Stortinget - Møte tirsdag den 15. mai 2018

Dato: 15.05.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 258 L (2017–2018), jf. Prop. 104 L (2016–2017))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [15:57:02]

Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) (Innst. 258 L (2017–2018), jf. Prop. 104 L (2016–2017))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [] (ordfører for saken): Hovedmålsettingen med åndsverkloven er å sikre rettighetshaverne inntekter, at skapende og utøvende kunstnere i større grad skal kunne leve av sin virksomhet, og at det skal legges til rette for investeringer i kreativt innhold. Hensynet til rettighetshaverne skal balanseres mot brukernes og samfunnets interesse i å ha tilgang til åndsverk. Målet har altså vært å komme fram til en balansert åndsverklov.

Endelig er dagen her! Dette er en sak som familie- og kulturkomiteen har arvet fra komiteen i forrige periode. Den forrige komiteen valgte å ikke behandle denne saken, og en av grunnene til det var alle de innspillene som kom, ikke minst gjennom høringene. Den forrige komiteen valgte å utsette behandlingen av denne saken, og derfor har denne familie- og kulturkomiteen vært den som har forsøkt å lose dette i land.

Vi har i forbindelse med dette arbeidet gjennomført nye høringer, og nesten like mange høringsinstanser valgte å delta nå. Det viste seg fort at de samme posisjoner som sist gang, gjorde seg gjeldende også nå – med ganske steile fronter, vil jeg påstå.

Jeg har veldig lyst til å takke komiteen for det arbeidet som komiteen har gjort, takke for at man valgte å gå inn i dette arbeidet for å finne fram til mest mulig enighet. Og når man ser på sluttresultatet, bærer åndsverkloven nå preg av å være tverrpolitisk i den forstand at det er veldig få ting her vi egentlig er uenige om.

Jeg har lyst til å si litt om de ulike paragrafene som i høringene i hvert fall ble mye omtalt. Jeg begynner med § 67. Denne paragrafen lovfester at opphaverne ikke skal anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for, noe som omtales som spesialitetsprinsippet. En lovfesting av spesialitetsprinsippet innebærer en tydeliggjøring som er ment å styrke posisjonen til skapende og utøvende kunstnere i uklare avtaleforhold. Dette er en paragraf som komiteen er helt enig i når det kommer til omtale og merknader.

Så har vi § 69, som også var trukket fram i høringen, rett til rimelig vederlag. Det kom flere innspill til dette, bl.a. et innspill om at det kan være behov for å opprette en tvisteløsning. Jeg er glad for at en samlet komité anmoder regjeringen om å utrede en tvisteløsningsordning for fastsetting av rimelig vederlag og komme tilbake til Stortinget med en egen sak om dette. Dette var et viktig innspill fra flere høringsinstanser, som komiteen har lyttet til, og det er altså en samlet komité som anmoder regjeringen om å gjøre dette.

Så til § 71: Det er den paragrafen det har vær mest støy rundt. Selv om det fra departementets side kun var ment at denne paragrafen skulle kodifisere gjeldende rett, og at rettstilstanden ikke ble endret, var flere av høringsinstansene negative til dette. Blant annet opphaverne fryktet at forhandlingsposisjonen ble svekket, og at man kunne bli presset til å overdra rettigheter i et omfang som ikke var ønskelig. Etter en samlet vurdering har komiteen da valgt å ikke fremme proposisjonens forslag til § 71, men vi vil fra komiteens side være tydelig på at gjeldende rett ikke skal tolkes som endret på bakgrunn av at forslaget fra proposisjonen til § 71 trekkes.

Så vil jeg si litt om § 43, den såkalte klasseromsregelen, som etter mye diskusjon nå tas inn i loven som opprinnelig foreslått. Samtidig vil Stortinget fatte to ulike anmodningsvedtak som gjelder denne paragrafen, ett foreslått av en samlet komité og ett av opposisjonspartiene. Paragraf 43 medfører at ikke bare tradisjonell framføring, men også overføring via internett defineres å være innenfor det private området når det skjer i klassen. Forslagsstillerne mener at konsekvensene av at strømmingen dermed ikke blir vederlagspliktig, er mangelfullt utredet, og vi imøteser regjeringens gjennomgang av både økonomiske og andre forhold. Vi er urolige for at rettighetshaverne på sikt vil tape inntekter på grunn av at teknologien endrer seg, og ber regjeringen om å utrede og også ta for seg hvilke endringer i § 43 som er nødvendige for å kunne opprette en lisensordning. (Presidenten klubber.)

Jeg kommer til å be om ordet igjen for å utdype flere ting.

Presidenten: Det går an, men kanskje representanten skal ta opp forslag?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Ja, jeg tar opp det forslaget vi er med på.

Presidenten: Da har representanten Geir Jørgen Bekkevold tatt opp det forslaget han refererte til.

Trond Giske (A) []: Retten til å få betalt for sitt arbeid har stått sentralt for mitt parti i all tid. Om det er håndverk eller det er åndsverk, skal man faktisk kunne leve av sitt arbeid. Derfor er det gledelig at det er bred enighet – som saksordføreren redegjorde for – om at vi skal ha en lov som sikrer dette, også i en ny teknologisk tid. Men i tillegg skal selvfølgelig loven legge til rette for en god og fungerende bransje, nettopp for å sørge for den inntekten.

Det er en enorm teknisk utvikling, og vi har hatt mange runder med denne åndsverkloven. Jeg har hatt gleden av å stå for noe av det selv, i kulturkomiteen tidligere og som kulturminister. Det er jo ikke bred enighet om disse tingene internasjonalt. Vi vet at noen mener at de fordelene man har av å kunne dele ting helt gratis, bør utnyttes, da på bekostning av opphavernes rettigheter. Piratpartiet har vært inne på dette, kulturministerens parti har vært inne på dette, men nå har vi altså en veldig bred enighet. Å skape og dele er i denne teknologiske tidsalderen ikke akkurat det samme som i det politiske slagordet om å skape og dele – vi må sikre at det også deles med økonomisk vederlag, slik at det fortsatt er noen ting å dele.

Saksordføreren redegjorde godt for den balansen som vi har funnet, og begrunnelsen for å gjøre noen endringer i regjeringens innstilling. Det trenger vi ikke å gjenta, vi slutter oss til saksordføreren. Det er noen enkeltelementer som likevel må kommenteres.

Det ene er § 21, hvor det åpnes for at ulike private aktører kan overta den kollektive ordningen som f.eks. Gramo har hatt innenfor musikkområdet. Et flertall i komiteen uttrykker bekymring for denne åpningen. Vi kommer til å følge den utviklingen tett. Vi tror at disse kollektive ordningene har tjent rettighetshaverne godt. Det har vært ubyråkratisk, det har gjort at pengene går til dem som har opphavsrett, og vi er klar for å gjøre endringer dersom det viser seg at den åpningen som nå skjer, skader disse målene som vi har beskrevet.

Et annet punkt i samme paragraf er en problemstilling som har kommet opp de siste dagene, etter at komiteen avga sin innstilling, og det gjelder spørsmålet om lydopptak som inngår i film. I den opprinnelige teksten fra regjeringen, høringsnotatet, sto det at det antas å være klarert når musikken overføres til filmen. Nå står det at disse ordningene under § 21 ikke gjelder «dersom den ellers vederlagspliktige bruk av lydopptaket allerede er klarert ved overføring til filmen». Sånn som dette kan leses rent bokstavelig, betyr det at man altså må kartlegge alle rettighetene som er overført til filmen. Det vil i så fall være et helt uoverkommelig arbeid, så det er veldig viktig at kulturministeren i løpet av debatten klargjør hva som egentlig er ment med den formuleringen som er her.

Til slutt har vi også en delt innstilling når det gjelder dette med klasseromsordningen, klasseromsregelen. Vi ser nå at istedenfor å ha en eksemplarframstilling i et klasserom er det gjerne direkte digitalt fra nettet gjennom streaming og andre ordninger – en veldig bra og bred bruk av ulike åndsverk i undervisning. Det er noe som en samlet komité synes er positivt. Det gir en god og variert undervisning. Men igjen må vi sikre at de som har opphavsretten, får betalt. Derfor ber vi regjeringen se på hvordan også streaming kan komme inn under de kollektive ordningene, og vi ber om at regjeringen kommer tilbake med dette. Det er fullt mulig å gjøre dette på en svært ubyråkratisk måte som sikrer at lærere i klasserom fortsatt kan bruke et variert spekter av ulike åndsverk i undervisningen og samtidig sørge for at man, gjennom de kollektive ordningene som vi kjenner godt fra den analoge verdenen, får betalt dem som har skapt det som brukes.

Helt til slutt sier vi at der det er tvil, skal denne tvilen komme opphaveren til gode, gjennom at det må være klart hva som overdras. Jeg tror det er en god balanse mellom kanskje sterke kommersielle interesser på produsentsiden og kunstnere som kanskje ikke har den juridiske kompetansen. Men det må samtidig være slik at dette er et topartssamarbeid. Vi har i den innstillingen som foreligger, funnet en god balanse for begge siders muligheter til å skape åndsverk også i framtiden.

Marianne Haukland (H) []: Vi skal i dag vedta en ny åndsverklov, og mye har vært ment om dette lovforslaget. Det har vært sterke meninger fra både kunstnere, opphavsorganisasjoner og produsenter.

Loven er et av de viktigste kulturpolitiske virkemidlene vi har, og vi som stortingsrepresentanter og komitémedlemmer har stor forståelse for det engasjementet som vi har sett fra alle sider av kulturlivet. Vurderingene er blitt gjort etter høringen med dem, og jeg er takknemlig for det store oppmøtet vi hadde på den høringen vi hadde i Stortinget. Det er viktig at de som jobber med å skape åndsverk, og som forvalter opphavsrett eller er opphavspersoner, skal forstå loven. Det var derfor svært viktig med en ny og oppdatert lov om opphavsrett.

De som skaper et åndsverk, skal ha vern mot misbruk og sikres rimelig vederlag. Vi i Høyre er opptatt av å beskytte eiendomsretten, og opphavsrett er eiendomsrett for åndsverk, og den skal ha krav på juridisk beskyttelse og vern mot inngrep på lik linje med all annen eiendomsrett. Et hovedmål med åndsverkloven er å sikre rettighetshavernes inntekter. Loven er et sentralt virkemiddel for regjeringens mål om at skapende og utøvende kunstnere i større grad skal kunne leve av sin virksomhet, og Stortinget lovfester med denne loven rett til rimelig vederlag for kunstnere. Vi mener det er et viktig prinsipp at alle som utfører et arbeid, skal få betalt for jobben de gjør, og dette gjelder også kunstnere.

Undersøkelser har vist at det har vært en klar negativ utvikling i kunstnernes inntekter de seneste årene, og at det i praksis er blitt begrensede muligheter for kunstnere til å få betalt et noenlunde rimelig vederlag for salg av opphavsrett til åndsverk. Vi håper at konsekvensen av lovfestingen er at utøvende kunstnere vil være bedre i stand til å leve av kunsten sin.

Det er åpenbart kostbart å avgjøre vederlagsspørsmål ved bruk av det ordinære rettssystemet. Derfor har komiteen ønsket at kunstnerne skal ha et reelt alternativ, og derfor foreslår også komiteen at regjeringen skal opprette en tvisteløsningsordning der man kan behandle krav om rett til rimelig vederlag.

Under utarbeidelsen av åndsverkloven er det også blitt fokusert på nye utfordringer og problemstillinger som bransjen står overfor. Rettighetshavere opplever at store globale aktører er unntatt regelverk som krever at de skal klarere rettigheter til innhold de fasiliterer. Det betyr at det oppstår et enormt verdigap, der store globale aktører tjener store summer på bruk av uklarert åndsverk.

I forslaget til nytt opphavsdirektiv i EU foreslås det å pålegge nettjenester som lagrer og gir tilgang til store mengder brukeropplastede verk, å samarbeide med rettighetshavere for å hindre ulovlig bruk. Vi mener at dette er et stort skritt i retning av å rette opp denne skjeve balansen, og vi mener at Norge skal ta opp kampen med de store globale selskapene, sammen med EU og Europa, og at vi står samlet i dette for å hindre den ulovlige bruken av åndsverk. Derfor ønsker vi å vente til EU har konkludert i arbeidet med det nye opphavsdirektivet.

I komiteens høring fikk familie- og kulturkomiteen tydelige innspill om at flere aktører ikke ønsket å lovfeste prinsippet om overgang av opphavsrett i arbeidsforhold. Fra utøvende kunstnere fikk vi flere signaler som tydet på at de selv ønsket å forhandle hvilke rettigheter som skulle overgis i ansettelsesforhold. Det hadde vi forståelse for i komiteen, og derfor valgte vi å trekke § 71 ut av lovforslaget.

Jeg stiller meg litt uforstående til påstandene om at en lovfesting ville medføre en totaloverdragelse av opphavsrettigheter til arbeidsgiver, at det var en såkalt utkjøpsparagraf. Dette oppfattet jeg ikke som intensjonen til regjeringen ved overleveringen av proposisjonen. En slik forståelse bør heller oppfattes som en misoppfatning av lovforslagets innhold som baserer seg på en manglende tillit mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i norsk kulturbransje. Dette er i praksis ikke et perspektiv som deles av mitt parti, som gikk tidlig ut og foreslo at paragrafen skulle trekkes fra lovforslaget. Det har vi gjort i behandlingen og tydeliggjort i våre merknader, og da ble det også til at vi fikk en fest, ikke en protest, rundt oppslutningen om lovforslaget.

Morten Wold (FrP) []: Først er det på sin plass å takke saksordføreren for et solid arbeid og familie- og kulturkomiteen for et godt samarbeid om denne innstillingen.

Åndsverkloven handler om så mye. Den handler om radio, tv, musikk, bøker, data, mobiltelefoner, bilder osv. Den handler om at vi må forholde oss til konvensjoner og avtaler gjort helt tilbake til 1880-tallet. Åndsverkloven skal forholde seg til kunst, forretning, politikk, jus og forbrukere, og da er det viktig å avveie hensynene – hensynene mellom rettighetshaver, oppdragsgiver og forbruker.

I realiteten er åndsverkloven fundamentet for en stadig større del av den moderne økonomien. Da er det viktig at den legger til rette for en balansert og god markedsplass for åndsverk, til gavn for alle aktørene og samfunnet for øvrig. Ingen er tjent med en åndsverklov som hindrer god bruk og god økonomi.

Det går an å si at åndsverkloven er vår viktigste kulturlov og en bærebjelke i kulturpolitikken. Jeg mener at det å skape nye ideer skal beskyttes. Det er sånn den enkelte får motivasjon til å skape nye kulturuttrykk.

Vi kan anta at den teknologiske utviklingen har svekket rettighetshavernes stilling. I dag kan kunst- og kulturprodukter deles i langt større og enklere form enn de kunne tidligere. Mine kompiser og jeg kopierte musikk på kassetter. I dag er det langt vanskeligere for en musiker å vite når og hvordan musikken brukes.

De endringer i loven som vi vedtar i dag, tar hensyn til det som skjer i samfunnet rundt oss. På grunn av digitaliseringen er det nå lett for de fleste av oss å bruke og dele innhold som er beskyttet av opphavsretten. Det er blitt enklere for rettighetshaverne å formidle åndsverkene sine. At det samtidig er blitt vanskeligere å kontrollere hvordan de brukes og spres videre, tar vi nå hensyn til. Åndsverkloven har blitt en lov som berører stadig flere – og ikke bare de profesjonelle aktørene. Derfor er også endringene i loven gjort slik at loven skal være lettere tilgjengelig for dem som skal bruke den.

Skapende og utøvende kunstnere stiller i dag ofte svakt når de skal selge det de har skapt. Når kultur- og mediekonsumet flyttes til digitale plattformer, endres de etablerte forretningsmodellene. Vi vet også at det foregår et større arbeid i EU for å modernisere åndsverklovgivingen. Det er tross alt ikke slik at vi i Norge har andre problemstillinger enn andre land. De samme teknologiske og forretningsmessige endringene kommer i alle land. Derfor er det hensiktsmessig å avvente noen av EUs konklusjoner.

Jeg mener at dagens innstilling ivaretar rettighetene til skapende og utøvende kunstnere. Den ivaretar også produsentenes behov for avklaringer og nødvendig økonomisk forutsigbarhet. Og ikke minst blir forbrukerne vinnerne når markedet for åndsverk fungerer godt.

Et av mange temaer som har blitt drøftet i denne revisjonen av loven, er den såkalte klasseromsregelen, § 43. Dette dreier seg om å fremstille et åndsverk i klasserommet kontra å fremstille eksemplarer. Det er lang tradisjon for en slik klasseromsregel også i våre naboland. Derfor vil en endring nå på dette området gjøre Norge til annerledeslandet.

Eksemplarer krever avtalelisens – om de er stensiler, som ble delt ut i tidligere tider, fotokopier eller annet – mens fremføring ikke gjør det. Vi ser alle sammen at strømming fra internett gir en større og enklere måte å fremføre verk på i klasserommet.

Mange er bekymret for at utviklingen uthuler inntekten til rettighetshaverne. Selv tror jeg at omfanget sannsynligvis ikke vil vokse seg så stort at det vil utgjøre et reelt problem. Heldigvis foregår det et arbeid med et nytt EU-direktiv, som også vil omhandle bruk av åndsverk i undervisning. Det vil være naturlig å se på klasseromsregelen og eventuelt justere den når vi vet mer om hvordan EU-regler endres.

For et parti som er tuftet på liberalisme, er det godt å se at åndsverkloven nå moderniseres, slik at den blir til gavn for alle parter i samfunnet. Det er godt å se at den fortsatt vil danne fundamentet for den viktige markedsplassen som åndsverk tilbys på.

Olav Urbø (Sp) []: Stortinget skal i dag vedta ein ny åndsverklov som erstattar loven frå 1961, ein moderne lov tilpassa m.a. den digitale utviklinga. Hovudreglane og prinsippa som gjeldande lov byggjer på, er vidareførte. Føremålet med både gjeldande og ny lov er å sikre rettshavaren inntekter, og at ein skal kunne leve av verksemda si.

Dette er ein lov som angår mange – sjølvsagt rettshavarane, kjøparane og ikkje minst brukarane og samfunnsinteressene. Engasjementet har naturleg nok vore stort.

For Senterpartiet har det vore viktig å få til eit breitt forlik. Det har ein fått til. Det betyr òg at loven står seg over tid, men sjølvsagt med dei tilpassingane som må gjerast, særleg i høve til den digitale utviklinga. Det har òg vore viktig for Senterpartiet å få til ein balansert lov, noko det har vorte. Ein skal sikre inntekter for utøvande kunstnarar, forfattarar osv. Samstundes må dette balanserast slik at det ikkje fører til unødig risiko for mediehus, teater, produksjonsselskap og forlag som skal investere i oppsetingar og prosjekt, i tillegg ein balanse i høve til samfunnsinteressene.

Senterpartiet og eit fleirtal i komiteen er kritiske til at loven § 21 gjer det mogleg å inngå separate avtalar om vederlag og dermed fråskrive seg f.eks. Gramo-vederlaget. Det gjeldande systemet har vore enkelt, kollektivt og lite byråkratisk. Ein er uroa for at dette vil føre til parallellinnkrevjing, mindre inntekter til musikarar og produsentar, og at det vert meir ressurskrevjande å administrere.

Sitatretten, § 29, er av ein samla komité omtala som ei av dei mest sentrale føresegnene i loven. Det er heilt vesentleg for vårt demokrati at media og journalistikken kan utøve samfunnsoppdraget sitt. For Senterpartiet er det viktig at lovteksten i § 29 ikkje vert tolka for strengt i høve til moglegheita for media til å gje att visuelle verk, og at ein også her legg til grunn ei heilskapsvurdering, som ved andre verk.

Paragraf 43, den såkalla klasseromsregelen, har òg vore ein av dei mest diskuterte paragrafane. Prinsippet om moglegheit til fri bruk av verk i undervisningsverksemd er det grunnleggjande. Men fleire rettsorganisasjonar har uttrykt bekymring grunna framtidig inntektstap ved at skuleeigar sluttar å inngå avtalelisensar. Senterpartiet er difor glad for at ein i forslaget til vedtak B I i innstillinga legg opp til at ein kan sjå på dette på nytt, dersom det viser seg at bruken etter føresegnene skadar rettshavarane på ein urimeleg måte.

Senterpartiet er òg nøgd med at det er fleirtal for å greie ut korleis verk som vert overførte i klasserommet, deriblant strøyming frå internett, kan likestillast med såkalla eksemplarframstilling i klasserommet og dermed verte vederlagspliktige.

Ved overdraging av opphavsrett § 67 har ordet «klart» skapt bekymring hjå ervervarane. Eg siterer:

«Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattande rett enn avtalen gir klart uttrykk for.»

Senterpartiet vil sterkt understreke at begge partar har eit like stort ansvar for å få til ein klar avtale.

Åndsverk skapte i arbeidsforhold og § 71 i lovproposisjonen er òg eit tema med stort engasjement og mange høyringsinnspel. Departementet ynskte å lovfeste også den ulovfesta retten på opphavsområdet. Etter ei samla vurdering har ein samla komité valt ikkje å fremje forslaget til § 71 i proposisjonen. Senterpartiet vil samstundes presisere at gjeldande rett ikkje kan tolkast som endra, sjølv om § 71 ikkje vert fremja.

Senterpartiet vil utover det som alt står i innstillinga, signalisere subsidiær støtte til forslaget til vedtak B III. Forslaget er mindre vidtrekkande enn forslag nr. 2 – mindretalsforslaget frå Senterpartiet og SV, der ein ynskjer ei sak til Stortinget – men det sikrar i alle fall ei fortløpande vurdering frå regjeringa.

Avslutningsvis håpar eg at den nye loven vil vere eit bidrag til at det vert skapt, kjøpt, produsert og brukt endå fleire åndsverk. Kunst og kultur er viktig for Senterpartiet.

Eg tek opp forslaget frå Senterpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Olav Urbø har tatt opp det forslaget han refererte til.

Freddy André Øvstegård (SV) []: I dag behandler vi en svært viktig lov i denne salen. Åndsverkloven er til for å verne om noe veldig spesielt. Lovens viktigste funksjon er å gi eneretten over åndsverket til den som har skapt det, fordi det er noe ved åndsverket som er uløselig knyttet til skaperen. Det er annerledes enn andre varer og ting.

Men det er ikke bare på grunn av det særegne ved åndsverk at denne loven er så viktig. Den er også viktig fordi det handler om en veldig konkret virkelighet for dem som skaper og utøver norsk kunst og kulturliv.

Åndsverkloven skal være med på å sikre kunstnerne og kulturarbeiderne sin del av inntektene det gir å utnytte det de skaper. Åndsverk skal gjøres tilgjengelig for folk, så man får oppleve et rikt kunst- og kulturliv. Men skal vi få oppleve musikken, filmene, bøkene og bildene også i framtiden, må kunstnerne få skikkelig betalt når vi bruker det de skaper. Hvis ikke vil det ikke være mulig å fortsette å skape det rike kulturtrykket som gir oss mening i hverdagen.

De siste tiårene har dette spørsmålet blitt enda mer avgjørende, for i møte med nye teknologier, nye plattformer som gir oss nye måter å utnytte et åndsverk på, og ikke minst i møte med de nye globale gigantene som Google og Facebook, har kunstnernes enerett til eget åndsverk og kunstnernes andel av de store verdiene som skapes, blitt grunnleggende utfordret. Derfor har SV, kunstnerorganisasjoner og flere i mange år vært så opptatt av å få på plass en teknologinøytral åndsverklov som møter framtiden og sørger for at kunstnernes rettigheter blir ivaretatt. For gjør vi ikke det, vil det bli betydelig mindre norskprodusert innhold, norsk kunst og kultur.

Interessene til dem som skaper norsk kunst og kultur, og oss som nyter det, sammenfaller. Vi har alle den samme interessen av å ta vare på kulturen vår. I dag vedtar vi en lov som langt på vei tar oss dit. Derfor vil jeg takke komiteen og saksordføreren spesielt for et svært godt og ikke minst omfattende samarbeid. Jeg vil også, ikke minst, takke kunstnerorganisasjonene for den utrettelige innsatsen de har stått for. Vi hadde aldri fått dette til uten deres innsats.

SV har høye ambisjoner for denne loven. Den skal stå seg i møte med en utfordrende framtid. Derfor peker vi ut noen punkter hvor vi skulle ønske at vi kunne gå lenger for å lage en åndsverklov for framtiden. Det dreier seg spesielt om den såkalte Gramo-paragrafen, som regjeringen vil endre og dermed svekke den kollektive forvaltningen av rettigheter, og bestemmelsen som gjør at kunstnerne ikke får ta del i inntektene fra nye måter å utnytte verk etter avtaletidspunkt.

SV har kjempet for å bevare den kollektive forvaltningen av rettigheter og for at utvikling også etter avtaletidspunkt ved noen tilfeller skal vektlegges når rimelig vederlag fastsettes. Det kommer tydelig fram i innstillingen i dag, og det kommer vi til å fortsette å kjempe for i tiden framover.

Men i all hovedsak er jeg veldig glad for det vi vedtar i dag. Det totale resultatet har etter komiteens behandling blitt veldig godt. Jeg er spesielt glad for at vi ikke vedtar § 71, om overdragelse av åndsverk ved arbeidsgiver- og oppdragsgiverforhold. Jeg er også veldig glad for at en samlet komité går inn for å be regjeringen om å utrede en tvisteløsningsordning ved fastsettelse av rimelig vederlag. Å ta slike saker til domstolen er både ekstremt dyrt og ekstremt komplisert, noe som svekker vernet om åndsverk. Derfor er en enkel tvisteløsning så viktig.

Så er jeg glad for at komiteen tar tak i «value gap»-problematikken, det at store aktører som YouTube og Google tjener milliarder gjennom annonseinntekter når de tilgjengeliggjør åndsverk, uten at skaperne får noe igjen for det.

Men et av områdene vi dessverre ikke fikk samlet hele komiteen om, er klasseromsregelen, som nevnt fra talerstolen tidligere. En slik bestemmelse er ikke for framtiden, når stadig mer innhold framføres i klasserommene gjennom streaming. SV mener at åndsverk skal gjøres tilgjengelig for elevene, men det er viktig at myndighetene betaler for denne bruken gjennom det enkle og ubyråkratiske avtaleverket som allerede finnes. Jeg skulle ønske at regjeringspartiene ville være med på en tydeligere bestilling på det, men det har vi i hvert fall samlet opposisjonen om.

Derfor kommer SV til å følge nøye med på hvordan regjeringen følger opp flertallsvedtaket når det gjelder både det og andre ting, og gjøre alt vi kan for å få denne saken helt inn til mål, så vi kan ha en åndsverklov for framtiden som gjør det mulig å skape norsk kultur også i framtiden.

Grunde Almeland (V) []: I dag skal vi vedta et nytt og bedre grunnlag for et fritt, sterkt og levende kulturliv, nemlig åndsverkloven. Det har vært en lang prosess for et lovforslag som var arvegods fra forrige komité, som den gang ikke kom i havn. Denne runden har også vært intens med forhandlinger til siste minutt, men jeg er glad for at vi i dag kan stå samlet om det aller meste og viser at Stortinget i fellesskap tar kunstnerne og dette feltet på alvor.

Siden åndsverkloven ble vedtatt i 1961, har den blitt flikket på kontinuerlig, men aldri fått den helhetlige gjennomgangen den fortjener – før nå. Flikkingen og justeringen har betydd at loven har blitt langt mer kompleks og vanskelig å forholde seg til enn det som har vært ønskelig og nødvendig.

Venstre vil at kunstnere skal være kunstnere. De skal bruke tiden sin på å skape, ikke på å sitte med lupe over paragrafene. Man skal ikke måtte ansette egen jurist for å forstå hvilke rettigheter man har. Når det over lengre tid har utviklet seg ulovfestede regler, er det nødvendig å få dem lovfestet, nettopp for å gjøre lovverket tilgjengelig for dem som skal bruke det. Nå har vi fått en moderne og forenklet lov som passer til tiden vi lever i, og som er lettere å forstå.

For Venstre heier på kunstnerne. Mange kunstnere er selvstendig næringsdrivende. Det betyr ofte lange arbeidsdager, få ansatte og stor økonomisk risiko. Men de er veldig viktige. Kunstnere er ytringsfrihetens ryggmarg, enten de uttrykker seg gjennom bilder, tekst, dans, musikk eller drama. Uten kunst, kreativitet og skaperevne er vi et dødt samfunn. Demokratiet trenger den frie kunsten til å speile, utfordre og løfte – til å danne.

For mange av de selvstendig næringsdrivende kunstnerne, eller for dem som jobber i små bedrifter, er forutsigbarheten avgjørende. Med denne store oppdateringen av åndsverkloven ivaretar vi dem på en bedre måte enn vi gjorde tidligere. Et hovedmål med arbeidet har vært å sikre kunstnernes rettigheter og inntekter. Med en oppdatert åndsverklov sikrer vi at de kan leve av det de skaper. For den enkelte sanger, forfatter eller hvilken som helst annen kunstnerbedrift vil dette gjøre en forskjell. Det er enklere å forstå hvilke rettigheter man har, og hvilke regler man skal forholde seg til. Åndsverkloven er en av de viktigste lovene på kulturfeltet, og målet er at den skal stå seg over tid.

Ved ikke å fremme proposisjonens forslag til § 71 har vi lyttet til kunstnerne og tatt bekymringene deres på alvor. Samtidig lovfester vi nå at kunstneren ikke overdrar mer omfattende rettigheter enn avtalen klart gir uttrykk for, og utreder en egen tvisteløsningsordning for de tilfeller hvor det er usikkert om vederlaget er rimelig. Noe av det viktigste for kunstnerne har vært å sikre at man får betalt når verk kjøpes og brukes. Kunstnerne som mener de ikke har fått tilstrekkelig vederlag for verket sitt, vil med tvisteløsningsordning få et sted å løfte saken sin. Tidligere opplevde mange at det var så dyrt å ta denne typen tvister til domstolene, at de heller lot være. En tvisteløsningsordning gir lavere terskel enn domstolene, fordi det ikke innebærer så stor økonomisk risiko. Forhåpentligvis vil dette bety at flere kunstnere tør å protestere dersom de tror de har fått for lite betalt.

Til sist vil jeg løfte personvernproblematikken. I loven videreføres en rekke paragrafer, fra § 86 og utover, som flere høringsinstanser har påpekt at er utfordrende med tanke på både personvernet og internett som en fri ytringskanal. Det er ingen hemmelighet at det for Venstres del skulle vært en enda tydeligere innramming av disse paragrafene, en enda tydeligere ivaretakelse av både personvernet og det frie internettet. Samtidig er vi i Venstre glad for at en samlet komité i merknadene adresserer bekymringene knyttet til behandlingen av personopplysninger og tiltak rettet mot nettsted. Det skal være strenge vilkår for utlevering av abonnementsopplysninger, og komiteen viser til en ytre grense for hvor inngripende tiltakene rettet mot nettsted skal være. Samtidig vet vi i dag at det foregår ulike prosesser som vil påvirke disse paragrafene, så det er nok ikke den siste gangen vi diskuterer dette i salen.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Trine Skei Grande []: For det første vil jeg uttrykke glede over at det er en samlet komité som har jobbet fram en enighet i denne saken. Den ble fremmet før jeg tiltrådte som statsråd, og jeg er glad for at det er et veldig samlet storting som har klart å jobbe sammen dette forslaget.

Det har vært en rekke endringer i åndsverkloven siden den ble vedtatt i 1961, men endringene har vært bare av enkelte deler, og loven har til slutt framstått som både ganske fragmentert, veldig vanskelig å skjønne og veldig hengt opp i ulike teknologier som har gjort det vanskelig å få til avveiningen mellom rettigheter.

Nå har vi hatt en ordentlig gjennomgang som gjør det lettere å avgjøre opphavsrettslige spørsmål ut fra ulike teknologier, nye markeder og nye forretningsmodeller, men som likevel gjør at en klarer å holde på de viktige prinsippene som åndsverkloven bygger på. Loven er en rettslig bærebjelke i forvaltningen av åndsverk i Norge. Den har som mål å stimulere produksjon – ønsket om at flere skal produsere kunst og kultur – men den skal også balansere ulike interesser i et samfunn. En skal ha muligheten til å lage et marked som fungerer til både å utvikle og spre kunst og kultur. Det er ingen endringer i de grunnleggende prinsippene som ligger i den opprinnelige åndsverkloven. Det har hele tida vært målet å løfte den svakeste parten, og den svakeste parten er oftest åndsverkprodusenten – de som lager kunst og kultur, og som ofte har egenskapen at de er bedre på skapelsesprosessen enn på forretningsmodellen rundt.

Vi må også huske at mye kunst og kultur er vårt felles eie. Fra denne talerstolen blir det ofte sitert åndsverk fra andre. Det blir ofte tatt i bruk setninger som f.eks. ligger i kjerneåndsverk som Norge kjenner. Det å kunne sitere og bruke åndsverk i dagsaktuelle saker forteller litt om at åndsverkene også blir vårt felles eie.

Vi har et fantastisk godt system i Norden knyttet til avtalelisens. Jeg mener at systemet med avtalelisenser og standardavtaler er et godt utgangspunkt for å utvikle videre gode forretningsmodeller til formidling av åndsverk.

Jeg har merket meg at § 71 har vært problematisk. Det har den også vært gjennom høringen. Det at komiteen har bestemt seg for ikke å ta med en bit av dette, syns jeg er fullstendig uproblematisk. Det betyr at dagens rettsorden og rettspraksis skal brukes videre. Vi prøvde å gjøre det til en paragraf bygd på den rettsorden vi har hatt. Det ønsket ikke komiteen å ta med. Det mener jeg er helt i orden. Da forholder vi oss til at det er dagens rettsprinsipp som gjelder.

Jeg merker meg at det er mange anmodninger om å følge opp videre. Min beskjed til komiteen er at vi skal følge opp alle anmodningsvedtakene som ligger her. Jeg tror det er rett å innrømme at åndsverkloven ikke er et produkt som er ferdig en gang for alle. Vi må henge med i den teknologiske utviklingen, og vi må også henge med i utviklingen av bruken av åndsverk på ulike felt i samfunnet. Det tror jeg i og for seg at Stortinget i sin komitéinnstilling har vist på de områdene der vi ser at det kommer til å være utfordringer framover.

Vi følger gjerne opp det videre og vil også følge opp utviklingen av loven.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) []: Det gleder meg at dagens kulturminister har gått en lang vei fra den debatten vi hadde om det samme temaet i 2009, og jeg er – i likhet med henne – glad for at det nå er enstemmighet rundt de viktigste prinsippene i åndsverkloven.

Jeg har et konkret spørsmål knyttet til en problematikk som musikerne har tatt opp. Det gjelder § 114, som handler om hvem det er som skal ha utbetalt som vederlagspliktig, og hvem som ikke skal ha det. Vi har en ordning hvor amerikansk musikk i Norge ikke har rettigheter på vederlagsplikt, men der pengene i stedet går til fond. Men avgrensningen er hvor mange som har deltatt i et musikkverk fra en EØS-stat, hvor vi har en annen praksis enn våre naboland, som gir mindre penger i fondspotten enn i nabolandene. Vi har en enstemmig innstilling fra komiteen som tar opp denne problematikken og ber regjeringen se på det, og jeg ønsker kulturministerens bekreftelse på at departementet vil gjøre det.

Statsråd Trine Skei Grande []: Representanten Giske åpner med en kommentar som det er for fristende å påpeke tilbake. Sist åndsverkloven var oppe til diskusjon, var det ikke rettigheter og åndsverkrettigheter som var til debatt, men det var en tro på at åndsverk og formidling av åndsverk hadde forretningsmodeller som gjorde at den viktigste kampen var kopisperrer, kampen mot The Pirate Bay og kampen mot de måtene å formidle på som fantes. Det standpunktet har jeg hørt at faktisk også flertallet her har tatt inn over seg, at de forretningsmodellene som må bygges, også må bygges på avtalelisenser, og at det ikke er kampen mot The Pirate Bay som sikrer åndsverk best. Det er gode forretningsmodeller som sikrer åndsverk best.

Når det gjelder det som er påpekt her, vil vi følge opp alle de merknadene (presidenten klubber) som komiteen har kommet med. Vi kommer også til å følge opp det som (presidenten klubber igjen) ble påpekt der.

Presidenten: Da er taletiden ute.

Statsråd Trine Skei Grande []: Beklager, president. Det var litt mye å svare på.

Trond Giske (A) []: Jeg skal gi kulturministeren en sjanse til: Vil hun sørge for at praktiseringen av vederlag internasjonalt, spesielt opp mot amerikansk musikk, knyttet til kanskje én EØS-deltaker, blir i overensstemmelse med det våre naboland har, slik at vi får penger i fondskassen og dermed sikrer mest mulig tilbake til norsk kultur?

Det andre spørsmålet som har dukket opp, er knyttet til en problemstilling rundt § 21, hvor denne lydopptaksbestemmelsen tidligere var formulert slik at man antok at dette var avklart idet filmen ble laget. Nå kan man tolke paragrafen dit hen at man må finne ut, for hver enkelt lille lydfil i en film, hvem som har avklarte rettigheter og ikke – hvilket vil medføre et enormt byråkrati. Gramo og IFPI er veldig opptatt av dette. Vil også kulturministeren sørge for at dette blir gjennomført på en god og ubyråkratisk måte?

Statsråd Trine Skei Grande []: Vi kommer til å prøve å sørge for at vi får mest mulig av de pengene også inn til norske utøvere, men det internasjonale regelverket er veldig EU-drevet. Nå skjer det store prosesser i EU, og vi kommer til å avvente dem. Vi regner med at det i løpet av et år er store avklaringer, og da kommer vi også til å se på hvordan vi skal implementere det i det norske regelverket.

Når det gjelder lydfilm, var det veldig uklart i den forrige loven, så uklart at man hadde en stor runde før man laget dette grunnlaget, der man prøvde å finne en avklaring som egentlig alle parter ønsket. Man hadde en grundig høring og en rekke særmøter med de ulike interessene og endte til slutt med den løsningen som foreligger nå. Jeg skjønner at ikke alle er fornøyd med den løsningen som ligger i loven, og derfor kommer vi framover til å vurdere hvilke endringer man kan gjøre for å ha dette mest mulig klarlagt. Men vårt ønske med den loven som ble framlagt, var å finne en avklaring på det som var veldig uklart i den forrige loven, når det gjelder lydfilm.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil starte med å takke statsråden for departementets del i dette samarbeidet. Jeg setter veldig pris på at vi har kommet fram til mange gode forslag til vedtak her i dag. Jeg vil spørre statsråden om én ting, og det er det jeg oppfatter som en manglende vilje til å gå foran når det gjelder norske kunstnere og artisters store verditap når innholdet de skaper, blir brukt av f.eks. YouTube, uten at de får betalt. EU gjør for tiden et arbeid, som det har blitt referert til, for å lovregulere dette, og beskjeden til norske folkevalgte fra dem som jobber med dette internasjonalt, er nettopp at vi må gå foran som et ledende mediemarked og gjennom loven sørge for at nettsteder som lagrer og tilgjengeliggjør åndsverk, må lage avtaler for å klarere med og betale opphaverne for bruken, slik at skaperne får ta del i de enorme digitale inntektene. Men regjeringen vil ikke gå foran. Vi skal heller gå bak EU, tydeligvis, og det blir i dag vedtatt at vi skal følge med på utviklingen.

Hvorfor vil ikke statsråden gå foran?

Statsråd Trine Skei Grande []: Først vil jeg si takk tilbake for samarbeidet med komiteen, og jeg håper at det at vi har gitt så god tilgang til de gode, dyktige fagfolkene vi har i departementet, også har bidratt til at prosessen har gått bra.

Så må jeg si at jeg er litt forundret over at det er SV og Senterpartiet som ikke har forståelse for at disse avtalene må gjøres internasjonalt. Det er ikke mulig for Norge å regulere YouTube. Det er ikke en server som står i Norge. Det er ikke en jurisdiksjon vi kan prøve. Det eneste SV og Senterpartiet må drømme om, er i så fall et norsk EU-medlemskap, som gjør at de får muligheten til å påvirke dette direkte. Jeg syns det er veldig spesielt at det er Senterpartiet og SV som mener at vi skal kunne lage en slik type regelverk fra Norge. Vi har en EØS-avtale som gir oss mulighet til å koble oss på de europeiske prosessene som pågår. Men en drøm om at Norge skal regulere servere i andre land – det er ikke mulig.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Tvert imot får vi tydelig beskjed fra nettopp dem som jobber med denne viktige saken internasjonalt, om at man ser til Norge som et ledende mediemarked med tanke på hvordan vi kan gå foran i dette spørsmålet – men den er grei.

Jeg tenkte jeg skulle stille et annet spørsmål, og det gjelder klasseromsbestemmelsen. Alle er enig i prinsippet om at åndsverk som andre har skapt, stort sett skal klareres gjennom avtale og betales for. Unntaket for det prinsippet er privat sfære, der folk skal få dele åndsverk med hverandre uten å måtte inngå avtaler om det. Regjeringen foreslår i denne loven å regne klasserommet som privat sfære, slik at myndighetene ikke trenger å klarere og betale for overføring og framføring av åndsverk i klasserommene.

SV mener at vi skal gjøre kunst og kultur tilgjengelig for alle elever, men vi mener også at de som skaper kunsten og kulturen, må få betalt for det, slik at de kan fortsette å skape det gode innholdet.

Hvorfor mener statsråden at myndighetene ikke skal ta i bruk det effektive avtaleverket vi allerede har gjennom Norwaco (presidenten klubber), og betale for bruk også i klasserommene?

Presidenten: Presidenten må minne om at taletiden må holdes.

Statsråd Trine Skei Grande []: Ja, men presidenten må skjønne at det er et veldig artig tema vi diskuterer. (Munterhet i salen)

Det som ligger i loven og i vårt forslag nå, er det som er gjeldende lovverk i dag. Vi har i dag avtaler som gjelder produksjon av nye utgaver av åndsverk. Vi har laget en Kopinor-avtale for de gangene man f.eks. kopierer en novelle og deler den ut til klassen. Nå har vi også en Norwaco-avtale. De har utviklet nye typer lisenser. Da jeg sjekket det før vi kom hit, fant jeg at de nå har gjort 230 avtaler. Dette er nå i en positiv utvikling med kommunene.

Det har også blitt sagt at det er færre som knytter seg til Kopinor-avtalen. Det er ingenting som tilsier det. Dette er vi i ferd med å finne gode avtaler for. Men Stortinget har bedt regjeringa følge nøye opp utviklingen når det gjelder de to avtalene, og det skal vi gjøre framover. Det blir viktig, for jeg tror det er viktig å ha et avtaleverk. Men det som er nå, er bare gjeldende for det som er.

Trond Giske (A) []: Det er vel litt naivt å tro, kanskje, at disse internettbegrensningene også kan kontrolleres i EU. Jeg tror serverne har en videre rekkevidde enn som så.

Jeg har lyst til å gå tilbake til de spørsmålene som jeg tok opp, for jeg lurer på om det første svaret var en misforståelse. Når det gjelder § 21, er det ikke spørsmålet om ny EU-regulering vi venter på, vi lurer på om statsråden vil bidra til at man i Norge praktiserer det regelverket som finnes i dag, på samme måte som våre naboland, slik at man ikke betaler ut for mye vederlag til folk vi ikke har forpliktelse å gjøre det til, men i stedet sikrer at pengene går til fond i Norge. Så det gjelder altså en praktisering av regelverket.

Når det gjelder § 114, hjelper det ikke å gjøre det mindre uklart hvis det blir klart på en dårlig måte. Og det er her Gramo og IFPI er veldig bekymret for at man nå må ettergå alle rettighetsoverdragelsene i filmer og dermed få et veldig byråkrati.

Trine Skei Grande (V) []: Jeg har merket meg at da man behandlet denne saken, prøvde man å klargjøre gjeldende rett i loven, og det har vi gjort på en rekke områder – gjeldende rett som finnes i dag. Så velger komiteen å trekke ut enkelte paragrafer. Jeg tror ikke det kommer til å føre til en klarere lov. Jeg tror ikke det kommer til å føre til klarere forhold for rettighetshavere.

Det vi har prøvd her, er å regulere slik det har vært praktisert i gjeldende rett i dag, og jeg tror ikke at det å skape mer uklarhet rundt det er en riktig strategi. Vi kommer alltid til å prøve å sørge for at norske rettighetshavere skal ha like, om ikke også sterkere rettigheter enn andre utøvere. Det sa jeg i forrige svar at vi ønsker å følge opp videre.

Trond Giske (A) []: Jeg må nesten be om et klart svar, for her er komitéflertallet faktisk veldig tydelig. Vi ønsker at dette skal praktiseres på en måte som gir mest mulig penger. Innstillingen har foreligget ganske lenge, jeg er helt sikker på at embetsverket har lest det. Det er rart om de ikke har stukket statsråden et notat i hendene som sier om hun vil sørge for at praktiseringen vår blir i tråd med våre nabolands. Det gjelder altså hvis en person i EØS har rettighet på et verk produsert i USA. Skal man da betale fullt vederlag også til produsenten, eller skal man følge den praksisen som har vært i f.eks. Sverige og Danmark, hvor pengene går til fondet? Det er et veldig klart ja- eller nei-spørsmål, og hvis svaret er nei, tror jeg flertallet på et eller annet tidspunkt må komme tilbake og instruere statsråden. Det ønsker vi veldig lite gjerne å gjøre.

Når det gjelder lydopptak, er det nok for meg å høre statsråden si at hun vil lytte til Gramo og IFPI og sørge for en ubyråkratisk løsning på den problemstillingen som er oppstått.

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det på en annen måte: Regjeringen kommer til å følge opp de merknadene som er. Vi kommer til å sørge for at norske rettighetshavere skal ha sine ting. Hvis det høres ut som et nei og fører til en instruksjon, tror jeg kanskje at vi har litt ulike ører på.

Vi kommer til å følge opp de flertallsmerknadene som ligger her, vi kommer til å følge opp anmodningsvedtakene, og vi kommer til å kjempe for norske utøvere.

Presidenten: Replikkordskiftet er da omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Som avgått komitéleder regner jeg med at presidenten også synes denne debatten er interessant, og kanskje hun gledes over at vi har kommet så langt at vi kan avgjøre saken og gjøre oss ferdig med den, for vi har holdt på med den en stund.

Jeg har lyst til å si noe om det representanten Trond Giske tar opp, og det knytter seg til § 21 femte ledd. Det ble hevdet at dersom dette blir vedtatt med den ordlyden som er nå, vil det slå beina under synk-markedet i Norge, som Norge har brukt mange år på å bli store i. Music Norway har til og med hatt en egen utsending i USA for å bygge opp dette, og by:Larm har hatt dette på agendaen og brukt mye penger på å styrke synk-markedet. Norge har tatt en posisjon. Det blir hevdet at hvis ordlyden i § 21 femte ledd, blir stående som den står nå, vil man i prinsippet ta vekk hele forretningsmodellen til synk-industrien i Norge, og det er vel strengt tatt ikke meningen. Problemet er kun den presiseringen som ble gjort om hva lydfilm er. Jeg håper statsråden tar den bekymringen med seg og ser på om det kan gjøres noen endringer. Dette var noe komiteen ble gjort oppmerksom på etter at komiteen hadde gitt fra seg sin innstilling, så det er en oppfordring til statsråden om å se nærmere på den paragrafen.

Ellers blir det hevdet, og jeg er helt enig, at det vi vedtar i dag – åndsverkloven – er selve grunnmuren og det som sikrer at det skapes åndsverk, at det produseres åndsverk, at du og jeg kan få tilgang til åndsverk. Åndsverkloven er det som gjør at noen tør å ta den risikoen det er å løfte også kunst og kultur inn i framtiden, så det er en viktig lov vi har behandlet. Igjen vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for et veldig godt arbeid og et veldig godt samarbeid. Som sagt er jeg veldig glad for at vi har kommet fram til så stor enighet.

Marianne Haukland (H) []: Jeg regner med at alle sammen skjønner at det har vært en del vanskelige begreper for oss å sette seg inn i. Når det kommer til utfordringen som gjelder bl.a. § 21, og den bekymringen som ble tatt opp av både Geir Jørgen Bekkevold og Trond Giske fra talerstolen om unntaket i femte ledd, har vi i Høyre og regjeringsfraksjonen valgt å sette vår lit til de vurderingene som er gjort i proposisjonen. Vi forstår at det har blitt utarbeidet en del formuleringer på hva en lydfilm er. Jeg har fått flere e-poster der noen frykter at de skal miste rettighetene til masteren dersom det spilles inn på en lydfilm, for da er det lydfilmen som blir objektet, og ikke rettighetene, som da skal være knyttet til masteren.

En del av begrepsovergangen knyttet til at vi har modernisert åndsverkloven, gjør at det skaper veldig mye fortvilelse dersom man ikke forstår det riktig. Hvis det viser seg at § 21, slik den forstås i loven, får noen utilsiktede konsekvenser, håper jeg departementet kan se på den. Når jeg har lest gjennom loven – med alt mitt vett og all min forstand – forstår jeg det slik at lydopptaket som inkorporeres i en spillefilm, skal klareres med rettighetshaver på det tidspunktet det spilles inn i filmen. Dermed er det et unntak i loven for slik musikk som er spilt inn i en film, for det skal klareres med rettighetshaver. Det er noe rettighetshaver har enerett til: å kunne inngå en kontrakt, en avtale for bruk, når det tas inn i en film. Derfor skal det ikke betales vederlag gjennom Gramo, fordi det i så fall ville betydd et slags dobbelt vederlag, at man også fikk Gramo-vederlag, i tillegg til at det allerede var klarert.

Det var veldig mange detaljer for en stortingssal å sette seg inn i, men jeg ville bare påpeke at vi har vurdert dette spørsmålet, og vi har tillit til departementets vurdering i proposisjonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Forrige kapittel
Neste kapittel