunne velge assistenter og bestemme hva, når, hvor og hvordan. Etter rettighetsfestingen sier bare 49 pst. det samme. Jeg lurer også på om statsråden kunne utdype om dette bekymrer henne, og hva hun i så fall vil gjøre for at den rettighetsfestingen skal bli reell.

Så har flere vært inne på behovet for en ny vergemålsordning. Det kom jo en knusende rapport fra Riksrevisjonen som Stortinget nettopp har behandlet, og det kunne også vært spennende å høre hva statsråden akter å gjøre med det som ansvarlig koordinerende statsråd på feltet. Det var jo den nye vergemålsloven som var det som måtte til for at vi skulle ratifisere FN-konvensjonen i sin tid.

Karin Andersen (SV) []: Jeg tror jeg må minne statsråden om – og dette gjelder alle statsrådene – at det er ikke like enkelt for alle å få gjort sin mening kjent. Det er ikke alle som har sterke økonomiske interesser bak seg, og som kan peke på statsbudsjettet og si: Se, jeg går i pluss, sats på meg! Det er noen områder som krever politisk vilje, og som krever at man tar klare politiske valg for å prioritere det, framfor å telle penger, og dette er ett av de områdene. Jeg klarer ikke å se noe stort engasjement fra regjeringen. Jeg ser at statsrådene her er mer interessert i sin mobiltelefon enn i å følge med på debatten.

Det er store, tunge utredninger og dokumenter fra offentlige utredninger, fra kontroll- og tilsynsmyndigheter og fra Riksrevisjonen som gjør at vi har et uendelig antall områder som må endres dersom vi skal virkeliggjøre den reformen som man for mange år siden kalte «ansvarsreformen». I starten klarte man å holde seg til prinsippene. Etter hvert skled det ut. Derfor fikk vi NOU-en som påviste at det hadde sklidd ut, og nå venter vi altså på oppfølgingen.

Når det gjelder f.eks. brukerstyrt personlig assistent, har SV fremmet forslag om det i forbindelse med saken om kommuneøkonomien, som skal behandles i morgen, for å forskriftsfeste ordningen, slik at det ikke blir forskjell mellom kommunene, og for å utvide ordningen, slik at flere kan få dette. Vi ber også regjeringen om å sette i gang et arbeid for å flytte ordningen fra helse- og omsorgstjenestene til folketrygden. Det er helt nødvendig, for det er et hjelpemiddel for flere enn dem med utviklingshemning, men det er et godt hjelpemiddel for dem også.

Til slutt vil jeg si takk til representanten Lise Christoffersen, som tok opp dette med videregående opplæring og lærekandidatordningen. Den fungerer veldig godt der man har tatt den i bruk, og den gjør at elever med utviklingshemning kan gjennomføre et opplæringsløp og få fullført opplæringen. Det er uhyre viktig at vi får på plass det, og at regjeringen også innser at man må øke satsingen på varig tilrettelagt arbeid, i både egne bedrifter og ordinært arbeidsliv, slik at flere kan få jobb.

Kristian Tonning Riise (H) []: Jeg tok ordet fordi representanten Toppe og flere andre i denne saken har brukt taletid på å forsøke å spre et inntrykk av at posisjonspartiene angivelig mener at dette feltet ikke er av en slik viktighet at det trenger en stortingsmelding, at vi mener at Stortinget på generelt grunnlag nærmest ikke skal involveres i dette arbeidet. Det er feil. Vi mener det, men Stortinget behandlet en stortingsmelding om dette høsten 2013. Så fikk vi en NOU høsten 2016, som var en oppfølging av den stortingsmeldingen, og nå er regjeringen egentlig i gang med å følge opp – punkt for punkt – de forslagene som kom i NOU-en, med en strategiplan.

Og hvis vi leser forslagene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i denne saken, går de i veldig stor grad egentlig kun ut på å liste opp at man mener at en stortingsmelding skal ta for seg hvert av de åtte punktene som kom i NOU-en som ble levert høsten 2016. Det er da vi påpeker at vi nå ser ut til å være inne i en litt uheldig runddans, hvor vi leverer stortingsmeldinger og NOU-er som følger opp stortingsmeldinger, og så skal det nå være en ny stortingsmelding som skal følge opp hvert av punktene i NOU-en. Og da stiller jeg spørsmålet om det vil komme et nytt krav etter det om at den nye stortingsmeldingen også skal følges opp av en NOU.

Ja, vi mener at Stortinget skal involveres i arbeidet, men nå er det tid for handling. Det ønsker i hvert fall vi. Det er hevet over enhver tvil at en ny stortingsmelding nå vil forsinke dette arbeidet, og det må også flertallet, som sørger for det her i dag, være klar over.

Arild Grande (A) []: Jeg tar ordet for å minne om hva som er utgangspunktet for at vi diskuterer denne saken her i dag. Det er at organisasjonene på området ikke merker noen verdens ting av den såkalte handlekraften fra regjeringen. Her viser man til at det har vært prosesser med både meldinger og NOU-er, og at regjeringen er godt i gang. Men det er jo organisasjonene selv som sier at de ikke blir involvert av regjeringen, og de ser heller ikke noe handlekraft. Derfor har de bedt Stortinget om å ta affære og nå bestille et oppdrag fra regjeringen, for man kan ikke sitte og vente på regjeringens sendrektighet i arbeidet.

Svaret fra statsråden til organisasjonene er at når de får oppfylt sin vilje, ved at Stortinget ber om at det tas grep, skal hun sette alt på vent. Alt hun har jobbet med, alt hun har planlagt på området, skal nå stoppe fullstendig opp fordi hun skal jobbe med en stortingsmelding. Unnskyld meg, president, men slik kan vi ikke opptre overfor organisasjonene på et så viktig felt. Det er jo ingenting som hindrer statsråden fra å fremme forslag for Stortinget eller komme med budsjettforslag, hvis det er slik at man faktisk planlegger en storstilt innsats på dette området.

Skulle det mot formodning ikke komme forslag fra statsråden, eller i budsjettet nå, så er det ene og alene fordi statsråden ikke har fått gjennomslag i regjeringen, eller fordi man rett og slett ikke prioriterer det. Man kan altså ikke sitte her og si at fordi man jobber med en stortingsmelding, så skal man ikke gjøre noen verdens ting på dette området. Jeg tillater meg å si at jeg synes det er svært arrogant overfor organisasjonene som nå har jobbet for at Stortinget skal ta grep.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg ser frem til å møte organisasjonene på torsdag, da vi skal ha et av våre politiske samarbeidsmøter. Der skal vi gå gjennom og diskutere hvordan vi sammen best skal fremme de utviklingshemmedes rettigheter.

Jeg er veldig overrasket over det jeg hører fra opposisjonen, som hevder at bakgrunnen for at man ønsker en stortingsmelding, er at organisasjonene ikke er fornøyd med dialogen med departementene. Det er noe helt annet enn det vi hører. Det vi hører etter at vi har fått på plass jevnlige møtepunkter og jevnlig dialog mellom organisasjonene og departementets fagfolk, som sitter og jobber med tiltakene i strategiplanen og handlingsplanen, er at samarbeidet er godt. Man er godt fornøyd med at det er avtalt faste møtepunkt fremover på dette feltet for å styrke rettighetene og likestillingen.

Man må bare forholde seg til at med den planen som regjeringen hadde med å følge opp arbeidet gjennom en strategiplan, ville det ha kommet raskere. Vi ønsker å se dette i en helhet. Derfor er det fint å skrive ny stortingsmelding. Det er som det er sagt her tidligere: Det ble behandlet en stortingsmelding i 2013, som pekte på at man skulle ha en NOU for en gjennomgang, og regjeringen satte ned et utvalg. Da ble det skissert at man burde komme raskt i gang med å følge opp denne gjennomgangen og komme med tiltak. Den raskeste muligheten for å få til det, var gjennom en handlingsplan eller en strategiplan. Da vi fra regjeringens side for bare kort tid siden fikk vedtatt en stortingsmelding i Stortinget, som bad oss om å følge opp, og vi gjør det, er det litt merkelig at Stortinget vil ha oss til å føre alt arbeidet vi nå gjør, tilbake til Stortinget i en ny stortingsmelding.

Men hvis Stortinget mener at det er den viktigste og riktigste veien å gå videre, er det med stor glede jeg skal legge frem for Stortinget disse tiltakene, som jeg skal komme frem til i samarbeid med organisasjonene, et samarbeid vi er godt i gang med. Da vil vi selvsagt ta inn de forslagene som vi nå jobber med i strategiplanen. De blir da lagt frem for Stortinget i egnet form.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) []: Statsråden må forstå at det er organisasjonene som har bedt Stortinget gjøre dette. Da burde statsråden ta det inn over seg og forstå den tilbakemeldingen. Det er ene og alene statsråden og regjeringens ansvar hvis det ikke kommer nye tiltak raskt. Det er i så fall en prioritering som regjeringen gjør, og som de sjøl må ta ansvar for.

Det er ett tema jeg har behov for å nevne. Det er et tema mange synes er vanskelig å snakke om. Det er at utviklingshemmede på lik linje med andre har seksualitet og seksuelle behov. Det er vanskelig for dem å sette ord på det og utforske sin egen seksualitet. Sjøl om det er slik undervisning i skolen, er det manglende kunnskap om dette også hos tjenesteyterne, så det er viktig at de som jobber med utviklingshemmede, får god kunnskap om dette, slik at de kan hjelpe utviklingshemmede til å ha et godt liv på alle livets områder.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Forrige kapittel
Neste kapittel