Emilie Enger Mehl (Sp) [10:03:13 ] : Jeg vil begynne med å
si at jeg er veldig glad for at justisministeren har kommet til
Stortinget for å svare på spørsmål om et svært viktig tema, men
jeg er skuffet over at ikke også helseministeren er her. Opprinnelig
fremmet representanten Kjersti Toppe en lignende interpellasjon
til helseminister Bent Høie, samtidig som jeg fremmet interpellasjonen
som vi nå har til behandling. Intensjonen med det var å få til en
debatt på tvers av helse og justis om hvordan vi kan løse situasjonen
med psykisk syke som sitter i fengsel og utsettes for isolasjon
og tvangsbruk i stedet for å få helsehjelp. Statsråd Høie oversendte
interpellasjonen fra Kjersti Toppe til justisministeren, og representanten
Toppe har derfor valgt å trekke sin interpellasjon.
Psykiske lidelser og rusproblemer
er mer utbredt i fengsel enn i befolkningen for øvrig. En omfattende
undersøkelse fra 2015 viste at så mange som ni av ti innsatte har
tegn på psykiske lidelser eller personlighetsforstyrrelser. 42 pst.
av de innsatte hadde symptomer på en pågående angstlidelse, 23 pst.
hadde symptomer på pågående stemningslidelse, og 4,1 pst. hadde
symptomer som er forenlige med en pågående psykose. Det synes ikke
i dag å være grunn til å anta at dette bildet har endret seg vesentlig.
Innsatte i fengsel har samme rett
til helsetilbud som resten av befolkningen, men det oppleves som
vanskeligere å få tilgang til psykiatrisk helsehjelp. Helsetilbudet i
fengsler er en del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
I noen fengsler gis polikliniske psykiatritjenester inne i fengselet,
i andre fengsler må innsatte framstilles til psykiatrisk behandling
utenfor fengselet. Statusundersøkelsen for sikkerhetspsykiatri fra
2015 viste at behandlingskapasiteten hadde gått ned siden forrige
statusundersøkelse, i 2008, mens pasientantallet hadde gått opp.
Fire av ti henvisninger til sikkerhetspsykiatrien ble på det tidspunktet
avslått.
Utviklingen i kriminalomsorgen har
gjennom flere år vært preget av stadige økonomiske kutt, bl.a. som
følge av avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Senterpartiet
er alvorlig bekymret for at økonomiske innsparinger over tid har
hatt betydelige menneskelige kostnader. Realiteten er at budsjettkuttene
i lang tid har gått direkte ut over førstelinjen og bemanningen
i fengsler over hele Norge, og det har vært kutt i aktivitetstilbud og
programvirksomhet. Det har ført til stort press og krevende arbeidsforhold
for ansatte, dårligere rehabilitering for innsatte, en økning i
volds- og trusselhendelser og økt bruk av isolasjon.
For den gruppen som er tema i dagens
interpellasjon, psykisk syke innsatte, er denne situasjonen spesielt
kritisk. I stedet for oppfølging, rehabilitering og helsehjelp blir
mange møtt med innlåsing og isolasjon, noe som forverrer tilstanden,
en situasjon som har møtt kraftig kritikk fra både fengselsansatte
selv og instanser som Advokatforeningen, Sivilombudsmannen og FN.
Bruk av sikkerhetsceller og belter
som tvangsmiddel overfor psykisk syke innsatte er grundig dokumentert fra
flere hold. Jeg vil trekke fram et par eksempler.
Bergens Tidende har gjennom flere
artikler redegjort for svært kritikkverdige forhold i Bergen fengsel,
bl.a. i reportasjen «Fortvilelsen på celle 6143». Jeg siterer fra ingressen:
«De kutter seg med barberblad og
skaller hodet i veggen til de blør. Psykisk syke innsatte isoleres
på glattcelle i Bergen fengsel. Den yngste er 15 år.»
Fengselsinnsatte er allerede fratatt
sin frihet som en reaksjon på kriminalitet. Å isolere noen på sikkerhetscelle
eller bruke belter er det sterkeste maktmiddelet staten kan bruke.
Mange av dem som utsettes for tvangsbruk, er personer med alvorlige
psykiske lidelser, som forverres av en slik behandling.
I Sivilombudsmannens besøksrapport
fra Ila fengsel og forvaringsanstalt av august 2017 heter det at
det over flere år har vært en rekke langtidsutelukkede innsatte med
alvorlige psykiske lidelser ved avdeling G. På besøkstidspunktet
hadde to innsatte sittet nesten uavbrutt utelukket fra fellesskapet
siden juli 2013 og april 2014. Det var også jevnlig innsatte som
ble isolert i kortere tidsrom på grunn av selvmordsfare, angst eller
psykiske lidelser.
Det heter i rapporten at
«de fleste langtidsutelukkede burde
vært overført til psykisk helsevern, og at enkelte innsattes tilstand
ble forverret i fengselet. Flere hadde vært akuttinnlagt, men ble
tilbakeført etter kort tid ettersom de ikke ble ansett å ha en alvorlig
sinnslidelse, som er lovens hovedkrav for tvangsinnleggelse. Fengselet
var uenig i dette, og mente det ikke ble benyttet nok tid på psykiatrisk
diagnostisering».
Det heter videre at
«det er personer (…) med store psykiske
lidelser som har blitt forverret under fengselsoppholdet (…) Fengselsledelsen
har selv satt spørsmålstegn ved om det regimet som i dag kan tilbys
(…) kan klassifiseres som umenneskelig eller nedverdigende behandling».
Disse forholdene er ikke unike for
Bergen fengsel og Ila fengsel. Fra fengsler over hele landet kommer
det signaler om en prekær situasjon og bruk av isolasjon som følge
av bemanningssituasjonen og et for dårlig helsetilbud i fengslene.
Fengselsbetjenter, som ikke har medisinsk eller psykiatrisk kompetanse,
blir i praksis satt til å håndtere svært krevende pasienter. De
innsatte risikerer å få forverret tilstand under fengselsoppholdet,
noe som er stikk i strid med formålet i kriminalomsorgen om å hjelpe
innsatte til et bedre og kriminalitetsfritt liv etter soning.
Jeg tror vi med sikkerhet kan legge
til grunn at norske fengselsansatte ikke har noe ønske om å måtte
isolere alvorlig sinnslidende innsatte. Likevel skjer dette til
stadighet, ofte som en følge av ressursknapphet. Personalet blir
stående i situasjoner hvor de ikke har kapasitet eller andre virkemidler
til å håndtere utagerende eller ustabile innsatte og samtidig ivareta
sikkerhet og behov for øvrige innsatte. Løsningen blir da bruk av
isolasjon eller tvangsmidler som sikkerhetsseng, med begrunnelse fare
for alvorlig selvskading, selvdrap eller trusler om å skade seg
selv eller andre.
Grunnleggende menneskerettigheter
oppstiller et forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling.
I dag finnes det flere eksempler på at norske soningsforhold for
innsatte med psykiske lidelser bryter med disse helt grunnleggende
rettighetene. Umenneskelig behandling er spesielt alvorlig overfor personer
som har alvorlige psykiske lidelser.
FNs menneskerettskomité har bedt
Norge avskaffe isolasjon av psykisk syke på glattcelle. Norges nasjonale institusjon
for menneskerettigheter anbefaler i sin årsmelding for 2017, i tråd
med anbefalinger fra Sivilombudsmannen, at det iverksettes tiltak
for å sikre at langtidsisolerte ved Ila fengsel og forvaringsanstalt
får et behandlingstilbud, og at deres isolasjon avbrytes. Det er grunn
til å understreke at dette må gjelde for samtlige innsatte med psykiske
lidelser som isoleres, og at problemstillingen er relevant for fengsler
over hele landet.
Jeg har da kommet til spørsmålet:
Hvordan vil statsråden sørge for at praksisen med isolasjon av innsatte med
psykiske lidelser avsluttes i norske fengsler?
Statsråd Tor Mikkel Wara [10:11:38 ] : Isolasjon kan være skadelig.
I Jeløya-plattformen slås det fast at regjeringen vil redusere bruken
av isolasjon. Det er en viktig oppgave for kriminalomsorgen både
å begrense isolasjon og å motvirke isolasjonsskader hos innsatte
som av ulike årsaker i perioder utelukkes fra fellesskapet.
Ved innsettelse i varetekt kan domstolene
fastsette restriksjoner for den innsattes kontakt med andre. Slike restriksjoner
kan ikke kriminalomsorgen overprøve. I tillegg har kriminalomsorgen
adgang til å beslutte utelukkelse fra fellesskapet og bruk av tvangsmidler
når lovens vilkår for dette er oppfylt. Bruk av sikkerhetscelle og
sikkerhetsseng er eksempler på tvangsmidler det i unntakstilfeller
kan være aktuelt å bruke.
En undersøkelse foretatt av Kompetansesenter
for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst,
Cramer-rapporten, viser at forekomsten av psykiske lidelser blant
domfelte er betydelig høyere enn i befolkningen ellers. 92 pst.
hadde tegn på personlighetsforstyrrelser eller psykiske lidelser.
Undersøkelsen tilsier også at en langt større andel blant innsatte
enn blant befolkningen for øvrig har psykiske lidelser som varer
livet ut.
Innsatte i norske fengsler har samme
rett til helsehjelp som befolkningen for øvrig. Dette gjelder også
spesialisthelsetjenester. Fengselshelsetjenesten er et sentralt
bindeledd mellom fengsel, spesialisthelsetjeneste og hjemkommunen
til den enkelte innsatte. Vertskommunen og den helseregionen der
fengselet geografisk er plassert, yter helsetjenester til innsatte.
Vertskommunen for fengslene får øremerkede tilskudd fra staten.
I 2018 bevilget Stortinget 167,4 mill. kr i tilskudd til vertskommuner
og vertsfylker for helsetjenester i fengslene. Regjeringen har styrket
tilskuddet til fengselshelsetjenesten med 10 mill. kr i 2017 og
5 mill. kr i år.
I tillegg er det etablert rusmestringsenheter
i 17 norske fengsler. Dette er enheter tilrettelagt for innsatte med
rusproblemer. Det er ofte en sammenheng mellom rusmisbruk og psykiske
lidelser. Ved hver av disse rusenhetene er det helsepersonell fra
spesialisthelsetjeneste inne som kan bidra til at innsatte med rusproblematikk også
får helsehjelp. Som ledd i regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet
ble det i 2017 etablert tre nye slike enheter etter Stifinner-modellen.
Videre er det i årets oppdragsdokument
til de regionale helseforetakene satt mål om at det skal iverksettes tiltak
for å øke tilgjengeligheten til psykisk helsevern for innsatte i
fengsler. Når det gjelder regionale sikkerhetsavdelinger innen psykisk
helsevern, har Helse Sør-Øst igangsatt prosjektering av en ny regional
sikkerhetsavdeling ved Oslo universitetssykehus. Det legges opp
til at byggingen av denne nye avdelingen skal skje like ved Ila fengsel.
Det er bevilget 33 mill. kr til forprosjektering av den nye sikkerhetsavdelingen.
En slik avdeling vil kunne gi et bedre helsetilbud og bidra til
å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen og spesialisthelsetjenesten om
de aller sykeste innsatte.
Noen få innsatte i norske fengsler
er i en helt spesiell situasjon. Dette er mennesker med omfattende
psykiske lidelser. De har begått alvorlige kriminelle handlinger og
har ofte en vanskelig bakgrunn og voldelig atferd. For dem kan fengselsopphold
innebære isolasjon. Det er bl.a. et utslag av behovet for å beskytte
andre innsatte og ansatte. Dette er en krevende gruppe, men selv
om det er vanskelig, må vi arbeide for å finne gode løsninger. I 2014
sørget denne regjeringen for at det ble opprettet et ressursteam
for de aller sykeste ved Ila fengsel. Ressursteamet har gitt innsatte
som ikke evner å tilpasse seg en ordinær fellesskapsavdeling, aktivisering
i form av lufting, trening, samtaler, matlaging og handling. Dette
var et viktig tiltak, som har hatt positive virkninger for den aktuelle
gruppen innsatte. Ettersom ressursteamet nå har eksistert i snart
fire år, er det naturlig å oppsummere erfaringene med teamet før
vi iverksetter nye tiltak. Ut fra det jeg har hørt, har ressursteamet
vært nyttig.
Forholdene for psykisk syke i fengsel
er et tema som vil måtte stå på dagsordenen framover. Regjeringen
vil arbeide videre med å bedre forholdene for psykisk syke innsatte.
Dette vil følges opp i et samarbeid mellom meg og helseministeren.
Emilie Enger Mehl (Sp) [10:16:14 ] : Jeg vil takke for statsrådens
svar. Jeg synes det er bra at regjeringen har igangsatt enkelte
prosjekter, bl.a. med å bygge flere sikkerhetsavdelinger, noe som
vil bedre situasjonen med tilgang på psykisk helsevern. Men jeg
synes statsråden var lite innom en av de grunnleggende utfordringene for
situasjonen med psykisk syke i fengsel, nemlig at bemanningssituasjonen
i norske fengsler er så kritisk at det er veldig vanskelig å følge
opp innsatte som har sinnslidelser, som er utagerende, uten å isolere
dem eller i verste fall bruke belteseng.
Justiskomiteen hadde for en tid
tilbake bl.a. en komitéreise til Bodø. I Bodø fengsel kunne de fortelle
at noen innsatte var så utagerende at man måtte ha tre til fire
ansatte bare for å kunne åpne døren og gå inn til vedkommende. En
hel avdeling på høysikkerhet hadde tre ansatte på jobb. Når de tre
ansatte som er på jobb, alle sammen må brukes bare for å kunne ta
vare på én innsatt, sier det seg selv at regnestykket ikke går opp.
Da må man enten velge å isolere den ene innsatte, sånn at man kan
håndtere de øvrige innsatte på avdelingen, eller rett og slett
stå i en veldig uhåndterlig situasjon. Den situasjonen går selvfølgelig
ut over de innsatte, som får en forverret tilstand, men det går
også ut over de ansatte, som har en svært krevende arbeidshverdag.
De må stå overfor situasjoner de som fengselsbetjenter ikke burde ha
stått i. Når innsatte har psykisk uhelse, psykiske lidelser, har
de krav på helsehjelp i samme grad som øvrig befolkning. Den helsehjelpen
er det helsepersonell som må yte, ikke fengselsbetjenter, som ikke
har den kompetansen. Jeg vil gjerne oppfordre statsråden til å svare
mer på konkret på hvordan han vil bedre situasjonen i fengslene.
I tillegg lurer jeg på hva ambisjonsnivået
til regjeringen er, for det har framkommet en del viktige enkelttiltak,
men faktum er jo at det på det nåværende tidspunkt er situasjoner
man kan stille spørsmål ved om bryter med helt grunnleggende menneskerettigheter
og også er brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig og nedverdigende
behandling. Er det en situasjon som statsråden kan leve med at han
er ansvarlig for?
Statsråd Tor Mikkel Wara [10:19:21 ] : La meg begynne med å
si at dette er en svært vanskelig gruppe, og det er ingen tvil om
at regjeringen de siste årene har økt ressursene til dem, bl.a.
gjennom ressursteam. Så er det også helt korrekt, som representanten
sier, at det ofte kreves veldig stor bemanning rundt disse.
Jeg tror det er viktig å minne om
at det finnes noen viktige ting som må ligge til grunn, helt sentralt,
og det er at man klarer å beskytte de ansatte, og at man klarer
å beskytte andre innsatte. Men det er også viktig at denne gruppen
beskyttes mot seg selv. Det er ressurskrevende, og det er vanskelig.
Det tilligger helsevesenet, men det tilligger også fengselsvesenet.
Det er jo ikke isolasjonen i seg selv som er et mål eller et virkemiddel;
utelukkelse fra fellesskapet er noen ganger helt nødvendig for å
kunne beskytte disse mot seg selv og mot de øvrige som er i fengselet.
Så er det slik at det er helsevesenet
som har ansvar for psykisk helsevern, og de har fått styrket sine
budsjetter til dette. Det er også gitt beskjed om at dette skal
prioriteres, i tildelingsbrevet til helseregionen.
Det er viktig å si at det har jo
ikke vært en generell nedskjæring innenfor helsesektoren – driftsbudsjettene har
økt med mange hundre millioner kroner, fra 3,4 mrd. kr til 4,3 mrd. kr
fra 2013 til 2018, så det er en styrking.
Etter hvert som vi nå har lyktes
med å fjerne fengselskøene – det er viktig å si at det har vi mer
eller mindre gjort helt for høysikkerhet, og vi går nå inn i en
situasjon hvor vi har for mange på lavsikkerhet – er det veldig
viktig at vi får lov til å legge ned fengsler som vi ikke har bruk
for, slik at disse ressursene kan brukes til å styrke innholdet
i soningen for dem som er igjen. Det å avvikle fengselskøene blir
på mange måter jobb nummer én, og nå kan vi forhåpentligvis få ressurser
til å styrke innholdet i soningen, samtidig som det er helt opplagt
at de samme rettighetene til å få tilgang til helsetjenester gjelder
for innsatte som for den øvrige del av befolkningen.
Espen Barth Eide (A) [10:22:20 ] : Et av de beste målene for
kvaliteten i et samfunn er hvordan man behandler de aller svakeste.
Alvorlig psykisk syke som befinner seg i fengsel og har en kombinasjon
av utagerende oppførsel, psykiatriske problemer, rus og kriminalitet,
må ses på som noen av de aller svakeste i vårt samfunn. Derfor skal
man se dit for å se hvordan det står til i kongeriket.
Dette er mennesker som trenger nødvendig
helsehjelp. Det er mennesker hvor målet er rehabilitering og hjelp
til å vende tilbake til samfunnet, og isolasjon i fengsel er vel
omtrent den aller minst egnede måten å forberede folk på en slik
retur på. Det er også, noe som har vært tydelig dokumentert både
her i salen og i flere oppslag i media om dette, slik at vi nå utsetter
de ansatte i fengslene for en nesten umenneskelig forventning om at
de skal gå inn som behandlere, noe de ikke har utdanning til, og
på grunn av ressursknapphet, som igjen er et produkt av mange års
sultefôring av fengslene. De ansatte blir tvunget til å velge tiltak
som isolasjon, som de – slik det ble nevnt av representanten Enger
Mehl – ikke egentlig ønsker. Dette er altså en konsekvens av hvordan
man har behandlet fengslene, bl.a. gjennom såkalte avbyråkratiserings-
og effektiviseringstiltak.
Det er bekymringsfullt at vi her
så åpenbart oppfører oss i strid med helt grunnleggende menneskerettslige prinsipper.
Det har FNs menneskerettskommisjon uttalt veldig tydelig, og det
har også hjemlige institusjoner, som Norges nasjonale institusjon
for menneskerettigheter og Sivilombudsmannen, påpekt. Da har jeg
lyst til å si at menneskerettighetene er alvorlig ment. De er ment
for å følges. Og et land som vårt, som har forpliktelser overfor
egne borgere, må ta dem på alvor – også for å underbygge argumenter
vi bruker ute i verden. For når vi ønsker å ha en klar og tydelig
tone i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet – som vi har,
og som vi skal ha – må vi alltid huske at vårt eget arbeid for å
opprettholde menneskerettighetene også hjemme hos oss, er en viktig
start på det. Menneskerettighetsarbeidet begynner hjemme.
Jeg vil også si at jeg er glad for
at statsråden gir uttrykk for at han erkjenner utfordringen, erkjenner
problemet, og sier at regjeringen vil ta tak i det. Men her forventer
vi fra Arbeiderpartiets side tydelig handling, både fra justisministerens
side og fra helse- og omsorgsministerens side, for å ta tak i disse
utfordringene, slik at vi i Norge kan komme på linje med de forpliktelsene
vi har påtatt oss i det internasjonale samarbeidet.
Petter Eide (SV) [10:25:34 ] : Tusen takk for at vi har fått
denne veldig viktige debatten, og takk til interpellanten, Emilie
Enger Mehl, for at hun tar opp en viktig sak.
Jeg har aller først lyst til å si
at selv om vi nå stiller justisministeren til ansvar for dette,
er det ikke hans feil. Dette er en situasjon som har vart i mange
år, og det var definitivt en slik situasjon også da de rød-grønne
styrte. Selv om jeg har stor respekt for min navnebror Espen Barth
Eide, som også viste til den internasjonale dimensjonen her, var
det heller ikke slik at dette ble ryddet opp i da Arbeiderpartiet
hadde justisministeren. Jeg tror vi i all ærlighetens navn skal
si at dette har vært en unnlatelse gjennom mange, mange år – gjennom
flere skiftende regjeringer – og nå tar vi det opp på denne justisministerens
vakt. Men det er altså ikke slik at det er hans feil. Jeg har bare
lyst til å understreke akkurat det.
Vi snakker om en ganske liten gruppe,
det er sannsynligvis 15–20 personer på landsbasis. De har alle sammen
gjort alvorlige forbrytelser og er dømt til lengre straffer. De
har også blitt dømt straffetilregnelige, så de skal være i fengsel.
Så vidt jeg forstår, er disse personene selv ofre, dette er personer
som har vært sviktet i sin egen barndom, av barnevernet, av skolen.
Dette er personer som har vært sviktet gjennom hele sin livskarriere, og
de blir nå til slutt også sviktet når de havner i fengsel – både
som fanger og som pasienter.
SV og undertegnede har vært veldig
engasjert i denne saken, så i tillegg til interpellasjonsdebatten
vi har her, har jeg nylig presentert for Stortinget et representantforslag
som helt konkret har som mål å rydde opp i denne situasjonen. Jeg
skal referere hovedpunktene i det forslaget som Stortinget får til
behandling rett over sommeren.
Det ene konkrete forslaget er at
vi ber regjeringen helt konkret om å unngå vedtak om isolering av
psykisk syke – så enkelt som det. Psykisk syke skal ikke isoleres. Dette
skal Stortinget behandle.
Så ber vi om at straffedømte som
tas ut av fellesskapet på grunn av alvorlig psykisk sykdom, umiddelbart
begjæres innlagt i det psykiske helsevernet – et helt konkret forslag
som vi ønsker at Stortinget skal vedta. Jeg skal ikke ramse opp
alle forslagene, men jeg vil ta et tredje som er viktig: om å be
regjeringen lage en opptrappingsplan for å styrke kapasiteten for
å håndtere disse psykisk syke på en ordentlig måte.
Når jeg ønsker å bringe denne saken
konkret til behandling i Stortinget, er det fordi vi vil at løsningen
på situasjonen for disse innsatte og pasientene skal få en formell
avklaring i Stortinget, både hvem som har ansvar for dem, og at
situasjonen for dem skal festes veldig tydelig i framtidige statsbudsjett.
Jeg har vært opptatt av menneskerettsdimensjonen. Det
har vært mistanke om at grunnleggende menneskerettigheter er blitt
brutt, at torturforbudet i realiteten er blitt brutt i denne sammenhengen.
Jeg stilte justisministeren et skriftlig spørsmål om dette for et
par uker siden, hvor jeg ba om en garanti for at forbudet mot tortur eller
grusom, umenneskelig behandling ikke blir brutt, altså at justisministeren
skulle garantere at dette forbudet ikke blir brutt. Dessverre fikk
jeg ikke noen garanti – det kom på ingen måte noen garanti. I svaret
fra justisministeren kom det en rekke selvfølgeligheter, svaret touchet
ikke engang innom det som var mitt spørsmål. Svaret handlet om helt
andre ting.
Når jeg registrerer at justisministeren
ikke kan gi Stortinget en garanti for at menneskerettighetene ikke er
brutt, er jeg nødt til å tolke det svaret. Da tolker jeg det svaret
slik at Justisdepartementet ikke kan garantere at menneskerettighetene
ikke er brutt, med andre ord at fagfolk i Justisdepartementet selv
har en mistanke om at menneskerettighetene er brutt. Det er en veldig
alvorlig situasjon, som egentlig er veldig alarmerende, at det faktisk
selv i Justisdepartementet er en mistanke om at menneskerettighetene
her blir brutt, og at staten i sin håndtering av denne gruppen faktisk
bryter norsk lovverk. Det er altså da grunnlag for å stille staten
strafferettslig ansvarlig for den situasjonen. Vi ønsker selvfølgelig
ikke å gjøre det, vi ønsker å håndtere dette gjennom konkrete forslag
i Stortinget. Men det er klart at løses ikke situasjonen på sikt,
må vi også teste situasjonen i rettsapparatet.
Liv Gustavsen (FrP) [10:30:53 ] : Først vil jeg takke representanten
Enger Mehl for å ha tatt opp et veldig viktig tema, et tema man
egentlig aldri får snakket lenge og godt om. Jeg gleder meg over
å høre at vi egentlig er ganske samlet i denne utfordringen man
har, for dette er et kompleks. Det er mange innsatte som har en
sammensatt utfordring med psykiske lidelser. Noen få innsatte har
helt spesielle behov på grunn av sin psykiske helse. Dette er mennesker
som har begått kriminelle handlinger, og som ofte har en vanskelig
bakgrunn.
Det er en krevende gruppe, men de
fortjener en verdig behandling, selv om det er utfordrende å finne
gode løsninger. Vi vet at isolasjon kan være skadelig for innsatte,
og vi må jobbe for å redusere bruken av isolasjon. Statsråden nevnte
selv Ila og dette ressursteamet som ble opprettet der for noen år
siden. Dette var et viktig tiltak for å aktivisere de innsatte ved
avdeling G. Vi har de senere årene sett at dette ressursarbeidet
har virket positivt på de innsatte, så dette er veldig viktig. Det
er ingen tvil om det.
Da er det naturlig at vi nå vurderer
om det er behov for nye tiltak. Et av tiltakene som vurderes, er
nasjonale forsterkede fellesskapsavdelinger, noe vi håper vi kommer
til å se om ikke altfor lenge.
Representanten Enger Mehl nevnte
de unge som sitter i fengsel. I Norge har vi syv stykker, og jeg
har selv besøkt ungdomsfengselet på Eidsvoll, hvor fire av dem sitter.
Der ble det meg fortalt om hvor gode resultater disse fire har fra
de kom inn med sterke kompliserte lidelser innen rus og psykiatri,
og hvordan de klarer å behandle dem der. Der kunne de fortelle at
det ikke er brukt isolasjon, og det er heller ikke brukt noe tvang
hos dem. Det er i hvert fall en veldig positiv ting.
Jeg er veldig glad for at jeg ser
at regjeringens mål er å styrke tilbudet til de innsatte med psykiske
lidelser. Derfor er et nært samarbeid mellom Justisdepartementet og
Helse- og omsorgsdepartementet svært viktig.
Emilie Enger Mehl (Sp) [10:34:04 ] : Jeg vil takke for en debatt
med gode innlegg, og jeg er glad for at flere partier engasjerte
seg i dag.
Jeg vil starte med noe som representanten
Petter Eide sa. Han sa at det er ikke justisministerens feil at
situasjonen er som den er i dag. Det premisset kan jeg være enig i.
Det er ikke hans feil, men det er hans ansvar å gjøre noe med det.
Det må vi ikke glemme, for situasjonen er prekær. Den er prekær
for de innsatte, for de ansatte og for samfunnet, og vi kan ikke
mye lenger fortsette å håndtere psykisk syke i fengsel på denne
måten og samtidig påberope oss å være en god rettsstat med god rettspleie.
Det er en svært krevende gruppe
vi snakker om. Justisministeren sa selv at det er en gruppe som
krever stor bemanning. Representanten Petter Eide refererte til
SVs forslag om at psykisk syke ikke skal isoleres. Det tror jeg egentlig
alle er enig i. I dag tror jeg man ville si at psykisk syke ikke
skal isoleres. Det er ingen som vil si at psykisk syke skal isoleres.
Men i den praktiske virkeligheten er det likevel det som skjer gang
på gang. Det skyldes ikke at man har en intensjon om å gjøre det,
men de faktiske forholdene gjør at man blir tvunget til å gjøre
det. De fengselsansatte har ikke noe annet valg, som jeg var inne på
i mine forrige innlegg.
Når man har så lav bemanning som
man har nå, når det har vært kuttet i aktivitetstilbud, i rehabilitering
og programvirksomhet, er det klart at vi ikke oppnår det jeg mener
må være det grunnleggende i kriminalomsorgen, nemlig at de innsatte
skal komme ut av fengsel bedre rustet til å møte samfunnet og holde
seg til et liv uten kriminalitet enn de var da de kom inn. Nå risikerer
vi i praksis at innsatte som har vært i fengsel med psykiske lidelser,
blir sykere når de kommer ut igjen, de blir farligere for samfunnet,
og gjentakelsesfaren risikerer å øke. Det kan jeg aldri tenke meg
er noe Fremskrittspartiet ønsker, men det er det politikken i praksis
fører til.
Ordene i Jeløya-plattformen om at
regjeringen vil bedre rehabiliteringen i fengsel og det tilhørende,
er bra, men nå er det helt uten innhold. Jeg vil til slutt minne om
at direktøren for Kriminalomsorgsdirektoratet kommenterte budsjettsituasjonen
for 2018 som tilnærmet uhåndterlig. Det er realiteten med Fremskrittspartiets
politikk akkurat nå. Det blir det ikke bedre rehabilitering av.
Jeg håper at justisministeren vil ta ansvar for situasjonen også
i framtiden.
Statsråd Tor Mikkel Wara [10:37:17 ] : La meg understreke at
jeg synes dette er en viktig debatt, og jeg synes at interpellanten
skal ha ros for å engasjere seg i det. Det er viktig, og dette er
en gruppe som vi veldig lett glemmer å fokusere på.
Jeg har noen merknader til innleggene.
Først av alt: Det representanten Petter Eide sier om en tolkning
av Justisdepartementets mening, kan vi selvfølgelig ikke gå god
for. Det er ikke en tolkning som vi står inne for, men det er et
forsøk fra Eide på å tillegge oss meninger vi ikke har.
Jeg tenker også det er nyttig å
ha en liten merknad til dette begrepet «tortur» som brukes. I dette
tilfellet er det ikke så presist som det høres ut til, for vi snakker
her om utelukkelse fra fellesskapet i en institusjon fordi man er en
fare for seg selv eller andre innsatte eller ansatte. Da er det
en vurdering hvilken merkelapp man skal sette på det. Det er ikke
en ønskelig situasjon å utelukke dem. Men en del, folk flest, forbinder
kanskje ordet «tortur» med noe helt annet.
Det er også nyttig å minne om at
i utgangspunktet er dette mennesker som har begått alvorlige kriminelle handlinger,
og arbeidsdelingen i dette samfunnet er sånn at det er domstolene
som avgjør hvor de skal være. Disse er ikke dømt til psykisk helsevern,
de er dømt til å sone en fengselsstraff. Det er et premiss som vi
ikke kan gjøre noe med, og som vi ikke skal gjøre noe med, for sånn
er arbeidsdelingen i det. Når de så kommer til fengselet, har de
krav på den samme helsetjenesten som alle andre borgere. Men det
er opplagt at det er viktig for oss å fokusere særlig på dem, og
derfor har man også styrket fengselshelsetjenesten med 10 mill. kr
i fjor og 5 mill. kr i år. Derfor er det også prioritert i oppdragsbrevet
til de regionale helseforetakene, og derfor er vi i gang med å prosjektere
en ny regional sikkerhetsavdeling på Ila.
Men det er selvfølgelig ikke nok.
Dette er en sak som vi må følge hele tiden. Det er selvfølgelig
mitt ansvar, og det er helseministerens ansvar, for vi har hver
vår del av dette. Jeg kan forsikre at dette er noe som jeg og helseministeren
har diskutert mange ganger, og også kommer til å diskutere igjen
– også neste uke.
Avslutningsvis vil jeg igjen si
at dette er en viktig debatt. Det er nyttig å fokusere på denne
gruppen. Jeg synes at debatten egentlig har vært god, den har vært
nyttig, så jeg vil gjerne si tusen takk for det.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 1 er dermed avslutta.