Emilie Enger Mehl (Sp) [10:03:13]: Jeg vil begynne med å si at jeg er veldig glad for at justisministeren har kommet til Stortinget for å svare på spørsmål om et svært viktig tema, men jeg er skuffet over at ikke også helseministeren er her. Opprinnelig fremmet representanten Kjersti Toppe en lignende interpellasjon til helseminister Bent Høie, samtidig som jeg fremmet interpellasjonen som vi nå har til behandling. Intensjonen med det var å få til en debatt på tvers av helse og justis om hvordan vi kan løse situasjonen med psykisk syke som sitter i fengsel og utsettes for isolasjon og tvangsbruk i stedet for å få helsehjelp. Statsråd Høie oversendte interpellasjonen fra Kjersti Toppe til justisministeren, og representanten Toppe har derfor valgt å trekke sin interpellasjon.

Psykiske lidelser og rusproblemer er mer utbredt i fengsel enn i befolkningen for øvrig. En omfattende undersøkelse fra 2015 viste at så mange som ni av ti innsatte har tegn på psykiske lidelser eller personlighetsforstyrrelser. 42 pst. av de innsatte hadde symptomer på en pågående angstlidelse, 23 pst. hadde symptomer på pågående stemningslidelse, og 4,1 pst. hadde symptomer som er forenlige med en pågående psykose. Det synes ikke i dag å være grunn til å anta at dette bildet har endret seg vesentlig.

Innsatte i fengsel har samme rett til helsetilbud som resten av befolkningen, men det oppleves som vanskeligere å få tilgang til psykiatrisk helsehjelp. Helsetilbudet i fengsler er en del av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I noen fengsler gis polikliniske psykiatritjenester inne i fengselet, i andre fengsler må innsatte framstilles til psykiatrisk behandling utenfor fengselet. Statusundersøkelsen for sikkerhetspsykiatri fra 2015 viste at behandlingskapasiteten hadde gått ned siden forrige statusundersøkelse, i 2008, mens pasientantallet hadde gått opp. Fire av ti henvisninger til sikkerhetspsykiatrien ble på det tidspunktet avslått.

Utviklingen i kriminalomsorgen har gjennom flere år vært preget av stadige økonomiske kutt, bl.a. som følge av avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Senterpartiet er alvorlig bekymret for at økonomiske innsparinger over tid har hatt betydelige menneskelige kostnader. Realiteten er at budsjettkuttene i lang tid har gått direkte ut over førstelinjen og bemanningen i fengsler over hele Norge, og det har vært kutt i aktivitetstilbud og programvirksomhet. Det har ført til stort press og krevende arbeidsforhold for ansatte, dårligere rehabilitering for innsatte, en økning i volds- og trusselhendelser og økt bruk av isolasjon.

For den gruppen som er tema i dagens interpellasjon, psykisk syke innsatte, er denne situasjonen spesielt kritisk. I stedet for oppfølging, rehabilitering og helsehjelp blir mange møtt med innlåsing og isolasjon, noe som forverrer tilstanden, en situasjon som har møtt kraftig kritikk fra både fengselsansatte selv og instanser som Advokatforeningen, Sivilombudsmannen og FN.

Bruk av sikkerhetsceller og belter som tvangsmiddel overfor psykisk syke innsatte er grundig dokumentert fra flere hold. Jeg vil trekke fram et par eksempler.

Bergens Tidende har gjennom flere artikler redegjort for svært kritikkverdige forhold i Bergen fengsel, bl.a. i reportasjen «Fortvilelsen på celle 6143». Jeg siterer fra ingressen:

«De kutter seg med barberblad og skaller hodet i veggen til de blør. Psykisk syke innsatte isoleres på glattcelle i Bergen fengsel. Den yngste er 15 år.»

Fengselsinnsatte er allerede fratatt sin frihet som en reaksjon på kriminalitet. Å isolere noen på sikkerhetscelle eller bruke belter er det sterkeste maktmiddelet staten kan bruke. Mange av dem som utsettes for tvangsbruk, er personer med alvorlige psykiske lidelser, som forverres av en slik behandling.

I Sivilombudsmannens besøksrapport fra Ila fengsel og forvaringsanstalt av august 2017 heter det at det over flere år har vært en rekke langtidsutelukkede innsatte med alvorlige psykiske lidelser ved avdeling G. På besøkstidspunktet hadde to innsatte sittet nesten uavbrutt utelukket fra fellesskapet siden juli 2013 og april 2014. Det var også jevnlig innsatte som ble isolert i kortere tidsrom på grunn av selvmordsfare, angst eller psykiske lidelser.

Det heter i rapporten at

«de fleste langtidsutelukkede burde vært overført til psykisk helsevern, og at enkelte innsattes tilstand ble forverret i fengselet. Flere hadde vært akuttinnlagt, men ble tilbakeført etter kort tid ettersom de ikke ble ansett å ha en alvorlig sinnslidelse, som er lovens hovedkrav for tvangsinnleggelse. Fengselet var uenig i dette, og mente det ikke ble benyttet nok tid på psykiatrisk diagnostisering».

Det heter videre at

«det er personer (…) med store psykiske lidelser som har blitt forverret under fengselsoppholdet (…) Fengselsledelsen har selv satt spørsmålstegn ved om det regimet som i dag kan tilbys (…) kan klassifiseres som umenneskelig eller nedverdigende behandling».

Disse forholdene er ikke unike for Bergen fengsel og Ila fengsel. Fra fengsler over hele landet kommer det signaler om en prekær situasjon og bruk av isolasjon som følge av bemanningssituasjonen og et for dårlig helsetilbud i fengslene. Fengselsbetjenter, som ikke har medisinsk eller psykiatrisk kompetanse, blir i praksis satt til å håndtere svært krevende pasienter. De innsatte risikerer å få forverret tilstand under fengselsoppholdet, noe som er stikk i strid med formålet i kriminalomsorgen om å hjelpe innsatte til et bedre og kriminalitetsfritt liv etter soning.

Jeg tror vi med sikkerhet kan legge til grunn at norske fengselsansatte ikke har noe ønske om å måtte isolere alvorlig sinnslidende innsatte. Likevel skjer dette til stadighet, ofte som en følge av ressursknapphet. Personalet blir stående i situasjoner hvor de ikke har kapasitet eller andre virkemidler til å håndtere utagerende eller ustabile innsatte og samtidig ivareta sikkerhet og behov for øvrige innsatte. Løsningen blir da bruk av isolasjon eller tvangsmidler som sikkerhetsseng, med begrunnelse fare for alvorlig selvskading, selvdrap eller trusler om å skade seg selv eller andre.

Grunnleggende menneskerettigheter oppstiller et forbud mot nedverdigende og umenneskelig behandling. I dag finnes det flere eksempler på at norske soningsforhold for innsatte med psykiske lidelser bryter med disse helt grunnleggende rettighetene. Umenneskelig behandling er spesielt alvorlig overfor personer som har alvorlige psykiske lidelser.

FNs menneskerettskomité har bedt Norge avskaffe isolasjon av psykisk syke på glattcelle. Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter anbefaler i sin årsmelding for 2017, i tråd med anbefalinger fra Sivilombudsmannen, at det iverksettes tiltak for å sikre at langtidsisolerte ved Ila fengsel og forvaringsanstalt får et behandlingstilbud, og at deres isolasjon avbrytes. Det er grunn til å understreke at dette må gjelde for samtlige innsatte med psykiske lidelser som isoleres, og at problemstillingen er relevant for fengsler over hele landet.

Jeg har da kommet til spørsmålet: Hvordan vil statsråden sørge for at praksisen med isolasjon av innsatte med psykiske lidelser avsluttes i norske fengsler?

Statsråd Tor Mikkel Wara [10:11:38]: Isolasjon kan være skadelig. I Jeløya-plattformen slås det fast at regjeringen vil redusere bruken av isolasjon. Det er en viktig oppgave for kriminalomsorgen både å begrense isolasjon og å motvirke isolasjonsskader hos innsatte som av ulike årsaker i perioder utelukkes fra fellesskapet.

Ved innsettelse i varetekt kan domstolene fastsette restriksjoner for den innsattes kontakt med andre. Slike restriksjoner kan ikke kriminalomsorgen overprøve. I tillegg har kriminalomsorgen adgang til å beslutte utelukkelse fra fellesskapet og bruk av tvangsmidler når lovens vilkår for dette er oppfylt. Bruk av sikkerhetscelle og sikkerhetsseng er eksempler på tvangsmidler det i unntakstilfeller kan være aktuelt å bruke.

En undersøkelse foretatt av Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst, Cramer-rapporten, viser at forekomsten av psykiske lidelser blant domfelte er betydelig høyere enn i befolkningen ellers. 92 pst. hadde tegn på personlighetsforstyrrelser eller psykiske lidelser. Undersøkelsen tilsier også at en langt større andel blant innsatte enn blant befolkningen for øvrig har psykiske lidelser som varer livet ut.

Innsatte i norske fengsler har samme rett til helsehjelp som befolkningen for øvrig. Dette gjelder også spesialisthelsetjenester. Fengselshelsetjenesten er et sentralt bindeledd mellom fengsel, spesialisthelsetjeneste og hjemkommunen til den enkelte innsatte. Vertskommunen og den helseregionen der fengselet geografisk er plassert, yter helsetjenester til innsatte. Vertskommunen for fengslene får øremerkede tilskudd fra staten. I 2018 bevilget Stortinget 167,4 mill. kr i tilskudd til vertskommuner og vertsfylker for helsetjenester i fengslene. Regjeringen har styrket tilskuddet til fengselshelsetjenesten med 10 mill. kr i 2017 og 5 mill. kr i år.

I tillegg er det etablert rusmestringsenheter i 17 norske fengsler. Dette er enheter tilrettelagt for innsatte med rusproblemer. Det er ofte en sammenheng mellom rusmisbruk og psykiske lidelser. Ved hver av disse rusenhetene er det helsepersonell fra spesialisthelsetjeneste inne som kan bidra til at innsatte med rusproblematikk også får helsehjelp. Som ledd i regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet ble det i 2017 etablert tre nye slike enheter etter Stifinner-modellen.

Videre er det i årets oppdragsdokument til de regionale helseforetakene satt mål om at det skal iverksettes tiltak for å øke tilgjengeligheten til psykisk helsevern for innsatte i fengsler. Når det gjelder regionale sikkerhetsavdelinger innen psykisk helsevern, har Helse Sør-Øst igangsatt prosjektering av en ny regional sikkerhetsavdeling ved Oslo universitetssykehus. Det legges opp til at byggingen av denne nye avdelingen skal skje like ved Ila fengsel. Det er bevilget 33 mill. kr til forprosjektering av den nye sikkerhetsavdelingen. En slik avdeling vil kunne gi et bedre helsetilbud og bidra til å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen og spesialisthelsetjenesten om de aller sykeste innsatte.

Noen få innsatte i norske fengsler er i en helt spesiell situasjon. Dette er mennesker med omfattende psykiske lidelser. De har begått alvorlige kriminelle handlinger og har ofte en vanskelig bakgrunn og voldelig atferd. For dem kan fengselsopphold innebære isolasjon. Det er bl.a. et utslag av behovet for å beskytte andre innsatte og ansatte. Dette er en krevende gruppe, men selv om det er vanskelig, må vi arbeide for å finne gode løsninger. I 2014 sørget denne regjeringen for at det ble opprettet et ressursteam for de aller sykeste ved Ila fengsel. Ressursteamet har gitt innsatte som ikke evner å tilpasse seg en ordinær fellesskapsavdeling, aktivisering i form av lufting, trening, samtaler, matlaging og handling. Dette var et viktig tiltak, som har hatt positive virkninger for den aktuelle gruppen innsatte. Ettersom ressursteamet nå har eksistert i snart fire år, er det naturlig å oppsummere erfaringene med teamet før vi iverksetter nye tiltak. Ut fra det jeg har hørt, har ressursteamet vært nyttig.

Forholdene for psykisk syke i fengsel er et tema som vil måtte stå på dagsordenen framover. Regjeringen vil arbeide videre med å bedre forholdene for psykisk syke innsatte. Dette vil følges opp i et samarbeid mellom meg og helseministeren.

Emilie Enger Mehl (Sp) [10:16:14]: Jeg vil takke for statsrådens svar. Jeg synes det er bra at regjeringen har igangsatt enkelte prosjekter, bl.a. med å bygge flere sikkerhetsavdelinger, noe som vil bedre situasjonen med tilgang på psykisk helsevern. Men jeg synes statsråden var lite innom en av de grunnleggende utfordringene for situasjonen med psykisk syke i fengsel, nemlig at bemanningssituasjonen i norske fengsler er så kritisk at det er veldig vanskelig å følge opp innsatte som har sinnslidelser, som er utagerende, uten å isolere dem eller i verste fall bruke belteseng.

Justiskomiteen hadde for en tid tilbake bl.a. en komitéreise til Bodø. I Bodø fengsel kunne de fortelle at noen innsatte var så utagerende at man måtte ha tre til fire ansatte bare for å kunne åpne døren og gå inn til vedkommende. En hel avdeling på høysikkerhet hadde tre ansatte på jobb. Når de tre ansatte som er på jobb, alle sammen må brukes bare for å kunne ta vare på én innsatt, sier det seg selv at regnestykket ikke går opp. Da må man enten velge å isolere den ene innsatte, sånn at man kan håndtere de øvrige innsatte på avdelingen, eller rett og slett stå i en veldig uhåndterlig situasjon. Den situasjonen går selvfølgelig ut over de innsatte, som får en forverret tilstand, men det går også ut over de ansatte, som har en svært krevende arbeidshverdag. De må stå overfor situasjoner de som fengselsbetjenter ikke burde ha stått i. Når innsatte har psykisk uhelse, psykiske lidelser, har de krav på helsehjelp i samme grad som øvrig befolkning. Den helsehjelpen er det helsepersonell som må yte, ikke fengselsbetjenter, som ikke har den kompetansen. Jeg vil gjerne oppfordre statsråden til å svare mer på konkret på hvordan han vil bedre situasjonen i fengslene.

I tillegg lurer jeg på hva ambisjonsnivået til regjeringen er, for det har framkommet en del viktige enkelttiltak, men faktum er jo at det på det nåværende tidspunkt er situasjoner man kan stille spørsmål ved om bryter med helt grunnleggende menneskerettigheter og også er brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling. Er det en situasjon som statsråden kan leve med at han er ansvarlig for?

Statsråd Tor Mikkel Wara [10:19:21]: La meg begynne med å si at dette er en svært vanskelig gruppe, og det er ingen tvil om at regjeringen de siste årene har økt ressursene til dem, bl.a. gjennom ressursteam. Så er det også helt korrekt, som representanten sier, at det ofte kreves veldig stor bemanning rundt disse.

Jeg tror det er viktig å minne om at det finnes noen viktige ting som må ligge til grunn, helt sentralt, og det er at man klarer å beskytte de ansatte, og at man klarer å beskytte andre innsatte. Men det er også viktig at denne gruppen beskyttes mot seg selv. Det er ressurskrevende, og det er vanskelig. Det tilligger helsevesenet, men det tilligger også fengselsvesenet. Det er jo ikke isolasjonen i seg selv som er et mål eller et virkemiddel; utelukkelse fra fellesskapet er noen ganger helt nødvendig for å kunne beskytte disse mot seg selv og mot de øvrige som er i fengselet.

Så er det slik at det er helsevesenet som har ansvar for psykisk helsevern, og de har fått styrket sine budsjetter til dette. Det er også gitt beskjed om at dette skal prioriteres, i tildelingsbrevet til helseregionen.

Det er viktig å si at det har jo ikke vært en generell nedskjæring innenfor helsesektoren – driftsbudsjettene har økt med mange hundre millioner kroner, fra 3,4 mrd. kr til 4,3 mrd. kr fra 2013 til 2018, så det er en styrking.

Etter hvert som vi nå har lyktes med å fjerne fengselskøene – det er viktig å si at det har vi mer eller mindre gjort helt for høysikkerhet, og vi går nå inn i en situasjon hvor vi har for mange på lavsikkerhet – er det veldig viktig at vi får lov til å legge ned fengsler som vi ikke har bruk for, slik at disse ressursene kan brukes til å styrke innholdet i soningen for dem som er igjen. Det å avvikle fengselskøene blir på mange måter jobb nummer én, og nå kan vi forhåpentligvis få ressurser til å styrke innholdet i soningen, samtidig som det er helt opplagt at de samme rettighetene til å få tilgang til helsetjenester gjelder for innsatte som for den øvrige del av befolkningen.

Espen Barth Eide (A) [10:22:20]: Et av de beste målene for kvaliteten i et samfunn er hvordan man behandler de aller svakeste. Alvorlig psykisk syke som befinner seg i fengsel og har en kombinasjon av utagerende oppførsel, psykiatriske problemer, rus og kriminalitet, må ses på som noen av de aller svakeste i vårt samfunn. Derfor skal man se dit for å se hvordan det står til i kongeriket.

Dette er mennesker som trenger nødvendig helsehjelp. Det er mennesker hvor målet er rehabilitering og hjelp til å vende tilbake til samfunnet, og isolasjon i fengsel er vel omtrent den aller minst egnede måten å forberede folk på en slik retur på. Det er også, noe som har vært tydelig dokumentert både her i salen og i flere oppslag i media om dette, slik at vi nå utsetter de ansatte i fengslene for en nesten umenneskelig forventning om at de skal gå inn som behandlere, noe de ikke har utdanning til, og på grunn av ressursknapphet, som igjen er et produkt av mange års sultefôring av fengslene. De ansatte blir tvunget til å velge tiltak som isolasjon, som de – slik det ble nevnt av representanten Enger Mehl – ikke egentlig ønsker. Dette er altså en konsekvens av hvordan man har behandlet fengslene, bl.a. gjennom såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringstiltak.

Det er bekymringsfullt at vi her så åpenbart oppfører oss i strid med helt grunnleggende menneskerettslige prinsipper. Det har FNs menneskerettskommisjon uttalt veldig tydelig, og det har også hjemlige institusjoner, som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter og Sivilombudsmannen, påpekt. Da har jeg lyst til å si at menneskerettighetene er alvorlig ment. De er ment for å følges. Og et land som vårt, som har forpliktelser overfor egne borgere, må ta dem på alvor – også for å underbygge argumenter vi bruker ute i verden. For når vi ønsker å ha en klar og tydelig tone i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet – som vi har, og som vi skal ha – må vi alltid huske at vårt eget arbeid for å opprettholde menneskerettighetene også hjemme hos oss, er en viktig start på det. Menneskerettighetsarbeidet begynner hjemme.

Jeg vil også si at jeg er glad for at statsråden gir uttrykk for at han erkjenner utfordringen, erkjenner problemet, og sier at regjeringen vil ta tak i det. Men her forventer vi fra Arbeiderpartiets side tydelig handling, både fra justisministerens side og fra helse- og omsorgsministerens side, for å ta tak i disse utfordringene, slik at vi i Norge kan komme på linje med de forpliktelsene vi har påtatt oss i det internasjonale samarbeidet.

Petter Eide (SV) [10:25:34]: Tusen takk for at vi har fått denne veldig viktige debatten, og takk til interpellanten, Emilie Enger Mehl, for at hun tar opp en viktig sak.

Jeg har aller først lyst til å si at selv om vi nå stiller justisministeren til ansvar for dette, er det ikke hans feil. Dette er en situasjon som har vart i mange år, og det var definitivt en slik situasjon også da de rød-grønne styrte. Selv om jeg har stor respekt for min navnebror Espen Barth Eide, som også viste til den internasjonale dimensjonen her, var det heller ikke slik at dette ble ryddet opp i da Arbeiderpartiet hadde justisministeren. Jeg tror vi i all ærlighetens navn skal si at dette har vært en unnlatelse gjennom mange, mange år – gjennom flere skiftende regjeringer – og nå tar vi det opp på denne justisministerens vakt. Men det er altså ikke slik at det er hans feil. Jeg har bare lyst til å understreke akkurat det.

Vi snakker om en ganske liten gruppe, det er sannsynligvis 15–20 personer på landsbasis. De har alle sammen gjort alvorlige forbrytelser og er dømt til lengre straffer. De har også blitt dømt straffetilregnelige, så de skal være i fengsel. Så vidt jeg forstår, er disse personene selv ofre, dette er personer som har vært sviktet i sin egen barndom, av barnevernet, av skolen. Dette er personer som har vært sviktet gjennom hele sin livskarriere, og de blir nå til slutt også sviktet når de havner i fengsel – både som fanger og som pasienter.

SV og undertegnede har vært veldig engasjert i denne saken, så i tillegg til interpellasjonsdebatten vi har her, har jeg nylig presentert for Stortinget et representantforslag som helt konkret har som mål å rydde opp i denne situasjonen. Jeg skal referere hovedpunktene i det forslaget som Stortinget får til behandling rett over sommeren.

Det ene konkrete forslaget er at vi ber regjeringen helt konkret om å unngå vedtak om isolering av psykisk syke – så enkelt som det. Psykisk syke skal ikke isoleres. Dette skal Stortinget behandle.

Så ber vi om at straffedømte som tas ut av fellesskapet på grunn av alvorlig psykisk sykdom, umiddelbart begjæres innlagt i det psykiske helsevernet – et helt konkret forslag som vi ønsker at Stortinget skal vedta. Jeg skal ikke ramse opp alle forslagene, men jeg vil ta et tredje som er viktig: om å be regjeringen lage en opptrappingsplan for å styrke kapasiteten for å håndtere disse psykisk syke på en ordentlig måte.

Når jeg ønsker å bringe denne saken konkret til behandling i Stortinget, er det fordi vi vil at løsningen på situasjonen for disse innsatte og pasientene skal få en formell avklaring i Stortinget, både hvem som har ansvar for dem, og at situasjonen for dem skal festes veldig tydelig i framtidige statsbudsjett.

Jeg har vært opptatt av menneskerettsdimensjonen. Det har vært mistanke om at grunnleggende menneskerettigheter er blitt brutt, at torturforbudet i realiteten er blitt brutt i denne sammenhengen. Jeg stilte justisministeren et skriftlig spørsmål om dette for et par uker siden, hvor jeg ba om en garanti for at forbudet mot tortur eller grusom, umenneskelig behandling ikke blir brutt, altså at justisministeren skulle garantere at dette forbudet ikke blir brutt. Dessverre fikk jeg ikke noen garanti – det kom på ingen måte noen garanti. I svaret fra justisministeren kom det en rekke selvfølgeligheter, svaret touchet ikke engang innom det som var mitt spørsmål. Svaret handlet om helt andre ting.

Når jeg registrerer at justisministeren ikke kan gi Stortinget en garanti for at menneskerettighetene ikke er brutt, er jeg nødt til å tolke det svaret. Da tolker jeg det svaret slik at Justisdepartementet ikke kan garantere at menneskerettighetene ikke er brutt, med andre ord at fagfolk i Justisdepartementet selv har en mistanke om at menneskerettighetene er brutt. Det er en veldig alvorlig situasjon, som egentlig er veldig alarmerende, at det faktisk selv i Justisdepartementet er en mistanke om at menneskerettighetene her blir brutt, og at staten i sin håndtering av denne gruppen faktisk bryter norsk lovverk. Det er altså da grunnlag for å stille staten strafferettslig ansvarlig for den situasjonen. Vi ønsker selvfølgelig ikke å gjøre det, vi ønsker å håndtere dette gjennom konkrete forslag i Stortinget. Men det er klart at løses ikke situasjonen på sikt, må vi også teste situasjonen i rettsapparatet.

Liv Gustavsen (FrP) [10:30:53]: Først vil jeg takke representanten Enger Mehl for å ha tatt opp et veldig viktig tema, et tema man egentlig aldri får snakket lenge og godt om. Jeg gleder meg over å høre at vi egentlig er ganske samlet i denne utfordringen man har, for dette er et kompleks. Det er mange innsatte som har en sammensatt utfordring med psykiske lidelser. Noen få innsatte har helt spesielle behov på grunn av sin psykiske helse. Dette er mennesker som har begått kriminelle handlinger, og som ofte har en vanskelig bakgrunn.

Det er en krevende gruppe, men de fortjener en verdig behandling, selv om det er utfordrende å finne gode løsninger. Vi vet at isolasjon kan være skadelig for innsatte, og vi må jobbe for å redusere bruken av isolasjon. Statsråden nevnte selv Ila og dette ressursteamet som ble opprettet der for noen år siden. Dette var et viktig tiltak for å aktivisere de innsatte ved avdeling G. Vi har de senere årene sett at dette ressursarbeidet har virket positivt på de innsatte, så dette er veldig viktig. Det er ingen tvil om det.

Da er det naturlig at vi nå vurderer om det er behov for nye tiltak. Et av tiltakene som vurderes, er nasjonale forsterkede fellesskapsavdelinger, noe vi håper vi kommer til å se om ikke altfor lenge.

Representanten Enger Mehl nevnte de unge som sitter i fengsel. I Norge har vi syv stykker, og jeg har selv besøkt ungdomsfengselet på Eidsvoll, hvor fire av dem sitter. Der ble det meg fortalt om hvor gode resultater disse fire har fra de kom inn med sterke kompliserte lidelser innen rus og psykiatri, og hvordan de klarer å behandle dem der. Der kunne de fortelle at det ikke er brukt isolasjon, og det er heller ikke brukt noe tvang hos dem. Det er i hvert fall en veldig positiv ting.

Jeg er veldig glad for at jeg ser at regjeringens mål er å styrke tilbudet til de innsatte med psykiske lidelser. Derfor er et nært samarbeid mellom Justisdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet svært viktig.

Emilie Enger Mehl (Sp) [10:34:04]: Jeg vil takke for en debatt med gode innlegg, og jeg er glad for at flere partier engasjerte seg i dag.

Jeg vil starte med noe som representanten Petter Eide sa. Han sa at det er ikke justisministerens feil at situasjonen er som den er i dag. Det premisset kan jeg være enig i. Det er ikke hans feil, men det er hans ansvar å gjøre noe med det. Det må vi ikke glemme, for situasjonen er prekær. Den er prekær for de innsatte, for de ansatte og for samfunnet, og vi kan ikke mye lenger fortsette å håndtere psykisk syke i fengsel på denne måten og samtidig påberope oss å være en god rettsstat med god rettspleie.

Det er en svært krevende gruppe vi snakker om. Justisministeren sa selv at det er en gruppe som krever stor bemanning. Representanten Petter Eide refererte til SVs forslag om at psykisk syke ikke skal isoleres. Det tror jeg egentlig alle er enig i. I dag tror jeg man ville si at psykisk syke ikke skal isoleres. Det er ingen som vil si at psykisk syke skal isoleres. Men i den praktiske virkeligheten er det likevel det som skjer gang på gang. Det skyldes ikke at man har en intensjon om å gjøre det, men de faktiske forholdene gjør at man blir tvunget til å gjøre det. De fengselsansatte har ikke noe annet valg, som jeg var inne på i mine forrige innlegg.

Når man har så lav bemanning som man har nå, når det har vært kuttet i aktivitetstilbud, i rehabilitering og programvirksomhet, er det klart at vi ikke oppnår det jeg mener må være det grunnleggende i kriminalomsorgen, nemlig at de innsatte skal komme ut av fengsel bedre rustet til å møte samfunnet og holde seg til et liv uten kriminalitet enn de var da de kom inn. Nå risikerer vi i praksis at innsatte som har vært i fengsel med psykiske lidelser, blir sykere når de kommer ut igjen, de blir farligere for samfunnet, og gjentakelsesfaren risikerer å øke. Det kan jeg aldri tenke meg er noe Fremskrittspartiet ønsker, men det er det politikken i praksis fører til.

Ordene i Jeløya-plattformen om at regjeringen vil bedre rehabiliteringen i fengsel og det tilhørende, er bra, men nå er det helt uten innhold. Jeg vil til slutt minne om at direktøren for Kriminalomsorgsdirektoratet kommenterte budsjettsituasjonen for 2018 som tilnærmet uhåndterlig. Det er realiteten med Fremskrittspartiets politikk akkurat nå. Det blir det ikke bedre rehabilitering av. Jeg håper at justisministeren vil ta ansvar for situasjonen også i framtiden.

Statsråd Tor Mikkel Wara [10:37:17]: La meg understreke at jeg synes dette er en viktig debatt, og jeg synes at interpellanten skal ha ros for å engasjere seg i det. Det er viktig, og dette er en gruppe som vi veldig lett glemmer å fokusere på.

Jeg har noen merknader til innleggene. Først av alt: Det representanten Petter Eide sier om en tolkning av Justisdepartementets mening, kan vi selvfølgelig ikke gå god for. Det er ikke en tolkning som vi står inne for, men det er et forsøk fra Eide på å tillegge oss meninger vi ikke har.

Jeg tenker også det er nyttig å ha en liten merknad til dette begrepet «tortur» som brukes. I dette tilfellet er det ikke så presist som det høres ut til, for vi snakker her om utelukkelse fra fellesskapet i en institusjon fordi man er en fare for seg selv eller andre innsatte eller ansatte. Da er det en vurdering hvilken merkelapp man skal sette på det. Det er ikke en ønskelig situasjon å utelukke dem. Men en del, folk flest, forbinder kanskje ordet «tortur» med noe helt annet.

Det er også nyttig å minne om at i utgangspunktet er dette mennesker som har begått alvorlige kriminelle handlinger, og arbeidsdelingen i dette samfunnet er sånn at det er domstolene som avgjør hvor de skal være. Disse er ikke dømt til psykisk helsevern, de er dømt til å sone en fengselsstraff. Det er et premiss som vi ikke kan gjøre noe med, og som vi ikke skal gjøre noe med, for sånn er arbeidsdelingen i det. Når de så kommer til fengselet, har de krav på den samme helsetjenesten som alle andre borgere. Men det er opplagt at det er viktig for oss å fokusere særlig på dem, og derfor har man også styrket fengselshelsetjenesten med 10 mill. kr i fjor og 5 mill. kr i år. Derfor er det også prioritert i oppdragsbrevet til de regionale helseforetakene, og derfor er vi i gang med å prosjektere en ny regional sikkerhetsavdeling på Ila.

Men det er selvfølgelig ikke nok. Dette er en sak som vi må følge hele tiden. Det er selvfølgelig mitt ansvar, og det er helseministerens ansvar, for vi har hver vår del av dette. Jeg kan forsikre at dette er noe som jeg og helseministeren har diskutert mange ganger, og også kommer til å diskutere igjen – også neste uke.

Avslutningsvis vil jeg igjen si at dette er en viktig debatt. Det er nyttig å fokusere på denne gruppen. Jeg synes at debatten egentlig har vært god, den har vært nyttig, så jeg vil gjerne si tusen takk for det.

Mari Holm Lønseth (H) [10:40:59] (ordfører for saken): La meg få starte med å takke komiteen for et godt og effektivt samarbeid. Regjeringen har fremmet et forslag til tillegg og endringer i utlendingsloven, og bakgrunnen for det forslaget er å sørge for at utlendingslovens bestemmelser er i samsvar med EUs personvernforordning.

Behandling av personopplysninger er veldig relevant i utlendingssaker. De som skal få adgang til landet vårt, må også oppgi opplysninger om seg selv. Skal man søke asyl i Norge, er det ganske åpenbart at hvis vi i det hele tatt skal klare å behandle den søknaden, er man nødt til å gi fra seg personopplysninger. Det kan være identitetsopplysninger, kontaktinformasjon og opplysninger om økonomiske forhold, men også opplysninger om straffbare forhold, etnisk opprinnelse, politisk eller religiøs overbevisning eller seksuell orientering kan være relevant for å behandle en søknad i utlendingssaker. Dessuten kan det også være relevant å innhente og lagre opplysninger om en større personkrets enn utlendingen selv. Det kan f.eks. være relevant å behandle og oppbevare tilsvarende opplysninger om utlendingens familie eller omgangskrets.

Selv om det er helt nødvendig å samle inn og behandle personopplysninger i utlendingssaker, er det også en helt grunnleggende menneskerett at vi alle sammen har krav på et godt personvern. Det skal være en god balanse mellom å beskytte de individuelle personverninteressene på den ene siden og samfunnsbehovene som begrunner at det er et behov for å samle inn personopplysninger i bl.a. utlendingssaker, på den andre siden.

Den nye personvernforordningen krever tydeligere hjemler for å behandle sånne personopplysninger, og det er positivt at det innføres strengere og tydeligere personvernregler, bl.a. ved at det blir mer åpenhet rundt innsamling, bruk og behandling av personopplysninger som vi gir fra oss. Med dette forslaget som er fremmet fra regjeringen, får myndighetene en klar hjemmel til å behandle personopplysninger i utlendingssaker, og det tilfredsstiller også kravene i EUs personvernforordning. Det framgår klart i forslaget at opplysningene kun innhentes når det er nødvendig, og at det også er adgang til å utarbeide forskrift om behandlingen av denne type personopplysninger.

Med det anbefaler jeg komiteens enstemmige innstilling.

Willfred Nordlund (Sp) [10:43:43]: Departementet sier at begrunnelsen for lovforslaget som er fremmet, er å gi myndighetene en klar hjemmel for behandling av personopplysninger i utlendingssaker. Formålet med lovforslaget er derfor positivt etter Senterpartiets syn og styrker også rettssikkerheten til dem som berøres.

Når nå dette lovforslaget kommer, er det som følge av at EUs personvernforordning skal gjøres gjeldende i Norge gjennom ny personopplysningslov. I denne sammenheng har vi fra Senterpartiets side en merknad hvor vi stiller spørsmål ved om ikke norsk personvernlovgivning i større grad burde vært utformet ut fra nasjonale behov, og ikke som en ren avskrift av EUs nye lovgivning. Senterpartiet mener altså at norsk lovarbeid skal være basert på større nasjonal innsats for å avveie ulike sider ved beskyttelse av samfunnets og norske interesser på den ene siden og ikke minst individuelle personverninteresser på den andre siden. Vi er imidlertid fullt ut enig i behovet for en tydeliggjøring av personvernbestemmelsene både generelt og ikke minst i utlendingssaker.

Jeg ser at enkelte av høringsinstansene også spør om det samme som oss når de mener at departementet på en del punkter burde vært tydeligere ut fra hva loven skal beskytte. Datatilsynet sier f.eks. at de er skuffet over at departementet ikke benytter anledningen til å få på plass en mer presis hjemmel, og ikke minst en helhetlig regulering. Datatilsynet mener altså at de foreslåtte lovbestemmelser om behandlingen av personopplysningene er formulert så åpent og skjønnsmessig at en i realiteten ikke sier noe mer enn det som er omfattet av forordningen.

Generelt sett gir altså høringsinstansene tilslutning til det lovarbeidet som gjøres, med flere innspill til konkretiseringsgrad. Senterpartiet kommer til å følge nøye med på hva departementet legger seg på i praksis, og eventuelt må vi komme tilbake til saken når vi ser resultatene av dette.

Karin Andersen (SV) [10:45:50] (komiteens leder): Jeg har bare behov for å gi noen korte presiseringer.

SV har vært enig i at vi trenger en ny personopplysningslov, og det får sjølsagt konsekvenser også for utlendingslovgivningen. Det er viktig å understreke at det kan være svært sensitive opplysninger som flyktninger har, og som faktisk kan være livsfarlige hvis de kommer på avveier. Her er det viktig at personvernet virkelig blir godt ivaretatt.

Det andre er det punktet som representanten Nordlund fra Senterpartiet nå var inne på, nemlig Datatilsynets klare påpekning av at de mener at lovforslaget er for åpent og skjønnsmessig, og at det er usikkert hvordan dette vil fungere i praksis. SV vil følge nøye med på det, for det er viktig at vi har et lovverk som er strengt, og som gjør at personopplysninger blir håndtert på en korrekt og sikker måte. Det skal være håndterbart for dem som skal bruke det, men det kan ikke gå på bekostning av tryggheten, og man skal ikke ha flere opplysninger enn strengt tatt nødvendig om dem det gjelder.

Til slutt vil SV understreke at vi er enig i at man trenger ny personvernlov, men vi har vært uenig i at man implementerer forordningen rett i norsk lov, særlig fordi EØS-komiteens framforhandlede resultat er noe annerledes enn det som er lagt til grunn i denne saken, da saken ble behandlet i justiskomiteen i sin helhet. Det er derfor noe usikkert hvordan dette regelverket vil bli framover. Det mener vi viser at det kanskje skjer litt for raskt, at norske myndigheter har ønsket å være raske. Det kan sikkert ha sine grunner, men noen ganger er det lurere å vente til et klart resultat ligger på bordet når det gjelder implementering av en forordning. Det forhindrer ikke Norge fra å vedta nye og bedre personvernopplysningslovverk.

Statsråd Tor Mikkel Wara [10:48:43]: Jeg er glad for at komiteen enstemmig ser ut til å støtte forslaget om å innføre en generell hjemmel for behandling av personopplysninger i utlendingsloven. Utlendingsloven har hittil ikke hatt noen generell hjemmel for behandling av personopplysninger. Dagens rettsgrunnlag bygger på de alminnelige reglene i personopplysningsloven, samtykke fra den registrerte og konsesjon fra Datatilsynet. Ved å gi en egen bestemmelse i utlendingsloven blir vilkårene for bruk av personopplysninger tydeligere både for den som innhenter opplysninger, og for den opplysningene innhentes fra. Det styrker også hjemmelsgrunnlaget.

For å kunne behandle utlendingssaker må myndighetene samle inn, oppbevare og behandle personopplysninger om et stort antall norske og utenlandske borgere. Mange av de opplysningene som behandles, er såkalt særlige kategorier av personopplysninger, som opplysninger om etnisitet, seksuell legning og helseforhold. Slike opplysninger krever et særskilt vern.

Opplysninger må dessuten lagres over lang tid. Behandlingens omfang og varighet og opplysningens karakter tilsier at bruken bør hjemles i lov. Det kan ikke være tvil om at utlendingsmyndighetene gjennom sin saksbehandling ivaretar viktige samfunnshensyn og utfører oppgaver som er i allmennhetens interesse. Det er i samfunnets interesse å kjenne identiteten til utlendinger som kommer til Norge, og å kontrollere innvandringen på de vilkår som følger av regelverket, et regelverk som også skal ivareta utlendingenes rettssikkerhet.

Det er derfor viktig at det legges til rette for at myndighetene får tilgang til de opplysningene de har bruk for i sin saksbehandling. Forslaget gir kun hjemmel til å behandle personopplysninger som er nødvendig i de konkrete sakene. Vilkårlig behandling som ikke har relevans for saken, avskjæres. Behandling av personopplysninger må videre være knyttet til oppgaver myndighetene er pålagt gjennom lov, med enkelte presiserte unntak. Disse begrensningene er nødvendig for å oppfylle lovens krav som stilles for å gjøre inngripen i privatlivet. Samtidig bidrar begrensningene til å bevisstgjøre dem som innhenter opplysningene. Behandlingen av utlendingssaker byr på omfattende og krevende vurderinger, og det er viktig å sikre et så bredt og godt beslutningsgrunnlag som mulig innenfor de rammene som kravet til personvern setter. Jeg mener dette forslaget ivaretar begge hensynene.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:52:04]: Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid. Nå har ikke jeg vært saksordfører i denne saken, men jeg tar dette innlegget for Kari Kjønaas Kjos, som har vært saksordfører.

Aldri tidligere har så mange blitt bosatt så raskt som man gjør i dag. Denne regjeringen har klart å bosette flere flyktninger på ett år – i 2016 – enn det forrige regjering klarte på fire år i sin første periode. Det er veldig positivt. Det er veldig bra at den utviklingen går mye fortere. Det er viktig for integreringen. Når vi klarer å bosette flyktninger mye raskere, er det også ekstremt viktig at vi følger det opp med tidlig innsats for å starte god integrering. Et veldig viktig tiltak i så måte er å starte tidlig med norskopplæring og opplæring i norsk kulturforståelse og norske verdier. Det er veldig viktig fordi vi ser at det gang på gang er utfordringer med dårlig forståelse av norske verdier og norsk kultur.

Det er en veldig bra proposisjon fra regjeringen, men det er ikke sånn at dette er alt regjeringen ønsker å gjøre med introduksjonsloven. Regjeringen har varslet at det kommer en ny, stor gjennomgang av hele introduksjonsloven som vil ivareta veldig mange av de innspillene som opposisjonen har kommet med i denne saken.

En viktig ting denne proposisjonen peker på, er mer arbeidsretting og utdanningsretting i opplæringen i introduksjonssentre. Det er viktig på et tidlig tidspunkt å kartlegge hva ønskene, evnene og kvalifikasjonene til den enkelte er fra før, for så å tilpasse opplæringen videre for å nå ut i arbeid. Det har nok vært sånn at man tidligere i litt for stor grad har drevet opplæring som har ført til at mange har blitt gode til å tråkle seg gjennom det norske systemet, hvordan man skal komme fram i f.eks. Nav og andre steder. Det er ikke riktig måte å gå fram på. Den riktige måten å gå fram på er å starte fra dag én med en plan for hvordan man kommer seg ut i arbeid. Lykkes vi ikke med å få nye innvandrere ut i arbeid, kommer vi heller ikke til å lykkes med integreringen.

Det er veldig bra at det egentlig er en samlet komité som står bak innstillingen. Det kommer noen tilleggsforslag fra andre som vi tar med oss som innspill videre.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:55:36]: Endelig får vi et lite vink om statsråd Sanners heidundrende integreringsdugnad, som ble lansert av både representanten Abid Q. Raja og statsråd Sanner da regjeringserklæringen var klar i vinter. Denne dugnaden har det så blitt snakket om et helt halvår uten at noe politikk er blitt lansert. Endelig har vi nå fått et lite signal om en endring som kan bety noe for dem som ønsker å bli kvalifisert til arbeid gjennom introduksjonsordningen. Dette er langt fra godt nok, men et lite skritt på veien.

Vi står overfor en ny frihetskamp. Veien til selvforsørgelse og muligheten til å stå på egne bein er lang for mange. Vi må skape frihet for den enkelte, formet av og i et fellesskap. Skal vi få flere i jobb, må vi stille krav til opplæringen og kvalifiseringen som tilbys. Skal vi klare dette, må vi satse på språkopplæring og arbeidspraksis for dem som er under opplæring i introduksjonsprogram, kvalifiseringsprogram og voksenopplæring. For få av dem som deltar i disse programmene, blir selvforsørgende. Slik det er nå, klarer vi ikke å gi god nok kompetanse til dem vi ønsker å kvalifisere for jobb. Vi må våge å stille det grunnleggende spørsmålet om ordningene fungerer etter hensikten. Derfor støtter vi forslaget om at regjeringen må gå tilbake og finne ut hvordan de ulike opplæringsløpene i introduksjonsprogrammet, norskopplæringen og voksenopplæringen kan samkjøres og effektiviseres, slik at deltakelsen i disse programmene i større grad tilrettelegger for yrkesdeltakelse.

Hvorfor får ikke innvandrere jobb etter endt program, som introduksjonsordningen? Hva må til for at de faktisk får relevant kompetanse som skaffer dem en jobb? Vi sier i våre merknader at vi må satse massivt på språkopplæring og arbeidspraksis framover. Derfor foreslår flertallet i komiteen at regjeringen må komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan Nav, IMDi og kommunene gjennom introduksjonsprogrammet kan jobbe sammen og skaffe flere relevante praksisplasser for deltakerne i introduksjonsprogrammet. Videre blir regjeringen bedt om å vurdere å innføre utdanningsløp for noen fagbrev i introduksjonsordningen. Dette er altså regjeringspartiene imot.

Hvordan skal vi få integrert våre nye naboer bedre og raskere? Det må regjeringen snart svare på. For få av dem som deltar i dagens kvalifiseringsløp, kommer i jobb eller utdanning, slik at de kan være gode forbilder for barna sine. Vi kan ikke akseptere den utviklingen vi ser i gjengmiljøene i enkelte områder i Oslo. Det må tas grep som forhindrer gjengdannelse og utenforskap. Foreldrenes tilstedeværelse i barnas liv er avgjørende for barnas oppvekst. Vi må derfor kreve at foreldrene stiller opp i barnas liv og er gode rollemodeller. Å komme i jobb er første skritt til en aktiv deltakelse i barnas liv.

Olemic Thommessen (H) [10:58:51]: Med de foreslåtte endringene i introduksjonsloven inviterer regjeringen Stortinget til å gjøre målrettede og viktige grep for å styrke integreringsarbeidet i vårt land. Helheten i de fremlagte forslagene tydeliggjør den kursen som regjeringen legger opp til, nemlig deltakelse i arbeidslivet som det viktigste politiske mål, og at veien til dette går gjennom det enkelte menneskets ressurser og muligheter.

Det er fint og godt å konstatere at alle partier på Stortinget er enige om denne tilnærmingen, og at det er bred tilslutning til de fremlagte forslagene. Vi noterer oss også den utålmodigheten som opposisjonen har på dette området. Det er bra, ikke bare for den enkelte innvandrer, som selvfølgelig er den sentrale i dette, men også for Norge som nasjon, hvis vi ser det i et litt lengre tidsperspektiv.

I globaliseringens tidsalder er integreringsarbeid og våre grunnleggende holdninger til det som er nytt og annerledes, viktigere enn noen gang. Jeg er helt sikkert på at morgendagens vinnere er de samfunn som vokser på nye impulser, og som tar de menneskelige ressursene i bruk, uavhengig av bakgrunn – samfunn som bygger på toleranse, og som gir alle trygge rammer om forskjellige liv. Taperne blir de samfunn som gjennom beskyttelsesmekanismer marginaliserer det nye, og som henviser dem som faller utenfor, til trygdekontor og kriminalstatistikk. Ingen beskytter seg til fremgang.

Det er løfterikt med de signalene som kommer fra regjeringen, om nye tiltak. Jeg er sikker på at statsråd Sanner på sin turné opplever en stor entusiasme, forventning og pågangsmot hos svært mange av dem han møter. Det har iallfall vært min erfaring i møte med nye landsmenn. Jeg synes det er viktig at det arbeidet vi går inn i, som vil handle om nye saker og nye initiativer, er bygget på en positiv inngang – en inngang som handler om forventning til våre nye landsmenn – og ikke på elendighetsbeskrivelse, selv om det selvsagt er mange som har en krevende livssituasjon og sterke livshistorier i dette.

Introduksjonsprogrammet med opplæring i norsk og samfunnskunnskap er det viktigste virkemiddelet vi har for å bidra til integrering av nye landsmenn. Det er mye bra i norsk integreringspolitikk, men statistikken forteller oss dessverre at det fortsatt er mye å ta tak i. For Høyre er integreringspolitikken et satsingsområde i tiden som kommer, og vi gleder oss til de initiativene regjeringen har bebudet.

Willfred Nordlund (Sp) [11:02:08]: Senterpartiet mener at det er av stor betydning for integreringen at asylsøkere i mottak får opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Dette gjør tiden i mottak mer meningsfull, det bereder grunnen for gjennomføringen av introduksjonsprogrammet ved bosetting i kommunene, og ikke minst medvirker det til at flyktninger kan komme seg raskere ut i arbeid eller videre utdanning – et mål denne salen deler. Vi har derfor støttet forslaget om at asylsøkerne får en plikt til å delta i opplæring i norsk og i samfunnskunnskap, og at kommunene får plikt til å gjennomføre denne opplæringen.

Departementets lovforslag begrunnes med at opplæringen i norsk og i norsk kultur er et av de viktigste virkemidlene for å bidra til at nyankomne innvandrere kommer seg ut og forblir i arbeidslivet. Det tror jeg nok er riktig å slå fast. Senterpartiet støtter altså forslagene som gjør introduksjonsperioden mer fleksibel gjennom at arbeid og utdanning kan ses mer i sammenheng. Slik søker man å nå målet bedre og ikke minst raskere.

Alle deltagere i introduksjonsprogram og norskopplæring skal ha en individuell plan. Planen skal si noe om mål med deltagernes program og opplæring, og hvilke aktiviteter og tiltak som må til for å nå disse målene. Kommunen skal revidere planene gjennom det.

Senterpartiet støtter altså forslagene som fremmes, men vi mener likevel det er grunn til å merke seg en del av motforestillingene som er reist fra høringsinstansene som har uttalt seg i saken. Flere, bl.a. IMDi og KS, er skeptiske til å bruke lovfastsettelse som virkemiddel. IMDi har vist til at 90 pst. av vertskommunene tilbyr norskopplæring til asylsøkere, og KS mener at mange kommuner vil ha problemer med å skaffe lærere og tolkebistand – en utfordring vi kjenner også fra andre områder av opplæringen. Noe som kan gjøre det mulig for kommunene å følge opp det lovpålegget, blir altså vanskelig, i og med tilgangen på lærere.

Høringsinstansene er også delt i synet på forslaget som presiserer at individuell plan skal bygge videre på tiltak som vedkommende har gjennomført før bosettingen i en kommune. Både KS og Oslo kommune sier at det er kommunene som har best oversikt over mulighetene til arbeid og utdanning lokalt. Det er helt åpenbart for Senterpartiet.

Individuell plan må ikke bli et tiltak som gir kommunene lovpålegg om å følge opp tiltak som ikke er hensiktsmessige for den som skal bistås til plass i samfunnet og arbeidslivet.

Det er viktig at vi merker oss motforestillingene mot lovforslagene som er foreslått. Selv om man støtter lovforslagene, slik Senterpartiet gjør, må vi være åpen for meninger om at et lovvedtak ikke må bli til hinder for at det skal skje en tilpasning som kan gagne både asylsøkerne og kommunene. Praktiseringen der ute blir altså viktig.

Vi må også være villig til å se at nye pålegg til kommunene gir nye kostnader. Lovfesting av oppgaver må følges opp gjennom finansiering. Jeg ser med spenning fram til om det blir en realitet under denne regjeringen.

Karin Andersen (SV) [11:05:23] (komiteens leder): Jeg er glad for at det nå endelig kommer et lite forslag for å bedre integreringen. Men først har jeg lyst til å takke representanten Thommessen for hans innlegg, for det han gjør, er å fortelle at integrering skjer best i et klima der man snakker respektfullt om hverandre, og det er en korreks av den linja som regjeringspartiene har hatt hittil, og kanskje særlig Fremskrittspartiet. For det er ikke lett å integrere seg når man blir fortalt at man er uønsket og ubrukelig, og det hele tida blir spredd skremmehistorier.

Jeg har tatt med meg en bok i dag – jeg vet at det ikke er så populært, men jeg har tatt med meg én – og det er Fafos forskning på introduksjonsprogram og norskopplæring. Jeg har en bunke på kontoret mitt, så hvis noen er interessert i å se all den forskningen som er gjort på dette området de siste årene, er den hos meg. Den er entydig på hva vi må gjøre, og det har vi visst lenge. Vi er nødt til å kvalifisere folk for det arbeidslivet vi har. Vi må tette gapet mellom hva folk kan, og hva arbeidslivet trenger. Da er vi nødt til å individualisere oppleggene, og vi er nødt til å la folk få fullføre kvalifisering. SV foreslår det i dag, for vi mener at det er langt på overtid. I dag er det altfor mye av at folk puttes inn i de samme oppleggene, og det passer ikke, og man får heller ikke lov til å fullføre nødvendig kompetanse. Det må man få til. Det kommer til å koste litt mer i en overgangsperiode, men vi kommer til å tjene på det på sikt, for da får folk jobb.

SV er ikke redd for å stille krav til folk. Vi mener at de skal få tilbud om å fullføre dette, og man skal ha krav om å stå. Da opplever man også en stayerevne som arbeidsgivere setter pris på når de ser på cv-en til folk, at man har klart å gjennomføre opplæring, og klart å gjennomføre kvalifisering. Derfor foreslår SV store endringer i dag, som er nødvendig, for nå kastes det bort mye penger på kurs som ikke fører til jobb, både i introduksjonsordningen og i Nav, fordi man er så livende redd for at det skal ta litt lengre tid, og at folk ikke skal ta den første og beste lille jobben som kanskje gir lite grann inntekt, sånn at man får familiegjenforening f.eks. Det er ødeleggende for integreringen, og det er ødeleggende for integreringen også at man nå hele tida i årevis leter etter om det er en eller annen bitte liten feil på søknaden som ble levert for 20 år siden, sånn at folk ikke får slå rot – for det må de få. Så vi skal stille strenge krav, vi skal lage opplegg som gjør at arbeidsgivere ser at dette er kvalifisert, god utdanning, som arbeidslivet trenger, og som jammen Norge trenger også.

Jeg vil ta opp forslagene i innstillingen, som Sosialistisk Venstreparti står bak.

Torhild Bransdal (KrF) [11:08:56]: I dag synes jeg det er på sin plass å si kjære president!

Skal vi lykkes med innvandringspolitikken vår, er vi helt avhengig av en god integreringspolitikk. Jeg vil derfor starte med å takke regjeringen for at de har lagt fram denne proposisjonen. Den bidrar til viktige skritt i riktig retning. Skal vi sikre at de som kommer til oss på grunn av krig og forfølgelse blir godt integrert, er vi helt avhengig av at vi starter med språkopplæring så tidlig som mulig. Det er derfor veldig bra at det nå tas inn i loven at de som bor på asylmottak, får rett og plikt til å delta i opplæring i norsk kultur og i norske verdier, og at kommunene får plikt til å tilby dette. Kunnskap og kompetanse er helt avgjørende for å forstå det samfunnet man skal bli en del av.

I tillegg er det veldig bra at vi i dag vedtar at tiden man kan være en del av introduksjonsprogrammet, kan forlenges til tre år når det vil styrke den enkeltes mulighet til å komme i arbeid eller utdanning. Det er positivt for den enkelte, men også for samfunnet som helhet. Mennesker er forskjellige og har ulike utfordringer. Vi må da sikre fleksibilitet i introduksjonsprogrammet, slik at ordningen ikke hemmer integreringen, men faktisk fremmer den.

Språk er nøkkelen til så mye. Ikke bare gjør det muligheten til å få jobb og utdanning større, men det bidrar også til at man kan delta mer aktivt i samfunnet. Selvforsørgelse er viktig for å sikre et bærekraftig samfunn, men vel så viktig er det for det enkelte mennesket. Vi har alle lyst til å bidra i samfunnet, men da må vi som politikere legge bedre til rette for at man skal kunne lykkes. Vi må absolutt tørre å stille krav – det er mye menneskeverd i å stille krav, men vi må også ta vårt ansvar for at de skal lykkes. Sammen kan vi skape et varmere samfunn for alle.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:11:30]: Et av regjeringens viktigste prosjekter denne perioden er å gjennomføre et integreringsløft. Innvandrere skal som alle andre ha mulighet til å skape et godt liv for seg og sine og bli en del av store og små fellesskap i det norske samfunnet. Det viktigste er at flere kommer i jobb. Høy yrkesdeltakelse er helt nødvendig for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn.

Det er også viktig at vi lykkes med hverdagsintegrering, slik at vi sikrer den tilliten og det samholdet som det norske samfunnet kjennes ved. Endringene vi nå foreslår i introduksjonsloven, er et første steg i arbeidet med integreringsløftet.

Veien til arbeid, selvforsørgelse og deltakelse i det norske samfunnet går gjennom kunnskap og kompetanse. Norskkunnskap og forståelse for det norske samfunnet er avgjørende for å lykkes. I dag er det opp til vertskommuner for mottak å avgjøre om de vil tilby opplæring i norsk og opplæring i norsk kultur og norske verdier. Jeg har selv møtt noen av dem som ivrer etter å komme i gang med å lære seg norsk, men som ikke fikk et tilbud.

Vi mener det er viktig at alle kommuner kommer raskt i gang med opplæringen. Vi foreslår derfor at det innføres en plikt for kommunene til å gi et tilbud om opplæring i mottak og en plikt til å delta for alle i målgruppen.

Regjeringen har allerede satt i gang flere andre tiltak for beboere i mottak. Blant disse er kompetansekartlegging og karriereveiledning. I lovforslaget presiserer vi at de tiltakene som iverksettes i introduksjonsprogrammet, skal bygge på den kartleggingen som er gjennomført. Vi vet at arbeidsrettede tiltak og utdanning virker. Vi vet også at det er for få som per i dag har slike tiltak. Derfor foreslår vi å lovfeste at alle skal ha arbeids- eller utdanningsrettede tiltak som del av sitt introduksjonsprogram. Slike tiltak kan f.eks. være arbeidspraksis, yrkesprøving, grunnskole og godkjenning av medbrakt utdanning.

Dersom man f.eks. skal fullføre grunnskole eller videregående skole, kan man trenge noe mer tid enn to år. Omtrent halvparten av kommunene bruker ikke muligheten i introduksjonsloven til å forlenge introduksjonsprogrammet utover to år. Vi presiserer derfor at programmet kan forlenges til tre år dersom dette vil styrke den enkeltes mulighet for overgang til arbeid eller ordinær utdanning.

Jeg er glad for at Stortinget slutter seg til de lovendringene regjeringen har foreslått, som vil gi raskere og bedre integrering for mange. Dette er imidlertid bare første steg i arbeidet med integreringsstrategien. De neste stegene vil bl.a. handle om hvordan vi kan få formell kvalifisering som en del av introduksjonsprogrammet, tydeligere krav til språkopplæring og en sterkere arbeidsretting. Det er gledelig at flere partier gir uttrykk for at de støtter denne linjen.

Masud Gharahkhani (A) [11:25:14]: Vi er nødt til å lykkes bedre med å få mennesker inn i arbeidslivet. Det er avgjørende for at de skal kunne stå på egne bein og for deres familier, men like viktig for velferdssamfunnet Norge og bærekraften i det.

Det finnes kommuner som får det til, og suksessfaktoren for de kommunene som får det til – og som jeg regner med at statsråden har opplevd på samme turné som meg – er todelt. Det ene er at de lykkes med kvalifisering av nyankomne flyktninger, men de lykkes også med å få dem til å bli en del av lokalmiljøet. Det er de to tiltakene som gir best effekt.

Derfor er det bra at vi allerede ønsker å sette i gang med kvalifisering på asylmottakene, at man skal ha norsk og samfunnskunnskap der. Det tenker jeg også er en erkjennelse fra en regjering som tidligere har foreslått å kutte i norskopplæring på asylmottakene: at det er viktig allerede der å sette i gang norskopplæringen.

Så er det viktig at vi både klarer å få nyankomne flyktninger inn, og ser på de erfaringene vi har gjort historisk sett: at mange ikke holder ut i arbeidslivet over tid. Den erkjennelsen er alvorlig, for det handler igjen om velferdssamfunnets bærekraft, og om hvordan vi skal gi de menneskene de grunnleggende kunnskapene de trenger. Da er det slik at de kommunene som lykkes, som f.eks. Sunndal, som jeg har besøkt, gir folk grunnskole og et fagløp og en mulighet til å komme seg inn i arbeidslivet, i kombinasjon med praksis underveis – hvor man stiller opp og dermed får en inngang til arbeidsmarkedet, noe som er trygt og som står seg over tid, og på den måten bidrar til fellesskapet. Da tenker jeg at når disse eksemplene finnes, må ikke vi vente: Vi må iverksette. Det er avgjørende.

Så tenker jeg at vi er nødt til å ha en diskusjon – det er i hvert fall helt klart for Arbeiderpartiet – om at enkelte kontantytelser, som også er omtalt i merknader komiteen har overlevert, som eksempelvis kontantstøtten, ikke er bra for å få innvandrere til å stå i arbeidslivet over tid. Og så er det spesielt det som gjør at Norge er et fantastisk og rikt land – det er ikke bare oljen eller fisken: Det er menneskene, og det er høy sysselsetting blant kvinner og menn. Da må vi ikke ha ordninger som gjør at når de er kvalifisert og skal inn i et arbeidsliv, velger de å være hjemme, og at ungene ikke kommer seg i barnehage, slik at de kan norsk til skolestart.

Willfred Nordlund (Sp) [11:27:56]: Jeg tror nok, som statsråden var inne på, at vi er enige om retningen, og jeg ser fram til at man skal revidere introduksjonsprogrammet med mål om at flere skal komme seg ut i varig arbeid eller over i videre utdanning.

Det som fikk meg til å ta ordet, var at statsråden nevnte spesielt at man ikke hadde lagt ned de mottakene som hadde veldig gode resultater å vise til. Men i Meld. St. 30 for 2015–2016, altså fra denne regjeringen, dro man f.eks. fram Sunndal mottak som et mottak som hadde lyktes veldig godt med integreringen, langt over landsgjennomsnittet, av dem som man bosatte. Det mottaket la den forrige integreringsministeren ned. Det er klart at hvis vi legger ned dem som har bygd opp kompetanse, i dette tilfellet i over 30 år, tar vi i hvert fall ikke vare på den kunnskapen som er der ute, for faktisk å sørge for at våre nye landsmenn blir integrert. Det er beklagelig, men det er litt spesielt at statsråden dro det opp, slik han gjorde.

I tillegg fikk jeg ikke svar på mitt spørsmål – nemlig det spørsmålet jeg stilte her i replikkrunden, om statsråden deler beskrivelsen fra representanten Engen-Helgheim, at den forrige regjeringen la opp til at man skulle sørge for at innvandrerne ble «gode til å tråkle seg gjennom det norske systemet» – det var vel ordene som ble brukt – eller om han ikke gjør det. Som statsråden var inne på, fikk vi i 2015 en svært stor utfordring med å ta imot alle som kom. Statsråden har altså nå tatt tak i introduksjonsprogrammet for å sørge for at de nye som etter hvert kommer, og som man ønsker å ta imot, skal klare å kvalifisere seg for god integrering og ikke minst språkopplæring. Og det er jo det det handler om. Det handler om hvilke muligheter vi gir våre nye landsmenn for å lære seg språk, slik at vi kan sørge for god integrering.

Men det trengs jo penger til det. Jeg hadde et oppspill til det i det første innlegget mitt, nemlig: Hvordan ser man for seg at dette skal finansieres ute i kommunene, når man ser lærermangelen og andre utfordringer, herunder på tolkesiden, som jeg går ut fra at statsråden er vel kjent med? Det ønsket ikke statsråden å svare på, og jeg noterer meg at det er flere partier i denne salen som ikke har gått inn på den merknaden som sier at dette må finansieres dersom kommunene skal ha mulighet til å lykkes. Man ønsker i hvert fall ikke å gå inn på hvilke områder kommunene eventuelt skal nedprioritere. Det er klart at når man skal prioritere opp alt, er det noen statsråder som er glad i å si at det ikke er mulig. Det er det heller ikke, med mindre man faktisk lar penger følge oppgavene man pålegger dem. Her gir man altså et pålegg, som Senterpartiet er enig i, men det Senterpartiet ikke er enig med regjeringen i, er hvordan det eventuelt skal finansieres. Jeg gjentar spørsmålet: Har statsråden tenkt å finansiere de økte kompetansemålene?

Karin Andersen (SV) [11:31:11]: Jeg merker meg at statsråden begrunner manglende satsing med at det var flyktningkrise. Ja, nettopp derfor skulle man vel satset mer på integrering og ikke vente. Da er det jo så avgjørende viktig at de som nesten kan gå rett ut i arbeidslivet, kan få gjort det, og at de som trenger opplæring, får startet med den veldig tidlig. Da kan man ikke kutte i norskopplæringen, slik som regjeringen gjorde. Man kuttet altså i et av de viktigste virkemidlene for integrering, sjøl om man visste at mange av dem som kom, kom til å få bli, fordi det var flyktninger fra Syria. Etter mitt syn beviser det at regjeringen til nå ikke har hatt, virker det som, verken et hjerte eller engasjement for dette. Men jeg er glad for at statsråden nå ser ut til å ha en annen holdning.

Vi må analysere hva slags arbeidsliv vi har i Norge. Det er et arbeidsliv som krever høy kompetanse. Det må vi ta inn over oss både når vi snakker om tiltak og kvalifisering for alle dem som går på Nav, men også for flyktninger. Det eksisterer et arbeidsliv også for dem som er ufaglærte, men det er ikke så stort, og det krever ofte veldig god fysisk kondisjon. Det krever også at man kan norsk.

Veldig mange av dem som kommer hit, har høy kompetanse med seg og ikke minst mange talenter og evner som kan utløses gjennom god, meningsfylt og kvalifiserende kompetanseheving. Da er SV og min påstand at det er mye bedre at vi sikrer økonomi til at folk kan stå tre år i kvalifisering, enn at de havner på trygd resten av livet. Det er bedre for oss, det er bedre for dem, det er bedre for alle. Vi er nødt til å gjøre dette fordi arbeidslivet krever det.

Jeg vil vise til det representantforslaget, ett av dem, som SV fremmet i forrige periode der vi fremmet over 50 forslag når det gjaldt integrering. Der man kobler videregående fagopplæring med introduksjonsordningen, får man dem som gjør det, mye raskere igjennom – til jobber som Kommune-Norge og arbeidslivet i Norge skriker etter. Det er smart å gjøre det slik, og det er mulig. Noen har gjort det, så det er egentlig bare å sette i gang.

Så til Jobbsjansen. Det er ordningen for de kvinnene som står lengst unna arbeidslivet. Der har regjeringen begrenset personkretsen. Hvis man er så ille ute at man kommer på sosialhjelp, kan man ikke få Jobbsjansen. Jobbsjansen må utvides i personkrets og omfang, for det trengs skal kvinner komme i arbeid.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:34:30]: Jeg synes nok statsråden er noe høy og mørk i sine svar, men jeg vil takke for at han er åpen for våre forslag, selv om han ikke kan støtte dem før han lanserer dem som sine egne. Jeg må bare få ønske velkommen etter. Regjeringen har hatt fem år på seg. Trenger statsråden mer inspirasjon, kan han bare lete opp alle de gode forslagene vi fremmet i forrige periode, som regjeringspartiene stemte ned.

Stein Erik Lauvås (A) [11:35:18]: Dobbeltkommunikasjonen slår ut i full blomst i Stortinget. Regjeringen – Fremskrittspartiet, Høyre og nå også Venstre – ved statsråden, og representantene Engen-Helgheim og Thommessen har vært glimrende eksempler.

Engen-Helgheim åpner med å si at introduksjonsloven har lagt opp til å lære innvandrerne å tråkle seg gjennom systemet, implisitt for å grafse til seg mest mulig av velferdsgodene, uten at de er interessert i å yte noe tilbake. Det er Fremskrittspartiets inngang. Dette er Fremskrittspartiets holdning og syn i saken – og uten å ha gjort noe med det i de snart fem årene som Fremskrittspartiet har sittet med ansvaret i regjering. Det er dette bildet Fremskrittspartiet ønsker å tegne. De gjør det helt med åpne øyne. Det er den retorikken Fremskrittspartiet presenterer.

Så kommer regjeringspartner Høyre, ved representanten Thommessen, på banen med det innlegget han holder, som har en helt annen vinkling. Representanten Thommessen setter egentlig skapet litt på plass overfor representanten Engen-Helgheim, og det er bra. Det var riktig av representanten Thommessen å gjøre det, slik jeg oppfattet hans innlegg.

Så kommer statsråden på banen, irettesetter Arbeiderpartiet og legger vekt på betydningen av tillitvekkende retorikk – og svarer ikke på spørsmålet fra representanten Nordlund om hva statsråden synes om retorikken til regjeringspartner Fremskrittspartiet og representanten Engen-Helgheim. Jeg håper statsråden tar sin regjeringspartner Fremskrittspartiet i skole om temaet «tillitvekkende retorikk». Det er det sterkt behov for. At statsråden ikke vil irettesette sin regjeringskollega her i stortingssalen, kan jeg for så vidt ha forståelse for, selv om det hadde vært helt på sin plass.

Torhild Bransdal (KrF) [11:37:54]: Jeg synes det er på sin plass å minne Stortinget om at temaet for denne saken faktisk er endringer i introduksjonsloven og hvordan vi skal få til språkopplæring i mottakene. Jeg stiller meg i rekken av de utålmodige. Jeg har også forstått at statsråden står i samme rekke. Derfor blir jeg ganske forbauset når jeg hører den retningen som debatten utvikler seg i. Vi skal vel ikke diskutere hvem som er best, hvem som er dårligst, og hvem som sa hva? Jeg er opptatt av at det leveres resultater på dette området. Dette er første skritt, og for meg er det revnende likegyldig om det er Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti eller Fremskrittspartiet som fremmer forslagene. Jeg er opptatt av menneskene dette gjelder, for dette må til for å få en god integrering.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:39:08]: Noen ganger er det sånn at jo større enigheten er i salen, jo høyere skinnuenighetsfaktor blir det i debatten. Dette er faktisk en sak hvor alle har pekt i samme retning. Vi er enig i at noe skal gjøres. I mitt innlegg sa jeg noe om hva som har skjedd tidligere. Vi har vært for dårlige til å saksbehandle søknader raskt nok. Vi har vært for dårlige til å bosette raskt nok. Det har denne regjeringen gjort noe med og fått de tidene dramatisk ned.

Jeg pekte videre på at det er viktig at vi kommer tidligere i gang med integreringsarbeidet, noe vi alle sammen er enige om. Det har blitt pekt på at det var en stor utfordring etter 2015 med alle dem som kom da. Vi klarte til og med da å få bosatt folk og satse på integrering med våre integreringsmottak, som har hatt stor suksess – og regjeringen tar med seg de erfaringene videre i arbeidet.

Når jeg sier at vi i for stor grad har manglet fokus på arbeidsretting i introduksjonsordningen, er det helt riktig. Det har i for stor grad vært fokusert på hvordan man tråkler seg gjennom det norske systemet – kanskje litt uten mål og mening. Det er derfor vi gjør noe med det. Det er derfor hele Stortinget er enig i det vi nå skal vedta. Vi skal endre det vi har holdt på med, til noe som er nytt og bedre. Hvis det er dårlig retorikk å peke på hva som er grunnlaget for det vi gjør, ja så blir jeg veldig overrasket. Det tyder bare på at opposisjonen i sak etter sak bare er ute etter å skape uenigheter som egentlig ikke finnes, i stedet for å diskutere sakene.

Det har også blitt varslet fra regjeringen at det vil komme en ny og større gjennomgang av introduksjonsloven, og da kan man gå enda lenger for å få på plass alle de gode tiltakene som jeg er helt sikker på at vi er enige om. Regjeringen vil ta med seg – det er jeg helt sikker på – de innspillene som har kommet. Å komme her og skape uenighet og kritisere en retorikk som vi egentlig alle er enig i, synes jeg er rart. Det tyder vel bare på at opposisjonen i denne saken ikke tør å peke på hvorfor de faktisk er enig med regjeringen – at det var for dårlig, at vi vil forbedre det, slik at det faktisk kan begynne å fungere.

Karin Andersen (SV) [11:42:02]: Først til innlegget som ble holdt sist, om å skape uenighet: Det er vel et gammelt ordtak som sier at på seg selv skal man kjenne andre. Noe mer tror jeg ikke det er nødvendig å si om den saken.

Jeg har lyst til å si til representanten Bransdal at grunnen til at det blir litt temperatur, er at alle vi som har fremmet forslag om dette, er opptatt av saken. Vi er opptatt av menneskene, og det har vi vært i mange år. Det er overmodent for å ta større grep – og vi vet det. To regjeringer har satt ned to offentlige utvalg, det er forskningsrapport på forskningsrapport, det er rapporter fra dem som jobber med dette ute på mottakene og i kommunene, som forteller oss hva vi må gjøre. Og det haster, for vi vet at hvis det går år etter år uten at folk kommer i arbeid, eller man kanskje får mange negative opplevelser – man kommer i arbeid, men får ikke fast arbeid, ut igjen og ut igjen, mange tap – så heves også terskelen for å lykkes til slutt.

Det er alvorlig, og engasjementet kommer fordi vi er opptatt av menneskene.

Martin Henriksen (A) [11:44:09] (ordfører for saken): Saken gjelder Innst. 319 L for 2017–2018, om endringer i barnehageloven mv. Regjeringa foreslår i proposisjonen at det lovfestes et minimumskrav til grunnbemanning i barnehagene. Videre foreslås det å lovfeste en plikt til samarbeid om barns overgang fra barnehage til skole og SFO, krav til norskferdigheter for styrer og pedagogisk leder, og tilbud ved behov for alternativ og supplerende kommunikasjon. En samlet komité er enig i at det bør innføres en bemanningsnorm i barnehager. Det er det også stor tilslutning til fra høringsinstansene. Deretter skiller de ulike partienes syn seg helt eller delvis.

Fra Arbeiderpartiets side fremmer vi i dag ti forslag, med håp om å forbedre normen og rette opp svakhetene i forslaget fra regjeringa og i komitéflertallets innstilling. Arbeiderpartiet har i mange år jobbet for innføring av en bemanningsnorm i barnehagen som sikrer at barna møter nok trygge voksne hver dag. For oss er det åpenbart at det å investere i barnehage er noe av det lureste og viktigste vi som politikere kan gjøre. Det lønner seg for arbeidslinjen og for likestillingen, og det gir ungene våre et bedre utgangspunkt for møtet med resten av livet. I barnehagen skal ungene våre ha et godt sted å være. De skal sosialiseres, integreres, lære språk og ferdigheter gjennom leken. Nok ansatte med riktig kompetanse er den viktigste faktoren for god kvalitet.

Det er bred støtte for bemanningsnorm i barnehagesektoren, men likevel har regjeringa greid å møte motstand fra nærmest alle hold mot sitt forslag. Arbeiderpartiet er, i likhet med KS, PBL, ansatte og foreldre, ikke fornøyd. Regjeringa mangler løsninger på det mange er opptatt av, som lange åpningstider, økt deltid eller vikarbruk. Regjeringa legger heller ikke en eneste krone på bordet for å betale for sin egen norm, men skyver regningen over på andre.

Arbeiderpartiet bryr seg om at barna våre skal få et best mulig tilbud. Regjeringspartiene har ikke lagt fram noen løsninger for hvordan man kan sikre tilstrekkelig bemanning også tidlig og seint på dagen. Vi foreslår derfor krav som sørger for at barna har mange nok voksne rundt seg i barnehager med særlig lange åpningstider, og vi ønsker også mer kunnskap om barnas oppholdstid i barnehagen.

Regjeringspartiene foreslår ingen løsninger for hvordan man skal unngå økt bruk av deltid i barnehagesektoren. Vi ønsker et vedtak som sikrer at ikke deltidsbruken i kommunene og barnehagene øker. I stedet for å skyve hele regningen over på barnehagene og kommunene ønsker Arbeiderpartiet en overgangsordning med ekstra midler fra høsten 2018.

I denne saken fremmer Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet også forslag om at normen skal evalueres skikkelig, slik at man holder øye med innføringen og får et grunnlag for å gjøre forbedringer. Til og med det har regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti varslet at de vil stemme imot.

Når Stortinget i dag skal behandle saken, er ikke regjeringspartiene og Kristelig Folkepartis viktigste forslag å rette opp svakhetene med normen, men å be om en overgangsregel som betyr utsettelse av innføringen av bemanningsnorm i barnehagen. I stedet for å løse problemene velger Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og dessverre Kristelig Folkeparti å utsette normen i ett år. Det svarer ikke på utfordringene, det er lite offensivt, og regjeringa setter barna på vent.

Det hadde ikke vært nødvendig. Opposisjonen på Stortinget ba allerede i 2015 regjeringa om å komme med en plan for hvordan man skal nå kravet om en bemanningsnorm. Regjeringa har hatt muligheten til å ta grep og forbedre innføringa av normen og forberede den. Det har ikke regjeringa gjort.

Resultatet er, som vi vet, at KS, en rekke kommuner og Private Barnehagers Landsforbund protesterer kraftig, bl.a. mot underfinansiering. Utdanningsforbundet og Fagforbundet og andre peker på klare svakheter ved normen.

For å sikre at bemanningsnormen gir barna flere voksne og blir et reelt kvalitetsløft for barnehagebarna, mener Arbeiderpartiet det er nødvendig med forbedringer. De ansatte, foreldre og barnehagene stiller opp for barna. Det må vi gjøre også.

Jeg vil med det fremme de forslagene Arbeiderpartiet står bak.

Kent Gudmundsen (H) [11:49:08]: Jeg vil starte med å takke for et godt samarbeid i komiteen rundt en sak som har skapt mye engasjement, og hvor det har vært viktig å komme sammen om gode løsninger. Tidlig innsats er utrolig viktig, og forskningen har vist hvordan målrettede tiltak kan bidra sterkt til å løfte ungene våre opp og fram, sånn at vi alle kan få et likere utgangspunkt i livet.

Barnehagens rolle som en viktig og tidlig del av et opplæringsløp, står sentralt i dagens debatt. Jeg hilser velkommen foreldrenes engasjement og tror oppriktig at samfunnets og Stortingets økte fokus på kvalitet og innhold i barnehagene vil bidra sterkt til at flere av våre barn får en god oppvekst og et bedre utgangspunkt når de nå skal starte sin skolegang også.

Selv er jeg far til to små, og jeg vet hva barnehagen har gjort for min fireåring, sånn at han håndterer sosiale situasjoner, lærer seg lek og å dele med andre, knytte vennskap, mestre, bli utfordret og bygge selvtillit. Det læres gjennom lek, og den sosiale kompetansen bidrar til å løfte mer enn vi som foreldre hadde klart alene.

Jeg forstår godt at en stor andel av foreldrene i undersøkelser derfor egentlig uttrykker en stor tilfredshet rundt dagens barnehagetilbud. Men samtidig vet vi at det kan bli bedre, derfor også denne loven. Innføring av rammeplan, eksempelvis, bidrar til å sikre fokus på kvalitet, innhold og et felles mål for sektoren. Når vi nå øker pedagogtettheten, er vi med på å løfte at antallet med faglig bakgrunn, noe som gir større muligheter til utviklings- og kvalitetsarbeid, sikres i sektoren. Det er tilsvarende med innføring av bemanningsnorm nå, en norm vi ikke har fra før, som vil bidra til en voksentetthet og kapasitet i barnehagesektoren som er med på å gi flere muligheter og ikke minst støtte opp under det pedagogiske arbeidet som barnehagepedagogene og de med faglig fordypning gjør daglig i sitt virke i barnehagene.

Det er viktig å presisere også her i dag at dette er en minimumsnorm. Det betyr at alle barnehageeierne har et ansvar for å sikre en forsvarlig bemanning gjennom hele åpningstiden. I så måte er det bare å se på at sektoren allerede, gjennom en rekke grep, faktisk har strukket seg lenger enn det vi gjennom lov her på Stortinget har vedtatt. Det betyr at vi gjennom mangfoldet egentlig har bidratt til en kvalitetsutvikling som jeg tror også dette mangfoldet framover vil være med på å utvikle videre, og det er en kvalitet vi skal verne sterkt om. Jeg registrerer at det er ulike syn på dette mangfoldet også når vi tar denne debatten.

Vi vet at 73 pst. av barnehagene oppfyller disse kravene. Det betyr at mer enn hver fjerde barnehage vil ta grep i tiden som kommer. Dermed er det all grunn til å tro at de som har uttrykt at de er litt misfornøyde, og som ønsker at vi skal nå lenger, vil se reelle endringer ute i sektoren. Jeg mener at den overgangsordningen vi nå har kommet sammen i flertallet om, bidrar til å sikre nødvendig fleksibilitet når vi sier at loven skal innføres to år før det vi lovet i Sundvolden-plattformen. Vi skal sette den i kraft fra 1. august i år, men vi sikrer en overgang fram til 1. august neste år og gir da den fleksibiliteten som trengs, og som jeg vet veldig mange har ønsket.

Det er også viktig å si at det som finnes av dispensasjonsordninger i loven, skal brukes veldig smalt, for det er ingen tvil om at vi skal ha høyt trykk når vi framover skal ha store ambisjoner for sektoren. Når vi i tillegg strammer inn og sender klare signaler om dette med stedlig leder, når det kommer til vikarbruk – som selvfølgelig skal gjelde for hele sektoren, privat som offentlig – når vi peker på behovet for et uavhengig tilsynssystem som skal følge opp den enkelte barnehageeier, og når man i tillegg også ser på finansieringsordningen og skal adressere bl.a. private barnehagers utfordringer nå i denne overgangsperioden, mener jeg at vi har kommet dem som har ytret seg og pekt på en del av utfordringene, langt i møte, at vi nå kommer til å se at store grep tas der ute i sektoren, og at det blir bedringer. Vi kommer til å følge dette tett, i motsetning til hva representanten Martin Henriksen måtte si. Vi fra regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har bedt om at vi skal ha en evaluering, og at vi skal få rapport våren 2019 og våren 2020.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [11:54:28]: Denne saken handler om flere tiltak vi gjør for å sikre en mykere og bedre overgang for barna fra barnehage til skole. Det ligger på bordet bl.a. et forslag om plikt til å samarbeide om barnas overgang fra barnehage til skole og SFO, noe Fremskrittspartiet synes er et veldig bra forslag, fordi det er viktig at barna får en myk overgang fra barnehage til skole. Den gjensidige plikten som nå etableres mellom barnehagene og skolen, vil sørge for at barna vil få en introduksjon til skolen som vil gjøre det enklere når de skal begynne første skoledag.

Saken inneholder også krav om norskferdigheter for styrere og pedagogiske ledere i barnehagen. Det er også et forslag Fremskrittspartiet støtter helhjertet opp om, for at en nå lovfester at styrere og pedagogiske ledere må dokumentere grunnleggende norskferdigheter for å få disse stillingene i barnehagene, betyr også at satsingen på tidlig innsats og bedre språkopplæring i barnehagen vil sikre bedre integrering.

Så er det saken om bemanningsnorm, grunnbemanning for barnehagen, som har vakt en del reaksjoner. Stortingsflertallet er enige om at det skal være én ansatt per tre barn under tre år og én ansatt i barnehage for seks barn over tre år. Med det fastsetter man altså en nasjonal forventning om hva en bemanning i barnehagesituasjonen skal være. Jeg mener dette er veldig viktig, for man ser at det er stor forskjell i Kommune-Norge nå. Tre fjerdedeler av norske kommuner innfrir allerede denne normen, men det er viktig at man nå tar faste grep om hvilke forventninger man har til barnehager, uavhengig av om det er offentlige eller private.

Så er det viktig å si at generelt er innbyggerne i Norge godt fornøyd med barnehagetilbudet sitt. Man har i år gjennomført tidenes største foreldreundersøkelse, hvor 94 pst. av foreldrene svarer at de er godt fornøyd med barnehagetilbudet sitt, uavhengig av om det er offentlig eller privat. Det skal vi være utrolig stolt av. 78 pst. av de samme foreldrene svarer at de er fornøyd med dagens situasjon med hensyn til personaltetthet – ja, det er faktisk 78 pst. av kommunene som i dag innfrir normen, noe jeg antar er grunnen til det.

Et annet viktig element i den undersøkelsen som er gjennomført, er at foreldre jevnt over er bedre fornøyd med de private barnehagene enn med de offentlige. Derfor er vi i Fremskrittspartiet nå opptatt av at vi sikrer at denne normen innrettes på en sånn måte at både offentlige og private har anledning til å følge den opp. Vi sikrer med dette bedre overgangsordninger for å sørge for at de private får samme tilskudd å drive barnehage for. Man har i dag et finansieringssystem som gjør at de private barnehagene får tilskudd ut fra to år gamle regnskap i kommunene. Det er viktig at man nå tetter dette gapet. Med nye krav til bemanning skal også de private få bedre tilskudd.

Når vi i Fremskrittspartiet snakker med de private barnehagene, er noe av det de ofte trekker fram, at tilskuddsordningen i Norge er så forskjellig. Det kan variere fra 40 000 kr til 100 000 kr for én barnehageplass hva man får i tilskudd fra det offentlige, helt avhengig av hvilken kommune man bor i. Det mener vi er feil. Fremskrittspartiet hadde ønsket seg en nasjonal sats for hvor mye en barnehageplass i Norge skulle koste. Det har vi dessverre ikke flertall for. Men det vi kan gjøre, er å sikre at innretningen på tilskuddet blir bedre, at stedlig leder er et krav som kommunene nå må følge opp og sørge for at blir med i tilskuddsberegningen, og at man også sørger for at vikarbruken for kommunene blir med i tilskuddsberegningen. På den måten sikrer man et bedre og mer rettferdig finansieringssystem for alle de private barnehagene fra dag én. De får nå ett års overgangsperiode, og vi forventer at alle barnehagene i Norge innfrir denne normen innen august 2019.

Så er det et annet element som Fremskrittspartiet har vært opptatt av over tid, og det handler om et uavhengig tilsyn. Vi kan ikke i dag ha kommuner som både eier barnehager og er ansvarlig for å føre tilsyn med sine konkurrenter. Når denne normen skal innfris, er det viktig at både de offentlige og de private barnehagene tar ansvar for å sikre en forsvarlig bemanning, og da må vi ha et uavhengig tilsyn som påser at både de offentlige og de private barnehagene klarer å levere på det. Jeg mistenker at en del av kommunene rundt i Norge ikke ønsker å innfri denne normen, og det skal vi ikke ha noe av. Vi aksepterer ikke at kommunene unnlater å ta det ansvaret de faktisk har for å drive barnehagene. Det er et kommunalt ansvar. Det er ikke sånn at vi på Stortinget skal detaljstyre hvordan alle barnehagene i Norge skal drives, kommunene har ansvaret for det.

Denne bemanningsnormen betyr altså at kommunene står fritt til å prioritere mer penger til barnehage hvis de ønsker det. Med det mener jeg også at kommunene er finansiert. De har fått penger over budsjettrammen hvert eneste år for å sikre en rekke tjenester, bl.a. barnehagene. Kommune-Norge har rekordoverskudd. Samtlige av de kommunene som nå ikke har innfridd normen, har anledning til å gjøre det. Det handler om prioritering, og Fremskrittspartiet har en klar forventning om at kommunene prioriterer å innfri denne normen.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:59:32]: Forutsigbarhet er noe av det viktigste for å ha trygge og gode rammer for å utvikle seg til å bli god, og fortsette å være god. Barnehagene i vårt langstrakte land risikerer i dag å få store endringer i sine rammevilkår og krav uten noen som helst kompensasjon. Det var ikke forutsigbart. At det i økt grad fokuseres på overgangen fra barnehage til skole og på norskferdigheter, er bra.

Vi er alle glade for at bemanningsnormen blir vedtatt. Problemet er at når vi har innført en lærernorm og pedagognorm som har fått kompensasjon, men barnehagenormen ikke gjør det, er ikke det god forvaltning. Det gir ikke gode rammer for driverne av barnehager og de ansatte i barnehagene, og til sjuende og sist gjør det framtiden for mange familier og barn usikker.

I en undersøkelse gjennomført av Private Barnehagers Landsforbund varslet én av fire små, private barnehager at de, som konsekvens av bemanningsnormen, ikke lenger kan drive fra august. Regjeringens åpning for bruk av dispensasjon er også kritikkverdig. Da risikerer vi å få et A- og B-lag av barnehager, der B-laget spiller på lånt tid.

Ytterligere tall viser at det i 2016 var 111 kommuner som hadde en gjennomsnittlig bemanning med 6,1 barn eller mer per årsverk. I disse 111 kommunene gikk det 75 420 barn i de private barnehagene, noe som tilsvarte over halvparten av alle barna i barnehagealder i disse kommunene.

Hvis kommunene nå bemanner opp i egne barnehager slik at de oppfyller bemanningsnormen fra 1. august i år, vil det bety at de private barnehagene ikke får tilskudd til å bemanne opp før høsten 2020. Det er ikke holdbart i en offentlig finansiert sektor. Finansieringssystemet er overmodent for endring. Det er bra at vi får flertall for å se på modeller som skal ivareta mangfoldet av barnehager.

Samtidig, når regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti her i Stortinget ber regjeringen se på en overgangsordning fram til 1. august 2019, risikerer vi at ikke alle barna i disse barnehagene vil være sikret et tilbud i tråd med de nye nasjonale bemanningskravene før tidligst i 2021. Da er nok mange av disse barna ferdig i barnehagen, og nye barn har kommet til.

Det er ikke vanskelig å ta inn over seg at dette er praktisk utfordrende. Barnehageopptaket er for mange allerede avsluttet og plassene fylt, de ansatte har forhandlet fram sine arbeidsavtaler, og bemanning og ferieavvikling er fastsatt, for ikke å glemme budsjettet for 2018, som skal få endene til å møtes.

Hvordan skal det være praktisk mulig for disse barnehagene å drive på en god måte uten noen som helst form for økonomisk kompensasjon? Hvordan skal barna i små, private barnehager kunne være trygge på at deres barnehage fortsetter å eksistere?

Bemanningsnormen kommer mens en debatt om fortjeneste i barnehagene pågår. Senterpartiet mener det er et feilgrep å skjære alle barnehagene over én og samme kam i denne saken. Barnehagesektoren er like mangfoldig som landet vårt er det. Noen få bør ikke kunne få ødelegge for de mange som driver seriøst og ikke minst ideelt. Når departementet nå innfører en bemanningsnorm, og beregner kostnadene og konsekvensene av dem på et landssnitt, er det helt åpenbart for de fleste av oss at det slår enormt skjevt ut. Skal bemanningsnormen ha betydning, må den gjelde alle barn i alle barnehager, og den må være finansiert. Fra høsten av gir allerede innføring av pedagognorm en viss uro i barnehagene, uro i den forstand at folk og lønnsutgifter må stokkes om på. Å omdisponere folk og midler tar tid.

Senterpartiet tok til orde for ett års utsettelse av ikrafttredelse av bemanningsnormen for å kunne gi barnehagene ett år på å ivareta sitt arbeidsgiveransvar og regjeringen ett år på å finansiere sine lovnader. Det hadde også kunnet åpne for en overgangsordning for de små og private barnehagene, som per i dag får tilskudd basert på to år gamle regnskapstall fra de kommunale barnehagene.

Normen skulle gi ro, ikke uro, ba barnehageopprøret om. Vi ønsket oss økt trygghet for barna og de ansatte. I verste fall får vi nedleggelser av barnehager. I beste fall får vi redusert antall barn i barnehagene, men da risikerer vi også å miste dekningen vi har jobbet hardt og lenge for å få på plass.

Dette er en gledens dag: Vi får vedtatt en bemanningsnorm, og vi får vedtatt at det i økt grad skal fokuseres på overgangen fra barnehage til skole og på norskferdigheter i barnehagene. Det er bra. Men finansieringen skulle vært på plass.

Jeg tar opp forslagene Senterpartiet står alene om, og det vi har sammen med SV.

Mona Fagerås (SV) [12:04:44]: Først har jeg lyst til å si at norske barnehager gir barna et trygt, godt og forsvarlig tilbud, og at en god bemanningsnorm er viktig for å sikre at alle barn får et godt barnehagetilbud. Likevel vet vi at det er store variasjoner, og nettopp derfor er innføring av en nasjonal bemanningsnorm svært viktig og noe som har vært etterlengtet av foreldre og ansatte. Og det har vært tverrpolitisk enighet om det lenge.

Når forslaget så legges fram for Stortinget, har regjeringen likevel klart å ødelegge en gladsak og en festdag for barnehagene. Bemanningsnormen, som i utgangspunktet skulle være en gladsak, har skapt frustrasjon og stort engasjement blant foreldre og ansatte gjennom barnehageopprøret og foreldreopprøret, og det skjønner jeg godt.

Fredag i forrige uke var jeg og besøkte en barnehage i Østfold. Der fortalte de ansatte ærlig om mange barn per voksen, særlig ved dagens begynnelse og slutt, om rammeplaner som de ikke har nubbesjanse til å oppfylle på grunn av lav bemanning, og at det i realiteten bare er få timer midt på dagen alle er på jobb samtidig. Disse barnehagelærerne hevdet at en barnehagenorm bare ser bra ut på papiret fordi den ikke skal gjelde gjennom hele åpningstiden. En historie fra de barnehageansattes historier i #uforsvarlig er:

«Jeg har ofte sittet på gulvet fra kl. 16.00 til 17.00 som eneste voksen. Alene med 10 barn. Bare ventet på foreldre og passet på at ingen skader seg.»

Man kan ha så mange kompetente ansatte en bare vil, men når en er alene med ti barn, er det ikke mye annet å gjøre enn det denne barnehagelæreren forteller om.

Denne historien er dessverre ikke unik.

Jeg kan ikke etter en dag med så åpenhjertige beretninger konkludere med noe annet enn at det er oppsiktsvekkende at når et forslag om bemanningsnorm omsider blir fremmet i Stortinget, blir det møtt med massiv kritikk fra flere hold. Dette vitner om dårlig politisk håndverk fra regjeringens side. Ikke bare har regjeringen sviktet når det gjelder å legge til rette for en god implementering i barnehagesektoren, de har heller ikke lagt en eneste krone på bordet for å kompensere barnehagene for økte utgifter.

Mer alvorlig er bekymringen for at dette blir en bemanningsnorm som ser fin ut på papiret, men som ikke løser bemanningsbehovet ute i barnehagene og på avdelingene. Regjeringen viser nok en gang sitt sanne ansikt – de er kjipe med barna, samtidig som de gir store skattelettelser til de aller rikeste i dette landet.

SV mener at de store pengene må gå til de små barna, og jeg er enig med de ansatte og foreldrene i at normen må styrkes for å sikre god bemanning i hele barnehagens åpningstid. SV fremmer derfor forslag om at denne må styrkes, bl.a. ved at

• minimum 50 pst. av de ansatte skal være barnehagelærere

• forholdstallet mellom barn og ansatt ikke skal beregnes prosentvis

• det skal stilles krav om ekstra årsverk ved lang åpningstid

og sist, men ikke minst, at

• det må settes inn vikar ved fravær

Dette er svært viktige tiltak for å imøtekomme foreldrenes og de ansattes bekymringer og helt betimelige advarsler mot regjeringens forslag. Det er åpenbart at kunnskapsministeren ikke har vilje til å finne konstruktive løsninger når han avviser både foreldre og ansatte med at deres krav om at normen skal være effektiv i hele åpningstiden, koster 14 mrd. kr.

Jeg vil vise til SVs forslag, som viser at det er mulig å styrke bemanningen slik at det får reell effekt for hele barnehagens åpningstid, og jeg oppfordrer denne salen til å lytte til dem som kjenner hverdagen best – slik at dette kan bli en barnehagefest.

Guri Melby (V) [12:10:06]: En av de viktigste oppgavene vi har som politikere, er å sørge for at ungene våre får en god oppvekst. En lekende og lærerik barndom legger grunnlaget for et godt voksenliv. Barnehagen og skolen er våre viktigste fellesinstitusjoner, og de skal sikre alle barn like muligheter til å leve sine liv slik som de ønsker.

Vi har heldigvis veldig mange gode barnehager i Norge i dag, og jeg er helt sikker på at de aller fleste norske foreldre har den samme opplevelsen som jeg har når jeg leverer toåringen i barnehagen. Vi føler at ungene våre er i gode hender. Vi vet at de har det fint når de er i barnehagen mens vi er på jobb, og vi er ikke minst imponert hver gang vi får høre om alt det morsomme og spennende som de ansatte finner på med sammen med ungene våre, og når vi ser hvordan de bidrar positivt til våre barns utvikling. Men vi vet også at bemanningen og dermed også kvaliteten varierer for mye. Vi kan snakke mye om viktigheten av kompetansen til de ansatte, og denne regjeringen stiller også krav til det, men i mange situasjoner er det viktig rett og slett å være nok voksne. Inntil nå har det ikke vært noe nasjonalt minstekrav til antall ansatte i barnehagene. Det foreslår regjeringen i denne saken å gjøre noe med, og det er vi i Venstre veldig glade for.

Barnehagens bemanning og samlede kompetanse har stor betydning for hvor godt tilbudet er. For å greie å sørge for barnas behov for omsorg, lek og læring er det viktig med et tilstrekkelig antall voksne – dyktige voksne – i barnehagen. I dag er det sånn, som også flere representanter har pekt på før meg, at de aller fleste barnehager faktisk allerede oppfyller det vi har satt som en minimumsnorm, og mange steder vil derfor ikke en nasjonal bemanningsnorm nødvendigvis føre til store endringer fra dag én. Men i de barnehagene som i dag har for lav bemanning, vil denne normen gi flere ansatte på jobb, og det vil helt konkret føre til at flere unger enn i dag får en god oppfølging.

Så vil jeg, som bl.a. representanten Gudmundsen gjorde i sitt innlegg, understreke at bemanningsnormen er et minimumskrav. Barnehageeierne står fritt til å ha flere ansatte enn normen. Det er kommunene og andre barnehageeiere som har ansvaret for at bemanningen til enhver tid er tilstrekkelig for å gi et tilfredsstillende pedagogisk tilbud. Mange steder kan det bety at man trenger flere ansatte enn det som er normen Stortinget her i dag vedtar. For kravet om et tilfredsstillende pedagogisk tilbud gjelder uavhengig av den bemanningsnormen som vi nå foreslår. Så til de foreldre og barnehageansatte som mener at denne normen er for lite ambisiøs, vil jeg si at det alltid er rom for å prioritere å bruke mer ressurser lokalt for å styrke barnehagetilbudet ytterligere.

Så er det mange, særlig små private barnehager, som frykter at det blir for krevende økonomisk å gjennomføre dette løftet. Til det vil jeg si at Venstre er opptatt av å bevare et mangfold i sektoren. Vi ønsker ikke å forsterke en trend der vi får stadig færre av de uavhengige aktørene. Vi vil derfor følge nøye med på utviklingen og sørge for at vi greier å gjennomføre dette kvalitetsløftet uten at vi tar knekken på de mange små som gjør en fantastisk jobb.

Til slutt vil jeg, som representanten Bruun-Gundersen også gjorde i sitt innlegg, framheve at denne saken handler om mer enn bemanningsnorm, selv om det er det forslaget som har vært mest omtalt og debattert i forkant av behandlingen. I tillegg til bemanningsnorm har vi på bordet her i dag forslag om å lovfeste et krav om norskferdigheter for styrer og pedagogisk leder og om å tydeliggjøre barnehagetilbudet til barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon. Regjeringen foreslår også i denne saken at det lovfestes en plikt for barnehageeiere og skoleeiere til å samarbeide om den viktige overgangen fra barnehage til skole og skolefritidsordning – et tema som vi kanskje vil komme tilbake til i en senere debatt i dag. Dagens regelverk gir ikke klare regler for samarbeid på dette området, og det å lovfeste en plikt til samarbeid om barns overgang vil bidra til å gjøre den tryggere og bedre for alle barn.

Til sammen er vi helt sikre på at disse fire lovforslagene vil gi en enda bedre barnehagehverdag for alle norske barnehagebarn.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [12:14:45]: Barna våre fortjener bare det beste, og vi som politikere har et ansvar for å sikre at alle barn har gode barnehager. Kristelig Folkeparti har derfor lenge jobbet for å få på plass en bemanningsnorm i barnehagene, og jeg er glad for at det nå er et samlet storting som vil vedta dette. Flere voksne i barnehagen vil sørge for økt kvalitet og sikre at barna som går i barnehagen, som jo er de aller fleste norske barn, vil få flere voksne som kan se dem, trøste dem, gi omsorg og legge til rette for en kvalitetsøkning i tilbudet. Det at vi i dag vedtar en bemanningsnorm, er derfor en stor seier – først og fremst for barna våre – som sikrer mer likhet i tilbudet rundt om i vårt land.

Denne saken har vært preget av mye debatt og ønsker om forbedringer fra ulike hold. Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å takke foreldre, barnehagelærere, private barnehager og kommuner for det engasjementet som er vist i denne viktige saken for våre barn. Det er godt å se at vi alle har et felles ønske om en god barnehage for barna våre.

For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å sikre at bemanningsnormen faktisk vil bidra til en forskjell, og at forholdene ligger godt til rette for at både private og kommunale barnehager kan innfri normen. Vi er derfor ikke tilfreds med at regjeringens forslag til bemanningsnorm kommer uten midler til å finansiere dette nye kravet, og har forståelse for barnehageeiernes bekymring, både de kommunale og – ikke de minst – de private, for hvordan dette vil slå ut for barna våre. Særlig er dette en utfordring for de private barnehagene, som med dagens ordning ikke vil få økt tilskudd før om to år. Vi er spesielt bekymret for de små og ideelle barnehagene, som varsler om nedleggelser og for stram økonomi til å bære et sånt løft. Vi har derfor foreslått at regjeringen må komme tilbake med en plan for finansiering som ivaretar disse bekymringene og dekker merkostnader for kommunene etter en rettferdig fordeling og en overgangsordning for de private barnehagene.

Det er naturlig når Stortinget vedtar et nytt krav som skal innfris raskt, at det også følger midler med. Vi trenger disse barnehagene, og vi må legge til rette for et mangfold i tilbudet ved særlig å ivareta de små, ideelle barnehagene.

Et annet punkt som har ført til bekymring, er innføringstidspunktet. Regjeringen har levert denne saken nå rett før sommeren 2018, med forslag om innføring av normen fra 1. august dette året. Vi i Kristelig Folkeparti er enig i at det haster å få på plass en norm, men vi har også forståelse for at kommuner og private trenger noe tid til å omstille seg og bemanne opp for å innfri normen. Vi er derfor glade for at det er enighet om at normen innføres fra 1. august 2018, men at det gis ett års innfasingstid, noe som sikrer en god implementering fram til 1. august 2019. Dette kaller jeg ingen utsettelse, som representanten Henriksen betegner det som, jeg vil kalle det tid til å gjøre de nødvendige forberedelser. Vi skriver i dag 31. mai. Det er to måneder til 1. august. Dette er et krav som bl.a. PBL og Martin Henriksens partikollega med ansvar for barnehager i Bergen har bedt om. Vi gir dem litt mer tid, sånn at dette kan bli en god reform, som kan være godt forberedt.

Kristelig Folkeparti har lenge vært opptatt av at det er behov for et uavhengig tilsyn med barnehagesektoren. At kommunene skal drive tilsyn med seg selv og de private, er ikke godt nok og har ført til at mange private melder at de opplever tilsynet som skjevt mellom dem og de kommunale. Jeg er derfor svært glad for a regjeringspartiene nå sier seg enig i behovet for dette, og at det nå skal etableres et uavhengig tilsyn.

Til slutt vil jeg si at det i fortsettelsen blir viktig å overvåke hvordan denne normen slår ut, evaluere og følge opp de ulike problemstillingene som kommer opp i denne debatten, sånn at vi kan få på plass en norm som kan fungere for våre barn. Vi forventer derfor fortløpende oppdateringer om dette fra regjeringen og vil, basert på disse, vurdere behovet for endringer, eventuelt i bemanningsnormen. Jeg fremmer det forslaget som Kristelig Folkeparti står bak.

Bjørnar Moxnes (R) [12:19:46]: Barnehagen skal være et sted for omsorg, lek og læring og gi barnet et godt selvbilde, sosial kompetanse og språk. Det som skjer i barnehagen, er en viktig del av livet til barna våre. Rødt vil gi alle barn mulighet til å gå i barnehage, og at de som har barn i en barnehage, opplever at den tar utgangspunkt i barnas behov.

Barnehagene er også arbeidsplassen for veldig mange mennesker, og vi vet at det aller viktigste for tilbudet til barna våre er at det er nok ansatte i barnehagene, og at de har riktig kompetanse. Derfor lytter vi i Rødt til både Barnehageopprøret, Foreldreopprøret, Utdanningsforbundet og Fagforbundet fordi de vet hvor skoen trykker når det gjelder situasjonen i barnehagene.

Det er bra at det kommer en nasjonal bemanningsnorm, men regjeringens forslag har mange åpenbare mangler. Rødt vil ha en bedre norm, som også tar høyde for at ettåringer trenger ressurser. Vi vet at 73 pst. av barnehagene innfrir den normen som nå innføres. Den er med andre ord altfor lite stram. Den tar heller ikke høyde for åpningstid, oppholdstid eller arbeidstid, og det vi hører fra barnehagene, er at ansatte ikke er til stede med barna fullt ut i mer enn et par timer midt på dagen.

Mange har også opplevd og opplever at barnehagene ikke setter inn vikarer ved fravær før etter 16 dager når staten tar regningen. Kampanjen #uforsvarlig avdekker mange historier som er bekymringsverdige. Det som er bra, er at modige ansatte har gått i spissen for å fortelle om dette og krever bedre bemanning, fordi de på nært hold ser konsekvensene av for dårlig bemanning. Kravet deres er helt tydelig: Bemanningsnormen må gjelde i hele barnehagens åpningstid. Det er vi enig i. Vi må også gå inn for at det tilkalles vikar fra dag én ved fravær hvis bemanningsnormen skal være reell. Vi er også imot å gi dispensasjon fra kravene. Det vil bli en låvedør for dem som ikke ønsker å oppfylle kravene ut fra f.eks. kommersielle motiver. Den døra må etter vårt syn stenges.

Rapporten som statsråden mottok for et par dager siden, slår fast at de store kommersielle barnehagekjedene har en fortjeneste på 28 pst., altså mer enn tre ganger fortjenesten på børsen – penger som tas rett ut av barnehagene – våre felles skattepenger. Tirsdag sa kunnskapsministeren at disse overskuddene gjør at vi må se på regelverket på nytt. Det er på høy tid at også regjeringen innser at når penger tas ut fra barnehagene til privat profitt, er det et problem fordi pengene tas fra barna. Rapporten fra Telemarkforskning viser at de store kommersielle barnehagekjedene har større overskudd enn andre typer private barnehager, og de har også lavest bemanning av de private barnehagene. Dette tyder på at de kommersielle har holdt igjen på bemanning for å øke overskuddene. Det er ikke Stortingets oppgave å belønne en sånn politikk med å øke tilskuddene til disse barnehagene. Vi må sikre at pengene går til barnas beste – ikke til velferdsprofitørene. Derfor er vi for en bedre bemanningsnorm med økte overføringer til kommunene for å kompensere for dette, men vi er imot økte bevilgninger som subsidierer overskudd hos velferdsprofitørene. Det er en helt meningsløs bruk av skattepenger som Stortinget må sikre ikke skjer. Vi foreslår derfor at ekstrabevilgninger til å finansiere bemanningsnormen forbeholdes ideelle og kommunale barnehager eller på annet vis sikrer at barnehager og barnehagekjeder med lavere bemanning og store overskudd ikke får ekstra bevilgning.

Jeg vil på denne bakgrunnen ta opp Rødts forslag.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:24:57]: Barnehagene er viktige som felles arena for oss som samfunn, og de er viktige hverdagsarenaer for mange tusen barn hver dag. Det gjør barnehagene til en viktig arena for lek og utvikling, men det pålegger oss også et stort ansvar for å sikre at barna har trygge og gode dager i barnehagene.

Vi har hatt kvalitetskrav i barnehagene, men frem til i dag har det ikke vært noe nasjonalt minstekrav til bemanning.

Regjeringen ønsker å sikre nok voksne i barnehagene gjennom en ansvarlig bemanningsnorm. Barnehagen er en del av utdanningsløpet og en viktig arena for integrering og tidlig innsats. For at barna skal få den oppfølgingen de trenger, er det viktig at barna møter kompetente, engasjerte og omsorgsfulle voksne.

Det er for store forskjeller mellom barnehagene i dag, både hva gjelder antall voksne, og hvilken kompetanse disse har. Gjennom aksjonsgruppen Barnehageopprør 2018 har barnehageansatte den siste tiden delt historier fra barnehagehverdagen. Disse historiene treffer meg, og de viser at det er behov for en tydeligere regulering. Samtidig viser historiene og historier om hvordan de får det til å fungere mange steder, at god organisering og god ledelse er viktig.

Vi foreslår som et nasjonalt minstekrav at det skal være minst én ansatt per tre barn under tre år og én ansatt per seks barn over tre år. Dette vil gi flere barn bedre oppfølging enn tidligere.

Bemanningsnormen har vært varslet siden barnehagelovutvalget i 2012, og Stoltenberg-regjeringen foreslo denne normen i 2013. Kostnadsberegningen og innretningen av forslaget har altså vært det samme siden 2012. Jeg er derfor forundret over at flere partier nå mener noe helt annet enn da de selv satt med regjeringsansvar.

Forslaget til bemanningsnorm vil gi flere ansatte i barnehager som i dag har lav bemanning.

Barnehagene beholder fleksibiliteten til å kunne organisere hverdagen ut fra barnas behov og planlagte aktiviteter. Denne fleksibiliteten er viktig for at vi skal kunne ha idrettsbarnehager, friluftsbarnehager, musikkbarnehager, menighetsbarnehager – ja, at vi tar vare på det mangfoldet som gir barna spennende hverdager.

Det vil, som i dag, være barnehageeierens ansvar å sørge for at bemanningen til enhver tid er tilstrekkelig til å gi et tilfredsstillende pedagogisk tilbud.

Jeg mener at en lovfestet bemanningsnorm vil bidra til å sikre kvaliteten i barnehagene. Samtidig har vi foreslått en dispensasjonsordning som vil sikre fleksibilitet. Det vil bl.a. være viktig for små og enkeltstående barnehager og private barnehager i kommuner som i dag ikke oppfyller bemanningsnormen.

Forslaget om bemanningsnorm er en del av vårt store arbeid for å bedre kvaliteten i barnehagene. Den nye rammeplanen for barnehagene har tydelige ambisjoner som krever både nok ansatte og god kompetanse hos ansatte. Derfor har vi også skjerpet kravet til antall barnehagelærere, og vi fortsetter satsingen på etter- og videreutdanning.

Regjeringen foreslår også å lovfeste en plikt for barnehageeiere og skoleeiere til å samarbeide om barns overgang fra barnehage til skole og SFO. Denne overgangen kan være vanskelig for mange barn, og spesielt barn med særlige behov.

Vi foreslår også å lovfeste at personer med utenlandske yrkeskvalifikasjoner må dokumentere norskferdighetene sine for å bli ansatt som styrer eller pedagogisk leder. Kravet om norskferdigheter er en videreføring av tidligere regulering.

Proposisjonen inneholder også forslag om å tydeliggjøre barnehagetilbudet til barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon. For disse barna er det avgjørende at de får bruke slike kommunikasjonsformer i barnehagen for å kunne forholde seg til de voksne, utvikle seg, få venner og leke.

Dagens forslag har det til felles at de skaper bedre barnehager og bedre overgang til skole for barna, som er fremtiden vår.

Elise Bjørnebekk-Waagen (A) [12:41:10]: Høy voksentetthet og dyktige fagpersoner er avgjørende for god kvalitet i barnehagen. Det tror jeg vi alle er enige om. Arbeiderpartiet vil ha det beste laget rundt barna, men utfordringen i denne saken er at gode intensjoner ikke følges opp med nødvendige utredninger og nødvendige midler. Kommunene og barnehagene drives ikke med knapper og glansbilder. Med det forslaget vi nå diskuterer, sendes en stor ekstraregning til barnehagene og til kommunene. Sarpsborg, som er min kommune, får en ekstraregning på 50 mill. kr i året. For Fredrikstad, nabokommunen, tilsvarer det 40 mill. kr. Det er påpekt at bemanningsnormen ikke er oppfylt på kommune- og barnehagenivå, og det er fra KS påpekt at den er underfinansiert med 1 mrd. kr.

Min kommune er en lavinntektskommune. Der har vi ikke for mye av noe. For hvert eneste budsjett snur vi på hver krone for å finne penger til gode formål – for å få mest mulig skole, mest mulig velferd og best mulig barnehage av hver eneste krone. På dagens forside av Sarpsborg Arbeiderblad kan man lese at rådmannen foreslår å legge ned 35 sykehjemsplasser som en direkte konsekvens av bemanningsnormen, til tross for at det er mennesker som ligger og venter på plass. Sarpsborg har også høyere utgifter til barnevern. Jeg skjønner det ikke – mener statsråden at vi skal kutte her?

I Sarpsborg er omtrent 70 pst. av barnehagene private. For de private og ideelle barnehagene kan dette bety kroken på døren. Det er en ærlig sak å prioritere skattekutt framfor velferd, men da mener jeg at man skal være ærlig om det. Regjeringen har løpt fra bordet uten å betale regningen. Jeg mener at ordføreren i Sarpsborg oppsummerer det godt – «ansvarsfraskrivelse».

En kuriositet er jo at Høyre og Fremskrittspartiet i Sarpsborg i sine budsjettforslag ikke har foreslått en eneste krone mer til barnehage. Så kan man spørre: Hvorfor ikke? Svaret er enkelt. Det er ikke mer penger. Jeg ser også at regjeringspartiene peker på at en ekstraordinær skatteinngang skal brukes til å finansiere driften. Det vet vi alle er dårlig politikk. Vi kan ikke betale regningen med Mastercard. Arbeiderpartiet vil ha en overgangsordning med penger til kommunene og til de private og ideelle barnehagene.

Nina Sandberg (A) [12:44:18]: Arbeiderpartiet vil at alle barn skal få et best mulig tilbud når regjeringens barnehagenorm trer i kraft om vel to måneder fra i dag. Derfor fremmer vi elleve forslag for å rette opp svakheter i forslaget til regjeringen.

Arbeiderpartiet har jobbet for en bemanningsnorm lenge, men det er en norm det følger penger med. Kommunene har aldri hatt flere og større oppgaver. Velferd til de eldste og til de yngste tar mest og stadig mer av budsjettene. Derfor er det ikke bare altfor lettvint – det vitner om manglende respekt og forståelse for utfordringene kommunene står i, når kunnskapsministeren sier at dette klarer kommunene bare de prioriterer, og eldreministeren anklager kommunene for å prioritere badeland foran sykehjem.

Arbeiderpartiet er enig med KS i at det er en skandale at det ikke kommer friske midler fra regjeringen til normen. Det mangler en milliard, og i lys av det er det uredelig og skuffende at regjeringen fortsetter å opptre som om normen er fullfinansiert. Arbeiderpartiet vil ha penger til innføring og en overgangsordning. Vi vil unngå at normen fører til økt deltid og fremmer flere forslag for å besørge at normen gir flere voksne rundt barna, for det er urovekkende mye uklart i den dårlig forberedte bemanningsnormen.

Det finnes f.eks. ingen løsninger for å unngå bruk av deltid i barnehagene. Statsråden sa akkurat fra talerstolen at han ønsket og håpet på en fulltidskultur, men det er berettiget grunn til å tro at økt deltid blir en konsekvens av regjeringens forslag til norm. Derfor har vi foreslått at Stortinget ber regjeringen presisere overfor kommunene at normen fortrinnsvis skal oppfylles gjennom å øke allerede eksisterende stillinger, og iverksette tiltak for å øke andelen heltidsstillinger i barnehagesektoren. Vi har også foreslått tiltak mot manglende vikarbruk, som bl.a. PBL sier kommer til å bli et problem.

Regjeringspartiene stemmer oss ned, så hva vil de selv gjøre for å sikre seg mot at bruken av deltid går opp? Kunnskapsministeren fikk et opprop fra 106 Arbeiderparti-styrte kommuner der ett av kravene var at normen ikke skal gi økt bruk av deltidsstillinger. På dette oppropet svarte Sanner at regjeringen selvsagt var åpen for å se på justeringer for å få en god innfasing av minimumskravet til bemanning. Hva slags konkrete justeringer er det regjeringen ser for seg?

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [12:46:48]: Jeg vil gjerne begynne med å takke alle som har engasjert seg i aksjonen Barnehageopprøret. Det har vært sterke historier, og vi har lyttet. Vi foreslår nå en ansvarlig bemanningsnorm for å sikre flere trygge voksne rundt de yngste barna. Regjeringen er med dette forslaget to år foran skjema for innføring av bemanningsnorm samtidig som vi er godt i rute med innfasing av pedagognormen, og vi har doblet satsingen på etter- og videreutdanning for barnehageansatte.

Det handler om å skape de trygge rammene for de minste barna. Samtidig er det veldig viktig å gjennomføre våre høye ambisjoner på en forsvarlig måte og ta hensyn til mangfoldet i barnehagesektoren og barnehagers mulighet til å organisere hverdagen ulikt. Overgangsordningen vil sikre noe fleksibilitet samtidig som det ikke er noen tvil om at det nå kommer en bemanningsnorm. Over 100 kommuner vil måtte øke sin bemanning, og det er en minimumsnorm. Kommuneøkonomien har ikke vært så god siden forrige årtusen. Vi bruker 40 mrd. kr på barnehage i året, og jeg forventer at norske lokalpolitikere som er barnehageeiere, og som stiller til valg neste år, også er sitt ansvar bevisst og sikrer at bemanningen og kvaliteten er forsvarlig.

Vi vet dessverre at kvaliteten varierer. Det gjelder ikke bare bemanning, men sykefravær, god ledelse, kvaliteten på tilsynet og pedagogisk praksis. I tillegg til å innføre en etterspurt bemanningsnorm foreslår derfor Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti i dag en rekke andre tiltak for å styrke kvaliteten i sektoren. Vi vil stille strengere krav til stedlig leder i barnehager fordi vi vet at god ledelse er avgjørende for å ha god pedagogisk praksis. Vi vil etablere et uavhengig tilsyn, og vi vil stramme inn på vikarbruken. Dette er særlig viktig for de mindre, private barnehagene som har et toårig etterslep på sitt driftstilskudd.

Det er påfallende hvordan opposisjonen i denne debatten prøver å ri flere hester samtidig når de bestemmer seg for å kritisere at det er en borgerlig regjering som går foran og innfører en bemanningsnorm. Jeg konstaterer at vi innfører en norm med samme finansieringsmodell som de rød-grønne la opp til, og samme finansieringsmodell som vi har brukt til å finansiere andre regelverksendringer de siste årene, inkludert f.eks. utvidelse av retten til barnehageplass og billigere barnehage for lavinntektsfamilier. I tillegg til dette innfører regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti en rekke andre viktige innstramminger som gjør at kvaliteten i barnehagesektoren blir bedre. Det er endringer som de rød-grønne ikke gjorde, og som de ikke har foreslått.

Bemanningsnormen og overgangen mellom barnehage og skole er et av flere viktige tiltak vi nå tar for å heve kvaliteten i barnehagesektoren. Vi skal følge implementeringen av den nøye og gjøre justeringer når det er nødvendig, for vårt mål er at alle barn opplever en god barnehagehverdag uansett hvor de bor, uansett hvilken barnehage de går i.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [12:49:56]: Noen av innspillene som har kommet i debatten, har handlet om at de private barnehagene ikke har hatt gode nok overgangsordninger, og at Private Barnehagers Landsforbund har hatt en bekymring over at flere barnehager måtte legge ned som følge av normen.

Vel, det har Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti tatt ansvar for. Vi har gjennom denne saken fremmet forslag for å sikre gode overgangsordninger for de private. Vi sikrer en overgangsordning på ett år, fram til 2019, vi reduserer etterslepet, og vi skaper en ny modell som sikrer en finansiering slik at de private barnehagene også kan tilfredsstille den nye normen. Det er et viktig prinsipp for Fremskrittspartiet at ingen skal miste barnehageplassen til høsten eller noen annen gang. Full barnehagedekning er avgjørende i det norske samfunnet. Derfor stiller vi også krav det er realistisk å gjennomføre.

Så blir jeg nødt til å påpeke Rødts innlegg, som kritiserer de store barnehagekjedene. Det må Rødt gjerne gjøre, men realiteten er at de aller fleste barnehagene i dag driver på marginen. Vi har 800 private barnehager i Norge som faktisk går med underskudd. Vi er reelt bekymret for at de private barnehagene ikke skal ha gode nok overskudd. Derfor er vi nødt til å sikre et finansieringssystem som gjør at det er mulig å drive i privat sektor i Norge i dag. Det Rødt i realiteten foreslår her, er at man skal begynne å forskjellsbehandle ut fra hvor stort overskudd man har i kjeden sin. Det går faktisk ikke an. I Norge bør man ha like tilskudd til alle barnehager, uavhengig av hvem som driver dem. Det viktigste for oss må være at foreldrene er fornøyd med barnehagen og har reell valgfrihet til selv å velge den barnehagen de ønsker å sende barna sine til.

Barnehagene er et kommunalt ansvar. Det virker på meg som om Arbeiderpartiet ikke ønsker å ta ansvar for barnehagene i sine kommuner, og det synes jeg er beklagelig. Over halvparten av de barnehagene som ikke har innfridd denne normen, er Arbeiderparti-styrte barnehager, og det må de ta ansvar for selv. Hvis de mener at bemanningssituasjonen i deres egne barnehager ikke er forsvarlig nok, ja vel, så må de prioritere det.

Rødt og SV ønsker at denne normen skal gjelde i hele barnehagens åpningstid. Det er lett for Rødt og SV å mene, for de ønsker å sende den regningen over til skattebetalerne. Man har beregnet at dette vil koste 14 mrd. kr. Det vil enten føre til økt foreldrebetaling med 21 000 kr i året eller at man sender en regning på 3 500 kr i året direkte til alle skattebetalerne. Det er enkelt å bruke andres penger. Fremskrittspartiet mener det er helt feil, spesielt i en sektor der 94 pst. av foreldrene allerede er fornøyd.

Så blir det vist til Sarpsborg og Fredrikstad. Sarpsborg hadde et overskudd på 100 mill. kr. Det er utrolig mye penger. Å bruke 24 mill. av det til barnehagene klarer de. Fredrikstad hadde 163 mill. kr i overskudd, den planlagte normen vil koste 5,8 mill. kr, for dette overskuddet alene kan Fredrikstad øke bemanningsnormen i 28 år framover. Det handler om prioritering. Arbeiderpartiet må ta ansvar for egne kommuner.

Jorodd Asphjell (A) [12:53:18]: Som far til fire har jeg hatt gleden av å være med unger i barnehagen i mange, mange år, både i ideelle barnehager, i private barnehager og i kommunale barnehager. Nå, som bestefar til seks, har jeg hatt mulighet til å være med og levere og hente barnebarn i barnehagen, og det er noe besteforeldre synes er veldig artig – å møte de aller minste, som med store øyne gjerne vil vise hva de har laget i dag, hva de har holdt på med, og vise fram hele barnehagen. Men det som kanskje gjør meg mest stolt, er å se alle de ansatte som jobber der, som møter oss blide, hyggelige og med gode ord, på tross av at de har både en og to og tre unger i armene, og som skal gi disse barna en god oppvekst og et godt innhold i barnehagen, som skal gi barna både trøst og omsorg og ikke minst aktiviteter som de kan glede seg til og utvikle seg gjennom. Det er derfor vi skal ha en bemanningsnorm. Det viktigste i en barnehage er å skape kvalitet, og det er klart det er viktig at vi har voksne som er der, og som kan ta seg av ungene på en god måte, ikke bare sosialt og alt dette, men som også kan gi dem god veiledning språkmessig osv.

Det skal være en god overgang fra barnehage til skole. Vi snakker alle sammen om tidlig innsats, men tidlig innsats er ikke i videregående skole, det er allerede i barnehagen, i starten på en lang og krevende skolegang. Skal vi lykkes med dette, tror jeg det er helt nødvendig at det følger ressurser med. Alle tilbakemeldingene vi har fått fra kommunene i Norge, er at det krever større ressurser å få til dette på en god måte. De er bekymret både for at dette skal innføres midt i et budsjettår, for om de har nok folk til å søke på stillingene, og for om de får utdannet folk til disse stillingene. Derfor tror jeg det er helt nødvendig å gi kommunene en ekstra påskjønning, slik at dette kan gjennomføres på en god måte.

Arbeiderpartiet er svært bekymret når vi ser på ikke minst de små ideelle og private barnehagene, ikke de store kjedene. Jeg tror representanten før meg kanskje missnakket seg litt da hun snakket om Arbeiderparti-styrte barnehager, det kan kanskje være Arbeiderparti-styrte kommuner som har barnehager. Det er viktig at de små ideelle som sliter i dag, ikke må legges ned og eventuelt bli kjøpt opp av kommersielle aktører. Vi ønsker et mangfold som gir et godt tilbud, og da må vi satse på dette mangfoldet og gi dem forutsigbare rammer, slik at de kan eksistere også i framtiden. Det mangfoldet skal bety at det er flere ansatte med god utdannelse.

Jeg har en sønn som er barnehagelærer. Når han forteller om sin hverdag i barnehagen, er det om en ganske krevende hverdag, fra tidlig om morgenen til sent på dagen. Da må bemanningsnormen være oppfylt ikke bare noen timer, men hele tiden mens ungene er i barnehagen. På den måten gir vi dem et godt tilbud, som også er tidlig innsats, som gir trygge rammer for de aller minste i samfunnet vårt.

Nina Sandberg (A) [12:56:42]: I Ås kommune, der de nå budsjetterer med et marginalt overskudd, har de saken om barnehagenorm til behandling denne uken. I utgangspunktet hadde Ås måttet finansiere åtte–tolv nye stillinger i de kommunale barnehagene, og det er et tungt løft å ta. Nå reddes de i siste runde av lavere søkertall enn forventet, men det er en veldig midlertidig situasjon – det er bare dette året. Neste år øker barnekullene igjen. Som ordfører Ola Nordal sa da vi snakket om denne saken – han skulle gjerne sett at staten var aktivt med i finansieringen. Staten har imidlertid varslet kommunene om avtakende, ikke økende, kommunale inntekter framover.

Så vil jeg, som hører hjemme i Akershus, samme fylke som statsråden, minne ham om at bemanningsnormen rammer vekstkommuner som fortsatt har en ung befolkning, store fødselstall og relativt få feite 50-åringer, ekstra hardt. I Akershus er vi så heldige å ha vekst. Rundt Oslo treffes vi mer av en yngrebølge enn av en eldrebølge. Regjeringen bruker gjennomsnittstall for kommunene når de hevder at normen er fullfinansiert. Det som er det reelle utfordringsbildet, er det som mitt eksempel var ment å illustrere. En norm uten tilstrekkelig finansiering svekker det lokale selvstyret, og det kan forsterke ulikhetene i tjenestetilbudet rundt om i landet når kommunene må nedprioritere andre tjenesteområder, f.eks. eldreomsorg.

Torstein Tvedt Solberg (A) [12:58:24]: Det er bra at vi i dag får på plass en bemanningsnorm. Dette har vi kjempet for lenge. For Arbeiderpartiet har målet hele tida vært at de ansatte skal få flere dyktige kollegaer, og at barna skal få flere dyktige voksne.

Kanskje noen i dag tar seg en liten fest for å feire vedtaket om at vi får på plass en bemanningsnorm, men dessverre vil de våkne i morgen med kraftig hodebank. For høyrepartienes vedtak vil skape en beksvart dagen derpå. Det kommer til å være mange skuffede foreldre og mange skuffede ansatte som ser at de tingene de har kjempet for, de historiene de har fortalt, ikke har ført til at regjeringspartiene har lyttet. De vil se at de vedtakene som gjøres i dag, dessverre endrer lite.

Hører en debatten som går her i salen nå, driver vel både Høyre og Fremskrittspartiet egentlig med en tåkelegging – de tåkelegger realitetene: at de ikke har svart på hva en vil gjøre med bemanning i hele åpningstida, hva de vil gjøre med vikarbruken og den eventuelle bruken av dispensasjoner, og hva de vil gjøre for å møte økende deltid. Dette betyr jo en reell utsettelse av normen i ett år, og realiteten er at den kommer uten finansiering.

Men hjemme i Rogaland blir i hvert fall noe av denne tåkepraten avslørt. I Stavanger-barnehagene vil dagens vedtak ikke endre noe, og gruppeleder for Rogaland Høyre, Janne Johnsen, har skrevet et ganske bra leserinnlegg i Stavanger Aftenblad i dag, der hun skriver at en bemanningsnorm uten finansiering er en skandale, at vedtaket i dag ikke vil løse utfordringene i barnehagen, og at denne typen detaljstyring svekker det lokale handlingsrommet. Hun trekker fram at i Rogaland mangler en hele 79 mill. kr for finansieringen av dette, og Høyre-representanten er skuffet over egen regjering, som opptrer som om normen er fullfinansiert.

Jeg synes Janne Johnsen har en ganske god beskrivelse av realiteten i denne saken. Og jeg må utfordre høyrepartiene nå på slutten av denne debatten til å gi noen svar på hva det betyr med disse midlertidige beregningene, denne økte fleksibiliteten og ikke minst hvor det skal kuttes. Det fortjener alle de ansatte og foreldrene som nå skal prøve å se på og forstå hvordan dette vedtaket i dag skal innføres.

Representanten Melby fra Venstre sa at det er rom til å prioritere i kommuneøkonomien. Ja, men hvor skal det kuttes? Jeg utfordrer Venstre til å svare: Hvem skal få mindre?

Høyre og Fremskrittspartiets representanter gjemmer seg bak tom retorikk, men om normen som ikke er finansiert, vil de ikke svare på: Hvem er det som skal få mindre, representanten fra Fremskrittspartiet? Er det de eldre?

Mye kunne vært løst i dag om høyrepartiene hadde støttet våre ti gode forslag. Det gjør de ikke. De lukker ørene, og de gjemmer seg i tåka.

Marit Arnstad (Sp) [13:01:34]: En del av debatten her i dag har dreid seg om usikkerheten når det gjelder plan for finansiering og dekning av merkostnader knyttet til innføring av normen. Vi har valgt litt ulike løsninger. Senterpartiet ønsker en utsettelse, nettopp for å få den hele og fulle oversikt over hva dette koster, før en norm blir innført.

Så har jeg merket meg under debatten at statsråden til dels velger å gå i en polemikk med Arbeiderpartiet i stedet for å gå inn i problemstillingene omkring fullfinansiering og drøfte realitetene knyttet til det spørsmålet.

Jeg merker meg også at representanten Tybring-Gjedde her sier at kommunene må være seg sitt ansvar bevisst når det gjelder gjennomføringen av normen. Her må også regjeringen være seg sitt ansvar bevisst for å få en oversikt over både hvordan man skal få fullfinansiert normen og hvordan man skal få gjennomført det. Derfor ønsker Senterpartiet å stemme subsidiært for Kristelig Folkepartis forslag, slik at man i forbindelse med statsbudsjettet 2019 kan få en plan for gjennomføring av bemanningsnormen, som inneholder en dekning av merkostnadene, og som gir en oversikt over hvordan fordelingen blir mellom kommunene og også mellom kommunale og private barnehagetilbud.

Jeg ber om at voteringen legges opp på en slik måte at det blir mulig for oss å stemme subsidiært for Kristelig Folkepartis forslag.

Mona Fagerås (SV) [13:03:28]: Representanten Mathilde Tybring-Gjedde sier at hun har lyttet. Over 100 kommuner vil måtte øke bemanningen. Representanten Tybring-Gjedde har lyttet, men jeg vil hevde at regjeringspartiene ikke har gjort nok for å legge til rette for en god implementering i barnehagesektoren. Og jeg vil hevde at det er kritikkverdig at regjeringen ikke er villig til å finansiere det en sånn reform koster. En har fått tydelige signaler fra KS og mange kommuner om manglende finansiering, og at når normen innføres midt i et budsjettår, har en ikke mulighet til å planlegge kommunebudsjettene på en god måte. Dette gjør at gjennomføringen vil bli svært krevende.

Så sier også representanten Tybring-Gjedde at regjeringens finansiering er den samme som tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen hadde. I Kristin Halvorsens siste budsjett startet hun en opptrappingsplan, en opptrappingsplan SV har lagt inn i sine alternative budsjetter, en opptrappingsplan som regjeringen Solberg stoppet.

Til slutt sier Åshild Bruun-Gundersen i sitt innlegg at vårt opplegg vil koste 14 mrd. kr. Da tror jeg ikke hun har lyttet veldig godt til mitt innlegg. Jeg har lyst til å gjenta det som er vårt opplegg: Minimum 50 pst. av de ansatte skal være barnehagelærere, forholdstallet mellom barn og ansatte skal ikke regnes prosentvis, det skal stilles krav til ekstra årsverk ved lang åpningstid, og sist, men ikke minst skal det settes inn vikar ved fravær. Våre tiltak som i sum vil koste 1 mrd. kr, er en del av vårt alternative budsjett, og vi har allerede lagt inn en opptrappingsplan i vårt alternative budsjett.

Kent Gudmundsen (H) [13:05:59]: Når jeg nå tar ordet en gang til, er det fordi det har sprikt voldsomt her og kommet en god del påstander som ikke kan stå uimotsagt. For eksempel i replikkordvekslingen er det dratt fram at jeg visstnok skulle sagt til VG at loven egentlig i praksis ikke skal tre i kraft før 1. august 2019. Vel, det er både feil media og helt feilsitert. Det var i NRK at jeg viste til at når overgangsordningen er over, fram til 1. august 2019, vil det kun være adgang for dispensasjoner. Og som jeg har pekt på i mitt hovedinnlegg, skal det være en smal adgang fordi det er noe med at vi har høye ambisjoner for barnehagesektoren. Det er tydeligvis litt vanskelig å få med seg for opposisjonen, men det er altså sånn at vi har hatt høyt trykk på denne saken. Det er derfor vi går inn for at loven skal tre i kraft nå 1. august 2018. Samtidig er vi kommet sektoren i møte med den nødvendige fleksibiliteten som kreves når man skal rekruttere personale og flytte på ansatte i store organisasjoner som kommuner og de private barnehageaktørene er. Dermed synes jeg den tilnærmingen som enkelte her har i denne saken, er noe forunderlig. Det virker som om man lukker øynene for at det finnes en virkelig verden der ute, der folk har jobber, er nødt til å flytte på seg, og er nødt til å finne nye oppgaver hvis man skal greie å stokke dette store mannskapet som skal på plass for å fylle både pedagog- og bemanningsnormen innen de fristene og de ambisjonene som vi vedtar i denne salen.

Så vil jeg også trekke fram at selv om det alltid er hyggelig med mer penger inn i enhver sektor – det er vel ingen som sier nei til økte bevilgninger – er det et faktum at kommuneøkonomien er romslig under de borgerliges budsjetter. Når det gjelder Bergen kommune, som eksempelvis har vært den som har vært høyest på banen når det kommer til å peke på hvilke økonomiske svakheter denne barnehageloven vi innfører, vil ha, er det interessant å høre byråden si at man mangler 160 mill. kr. Så vet jeg at Bergen kommune i 2016 hadde et overskudd på 1 097 mill. kr – over 1 mrd. kr, nesten 1,1 mrd. kr. Og så har flere pekt på: Dette kan kanskje være engangspenger? Vel, de gikk i 2017 – året etterpå – med mer penger i overskudd. Da hadde de 1 135 mill. kr i overskudd. To år på rad er det over 1 mrd. kr i overskudd, og så kommer de til Stortinget og sier at de mangler 160 mill. kr for å innføre et krav som 73 pst. av barnehagene allerede i dag møter. Det er et faktum.

Så er det likevel ønskelig, selvfølgelig, å følge denne prosessen tett. Derfor har vi bedt om en rapport våren 2019 og våren 2020, for vi er også opptatt av at dette er en norm som skal innføres på en god måte.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [13:09:19]: Arbeiderpartiet spør altså i denne salen om hva regjeringen vil gjøre med dispensasjonen og deltid og bemanning hele døgnet. Forstår Arbeiderpartiet fremdeles ikke at dette er et kommunalt ansvar? Det er kommunenes ansvar å drive et barnehagetilbud og håndtere dispensasjonen og deltid og bemanning hele døgnet på en forsvarlig måte. Arbeiderpartiet styrer altså 50 pst. av de kommunene som ikke lykkes. Det er ikke regjeringens ansvar. Nå innfører vi en nasjonal minimumsnorm. Det behøver ikke kuttes noe sted, for Kommune-Norge har rekordoverskudd. Jeg vil trekke fram Bergen eksplisitt med 1 140 mill. kr i overskudd i år, og så får de en bemanningsnorm som krever at de bruker 83 mill. kr. Jeg kan ikke forstå at dere vil gi Bergen kommune mer penger. Vil Arbeiderpartiet gi kommuner mer penger som en belønning for at de ikke har prioritert barnehage? Tre fjerdedeler av Kommune-Norge har allerede nådd målet, nå må resten av kommunene prioritere det enorme overskuddet og sikre bedre barnehager.

Martin Henriksen (A) [13:10:30]: Jeg registrerer at regjeringspartiene nok en gang er mer opptatt av å snakke om Arbeiderpartiet enn å forsvare sine egne løsninger – eller mangel på løsninger.

Jeg vil først si at jeg synes det er veldig bra at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti sier noe om vikarbruk i innstillingen. Arbeiderpartiet vil gå lenger – men det er bra. Det er også bra at man varsler at man vil se på finansieringssystemet for private barnehager. Det har jeg tatt opp med statsråden før. Da mente han det ikke var nødvendig. Så debatten har ført til bevegelse.

Det er også fint at regjeringspartiene her i salen sier at de ser utfordringene, at de i merknader skriver noe om de utfordringene de ser, enten det gjelder finansieringssystem, små, ideelle barnehager eller lange åpningstider. Men det holder ikke at man sier det eller skriver om det, man må bidra til å løse det.

Jeg mener realiteten er at vi i denne saken fra regjeringspartiene får en rekke vage eller uforpliktende vedtak. Det er vagt når det gjelder den såkalte overgangsordningen, som i realiteten fort blir en papirnorm, i ett år, framfor at man bidrar til å finansiere ordningen, og helt, totalt uforpliktende når regjeringspartiene i salen her sier at de er for en evaluering.

Det hadde vært fint hvis regjeringspartiene var for en evaluering. En bemanningsnorm vil tross alt berøre nesten 6 000 barnehager, over 280 000 barnehagebarn, 75 000 årsverk, 94 500 ansatte og samtlige norske kommuner. Med den usikkerheten som finnes, bør vi sikre oss at vi har kunnskap om virkeligheten der ute i barnehagene. SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker en evaluering av normen innen to år, som kan bidra til at kommuner og private eiere tar normen riktig i bruk, og gir oss kunnskap til å avgjøre hva slags endringer som eventuelt bør gjøres for å sikre at normen blir et godt verktøy.

Regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti sier nei til det. Deres alternativ er at regjeringa skal komme tilbake til Stortinget med informasjon om hva som skjer med pedagogtetthet og voksentetthet i barnehagene. Det er forslaget. Jeg forstår ikke hva regjeringspartiene ønsker å oppnå med det. Det er totalt meningsløst og et forslag til vedtak uten innhold, for dette er tall og statistikk som allerede finnes, som rapporteres inn til rapporteringssystemet BASIL. Tallene ligger tilgjengelig på nett. Og med respekt å melde: Stortinget er ikke så lite oppegående at vi må be regjeringa referere fra en nettside. Den jobben kan jeg gjøre for regjeringspartiene. Etter debatten kan jeg sende en e-post til samtlige stortingsrepresentanter med følgende lenke: basil.udir.no – eller til SSB, der tallene også refereres.

Vi trenger ikke en lenke til en nettside. Det vi trenger, er en skikkelig evaluering, at Stortinget blir informert om normen, hvordan den slår ut bredt i kommuner og barnehager, og at man sørger for å involvere sektoren.

Ja, det er kanskje vanskelig å få øye på regjeringas høye ambisjoner for barnehagene. Når en samlet bransje, forskere, Utdanningsforbundet, Fagforbundet, Foreldreutvalget, Skolelederforbundet, Private Barnehagers Landsforbund, PBL, og tusenvis av enkeltmennesker er bekymret, bør regjeringa gå i seg selv og kanskje tenke over om det er deres egne manglende løsninger som er utfordringen.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:13:48]: Jeg synes nesten det er på grensen til arroganse når jeg hører representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet snakke om kommuneøkonomi. Innleggene deres viser vel kanskje at de ikke har lyttet til verken foreldrene eller de ansatte når det gjelder de bekymringene som er kommet, når en tillater seg å bruke tall fra 2017 som en i denne sal vet var engangstilfeller, og i tillegg gjemmer seg bak den realiteten som er beskrevet i revidert budsjett av egen regjering, at forventningene til kommuneinntektene er at de skal gå nedover. Jeg er glad for at statsråden skal ta ordet etterpå. Han bør vel kanskje avklare om det er sånn at dette hardkjøret på at det er overskudd i kommunene betyr at denne regjeringa går bort fra kravet om at kommuner skal gå med overskudd, som jeg forstår regjeringa – enn så lenge i hvert fall – har stilt seg bak. Men en går kanskje bort fra det.

Jeg vil også utfordre statsråden til å svare på noen av de utfordringene som partikollega Janne Johnsen, som jeg tror han kjenner godt, også gir ham, når hun sier dette som hans kolleger ikke vil svare på, at en bemanningsnorm uten finansiering er og blir en skandale. Det er bare å konstatere at i hvert fall representantene i denne sal lukker ørene og – som jeg sa – gjemmer seg i tåken.

Debatten er ennå ikke over. Det er ennå tid til å gi noen svar på hvordan dette med fleksibilitet skal forstås, hva denne midlertidigheten er, og ikke minst om en klarer å rette opp i finansieringen. En del av løsningen hadde vært å stemme for Arbeiderpartiets ti gode forslag. Det hadde i hvert fall vært med og løst en del.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:15:35]: Man kan ha forståelse for at Arbeiderpartiet har et behov for å vise seg frem som opposisjonsparti. Men når realiteten er at vi foreslår – og nå får gjennomført – det samme som Arbeiderpartiet var for da de satt i regjering i 2012 og 2013, blir denne retorikken lite meningsfull. Man snakker om papirnorm uten innhold, arroganse, at man gjemmer seg i tåken – det er ingen som gjemmer seg her. Vi er tydelige på at bemanningsnormen skal gjennomføres. Jeg er glad for at vi nå får gjennomslag for viktige reformer som vil bedre kvaliteten i barnehagene. Og vi skal videre.

Det er den blå-grønne regjeringen som i samarbeid med Kristelig Folkeparti har gjennomført en pedagognorm – med andre ord flere kvalifiserte i barnehagene. Det er den blå-grønne regjeringen som i samarbeid med Kristelig Folkeparti gjennomfører en minimumsbemanningsnorm, som man ikke hadde før. Og det er den blå-grønne regjeringen som i samarbeid med Kristelig Folkeparti satser på etter- og videreutdanning også for ansatte i barnehagene, slik at det blir flere kvalifiserte og trygge personer rundt barna våre. Vi gjør det fordi vi mener det er viktig. Det er viktig at barna får flere trygge voksenpersoner rundt seg.

Jeg har stor forståelse for at noen sier at det ikke er bra nok, at de vil ha det enda bedre. Men det er jo ikke slik at det blir uforsvarlig eller dårligere kvalitet når vi gjennomfører en pedagognorm og en bemanningsnorm. Tvert imot – det blir flere voksne, flere trygge voksne. Og vi skal videre. Vi har høye ambisjoner for barna og for barnehagene. Vi satser på tidlig innsats i barnehage og skole, og vi gjør det fordi vi mener at det er viktig.

Martin Henriksen (A) [13:18:02]: Statsråden er, som han ofte har vært før, opptatt av Arbeiderpartiet. Det synes vi er fint. Vi blir smigret av oppmerksomhet. Han sier at Arbeiderpartiet er opptatt av å vise seg fram som opposisjonsparti. Ja, det stemmer.

Statsråden viste til finansieringssystemet. Jeg har lest det avsnittet statsråden refererte til i replikkvekslingen, og jeg kan ta kortversjonen av det. Nemlig: Daværende kunnskapsminister sa til Aftenposten i 2013, da meldingen ble lagt fram, at bemanningsnormen skal innføres innen 2020, altså en gang før det, og da skal kommunene få det det koster. – Det er kortversjonen.

Når statsråden også sier at historiene til barnehageopprøret treffer han, er jeg veldig glad for det. Det er fint, men jeg skulle ønske de traff regjeringspartiene litt bedre.

Vi i Arbeiderpartiet har prioritert både kompetanse i barnehagen, kvalitet og plasser i tillegg til en lavere barnehagepris over flere budsjetter. Når regjeringa nå legger regningen over på kommunene og skyver ansvaret videre, mener jeg det er veldig uheldig. Regjeringspartiene får også tillate oss å ikke være veldig imponert over det som skjer akkurat nå. Barnehageløftet, som Stoltenberg II-regjeringa innførte, er en av de viktigste velferdsreformene i moderne tid. Da innførte man rett til barnehageplass med makspris for foreldrebetaling og en rekke andre satsinger og la fram to stortingsmeldinger om kvalitet i barnehagen. Hva skjedde på de åtte årene? Det som skjedde, var at barnehagene fikk en realøkning i bevilgingene på 15,5 mrd. kr – i overkant av 1,9 mrd. kr i året, en reell vilje til å satse. Derfor får regjeringspartiene unnskylde at vi tillater oss å ikke være veldig imponert over den manglende satsingen vi ser nå.

Marit Arnstad (Sp) [13:20:17]: Jeg skjønner at budskapet fra den blå-blå regjeringen i etterkant av dette skal være at det er den blå-blå regjeringen som gjennomfører, som statsråden sa. Men en gjennomføring uten finansiering er ingen gjennomføring. Det er å stoppe halvveis i løpet. Det er å aldri bryte målsnora. Derfor ønsker hele komiteen, alle partier i den salen, å gjennomføre bemanningsnormen, men det er noen av oss som også ønsker at den skal fullfinansieres. Det er der skillet går, og det er der debatten står i dag. Da er min påstand at hvis de blå-blå skal gjennomføre uten å finansiere, er det ingen gjennomføring.

Derfor ble jeg også meget overrasket da jeg hørte Fremskrittspartiets representant, som egentlig sa at så lenge kommunene kan vise til at de går med overskudd, skal de heller ikke få noen midler fra staten til å gjennomføre de reformene som staten pålegger dem. Det må jeg virkelig si er et nytt og meget grensesprengende prinsipp i norsk forvaltning. Det må da bety at det er først når kommunene går med underskudd de kan forvente at staten skal bidra til å finansiere reformer som staten sjøl pålegger kommunene å gjennomføre. Slik kan vi faktisk ikke ha det. Jeg vet ikke hva det er som gjør at Fremskrittspartiet kommer inn på slike tanker. Det er mulig at det er Sylvi Listhaugs reise i Finnmark, der hun begynte med å anklage ordførerne for ikke å gjøre jobben sin, som gjør at det er den typen strategi og løp Fremskrittspartiet legger opp til framover. Men det er en helt feilslått forestilling av hvordan forholdet mellom stat og kommune som forvaltningsnivå og utfører på velferdssiden i Norge, fungerer.

Kent Gudmundsen (H) [13:22:15]: Det er litt oppsiktsvekkende å høre hvordan enkelte rød-grønne representanter fortolker den blå-grønne regjeringen og Kristelig Folkepartis intensjon i denne saken, spesielt når det kommer til mitt innlegg knyttet til finansiering. Jeg har bare pekt på det enkle faktum at svært mange i dag oppfyller disse kravene, og det finnes en god del kommuner som går med overskudd. Når man har foretatt en nasjonal beregning som viser at dette er en reform som er finansiert på samme måte som tidligere, mener jeg å ha belegg for den sammenhengen. Da blir det ekstra merkelig å høre f.eks. Asphjell stå her på talerstolen og snakke om at normen skal være oppfylt gjennom hele åpningstiden, kostnadsberegnet til 14 mrd. kr, uten at jeg har hørt Henriksen nevne at de legger inn 14 mrd. kr i sitt reviderte budsjett. Eller når Henriksen snakker varmt om alle tiltakene de har gjort og om hele sektoren, og så kutter man 300 mill. kr til ikke-kommunale barnehager i sitt statsbudsjett for 2018. Det er faktum i saken.

Martin Henriksen (A) [13:23:42]: Jeg ville ta ordet for å si et par ting. Jeg har snakket med representanten Asphjell som tok mye Møllers tran og var veldig ivrig på vegne av barnehagebarna, men Arbeiderpartiet har ikke gått inn for forslaget som representanten Kent Gudmundsen refererte, men vi ønsker å ha løsninger som sikrer bedre bemanning i barnehagene med lengre åpningstid, og det har vi foreslått her i salen i dag.

Så har jeg en kommentar til det som gjelder finansiering. Regjeringspartiene må selv ta ansvar for at de innfører en ordning som én av fire små private barnehager, i en undersøkelse i februar, sa de frykter vil føre til nedleggelse eller salg til større kommersielle kjeder.

Når vi hører innleggene om kommuneøkonomi og overskudd i kommunene, er det litt oppsiktsvekkende at regjeringspartiene mener kommunene skal løse utfordringene på den måten de nå sier.

Kommunene fikk høyere engangsinntekter bl.a. i 2017 på grunn av høyere skatteinngang, og man forventer ikke at det skal fortsette. Tvert imot, det er små forventninger om at kommuneøkonomien blir like god i år, og i årene framover. Ingen ansvarlige kommuner vil bruke engangsinntekter på varige driftsutgifter, det er uforsvarlig. Det som ville vært forsvarlig og å ta ansvar, er å legge opp til bedre finansiering av denne bemanningsnormen som gjør at man faktisk får resultater. Det er helt åpenbart en utfordring for kommunene når normen både blir lagt fram og skal innføres midt i et budsjettår, og en utfordring for de private barnehagene som får finansiering to år på etterskudd.

Alle disse innvendingene og innspillene kom i høringsrunden. Regjeringa valgte da ikke å ta høyde for det, og nå frykter jeg at vi får flere slike papirvedtak, papirnormer og papirtigre som ikke hjelper til med situasjonen.

Til slutt vil jeg si at når det gjelder Arbeiderpartiets holdning til dispensasjoner, mener vi det ikke skal være dispensasjon i barnehager én dag lenger enn nødvendig. Når normen er innført, skal adgangen til dispensasjon fjernes, helst før det. Etter å ha hørt debatten, mener jeg dette kanskje er noe vi må ta opp til vurdering tidligere enn det.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:26:16]: Først noen få ord om kommuneøkonomi. Jeg mener det er grunn til å glede seg over at vi har hatt en blå-grønn regjering som i samarbeid med Kristelig Folkeparti nå gjennom fem år har sikret kommunene god og forutsigbar økonomi, som viser at kommunene har rekordoverskudd, og at det aldri noen gang har vært så få kommuner på ROBEK-listen, under økonomisk administrasjon. Dette er ikke engangsinntekter i 2017. Det har vært en realitet over de fem årene vi har sittet med regjeringsmakt, at det har vært god utvikling i økonomien.

Tilsvaret som har kommet fra Fremskrittspartiet her, er mer for å vise at når Arbeiderparti-ordførere sier de har så trange økonomiske vilkår, er realiteten at det har vært en romslig økonomi, og at man har godt rom for å prioritere både barnehage og andre spørsmål.

Så gjentas det at reformen ikke er finansiert. La meg bare slå fast at vi bruker nøyaktig de samme prinsippene som Arbeiderpartiet gjorde da de satt med regjeringsmakt. Arbeiderpartiet bør tenke seg litt om om hvilken kurs man nå velger. Det kan hende at Arbeiderpartiet, en eller annen gang i fremtiden, vil komme tilbake til regjeringsmakt. Når man nå legger seg på helt andre prinsipper for finansiering av oppgaver for kommunesektoren, vil det kunne ha noen store konsekvenser, også for fremtiden. Da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV satt i regjeringskontorene, gikk de inn for samme bemanningsnormen med samme finansiering som den blå-grønne regjeringen nå har lagt til grunn. Reformen er finansiert. Så kan man gjerne diskutere om det skal smøres i en overgangsperiode, og om det skal være økt fleksibilitet. Det er jeg helt sikker på man finner gode løsninger på i samtalene mellom partiene.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [13:28:40]: Jeg synes det er en interessant debatt å følge, og de viktigste poengene har definitivt kommet fram. Men jeg føler for å ta ordet for å gi uttrykk for noen tanker som også kan være greit å ha med seg videre inn i komiteens arbeid og ikke minst i statsrådens arbeid.

Først til finansiering: Det er jo enorme ytterpunkter hvorvidt vi legger beste eller verste eksempel fra kommunesektoren til grunn for forvaltningen og for hvilke økonomiske rammer kommunene har for å finansiere innføring av bemanningsnorm. Det er ingen tvil om at det er mange kommuner som har mulighet til å gjøre mye innenfor barnehagesektoren og for å omdisponere, ikke minst. Det er ingen tvil om at det er mange som allerede ivaretar dette kravet langt på vei. Men å legge alle de til grunn og skjære alle over en og samme kam – det er nettopp det mye av kritikken fra Senterpartiet gjelder.

Vi må også ta høyde for at det er noen kommuner som ikke er så godt rustet eller har så gode forutsetninger for å kunne iverksette bemanningsnormen i barnehagene, og da faller det på stengrunn at bemanningsnormen blir innført og gjennomført. Det vil den ikke – ikke i alle barnehager, ikke i alle kommuner, og den vil ikke gjelde for alle barn.

Mangfoldet av barnehager hyllet også statsråden i sitt innlegg, og det er jeg veldig glad for, men da er nok en gang spørsmålet hvordan vi sikrer at mangfoldet av barnehager fortsetter å bestå. Da er det nettopp de økonomiske forutsetningene som er helt avgjørende. Det er, som også statsråden trakk fram i replikkvekslingen, noen av de større kjedene som har større økonomiske muskler, større handlingsrom enn det de mindre, små og kanskje også ideelle aktørene har. Det er nettopp dem vi må sørge for å ta vare på i vår behandling og i vår forvaltning, for det er de som har vært med på å sørge for at vi har full barnehagedekning i vårt langstrakte land.

Jeg synes det er enormt overveldende å høre hvordan Høyres og Fremskrittspartiets representanter roser Kommune-Norge og det økonomiske handlingsrommet de har, særlig i lys av kommunereformen og alt som pågår i kommunal sektor. Men det tar vi med inn i videre debatter og gleder oss over det. Så håper vi virkelig at det går så godt med bemanningsnormen som det kan høres ut som herfra.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:31:17]: Jeg måtte bare kommentere Sanner. Selvfølgelig gleder også Arbeiderpartiet seg over positive resultater for kommunene, men jeg merker meg at dette er en del av strategien til denne regjeringa – en ønsker å ta æren for alt som går bra i kommunene, men gjemmer seg i denne såkalte tåken med det som går dårlig. Men jeg synes egentlig det er litt oppsiktsvekkende at det eneste svaret regjeringspartiene kan gi på utfordringen som er kommet fra kommunene, ansatte og foreldre på den dårlige finansieringen, er litt prat om overskudd i kommunene. En skyver altså barna foran seg.

Jeg vil oppfordre representanten Bruun-Gundersen fra Fremskrittspartiet å ringe sine kollegaer i Bergen, for i Bergen har også Fremskrittspartiet stilt seg bak en høringsuttalelse der en krever fullfinansiering av normen.

Når debatten nærmer seg slutten, må jeg bare konstatere at det ikke har kommet noen svar på de spørsmålene vi har stilt angående hva «en viss fleksibilitet» i overgangsreglene betyr, og hva disse midlertidige beregningsmetodene vil innebære.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:32:38]: Jeg ønsker å avslutte debatten med å kommentere noen påstander som har dukket opp de siste minuttene.

Representanten Arnstad er bekymret for at kommunene ikke skal få finansiert nye statlige satsinger og lovendringer, men det er jo nettopp det de gjør. De får det finansiert i tråd med den statlige veilederen om kompensasjon til kommunene for oppgave- og regelverksendringer – den samme type kompensasjonsmodell som Senterpartiet har lagt til grunn i alt annet av regelverksendringer i barnehagesektoren. Og det samme gjorde den rød-grønne regjeringen da de foreslo en bemanningsnorm.

Det er nettopp fordi vi lytter til de ulike aktørene i barnehagesektoren at vi nå legger fram denne bemanningsnormen, og jeg må si at det er ganske urovekkende at Senterpartiet i denne innstillingen foreslår å utsette innføring av bemanningsnormen enda et år. Tilbakemeldingen fra alle aktørene vi har snakket med – absolutt alle, inkludert barnehageopprøret, inkludert de ulike organisasjonene – er at endelig får vi i hvert fall en bemanningsnorm på plass, og det er det viktigste. Så skal vi følge tett med på måten den innføres på, og vi skal gjøre justeringer underveis, men det viktigste er at den kommer på plass og ikke blir utsatt enda et år.

Representanten Henriksen viser bekymring for de mindre, private barnehagene, men det er nettopp derfor Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti nå ber regjeringen se på modeller som vil redusere etterslepet i tilskuddsgrunnlaget overfor private barnehager. Dette er detaljerte tilskuddsberegninger, som vi ikke driver med på Stortinget i saksbehandlingsforstand, men som regjeringen selvfølgelig har muligheter til å kunne utrede nærmere for å sikre de mindre, private barnehagene og mangfoldet i barnehagesektoren.

Men det er ikke bare det vi gjør. Når vi nå foreslår å stramme inn kravet til stedlig ledelse, når vi nå foreslår et uavhengig tilsyn, og når vi nå foreslår å stramme inn vikarbruken, er det nettopp for å sikre at også de private barnehagene får et tilskuddsgrunnlag som representerer de faktiske utgiftene i den kommunen. Og det handler nettopp om å sikre at barn – uansett om det er privat eller kommunal barnehage de går i – får et godt tilbud og opplever å ha trygge fagpersoner rundt seg.

Alle disse tiltakene som vi foreslår, og som vi nå får flertall for i denne salen, handler om å heve kvaliteten i barnehagesektoren. Det er en borgerlig regjering som nå innfører en bemanningsnorm, det er en borgerlig regjering som har kommet med pedagognorm, og det er en borgerlig regjering som har doblet innsatsen for etter- og videreutdanning i barnehagesektoren. Det er et stolt ettermæle, det er gode tiltak, og det er en utrolig viktig videreføring av den satsingen som regjeringen og Kristelig Folkeparti begynte med i forrige periode.

Statsråd Jan Tore Sanner [13:35:23]: Bare to punkter helt på tampen av debatten:

Tvedt Solberg lurer på hva som ligger i punktet om «en viss fleksibilitet». Det står i innstillingen. I innstillingen står det at bemanningsnormen skal gjennomføres fra 1. august 2018, men så står det at «barnehageeiere har frem til 1. august 2019 til å oppfylle kravet til minimumsbemanning». Det innebærer at man får en fleksibel og myk overgang til de nye reglene – utover det som var det opprinnelige målet. Dette er bl.a. begrunnet i at mange har fryktet at det skulle bli mange dispensasjonssøknader, som ville innebære mye kommunal saksbehandling, og derfor gjør man det på en enklere og mer fleksibel måte.

Så helt til slutt: Tvedt Solberg hevder også når det gjelder finansiering, at man bare henviser til god kommuneøkonomi. Nei, vi henviser til grundig utredning – fra to regjeringer. To ganger er de økonomisk-administrative konsekvensene utredet – først av regjeringen Stoltenberg, hvor Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV satt, og som kom frem til at de kommunale kostnadene var dekket. Og vi har lagt nøyaktig de samme beregningene til grunn. Det er med andre ord utredet av to regjeringer – én rød-grønn og én blå-grønn – og vi kom frem til det samme resultatet.

Marit Arnstad (Sp) [13:37:15]: Representanten Tybring-Gjedde sa at alle aktørene de har vært i kontakt med, sa at en nå ville ha en bemanningsnorm. Ja, det er riktig. Det er den første setningen av det de sier. Den andre setningen av det de sier, er at de er bekymret for finansieringen. De er bekymret, særlig for de små, private og ideelle, og de ønsker også en fullfinansiert bemanningsnorm – hvis ikke, vil det går ut over barnehagetilbudet. Jeg tror at når Høyre har hørt på aktørene, har de hørt den første setningen, men kanskje ikke den andre setningen, men den er også viktig å ta med seg.

Så angrep representanten Tybring-Gjedde Senterpartiet for å ville utsette reformen. Ja, vi ville utsette den ett år. Grunnen til det er at vi – klok av skade – gjerne ville se rammene for finansiering som regjeringen legger opp til i budsjettet for 2019, før en iverksetter selve normen.

Martin Henriksen (A) [13:38:29]: Når man går opp og holder siste innlegg, pleier man vanligvis å si: Jeg ønsker ikke å forlenge debatten. Jeg vet ikke om det ville vært ærlig av meg.

Jeg er veldig glad for at det i komiteen nå er enighet om krav til stedlig ledelse, og for at alle partiene er positive til tilsyn. Arbeiderpartiet har elleve forslag i saken, som vi hadde håpet å få flertall for, bl.a. når det gjelder åpningstid, deltid og, ikke minst, evaluering av normen.

Det som er realiteten, er at det er regjeringspartienes forslag som kommer til å få flertall i dag. Derfor synes jeg det hadde vært bra om man kunne forklart og ryddet opp i noen av uklarhetene. Statsråden sa at det er forklart i innstillingen hva en viss fleksibilitet i overgangsreglene betyr. Det er det ikke. Vil det f.eks. være sanksjoner mot barnehager allerede fra august 2018 dersom de ikke oppfyller normen, eller vil det være sånn som statsråd Sanner nå sa, at man har til 2019 med å oppfylle normkravet? Spørsmålet er: Gjelder det fra august 2018, eller gjelder det fra august 2019? Det er åtte uker til august 2018, og det er greit for alle barnehageeiere å vite hva de skal forholde seg til.

Det er i motsetning til det representantene fra Høyre sa, ikke alle forslagene i denne saken som handler om å heve kvaliteten. At Stortinget skal be regjeringa sende over informasjon fra nettsiden BASIL, handler neppe om økt kvalitet, men det er klart at det at stortingsrepresentanter har oversikt over situasjonen, er viktig.

I tråd med det representanten Arnstad sa om at man klok av skade venter og ikke tar alt for god fisk, synes vi at denne saken har vært preget av for dårlig utredning, f.eks. da man glemte 55 000 barn i proposisjonen. Det var regnet ut hvor mange kommuner som hadde en bemanning for over 6,3 barn per voksen. Statsråden sa at dette, altså finansiering og det å oppfylle normen, vil bli et begrenset problem da det kun var 33 kommuner per desember 2016 som hadde mer enn 6,3 barn per voksen i sine barnehager.

Det er ganske meningsløst å undersøke hvor mange kommuner som har mer enn 6,3 barn per voksen, når normen skal være 1 voksen per 6 barn – altså en norm på 6. Resultatet viste at det var 106 kommuner i 2017 som hadde mer enn 6 barn per ansatt. Men da hadde man utelatt store kommuner som Trondheim, Bergen, Bodø, Tønsberg og Sandefjord, til sammen over 55 000 barn og over 1 300 barnehager, mange av dem private, der regjeringa ikke hadde lagt inn noen form for finansiering for de barnehagene, særlig de private, i kommuner som ikke oppfylte normen. Det mener vi bare er ett eksempel på hvorfor det er viktig for oss å foreslå flere forbedringer her i dag.

Turid Kristensen (H) [13:41:44]: Jeg hadde virkelig ikke tenkt å ta ordet i denne saken, for jeg synes at ting har blitt sagt ganske mange ganger.

Men jeg blir litt forundret når representant etter representant går opp og påstår noe som er avklart og svart ut flere ganger. Nå sist var det Henriksen, som fremdeles ikke ser ut til å ha fått med seg hva denne overgangsordningen betyr, og sier at det er uklart om det vil bli straffereaksjoner dersom en barnehage ikke oppfyller kravene. Vel, jeg kan lese teksten:

«Stortinget ber regjeringen fastsette overgangsregler for bemanningsnorm i barnehagen i forskrift, slik at barnehageeiere har frem til 1. august 2019 til å oppfylle kravet til minimumsbemanning.»

Det er en masse frykt – en masse redsel – for hva som kan komme til å skje. Man spekulerer helt unødvendig i ting. Det mener jeg er med på å gjøre det som mange her beskriver som en gledens dag, også om til en veldig trist dag. Men det er faktisk mange politikere i denne salen som er med på å gjøre det.

Dette er en gledens dag. Vi innfører en bemanningsnorm. Det blir en styrking av barnehagesektoren. Vi har innført en pedagognorm. Vi har gitt over 400 mill. kr til etter- og videreutdanning i barnehagesektoren for å øke kvaliteten. Vi kan ha dette som en gledens dag. Det har vært snakket masse om finansiering. Nå sist var statsråd Jan Tore Sanner oppe igjen og sa at dette er måten vi finansierer kommuneøkonomien på. Og som representanten Bruun-Gundersen sa: Vi er så heldige nå at det går bra i kommuneøkonomien. Kommunene har rom for å øke.

Jeg har full forståelse for dem som skulle ønske at vi kunne gått enda lenger i kravet til antall voksne per barn osv. Men det er faktisk noen grenser for hva vi har muligheten til å gjøre i det økonomiske handlingsrommet vi har, og da synes jeg faktisk vi skal være fornøyd med at vi får på plass en norm nå. Og så er dette noe som vi fokuserer på. Vi ønsker å jobbe videre med det, men da behøver man ikke å gjøre dette som er en gledens dag, om til en noe tristere dag ved å spre bekymringer eller misnøye.

Så er jeg enig med representanten Henriksen; jeg synes det er helt greit at man også hører om de gode tiltakene som den rød-grønne regjeringen har gjennomført. Det er jo ikke sånn at det er den ene eller den andre siden i denne salen som er opptatt av barnehagene våre og at barna våre skal ha det best mulig. Jeg synes det er helt greit å bli minnet på hva den rød-grønne regjeringen gjorde, men da synes jeg faktisk opposisjonen her i dag også kunne ta inn over seg at dette er et godt tiltak og kunne være med og glede seg uten å spre en masse frykt og bekymringer som ikke er reelle.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [13:45:47] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke komiteen for et konstruktivt og godt samarbeid i denne saken. Vi har kommet fram til forslag til vedtak som jeg tror vi alle er godt fornøyd med. Det er viktig, og det er noe vi ønsker, nemlig å få mer informasjon om hvordan de yngste barna har det i skolen i dag.

En omfattende undersøkelse fra Hedmark tyder på at de yngste elevene trives godt i skolen og har en god relasjon til læreren sin. Men vi vet at det er forskjeller innad i skoler, mellom skoler og mellom kommuner. Det gjelder også den pedagogiske praksisen som de yngste barna møter. Vi vet også at det er forskjell i læringsutbytte mellom gutter og jenter. Derfor har regjeringen nå nedsatt Stoltenbergutvalget, som skal se nærmere på mulige årsaker og tiltak. Jeg håper at det arbeidet som vi nå igangsetter, vil gi oss enda mer informasjon om hvordan de yngste barna har det i skolen, og hvilke tiltak vi bør satse på.

For Høyre er det i utgangspunktet ikke så viktig om det står «Barnehage» eller «Skole» på inngangsporten. Vi vil se framover. Det avgjørende er at seksåringer møter en skole som tar hensyn til deres styrker og behov. Seksåringer lærer på en helt annen måte enn tiåringer. De trenger varierte og praktiske læringsformer. For oss er det aller viktigst å satse på dyktige lærere og ledere og gode profesjonsfellesskap som sammen vet hvordan barn utvikler seg, og hvordan de skal tilpasse undervisningen. Det er ikke politikerne som skal vedta hvor mange minutter lærere skal bruke på én pedagogisk metode. Høyre og regjeringen satser på lærernes faglige, pedagogiske og etiske kompetanse, fordi vi vet at det er det som er avgjørende.

Vi utdanner nå flere begynnerspesialister i skolen, som skal jobbe med de yngste barna. Vi skal i dag vedta en samarbeidsplikt mellom barnehage og skole, slik at de jobber sammen for å skape gode overganger, som særlig er viktig for de mest sårbare barna. I den nye, femårige masterutdanningen har lærerstudenter praksis i fem dager i barnehagen. Vi er i gang med fagfornyelsen, bl.a. for å sikre at lærere har et større handlingsrom til å variere undervisningsmetodene og ha en mer praktisk tilnærming. Vi har ansatt mange flere lærere på 1.–4. trinn, og Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti står nå sammen om å gjennomføre en lærernorm. Det handler om å bygge et lag rundt de yngste elevene.

Jeg ønsker å kommentere bare noen påstander og argumenter som er blitt trukket fram i debatten. Det ene er at selv om det er riktig at SSB kom fram til at tidligere skolestart i seg selv ikke førte til at eleven lærte mer, er det viktig å understreke at de tok utgangspunkt i Reform 97, en reform som gjorde det obligatorisk for seksåringer å starte i et førskolelignende program. I evalueringen skriver de:

«En mulig årsak til de manglende positive effektene av tidligere skolestart kan være at programmet var lite intensivt og strukturert.»

Manglende systematisk og pedagogisk satsing på lesing, skriving og regning resulterte nettopp i at for mange lærevillige, klare barn falt fra tidlig i skoleløpet, og at skolen reproduserte sosiale forskjeller. Det var derfor viktig og riktig at Bondevik-regjeringen fremmet Kunnskapsløftet og innførte grunnleggende ferdigheter.

Nå ser vi resultater som Skole-Norge skal være veldig stolt av, og som mange har jobbet for. Flere elever fullfører videregående skole. Resultatene fra leseundersøkelsen PIRLS viser at norske 5.-klassinger leser mye bedre enn før, særlig barn med minoritetsbakgrunn.

Det er viktig å understreke at det er ingen motsetning mellom en variert og praktisk hverdag for de yngste barna og det å lære å lese, skrive og regne, det å fokusere på læring. Det er ingen motsetning mellom å ha intensiv oppfølging av de barna som sliter med de grunnleggende ferdighetene, og det å utvikle hele mennesket. Skolen skal både danne og utdanne.

Det er dessverre ikke mulig å ha en forskningsmessig evaluering av Reform 97 i seg selv, fordi den har blitt erstattet av andre tiltak, inkludert Kunnskapsløftet, men disse representantforslagene var gode initiativ.

Høyre er glad for at vi nå skal få enda mer informasjon om de yngste barna i skolen, fordi vi vil prioritere tidlig innsats. Men da må vi ha en skole som tilpasser seg eleven, og ikke elever som må tilpasse seg skolen.

Torstein Tvedt Solberg (A) [13:50:09]: Mitt sterkeste minne av seksårsreformen, eller Reform 97, var at jeg slapp å gå i 6. klasse. Da var jeg veldig glad for det, for jeg hadde hørt at i 6. klasse skulle vi ta BCG-sprøyte, og den gruet jeg meg veldig til. Nå er det 20 år siden, og det er på høy tid med en evaluering, men også å gjøre noen justeringer.

Arbeiderpartiet mener at norsk skole har blitt for teoretisk, stillesittende og akademisk, spesielt for de minste barna. Jeg synes at Fremskrittsparti–Høyre-regjeringa har gjort for lite for å fremme mer praktisk og variert læring for elevene.

Arbeiderpartiet har i denne salen flere ganger tatt til orde for mer praktisk læring i skolen. Skolen skal se alle og gi alle elevene mestring. Da må en også legge til rette for at barn lærer ulikt. Elevene må også kunne få tilegne seg kunnskap gjennom praktiske oppgaver, aktiviteter og deltakelse, ikke kun løse oppgaver rent teoretisk.

Det er ingen motsetning mellom lek og læring, tvert imot innebærer det å ta i bruk de læringsmetodene forskningen viser gir best læring og motivasjon for elevene. Det er enormt mye læring gjennom både lek, dans, sang og andre aktiviteter. I høst rapporterte, f.eks., The Guardian fra en barneskole i Bradford i Storbritannia, som gjennom en målrettet satsing på sang, drama og kunst i alle fag har gått fra nasjonal bunnplassering til topplassering i resultater i lesing, skriving og regning. Gjennom seks musikktimer i uka per elev har elevene også blitt bedre i matte, lesing og skriving.

Jeg vil takke saksordføreren og alle partiene for at det i dag er en samlet komité som ber om en evaluering. Arbeiderpartiet er spesielt fornøyd med at vi har fått gjennomslag for at dette arbeidet skal få konsekvenser også i fagfornyelsen, det pågående arbeidet. Det er bra og viser at Stortinget sier at vi ikke ønsker å vente, men at vi gjennom de vedtakene vi gjør i dag, gjør koblingen til det arbeidet som pågår, tydelig.

Det jeg synes fortsatt er litt usikkert, er viljen fra høyresida til å gjøre justeringer i etterkant av evalueringen, for når lek i skolen diskuteres, er det uten tvil mye skepsis fra høyresida. Jeg ber dem ikke om å forskuttere resultatene av selve evalueringen, men jeg vil utfordre både statsråden og høyrepartiene til å klargjøre om en i dag også forplikter seg til en oppfølging av resultatene, og om en er beredt til å gjøre de nødvendige endringene.

Saksordføreren hadde en fin, historisk gjennomgang av skrytelisten regjeringa har, som vi titt og stadig får høre, men har hun også noen ambisjoner for framtida? Kan en forvente, nå når en sier ja til en evaluering, at en også forplikter seg til en oppfølging av de resultatene?

Når vi spør lærerne om hvorfor en har endt her, peker de på at rammevilkårene i skolen – som tid, ressurser, krav, målinger og forventninger – fører til at mange opplever at ikke de har en mulighet til å ta i bruk mer lek og praktisk læring i skolen. Dette synes jeg det er verdt å lytte til, for det er rammevilkårene fra regjeringa, som regjeringa har ansvar for, som legger bakteppet for dette. Derfor bør disse signalene tas på alvor. For Arbeiderpartiet er det derfor viktig at denne evalueringen i etterkant får konsekvenser og ikke havner i en mørk skuff.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [13:53:39]: Fremskrittspartiet har behov for å opplyse om at det i dag er anledning til å få utsatt skolestart, men at det er veldig få norske elever som benytter seg av den muligheten. Fremskrittspartiet ønsker å løfte det opp. Vi mener at tidlig skolestart, som vi har sett etter Reform 97, ikke har gitt noe læringsutbytte, men det har for oss handlet mest om modenheten til de barna som starter på skolen. Det er helt åpenbart at modenheten til barna som starter på skolen, er avgjørende for barnas læringsutbytte gjennom hele skoleløpet.

Vi ser i dag at norske skoler har store kjønnsforskjeller, særlig mellom de jentene som er født tidlig på året, og de guttene som er født seint på året, som starter på skolen i samme klasse på seksårstrinnet. Den forskjellen blir nesten ikke redusert gjennom hele skoleløpet, og det tyder kanskje på at flere burde benyttet seg av muligheten til å utsette skolestarten, og at flere burde benyttet seg av muligheten til å framskynde skolestarten. Dette er en praksis som er mer vanlig i andre land. I Danmark ser man at rundt 10 pst. av årskullene velger å flytte på tidspunktet for skolestart, og det har de også fått større utbytte av. Man ser at kjønnsforskjellene i skolen er mindre i Danmark enn det de er i Norge.

Dette er noe regjeringen kommer til å se videre på gjennom det ekspertutvalget som nå skal samle kunnskap om hvorfor kjønnsforskjellene oppstår i skolen, og foreslå tiltak for å motvirke dem. Ekspertutvalgets innstilling blir lagt fram 1. februar 2019. Sammen med den saken vi behandler nå, som handler om kunnskapsinnhenting, mener vi det vil være et godt grunnlag for å diskutere videre hvordan man skal redusere kjønnsforskjeller i skolen, hvordan man skal sikre en mykere overgang mellom barnehagen og skolen, og hvordan man skal sikre at flere lykkes i den norske skolen.

Til representanten Torstein Tvedt Solberg fra Arbeiderpartiet, som ønsker å snakke om praktisk undervisning: Fremskrittspartiet er også opptatt av det. Vi mener at man bør ha mer nivådeling i norsk skole, etter både kunnskapsnivået og hvilke læringsmetoder man lærer av. Det er helt åpenbart at flere barn ville hatt god nytte av mer praktisk undervisning. Alle disse tiltakene ønsker vi å komme tilbake til.

Men først og fremst er jeg glad for at det er et bredt flertall som stiller seg bak at vi nå skal ha mer kunnskapsinnhenting om Reform 97 og seksårsreformen, og at man allerede neste år vil kunne diskutere hvilke tiltak vi skal gjøre for å gjøre skolehverdagen bedre for alle.

Marit Arnstad (Sp) [13:56:22]: Som en av forslagsstillerne, er det med stor glede at Senterpartiet i dag kan konstatere at det er en samlet komité som står bak innstillingen. Vi er veldig fornøyd med at en enstemmig komité gir tilslutning til de forslagene som først Senterpartiet og deretter også Kristelig Folkeparti fremmet i sine respektive representantforslag. Jeg vil gjerne takke saksordføreren og resten av komiteen for et konstruktivt arbeid med saken.

I august 1997 åpnet skolen dørene for seksåringene for første gang. Prosessen fram til vedtaket om senket skolealder skjedde ikke uten debatt. Motstanden og skepsisen var stor, ikke bare i det politiske miljøet, men også i ulike fagmiljø. Resultatet ble, som vi alle vet, et kompromiss. Seksårsreformen skulle sjøsettes med ballast både fra det beste i førskolepedagogikken og fra skolen. Det første skoleåret skulle gi rom for mye lek og tid utenfor skolerommet, og det skulle være en glidende og myk overgang til den skoledagen som ventet på 2. trinn.

Men den videre historien er også kjent. Med kunnskapsløft og PISA-sjokk ble mange av de gode intensjonene glemt og måtte vike for leseopplæring og innføring av læringsmål også for de aller yngste elevene. På en måte fikk seksårsreformen, slik som den i sin tid ble vedtatt, aldri sjansen til å feste seg ordentlig. I stedet ble seksåringene presset inn i en skoledag som mange ikke var modne for. Det er ikke vanskelig å forstå at det er utfordrende for en lærer med ansvaret for over 20 førsteklassinger og med en forventning fra ledelsen om at klassen skal innfri læringsmål og skåre bra på kartleggingsprøver på 2. trinn. Det er også noe av kjernen, tror jeg, i den debatten som antagelig kommer videre framover i tid, nemlig den tiltakende målstyringen som har vært ødeleggende for læring generelt og for de yngste elevene spesielt. Dette er fordi målstyringsregimet forutsetter arbeidsmåter som ikke er i tråd med de faglige prinsippene for små barns læring og utvikling.

I arbeidet med denne saken har vi hørt mange historier, og vi har lyttet til erfaringer fra både lærere, foreldre, forskere og andre fagpersoner. Det har gjort et stort inntrykk. Vi har hørt om førsteklassinger som gruer seg til ukeprøver på fredager fordi de aldri føler mestring. Vi har lyttet til foreldre som forteller om elever som uke etter uke må evaluere seg sjøl med grader av smilefjes og sure fjes. Vi har møtt overleger og professorer som slår alarm over veksten i antall elever som påføres psykiske påkjenninger som følge av skolehverdagen.

En fellesnevner i alt dette er at forventningene og kravene til prestasjoner ved summen av målinger og rapporteringer til dels overstyrer lærerens faglige vurderinger og innretning av skoledagen er store. En kan ikke tvinge fram læringsresultat ved å prøve å forsere den fysiologiske utviklingen hos unger, slik at de skal passe inn i skolens rammer. Det vet kloke og erfarne lærere, det vet også barnehagelærerne, og det vet mange av de foreldrene som fortvilet ser på at ungene deres strever og opplever nederlag helt fra starten av skolehverdagen.

Det er ikke Norges skår på internasjonale tester som skal være noen målestokk for norsk skole. Det er ikke et mål på suksess om skole A skårer høyere på kartleggingsprøver enn skole B i nabobygda. Dersom vi fortsetter å la slike parametere overstyre undervisningen i norsk skole, gjør vi elevene en stor urett, og særlig elevene på de laveste trinnene. I stedet må vi vise seksåringene respekt og ta på alvor det som er naturlige variasjoner i deres utvikling og i en klasseromstilværelse.

Som politikere er vi ombud som skal ivareta interessene til alle grupper i befolkningen. Spesielt er det viktig å ivareta behovene til dem som ikke sjøl kan målbære sine behov, slik som små seksåringer, som er prisgitt de voksnes betingelser. Derfor er ikke den saken vi behandler i dag, heller noen liten sak. Tvert imot er dette en sak med stor betydning for å kunne gi alle en god skolestart. Det er nemlig ikke slik at det er ungene som skal klargjøres for skolen, det må være skolene som er klare til å ta imot ungene.

Vi kan sikkert være uenige om beskrivelsen og om skolehverdagen, og det tror jeg også vi kommer til å se gjennom debatten, men Senterpartiet er altså veldig fornøyd med at vi nå får gjennomslag for en ekstern evaluering av seksåringenes inntreden i skolen. Vi mener det er på høy tid, og det bør også legge grunnlaget for en bred debatt om hvordan man skal gi framtidas seksåringer en bedre skole.

Mona Fagerås (SV) [14:01:28]: Vårt mål er en skole for hele ungen – en mer praktisk og variert skoledag, der ungene kommer til skolen med hele seg, og der de kan leke, trives og få venner. Det er en skole som ikke bare skal forberede for videre utdanning og arbeidsliv, men som også tar på alvor barndommens egenverdi her og nå. Det som er så bra, er at forskning viser at gjør man dette, lærer ungen også mer. Premisset om at et slikt barneperspektiv står i et motsetningsforhold til det å skulle lære alle barn å lese, skrive og regne, aksepteres ikke av SV. Høyresidens overdrevne tro på at mål, pugging, rangering og konkurranse er de viktigste drivkreftene for kunnskap og kvalitet, står derfor i skarp kontrast til det opprøret som vokser blant elever, foreldre og lærere, og det bekreftes av forskere.

Det er ikke uten grunn at den rød-grønne regjeringen satte ned det offentlige Ludvigsen-utvalget, som skulle komme med anbefalinger om framtidens skole. Dette ble gjort på bakgrunn av evalueringen av Kunnskapsløftet, som nettopp viser en skole som har blitt for ensrettet og teoritung. Det er åpenbart, ikke minst også på bakgrunn av de forskerne som påpeker at seksårsreformen ikke har ført til bedre læringsresultater, at tiden er overmoden for endringer av skolen. Stortinget har vedtatt at det skal lages nye læreplaner gjennom fagfornyelsen. Dette er det bred enighet om, men det er likevel ikke svaret på alt – slik det synes som om regjeringen mener.

SV vil fornye skolen slik at den blir mer tilpasset ungenes behov. Skoledagen skal ta hensyn til et moderne familieliv, der begge foreldrene som regel er yrkesaktive. Ved å utvide skoledagen noe og bruke tiden da mange unger likevel er på et dyrt SFO med varierende kvalitet, kan ungene få mer tid til lek, være kreative og fysisk aktive. Det kan også bli tid til en skikkelig lunsj midt på dagen.

Vi mener at skolen er blitt for akademisert, og at regjeringen Solberg har gjort lite for å fremme en mer praktisk og variert læring for elevene. Vi har gjentatte ganger tatt til orde for mer praktisk læring i skolen og mener dette er viktig, særlig for de yngste elevene. Det er mulig for skoler og den enkelte lærer å bruke lek og andre praktiske læringsmetoder i undervisningen, men dette brukes i for liten grad. En av forutsetningene ved Reform 97 var at leken skulle ha en framtredende plass i hele småskolen, og at ungene kunne veksle mellom fysisk aktivitet og stillesitting. Signalene fra lærerne er at rammevilkår i skolen – som tid, ressurser, krav, mål og forventninger – i dag har ført til at mange lærere opplever at det ikke er mulig å ta i bruk mer lek og praktisk læring i skolen.

Leksene bør gjøres unna på skolen med hjelp av en lærer, slik at ungene kan ha fri når de kommer hjem. En slik skole er kort og godt en skole som tar hele ungen på alvor. Skolen skal fremme læring og trivsel gjennom å utvikle elevenes kreative evner, skape variasjon i skoledagen og fremme god konsentrasjonsevne ved at elevene får være fysisk aktive og spise sunn skolemat. Da vil flere unger lære, mestre og trives bedre.

Fokuset må dreies fra teori til praksis og aktivitet, fra stillesitting og bøker til barns naturlige utvikling, fra detaljerte kompetansemål og stadig måling og rapportering til forståelse og aksept for at ungenes utvikling helt normalt skal være individuell og uten krav til gjennomsnittlige og teoretiske normalitetsmål.

Guri Melby (V) [14:06:47]: Reform 97 trådte i kraft 1. august 1997. Skolestart for seksåringer, 10-årig skolegang og et nytt læreplanverk var sentralt i reformen. Skolestart for seksåringer skulle gi alle barn et likeverdig pedagogisk tilbud uavhengig av bosted og familiens økonomi.

Lek sto sentralt i reformen. For de yngste barna er det viktig at læring skjer gjennom lek. Men det er også viktig at læring skjer på ulike måter, for barn er ulike og trenger ulik tilnærming.

Venstre er positiv til å se nærmere på effekten av reformen for de yngste barna, og imøteser dermed det initiativet som har kommet gjennom de to forslagene vi behandler her i dag. Vi vet allerede en god del om reformens effekter, men det er viktig at kunnskapen sammenstilles, og at vi også henter inn ny kunnskap.

For oss er det imidlertid viktig å understreke at vi ikke ønsker noen reversering av reformen. Etter fem år i barnehage er mange barn veldig klare for å starte på skolen. Det er mange som kanskje føler seg litt store i barnehagen, og som søker nye utfordringer. Selv fulgte jeg en seksåring til barnehagen i dag. Hun teller ned hvor mange dager hun har igjen i barnehagen før hun skal få lov til å begynne på skolen. Viljen til læring i denne alderen er stor, og det er viktig at vi legger til rette for videre utvikling, både faglig og sosialt, for barn lærer også ved å strekke seg etter eldre barn.

Jeg tenker det er viktig at vi har med oss at de yngste barna i skolen i dag har det helt annerledes enn da vi gikk i barneskolen. Selv var jeg med på en forsøksordning med seksåringer i skolen i 1987, da jeg var seks år. Da hadde vi relativt korte dager og en helt annen hverdag enn det barn har i dag. Svært mange barn har lange dager på skolen og AKS/SFO. Det er ikke uvanlig å bli levert før kl. 08 og bli hentet nærmere kl. 17. Dette trenger absolutt ikke å være negativt, men det gir oss noen problemstillinger vi må ta på alvor, bl.a. knyttet til mer uro og mer stress fordi barn opplever at de har lite fritid, og at det meste av dagen er organisert av oss voksne. Jeg håper derfor at man i evalueringen ser på hvilken rolle AKS og SFO spiller i barnas hverdag. Noen steder er skolefritidsordningen så integrert i skolehverdagen at barna opplever det som en del av skoledagen.

Videre er det viktig å understreke barnehagens avgjørende rolle for barnas utvikling. En av barnehagens viktigste oppgaver er å gi ungene sosial kompetanse. Gode sosiale ferdigheter og forståelse for egne og andres grenser er viktig kompetanse for alle barn. Man må lære hvordan man kan se at andre f.eks. er lei seg, sinte eller glade. Man må lære å si stopp når man ikke vil være med på leken, og ikke minst hva man skal gjøre når andre sier stopp. Dersom barnehagen lykkes i dette arbeidet, blir det enklere for skolen å følge opp elevene i neste omgang. Jeg mener at dette er vel så viktig som læring av mer «skolske» ferdigheter i barnehagen. Læring på skolen går mye lettere om barna har grunnleggende sosial kompetanse i bunnen.

Overgangen fra en trygg og kjent barnehage til en ny og mer utfordrende skolehverdag kan være skremmende for mange, både faglig og sosialt. Noen starter i klasse sammen med barn man har kjent fra barnehagen, barn man kjenner fra nærmiljøet, kanskje også lærere man kjenner fra nærmiljøet, mens andre starter i en klasse der man ikke kjenner noen, og på kort tid skal bli kjent med mange barn og voksne. Derfor må barnehagen og skolen samarbeide godt om overgangen, og derfor er det så viktig at vi tidligere i dag debatterte saken der vi lovfester en plikt for barnehageeiere og skole til å samarbeide om barns overgang fra barnehage til skole og skolefritidsordning. Man kan ikke velge om man skal legge til rette, man skal legge til rette. Det gjøres mye godt arbeid i dag i barnehager og skoler over hele landet, men med den lovfestingen håper jeg at arbeidet forsterkes.

Alle barn bør få en mulighet til å delta på AKS og SFO, uavhengig av foreldrenes inntekt. Derfor har Venstre i regjeringserklæringen fått gjennomslag for at vi skal innføre ordninger med redusert foreldrebetaling og gratis halvdagsplass i SFO, slik vi har gjennomført for barnehagene. Når så mange barn deltar på skolefritidsordningen de første skoleårene, kan man risikere å bli sosialt ekskludert dersom man ikke deltar. Derfor er det veldig viktig at alle barn får de samme mulighetene. En god start på SFO og AKS gir det beste grunnlaget for en god skolestart. Derfor er Venstre opptatt av å heve kvaliteten på skolefritidsordningen og overgangen her.

Lek skal være sentralt i SFO, men lek må ikke bety fri lek bestandig. Organiserte aktiviteter legger til rette for variert lek og sikrer at alle får være en del av leken. Dette er viktige prinsipper både i skolefritidsordningen og i skolen, og vi håper at dette er elementer vi kan greie å forbedre ytterligere i etterkant av en evaluering av en slik reform.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:11:57]: Vi skriver kanskje et lite stykke skolehistorie gjennom dagens vedtak om evaluering av seksårsreformen. Etter forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er det svært gledelig at en samlet komité i dag sier ja til å utarbeide en kunnskapsoversikt om forskning på de yngste barna i skolen, som kan tas i bruk i arbeidet med fagfornyelsen, for bedre å tilrettelegge undervisningssituasjonen for de yngste barna i skolen. Men det sies også ja til en ekstern evaluering av forholdet mellom intensjonene og prinsippene for skolestart for seksåringene, slik som de ble uttrykt i Reform 97, sammenlignet med dagens situasjon for seksåringene i skolen. Jeg vil benytte anledningen til å takke saksordføreren og en samlet komité for et godt og konstruktivt arbeid.

I 2017 var det 20 år siden en av de største endringene i norske barns hverdag fant sted gjennom at seksårsreformen ble innført. Intensjonen var at det første året på skolen skulle være et overgangsår, hvor barna fikk, som flere har vært inne på, det beste av barnehage og skole samtidig. Barna skulle få leke, de skulle ikke sitte stille lenge, og pedagogikk i klasserommet skulle være preget av barnehagepedagogikk.

Reform 97 og seksårsreformen fikk en kort levetid. De gode intensjonene med å ta seksåringene inn i skolen ble raskt endret da Kunnskapsløftet ble innført. Og hva var konsekvensen? Leken og læring på barns premisser forsvant mye ut av 1. klasse, og skoledagen til de yngste ble formet på premisser som på mange måter fratok barnet å lære gjennom lek og seksåringens naturlige aktiviteter.

Så registrerer vi at i den debatten som har gått i media om denne saken, er det noen som kaller dette for «dill og dall og lek og fjas». Dette mener jeg viser liten innsikt i hvordan små barn lærer å utvikle seg. Det er nettopp gjennom leken at barn opparbeider seg sosiale, motoriske og kognitive ferdigheter og lærer å kommunisere med hverandre og ikke minst mestre utfordringer. Dette finnes det heldigvis mye forskning på som kan dokumentere. Gjennom pedagogikk som bygger på denne forståelsen, vil barna få en skolestart som gir det beste utgangspunkt for både læring og trivsel, og som bygger på hvor barna er i utviklingen, i stedet for at skolesystemet krever av dem i form av ferdigheter. Lek er ingen motsetning til læring.

En studie gjort av SSB viser at elever som starter på skolen som seksåringer, heller ikke har bedre karakterer eller høyere gjennomføringsgrad på videregående. Forskere har fram til nå ikke funnet noen læringseffekter av innføringen av seksårig skolestart, og sier at de fortsatt vet for lite om hvordan man best legger til rette for de minste barna.

Så er det også noen andre problemstillinger og utfordringer som kan ha sammenheng med at skolestarten er lagt for mye på skolens og ikke barnas premisser. Over tid har vi sett at flere og flere gutter har utfordringer på skolen, og at antallet som får ADHD-diagnose, øker. Forskning fra Folkehelseinstituttet, publisert i 2017, viser at barn født sent på året oftere får ADHD-diagnose enn barn født før sommeren. Studien viser faktisk at gutter født sent på året har 40 pst. større sannsynlighet for å få ADHD-legemidler enn gutter født tidlig på året. Dette er kunnskap som det er viktig å bore i, og som man må stille spørsmål om kan henge sammen med innholdet i den skolen vi i dag inviterer seksåringen til.

Det er behov for en helhetlig gjennomgang av innhold og organisering av de første skoleårene, og særlig det aller første. Målet med en slik gjennomgang er at pedagogikken som brukes på seksåringene, skal være tilpasset barnas modenhetsnivå og kunnskap om hvordan små barn lærer.

Dagens fokus på kartlegging og læringstrykk på ferdigheter som lesing, skriving og regning må evalueres og vurderes opp mot kunnskap om hvordan barn lærer best. En slik kunnskapsinnhenting må ha en bred tilnærming til hvilke elementer som evalueres, fordi en skole ikke bare skal dreie seg om læringseffekter, men også om trivsel og dannelse og skal være et sted hvor hele mennesket blir sett. Får vi dette til – ja, da skriver vi et viktig stykke norsk skolehistorie.

Kristelig Folkeparti vil i tiden framover jobbe videre for å få på plass endringer som nettopp er nødvendige for at skolestarten blir på barnas premisser og ikke på skolens.

Statsråd Jan Tore Sanner [14:17:02]: Alle som har hatt gleden av å følge et barn til første skoledag, vet hvor mange forventninger og undringer barna har til det som skal møte dem. Er læreren snill? Får jeg nye venner? Hva skal vi lære? Jeg er opptatt av at alle barn skal få oppleve en skole som er tilpasset deres alder og behov. De må møte voksne som skaper en trygg og lærerik skolehverdag. Jeg har tillit til at lærerne tilrettelegger skolehverdagen for de yngste barna, og at de bruker både kompetanse og skjønn.

Dyktige pedagoger vet at lek og læring ikke står i motsetning til hverandre, slik debatten om skole og opplæring ofte kan gi inntrykk av. Barn lærer gjennom lek. Leken har en egenverdi samtidig som den kan være et verdifullt pedagogisk virkemiddel. Nettopp derfor har regjeringen slått fast i den nye, overordnede delen av læreplanverket at lek er nødvendig for trivsel og utvikling, spesielt for de yngste i skolen.

Vårt mål er at ingen elever skal gå ut av skolen uten å ha lært å lese, skrive og regne skikkelig. Dette målet kan vi bare nå hvis elevene opplever trygge og gode læringsmiljøer. Det er heldigvis mye som tyder på at skolen er på riktig vei. De yngste elevene har gode resultater i matematikk, naturfag og lesing, og Elevundersøkelsen viser at ni av ti elever trives godt i skolen.

Det vi burde få mer kunnskap om, er hvordan de aller yngste barna har det i skolen. Det er ikke faglig belegg for å si at de mistrives, men vi vet for lite om skolehverdagen til disse barna. Enkeltundersøkelser finnes. En undersøkelse om de yngste elevene i Hedmark viser at elevene trives godt på skolen, har venner og liker fagene.

Mye har endret seg både i skolen og i samfunnet siden de første seksåringene satte sine små føtter i skolegården. Når vi vet hvor viktig de første årene i barnehagen og skolen er for barnas faglige og sosiale utvikling, må vi også sørge for å ha kunnskap om hvordan elevene opplever denne tiden. Derfor vil vi gå grundig til verks for å få vite mer om hvordan de yngste barna har det i dagens skole. På kort sikt vil vi bestille en kunnskapsoversikt om forskning på de yngste barna i skolen. Videre vil vi sette i gang et eksternt, uavhengig forskningsoppdrag som kan vurdere hva som kjennetegner lærernes pedagogiske praksis overfor de yngste barna, hvilke forventninger som stilles til barna, hvilke tilbud de får, hvordan skoledagen organiseres, og hvordan de opplever læringsmiljøet. Vi trenger å vite mer om hvordan vi på best mulig måte kan bygge et sterkere lag rundt barna, slik at de får en trygg og lærerik skolehverdag.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:26:12]: Det er over 20 år siden seksårsreformen ble innført. Nå er det på tide å ta et steg til side, trekke pusten godt ned i magen, sette ambisjonene, som ingen ende vil ta, på vent og tenke over: Hvordan er det å være seks år i dag? Hvordan er det å begynne på skolen?

Vi mangler kunnskap om effekten av tidlig skolestart. Vi vet at effekten på karakterer i ungdomskolen, valg av utdanningsprogram og gjennomføring av videregående skole er liten. En annen ting vi vet, er at motivasjon er viktig for læring. Elevene har både ytre og indre motivasjon. Mange elever opplever testing og tilbakemelding som næring for sin læring – de mestrer det. Men mange elever opplever stillesitting og teori som demotiverende og kanskje til og med umulig. Disse elevene fortjener også en opplæring som er motiverende, disse elevene fortjener også å oppleve mestring.

Vi hadde nylig en debatt om intensivopplæring i skolen. Der ble forholdet mellom grunnleggende ferdigheter knyttet til teoretisk arbeid løftet som regjeringens prioritet. Senterpartiets prioritet er større enn som så, det er elevenes motivasjon.

Når elevene gang på gang opplever nederlag, får det konsekvenser. Professor Trond H. Diseth ved Universitetet i Oslo og overlege ved Oslo universitetssykehus Stein Førde har påvist at psykiske og somatiske lidelser øker i omfang, og ser dette i sterk sammenheng med skolegang og testing. De peker på at de kroppslige forutsetningene barna har for å mestre skolen, ikke er i tråd med de kravene som blir stilt når de kommer inn i klasserommet. Det viser seg faktisk at utviklingen av hjernen ikke er kommet langt nok for all den leseterpingen som regjeringen gjerne ser for seg for å øke leseferdighetene allerede i 1. klasse.

Jeg er veldig glad for den eksterne evalueringen vi nå vil få. Nettopp det å bedre ivareta behovene til de yngste elevene er Senterpartiets store ambisjon. Vi må jobbe for å bygge mestring allerede i 1. klasse. Selv om ting er nytt, selv om ting er annerledes og kanskje litt skummelt, er det også da det er store muligheter for å ta godt imot disse elevene og gi dem det de trenger. Lærerne i skolen i dag ønsker å imøtekomme dette, de ønsker å gjøre det beste for elevene, så da må vi også gi dem mulighetene til det.

Martin Henriksen (A) [14:29:17]: Det var et tankevekkende innlegg i Aftenposten i dag, skrevet av Helene Skjeggestad. Hun skriver om en mor som skal følge sønnen sin til innrullering i skolen i mai. Hun skriver:

«Gutten er 5 år og 5 måneder når de i mai møter til innrullering i skolen. Mamma svelger hardt flere ganger. Setningen «han er ikke klar» dukker opp igjen og igjen mens hun ser på den altfor store skolesekken som danser på den lille ryggen.»

Mange foreldre føler nok ikke den tryggheten de burde, i skolen. Derfor er det avgjørende at vi ser på hvordan vi kan gjøre skolen mer tilpasset de yngste, en mer praktisk og variert skole. En forutsetning for det er flere lærere, at man involverer foreldrene mer, og at man gjør noe med SFO, slik Venstre fortjenstfullt tok opp her i debatten – men også at vi tenker på læringssynet. Hvor instrumentelt skal vi behandle og måle en fem- eller seksåring?

Jeg synes det er gledelig at partiene står sammen om mye av virkelighetsbeskrivelsen, om å møte de yngste barna på deres egne vilkår, om å vektlegge leken og stå sammen om mer kunnskap om de yngste.

For å være ærlig er jeg usikker på om denne debatten hadde vært den samme uten Ludvigsen-utvalget, som kom for noen få år siden. Ludvigsen-utvalget spurte seg om hva det er elevene trenger, og hva som er veien til læring. Og bare så vi skal huske grunnlaget for hvorfor den rød-grønne regjeringa satte ned Ludvigsen-utvalget, var det at det som dominerte debatten etter Kunnskapsløftet, var målstyring, nasjonale prøver og grunnleggende ferdigheter. Spørsmålet som ble stilt, var: Har vi en skole som er for smal for det elevene trenger å lære i framtida? Det handlet om å justere kursen – en skole som tenkte mer helhetlig på å rydde opp i mål og læreplaner.

Jeg tror det er vanskelig å overvurdere hvor viktig Ludvigsen-utvalgets innstilling var. Resultatet ble da også til både inspirasjon og korreks til de politiske partiene: til oss, til Høyre – som i 2013 gikk til valg på å doble antall mål i læreplanene og pålegge alle lærere å skrive rapporter om alle elever i norsk, matte, engelsk og naturfag, eller karakterer fra 5. klasse. Det er forslag som senere er lagt på is, og det synes jeg er viktig.

Ludvigsen-utvalget var utgangspunktet for fagfornyelsen som vi nå har i skolen. Ett ønske fra oss er at konsekvensen av Ludvigsen-utvalget også må være at man ser på kvalitetsvurderingssystemet i skolen, samtidig som fagfornyelsen pågår.

Uansett er jeg glad for vedtakene vi gjør i dag, og jeg vil gi en takk til Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som foreslo det. Det er en helt nødvendig debatt om hvordan man møter de yngste i skolen, men også – håper vi – en debatt om læringssynet som skal prege skolen.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [14:32:24]: Jeg er også glad for at vi tar denne skolepolitiske debatten. Jeg synes den er utrolig interessant.

Jeg vil starte med å berolige representanten Tvedt Solberg, som var bekymret for Høyres syn på lek. I den nye overordnede delen framgår det helt tydelig at lek er nødvendig for trivsel og utvikling, og det kan også bidra til kreativ og meningsfull læring. Høyre er positiv til alle pedagogiske metoder som er forskningsbasert, og som lærerprofesjonen i fellesskap ønsker å benytte seg av, og som de ser at elevene trives med og lærer av. Derfor er jeg enig med representanten Grøvan i at lek er en pedagogisk metode, det er ikke «dull og dall».

Lek er heller ikke én aktivitet, lek er mange ulike aktiviteter. Noen er bedre enn andre, slik det er med mange pedagogiske metoder. Et eksempel på det er da Reform 97 ble evaluert fra 1998 til 2003. Et av delprosjektene undersøkte bl.a. det pedagogiske opplegget for de yngste elevene, altså for seksåringene. Forskerne fant ut at seksåringene lekte mye, men at det var hovedsakelig frilek uten innblanding fra lærere, og de fant få eksempler på at lek ble brukt systematisk som et pedagogisk virkemiddel. Men det betyr ikke at det ikke kan gjøres. Vi har mange skoler hvor det er nettopp det man gjør, og som lykkes i å bruke varierte praktiske metoder for de yngste barna, for å gi tilpasset undervisning og et godt læringsmiljø.

Så må jeg bare understreke til representanten Knutsdatter Strand at det ikke er slik at lesing, skriving og regning er teoretiske fag. Lesing, skriving og regning er ikke fag – lesing, skriving og regning er ferdigheter som vi trenger til absolutt alt, også kreative, estetiske og praktiske fagområder. Det er nettopp det som er så bra med Ludvigsen-utvalget som nå er blitt nevnt: at man snakker om ferdigheter som noe man skal lære seg, og som er gjennomgående viktig.

Jeg vil også vise til at rapporten som ekspertgruppen ledet av Thomas Nordahl nylig la fram om spesialundervisning, understreket én ting, og det var at spesialundervisningen er veldig mangelfull i dag, bl.a. fordi man har for lave forventninger til de elevene som får vedtak om spesialundervisning. Man forventer rett og slett ikke at de kommer til å lære noe, og så blir de satt til å gjøre andre ting enn å fokusere på fagene og kompetansemålene. Det viser faktisk at vi skal være litt forsiktige med å stille lave forventninger til barn og til elever, for det kan være at det ikke hjelper dem i framtiden.

Kort til representanten Tvedt Solberg, som utfordret meg på ambisjoner framover: Fagfornyelsen, læreplangruppene som nå nedsettes, skal jobbe med nye læreplaner. Der er fagpersoner involvert, fagpersoner som vet hvordan de yngste utvikler seg. Ny lærerutdanning med mer praksis i barnehagen er et veldig godt virkemiddel, og ikke minst er det det jeg først og fremst vil trekke fram: utviklingen av lærerspesialistordningen innen begynneropplæring, det at vi får flere eksperter på hvordan de yngste barna utvikler seg i skolen. For det er ekspertene som skal ta avgjørelsene om hvilke metoder som brukes, ikke politikerne.

Marianne Synnes (H) [14:36:23] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for samarbeidet. I Prop. 64 L om UH-loven fremmes en rekke forslag til endringer av bestemmelsene om eksamen og klage på eksamen. Komiteen støtter de foreslåtte endringene og vil særlig framheve forslaget om sensorveiledning til alle eksamener, et tiltak som regjeringen bør sørge for at raskest mulig iverksettes for å bidra til det viktige formålet å sikre alle studenter en mest mulig forutsigbar og rettferdig eksamensvurdering.

Komiteen støtter også lovforslaget som skal legge til rette for overføring av forvaltningsoppgaver fra departementet til NOKUT, samtidig som den nødvendige uavhengigheten sikres et tydelig vern gjennom loven. Det bør i loven framkomme tydelig hvilke deler av NOKUTs virksomhet som er omfattet av departementets styringsmyndighet og konstitusjonelle ansvar, for at det ikke skal herske tvil om NOKUTs uavhengighet i de lovpålagte oppgavene akkreditering, evaluering og faglig tilsyn med norske utdanninger og institusjoner samt behandling av enkeltsaker om generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, påpeker at muntlig eksamen er en eksamensform som det er vanskelig å klage på ettersom eksamineringen ikke blir filmet, og at muntlig eksamen bør filmes i de tilfellene kandidaten selv ønsker det, slik at kandidaten får et bedre utgangspunkt ved en eventuell klage. Vi ber derfor regjeringen i sammenheng med den varslede gjennomgangen av UH-loven vurdere om en ordning med videoopptak av muntlig eksamen kan la seg gjennomføre.

Komiteen støtter forslaget om å endre loven slik at det ikke bare er ved dom, men også ved vedtatt forelegg for de overtredelsene som framkommer ved en politiattest, at det kan være grunnlag for utestenging fra praksisstudier eller klinisk undervisning.

Komiteen støtter også departementets vurdering om å lovfeste en tydelig hjemmel i universitets- og høyskoleloven for registrering og annen behandling av personopplysninger om studenter, doktorgradskandidater og ansatte i universitets- og høyskolesektoren – dette for å kunne innhente god kunnskap om resultater i sektoren og om hvilke tiltak som fungerer og hvilke som ikke fungerer.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, støtter videre forslaget fra departementet om at institusjonene skal ha mulighet til å sette spesielle og strengere krav for opptak til enkeltstudier når hensynet til gjennomføring av studiet gjør dette nødvendig. Disse partiene ønsker at institusjonene skal ha denne autonomien og fremmer derfor forslag om at det likevel skal gjennomføres.

Nina Sandberg (A) [14:39:31]: Det gjøres en rekke lovendringer her i dag. Noen av disse justeringene er særlig viktig for studentene, og jeg vil spesielt løfte fram mentorordningen, som Arbeiderpartiet har jobbet for lenge. Allerede i forbindelse med statsbudsjettet for 2016 foreslo vi å innføre incentivmidler for at lærestedene kunne prøve ut mentorer for studentene. Forslaget ble da dessverre nedstemt av regjeringspartiene. Vi mener det ville gitt institusjonene mulighet til å gjøre en innsats for å øke gjennomføringen og få ned frafallet, og ikke minst ville det gitt viktig erfaring i arbeidet med å bedre studiekvaliteten.

Flertallet har her gjentatt anmodningen som Stortinget kom med for snart et år siden, under behandlingen av kvalitetsmeldingen i juni 2017. Komitéflertallet venter fortsatt på utredningen fra regjeringen, og vi ønsker å komme i gang med en mentorordning så snart regjeringen har tatt det første steget, som vi ba om i fjor. At opposisjonen er mer offensiv enn regjeringen når det gjelder studiekvalitet, er ikke noe nytt. Sånn er det også i denne saken.

Så kan vi glede oss over ordningen med sensorveiledning til alle eksamener, et tiltak som styrker studentenes rettssikkerhet og gir mindre vilkårlige vurderinger – håper vi.

Når det gjelder regjeringens forslag om lokalt styrte opptakskrav, som Høyre opprinnelig ville ha inn for å legge til rette for flere prestisjeutdanninger, er det ikke flertall for det forslaget i komiteen. Arbeiderpartiet synes det er gode grunner til heller å beholde den nasjonale adgangen til å fastsette særskilte krav og advarer egentlig mot den praksis som kunne medført ulike krav til like studier og gjøre det både uoversiktlig og vanskelig for studentene å orientere seg.

Vi synes regjeringen fortsatt har mye å hente når det gjelder å legge til rette for undervisningskvalitet og oppfølging av studentene, studentvelferd og infrastruktur. Vi mener at det heller ikke bidrar positivt til studiekvaliteten at regjeringen i en årrekke har foretatt flate kutt ved lærestedene.

Avslutningsvis ser vi at regjeringspartiene i en merknad skriver at videofilming av muntlig eksamen skal utredes. Arbeiderpartiet har ikke noe imot at dette utredes, men vi registrerer at det ikke er fremmet som et eget forslag i innstillingen. Så hvis partiene virkelig mener at dette skal utredes, må de foreslå det.

Med det anbefaler jeg komiteens innstilling.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [14:42:05]: Jeg registrerer at tre av ti studenter ved Universitetet i Oslo fullfører studiet sitt på normert tid. Tre av ti er et utrolig lavt tall. Når vi nå fra regjeringens side fremmer dette lovforslaget, ønsker vi å se nærmere på dette, og et av tiltakene universitetene bør vurdere for å sikre en bedre gjennomstrømning ved universitetene, er nettopp det å fastsette egne, strengere og spesielle opptakskrav. Det kan være studier man har erfaring med vil kreve en viss forhåndskunnskap for i det hele tatt å klare å mestre. Det er forslag universitetene bør ha muligheten til å vurdere selv. Det kan være å innføre krav om motivasjonsbrev, rett og slett for å sikre at de studentene som søker opptak ved universitetet, er motivert for å gjennomføre studiet, eller det kan være å etablere muligheter for intervju, som vi kjenner til er vanlig praksis i andre land, og som er greit å kopiere inn til Norge.

Normalt når utdanningskomiteen diskuterer saker om universiteter og høyskoler, snakker man om universitetenes autonomi. Det er et begrep som brukes når det passer den enkelte representants utgangspunkt, men ikke i andre saker, når vi ser på Arbeiderpartiet i dag, hvor det å støtte opp om universitetenes autonomi ikke er viktig. Institusjonene selv ønsker nemlig mulighet til å fastsette egne, strengere og spesielle opptakskrav. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre i hvert fall står samlet om det, og jeg håper at Arbeiderpartiet med tid og stunder ser at det hadde vært lurt å støtte. Det er ingen tvil om at det er sammenheng mellom opptakskvalitet, motivasjon og frafall, og da mener jeg at universitetene burde få muligheten til det. Nå vil de fortsatt ha det, og jeg vil oppfordre departementet til å se rundhåndet på søknader som vil komme fra institusjonene i etterkant av det.

Så er det filming av muntlig eksamen, som har vært en viktig sak for Fremskrittspartiet. På vårt landsmøte tidligere i år har vi vedtatt en resolusjon om å utrede og få på plass filming av muntlig eksamen, og nå ser det ut til at vi får flertall for det. Jeg er veldig glad for at Kristelig Folkeparti har støttet oss i den saken. Det handler om å gi elevene og studentene mulighet til å klage på karakterene sine. Når de gjennomfører muntlig eksamen uten filming, vil det være vanskelig å vise i etterkant at her er det gjort feilvurderinger, eller klage på oppførsel under eksamen. Det vil vi nå gi mulighet til. Jeg oppfatter ikke at det er nødvendig å ha et eget forslag på det, for så lenge regjeringspartiene med støtte av Kristelig Folkeparti synliggjør at dette er noe vi ønsker at regjeringen skal jobbe med, antar jeg at regjeringen ønsker å jobbe med det.

Så kan jeg signalisere at Fremskrittspartiet ønsker at dette også skal være praksis i videregående skole, men det må da tas i en annen lov. Det som er viktig i utredningsarbeidet nå, er å ta hensyn til personvernet, lagring av disse filmene, hvem som skal bruke dem. Hvordan man skal sikre hver enkelt students personvern, er veldig viktig. I tillegg må man se på utstyr og praktiske forhold rundt universitetene, men jeg er glad for at det nå kommer til å bli flertall for dette.

Marit Arnstad (Sp) [14:45:18]: Det er i og for seg brei enighet i komiteen om mange av de endringene som blir foreslått, så jeg skal bare knytte noen korte kommentarer til et par av punktene i innstillingen.

Det ene gjelder spørsmålet om det å innføre trinnvis en mentorordning i høyere utdanning. Det synes Senterpartiet er et positivt forslag. Vi registrerer at også Venstre på vegne av regjeringspartiene har lagt fram et forslag med en litt annen type ordlyd i salen i dag, og vi ser ikke noen grunn til ikke også å kunne støtte det forslaget subsidiært, fordi begge forslagene etter vår mening vil bidra til at en kommer i gang med et arbeid for akkurat det.

Jeg har også lyst til å si at Senterpartiet ikke er med på merknaden om det å vurdere om det lar seg gjøre å innføre en ordning med videopptak på muntlig eksamen, men vil varsle at jeg i og for seg synes det er et godt forslag å gjennomføre en slik vurdering, og at regjeringen ser nærmere på om det er mulig dersom kandidaten ønsker det. Det er jo ikke noe forslag som ligger til akkurat det punktet, men Senterpartiet vil i alle fall signalisere at vi ikke har noe imot at regjeringen gjør en slik gjennomgang, og ser på om det lar seg gjennomføre i enkelte tilfeller.

Det er et punkt i innstillingen der det er en viss uenighet i komiteen, men det er ikke noen grunnleggende uenighet i og for seg. Det er ikke noen uenighet om at det i enkelte tilfeller skal være mulig å stille tilleggskrav. Vi var nok enige om at det kan være mulig. Det går mer på systemet en skal gjøre det ut fra, om det skal være slik som i dag at det faktisk er betinget av en godkjenning fra departementet, eller om det skal være institusjonene sjøl som avgjør det. Senterpartiet mener i grunnen at den ordningen man har i dag, fungerer godt. Den gir enkelte institusjoner mulighet til å stille tilleggskrav når det er nødvendig, men den gir samtidig en viss overordnet styring fra departementets side når det gjelder omfanget av tilleggskrav. Det synes vi er en fornuftig og grei ordning å kunne fortsette med, og er glad for at det står et flertall bak akkurat det.

Mona Fagerås (SV) [14:47:47]: Lovforslagene som fremmes i dag, er det i hovedsak stor tilslutning til og tverrpolitisk enighet om.

Jeg vil imidlertid uttrykke at jeg er kritisk til regjeringens forslag om at universitetene og høyskolene skal få mulighet til å sette spesielle opptakskrav selv. Jeg frykter at dette vil føre til økt sentralisering og skape et a- og b-lag. De store og mest konkurransedyktige institusjonene vil lettere kunne rekruttere de antatt beste studentene. Jeg mener det vil være en styrke for kvaliteten på studietilbudet og utviklingen av høyere utdanning at studentmangfoldet ivaretar en stor bredde. Pedagogstudentene mener f.eks. at spesielle opptakskrav som fastsettes av institusjonene selv, vil være svært negativt for den helhetlige og nasjonale rekrutteringen til læreryrket.

Vi har dessverre lærermangel i norsk skole i dag. Antall ufaglærte lærere har økt med 40 pst. under denne regjeringen. Det viser at vi har en regjering som ikke tar dette på alvor. Mattekravet for opptak på lærerutdanningen og avskiltingen av 33 000 lærere bidrar ikke akkurat i så måte. Ei heller mener vi at flere og mange ulike opptakskrav som institusjonene selv kan bestemme, vil virke heldig i denne sammenheng. Ikke bare må vi sørge for at motiverte studenter kommer inn på den utdanningen de ønsker, men vi må også sikre oss at studiekvaliteten og studentoppfølgingen er så god at studentene klarer å gjennomføre.

Resultatene fra Studiebarometeret som ble gjennomført i 2015, inneholder tydelige signaler om at studenter i for liten grad er en del av et faglig fellesskap, og at 50 pst. av studentene aldri har diskutert sin faglige utvikling/resultater med faglig ansatte. Mange studenter mangler en faglig tilhørighet på studiet. Skal institusjonene kunne motvirke frafallet i høyere utdanning og bygge opp under studentenes faglige motivasjon og trivsel, må studentene kunne inkluderes i et fagmiljø de er knyttet til, også tidlig i studieløpet.

Norsk studentorganisasjon mener løsningen på dette er å sikre en bredere faglig inkludering og oppfølging i en faglig mentorordning, slik at studentene har en person de kan henvende seg til for faglige spørsmål. På denne måten vil studentene få hjelp til å velge en faglig retning for sitt studium, og det er SV helt enig i. Derfor fremmet vi, sammen med Venstre, forslag om dette da stortingsmeldingen ble behandlet. Dessverre fikk ikke det flertall da, men jeg ser at regjeringspartiene har kommet med et løst forslag. Det synes jeg er gledelig og håper dette raskt blir fulgt opp.

Grunde Almeland (V) [14:51:09]: Dette lovforslaget løser flere utfordringer, bl.a. er det fornuftig med en overføring av forvaltningsoppgaver fra departementet til NOKUT. Det er gjort flere gode grep rundt eksamen med sensorveiledning, og ikke minst er vi i Venstre veldig fornøyd med at en nå kan kreve dokumentering gjennom film av muntlig eksamen. Så skulle jeg gjerne sett at institusjonene også fikk mulighet til å sette spesielle og strengere krav til opptak til enkeltstudier når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør dette nødvendig, men dette stemmer dessverre flertallet imot.

Det har vært en del diskusjon rundt mentorordningen. Venstre er for akademisk frihet og mest mulig selvstyre. I tillegg mener vi at beslutninger bør tas på faglig grunnlag, og at det bør legges stor vekt på offentlige utredninger. Dette er bakgrunnen for at Venstre er for en mentorordning, men imot overstyrende lovfesting, slik forslaget fra Arbeiderpartiet med flere legger opp til. Regjeringen mottok i går en utredning om mentorordningen fra Kunnskapsdepartementet. Utredningen fokuserer på Universitetet i Bergen og gjør rede for de ulike mentorordningene som allerede praktiseres der. Den viser at ulike typer mentorordninger kan være et godt virkemiddel for institusjonene for å integrere nye studenter i fagmiljøene, forbedre gjennomføringen og fremme tilknytningen til arbeidslivet. Dette er viktige mål for institusjonene og departementet. Det er veldig positivt at mange av institusjonene allerede er i gang med å innføre ulike mentorordninger på fakultets- og instituttnivå. Dette er gode initiativer, og vi gleder oss til å se resultatene av disse tiltakene.

Likevel mener vi at en pålagt nasjonal mentorordning for alle studenter vil være et vesentlig inngrep i universitetenes og høyskolenes selvstyre. Mentorordninger for alle studenter vil være ressurskrevende og en form for detaljstyring av hvordan universiteter og høyskoler organiserer sin utdanning, som Venstre ikke ønsker.

Det siste momentet er at et lovforslag vil ta unødvendig lang tid, gjerne opp til halvannet år. Regjeringen ønsker å få mentorordningen inn i budsjettet allerede til høsten som en del av statsbudsjettet for 2019. Slik slipper vi lange og omfattende prosesser. Universiteter og høyskoler får gode incentiver for å innføre mentorordninger, og studentene får i langt større grad enn i dag tilgang til mentorer. Dette mener vi er fornuftig politikk. Det går raskere, og man slipper den negative påvirkningen av institusjonenes frihet som flertallets innstilling vil føre til. Derfor vil jeg på vegne av regjeringspartiene fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i statsbudsjettet for 2019 med en redegjørelse om oppfølgingen av utredningen av mentorordning i høyere utdanning, samt gi en beskrivelse av hvordan det trinnvis kan innføres en mentorordning for bachelorstudenter og studenter i andre deler av studieløpet.»

Helt til sist vil jeg si at det er en feil i innstillingen i II B. Regjeringspartiene støtter ikke dette forslaget, men i stedet det forslaget jeg refererte.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:54:27]: I arbeidet med kvalitetsmeldingen ble det løftet fram mange viktige saker og problemstillinger som gjelder universitets- og høyere utdanningssektoren. Jeg er glad for at regjeringen nå følger opp og i denne proposisjonen kommer med forslag til gode og viktige endringer i universitets- og høyskoleloven.

Det er i tillegg bra at regjeringen også varsler at det skal gjøres et eget helhetlig arbeid og revisjon av regelverket som gjelder for universiteter og høyskoler. I denne prosessen er det etter Kristelig Folkepartis syn viktig at universitetene og høyskolene selv får ta del og løfte fram utfordringer og saker som de mener må vurderes i dette arbeidet.

Kristelig Folkeparti støtter det meste som ligger i proposisjonen, og er glad for at komiteen i stor grad står samlet, men det er et par saker jeg vil berøre spesielt.

Det første er institusjonenes adgang til å stille tilleggskrav ved opptak. Kristelig Folkeparti mener det er viktig med frihet til institusjonene, og at det kan være riktig med egne faglige opptakskrav for noen studier. Samtidig er vi bekymret for at regjeringens forslag om å slippe dette løst og la institusjonene selv avgjøre om de skal ha egne krav eller ikke, vil føre til et uoversiktlig landskap for studentene og store forskjeller mellom tilsvarende utdanning på ulike institusjoner. Det kan bli et problem. Vi støtter derfor ikke regjeringens forslag til endring på dette punktet og mener at dagens ordning hvor departementet skal godkjenne spesielle opptakskrav, sikrer både muligheten til å stille egne krav og at en unngår uhensiktsmessige konsekvenser av frislipp av spesifikke krav.

I arbeidet med kvalitetsmeldingen ba flertallet regjeringen om å utrede en trinnvis mentorordning i høyere utdanning. Det er bra at departementet har gjort dette og bestilt en utredning fra Universitetet i Bergen som nå foreligger. En sånn mentorordning er viktig for studentene, og vi mener at det kan bidra til høyere fullføringsgrad og en bedre studiehverdag for studentene. I tillegg vil en slik ordning sikre god faglig progresjon og veiledning. Vi stiller oss derfor bak forslaget om at regjeringen skal komme tilbake til dette i arbeidet med gjennomgangen av regelverket på sektoren og se hvordan en sånn trinnvis mentorordning kan innføres. For Kristelig Folkeparti er det viktig at denne ordningen skal gjelde alle studenter, og at ikke tilbudet varierer fra institusjon til institusjon når det gjelder ordningen. Men innholdet kan variere. Vi ser fram til at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med et forslag om hvordan dette kan gjennomføres.

Også vi i Kristelig Folkeparti støtter det forslaget som representanten fra Venstre har fremmet. Vi synes det er en konstruktiv tilnærming som gjør at en raskt kommer i gang, og at vi kan starte på dette allerede kommende studieår, i alle fall gjennom en orientering og et forslag til hvordan en tenker å gjøre dette, allerede i forbindelse med statsbudsjettet for 2019.

Statsråd Iselin Nybø [14:57:33]: Regjeringen har lagt fram flere forslag, og de aller fleste av disse forslagene har fått bred tilslutning i komitéinnstillingen. Jeg viser derfor til proposisjonens omtale av disse.

Regjeringen foreslår flere endringer som omhandler eksamen og klage på eksamen, som skal styrke studentenes rettigheter. Forslaget om at det skal utarbeides sensorveiledning til alle eksamener, er en oppfølging av kvalitetsmeldingen. Systematisk bruk av sensorveiledning skal bidra til bedre kvalitetssikring av det fastsatte læringsutbyttet, og til å redusere ulikhet i sensur og mellom sensorer.

Det har vært tilfeller der enkelte studenter, etter klage over eksamenskarakter med ny sensur, har fått endret resultat med to karakterer eller mer. Jeg synes det gir en lite forutsigbar situasjon for studentene, og regjeringen mener derfor at utdanningsinstitusjonene i sånne tilfeller må pålegges å foreta en ytterligere vurdering før endelig karakter kan fastsettes. Regjeringen mener også at det vil styrke studentenes rettigheter ved at det lovfestes en individuell klagerett ved gruppeeksamen.

Det ble i kvalitetsmeldingen også lagt fram forslag om at universitetene og høyskolene selv bør kunne stille andre «utfyllende spesielle opptakskrav» til enkeltstudier enn de som følger av dagens universitets- og høyskolelov, eller opptaksforskriften. Bakgrunnen for forslaget er bl.a. at det er en høy andel som stryker i sentrale emner, og at flere institusjoner ser at generell studiekompetanse for enkelte studier ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å gjennomføre studiet. Jeg har merket meg at komiteens flertall ønsker å videreføre dagens ordning, hvor departementet fastsetter spesielle opptakskrav.

Jeg vil også kommentere forslaget i innstillingen, om å henvise det pågående arbeidet med mentorordning til gjennomgangen av UH-loven. Mentorordning kan være et godt virkemiddel for å integrere nye studenter i fagmiljøene, forbedre gjennomføringen og fremme en større tilknytning til arbeidslivet. Som stortingsrepresentant var jeg forslagsstiller til forslaget som ble vedtatt i forrige stortingsperiode, om å utrede dette. Vi har nettopp mottatt utredningen fra Universitetet i Bergen, og jeg ønsker å følge den opp allerede til høsten. Jeg mener at forslaget om å henvise det arbeidet til gjennomgangen av lovverket er en dårlig løsning av flere grunner. Først og fremst vil lovutvalget levere sin innstilling i årsskiftet 2019–2020, og en oppfølging av denne lovproposisjonen vil sannsynligvis først kunne finne sted i 2021. Det er en unødvendig forsinkelse av den prosessen. For det andre: Å henvise til lovutvalget gir et tydelig signal om at dette er en ordning som bør lovfestes, men det er en prematur konklusjon, på et tidspunkt der vi ikke engang har hatt en ordentlig behandling av utredningen. Det er et virkemiddel som vil være et overtramp eller et inngrep i universitetenes og høyskolenes selvstyre.

Marianne Synnes (H) [15:00:57]: Jeg er glad for at komiteen står samlet om å styrke studentenes rettigheter, men jeg noterer meg at komiteen er splittet når det gjelder institusjonenes selvstyre, hvor opposisjonen ønsker å begrense institusjonenes autonomi. Forslaget vedrørende mentorordning er en slik begrensning.

I proposisjonen til UH-loven, universitets- og høyskoleloven, opplyser Kunnskapsdepartementet om at de har bedt Universitetet i Bergen utrede en mentorordning for studenter. Det er bra. Da saken ble avgitt i komiteen, hadde Kunnskapsdepartementet akkurat mottatt resultatet av utredningen. Til tross for det velger opposisjonen å be regjeringen i den helhetlige gjennomgangen av UH-loven utrede og foreslå hvordan man trinnvis kan innføre en faglig mentorordning for alle studenter på bachelornivå i høyere utdanning. Det er nokså spesielt å vedta at mentorordningen skal innføres ved lov før man ser resultatet av utredningen. Slik formuleringen i flertallsvedtaket nå lyder, med tydelig henvisning til gjennomgangen av UH-loven, vil det være ytterligere detaljering og regulering av UH-institusjonenes virksomhet, istedenfor autonomi og mindre detaljregulering fra statlig hold.

Vårt mål er at studentene skal bli fulgt opp på best mulig måte. Vi ber derfor – sammen med Venstre og Fremskrittspartiet – regjeringen om å komme tilbake til Stortinget i statsbudsjettet for 2019 med en redegjørelse om oppfølgingen av utredningen av mentorordning i høyere utdanning. Den bør inneholde en beskrivelse av beste praksis på området, slik at UH-institusjonene kan få en kunnskapsbasert anbefaling om hvordan de selv kan følge opp en mentorordning.

Studenttrivsel, gjennomføring og frafall er i dag en del av styringsdialogen mellom institusjonene og Kunnskapsdepartementet. Institusjonene har stort fokus på dette. Mange institusjoner har i dag mentorordninger, men vi vet for lite om hva som fungerer bra, og hva som gir resultat med hensyn til gjennomføring av studier. UiBs erfaringer er at det for nye studenter er lavere terskel for å snakke med viderekommende studenter enn med ansatte, og at de fremdeles leter etter den gode modellen og hvem som er de gode mentorene. UiB viser til at de ikke har funnet formatet for å kunne lovfeste mentorordningen ennå, og at en slik oppfølging allerede er forventet fra institusjonene gjennom nettopp kvalitetsmeldingen.

Denne saken er nok et eksempel på at det beste blir det godes verste fiende. Man er så opptatt av å pålegge tilsynelatende omsorgsfull symbolpolitikk at man ser bort fra om det vil utgjøre en positiv forskjell. Å ta mentorordningen inn i lovs form før en vet om det vil fungere, i hvilken form den vil fungere best, og hvilke ressurser dette vil kreve, er dessverre bare nok et eksempel på en lite konstruktiv detaljstyring av UH-sektoren.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [15:04:16]: Jeg ønsker ikke å oppildne debatten noe videre, men jeg må spille inn en refleksjon om at studenter har vært en gruppe som alle partier har støttet kravene fra i lang tid – uten at de nødvendigvis har blitt prioritert. Selv har jeg påstått at det har en sammenheng med antall studenter og ferske kandidater i Stortinget. Flere unge i Stortinget og statsråden har neppe æren alene for dagens saker, men jeg er glad for gjennomslagene studentene her får.

Sensorordning og klageadgang er to eksempler, mentorordningen er et tredje. Det er leit å høre regjeringspartiene ha et annet syn på mentorordningen enn opposisjonen har. Men vi skal alltid klare å evaluere og vurdere underveis også her. Det ser ut som at begge forslagene potensielt kan få flertall. Det bør være en seier for studentene.

Nina Sandberg (A) [15:05:24]: Vi foreslår i denne saken at

«Stortinget ber regjeringen som del av den helhetlige gjennomgangen av regelverket for universiteter og høyskoler, utrede og foreslå hvordan man trinnvis kan innføre en faglig mentorordning for alle studenter på bachelornivå i høyere utdanning».

Det er fordi regjeringen selv har varslet en gjennomgang av regelverket, og opposisjonen, inkludert Kristelig Folkeparti, mener en slik gjennomgang også må omfatte et av de viktigste tiltakene Stortinget har vedtatt om studiekvalitet og studentoppfølging. Det er godt begrunnet, bl.a. i Studiebarometeret, at studenter over det ganske land etterlyser bedre oppfølging i studiene. Det er også Norsk studentorganisasjon svært tydelig på. Det er Arbeiderpartiet for, og det vil vi sørge for at blir gjort mer med så snart det går.

Det er derfor ikke, sånn som enkelte Høyre-representanter synes å tro, snakk om å sette mentorordningen inn i selve loven – det er ikke det vi vedtar i dag. For det første må det gjøres et arbeid, og så sikres at alle studenter i grunnutdanningene våre får en faglig mentorordning. Det er en oppfølging av loven, og det er til og med tydelig plassert under «Videre arbeid med universitets- og høyskoleloven» i innstillingen.

Hvis regjeringen kan levere på dette allerede til høsten, er ingen ting bedre enn det. Vi er allerede ett år på etterskudd, uten at partiene, sektoren eller studentene har sett verken utredning eller forslag fra regjeringen. Det er jo Stortingets ansvar å følge opp regjeringen, og det gjør vi i dag i spørsmålet om mentorordning for studenter.

For å runde av: Arbeiderpartiet er konstruktive, og vi vil gjerne stemme for det løse forslaget fra regjeringspartiene. Det er ikke i konflikt med komitéflertallets eget forslag, og vi tar gjerne en redegjørelse i forbindelse med budsjettet. Men vi vil fremdeles ha både utredning og konkrete forslag til mentorordning.

Turid Kristensen (H) [15:07:25]: Igjen en hyggelig dag på jobben. Det er mye bra som vil bli vedtatt med denne loven.

Når jeg tar ordet her i dag, er det fordi at noen ganger blir det så utrolig tydelig hvor forskjellig vi ser på verden, avhengig av hvilket parti vi representerer. Jeg må si at jeg virkelig sperret øynene opp da jeg hørte flere representanter her i dag stå og si at det å gi institusjonene selv mulighet til å fastsette spesielle opptakskrav i de tilfellene gjennomføringen av studiet tilsier det, er å bidra til at det skapes eliteutdanninger. Jeg må si at den så jeg ikke komme. Dette handler om å få tilpassede opptakskrav for å være med og bedre gjennomføringen.

Jeg mener også å ha registrert at Arbeiderpartiet selv mener at det er for få studenter som fullfører utdanningen sin, men de har altså ikke tiltro til at det er institusjonene selv som best kan avgjøre hvilke opptakskrav det er behov for. Det ble også sagt her at det var nødvendig at departementet hadde en overordnet styring med det. Jeg må si jeg synes det er underlig. Det snakkes veldig mye om tillit til skolen og tillit til universitets- og høyskolesektoren, men når det kommer til praktiske vedtak, er vi altså ikke der. Vi stoler ikke på at universitetene og høyskolene selv er de beste til å fastsette spesielle opptakskrav der de trenger det. Vi stoler ikke på at universitetene og høyskolene selv er best til å avgjøre hva slags mentorordning de skal ha, og selv kan ta initiativ til å få innført det. Jeg har lyst til å sitere statsråd Iselin Nybø, som nylig uttalte at hun syntes det var litt spesielt at «stortingsflertallet har mer tillit til statsråden enn til landets universiteter og høgskoler når det gjelder hvem som skal tas opp som studenter». Jeg synes det er veldig gledelig at man har enda større tiltro til statsråden – det har jeg også – men jeg har faktisk også tiltro til institusjonene.

Jeg har også lyst til å kommentere det at jeg hører politikere gå opp her og uttale gjentatte ganger at deres eget parti er mer utålmodig når det gjelder å sikre kvalitet i høyere utdanning, at de har høyere ambisjoner enn alle andre når det gjelder å sikre kvalitet i høyere utdanning. Vi har kanskje et litt ulikt syn på hva som skal prioriteres, vi har kanskje litt ulikt syn på hvordan vi skal løse utfordringene, og vi er kanskje litt for preget av janteloven i dette landet, men jeg må si det framstår som en litt underlig øvelse å stå her og slå seg på brystet og framstille seg selv som bedre enn alle andre. Denne regjeringen har gjort mye for å heve kvaliteten i høyere utdanning, og det kommer de til å fortsette med.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [15:10:28]: Selv om det nå ikke blir flertall for å la institusjonene selv bestemme spesielle opptakskrav, kan jeg i hvert fall informere om at de fleste institusjonene som så langt har ønsket å innføre spesielle opptakskrav, har fått et ja fra departementet. For eksempel har sykepleierutdanningen ved OsloMet nå stilt krav om 3 i norsk og 4 i matte, noe de mener er en forutsetning for de elevene som skal lykkes i å gjennomføre sykepleierutdanningen. Journalistutdanningen ved OsloMet har stilt krav om 4 i norsk, og det høres ganske logisk ut at man bør være sterk i norsk for å kunne gjennomføre en journalistutdanning. Krav om 4 i engelsk ved NMBU for å komme inn på engelskspråklige bachelorutdanninger høres også ganske logisk ut. Man bør ha en viss grad av engelskkunnskaper for å komme inn på et studium som gjennomføres på engelsk.

Universitetene og høyskolene har ønsket denne fleksibiliteten selv. De ønsker at de skal kunne stille disse kravene for å få en fleksibilitet, for å styrke opptakskravene og for å sikre en bedre gjennomføring av studiene. Da synes jeg det er veldig spesielt at Arbeiderpartiet mener at dette er de bedre til å vurdere enn universitetene selv.

Vi får nok ikke flertall for det i dag, og det synes jeg er leit. Heldigvis har vi et løsningsorientert departement som sikkert klarer å håndtere dette likevel og sikre at universitetene får mulighet til å stille de kravene de mener er nødvendig.

Til slutt vil jeg ta ordet når det gjelder filming av muntlig eksamen, som har vært debattert her i dag. Jeg synes det er positivt at både Senterpartiet og Arbeiderpartiet signaliserer at de ønsker å støtte et slikt forslag. Nå er det sånn at det er ikke framsatt noe forslag i saken, kun i merknads form, men jeg oppfatter at alt muntlig som er sagt fra denne talerstolen, er like gjeldende som merknader i saken. Statsråd Iselin Nybø sitter også i salen og får med seg stemningen, så jeg vil bare be statsråden bekrefte at hun også oppfatter disse signalene om at det er et klart flertall som ønsker at muntlig eksamen i høyere utdanning skal filmes.

Marit Arnstad (Sp) [15:12:44]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet flere ganger, men jeg lurer på om blodsukkeret begynner å bli lavt hos enkelte representanter i denne salen, for nå synes jeg ærlig talt at en overdriver en ulik vurdering hos flertall og mindretall når det gjelder tilleggskrav, på en måte som går over alle støvleskaft. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men når representanten Kristensen antyder at dette betyr at noen av oss har liten eller ingen tiltro til institusjonene, må jeg få lov til å gå opp og korrigere det.

Jeg har lang erfaring med enkelte av institusjonene på universitets- og høyskolesiden. Jeg har vært ekstern styreleder på NTNU i årevis. Jeg har definitivt tiltro til institusjonene. Det er ikke noe grunnlag for å tolke ulike meninger om måten man skal gå fram på for å stille tilleggskrav, som en dyp og vedvarende ideologisk konflikt eller en konflikt knyttet til tiltroen til institusjonene. Hvis en velger å gjøre det, må en slutte med det, for da overdriver en fullstendig det som står.

Jeg må bare peke på at også flertallet her viser til at regjeringen sjøl har presentert motforestillinger mot at dette systemet skal overlates til universitetene og høyskolene på egen hånd. Det har vært en pro/kontra-vurdering også fra regjeringens side tidligere – om ikke akkurat i dagens proposisjon, så har det vært det tidligere.

Det finnes fordeler og ulemper med det. Det tror jeg vi må erkjenne både fra flertallets og fra mindretallets side. Flertallet har kommet til at vi synes dagens system i grunnen fungerer godt. Det stenger ikke for at man kan innføre tilleggskrav når det er ønskelig og nødvendig, men samtidig gir det en litt overordnet styring fra departementets side.

Ærlig talt – det er ikke noe dypt ideologisk skille mellom oss. Hvis noen synes det, tror jeg det snart er på tide at vi avslutter debatten og går i restauranten og tar oss noe mat.

Statsråd Iselin Nybø [15:14:59]: Det kan sikkert være en fordel med mat for noen hver.

Blant annet fra Senterpartiets representant ble det sagt at regjeringspartiene har et annet syn på mentorordningen enn opposisjonen har. Det stiller jeg meg veldig undrende til, for jeg opplever at vi alle sammen heier på mentorordningen. Det vi er uenige om, er hvorvidt alle gode tiltak bør lovfestes eller ikke.

Min motstand mot å ta det inn i det lovarbeidet handler om to ting. Det handler for det første om at det er langt fram i tid. Det skal leveres en innstilling i 2020, og en oppfølging av det vil tidligst kunne komme til Stortinget i 2021. Jeg mener at hvis vi ønsker å heie på mentorordningen, hvis vi ønsker å stimulere til at universitetene skal ta den i bruk, er det ingen grunn til å vente til 2021 med det. Da kan vi begynne å bruke de virkemidlene vi har.

Så er det en annen ting, og det er den prinsipielle forskjellen mellom regjeringspartiene og opposisjonen. Det handler ikke om mentorordningen som sådan – vi synes mentorordningen er bra. Men vi mener at det å lovfeste alle gode tiltak er feil vei å gå. Det er lett å snakke om autonomi, det er lett å snakke om selvstyre, det er lett å snakke om tillit. Men da må vi vise at vi mener det når det kommer til stykket.

Jeg vil også bare gjøre Stortinget oppmerksom på at vi trenger ikke vente til 2021 med å jobbe med mentorordningen. Vi trenger ikke engang vente til statsbudsjettet for 2019 for at universitetene og høyskolene våre skal jobbe med mentorordningen. For nå har vi fått denne omtalte rapporten – som jeg innrømmer at jeg ikke har lest, jeg har bare bladd i den, for jeg fikk den ganske nylig. Men de to første setningene er som følger:

«Universitetet i Bergen ser på mentorordninger som et viktig redskap i arbeidet for å videreutvikle utdanningskvaliteten innenfor høyere utdanning. Universitetet har derfor vedtatt å etablere mentorordning for alle studentene innen 2019.»

Så når det gjelder å vente på lovfesting til 2021: Det skjer mye allerede, og vi kan heie på det.

Jeg vil til slutt kommentere litt den utfordringen vi fikk på det med filming av eksamen. Det er riktig at det ikke er fremmet noe forslag, men både statsråden og departementet er ganske gode til å lese. Vi har lest saken. Vi har fått med oss at et flertall på Stortinget ønsker at departementet skal se nærmere på det, og selvfølgelig skal departementet samvittighetsfullt følge opp det stortingsflertallet ønsker. Jeg synes også det er gledelig at også andre partier signaliserer at dette er noe som er verd å se nærmere på.

Så er det fordeler, så er det ulemper, så er det for-argumenter og mot-argumenter – men det er jo dem vi må få fram, og den jobben skal vi gjøre.

Turid Kristensen (H) [15:18:13]: Det er helt greit at representanten Marit Arnstad kommer opp og påpeker at man kanskje ikke har tillit til alt når det gjelder universitets- og høyskolesektoren. Men jeg mener faktisk at når vi her i dag behandler to forslag som går ut på om institusjonene i sektoren selv skal få lov til å bestemme om de skal ha spesielle opptakskrav eller ikke, om vi kan ha tillit til at de vil iverksette en mentorordning eller ikke, og om vi, som det ble sagt her, trenger at departementet har en overordnet styring med dem, eller at Stortinget faktisk vedtar det ved lov – da er det to ganske gode eksempler på at man ikke viser sektoren tillit. Da får man tåle å høre det.

Når det gjelder det med blodsukker, kan jeg kanskje innrømme at det begynner å bli på tide med mat. Det skulle ha vært lunsj for lenge siden, vi startet tidligere enn vi skulle, så jeg skal love å gå og få påfyll. Men dette handler ikke bare om manglende blodsukker.

Martin Henriksen (A) [15:19:25]: Nå tar jeg forbehold om at alt jeg sier, kan bli sagt i affekt på grunn av manglende blodsukker. Jeg har vanskelig for å se at det å innføre en mentorordning for studenter vil overstyre institusjonenes autonomi i den grad det blir sagt her. Det synes jeg er et svakt argument mot vårt forslag.

Jeg hører også at statsråden leter med lys og lykte etter argumenter mot flertallets forslag. Da er det synd at statsråden tar feil. Hun framførte to argumenter mot flertallets forslag om mentorordning. Det første var at regjeringas plan er å legge fram endringer av universitets og høyskoleloven i 2021, og at hun ikke nødvendigvis ville vente til det med å jobbe med en mentorordning. Det er flott. Det er ingenting i forslaget fra flertallet som hindrer statsråden i å legge fram et forslag om mentorordning når statsråden selv vil. Men forslaget sier at gjennomgangen av regelverket er en anledning til å ta opp en mentorordning. Dersom statsråden har lyst til å legge fram en mentorordning før 2021, er ingenting bedre enn det.

For det andre står det ingen steder i vedtaket at dette må fremmes i lovs form. Det står at vi ber regjeringa foreslå hvordan man trinnvis kan innføre en faglig mentorordning for alle studenter, og da velger regjeringa selv i hvilken form det skal skje. Da håper jeg vi har ryddet det av veien.

Så vil jeg si at det som viser forskjellen på flertallet og mindretallet i saken om mentorordning, er det representanten Marianne Synnes sa om at de ønsker at regjeringa kommer med en anbefaling om hvordan institusjoner best kan følge opp sine studenter. Det er fint. Vi kan stemme for forslaget Venstre har fremmet på vegne av regjeringspartiene, men forskjellen er at der regjeringspartiene vil gi en beskrivelse av hvordan mentorordningen kan innføres, ønsker flertallet et konkret forslag fra regjeringa om hvordan man kan sikre at alle studenter på bachelornivå får en mentorordning.

Helt til slutt: Når representanten Kristensen sier at ulikhet i synet på opptakskrav i høyere utdanning betyr at man har helt forskjellig verdensbilde, bor man på en fryktelig liten klode.

Helge André Njåstad (FrP) [15:22:37] (ordførar for saka): Eg registrerer at utdanningskomiteen slit med blodsukkeret. Finanskomiteen slit med tida, for me har mange store saker, både revidert nasjonalbudsjett og ei rekkje andre saker. Likevel vil eg takka komiteen for godt samarbeid om denne og andre saker i ein hektisk innspurt.

I samband med denne proposisjonen gjer me ein overordna gjennomgang av det norske verdi- og børsregelverket, samlar reglane i verdipapirhandelloven og opphevar børsloven. Med MiFID II og MiFIR får me nye reglar om handel i finansielle instrument. Med dette utvidar og vidarefører me dei omsyna som låg til grunn i MiFID.

Med MiFID II kom det regulering av datarapportering i form av krav om løyve for leverandørane av denne typen tenester. Sidan investor er avhengig av å ha tilgang til handelsinformasjon for å ha tillit til både marknaden og prisinga, er dette positivt. Det blir fastsett strengare reglar om vederlag frå andre enn kunden, om kva slags informasjon alle investorar og småspararar har krav på, og ikkje minst om løn og kunnskap hos tilsette. For meg er det særleg viktig at norske investorar får god nok informasjon, og at rådgjevarane deira har eit kunnskapsnivå som er høgt.

Me har sett mange eksempel på investeringsrådgjeving som har bore gale i veg. Eit eksempel er den såkalla Røeggen-saka, som sjokkerte mange. Ein småsparar frå Averøy på Nordmøre fekk dårlege investeringsråd og vann seinare mot DNB i Høgsterett. Heldigvis har det vore ei enorm utvikling når det gjeld både regelverket og bransjen si bevisstheit etter dette, men det er like fullt viktig å fortsetja jobben med eit regelverk som støttar forbrukarane. Med MiFID II skal beskyttelsen av investor styrkjast, bl.a. ved innføring av nye krav til produkthandteringa og produktkunnskapen i føretaka, og ein skal òg styrkja prosessen med eignaheitsvurdering av kundane.

Eg synest det er veldig positivt – og òg eit sterkt signal som no blir sendt – at formålsføresegna i verdipapirhandelloven blir endra, slik at det klart og tydeleg går fram at investorbeskyttelse er eit formål med loven.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [15:24:58]: Vi sliter vel litt med sukker i finanskomiteen også, men det får vi komme tilbake til.

I denne saken er det utrolig viktig også å slå fast noen prinsipper når det gjelder hvordan Stortinget skal behandle saker som er tatt opp fra regjeringens side. I Grunnloven § 49 står det:

«Folket utøver den lovgjevande makta gjennom Stortinget.»

Maktfordelingsprinsippet er et helt grunnleggende prinsipp ikke bare i Grunnloven, men i det norske demokratiet. Nå har vi en situasjon her der regjeringen altså har implementert innholdet i MiFID-direktivet og MiFID-forordningen i norsk rett uten å involvere Stortinget, og så legger en fram en omfattende sak med forslag om lovendringer, men der det materielle innholdet allerede er gjennomført. Det er særdeles problematisk. Derfor legger vi fram forslag om å be om en uavhengig juridisk vurdering av om implementeringen av MiFID II og MiFIR før behandling i Stortinget er i strid med intensjonen i Grunnloven § 49.

Hasteinnføringen av dette regelverket er ikke bare problematisk med hensyn til Grunnloven, det kom også svært overraskende på næringslivet. Så sent som 29. august i fjor var DNBs vurdering at regelverket antagelig ikke kom til å bli implementert i juli i år, kanskje ikke før i 2019. Så, den 9. november i fjor, kom Finanstilsynet med en forskrift for en såkalt minimumsløsning. Noen få uker etterpå, den 4. desember, ble den samme forskriften opphevet. Istedenfor kom en med en ny forskrift, uten at det hadde vært noen ordinær høring, og der forskriften skulle gjennomføres få uker senere. Dette er en særdeles problematisk måte å håndtere berørt næringsliv på, men det er også et stort problem for det norske demokratiet.

Senterpartiet ser ikke noen grunn til hvorfor tredjestatsforetak skal få lempeligere vilkår enn det de er forpliktet til gjennom det nye direktivet, og vi fremmer derfor forslag i tråd med det. Dernest mener vi at en skal bruke handlingsrommet vi har etter direktivet, til å kunne stille strengere krav ut fra forbrukerinteresser, og vi bør bruke dette til å forby såkalte returprovisjoner, som bl.a. Forbrukerrådet har vært særdeles opptatt av.

Jeg vil med dette ta opp de forslag som Senterpartiet er med på i innstillingen.

Åsunn Lyngedal (A) [15:28:03]: Arbeiderpartiet slutter seg til de foreslåtte endringer i lov om verdipapirhandel, lov om finansforetak og finanskonsern, og at en opphever lov om regulerte markeder, børsloven. Arbeiderpartiet er tilfreds med at det kommer på plass et regelverk som gir økt transparens og investorbeskyttelse ved verdipapirhandel. For Arbeiderpartiet er det viktig at Stortinget nå vedtar en forskriftshjemmel, sånn at regjeringen kan forby returprovisjon, hvis det skulle vise seg nødvendig. Vi ønsker foreløpig ikke å innføre et forbud mot returprovisjon, men legger vekt på at en forskriftshjemmel etter Arbeiderpartiets medlemmers syn vil pålegge regjeringen og departementet et ansvar for å følge med i markedet og bruke hjemmelen til å gripe inn, hvis vi ser tendenser til uheldig bruk av returprovisjon.

Statsråd Siv Jensen [15:29:15]: I lovproposisjonen foreslår regjeringen endringer i verdipapirhandelloven og oppheving av børsloven. Formålet er en overordnet gjennomgang av det norske verdipapir- og børsregelverket.

I 2014 ble det vedtatt nytt verdipapirmarkedsregelverk i EU i form av et verdipapirmarkedsdirektiv, omtalt som MiFID II, og en verdipapirmarkedsforordning, omtalt som MiFIR. Direktivet og forordningen fikk anvendelse i EU fra januar 2018, men er foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen. En samtykkeproposisjon vil bli fremlagt for Stortinget senere.

MiFID II bygger videre på MiFID I fra 2004. Et sentralt formål med MiFID II er økt transparens i handelen av finansielle instrumenter, for å gi et bedre og mer effektivt marked og unngå at risiko bygger seg opp i det skjulte. Handel som før foregikk utenfor handelsplassene, skal nå sluses inn i transparente handelsplasser med informasjon om ordrer og transaksjoner.

Et annet sentralt formål er å styrke investorvernet. Blant annet pålegges verdipapirforetakene økte krav til informasjon til kundene og prosess for godkjenning av produkter før de selges. Det innføres også økte krav til egnethetsvurderingen, og adgangen til å motta returprovisjon innsnevres.

Et totalforbud mot returprovisjon, som foreslått av komiteens mindretall, vil kunne ha uforholdsmessig negativ virkning på distribusjon av verdipapirfond og andre egnede spareprodukter til ikke-profesjonelle investorer. Videre vil det kunne styrke den konkurransemessige posisjonen til de store bankkonsernene på bekostning av andre aktører uten egen forvaltning og distribusjon. Det er foreslått en forskriftshjemmel som kan benyttes dersom det oppstår behov for ytterligere innstramming for særskilte produkter eller markeder.

Regler som samsvarer med endringer etter MiFID II eller MiFIR, ble i desember 2017 fastsatt i forskrift av Finanstilsynet med hjemmel i gjeldende verdipapirhandellov og børslov. Dette var sentralt for en homogen rettsanvendelse i EØS og fortsatt tilgang til det indre markedet for norske verdipapirforetak, og derigjennom et velfungerende norsk verdipapir- og kapitalmarked og effektiv kapitaltilgang for norsk næringsliv.

Selv om det allerede er på plass regler i nasjonal rett som samsvarer med MiFID II og MiFIR, er det behov for en overordnet gjennomgang av regelverket med formål å forbedre strukturen og gjøre de nye reglene lettere tilgjengelig. Det er også behov for å ta stilling til nasjonale valg etter MiFID II.

Det foreslås å oppheve børsloven, slik at alle bestemmelsene om handelsplasser samles i verdipapirhandelloven.

Med gjennomføringen av regler som samsvarer med MiFID II og MiFIR og øvrige endringer som foreslått i denne proposisjonen, vil vi ha et oppdatert, tidsriktig verdipapirmarkedsregelverk som utbedrer svakheter avdekket under finanskrisen, med økt vern for investorene og bedret transparens på markedsplassene, og en lov- og forskriftsstruktur som er tilpasset det kommende EØS-regelverket.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:37:41] (ordfører for saken): Som presidenten refererte, gjelder dette forslag fra Miljøpartiet De Grønne og representanten Per Espen Stoknes om hvordan en kan forbedre og forenkle rapporteringen til små og mellomstore bedrifter når det gjelder vesentlig bærekraft- og samfunnspåvirkning.

Komiteen har for så vidt delt seg i to, der et flertall, partiene Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Rødt, velger ikke å vedta forslaget, mens partiene Arbeiderpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne – og Rødt, som står i begge leire her – anbefaler at regjeringa skal utrede løsning for hvordan norske foretak best og enklest kan rapportere om sine vesentlige påvirkninger på arbeidsforhold, likestilling og ytre miljø.

Forhistorien for denne saken, i hvert fall fra flertallets side, er at en i desember i fjor vedtok å fjerne krav til årsberetning for små bedrifter. For bare å dra historien tilbake til den saken som en også viser til i innstillinga, sa Regnskapslovutvalget i sin tid:

«Årsberetningen for små foretak er ofte utarbeidet basert på eksempel-beretninger, det vil si at den i liten grad oppfattes å være tilpasset det foretaket den vedrører. Utvalget oppfatter utarbeidelse av årsberetning for små foretak i stor grad som en pliktøvelse, som ikke gir informasjon der nytten overstiger kostnaden ved utarbeidelsen.»

Sånn jeg oppfatter komiteen, er en enig om at det ikke nødvendigvis er sånn at en er uenig i det, at en kan støtte fjerningen av årsberetningene, men at en likevel bør jobbe bedre for hvordan en kan få bedre rapportering på viktige felt.

Flertallet – som Kristelig Folkeparti er en del av – argumenterer med at vi nettopp har fjernet dette kravet, og at Nærings- og fiskeridepartementet har beregnet en årlig innsparing på 700 mill. kr knyttet til forenklingene rundt det. Vi viser også til at det ikke er sånn at fordi en er fritatt for årsberetning, er en ikke fritatt for de andre kravene knyttet til f.eks. likestilling og miljø, som det blir referert til. Vi har mer tro på andre målrettede virkemidler, som f.eks. miljøfyrtårnordningen. Så mener vi også at det er viktig å høste erfaringer av de forenklingene som har vært gjort, før en eventuelt vedtar andre endringer.

Så her er flertallet tydelig på at en støtter intensjonen om hvordan en kan få bedret små bedrifters utslipp eller bærekraft eller likestilling, men en mener at en ikke bør gjøre endringer nå, og at en heller får komme tilbake til dette på et senere tidspunkt.

Ingrid Heggø (A) [15:40:58]: Eg vil starta med å gje ros til forslagsstillaren for å setja fokus på eit viktig tema, nemleg korleis Noreg framleis kan liggja i forkant når det gjeld arbeidsforhold, likestilling og ytre miljø. Dette er vi i Arbeidarpartiet opptekne av, noko som òg vart presisert då vi støtta vedtaket om å fjerna årsmeldinga for små føretak i desember. Det var under føresetnad av at rapporteringskravet om samfunnsansvar vart vidareført.

Avbyråkratisering og forenkling er viktig for næringslivet generelt og spesielt for dei små føretaka. Eg meiner framleis det var rett å fjerna kravet om årsmelding for små selskap, og dette framlegget varetek på ein god måte den føresetnaden vi i Arbeidarpartiet hadde. Det er ikkje tvil om at det er mogleg å rapportera på ein enklare og mindre byrdefull måte. Vi som står bak forslag nr. 1, ber nettopp regjeringa greia ut og anbefala korleis dette kan gjerast betre og enklast mogleg. I merknadene har vi vist til bruk av app eller fotnote. Det er heller ikkje tvil om at då stortingsfleirtalet 21. juni i fjor vedtok å styrkja utgreiingsplikta, var intensjonen at plikta skulle omfatta alle verksemder som hadde plikta på vedtakstidspunktet, altså også dei som no ikkje lenger er pålagde å utarbeida ei årsmelding.

Det er viktig å ha med seg at uansett rapporteringsplikt eller ikkje, er dei små føretaka ansvarlege etter arbeidsmiljølova, likestillingslova, forureiningslova osv. Dei krava som desse lovene stiller, gjer at små føretak framleis må ha ei aktiv og kritisk haldning til korleis bedriftene påverkar arbeidsforhold, likestilling og ytre miljø.

Rapporteringsplikta som var under årsmeldinga, fungerte ikkje heilt etter hensikta, bl.a. fordi kriteria om vesentlegheit var uklåre. Mangelfull rapportering gav heller ikkje noka form for konsekvensar. Samstundes gav rapporteringa verdifull statistikk og moglegheit for det offentlege til å kontrollera at norske bedrifter jobba for auka likestilling, betre arbeidsmiljø og også for mindre påverknad på det ytre miljøet. Det at norske bedrifter ligg i forkant, er faktisk eit konkurransefortrinn, men denne rapporteringa må skje på ein enkel og lite byrdefull måte. Som sagt er det nettopp det vi ber om i denne saka.

Aleksander Stokkebø (H) [15:44:01]: For Høyre er det viktig at norske gründere og bedrifter får bruke mer tid på å skape jobber og verdier, og mindre på utfylling av skjemaer. Siden 2013 har regjeringen derfor gjennomført forenklinger som årlig sparer bedriftene for langt over 10 mrd. kr. Sammen med Kristelig Folkeparti skal vi få ned kostnadene enda mer.

Velferden kommer ikke av seg selv, og vi må gjøre at engasjerte folk som står opp om morgenen for å bidra, får bruke tiden sin på det som er viktig: å skape mer, ikke å skatte og rapportere mer.

Ni av ti bedrifter er små foretak. Når veksten nå går opp og det skapes nye jobber, har de mye av æren. De er ryggmargen i norsk økonomi, hverdagsheltene som holder Norge i gang.

Høyre vil la småbedriftene blomstre. I fjor ryddet regjeringen opp i regnskapsloven, slik at de ikke lenger må rapportere årsberetning til staten. Det sparer dem for 700 mill. kr og frigjør tid til å skape verdier. Det er bra.

Det som ikke er bra, er at Arbeiderpartiet, Miljøpartiet De Grønne og venstresiden nå vil gjeninnføre papirmøllen, bare få måneder etter at vi tok den bort. Det begrunnes med at flere rapporter til staten er viktig for miljøet. Men jeg har ennå til gode å se en standardisert papirrapport redde verden.

Det som betyr noe, er det tydelige ansvaret bedriftene har etter bl.a. arbeidsmiljøloven, likestillingsloven og forurensningsloven. Norske bedrifter har og skal ha en aktiv holdning til hvordan de påvirker miljøet og samfunnet rundt seg, også framover.

Det som betyr noe, er konkret handling, ikke byråkratisk symbolpolitikk. Og med Høyre i regjering skal norske gründere og bedrifter få bruke mindre tid på utfylling av skjemaer og mer energi på å skape jobber og verdier. Dette er en viktig del av det.

Jan Steinar Engeli Johansen (FrP) [15:46:31]: Da Stortinget vedtok at små foretak ikke trenger å utarbeide en årsberetning, var det for å gi litt mindre administrativt arbeid til alle de tusener daglig ledere som ofte er alene eller er en av få ansatte i egne, små bedrifter. Dette er næringsdrivende som selv er ute i produksjonen, som er ute og selger sine tjenester, som kjører ut sine varer til kunden, eller som sitter bak spakene i sin egen gravemaskin, for å skape et levebrød for seg selv og andre. Felles for de aller, aller fleste av dem, er at de er opptatt av å levere gode tjenester og sørge for at de får et godt rykte. Dette er selskaper som ikke bruker store summer på reklame eller markedsføring, men som får nye oppdrag og flere kunder fordi de gjør en god jobb.

Alle forstår at små selskaper som ikke bryr seg om lover og regler, eller som bryter med normer eller forventninger som kundene stiller, ikke vil greie seg i markedet. Selv om dette er små selskaper, er det ofte de som tar ansvar for at idrettslag, ungdomslag, svømmeklubber eller musikkorps over hele landet greier seg økonomisk. Overskudd er et resultat av møysommelig arbeid, hvor bedriften trygges økonomisk over tid ved å bygge stein på stein, dag etter dag.

Dette er ikke store selskaper som er avhengig av intern rapportering oppover i et system eller i ukentlige rapporteringsmøter for å kunne konstatere at de er på den rette siden av loven. Her er antallet ansatte ofte så få at medarbeidersamtalene gjennomføres daglig, og avvik rettes fortløpende.

Forslaget som er fremmet av mindretallet, er isolert sett kanskje ikke det som det ville tatt mest tid å rapportere på, men vi skal huske på at for hver enkelt rapportering, for hvert enkelt skjema, for hver eneste time disse selskapene slipper å bruke på byråkrati og papirarbeid, vil det bli gitt mer tid og større muligheter til å sette bedriftene i stand til å utvikle seg, få bedre økonomi og dermed også bli bedre i stand til å gjøre positive tiltak for både arbeidsmiljøet og nærmiljøet, og bli enda mer samfunnsnyttige.

For Fremskrittspartiet er målet at næringslivet skal bruke enda mindre tid på rapportering og få enda færre skjema som de må fylle ut. Hovedtyngden av norske arbeidsplasser er i små og mellomstore bedrifter, spredt over hele landet, og målsettingen må være at disse skal få bruke mest mulig tid på å utvikle seg videre, for å skape flest mulig trygge og gode arbeidsplasser. Da er ikke forslaget fra Miljøpartiet De Grønne, Arbeiderpartiet, SV og Rødt, om enda mer rapportering, den rette veien å gå.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [15:49:28]: Det er særdeles viktig at det norske samfunnet har tydelige kjøreregler og klare lover og regler knyttet til ivaretakelse av både arbeidstakerrettigheter, arbeidsmiljø og likestilling, til det å ivareta miljø, til kampen mot forurensning og til det å bidra til en positiv utvikling når det gjelder både miljø og klima. Men denne saken handler ikke om endrete regler i det norske samfunnet knyttet til disse spørsmålene. Det handler om endret rapportering for små og mellomstore bedrifter inn til statens side.

Fortsatt vil de samme forpliktelsene som i dag, i henhold til arbeidsmiljøloven, likestillingsloven og forurensningsloven, gjelde. Små og mellomstore bedrifter er, slik som andre bedrifter og andre aktører i det norske samfunnet, selvsagt forpliktet til å følge norsk lov og til å rette seg etter de bestemmelsene som følger av både lov og forskrift. På samme måte har det selvsagt konsekvenser for små og mellomstore bedrifter og andre aktører i det norske samfunnet dersom en ikke følger norsk lov, dersom en ikke følger opp forpliktelsene en har i henhold til regelverk vedtatt av Stortinget, eller i henhold til forskrifter fra regjeringens side. Det kan få konsekvenser om en blir utsatt for kontrolltilsyn, og det kan få store konsekvenser for bedrifter dersom en ikke følger norsk lov. Selvsagt skal en følge norsk lov, men denne saken handler som sagt om hvilke rapporteringskrav en skal stille overfor bedriftene.

Det var særdeles fornuftig da en fjernet kravet om årsberetning for små og mellomstore bedrifter – et innsparingspotensial angitt fra Nærings- og fiskeridepartementet på 700 mill. kr årlig. I tillegg gir det en helt annen motivasjon, tror jeg, for mange gründere til å bidra til å skape arbeidsplasser og bidra til vekst når en kan bruke mer av sin kapasitet på både å skape verdier og fokusere på å følge de lovene som er, istedenfor å skulle fokusere på stadig nye krav til rapportering. Når representanter fra regjeringspartiene stolt viser eksempel på at en har fjernet skjema og krav til rapportering underveis i regjeringsperioden, kunne en kanskje tatt med i regnskapet de områdene der det har blitt nye skjemaer, nye regler og nye instrukser å måtte forholde seg til.

I denne saken handler det ikke om at det ikke kan finnes praktiske løsninger for hvordan man skal rapportere inn, men det handler om hva som faktisk er vesentlige spørsmål å rapportere inn i denne sammenhengen, som vil skape mer arbeid i norsk byråkrati når det gjelder å definere det, men også for bedriftene som skal etterleve det i neste omgang.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [15:52:41]: Jeg må innrømme at det er med en viss oppgitthet at jeg både leser flertallets merknader i denne innstillingen og lytter til innleggene vi har hørt nå. Det er utrolig lite vilje til å se etter gode løsninger for at små og mellomstore bedrifter, som tross alt er de aller fleste bedriftene, skal kunne rapportere om vesentlig påvirkning når det gjelder arbeidsforhold, likestilling og ytre miljø.

Det er bred enighet her om at en slik rapportering ikke bør være urimelig byråkratiserende eller omfattende. Men flertallet er uinteressert i å se på alternative løsninger, og det overrasker meg. Det er også fascinerende å se den snuoperasjonen som Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har gjort i denne saken, de som senest i fjor støttet en videreføring av redegjørelsesplikten, et forslag som Venstre fremmet. Dette blir fullstendig undergravd av det vedtaket som disse partienes medlemmer av finanskomiteen gikk inn for under behandlingen av saken om endringer i regnskapsloven. Stortinget vedtok da – mot SVs stemmer – å fjerne regnskapsplikten for de aller fleste små og mellomstore bedrifter. Stortingsflertallet har altså vedtatt å drastisk svekke verktøykassen som skal sikre bedre miljø, likestilling og arbeidsforhold. Man kan jo lure på om den ene hånden vet hva den andre gjør.

Denne rapporteringen er ofte den eneste anledningen bedriftene har til å gå igjennom de spørsmålene vi snakker om nå. At mange bedrifter har behandlet dette overfladisk og summarisk, er ikke et argument for å fjerne kravene; det er et argument for å forbedre regelverket og gjøre det lettere og mer anvendelig å rapportere, slik som det foreslås her. Da er det ganske oppsiktsvekkende at vedtaket om å fjerne kravet til årsberetning ble vedtatt uten at en i tilstrekkelig grad har utredet og diskutert de samfunnsmessige konsekvensene av disse forslagene. Det betyr at vi ikke vet hvordan det kommer til å slå ut litt på sikt. Så i stedet for en føre var-tilnærming har stortingsflertallet en «håper det går bra»-tilnærming.

Det er tilsvarende oppsiktsvekkende at flertallet er helt uinteressert i hvordan dette kunne vært rapportert om på en enklere måte. Det betyr at stortingsflertallet er helt uinteressert og uengasjert i om norske bedrifter leverer på likestilling, arbeidsforhold og miljø. Stortingsflertallet vil ikke vite.

Flertallet skriver i innstillingen at man kan gi bedriftene mer støtte, støtte til innovasjon og miljøtiltak, og ikke minst kan man gi bedre rettledning av bedriftene. Man vil altså redusere byråkratiet ett sted, men man synes det er helt uproblematisk å øke byråkratiet i det offentlige. Man er også tydeligvis fullstendig ukritisk til å gi masse penger til bedriftene uten å kreve et minimum av rapportering om samfunnsansvar hos bedriftene selv.

Vi trenger mer ansvarlighet og åpenhet i næringslivet – ikke mindre.

Grunde Almeland (V) [15:56:02]: Jeg har også lyst til å knytte noen korte kommentarer til dette forslaget fra Miljøpartiet De Grønne, som jeg på mange måter synes framstår bra fordi det viser at Miljøpartiet De Grønne også er opptatt av forenkling.

Så er det viktig å påpeke at siden 2013 har vi gjennomført innsparinger for norsk næringsliv på mer enn 10 mrd. kr gjennom nettopp forenkling. Et prydeksempel på regjeringens innsats for forenkling har jo vært beslutningen om å fjerne krav til årsberetninger for småbedrifter. Bare dette forslaget har, som flere representanter allerede så riktig har påpekt, et innsparingspotensial på 700 mill. kr.

Det er generelt lite som tyder på at venstresiden er opptatt av forenkling, men det er jo bra at blokkuavhengige Miljøpartiet De Grønne viser interesse.

Jeg merker meg at SV stiller spørsmål om Venstres stilling i denne saken. Jeg vil bare si at SV kan ta det med ro, for selv en representant fra familie- og kulturkomiteen kan komme på talerstolen og snakke om dette forslaget, nettopp fordi vi vet hva de ulike hendene holder på med i Venstres stortingsgruppe. Regjeringen jobber også nå med vurderingen av utforming av arbeidsgiveres aktivitets- og redegjørelsesplikt, og jeg håper at opposisjonen og Miljøpartiet De Grønne klarer å levere også i den prosessen, klarer å støtte noen gode forslag og komme med noe annet enn et representantforslag som jeg med respekt å melde mener er uten en eneste ny idé til forenkling.

Det finnes nå en rekke nye forenklingstiltak på bordet fordi regjeringen vår prioriterer det, og fordi det er bra for vårt grønne næringsliv. Vi er ennå ikke i mål med forenklingen og forbedringen av vilkårene for norske små og mellomstore bedrifter, men har vi klart å forenkle med 10 mrd. kr siden 2013, skal vi nok klare noen ytterligere forenklinger fram mot 2021.

Og så er det godt å vite at Miljøpartiet De Grønne også plutselig er blitt så opptatt av nettopp dette.

Per Espen Stoknes (MDG) [15:58:39]: Hovedbudskapet i komiteens innstilling er å avvise forslaget fordi vi skal forenkle gjennom å ta bort rapporteringskrav: Samfunnsansvar er viktig, men selskapene skal slippe å tenke på det, i alle fall årlig, og med dette velger stortingsflertallet ikke bare å være anti samfunnsansvar, de er også anti marked, anti kunnskap, anti konkurransekraft og anti lønnsomhet, i tillegg til å være anti etisk.

Finansdepartementets svar og flertallets innstilling vitner om stor kunnskapsmangel om nyere økonomisk forskning. Oxford University, sammen med Arabesque, en «think tank», gjennomførte for et par år siden en «review» av 200 vitenskapelige studier, en såkalt metastudie med tittelen From the Stockholder to the Stakeholder og konkluderte med at 180 av 200 studier viste en sterk og tydelig sammenheng mellom god bærekraftrapportering og bedret renommé, bedret produktivitet og bedret risikohåndtering. Andre land trapper derfor opp, allikevel går Norge motsatt vei. For meg er dette litt uforståelig. I akademia gjelder datagrunnlag, metode og robusthet i funnene som basis for konklusjon og anbefaling, men her, i politikken, gjelder flokktilhørighet og allianser langt over kunnskap og data. Antikunnskapen er at forskningen glatt ignoreres så lenge den kan assosieres med forslag fremmet av et annet parti, «not invented here-syndromet» som det heter på strategispråket, som har vegret seg for å ta inn nye ideer og kunnskap fordi noen andre enn en selv har fremmet det.

Ja, det norske gamle rapporteringssystemet var rigid og utdatert. Ja, det var på høy tid å gjøre noe med det. Da burde det være innlysende at man forbedret det. I stedet valgte regjeringen i desember å hive ut babyen, samfunnsansvaret, med badevannet, forenklingsønsket. Med det bruker man forenkling til fordumming.

Bevisstheten om og medarbeidernes engasjement i likestilling, trivsel og ytre miljø er sterkt produktivitetsfremmende. Det er opptil 16 pst. forbedring av produktivitet i noen studier. Nå overlater man til hver enkelt småbedrifts eget initiativ å holde på med dette i stedet for å designe et brukervennlig, databasert og funksjonelt rapporteringssystem, f.eks. en enkel app tilpasset bedriftens størrelse og bransje.

Så til slutt: Gratulerer til Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, som for andre gang på et halvt år har lagt til rette for mindre produktivitet, svakere renommé og dårligere risikohåndtering i norske bedrifter! Og så Venstre, da, som skal fremme et grønt skifte ved å frita 95 pst. av bedriftene for ressursansvarsrapportering. Og til Kristelig Folkeparti, verdipartiet, som i praksis prioriterer kortsiktig kapital foran samfunnsansvar: Gratulerer! Det er slik behandling som kan få meg til å være glad for at det snart er sommer, så jeg kan komme ut av politikken og over i akademia igjen.

Jeg tar opp forslaget som Miljøpartiet De Grønne står bak sammen med andre partier.

Statsråd Siv Jensen [16:02:05]: Stortinget vedtok ved lov 15. desember 2017 bl.a. at plikten i regnskapsloven til å utarbeide årsberetning ikke lenger skal gjelde for såkalte små foretak. Jeg er glad for at et stort flertall i Stortinget støttet regjeringens forslag.

Nærings- og fiskeridepartementet har anslått at det aktuelle fritaket kan gi en mulig årlig innsparing på drøyt 700 mill. kr for de næringsdrivende, noe som er en betydelig innsparing.

Jeg mener at årsberetningen for mange små foretak ofte har vært preget av en pliktøvelse, og at det ofte brukes standardformuleringer. Jeg deler regnskapslovutvalgets vurdering av at krav til omtale av et forhold, som f.eks. likestilling og miljø, ikke nødvendigvis har særlig betydning for hvordan forholdet i praksis følges opp. Et flertall i komiteen er også av den oppfatningen. Jeg mener videre at utarbeidelsen av årsberetning for små foretak ofte ikke gir informasjon som forsvarer kostnadene.

Representanten Stoknes fremholder i sitt forslag at det at de gamle rapporteringskravene ikke har fungert etter sin hensikt, ikke bør være et argument for å fjerne dem helt. Komiteens mindretall mener at man i stedet skal se på hvordan regelverket kan forbedres og forenkles, med bedre informasjon om hvordan rapporteringen bør gjennomføres.

Den gjennomførte lovendringen vil redusere de økonomiske og administrative byrdene for regnskapspliktige små foretak. Det er regjeringens politikk å fortsette arbeidet med forenklinger for næringslivet, med særlig vekt på små og mellomstore bedrifter. Små bedrifter er avgjørende for verdiskaping, arbeidsplasser og aktivitet i hele landet. Det er, som fremholdt av komiteens flertall, viktig å legge til rette for bl.a. initiativ og skaperkraft.

Selv om små foretak ikke lenger vil være pålagt å utarbeide og offentliggjøre årsberetning, har de selvsagt et ansvar etter bl.a. arbeidsmiljøloven og likestillingsloven. De kravene som stilles i slike lover, gjør at alle bedrifter må ha en aktiv og kritisk holdning til hvordan de påvirker samfunn og miljø. Bedriftene står også fritt til å rapportere om forhold de selv ser på som betydningsfulle. Jeg tror ikke vi uten videre skal legge til grunn at rigide rapporteringskrav er det beste virkemidlet for at bedriftene på en god måte skal forholde seg til samfunnet rundt.

Jeg mener derfor, som komiteens flertall, at vi nå bør vinne erfaring med de forenklingene som er gjennomført i regnskapsloven, bl.a. at plikten til å utarbeide årsberetning ikke lenger skal gjelde for små foretak. Det er ikke tid for å innføre nye rapporteringskrav nå.

Per Espen Stoknes (MDG) [16:12:14]: Jeg tegnet meg fordi det var sånn en massiv vegg fra regjeringspartiene her med tanke på å konstruere en veldig kunstig motsetning mellom papir og analyse på den ene siden og handling og overskudd på den andre siden. Representanten Stokkebø står her og sier selvfølgeligheter som at han aldri har sett en standardisert papirrapport redde verden. Nei, det har selvfølgelig ikke jeg heller. Jeg begriper ikke hva det utsagnet har å gjøre med forslaget vi diskuterer. Det virker som at hvis man bare bruker mindre tid på skjema og mer tid på å gjøre, kommer det handlekraft og jobber og verdier av seg selv. Problemet er – jeg har selv vært næringslivsleder, jeg har vært rådgiver for mange av Norges store selskaper, jeg er også selv investor, og jeg har aldri sett verdiskaping over lang tid skje uten god dokumentasjon, uten budsjettering og målstyring – at hvis man ikke vet hvilke mål man styrer etter, og prioriterer målene, vet man at man kommer i alle fall ikke dit.

Jeg er helt enig i det Høyres, Venstres og Fremskrittspartiets representanter sier – ja, små selskaper er fantastiske. De holder hjulene i gang i Norge, de skaper jobber, de støtter idrett, de deltar i lokalsamfunnet – det er helt fantastisk. Men det som er problemet her, er at det manes fram en motsetning mellom verdiskapingen i små bedrifter på den ene siden og forståelse av hva man holder på med, på den andre siden. Det dette handler om, er en strategisk analyse som tar med seg mer enn bare de finansielle resultatene, en strategisk analyse som kan balansere finansielle opp mot sosiale og økologiske verdidimensjoner. Dette er på full fart inn i internasjonalt næringsliv. Ja, det finnes gode internasjonale standarder på gang, ja, det finnes mange initiativer, men for bedrifter flest blir dette en jungel.

Så kom representanten fra Venstre og sa at det ikke var lansert en eneste ny idé. Men da har man ikke lest forslaget, for en av de nye ideene som står der, er at det skal utvikles f.eks. en app – en app som gjør det mulig, basert på bedriftens størrelse og bransje, som veileder en raskt gjennom det viktigste, en såkalt vesentlighetsanalyse, «materiality analysis».

Så en bevissthet om hvordan man gjør det, må være faktabasert og ikke være basert på en forakt for systematisk refleksjon, for årlige oppsummeringer og en strategisk prioritering av ulike mål.

Aleksander Stokkebø (H) [16:15:02]: Nå synes jeg det er representanten fra Miljøpartiet De Grønne som prøver å fortegne bildet.

Da jeg i mitt innlegg tidligere refererte til at standard rapportering aldri før har reddet verden – så vidt jeg kan se, i hvert fall – var det nettopp med bakgrunn i de tilbakemeldingene jeg får når jeg er ute og snakker med norske bedrifter. Jeg snakket sist med en bedrift her forleden, en regnskapsbedrift som hjelper mange små foretak med å gjennomføre denne årsrapporteringen, som kunne melde om at det i stor grad var standardrapportering, som ikke medførte vesentlige forbedringer for miljøet og bedre samfunnspåvirkning fra bedriftene.

Dette forslaget om å fjerne årsberetningen er nettopp faktabasert, det er grunnet i en utredning. Representanten argumenterer med at dette ikke er faktabasert – da kan han gå tilbake og se på den utredningen som ligger til grunn for disse endringene vi nå gjør.

Med Høyre i regjering skal vi redusere byråkratiet, vi skal sørge for at bedriftene får bruke mer tid på jobbskaping og verdier og mindre på skjemautfylling. Derfor er jeg veldig, veldig glad for at det var nettopp dette samarbeidet som vant valget i høst.

Per Espen Stoknes (MDG) [16:16:26]: Jeg må bare avslutte med å si at det var morsomt å høre representanten Stokkebø reprodusere den samme motsetningen, at nytteløs papirrapportering på den ene siden står i motsetning til reelle bedrifters verdiskaping på den andre siden.

Det er ingen tvil, hvis man leser Dokument 8-forslaget, om at det systemet vi hadde, ikke fungerte. Det var spørsmål om å få på plass, i lys av ny kunnskap, hvordan samfunnsansvarsrapportering på en enkel måte kan inngå i bedriftenes strategiske drift, og det er noe helt annet enn å lesse ned bedrifter med stadig større rapporteringsbyrder over tid. Her handler det om å gjøre en vesentlighetsanalyse, det vil si at man får hjelp til å forstå hvilke faktorer det er avgjørende for bedriften å være obs på i sin daglige drift. Det er det det handler om, ikke om å lage mer byråkrati.

Aleksander Stokkebø (H) [16:17:22]: En rapport her og en rapport der – det blir mange rapporter av det. Det er enkelt å si at man kan innføre litt mer rapportering her, det skader ikke, men når man summerer opp, blir byrden stor. Derfor er jeg glad for at vi har redusert rapporteringsbyrden. «Mange bekker små gjør en stor å» er det noe som heter. Med denne regjeringen går det i hvert fall riktig vei.