Jan Bøhler (A) [10:07:48]: Jeg takker for svaret, men jeg synes det er skuffende at statsråden ikke svarer på spørsmålet. Det samme har gjentatt seg hver gang siden jeg første gang, i en interpellasjon i Stortinget i mai 2016, tok opp at dette var tatt ut som et mål for politiet, og at man også hadde tatt bort org.krim-seksjonene i sin daværende form i alle politidistriktene. Organisert kriminalitet-seksjonene ble lagt inn i større enheter, og de var redde for om det ville bli prioritert like høyt.

Vi har fått et stort faresignal: I 2014 ble 36 i Norge dømt for organisert kriminalitet etter den paragrafen. Da vi så på tallene i straffesaksregisteret før jul i fjor, var de nede i 11. Så det er grunn til bekymring. Det tok også Riksadvokaten og Kripos opp med justiskomiteen da vi nylig var på besøk der. Hvis statsråden ikke bekymrer seg for dette, blir jeg bekymret.

Jeg må spørre: Hva vil statsråden gjøre for å utvikle politiets arbeid her, slik at man kan ta i bruk spesialiserte metoder og komme inn på disse gjenglederne, som omgis av et trusselvelde, og forfølge hvitvaskingen og finne andre bevis når ingen vil vitne mot dem, for å rydde opp i dette gjengmiljøet?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:09:00]: Jeg tror det er veldig viktig at vi ikke henger oss opp i boksene som finnes på et organisasjonskart i Oslo politidistrikt. Jeg vet at det er noen som elsker å tegne slike kart og bokser, og som tror at det treffer kriminalitetsbildet. Det viktige er politikraften som ligger bak. Noen av stikkordene lå også i representantens spørsmål, nemlig at dette også er et spørsmål om hvitvasking. Det betyr at det kan være grunn til å se ulike typer kriminalitet i sammenheng. Men jeg vil forsikre representanten om at man ikke nedprioriterer gjengkriminaliteten. Man har fått økte ressurser, og man har organisert etterretningsvirksomheten på en ny måte, slik at den skal bli mer treffsikker.

Kriminalitetsbildet i dag er annerledes. Det er nye metoder og nye sosiale medier, og det er en bekymringsfull rekruttering blant de unge. Vi må se på alle deler, og jeg har tillit til at Oslo-politiet prioriterer den jobben.

Jan Bøhler (A) [10:10:02]: Jeg takker også for det svaret.

Jeg vil også ta opp at de gjengmiljøene vi nå ser i Oslo-området, har sterke internasjonale forbindelser – til Albania, København, Gøteborg, Malmø, Nederland, Pakistan osv. – som gir dem økt kriminell makt og økt mulighet til å hente inn «backing», som gjør dem farligere. Det gir dem muligheter for hvitvasking og muligheter for å drive en type virksomhet som er farligere for samfunnet. De opererer fra Oslo-området ut mot mange andre steder i landet. Jeg hører om unge som får store pengebeløp for å frakte noe av det de skal ha ut, narkotika og andre ting, langt av gårde fra Oslo.

Regjeringen har tidligere sagt, i stortingsmeldingen om globale sikkerhetsutfordringer, at organisert kriminalitet og terror er de to største truslene mot sikkerheten vår. Jeg vil spørre statsråden: Vil statsråden skape en nasjonal mobilisering for å stoppe den urovekkende utviklingen i gjengmiljøene som vi nå ser, og som har betydning for hele landet, og innser han at dette vil ta flere år, og at vi kan trenge en handlingsplan mot dette alvorlige problemet?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:11:08]: Siden denne regjeringen tiltrådte, har det blitt 2 300 flere stillinger i politiet enn det var under den forrige regjeringen. Det er ganske mange. Over 400 av disse stillingene har kommet til Oslo politidistrikt. Det betyr at det er en betydelig økning av politikraften ikke bare i Oslo, men over hele landet – hvis man sammenlikner med absolutt alle andre regjeringers innsats mot kriminalitet. Jeg er helt sikker på at når vi ser tilbake på historien, vil dette være en fantastisk satsing.

Men det er en grunn til at vi gjør det. Det er ikke for å bruke mest mulig penger. Det er fordi kriminalitetsbildet har endret seg – det har blitt tøffere og hardere. Vi prioriterer høyt, som sagt, det å slåss mot organisert kriminalitet og hvitvasking og det å gå etter pengene. Det vi, fra politisk hold, skal gjøre, er å gi dem de ressursene de trenger. Vi skal også sørge for at de har de lovhjemlene de trenger. På det området kan det godt hende at vi én gang til skal se om vi kan gi dem flere lovhjemler. Men ressurser har Oslo-politiet fått.

Lene Vågslid (A) [10:12:21]: Det er interessant å høyre forteljinga frå justisministeren om kor bra det står til med politidistrikta, særleg her i Oslo. Denne regjeringa har ei heilt eiga evne til å gje med den eine handa og ta med den andre. I dei siste vekene, i ljos av situasjonen i Oslo, har Kristin Aga frå Oslo politiforening sagt veldig tydeleg at ressurssituasjonen her i Oslo er slik at ein må ned med 200 stillingar i 2018. Så totalrekneskapen i Oslo politidistrikt er ikkje spesielt godtnår det gjeld det som justisministeren seier at han er oppteken av, nemleg politikrafta. Så mitt spørsmål til justisministeren er: Kvifor hadde ikkje justisministeren meir å kome med då han og statsministeren var på Stovner i førre veke, og korleis stiller justisministeren seg til dei bekymringane som kjem frå tillitsvalde og frå Oslo politiforening?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:13:16]: Vi lytter med stor interesse på det som politiets fagbevegelse sier, selv om de også sier nå at de kunne tenkt seg flere stillinger. Det aller viktigste er imidlertid at Oslo politidistrikt har fått over 400 nye stillinger mer enn det de fikk da representantens parti satt i regjering. Det er et faktum som man ikke kommer unna. Så kan man godt diskutere om det burde vært enda flere, men det er en historisk satsing på politiet, og det er en historisk satsing på bekjempelse av kriminalitet. Da undertegnede og statsministeren var oppe i Groruddalen, redegjorde politiet for de innsatsene de har tenkt å gjøre, med de 30 nye stillingene som settes inn i det området. Jeg synes det var en god redegjørelse, som gjør at vi kan få kontroll på kort sikt. Så må vi også jobbe på lang sikt for å hindre nyrekruttering til denne gjengen.

Jenny Klinge (Sp) [10:14:33]: Einar Aas, som var sjef for den tidlegare org.krim.-eininga i Oslo politidistrikt, åtvara mot omorganiseringa av denne eininga tilbake i 2016. Eg ønskjer at statsråden gjer greie for kva han meiner skal vere den langsiktige løysinga i Groruddalen og på Holmlia for å hindre utanforskap og gjengkriminalitet. Eg forventar eit svar som ikkje berre går på dei 30 nye stillingane til området, men som også inkluderer satsinga mot organisert kriminalitet i Oslo politidistrikt. Noko av det eg ønskjer å få svar på, er om statsråden er einig med Einar Aas i at noko har gått tapt gjennom omorganiseringa av org.krim.-eininga i Oslo politidistrikt. Einar Aas peiker m.a. på den tidlegare kontinuiteten dei hadde i arbeidet, og den gode kjennskapen dei hadde til folk i miljøet. Kva vil statsråden gjere for å sørgje for at slike rammer for det førebyggjande arbeidet blir bygde opp igjen?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:15:24]: Oslo politidistrikt prioriterer det forebyggende arbeidet veldig høyt. Jeg får om og om igjen spørsmål som angår den interne organiseringen i Oslo politidistrikt, hvilke bokser og hvilke rapporteringsrutiner som skal være der. Jeg mener det er en feil måte for Stortinget å drive justispolitikk på. Det vi skal sørge for, er at det er nok ressurser. Så skal vi sørge for at det er lovhjemler til å bekjempe kriminalitet, og så skal vi gi prioriteringer. Men vi skal ikke sitte i Stortinget og tegne rapporteringslinjer i Oslo politidistrikt – av flere grunner. For det første er det slik at det er politiet som er nærmest den kriminaliteten som er der, og som kan gjøre vurderinger. Det andre er at kriminalitetsbildet endrer seg så fort at Stortinget uansett vil sitte og se i bakspeilet og prøve å organisere seg i forhold til den kriminaliteten som en gang var. Derfor tror jeg det er viktig at vi lar politimesteren i Oslo ha sin egen organisering. Vi gir prioriteringene, og så vil jeg ikke gå inn i debatten mer enn det.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:16:37]: Situasjonen i Oslo er kritisk, og på mange måter er det også en situasjon som har vedvart over lang tid. Det at gjengkriminaliteten får lov til å utvikle seg, gjør at det begås alvorlig kriminalitet, og en ser også på rekrutteringen til gjenger at mange av ungdommene er ganske unge når de kommer inn i kriminalitet.

Jeg er enig i at Stortinget ikke skal detaljstyre. Jeg mener det er viktig at politiet til enhver tid må ha muligheten og fleksibiliteten til å prioritere der kriminaliteten virkelig brenner, der det er behov for mer ressurser. Samtidig overrasker det meg også at utviklingen har kunnet gå så langt, og derfor er mitt spørsmål til statsråden: Er han er fornøyd med alt nå? Hva er det egentlig justisministeren ønsker å bidra med for å få stoppet situasjonen? For slik jeg hører justisministeren nå, er han fornøyd med situasjonen og har full tillit til at det ikke trengs noe mer for å håndtere den kritiske situasjonen som tross alt er i Oslo.

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:17:38]: Hvis man ser utviklingen over tid, har utviklingen i Oslo vært god. Ungdomskriminaliteten var på vei ned. Det som har skjedd, og det har skjedd i løpet av det siste året, ifølge Oslo politidistrikt, er at man har sett en ny type ungdom i drift – som er bekymringsfullt – som har holdninger til politi og autoritet som man ikke har sett tidligere. Så er det viktig å understreke at noe av den utviklingen man ser, dessverre er utviklingstrekk man har sett i veldig mange europeiske storbyer. Det er et sammensatt problem, og derfor må det løses sammensatt. Men det er nesten ingen andre land som har byer som har lykkes ordentlig med å løse det, så vi må altså løse noe som ingen andre har lykkes med å løse før, nemlig å hindre at man får subkulturer av ungdom som faller helt utenfor. Jeg er villig til å prioritere det, og jeg er villig til å ta i bruk flere virkemidler – politiet, men også utdanning, barnevern og helse.

Marit Arnstad (Sp) [10:21:17]: Det at statsråden viser til at dette ikke er hans konstitusjonelle ansvar, illustrerer egentlig problemet på en veldig god måte. Statsrådene skylder på hverandre, og de ulike statlige sektorene og foretakene får lov til å fortsette med å konkurranseutsette og sentralisere viktig beredskap uten at noen i regjeringen, heller ikke beredskapsministeren, tar et overordnet ansvar. Derfor kan statsråder skylde på foretak og foretak på datterselskap, og derfor kan politiet overlate ansvar til det kommunale brannvesenet. Alle peker på hverandre, og ansvaret blir pulverisert. Dersom regjeringen også gjør det samme, oppleves det langt fra som trygg styring. Men det er altså én statsråd i regjeringen som heter beredskapsminister, og jeg vil gjerne høre hans syn på hvordan det står til med beredskapen – for noen må faktisk ha et overordnet blikk og ansvar.

Da er spørsmålet igjen: Er han fornøyd med beredskapen på helseområdet i Nord-Norge per dags dato? Ser han at når luftambulansen står, så nærmer det seg en beredskapskrise?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:22:18]: Jeg tror ingen fra regjeringen har sagt at de er fornøyd med situasjonen innenfor helseberedskapen i Nord-Norge. Jeg har heller ikke oppfattet at helseministeren prøver å skyve dette ansvaret over på en annen minister. Det som er beredskapsministerens ansvar på dette området, er å sørge for totalberedskapen. I akkurat denne akutte situasjonen handler det om å stille opp med de ressursene vi har mulighet til fra redningstjenestens side, og at Forsvaret gjør det samme.

Så må situasjonen løses. Det er en konflikt, og igjen: Det er en konflikt som løses av en annen minister under et annet ansvarsområde, og som han faktisk sitter og jobber med hver eneste dag. Så det vil uansett være uriktig av meg å gå inn på de tingene som skjer nå.

Ingvild Kjerkol (A) [10:23:21]: I forbindelse med utlysning av anbud på redningshelikopter for Sysselmannen på Svalbard, som ligger under statsrådens ansvarsområde, la man virksomhetsoverdragelse til grunn for å sikre kritisk personell, altså piloter og redningsmenn med lang erfaring, i fortsettelsen av denne kritiske tjenesten. Har statsråden noen tanker om hvorfor hans kollega helseministeren, som han deler ansvaret for totalberedskapen med, ikke har sikret kritisk personell til en kritisk tjeneste på samme måte som statsråden selv la opp til? Det var en tidligere statsråd, riktignok, men konstitusjonelt ansvar går videre til neste statsråd – man har vel en form for virksomhetsoverdragelse der også, vil jeg tro. Poenget er at det er viktig å sikre denne type kompetanse for en kritisk viktig tjeneste.

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:24:24]: Igjen: Helikopterservicen på Svalbard fungerer tilfredsstillende. Det er det som er mitt ansvar.

Jeg har ikke ansvar for de anbudsprosessene som har vært der oppe, men det er viktig å understreke at det ikke er noen ny situasjon at man har anbud på ambulanseflyvning. Det har man jo hatt ganske lenge.

Det er fortsatt ikke riktig for meg å gå inn og svare for hva helseministeren har gjort, og hvilke vurderinger han sitter og gjør akkurat i disse timer.

Nicholas Wilkinson (SV) [10:25:10]: Det har blitt en vane i denne regjeringen at statsråder skyver ansvar over på hverandre i krisesituasjoner, men det som står, er at statsråden, justisministeren, har ansvaret for samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som setter liv og helse i fare. Statsråden har samfunnssikkerhet som sitt konstitusjonelle område.

Ambulanseflykrisen i nord gjør at livsviktige ambulansefly står på bakken, fly som trengs for å sikre samfunnssikkerheten i krisetid. Piloter flykter fra tjenesten, og uke for uke tappes kompetanse fra ambulanseflyene. Helse Nord har inngått en avtale som er under all kritikk, med en stygg habilitetskonflikt på toppen. Privatisering og konkurranseutsetting truer kvaliteten. Styret er utnevnt av regjeringen, og regjeringen har det overordnede ansvaret. Uansett hva statsråden forsøker seg på nå, står det altså som hans konstitusjonelle område.

Vil statsråden ta ansvar for samfunnssikkerheten i Norge, eller mener virkelig statsråden at han ikke skal sikre samfunnssikkerheten?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:26:24]: Nå framstilles det som om det ikke er noen som jobber med det som skjer i Nord-Norge. Det er helt riktig at justisministeren har et beredskapsansvar. Det justisministeren også vet, er at helseministeren jobber med dette spørsmålet kontinuerlig, hele tiden, så det nytter ikke å framstille det som om ingen er interessert i det fordi det falt mellom to stoler. Det er altså ikke falt mellom to stoler, det ligger hos helseministeren, og han jobber med det hele tiden.

Den andre framstillingen som er feil, er at det er knyttet til konkurranseutsetting i seg selv. Dette er et område som har vært konkurranseutsatt i mange tiår, og som således ikke er knyttet til akkurat konkurranseutsetting. Men selvfølgelig har regjeringen et ansvar for det, og regjeringen jobber med spørsmålet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:27:16]: De siste dagene har vi sett hvordan regjeringen ikke har tatt ansvar for å sikre beredskap når det gjelder luftambulanse i Nord-Norge. Senterpartiet har gang etter gang advart mot det som nå skjer, for folk i Distrikts-Norge blør selvsagt ikke noe saktere enn folk i Oslo.

Sist uke, da jeg var i Finnmark, møtte jeg bl.a. Oddvar Jenssen, som driver hotell i Mehamn. Han har opplevd grov vold mot sine ansatte flere ganger. Han har da ringt politiet og håpet på å få hjelp, men svaret har vært: Vi kan ikke hjelpe deg, Oddvar Jenssen, du må ordne opp selv. Hva synes beredskapsministeren om at Finnmark-politiet ikke har blitt satt i stand til av regjeringen, av statsråden, å hjelpe folk når de opplever grov vold på sin arbeidsplass? Er det en situasjon som justis-, beredskaps- og innvandringsminister Tor Mikkel Vara kan leve med?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:28:17]: Leve med – det må jeg gjøre, uansett.

Det som er viktig å huske på her, er at politiet ikke er en ressurs som sitter og venter på én telefon. Politiet er ute og jobber med kriminalitet hver dag, og det vil alltid kunne oppstå hendelser som treffer hverandre. Så er det opp til den enkelte politimester å prioritere ressursene slik at de treffer. Det er mange ulike typer kriminalitet som skal håndteres av et politidistrikt. Det viktige som vi kan gjøre fra Justis- og beredskapsdepartementet, er å gi nok ressurser. Det er også slik at også politiet i Finnmark har fått økte ressurser.

Det vi kan gjøre når det gjelder responstid, er å måle responstiden i snitt. Det gjør vi. Det er ikke slik at responstiden for politiet ikke tilfredsstiller de kravene som har vært satt. Det er over stort, og det er i snitt, men det vil alltid kunne være enkelthendelser som jeg ikke kjenner til, hvor politiet har hatt flere oppgaver å løse samtidig.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:29:17]: Det som er betegnende for statsråd Varas svar i dag, er at han på en måte alltid skyver ansvaret fra seg. Det er Tor Mikkel Vara som har det øverste ansvaret for politiet i Norge, for beredskapen i Norge, for at folk skal føle seg trygge på at de får hjelp når alvorlig vold inntreffer.

Her har man opplevd voldsmenn flere ganger, man har ringt politiet – politiet har ikke hatt ressurser til å komme. Jeg kritiserer ikke Finnmark-politiet for det, for de har fått sine styringssignaler fra regjeringen, som har gjennomført en såkalt nærpolitireform. Men folk rundt omkring i landet opplever at det er det motsatte som skjer – eller som Oddvar Jenssen sier: Vi lurer jo på om det er vi selv som må være politi. Er det dette den nye politireformen betyr? Og han sier direkte når man snakker med ham: Vi må sørge for at vi har noen sterke menn i bygda som vi kan ringe til når det inntreffer voldsepisoder.

Er det noe Tor Mikkel Vara som ansvarlig statsråd kan leve med, at man i ulike bygdesamfunn rundt i Norge (presidenten klubber) kontakter sterke menn, for (presidenten klubber igjen) å rydde opp når politiet ikke klarer det?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:30:26]: Det framstilles som om det er en ny situasjon som har oppstått. Det har alltid vært – og har kunnet oppstå – situasjoner hvor politiets kapasitet er belastet til et punkt som gjør at noen andre oppgaver må vente. Det er ikke noe nytt.

Det som er nytt i Norge, er to ting. Det er at kriminaliteten er blitt annerledes, og – det andre som er nytt – at politiet har fått flere ressurser for å kunne møte den. Det har man også fått i distriktene.

Så vil man alltid kunne komme med enkelthistorier. De enkelthistoriene er jeg helt sikker på at jeg også kunne fortalt den gangen Senterpartiet satt i regjering. Jeg kan gå enda lenger tilbake og finne fram til enkeltepisoder – men det er ikke mulig for meg å ta stilling til enkeltepisoder eller å rykke ut ved enkelthendelser.

Marit Arnstad (Sp) [10:31:26]: Nå har statsråden i flere omganger stått og sagt at han enten ikke har ansvaret – det er en annen statsråd – eller han har frasagt seg ansvaret for det som skjer i politiet fordi det er politiets eget ansvar, eller han har skyldt på den rød-grønne regjeringen for mange år tilbake. Men vi står altså overfor en justis- og beredskapsminister som har ansvaret for totalberedskapen i Norge, og før eller siden må han også i Stortingets sal være villig til å ta sin del av ansvaret for den totalberedskapen.

Senterpartiet har nå fremmet et forslag om at en bør nedsette en totalberedskapskommisjon. Etter å ha hørt statsrådens svar i dag tror jeg det er et bedre forslag enn noen gang, at en fikk nedsatt en totalberedskapskommisjon som kunne ha en samlet gjennomgang av beredskapen i Norge. Synes statsråden det er en god idé?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:32:16]: Det forslaget må vi komme tilbake til.

Det som er viktig – og det er, tror jeg, utvilsomt lett å dokumentere – er at det ikke har vært satset så mye på politiet noen gang. Vi kan også demonstrere og vise til at beredskapen er blitt vesentlig bedre.

Så er det fortsatt sånn at det gjenstår viktige løft innen totalberedskapen. Viktige investeringsoppgaver står foran oss, bl.a. et nytt beredskapssenter, og vi skal få nye politihelikoptre. Alt dette er investeringer som er i gang, og som vil bedre det. Det betyr altså ikke at beredskapen er på topp, for da hadde vi ikke trengt å gjøre og iverksette det vi har iverksatt, men det tar en del tid fra en setter spaden i jorda til bygningen står der. Det tar en stund fra en har bestilt helikopteret, til en får det. Men jeg tror at denne regjeringen ikke har noe å skamme seg over når det gjelder å satse på politiet og bygge ut beredskapen.

Petter Eide (SV) [10:37:38]: Til dette med hvordan vi skal detaljstyre politiet: Jeg er selvfølgelig helt enig i at Stortinget skal være tilbakeholden med å detaljstyre hvor politiet skal jobbe. Det skal være på basis av en konkret politifaglig vurdering. Samtidig var det nettopp det regjeringspartiene gjorde den 5. april; de detaljstyrte at de skulle flytte flere politiressurser til lensmannsdistriktene. Det var ikke SV imot, men vi ville i tillegg få en balanse i dette regnskapet slik at politiressursene også i Oslo kunne styrkes. Vi kan altså ikke bruke som argument at vi ikke skal detaljstyre når det faktisk gjøres mot distriktene, men vi kan ikke detaljstyre det i Oslo.

Så jeg gjentar mitt spørsmål: Hvorfor ville ikke regjeringspartiene den 5. april være med på forslaget om å styrke politiressursene i Oslo?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:38:35]: Politiet i Oslo hadde fått styrket sine ressurser. De hadde faktisk ikke rukket å ansette alle de folkene de hadde fått penger til å ansette. Det tar litt tid, det kommer et nytt kull fra Politihøgskolen nå, veldig mange av dem blir ansatt i Oslo-politiet, og vi øker hastigheten på å gjøre det.

Men så er det, igjen, viktig å si at vi tildeler penger og ressurser i budsjettprosesser. Man må passe på at man ikke bruker de samme pengene om og om igjen. Én gang skal man bruke penger til å styrke Oslo, en annen gang til distriktene, en tredje gang skal man bruke pengene til økt kamp mot barneporno og overgrep mot barn. Derfor er det sånn at budsjettbehandlingen gjør seg best i budsjettet, der vi kan se alle tingene i sammenheng. Det viktige er at totalsummen øker med de pengene som kan brukes til politikraft, og det har den gjort hvert eneste år under denne regjeringen.

Olivia Corso Salles (SV) [10:39:35]: Når jeg ikke møter som vara til Stortinget, jobber jeg i barneverntjenesten og hos Barnevernvakten i Oslo. Jeg møter disse ungdommene. Dette er barn og ungdom på søken etter vennskap, fellesskap, tilhørighet. Kanskje har de med seg noen erfaringer fra barndommen. Jeg vil påstå at de er som ungdommer flest. Men for at de ikke skal havne på justisministerens bord, trenger vi et forebyggende løft. Politiet må ha ressurser til å prioritere samarbeid med lokale barneverntjenester, skoler, utekontakt og fritidsklubber, for det er kun slik vi kan fange opp disse barna og ungdommene i risiko.

Justisministeren har et ansvar for forebyggende arbeid i Oslos bydeler. Men hvordan vil justisministeren sikre at barn og ungdom blir fanget opp tidlig?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:40:20]: Jeg synes det var et veldig godt spørsmål, og jeg synes det er et veldig viktig spørsmål. Oslo-politiet har en egen forebyggende enhet som jobber systematisk. Det er også sånn at de 30 stillingene som skal plasseres ut i Groruddalen, vil jobbe veldig, veldig mye med forebyggende arbeid.

Så er jeg helt enig med representanten i én ting som er veldig viktig. Det er at vi helst ikke ønsker at disse tingene skal være et politiproblem, men de blir det. Det er opplagt slik at politiet noen ganger er de som må sette seg i førersetet når det gjelder forebygging, men de kan ikke gjøre jobben alene. Skolen har et ansvar, barnevernet har et ansvar, Oslo kommune har et ansvar, og jeg tror vi skal være helt prestisjeløse og helt fordomsfrie når det gjelder å se på om dette samarbeidet fungerer godt nok. Vi må også se om vi klarer å reagere raskt og hurtig nok overfor yngre i Oslo som er på vei til å havne i en kriminell løpebane.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [10:41:28]: Sannheten om den sittende regjeringen er at den svikter Groruddalen og Søndre Nordstrand. Regjeringen har vært en bremsekloss i satsingen i Groruddalen år etter år. På Politisk kvarter i dag hørte vi Fremskrittspartiets representant snakke mot egen regjering om hvorvidt Oslo burde ta imot flyktningene Fremskrittspartiets statsråder ber Oslo om hvert år. Representanten mente at Oslo skal takke nei til de flyktningene. Fremskrittspartiets statsråder i regjering sender brev til Oslo om hvert år og ber byen vår bosette.

På direkte spørsmål fra programlederen om hva Fremskrittspartiet, utenom innvandringsstopp, ser som de viktigste tiltakene regjeringen kan bidra med for at det skal føles trygt i alle deler av Oslo, og at gjengangerne i gjengene i Oslo kommer på rett spor, klarte ikke representanten å svare.

Så da går dette spørsmålet videre til statsråden. Hva mener statsråden er det viktigste tiltaket regjeringen kan bidra med for å løse utfordringene i Oslo?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:42:28]: Jeg har ikke hørt den debatten på Politisk kvarter og vil følgelig ikke kommentere den, og det er uansett ikke riktig.

Vi må gjøre ting på kort sikt, og vi må gjøre ting på lang sikt. På kort sikt er det politi og politikraft som er viktig, og det er nærvær av politi. Det skjer nå. Det har Oslo-politiet sagt at en skal prioritere, med 30 nye politistillinger som skal ut i Groruddalen. Det er den kortsiktige løsningen.

Så må vi over på lang sikt. Da er det ganske komplekse ting. Men det eneste viktige her, tror jeg, er å være helt ærlig når vi gjør denne analysen. Det betyr at vi ikke bør utelukke noen ting, heller ikke en diskusjon om innvandring. Også innvandring er en del av forståelsen av det problemet som er der. Denne regjeringen fører en restriktiv innvandringspolitikk for at innvandringen til Oslo skal være bærekraftig. Det tror jeg er veldig viktig for å klare å håndtere problemene også i Oslo, og det er det som derfor også ligger der som en del av målsettingen. Vi har nå de laveste asyltallene på over 20 år.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:47:30]: Takk for svaret. Internasjonalt samarbeid er absolutt viktig.

Men jeg viser også til at TV 2 i lang tid har avdekket flere saker om personer som har blitt dømt for overgrep i Norge, og som har reist til Thailand og Kambodsja. Det er bl.a. en sak der en person er dømt for gjentatte overgrep mot små barn i Norge. Han fikk seg nytt pass da han var ute på prøve, og dermed klarte han å reise til Thailand uten at noen fra kriminalomsorgen reagerte. Det er uholdbart. Jeg kan ikke forstå at justisministeren kan akseptere et system der en mann som har rømt fra forvaring etter gjentatte overgrep mot barn, som har innrømmet i intervjuet at han er pedofil, og som også innrømmet at han har rømt fra Norge til Thailand nettopp på grunn av det, skal få lov til å få et nytt pass for å kunne misbruke små barn.

Forgjengerne til justisministeren har uttalt at de vil endre lovverket sånn at man kan fratas passet i sånne tilfeller. Hva er status for det arbeidet, og når kan vi forvente en sak til Stortinget?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:48:30]: Jeg kan begynne med slutten: Jeg vet ikke hva status er for det arbeidet, når det kan ventes til Stortinget, og jeg kan heller ikke kommentere en enkeltsak, naturlig nok.

Men jeg synes de avsløringene og reportasjene som har vært på TV 2, er veldig, veldig interessante. Hvis jeg får lov til å knytte en kommentar til det, er det at vi frykter at det faktisk er politiarbeidet som avdekker overgrepssaker som har vært i mange år, at det – når det nå kommer flere og flere saker fram – ikke skyldes at det er flere saker, men at vi klarer å avdekke flere saker. Grunnen til at vi klarer å avdekke flere saker – hvis jeg får vende litt tilbake til det – er at man faktisk organiserer politiet på en ny måte. Det betyr at noen av politifolkene skal etterforske på nett. Det er en høyst spesialisert kompetanse, og det er viktig at man har enheter som lager gode faglige miljøer for det. Dette er faktisk en av de tingene som virker veldig bra med politireformen, nemlig at man får disse miljøene som avslører slike saker.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:49:37]: Jeg takker for svaret. Samtidig vil jeg understreke at dette er et arbeid som justisministeren bør prioritere høyt, og særlig med de reaksjonene som har vært fra regjeringa tidligere. En av utfordringene er at systemene ikke snakker sammen, slik som når en person som er prøveløslatt, klarer å få tak i et nytt pass – når det åpenbart burde dukket opp et rødt flagg i systemet som sa at denne personen ikke skal ha pass – og så kan reise, rømme fra Norge, for å begå overgrep mot sårbare barn.

Jeg skjønner at statsråden ikke kan gå inn i enkeltsaker, men hvis han holder seg til det prinsipielle: Er ikke statsråden enig i at en person som er pedofil og har begått gjentatte overgrep mot små barn, ikke bør få pass sånn at han kan reise ut og misbruke andre små barn?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:50:27]: Igjen: Jeg kan ikke gå inn på enkeltsaker, men jeg synes at slik representanten framstiller saken, er det grunn til bekymring – hvis det er noe annet enn systemsvikt.

Jeg tenker også at hvis det er skranker med hensyn til opplysninger mellom personer som er nødvendige for å forebygge og hindre nye overgrep, må vi absolutt gjøre noe med det. Da må vi komme tilbake til Stortinget med de lovhjemlene. Og det er jo slik – som representanten også påpeker – at både lovhjemler og kompetansespørsmålet er noe som er prioritert. Jeg vet at det var prioritert av mine forgjengere, og det ligger altså på mitt bord; jeg er bare ikke i stand til å si når sakene kommer til Stortinget.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:51:09]: Jeg skal ha respekt for at justisministeren ikke har oversikt over alle felt og alle saker med én gang – han har ikke sittet i stolen lenge – men mitt innledningsspørsmål var jo hva han ønsker å gjøre for å hindre at norske menn kan begå overgrep i utlandet. Det åpenbare for meg er iallfall å sette ned en skranke sånn at de som er i risikosonen – da snakker vi om de verste tilfellene, de som har begått gjentatte overgrep og blitt dømt gjentatte ganger – ikke får lov til å få et pass og reise til utlandet. Det er for meg veldig underlig.

Derfor stiller jeg heller bare spørsmålet: Er statsråden enig med meg i at gjengangere, personer som er dømt for gjentatte overgrep mot barn, ikke bør få pass sånn at de kan reise til utlandet?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:51:57]: Jeg synes spørsmålet er godt, jeg synes det er riktig å stille det, og jeg synes absolutt det er verdt å reflektere over. Men det er også grunn til å gå tilbake og sjekke hvilke lover og hjemler som gjelder for dette, og hva som er de ulike begrunnelsene. Vi må skille mellom det som er brudd på lovverket, hvor det er en politioppgave å avsløre det og hindre det, og det som er ting hvor vi må stramme inn lovverket. Jeg er villig til å se på begge deler, og jeg synes representanten stiller et godt spørsmål, som jeg tror det er viktig å ta med tilbake til departementet.

Karin Andersen (SV) [10:52:40]: Det er veldig alvorlige saker som vi nå snakker om. Det er riktig at politiet etter hvert har blitt bedre, men her har nok også media spilt en veldig stor rolle, i avsløringen av noen av de aller alvorligste sakene, bl.a. de som er omtalt som «Dark Room»-sakene.

Regjeringen er jo kjent for å være veldig snar og kjapp når det gjelder å fremme forslag som kan hindre asylsøkere i å få opphold i Norge – selv om de kan ha gode grunner. Men det virker som om regjeringen ikke er like kjapp på labben når det gjelder å få på plass et regelverk som kan hindre at nordmenn reiser til utlandet, ikke nødvendigvis for å emigrere, men rett og slett for å bedrive noen av de groveste overgrepene som vi kjenner til. Hva er grunnen til denne ulike prioriteringen?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:53:47]: Jeg tror det er viktig å skille mellom det som er en legitim asylsøknad og ikke er å begå noe kriminelt, og det som representanten sier vil være å reise ut for å begå en kriminell handling. Vi har ulike regelverk og ulike reaksjoner for det.

Jeg er helt enig i at vi snakker om noe av den mest alvorlige kriminaliteten som kan begås, og at media er viktig, ikke minst for å øke oppmerksomheten rundt disse sakene. Jeg synes det er viktig når politiet viser media at man avslører dette.

Så er det sånn at hvis vi vet at folk skal begå noe kriminelt, er det én ting, men spørsmålet er jo også: Hvor mye vet man om hva folk skal gjøre? Derfor må vi skille mellom det som er en politisak – folk som har gjort noe kriminelt – og den mistanken man har, og det forebyggingsarbeidet som skal gjøres.

På dette området tror jeg ikke det er så veldig stor uenighet, men vi må jobbe litt med å finne de virkemidlene som er riktige.

Per Espen Stoknes (MDG) [10:57:08]: I en rettsstat er maktfordelingsprinsippet viktig. Farida-saken har vært igjennom tre rettsinstanser, og en sårbar familie har vunnet alle ganger – mot staten. Så rettsstaten fungerer. Den lille, sårbare part har fremdeles en mulighet til å vinne fram, til og med mot staten. Men når staten har tapt, velger UNE, som er underlagt justisministeren, allikevel å opprettholde vedtaket som er dømt ugyldig.

Dette blir helt kafkask. Slik kan vi ikke ha det i Norge. En sårbar familie vinner over staten i tre rettsinstanser – uten at det påvirker hva staten beslutter til slutt. Vil justisministeren gjennom lov eller forskrift sikre at UNE følger intensjonen i de vedtakene som domstolene i Norge fatter? Eller er UNE hevet over Høyesterett?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:58:05]: Det UNE kan opplyse om, er at høyesterettsdommen innebar at UNE måtte behandle saken på nytt, i tråd med premissene i dommen. Høyesterett sa ikke at Farida og familien hennes måtte komme tilbake til Norge. Det er UNE som må behandle saken og trekke den konklusjonen som er riktig for dem.

Det er grunn til å minne om at det er mange enkeltsaker her, og man kan alltid diskutere hvordan de skal behandles. Men jeg vil minne om at Stortinget reduserte justisministerens mulighet til å gi retningslinjer for UNE – mot dette partiets og Høyres ønske – og sa at vi i mindre grad skal kunne gi retningslinjer. Man kan ikke både ha en kake og spise kaken. Man kan ikke både frata justisministeren muligheter til å gi retningslinjer og insistere på at han skal gjøre det.

Per Espen Stoknes (MDG) [10:58:59]: For bare en eller to timer siden var det igjen tre eksplosjoner i Kabul, ifølge Reuters nå nettopp. Vil justisministeren ta initiativ til å få en ny gjennomgang av faresituasjonsvurderingene for og returordningene til Afghanistan?

Statsråd Tor Mikkel Vara [10:59:16]: Det er UDI og UNE som behandler disse sakene. Jeg har ingen grunn til å tro at den landinfoen som ligger til grunn for vurderingen, er dårlig. Tvert imot er den høyt respektert internasjonalt, det er en anerkjent, god landinfo.

Situasjonen er forskjellig ulike steder i Afghanistan, og det gjør at man må ha ulike vurderinger fra sak til sak. Det er derfor dette er enkeltvedtak og ikke generelle vedtak. Jeg har ingen grunn til å tvile på at UNE gjør en god jobb, og at de har et godt beslutningsgrunnlag for de vedtakene de fatter.

Karin Andersen (SV) [11:00:00]: Først må justisministeren være oppmerksom på at Høyesterett har dømt UNE for et ulovlig vedtak. Det er ugyldig. Det andre er: De landvurderingene som UNE baserer seg på nå, handler ikke om Kabul. De handler om distriktet Jaghori i provinsen Ghazni og baserer seg på en avtale inngått mellom den islamistiske terroristorganisasjonen Taliban og lokale krigsherrer. Så denne saken omtales ikke bare som et forvaltningsmessig mytteri. Men er det virkelig slik at regjeringen og dens forvaltning går god for slike avtaler, og er det norsk politikk at det er Taliban som skal gi beskyttelse og trygghet til tvangsreturnerte småjenter og familier?

Statsråd Tor Mikkel Vara [11:01:10]: Det er ikke riktig av meg å kommentere utfallet av denne saken. Jeg legger til grunn at det nye vedtaket fra UNE – det er veldig viktig å huske på at det er det nye vedtaket – er truffet i tråd med de premissene som framkommer av høyesterettsdommen.

Det er altså slik at det er Stortinget som har det overordnede ansvaret for hvordan behandlingen skal skje. Stortinget har vedtatt en lov, det er gitt forskrifter, og man har delegert myndighet – først til UDI, som jeg kan gi retningslinjer til, og så til UNE, som jeg ikke kan gi retningslinjer til. Slik er organiseringen. Det er derfor ikke riktig å ta enkeltsaker her, selv om jeg skjønner at man kan ha et engasjement for enkeltmennesker i de enkelte sakene. Men dette er altså Stortingets måte å organisere denne jobben på.

Hadia Tajik (A) [11:06:28]: Statsråden snakkar om kor viktig det organiserte arbeidslivet er, men viser ikkje vilje til handling for å få organisasjonsgraden opp, og det er det eg etterlyser når ein ser at det har den typen dokumentert effekt at det har fått 75 000 fleire nordmenn inn i det organiserte arbeidslivet, med den betydninga det har for folk, arbeidsliv og samfunnsliv. Og når eg spør kva regjeringa vil gjera, er det jo kva regjeringa vil gjera, eg er interessert i, og ikkje kva organisasjonane kan gjera. Det er klart at dei òg kan bidra – det ventar eg òg av dei – men dette er ein spørjetime der regjeringa skal gjera greie for sine handlingar. Eg høyrer at dei skal snakka om det organiserte arbeidslivet og med det organiserte arbeidslivet, dei seier at dei skal involvera dei, men me ser jo at ein ikkje vektlegg deira meiningar. Det såg me i samband med endringane i arbeidsmiljøloven. Eg ventar å få høyra kva slags handlingar denne regjeringa har tenkt å setja i verk for å få organisasjonsgraden opp.

Statsråd Anniken Hauglie [11:07:29]: Det høres ut som om regjeringen har fjernet fagforeningsfradraget. Det har vi jo ikke. Fagforeningsfradraget eksisterer i aller høyeste grad, det lever i beste velgående, og det står fast også det vi har gjort over flere år. Så det har ikke vært noen endring i det.

Ja, jeg mener at noe av det som er viktig sett fra myndighetenes side, er nettopp å involvere organisasjonene og partene i spørsmål som er av betydning og viktighet for dem, og der de har særlig kompetanse og kunnskap som vil komme saken til gode. Det betyr ikke at alle vil være enig i alt alltid – det er ikke mulig å få til. Og dessuten: Det vi ofte ser, er også at det gjerne er stor uenighet mellom organisasjonene og partene i en del spørsmål. Da blir myndighetenes oppgave å klare å balansere de ulike hensynene slik at begge syn ivaretas på en god måte. Det mener jeg at vi har gjort, både innenfor akrim-samarbeidet, innenfor innleiespørsmålet og innenfor andre viktige områder som partene har vært opptatt av og engasjert i.

Arild Grande (A) [11:08:31]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til næringsministeren, for forskningsartikkelen viser også en klar sammenheng mellom organisasjonsgrad og produktivitet. Uten de rød-grønnes økning i fagforeningsfradraget ville organisasjonsdeltakelsen vært lavere, og bruttonasjonalproduktet for fastlandet så vel som produktiviteten ville ha vært lavere, hele 6 pst. lavere, eller 44 kr mindre per arbeidstime i hele 2017. Legger vi til grunn at dette gjelder for hele landet, ville Norge gått glipp av nær 170 mrd. kr. Regjeringen gjør det dyrere å være medlem i en fagforening, og organisasjonsgraden går ned. Følgelig kan vi anta at også produktiviteten vil rammes, noe vi allerede ser tydelig innen bygg og anlegg. Her står åpenbart ideologien i veien for fornuften. Hvordan kan en næringsminister sitte og se på at landet går glipp av disse pengene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:09:32]: I likhet med arbeidsministeren har heller ikke jeg lest artikkelen, så jeg vil gjerne lese den for å se om ikke minst den metodiske gjengivelsen som representanten har, er helt korrekt og presis.

Vi må skille her mellom hva som er vår oppgave som myndigheter, og hva som er organisasjonenes oppgave. Vår jobb som myndigheter er å gi et skattefradrag. Det gjør vi – vi gir en ekstra belønning til dem som organiserer seg, fordi det er viktig for norsk arbeidsliv. Og så er det å gjøre organisasjonene relevante. Og hvordan gjør vi det? Jo, gjennom å ha et trepartssamarbeid – ikke bare et ettpartssamarbeid med én organisasjon, men et trepartssamarbeid.

Så er paradokset i diskusjonen om organisasjonsgraden at selv om skattefradraget har økt og har stått på samme nivå under denne regjeringen, går organisasjonsgraden ned. Da ville jeg i hvert fall, hadde jeg vært i en av de store organisasjonene, stilt meg spørsmålet: Hvorfor er det sånn at et skattefradrag ikke er nok til å få opp organisasjonsgraden i f.eks. servicenæringen? Kan det ha noe med at skattefradrag alene ikke er avgjørende, at det er andre ting som trengs?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:10:47]: For fagbevegelsen er trygge og gode arbeidsplasser et mål og bedriftens økonomi et middel for å nå dette målet. For eierne er bedriftens økonomi et mål, mens involvering og trivsel blant arbeidstakerne er et middel. Lov- og avtaleverket for et velorganisert arbeidsliv har gitt fagbevegelsen både rettigheter og plikter. Dette har medvirket til en mer felles virkelighetsforståelse, noe som har ført til en mer konstruktiv håndtering av motsetninger mellom arbeid og kapital. Konsekvensen er større engasjement om forbedring og utvikling av bedriftene fra de ansattes side. Sjølstendige, faglig dyktige og engasjerte arbeidstakere skaper et arbeidsliv basert på tillit framfor kontroll, og dette er en avgjørende konkurransefordel og gir sjølsagt økt arbeidsproduktivitet.

Mitt spørsmål er: Ser statsråden fagbevegelsen som en nødvendig medspiller i dette arbeidet, og vil derfor statsråden gå aktivt ut og oppfordre til at flere fagorganiserer seg?

Statsråd Anniken Hauglie [11:11:45]: Det korte svaret på det spørsmålet er ja. Det er åpenbart at det er viktig for Norge at man har sterke organisasjoner, at man har likeverdige parter. Det har vært bra for norsk økonomi og det norske samfunn at man har sterke parter og sterke organisasjoner som tar et helhetlig samfunnsansvar. Det er det ingen uenighet om i denne sal. Vi er opptatt av det vi også, og vi har sett at det er bra. Det er også bakgrunnen for at regjeringen er opptatt av å legge til rette for et godt trepartssamarbeid, hvor vi involverer nettopp organisasjonene i spørsmål og saker som er av betydning for dem, men også for det norske samfunnet som helhet. Vi har en rekke eksempler på det, jeg nevnte noen i mitt forrige svar, på områder hvor vi involverer partene tett. Men så er det også sånn at partene ikke alltid er enige. Det kan også være uenighet mellom organisasjonene på arbeidstakersiden og kanskje også til og med på arbeidsgiversiden. Da er det myndighetenes oppgave å balansere de ulike hensynene.

Geir Pollestad (Sp) [11:17:02]: Saka handlar om minst 685 norske sjøfolk med familiar som kan risikera å mista jobben. Då må ein vita at dei tala som ein legg til grunn for eit vedtak som legg til rette for dette, er riktige.

Tala til Fartsområdeutvalet er fire år gamle, og så vidt eg veit, er dei baserte på tal dei har fått frå Color Line. Før ein spesialdesignar regelverk for eitt reiarlag, må det vera eit minstekrav at statsråden og departementet går inn og kvalitetssikrar desse tala, for det er mykje som står på spel. Det er fleire ting som er endra. Kronekursen er forskjellig frå den gongen. Stortinget har betra ordningane. Attraktivt kasinoregelverk er det ikkje teke omsyn til. Så mitt spørsmål er igjen: Vil statsråden føreta ei fornya kvalitetssikring av tala?

Statsråden Torbjørn Røe Isaksen [11:18:04]: Jeg har gått gjennom hele denne saken en gang til. Men det har aldri på noe tidspunkt vært slik at Næringsdepartementet – så vidt jeg vet, har det aldri skjedd i noen sak – går inn i en bedrift eller på en arbeidsplass og går detaljert gjennom regnskap, budsjetter, strategier og fremtidige vurderinger. Den typen næringspolitikk driver vi ikke i Norge og har ikke drevet med på mange, mange tiår.

Når vi skal se på den helhetlige maritime politikken for å ha sjøfolk, for å ha kompetansemiljøer, er vi nødt til å gjøre det – se helheten. Da kan vi ikke basere oss på et generelt prinsipp, på hvordan situasjonen er akkurat nå. Dette er en av de mest konkurranseutsatte næringene i verden. Det er enkelt å flagge skip – en ting er til Danmark, men man kan jo flagge dem til nær sagt hvor som helst i hele verden. Vi kan ikke basere oss på at akkurat nå har vi en gunstig kronekurs. Vi har styrket massivt ordningene for norske sjøfolk, satset stort på forskning, og vi foreslår også dette som en del av den helhetlige maritime politikken.

Terje Aasland (A) [11:19:24]: Jeg tror vi er helt avhengig av at vi får en ny vurdering av denne saken. Saken vokser, og jeg mener at med de argumentene og det svaret statsråden nå gir, ser saken stadig dårligere ut for regjeringen. Det er faktisk slik at en ikke helt kan beskrive hvordan den norske konkurransesituasjonen er nå, med det svaret som nå gis. Jeg mener at grunnlaget for beslutningen svikter. Konsekvensene for vanlige arbeidsfolk er dramatiske. Og det stopper jo ikke med 685 sjøfolk – det er ingen som kan sette et tall, det er jo rederiet selv som bestemmer når en endrer ordningen. Så det er egentlig ganske uforståelig at regjeringen ikke velger å hente inn mer kunnskap på nåværende tidspunkt, før en iverksetter forskriftsendringen.

Det er ingen skam å snu. Vil næringsministeren snu eller i hvert fall revurdere sitt synspunkt om å endre forskriften, basert på det som nå er situasjonen og konkurranseforholdene for norske rederier?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:20:31]: Som svart tidligere har jeg gått gjennom hele denne saken en gang til. Det er slik at vi ikke kan lage politikk basert bare på øyeblikksbilder. En viktig grunn til at Norge er konkurransedyktig akkurat nå på alle områder, er f.eks. kronekursen. Den kan svinge. Vi skal gjøre vårt, fra regjeringens side, for at vi ikke får en så høy kronekurs at vi spytter ut industriarbeidsplasser og konkurranseutsatte næringer, men den kan svinge.

Det betyr også, som jeg også har sagt, at det heller ikke er slik at vi går inn i enkeltbedrifter og vurderer deres regnskap, fremtidige planer eller noe slikt. Vi lager de overordnede rammene for konkurranse, og da må man se på dette som en del av en helhet. På den ene siden gjorde vi noe som de rød-grønne ikke gjorde, nemlig at vi styrket ordningene for sjøfolk i Norge, fikk flere skip inkludert, brukte mer penger på norske sjøfolk enn vi – så vidt jeg vet – har gjort noen gang. På den annen side hadde man denne endringen, basert på Fartsområdeutvalget, som sa at (presidenten klubber) i verste fall ville vi risikere 2 500 arbeidsplasser om vi ikke gjorde noe.

Lene Vågslid (A) [11:24:52]: Det er eit hovudproblem, og det er at justisministeren ikkje erkjenner at arbeidet med innhald, særleg dei siste fire åra, har vore fullstendig nedprioritert. Me har ei ABE-reform, som representantar for regjeringa seier ikkje skal ramme botnlinja eller gå ut over drift eller dei tilsette. Me i justiskomiteen har no besøkt fleire fengsel rundt omkring i landet som sjølvsagt gjev oss ei heilt anna forteljing: Dei kuttar i talet på tilsette, det er meir vald og trugslar mot tilsette og mellom dei innsette, og ein kuttar i program som verkar. Var det ein ting eg trudde Framstegspartiet var oppteke av, var det at dei som kjem ut av fengsel, er mindre kriminelle når dei kjem ut enn då dei kom inn. Det meiner eg òg høyrer saman med ein god offeromsorgspolitikk.

Mitt spørsmål til justisministeren er: Vil justisministeren garantere at kvar krone som var tenkt brukt i Nederland, som no skal avsluttast, vil bli brukt på å styrkje innhaldet i soninga, slik at me kan kome tilbake til å førebyggje ny kriminalitet innanfor murane?

Statsråd Tor Mikkel Vara [11:26:00]: Budsjettspørsmål hører hjemme i arbeidet med budsjettet. Hvilke kroner som skal brukes til hva, kommer vi tilbake til i forbindelse med budsjettet. Jeg tror det er fornuftig å ta budsjettspørsmål når man behandler helheten.

Det var nødvendig å gjøre betydelige grep med fengselsvesenet, som hadde fått en betydelig økning i køene under den forrige regjeringen. Prioritet nr. 1 var en stor ryddejobb for å få ned køene. Det har denne regjeringen lyktes med. Prioritet nr. 2 er å fornye en del av bygningene – det er mulig at vi må komme tilbake og gjøre noe med enda flere – slik at vi får et bedre innhold i fengslene. Det betyr ikke at det er et mål å nedprioritere innholdet, men det var presserende oppgaver som gjorde at det var flere ting vi måtte ta fatt i.

Innholdet er viktig, for det er viktig å klare å gi de innsatte et rehabiliteringstilbud som gjør at de ikke forblir kriminelle og kommer tilbake i fengsel igjen. Men det er for regjeringen en stor jobb med hele denne sektoren.