Svein Harberg (H) [11:06:15] (ordfører for saken): Dette grunnlovsforslaget har ikke skapt stor debatt, og det tror jeg ikke det gjør her i salen i dag heller. Likevel er det sånn at vi endrer en tekst som er helt tilbake fra 1814, og som altså har overlevd i 204 år.

Paragraf 5 er en bestemmelse som er en nøkkelformulering vedrørende ansvaret for den utøvende makt. Mens kongen nyter absolutt juridisk immunitet, påhviler ansvaret kongens råd – altså regjeringen. I dagens bestemmelse lyder det slik: «Kongens person er hellig», og så fortsetter det. De ordene må ses i lys av den gangen de ble skrevet – altså uendret siden 1814 – og begrepet har overlevd andre ryddinger i Grunnloven, som har tatt vekk disse tilknytningene til den lutherske kirken. Det er ingenting som skulle tilsi at dette burde stå der i dag. Heller ikke kongens posisjon som overhode for den lutherske kirken fram til 2012 trengte noen oppfatning av kongens personlighet som hellig.

Den har altså blitt stående igjen gjennom disse gjennomgangene som har vært oppigjennom, og har ingen betydning for meningsinnholdet i paragrafen. Det betyr altså at kongens juridiske immunitet vil være nøyaktig den samme.

Siden det er en forenkling som er foreslått, og det ikke vil endre det juridiske meningsinnholdet, ser komiteen ingen grunn til å beholde dagens formulering.

Nå har vi diskutert det i flere saker her om å modernisere språket og være i tråd med bestrebelsene fra 2014. Dette er en slik opprydning. Derfor er det enighet i komiteen om at Grunnloven § 5 første punktum skal lyde på bokmål: «Kongens person kan ikke lastes eller anklages», og i nynorskversjonen: «Kongen personleg kan ikkje lastast eller skuldast for noko.»

Carl-Erik Grimstad (V) [11:09:23]: La meg først gjøre det klart at forslaget vi i dag debatterer – i den grad det kan kalles en debatt – om å fjerne en setning i Grunnloven § 5 som fastslår at «Kongens person er hellig», har Venstres støtte. Formuleringen er på mange måter en pussighet og burde etter mitt syn vært fjernet i forbindelse med grunnlovsendringer knyttet til statskirkeordningens revisjon.

Likevel er det grunn til å minnes at et flertall på 18 av 20 medlemmer i Gjønnes-utvalget, som utredet statskirkeordningen så sent som i 2006, mente at formuleringen burde bli stående fordi «hellig» måtte forstås som «ukrenkelig» og derfor i bunn og grunn ikke hadde noe med religion å gjøre. Stortinget sa seg senere enig i utvalgets konklusjon. Men verden, herunder Stortinget, går altså framover.

Selv om man skulle legge en slik tolkning til grunn, altså krenkelse, er det etter mitt syn all grunn til å fjerne setningen. Begrepet «krenkelse» har i løpet av den siste tiden framstått som så omdiskutert og tvetydig at det neppe kan ha noe i en grunnlovstekst å gjøre – i alle fall ikke uten at man knytter et helt eksplisitt innhold til begrepet.

For øvrig: I behandlingen av denne saken kan det være fruktbart å framføre noen bemerkninger til det som ser ut til å bli den gjenværende del av § 5 – altså spørsmålet om kongens immunitet – «han kan ikke lastes eller anklages». Dette har vært tolket som at kongen er beskyttet mot personlig rettsforfølgelse og mot å bli ilagt personlig straff. Den opprinnelige årsaken til en slik rettsregel kan synes å være todelt. Én knytter seg til maktfordelingsprinsippet ved å gi en statsmakt en særlig rettsbeskyttelse mot sanksjoner fra en annen. Den andre er av mer subtil karakter og har med kongemaktens verdighet å gjøre: Kongen utgjør i vår statsform selve legemliggjøringen av vårt demokrati, og en rettsforfølgelse av ham vil svekke hans verdighet eller tillit – og således undergrave statsformens autoritet.

Nå må det likevel sies at kongens immunitet synes å være sammensatt av forholdet til to nokså separate identiteter, én knyttet til kongens posisjon i kapasitet som statssjef og én til hans rolle som privatmenneske. Konstitusjonelt skilles det ikke mellom disse – kongen har altså immunitet selv om han ikke utfører sine offisielle plikter.

Nå er kongen en person med en betydelig formue, som det i visse tilfeller kan være nødvendig å beskytte ved å gå til rettslige skritt. Kongens private interesser var tema i en sak om beiterettigheter i Vestmarka og en påfølgende dom i Borgarting lagmannsrett i 2002. Situasjonen oppsto i den tiden det fortsatt var kuer på Skaugum. Kongen var i denne saken nr. 43 av i alt 112 ankeparter. Kongen og de andre saksøkerne tapte saken, hvilket i og for seg ikke behøver å utløse noen konstitusjonell problemstilling. Det som derimot ble en utfordring for retten, dreide seg om ileggelse av saksomkostninger, i og med at ankepartene ble dømt til å betale til sammen 676 000 kr – et krav som retten mente ville berøre spørsmålet om kongens immunitet. Borgarting lagmannsrett løste denne utfordringen gjennom et rettslig knep, ved å ta Hans Majestet ut av listen over ankemotpartene.

Det som burde ligge Stortinget på hjertet, er spørsmålet om hva som hadde skjedd dersom kongen var den eneste ankemotparten. Kunne Hans Majestet da, i et slikt tilfelle, dømmes til å betale saksomkostninger? Eller burde kanskje saksomkostningene dekkes av det offentlige – som ved slike eventualiteter måtte bære prosessrisikoen for kongens søksmål i saker som strengt tatt dreier seg om private forhold?

Den opprinnelige forslagsstilleren, professor Eivind Smith, har selv berørt en annen side ved kongens immunitet som burde mane til ettertanke. Det dreier seg om Stortingets behandling av vedtektene for Den internasjonale straffedomstol – de såkalte Roma-vedtektene av 17. juli 1998, ratifisert av Norge 16. februar 2000. Ifølge vedtektene har Norge påtatt seg en folkerettslig forpliktelse til å medvirke til straffeforfølgning «uten noen form for forskjellsbehandling på grunnlag av offisiell stilling».

Artikkel 27, punkt 2 i vedtektene, slår fast:

«Immunitet eller særlige prosessregler som eventuelt måtte være knyttet til en persons offisielle stilling, det være seg etter nasjonal rett eller folkeretten, skal ikke hindre Domstolen i å utøve sin jurisdiksjon overfor vedkommende person.»

Med andre ord har Norge via vedtektene til Den internasjonale straffedomstol forpliktet seg til i gitte situasjoner å bidra til at statssjefen blir stilt for internasjonal rett. Selvsagt dreier dette seg om høyst hypotetiske situasjoner, men det er i seg selv neppe grunn til å unnlate å rette opp en åpenbar logisk brist i vår forfatningsrett. Professor Smith har i drøftingen av dette spørsmålet konkludert med at Norge med åpne øyne har bundet seg til å opptre i strid med Grunnloven.

Da Stortinget behandlet denne saken for 18 år siden, så man åpenbart ikke det selvmotsigende i at landet slutter seg til eventuelle krav om straffeforfølgning knyttet til fremmede lands statsoverhoder uten å justere vår egen lovgivning tilsvarende. Ifølge Smith var det intet som tydet på at temaet ble inngående diskutert under sakens gang gjennom Stortinget.

Paragraf 5 i Grunnloven henger også sammen med § 37, som potensielt sikrer prinser og prinsesser immunitet, i og med at de skal, som det heter, «for deres Personer ikke svare for andre, end Kongen, eller hvem han til Dommer over dem forordner».

Argumentet om Roma-vedtektene har selvsagt også sin gyldighet i dette tilfellet når det gjelder tronarvingene, men det er en annen side ved prinser og prinsessers juridiske stilling som har større interesse, ettersom Grunnlovens immunitetsbestemmelse ved et tilfelle faktisk har vært anvendt i en konkret sak. Det dreier seg om et tilfelle i 1993, da Justisdepartementets lovavdeling mente at § 37 var til hinder for at en prinsesse kunne stevnes som vitne i en sak for en britisk domstol. Var dette i takt med den alminnelige rettsoppfatning?

Det kan på dette grunnlaget se ut som om tiden kan være moden for en vurdering av immunitetspunktet i Grunnloven i en bredere kontekst enn det dagens forslag bærer preg av. Gir det i dag egentlig noen mening at kongehusets medlemmer skal nyte godt av et immunitetsvern i saker der det f.eks. er egne private og/eller økonomiske interesser som står på spill? Men hvorfor stoppe her? For eksempel: Jeg legger merke til i innstillingen at forslagsstillerne antyder det lett komiske i § 5 slik den framstår i dag. Det er visstnok en kilde til «morskap», heter det, at kongen i Grunnlovens forstand skal betraktes som «hellig». I en tid da det bl.a. fra denne talerstolen er blitt lagt stor vekt på å komme arrangerte ekteskap og sosial kontroll til livs, framstår det i dag – i alle fall for denne representanten – noe komisk, for ikke å si tragikomisk, at vi i vår grunnlov har en bestemmelse i § 36 som forsikrer nasjonen om at ingen arveberettiget prins eller prinsesse skal kunne gifte seg uten statssjefens tillatelse.

Grunnloven skal være førende for selve samfunnsutviklingen, sa representanten Kolberg i den første saken vi behandlet i dag. Nettopp! Men det er altså ikke dette som er temaet i dag. Det får vi ta opp ved neste korsvei – om det er det som er det rette uttrykket i denne saken.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [11:17:18]: Som saksordføreren uttrykte det, handler § 5 om kongens immunitet og er en nøkkelformulering når det gjelder ansvar for den utøvende makt. Kristelig Folkeparti støtter forslaget til endring som vi nå behandler.

Som forslagsstillerne viser til, er konstitusjonelle bestemmelser om visse former for immunitet for statssjefen svært vanlig, ikke bare i monarkiske, men også i republikanske statsformer. Det er i denne saken ikke snakk om å fjerne immuniteten. Vi legger til grunn at grunnlovsbestemmelsen om immunitet for statssjefen i Norge vil bestå så lenge vi har et monarki i vårt land. For øvrig har Kristelig Folkeparti ingen planer om å endre på akkurat det.

Dagens formulering i § 5 er altså:

«Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages.»

Dagens formulering om kongens hellighet har selvsagt en historisk bakgrunn. Jeg skal ikke gå nærmere inn på forhistorien og detaljene her, det har saksordføreren allerede gjort, og jeg viser til hans gode gjennomgang.

Poenget er at begrepsbruken leses inn i en historisk kontekst. Begrepet har stått uendret siden 1814, hvilket selvsagt gjør at en fylles med ærbødighet når teksten skal endres, men det er åpenbart riktig å gjøre det nå. Og vi gjør det med den nødvendige respekt som kreves fra et verdikonservativt parti som Kristelig Folkeparti, hvor respekten for tradisjonen står høyt.

Det er riktig som det skrives, at kongens posisjon som overhode for den lutherske kirken fram til grunnlovsendringen i 2012 ikke bygde på noen oppfatning om personlig hellighet. Begrepet «hellig» har blitt stående igjen alene. Forslagsstillerne mener altså at karakteristikken «hellig» er uten betydning for meningsinnholdet i Grunnloven § 5, og at kongens juridiske immunitet ville være nøyaktig den samme dersom første punktum i § 5 helt enkelt lød: «Kongens person kan ikke lastes eller anklages.»

Kristelig Folkeparti er enig i denne vurderingen. En forenkling av grunnlovsteksten i tråd med forslaget endrer ikke bestemmelsens juridiske meningsinnhold. Kristelig Folkeparti er enig i at det ikke er noen grunn til å beholde dagens formulering i første punktum, som har en henvisning som i dagens lovtekst ikke er relevant. Samtidig skal det sies at det skal sitte langt inne å endre en begrepsbruk som er dypt forankret over tid. Det handler om symbolikk, tradisjon og ikke minst om sunne konservative instinkter. Men en endring av teksten på dette punkt gir ikke noe tap for oss som støtter en monarkisk regjeringsform i Norge. Tvert imot handler dette om å endre for å bevare en viktig institusjonell funksjon.

Derfor støtter Kristelig Folkeparti komiteens tilråding – alternativ 1.

Michael Tetzschner (H) [11:20:53]: Som en av forslagsstillerne vil jeg bare registrere at forslaget er blitt behandlet i samsvar med det forslagsstillerne håpet, og jeg ser fortrøstningsfullt frem til avstemningen. Det er et av de forslagene som ligger på bordet i dag som har utsikter til å bli vedtatt med det nødvendige flertall.

Jeg fikk også lyst til å takke representanten Grimstad for et meget interessant innlegg, som imidlertid ikke berører denne endringen – det tror jeg også representanten selv var inne på – fordi det vi tar ut nå, er en henvisning til det som i sin tid kunne ha vært med på å begrunne en enevoldskongemakt, som man var i ferd med å nedbygge på Eidsvoll. Man støter av og til på den forestillingen at det var på Eidsvoll man grunnla demokratiet. Det er riktig at uten Eidsvolls-forsamlingen ville vi ikke så raskt oppnådd en rettsstat, men det var ikke utbredelse av demokratiet som lå eidsvollsmennene på hjertet, det var å få redusert kongemakten fra å være en enevoldskongemakt til å bli en kongemakt i samspill med andre institusjoner, ut fra maktfordelingsprinsippet. Så fikk vi heldigvis innenfor – og delvis utenfor – Grunnlovens rammer en utvikling av våre demokratiske institusjoner og vaner.

«Hellig» kommer opprinnelig fra norrønt «heilag» og er avledet av «hel», i betydningen «uskadet». Slik sett minner det jo litt om immunitet. Men så er det også dette at det språklige har vært forbundet med det guddommelige eller det som inneholder guddommelig kraft, og som da altså skal behandles med en religiøs ærefrykt. I vår tid nøyer vi oss med en mer borgerlig respekt overfor det kongen gjør, og det kongen er, og det symbolet som det konstitusjonelle monarkiet gir oss.

Det er ikke mer enn dette som er forslagsstillernes hensikt. Det er altså å få ut det som måtte være en minnelse om at kongemakten var metafysisk begrunnet, og ikke som en del av et demokratisk konstitusjonelt kongedømme.