Stortinget - Møte onsdag den 18. april 2018

Dato: 18.04.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:01:06]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister Erna Solberg vil møte til muntlig spørretime.

Statsministeren er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det koster å finansiere fellesskapets sykehus, men det er vel investerte penger. I forrige stortingsperiode lå regjeringen og stortingsflertallet systematisk under de løftene de ga til sykehusene for å finansiere dem og tilbudet deres. I år, det første i denne stortingsperioden, ligger regjeringen 1,5 mrd. kr under det Arbeiderpartiet mener er riktig for at sykehusene kan levere gode tilbud, ha dyktige ansatte og kjøpe inn medisinsk-teknisk utstyr. Nå begynner vi å se resultatene av dette rundt om på norske sykehus.

På Haukeland universitetssykehus i Bergen legges det opp til at opp mot 40 pst. av barselkvinnene må ut seks timer etter fødsel. Sykehuset på Kalnes i Østfold – et nytt, moderne sykehus – har allerede nå mange korridorpasienter grunnet ressursutfordringer.

I Egersund i Rogaland er det et avansert rehabiliteringstilbud for KOLS-/lungepasienter. Jeg besøkte stedet for noen dager siden. Det trues nå med nedleggelse – ikke for bedre rehabilitering, men for å være med og finansiere nytt sykehus i Stavanger. Vi har også eksempler rundt om i Norge på at det nå kreves egenandeler fra unge mennesker for rus- og psykisk helsebehandling.

Sykehuset Telemark, som jeg besøkte forleden dag, har et budsjett på litt over 3 mrd. kr. De skal nå kutte 200 mill. kr, og det går ut over investering i medisinsk-teknisk utstyr, forberedelse av nye stråleenheter osv.

Jeg vil si at sykehusene er vant til omstilling – de har dyktige ansatte – og selv med vårt budsjettopplegg vil det være behov for det. Men vi begynner å nå en grense som er urovekkende når vi ser resultatene og tilbudet til pasientene. De behandler flere, ventetidene går ned, og det skyldes godt arbeid i sykehusene, men vi begynner å nå en grense.

Spørsmålet mitt til statsministeren er: Er hun enig i at det nå er skåret til beinet, og at det begynner å svekke tilbudet for god pasientbehandling og kvaliteten i fellesskapets sykehus?

Statsminister Erna Solberg []: Det er utrolig viktig med gode sykehustjenester i et land. Derfor har Norge også gode sykehustjenester. Derfor har vi de siste fem årene økt budsjettene til sykehusene betydelig. I løpet av de siste fem årene har vi økt budsjettene med mer enn det man klarte å gjøre på åtte år med rød-grønn regjering. Aktivitetsnivået har gått opp. Ventetidene har gått ned. Og det foretas gode kvalitetsmessige løft, ikke minst innenfor arbeidet knyttet til gjennomføringen av de såkalte pakkeforløpene.

Samtidig er vi inne i en historisk bygging av sykehus for øyeblikket. Det skal finansieres gjennom bl.a. overskudd i sykehusbevilgningene og behandlingsbevilgningene, og det skal bidra til at vi får bedre, mer effektive og gode sykehus i fremtiden. Jeg mener at vi har tatt et krafttak for å løfte opp behandlingen ved sykehusene. Jeg mener at ventetidene også viser at det er mulig å få til bedre måter å drive sykehusene på. Jeg synes derfor krisebildet som tegnes av representanten Jonas Gahr Støre, ikke er riktig.

Er det mangler i helsevesenet? Ja, det er det. Det er mangler fordi ambisjonene man ønsker å oppnå og gjennomføre, er enda større enn det vi har klart å finne rom til. Det er mange sykehus som kunne behandlet flere og behandlet mer avansert hvis de hadde fått mer utstyr – også teknisk. Det kan altså gjøres mer, men vi har gjort betydelige økninger de siste årene.

La meg gi en kommentar til den litt populistiske delen av Jonas Gahr Støres innlegg, nemlig at man planlegger for at barselkvinner på sykehuset i Bergen skal ut etter 6 timer. Det er ikke riktig. Det er lagt opp til at om noen år, når man har ny kvinneklinikk, skal opptil 40 pst. kunne dra etter 6–24 timer. I dag er det faktisk 20 pst. av de fødende som gjør det, ved et tilbud som bygges opp utenom sykehusene, med oppfølging. Det å komme hjem raskt er faktisk et veldig positivt og godt tiltak.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det er vår oppgave å se utviklingstrekk i sykehusene og om vi er forberedt på de oppgavene som ligger foran oss. Det jeg ser når jeg reiser rundt på norske sykehus nå, er en varslet utvikling der sykehusene tappes for ressurser og personell, og det som følge av privatiseringsreformen regjeringen har gjennomført. Man har lagt kredittkortet i baren, for å si det slik – gå og konsumer! Private klinikker henter ut nøkkelpersonell av offentlige sykehus, og vi ser ved flere av sykehusene at sykehustilbud må bygges ned fordi de mister nøkkelpersonell. Jeg så det nå sist ved Sykehuset Telemark, som mister personell til private klinikker som popper opp rundt om i området og i regionen.

Da har jeg lyst til å stille et spørsmål til statsministeren, for vi har diskutert utdanning av kompetent personell til sykehus før. Har statsministeren oversikt over hvor mange som har sluttet i fellesskapets sykehus for å begynne ved disse klinikkene, og hva konsekvensene av den utviklingen er?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg har ikke på stående fot oversikt over hvor mange som har sluttet og begynt i private klinikker, men jeg synes at det er interessant å høre. I forrige periode mente representanten Jonas Gahr Støre at den såkalte reformen, hvor folk får lov til å velge hvor de får behandling, ikke var vellykket fordi for få valgte dette. Nå er det åpenbart blitt for mange som velger det. Jeg mener at pasientenes rettighet i bunnen er det aller viktigste – muligheten til å kunne velge en alternativ behandlingsform. Jeg har skjønt, også fra den tiden representanten Gahr Støre var helseminister, da man behandlet langt færre ved norske sykehus enn det man gjør i dag, og ventetidene var lengre, at man aldri har erkjent det faktum at når det gjelder mange av de tunge, store sykdommene, som er store folkesykdommer, som psykisk sykdom, som f.eks. anoreksi, som rusproblemer, så er det viktig å få velge behandlingsform og kunne være deltaker som pasient i valget. Det har aldri vært viktig for Arbeiderpartiet. For Høyre er det viktig. Derfor er det et tilbud, og derfor har det hatt prioritet, hvor vi har startet valgfrihetsreformer først.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det viktige for Arbeiderpartiet er å sikre at folk får kvalitetsmessig god behandling, at de som har behov for det, får det raskt og godt, og at vi kan følge det opp godt og være sikre på at det skjer.

Vi har en statsminister som ikke ser konsekvensene av den sykehusøkonomien hun har hatt ansvaret for, som systematisk har ligget under det hun selv har lovet. Hun har ikke oversikt over hva som skjer med personellsituasjonen. Mange norske sykehus har kritisk bemanning. Mister de noen, kan tilbudene falle. Helseministeren har ikke oversikt over hvor mange unge innenfor rus og psykisk helse som nå må betale egenandel. Ved Sykehuset Telemark er beløpet som går ut av sykehusøkonomien og inn i private klinikker, kommet opp i 25 mill. kr. Det de konstaterer, er at liggetiden i de private klinikkene er langt, langt lengre enn den er i det offentlige helsetilbudet.

Her har vi et uttrykk for at når taksameteret går, har vi ikke kontroll over hvordan behandlingen, kvaliteten, er. Det som uroer meg da, er at det er færre som får behandling med dette opplegget, og at vi ikke har oversikt over kvaliteten. Det er et spørsmål til statsministeren. Hun har ikke oversikt over hva privatiseringsreformen fører til, hvordan den svekker tilbudene i de offentlige sykehusene, og hvordan færre får hjelp der ute.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg ser et helsevesen som behandler flere pasienter, som har kortere ventetider, som på grunn av pakkeforløpene når målsettingen i pasientforløpet på en mye bedre måte enn tidligere, som jeg mener vi har grunn til å være stolte av, og som jeg mener de som jobber der, har grunn til å være stolte av, for det gjøres mye fantastisk arbeid i norsk helsevesen.

Så ser jeg også at de prioriteringene vi gjorde tidlig, å gi valgfrihet til personer med rus- og psykisk helse-utfordringer, er en oppgradering av det å ha disse utfordringene, som gjør at man også kan få alternative tilbud. Jeg mener at innenfor rusomsorgen er det ikke så rart hvis det er litt lengre behandlingstid, for det har ofte vært klaget på at behandlingstiden kvalitetsmessig blir for kort. Derfor klarer ikke folk å bli værende i systemet.

Det vi skal gjøre, er alltid å være opptatt av kvalitetskontrollen med det som gis, om det gis i offentlig sektor, eller om det gis i privat sektor. Det har Helsetilsynet det samme ansvaret for, uansett om helsetjenestene gis i offentlig eller i privat regi.

Presidenten: Jonas Gahr Støre – til oppfølgingsspørsmål.

Jonas Gahr Støre (A) []: Det er lett å snakke godt om norske sykehus. Jeg har gjort det både som helseminister, som pasient og som politiker. De fortjener ros de som jobber der. Men jeg er uroet over en statsminister som nå ikke ser utviklingen i økonomien og hvilke konsekvenser det får for pasientbehandlingen, for dem som jobber der, for dem som må løpe fortere. Vi får en utvikling nå ved flere sykehus med et høyt antall bierverv av folk som jobber i sykehusene, og som også jobber ute i de private tilbudene, noe som svekker tilbudene begge steder. Og jeg kommer tilbake til at her har vi en regjering som har prioritert sin økonomi, åpner for store skattekutt og tar penger ut av sykehusene under løftene de selv ga. Det går ut over investeringene i medisinsk-teknisk utstyr, investeringer i strålekapasitet og kvaliteten i de offentlige sykehusene, og det er en privatiseringsreform som vi nå begynner å se konsekvensene av. Ressurser går ut av sykehusene, folk går ut av sykehusene, og statsministeren og helseministeren har ikke oversikt, har ikke konsekvensvurdert hva det vil si for pasientene. Det blir dårligere pasientbehandling, og det uroer meg at det ikke uroer statsministeren.

Statsminister Erna Solberg []: I alle de årene denne regjeringen har levert budsjetter til Stortinget, har aktiviteten – altså veksten – enten vært bedre enn det den var under den rød-grønne regjeringen, eller på akkurat samme nivå. I år er den på samme nivå som det en leverte det aller beste året under den rød-grønne regjeringen. Samtidig tegner Arbeiderpartiet et krisebilde av hvordan økonomien og utviklingen er.

Jeg ser at det er utfordringer. Det er områder der vi skal jobbe med kvalitet. Noe av det vi gjør systematisk, er å sørge for at vi lager pasientenes helsevesen. Det betyr at vi flytter fokuseringen i helsevesenet til å være mer rettet rundt den enkelte pasient i pasientforløpet. Det gir bedre tjenester, det gir kvalitetsmessig bedre tjenester, og innholdsmessig gjør det også at folk opplever større tilfredshet med det tilbudet de faktisk får. Det mener jeg er store og viktige reformer som gjør at vi ser at vi endrer på det. Vi endrer også på prioriteringen i helseforskningen, slik at vi nå prioriterer noen av de store kvinnesykdommene, noen av de store folkesykdommene som har vært mindre prioritert tidligere. Dette er med på å gjøre helsevesenet vårt bedre, kvaliteten bedre og gi flere tilbud.

Presidenten: Tuva Moflag – til oppfølgingsspørsmål.

Tuva Moflag (A) []: Det å få barn skjer i Norge hver eneste dag, men det er likevel noe av det minst dagligdagse man kan oppleve som menneske. De siste årene har gjennomsnittlig liggetid i Norge gått ned fra 3,2 til 2,7 liggedøgn. Legeforeningen advarer om at en ytterligere nedkorting i liggetiden kan føre til at våre gode resultater innen mødre- og spedbarnsdødelighet står i fare. Statsminister Erna Solberg oppfordrer norske kvinner til å få flere barn. Mitt spørsmål til statsministeren er om hun er fornøyd med at 40 pst. av kvinnene i hennes hjemby, Bergen, vil bli sendt hjem seks–åtte timer etter fødsel en gang i framtiden.

Statsminister Erna Solberg []: Ingen nyfødte barn og ingen mødre eller fedre skal tvinges hjem kort tid etter fødsel. Det er barnets behov og foreldrenes trygghet som skal bestemme dette, og det er få steder i verden hvor det er bedre å føde enn i Norge. Og det er ingen grunn til å skremme gravide kvinner unødvendig.

Tidspunktet for å bli utskrevet fra sykehus etter fødsel skal tilpasses både kvinnen og det nyfødte barnets behov, og det skal skje en beslutning i samråd med kvinnen det gjelder. Når mor og barn skal reise hjem, er derfor et faglig spørsmål og ikke noe politikere skal eller bør bestemme. Ingen skal reise hjem før familien er i stand til å ta vare på familien hjemme. Det er slik at ved sykehuset i Bergen, Haukeland universitetssykehus, er det 20 pst. av kvinnene i dag som reiser hjem etter mellom 6 og 24 timer, fordi de selv ønsker det.

Presidenten: Kjersti Toppe – til oppfølgingsspørsmål.

Kjersti Toppe (Sp) []: Ifølgje Helsepolitisk barometer frå TNS Gallup, som vart presentert i førre veke, meiner 58 pst. av befolkninga at vi i dag har eit todelt helsevesen. Den største drivaren for det er at vi har ei regjering som bevisst sviktar det offentlege helsevesenet ved sine privatiseringsreformer.

Vi veit at talet på sjukehussengar er halvert på 30 år. Vi veit at norske sjukehus er på topp når det gjeld høgt belegg, altså kor fulle sjukehusavdelingane er, og den verste i klassen når det gjeld kort liggjetid. Vi veit at lokalsjukehusa har vore trua. Vi veit at nye sjukehus vert bygde for små før dei opnar. Sjukehuset i Østfold vart presentert av helseministeren som eit prakteksempel. I fjor låg 3 800 pasientar på gangen.

Meiner statsministeren – som befolkninga – at vi har eit todelt helsevesen? Og vil statsministeren stoppa nedbygginga av sengeplassar i dei offentlege sjukehusa?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg mener ikke at vi har et todelt helsevesen i Norge. Under denne regjeringen har vi sørget for større valgfrihet gjennom offentlig finansierte ordninger som bidrar til at rommet for det todelte helsevesenet, hvor det er en helprivat del som betales av egen lomme, av dem som ønsker seg en annen behandling, er blitt mindre. At folk gjør det, kan det være ulike grunner til. Men i dag gir vi altså mer valgfrihet til alternative måter å gi behandlingstilbud på, f.eks. innenfor psykisk helsevern og innenfor rusomsorgen. Vi kjøper flere private tjenester. Det er godt mulig å si at tilbudet innenfor rusomsorgen på det offentliges regning er fullt tilgjengelig for alle brukere som trenger det, etter en behovsvurdering.

Jeg skjønner at opposisjonen kan føle at vi har styrt lenge, men 30 års nedbygging av sengekapasitet tror jeg vi skal fordele jevnt etter en filosofi hvor poliklinisk behandling har vært bygget opp dramatisk, og hvor det faktisk har blitt bedre, og hvor nye teknologier har gjort det slik. Det er også viktig å huske at sykehuset i Østfold ble planlagt og igangsatt under den rød-grønne regjeringen.

Presidenten: Nicholas Wilkinson – til oppfølgingsspørsmål.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Regjeringen har kuttet 2,7 mrd. kr fra spesialisthelsetjenesten med såkalte effektiviseringskutt, altså flate ostehøvelkutt uten noen prioritering av hvor det kan effektiviseres. Resultatene er klare. Norge har vært best, men vi er på feil vei.

Professor Sven Erik Gisvold sier at nedbyggingen av sykehusene setter pasientenes liv i fare. Liggetiden for fødende reduseres kraftig. Overgrepsmottaket i Østfold har måttet avvise pasienter. Det kommer stadig nye oppgaver uten at det kommer nok penger til å dekke de nye oppgavene. Regjeringen gir med den ene hånden, men tar mye tilbake med den andre. Hva vil statsministeren svare alle helsearbeiderne i Norge som nå kontakter SV og spør hvor lenge helsevesenet skal kuttes med flate, uprioriterte ostehøvelkutt?

Statsminister Erna Solberg []: I løpet av denne regjeringens regjeringstid har ventetiden blitt redusert med 17 dager totalt – 27 dager for rus og 8 dager for psykisk helsevern for voksne. Det er 65 000 færre som står i sykehuskø. Vi har innført valgfrihet med fritt behandlingsvalg. Vi har forutsigbarhet når det gjelder pakkeløp for kreft. Jeg føler faktisk at opposisjonens beskrivelse av regjeringens helsepolitikk faller litt på sin egen urimelighet i denne diskusjonen.

Så er det trang sykehusøkonomi flere steder, bl.a. fordi det er flere medikamenter som kan brukes, og som presser utgiftene på sykehusene. Det er trangt fordi ambisjonene om å behandle og redusere ventetidene enda mer, er store. Men det har altså vært store forbedringer i løpet av dette året. Så er det sånn at kritikken mot sykehusøkonomien fra professoren som ble nevnt, dreier seg bl.a. om 30 års planlegging med færre sykehusdøgn. Men det er jo sengeplasser.

Presidenten: Olaug Bollestad – til oppfølgingsspørsmål.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Å bruke ressurser innen helse riktig er både viktig og rett, for vi vil alle behandle flest mulig pasienter slik at de får et bedre liv.

Etter den siste anbudsrunden i Helse Sør-Øst avsluttet en med å legge ned 29 plasser for tverrfaglig spesialbehandling innen rus i Helse Sør-Øst. En valgte da å bygge opp ti nye plasser innenfor statens eget sykehus og så legge ned tilbud fra ideelle aktører som har vist kompetanse, vist kunnskap, hatt godt omdømme og ikke minst vist gode resultater. Så mitt spørsmål til statsministeren er: Er dette rett bruk av ressurser – å bygge opp i et sykehus som sliter per i dag, og samtidig bygge opp om regjeringens ønske om fritt behandlingsvalg?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg tror vi skal være varsomme med detaljreguleringen i anbudsprosesser innenfor sykehussektoren med den modellen og styringsmodellen vi har i dag. Det må være opp til sykehusene også å vurdere hva som er riktig anbud, hvem som har god nok kvalitet. Jeg mener at kvalitetsvurderinger må være et viktig element i dette.

Så mener jeg at vi må passe på at det ikke er slik at vi bygger opp tilbud i det offentlige og fortrenger tilbud i det private hvis kvaliteten er like god, eller i noen tilfeller også bedre. Det betyr at regjeringen også har vært veldig tydelig på at for å få nok kapasitet og for å opprettholde gode tilbud har vi kjøpt mer inn, særlig innenfor rusomsorgen, gjennom anbudsprosessen. Jeg mener at det er viktig å se at her er det aktører med lange tradisjoner, som har veldig gode resultater, og som ikke minst har bygget opp et tilbud som går mellom spesialisthelsetjenesten og oppfølgingsarbeidet, som det er veldig viktig at vi ikke mister, selv om det egentlig er fordelt på to forskjellige forvaltningsnivåer.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Geir Pollestad (Sp) []: I dag var norske bønder på plass for å servera frukost framfor Stortinget. Det betyr at me straks er i gang med årets jordbruksoppgjer. Jordbruksoppgjeret er ei viktig sak for jordbruket, det er ei viktig sak for Noreg og for alle som er opptekne av god og trygg mat. Eg kan lova statsministeren at òg Senterpartiet er klar.

Eit aktivt jordbruk og matproduksjon i heile landet må til for å sikra befolkninga nok sunn og trygg mat. Det må til for å sikra busetjing i heile landet. Det må til for å sikra vår totale beredskap. Og jordbruket er grunnlaget for vår største fastlandsindustri.

Jordbruksoppgjeret handlar i stor grad om at det skal vera lønsamt å produsera mat i Noreg. Stortinget har slått fast at inntekta til bonden er det viktigaste verkemidlet for å nå dei måla som er sette for norsk landbruk. Målet, vedteke av Stortinget, er å redusera inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet.

Tala i forkant av vårens jordbruksoppgjer viser at inntektene til bøndene stuper. Resultatet av fire år med liberalisering og sentralisering av jordbrukspolitikken er i ferd med å koma for ein dag. Jordbruksoppgjeret 2017 enda med brot og at Stortinget var nøydd til å gripa inn for å endra regjeringa sitt forslag til jordbruksoppgjer. I valet i haust mista dei tre mest landbruksliberalistiske partia på Stortinget fleirtalet sitt i Stortinget.

Årets jordbruksoppgjer vert ein kamp for at me skal ha eit landbruk i heile landet med god dyrevelferd og med både store og små gardar. Så mitt spørsmål er: Vil statsministeren i år sørgja for at me får eit jordbruksoppgjer som oppfyller Stortinget sitt mål om å redusera inntektsforskjellane mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet?

Statsminister Erna Solberg []: Sett i perioden fra 2014 til i dag har inntektene til bøndene økt betydelig. Men det er riktig at Budsjettnemnda nå påpeker at det siste året har kostnadene gjort at inntektene har blitt noe lavere enn det som var forutsatt. Reduksjonen skyldes spesielt to forhold.

Det ene er at det er overproduksjon i markedene. I en del av de markedene vi har, er altså stimulansen i politikken sånn, og litt markedssvikt gjør at nå er markedet fylt. La meg si at da vi behandlet landbruksmeldingen i 2012, var det å produsere mer i Norge et stort mål. Det har vi gjort – vi produserer mer, men nå er det overproduksjon, f.eks. i det ikke ukjente området lam og får, og Senterpartiet har jo før understreket at det ikke kom til å bli får i fårikålen med denne regjeringen. Det er nå blitt overproduksjon, og det gjør at kostnadene ved å ta ned dette må fordeles på alle bøndene.

Det andre er noen kostnadsøkninger som bl.a. skyldes fremtiden for renteutsiktene i forhold til realrenten, bl.a. fordi vi i 2016 hadde en betydelig høyere inflasjon på grunn av bl.a. oljeprisfallet og kronekursendringene.

Det er viktig å si at det er det som er hovedgrunnene til at disse regnestykkene blir annerledes.

Så er det sånn at vi først skal få landbruksorganisasjonenes krav. Så skal regjeringen svare. Og da tenker jeg at forholdene rundt hva regjeringen svarer på landbruksoppgjøret, kommer når vi er ferdig med vårt tilbud.

Geir Pollestad (Sp) []: Situasjonen som landbruket er oppe i med overproduksjon, er stort sett ein konsekvens av den politikken regjeringa har stått for. Ein har svekt den moglegheita landbruket har til å regulera marknaden. Ein har nekta å innføra nye tiltak, og ein har opna opp for meir import av mat. Så har det gått nokre år der regjeringa har teke æra for alt frå godt vêr til gode avlingar og bra overskot i TINE. No stuper inntektene, og då er det alle andre sin feil.

Eg meiner det er eit relevant spørsmål eg har, for det er Stortinget, ikkje regjeringa, som legg rammene for jordbrukspolitikken. Det gjorde me under behandlinga av jordbruksmeldinga, der er det formulert eit klart inntektsmål. Spørsmålet mitt handlar ikkje om forholdet mellom regjeringa og bondeorganisasjonane, men om forholdet mellom Stortinget og regjeringa, og spørsmålet er: Vil ein ta omsyn til det inntektsmålet som er vedteke av Stortinget?

Statsminister Erna Solberg []: Av respekt for at dette er forhandlinger mellom regjeringen og landbruksorganisasjonene, følger vi selvfølgelig de føringene som ligger på lang sikt fra Stortinget. Men å skulle gi et svar på hvordan vi legger opp vårt svar på et krav som altså ennå ikke er levert, synes jeg ville være helt feil. Jeg synes i og for seg at det ville undergrave hele instituttet med forhandlinger hvis Stortinget skulle være informert om hva vi mener om forhandlingene, før vi faktisk er kommet i gang med forhandlingene.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Trygve Slagsvold Vedum.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: For et år siden reiste statsminister Erna Solberg på «landbruksrally» – altså inn og ut av fjøs, hilste på kalver og skrøt hemningsløst av hvor mye regjeringen hadde fått til. Det var helt fantastisk hva Solbergs regime hadde fått til, spesielt i 2014 og 2015, da resultatene av den rød-grønne regjeringens jordbruksoppgjør slo inn. Når det nå er nedgang, er det ikke noe ansvar å spore hos statsministeren – når hennes jordbruksoppgjør faktisk begynner å virke og vi ser avgiftspolitikken. Når man ser tallene som ligger til grunn, blir 60 pst. av de reduserte inntektene i landbruket forklart med regjeringens store vilje til å øke avgiftene for norsk næringsliv. Det er hovedforklaringen.

Til slutt mitt spørsmål til statsministeren – hun sa at det er markedsmessige utfordringer: Er da statsministeren enig i at det er uklokt å gi flere tollkonsesjoner og redusere tollvernet hvis det skal det være nye markedsmuligheter i Norge?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er enig i at for området melkeproduksjon bør vi for øyeblikket være forsiktig med å gi flere tollinnrømmelser, for det skal skje en ganske stor tilpasning innenfor melkeproduksjonen i Norge på grunn av at eksportsubsidiene – og dermed altså Jarlsberg-produksjonen for utlandet – avtar fremover. Det er en ganske stor del av dette, og det krever tilpasninger når det gjelder selve produksjonen. Det er en del av det vi har gått med på i WTO-sammenheng, og som er forhandlinger vi har gjort, hvor vi generelt sett mener at subsidier av matvarer til salg i utlandet ikke er bra, for det undergraver utviklingslands egen jordbrukssektor. Derfor må det være felles holdninger knyttet til det. Det betyr at på dette området er det viktig at vi de neste årene har en tilpasningsutfordring knyttet til dette.

Vi har fått overproduksjon fordi markedet etterspør noe mindre av en del varer, men også fordi vi faktisk har nådd målsettingene om å produsere mer i Norge, målsettinger som den rød-grønne regjeringen satte seg, men ikke klarte å oppfylle.

Presidenten: Trygve Slagsvold Vedum – til oppfølgingsspørsmål.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Jeg husker svært godt hvordan Erna Solberg og hennes kvinner og menn reagerte da vi forbedret tollvernet nettopp for melkeproduksjonen høsten 2012. Høyre sa at de skulle få endret de tollforbedringene – før en hadde tatt av seg frakken, som Svein Flåtten ved SMK uttrykte det. Jeg forstår av svaret at nå støtter statsministeren den prosenttolløkningen som var høsten 2012, at vi nettopp ikke kommer til å få noen nye framstøt fra Høyre for å redusere tollvernet for melkesektoren. Det er i så fall et framskritt, for i forrige periode prøvde en det i starten.

Til slutt har jeg et spørsmål: Regjeringen la fram en landbruksmelding for Stortinget i fjor. Den fikk ikke flertall. Nå er det et annet flertall på Stortinget som ønsker en annen landbrukspolitikk og et mye tydeligere og klarere inntektsmål – en kan ikke akseptere at landbrukets inntekter har sunket med 14 500 kr de siste to årene. Vil Erna Solberg legge til grunn at stortingsflertallet er et annet enn regjeringsflertallet?

Statsminister Erna Solberg []: For det første vil jeg si at endringene i subsidiene til Jarlsberg og eksportsubsidier skjedde i 2015, så det er et forhold fra etter den jordbrukstollen. Senterpartiet er for å øke tollen og for å sikre mindre handel generelt sett – uansett. Vi har sett at akkurat nå er vi inne i en vanskelig tilpasningssituasjon, og den vil vare frem til 2020.

Behandlingen av landbruksmeldingen i Stortinget legger selvfølgelig grunnleggende føringer for det vi skal gjøre fra regjeringens side. Vi vet at vi er en mindretallsregjering, det er altså et flertall som har sagt noe om utsiktene i landbruksmeldingen. Så må det hvert år tilpasses til de økonomiske realitetene vi står overfor, og den situasjonen som er på landbruksområdet.

Presidenten: Nils Kristen Sandtrøen – til oppfølgingsspørsmål.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: Politikken for mat er en politikk for tryggheten til befolkningen i hele landet vårt. Derfor er det bekymringsfullt når statsministeren ikke tar på alvor den krevende situasjonen som den norske matproduksjonen nå står oppe i.

Gjelden til dem som skal produsere maten vår, går opp, inntekten går ned, og forskjellene øker. Det svekker Norges langsiktige evne til å produsere nok og naturlig, trygg mat til den norske befolkningen. Arbeiderpartiet kan ikke akseptere den utviklingen vi nå ser med uønsket gjeldsvekst og ubalanse. Vi kommer til å kjempe for en bærekraft i matproduksjonen som sørger for at unge folk skal ha muligheten til å ha arbeid i framtiden.

Spørsmålet mitt er da klart og tydelig: Er statsministeren bekymret når Sylvi Listhaug og Jon Georg Dale har lagt opp til en politikk som presser unge folk til å ta opp store lån, og inntekten nå går ned?

Statsminister Erna Solberg []: Fra 2014–2016 økte norske bønders inntekt i jordbruket med 20 pst. per årsverk. Vanlige lønnsmottakeres vekst var på 4,5 pst. Fra 2016 til 2017 ble inntektene i jordbruket redusert med 1,8 pst., og med 2,2 pst. i anslaget for 2018 i budsjettet. Fortsatt vil det i denne fireårsperioden være en betydelig forskjell i økningen i bøndenes inntekter i forhold til hva vanlige lønnsmottakere har fått.

Ordene bør kanskje være litt mindre enn dem som ble fremført akkurat nå.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Ulikheten i makt og rikdom øker i Norge, og det er en utvikling regjeringen bidrar aktivt til – både gjennom å rigge skattesystemet for den økonomiske eliten, gjennom å svekke arbeidstakernes rettigheter og gjennom usosiale kutt som rammer dem som har minst. Vi trenger en helt annen politikk – en økonomisk politikk for de mange, ikke de få, og en økonomisk politikk som setter menneskene med minst foran milliardærklassen. Vi vet allerede at regjeringen ikke aner hva resultatet av skattekuttene til de rike har vært, de bruker milliarder på noe de ikke er i stand til å dokumentere har positiv effekt på norsk økonomi.

I dag vil jeg gjerne finne ut om statsministeren har undersøkt hvordan det går med dem som er helt i andre enden av det norske samfunnet, de som er rammet av statsminister Erna Solbergs ulike usosiale kutt for folk som er syke eller har lite.

Først til barn av uføre: Regjeringen gjennomførte knallharde kutt mot flere tusen barn som har en mamma eller en pappa som er ufør. Jeg lurer på om statsministeren har undersøkt om noen av disse barna har mistet muligheten til å delta på håndball, fotball eller andre normale fritidsaktiviteter på grunn av de kuttene regjeringen har gjennomført, som har gjort fattige familier fattigere.

Statsminister Erna Solberg []: For det første har jeg lyst til å understreke at vi tar fattigdomsutfordringene i det norske samfunnet på alvor. Det at antallet fattige barn øker, er en utfordring som er blant de seks hovedutfordringene som regjeringen har samlet seg om i Jeløya-plattformen. Så vet vi også noe om årsakene til at antallet øker. Årsakene er først og fremst at vi har hatt stor innvandring i form av asylanter som har fått opphold og familiegjenforening. Derfor har vi en utfordring når det gjelder integrering. Det er altså sånn at hovedutfordringen for å løfte barn ut av fattigdom i Norge er å sørge for at foreldrene deres kommer i jobb. Derfor har vi sagt at vi skal ha et integreringsløft fordi vi ikke er fornøyd med resultatene vi har av integreringen. Når under 50 pst. – et sted mellom 45 pst. og 47 pst. – av dem som har kommet til Norge som asylsøkere eller kvoteflyktninger, er sysselsatt, er det en av forklaringene. Derfor må vi bli mye bedre på det.

Så har vi lagt inn flere gode tiltak for å redusere fattigdomsutfordringene generelt. Vi har innført ordninger med redusert foreldrebetaling, gratis halvdagsplass i SFO, tilsvarende ordninger i barnehager, som ligger i Jeløya-plattformen for barn i familier med lavere inntekt, tilbud om gratis barnehage til alle barn i integreringsmottak og økt bostøtte. Dette ligger som forslag som vi skal jobbe videre med. I tillegg har regjeringen også begynt på mye av dette. Det er svært mange av de med lav inntekt som nå får lavere barnehagekostnader, det er svært mange som får høyere ytelser når de søker studielån på videregående skole og får mer stipend, fordi vi har målrettet mer mot den gruppen som har det absolutt vanskeligst. På dette området har regjeringen målrettet arbeidet betydelig mot dem som har det aller vanskeligst, som jeg forstår hovedspørsmålet gjaldt, og som ligger lavest når det gjelder inntektsfordelingen i Norge.

Audun Lysbakken (SV) []: Dette var imponerende mye utenomsnakk, uten å svare på mitt spørsmål. Regjeringen har jo vært veldig målrettet mot nettopp den gruppen jeg snakket om nå, og har kuttet i uføretrygd på en måte som gjør noen av de fattigste familiene enda fattigere, og jeg lurer på om statsministeren vet hvordan det går med dem.

La meg da følge opp med neste gruppe: de som har fått kutt i støtten til fysioterapi. Dette er mennesker som har vært gjennom amputasjon, brannskadde, folk med utviklingshemning som har alvorlige motoriske plager. Alle disse gruppene fikk økte egenandeler i regjeringens budsjettopplegg for et par år siden, og jeg lurer på om statsministeren har sjekket om noen av disse ender med å bruke mindre av den helt nødvendige fysioterapien fordi det følger med en regning som ikke var der før. Så minner jeg om at det da også går an å svare på mitt første spørsmål.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg opplevde at hovedspørsmålet til representanten var om vi fulgte med på de som ligger nederst på inntektsstigen. Det var det som var innledningen til spørsmålet, og det svarte jeg på. Vi har altså i utgangspunktet ikke en oversikt over hvilke ytelser de har fått før, og over hva endringene i akkurat den ytelsen har vært. Men vi går altså bredt ut og mener at om man er barn av foreldre med lav inntekt, om man er uføretrygdet, eller om man er på overgangsstønad, eller om det er andre grunner til at man har lav inntekt, så skal vi sørge for at man som barn får mulighetene fremover. Jeg går ut fra at det ikke er slik at man skal få en ytelse bare fordi man én gang fikk det. Det er faktisk slik at alle skal likebehandles og få hjelp når man trenger det.

Det er ikke slik at vi har gjort en detaljert gjennomgang av dem som tidligere fikk gratis fysioterapi, og som nå betaler en egenandel for dette, og vi har heller ikke gjort en gjennomgang av om de kronikerne som ikke fikk gratis fysioterapi, får mer nå når de har fått en lavere betaling enn det de hadde før, for vi senket jo egenandelstaket for alle. Det var store grupper av kronikere som ikke sto på den listen, og som altså betaler mindre med denne regjeringen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Audun Lysbakken.

Audun Lysbakken (SV) []: Ok, der kom det: Regjeringen har altså kuttet for noen av de fattigste familiene og ikke sjekket resultatet. Regjeringen har økt egenandelene for noen av de mest utsatte menneskene i landet og ikke sjekket hva konsekvensene er.

La meg gjøre et tredje forsøk: bostøtte. Det brukes veldig mye mindre penger på bostøtte nå enn for få år siden, til tross for at boligmarkedet under denne regjeringen er blitt tøffere, bl.a. på grunn av en passiv boligpolitikk. Har statsministeren sjekket om noen familier har måttet forlate hjemmet sitt for å bo under dårligere kår som følge av statsministerens kutt og manglende satsing på bostøtte?

Statsminister Erna Solberg []: Vi følger det boligsosiale arbeidet veldig tett. Det er et av de områdene som under denne regjeringen virkelig har vist resultater. Vi har gått fra over 6 000 bostedsløse til ca. 3 400 bostedsløse i Norge, fordi vi har jobbet kraftig – ved å arbeide sammen med kommunene – for å sikre at bostedsløse får et bedre tilbud. Så hvis vi går tilbake til å snakke om dem som absolutt har det verst, de som faktisk er nederst på stigen, så viser denne regjeringen bedre resultater enn det du gjorde, Audun Lysbakken, da du satt i regjering, nettopp når det gjelder å bekjempe bostedsløshet. Og det er altså fordi vi har bedre sammenheng i behandlingstilbudene, fordi vi har prioritert rusomsorgen, og fordi vi jobber med kommunene om denne sammenhengen. Det var en stor og viktig prioritering for Jan Tore Sanner i arbeidet med boligsosiale tiltak. Og så har vi opprettholdt en overgangsordning for uføretrygdede som hadde bostøtte tidligere, i en lengre periode, for å sikre at man ikke får store endringer til tross for at uføretrygden ble endret.

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Jeg vil minne statsministeren om at talen skal gå via presidenten også når man ikke kan svare på spørsmålene.

Jeg registrerer at jeg ikke får svar på noen av mine spørsmål, og at statsministeren ikke har sjekket hvordan det går med dem som rammes av de usosiale kuttene. La meg da til slutt etterlyse et kutt som vi er for. Nylig ble det innført gratis skolefrokost ved de videregående skolene i vårt felles hjemfylke. Det skjedde etter et budsjettsamarbeid mellom SV, Arbeiderpartiet og sentrumspartiene. Høyre var imot det og kalte det en tullete pengebruk. Men sist jeg sjekket, hadde man på Statsministerens kontor fortsatt en fruktordning, som gjorde at statsministeren og resten av den politiske ledelsen kunne spise gratis frukt. Er det fortsatt slik, eller er det også tullete pengebruk som statsministeren har gjort slutt på?

Statsminister Erna Solberg []: For det første har jeg lyst å understreke at vi mener at det er helt fint at man har mat på skolen, at man ordner seg med det, men det er bare ikke en prioritering for staten. Det er noe som går på utsiden av det å ha penger til det vi satser på:

  • flere og mer kompetente lærere

  • et stort etter- og videreutdanningsprosjekt, som har bidratt til at vi nå har omtrent 10 000 oppdaterte mattelærere i norske skoler. Det har skjedd gjennom det tilbudet vi har gitt.

Vi synes det er lettere at foreldre putter et eple i ryggsekken, enn at de setter inn en mattelærer for å ha ekstratimer på ettermiddagen for at barna deres skal få kompetanse i det faget. Vi mener at staten må prioritere det tilbudet.

Vi har sagt at vi er veldig sterkt for at kommunene finner gode løsninger på hvordan de serverer, og hva de gjør. De kan finne ordninger som passer, men vi vil ikke ha en A4-ordning som er finansiert over statsbudsjettet. Da vil vi heller sørge for kunnskap og kompetanse.

Det er fortsatt frukt og grønt på Statsministerens kontor. Hvis det er viktig for representanten, kan vi sikkert kutte ut det. Vi har stort sett (presidenten klubber) ikke de samme ordningene som mange her på huset har på andre områder.

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletiden ikke er veiledende. Den er 1 minutt eller 2 minutter i spørretimen.

Kjell Ingolf Ropstad – til oppfølgingsspørsmål.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Først vil jeg si litt om virkelighetsbeskrivelsen: Det er tross alt slik at arbeidsledigheten går ned, heldigvis, og det skapes flere trygge arbeidsplasser, som er det definitivt viktigste for å gjøre noe med fattigdomsproblemene. Samtidig vet vi at det er et økende antall barn som vokser opp i fattige familier, og det er ekstremt viktig å komme med målrettede tiltak. På det området har vi hatt mye samarbeid med regjeringa for å hjelpe dem som vedvarende lever i fattigdom, som ikke kan komme seg ut i arbeid, og som trenger f.eks. fritidstilbud, ferietilbud, osv.

Statsministeren har tidligere kommet med tydelige løfter som jeg har likt veldig godt, bl.a. at alle barn skal ha rett til et fritidstilbud. Jeg ønsker å utfordre statsministeren på om hun har lyktes med det målet. Hvis hun ikke er i mål, hva tenker hun å gjøre for å sikre at alle barn har rett til fritids- eller ferietilbud?

Statsminister Erna Solberg []: Dette er noen av de områdene som har fått betydelig økte bevilgninger, både av regjeringen og gjennom budsjettforlikene på Stortinget, i oppfølgingen av vår handlingsplan mot barnefattigdom. Den er evaluert og funnet å være målrettet, den fungerer godt, og tilbudene er gode. Det viser også at både kommuner og frivillige organisasjoner bruker disse ordningene til nettopp å målrette tilbud.

Vi har basert oss på at dette er en ordning hvor vi har en avtale mellom kommunene, alle i frivillig sektor, idretten og staten, hvor alle skal bestrebe seg på å gi alle en mulighet til å ha et fritidstilbud. Vår opplevelse er at dette fungerer godt, men det er selvfølgelig ikke sikkert at det fungerer godt alle steder og i alle kommuner, men kommunene har et ansvar for å følge det opp. Disse midlene, som i 2018 er oppe i 270 mill. kr, og som har økt med nesten 200 pst. fra 2014-budsjettet, bidrar til at barn fra økonomisk vanskeligstilte familier kan delta i både ferie- og fritidsaktiviteter. Noen av de store tilskuddsordningene går til Røde Kors og andre organisasjoner.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Kristeleg Folkepartis mål er eit varmare samfunn, eit samfunn der inkludering kjem framfor ekskludering. Eg fryktar eit samfunn der grupper fell utanfor. Ei av dei gruppene som eg er mest bekymra for, er det få som snakkar om: dei som ikkje passar inn, dei som er uønskte, dei som blir sorterte bort. For eksempel kan moderne medisinsk teknologi føre til at det i framtida så å seie ikkje blir fødde menneske med Downs syndrom, og vi veit jo at ni av ti barn som får påvist Downs syndrom, blir sortere bort før dei blir fødde, òg i vårt eige land. Det er grunn til å stille seg spørsmålet: Om vi begynner med Downs syndrom, kvar skal vi da stoppe?

For snart to veker sidan såg vi korleis landsmøtet i Høgre valde å ta store steg i liberaliserande retning innanfor bioteknologien, og bort frå barns rettar. Mange i Høgre uttrykkjer likevel ein prisverdig motstand mot å få eit sorteringssamfunn. Kristeleg Folkeparti er glad for at Høgre åtvarar nettopp mot faren for eit sorteringssamfunn, men eg har òg lyst til å seie: Sorteringa skjer allereie i dag, og det er ikkje nok med gode ord og formuleringar i eit prinsipprogram, det er dei praktiske vedtaka som reelt sett styrer dette.

Statsministeren har eit nært og godt forhold til Høgre og Høgres landsmøte, men ho står her i dag som leiar for ei regjering. Eg vil utfordre henne på kva som er regjeringa sin visjon for dette, for kampen mot sorteringssamfunnet. Er ein villig til å gå til konkrete tiltak, der ein vurderer ei reversering av PGD, altså at ein gjer det tillate å sjukdomsteste befrukta egg for å kunne luke ut spirande liv med visse typar eigenskapar? Vil ein vurdere det ein gjorde på tvillingabort. Vil ein vurdere å endre § 2 c i abortlova, som er grunnlag for sortering?

Statsminister Erna Solberg []: For det første har jeg lyst til å understreke at jeg er enig med representanten Hareide i at det er viktig å ha dype refleksjoner rundt noen av disse spørsmålene. Derfor har også Høyre brukt lang tid på å vurdere dem. Jeg mener at vi kan sortere mange av disse spørsmålene i to bunker. Det ene er ønsket mange har om å få barn, som jeg mener er et positivt ønske, som jeg har stor forståelse for. Så vet vi at nesten hvert syvende svangerskap i dag, tror jeg det er, har fått en eller annen form for hjelp, bl.a. fordi man får barn sent. Det betyr at å tilrettelegge for at man får barn tidligere, bør være en viktig prioritet, rett og slett fordi det betyr at kanskje noen færre trenger ulike typer hjelp.

Det andre som jeg synes er en viktig grense, er nettopp sorteringssamfunnet. Jeg føler ikke at de vedtakene som ble gjort på Høyres landsmøte, sorterer under det, de sorterer under den første delen, nemlig ønsket om at man skal kunne få barn, og at flere har lyst på barn.

Jeg er opptatt av at vi også må se noen lyspunkter. Jeg vet at ni av ti barn der man finner indikasjoner på Downs syndrom, aborteres vekk – mange av dem gjøres etter fostervannsdiagnostikk. Da er det viktig å huske at 50 pst. av dem som får tilbud om fostervannsdiagnostikk, ikke tar det. Det betyr at det kanskje er slik at veldig mange av dem som da tar det, allerede har en indikasjon, en frykt eller en begrunnelse for det, mens det er mange som gjør et positivt valg. Så det er ikke så svart-hvitt, etter min mening, som disse tallene av og til kan tyde på. Jeg er opptatt av at vi skal se på alle disse punktene.

Når det gjelder § 2 c, er jeg enig med Kristelig Folkeparti i dette. Mitt parti er ikke enig med Kristelig Folkeparti, etter en endring i 2013. Jeg mener at det i realiteten ikke har stor betydning, for jeg mener at abortloven i dag ville gitt mulighet for alle å få tatt abort etter tolvte uke, også i et sånt tilfelle, men jeg mener at det er feil at vi har en sånn liste.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg takkar for svaret og er glad for at statsministeren vil sjå på dette. Eit av dei punkta eg tok opp, var jo tvillingabortar. Det var òg ei endring som regjeringa Solberg gjorde utan det eg opplevde som ei etisk vurdering, men ei reint juridisk vurdering av eit så etisk viktig spørsmål.

Noko av debatten som prega Høgres landsmøte, var eit reelt ønske om å unngå eit sorteringssamfunn, og det er eg glad for. Men ein hadde òg ei tilnærming som sa: Vi kan ikkje forby noko som det er etterspørsel etter. Det var ein argumentasjon som blei brukt, og det meiner eg er ei veldig farleg tilnærming. For det er ikkje tvil om at viss det er etterspørsel og tilbod som ligg til grunn for dette, vil vegen til eit sorteringssamfunn liggje open. Er statsministeren einig i at ei rein etterspørselstenking ikkje kan vere grunnlag i så viktige etiske spørsmål?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er helt enig i at det ikke kan være en etterspørsel etter eller et ønske om å få vite mer om sitt foster som skal være grunnlaget for det. Det er etiske vurderinger som skal være grunnlaget.

Én grunn til at vi i vårt lovverk sier at en ikke har lov til å få vite kjønn før etter tolvte uke, er ikke at jentebarn sorteres vekk i Norge, det er en bevissthet om at det skjer i mange land. Det var en viktig sak som et ganske bredt flertall i Stortinget var helt enig om da vi diskuterte disse spørsmålene. Selv om det er stor etterspørsel etter å få vite kjønnet allerede på et tidlig tidspunkt, skal vi ikke gi adgang til det likevel.

Likestillingshensyn var heller ikke viktig for meg i spørsmålet om eggdonasjon eller ikke. Hos et par eller i en familie der mannens sædkvalitet er for dårlig, er det kanskje ikke et like stort kvinnespørsmål å få det barnet som det er for mannen å få lov til å være donator eller kunne levere. Jeg synes vi skal tenke på familien som en helhet.

Men jeg mener altså at det må være et etisk grunnlag, og det er barns rettigheter som må være grunnlaget i begge disse sakene.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Olaug V. Bollestad.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Kristelig Folkeparti er like tydelig i 2018 som vi var for 15 år siden, på at det er behov for en streng bioteknologilov, med den samme visjonen som har vært der hele veien – en bioteknologilov som skal utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass for alle, der grunnlaget skal være respekt for menneskeverdet og menneskerettighetene, og der en skal ha personlig integritet uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg. Det ligger i dagens bioteknologilov. Det er det som er grunnen til at Kristelig Folkeparti fortsatt sier nei til sortering, til eggdonasjon og til surrogati. Det er nettopp fordi vi ønsker å vise den visjonen som står i bioteknologiloven, så tydelig.

Snart er alt teknisk mulig, og vi må sette noen grenser for de valgene vi som politikere tar. Mitt spørsmål til statsministeren er: Er statsministeren enig i at når ting går så fort, er det utrolig viktig å sette etikken foran teknikken og ha et føre-var-prinsipp?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er enig i at vi både må sette etikken foran teknikken og praktisere et føre-var-prinsipp. Det er en av grunnene til at jeg ikke synes det er så vanskelig at Norge sannsynligvis er et av de siste landene i Europa som tillater eggdonasjon. Vi har brukt lang tid i dette landet på å skape et eventuelt flertall for det. Det gjør at vi ser konsekvenser andre steder, ser hvordan virkningene er. Vi får mer kunnskap om det.

På det punktet har altså Høyres landsmøte adskilt seg fra det vi har ment før knyttet til det, kanskje fordi man over lang tid har praktisert føre-var-prinsippet, tenkt igjennom og sett hvordan utviklingen har vært.

Vi har ganske god dokumentasjon på at barnet opplever en veldig sterk tilknytning til den moren som føder det. Det er en egen prosess i dette som gjør at tilknytningen er stor. Jeg syntes det var et vanskelig spørsmål. Jeg synes også det er et spørsmål der det norske samfunnet har brukt tiden til ikke å hive seg på ny teknologi, men ser konsekvensene for barna før man eventuelt kommer til å endre dette.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp) []: Det er et viktig spørsmål Kristelig Folkeparti tar opp her. Det som er teknologisk mulig, er etter hvert nesten uten grenser, og noen vil jo mene at det vi står overfor i bioteknologien framover, vil være et slags farvel til biologien. Så kan en si at enkeltvedtak i seg sjøl og det at vi er siste land i Europa som tillater eggdonasjon, bidrar til å alminneliggjøre ting, men det blir jo ikke etisk og verdimessig uviktig av den grunn. Det er slik både med surrogati og eggdonasjon at for første gang i historien vil genetisk mor og biologisk mor være atskilt. Det er et veldig vanskelig og viktig prinsipp å skille genetisk og biologisk mor. Det gir noen framtidsperspektiv som er ganske skremmende. Jeg vil be statsministeren reflektere over noen av de framtidsdilemma som hun ser ved en slik utvikling, dersom det ikke settes grenser for en slik utvikling.

Statsminister Erna Solberg []: Jeg er helt enig i at det er mange muligheter nå for at teknologien gjør at vår genetiske tilhørighet, vårt opphav og lange slektslinjer får store brudd. For en konservativ er det også en viktig del. Vi kommer fra et sted, ikke bare miljømessig, men vi har en linje, og det vil for mange være en viktig del av hvem man er. Samtidig vet vi at av adopterte barn er det noen som er opptatt av det, og noen som absolutt ikke er opptatt av det i det hele tatt, som fungerer godt og synes det er bra uansett.

For samfunnet er dette utfordringer som vi rett og slett er nødt til å ha noen prinsipielle holdninger til, og vi er nødt til å se på det saksmessig. Når jeg f.eks. sier at vi er kommet lenger knyttet til eggdonasjon, er det fordi vi nå har mye mer erfaring med og kunnskap om hva som har skjedd med de barna som er født ved hjelp av eggdonasjon i mange andre land, og vi kan se hvilken tilknytning de har til sin biologiske mor som har født dem.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål – fra Per Espen Stoknes.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Regjeringen snakker mye om klima og miljø, både hjemme og ute, og nylig var statsministeren på tur langt inne i jungelen for både å danse og snakke om viktigheten av å ta vare på jordens klima, samt om Norges innsats. Det synes vi er veldig bra.

Men også her hjemme har vi og regjeringen store mål om framskritt i klimapolitikken. Det har også MDG-byrådet i Oslo, der man fra 2015 til 2016 klarte å kutte klimagassutslippene med hele 8 pst. Til sammenligning klarte regjeringen, under statsministerens ledelse, kun å kutte 1 pst. i hele Norge i det samme tidsrommet.

Oslo høster nå anerkjennelse i FN. Buenos Aires og Shanghai vil lære av Oslos klimapolitikk. Oslo har satt seg høye mål og samtidig vist at målrettet arbeid og å sette inn tiltak som faktisk fungerer, gir resultater – dersom det er vilje til stede. Derfor nådde Oslo klimamålet for 2017 allerede i 2016. Regjeringen ligger derimot langt på etterskudd, og Norge vil – med det tempoet som nå holdes – bli et lavutslippssamfunn om ca. 2018 år, etter regjeringens eget skjema.

Det er fint at statsministeren drar ut i jungelen for å lære og lære bort. Men kunne hun også tenke seg å utforske rundt her, utforske politikken i byen hvor hun selv bor, for å lære hvordan det faktisk går an å gjøre de utslippskuttene som man lover – og som statsministeren er så tydelig på at hun er ivrig etter å nå og få til på et nasjonalt nivå?

Statsminister Erna Solberg []: Jeg har lyst til å begynne med å understreke at jeg bare midlertidig bor i Oslo, på grunn av jobben – jeg bor i Bergen. Noe annet vil jeg ikke ha hengende ved meg. Men det er en fin by å være midlertidig bosatt i, og jeg synes det er bra at man har gode utslippsreduksjoner i Oslo.

Jeg vil vel kanskje si at litt av utslippsreduksjonene nok kommer i samarbeid med regjeringen og regjeringens politikk. For eksempel er det ikke slik at det er Oslo som har laget elbilpolitikken for Norge – det er det faktisk et bredt flertall på Stortinget som har stått for over mange år, noe som bidrar til betydelige reduksjoner. Når hver annen bil som selges i Oslo, er en elbil og derfor bidrar til mindre CO2-utslipp i byen, er nok ikke det noe som bare kan godkjennes satt på MDGs liste fra Oslo-byrådet. Jeg vil kanskje si at det som tar kostnadene ved det, faktisk er statsbudsjettet.

På samme måte er det når Oslo under denne regjeringen får mer støtte til å drive med kollektivtrafikk enn de fikk tidligere. Det betyr at løsningene på kollektivområdet i Oslo også har vært avhengig av at de har hatt en regjering som har bidratt med mer støtte til kollektivtrafikken i Oslo, enn det som var tilfelle tidligere. Så vi får kanskje dele på noen av resultatene.

Så er det slik at i et tettbygd område, slik som Oslo, er det lettere å finne noen klimaløsninger. At Oslo er en by uten industri, gir også noen færre utslipp. Men et land som Norge kan ikke være et land uten industri og industriarbeidsplasser. Det skal bo folk i hele landet, og da er det noen andre kostnader knyttet til CO2-utslipp som også eksisterer. Da vil det ikke nødvendigvis være Oslo-løsningene som er de mest effektive løsningene, men kanskje de nasjonale bidragene, nemlig det faktum at vi fortsatt stimulerer til lavutslippsbiler og muligheten til å kunne gjøre noe med det.

Jeg har likevel stor forståelse for at også Oslo gjør sitt i bidraget med både å redusere privatbilisme og å sørge for bedre kollektivnett, men de har en god samarbeidspartner i regjeringen for øyeblikket.

Per Espen Stoknes (MDG) []: I Oslo har det vært reduksjon i de aller fleste sektorer av økonomien, og ikke bare i elbiler, som vi vet at Høyre også er glad i. I den klimameldingen som regjeringen nå har sendt til behandling, gjentar historien seg, i den forstand at det settes ambisiøse mål som så skal oppfylles andre steder og ved hjelp av andre land, og resultatet vil antakelig nok en gang bli høye nasjonale utslipp. Vil statsministeren jobbe for et sektorvis klimabudsjett som det Oslo har, med konkrete virkemidler som skal sikre at vi faktisk når de målene vi har satt oss i alle sektorer?

Statsminister Erna Solberg []: Den grunnleggende gjennomføringen av klimapolitikken i Norge er todelt. Det ene er gjennom egne reduksjoner, særlig i ikke-kvotepliktig sektor, som i Norge i hovedsak er samferdsels- og landbrukssektorene. Det andre er å gjøre det på europeisk plan i forbindelse med kvotepliktig sektor. Det mener vi er riktig av hensyn til sysselsetting, av hensyn til våre komparative fortrinn fremover, av hensyn til å sørge for å få CO2-kuttene der det er mest effektivt for verdenssamfunnet. Der vi har mest effektiv produksjon, selv om det er CO2-utslipp, bør jo det skje fordi man har større CO2-utslipp og mindre effektiv produksjon andre steder. Det er det ETS-systemet gir oss. Det mener jeg er et helt grunnleggende svar. Det er slik at på noen områder vil utslippene av CO2 i Norge kunne gå opp, samtidig som det er et bidrag til at verdens utslipp går ned. Det er en logikk som er viktig å huske på når det er et globalt problem vi må håndtere.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Per Espen Stoknes.

Per Espen Stoknes (MDG) []: I denne klimameldingen gjengis det en lang rekke med norske klimamål som regjeringen fremmer. Det er hele seks målformuleringer, som har ulik tidshorisont, ulikt omfang og ulikt ambisjonsnivå. Jeg skal ikke lese dem opp, for da går hele minuttet bare til målformuleringene, og heller ikke spørre statsministeren om hun kan gjengi dem, for de er så komplekse og tåkete formulert at svært få kjenner til eller forstår dem.

I ledelse og strategiforskning understrekes det at for å få til endring må man ha veldig klare og enkle mål som folk får med seg. Miljøpartiet De Grønne ble derfor skuffet over denne klimameldingen, med så vage mål, og frykter en ny runde med tåkeprat om hvordan det skal oppnås i samarbeid med andre land. Vi fremmer derfor et kort og konstruktivt forslag: maks 21 mill. tonn CO2 i 2030. Det er 60 pst. kutt i forhold til 1990. Vil regjeringen og Høyre, som sier de støtter en grønn omstilling, være med og støtte et slikt forpliktende, tydelig, enkelt mål for Norges eget klimabudsjett?

Statsminister Erna Solberg []: Regjeringen har fremmet sin klimamelding til Stortinget. Der har vi sagt at vi skal gjennomføre det vi sa på møtet i Paris og som var grunnlaget for Parisavtalen. Det betyr at vi gjennom vår deltakelse i EU ETS skal bidra til det kuttet på 43 pst. i kvotepliktig sektor som EU har satt seg som mål, og vi skal da i samarbeid med EU gjennomføre 40 pst. kutt i kvotepliktig sektor i Norge, med en avtale på gjennomføringsbiten. Det mener jeg er et ambisiøst og krevende mål, men som jeg håper og tror vi skal klare å gjennomføre. Det er målet fra 2020 til 2030. Så har vi et mål om å bli klimanøytralt i 2050. Det krever en betydelig større investering i ny teknologi og andre endringer. Men jeg mener fortsatt at det målet vi har, ikke er spesielt komplisert. Det er viktig å ha med, og det er viktig å huske at dette dreier seg også om at vi skal sørge for sysselsetting, industriutvikling, klimavennlige løsninger og mindre globale utslipp.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Bjørnar Moxnes (R) []: I mai 2016 varslet regjeringen at Norge skulle trene syriske opprørere til kamp mot Den islamske staten, IS. Nå er det avslørt at militser trent av Norge i stedet driver krig for regimeskifte i Syria. Assad er hovedmålet, ifølge leder for den norsktrente militsen, den revolusjonære kommandohæren.

Solberg ga et klart løfte til Stortinget og det norske folk: Norske soldater skulle sendes til Jordan for å gi trening, rådgivning og operativ støtte til syriske opprørere i kampen mot IS. Solberg sa ingenting om at vi skulle trene militser for regimeskiftekrig i Syria, men nå bekrefter altså to ledere for en norsktrent milits at dette er tilfellet. De sier rett ut at deres hovedprioritet ikke er å kjempe mot IS, men å føre krig mot Syrias regjeringshær.

Ved å trene militser som kriger for regimeskifte, har regjeringen bidratt til å forlenge krigen og de sivile lidelsene i Syria, hjelpe Saudi-Arabia og islamistiske grupper med å forlenge deres nederlagsdømte krig for regimeskifte og undergrave folkeretten og dermed Norges vitale sikkerhetsinteresser. Dette betyr også at Solberg-regjeringen har feilinformert Stortinget om treningsoppdraget i Jordan, med mindre regjeringen har undersøkt om treningsoppdraget er i tråd med mandatet.

Jeg vil derfor ha svar på følgende: Har regjeringen vært klar over at militser trent av norske soldater driver krig for regimeskifte, eller er dette helt ny informasjon? Og hva har regjeringen gjort for å undersøke og forsikre seg om at treningsoppdraget utføres i tråd med mandatet som har blitt oppgitt overfor Stortinget og det norske folk?

Statsminister Erna Solberg []: Treningsoppdraget som norske soldater var på i Jordan, er oppfylt i tråd med den informasjonen Stortinget har fått, i tråd med det som er opplyst utad, og i tråd med det som er sagt fra denne talerstolen tidligere i Stortinget. Det er altså slik at vi flyttet den operative innsatsen fra Jordan/Syria til Irak og avsluttet treningen av denne typen grupper 20. oktober i fjor. Vi har altså ikke hatt aktivitet de siste månedene, og vi har altså avsluttet dette oppdraget totalt i mars.

Men jeg har også lyst til å minne om hva jeg sa fra Stortingets talerstol 15. november 2016:

«De lokale gruppene som støttes, gjennomgår en klareringsprosess. Det er et krevende arbeid som må ivaretas kontinuerlig, noe som er en av grunnene til at vi sender noen av våre mest erfarne soldater til å løse oppdraget. Jeg vil likevel gjenta at vi aldri kan ha noen absolutt garanti for hvor lojaliteten til lokale aktører ligger i fremtiden.»

De opplysninger som i dag er fremkommet, er hva disse styrkene har gjort etter at Norge har avsluttet sitt oppdrag og ikke lenger har deltatt med trening på dette, fordi vi territorielt har slått tilbake IS – selv om vi vet at vi må jobbe med bekjempingen over lang, lang tid fremover. Jeg mener derfor at grunnlaget som står i dagens aviser om hva regjeringen skulle ha misligholdt og sagt, er feil. Vi har informert om at vi aldri har en garanti på hva disse gjør senere, og vi har altså avsluttet dette oppdraget, som Stortinget ble informert om 20. oktober i fjor, ved å flytte det operative ansvaret og operative arbeidet inn i Irak på generell trening, og ikke det monitoreringsoppdraget, som også ville kunne gå over grensen mot Syria.

Bjørnar Moxnes (R) []: Kilden er Muhannad al-Talla, øverstkommanderende i militsen, den revolusjonære kommandohæren, som er trent av norske soldater. Han uttaler følgende: «Jeg har helt fra starten vært helt klar på at jeg kjemper mot IS og Assad-styrker». Det står også i samme sak at vedkommende, altså al-Talla, overfor sine vestlige allierte aldri har lagt skjul på at hans soldater ville krige også mot IS. I september 2016 sa en talsperson fra samme milits at de ville krige mot Assad så snart IS var nedkjempet – altså i september 2016. Spørsmålet mitt er: Når fikk regjeringen vite at norsktrente militser også kriger mot Assad for regimeskifte i Syria, stikk i strid med mandatet som ble oppgitt overfor Stortinget og det norske folk?

Statsminister Erna Solberg []:Vi har understreket – og jeg kan understreke igjen det jeg sa i mitt forrige svar – at vi har vært tydelige og klar på at mandatet vårt for opplæring har vært kampen mot IS. Det er det opplæringen og monitoreringen har dreid seg om. Vi avsluttet arbeidet operativt fra Jordan inn mot Syria 20. oktober i fjor, flyttet aktiviteten over til Irak og har ikke trent disse gruppene på det tidspunktet og har avsluttet hele det treningsopplegget. Derfor vil jeg si at det er helt i tråd med det Stortinget er blitt informert om. Vi har hele tiden holdt åpent for at vi aldri kan være sikre på hvor lojaliteten – og kampen – vil være for disse gruppene etter at IS er slått tilbake. Men vi har altså hatt et oppdrag hvor norske soldater har bidratt til å bekjempe IS gjennom denne treningen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Bjørnar Moxnes.

Bjørnar Moxnes (R) []: Ja, da kan jo ikke Solberg ha lest avisene – allerede i 2016 sa altså den samme militsen vi har trent, at de naturligvis også skal slåss mot regimet og ikke bare mot IS – og det er interessant i så fall.

Eriksen Søreide har uttalt tidligere at folkeretten er Norges førstelinjeforsvar. Det er Rødt helt enig i fordi folkeretten beskytter små stater mot overgrep fra militært sterkere stater. Men regjeringen tar jo stilling mot folkeretten når USA ber oss om det. Eriksen Søreide var selv stolt over regimeskiftebombingen som ødela Libya. Regjeringen sender soldater inn i Syria – det er nå avslørt – uten FN-mandat og uttrykker forståelse for et rakettangrep mot Syria som åpenbart undergraver folkeretten. Jeg vil ha et svar fra statsministeren på om hun støtter at USA og NATO bryter ned folkeretten i dag, og hvordan det forventes at folkeretten skal beskytte Norge mot andre stormakter i framtiden når vi er med på å undergrave den i dag.

Statsminister Erna Solberg []: Libya-aksjonen var etter et mandat fra Sikkerhetsrådet. Det er ikke grunnlag for å stille spørsmål ved det. Den forrige regjeringen valgte å bidra med luftstyrker til Libya etter et mandat fra Sikkerhetsrådet. Det var i og for seg en interessant opplevelse, for vi hadde diskusjoner i en spørretime her med tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre på onsdagen, hvor det da var veldig usikkert hva regjeringen ville gjøre. På fredagen var flyene i luften, for da hadde Sikkerhetsrådet fattet et annet vedtak. Det går altså ikke an å si – som representanten sier – at det ikke hadde et folkerettslig grunnlag. Det hadde et folkerettslig grunnlag gjennom et mandat fra Sikkerhetsrådet.

Når det gjelder spørsmålet om folkeretten, har vi redegjort om grunnlaget for det, for den treningen vi har gjort av styrker for å bekjempe IS i Syria. Det mener vi står seg godt.

Når det gjelder det siste tilfellet, har vi ikke gjort en selvstendig vurdering av folkeretten med hensyn til det bombeangrepet. Men er det slik – og jeg synes franskmennene har gitt det et godt begrep – at FN-pakten er laget for å beskytte kriminelle som bryter et nesten hundre år gammelt forbud mot kjemiske våpen?

Presidenten: Audun Lysbakken – til oppfølgingsspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Rakettangrepet mot Syria før helgen ble møtt med forståelse fra den norske regjeringen samtidig som NATO gjorde det klart at alle allierte støttet angrepet. SV har gått imot det fordi vi frykter det kan gjøre vondt verre i Syria, og at den typen angrep ikke hjelper de lidende sivile. Det er dessuten sånn at selv om en skulle mene intensjonene var gode, må vi være ekstra forsiktig i en situasjon der det er en uforutsigbar president som leder USA. Som redaktøren i The Atlantic sa: Selv om du blir tilbudt å sitte på til kirken, setter du deg ikke i bilen hvis sjåføren er full.

Men den siste grunnen er dette med folkeretten. Jeg vil gjerne ha avklart om det er sånn at Norge forstår eller støtter det militære angrepet. Og hvis Norge støtter det, er det vanskelig å forstå at man ikke har gjort en selvstendig vurdering av det folkerettslige grunnlaget.

Statsminister Erna Solberg []: Det er viktig å huske at vi har hatt et forbud i verden mot bruk av kjemiske våpen siden etter første verdenskrig – en verdenskrig som viste til fulle hvor forferdelig kjemiske våpen er. Det står altså i en særstilling.

Det er ikke noe nytt at amerikanske presidenter har satt dette som en rød linje. Det gjorde også Obama i 2012 da han sa:

«We have been very clear to the Assad regime – but also to other players on the ground – that a red line for us is we start seeing a whole bunch of chemical weapons moving around or being utilized.»

Det var da han traff en rød grense. Det har vært amerikanernes røde grense hele tiden for motangrep knyttet til dette. Det er altså ikke én president som står bak dette, dette har vært et bredt amerikansk tiltak.

Vi har ikke vært forhåndskonsultert. Vi er altså ikke en deltaker i dette. Derfor er det unaturlig for oss å bruke ordet «støtte» på nasjonalt nivå. Men det er slik at når det gjelder konsensusen i NATO, har vi gitt støtte basert på redegjørelsene, og også det som står i erklæringen, basert på de redegjørelsene som er gitt fra dem som har gjennomført dette.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Terje Aasland (A) []: Jeg vil begynne med å sitere fra Dagsavisen den 26. mars, hvor det sto følgende:

«Når samtalen penser inn på den norske samfunnsmodellen, blir hun engasjert. Forteller at hun har besøkt nesten alle verdens hjørner, hvordan hun stolt har delt historier om det norske sosialdemokratiet og velferdsstaten. Nå er lovordene byttet ut med begreper som «rå kapitalisme» og «maksimal profitt»».

Dette er ord hentet fra et intervju med Heidi Haldorsen. Heidi er en av 700 norske sjøfolk som kan miste jobben sin på Color Lines Kiel-ferger. Bakgrunnen er at regjeringen vil gjøre endringer slik at Color Line kan flagge om disse to fergene, med det resultat at norske sjøfolk kan bli erstattet med utenlandske arbeidstakere.

Vi har gjentatte ganger tatt dette opp med næringsministeren, men situasjonen virker fastlåst. Det betyr at regjeringen gir Color Line en fullmakt til å gjøre hverdagen til Heidi og hennes kolleger utrygg, utrygg fordi sannsynligheten for at Heidi eller hennes kolleger skal bli erstattet med utenlandske arbeidstakere som er villig til å jobbe for en lavere lønn, er høyst reell og sannsynlig. Det er Color Line som må gjøre den fysiske handlingen, men det er regjeringen og statsministeren som må bære ansvaret for den utryggheten Heidi og mange andre sjøfolk nå opplever. Hvorfor gjør regjeringen dette? Nettolønnsordningen er styrket, kronekursen svekket og konkurranseulempen mot f.eks. Danmark dramatisk redusert. Color Line går ikke dårlig; det går særdeles godt. Regnskapene viser om lag 1 mrd. kr i overskudd før skatt samlet de siste to årene. Hundrevis av millioner er tatt ut i utbytte.

For meg er dette uforståelig. Det er ikke det Norge Arbeiderpartiet vil ha, men det ser ut til å være det Norge statsministeren ønsker seg – et Norge der forskjellene øker, og der vanlige arbeidsfolk er de som må ta belastningen. Denne gang er det sjøfolkene, neste gang: vi vet ikke hvem.

Spørsmålet blir: Hvorfor vil statsministeren sette 700 norske sjøfolk på land og legge til rette for at disse erstattes med utenlandske arbeidstakere?

Statsminister Erna Solberg []: La meg først begynne med å understreke at det ikke er myndighetene som bestemmer hvor rederiene flagger sine skip; det er det rederiene som gjør. Og regjeringens politikk er klar: Vi vil ha flest mulig norske sjøfolk på norske skip. Derfor bruker vi 2 mrd. kr for å sikre sysselsetting av sjøfolk. Støtten gjelder kun for dem som skatter til Norge, men det har alltid vært slik at EØS-borgere som oppfyller vilkårene for tilskuddet, kan omfattes av ordningen.

Vi har en politikk for å styrke den maritime sektoren og rammevilkårene for skipsfarten, og vi mener betingelsene i NOR er gode. Det å utvide farledsområdet, altså utvide fartsområdet for utenriksferger i NIS, ble gjort for å sikre at norske skip skal være konkurransedyktige og ha konkurransedyktige betingelser. Det er også gjort for å hindre at Color Line flagger skipene sine til et utenlandsk register. For oss står det altså ikke mellom 0 og 700 arbeidsplasser, men det er et spørsmål om 700 eller 2 500 arbeidsplasser. Det er det perspektivet vi har hatt på denne saken, og det er også det perspektivet som kan være der. Vi mener at hvis vi ikke gjennomfører denne endringen, vil fremtiden for Color Line, med hovedkontor i Norge, være svakere. Det vil bety at 2 500 arbeidsplasser i Norge er usikre.

Så er det da opp til Arbeiderpartiet å stille seg spørsmålet: Er 2 500 arbeidsplasser viktig å spille med, på grunn av at man tror at man ikke vil flytte på det?

Beslutningen er også i tråd med det som flertallet i farledsutvalget anbefalte, og som ble varslet i regjeringens maritime strategi i 2015, en maritim strategi som har bidratt til betydelig mer innflagging av skip, noe som bidrar til en positiv utvikling for næringen.

Jeg er kjent med at man ønsker å ha andre regler knyttet til dette, men man må også være klar over at da kan vi risikere at hele aktiviteten flyttes.

Terje Aasland (A) []: Aller først er det faktisk feil det statsministeren sier om at rederiene bestemmer. Nei, det er regjeringen som legger opp til hva rederiene kan bestemme. Det er statsministeren og regjeringen som må bære ansvaret for de rammebetingelser som ligger der, og nå vil regjeringen åpne opp for at rederiene kan omflagge fra NOR til NIS med den følge at norske sjøfolk kan bli satt i land og erstattet med utenlandske arbeidstakere. Forstå det den som kan i en tid hvor vi faktisk trenger flere i arbeid og ikke færre.

Statsministeren trekker fram et poeng om at det nå er flagget inn flere skip under det norske flagget, men sysselsettingen blant sjøfolk går ned. Det er ganske utfordrende og krevende. Situasjonen fra 2014, hvor fartsområdeutvalget ga sin anbefaling til regjeringen, er vesentlig endret. Konkurranseulempene er nesten tilsvarende borte. Derfor blir mitt oppfølgingsspørsmål: Har regjeringen i det hele tatt vurdert de endrede forutsetningene fra 2014, eller gått i dialog med Color Line om det er behov, eller er den bare fast bestemt på at 700 norske sjøfolk skal settes på land?

Statsminister Erna Solberg []: Vi er fast bestemt på at vi synes det er flott med 2 500 arbeidsplasser i Norge innenfor Color Lines virksomhet og de store ringvirkningene det har. Vi har altså gjort en vurdering – at det kortsiktig er bedre rammebetingelser, betyr ikke at det er det på lang sikt. Vi vet at det fra før er et område der det har vært trusler om utflytting nettopp hvis vi ikke gjør disse endringene. Vi mener at med det partsammensatte fartsområdeutvalget som vi hadde fra 2014, hvor vi ville gjøre forbedringer på en rekke ordninger, var dette en av de tingene vi skulle gjøre for å sørge for at vi også var konkurransedyktig.

Det er klart at man kan ta andre valg og si at vi ikke gjør det, men da med fare for at vi mister 2 500 arbeidsplasser. Det er den vurderingen regjeringen har foretatt, og det er bakgrunnen for det standpunktet vi har tatt.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Cecilie Myrseth.

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg vil tilbake til Dagsavisen, for de ansatte på Color Line sier mye klokt. Marika var en av damene som sto fram, og hun uttrykte bekymring for dem som har kort tid igjen til pensjonsalderen og ikke kjenner til noe annet enn livet på havet. Og Per Magne er forståelig nok engstelig for at han nå kan miste det han kaller sitt livsverk. Han har huslån, han har en nyfødt baby, kona hans jobber også i Color Line, og ingen av dem har formell utdannelse. Å leve i en sånn usikkerhet er å leve i en ganske stor livskrise.

Det koker altså ned til at det er folks liv og trygghet vi snakker om. For Arbeiderpartiet er trygghet for arbeid det aller viktigste. Det jeg lurer på, er hva som er det viktigste for statsministeren. Hva er budskapet til de ansatte som jobber i Color Line?

Statsminister Erna Solberg []: Til de 2 500 som jobber i Color Line, er vårt budskap at vi gjør endringer for å sikre jobbene deres. Der vil det finnes folk som har huslån, og mennesker med små barn, som har bosatt og etablert seg i et område fordi de har hatt en jobb der. De 2 500 er enkeltmennesker som lever med disse utfordringene. Blant dem er det helt sikkert personer som nærmer seg pensjonsgrensen, og som har vært redd for det hvis bedriften ikke skulle være der.

Dette er en vurdering – hva skjer hvis vi ikke gjør disse endringene? Alle enkeltmennesker er viktige. De 2 500 som er summen av Color Lines ansatte i Norge, bør jo også telle med, men vårt spørsmål er: Sjonglerer vi nå med et betydelig større antall ansatte, med alle de enkeltpersonskjebnene som kan være parallelle til dem som har fått ordet i Dagsavisen?

Presidenten: Geir Pollestad – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Pollestad (Sp) []: Regjeringas maritime politikk tener flaggprodusentane i større grad enn han tener norske sjøfolk. Statsministeren har òg i dette spørsmålet skyvt fartsområdeutvalet framfor seg. Det gjer ein òg i statsbudsjettet og legg til grunn ei innsparing for staten med heilårsverknad på 100 mill. kr gjennom å erstatta 685 norske arbeidstakarar med arbeidstakarar utanfor EØS-området.

Så har altså Color Line vore veldig tydelege på at dei skal erstatta dei norske arbeidsplassane med tilsette frå EØS-området, noko som vil gjera at staten vil få utbetalingar under refusjonsordninga i NIS. Her kan eg ikkje sjå anna enn at Stortinget har fått informasjon som ikkje stemmer med verkelegheita.

Mitt spørsmål til statsministeren er: Vil statsministeren sørgja for at ein – når næringsministeren tek ei avgjerd – byggjer på dei riktige føresetnadene, og at Stortinget får korrekt informasjon i saka?

Statsminister Erna Solberg []: Utgangspunktet er at man går ut av denne ordningen hvis det er utlendinger som er ansatt. Men vi vet jo ikke hvem som blir ansatt. Det kan vi ikke gjøre noe med før vi vet hva som faktisk er utgangspunktet.

Men dette har jo ikke dreid seg om penger. Dette har dreid seg om arbeidsplasser i Norge. Det er jo ikke sikkert regjeringen ikke har forbedret ordningen knyttet til sjøfolk. Vi er nå oppe i over 2 mrd. kr i bruk på denne ordningen i statsbudsjettet. Vi har gjort flere forbedringer nettopp for å sikre arbeidsplassene til sjøs. Det er altså ikke sikkert det bare er rederne eller flaggene som er viktige, men det er faktisk også arbeidsplassene. Derfor har vi lovfestet denne ordningen. Derfor har vi gjort forbedringer i den.

Men så har vi et kinkig spørsmål knyttet til dette, og det er: Når vi har så ulike rammebetingelser som vi i dag har mellom Danmark og Norge, ville vi da tapt betydelig flere arbeidsplasser på land med de varslene Color Line tidligere har gitt om at de ønsker å flytte aktiviteten ut hvis de ikke hadde fått disse endringene? Da har vi altså tenkt annerledes.

Presidenten: Nils Kristen Sandtrøen – til dagens siste oppfølgingsspørsmål.

Nils Kristen Sandtrøen (A) []: 700 norske sjøfolk og deres familier kjenner nå på stor usikkerhet. Kim Mathisen er en av de ansatte som sier at livet hans vil kunne bli totalt omveltet dersom Høyre får viljen sin med å sette ham på land. Han er alenefar til to, og det er jobben på sjøen som er familiens sikkerhet.

Vi har hørt at statsministerens argumentasjon er at regjeringen lar Color Line diktere og bestemme politikken, men folk i landet og Stortinget trenger et ærlig svar. Hvis Erna Solberg tør å se alle de 700 sjøfolkene som står i fare for å bli fratatt jobben, i øynene, hva er det hun har tenkt å si til de ansatte og ikke minst deres unger, som nå går en usikker framtid i møte?

Statsminister Erna Solberg []: Det er slik at vi her egentlig snakker om 2 500 jobber som vi er redd for kan forsvinne ut av Norge. Det betyr langt flere barn, langt flere enkeltindivider, langt flere mennesker som Arbeiderpartiet eller andre partier må se i øynene og si: Vi synes ikke din jobb var så viktig, derfor gjorde vi ikke endringer i dette regelverket. Det er de valgene vi står i. Det er valget som kan være ett av de store dilemmaene.

Jeg håper at den argumentasjonen og følelsesmessige reaksjonen også tas med når Arbeiderpartiet f.eks. går imot at private barnehager skal ha gode rammebetingelser, og om man da f.eks. også ser at det er ansatte og folk som kan miste jobben.

Alle endringer som skjer i vårt samfunn, kan man lage følelsesmessige reaksjoner rundt. Her dreier det seg om at vi har en opplevelse av at vi kan miste 2 500 arbeidsplasser – med langt flere barn og enkeltindivider, som jeg tenker at representanten også må se i øynene hvis det skulle skje – hvis Arbeiderpartiets politikk hadde gått igjennom.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme.