Stortinget - Møte onsdag den 9. mai 2018

Dato: 09.05.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:27:06]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmål 2, fra representanten Solfrid Lerbrekk til samferdselsministeren, vil bli tatt opp av representanten Eirik Faret Sakariassen.

Spørsmål 7, fra representanten Kari Henriksen til fiskeriministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 1

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: «Norge har sammen med Island og Liechtenstein sendt en felles kommentar til EU-kommisjonens forslag om å gi EUs finanstilsyn økt myndighet, der man slår fast at forslaget kan «reise kompliserte forfatningsmessige og politiske spørsmål som er utfordrende å løse».

Vil regjeringen gå mot økt suverenitetsoverføring til ESA eller EUs finanstilsyn, og vil et eventuelt vedtak i EU om ytterligere myndighet og oppgaver for EUs finanstilsyn bli lagt frem for Stortinget som egen sak?»

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Siv Jensen []: Norges tilknytning til de europeiske finanstilsynsorganene for bank, verdipapir og forsikring – EBA, ESMA og EIOPA – ble etablert ved politisk enighet høsten 2014 og iverksatt ved beslutninger i EØS-komiteen høsten 2016. Finanstilsynet deltar fullt ut som medlem i tilsynsorganene, men uten å votere. Vår erfaring med Finanstilsynets deltakelse i de tre organene har vært god. EØS-avtalen har høy verdi for det norske finansmarkedet.

EU ser nå på en revisjon av bl.a. styringsstrukturen i tilsynsorganene. Jeg vil presisere at løsningen ikke er klar. Et forslag til revisjon fra Europakommisjonen er under behandling i Europaparlamentet og Rådet. Det har vært omfattende politisk diskusjon i EU om forslaget, bl.a. om de samme hensynene som Norge, Island og Liechtenstein har lagt vekt på i høringssvarene som er sendt.

Norge har i tillegg til å delta i felles høringssvar fra EØS/EFTA-statene også gitt innspill bilateralt. I våre høringssvar har vi lagt vekt på å bevare den balanserte løsningen som EØS/EFTA-statene har i deltakelsen i de tre europeiske finanstilsynsbyråene. Det er viktig at Finanstilsynet kan delta i diskusjoner i EBA, ESMA og EIOPA, slik det er etablert en ordning for i dag. Vi mener også det er viktig at tilsynet med finansmarkedene primært forankres nasjonalt, hvor kunnskapen om markedet er størst. Samtidig er en felles europeisk koordinering av hvilke prinsipper for tilsynet som skal gjelde, positivt.

Vi vil videreføre gode løsninger for norsk tilknytning til de europeiske finanstilsynene. Vi kan ikke fristille oss fra den utviklingen som skjer på finansområdet i EU. For å legge til rette for velfungerende norske finans- og kapitalmarkeder må vi derfor finne løsninger innenfor EØS som legger til rette for norsk deltakelse i tilsynsorganene innenfor våre rettslige rammer. Jeg gir i møter med mine kollegaer i EU uttrykk for disse synspunktene.

Regjeringen vil fortsette å fremme norske synspunkter i den pågående revisjonen. Når det er klart hvordan endringsforslagene blir vedtatt i EU, vil vi vurdere hvilke steg som er nødvendige for å ivareta norske interesser, og at en eventuell revidert løsning får en god forankring i Stortinget.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Nå er det snart to år siden Stortinget hastebehandlet en sak om tilknytning til EUs finanstilsyn, der det norske finanstilsynet ble underlagt EU, og en lagde en modell med en kopiløsning, der én ansatt i ESA skal kopiere vedtak fra EU – en ren omgåelse av den norske grunnloven.

Den gangen forsøkte finansministeren å avdramatisere hva som ble gjort. Nå går det norske innspill fra Norge til EU der en advarer mot å gi EUs finanstilsyn økt makt. Da er spørsmålet hva slags løsning som vil være aktuell for Norge dersom forslagene fra Kommisjonen får gjennomslag. Er det aktuelt for Norge å si nei til en utvidet makt til EUs finanstilsyn, eller vil en bare følge med på ferden, i finansministerens øyne?

Statsråd Siv Jensen []: Det er riktig at det er to år siden dette kom på plass. Det er også riktig at et stort flertall i Stortinget sluttet seg til dette. Det ble også påstått fra representanten Gjelsviks parti – det ble i hvert fall skapt et inntrykk av det – at hele Finanstilsynet skulle rykkes opp med roten og flytte ut av Norge. Det tror jeg alle som følger med i den offentlige løpende debatt, ser ikke er tilfellet. Vi har et aktivt og tilstedeværende finanstilsyn her som gjør en god jobb på vegne av norske forbrukere og på vegne av norske finansinstitusjoner.

Når det gjelder EU, snakker jo heller ikke de med én tunge i dette spørsmålet. Det pågår, som jeg sa i mitt forrige svar, betydelige diskusjoner mellom landene og fra vår side inn mot EU. Så spørsmålet er på ingen måte klart, og så lenge det ikke er klart hva som eventuelt blir utfallet av de pågående diskusjonene i EU, er det vanskelig for meg å kommentere hva vi vil gjøre. Men det jeg kan forsikre om, som jeg også sa, er at vi vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det som Stortinget gjorde for to år siden, var å underlegge det norske finanstilsynet EUs beslutninger, og nå ligger det altså på bordet forslag fra EU-kommisjonen om at dette skal gå videre – akkurat det samme som Senterpartiet advarte mot den gangen. EUs finanstilsyn skal, hvis EU-kommisjonens forslag får flertall, få større mulighet til å gripe inn, mekle og fatte vedtak ved uenighet mellom nasjonale tilsyn. I motsetning til dagens regler åpner en også for at EUs finanstilsyn kan involvere seg i tvister på eget initiativ, og verdipapirtilsynet foreslås å få direkte myndighet på flere områder knyttet til kapitalmarkedsunionen.

Mitt konkrete spørsmål til finansministeren er: Er det aktuelt – ja eller nei – for Norge å godta økt suverenitetsoverføring til EUs finanstilsyn? Og hvis ikke: Hvilke løsninger vil en konkret fremme?

Statsråd Siv Jensen []: Senterpartiet advarer mot så mangt, så jeg tror vi skal forholde oss til hva denne saken dreier seg om, og hva den ikke dreier seg om. Den dreier seg først og fremst om at EØS-avtalen er viktig for det norske finansmarkedet. Det er viktig at vi har gode, integrerte løsninger, all den tid dette er et stort og viktig marked for norske aktører, og at vi har en fornuftig avklaring på arbeidsfordelingen mellom oss.

Så ber representanten meg om å forskuttere utfallet av noe vi ikke kjenner. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Det jeg snarere tvert imot kommer til å gjøre, er det jeg allerede gjør, nemlig å fortsette å gi uttrykk for våre klare synspunkter i denne saken, sammen med Liechtenstein og Island.

Og så, som jeg har sagt nå to ganger: Det er ikke slik at EU snakker med én stemme her. Det er betydelig uenighet om dette. Derfor antar jeg også at de synspunktene som Norge fremfører i denne saken, blir hørt.

Spørsmål 2

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Solfrid Lerbrekk til samferdselsministeren, vil bli tatt opp av representanten Eirik Faret Sakariassen.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren:

«Ålgårdbanen har et potensial på flere hundre tusen personreiser årlig. Banen er et togprosjekt som vil gi tusenvis av pendlere på Nord-Jæren en lettere hverdag.

Når vil regjeringen ta nødvendige grep for å gjenåpne Ålgårdbanen?»

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: La meg litt overordnet aller først få takke for spørsmålet og så peke på at vi har prioritert opp jernbanen betydelig. Det har vært en del av hovedsatsingen vår innenfor samferdsel. I vår Nasjonal transportplan ligger det en kraftig økning i både investering i og vedlikehold av jernbanen, dermed en fortsettelse av den utviklingen som har vært de siste fire årene.

Det har også kommet Jærbanen til gode. Det er nå flere avganger på Sørlandsbanen og Jærbanen enn før, og det er gjort utbedringer på strekningen som har gjort at kapasiteten og komforten for de reisende har økt. Bevilgningene til vedlikehold har gjort at en bl.a. har kunnet bytte ut kontaktledningsnettet på Jærbanen, som var rundt 60 år gammelt, og vi har også fått byttet ut viktige bruer nær Eigersund, som gjør at jernbanen blir mer forutsigbar, men også at flomfaren i Eigersund har blitt redusert.

Når det gjelder utvikling av Jærbanen ytterligere, er det planlagt å jobbe med planavklaringer, som kommunedelplanen på strekningen Sandnes–Nærbø, i den første perioden og med reguleringsplaner i slutten av perioden. Jeg har mye dialog med lokale ordførere som varsler til meg at de innser den framdriften, men det er viktig at vi får avklart trasévalg tidlig for å kunne fjerne båndlegging av areal. Vi har i Jernbanedirektoratets utkast til handlingsprogram også lagt opp til å etablere flere krysningsspor, som bl.a. betyr at en kan få kvartersavgang til Ganddal. Det handlingsprogrammet er nå på høring, med høringsfrist 22. juni 2018. Jeg nevner dette fordi Jærbanen er hovedtraseen for jernbanen på Jæren, og sånn vil det fortsatt være.

Derimot ble persontrafikk på Ålgårdbanen nedlagt i 1955, for rundt 60 år siden. Banen fikk da status som sidespor året etterpå. Godstrafikk på strekningen Foss–Eikeland til Ålgård ble innstilt i 1988, så det er lenge siden det faktisk har gått tog i rute eller med oppdrag på den strekningen. Noe av banestrekningen ble brukt til transport av betongelement fram til ca. år 2000 – altså ingenting de siste nesten 20 årene.

Vi har tidligere bedt Jernbaneverket gjennomføre utredninger og vurdere muligheter for å kunne gjenåpne for trafikk på Ålgårdbanen. De svarene vi har fått, viser at dette er spor som mer eller mindre er verdiløse i den tekniske standen de er i i dag. Det betyr at en mer eller mindre må bygge opp hele banen på ny, ergo er det store investeringer. Det er ikke sånn som den opprinnelige spørsmålsstilleren påsto i Stavanger Aftenblad i går, at sporene ligger der, det er bare å ta dem i bruk. En må bygge opp igjen fra fundamentet. Da snakker en sannsynligvis om 1 mrd. kr i investeringer eller mer.

Derfor har vår tilnærming vært at vi heller må se på de banene som en i realiteten ikke kommer til å bruke på en stund, og se på om en kan gjøre dem til turområder og lignende. Det gjelder spørsmål om strekninger i Trøndelag, og jeg mener også at Ålgårdbanen egentlig er godt egnet til å vurderes som en turstrekning mer enn en jernbanestrekning på kort sikt.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Jeg må si at svaret i stor grad er en forklaring av hva man har gjort på Jærbanen. Det viktigste løftet for Jærbanen var jo det dobbeltsporet som kom på plass under den rød-grønne regjeringen. Men for å komme tilbake til Ålgårdbanen, som spørsmålet handler om, sier statsråden at det vil komme opp i 1 mrd. kr. Det tallgrunnlaget har ikke jeg sett. De tallene jeg har sett, sier at en vil komme omtrent rundt 750 mill. kr. Det den opprinnelige spørsmålsstilleren nok uttalte seg om, var nettopp det at man selvfølgelig ikke kan bruke de skinnene som ligger der nå, men man kan bruke traseen. Det gjør at man vil kunne regulere dette mye enklere, uten ekspropriasjon, som jeg regner med at statsråden ville vært bekymret over.

Spørsmålet er: Når man vet dette, når det ligger en strekning som man kan ta i bruk, og man vet at flere hundretusen reisende årlig vil kunne bruke det, hva er grunnlaget for ikke å si ja?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: For det første brukte jeg hoveddelen av svaret mitt på Ålgårdbanen, men det er viktig å peke på at vi satser kraftig på jernbanen generelt og Jærbanen spesielt. Det er der det aller største potensialet er. Man snakker altså om millioner av reisende på Jærbanen kontra kanskje 100 000 på Ålgårdbanen, som representanten her tar opp. Det er da det er viktig at vi ikke mister fokus på hvor den største gevinsten er, og at vi fortsetter arbeidet og bruker pengene der en får størst nytte.

Når en har en jernbanestrekning som i praksis har ligget brakk i mange tiår, og så plutselig tror at den skal løse utfordringene, mener jeg det ikke er riktig. Når en må bygge alt fra bunnen av, betyr det at å sørge for at dette heller blir et turområde i de nærmeste årene, gir større samfunnsnytte. Men det er riktig at traseen ligger der. Om en f.eks. sier at dette skal bli et turområde, en sykkelvei, betyr ikke det at en mister kontroll over traseen hvis en i framtiden ser at potensialet for jernbanen er større, at vi har gjort det vi skal på Jærbanen, og dermed kan begynne å kikke på andre strekninger. Men jeg vil ikke prioritere vekk Jærbanen. Det er det jeg prøver å kommunisere.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Det vil selvsagt ikke verken SV eller jeg heller, men statsråden kommer med tall som framstår for meg som uriktige, både når det kommer til kostnad, og når det kommer til antall reisende. For jeg står her med den siste rapporten som er utarbeidet om markedsgrunnlaget for Ålgårdbanen, og den sier ikke ca. 100 000. Den sier ca. 600 000 reiser årlig. Derfor framstår det som om samferdselsministeren er opptatt av å snakke kostnaden opp og reisegrunnlaget ned.

Dette er jo i dag noe som brukes til tur. Man kan reise på dresintur langs Ålgårdbanen i både den ene og den andre retningen, og det regner jeg med at statsråden har gjort. Det har i hvert fall jeg gjort. Når vi vet det, mener jeg at det ligger godt til rette for å reetablere Ålgårdbanen og gi en lettere hverdag for folk flest. Er ikke statsråden enig i at det ville vært klokt?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Hele poenget med regjeringens samferdselspolitikk er å gi folk bedre reisemuligheter, større fleksibilitet og dermed legge til rette for både bil, buss, tog, sykkel, fly og båt på en langt bedre måte enn det som en har sett tidligere. Jeg understreker igjen at det er riktig at det foreligger utredninger. I den siste utredningen som er blitt gjort, var anslaget fra Jernbaneverket at kostnaden for å gjøre Ålgårdbanen driftsklar var rundt 750 mill. kr. Men når en gjør vurderinger basert på det som en samtidig ser at en trenger, anslår en at det er sannsynligvis minstemålet. Derfor er det grunnlag for å si at vi vil i hvert fall måtte kunne bruke 1 mrd. kr eller mer for å få dette til å bli en fungerende strekning.

Det er også andre kollektivløsninger i området. Vi skal nå framforhandle en byvekstavtale med Nord-Jæren, der det ikke er bare jernbane eller ingenting, men det finnes faktisk også et godt busstilbud. Derfor mener jeg igjen at det ville være feil å sette av 1 mrd. kr eller mer til å oppgradere Ålgårdbanen når en har bedre tilbud, samtidig som vi vet at jernbanen på Jærbanen kan gjøre langt mer. Da er det best mulig bruk av pengene å prioritere der vi har satsingene allerede.

Spørsmål 3

Karin Andersen (SV) []: «Regjeringen har bestemt at nytt regjeringskvartal skal huse mange departement. Det legger uønskede begrensninger på areal til ansattes arbeidsmiljø og oppgaveløsning. Forskning bl.a. fra Arbeidstilsynet viser at det valgte arbeidsplasskonseptet kan gi økt sykefravær og svekket samarbeid og effektivitet. Ansattes innspill er ikke hensyntatt.

Hvorfor overser regjeringen forskning og gambler med dårligere arbeidsmiljø, mindre effektiv statsforvaltning og mer sykefravær og utstøting?»

Statsråd Monica Mæland []: Regjeringen legger til grunn at alle departementene, unntatt Forsvarsdepartementet, skal samles i regjeringskvartalet. Dette er ingen ny tanke. En slik samling har vært ønsket siden departementene flyttet inn på Hammersborg i 1880-årene.

Vi vil ha et regjeringskvartal som i et langtidsperspektiv er et effektivt og velfungerende departementsfellesskap med nødvendig sikkerhet. Dette innebærer fleksibilitet med hensyn til kapasitet og endringer i departementsstrukturen. Regjeringskvartalet må også bygges for fleksibilitet for arbeidsformer, teknologisk utvikling og digitalisering – som vil ha betydning for hvordan vi jobber framover. Det skal bli gode arbeidsplasser. Vi har en høy miljøstandard i prosjektet. Regjeringskvartalet skal gi et godt bymiljø, som skal være representativt, tilgjengelig og trygt.

Vi er opptatt av helheten når vi gjenreiser regjeringskvartalet. Når vi har valgt aktivitetsbaserte arbeidsplasser, er det fordi det er en løsning som gir god balanse mellom departementenes langsiktige behov, kostnader og miljøkonsekvenser.

Vi har sett på hva forskningen sier. Det er vanskelig å sammenlikne kontorløsninger i ulike land og mellom ulike bransjer. Vi har fått utført en omfattende litteraturstudie som viser at forskningen ikke entydig sier at én type kontorløsning er bedre enn en annen.

De ansatte har deltatt i utformingen av arbeidsplasskonseptet. Vi har opplevd engasjerte medarbeidere. Vi har hatt en prosess med involvering og informasjon. Vi har både snakket med og hørt på innspillene fra de ansatte. Når det gjelder beslutningen om arbeidsplasskonseptet, har vi veid ulike hensyn mot hverandre. Et viktig hensyn er å sikre gode arbeidsforhold til en akseptabel kostnad. Statsbygg har f.eks. beregnet at fast plass til alle ansatte og 50 pst. cellekontorer ville krevd ca. 20 000 m2 ekstra til en merkostnad på rundt 1,5 mrd. kr. Større areal ville bety en større belastning for byen og bymiljøet, økte investeringskostnader og økte driftskostnader. Og ikke minst representerer bygging og drift av 20 000 m2 ekstra en betydelig miljøbelastning.

Vi har fastsatt en arealnorm på 23 m2 BTA per ansatt. Vår arealnorm er noe høyere enn tilsvarende norm for departementsbygg i en del andre europeiske land. Vi har altså ikke lagt opp til veldig knappe arealer til arbeidsplassene. For eksempel ligger vi et godt stykke over de normer som Arbeidstilsynet anbefaler, jf. arbeidsplassforskriften.

Departementene har stor grad av fleksibilitet ved utnyttelsen av arealet. Vi har lagt opp til to hovedalternativer – enten at den ansatte ikke har fast plass, men har gode valgmuligheter, eller at ansatte har faste plasser i åpent kontorlandskap, men med færre valgmuligheter utover den faste plassen.

Karin Andersen (SV) []: Det statsråden sier nå, avslører jo at denne måten å tenke på er en ren sparereform. Man har latt seg føre av en tanke, som tydeligvis er fra 1880, om at alle departementer må samles. Det legger veldig negative begrensninger både på arbeidsmiljøet og på byplanen. Det er ikke nødvendigvis positivt at alt skal presses inn på den samme tomta.

Det er helt umulig å forstå at noen kan konkludere slik på bakgrunn av den arbeidsmiljøforskningen som jeg har hatt tilgjengelig, og som regjeringen sjøl har vist til at den har brukt. For den konkluderer jo ganske entydig med at dette kan gi effektivitetstap og store problemer for de ansatte, også fordi statlig virksomhet er spesiell og krever svært stor nøyaktighet – også ved håndtering av taushetsbelagt informasjon. Hvordan forholder man seg til taushetsbelagt informasjon i åpent kontorlandskap?

Statsråd Monica Mæland []: For det første er det ikke riktig at økonomi har vært det eneste avgjørende. Det å plassere alle departementer, unntatt Forsvarsdepartementet, i ett regjeringskvartal har mange positive sider ved seg. Det handler om byutvikling, miljø, effektivitet, og ikke minst handler det om sikkerhet. Så alle gode råd som har vært innhentet, peker på at departementene bør samles i ett kvartal. Den beslutningen har regjeringen tatt på bakgrunn av en total og grundig vurdering utført av folk som har kompetanse på det området.

Så er statens virksomhet spesiell – men faktisk ikke så spesiell. Taushetsbelagt informasjon behandles både i privat og i offentlig sektor. Jeg er bl.a. kjent med at et rød-grønt byråd i Bergen planlegger å få akkurat den samme måten å jobbe på i rådhuset, der man i aller høyeste grad jobber med taushetsbelagt informasjon. Det at man har cellekontorer og rom tilgjengelig, gjør selvfølgelig at man kan håndtere dette.

Karin Andersen (SV) []: Når forskningen viser at effektiviteten kan gå ned, er det veldig alvorlig, for det at statens arbeid skal utføres effektivt, er viktig.

Men staten har også et ansvar for at seniorer skal stå lenge, og at folk med funksjonsnedsettelser og helseproblemer også skal kunne jobbe i staten. I et åpent kontorlandskap skal man altså ikke ha en fast arbeidsplass, man skal gå med pappesken under den ene armen og pc-en under den andre og jakte på et sted å sitte – til man er 70 år. Jeg tror det hadde vært klokt av regjeringen å tenke nytt om dette. For det må vel være meningen at det skal være mulig å jobbe i staten også for dem som ikke er de aller sprekeste, og for dem som ikke takler støy rundt seg når de skal utføre svært kompliserte og vanskelige arbeidsoppgaver. De institusjonene som har forsøkt dette konseptet før, har jo stort sett måttet gå bort fra det fordi det har virket svært negativt inn på arbeidsmiljøet.

Statsråd Monica Mæland []: Det siste er jeg uenig i. Det er veldig mange, også i private virksomheter, som opplever dette som gode løsninger. Men det er ikke sånn at alle, uavhengig av funksjonsevne og alder, må velge ikke å ha fast plass. Man kan velge å ha fast kontorplass. Da har man mindre valgmulighet til annen type fleksibilitet.

Men vi må ta noen valg. Det må totalt sett være en god løsning for de ansatte, for byen, for miljøet og ikke minst for sikkerheten. De hensynene har vi ivaretatt.

Spørsmål 4

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg vil stille spørsmål til helseministeren:

«Styret i Helse Sør-Øst har nylig valgt å skrinlegge det som skulle bli et nytt, felles radiologisystem for alle sykehusene. De direkte kostnadene hittil har vært over 220 millioner kroner. I tillegg kommer tidsforbruk hos ansatte som har prøvd å få systemet til å fungere etter hensikten. Det er Sykehuset Innlandet som har vært pilot og som har tatt kostnader ved dette.

Vil statsråden sørge for at disse utgiftene refunderes Sykehuset Innlandet slik at det ikke går ut over pasienttilbudet?»

Statsråd Bent Høie []: Styret i Helse Sør-Øst har vurdert at det ikke er tilrådelig å gå videre med innføringen av den regionale radiologiløsningen, og har besluttet å avbestille videre leveranser fra Carestream Health. Dette er basert på både erfaringene så langt, pilotprosjektet ved Sykehuset Innlandet og at en ikke har lykkes med å etablere et regionalt standardisert oppsett for en regional radiologiløsning.

Det er beklagelig at innføringen av en felles IKT-løsning for radiologi i regionen nå stoppes. Helse Sør-Øst har hatt store utfordringer på IKT-området det siste året. Jeg har imidlertid oppfattet at Helse Sør-Øst har grepet fatt i dette og bl.a. gjort endringer i sin organisering av IKT-området. Det er flere helseforetak som har behov for en ny IKT-løsning for radiologi i regionen, og det er fortsatt et mål at radiologisk informasjon skal kunne deles elektronisk mellom foretakene i regionen. Dette er viktig for at helsepersonell ved sykehusene enkelt skal få tilgang til denne informasjonen, inkludert bilder, uansett hvilket sykehus pasienten kommer til.

Styret i Helse Sør-Øst har besluttet at Oslo universitetssykehus gis i oppdrag å anskaffe en radiologiløsning som dekker foretakets behov. Samtidig skal denne avtalen kunne benyttes av de øvrige helseforetakene i regionen. I tillegg skal det anskaffes en kommunikasjonsløsning som gjør at radiologisk informasjon kan deles mellom sykehusene i regionen.

Styret i Helse Sør-Øst vedtok i 2013 et budsjett på 478 mill. kr til innføring av et regionalt IKT-system for radiologi. Ved utgangen av 2017 er det brukt 221 mill. kr på innføringsprosjektet ved Sykehuset Innlandet og øvrige regionale aktiviteter. Beløpet inkluderer ikke mottakskostnader i helseforetakene, som f.eks. opplæring. Det er, sånn jeg oppfatter det, for tidlig å si noe om de totale kostnadene knyttet til beslutningen om å stoppe videre innføring av radiologiløsningen, men det foreløpige anslaget ligger på om lag 114 mill. kr. Det vil i tillegg påløpe et mindre avbestillingsgebyr. Dette er mye penger, og et sånt tap er sterkt beklagelig. Det har vært en krevende situasjon for Sykehuset Innlandet, og Helse Sør-Øst har gitt helseforetaket en økonomisk kompensasjon for dette. Den økonomiske kompensasjonen er basert på en helhetlig vurdering av helseforetakets samlede kostnader for å dekke merkostnader i leveranseprosjektet og for å ivareta pasientsikkerheten.

Rigmor Aasrud (A) []: Jeg takker for svaret. Da tror jeg at jeg vil være direkte og spørre statsråden: Hvor mye av Sykehuset Innlandets kostnader er kompensert, og hvor mye skal tas av pasientbehandlingen i Innlandet?

Statsråd Bent Høie []: Basert på den framlagte informasjonen gikk det et brev fra Helse Sør-Øst til Sykehuset Innlandet 27. april i år. Der framkommer det at basert på framlagt informasjon fra Sykehuset Innlandet HF vurderes det at helseforetaket har hatt merkostnader i forbindelse med sitt bidrag til leveranseprosjektet og i ordinær drift for å ivareta kravet til pasientsikkerheten. Helse Sør-Øst tildeler Sykehuset Innlandet helseforetak 26 mill. kr i inntektsstøtte, hvorav 11 mill. kr er knyttet til leveranseprosjektet, og 15 mill. kr skyldes merkostnader i driften i 2017 og 2018.

Rigmor Aasrud (A) []: Takk igjen for svaret, som gjør meg veldig urolig. Det betyr jo at over 200 mill. kr skal dekkes av Sykehuset Innlandet, noe som vil medføre at pasienter i Innlandet får et dårligere sykehustilbud enn man ellers skulle hatt.

Mener statsråden at det er riktig?

Statsråd Bent Høie []: Det er helseregionene som bestemmer fordelingen av midlene de får tildelt av Stortinget, mellom de ulike helseforetakene. I denne saken har det vært en dialog mellom Sykehuset Innlandet og Helse Sør-Øst. Sykehuset Innlandet har lagt fram informasjon om sine kostnader. Hele kostnadsbildet er ikke avklart ennå, men dette er et spørsmål jeg mener best avgjøres i en dialog mellom Sykehuset Innlandet og Helse Sør-Øst, og at de sammen finner ut hvor mye en skal kompenseres for.

Spørsmål 5

Kjersti Toppe (Sp) []: «Luftambulansetjenesten er kritisk infrastruktur og sørger for medisinsk beredskap i hele landet. Nå er tjenesten truet på grunn av uforstandige anbudsprosesser. Liv og helse er satt på spill. Nøkkelpersonell sikres ikke overgang til ny aktør, og slutter. Mangel på piloter setter fly på bakken. Bare flaks har hindret en alvorlig utgang.

Tar statsråden ansvar for situasjonen, hvilke grep vil statsråden sette i verk, og mener statsråden at anbud er en egnet måte å sikre livsnødvendig medisinsk beredskap på?»

Statsråd Bent Høie []: Jeg ser alvorlig på at det i den siste tiden har vært perioder med redusert ambulanseflyberedskap, spesielt i Finnmark. De ansatte i helsetjenesten, spesielt i nord, gjør nå en betydelig innsats for at denne situasjonen i minst mulig grad skal ramme pasientene.

Jeg har som ansvarlig for de regionale helseforetakene, øverste ansvarlige, hatt en tett dialog med Helse Nord og gjennom dem også med Luftambulansetjenesten. Jeg har vært i Bodø og Tromsø, møtt dem som står i situasjonen, og blitt orientert om hvordan de som ansvarlige for den utførende tjenesten planlegger å håndtere beredskapen framover.

Helse Nord har, som jeg også har bedt om, oversendt en plan med tiltak både på kort og på lang sikt. Planen må nødvendigvis videreutvikles og oppdateres etter hvert som situasjonen utvikler seg, ikke minst hvis det skjer endringer i Lufttransports evne til å levere den tjenesten som de har avtale med staten å levere på også videre.

Helse- og omsorgsdepartementet har anmodet Forsvarsdepartementet om bistand. Forsvaret satte inn et bemannet helikopter i Finnmark i går ettermiddag, og de vil sette inn ytterligere ett i morgen. Dette gir ifølge Helse Nord en stabil beredskapssituasjon de nærmeste to ukene. I tillegg er det innleid supplerende fly for å avhjelpe situasjonen.

Dagens operatør, Lufttransport, har ansatt ti–tolv piloter som skal erstatte dem som har sluttet. De nye pilotene trenger imidlertid opplæring før de er i stand til å gå inn i ordinær tjeneste, og det forventes at disse er klare i juni.

Luftambulansetjenesten i Norge ble etablert som en nasjonal tjeneste i 1988, og den har alltid vært levert av private leverandører. De private aktørene har vært pionerer i utvikling og drift av tjenesten, og vi har en lang og god tradisjon for samarbeid. Tjenesten har dermed jevnlig vært ute på anbud med om lag ti års mellomrom.

Luftfart er en svært komplisert sektor, både teknisk og sikkerhetsmessig, også når det gjelder regelverk. Det er derfor etter vår vurdering ikke en kompetansespesialisthelsetjeneste en nødvendigvis skal bygge opp på egen hånd. Hver tiende år har vi fornyet flyflåten og hevet kvaliteten på mange områder. Det vil imidlertid alltid være krevende med et operatørbytte. Gode, forpliktende avtaler og systematisk forberedelse er viktig for å lykkes. Helseforetaket og Luftambulansetjenesten har etablert avtaler både med dagens operatør og med framtidig operatør som gir klare føringer om tett samarbeid i overgangsfasen. Det er også etablert et eget innføringsprosjekt, der begge operatørene bidrar. I tilsvarende skifter har en basert på disse virkemidlene heller ikke sett den typen konsekvenser som vi ser nå.

Vi er inne i en krevende fase for Luftambulansetjenesten. Jeg har bedt helseregionene følge situasjonen spesielt nøye og er selv løpende orientert om utviklingen. Vi vurderer selvfølgelig hele veien behov for nye tiltak. Vår hovedoppmerksomhet nå er å bidra til at pasientene, spesielt i nord, i minst mulig grad blir rammet av den situasjonen som er. Det er det som må være hovedprioriteringen.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg spør om statsråden tar ansvar for situasjonen, og statsråden svarer at det er sett i verk fleire tiltak no, bl.a. ein plan med tiltak på både kort og lang sikt. Mitt spørsmål tilbake igjen er: Tar statsråden sjølvkritikk for måten denne saka har fått utvikla seg på? Og kvifor har ikkje statsråden vore på banen tidlegare? Eg vil minna om at representanten Marit Arnstad sende eit skriftleg spørsmål til statsråden om denne saka i januar i år og fekk til svar at det var ingen grunn til å forventa at det ville vera problem med rekruttering av pilotar. Eg stilte spørsmål i mars, og eg fekk til svar at situasjonen vil forbetra seg utover våren. Korleis kan vi stola på at dei nye tiltaka vil fungera, og at dette ikkje vert ein enda større krise enn det er i dag?

Statsråd Bent Høie []: Som representanten er klar over, er den situasjonen som vi nå står i, i veldig stor grad knyttet til at forhandlingene mellom pilotenes fagforening og den nye operatøren strandet for i overkant av en uke siden. Det betyr at hovedsituasjonen nå ikke nødvendigvis er knyttet opp til rekrutteringssituasjonen, men at vi også har situasjoner som oppstår på veldig kort varsel knyttet til piloter som opplever at de ikke er i stand til å fly. Det betyr at dette må håndteres med å sette inn ekstra ressurser, som også er gjort. Det gjøres også en betydelig innsats i helsetjenesten for å håndtere dette med en rekke tiltak både på beredskapssiden og på tjenestesiden. Det er den måten vi kan håndtere en sånn situasjon på.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg spør igjen om ikkje statsråden vil ta sjølvkritikk på at han har tillate at dette har gått så langt. Det er litt besynderleg å overføra dette ansvaret til at det har vore eit brot i forhandlingane, for det var jo helseføretaket som ikkje sørgde for at det vart med i anbodet at ein måtte få pilotane med, anten ved kollektiv overgang eller ved ei verksemdsoverdraging. Difor har ein sett på spel det som er det aller viktigaste i tenesta, pilotane og den spesialkompetansen dei har, pluss at ein i anbodet med vitende og vilje prioriterte ned kvalitet til fordel for pris. Eg vil spørja igjen om han ikkje tar sjølvkritikk i ettertid. Og igjen: Kan vi stola på at det ikkje vert ein krisesituasjon i nord og i resten av landet i morgon, neste veke og dei komande månadene?

Statsråd Bent Høie []: Dette anbudet er gjennomført på helt ordinært vis. Det er ikke vanlig at helsetjenesten stiller krav om virksomhetsoverdragelse, heller ikke ved denne type tjenester. Fra juni skal Norsk Luftambulanse AS, selskapet til Stiftelsen Norsk Luftambulanse, overta flere av helikopterbasene. Det er også et helt ordinært anbud, uten krav om virksomhetsoverdragelse, og vi ser ikke den tilsvarende situasjonen der. Dette er tjenester som har vært jevnlig ute på anbud siden det ble etablert som en nasjonal tjeneste av en arbeiderpartiledet regjering i 1988. Min hovedoppmerksomhet handler om pasientene og deres sikkerhet, og derfor handler det om å bidra til og sikre at det settes inn nødvendige tiltak, nettopp for å unngå at dette skal gå ut over pasientenes trygghet.

Spørsmål 6

Cecilie Myrseth (A) []: Mitt spørsmål til statsråden er følgende:

«Fredag 27. april strandet forhandlingene mellom Norsk Flygerforbund og Babcock Scandinavian AirAmbulance, BSAA, om en avtale om overgang av ambulanseflyvere til BSAA, som overtar ambulanseflyvningen fra 1. juli 2019. Dette resulterte i at alle ambulanseflyene i Norge ble satt på bakken. Mangelen på ambulanseflyberedskap vedvarer, og det er rapportert alvorlige avvik fra ansvarlig medisinsk hold.

Hva konkret vil statsråden gjøre for å sikre at det vil være 24-timers ambulanseberedskap tilgjengelig i det kommende året?»

Statsråd Bent Høie []: Det er en veldig krevende situasjon helsetjenesten er i, spesielt i nord og ekstra spesielt i Finnmark de siste døgnene. Jeg reiste som sagt opp på lørdag for å møte helsetjenesten både i Bodø og i Tromsø og representanter fra Helse Finnmark. Jeg møtte også dagens operatør og de tillitsvalgte.

Situasjonen er at vi hadde behov for enda flere tiltak og også planer for et mer langsiktig arbeid, og det ba jeg Helse Nord om å få. Det ble oversendt til oss for halvannet døgn siden. Der er det en rekke tiltak som både er iverksatt, og som kan iverksettes og skaleres opp etter behov. Som kjent har vi benyttet oss av avtalen som vi har med Forsvaret, og vi har rekvirert to av Forsvarets helikopter. Det ene av de helikoptrene er nå på plass i Kirkenes. Det andre helikopteret vil komme i morgen. Det settes inn ekstra fly, som leies inn av den framtidige operatøren, og det er også gitt oppskaleringer i tjenesten – oppskalering med bil på ambulansesiden, oppskaleringer i beredskap med kompetanse på de mindre sykehusene og en rekke andre tiltak. Dette er tiltak som kan forsterkes. Situasjonen endrer seg fra dag til dag. Derfor er vi nødt til å kunne oppskalere disse ulike tiltakene etter behov.

Det er en god del av de transportene som foregår med fly, som er planlagte transporter. De vil selvfølgelig bli mindre prioritert i en slik situasjon nettopp for å kunne håndtere de transportene som haster mer. Det er den måten som tjenesten håndterer den typen samtidighetskonflikter på, hele veien. Det er krevende for dem som jobber i tjenesten, spesielt når det ser ut som om dette kan vare over tid. Derfor er bl.a. den regionale AMK på UNN forsterket bemanningsmessig. Så det er en rekke tiltak som settes inn. Jeg kommer til Stortinget 15. mai, og jeg har bedt om å få redegjøre for situasjonen. Da vil jeg komme nærmere inn på disse tiltakene og omstendighetene rundt saken.

Cecilie Myrseth (A) []: Hastetiltakene hjelper ikke for syke nyfødte og premature unger. Det varslet barneavdelingen på UNN i dag. Livet deres er altså avhengig av at luftambulansen fungerer. Barnelege Marianne Nordhov sier at det bare er spørsmål om tid før liv går tapt. Det er snakk om nyfødte barn. Det dette handler om, er mennesker. Det er syke folk som er helt avhengige av at man har ambulanse på plass – på hjul, i luft og på vann, når liv skal reddes. Da må man ha krisetiltak som ivaretar det. Når man får beskjed om at man ikke får plass til en kuvøse inne i disse flyene, kan man heller ikke redde nyfødte premature unger. Mitt spørsmål blir nå: Mener helseministeren at dette er nok til å si at det er å anse som en nasjonal krise?

Statsråd Bent Høie []: Først til beskrivelsen av situasjonen: Det er ikke slik at vi er i en situasjon der alle ambulanseflyene står på bakken. Det var vi i én natt, den dagen da det var brudd i forhandlingene. Etter det har det vært ambulansefly tilgjengelig. I dag er en i en helt annen situasjon, bl.a. når det gjelder tilgjengelighet, enn det som en var i for to døgn siden.

Det som da skjer, er at en har en prioritering av oppdrag i tjenesten. Det er helt riktig at helikopter ikke kan løse alle oppdrag, på samme måte som luftambulansefly heller ikke kan løse alle oppdrag. Men det betyr, slik som vi gjør nå, at når vi setter inn to ekstra helikopter med medisinsk kompetanse om bord, vil de kunne løse de oppdragene de kan gjøre, og vil dermed avlaste flykapasiteten, slik at flykapasiteten i større grad er tilgjengelig for de oppdragene som bare fly kan løse. Så det er den samlede beredskapen som er avgjørende for pasientens trygghet.

Cecilie Myrseth (A) []: Det er åpenbart uenighet om de tiltakene som settes inn, om de er gode nok eller ikke. Medisinsk personell på UNN mener åpenbart at dette ikke er tilstrekkelig. Så kan vi ha en lang runde om det.

Jeg har også behov for å komme inn på det som er en del av kjernen av problemet, og det handler om selve anbudet. Det er et anbud som ikke hadde virksomhetsoverdragelse med seg, at de pilotene som i dag er i de jobbene, ikke følger med over. Dermed må de i så fall søke på sine egne jobber når man får en ny operatør. Det er viktig for meg å få svar på dette, for det er helseministeren som er den øverste ansvarlige. Man kan ikke si at det ansvaret ligger bare på Helse Nord. Ansvaret ligger på statsråden. Spørsmålet mitt til statsråden blir nå angående anbudet: Er statsråden fornøyd med utformingen av selve anbudet?

Statsråd Bent Høie []: Det anbudet er gjennomført på samme måten som tilsvarende anbud er gjort, uten at det har hatt den konsekvensen som vi nå ser, i andre sammenhenger. Det er ikke vanlig å stille krav om virksomhetsoverdragelse i denne type anbud. Det ville i så fall vært noe nytt. Så er det regelverk knyttet til virksomhetsoverdragelse, bl.a. regulert i arbeidsmiljøloven, og det er muligheter for å inngå avtaler om det. Det er nettopp den type spørsmål som enten er et forhandlingsspørsmål, eller som er et juridisk spørsmål.

Den avtalen som er inngått, er inngått på lovlig vis. Den representerer ikke dumping av priser eller store besparelser fra statens side, tvert imot. Konsekvensen av den nye avtalen er at kostnaden for denne tjenesten øker med over 20 pst., med 100 mill. kr årlig, bl.a. fordi tjenesten vil bli styrket.

Spørsmål 7

Fra representanten Kari Henriksen til fiskeriministeren:

«Leppefiske er regulert gjennom forskrifter som er endret flere ganger de siste årene. Departementets rot med hensyn til regulering av leppefiske har medført store omkostninger for mange. På Sørlandet satset to unge og handlekraftige fiskere på dette i 2017. De investerte i båt og utstyr og ble registrert for leppefiske. På grunn av rotet med forskriftene får de nå ikke fiske likevel.

Er statsråden tilfreds med at flere unge som ville satse på fiskeri, taper store penger, og hva vil han si til dem?»

Presidenten: Dette spørsmålet må utsettes til neste spørretime, da fiskeriministeren er bortreist.

Spørsmål 8

Per Espen Stoknes (MDG) []: «19 pst. av oljen Norge eksporterer, går til petrokjemisk industri, dvs. plastprodukter. Norge produserte ca. 79 millioner tonn olje i 2017, og 15 millioner tonn årlig går til blant annet plastproduksjon, tilsvarende ca. 50 milliarder kroner i inntekter. Samtidig setter regjeringen av en brøkdel av dette til å rydde opp, mens plastprofitørene håver inn på eksporten. Oljebransjen har på mange måter bidratt til klimakrisen.

Hvordan vil statsråden sørge for at den ikke også fører til økt plastkrise?»

Statsråd Terje Søviknes []: Regjeringen deler representanten Stoknes’ bekymring knyttet til plastforsøpling, ikke minst i havet. Derfor har regjeringen i Jeløya-plattformen et eget punkt om forsøpling der en rekke mål og tiltak foreslås. I revidert nasjonalbudsjett foreslår vi også å styrke bistandsprogrammet mot marin forsøpling med 130 mill. kr – en oppgang fra 150 mill. kr til 280 mill. kr.

Tiltakene som regjeringen har foreslått, tar utgangspunkt i at plastutfordringer i all hovedsak er et avfallsproblem ved at plasten blir værende i naturen i stedet for å bli brukt til energiutnyttelse eller gjenvinning. Derimot er det lite hensiktsmessig å rette virkemiddelbruken mot oljeselskapene. De kan i veldig begrenset grad påvirke hvordan ulike husholdninger og bedrifter håndterer avfall, inklusiv plastavfall som de har levert råvarer til. Det gjelder ikke bare for olje, men også for andre råvarer. Det vil eksempelvis være like lite hensiktsmessig å la aluminiumsprodusenter være ansvarlige for drikkevannsemballasje av aluminium som kommer på avveier i naturen.

Som alle andre må oljeselskapene stå til rette for egen avfallshåndtering og drive miljøeffektivt på norsk sokkel. Vi er i dag verdensledende på helse, miljø og sikkerhet i olje- og gassnæringen. Løsningen på plastforsøplingsutfordringen består derfor dels i bedre avfalls- og innsamlingsordninger og dels i redusert unødig plastbruk, og dette må skje gjennom en internasjonal dugnad. Som med klimautfordringen er plastutfordringen i havet en global utfordring og må løses globalt.

Så vil jeg understreke at plast er et svært godt materiale med en del egenskaper og kvaliteter som mange produkter er avhengige av. Det viktige er å hindre at plast havner på avveier i naturen, og da er det gode mottaks- og behandlingssystemer – ikke minst også i utviklingsland – som er viktig.

Regjeringen har en offensiv strategi mot forsøpling og vil styrke Norges internasjonale lederrolle i arbeidet mot marin forsøpling og gå foran med offensive nasjonale tiltak på toppen av det. Som nevnt, regjeringens ambisjoner er reflektert i Jeløya-erklæringen og følges i det daglige opp av klima- og miljøministeren.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Miljøpartiet De Grønne synes det er fint at regjeringen har lagt inn noen ekstra millioner i revidert nasjonalbudsjett rundt marin plast. Men spørsmålet går dypere enn som så. Produsentansvaret innebærer at produsenter og importører har ansvar for produktene sine gjennom hele kretsløpet, også når det blir til skadelig avfall. I stadig større grad stilles krav til produsentansvar i mange ulike sektorer. Tobakksindustri og -produsenter tapte et søksmål og fikk erstatning for produsentansvar da de med vitende og vilje solgte kundene skadelige produkter.

På samme måte som klimaskade varer i flere århundrer, varer også plastskade i flere århundrer før mikroplasten og nanoplasten er borte. Vårt spørsmål er: Vil statsråden vurdere et norsk produsentansvar i plastproduksjonen for å hindre at norsk olje ender opp som plast i havet?

Statsråd Terje Søviknes []: Som jeg understreket i mitt hovedsvar, er det vanskelig å gå etter råvareprodusentene i dette tilfellet. Oljemarkedene er organisert slik at olje blir solgt, og en kan ikke følge olje fra gitte felt, gitte produsenter, til de sluttproduktene man ender opp med, enten det er til drivstoff eller, som i dette tilfellet, petrokjemisk industri. Det er også viktig å understreke at de 19 pst. som går til industri og petrokjemi, er et anslag på det globale markedet. Hvor norsk olje havner, er det ikke mulig å spore gjennom den markedsløsningen man har i dag. Det er også slik at av de 19 pst. er 12 pst. spesifikt knyttet til petrokjemi, resten er knyttet til andre industriprosesser.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Flere ulike byer, f.eks. San Fransisco, stevner nå oljeselskaper, bl.a. Chevron, for retten fordi de har produsert en vare som de visste hadde skadelige effekter, bl.a. enorme skogbranner som følge av klimaendringer. Chevron peker på Statoil og Norge og trekker nå Statoil inn i saken. Hvis norsk oljevirksomhet kan saksøkes fordi produksjonen har skapt klimaskader, uavhengig av om en følger det enkelte molekyl, er det grunn til å tro at det samme prinsippet kan overføres til plastkonsekvensene av denne produksjonen. Studier viser allerede at mikroplast og nanoplast kan ha toksiske og helseskadelige virkninger på både sjømat og mennesker når den går gjennom blodet og inn i hjernen. Hvilke vurderinger har regjeringen gjort av denne typen risiko for erstatningsansvar?

Statsråd Terje Søviknes []: Jeg vil gjerne understreke at plastutfordringen skal vi ta på alvor, men den er knyttet til det å håndtere plastavfall – å sørge for at man har gode mottaks- og behandlingssystemer globalt. Den diskusjonen som nå blir forsøkt trukket opp her av representanten Stoknes, med referanse til tobakksindustri og klimasøksmål, mener jeg er en avsporing.

Norge er en relativt stor produsent av olje, ja, men står fortsatt for bare 2 pst. av verdens oljeproduksjon. Skulle vi gått til det skritt som representanten for Miljøpartiet De Grønne ønsker, og ha en styrt avvikling av norsk olje- og gassvirksomhet, ville nok den oljen som vi her snakker om, som går til petrokjemisk industri, blitt produsert andre steder. Dette er på lik linje med debatten vi har om klimautfordringer og hvordan det ville tatt seg ut om vi skulle avvikle vår industri – da ville den produksjonen ha skjedd et annet sted.

Vi er en råvareprodusent, og vi skal fortsette å produsere olje og gass, og så må vi løse plastutfordringen på en egnet måte.

Presidenten: Sak nr. 2 er da ferdig behandlet.

Forrige kapittel
Neste kapittel