Stortinget - Møte mandag den 7. mai 2018

Dato: 07.05.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 232 S (2017–2018), jf. Dokument 8:148 S (2017–2018) og Dokument 8:160 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 4 [13:19:08]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om to representantforslag som omhandler opptrappingsplan for arbeidslivskriminalitetssentrene samt 10 konkrete tiltak for å gjøre kampen mot arbeidslivskriminalitet enklere og mer effektiv (Innst. 232 S (2017–2018), jf. Dokument 8:148 S (2017–2018) og Dokument 8:160 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Margret Hagerup (H) [] (ordfører for saken): Arbeidslivet skal være trygt, fleksibelt og familievennlig for arbeidstakerne. Useriøse aktører og arbeidslivskriminalitet undergraver norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, og de som driver systematisk i strid med lover og regler, ødelegger for hele arbeidslivet. Konsekvensene er alvorlige for de enkelte arbeidstakerne som berøres, for virksomhetene og bransjene og for samfunnet som helhet. Vi er enige om å ha et godt og seriøst arbeidsliv i Norge. Da må arbeidslivets spilleregler følges og arbeidslivskriminalitet forhindres og bekjempes.

Regjeringen la i januar 2015 fram en strategi mot arbeidslivskriminalitet, for å bekjempe kriminalitet og fremme seriøse og gode arbeidsforhold gjennom et bredt samarbeid mellom myndigheter og arbeidslivets parter om forebygging, kunnskapsdeling og håndheving.

Arbeidstilsynet skrev i sin årsrapport for 2017:

«Det er all grunn til å tro at det er vanskeligere å operere som kriminell i arbeidslivet i dag, enn før regjeringens strategi ble iverksatt. Oppdagelsesrisikoen har økt, felles kunnskapsbygging gjør det lettere å komme på sporet av de viktigste aktørene, og sammen har kontrolletatene en større verktøykasse å møte de kriminelle med.»

Regjeringen har trappet opp kampen mot arbeidslivskriminalitet de siste fire årene. Det er blitt opprettet syv sentre mot arbeidslivskriminalitet, noe som allerede gir gode resultater. I 2017 ble det kontrollert hele 3 400 virksomheter, og etatene anslår selv at 56 aktører ble satt ut av stand til å fortsette sin virksomhet, og at 425 aktører fikk sin kapasitet redusert som følge av dette.

Et viktig tiltak i strategien mot arbeidslivskriminalitet er etableringen av samarbeidet mellom politiet, skatteetaten, arbeids- og velferdsetaten og Arbeidstilsynet. Disse etatene utarbeider felles planer for innsatsen mot arbeidslivskriminalitet og samarbeider på alle nivåer. I februar i år signerte etatene en ny plan mot arbeidslivskriminalitet for 2017–2019. Motivasjonen for dette samarbeidet er at ressursene og sanksjonene skal utnyttes på best mulig måte. Det er også innført en ordning med egne næringslivskontakter i alle politidistrikter som skal bidra til å forebygge arbeidslivskriminalitet og kriminalitet rettet mot næringslivet og ha kontakt med bl.a. næringslivets parter.

Bedre informasjonsdeling mellom etatene er et viktig grep i strategien mot arbeidslivskriminalitet. Økokrim reviderte i 2017 en veileder som bidrar til å gjøre medarbeiderne i etatene mer oppmerksomme på hvilke muligheter de har for å dele taushetsbelagte opplysninger seg imellom. Det arbeides videre med forslag til endringer i særlovgivningen, og en tar sikte på å få på plass endringer i arbeids- og velferdsetatens regelverk for å legge til rette for økt deling av informasjon til etatene som deltar i a-krimsamarbeidet. Dette vil legge til rette for et mer effektivt og målrettet samarbeid mellom etatene.

Kampen mot arbeidslivskriminalitet tas på stort alvor av politiet og påtalemyndighetene. Fra regjeringen er det gitt tydelige signaler om at kampen mot arbeidslivskriminalitet skal prioriteres, og innsatsen vil også styrkes gjennom det arbeidet som gjøres i politireformen, ved bl.a. større fagmiljøer innen etterretning, etterforskning og forebygging.

Arbeidslivskriminaliteten kan være grenseoverskridende. Derfor har regjeringen tatt initiativ til styrket samarbeid mellom tilsynsmyndighetene på europeisk nivå. Arbeidstilsynet har bl.a. inngått samarbeid med tilsvarende tilsyn i en rekke land, deriblant Litauen, Estland, Romania, Bulgaria og Polen.

Det nasjonale tverretatlige analyse- og etterretningssenteret ble etablert i 2016 og er lagt til Økokrim. Politiet, skatteetaten, tolletaten, Nav og Arbeidstilsynet deltar i samarbeidet, som skal sørge for å gjennomføre en mer målrettet, effektiv, slagkraftig og treffsikker kriminalitetsbekjempelse. Analysesenteret utarbeider nasjonale trussel- og risikovurderinger og samler etterretning, noe som er et viktig grunnlag for etatenes oppfølging. I 2017 ble det laget en ny situasjonsbeskrivelse av arbeidslivskriminalitet i Norge. Denne peker på at kriminelle aktører kontinuerlig utvikler metodene etter hvert som de oppdager nye muligheter for profitt. Rapporten peker også på at innsatsen mot arbeidslivskriminalitet er blitt mer målrettet, organisert og tverretatlig. Gevinstene av det tverretatlige samarbeidet er spesielt knyttet til samlokalisering og til den kjennskap medarbeiderne får til de ulike etatenes avdekkings- og sanksjonsmuligheter.

Det er nødvendig med mer samarbeid for å bekjempe kriminalitet og useriøse arbeidsforhold, og skal vi lykkes, er vi avhengige av å mobilisere alle gode krefter. Arbeidslivskriminalitet er derfor et stadig tema mellom partene i arbeidslivet gjennom Kontaktutvalget, og treparts bransjeprogrammer er en viktig samarbeidsplattform.

Lav ledighet, et arbeidsmarked som er trygt og seriøst og hvor flere inkluderes, er viktig for Norge. Når myndighetene samarbeider med partene i arbeidslivet, kan vi få det til. Vi skal fortsette kampen for det seriøse arbeidslivet. Det er viktig dersom vi skal nå målet om et bærekraftig velferdssamfunn – fordi alle fortjener å ha et anstendig arbeidsforhold, i et seriøst og trygt arbeidsliv.

Arild Grande (A) []: Kriminaliteten i arbeidslivet brer om seg. Den øker i omfang. Den blir grovere. Og den blir mer sammensatt. Dette rammer arbeidsfolk, som får en mer utrygg hverdag preget av mer midlertidighet, mer usikkerhet, løsere tilknytning til arbeidslivet og fare for å bli utsatt for kriminelle handlinger. Og det rammer seriøse bedrifter, som i stadig større grad blir utkonkurrert av useriøse virksomheter.

Det er snakk om en av vår tids største samfunnsutfordringer, både gjennom de direkte konsekvensene kriminaliteten medfører, og gjennom de sviktende inntektene til fellesskapet dette også medfører. Derfor er det all mulig grunn til tverrpolitisk samarbeid for å løse problemene i arbeidslivet og finne mer effektive verktøy mot arbeidslivskriminaliteten. Det burde vært øverst på dagsordenen hos en regjering å få gjort noe med disse problemene. Dessverre verken inviterer dagens regjering til mer samarbeid på tvers av partigrensene eller tar det ansvaret man har på sin vakt, for å få gjort noe med disse utfordringene.

Derfor har Arbeiderpartiet fremmet en rekke forslag etter at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen tiltrådte, senest i budsjettet for 2018, hvor vi lanserte flere tiltak og økte ressurser i kampen mot kriminaliteten i arbeidslivet. Derfor har vi fremmet en rekke forslag for å øke organisasjonsgraden i arbeidslivet, forslag om midlertidig forbud mot innleie, fjerning av den utvidede adgangen til midlertidige ansettelser, som dagens regjering innførte, muligheter for å styrke godkjenningsordningen for renhold, styrking av allmenngjøringsordningen, osv. Alltid blir vi nedstemt av dagens flertall. Med et mulig unntak for det vi kan få til i saken om innleie, er dagens regjering med på å forsterke de problemene vi har i arbeidslivet.

For skal vi virkelig få tatt tak i problemene knyttet til arbeidslivskriminalitet, er vi nødt til å ha et organisert arbeidsliv, med sterke parter som samarbeider. Da må man ha organiserte arbeidstakere. Man må ha sterke tillitsvalgte. Man må ha et godt partssamarbeid. Det er kanskje det mest treffsikre og effektive virkemiddelet vi kan ha for et godt arbeidsliv. Regjeringen har sittet stille og sett på at bruken av innleie brer om seg. De har innført mer midlertidighet, og de gjør det dyrere å være medlem i en fagforening – noe som gjør at problemene forplanter seg.

Vi fremmer i denne saken forslag om tiltak som både vil styrke organisasjonsgraden og gi økte ressurser til kampen mot arbeidslivskriminaliteten, som er en annen stor utfordring. Det trengs mer ressurser i linjene for å følge opp de sakene som arbeidslivskriminalitetssentrene rapporterer om. Det trengs økte ressurser for å styrke arbeidet på hvert enkelt senter og ikke minst samarbeidet mellom sentrene. Og det trengs økte ressurser for å få flere sentre, for mange fylker i Norge i dag er ikke dekket av et a-krimsenter.

Vi har forslag som vil innebære at vi får gjort noe med de problemene som taushetsplikten medfører, og forslag som vil innebære økte hjemler for beslag, for virkelig å gå etter det som vil ramme de kriminelle aktørene hardt: de verdiene som de klarer å generere fra kriminaliteten.

Regjeringspartiene stemmer ned, også i dag, alle disse forslagene. Regjeringen lanserer heller ingen nye tiltak i budsjettet for 2018, og de svekker organisasjonsgraden i arbeidslivet. Dagens regjering svikter i det arbeidet som burde ha pågått mot arbeidslivskriminaliteten, og de forsterker problemene i arbeidslivet.

Med det tar jeg opp forslagene som Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Arild Grande har tatt opp de forslagene han refererte til.

Erlend Wiborg (FrP) [] (komiteens leder): Jeg tror – i hvert fall med bakgrunn i foregående innlegg – det er viktig å nyansere situasjonen noe.

Norsk arbeidsliv er i all hovedsak velfungerende og bra. Ni av ti ansatte har det bra på arbeidsplassen. Det er et godt forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det er selvfølgelig viktig å ta tak i de utfordringene man har, men igjen synes jeg ikke vi må prøve å fremstille norsk næringsliv og norske arbeidsplasser som om alt er ille.

Vi har i dag to representantforslag til behandling. De omtaler en viktig problemstilling, som jeg tror vi alle er enig i. Det er også grunnen til at kampen mot arbeidslivskriminalitet er – og har vært – et prioritert område. Arbeidslivskriminalitet er skadelig for samfunnet. Samfunnet går glipp av betydelige skatteinntekter. Arbeidslivskriminalitet er skadelig for den enkelte arbeidstaker som blir utnyttet, og som ikke får sine rettigheter oppfylt. Ikke minst er arbeidslivskriminalitet skadelig for det store flertall i næringslivet, som driver lovlig og korrekt, ved at de blir utkonkurrert, og ved at deres seriøse, trygge og gode arbeidsplasser kan bli satt i fare.

Det var noe av grunnen til at regjeringen bl.a. hadde et tett samarbeid med partene i arbeidslivet og la frem en strategi mot arbeidslivskriminalitet i januar 2015. Den har blitt revidert senere, bl.a. i februar 2017. Man har altså innført en strategi som innebærer et tett samarbeid mellom partene.

Denne regjeringen har også styrket Arbeidstilsynet, noe som medfører at det er flere kontroller enn tidligere. Bare i fjor var det 3 400 kontroller. 54 aktører er nå ute av stand til å fortsette. 425 aktører, som var useriøse, har fått redusert sin mulighet til å handle. Vi har opprettet syv sentre mot arbeidslivskriminalitet. Jeg tror noe av nøkkelen ligger der, i at vi i det offentlige kanskje i for stor grad har hatt litt vanntette skott mellom offentlige instanser, at noe som én aktør avdekker, ikke nødvendigvis medfører at den informasjonen blir videreført til andre aktører. Slik har enkelte aktører kunnet fortsette med arbeidslivskriminalitet uten at det har blitt stoppet. Vi har også økt straffenivået. Og dette er bare noen av mange tiltak.

Representanten Arild Grande hadde en lang tirade – jeg skjønner det ikke er lenge siden 1. mai – med bl.a. den faste påstanden om at fagforeningsfradraget ikke er blitt økt, men videreført på tidligere nivå, og at det er grunnen til mange av utfordringene. Da kan jeg minne om at faktisk.no har sjekket den påstanden og kommet frem til at den ikke holder mål. Under den rød-grønne regjeringen økte fagforeningsfradraget, men organisasjonsgraden steg ikke. Uansett mener Fremskrittspartiet det er et gode for mange å være organisert, men vi skal også ha respekt for at noen ikke ønsker å være organisert – av forskjellige grunner. Og vi må ha et lovverk og et rammeverk og et system som tar vare på alle arbeidstakere, uavhengig av om de velger å være organisert eller ikke, for det foregår arbeidslivskriminalitet både på arbeidsplasser med høy organisasjonsgrad og på arbeidsplasser med lav organisasjonsgrad.

Kampen mot arbeidslivskriminalitet er prioritert. Vi har iverksatt mange tiltak, vi ønsker å forsterke de tiltakene, og vi ser også at vi begynner å få resultater av det arbeidet som er blitt gjort.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg vil takke Arbeiderpartiet og SV for å ha satt temaet på dagsordenen. Årsaken er sjølsagt at det har blitt mer arbeidslivskriminalitet, og det rokker ved noe av fundamentet i samfunnet, nemlig rettferdig konkurranse og et trygt arbeidsliv. Trygghet for inntekt er en forutsetning for et godt familieliv, og jeg håper at arbeidslivspolitikken etter hvert får en enda større plass i samfunnsdebatten, for det er helt grunnleggende viktig at det er på plass.

Når vi snakker om arbeidslivskriminalitet, snakker vi om noe som er ulovlig, og jeg vil understreke det, det er ulovlig, og det er etter min vurdering definisjonen av noe som er kriminelt. Og når det er kriminelt, har det konsekvenser for arbeidsgiveren ved urettferdig konkurranse, for arbeidstakeren ved utryggheten, og for samfunnet ved at en har et inntektstap, og at en får flere konflikter i samfunnet.

Det er mange tiltak som må settes inn, det er mange tiltak som er nødvendige for å få en sunn kultur, men det viktigste etter min vurdering er lovverket, det å ha et klart lovverk som regulerer dette. For oss i arbeids- og sosialkomiteen er det arbeidsmiljøloven som er mest sentral, og det å klargjøre lovverket, klargjøre reaksjonene som inntreffer når en bryter lovverket, er svært viktig.

Det har bestandig vært arbeidslivskriminalitet, men nå har det som sagt blitt verre, og etter min vurdering har det blitt verre etter år 2000, da vi fikk endringen i arbeidsmiljøloven som følge av Blaalid-utvalget, som var en tilpasning til EØS-avtalen. Det har videre blitt mer krevende etter utvidelsen av EU i 2004. Dermed ble det vanskeligere å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår for dem som arbeidet i Norge. Det har også blitt en forverring ved at vi har fått et enda større omfang av fri bevegelse av arbeidsfolk. Det er dermed vanskelig å stoppe den sosiale dumpingen, stoppe arbeidslivskriminaliteten på grensen. Det må derfor en endring til på dette avgjørende punktet, slik at de som tar arbeid i Norge, er sikret fast jobb og bolig før arbeidsstart, for dermed å ha bedre oversikt over det som er sentralt i arbeidslivet.

Jeg vil utfordre statsråden på noen punkter. Det første gjelder identitetskort som viser sanntidsinformasjon for de personene det gjelder – hvem de er, hvor de arbeider, hvem de arbeider for, og hvilken arbeidshistorikk de har. Det trengs identitetskort med sanntidsinformasjon, som må framvises, slik at kontrollmyndighetene til enhver tid har oversikt over hva som er fakta når det gjelder arbeidsforholdet. Videre trengs det en informasjonsutveksling mellom de statlige etatene. De viktigste etatene er Arbeidstilsynet, Nav, skatteetaten, politiet og de kommunale etatene, bl.a. kemner/skatteoppkreverkontor og plan- og bygningsetaten. Her er det krevende utfordringer knyttet til taushetsplikt, men det må løses, slik at disse organene kan samarbeide. Videre må det strengere reaksjoner til, med gebyrer og straffer, slik at de som er på denne galeien, vet at her er det en reaksjonsmåte som virkelig svir, noe det ikke er i tilstrekkelig grad i dag. Det fjerde og siste punktet er uanmeldte tilsyn, slik at det er en risiko for å bli tatt. Vi kan ikke bare ha anmeldte tilsyn. Virkelighetens verden er annerledes.

Til slutt vil jeg også understreke behovet for flere fagorganiserte, både på arbeidsgiversiden og på arbeidstakersiden. Den norske modellen forutsetter en stor grad av organisering, og det vet vi – ut fra historiske erfaringer – også gir den beste produktivitetsutviklingen, fordi en har tillit til arbeidslivet.

Senterpartiet stemmer for, slik det går fram av innstillinga. Når vi stemmer mot forslag nr. 11 og forslag nr. 12, som går ut på å innføre dette innenfor samtlige politidistrikter, og et samarbeid med universiteter og høyskoler, betyr ikke det at vi er motstandere av det. Det kan være hensiktsmessig, kanskje, men vi vil prioritere andre tiltak først. Derfor stemmer vi slik vi gjør.

Jeg tar opp forslag nr. 13.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen tatt opp det forslaget han refererte til.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Arbeidslivskriminalitet er et stort problem som vi må ta ytterst alvorlig. I år har vi sett at omfanget av arbeidslivskriminalitet kanskje er mer utbredt enn vi tidligere trodde.

I januar avdekket EL og IT Forbundet at 90 pst. av elektrikerne på Veidekkes byggeplass på Storo var ulovlig innleid. De ansatte hadde ingen tariffavtale. Dagen etter signerte arbeidsgiveren en «serviettavtale» og kalte dette for en tariff. Samtidig står Arbeidstilsynet på utsiden av gjerdet og har ingen hjemmel til å gripe inn. De pekte da på at hver enkelt arbeidstaker som er innleid ulovlig gjennom et bemanningsbyrå, må reise sak i sitt eget navn. Tidligere har SV tatt til orde for kollektiv søksmålsrett som en nødvendighet for å ivareta arbeidstakernes rettssikkerhet og rettigheter.

I februar fortalte Byggebransjens uropatrulje i Trondheim at arbeidsgivere risikofritt kunne tjene millioner på ikke å gi de ansatte deres lovpålagte tjenestepensjon. Siden 2006 har alle arbeidsgivere vært lovpålagt å ha obligatorisk tjenestepensjon for sine ansatte. Likevel er det ingen myndigheter som i dag fører tilsyn med at arbeiderne faktisk får pensjonen de har krav på. Uropatruljen avslørte nylig en tømrerbedrift med 14 ansatte som har unngått OTP siden 2012. I seks år har denne arbeidsgiveren fått holde på uten tilsyn, uten kontroll – og de ansatte uten sikkerhet. Derfor har SV fremmet forslag.

I mars gikk byggebransjen til samlet politisk streik foran Stortinget for å få på plass et forbud mot bemanningsbransjen, fordi man så at byråene undergravde faste stillinger, men også fordi enkelte bidro til arbeidslivskriminalitet i form av svart arbeid, hvitvasking og ulovlige arbeidskontrakter. Derfor fremmet SV, i tillegg til forslag om forbud mot bemanningsbransjen, ti konkrete punkter til forbedring av regelverket og styrking av a-krimsentrene.

I april skrev Dagbladet om hvordan norsk personvern og hemmelighold av konkurser bidrar til at enkelte kan utnytte systemet og slå seg konkurs gang på gang for å unngå forpliktelser. Knut Ro, leder av Konkursrådet, sa da at Norge hadde «gått for langt i loven for å verne konkursryttere». Når lovene fungerer slik at de verner de kriminelle, sier det seg selv at det er vanskelig å få ryddet opp i et useriøst arbeidsliv. Spekulasjon i konkurs er i like stor grad arbeidslivskriminalitet som det å tilbakeholde pensjonsinnskudd.

Da de streikende slakteriarbeiderne gjennom lovlig konflikt fikk innfridd kravet om tariffavtale på arbeidsplassen, var det ingen som så for seg at bedriften bare noen måneder senere skulle slå seg konkurs for å slippe å betale overtidstillegg og rettferdig lønn. Bare noen dager etter nedleggelsen er det et nytt selskap som har overtatt driften, men hvor kun de som ikke er fagorganisert, får beholde jobben.

Nå, i mai, har vi valget om vi skal fortsette å la kriminelle aktører i arbeidslivet herje fritt, eller om vi skal ta ansvar. Regelverket vårt har ikke endret seg i tråd med endringene i arbeidslivet. Vi har opprettet a-krimsentre, men fremdeles hindrer taushetsplikten at kolleger kan snakke sammen om sakene de etterforsker. Dette er det kun de kriminelle som tjener på. Vi må ta de kriminelle aktørene for hva de er, og ta nødvendige grep.

Ofte når man snakker om brudd på arbeidsmiljøloven, er det lett å se for seg små arbeidsplasser og uerfarne arbeidsgivere som ikke vet hvilke plikter de har som arbeidsgivere, eller hvilke rettigheter de ansatte har. Men avsløringene som har kommet gjennom fagforeningene og media, viser oss et annet bilde. Det er ikke bare useriøse aktører, men godt organiserte, kriminelle, blodig seriøse aktører og aktører som drapstruer tillitsvalgte, som gjør at uropatruljer må gå med voldsalarm og tenke på sin families trygghet.

Arbeidslivskriminalitetssentrene er både vårt førstelinjeforsvar og vårt viktigste våpen for å bekjempe denne typen kriminelle. Derfor er det viktig at vi som politikere gir dem de ressursene og verktøyene de trenger. Når a-krimsentrene mangler lovhjemler eller sanksjonsmuligheter, er det kun de kriminelle som vinner, og når de kriminelle vinner, er det lovlydige arbeidsgivere, ansatte og samfunnet som helhet som taper.

Nå trenger vi sterkere lut, utvidet myndighet og flere kontroller. Politiet må kunne gripe inn på andre instansers myndighetsområde for å stanse lovbrudd, skatteetaten må kunne ta direkte beslag i utbytte fra straffbare handlinger, og a-krimsentrene må få mer omfattende hjemler, slik at de kan stenge eller stanse ulovlig drift av virksomheter.

Terje Breivik (V) []: Kampen mot svart arbeid og arbeidslivskriminalitet må alltid ha høg prioritet, og me må alltid vera opne for forbetringar og forsterkingar for å lukkast. Slik sett ynskjer Venstre initiativet frå forslagsstillarane i denne saka velkome, sjølv om eg nok må vedgå at eg stussa litt etter breisida representanten Grande på vegner av Arbeidarpartiet valde å bruka taletida si på. Eg og Venstre trur me tverrpolisk står oss på å vera opne om at det er krevjande å demma opp for kyniske kjeltringar som aktivt leitar etter smotthòl og opningar for eigen profitt.

Arbeidarpartiet og SV kjem rett nok med ei rekkje forslag i saka for å gjera kampen mot arbeidslivskriminalitet «enklere og mer effektiv», men det er dessverre ikkje enkelt. At me framleis har arbeidslivskriminalitet i Noreg, er ikkje eit resultat av at me ikkje ser dei enkle løysingane, men fordi problemet i seg sjølv er samansett. Til dømes veit me at det kan vera vanskeleg å finna balansen mellom å forhindra éin type kriminalitet utan at det går for sterkt ut over dei seriøse verksemdene me er avhengige av og ynskjer, nettopp for å sikra trygge og gode norske arbeidsplassar.

Regjeringa har lenge hatt arbeidslivskriminalitet høgt på agendaen, noko statsråden etter mitt syn svarar veldig godt på i brevet sitt til komiteen. Med Jeløya-plattforma fortset ein den innsatsen med auka styrke. Regjeringa vil «legge til rette for et organisert arbeidsliv og et velfungerende trepartssamarbeid» – heldigvis.

Me er sjanselause i kampen mot det svarte arbeidet om me ikkje kan jobba og finna løysingar saman med partane i arbeidslivet og gjennom internasjonale fora, noko m.a. saksordføraren, representanten Hagerup, gjorde veldig godt greie for. Framover skal den blå-grøne regjeringa styrkja det internasjonale samarbeidet. Me løyser ikkje eit problem åleine her heime når det er så internasjonalt forgreina som det arbeidslivskriminalitet er. Me kan visa veg og vera pådrivarar – og det gjer me, og det er me.

Tore Storehaug (KrF) []: Kampen mot arbeidslivskriminalitet er ei prioritert sak for Kristeleg Folkeparti. Vi har i fleire av budsjettforlika på Stortinget dei siste åra vist at vi har fått gjennomslag for å etablere fleire a-krimsenter, der politi, Nav, Arbeidstilsynet og skattemyndigheitene samarbeider tett. Dette gjev gode resultat. Etatane seier sjølve at 56 aktørar blei sette ute av stand til å fortsetje verksemda si, og at 425 aktørar fekk redusert kapasitet som følgje av det arbeidet som her blir gjort.

Arbeidstilsynet har dei siste åra både blitt styrkt med fleire ressursar og gjeve moglegheita til bøteleggje bedrifter som ikkje sørgjer for at arbeidstakarane har HMS-kort, auke talet på umelde kontrollar og fått fleire samordna tilsyn mellom Arbeidstilsynet, politiet, skatteetaten, Nav og andre relevante myndigheiter. Det er oppretta fleire servicesenter for å sikre at utanlandske arbeidstakarar får god informasjon om rettane og pliktene sine.

Dette arbeidet bør styrkjast, og det må gjerast meir systematisk. Etatane har i fellesskap utarbeidd ein styringsmodell for arbeidslivskriminalitetssentera, som ligg til grunn for ressursinnsatsen til dei respektive etatane. Det blir arbeidd med å utvikle felles mål og styringsparametrar som skal inngå i mål- og resultatstyringa til den enkelte etaten. Arbeidstilsynet, arbeids- og velferdsetaten, politiet og skatteetaten har utarbeidd ein handlingsplan for innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. Ei rekkje andre offentlege myndigheiter deltek i tillegg i det operative samarbeidet, bl.a. tolletaten og dei kommunale skatteoppkrevjarane. Statens vegvesen har oppretta ei eiga eining mot arbeidslivskriminalitet.

Kristeleg Folkeparti ser styrkt informasjonsdeling mellom etatane som eit sentralt tiltak i strategien mot arbeidslivskriminalitet og er glad for det arbeidet som blir følgt gjennom fleire prosessar. Økokrim reviderte i 2017 ein rettleiar som er utarbeidd i samarbeid med etatane. Rettleiaren bidrar til å gjere medarbeidarane i etatane meir merksame på kva moglegheiter dei har for å dele teiepliktige opplysningar seg imellom. Det blir arbeidd med forslag til endringar i særlovgjevinga for etatar som har slike føresegner. Så bør ein òg klare å følgje opp regelverket til arbeids- og velferdsetaten, slik at det blir lagt betre til rette for deling av informasjon frå etaten og til dei andre etatane som deltek i a-krimsamarbeidet. Endringa vil gjere det lettare for kontrolletatane å jobbe i lag om å ta dei som skadar det seriøse arbeidslivet. Finansdepartementet har no på høyring eit forslag til lovheimlar som bl.a. skal gjere det lettare for skatteetaten og tolletaten å dele informasjon med dei andre etatane. I tillegg er det sett i gang eit arbeid mellom dei aktuelle departementa for å kartleggje eventuelle behov for ytterlegare tiltak for å sikre nødvendige moglegheiter for informasjonsdeling.

På bakgrunn av alt arbeidet som no går føre seg, og det arbeidet som det er venta skal kome tilbake til Stortinget, der prosessar no er i gang for å styrkje dette arbeidet, vil vi i Kristeleg Folkeparti vente på det arbeidet som regjeringa no gjer på desse områda. Vi kjem difor ikkje til å støtte nokon av forslaga i representantforslaga.

Statsråd Anniken Hauglie []: Arbeidslivskriminalitet er en betydelig utfordring i deler av arbeidslivet. Regjeringen prioriterer derfor innsatsen mot arbeidslivskriminalitet høyt. Målet er å gjøre det så vanskelig som mulig for de kriminelle aktørene å benytte arbeidslivet som arena for sine ulovlige aktiviteter. For å oppnå dette er det nødvendig med en bred tilnærming:

  • Arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter må stå sammen og benytte den tyngden og den kraften som trepartssamarbeidet gir.

  • Politiet og kontrolletatene må bekjempe arbeidslivskriminaliteten så effektivt og kraftfullt som mulig.

  • Innkjøpere og forbrukere må bidra til å stenge de kriminelle ute fra markedene.

  • Vi må kunne forfølge de kriminelle aktørene over landegrensene gjennom samarbeid med andre land.

De fleste av forslagene som behandles i dag, gjelder hvordan vi kan få til en effektiv kontroll og oppfølging. Etableringen av et operativt etatssamarbeid er et sentralt tiltak i regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet. Denne innsatsen omfatter en lang rekke myndigheter og samordnes av politiet, Arbeidstilsynet, Nav og skatteetaten. Det legges ned en stor innsats i de syv arbeidslivskriminalitetssentrene som er etablert. I tillegg har etatene et operativt samarbeid mot arbeidslivskriminalitet flere andre steder i landet. Det er også viktig å huske på den betydelige ressursbruken i oppfølgingen av sakene «i linjen» i hver enkelt etat.

Jeg legger til grunn at det er etatene selv som sitter med best kunnskap om hvordan de kriminelle aktørene i arbeidslivet opererer. Dermed er det også de selv som er best i stand til å vurdere hvordan innsatsen skal innrettes for å oppnå resultater.

Det operative samarbeidet gir etatene mulighet til å benytte sine samlede sanksjonsmuligheter, slik at de kan sette de kriminelle aktørene ut av spill eller i hvert fall redusere kapasiteten deres vesentlig. Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter har utarbeidet en oversikt over etatenes samlede sanksjonsmuligheter. Med utgangspunkt i denne rapporten skal Riksadvokaten i samarbeid med Økokrim og etatene se nærmere på bruken av og potensialet i disse sanksjonene, herunder grensegangen mellom bruk av administrative sanksjoner og påtale/straff. Det er viktig at politiets og påtalemyndighetens ressurser kan rettes inn mot de alvorlige sakene, og at man kan bruke administrative reaksjoner ved andre lovbrudd.

Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å vurdere enkeltforslag, løsrevet fra den helhetlige og faglig funderte gjennomgangen av sanksjoner som nå er satt i gang.

Styrket informasjonsdeling mellom etatene er et sentralt tiltak i strategien mot arbeidslivskriminalitet. Dette dreier seg bl.a. om mulighetene for å dele sensitive opplysninger som er beskyttet av regler om taushetsplikt. Derfor krever temaet at det gjøres grundige vurderinger.

Regjeringen følger nå opp gjennom flere prosesser. Jeg tar sikte på å få på plass endringer i arbeids- og velferdsetatens regelverk slik at Nav kan dele opplysninger med de andre etatene som deltar i samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet. Finansdepartementet har nylig sendt på høring et forslag til lovhjemler som bl.a. gir skatteetaten og tolletaten større adgang til å dele informasjon med de andre etatene. I tillegg til dette er det satt i gang et arbeid mellom berørte departementer for å kartlegge om det er behov for ytterligere tiltak. Den svenske loven, som det vises til, kan være en mulig modell for å gi mer generelle muligheter for deling av informasjon mellom etatene, men det er nødvendig å vurdere andre muligheter også. Det er viktig at de løsningene som velges, blir så effektive som mulig, samtidig som hensynet til personvern ivaretas. Dette arbeidet vil ha høy prioritet framover.

Utviklingen i kriminalitetsbildet innen arbeidslivet gjør avdekking og oppklaring utfordrende. Virksomheter forsøker i større grad enn tidligere å skjule kriminelle aktiviteter bak en lovlydig fasade, og kriminelle aktører flytter aktivitetene til nye virksomheter når myndighetene blir for nærgående. Derfor er den brede tilnærmingen som ligger til grunn for regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet, av avgjørende betydning. Jeg er glad for at denne innsatsen også har bred støtte i Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Arild Grande (A) []: På spørsmål fra undertegnede svarer statsråden at fylkene Finnmark, Troms, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Østfold, Hedmark og Oppland i dag ikke er dekt av a-krimsentre. Samtidig har både statsråden og representanter fra høyrepartiene signalisert ganske tydelig at man verken vil gi økte ressurser til at flere sentre blir opprettet, eller til at hele landet skal dekkes opp. Hva er den faglige begrunnelsen for at de nevnte fylkene ikke skal være dekt av et a-krimsenter?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er jo ikke slik at det ikke gjøres et arbeid mot arbeidslivskriminalitet i de nevnte fylkene selv om det ikke er a-krimsentre der. I tillegg til de syv a-krimsentrene som er etablert landet rundt, er det etablert operativt samarbeid mellom etatene flere andre steder, selv om det ikke er samlokalisert i egne sentre. Jeg skal ikke si at det er uaktuelt med flere sentre framover, men det som etatene melder tilbake, er at sentrene er viktige, og at det operative samarbeidet er viktig. Det som også er viktig med sentrene, er at de har utviklet mye bedre samarbeidsmåter og samarbeidsmodeller, som også kan brukes andre steder, hvor sentre ikke er etablert. Det som etatene melder tilbake, er at sentrene er viktige, at samarbeid er viktig, men at det også er viktig at man har nødvendige ressurser «i linjen». Ressursene kan være økonomi, men det er hjemler, kompetanse og annet som også er viktig.

Arild Grande (A) []: En av de tingene vi ser kriminelle aktører gjør, er at de hele tiden er på utkikk etter de bransjene og stedene hvor det er enklest å slippe unna med sin kriminelle aktivitet. Derfor er det viktig med et helhetlig arbeid og ikke minst at hele landet er dekket. Et av de fylkene som ikke er dekket av et a-krimsenter i dag, er Østfold, et av de fylkene som kanskje har størst gjennomgangstrafikk, og som ligger tettest innpå noen av de utfordringene vi ser knyttet til internasjonal kriminalitet. Her har altså regjeringen ingen strategier. Er ikke regjeringen bekymret for at nettopp de stedene som ikke er dekket av et a-krimsenter, blir de stedene som de kriminelle aktørene virkelig vender seg i retning av?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg håper ikke representanten Grande tror at strategien mot arbeidslivskriminalitet bare gjelder for de fylkene som er omfattet av a-krimsentre. Det er det ikke. Strategiene, tiltakene, virkemidlene, hjemlene og kompetansen gjelder for hele landet og for alle bransjene hvor man ser arbeidslivskriminalitet. Når man ser hvor tilsynene gjøres, og hvem som settes ut av spill, er det aktører over hele landet, uavhengig av om det er et a-krimsenter i området eller ikke. A-krimsentrene er en viktig spydspiss i arbeidet. Noe av det viktigste er kanskje den metodeutviklingen man utarbeider der, som også kommer etatene og arbeidet generelt til gode. Vi ser nå at den innsatsen vi gjør mot arbeidslivskriminalitet, gir gode resultater. Vi ser at etatene selv sier at uten denne strategien ville det vært vanskeligere. Vi oppnår bedre resultater nå enn før. Flere settes ut av spill, og flere får begrenset sin aktivitet betydelig som følge av den innsatsen.

Arild Grande (A) []: A-krimsentrene er en viktig spydspiss i det arbeidet, og det er nettopp derfor vi fremmer forslag om at hele landet skal være dekket av et a-krimsenter – ikke at alle nødvendigvis skal ha et, men at hele landet skal være dekket av et senter. Det stemmer regjeringspartiene i dag ned.

Så ønsker vi også å styrke arbeidet på hvert a-krimsenter og samarbeidet mellom a-krimsentrene ved å gjøre noe med taushetsbestemmelsene, ved å gjøre noe med hjemlene til å gjøre beslag, iverksette tiltak.

Hvorfor denne uviljen fra regjeringspartiene mot å bidra til noe som ikke koster de helt store ressursene, og som alle som jobber på dette feltet, mener ville kunne styrket dette arbeidet betraktelig? Hvorfor kan ikke regjeringspartiene strekke seg til å stemme for det, når vi vet at det vil virke?

Statsråd Anniken Hauglie []: Det er nesten så jeg begynner å tro at representanten Grande ikke har lest mine to svarbrev om de forslagene. Der viser jeg til at flere departementer har hatt ute på høring flere forslag om å styrke etatssamarbeidet, bl.a. ved informasjonsdeling. Flere av forslagene er nå til oppfølging i departementet, og vi vil komme til Stortinget med nødvendige lovendringer.

Når vi her snakker om informasjonsdeling, informasjonsflyt mellom etatene, er det også viktig tross alt at vi passer på at personsensitiv informasjon ikke flyter veggimellom uten kontroll. Det er viktig at vi passer på det. Vi skal sørge for at det blir bedre informasjonsdeling mellom etatene, men vi kan ikke kaste alt personvern på båten. Vi er nødt til å gjøre noen gode vurderinger. Men vi har flere departementer, og det er flere forslag ute på høring. Vi følger det opp, og vi trenger ikke – med respekt å melde – at forslaget vedtas her i dag for at det arbeidet som er igangsatt, skal gjennomføres.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Å forbedre arbeidsmulighetene for statlig ansatte er viktig, men det å få et enklere system som kan bekjempe kriminaliteten, vil jeg vurdere som det viktigste. Det jeg mener med det, er sanntidsinformasjon – å kontrollere situasjonen på arbeidsplassene blant dem som arbeider der, altså å få en egenkontroll med de menneskene som jobber der, og kombinere det med uanmeldte tilsyn. Da har en et godt grunnlag.

Mitt spørsmål går til det jeg sa i mitt innlegg om identitetskort, altså at en raskest mulig må få utviklet et identitetskort som har sanntidsinformasjon om hvem man er, hvor man arbeider, hvem man arbeider for, og arbeidshistorikken – slik at de som kontrollerer, og de som arbeider der, kan få en full oversikt til enhver tid over hvem som er ansatt på arbeidsplassen. Hva sier statsråden til det?

Statsråd Anniken Hauglie []: HMS-kort på arbeidsplassen har denne regjeringen innført, og vi har også utvidet kortene slik at man får informasjon i sanntid, både når det gjelder typen informasjon som er på kortet, og hvem som får tilgang til kortet. Så jeg er litt usikker på hva representanten Lundteigen viser til, for i dag finnes det et HMS-kort med informasjon, og det er også i sanntid. Det er ikke alle som får tilgang til det, det er riktig, men i 2016 utvidet vi betraktelig muligheten for hvem som kan få informasjonen, hva slags type informasjon som er der, og at informasjonen er i sanntid.

Eirik Faret Sakariassen (SV) []: Tall jeg har sett fra 2015, viste at bare det året greide de kriminelle aktørene å skjule 28 mrd. kr, som er skatteinntekter som går tapt, og som kunne ha gått til veldig mange andre gode formål. Jeg viste i mitt innlegg til den markeringen som var her ute, som jeg regner med statsråden har friskt i minnet, fra fagbevegelsen og særlig tillitsvalgte innen byggebransjen. De er veldig bekymret for bemanningsbyråer og bemanningsbransjen, og for hva det gjør med svart arbeid, med hvitvasking og med ulovlige arbeidskontrakter. Det har vært mange debatter i denne salen om bemanningsbransjen, men spørsmålet mitt til statsråden er: Hvordan vil statsråden tilstrekkelig følge opp bemanningsbransjen for å redusere arbeidslivskriminaliteten innenfor denne sektoren?

Statsråd Anniken Hauglie []: Regjeringen har jo allerede lagt fram en proposisjon for Stortinget for å begrense muligheten til innleie i arbeidslivet. Det er flere forslag vi fremmer der. Det ene er – og det er i tråd med den høringsuttalelsen vi sendte ut i fjor sommer – å definere fast ansettelse i loven, for å gjøre det vanskelig med disse såkalte nulltimerskontraktene. Vi foreslo også å heve avtaleadgangen i bygg- og anleggsbransjen, som representanten særlig viser til, nettopp for å begrense omfanget av innleie i den delen av næringslivet, hvor vi ser at omfanget har vært særlig høyt. Dette forslaget er etter min vurdering et forslag som på en god måte balanserer de ulike hensynene mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, og som i stor grad begrenser mye av det som jeg oppfatter også har vært Stortingets bekymring, nemlig innleie i bygg og anlegg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arve Sigmundstad (A) []: Vi har foreslått at regjeringen skal sikre at politiet, Arbeidstilsynet, skatteetaten og Nav gjennomfører flere uanmeldte tilsyn i bransjer som er spesielt utsatt for arbeidslivskriminalitet. Dette forslaget vil ikke regjeringspartiene støtte. Når vi foreslår at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med forslag om at etater som skatteetaten, kemnerkontor, Arbeidstilsynet, Nav, plan- og bygningsetaten og eventuelle andre etater får mer omfattende hjemler, slik at de kan stenge eller stanse ulovlig drift av virksomheter, handler det om at vi er oppriktig bekymret for det arbeidslivet som er i ferd med å utvikle seg i samfunnet vårt.

I interne dokumenter avisen Klassekampen har fått tilgang til, heter det at «Oslo-politiet ikke får lov til å anmelde økonomisk kriminalitet som avdekkes på inspeksjoner i et tverretatlig samarbeid mellom politiet, Nav, skatteetaten, tollvesenet og Arbeidstilsynet». De tillitsvalgte i tolletaten forteller at tverretatlige aksjoner og prosjekter nedprioriteres grunnet ressursmangel, og de tillitsvalgte i politiet forteller lignende historier.

Vi er bekymret for at det seriøse og organiserte arbeidslivet kommer til kort i møtet med svart arbeid, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Kort sagt: I Norge har det useriøse arbeidslivet fått holde på i fred så altfor lenge. Det forteller sentrale tillitsvalgte i fagbevegelsen oss.

Dette gir grunn til bekymring. Samfunnskontrakten vår og den norske modellen handler jo nettopp om et organisert og velfungerende arbeidsliv hvor vi yter til fellesskapet etter evne. Det skal ikke lønne seg å bryte loven. Likevel ser vi et arbeids- og næringsliv hvor de useriøse aktørene får drive i fred, og hvor de aktørene som skal møte dette på vegne av fellesskapet, melder om manglende ressurser. Dette går også ut over dem som driver seriøst og innenfor lovens rammeverk. Og når det fremmes forslag i Stortinget om tiltak som kan styrke arbeidet, vil ikke regjeringspartiene stille seg bak det. Dette gjør meg oppriktig bekymret for det arbeidslivet vi er i ferd med å overlate til våre barn.

Arild Grande (A) []: Det er riktig som Terje Breivik sier, at dette arbeidet er så krevende, grenseoverskridende og utfordrende at det er vanskelige tema vi snakker om. Nettopp derfor burde det å få ryddet opp i arbeidslivet ha vært øverst på dagsordenen hos arbeidsministeren, og nettopp derfor burde arbeidsministeren og regjeringspartiene ha tatt initiativ for å samle Stortinget om noen tiltak. Derfor er det også så skuffende at regjeringspartiene så til de grader viser passivitet når det gjelder dette, både i budsjettet, som de selv innrømmer at de ikke fremmer et eneste nytt tiltak mot arbeidslivskriminalitet i, og her og nå, hvor de konsekvent stemmer ned alle våre forslag i denne saken. Det er forstemmende, og jeg er skuffet over at Kristelig Folkeparti er med og sikrer flertall for regjeringens syn på dette.

Det er heller ikke slik at man her bare kan vise til ett konkret tiltak, og så løser alt seg. Men vi nevner noe som alle aktørene som jobber på feltet, er opptatt av når vi snakker med dem, og som de peker på virkelig ville gjort vei i vellinga med tanke på det arbeidet som i dag pågår, nemlig at vi må få gjort noe med taushetspliktregelverket, som i dag forhindrer et godt samarbeid. Her viser statsråden til noe småplukk som man holder på med på ulike etaters områder, men det store grepet, nemlig å kunne innføre den svenske loven, som rett og slett opphever taushetsplikten mellom aktørene, er noe som disse aktørene selv ber om, og som vi vet vil kunne virke effektivt. Da slipper man å holde på med detaljer her og der.

Det andre er å innføre effektive hjemler for både sanksjoner og beslag, slik at man kan ilegge gebyr på stedet og ta beslag i verdier, og på den måten få et mye mer effektivt grep mot arbeidslivskriminaliteten.

Når regjeringen selv skryter av innsatsen som a-krimsentrene gjør, skjønner ikke jeg hvorfor man har en slik motvilje mot å sikre at hele landet skal bli dekket. Det skyldes ikke noe annet enn at regjeringen heller prioriterer skattekutt enn dette arbeidet. Det er en tydelig politisk prioritering, og det er det greit å være ærlig på. Vi kunne faktisk fått til noe i Stortinget i dag som ikke nødvendigvis hadde trengt de store ressursene, men som kunne vært særdeles effektive verktøy mot arbeidslivskriminalitet. Det får vi dessverre ikke til. Det synes jeg er trist, men Arbeiderpartiet kommer til å kjempe videre, sammen med opposisjonspartiene, for å styrke arbeidet mot arbeidslivskriminalitet.

Til slutt vil jeg signalisere at Arbeiderpartiet vil støtte forslag nr. 13, fra Senterpartiet og SV.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Det slår meg, både i denne debatten og i den forrige, at det egentlig er bred enighet om ganske mye av det man forsøker og ønsker å oppnå, men allikevel velger man å male med en ganske bred svartmalingspensel når man skal beskrive både forholdene vi er ute etter å gjøre noe med, og hvordan vi er ute etter å gjøre det. Det er ikke å svikte noen når det har blitt opprettet sju a-krimsentre siden 2013, da regjeringen Solberg tok over. Det er ikke å svikte at over 3 400 virksomheter ble kontrollert i 2017. Det er ikke et svik når etatene selv anslår at 56 aktører ble satt ut av stand til å fortsette sin virksomhet, og at 425 aktører fikk sin kapasitet redusert. Når man bruker ordet «svik» om dette, lurer jeg på hvor den norske debatten er på vei hen.

Det er et reelt ønske om å utvide og styrke de arbeidslivskriminalitetssentrene som har blitt opprettet, og jeg skjønner at man ønsker flere når man ser de gode resultatene de sju som har blitt opprettet under denne regjeringen, har hatt. Men det vi hører fra de samme aktørene, er at disse sentrene ikke nødvendigvis bare ønsker seg mer ressurser, men at de også trenger tid til å sette seg ned og få oversikt over hvordan de samarbeider, og utvikle den metodikken som skal brukes over hele landet. Som statsråden sier: At en region ikke har et arbeidslivskriminalitetssenter og er samlokalisert, betyr ikke at man ikke jobber mot arbeidslivskriminalitet i de områdene.

Én av de tingene vi fikk høre var en av de viktigste «detaljene», som Arbeiderpartiet viste til, var en ny styringsmodell som trådte i kraft fra 1. januar. Dette ble tatt opp av a-krimsenteret i Rogaland da komiteen var på besøk der i forrige uke, og representanten Arild Grande var ikke til stede der. Det er bare ett eksempel på noe av det «småplukket» som denne regjeringen har innført.

Så er det presisjonsnivået: Representanten Arild Grande mente at denne regjeringen har innført mer midlertidighet. Nei, denne regjeringen har sørget for å senke terskelen inn i arbeidslivet, slik at man har mulighet til å ta en midlertidig jobb, som forhåpentligvis skal gå over til å bli en fast jobb, noe som gir en positiv spiral inn i arbeidslivet. Vi ser at dette ikke har ført til økt bruk av midlertidighet.

Representanten Arild Grande sier at denne regjeringen har gjort det dyrere å være medlem i en fagforening. Nei, regjeringen har ikke gjort slik at fagforeningene har økt sin medlemskontingent, men fagforeningsfradraget, som alle fagforeninger er kjent med, har stått fast under denne regjeringen. Da LO-Aktuelt skrev om 25 forslag for å øke organisasjonsgraden, var det ingen av de 25 forslagene som tok opp f.eks. å øke fagforeningskontingenten, men ett av forslagene, som jeg tilrår fagforeningene å gjennomføre, er å spørre sine kollegaer om de ønsker å bli medlem. Hvis man ikke engang gidder å spørre om det, er det lite regjeringen kan bidra med for å øke organisasjonsgraden, som vi alle ønsker å øke, men som man da må gjøre en liten ekstra innsats for å få til.

Arve Sigmundstad (A) []: Jeg avsluttet mitt innlegg i sted med å si at jeg er bekymret for det arbeidslivet vi er i ferd med å overlate til våre barn. For meg handler mye av dette om det. For all del, det gjøres mye godt arbeid, både i Arbeidstilsynet, Nav, skatteetaten, politiet og tollvesenet, men det er ikke det debatten handler om. Debatten her handler om at det burde vært gjort mer. Jeg mener oppriktig talt at regjeringen burde hatt en mye mer offensiv satsing. Igjen: Dette handler om hvilket arbeidsliv og hvilket samfunn vi ønsker å overlate til våre barn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Forrige kapittel
Neste kapittel